6 Overvåkingstjenestene i enkelte andre land

6.1 Innledning

Utvalget har innhentet informasjon om overvåkingstjenestene i enkelte andre land. En har særlig konsentrert seg om å innhente opplysninger om rettslige, organisatoriske og faglige rammebetingelser for POTs søstertjenester i disse landene. Men i noen tilfeller blir bildet mangelfullt dersom en ikke ser overvåkingstjenestene i sammenheng med vedkommende lands øvrige rettshåndhevende myndigheter og landets samlede etterretningstjenester.

I enkelte land er det ikke uten videre lett å identifisere én enkelt tjeneste som har noenlunde tilsvarende oppgaver som POT i Norge. Dette er bl a tilfellet i Canada, hvor overvåkingsoppgavene dels ivaretas av Canadian Security Intelligence Service (CSIS), dels av Royal Canadian Mounted Police (RCMP) og dels av andre offentlige myndigheter.

I vedlegg 1 er det gitt en mer detaljert oversikt over forholdene i de land utvalget omtaler. I dette kapittel gis det en kortere og mer komparativ fremstilling, hvor det pekes på enkelte hovedtrekk som kan være av generell interesse for utvalgets vurderinger. I den utstrekning konkrete løsninger i et eller flere land har hatt direkte relevans for utvalgets forslag, er dette omtalt i tilknytning til disse forslagene.

Det er vanskelig å trekke direkte paralleller fra andre lands overvåkingssystemer til situasjonen i Norge. Det skyldes at det er generelle ulikheter mellom landene med hensyn til politisk og administrativ organisering av statsapparatet, rettssystemer, tilgjengelige ressurser, nasjonale interesser, opplevde trusler på eget lands territorium mv. Det understrekes også at enkelte organisasjoner omtales i dette kapittel som en overvåkingstjeneste, uten at dette egentlig er helt dekkende. I særdeleshet gjelder dette FBI, som ikke først og fremst er en overvåkingstjeneste, men et organ som generelt forebygger og etterforsker alle føderale forbrytelser, herunder forbrytelser som angår ulovlig etterretningsvirksomhet, terrorisme osv.

Fremstillingen i dette kapittel og i vedlegg 1 er ikke uttømmende, blant annet fordi utvalget i hovedsak har bygget fremstillingen på åpen informasjon innhentet gjennom de norske ambassadene, offentlige publikasjoner og muntlige orienteringer fra enkelte av POTs søstertjenester. Fremgangsmåten sikrer ikke et fullstendig bilde av forholdene i det enkelte land. For øvrig presiseres at utvalget ikke har hatt tid eller ressurser til å kontrollere alle innhentede opplysninger.

6.2 Overvåkingstjenesters oppgaver

POTs søstertjenester har i det vesentligste de samme oppgaver. I samtlige land som utvalget har innhentet informasjon fra, er primæroppgavene til overvåkingstjenesten å forebygge og motvirke handlinger/trusler rettet mot vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder mot den lovlige samfunnsorden og folkestyrets institusjoner/funksjoner. Det tilligger overvåkingstjenestene å hindre

• ulovlig etterretningsvirksomhet

• terrorisme

• ekstremisme

• spredning av masseødeleggesvåpen mv

Forskjellene består først og fremst i hvorvidt tjenestene også har som oppgave å bistå i bekjempelsen av (internasjonal) organisert kriminalitet. Det foreligger videre forskjeller mht om de offensive overvåkingsoppgavene og de forebyggende sikkerhetsfunksjoner er samlet i én organisasjon, eller om disse funksjonene er fordelt på separate tjenester/etater.

