1 Forholdene i enkelte andre land

1.1 Danmark

1.1.1 Organisasjon og personell

POTs søsterorganisasjon i Danmark er Politiets Efterretningstjeneste (heretter forkortet PET). Organisatorisk er PET en av rikspolitisjefens avdelinger. Men på grunn av PETs spesielle oppgaver er sjefen for PET direkte underordnet justisministeren, som holdes løpende orientert om både viktige enkeltsaker og generelle forhold. PET har hovedkontor i København og mindre avdelinger i Ålborg, Århus, Haderslev, Odense og Slagelse, samt på Bornholm. Sjefen for PET er politimester, og har en visepolitimester som stedfortreder.

PETs personellstyrke består av ca 380 personer. Personellet er jurister, politifolk, kontorutdannede samt enkelte oversettere og teknikere. Politifolkene i PET er underlagt det samme utdanningssystem som politiets øvrige personell, men grunnet arbeidets særlige karakter er det nødvendig med en viss spesialutdannelse bl a innen språk og etterforskingsteknikk. Etterutdanningen forestås i hovedsak av PET selv.

I tillegg til sjefen for PET og stedfortrederen, er ytterligere to jurister tilknyttet tjenesten. I spissen for den politiutdannede delen av tjenesten står en sjefkriminalinspektør og dennes stedfortreder (som er kriminalinspektør). Kontorpersonalet ledes av en kontorleder.

1.1.2 Regelgrunnlaget for tjenesten

Det finnes ingen spesiell lovgivning om PET. Tjenestens virksomhet er derfor i hovedsak omfattet av de samme regler som gjelder for det øvrige politi, herunder den danske rettspleieloven. Det er imidlertid i rettspleieloven fastsatt særlige regler om etterforsking og metodebruk i saker som tilligger PET, bl a om telefonavlytting og politiets bruk av agenter.

De opplysninger som innhentes, systematiseres og analyseres sentralt. Dette skjer i et visst omfang ved EDB. Loven om offentlige myndigheters registre gjelder uttrykkelig ikke for tjenestens registre. Det er imidlertid fastsatt interne (til dels regjeringsfastsatte) bestemmelser om registering, frister for hvor lenge opplysningene kan være registrert og kontroll med grunnlaget for registeringene. Det har dessuten i lang tid foreligget bestemmelser om at ingen personer må registreres alene på grunn av lovlig politisk virksomhet.

Justisministeren har i 1996 – innenfor ovennevnte rammer – fastsatt nye retningslinjer for tjenestens virksomhet. Retningslinjene, som avløste en hemmelig instruks fra 1953, er gradert.

PET har ikke, i motsetning til politimestrene i de enkelte politikretser, kompetanse til å reise straffesaker. Dersom PETs etterforsking gir grunnlag for å reise tiltale mot en person, overføres saken umiddelbart til påtalemyndigheten, dvs normalt i første omfang til politimesteren i vedkommende politikrets. Tiltale i straffesaker etter bestemmelsene i den danske straffelov kapittel 12 og 13, som er sentrale for PETs arbeidsområde, reises kun etter beslutning av justisministeren. I slike tilfeller vil saken først ha vært vurdert av den regionale statsadvokat og av riksadvokaten.

Dersom saken overlates til påtalemyndigheten eller justisministeren etter forannevnte regler, er det imidlertid ikke noe til hinder for at PET kan yte bistand i den videre etterforskingen av saken.

1.1.3 PETs oppgaver

PETs hovedoppgave er ifølge justisministerens bestemmelse at overvåge, forebygge og modvirke foretagender og handlinger, som må antages at rumme en fare for Rigets selvstændighed og sikkerhed og den lovlige samfundsorden, herunder i første række de i Straffeloven kapitler 12 og 13 omhandlede forbrydelser. Kapittel 12 omhandler Forbrydelser mod statens selvstændighed og sikkerhed og gjelder statens ytre sikkerhet (§§ 107 og 108 omhandler de egentlige spionasjeforbrytelser). Kapittel 13 omhandler Forbrydelser mot statsforfatningen og de øverste statsmyndigheder og gjelder forbrytelser mot statens indre sikkerhet, dvs mot den demokratiske samfunnsorden og folkestyrets funksjoner.

I korte trekk er PETs hovedoppgaver således først og fremst knyttet til kontraspionasje, kontraterrorisme og kontraekstremisme. I tillegg kommer oppgaven med å bekjempe spredning av masseødeleggelsesvåpen, samt forebyggende sikkerhetsoppgaver som bl a går ut på sikkerhetsrådgivning, personbeskyttelse og dokumentbeskyttelse. Bekjempelse av organisert kriminalitet er kun tillagt PET dersom kriminaliteten omfattes av straffelovens kapittel 12 eller 13, dvs hvis den må antas å utgjøre en fare for rikets selvstendighet, rikets sikkerhet, den lovlige samfunnsorden eller folkestyrets institusjoner/funksjoner.

PETs virksomhet har i første rekke et forebyggende formål. De opplysninger som innsamles, skal gi grunnlag for en vurdering av det aktuelle trusselbilde i relasjon til de relevante straffebestemmelser og avdekke eventuelle planer om å begå slike forbrytelser, slik at man kan forhindre gjennomføringen i tide. Det forebyggende aspekt gjør seg også gjeldende i forhold til PETs øvrige forebyggende sikkerhetsarbeid, herunder ansvaret for den personlige sikkerhet for Kongehuset og regjeringen, samt tjenestens rådgivende funksjon om sikkerhetsforholdene i den sivile offentlige forvaltning. Militære forhold, herunder ansvaret for sikkerheten til Forsvarets installasjoner og myndigheter, ivaretas av Forsvarets Efterretningstjeneste (FE) på forsvarssjefens vegne.

PETs forebyggende sikkerhetsoppgaver kan sammenfatningsvis inndeles slik:

• koordinerende sikkerhetsfunksjoner, som består i – løpende og i konkrete tilfeller – å vurdere trusselbildet i ulike sammenhenger og formidle vurderingene til bl a det øvrige politi. Som regel er slike trusselvurderinger ledsaget av anbefalinger om sikkerhetsmessige tiltak der hvor dette er påkrevet. Det foretas f eks løpende vurderinger av sikkerheten til fremmede staters representasjoner i Danmark. Konkrete sikkerhetsvurderinger foretas også f eks i forbindelse med besøk av statsoverhoder, internasjonale konferanser og andre større begivenheter.

• personbeskyttelse (bodyguardtjeneste), som består i beskyttelse av kongefamilien, regjeringens medlemmer, andre ledende offentlige danske personer og i en viss utstrekning fremtredende utenlandske gjester. Personbeskyttelse utføres både av PET og det øvrige politi i Københavnsområdet.

• dokumentsikkerhet mv, som består i å beskytte gradert informasjon. Statsministeriet har ved instruks fastsatt regler for beskyttelse av opplysninger som er av felles interesse for NATO-landene og andre opplysninger som må beskyttes av hensyn til offentlige interesser. PET yter veiledning og bistand, og fører i tillegg tilsyn med sivile myndigheters forvaltning av sikkerhetsbestemmelsene. PET har dessuten en egen EDB-sikkerhetsseksjon, som gir råd om datasikkerhet. PET gir videre råd og veiledning til offentlige myndigheter om bygningssikkerhet, alarminstallasjoner, evakueringsplaner, osv.

• bistand ifm sikkerhetsklareringer, som består i å foreta undersøkelser – spesielt gjennom søk i politiets registre – om personer som skal sikkerhetsklareres. Selve klareringene foretas av den myndighet hvor vedkommende er ansatt/søker ansettelse. Eventuell videreformidling av opplysninger om den undersøkte til klareringsmyndigheten kontrolleres av et særskilt utvalg (det såkalte Wamberg-utvalget, se pkt 1.5).

1.1.4 Metodebruk og samarbeid med andre myndigheter

PET anvender de samme metoder som det øvrige politi, slik disse bl a er nærmere regulert i rettspleieloven. Den kriminalitet som PET etterforsker, er imidlertid ofte kjennetegnet ved at den er nøye planlagt og har internasjonale dimensjoner. For å avdekke og motvirke denne type kriminalitet, kan det være nødvendig å benytte mer avanserte etterforskingsmetoder. Rettspleieloven åpner for dette gjennom særbestemmelser, bl a om muligheten for å anvende agenter som ledd i etterforskingen, samt muligheten for – under gitte betingelser – å foreta telefonavlytting og andre indgreb i meddelelseshemmeligheden. Jf for øvrig Metodeutvalget ss 89-90 og Sikkerhetsutvalget ss 36-38 om dette.

PET har et tett samarbeid med det øvrige politi. Det samarbeides også jevnlig med Forsvarets Efterretningstjeneste, andre danske myndigheter (Justisministeriet, andre departementer og myndigheter) og utenlandske politi-, sikkerhets- og etterretningstjenester. Kommunikasjonen med utenlandske myndigheter kontrolleres av PETs ledelse.

1.1.5 Kontrollordninger

Ved siden av den interne kontroll, er PET underlagt følgende kontrollordninger:

• Justisministeren fører på regjeringens vegne kontroll med PET. Tjenesten er underlagt Justisdepartementets instruksjonsmyndighet. Justisminsteren har løpende kontakt med PETs ledelse om både generelle og konkrete forhold, og kontrollerer derigjennom tjenestens prioriteringer og arbeid.

• Folketinget utøver, foruten gjennom den alminnelige parlamentariske kontroll overfor regjeringen og justisministeren, kontroll gjennom et særskilt parlamentarisk utvalg, som ble etablert i 1988. Utvalget er sammensatt av 5 folketingsmedlemmer, utpekt av de partier som har sete i Folketingets presidentskap. Utvalget velger selv leder. Ordningen medfører at utvalget består av ett medlem fra hver av de 5 største partiene i Folketinget. Utvalget – som kontrollerer både PET og FE – skal etter en særskilt lov av 6 juli 1988 nr 378 underrettes om de generelle retningslinjer som gjelder for tjenestene og orienteres om vesentlige forhold av sikkerhetsmessig eller utenrikspolitisk karakter av betydning for tjenestenes virksomhet.

• Domstolenes kontroll skjer primært gjennom at det kreves rettslig kjennelse for enkelte særlige etterforskingsskritt (først og fremst telefonavlytting o l).

• Det såkalte Wamberg-udvalget, som ble opprettet i 1964, forestår særskilt kontroll av PETs registreringer og videreformidling av opplysninger. Utvalget består av fire personer som oppnevnes av regjeringen. Under møtene deltar i tillegg en representant fra hhv PET, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, uten at noen av disse har noen formell innflytelse på utvalgets avgjørelser. Nyregistreringer av danske borgere og utenlandske borgere bosatt i Danmark skal forelegges utvalget til godkjennelse. Utvalget kontrollerer også eldre saker gjennom stikkprøver for å undersøke om fristene for sletting er overholdt. Når det gjelder videreformidling av opplysninger, skal også dette forelegges utvalget. I forbindelse med en pågående etterforsking kreves imidlertid ikke utvalgets forhåndsgodkjenning.

• Riksrevisjonen kontrollerer PETs regnskaper mv på lik linje med det øvrige politi, i samarbeid med rikspolitisjefens revisjonsavdeling og Justisdepartementets kasseinspektører. En mer fullstendig og detaljert revisjon av budsjettet til PET er imidlertid undergitt en særskilt revisjonsprosedyre.

Om organiseringen av kontroll med PET vises også til Skaugekommisjonen s 22.

1.1.6 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

PET er, som andre offentlige myndigheter i Danmark, omfattet av den danske forvaltningslov og offentlighetslov. Begge disse lover har imidlertid særlige unntak for opplysninger som det er nødvendig å beskytte av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmede makter. Det betyr at en stor del av PETs opplysninger og korrespondanse ikke er tilgjengelig for offentligheten.

For øvrig har utvalget ikke tilstrekkelige opplysninger til å uttale seg om i hvilken utstrekning PET har vært gjenstand for offentlig debatt mv. En har imidlertid merket seg mediaoppslag i mars 1998 om at PET i 1980-årene systematisk hadde samlet inn opplysninger om lovlig politisk arbeid i Socialistisk Arbejderparti. Daværende justisminister Ole Espersen uttalte at overvåkingen ikke var godkjent av ham. Omtrent samtidig ble det fremsatt påstander om at PET-sjefen i en annen sak hadde gitt mangelfulle opplysninger i et brev til Folketingets kontrollutvalg. Opplysningene vakte sterke reaksjoner. Flere politikere har krevet granskning av en uavhengig kommisjon. Justisminister Frank Jensen har i første rekke bedt PET om en redegjørelse.

1.2 Sverige

1.2.1 Organisasjon og personell

POTs søsterorganisasjon i Sverige er Säkerhetspolisen (forkortet SÄPO). SÄPO er underlagt Rikspolisstyrelsen, som er den sentrale forvaltningsmyndighet for politiet i Sverige. Rikspolisstyrelsen ledes av en generaldirektør. Den sivile sikkerhetstjenesten i Sverige er altså fullt ut integrert i politiorganisasjonen.

SÄPO ledes av Säkerhetspolischefen, som er generaldirektør. Säkerhetspolischefen har bl a ansvaret for tjenestens løpende virksomhet, og skal holde Rikspolischefen informert om virksomheten. Rikspolischefen avgjør spørsmål innen SÄPOs arbeidsfelt som er av særlig betydning og som angår andre politimyndigheter, og kan også i særskilte tilfeller treffe avgjørelse i andre saker som hører under SÄPO.

SÄPO er inndelt i fire hovedenheter som hver ledes av en sjef.

SÄPO dekker hele landet på regionalt nivå, og har regionavdelinger i dag bl a i Stockholm, Malmö, Göteborg og Norrköping. Den generelle regionale inndelingen i Sverige er imidlertid under endring med sikte på å etablere større regioner, og denne utviklingen antas også å ville påvirke SÄPOs organisasjon. På lokalt nivå eksisterer det ingen formell struktur. Virksomheten bygger på samarbeid med det lokale politi.

Forholdet til påtalemyndigheten er det samme som for det alminnelige politi. SÄPO har etterforskingsmyndighet, men ikke påtalemyndighet. I Sverige har bare åklagaren påtalemyndighet.

Rekrutteringen til tjenesten skjer først og fremst blant polititjenestemenn. Det satses imidlertid i økt utstrekning på rekruttering blant andre akademikergrupper til stillinger som f eks analytikere. Politisjefspersonellet gjennomgår som hovedregel en særskilt utdanning (polischefsutbildningen) som krever cand.jur-bakgrunn.

SÄPO tilsetter selv alt personell, med unntak av sjefer for hovedenhetene og generaldirektøren som tilsettes av regjeringen. Tilsettingsvilkårene er som for øvrige tjenestemenn, med ett unntak: I henhold til polislagen (lag 1984:387) § 7 a er det fastsatt en særskilt beordringshjemmel for SÄPO-personell til annen statlig tjeneste etter de nærmere forskrifter som regjeringen fastsetter. Denne særskilte forflytningsordningen begrunnes i tjenestens spesielle karakter. En polititjenestemann kan likevel ikke forflyttes til annen statlig tjeneste enn polititjeneste.

1.2.2 Regelgrunnlaget for tjenesten

SÄPOs virksomhet omfattes av Polislagen (lag 1984:387), Polisförordningen (förordning 1984:730) og hovedtyngden av de andre lover og forskrifter som gjelder for politiet.

Rikspolisstyrelsen, hvorunder SÄPO og Rikskriminalpolisen er lagt, er regulert av en særskilt förordning (1989:773) om instruktion för Rikspolisstyrelsen. At SÄPO skal være inndelt i fire hovedenheter, er fastsatt i denne förordningen (§ 24 annet ledd). Enkelte av oppgavene er også angitt i denne förordningen (§ 5), bl a oppgaver etter Säkerhetsskyddslagen (lag 1996:627) og Säkerhetsskyddsförordningen (förordning 1996:633). Videre omhandler § 5 a SÄPOs register, hvor det heter at en kan registrere de opplysninger som behøves for virksomheten. Det er imidlertid fastsatt en særlig bestemmelse om forbud mot registrering av lovlig politisk virksomhet, som ligner på den norske overvåkingsinstruksen § 4 annet ledd. Bestemmelsen lyder som følger: I ett sådant polisregister får anteckning inte göras enbart av det skälet att nogon genom tilhörighet till organisation eller på annat sätt gett uttryck för en politisk uppfatning.

SÄPOs registre er i tillegg omfattet av deler av Polisregisterlagen (lag 1965:94). I SOU 1997:65 er det bl a foreslått en ny Polisdatalag, som eventuelt vil erstatte Polisregisterlagen. Det er her foreslått at det bør gis særskilte forskrifter for SÄPO-registeret.

Tjenestens virksomhet er ytterligere regulert gjennom hemmelige instrukser.

Metodebruken er delvis regulert gjennom Rättegångsbalken kapittel 27 om bl a beslag og telekontroll (hemmelig telefonavlytting mv) og Tvångsmedellagen av 1952. I en lag om särskild utlänningskontroll (lag 1991:572) finnes bl a særskilte bestemmelser om utvisning av terrorister. Den alminnelige utlänningslagen, som bl a inneholder regler om utvisning av personer av hensyn til rikets sikkerhet, er også av interesse.

1.2.3 SÄPOs oppgaver og prioriteringen av disse

Med hjemmel i Polislagen § 7 har regjeringen gitt Rikspolisstyrelsen i oppgave å forebygge og avsløre forbrytelser mot rikets sikkerhet. Selv om det ikke dreier seg om rikets sikkerhet i snever forstand, leder Rikspolisstyrelsen også politivirksomhet vedrørende terrorismebekjempelse, sikkerhetsarbeid for sentrale statsmyndigheter eller i forbindelse med statsbesøk og lignende hendelser, samt annen personbeskyttelse i den utstrekning Rikspolisstyrelsen bestemmer det.

SÄPOs generelle arbeidsoppgaver er altså å forebygge og oppdage forbrytelser mot rikets sikkerhet. De forebyggende preventive oppgaver er de primære. Arbeidet drives innenfor hovedområdene kontraspionasje, terroristbekjempelse, forfatningsbeskyttelse og sikkerhetsbeskyttelse (herunder personbeskyttelse og bistand til sikkerhetsklareringsmyndigheter).

Bistanden ifm personkontroll har i de senere år krevd større ressurser enn tidligere, bl a fordi slik kontroll nå også foregår i kommunal sektor og for å forebygge terrorisme. Annen forebyggende innsats er knyttet til veiledning, opplæring og kontroll med/for myndigheter og selskaper som forvalter sikkerhetsgradert informasjon. Informasjonssikkerhet er et økende arbeidsområde.

SÄPO har ansvar for personbeskyttelse av de sentrale statsmyndigheter og utenlandske diplomatiske stasjoner mv, og ansvar for å koordinere sikkerhetsopplegget ved statsbesøk o l.

Inn under kontraspionasje faller også oppgaven med å kartlegge og motvirke spredning av masseødeleggelsesvåpen og utstyr eller materiale for fremstilling eller anvendelse av slike våpen.

Innenfor rammen av terrorismebekjempelse har SÄPO videre til oppgave å motvirke flyktningespionasje og lignende forfølgelse i Sverige fra regimer og organisasjoner i andre land som forbindes med terrorisme. Tjenesten følger i den forbindelse også med på tendenser til vold mellom ulike religiøse grupper eller ideologistyrte organisasjoner. Fremmedkontroll er en viktig del av den forebyggende terrorismebekjempelsen.

Med forfatningsbeskyttelse menes bekjempelse av virksomhet som har til hensikt ved bruk av vold eller utilbørlig tvang å endre statsskikken i landet, påvirke beslutninger som treffes av politiske organer eller offentlige myndigheter, eller hindre borgerne i å utøve deres medborgerlige friheter og rettigheter. Herunder faller også kontraekstremisme. Selv om f eks de høyreekstremistiske og nynazistiske grupper ikke utgjør noen trussel mot statsforfatningen, anses det i Sverige å finnes innslag i deler av virksomhet som utgjør en trussel mot rikets indre sikkerhet. Kampen mot høyreekstremismen har de senere år vært SÄPOs hovedoppgave på forfatningsbeskyttelsesområdet. Tjenesten kartlegger kriminell virksomhet som har innslag av fremmedfiendtlighet, rasisme, høyreekstremisme, antisemittisme, antihomoseksualitet og andre forbrytelser med politiske dimensjoner. Tjenesten kartlegger også straffbare handlinger begått av ekstreme miljøaktivister. Når det gjelder trusselbildet pr i dag på dette feltet, vises til følgende uttalelse fra den svenske justisministeren i en ekstraordinær debatt i Riksdagen 20 november 1997:

«I dag ägnar sig SÄPO åt framför allt högerextremistiska grupper. Bland dessa bedöms det allvarligaste hotet komma från de nynazistiska grupperna. De är som bekant inte främmande för att använda våld. Vidare vet vi att de sprider rasistisk och främlingsfientlig propaganda. Få torde invända mot SÄPO:s intresse för nynazisterna.»

Prioritering av tjenestens oppgaver foretas av regjeringen og riksdagen, bl a gjennom et såkalt regleringsbrev (slags tildelingsbrev/melding om budsjettvedtak). SÄPO får i tillegg retninglinjer fra regjeringen. Både regleringsbrevet og de regjeringsfastsatte retningslinjene er hemmelige (se dog pkt 2.6). Det er Rikspolisstyrelsens ansvar å påse at prioriteringene blir formidlet til politiorganisasjonen og gjennomført.

1.2.4 Metodebruk og samarbeid med andre myndigheter

SÄPO driver en omfattende säkerhetsunderrättelsetjänst for å skaffe seg innsikt i forhold som er av betydning for rikets ytre eller indre sikkerhet og bekjempelse av terrorisme. I 1995-96 har SÄPO gjennom lovendringer fått bedre muligheter til å utnytte moderne teknikk i arbeidet. Det vises for øvrig til Metodeutvalget ss 90-91, Sikkerhetsutvalget ss 40-41 og SOU 1989:18 Säkerhetspolisens arbetsmetoder.