Samtlige overvåkingstjenester synes å spille en mer eller mindre fremtredende bistandsrolle i sikkerhetsklareringssaker – i enkelte tilfeller også en hovedrolle, bl a i Nederland og Tyskland. I flere land har tjenestene også andre forebyggende sikkerhetsoppgaver (beskyttelse av informasjonssystemer og informasjon, materiell, personell mv). Slike oppgaver har i Norge Forsvarets sikkerhetstjeneste ansvaret for (men også POT i noen grad, jf overvåkingsinstruksen § 3 d). I noen land, bl a i Danmark, er overvåkingstjenestens ansvar for forebyggende sikkerhetsrådgivning begrenset til den sivile del av statsadministrasjonen, fordi Forsvaret har egne sikkerhetsorganisasjoner som har ansvaret for forebyggende sikkerhetsbeskyttelse av egne styrker og installasjoner. Operativ livvakttjeneste er i mange land (bl a i Danmark og Sverige) – som tildels i Norge – tillagt overvåkingstjenestene.

Et markant trekk ved utviklingen etter den kalde krigens slutt er at overvåkingstjenestene i liten grad beskjeftiger seg med å kartlegge og motvirke undergravingsvirksomhet (kontrasubversjon). Til illustrasjon brukes kun et halvt årsverk i Storbritannia til dette, for å opprettholde en viss beredskap på området.

I nær sagt alle land som utvalget har innhentet opplysninger fra, har det etter murens fall funnet sted utredninger og drøftelser om overvåkingstjenestenes oppgaver og organisering. Det synes å være en enstemmig oppfatning at etterretningstrusselen ikke er borte (tvert imot opprettholdes etterretningsaktiviteten på et relativt høyt nivå). I samtlige land er derfor kontraetterretning fortsatt en hovedoppgave ved siden av kontraterrorisme, kontraekstremisme og kontraproliferasjon. Men det er ikke nødvendig å bruke like store ressurser på kontraetterretning som tidligere. I de fleste land har en forsiktig omstilling medført vesentlige endringer i ressursbruken på de ulike felter. I noen land, f eks i Storbritannia, har omleggingen av virksomheten medført at tjenestene har fått nye oppgaver, først og fremst bistandsfunksjoner i bekjempelsen av internasjonal organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet ( serious crime). En tilsvarende utvikling kan spores i Tyskland, Nederland og Sveits. I USA har derimot forebygging og motvirking av organisert kriminalitet på føderalt nivå hele tiden vært en oppgave for Federal Bureau of Investigation (FBI). (Dog bidrar også en rekke andre institusjoner på dette området i USA, både etterretningsorganer og law enforcement-organer.)

I noen land har overvåkingstjenestene også fått (tildels) nye oppgaver knyttet til nasjonens økonomiske selvstendighet, sikkerhet og handlefrihet. I USA har FBI fått et hovedansvar for å motvirke økonomisk spionasje, og det er gitt en egen lov på dette området (Economic Espionage Act 1996). I Storbritannia har overvåkingstjenesten også som oppgave å safeguard the economic well-being of the United Kingdom against threats posed by the actions or intentions of persons outside the British Islands.

6.3 Rettslig grunnlag

Det synes å være en internasjonal tendens til å lovregulere overvåkingstjenestenes virksomhet (og for såvidt etterretningstjenestene generelt). I mange land har tjenestene nylig blitt underlagt et formelt lovgrunnlag, bl a i Storbritannia (1989 og 1996), Tyskland (1990), Nederland (1987 og 1997) og Sveits (1997). Hvor omfattende lovreguleringen er, varierer. I land hvor lovgivningen har kommet i etterkant av skandalepregede hendelser, som f eks i Sveits, synes reguleringen å være mer omfattende og preget av forbud og begrensninger i adgangen til å innhente informasjon, registrere opplysninger osv. I andre land har lovgivningen mer hatt som formål å legitimere og hjemle virksomheten.