Sverige samarbeider aktivt med andre land i kampen mot internasjonal terrorisme og på andre områder, også gjennom FN, EU mv. Det samarbeides også bl a med politiet for øvrig ( den öppna polisen), tollmyndighetene, kystvakten og myndigheter innen totalforsvaret. I arbeidet med å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen, har SÄPO en særskilt koordinerende rolle. I tilknytning til fremmedkontroll samarbeider tjenesten med Statens invandrarverk (SIV), Utlänningsnämnden og andre myndigheter.

1.2.5 Kontrollordninger

Kontrollordningene må vurderes i lys av at Sverige ikke har ministerstyre, dvs at den enkelte fagstatsråd normalt ikke kan gripe direkte inn overfor underliggende etater, som på sin side har større myndighet og uavhengighet enn i Norge. Styringsbeslutninger fattes kollektivt i og av regjeringen.

Sverige har ikke noe særskilt kontrollorgan som er oppnevnt av Riksdagen eller som er sammensatt av parlamentarikere alene.

Det er først og fremst Rikspolisstyrelsens styre som fører kontroll med SÄPO. Styret er sammensatt av parlamentarikere og fagforeningsrepresentanter. Iht förordning 1989:773 § 22 skal styret nära följa verksamheten vid Säkerhetspolisen, särskilt med avseende på tillämpningen av de riktlinjer för verksamheten som regjeringen meddelar. Styret skal videre minst en gang i året, og ellers ved behov, rapportere til regjeringen om kontrollvirksomheten og SÄPOs virksomhet.

Andre kontrollorganer er Justitieombudsmannen og Justitiekanslern. Disse organer fører generelt tilsyn med svenske offentlige myndigheter, inkludert SÄPO.

Videre har Datainspektionen hjemmel i lov for innsyn i SÄPOs arkiver, men denne kontrollmuligheten har hittil ikke ofte vært benyttet. SÄPOs registre hører for øvrig i prinsippet under Arkivlagen og dermed Riksarkivets tilsynsmyndighet, men Riksarkivet har som følge av en overgangsbestemmelse hittil ikke hatt hjemmel for tilsyn med SÄPOs arkiver. Det er mulig at dette vil endre seg, som følge av et forslag om at SÄPO bør stå under Riksarkivets tilsyn, se SOU 1997:65 Polisens register.

I 1996 ble det opprettet en nytt kontrollorgan – Registernämnden – som har til oppgave å overvåke at SÄPO følger de regler som gjelder for registrering i SÄPOs registre. Registernämnden har også til oppgave å avgjøre om opplysninger skal utleveres i personkontrolløyemed. Nemnden består av noen dommere samt en sosialdemokratisk og en konservativ politiker.

Om organiseringen av kontroll med SÄPO vises også Skaugekommisjonen s 22.

1.2.6 Innsyn, samfunnsdebatt og utredninger

Borgerne og media har begrenset innsyn i SÄPOs virksomhet. Det er meget vanskelig for en privatperson å få innsyn i eventuelle opplysninger registrert om seg selv. I henhold til en dom av Regeringsretten, som er høyeste rettsinstans i slike saker, er SÄPOs register å anse som et polisregister under Polisregisterlagen, se pkt 2.2. Begrensningene i denne lovens § 3 har imidlertid gjort det svært vanskelig for andre enn dokumenterte forskere å få innsyn i arkivet. En til dels heftig avisdebatt i 1996 – som ble utløst av at sjefredaktøren i Göteborg Handels og Sjöfarts Tidende ønsket innsyn i opplysninger om Torgny Segerstedt, samt av enkelte andre anmodninger om innsyn i opplysninger om bl a Willy Brandt – foranlediget at regjeringen foreslo en noe utvidet adgang til innsyn for journalister mv. Regler om dette er nå inkorporert i Polisregisterlagen § 9a. Det kan stilles vilkår om forbud mot videreformidling og andre utnyttelsesbegrensninger for den som unntaksvis får innsyn etter disse reglene. Reglene på dette området er fremdeles under debatt, se nedenfor.

Etter drapet på Oluf Palme i 1986 ble det nedsatt en parlamentarisk sammensatt komité (SÄPO-kommittén) som bl a skulle gjennomgå tjenestens innretning, organisasjon og demokratiske forankring. Kommisjonen har avgitt delbetenkningen SOU 1988:18 Säkerhetspolisens inriktning och organisation, og en sluttutredning (SOU 1991:51). I tillegg har en særskilt utreder (ambassadør Carl Lidbom) utredet SÄPOs arbeidsmetoder i SOU 1989:18. Utredningene har bl a ført til ny lovgivning, se pkt 2.2. Videre har SÄPOs virksomhet vært gjenstand for flere andre utredninger. Bl a gjennomførte Justitiekanslern i 1989/90 på oppdrag fra regjeringen en utredning vedrørende spørsmålet om tjenesten hadde foretatt ulovlige registreringer i tiden etter 1969. Undersøkelsen var omfattende, og konkluderte med at ulovlige registreringer ikke hadde funnet sted. En egen utredning om personellsikkerhet mv (SOU 1994:149) resulterte i en ny Säkerhetsskyddslag (lag 1996:627), som etablerte nye rutiner og retningslinjer for personkontroll. Nylig har det blitt avgitt en utredning om politets registre (SOU 1997:65), som også behandler SÄPOs registrering av opplysninger.

Spørsmål som ble stilt i kjølvannet av prosessen i Norge angående granskingen av de hemmelige tjenester, ble etter fremleggelsen av Lundkommisjonens rapport av justisminister Freivalds besvart med at det i Sverige ikke er behov for nye utredninger om SÄPOs virksomhet. Nye krav om granskning oppsto imidlertid høsten 1997, som følge av ny offentlig oppmerksomhet ifm den såkalte Leander-saken. Saken dreide seg om en snekker (Torsten Leander; sider ved hans sak er tidligere behandlet av den europeiske menneskerettighetsdomstolen) som ble oppsagt fra stilling som tekniker på marinemuseet i Karlskrona i 1979 som følge av registeropplysninger i SÄPO om hans deltakelse i politisk arbeid/medlemskap i venstreradikale politiske organisasjoner. Flere personer med tilsvarende historier sto også frem. I november 1997 krevde fem riksdagspartier samt en rekke kjente enkeltpersoner på denne bakgrunn en uavhengig granskning (en sannhetskommisjon lignende den norske Lundkommisjonen) av SÄPOs registrering av politisk virksomhet (såkalt åsiktsregistrering). Flere medlemmer av Vänsterpartiet (samt ca 900 øvrige enkeltpersoner pr 20 november 1997) sendte dessuten brev til regjeringen med krav om å få innsyn i opplysninger registrert om dem selv under den kalde krigen. Det er imidlertid lite trolig at det vil bli gitt individuelt innsyn, selv om Leander fikk innsyn i sin egen mappe.

Utfallet av debatten ble imidlertid at en uavhengig kommisjon for å granske SÄPO ikke ble oppnevnt, som følge av at de to største partiene i Sverige ikke anså dette nødvendig. Derimot ga regjeringen den 6 november 1997 Registernämnden i oppdrag å undersøke om flere personer har lidd samme skjebne som Leander. I 1969 fikk SÄPO forbud mot å registrere personer på grunnlag av politiske meninger. Dette fremgår også av et grunnlovsforbud i 1977. 20 november 1997 hevdet imidlertid Eric Krönmark, som var forsvarsminster i 1976-78 og 1979-81, at registreringen likevel fortsatte. Han fremholdt bl a at venstresympatisører kunne registreres selv om det ikke fantes belegg for at den organisasjon eller gruppe de tilhørte, ville forandre samfunnssystemet med vold. En grunn til dette ble angitt å være at det var vanskelig å skille organisasjonene/grupperingene fra hverandre. Sten Wickbom, justisminister i 1983-87, bekreftet samme dag at personer utelukkende ble registrert fordi de var aktive i f eks FIB Kulturfront eller KFML. Tidligere rikspolitisjef Carl Persson gikk for øvrig offentlig ut og hevdet at det var regjeringen og statsministeren som hadde pålagt SÄPO å foreta den den utstrakte registreringsvirksomheten.

Riksdagen drøftet spørsmålet om granskning i en ekstraordinær samling den 20 november 1997. Kravet om granskning av SÄPO ble avvist av et flertall, bl a under henvisning til at tjenesten anses å ha blitt tilstrekkelig utredet på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, noe som ledet til et reformarbeide og grunnleggende enderinger av tjenestens organisasjon, metoder og regelverk. Den hittil hemmelige instruksen til SÄPO om registrering av personopplysninger skal imidlertid nå offentliggjøres. Registernämnden skal videre bli utvidet med personer som representerer flere partier. Regjeringen besluttet for øvrig den 27 november 1997 å tilkjenne Torsten Leander SEK 400.000,- i oppreisning/erstatning.

Samtidig med og på bakgrunn av Leander-saken ble det reist en offentlig debatt om større parlamentarisk kontroll med SÄPOs virksomhet. SÄPO-sjefen tok i en artikkel i Dagens Nyheter 4 november 1997 selv til orde for å etablere en permanent parlamentatisk kontrollutvalg (en SÄPOs kontrollnemnd); et forslag han hadde fremsatt et par år tidligere. Sjefen for SÄPO tok i samme artikkel til orde for å fortsette arbeidet med å åpne for mer innsyn i tjenestens virksomhet, herunder bl a gjøre mer av det historiske materiale tilgjengelig for forskning samt intensivere tjenestens egen informasjonsvirksomhet overfor publikum. Under den ekstraordinære debatten i Riksdagen 20 november 1997 uttalte justisminsteren, Laila Freivalds, bl a følgende i tilknytning til det generelle spørsmålet om reformarbeide og åpenhet om tjenestens virksomhet:

«De erfarenheter som vunnits vid framför allt utredningarna i slutet av 80-talet och i början av 90-talet har lett till ett omfattande reformarbete avseende SÄPO:s organisation och arbetsmetoder samt regelverket for SÄPO. Vi har derför nu en helt annan säkerhetspolis än under det kalla krigets dagar. Den senaste store ändringen tillkom för endast drygt ett år sedan då riksdagen som ett led i strävan att öka öppenheten och rättssäkerheten beslutade om den nya säkerhetsskyddslagen som ersätter personalkontrollkungörelsen.

Fru talman! Det viktigaste i det pågående reformarbetet är enligt regeringen att göra SÄPO:s verksamhet säkrare och öppnare i olika avseenden. Möjligheten för författare och forskare att ta del av historiska uppgifter i SÄPO:s register har ökat väsentligt efter en lagändring förra året. Att professor Dennis Töllborg fick del av Tosten Leanders personakt är ett exempel på den nya öppenheten. En rad andra, främst författare, har med stöd av de nya reglerna fått tillgång till historiskt material i SÄPO:s arkiv.

Registerutredningen har i sitt slutbetänkande Polisens register lämnat förslag om hur SÄPO:s register skall bli mer tillgängliga för allmänheten. Utredningens förslag innebär bl.a. ökade möjligheter för den enskilde att få del av uppgifter som finns registrerade om honom eller henne.

Vidare föreslår utredningen att sekretessen skall tidsbegränsas vilket skulle innebära att store delar av Säkerhetspolisens historiska arkiv öppnas. Registerutredningens förslag bereds för närvarande inom Justitiedepartementet. Utgångspunkten för arbetet är att insyn skall medges så långt som det är möjligt.

En annan mycket viktig fråga är vilka de framtida grunderna för registreringar inom det s.k. subversivområdet skall vara. I dag finns hemliga föreskrifter som reglerar dette. Registerutredningen har i sitt betänkande föreslagit att reglerna avskaffas och att registrets innehåll i stället bör regleras i lag. Enligt min mening är kritiken mot de hemliga föreskifterna berättigad. De hemlige reglerna bör ersättas med offentliga. Vi skall inte ha några hemliga regler för registerverksamheten. Alla föreskrifter om grunderna för registrering i Säkerhetspolisens register måste vara öppna för att kunne granskas och kritiseras. Regeringens förslag presenteras i samband med en lagrådsremiss inom ett par månader.

Det ligger i saken natur att delar av SÄPO:s verksamhet måste vara hemligt. Hos gemene man kommer därför sannolikt misstankar alltid att finnas om att SÄPO bakom sina stängde dörrar sysslar med förbjuden verksamhet, exempelvis olaglig åsiktsregistrering. Inte minst för att motverka sådana misstankar är det viktigt att allmänheten även ges en indirekt insyn och kontroll i SÄPO:s verksamhet. En sådan insyn sker sedan länge genom parlementariker i Rikspolisstyrelsens styrelse. Men det räcker inte. Det säger oss erfarenheten.

En avsevärd förstärkning av insynen tillkom därför förra året genom inrättandet av Registernämnden. Förstärkningen var av största betydelse för rättssäkerheten och den personliga integriteten i ärenden om registerkontroll. Nämnden är en självständig myndighet som utöver prövning av utlämnande av uppgifter i registrkontrolläranden. Den har till uppgift att kontrollera SÄPO:s registerverksamhet, såväl den nu pågående som den som ägde rum i förfluten tid. Denna kontrollnämnd fungerar även som ett effektivt filter för att förhindra att gamla och irrelevanta uppgifter lämnas ut vid registerkontroll. Registernämnden har också fått regeringens uppdrag att granska i vilken mån handläggingen av personalkontrollärenden enligt den numera upphävde personalkontrollkungörelsen på ett rimligt sätt påverkat personers anställningsförhållanden.

Som regeringen redan aviserat i budgetpropositionen för år 1998 övervägs för närvarande frågan om ytterligare insyn i Säkerhetspolisens verksamhet genom en utvidgning av Registernämndens uppgifter. De åtgärder som således är aktuella är just sådana som motiveras av den kritik och de befogade krav om ökad insyn i SÄPO:s verksamhet som har framförts i debatten.»

Det ble i løpet av høsten 1997 også tatt til orde for en uavhengig granskning av virksomheten til den hemmelige etterretningsorganisasjonen IB (Informationsbyrån) på 50-, 60- og 70-tallet. I debatten om dette gjorde det seg gjeldende ulike syn vedrørende spørsmålet om det er noen sammenheng mellom IBs og SÄPOs virksomhet i angjeldende tidsperiode. Under riksdagsdebatten 20 november 1997 redegjorde regjeringen for at den vil ta initiativ til et bredt og uavhengig forskningsprosjekt om den militære etterretningstjenesten fra 1920-tallet og frem til IB-skandalene på 1970-tallet.

Det nevnes også at en tidligere SÄPO-sjef (Mats Börjesson) i en artikkel i Dagens Nyheter 6 november 1997 tok til orde for åpent å lovregulere kriteriene for registrering av personer i SÄPOs arkiver, samt å lette noe på forbudet mot å gi innsyn i de registrerte opplysninger (lempe på regelen om absolut sekretess; unntak fra denne regelen kan i dag bare gjøres av regjeringen) når slikt innsyn ikke kan medføre skade. Börjesson har tidligere utredet bl a dette spørsmålet, ifm utredningen om politiets registre. I høringsrunden mente imidlertid Rikspolisstyrelsen at Börjessons forslag går for langt.

SÄPO utgir offentlig tilgjengelige virksomhetsrapporter, senest en rapport for virksomhetsåret 1 juli 1995 – 31 desember 1996.

En sak om utvisning av en irakisk lege, begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet som delvis var basert på opplysninger fra SÄPO, skapte offentlig debatt sommeren 1997 – bl a som følge av at den utviste ikke fikk innsyn i de opplysninger som foranlediget utvisningen.

I en avisartikkel i Svenska Dagbladet 6 mars 1997, som bygget på opplysninger gitt av Säkerhetspolischefen, ble det gitt opplysninger om forekomsten av terroristgrupper i Sverige. Det ble navngitt 20 utenlandske grupper som av SÄPO er klassifisert som terrororganisasjoner representert i Sverige. Denne type opplysninger har man hittil ikke hatt for vane å tilkjennegi offentlig. Artikkelen førte derfor til en viss forbauselse i pressen. Opplysningene er ikke senere blitt dementert. Av enkelte blir offentliggjøringen utlagt som et tegn på intensjoner om økt åpenhet omkring SÄPOs virksomhet.

1.3 Finland

1.3.1 Organisasjon og personell

POTs søsterorganisasjon i Finland benevnes Skyddspolisen (SKYPO). SKYPO er organisert innenfor det alminnelige politiet. I Finland finner en også en egen sikkerhetsorganisasjon innen Forsvaret, som er regulert i en egen lov fra 1995 om fullgörande av polisuppgifter inom Försvarsmakten. Denne tjenesten er imidlertid ikke spesielt relevant i den foreliggende sammenheng.

SKYPO er organisert som en egen selvstendig enhet innen politiet. Tjenesten hører forvaltningsmessig under Innenriksdepartementet. Den daglige ledelse og styring på forvaltningsområdet foretas av Innenriksdepartementets politiavdeling.

Tjenesten opererer med riksdekkende funksjoner på finsk territorium, og har en egen territorial organisasjon – med bl a egne regionale enheter – som er organisert separat fra det øvrige politiets ( öppna polisens) organisasjon. Organisasjonen er særskilt lovregulert i lag om polisens förvaltning, se pkt 3.2.

Internt er SKYPO organisert i tre enheter/avdelinger:

• avdeling for kontraterrorisme

• avdeling for kontraspionasje

• utviklings- og teknisk støtteavdeling

Tjenesten rekrutterer stort sett polititjenestemenn og enkelte spesialutdannede spesialister. Lovfastsatte kvalifikasjonskrav gjelder kun for SKYPOs sjef (direktør; vedkommende har også tittelen polisråd), som må ha juridisk embedseksamen. Direktøren utnevnes av Presidenten etter innstilling fra statsrådet. Stillingen kunngjøres ikke ledig.

Ansvaret for tjenestens virksomhet tilligger primært SKYPOs direktør, som også er den som treffer beslutninger vedrørende utførelsen av virksomheten. Innenriksministeren har imidlertid det politiske ansvaret for virksomheten. På ulike områder kreves beslutninger av andre instanser, f eks av påtalemyndighet og eventuelt domstolene ifm bruk av særskilte etterforskingsmetoder. Dette er nærmere regulert i förundersökningslagen, tvångsmedelslagen og polislagen.

1.3.2 Regelgrunnlaget

SKYPOs organisasjon, oppgaver og ansvarsområder er oppregnet i lov ( lag om polisens förvaltning av 14 februar 1992). I tillegg finnes et særskilt regelverk som regulerer tjenestens virksomhet (Innenriksdepartementets förordning nr 5/97, som dog ikke er offentlig tilgjengelig i sin helhet). Andre aspekter ved tjenestens virksomhet er regulert i:

• Polisförvaltningsförordningen (1992)

• Polislagen (1995) og polisförordningen (1985)

• Tvångsmedelslagen (1987)

• Förundersökningslagen (1987) og förordningen om förundersökning och tvångsmedel (1988)

• Lag om polisens personregister (1995) og förordningen om polisens personregister (1995)

• Straffregisterlagen (1993)

Det fremgår av oversikten at lov- og regelgrunnlaget er relativt nylig justert. Det forventes videre at Polislagen i løpet av den nærmeste fremtid vil bli revidert på enkelte punkter.

I lag om polisens personregister § 3 heter det at det kan innhentes og registreres opplysninger i SKYPOs funktionella datasystem (d.e. personregister som føres ved elektronisk databehandling) som behövs för förebyggande eller utredning av förehavanden eller brott som äventyrer rätts- og samhällsordningen eller statens säkerhet. I samme lovs § 15 er det fastsatt at den registrerte ikke har rett til innsyn i opplysninger registrert i dette dataregisteret. I paragrafen er det imidlertid fastsatt en regel om at Dataombudsmannen på den registrertes begjæring og vegne kan kontrollere hvorvidt opplysningene er lovlig registrert. I loven er videre adgangen til å utlevere opplysninger til andre politienheter og andre enn politiet – herunder til utlandet – særskilt regulert. For utlevering av opplysninger fra SKYPOs registre gjelder særlige lovbestemte begrensninger. Iht förordningen om polisens personregister § 5 gjelder for øvrig en spesiell regel som foreskriver at personopplysninger skal slettes fra SKYPOs dataregister dersom det er gått 25 år siden seneste registrering på angjeldende person.

1.3.3 SKYPOs oppgaver

SKYPO har til hovedoppgave å forebygge, motvirke og etterforske trusler mot rikets sikkerhet, og i særdeleshet ulovlig etterretningsvirkomhet og terrorisme, se avdelingsinndelingen ovenfor ( pkt 3.1). SKYPO er herunder ansvarlig for etterforsking (förundersökning) av straffesaker som dreier seg om overtredelse av bestemmelsene om høyforræderi/landsforræderi. I polisförvaltningslagen § 10 er oppgavene angitt slik:

«Skyddspolisen har till uppgift att bekämpa förehavanden och brott som kan äventyra stats- och samhällsskicket eller rikets inre eller yttre säkerhet samt att utföra undersökning av sådana brott. Skyddspolisen skall även upprätthålla och utveckla en allmänn beredskap för förebyggande av verksamhet som äventyrar rikets säkerhet.

Inrikesministeriet bestämmer närmare vilka kategorier av ärenden som skall undersökas av skyddspolisen.»

I polisförvaltningsförordningen § 10 er det videre bestemt at SKYPO, utover de oppgaver som fremgår av polisförvaltningslagen, også skal være rådgivningsinstans ovenfor offentlige myndigheter og enkelte andre virksomheter mht forebyggende tiltak mot sikkerhetstrusler. Tjenestens skal også holde kontakt med utenlandske myndigheter.

Det tilligger ellers SKYPO å bringe til veie personkontrollopplysninger til bruk ved sikkerhetsklareringer, hvilket fremgår av förordningen om polisens personregister § 9.

SKYPOs forebyggende rolle er langt mer fremtredende enn den etterforskende. I praksis betyr dette at virksomhetens tyngdepunkt ikke ligger på tiltak som retter seg mot innhenting av bevismateriale med sikte på tiltale og dom. Under etterforsking har for øvrig påtalemyndigheten (åklagaren) en særskilt styrende og besluttende rolle, selv om etterforsking i Finland ledes av en etterforskingsleder som tilhører politiet og ikke påtalemyndigheten.

I polisförordningen er det fastsatt at sjefen for et politidistrikt straks skal innrapportere forhold til SKYPO som antas å høre under SKYPOs ansvarsområde og som antas å kunne foranledige tiltak fra tjenestens side.

1.3.4 Kontrollordninger

Innenriksministeren er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig overfor Riksdagen for tjenestens virksomhet.

Noe særskilt parlamentarisk forankret kontrollutvalg er ikke opprettet. Riksdagens utenrikskomité og Riksdagens konstitusjonskomité mottar imidlertid jevnlig informasjon og redegjørelser om SKYPOs generelle virksomhet. Det forekommer også regelmessig kontakt direkte mellom SKYPO og Riksdagen.

Den offentlige forvaltning – herunder SKYPO som del av politiet – er i Finland dessuten underlagt kontroll av Justitieombudsmannen, Justitiekanslern og Dataskyddsombudsmannen.

1.3.5 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

Det eksisterer for allmennheten ikke noen rett til innsyn i SKYPOs dataregister eller arkiv. Dataskyddsombudsmannen kontrollerer dog lovligheten av registrene/registreringene, jf pkt 3.2.

SKYPOs virksomhet har med jevne mellomrom foranlediget offentlig debatt i Finland. At tjenestens virksomhet etter sin natur i det vesentlige foregår utenfor allmennhetens innsyn, er naturlig nok en medvirkende årsak til dette. For utvalget er det imidlertid opplyst at en på bakgrunn av det offentlige meningsskiftet kan konstatere at SKYPO, i likhet med det finske politiet i sin alminnelighet, nyter betydelig tillit hos en stor majoritet av den finske befolkningen.

Siden 1995 har SKYPO årlig utgitt en offentlig virksomhetsrapport. Formålet med publikasjonen er å bidra til å formidle mer og bedre faktainformasjon om virksomheten til allmennheten.

1.4 USA

1.4.1 The Intelligence Community/The Law Enforcement Community

I USA opererer man med The Intelligence Community som et samlebegrep for de militære og sivile amerikanske hemmelige tjenester, hvori inngår følgende tjenester:

• Central Intelligence Agency (CIA)

• Defence Intelligence Agency (DIA)

• National Security Agency (NSA)

• National Reconnaisance Office (NRO)

• National Imagery and Mapping Agency

• Army Intelligence

• Naval Intelligence

• Marine Corps Intelligence

• Air Force Intelligence

• US Department of State, Bureau of Intelligence and Research (INR)

• US Departement of Energy, Office of Intelligence and National Security

• US Treasury Departement, Office of Intelligence Support

• Federal Bureau of Investigation (FBI)

The Intelligence Community ledes av direktøren for CIA, som i denne sammenheng benevnes Director of Central Intelligence (DCI). Ressurser til tjenestene bindes sammen i The National Foreign Intelligence Program. Budsjettet for The Intelligence Community var inntil nylig hemmelig, men ble likevel rapportert i amerikansk presse å beløpe seg til anslagsvis 30 mrd dollar årlig, hvorav hoveddelen går til å dekke materiellbehov i de militære tjenester. I oktober 1997 offentliggjorde CIA for første gang beløpet, etter at en advokat gikk til sak for å få innsyn i organisasjonens pengebruk. Ca 186 milliarder kroner brukes årlig til amerikansk etterretning, hvorav ca 21 milliarder kroner går til CIA.

For å bistå DCI er det opprettet et National Intelligence Council (NIC), som består av 12 National Intelligence Officers, dvs senior etterretningsoffiserer som forbereder såkalte National Intelligence Estimates innenfor sine respektive fagområder. Disse leveres til National Foreign Intelligence Board (NFIB). NFIB har ansvar for å koordinere utveksling av informasjon mellom tjenestene i The Intelligence Community og eksternt i forhold til utenlandske tjenester.

En rekke justis-/politimyndigheter danner et eget Law Enforcement Community, jf nærmere om dette under pkt 4.2. FBI inngår både i The Intelligence Community og The Law Enforcement Community. Secret Service, som bl a utfører livvakttjeneste for Presidenten med familie, hører under Finansdepartementet og inngår i the Law Enforcement Community.

Det overordnede rådgivende og koordinerende organ for nasjonale sikkerhetsspørsmål er National Security Council (NSC). NSC er Presidentens primære forum for drøftelser om sikkerhets- og utenriksspørsmål, og rådet har en relativt stor stab, som også betjener situasjonsrommet i det Hvite Hus (staben instrueres av Presidenten gjennom hans nasjonale sikkerhetsrådgiver). Presidenten er selv formann i NSC, og rådets øvrige faste medlemmer er visepresidenten, utenriksministeren og forsvarsministeren. Forsvarssjefen er fast militær rådgiver for rådet. DCI er fast rådgiver i spørsmål som hører under the Intelligence Community. Finansministeren, den amerikanske FN-ambassadøren, presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver, presidentens rådgiver i økonomiske spørsmål og presidentens stabssjef blir videre invitert til alle møter i rådet. Justisministeren og direktøren for the Office of National Drug Policy deltar etter behov når saker som berører dem, behandles. Andre personer kan for øvrig innkalles etter behov.

1.4.2 Generelt om ansvarfordeling, organisasjon og regelverk

The Intelligence Community utgjør ikke noe enhetlig, sammensveiset apparat. Tvert om har de amerikanske hemmelige tjenester utviklet seg gjennom et halvt århundre og består av en stor samling separate tjenester med uensartede oppgaver, ulik historie og ulike kommandolinjer. Ansvarsområdet til The Intelligence Community spenner klarligvis langt videre enn ansvarsområdet til POT.

Oppgavene kan likevel fordeles i to hovedgrupper: etterretning (intelligence) og rettshåndhevelse (law enforcement). CIA og de øvrige rene etterretningsorganisasjoner har ingen law enforcement-funksjoner. CIA innhenter informasjon om andre land og deres borgere, men har ikke anledning til å innhente informasjon om amerikanske borgere og selskaper.

Law enforcement-funksjonene ivaretas i hovedsak av Justisdepartementet (Departement of Justice) og underlagte institusjoner, herunder særlig FBI. Secret Service, Customs Service og Bureau of Alcohol, Tobacco and Firearms (ATF) ligger imidlertid under Finansdepartementet (Treasury Departement). Sammen med flere andre justisetater danner disse The Law Enforcement Community.

I forholdet mellom intelligence og law enforcement eksisterer det ulike roller, kulturer, ansvar og målsettinger. Felles for alle tjenestene er imidlertid at de inngår i den utøvende makt, og er underlagt Presidenten. Oppgavene blir også stadig mer overlappende, hovedsaklig fordi de moderne trusler mot nasjonal sikkerhet (narkotikahandel, terrorisme, organisert kriminalitet, spredning av masseødeleggelsesvåpen, osv) krever at law enforcement-etater som FBI får utvidet ekstraterritorielt ansvar. Samtidig stilles det stadig større krav til adekvat etterretning for å kunne forebygge og etterforske grenseoverskridende kriminalsaker. Etterretningsmessige aspekter ved law enforcement er derfor knyttet sammen innen rammen av The Intelligence Community.

Det lovmessige grunnlaget for de hemmelige tjenester er svært omfattende, og skriver seg tilbake til National Security Act fra 1947, som siden har fått en rekke tillegg og gjennomgått mange endringer. Bare de siste par år har Kongressen vedtatt følgende relevante lover:

• Comprehensive Antiterrorism Act (1995)

• Economic Espionage Act (1996)

• Industrial Espionage Act (1996)

• Antiterrorism and Effective Death Penalty Act (1996)

• Intelligence Community Act (1996)

I tillegg styres tjenestene gjennom budsjettvedtak. Regelverket for øvrig består i et antall Executive Orders og Direction Directives fra Presidenten, samt interne instrukser i de angjeldende institusjoner/tjenester. Særlig relevant er Executive Order 12333, United States Intelligence Activities, fastsatt av Presidenten 4 desember 1981.

Kongressen fastsetter således de økonomiske og politiske rammebetingelser for tjenestenes virksomhet. Innenfor disse rammebetingelser utformer Presidenten regelverk og instrukser. De utvalgte kongressmedlemmer som har ansvar for å følge med i de hemmelige tjenesters virksomhet, har fullt innsyn i tjenestens virksomhet. Kongressen har også utstrakte muligheter til å regulere virksomheten gjennom lovgivning. Man kan derfor si at den utøvende og den lovgivende makt har et delt ansvar for de hemmelige tjenester i USA.

1.4.3 Politiske og andre kontrollordninger

I likhet med andre forvaltningsorganer er tjenestene underlagt USAs lovgivning, Presidentens politikk og sine egne interne direktiver. For å sikre at disse overholdes, er alle institusjonene gjenstand for intern kontroll, regjeringskontroll og kontroll fra Kongressen.

Intern kontroll foretas bl a av Inspector Generals, enten egne inspektører (CIA Inspector General, FBI Inspector General, Departement of Defence Inspector General, osv) eller overordnet organs inspektører.

Regjeringskontrollen/Presidentens kontroll skjer bl a gjennom særskilte organer, herunder gjennom følgende organer:

• President’s Foreign Intelligence Advisory Board

• President’s Intelligence Oversight Board

• Office of Management and Budget

Kongressens kontroll skjer gjennom Senate Select Committee on Intelligence, House Permanent Select Committee on Intelligence og andre kongresskomitéer. Forsvarskomitéene har oversyn over etterretningsaktiviteter under Forsvarsdepartementet (US Departement of Defence; DoD), og justiskomitéene har oversyn over FBIs aktiviteter.

1.4.4 Nærmere om FBI

FBI er den primære etterforskingsgren av Justisdepartementet (US Departement of Justice), underlagt Justisministeren (Attorney General). FBI skal drive kriminaletterforsking (Criminal Investigative Division), beskytte USA mot spionasje og terrorisme (National Security Division), samt lede og assistere føderale statlige, lokale og internasjonale institusjoner (agencies). Selv om FBI er underlagt Justisministeren, rapporterer byrået også til statsadvokatene (US Attorneys) i delstatene. Tiltale som følge av FBIs etterforsking reises av statsadvokaten i den delstat hvor forbrytelsen har funnet sted.

FBI har hovedkontor i Washington, 56 feltkontorer og 400 satelittkontorer i USA, fire spesialiserte feltinstallasjoner og et nettverk av Legal Attaches i utlandet. FBIs Legal Attaches Program er et viktig arbeid i FBI’s arbeid med å identifisere, avskrekke og etterforske internasjonal kriminalitet rettet mot amerikanske borgere og interesser. Legal Attaches – totalt 70 Senior Agents og 54 støttepersonell – er utplassert i 23 land, og er operasjonelle kontaktpunkter i forhold til utenlandsk politi. Programmet utvides kontinuerlig, og i juli 1997 ble det etablert en Legal Attache i København med ansvar for de nordiske land. Legal Attaches er involvert i etterforsking av internasjonal kriminalitet, herunder smugling av narkotika og kjernefysisk materiale, samt i kontraetterretnings- og kontraterrorismesaker.

FBIs stab består av i alt 10 500 Special Agents og 14 000 Professional Support Personnel. Stillingen som Special Agent er en karriere som normalt varer ut det yrkesaktive liv, med rikelige muligheter for omplassering, omskolering og opprykk underveis. Special Agents rekrutteres bevisst fra alle yrkesgrupper, men jurister og revisorer er særlig ettertraktet. Kandidatene må være amerikanske statsborgere, mellom 23 og 37 år og ha fullført fire års høyere utdanning ved godkjent høgskole/universitet. Nyansatte Special Agents gjennomgår 15 ukers intensivtrening ved FBI-akademiet i Quantico, Virginia, der alle får samme grunnopplæring. Deretter går de inn i tjeneste, i første omgang med to års prøvetid. Etterutdanning skjer periodisk gjennom hele karrieren. Det er i hovedsak FBI som håndterer saker som tilsvarer POTs saksfelt, kfr dog fremstilingen nedenfor om de enkelte saksfelt.

1.4.5 Særlig om kontraetterretning

I hovedsak er det FBI som har det utøvende ansvaret for å forebygge, motvirke og etterforske utenlandske etterretningsaktiviteter i USA og beskytte amerikanske myndigheter og industri mot spionasje. CIA har hovedansvaret for kontraetterretning utenlands. Selv om kontraetterretning utenlands ligger under CIA og innenlands under FBI, har CIA myndighet til å utøve kontraetterretning rettet mot egne ansatte som er mistenkt for spionasje, og FBI etterforsker amerikanske statsborgere i utlandet. Forsvarsgrenene har dessuten hver for seg sine kontraetterretningselementer som opererer (herunder etterforsker militært personell ved mistanke om spionasje) både i og utenfor USA.

Samtlige av de forannevnte kontraetterretningstjenester opererer såvel offensivt som defensivt. De rekrutterer agenter, overvåker antatte fremmede agenter og gjennomfører operasjoner for å kartlegge utenlandske etterretningsoperasjoner. De etterforsker mistanke om spionasje og lager analyser til amerikanske myndigheter og industri. Det er en betydelig overlapping mellom tjenestenes ansvarsområder innen kontraetterretning, og samtlige har opplevd problemer med svikt i rutinene. Det mest fremtredende eksempel i nyere tid er den såkalte Ames-saken (arrestasjonen av CIA-offiseren og sovjetspionen Aldrich Ames i 1993), som foranlediget endringer i organiseringen av kontraetterretningsarbeidet i USA.

Det overordnede ansvaret for kontraetterretning ligger i henhold til Executive Order 12333 hos National Security Council (NSC), som ligger direkte under Presidenten. Som følge av Ames-saken beordret president Clinton en reorganisering av apparatet under NSC. Gjennom et presidentdirektiv av 3 mai 1994 (Presidential Decision Directive/NSC-24 US Counterintelligence Effectiveness) ble det opprettet et National Counterintelligcence Center (NACIC). NACIC, som inntil videre ledes av FBI – men der formannskapet skal rotere mellom FBI, CIA og DoD, – har ansvar for å koordinere regjeringens tiltak for å identifisere og motvirke utenlandske etterretningstrusler mot USAs nasjonale og økonomiske sikkerhet. NACIC’s stab er hentet fra hele The Intelligence Community.

Samtidig med opprettelsen av NACIC ble det etablert et National Counterintelligence Policy Board (Policy Board) som rapporterer til Presidenten via Presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver ( National Security Adviser), og som bl a består av representanter fra DCI/CIA, FBI, DoD, State Departement, Justice Departement, lederen for NACIC og Presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver. Policy Board skal vurdere, utvikle og anbefale policy, lovgivningsinitiativer, direktiver og retningslinjer for kontraetterretning til Presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver. Policy Board skal også koordinere og utvikle felles forståelser mellom de ulike tjenester som er involvert i kontraetterretning, og løse opp i eventuelle konflikter. Policy Board leverer årlige rapporter til Presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver om kontraetterretningens effektivitet.

Under Policy Board er det etablert et National Counterintelligence Operations Board (Operations Board) med tilsvarende representasjon, som har til oppgave å diskutere og utvikle kontraetterretningvirksomheten fra den operasjonsmessige siden og identifisere eventuelle konflikter. Formannskapet for Operations Board roterer på samme måte som i Policy Board, under forutsetning av at en og samme tjeneste ikke skal ha formannskap begge steder samtidig.

Presidentdirektivet av 3 mai 1994 foreskriver også at CIA’s Counterintelligence Center Counterespionage Group på permanent basis skal ha en høyere tjenestemann fra FBI i staben. Tilsvarende skal CIA være representert i FBIs National Security Division.

1.4.6 Særlig om økonomisk spionasje

Økonomisk spionasje defineres i USA som utenlandsk etterretningsaktivitet rettet mot amerikanske myndigheter, bedrifter og personer, og som har til hensikt å skaffe til veie, på ulovlig og fordekt måte, sensitiv informasjon om finansielle spørsmål, handel eller økonomisk politikk, intellektuell eiendom eller sensitiv teknologi, eller som har til hensikt å påvirke sensitive økonomiske beslutninger på ulovlig måte. Videre er det et vilkår at det står en fremmed stat bak etterretningsvirksomheten ( foreign power-sponsored or -coordinated intelligence activity). Dette vilkåret skiller økonomisk spionasje fra mer tradisjonell ulovlig industrispionasje ( commercial theft and misappropriation of trade secrets).

I de senere år har det i den årlige National Security Strategy fra Det Hvite Hus blitt fremhevet at økonomisk sikkerhet ikke bare angår USAs nasjonale interesser, men også dreier seg om nasjonal sikkerhet. Tiltak mot økonomisk spionasje er følgelig underlagt Presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver, som har delegert ansvaret til sitt Policy Board, som igjen har delegert til NACIC å koordinere virksomheten i The Intelligence Community og The Law Enforcement Community på dette området. Lead agency er FBI, som i 1992 begynte å refokusere sine kontraetterretningsressurser for å gi økt beskyttelse for USAs økonomiske sikkerhet. I 1994 innledet FBI et Economic Counterintelligence Program for å finne og motvirke tilfeller av økonomisk sabotasje. Programmet trekker på ressurser fra programmene for kontraetterretning og kriminaletterforsking.

For øvrig vises til seniorforsker Andvigs utredning om økonomisk spionasje (jf vedlegg 2), som bl a går nærmere inn på den amerikanske lovgivningen på dette området, samt redegjør for bakgrunnen for og konsekvensene av økt fokusering i USA på økonomisk spionasje.

1.4.7 Særlig om kontrasabotasje/-terrorisme/-ekstremisme

Justisdepartementet har lead agency-ansvaret for å bekjempe terrorisme og beslektet kriminalitet i USA. I hovedsak faller dette ansvaret på FBI, som også har primæransvaret for å etterforske visse terroristhandlinger utenfor USAs grenser i samarbeid med vertslandet og Utenriksdepartementet. FBI kan tiltale terrorister som angriper amerikanske borgere og amerikanske interesser i utlandet. Dette skjer via FBIs Legal Attaches, jf pkt 4.4.

Ny lovgivning har klargjort ansvarsforholdet ved terroristhandlinger begått i USA, ved at slike i hovedsak blir definert som føderale forbrytelser og dermed kommer inn under FBIs jurisdiksjon. Alvorlige terrorhandlinger som bombingen av World Trade Center i New York i 1993 og bombingen i Oklahoma City i 1995 har ledet til utvidede fullmakter for FBI. FBIs budsjett for kontraterrorisme har blitt tredoblet siden 1994.

Utenriksdepartementet har primæransvaret for å utvikle, koordinere og implementere antiterrortiltak utenlands. Departementets Coordinator for Counterterrorism koordinerer arbeidet med å forbedre samarbeidet med andre land om tiltak mot terrorisme, herunder vedrørende utvikling av bistandprogrammer, samt leder det interdepartementale forsknings- og utviklingsprogrammet for kontraterrorisme.

Regjeringens antiterroristaktiviteter har siden 1986 vært koordinert gjennom Counter-Terrorism Center, som ledes av DCI (CIA-direktøren), med deltakelse fra FBI, Secret Service, ATF, Immigration and Naturalization Service, NSA, Department of State Diplomatic Security, FAA, Naval Criminal Investigative Service og Departement of Energy. Disse etater utgjør det såkalte US Counterterrorism Community.

Arbeidsdelingen er likevel ikke fullstendig klar. CIA spiller en sentral rolle også i denne sammenheng, som leverandør av etterretningsinformasjon ifm overvåking/etterforsking av terroristaktiviteter og som DCI. I tillegg har militære tjenester et spesielt ansvar for eget personell, materiell og egne installasjoner. Federal Aviation Administration (FAA) har for øvrig et eksklusivt ansvar ved flykapringer o l. I følge US News and World Report 17 november 1997 har mer enn 40 føderale etater et større eller mindre ansvar for å bekjempe terrorisme, og koordineringen mellom organene er mindre tilfredsstillende. Økningen i antallet nye antiterror-programmer o l sees bl a i sammenheng med at muligheten til å skaffe budsjettmidler på dette prioriterte området, som følge av at Kongressen satte av betydelig økte budsjettmidler etter et presidentdirektiv fra 1995 som uttalte at USA har no higher priority enn å stanse faren for terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen.

1.4.8 Særlig om ulovlig teknologioverføring/spredning av masseødeleggelsesvåpen mv

Denne typen kriminalitet overvåkes og bekjempes både av The Intelligence Community (under ledelse av CIA) og The Law Enforcement Community (under ledelse av FBI).

1.4.9 Særlig om organisert kriminalitet

Organisert kriminalitet er i hovedsak underlagt det lokale politiets og delstatenes jurisdiksjon, men på nasjonalt nivå har FBI et særlig ansvar. Ettersom internasjonal organisert kriminalitet er et komplekst og voksende problem, i det siste særlig på grunn av fremveksten av russiske kriminelle organisasjoner i USA, har The Intelligence Community lansert en rekke initiativer for å forbedre overvåkingen av organiserte kriminelle grupper i og utenfor USA. Arbeidsdelingen er den vanlige: På law enforcement-siden FBIs Criminal Investigative Division, Drug Enforcement Agency (DEA) og andre institusjoner under ledelse av Justisdepartementet og Finansdepartementet – og på den andre siden The Intelligence Community under ledelse av DCI, hvori inngår FBIs National Security Division.