I Danmark finnes det ingen spesiell lovgivning om Politiets Efterretningstjeneste (PET), som i stor grad følger de samme regler som for politiet ellers. (Justisministeren har imidlertid fastsatt særskilte retningslinjer for tjenestens virksomhet i en gradert instruks.) En lignende rettslig situasjon finner en i Sverige. Men her foreligger det forslag om å lovregulere sider ved Säkerhetspolisens (SÄPOs) virksomhet, særlig mht tjenestens registre og registreringsvirksomhet. I Finland er tjenestens organisasjon og oppgaver undergitt særskilt lovregulering. I tillegg er adgangen til å registrere opplysninger i Skyddspolisens (SKYPOs) registre særskilt regulert. Også i Finland kommer imidlertid i stor grad den alminnelige politilovgivningen til anvendelse. Sider ved SKYPOs virksomhet er for øvrig – som i Danmark og Sverige – regulert i en politisk fastsatt og sikkerhetsgradert instruks (i Finland er instruksen fastsatt av Innenriksdepartementet). – Det forhold at overvåkingstjenester er organisert som en del av politiet, synes altså ikke automatisk å medføre at en har ansett det som unødvendig å lovregulere sider ved tjenestenes virksomhet.

6.4 Organisasjon

Samtlige overvåkingstjenester som utvalget har studert, har organisert sine sentrale ledd ved å dele inn organisasjonen i avdelinger etter saksfelt (med en avdeling for kontraetterretning, en avdeling for kontraterrorisme, osv). Stabs- og støttefunksjoner er organisert ulikt.

I flere tjenester er det etablert spesielle interne kontroll-, koordinerings- og kvalitetssikringsgrupper utenfor linjen.

Enkelte tjenester har lagt større vekt enn andre på å utvikle fleksible organisasjonsløsninger som muliggjør hurtig omprioritering av ressurser, at tjenestemennene kan arbeide på tvers av avdelingsgrensene, osv. Særlig synes tjenestene i Storbritannia og Nederland å legge vekt på slike ordninger. Den nederlandske overvåkingstjeneste (Binnenlandse Veiligheidsdienst – BVD) er f eks en utpreget prosjektorientert organisasjon hvor det bl a for bestemte saker/saksfelt er opprettet spesialteam av tjenestemenn.

Blant de land som utvalget har innhentet informasjon fra, kan det ikke utledes noen enhetlig ordning med hensyn til om overvåkingstjenestene er organisert innenfor eller utenfor politiet. I Danmark, Sverige og Finland er ordningen imidlertid den samme som i Norge: Både PET, SÄPO og SKYPO er organisert som selvstendige enheter innenfor politiet. Dette er også tilfelle i Sveits. Andre land (bl a Storbritannia, Tyskland og Nederland) har organisert overvåkingsoppgavene gjennom selvstendige sivile tjenester. I Canada er CSIS en separat sivil tjeneste utenfor politiet, mens RCMP er en nasjonal politistyrke som tildels også opererer som provinspoliti.

I den grad tjenestene er organisert som en del av politiet, har de etterforskingskompetanse (mer eller mindre under styring av overordnet påtalemyndighet), og tjenestemennene har alminnelig politimyndighet. Hvorvidt tjenestene også er tillagt påtalekompetanse, varerier derimot etter de ulike nasjonale straffeprosessuelle rettssystemer. Skillet mellom politi og påtalemyndighet er i mange land skarpere enn i Norge. De aller fleste overvåkingstjenester har ikke selv påtalekompetanse. Som regel er påtalekompetansen tillagt påtalemyndigheten alene. Kompetansen for bestemte alvorlige straffbare forhold er i enkelte land lagt til den ansvarlige statsråd eller regjeringen. I alvorlige saker knyttet til rikets sikkerhet har f eks justisministeren i Danmark påtalemessig enekompetanse. På hvilket tidspunkt en etterforsking i overvåkingssaker eventuelt overlates til andre politiinstanser eller til overordnet påtalemyndighet, varierer fra land til land.