Det såkalte Crime and Narcotics Center, under ledelse av DCI, er det sentrale kontaktpunkt og koordineringsorgan mellom The Intelligence Community og The Law Enforcement Community i spørsmål om internasjonal organisert kriminalitet. Her deltar, foruten FBI og CIA, også Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, Finansdepartementet, DEA, Internal Revenue Service (IRS), Secret Service, ATF og enkelte andre institusjoner.

1.4.10 Offentlig innsikt i og debatt om tjenestenes virksomhet

For det amerikanske opinion har etterretningstjenestene tidligere ofte blitt oppfattet som mystiske og ukontrollerte. Tjenestenes budsjetter, operasjoner og vurderinger holdes hemmelige (med visse unntak, som i stor grad knytter seg til feilgrep og skandaler eller beror på lekkasjer). Som andre forvaltningsorganer er tjenestene i utgangspunktet underlagt lovgivning som tilsvarer den norske offentlighetsloven; Freedom of Information Act (FOIA). Informasjon som er gradert i samsvar med en Presidential Executive Order, p.t. Executive Order 12958 av oktober 1995, er imidlertid unntatt fra FOIA, og siden det meste av etterretningstjenestenes informasjon er gradert, er det i praksis lite som blir frigitt på grunnlag av FOIA. I den grad det har blitt offentliggjort informasjon, har det stort sett skjedd på initiativ fra tjenestene selv. Etter slutten på den kalde krigen har tjenestene imidlertid frigitt betydelige mengder informasjon av historisk interesse, bl a såkalte VENONA-meldinger (dekrypterte KGB-meldinger angående spionasjeaktiviteter i USA). Det er dessuten fremsatt flere forslag om å lempe på bestemmelsene om hemmelighold, senest i Moynihan-kommisjonens rapport ( Commission on Protecting and Reducing Government Secrecy; Secrecy – Senate Document 105-2, publisert våren 1997) som bl a foreslår en mer selektiv og velbegrunnet bruk av gradering, 10 års tidsbegrensning på de fleste graderinger, automatisk avgradering av alle dokumenter etter 30 år og etablering av et nasjonalt avgraderingssenter for å koordinere, implementere og kontrollere regjeringens avgraderingspraksis.

Etter den kalde krigens slutt har debatten om tjenestenes formål, kostnader, effektivitet, kontroll og innsyn tatt seg opp, noe som er reflektert i en rekke utredninger, bøker og andre publikasjoner.

Publikasjonsdatabaser av særlig interesse i denne forbindelse er:

• Federation of American Scientists’ Intelligence Reform Project, som opererer en database på Internett der mange tekster vedrørende de hemmelige tjenester og offentlighet er tilgjengelige (www.fas.ord\index.html).

• Columbia University’s database med referanser til utvalgte nyere publikasjoner om The Intelligence Community, samt bibliografier, indekser, tidsskrifter og annet materiale (www.columbia.edu\cu\libraries\indiv\dcs\intell.html)

En hovedsak i åpenhetsdebatten har vært hvorvidt man skal offentliggjøre de hemmelige tjenesters budsjetter. Budsjettrammene er nå offentliggjort, jf pkt 4.1 ovenfor.

Den kraftige økningen i budsjettene for de hemmelige tjenester som fant sted i 1980-årene, tok brått slutt i 1989, og flere tjenester har måttet foreta personellreduksjoner. FBI har imidlertid hatt større suksess enn de øvrige tjenester med å legitimere sin virksomhet, og har fått gjennomslag for økt satsing på kontraterrorisme, beskyttelse av landets computer-infrastruktur og tiltak mot økonomisk spionasje. FBI har således de siste årene økt bemanningen med mer enn 1000 nye Special Agents og Support Staff Personnel.

CIA og de militære tjenestene har profilert seg som støttespillere for de væpnede styrker i regionale konflikter, samt i forbindelse med bekjempelse av spredning av masseødeleggelsesvåpen og sensitiv teknologi. CIA har samtidig vært plaget av flere skandaler gjennom avsløring av muldvarper og anklager om politisk styring av CIAs analyser og anbefalinger under Reagan-administrasjonen. CIA har dessuten i de senere år slitt med legitimitetsproblemer i forhold til Kongressen, noe som bl a har resultert i reduserte budsjetter og blokkering av president Clintons nominasjon av Anthony Lake som CIA-direktør (formelt sett trakk dog Lake søknaden i frustrasjon over nominasjonsprosessen). Kritikken etter Ames-saken og andre problemer innen The Intelligence Community førte dessuten til at Kongressen i 1994 krevde en utredning av hele virksomheten. President Clinton nedsatte en kommisjon for dette formål (den såkalte Aspin/Brown-kommisjonen; Commission on the Roles and Capabilities of the United States Intelligence Community), som i mars 1996 presenterte sin rapport ( Preparing for the 21st Century. An appraisal of US Intelligence). Samtidig foretok Representanthusets Permanent Select Committee on Intelligence sin egen utredning (Staff Study). Denne ble publisert i mars 1996 ( IC21; Intelligence Community in the 21st Century). Oppfølgingen av disse og andre utredninger er ikke sluttført.

1.5 Storbritannia

1.5.1 Organisasjon og personell

1.5.1.1 Innledning

Det britiske etterretningssamfunn består av tre selvstendige tjenester, en integrert del av det britiske forsvarsdepartementet og et sentralt koordineringsorgan:

• Secret Intelligence Service (SIS), også kjent som MI-6

• Security Service, også kjent som MI-5

• Government Communications Headquarters (GCHQ)

• Defence Intelligence Staff (DIS)

• Joint Intelligence Committee (JIS)

MI-5, MI-6 og GCHQ omtales gjerne i fellesskap som The Agencies. Budsjettet til disse tre tjenester ligger på tilsammen omkring GBP 700 millioner.

1.5.1.2 The Security Service (MI-5)

The Security Service (MI-5) ble sammen med MI-6 etablert i 1909. I 1922 ble MI-5 utskilt som en selvstendig tjeneste. Hovedkvarteret ligger i London.

Etter å ha gjennomgått mange forandringer opp gjennom årene, hører tjenesten i dag under innenriksministeren/Innenriksdepartementet ( Home Secretary/Home Office), men rapporterer både til innenriksministeren og direkte til statsministeren. Sjefen for tjenesten har normalt møter med statsministeren hver måned, og har også ellers rett til direkte tilgang til både innenriksministeren og statsministeren.

Sjefen for tjenesten bærer tittelen Director General, utnevnes av innenriksministeren etter konsultasjoner med statsministeren, og er personlig ansvarlig overfor innenriksministeren. I den lov som regulerer grunnlaget for tjenesten, se pkt 5.2, slås det fast at sjefen bl a er ansvarlig for operasjoner og effektiviteten i tjenesten, å sikre at tjenesten ikke gjør noe som kan bidra til å fremme interessene til noe politisk parti, å sikre at tjenesten bare innhenter og bruker informasjon som har saklig forbindelse med tjenestens oppgaver/funksjoner, samt å utarbeide en årlig rapport om virksomheten til innenriksministeren og statsministeren.

Tjenesten er organisatorisk ikke en del av Innenriksdepartementet, men en selvstendig organisasjon som ikke regnes å høre til sentralforvaltningen ( the Civil Service; de ansatte regnes således heller ikke som civil servants). Forholdet mellom tjenesten og den politiske ansvarlige minister (Home Secretary) bygger på et formelt lovgrunnlag, som etablerer klare grenser og en balansegang mellom politisk kontroll og tjenestlig effektivitet. Innen rammen av dette formelle regelverk er det etablert rutiner som både sikrer styring ( managing relationship) og operasjonelt handlingsrom ( operational freedom) for tjenestens sjef til å utføre de overordnede oppdrag som er skissert i lovgrunnlaget eller for øvrig fastsatt av politiske myndigheter. Utgangspunktet er at ministrene ikke engasjerer seg i det utøvende arbeidet ( do not operate the law), se dog nedenfor under pkt 5.2 om det såkalte warrants-systemet. Dette er også grunnen til at ministrene i utgangspunktet ikke kan holdes politisk-konstitusjonelt ansvarlig for operasjonelle feilgrep o l. Det er imidlertid helt avgjørende at ministeren har tillit til tjenestens direktør, og at kommunikasjonen er god. Det avholdes månedlige møter mellom innenriksministeren og direktøren. Det avholdes dessuten regelmessige møter mellom direktøren og departementsråden ( Permanent Under Secretary) i Home Office. Innenriksministeren/ Innenriksdepartementet har imidlertid ingen formell instruksjonsmyndighet overfor tjenesten. Styringen og kommunikasjonen bygger på tillit og samarbeid.

Det bilaterale forholdet beskrevet foran må sees i sammenheng med kontrollmekanismene (se pkt 5.4) og med den interdepartementale ressurs- og prioriteringsprosess som foregår sentralt mellom en rekke sentrale departementer og som ledes fra statsminsterens kontor ( Cabinet Office) og statsministeren selv (se pkt 5.1.6 nedenfor).

Internt i tjenesten er det direkte under sjefen for tjenesten organisert to egne enheter for hhv juridisk rådgivning ( Legal Adviser) og enkelte andre støttefunksjoner ( Personnel Resources, Security, Finance, Building and Office Services). Under sjefen er det også organisert en egen nestkommanderendefunksjon og et sekretariat. Under tjenestens nestkommanderende hører en egen enhet for Nord-Irland ( DCI Northern Ireland Staff) samt et informasjonsledd. For øvrig er tjenesten inndelt i følgende avdelinger:

• Intelligence Collection and Production

• Non-Terrorist Threats

• International Counter Terrorism and Counter Proliferation

• Irish and Domestic Counter Terrorism

Personellorganisasjonen er fleksibel, i den forstand at hoveddelen av personellstyrken ikke er bundet opp til å tjenestegjøre kun ved én avdeling. Dette muliggjør hurtig omprioritering av ressurser. Tjenesten har dessuten team av ansatte som arbeider tett opp mot eksterne brukere. Det legges vekt på å rekruttere forskjellige fagkategorier til tjenesten. Som følge av at arbeidet er blitt mer komplekst og analytisk, legges det vekt på å rekruttere personer med høyere utdannelse. 50 % av de ansatte er kvinner. Aldersgjennomsnittet er lavt (ca 35 år). Tjenesten har tidligere drøftet bruk av åremål, men konkluderte med at en slik ordning ville være lite hensiktsmessig. Det er for øvrig p t stor turnover i tjenesten (gjennomsnittlig tjenestetid er ca 10 år). Antall ansatte er betraktelig redusert de senere år, og ligger i dag i underkant av 1900 personer. Reduksjonen skyldes budsjettmessige effektivitetskrav, og har ikke sammenheng med at det er blitt mindre behov for kontraaktivitet innenfor de områder som tjenesten har ansvaret for.

En vurderer for tiden å etablere en ordning med en utenforstående person som rådgiver i tjenestens ledergruppe, for å oppnå innslag av impulser utenfra. For kort tid siden gikk for øvrig MI-5 før første gang ut offentlig med stillingsannonser i pressen. Dette vakte en viss oppsikt.

Tjenesten er i egenskap av innenlandsk sikkerhets- og etterretningstjeneste den av de britiske etterretningsorganisasjoner som kommer nærmest POT mht arbeidsoppgaver. MI-5 er imidlertid organisert utenfor politiets organisasjon.

1.5.1.3 The Secret Intelligence Service (MI-6)

The Secret Intelligence Service (MI-6) ble sammen med MI-5 etablert i 1909. I 1922 ble MI-6 utskilt som selvstendig tjeneste. Hovedkvarteret ligger i London.

Sjefen for tjenesten – C – er personlig ansvarlig overfor utenriksministeren, men rapporterer både til utenriksministeren og direkte til statsministeren. Sjefen for tjenesten har normalt møter med statsministeren hver måned.

1.5.1.4 Government Communications Headquarters (GCHQ)

Government Communications Headquarters (GCHQ) ble etablert i 1946, og er lokalisert ved to baser i nærheten av Cheltenham (og er således den eneste av de britiske hemmelige tjenester som ikke er lokalisert i London; dog er det nylig opprettet en filial i London av hensyn til viktigheten av å holde tett kontakt med de øvrige tjenester, berørte departementer osv). GCHQ er underlagt Utenriksdepartementet (FCO). Sjefen for GCHQ er personlig ansvarlig overfor utenriksministeren, men rapporterer både til utenriksministeren og direkte til statsministeren. Sjefen for GCHQ har normalt møter med statsministeren hver måned.

Militært personell utgjør ca en fjerdedel av tjenestens ansatte.

1.5.1.5 Defence Intelligence Staff (DIS)

Defence Intelligence Staff (DIS) ble etablert i 1964 gjennom en sammenslåing av forsvarsgrenenes etterretningsstaber. DIS er integrert i Forsvarsdepartementet, og direktøren for DIS ( Chief of Defence Intelligence; CDI) er personlig ansvarlig overfor og rapporterer til forsvarsministeren gjennom Chiefs of Staff (tilsvarende Forsvarets overkommando i Norge). CDI er generelt ansvarlig for etterretning i Forsvaret.

1.5.1.6 The Central Intelligence Machinery/The Joint Intelligence Committee (JIC)

Samtlige tjenester er underlagt en sentral prosess som fastsetter tjenestenes ressurser og prioriterer hvilke behov tjenestenes kunder har. Prosessen er styrende for tjenestenes virksomhet gjennom året. Følgende hovedområder koordineres sentralt gjennom statsministerens kontor (Cabinet Office):

• Fastsettelse av nasjonale etterretningsbehov

• Godkjenning av MI-5s prioriteringer

• Monitoring av tjenestenes mål- og resultatoppnåelse

• Budsjettering for MI-5, MI-6 og GCHQ

• Utarbeidelse av etterretningsanalyser for sentrale beslutningstakere

For MI-5s vedkommende gjelder imidlertid at spesifikke oppgaver er lovpålagte. Disse oppgavene går ut på å motvirke de til enhver tid gjeldende trusler på de lovbestemte områder. MI-5 er derfor i noe mindre grad enn de øvrige tjenester avhengig av identifiserte oppdrag fra kundene (identifiserte etterretningsbehov). Godkjenning av MI-5s prioriteringer koordineres gjennom SO(SSPP), se nedenfor om dette. Ansvaret for jevnlig evaluering av denne tjenestens mål- og resultatoppnåelse skjer også av SO(SSPP), mens JIC har det tilsvarende ansvaret for MI-6 og GCHQ.

Den sentrale prosessen ledes av statsministeren og hans stab (Cabinet Office), og leder bl a frem til en årlig rapport om tjenestenes prioriteringer ( Annual Requirements Report). De berørte statsrådene engasjerer seg personlig i denne prosessen. Prosessen bygger på konstant dialog og jevnlig arbeid gjennom hele året, og tar høyde for forandringer i trusselbildet mv som kan skje i løpet av året.

Joint Intelligence Committe (JIC) er et koordinerende organ for alle etterretningsorganisasjonene i Storbritannia, og er direkte underlagt og rapporterer til the Cabinet Office ved kabinettsekretæren, som igjen rådgir og rapporterer til statsministeren. Komitéformannen er åremålsutnevnt for 3 år, og har direkte tilgang til statsministeren. I oppfølgingen av en rapport i 1983 om Falklandskrigen, ble formannsvervet overført fra Utenriksdepartementet til kabinettkontoret.

JIC er hovedorganet for å gi råd om prioriteter innen etterretningsinnsamling, samt for evaluering og analyse av innsamlet materiale. Selv om JIC spiller en sentral rolle i prosessen med å fastlegge tjenestenes prioriteringer og mål, har komiteen ingen direkte befatning med ressursallokeringen til de ulike tjenester.

Denne felles etterretningskomiteen ble første gang etablert i 1936, og har senere gjennomgått flere organisatoriske endringer. Viktigst blant disse var at komiteen i 1957, som et resultat av etterretningstjenestenes økende betydning, ble lagt inn under kabinettkontoret.

I 1968 ble det i tilknytning til komiteen (under formannen) opprettet en egen stilling som Etterretningskoordinator ( Intelligence Co-ordinator), samt etablert en egen stab – The Assessment Staff. Disse har som primæroppgave å koordinere og forberede dokumenter og saker komiteen som helhet skal behandle. Etterretningskoordinatoren har dessuten et særlig ansvar for å koordinere prioriteringer, krav og ønsker fra tjenestenes kunder, gi råd om ressursallokering for å sette tjenestene i stand til å møte prioriteringene, samt rådgi kabinettsekretæren om koordineringen av etterretningsaktivitetene i sin alminnelighet og i konkrete saker.

JIC består av departementsrådene for en rekke sentrale departementer som har behov for etterretninger, sjefene for de respektive hemmelige tjenester, samt Etterretningskoordinatoren og sjefen for the Assessment Staff. Etter behov møter også representanter fra andre departementer, inklusive Handels- og industridepartementet og Innenriksdepartementet. Komiteen møtes minst en gang pr uke. JIC bistås av en rekke ad hoc komiteer og eksperter, og har i tillegg et eget permanent sekretariat som består av midlertidig tilsatte tjenestemenn rekruttert fra ulike departementer (dette faste sekretariatet må ikke blandes sammen med the Assessment Staff).

Basert på regjeringens godkjennelse, er JIC ansvarlig for både å utarbeide og koordinere de nasjonale etterretningsbehov, dvs prioritere tjenestenes innsatsområder ( the requirements process), og utarbeide rapporter til kabinettet og andre offentlige etater om aktuelle emner og problemstillinger. JIC har ikke selv beslutningsmyndighet, men koordinerer alle oppdragsgiveres ønsker og krav til tjenestene, og utarbeider hvert år forslag til et dokument ( Annual Requirements Report, også benevnt the Red Book) som godkjennes på regjeringsnivå og som lister alle oppdragsgiveres ønsker og behov for etterretninger. Dokumentet – som er gradert – er et sentralt styringsdokument for tjenestene, og revideres to ganger i året. Prosessen forutsetter utstrakte konsultasjoner med kundene.

JIC koordinerer videre analysevirksomheten på nasjonalt nivå, og har i den forbindelse møter hver uke. Resultatet av de koordinerte analysene sendes berørte departementer/ministre, og kan også tilflyte allierte stater. I tillegg til disse koordineringsfunksjoner evaluerer JIC effektiviteten i MI-6 og GCHQ, som deretter blir vurdert av de relevante ministre. Det er også på dette overordnede nivået etablert egne liaison-rutiner for å utveksle informasjoner og analyser på tilsvarende nivå med andre allierte lands tjenester. JIC koordinerer ellers andre typer interdepartementale planer vedrørende etterretningsaktivitet.

JIC-systemet bygger på konsensusprinsippet, f eks i motsetning til systemet i USA, og frembringer altså omforente og felles anbefalinger og vurderinger. Konsensusordningen har både sterke og svake sider. Ulempen er først og fremst knyttet til muligheten for at de omforente tekster kan bli noe vage. Erfaringene med systemet er imidlertid overveiende positive.

Innsamling av hemmelige etterretninger er i første rekke en oppgave for MI-6 og GCHQ. Etterretningsbehovene innenfor disse tjenestenes ansvarsområder revurderes årlig, som beskrevet foran, gjennom den prosessen som ledes av Etterretningskoordinatoren. Prosessen bygger på vidtgående analyser av behovene for hemmelige etterretninger. De aktuelle departementene spiller en sentral rolle i prosessen. Den endelige behovsanalysen godkjennes av statsministeren, støttet av kabinettsekretæren og forsvarsministeren. Innsatsområdene gis tre ulike prioriteringer, avhengig av innsatsområdets betydning for den nasjonale sikkerheten og nasjonens økonomi. Videre deles innsatsområdene inn etter hvorvidt det skal iverksettes tiltak for å innhente etterretninger, eller om informasjoner bare skal rapporteres i den grad de tilflyter tjenestene uten aktiv innhenting. Ved årets avslutning foretar JIC, og deretter ministrene, en evaluering av i hvilken grad målene for tjenestene er oppnådd.

Også MI-5 bidrar med innsamling av hemmelige etterretninger på bestemte områder, bl a ifm terrrorisme. Denne tjenestens prioriteringer bestemmes imidlertid av oppgavene som er knyttet til å motarbeide de trusler som tjenesten konsentrerer seg om. MI-5s planer, prioriteringer og utførelsen av innsatsen vurderes årlig av en interdepartemental underkomite av The Cabinet Official Committee on Security (SO), også kjent som The Sub-Committee on Security Service Priorities and Performance (SO[SSPP]), som består av høyere embedsmenn fra en rekke departementer og fra Cabinet Office, samt fra MI-5, MI-6 og GCHQ. Formannen representerer Innenriksdepartementet. SO(SSPP) er ansvarlig for vurdere MI-5s planer og virksomhet, vurdere fremtidige innsatsområder og rådgi kabinettsekretæren og PSIS etter behov. Innenriksministeren er ansvarlig for endelig godkjenning av prioriterte innsatsområder. Når det gjelder budsjettprosessen, vises til omtalen i pkt 5.4 nedenfor om PSIS’ rolle. Prosessen koordineres av Etterretningskoordinatoren. Også når det gjelder evaluering av tjenestenes aktivitet for å sikre effektivitet og evne til å tilpasse seg endrede forutsetninger, skjer JICs evaluering under PSIS’ overordnede tilsyn og ansvar.

Som en del av the Central Intelligence Machinery nevnes også at det er etablert en egen ministerkomite for tjenestene ( Ministerial Committee on the Intelligence Services; CSI), hvis oppgave er .. to keep under review policy on the security and intelligence services. Et slikt policy-spørsmål kan f eks være drøftelser av problemstillinger knyttet til lovgivningen. Se pkt 5.4 om sammensetningen av komiteen.

1.5.1.7 Generelle trekk ved det britiske system

Et særpreg ved det britiske system er at tjenestene, unntatt MI-5, ikke selv angir prioriteringer og initierer operasjoner. De mottar oppdrag utenfra. De viktigste oppdragsgivere ( kunder) for tjenestene er i denne forbindelse følgende instanser: Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, enkelte andre departementer, Chiefs of Staff, Northern Ireland Office, Bank of England, HM Customs and Excise, samt britiske ambassader og legasjoner.

Følgende øvrige karakteristika kan sies å prege det britiske etterretningssamfunnet/-systemet:

• Det er etablert et tett samarbeid mellom produsentene og brukerne av etterretninger. Tjenestene er utpreget responsive to government needs.

• Tjenestene er sentralt koordinert fra statsministerens kontor (the Cabinet Office).

• Det legges stor vekt på effektivitet (value for money) snarere enn å fokusere på kontrollaspektet. Det er etablert kontrollordninger som har tillit, men som samtidig ikke svekker tjenestenes effektivitet.

1.5.2 Regelgrunnlaget og metodebruk

Både MI-5, MI-6 og GCHQ bygger sin virksomhet på lovgrunnlag (tjenestene har statutory basis).

Det rettslige grunnlaget for MI-5 finner en i Security Service Act fra 1989, senest revidert i 1996. Før 1989 var virksomheten basert på et direktiv av 1952, gitt av den daværende innenriksminister Sir David Maxwell Fyfe og videreført av samtlige etterfølgende innenriksministre. Tilleggsloven fra 1996 hadde som formål å legitimere tjenestens bistand til politiet for å forebygge og oppklare alvorlig kriminalitet og beslektede oppgaver. Tilleggsloven er for tiden under evaluering. The Security Service Act etablerer rammebetingelsene for tjenesten, og bygger på reguleringen i det tidligere direktivet. I ulike seksjoner tar loven for seg tjenestens oppgaver, sjefers ansvar, kontrollfunksjoner og retningslinjer for behandling av klager. Loven etablerer også et system med såkalte warrants; dvs autorisasjoner som den relevante Secretary of State personlig må undertegne for godkjenning av spesielle operasjoner/metoder som griper inn i enkelte borgerrettigheter. Slike autorisasjoner må f eks gis for hvert enkelt tilfelle av telefonavlytting. Systemet ansvarliggjør ministeren. Som regel innhentes skriftlig tillatelse, men dersom saken haster, kan tillatelse gis muntlig. Det er imidlertid ingen åpning for i hastetilfeller å iverksette tiltak for deretter å innhente etterfølgende tillatelse. Ministeren personlig må alltid forespørres i forkant. Det er imidlertid svært sjelden at anmodninger om warrants nektes. Autorisasjonene kontrolleres i ettertid av vedkommende Commissioner, se pkt 5.4 nedenfor.

I 1994 ble det vedtatt en særskilt Intelligence Service Act, som omhandler virksomheten til MI-6 og GCHQ. Denne loven ga disse tjenester et legalt grunnlag for deres virksomhet, og representerte i realiteten for første gang en offisiell bekreftelse av tjenestenes eksistens. Loven beskriver tjenestenes funksjoner og ansvar, og etablerer ulike tilsyns- og kontrollordninger. Bl a har loven en egen seksjon som omhandler The Intelligence and Security Committee, jf pkt 5.4. Tjenestene ønsket selv – og tok initiativ til – denne lovgivningen.

Interception of Communications Act fra 1985 legitimerer og regulerer de ulike tjenestenes adgang til å foreta avlytting av bl a telefonsamtaler. I 1994 ble det fastsatt nye retningslinjer for sikkerhetsklareringer (Vetting Policy). For øvrig vises til Sikkerhetsutvalget ss 39-40 hva angår lovgrunnlag vedrørende terrorisme.

1.5.3 Oppgaver

1.5.3.1 MI-5

MI-5’s oppgaver er definert i lov, og tjenestens virksomhet konsentrerer seg om følgende oppgaver:

• Kontraetterretning

• Kontraterrorisme (herunder forebygging og etterforsking av irsk terrorisme)

• Kontraproliferasjon

• Motvirking av øvrige trusler mot rikets sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser.

• Etter avslutningen av den kalde krigen fikk tjenesten også oppgaver relatert til internasjonal organisert kriminalitet, bl a internasjonal narkotikatrafikk.

The Security Service Act fra 1989 art 1 para 2 utlegger oppgavene slik:

«The function of the Service shall be the protection of national security and, in particular, its protection against threats from espionage, terrorism and sabotage, from the activities of agents of foreign powers and from actions intended to overthrow or undermine parliamentary democracy by political, industrial or violent means.»

Formuleringen in fine i sitatet kan sies å være den britiske definisjonen på undergraving/subversjon.

Lovens art 1 para 3 tillegger tjenesten videre en rolle i å beskytte økonomiske verdier:

«It shall also be the function of the Service to safeguard the economic well-being of the United Kingdom against threats posed by the actions or intentions of persons outside the British Islands.»

På det området som går under begrepet økonomisk spionasje, er det ofte problematisk å definere trusselbildet. Det kan også være et problem at deler av informasjon knyttet til slike nasjonale interesser ikke er graderte, samt det forhold at multinasjonale selskaper er involvert. Den avgjørende vurdering er imidlertid hvorvidt trusselen retter seg mot UK national interests. I tillegg er det normalt et vilkår for tjenestens engasjement at det må stå en fremmed stat bak trusselen.

Lovendringen i 1996 ga tjenesten hjemmel for å bistå politiet og andre rettshåndhevende myndighter i å forebygge og avdekke alvorlig kriminalitet, ved tilføyelse av para 4 i lovens art 1:

«It shall also be the function of the Service to act in support of the activities of police forces and other law enforcement agencies in the prevention and detection of serious crime.»

Det legges stor vekt på tjenestens outputs, måloppnåelse, effektivitet og tilfredsstillelse av eksterne kunder. Tjenesten fyller sin rolle ved å

• innsamle, analysere og vurdere etterretninger (MI-5 analyserer selv innhentet informasjon, i motsetning til f eks MI-6),

• gi råd om forebyggende sikkerhetstiltak,

• aktivt motvirke ulike trusler,

• bistå andre etterretnings- og sikkerhetstjenester (også andre lands tjenester; MI-5 har Foreign Liaisons med i alt 103 utenlandske tjenester, dog slik at ikke alle av disse er friendly), politiet og andre (Royal Ulster Constbulary [RUC], HM Customs & Excise, m fl),

• orientere regjeringen og andre om aktuelle trusler og relevante tiltak til beskyttelse og

• opprettholde tjenesten som en effektiv og sikkerhetsbevisst organisasjon som opptrer i samsvar med lovbestemte og andre pålegg og retningslinjer. Dette inkluderer også bevisst satsing på forskning og utvikling, for bl a å opprettholde et teknisk og kvalitativt forsprang; ca 25 % av budsjettet går med til å investere i fremtiden på denne måten.

Tjenesten utarbeider ca 3000 trusselanalyser pr år. Vurderingene av dagens trusselbilde, bl a av etterretningstrusselen, kan i stor grad konstateres å være sammenfallende med POTs vurderinger. 13-15 % av tjenestens ressurser medgår til kontraetterretningsarbeid.

Tjenesten ser forebyggelse ( protective measures) og motvirking av trusler ( countering) som to sider av samme sak. Tjenesten er involvert i personellsikkerhetstjenesten gjennom bl a å sjekke egne arkiver og registre om de som skal sikkerhetsklareres, men treffer (med unntak for eget personell) ikke selv klareringsavgjørelser.

Tjenestens bekjempelse av organisert kriminalitet er begrenset til bistand på områder hvor MI-5 besitter spesiell kompetanse eller anser å ha andre særlige forutsetninger for slik bistand, og skjer kun etter anmodning fra politiet. En avtale mellom Storbritannia og Russland om samarbeid i bekjempelsen av internasjonal organisert kriminalitet ble undertegnet i Moskva 6 oktober 1997. Det er for tidlig å si noe om hvilken betydning denne avtalen vil få.

Kontraterrorismearbeidet tar i dag mest ressurser. Ca halvparten av tjenestens ressurser går med til dette arbeidet, hvilket primært har hatt sammenheng med bekjempelsen av IRAs bombeanslag og øvrige virksomhet i Storbritannia eller rettet mot britiske interesser i utlandet. Utvalget har ikke kunnskap om ressursfordelingen har endret seg etter at fredsprosessen om Nord-Irland har skutt ny fart, men antar at forebyggende hensyn medfører at eventuelle endringer vil ta noe tid. Statsstøttet terrorisme er også et prioritert område for tjenesten. 40 terrorister ble arrestert i 1996-97.

Kontrasubversjon er i dag ikke en aktuell oppgave. På området opprettholdes kun en viss beredskap ved bruk av ca ½ årsverk.

Tjenesten opererer normalt kun på britisk jord, med visse unntak f eks ifm terrorsaker. I den utstrekning det er påkrevet, blir tjenesten representert i utlandet av MI-6.

I og med at MI-5 er organisert utenfor politiet, har tjenestemennene verken politimyndighet eller tradisjonell etterforskingskompetanse. Tjenesten kan dog på bestemte vilkår foreta etterforskingsskritt, f eks hemmelig telefonavlytting og hemmelig ransaking. I saker som kan havne for retten, koordineres virksomheten i nært samarbeide med bl a politiet eller tollvesenet, slik at det er disse instanser som iverksetter de nødvendige utøvende tiltak. All virksomhet rettet mot enkeltpersoner, skjer i hemmelighet. I tilfelle det er ønskelig å foreta åpne etterforskings- eller påtaleskritt, overlates saken til politiet. Tjenesten samarbeider særlig nært med Police Special Branch, som også i noen grad opererer som regionale kontakter og utførende ledd for MI-5 og som bindeledd mellom tjenesten og det ordinære politiet. Særlig i kontraterrorismearbeidet har samarbeidet vært nært, men også i andre saker, og alltid hvor det kan være aktuelt å foreta arrestasjoner, er en avhengig av politiets bistand. For utvalget er det opplyst at tjenesten i dag bringer politiet tidligere inn i sakene enn hva som var tilfellet før. I mange saker arbeider tjenesten også sammen med politiet; dvs at tjenesten ikke trekker seg automatisk ut av etterforskingen når politiet bringes inn i bildet. Tidligere ble det aldri gitt opplysninger i straffesaker, ei heller i straffesakens politidokumenter, om at MI-5 hadde vært engasjert i saken. I den senere tid har en opplevd et økende antall tilfeller hvor bl a tjenestemenn fra MI-5 er blitt avhørt som anonyme vitner.

De globale forandringer de senere år, både når det gjelder endrede sikkerhetspolitiske forutsetninger og fremveksten av alvorlig internasjonal og ofte godt organisert kriminalitet, har fått stor betydning for samarbeidet mellom de hemmelige tjenester – i særdeleshet MI-5 – og politiet. Det kan sies at Storbritannia har vært et foregangsland når det gjelder å endre prioriteringsfokus mot bekjempelse av kriminalitet. Tilleggsloven av 1996 for MI-5 (Security Service Act 1996) la de formelle føringer for et slikt samarbeide, kfr ovenfor. Et av hovedprinsippene for samarbeidet er at de hemmelige tjenester utelukkende skal bistå politiet, slik at det alltid er politiet som leder arbeidet. Tjenesten må bli gitt et oppdrag fra politiet e.a. i hvert enkelt tilfelle, og kan altså ikke initiere operasjoner/operere uavhengig på dette feltet. Warrants som fremmes for innenriksministeren og som er begrunnet i bistand til politiet eller andre law enforcement-etater, må også anbefales av angjeldende politileder/etatsleder etter nærmere retningslinjer, og denne støtten må fremgå av anmodningen som MI-5 fremmer for innenriksministeren. Formelle avtaler mellom tjenesten og NCIS ( National Criminal Intelligence Service) er inngått for å avklare enkelte koordineringsspørsmål. Tjenesten engasjerer seg i slike såkalte crime jobs kun i de tilfeller hvor tjenesten har spesielle fortrinn som politiet ikke har. Dette kan f eks være saker hvor en er avhengig av spesielle språkkunnskaper, hvor det kreves mye analytisk arbeid eller som forutsetter utstrakt bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder.

1.5.3.2 MI-6

MI-6 er ansvarlig for å innhente og analysere etterretninger til bruk for regjeringen på ulike felter (sikkerhet, forsvar, utenrikspolitikk, økonomi, mv). Virksomheten skal være basert på prioriteringene og målene skissert av JIC, og godkjent av de ansvarlige ministrene. Virksomheten er ikke nødvendigvis trusselbasert.

Tjenesten innhenter etterretninger – hovedsaklig HUMINT, men også gjennom tekniske kilder – om fremmede/utenlandske mål i utlandet eller i Storbritannia. Tjenesten driver ikke åpen etterretningsvirksomhet, hvilket er ganske unikt i internasjonal sammenheng. Begrunnelsen for dette er at åpen innsamling av etterretninger tilligger de respektive myndighetsorganer innen sine ulike felter, og at en dermed vil unngå dobbeltarbeid og uklare ansvarslinjer. MI-6 distribuerer kun ubearbeidet etterretning ( single-source intelligence), og driver således ikke egen analysevirksomhet. Som for de øvrige tjenester i det britiske etterretningssamfunn, mottar MI-6 oppdrag utenfra og kan ikke initiere operasjoner som ikke er externally tasked på denne måten fra en oppdragsgiver. Hovedoppdragsgiveren er FCO. MI-6 samarbeider med MI-5 i kontraetterretnings- og kontraterrorsaker.

Spesielle operasjoner er gjenstand for omfattende godkjennelsesprosedyrer på høyt nivå. Bl a kreves personlig godkjennelse av ministeren i alle saker hvor polical embarassment er en opsjon/sannsynlighet dersom operasjonen slår feil.

1.5.3.3 GCHQ

GCHQ er ansvarlig for signaletterretning (tjenesten omtales gjerne også som the National Sigint Organisation), og innhenter og analyserer etterretninger gjennom monitoring av kommunikasjon over hele verden fra basene i England. I tillegg kontrollerer og administrerer tjenesten the Composite Signals Organisation, som opererer fra en rekke steder i Storbritannia og utenlands.

Tjenesten har to hovedoppgaver – å innhente etterretninger fra ikke åpne kilder om fremmede/utenlandske mål gjennom nevnte monitoring av elektronisk kommunikasjon (ELINT/SIGINT), samt å sikre myndighetenes (både sivile og militære myndigheters) egne kommunikasjonssystemer gjennom å gi råd og assistanse. Denne delen av virksomheten ivaretas av GCHQs Communications Electronics Security Group (CESG), som arbeider tett opp mot brukerne og relevant industri.

Virksomheten er utelukkende rettet mot kommunikasjon utenfor Storbritannia. Tjenesten er underlagt warrant-systemet; normalt er det utenriksministeren som gir slike autorisasjoner. I tillegg til de kontroll- og koordineringssystemer som er etablert for de øvrige tjenester, skjer koordinering av policy på dette feltet gjennom LSIB ( London Sigint Intelligence Board).

GCHQ samarbeider med MI-5 i kontraetterretnings- og kontraterrorsaker.

1.5.3.4 DIS

DIS har til oppgave å formidle etterretninger og analyser til bruk for the Chiefs of Staff og andre militære myndigheter. DIS innhenter etterretninger kun gjennom åpne kilder. Etterretninger fra ikke åpne kilder fås eventuelt fra MI-6 og GCHQ. Tjenesten analyserer selv innhentet informasjon.

1.5.4 Kontrollordninger

Tjenestene kontrolleres på flere måter. Først og fremst skjer kontrollen gjennom minstrene/departementene. Alle operasjoner fra MI-6 og GCHQ må klareres politisk på dette nivå, dersom operasjonen vil kunne medføre problemer ( embarrasment) for oppdragsgiveren/politiske myndigheter om noe skulle gå galt. Jf også pkt 5.2 ovenfor om warrants-systemet.

Statsministeren har det øverste og overordnede ansvaret for de hemmelige tjenester, med direkte støtte fra sin kabinettsekretær i utøvelsen av denne funksjonen. I tillegg er det opprettet en egen Ministerkomite for sikkerhets- og etterretningstjenestene, som har ansvar for å godkjenne tjenestenes policy. Statsministeren er formann i komiteen. De andre medlemmene er visestatsministeren, innenriks-, forsvars-, utenriks- og finansministeren. Til støtte for dette arbeidet har ministrene etablert et eget organ, the Permanent Secretaries’ Committee on the Intelligence Services (PSIS). PSIS går grundig gjennom tjenestenes budsjettforslag og administrative og faglige planer, som ledd i den alminnelige økonomistyringen ( Public Expenditure Survey Arrangements). Planene, med kommentarer fra PSIS, fremlegges så for ministrene for endelig avgjørelse gjennom en såkalt Single Intelligence Vote (SIV). PSIS ledes av kabinettsekretæren, og består for øvrig av de respektive departementsråder fra berørte departementer. Etterretningskoordinatoren opptrer som rådgiver for PSIS, og er også formann i den såkalte rådgivningskomiteen, som utfører de første grunnleggende vurderinger av tjenestenes budsjettforslag.

Det er videre opprettet egne uavhengige stillinger som inspektører ( Commisioners), som undersøker og kontrollerer at tjenestene og departementene/ministrene tolker loven på korrekt måte. For å bli utnevnt som inspektør, kreves at man har eller har hatt en høyere juridisk stilling. Det er p t tre slike inspektører; The Security Service Commisioner, The Intelligence Services Commisioner og The Interception Commisioner. De to førstnevnte etterser at de ulike tillatelser til inngripen ( authorisation of warrants for interference with property) som ministrene har gitt, er lovlige, mens den sistnevnte arbeider på samme måte i tilknytning til saker som berører loven av 1985 om Interception of Communications. Inspektørene bistår også i de undersøkelser som iverksettes som følge av klager på tjenestene fra publikum. De rapporterer årlig til statsministeren, som igjen legger rapportene frem for parlamentet. Det hender fra tid til annen at inspektørene blir forespurt på forhånd om lovligheten av spesielle forhold. Deres funksjon er således ikke utelukkende å foreta kontroll i ettertid, selv om det kun unntaksvis skjer at spørsmål klareres i forkant av en operasjon e l. Inspektørene assisterer også fra tid til annen Tribunalet, se nedenfor om dette.

Tjenestene kontrolleres også av en særskilt Intelligence and Security Committee (gjerne omtalt som the Oversight Committee). Komiteens oppgaver mv har likhetstrekk med det norske EOS-utvalgets funksjoner, dog slik at komiteen kun har ansvar for policy, administrasjon og ressursbruk og således i utgangspunktet ikke har myndighet til å kontrollere enkeltsaker/-operasjoner. Komiteen føler seg likevel kompetent til å ta opp de fleste saker, men avgrenser sitt virke mot å drive individuell klagebehandling. Komiteen opererer innenfor hva som benevnes the ring of secrecy; dvs at den i prinsippet har tilgang til alle opplysninger fra tjenestene (likevel slik at sjefene for tjenestene kan tilbakeholde spesielt sensitiv informasjon etter nærmere bestemte ordninger og lovbestemte definisjoner av hva som menes med sensitiv informasjon; en slik beslutning kan overprøves av angjeldende minister). Kontrollordningen ble etablert i 1994 ved lov (Intelligence Services Act – se lovens artikkel 10 og vedlegg 3 til loven). Komiteen består av 9 medlemmer, og er sammensatt av parlamentsmedlemmer fra ulike partier (p t 6 fra Labour og 3 fra opposisjonen) i både over- og underhuset. Medlemmene er gjerne senior parlamentarikere, og flere av dem har tidligere statsrådserfaring. Komiteen har sitt eget sekretariat med en liten stab på 3-4 personer. Komiteen avholder møter i lokalene til statsministerens kontor (Cabinet Office). Komitésekretariatet er også fysisk lokalisert der. Statsministeren utnevner komitemedlemmene etter konsultasjoner med lederen for opposisjonen. Også komiteens leder utnevnes av statsministeren. Komiteen avgir årlig rapport til statsministeren, som på sin side presenterer den for over- og underhuset, men komiteen kan også fremlegge ad hoc-rapporter. Rapporteringen til parlamentet skjer altså utelukkende gjennom statsministeren, som kontrollerer all informasjon som skal offentliggjøres. Statsministeren kan be komiteen vurdere bestemte forhold. Denne ordningen med parlamentarikere som utnevnes og rapporterer til statsministeren er antagelig unik i verden, og representerer en balansegang mellom regjering og parlament. Ifm revisjonen av Security Service Act i 1996 avga komiteen en rapport før parlamentsbehandlingen av lovforslaget, og var således med på å påvirke den legislative prosessen. Ordningen har muligens ennå ikke funnet sin endelige form, og det gjør seg gjeldende ulike synspunkter til behovet for å foreta endringer i systemet samt til spørsmålet om hvorvidt komiteen har tilstrekkelig styrke og uavhengighet i sine kontrolloppgaver. Sistnevnte vil først bli satt på prøve i tilfelle av en alvorlig skandale. Komiteens konstitusjonelle rolle er også noe uklar, men dette er i mindre grad et debattema som følge av det britiske systemet med flertallsregjeringer. Det spiller derfor ikke like stor rolle som i Norge hvorvidt kontrollorganisasjonen oppnevnes av og rapporterer til parlamentet eller statsministeren/regjeringen. I sin kontrollvirksomhet hittil har komiteen mer fokusert på effektiviteten innen tjenestene enn på spørsmålet om virksomhetens forhold til borgernes individuelle rettigheter.

Et særskilt Tribunal (ett for MI-5 og ett for MI-6/GCHQ) er opprettet for å undersøke alle klager på tjenestenes virksomhet. Tribunalet består av tre erfarne dommere. Tribunalet har full adgang til tjenestenes arkiver og personell. Tilbakemelding til klagerne skjer kun i form av bekreftelse eller avkreftelse om klagen har vært berettiget, uten at det gis noen nærmere begrunnelse. Ingen klager har så langt ført frem. For utvalget er det opplyst at klageskjemaer bl a er utlagt på alle postkontor i Storbritannia.

Avslutningsvis nevnes også at JIC foretar årlige evalueringer av tjenestenes virksomhet, bl a i forhold til effektivitet, se pkt 5.1.6 om dette. JIC har fullt innsyn i tjenestenes virksomhet.

Om organiseringen av kontrollen vises også til Skaugekommisjonen ss 22-23.

1.5.5 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

Etter hva utvalget har fått opplyst, har borgerne eller media ingen muligheter til å skaffe seg spesielt innsyn i tjenestenes virksomhet eller arkiver/registre. Informasjon på dette området begrenser seg til hva tjenestene selv eller overordnede myndigheter velger å gå ut med. Frem til tidlig på 1990-tallet var tjenestene ytterst påholdne med å frigjøre informasjon om seg selv og sin virksomhet. Med svært få unntak har samme policy vært fulgt av andre personer og myndighetsorganer med legal innsynsrett til tjenestene. Mulighetene for innsyn har derfor helt opp til nyere tid vært begrenset til de ofte sparsomme informasjoner som tjenestenes kontrollinstanser har kommet med etter å ha behandlet klager på f eks ulovlig overvåking eller avlytting. Noe reelt innsyn for allmennheten har det ikke vært tale om. En viss økt vektlegging av hensynet til åpenhet kan likevel spores. Bl a har det i den senere tid blitt utvist større åpenhet om de totale kostnader som medgår til det britiske etterretningssamfunn. I takt med det endrede trusselbildet har tjenestene også til en viss grad lagt større vekt på informasjonsarbeid i forholdet til presse og publikum. Konkret har dette gitt seg utslag i at det nå er allment kjent hvor tjenestene holder til, hvem som leder tjenestene, samt noe mer offentlig informasjon om hva de arbeider med. MI-5 har også for første gang offentlig annonsert etter nye medarbeidere.

Med hensyn til den senere tids offentlige debatt om tjenestene, er det særlig to saker som kan nevnes.

Før det første har oppmerksomheten dreiet seg om tjenestenes deltakelse i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet. Senest gjelder dette utenriksminister Cook’s uttalelser under et besøk i Asia, hvor han bekjentgjorde at MI-6 heretter også skulle involvere seg i kampen mot de store syndikatene som styrer produksjonen av og handelen med narkotika. Tilsvarende bekjentgjørelser har tidligere vært fremsatt mht MI-5’s virksomhet. Det inntrykk en sitter igjen med, er at tjenestenes deltakelse i kriminalitetsbekjempelsen stort sett er mottatt med anerkjennelse og en stor grad av enighet både i den politiske opposisjonen, ledende mediaorganer og hos den jevne borger. Man mener tjenestene viser evne og vilje til forandring i en tid hvor dette er påkrevet. Noe kritikk har imidlertid forekommet, spesielt knyttet til betingelsene for MI-5’s samarbeid med politiet.

Den andre saken som den senere tid har vært gjenstand for offentlig debatt og oppmerksomhet, gjelder lekkasjer fra en tidligere ansatt i MI-5. David Shayler gikk i august 1997 ut i media og hevdet bl a at en av den nye Labour-regjeringens mest fremtredende ministre på 1970-tallet var blitt telefonavlyttet av MI-5, mistenkt for å drive subversiv virksomhet. Dette gjaldt minister uten portfølge Peter Mandelson. Saken fikk, naturlig nok, stor oppmerksomhet både i nyhetsmediene såvel som i det politiske miljø. Shayler valgte å gå i dekning i et annet europeisk land. Avsløringene førte til avklarende møter på topplan mellom MI-5 og den politiske ledelse. Den politiske ledelse uttalte seg tilfreds med de avklaringer og forsikringer som ble gitt. Saken er imidlertid pr november 1997 fremdeles gjenstand for debatt, og det er herunder mulig at the Oversight Committee vil gjennomgå saken på generelt grunnlag.

1.6 Tyskland

1.6.1 Organisasjon og personell

Tysklands nasjonale etterretningssamfunn består av følgende tjenester:

• Bundesnachrichtendienst (BND) – The Federal Intelligence Service – den føderale etterretningstjeneste

• Militärischer Abschirmdienst (MAD) – The Military Intelligence Service – den militære kontraetterretningstjeneste

• Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV) – The Office for the Protection of the Constitution - byrået for forfatningsbeskyttelse

Virksomheten til tjenestene koordineres av Bundeskanzleramt (Office of the Federal Chancellor – som i noen grad kan sammenlignes med Statsministerens kontor i Norge). Den høyeste eksekutive myndighet over tjenestene tilligger Bundeskansleren personlig, som har delegert myndigheten til en person i Bundeskanzleramt som i norsk oversettelse bekler tittelen etterretningskoordinator (med rang av Staatsminister). Denne etterretningskoordinatoren forestår det løpende koordineringsarbeidet både når det gjelder tjenestene imellom og mellom etterretningssamfunnet og øvrige offentlige institusjoner. Vedkommende har imidlertid ikke myndighet til å regulere samarbeidet mellom BfV og LfV, se nedenfor om dette. Etterretningskoordinatoren har også særskilte koordinerings- og forberedelsesoppgaver knyttet til ordningene med parlamentarisk kontroll med tjenestene. Han har direkte tilgang til de tre tjenestenes sjefer, og har rett til tilgang til all informasjon om tjenestenes struktur, virksomhet, metoder, arkiver, budsjetter og personellplanlegging.

BND ble formelt etablert i 1956, og bygget på den allerede etablerte Gehlen-organisasjonen, som var en etterkrigstids etterretningsorganisasjon støttet av USA og ledet av general Reinhard Gehlen. BND er underlagt Bundeskanzleramt. Hovedkvarteret er lokalisert i Pullach utenfor München.

MAD ble opprettet i midten av 1950-årene, og er – som en del av de tyske væpnede styrker – underlagt Forsvarsdepartementet; Bundesministerium der Verteidigung (BMVg).

BfV kan for praktiske formål sies å være POTs søstertjeneste i Tyskland. Tjenesten er sivil. BfV ble opprettet i 1950 som en føderal tjeneste for å beskytte den nye tyske konstitusjonen. Tjenesten er underlagt Innenriksdepartementet; Bundesministerium des Innern (BMI). Hovedkvarteret ligger i Köln. I hver av de tyske forbundsstatene finnes også et organ for ivaretakelse av sikkerheten. Disse organene ( Landesamt/Landesbehörden für Verfassungsschutz; LfV) er ikke underlagt BfV, men utfører sikkerhetsoppgavene i nært samarbeid med BfV. Sikkordsmessig kan det sies at LfV i Syd-Tyskland har en større grad av uavhengighet enn i Nord-Tyskland, hvor LfV er underlagt forbundsstatens innenriksdepartement. Etterretninger innhentet av LfV, lagres og behandles sentralt av BfV.

BfV er delt inn i følgende seks avdelinger under sjefen og nestkommanderende:

• administrativ avdeling

• teknisk avdeling (databeskyttelse, arkiv mv)

• avdeling for høyreekstremisme og -terrorisme

• avdeling for venstreekstremisme og -terrorisme

• avdeling for kontraetterretning og sabotasjebeskyttelse

• sikkerhetsavdeling (denne avdelingen er også tillagt enkelte andre spesialoppgaver)

BfV rekrutterer personell fra en rekke fagområder, også fra politiet. Et flertall av de ansatte har imidlertid høgskole- og/eller universitetsutdannelse. Sjefen for BfV (med tittelen Präsident) er ansatt på åremål. Tjenestens øvrige personell er fast ansatte. Tjenesten er ansvarlig for utdanning av eget personell. For dette formål er det opprettet en egen utdanningsinstitusjon ( Schule für Verfassungsschutz; SfV) med utdanningstilbud opp til hele 3 års varighet.

1.6.2 Regelgrunnlaget og metodebruk mv

Ingen av de hemmelige tjenestene har polisiær eller påtalemessig myndighet, og etterretningssamfunnet har utviklet strenge begrensninger som skal sikre overholdelse av dette prinsippet. Dette har i hovedsak sin bakgrunn i erfaringene fra Hitler-Tysklands hemmelige tjenester. Tjenestemennene har således ingen myndighet til å gjennomføre tvangmidler (pågripelse, ransaking, beslag mv), som må besluttes av andre instanser (domstoler, statsadvokater eller politiet). BfV har imidlertid adgang til å bruke enkelte hemmelige metoder for å innhente informasjon fra ikke åpne kilder. Herunder benytter tjenesten seg av følgende metoder:

• infiltrasjon og rekruttering av informanter/agenter i terrororganisasjoner og ekstreme grupper/bevegelser

• spaning

• hemmelig fotografering mv

• hemmelig poståpning og avlytting av telekommunikasjoner (bruk av denne metoden er kun tilgjengelig på nærmere bestemte vilkår ved mistanke om spesifikke lovovertredelser og etter at samtykke fra andre instanser, herunder fra en særskilt kommisjon og en parlamentarisk spesialkomite, er innhentet etter en komplisert prosedyre)

• bruk av falske nummerskilt på kjøretøy

• benyttelse av fiktive identifikasjonspapirer

Romavlytting som metode er for øvrig nylig innført i Tyskland.

Jf Sikkerhetsutvalget ss 41-42 hva angår lovgrunnlag vedrørende terrorisme. Den tyske straffeloven (Strafgesetzbuch) har videre relevante straffebud rettet mot spionasje o l, jf særlig §§ 93 flg under overskriften Landesverrat und Gefährdung der äusseren Sicherheit.

Regelgrunnlaget har undergått vesentlige endringer etter sammenslåingen av de to tyske stater. BfVs oppgaver, virksomhet og samarbeid med LfV er regulert i en egen lov av 20 desember 1990 ( Gesetzes über die Zusammenarbeit des Bundes und der Länder in Angelegenheiten des Verfassungsschutzes [Bundesverfassungsschutzgesetz – BVerfSchG]). Samme dato ble det også vedtatt lover for BND og MAD. BVerfSchG inneholder en omfattende lovregulering om innhenting, registrering og videreformidling av personopplysninger. En egen lov av 20 april 1994 om sikkerhetsklareringer er vedtatt. Det er ellers gitt en egen lov av 11 april 1978 om parlamentarisk kontroll med etterretningsaktiviteter (eng. Parliamentary Control of Intelligence Activities Act).

1.6.3 Oppgaver

BNDs oppgave er å innhente og analysere informasjon fra en rekke kilder utenfor Tyskland, herunder gjennom signaletterretning. Tjenesten fremskaffer etterretninger til bruk for en rekke myndighetsorganer.

MAD er ansvarlig for militær kontraetterretning og sikkerheten innen Forsvaret. Tjenesten har ikke myndighet vis a vis sivile borgere, med visse unntak vedrørende sivilt ansatte i Forsvaret.

BfV er ansvarlig for å overvåke all aktivitet som kan true Tysklands konstitusjon. BfV er herunder ansvarlig for kontraetterretning på tysk territorium. Tjenesten har også til oppgave å overvåke organisasjoner og bevegelser som kan mistenkes for å true landets demokratiske orden og sikkerhet, herunder terrororganisasjoner, ekstremistbevegelser, rasistisk motiverte grupperinger mv og utenlandske organiasjoner som er aktive på tysk jord (bl a tyrkiske, kurdiske, iranske og palestinske organisasjoner). BfV har ikke påtalemyndighet, jf pkt 6.2. Den tyske tjeneste som har en påtalemessig kompetanse som tilsvarer POTs påtalekompetanse, er Bundeskriminalamt (BKA), som er en politiorganisasjon. Når BfV mener det er grunn til strafferettslig etterforsking i en sak tjenesten arbeider med, blir saken oversendt til BKA.

I tillegg er BfV ansvarlig for å gjennomføre sikkerhetsundersøkelser av personer som skal ha tilgang til gradert informasjon, både for Forsvaret og den sivile statsforvaltning. Tjenesten har også oppgaver knyttet til tekniske sikkerhetsforanstaltninger i offentlig sektor.

Det er opplyst for utvalget at ca 80 % av de etterretninger som innhentes av tjenesten, skjer fra åpne kilder.

Trusselen fra venstreekstremistiske organisasjoner som f eks Rote Armé Fraktion (RAF) er tilsynelatende borte i dag. Den mest fremtredende trussel i dag kommer fra høyreekstremister. Det er denne utfordring som først og fremst opptar tysk overvåkingstjeneste og politikere i det gjenforente Tyskland. De høyreekstremistiske gruppene opplevde i 1997 tilsig av nye medlemmer. Myndighetene regner med at vel 47 000 personer nå er tilknyttet høyreekstreme organisasjoner. I følge en statistikk utarbeidet av BKA, gikk antallet høyreekstreme lovbrudd opp med 14 % de tre første kvartalene av 1997, sammenlignet med samme periode året før. I alt registrerte BKA 5173 slike lovbrudd.

For øvrig kan sees en bekymringsfull fremvekst av organisert kriminalitet i Tyskland, som ikke minst skyldes den russiske mafiaens økende innflytelse etter at grensene ble åpnet. Den russiske minoriteten i Tyskland er økende, særlig i Berlin. Et uformelt samarbeide er etablert mellom russiske og tyske politimyndigheter og hemmelige tjenester for bedre å bekjempe denne internasjonale organiserte kriminaliteten.

1.6.4 Kontrollordninger

I likhet med øvrige offentlige institusjoner, er BfV underlagt demokratisk kontroll, herunder budsjettkontroll, fra parlamentet (Bundestag), samt rettslig kontroll fra domstolenes side.

Administrativ forvaltningskontroll utføres primært av Innenriksdepartementet. Tjenesten er imidlertid også i noen utstrekning underlagt kontroll av de tyske organer som nærmest kan sammenlignes med Riksrevisjonen og Datatilsynet i Norge.

En særskilt parlamentarisk kontrollkommisjon (PKK) kontrollerer bl a spesielle sensitive saker og operasjoner. Kontrollområdet er nesten ubegrenset, med visse unntak som er knyttet til kildebeskyttelse. Kommisjonen består av 9 medlemmer valgt av Bundestag i plenum etter nominasjoner fra de enkelte partier. Formannskapet roterer hvert halvår mellom koalisjonsregjeringen og opposisjonen. Kontrollkommisjonen møtes minst hver tredje måned.

I tillegg har Bundestag opprettet særskilte kontrollordninger gjennom den såkalte G-10 kommisjonen og den såkalte G-10 komiteen. Disse kontrollorganene befatter seg utelukkende med saker og spørsmål som berører private borgeres rettsstilling som følge av hemmelig brevåpning og avlytting av telekommunikasjoner (derav ordet G-10, som er en forkortelse for Gesetz zu Artikel 10 Grundgesetz og som henspeiler til den tyske konstitusjonens artikkel 10 om meddelelsesfrihet). G-10 komiteen består av 9 medlemmer som er valgt av Bundestag. Komitéen kontrollerer virksomheten til BfV mer på det strategiske planet (gjennom drøftinger om policy og retningslinjer for avlyttingsvirksomhet osv), og mottar orienteringer fra Innenriksdepartementet minst to ganger i året. G-10 kommisjonen består av 3 medlemmer (juridiske eksperter) som er utpekt av G-10 komiteen, og opererer mer på det taktiske plan (juridisk kontroll av pågående operasjoner). Kommisjonen mottar månedlige orienteringer fra Innenriksdepartementet

Om organiseringen av kontroll med BND og BfV vises også Skaugekommisjonen s 23.

1.6.5 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

Såvidt utvalget har fått opplyst, kan borgerne/media ikke skaffe seg innsyn i tjenestens virksomhet, arkiver eller registre, unntatt i helt særskilte tilfeller hvor ministeren må gi sitt samtykke i hvert enkelt tilfelle. BfV utgir imidlertid regelmessig offentlige publikasjoner med relativt utfyllende informasjon og opplysninger om tjenesten begrunnelse, oppgaver og virksomhet. Det utgis også en årlig rapport ( Verfassungsschutzbericht) som beskriver trusselsituasjonen på områdene spionasje, terrorisme, ekstremisme osv.

Etter sammenslåingen av de to tyske stater har det kontinuerlig vært offentlig debatt om de hemmelige tjenestene i Tyskland. Såvidt vites har det imidlertid ikke i de senere år være foretatt noen offentlige utredninger som berører BfV’s rammebetingelser. Derimot ble det nedsatt en parlamentarisk granskningskomite for å undersøke visse spørsmål, herunder spørsmålet om tjenesteforsømmelse innen de hemmelige tjenester, i tilknytning til en konkret sak om oppdagelse av smuglet plutonium fra Moskva på flyplassen i München sommeren 1994.

I november 1997 skrev nyhetsmagasinet Der Spiegel at minst 165 russiske spioner var i virksomhet i Tyskland med utgangspunkt i den russiske ambassaden og de russiske konsulater, og at spionasjen snarere hadde økt enn avtatt de siste årene. Magasinet hevdet at BfV var kilde for opplysningene. Oppslaget vakte en viss oppsikt.

For øvrig nevnes at det har vært flere skandaler i den senere tid som gjelder nynazistiske elementer i det tyske Forsvaret. I noen grad har debatten omkring disse skandalene også berørt BfVs kontraarbeid mot høyreekstrem virksomhet i samfunnet generelt og i de militære styrker spesielt.

1.7 Nederland

1.7.1 Organisasjon og personell

Overvåkings-, sikkerhets- og etterretningsfunksjonene i Nederland ivaretas av den nasjonale sikkerhetstjeneste ( Binnenlandse Veiligheidsdienst, forkortet BVD, eng. National Security Service) og den militære etterretningstjeneste ( Militaire Inlichtingendienst, forkortet MID, eng. Military Intelligence Service). BVD er den myndighet i Nederland med tilsvarende ansvarsområder som POT. Forholdet mellom BVD og MID er omtalt i pkt 7.3.

I forbindelse med forslag til ny lovgivning på dette området, er BVDs navn foreslått endret til AIVD ( Algemene Inlichtingen- en Veiligheidsdienst, eng. General Intelligence and Security Service).

BVD er en sivil sikkerhetstjeneste som er underlagt innenriksministeren og organisert som en integrert del av Innenriksdepartementet. Innenriksdepartementet er organisert i 7 avdelinger, hvorav BVD utgjør én av avdelingene.

Tjenestens målsettinger, arbeidsmetoder og organisasjon gjennomgår en kontinuerlig utvikling og tilpasses så langt mulig samfunnsutviklingen både i Nederland og internasjonalt. Tjenesten har gjennomgått relativt hyppige reorganiseringer. De fleste oppgaver løses i dag gjennom prosjektorientert organisering, opprettelse av spesialteam o l. Tjenesten er pr i dag organisert i følgende 6 avdelinger (i engelsk oversettelse), hvorav fire er ansvarlig for informasjonsbehandling og to har støttefunksjoner:

• Strategy and Planning

• Management Support and Central Facilities

• Democratic Legal Order

• Security of the State

• Social and Economic Affairs

• Operational Information Support

Tjenesten ledes av en generaldirektør. For øvrig har BVD ca 530 sivilt ansatte lokalisert i Haag. I tillegg kommer ca 30 polititjenestemenn som tjenestegjør for BVD i landets 25 politidistrikter. Det er også ansatt tjenestemenn ved ambassadene i Washington, Caracas, Ankara og Singapore. Rekruttering baseres på vanlige prinsipper for offentlig tjeneste. Det legges vekt på høyere utdannelse med kvalifikasjoner innen informasjonsbehandling. Tjenesten gir intern opplæring, og yter også opplæringstilbud til samarbeidsparter. En særskilt hospiteringsordning (jobbrotasjonsplan) ble etablert i 1997 i samarbeid med relevante offentlige myndigheter.

Tjenestens årlige budsjett er på ca 70 mill NLG (ca 275 mill NOK), hvorav ca 70 % går til å dekke personellkostnader og 24 % til andre spesifiserte utgifter. Hva resterende budsjettkostnader (6 %) medgår til, er sikkerhetsgradert.

1.7.2 Regelgrunnlaget og metodebruk

BVDs virksomhet, organisasjon og samarbeidsrelasjoner er regulert i en lov av 1987 – Intelligence and Security Services Act, jf nærmere om denne i pkt 7.3.

En stor del av informasjonsinnhentingen om personer og organisasjoner skjer gjennom åpne kilder. Tjenesten har imidlertid også adgang til å bruke enkelte metoder for skjult informasjonsinnsamling, herunder bruk av informanter og infiltratører. Bruk av utradisjonelle overvåkingsmetoder er underlagt spesielle godkjenningsprosedyrer. Det kreves eksempelvis skriftlig godkjenning både av statsministeren, justisministeren og innenriksministeren ved bruk av skjulte mikrofoner. Tillatelse til telefonavlytting gis for et begrenset tidsrom av gangen (normalt 3 måneder), og krever i tillegg samferdselsministerens godkjenning.

Security Investigations Act trådte i kraft 1 februar 1997. Denne loven regulerer bl a grunnlaget for personkontroll og hvorledes sikkerhetsklareringer skal gjennomføres. Avgjørelsesprosessen i klareringssaker er videre underlagt bestemmelsene i den nederlandske forvaltningsloven (eng. General Administrative Law Act). BVD er nasjonal sikkerhetsmyndighet på dette området.

Det er etter regelverket forbudt å registrere personopplysninger på politisk grunnlag.

For øvrig vises til Sikkerhetsutvalget s 39 hva angår lovgrunnlag vedrørende terrorisme. Se også pkt 7.3 nedenfor om arbeidet med ny lovgivning vedrørende større grad av integrering mellom sivil og militær sikkerhets- og etterretningsvirksomhet.

1.7.3 BVDs oppgaver

BVD ble opprettet umiddelbart etter annen verdenskrig, og var sterkt involvert i krigsoppgjøret. Fra 1949 var organisasjonen spesielt ansvarlig for oppgavene knyttet til spionasje fra Øst-Europa og aktiviteter innen det nederlandske kommunistpartiet. Fra 1970 ble terrorisme et nytt viktig ansvarsområde, som følge av terroraksjoner på nederlandsk territorium. I de senere år har nye sikkerhetsrisiki fått oppmerksomhet, bl a sideeffekter av den stadig økende innvandring samt ustabiliteten i enkelte samfunn i sentral- og østeuropeiske land. Enkelte radikale politiske bevegelser i Nederland som bruker vold som metode, har også blitt viet oppmerksomhet. Utviklingen i en rekke land utenfor Europa følges dessuten med spesiell interesse. Internasjonal organisert kriminalitet er for øvrig et nytt område for BVD.

Tjenestens formål er i hovedsak å bidra til beskyttelse av vitale interesser for det nederlandske samfunnet. Disse interessene er først og fremst utlagt som opprettholdelse av den demokratiske lov og orden, statens sikkerhet og det sosiale liv. BVD har det overordnede ansvaret for informasjonsinnhenting om og undersøkelser rettet mot enkeltpersoner og organisasjoner som på denne måten kan bli eller er en trussel for samfunnet. Oppgavene er lovregulert, jf artikkel 8 i Intelligence and Security Services Act fra 1987, som i engelsk oversettelse lyder:

«1. There is a National Security Service.

2. Its duties consist of:

1. collecting information about organizations and persons who, in view of their objectives or activities, are seriously suspected of endagering the continued existence of the democratic legal order or the security or other important interests of the State;

2. conducting security investigations relevant to the filling of positions involving confidentiality or positions in business, which, according to Our Ministers responsible, offer the opportunity of damaging the security or other important interests of the State;

3. promotion of measures for the security of information, the secrecy of which is necessary in the interests of the State and of those branches of government services and business, which, according to Our Ministers responsible, are of vital importance for maintaining the social structure.»

Mer konkret dekker BVD i dag følgende områder:

• trusler mot konstitusjonelle rettigheter

• undergraving av politiske beslutninger

• terrorisme og annen politisk motivert vold

• spionasje og utenlandsk innblanding

• spredning av masseødeleggelsesvåpen

• våpenhandel (konvensjonelle våpen)

• beskyttende sikkerhet (personer eller organisasjoner), herunder forebyggende personkontrolltjeneste

Som del av det forebyggende arbeidet, gir BVD videre råd og veiledning om sikkerhetsspørsmål (informasjonssikkerhet, fysisk sikkerhet, personellsikkerhet, osv) både til offentlige myndigheter, organisasjoner og industrien. Når det gjelder sikkerhetsklarereringer, er det offentlig opplyst at det utenfor Forsvaret er ca 50 000 stillinger som krever sikkerhetsklarering.

BVDs sivile tjenestemenn har verken politimyndighet, etterforskings- eller påtalekompetanse. BVD kan imidlertid benytte enkelte særskilte overvåkings-/etterforskingsmetoder (se ovenfor under pkt 7.2) og har for øvrig et nært samarbeide med påtalemyndigheten i Nederland, andre kontroll- og etterforskingsmyndigheter (militærpolitiet, Tollvesenet og spesielle etterforskingsmyndigheter underlagt andre departementer), MID og utenlandske sikkerhets- og etterretningstjenester. BVDs generaldirektør konsulterer regelmessig Riksadvokaten, først og fremst om hvilke saker som bør etterforskes med tanke på rettslig behandling.

BVD og politiet koordinerer sitt arbeide i samsvar med inngåtte avtaler. I det enkelte politidistrikts etterretningstjeneste er det dessuten enkelte tjenestemenn som også utfører en del av sin tjeneste for BVD. Forskjellene i ansvars- og myndighetsområder krever likevel at BVDs og politiets aktiviteter i utgangspunktet holdes adskilt. Dersom BVD kommer over bevismateriale som indikerer at en forbrytelse en begått, overlates den formelle etterforsking til politiet/påtalemyndigheten eller andre særskilte etterforskingsorganer. Grenseflatene mot politiet og andre etterforskende myndigheter har imidlertid økt i takt med fokuseringen på nye sikkerhetsutfordringer. Bl a rettet BVD i 1996 i større grad sin oppmerksomhet mot internasjonal organisert kriminalitet, særlig organisert kriminalitet som kan ha uønskede konsekvenser for offentlige myndighetsfunksjoner.

MID er BVDs viktigste nasjonale samarbeidspart. MIDs virksomhet kan sammenlignes med BVDs, dog slik at MIDs virksomhet kun er fokusert mot militær aktivitet. De to tjenestene koordinerer regelmessig sine aktiviteter.

Det arbeides for tiden med en ny lovgivning som tar sikte på en større integrering av sivil og militær sikkerhets- og etterretningsvirksomhet, og som samtidig skal gjøre organisasjonen enda mer omstillingsdyktig i forhold til det eksisterende trusselbildet.

1.7.4 Kontroll- og koordineringsordninger

Innenriksministeren er ansvarlig for BVDs virksomhet, og ministeren rapporterer til parlamentet om tjenestens aktiviteter. Generaldirektøren for BVD konsulterer ministeren regelmessig om organisasjonens aktiviteter. Hver avdeling innen BVD produserer ukesrapporter innenfor sine ansvarsområder, som generaldirektøren bruker som grunnlag for sin kommunikasjon med ministeren og offentligheten.

BVD utgir både en offentlig og hemmeligstemplet årsrapport. Den offentlige årsrapporten behandles/diskuteres i parlamentet, som også fra tid til annen blir informert ad hoc om saker av spesiell interesse.

Budsjettkontroll skjer gjennom et eget utvalg, på lik linje med kontrollen av andre offentlige etater i Nederland.

Annetkammeret (Underhuset) i parlamentet kontrollerer tjenesten gjennom en særskilt parlamentarisk komite ( Committee on the Intelligence and Security Services – denne komiteen kontrollerer altså også MID). Komiteen består av representanter fra de fire største partiene i parlamentet. Klager fra offentligheten over BVDs aktiviteter behandles av komiteen, men kan i stedet bli brakt inn for Sivilombudsmannen, som også har tilgang til alle relevante opplysninger.

Ministerkomiteen for etterretnings- og sikkerhetstjenesten (MICIV) gir politiske retningslinjer og råd til tjenestene og koordinerer deres virksomhet. Komiteen består av statsministeren og statsrådene for hhv Innenriks-, Utenriks-, Forsvars-, Justis- og Finansdepartementet, samt Koordinatoren for sikkerhets- og etterretningstjenestene (som er den høyeste embedsmann ved Statsministerens kontor) og lederne for hhv BVD og MID. Det avholdes normalt to møter pr år. Koordinatoren for sikkerhets- og etterretningstjenestene har lovbestemt rett til innsyn i alle opplysninger fra tjenestene (unntatt kilders identitet), og skal holde aktuelle ministre løpende orientert om viktige saker. Det er videre lovfastsatt at at tjenestene skal samarbeide med Koordinatoren om utførelsen av tjenestens oppgaver.

Den felles etterretningskomite (CVIN) forestår også koordinering av aktivitetene til BVD og MID. Komiteen består av Koordinatoren for sikkerhets- og etterretningstjenestene, hans rådgiver, lederen for BVD, lederen for MID, samt representanter for Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Representanter fra andre departementer kan også innkalles til såkalte CVIN-pluss møter.

Om organiseringen av kontroll med BVD vises også Skaugekommisjonen s 23.

1.7.5 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

Den offentlige debatten i Nederland om BVDs virksomhet har alltid vært aktiv, og spesielt tiltagende fra 1990. Det har imidlertid ikke versert enkeltsaker innen sikkerhets- og etterretningstjenestene i Nederland de senere årene som har resultert i offentlige høringer eller granskinger/utredninger tilsvarende situasjonen i Norge.

I lys av den sveitsiske overvåkingsskandalen, se pkt 8.5, forutså man tilsvarende krav om større åpenhet i Nederland. Det ble bl a på denne bakgrunn besluttet å skrive BVDs historie under den kalde krigen. Oppgaven ble gitt til en historiker (D. Engelen). Resultatet ( Geschiedenis van de Binnenlandse Veiligheidsdienst) ble publisert i 1995. Det ble i boken bl a gjort offentlig kjent hvilke ambassader tjenesten hadde avlyttet under den kalde krigen. Det vises for øvrig til omtalen av dette i et notat av 16 mars 1997 fra OVS til EOS-utvalget om innsynsspørsmål i Nederland, inntatt som vedlegg 3 til Innst S nr 240 (1996-97).

I Nederland har det videre blitt reist krav fra enkeltpersoner om innsyn i overvåkingsarkivene. Innsyn ble først avslått med henvisning til nederlandsk spesiallovgivning, men i 1994 erklærte den nederlandske forvaltningsdomstolen at bestemmelsene i spesiallovgivningen var i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen. Inntil ny lovgivning foreligger (det foreligger et lovforslag om innsynsordningen), gis den enkelte innsyn i materiale av historisk interesse, med unntak av aktuelle kildeopplysninger og metodebruk, etter reglene i den nederlandske offentlighetsloven. Særlig samarbeidende tjenester er beskyttet, men det har likevel forekommet at andre tjenester er blitt forespurt om frigivelse av materiale. Ordningen i Nederland virker slik at alle søkerne får et standardsvar om at det ikke gis innsyn i aktuelle saker/saksområder av sikkerhetsmessig betydning og – dersom vedkommende er registrert – at det i så fall bare gis innsyn i saker av historisk art. Dersom vedkommende etter dette fortsatt ønsker innsyn, må ny blankett utfylles med angivelse av hvilke opplysninger som ønskes. Premissene for avgjørelsen kan påklages. Saker hvor søkere ønsker å få opplyst det som eventuelt er registrert om dem av historisk interesse, undergis nærmere undersøkelse. De som ikke er registrert, gis svar om at det ikke finnes noe av historisk interesse om dem, men uten å avkrefte om vedkommende er registrert. De som er registrert med aktuell sak, gis samme svar. Det er i første omgang opp til tjenesten selv å avgjøre hvorvidt en sak fortsatt er aktuell, tilhører et aktuelt saksområde eller kun er av historisk interesse. Dersom det foreligger informasjon av historisk interesse, vurderes det om alt kan frigis eller om noe må unntas på grunn av hensynet til kilder, andre personer som er nevnt, metodebruk mm. I så fall blir slik informasjon tatt ut eller sladdet med utskrift til søkeren av det øvrige. Avgjørelsen kan påklages til innenriksdepartementet i form av såkalt lukket høring hvor klageren kan stille med advokat. Misnøye med departementets klageavgjørelse kan bringes inn for domstolene (forvaltningsdomstol i to instanser). Flere saker er prosedert for første rettsinstans, og en sak er behandlet i den øverste domstolen. Antall innsynssøknader i 1995 var 171. Ved utløpet av 1995 forelå det imidlertid 541 ubehandlede søknader som følge av restanser. I 1996 ble 600 søknader behandlet. Tall for 1997 foreligger ennå ikke. Makuleringsspørsmålet er foreløpig ikke avgjort i Nederland. Innenriksdepartementet vurderer dette spørsmålet i samråd med andre deler av regjeringen. Overføring til arkivverket og makulering skjer når beslutning er tatt. I overkant av 30 personer, hvorav flere jurister, arbeider helt eller delvis med innsynsspørsmålene ved det nederlandske overvåkingspolitiet. I Nederland har hittil bare én sak om erstatning som følge av ulovlig registrering mv blitt behandlet av domstolene. Saksanlegget førte ikke frem. Dersom man etter å ha fått innsyn eller på annet grunnlag mener seg erstatningsberettiget, behandles saken av Innenriksdepartementet. Et eventuelt avslag kan bringes inn for domstolene. Innsynsordningen er nærmere omtalt i forannevnte notat av 16 mars 1997 fra OVS.

Flere initiativ på å skape åpenhet om tjenestens virksomhet har kommet fra BVD selv. Tjenesten tilstreber en åpen dialog med offentligheten, både med enkeltindivider og organisasjoner. Pressen anses som en viktig samarbeidspart. Det arrangeres åpne dager hvor presse og publikum inviteres til en presentasjon av tjenestens virksomhet. BVD utgir også offentlige årsrapporter.

1.8 Sveits

1.8.1 Organisasjon og personell

Den sveitsiske politimessige overvåkingstjenesten – Bundespolizei, forkortet BUPO – ble opprettet i 1934 og ivaretar i dag omtrent de samme oppgaver som POT.

BUPO er organisert som en hovedavdeling av det sveitsiske Riksadvokatembedet ( Bundesanwaltschaf), som igjen er en del av Det føderale justis- og politidepartementet ( Eldg. justiz- und polizeidepartement) under ledelse av justisminsteren. I Sveits finnes videre en sivil sikkerhetstjeneste som også hører under Riksadvokatembedet: Sicherheitsdienst der Bundesverwaltung, som bl a har oppgaver ifm statsbesøk og ansvar for forebyggende objekt- og informasjonssikkerhet.

Regjeringen har det overordnede ansvaret på saksfeltet indre sikkerhet, og har en lovbestemt plikt til å lede og koordinere arbeidet på dette feltet, bl a gjennom å periodisk vurdere trusselsituasjonen og ved behov tilpasse tjenestens oppdrag til trusselbildet. Under regjeringen og justisdepartementet er det nedsatt en rådgivende sikkerhetskommisjon ( Konsultative Sicherheitskommision), bestående av representanter for berørte departementer og kantoner samt av utenforstånde sakkyndige. Kommisjonen skal bistå regjeringen og departementet i spørsmål som gjelder opprettholdelse av den indre sikkerhet, og skal foreta periodiske vurderinger av trusselbildet. Iht den lov som opprettet kommisjonen, skal den særlig evaluere terroristiske og ekstremistiske aktiviteter, politisk, militær og forretningsmessig etterretningsvirksomhet, voldelige politiske konflikter og organisert kriminell virksomhet.

BUPO har ikke noen regional eller lokal organisasjon, men samarbeider nært med kantonspolitimyndighetene og lokale politimyndigheter. BUPO har etterforskingskompetanse, men etterforsker også saker sammen med kantonspolitiet og det lokale politi. Eventuell påtale fra BUPOs side vil bli forelagt for riksadvokaten, som tjenestens overordnede.

Kantonene skal i første rekke være ansvarlige for den indre sikkerhet innenfor sine respektive områder. I den utstrekning forbundsstaten iht konstitusjonen og lov er ansvarlig for den indre sikkerhet, plikter kantonene å yte forbundsstaten bistand ved utøvelsen av loven.

Mellom forbundsmyndighetene og byen Zürich er det inngått en avtale om vitenskapelig forskningstjeneste ( Wissenschaftlicher Forschungsdienst, WFD). Denne tjenesten – som er integrert i bypolitiet i Zürich og hovedsaklig finansiert av forbundsregjeringen – er Riksadvokatembedets og BUPOs kriminaltekniske og naturvitenskapelige ekspertorgan.

BUPO opererer ikke i utlandet.

Et forslag fra regjeringen av 18 august 1993 om omorganisering av Riksadvokatembedet med underliggende etater, er ennå ikke godkjent i nasjonalforsamlingen. Forslaget innebærer bl a en utskillelse av Riksadvokatembedet til en selvstendig anklageenhet. og en sammenslåing av BUPO og sikkerhetstjenesten i ett statlig kontor ( Bundesamt).

BUPO består i dag av stabselementer, tre operative avdelinger og en informasjons- og analyseavdeling:

• stabsenhet, som bl a inkluderer oversettelses- og kommunikasjonstjeneste

• kontor for utenlandsforbindelser

• kontrollenhet for den generelle kvalitetskontroll og overvåking av datakvaliteten i informasjonssystemet for statens beskyttelse, ISIS (Staatsschutz-Informations-System)

• operativ avdeling for beskyttelse mot terrorisme og ekstremisme

• operativ avdeling for beskyttelse mot spionasje

• operativ avdeling for bekjempelse av spredning av masseødeleggelsesvåpen og tilknyttet teknologi, krigsmateriell, sprengstoff, samt for bekjempelse av organisert kriminalitet

• informasjons- og analyseavdeling for den sentrale bearbeiding, registrering og evaluering av opplysninger

Personalet i de tre operative avdelinger (tilsammen ca 50 personer) rekrutteres blant polititjenestemenn fra kantonene og enkelte byer, etter en fastsatt fordelingsnøkkel. De enkelte ansatte vil vanligvis være ansvarlig for kontakten med sine respektive kantoner og byer. Det kreves som hovedregel minst 10 års politierfaring for å få ansettelse i BUPO.

I stabs- og kontrollenhetene er det hovedsaklig ansatt jurister, som har søkt stillingene på vanlig måte (uten kvoter fra kantoner eller byer). Ved kontoret for utenlandsforbindelser og i informasjons- og analyseavdelingen arbeider det spesialister og sivilt ansatte som er rekruttert på allment grunnlag. Det arbeider ca 50 personer i nevnte enheter, dvs at det tilsammen arbeider ca 100 personer i BUPO.

Det drives en fortløpende intern opplæring av personellet med kurser, seminarer osv. De kan også delta på kurser ved Det sveitsiske politiinstituttet i Neuchatel.

1.8.2 Regelgrunnlaget

Frem til 1990 var BUPOs virksomhet ikke regulert av noen bestemt lov eller enhetlig regelverk for øvrig. En parlamentarisk undersøkelseskommisjon, jf pkt 8.5, foreslo i november 1989 en rekke regler for tjenestens virksomhet. Som strakstiltak fastsatte regjeringen i januar 1990 midlertidige retningslinjer for tjenesten, som hovedsaklig besto av en såkalt negativliste – en liste over tiltak som overvåkingstjenesten ikke kunne foreta seg.

De midlertidige retningslinjene ble avløst av et regjeringsdirektiv av 9 september 1992, Weisungen über die Durchführung des Staatsschutzes (Direktiv for gjennomføringen av statens beskyttelse), som fastslår oppgavene, fastsetter rettslige begrensninger og regulerer hvordan tjenesten ellers skal gjennomføres. Sammen med en forordning av 31 august 1992 om tjenestens innsamling og bearbeing av informasjon, Verordnung über das provisorische Staatsschutz-Informations-System, utgjør dette det viktigste regelverket for BUPO i dag. Et lovforslag av 21 mars 1997 – Bundesgesetz über Massnahmen zur Wahrung der innern Sicherheit (BWIS) – som tar sikte på å gi den sveitsiske overvåkingstjenesten og sikkerhetstjenesten et mer permanent rettsgrunnlag og erstatte regjeringsdirektivet av 9 september 1992, ble imidlertid godkjent av den sveitsiske nasjonalforsamlingen 8 april 1997.

BWIS definerer de viktigste arbeidsoppgavene til sentralregjeringen og kantonene med hensyn til ivaretakelsen av landets ytre og indre sikkerhet, bl a bekjempelse av terrorisme, forbudt etterretningsaktivitet, voldelig ekstremisme, spredning av krigsmateriell og radioaktivt materiale, samt organisert kriminalitet (lovens artikkel 2). Loven artikkel 3 oppstiller visse skranker for etterretnings- og sikkerhetsvirksomheten, bl a forbud mot politisk politi, og regulerer tjenestens informasjonbearbeding og opplysningsplikt. Artikkel 3 lyder som følger (i norsk oversettelse):

«Forbundsstatens og kantonenes Sikkerhetsorganer kan ikke bearbeide informasjoner om politisk aktivitet eller utøvelse av ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten. En bearbeidelse skal likevel være tillatt når det består en begrunnet mistanke om at en organisasjon, eller personer tilknyttet denne, bruker utøvelse av politiske eller fundamentale rettigheter som påskudd til å forberede eller utføre terroristisk, etterretningsmessig eller voldelig ekstremistisk virksomhet.

Anskaffes informasjon i henhold til første ledd og det ved overvåking av virksomheten viser seg at mistanken om straffbare handlinger ikke kan bekreftes, så må informasjonene anonymiseres slik at de ikke kan henføres til enkeltpersoner. Billed- og lydopptak må tilintetgjøres senest etter 30 dager.

Retten til hemmelige valg, anonyme petisjoner og anonymisert statistikk skal forbli uberørt.

Sikkerhetsorganene kan videre med henblikk på tiltak til beskyttelse av personer og bygninger i henhold til avsnitt 5 bearbeide informasjon som er nødvendig for å beskytte truede personer, organisasjoner og arrangementer.»

Loven gir for øvrig regler om personsikkerhetsklareringer (artikkel 4) og tiltak for beskyttelse av personer og bygninger tilhørende sentralmyndighetene, utenlandske stater og internasjonale organisasjoner (avsnitt 5). Under organisatoriske bestemmelser (avsnitt 6) gis det regler om parlamentarisk kontroll (artikkel 25), forvaltningskontroll og orienteringsplikt for tjenestene.

Vedrørende spesielle lovbestemmelser om terrorisme i Sveits, se Sikkerhetsutvalget s 40.

1.8.3 Oppgaver

BUPOs oppgaver kan nærmere deles inn i følgende tre hovedområder:

• som rettslig politi under ledelse av Riksadvokaten: Oppgavene her omfatter etterforsking og forfølgelse av forbrytelser mot statens og landets forsvar (herunder høyforræderi og ulovlig etterretningsvirksomhet), bombeanslag, brudd på krigsmateriell-, atom- og luftfartslovgivningen, forbrytelser angående spredning av masseødeleggelsesvåpen og tilknyttet teknologi og bæresystemer, samt alvorlige brudd på eksportlovgivningen. Tjenesten har også bistandsoppgaver ifm bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet.

• som preventivt politi: Oppgavene her omfatter kartlegging av og beskyttelse mot handlinger som kan true Sveits’ indre og ytre sikkerhet. Dette omfatter bl a overvåking av terroristiske, ekstremistiske og etterretningsmessige organisasjoner. Slike organisasjoner settes opp av Justisdepartementet på en konfidensiell liste som årlig godkjennes av regjeringen. BUPO kan innhente informasjon om organisasjoner som står på denne listen, begrenset til opplysninger som har sammenheng med organiasjonenes statsfiendtlige virksomhet. Under preventive tiltak faller videre tiltak som hovedsaklig berører fremmedpolitiområdet, som innreisesperrer, utvisning og nektelse av asyl og sveitsisk statsborgerskap, nektelse av akkreditering av fremmede diplomater, osv. Under preventive tiltak faller dessuten en del kontrolltiltak som bl a gjelder anmodning om kontroll av visse utlendinger og borgere av andre land, undersøkelse av oppholdstillatelser, innskrivning i etterlysingsregistre, samt medvirkning til sikkerhetsklareringer på det sivile og militære området.

• som koordinator for sikkerhetspolititiltak: De enkelte kantoner er i prinsippet selv ansvarlig for opprettholdelse av ro og orden. Ved katastrofer, terroranslag og større demonstrasjoner kan den enkelte kanton søke hjelp fra politiet i en annen kanton eller fra de væpnede styrker. I slike tilfeller har BUPO ansvaret for å forestå den nødvendige koordinering. Tjenesten har også koordinasjonsansvaret ved luftfartssikkerhet og ved politideltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner.

Tjenestens oppgaver er således på flere områder sammenfallende med POTs mandat, dog med det unntak at BUPO har selvstendig etterforskingsansvar for alle oppgaver; dvs at BUPO vil lede også den åpne etterforskingen av f eks terrorhandlinger med bistand fra andre deler av politiet, mens situasjonen i Norge på dette feltet vil være motsatt.

1.8.4 Kontrollordninger

BUPO står direkte under kontroll av Riksadvokaten, som igjen står under kontroll av Justisdepartementet/justisministeren. Justisdepartementets generalsekretariat har i tillegg en kontrollmekanisme der de ved uanmeldt inspeksjon kan vurdere den rettslige og hensiktsmessige siden ved virksomheten til BUPO. Regjeringen utarbeider årlig rapport om tjenestens virksomhet til nasjonalforsamlingen og kantonene.

Bundesgericht (forbundsdomstolen) fører kontroll med virksomheten, ved at klager på embedshandlinger foretatt av ansatte i BUPO kan føres for denne domstolen.

Behandlingen av data i BUPO står under kontroll av den interne kontrolltjenesten, såvel som det føderale datatilsynet og Riksadvokatens databeskyttelseskommisær.

En delegasjon fra kontrollkommisjonen i nasjonalforsamlingen har rett til innsikt i alle deler av tjenestens virksomhet. Alle ansatte er forpliktet til å uttale seg overfor delegasjonen, og er i den forbindelse fritatt fra taushetsplikten.

Tjenesten står for øvrig under kontroll av en tverrfaglig ekspertkommisjon for statssikkerhetsspørsmål.

1.8.5 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

I 1989 var det en større overvåkingsskandale i Sveits, hvor bl a justisministeren var involvert (hun måtte trekke seg fordi hun hadde brukt viten ervervet som justisminister til å advare sin mann som var ansatt i et firma som var under mistenkt for hvitvasking av penger). I kjølvannet av saken ble det kjent at over 900.000 sveitsere var registrert i overvåkingstjenestens arkiver, noe som resulterte i den såkalte Fichen-skandalen. I den forbindelse ble det nedsatt en parlamentarisk undersøkelseskommisjon, som publiserte sin rapport 22 november 1989 og en tilleggsrapport i mai 1990. Granskingen dreide seg bl a om i hvilken grad tjenesten hadde overvåket og registrert personer på politisk grunnlag. Rapportene ga støtet til de regelverksendringer som er beskrevet i pkt 8.2. Både Riksadvokaten og sjefen for BUPO måtte på bakgrunn av skandalen fratre sine stillinger.

I Sveits ble det som følge av skandalene reist krav om innsyn i overvåkingsarkivene. Den parlamentariske granskingsrapporten om BUPO utløste bl a krav om innsyn i registre og saksmapper. Innsyn ble først gitt til noen få parlamentarikere. Dette hindret imidlertid ikke massive krav fra befolkningen om en generell innsynsadgang, og det ble derfor åpnet for en tidsbegrenset innsynsrett. 350 000 personer søkte om innsyn, og det ble etablert et eget embete ( Sonderbeauftragter; Spesialdelegat) for å behandle søknadene. En pretensjon om å ha lidt overlast var i seg selv nok for å få innsyn. Alle søkerne fikk bekreftet/avkreftet om de var registrert. Unntak fra innsyn kunne gjøres av sikkerhetsmessige grunner, kildehensyn og hensynet til samarbeidende tjenester. En rekke personer fikk i tillegg opplysninger om bruken av den registrerte informasjonen. Svarene kunne påklages til ombudsmannen, som mottok ca 35 000 klager. Inntil 80 personer var engasjert i dette arbeidet. Ordningen har kostet ca 550 millioner norske kroner. Innsynsordningen er nærmere omtalt i notat fra OVS til EOS-utvalget av 16 mars 1997, inntatt som vedlegg 3 til Innst S nr 240 (1996-97). Finansdepartementet hadde pr 2 mai 1996 behandlet ca 160 saker med krav om erstatning som følge av ulovlig registrering mv. De fleste kravene er avvist, men noen få er forlikt med billighetserstatning. Ingen saker har såvidt vites blitt rettslig behandlet, bl a som følge av bevisproblemer med hensyn til overlevering av informasjon til arbeidsgiver og årsakssammenheng mellom gitte opplysninger og påstått tap for vedkommende. I forannevnte notat av 16 mars 1997 fra OVS heter det om konsekvenser for tjenesten av overvåkingsskandalen, granskingen og gjennomføringen av innsynsordningen:

«BUPO mente selv de hadde kommet brukbart ut av hele prosessen og med fornyet tillit til tjenesten. Utenlandske samarbeidende tjenester hadde vist stor interesse for innsynssystemet, men man mente at man hadde unngått skadevirkninger for samarbeidet.

Man så det dessuten som positivt at politikerne i større grad måtte ta ansvar for tjenestens virksomhet som følge av granskingen og innsynsaffæren.»

Det er også etablert en permanent innsynsrett i BUPOs registre. Enhver person kan skriftlig overfor Riksadvokatembedet forlange opplyst om det er lagret informasjon om vedkommende, be om innsyn i slike data og forlange retting eller sletting. Opplysningene kan imidlertid nektes, innskrenkes eller utsettes dersom sterke offentlige eller private interesser krever det. Nektelser kan påklages til justisdepartementet innen 30 dager.

Et folkeinitiativ som går inn for å nedlegge etterretnings- og sikkerhetspolitifunksjonene i Sveits gjennom grunnlovsendring, som går under aksjonsnavnet S.o.S Scweitz ohne Schnüffelpolizei, har fått de nødvendige 100.000 underskrifter til at forslaget kan fremlegges i en folkeavstemning. Det antas at initiativet ikke vil føre frem.

Justisdepartementet utarbeider en to-årlig rapport om overvåkingstjenestens virksomhet ( Staatsschutzbericht). Rapporten utgis som en offentlig publikasjon.

1.9 Canada

1.9.1 Organisasjon og personell

The Canadian Security Intelligence Service (forkortet CSIS) er den kanadiske tjeneste som kommer nærmest POT mht oppgaver. Deler av politiet har imidlertid også ansvarsområder som tilsvarer POTs etterforskings- og påtalemessige oppgaver innenfor områdene kontraetterretning, kontraterrorisme og trusler mot landets indre sikkerhet, nærmere bestemt The Royal Canadian Mounted Police (RCMP) og dets Criminal Intelligence Directorate (CID) - og mer spesifikt The Security Offences Branch (SOB). Andre bransjer innen RCMP, f eks Customs and Excise, bidrar også fra tid til annen i etterforsking av saker som berører den nasjonale sikkerhet.

CSIS er en sivil, ikke-militær tjeneste. Tjenesten hører under The Ministry of the Solicitor General, som er organisert som et eget departement, men som i visse henseender – tross åpenbare forskjeller – kan sammenlignes både med det norske riksadvokatembedet og Justisdepartementet. Under dette departementet hører – foruten CSIS – også RCMP, the Correctional Service of Canada (CSC) og the National Parole Board. Underlagt departementet er videre fire kontrollutvalg, som har ansvar for å sikre etterrettelighet og rettslydighet i justissektoren. Selve departementet er delt inn i flere avdelinger. En av disse avdelingene er the Policy Branch; i denne avdelingen ligger bl a the National Security Directorate (NSD), som har ansvaret for CSIS samt den delen av RCMPs virksomhet som angår sikkerhetsspørsmål. Til departementets ansvarsområde hører politiet, nasjonal sikkerhet, avstraffelser og betingede løslatelser.

Ministeren ( The Solicitor General) er ansvarlig overfor parlamentet for CSIS’ virksomhet. Denne statsråden gir direktøren for CSIS instrukser og retningslinjer, og skal godkjenne alle begjæringer om fullmakt/rettskjennelse til å foreta inngripende etterforskningsskritt (tvangsmidler), før begjæringene blir forelagt for the Federal Court (den føderale domstolen). The Solicitor General holdes underrettet om tjenestens virksomhet av direktøren for CSIS, the Deputy Solicitor General og the Inspector General (sistnevnte er en særskilt stilling opprettet ved loven om CSIS – se pkt 9.2 – som er underordnet the Deputy Solicitor General og overordnet direktøren for CSIS).

The Deputy Solicitor General er øverste embedsmann i departementet, og har et lovpålagt ansvar for å rådgi the Solicitor General om nødvendigheten av å gi generelle retningslinjer for CSIS og å informere om hvor effektive disse retningslinjene fungerer i praksis. Direktøren for CSIS skal rådføre seg med the Deputy Solicitor General om alle begjæringer om fullmakter/rettskjennelser, samt om tjenestens generelle operative strategier. The Deputy Solicitor General skal for øvrig motta alle rapporter utarbeidet av the Inspector General.

Direktøren for CSIS leder og kontrollerer tjenestens virksomhet. Han utnevnes av Guvernøren i statsråd, og står direkte ansvarlig overfor the Solicitor General, og skal jevnlig levere rapporter til ham om CSIS’ virksomhet eller om de tilfeller der han finner at en ansatt i et konkret tilfelle kan ha begått regelbrudd under det som foregis å være tjenestehandlinger. Direktøren skal også rådføre seg med the Deputy Solicitor General som omtalt i forrige avsnitt. På oppfordring skal direktøren gi opplysninger som gjør det mulig for the Inspector General og the Security Intelligence Review Committee å gjennomgå CSIS’ operative virksomhet. For å sikre at strategiene overholdes, samt for å kunne holde en fullstendig og oppdatert oversikt over den operative virksomheten, er direktøren leder av de viktigste interne fagkomiteene, herunder de komiteer som avgjør hvilke enkeltpersoner og grupper som skal etterforskes og hvilke etterforskingsmetoder som skal benyttes. Direktøren utnevnes for en periode som ikke må overstige fem år. Gjenoppnevnelse kan skje, men ingen kan sitte som direktør lenger enn 10 år sammenlagt. Direktøren har tilnærmet uinnskrenket myndighet til selv å utnevne tjenestens ansatte og – med visse forbehold – fastsette deres ansettelsesvilkår (herunder fastsette regler for de ansattes opptreden og disiplin).

RCMP er en nasjonal politistyrke underlagt the Solicitor General. Styrken opererer også som provinspoliti, bortsett fra i to av Canada’s provinser. Justisdepartementet håndhever og fører aktorater i saker om overtredelse av føderal lovgivning. I andre straffesaker håndheves reglene av the Provincial Crown Attorney. Sjefen for RCMP rapporterer direkte til Solicitor General og holder vedkommende underrettet om sensitive etterforskingssaker som kan tenkes å bli gjenstand for parlamentets interesse. Politiske myndigheter holdes imidlertid ikke løpende underrettet om saker under etterforsking, bortsett fra i helt generelle termer og kun dersom saken kan tenkes å bli gjenstand for drøftinger i offisielle fora.

RCMP rekrutterer personell gjennom offentlige kunngjøringer mv.

1.9.2 Regelgrunnlaget

CSIS’ virksomhet – samt styring og kontroll med tjenesten – er regulert i en egen nylig vedtatt lov ( the Canadian Security Intelligence Service Act).

Av andre relevante lovregler, nevnes at det eksisterer en egen lov om forbrytelser som angår rikets sikkerhet ( Security Offences Act). Sammen med den alminnelige straffeloven og the Official Secret Act (som p.t. er under revisjon), utgjør denne loven det viktigste regelgrunnlaget for etterforsking av straffbare forhold som berører Canadas sikkerhet. Visse deler av utlendingsloven ( Canadian Immigration Act) er også av betydning. RCMP gjennom SOB har ansvaret for å etterforske saker etter disse lovene i den utstrekning sakene berører landets sikkerhet.

1.9.3 Oppgaver

I henhold til loven om CSIS artikkel 12 skal tjenesten – i norsk uoffisiell oversettelse – innhente, gjennom etterforsking eller på annen måte, og i den grad det er strengt nødvendig analysere og oppbevare opplysninger og etterretningsmateriale som angår virksomhet som med rimelig grunn kan mistenkes å utgjøre en trussel mot Canadas sikkerhet; tjenesten skal, i den sammenheng, rapportere og gi råd til den canadiske regjering. Hva som utgjør trusler mot Canadas sikkerhet er nærmere definert i lovens artikkel 2 som

• spionasje eller sabotasje som er rettet mot Canada eller kan skade Canadas interesser, eller virksomhet som støtter eller er egnet til å støtte slik spionasje eller sabotasje,

• virksomhet utøvet under fremmed innflytelse som finner sted i eller berører Canada og som kan skade Canadas interesser, og som foregår i det skjulte eller på en villedende måte eller innebærer trussel mot person,

• virksomhet som finner sted i eller berører Canada og som tar sikte på bruk av grov vold eller trussel om bruk av vold mot personer eller eiendom i den hensikt å nå et politisk mål i Canada eller i en fremmed stat, og

• virksomhet rettet mot å undergrave Canadas konstitusjonelt opprettede styresett ved hjelp av ulovlige handlinger i det skjulte, eller hvis mål umiddelbart eller på sikt er ved hjelp av vold å ødelegge eller omstyrte dette styresettet.

Det er videre uttrykkelig lovfastsatt at denne definisjonen ikke omfatter lovlig virksomhet til fordel for, som protest mot eller markering av uenighet i en sak, når denne lovlige virksomheten ikke har noen tilknytning til slik virksomhet som omhandlet i definisjonen.

Det fremgår av definisjonen at CSIS’ kjerneoppgaver ligger innenfor områdene kontraetterretning, kontrasabotasje og kontraterrorisme.

Tjenesten utarbeider for øvrig sikkerhetsvurderinger til flere statsråder/departementer og andre offentlige institusjoner. CSIS kan også – på bestemte vilkår og begrenset til områder som angår Canadas forsvar eller forvaltning av saker av internasjonal karakter – bistå forsvarsminsteren og utenriksministeren innen Canadas grenser med å innhente opplysninger eller etterretningsmateriale som angår midlene, intensjonene og virksomheten til fremmede stater, organisasjoner og statsborgere.

Tjenesten har etterforskingskompetanse. Under utførelsen av tjenestens oppgaver har direktøren og de ansatte samme lovbeskyttede vern som polititjenestemenn.

CSIS og RCMP samarbeider i saker som berører begges ansvarsområder, og gjensidige liaison-ordninger er etablert for dette formål.

1.9.4 Kontrollordninger

CSIS kontrolleres av en rekke instanser. I linjen kontrolleres tjenesten av the Solicitor General/the Ministry of the Solicitor General og direktøren for/ledelsen av tjenesten selv. All virksomhet drevet av CSIS kan videre gjøres til gjenstand for granskning av parlamentet, the Inspector General og den uavhengige Security Intelligence Review Committee.

The Inspector General står ansvarlig overfor the Deputy Solicitor General, gjennomgår CSIS’ operative virksomhet, påser at instrukser for operativ virksomhet følges og gjennomgår direktørens periodiske rapporter til the Solicitor General. Dokumentene forbundet med denne gjennomgangen og attesteringen av direktørens rapporter blir sammen med rapportene oversendt the Security Intelligence Review Committee (SIRC). The Inspector General kan ta initiativ til granskinger og undersøkelser og selv forestå særlige undersøkelser på anmodning fra the Solicitor General eller SIRC.

The Security Intelligence Review Committee (SIRC) ble opprettet ved loven om CSIS som et uavhengig gransknings- og kontrollorgan. SIRC skal forhindre misbruk av tjenesten i politisk øyemed, og forhindre at tjenesten krenker menneskerettighetene eller borgernes personlige friheter. Organet består av mellom tre og fem medlemmer av the Privy Council (det formelle statsråd) som ikke er medlemmer av Forbundsparlamentet (House of Commons eller Senatet), og utnevnes av the Governor in Council (som mer eller mindre tilsvarer Kongen i statsråd i Norge). Før utnevnelsene foretas, rådfører statsministeren seg med lederen for opposisjonen samt lederne for de partier som har minst 12 representanter i the House of Commons. SIRC’s ansvarområde er omfattende. Komiteen gjennomgår CSIS’ utførelse av oppgaver og plikter, særlig ved å benytte seg av direktørens rapporter til the Solicitor General, the Inspector Generals attestasjoner og de retningslinjer som the Solicitor General har gitt direktøren. Dernest foretas konkrete undersøkelser ifm alle klager på tjenestens virksomhet. Komiteen foretar også undersøkelser i tilknytning til klager fra personer som har blitt nektet sikkerhetsklarering i saker som gjelder ansettelse i statsforvaltningen eller levering av varer og tjenster til staten. Videre er SIRC ankeinstans i saker hvor søknader om immigrasjonstillatelser eller statsborgerskap har blitt avslått ut fra en sikkerhetsmessig vurdering. Som følge av det omfattende ansvaret som er tillagt SIRC, er komiteen blitt utstyrt med særlig myndighet. Komiteen har tilgang til alle opplysninger som CSIS råder over, med unntak for fortrolig materiale relatert til regjeringen (the Cabinet, altså ikke the Privy Council). SIRC har myndighet til å pålegge the Inspector General å undersøke angitte deler av tjenestens virksomhet. Komiteen kan også gjennomføre slike undersøkelser selv ved hjelp av egne ansatte. SIRC’s analyser av tjenestens arbeid overleveres the Solicitor General fortløpende. I slike tilfeller skal SIRC avgi en årlig rapport, som fremlegges for the House of Commons av the Solicitor General.

Forbundsparlamentet har det endelige ansvaret for å gjennomgå CSIS’ virksomhet. SIRC’s årsrapport blir gjenstand for nøye gjennomgang av vedkommende parlamentskomite. Loven om CSIS fastsetter dessuten at det fem år etter at loven er vedtatt, skal opprettes en parlamentarisk komite som skal foreta en omfattende gjennomgang av lovens bestemmelser og anvendelsen av disse, for deretter å forelegge parlamentet sine anbefalinger. Så langt det erfares, er denne gjennomgangen ikke gjennomført ennå.

I tillegg er tjenesten underlagt utstrakt domstolskontroll. Tillatelser til inngripende etterforskingstiltak/tvangsmidler kan i dag kun gis av den føderale domstolen. Selve rettskjennelsen er sluttproduktet av en lang og omfattende beslutningsprosess. Det beedigede dokumentet som utarbeides i anledning slike fullmakter, og som inneholder begrunnelsen for hvorfor det er berettiget å benytte en inngripende etterforskingsmetode, skal først gjennomgås av ledersjiktet i CSIS og deretter av en komite tilhørende tjenesten som består av høyere tjenestemenn og ledes av direktøren. I denne komiteen sitter bl a representanter fra Justisdepartementet og fra Deputy Solicitor General’s Office. Dersom komiteen beslutter at man skal gå videre med begjæringen, fremmes den for the Solicitor General, som må gi sin personlige godkjennelse. Det er først etter at statsråden har gitt sin godkjennelse at begjæringen fremmes for en dommer ved den føderale domstolen for avgjørelse.

Om kontroll med tjenesten vises også til Skaugekommisjonen s 23.

1.9.5 Innsyn i og offentlig debatt om virksomheten

Borgerne og media har i utgangspunktet innsyn i CSIS’ og RCMP’s virksomhet gjennom den kanadiske personvernlovgivningen og offentlighetsloven ( Privacy Act og Access to Information Act). Men i praksis er det meste av informasjon som gjelder tjenestenes virksomhet unntatt fra innsyn, som følge av opplysningenes sensitive karakter, hensynet til rikets sikkerhet og Canadas internasjonale relasjoner.

For øvrig har utvalget fått opplyst at det fra tid til annen er offentlig debatt om de kanadiske hemmelige tjenester. Noen tilsvarende prosess som i Norge med omfattende granskninger mv, har det imidlertid ikke blitt ansett å være behov for i tiden etter den kalde krigens avslutning. RCMP’s virksomhet har eksempelvis ikke vært gjenstand for offentlig granskning siden den såkalte MacDonald-kommisjonen, som ble oppnevnt 6 juli 1977 og avsluttet sitt arbeid tidlig på 1980-tallet.

Utvalget har ellers et for spinkelt bakgrunnsmateriale til å trekke frem bestemte forhold vedrørende spørsmålet om hvor langt Canada har gått når det gjelder åpenhet om tjenestenes historiske og nåtidige virksomhet.