I de land hvor overvåkingstjenestene er organisert utenfor politiet, er det et gjennomgående trekk at det ofte er behov for et nært samarbeide med (deler av) politiet, og i flere land også med andre etater, f eks med tollmyndighetene. Disse overvåkingstjenestene har ikke tradisjonell etterforskingskompetanse eller politimyndighet, men har gjennomgående myndighet til å benytte ekstraordinære etterforskingsmetoder etter nærmere bestemte regler. Det foreligger ulike ordninger mht hvem som må godkjenne bruk av tvangmidler som hemmelig telefonavlytting, hemmelig ransaking, osv. Enkelte land har – som i Norge – en ordning med innhenting av domstolenes samtykke. Av og til kan tjenestene selv fremsette begjæringen, mens begjæring overfor domstolene i andre tilfeller først må godkjennes av noen på politisk nivå. Eksempelvis skal den ansvarlige statsråd i Canada godkjenne alle domstolsbegjæringer om inngripende tvangsmidler. Andre land har et system hvor det i stedet for domstolsbehandling innhentes skriftlig forhåndsgodkjenning på politisk nivå (av den eller de ansvarlige ministre) i hvert enkelt tilfelle. Dette gjelder bl a i Storbritannia, hvor såkalte warrants alltid må innhentes fra innenriksministeren på forhånd. Nederland har en tilsvarende ordning, hvor det f eks ved bruk av skjulte mikrofoner kreves godkjenning fra både statsministeren, justisministeren og innenriksministeren (telefonavlytting krever i tillegg samferdselsministerens samtykke). Tyskland har ulike ordninger for innhenting av eksternt forhåndssamtykke til overvåkingstjenestens (Bundesamt für Verfassungsschutz – BfV) bruk av forskjellige typer av overvåkingsmetoder.

Som regel overlater overvåkingstjenester som er organisert utenfor politiet, etterforskingen til politiet eller påtalemyndigheten så snart saken tar en slik vending at det er sannsynlig at den bør føre frem til noen form for rettslig behandling.

Den nærmere innpassing av overvåkingstjenestene i de ulike politiorganisasjoner og kommandoapparater varierer etter de nasjonale forhold. I Danmark, Sverige og Finland er tjenestene riksdekkende, men er bare organisert på det regionale nivå – i motsetning til i Norge, hvor POT også opererer med lokale ledd. I Sveits opererer overvåkingstjenesten kun på sentralt nivå, og har således ingen regional eller lokal myndighet. Ordningen i Norge med lokale enheter synes å være nokså unik i internasjonal sammenheng.

6.5 Styring, ansvar, koordinering og kontroll

I noen land må overvåkingstjenestene – som i Norge – forholde seg til flere overordede instanser. Dette gjelder spesielt i de tilfeller hvor tjenestene er integrert i et politi- og påtalemessig hierarki. For eksempel er PET i Danmark en integrert avdeling ved rikspolitisjefen, men sjefen for tjenesten er direkte underlagt justisministeren. FBI i USA rapporterer, foruten til justisministeren og enkelte koordineringsledd/-organer, også til påtalemyndigheten (statsadvokatene i de enkelte delstater). I Storbritannia er Security Service underlagt innenriksministeren/Innenriksdepartementet, men sjefen for tjenesten rapporterer også direkte til statsministeren. I Sveits er Bundespolizei (BUPO) organisert som en hovedavdeling av det sveitsiske riksadvokatembetet, som igjen er en del av justisdepartementet (denne ordningen er imidlertid under vurdering).

De fleste tjenester er primært underlagt – eller en integrert del av – vedkommende lands innenriksdepartement, som i denne forbindelse kan sammenlignes med Justisdepartementet i Norge. De nærmere detaljer varierer fra land til land. Det samme gjelder graden av engasjement fra departementet/politisk nivå i den daglige ledelse og styring av tjenestene. Ordningen i Finland ligner meget på situasjonen i Norge, ved at den daglige overordnede styring av SKYPO er tillagt politiavdelingen i det finske Innenriksdepartementet. I andre land foregår departementsstyringen mer indirekte. SÄPO i Sverige er f eks i første rekke underlagt Rikspolisstyrelsens ledelse og styring. I enkelte land, f eks i Sverige og i Storbritannia, har dessuten de ansvarlige ministre ikke formell instruksjonsmyndighet overfor tjenestene.

Utvalget har for få opplysninger til å trekke bestemte konklusjoner mht eventuelle likhetstrekk når det gjelder hvilke instanser som definerer og koordinerer trusselbildet, hvem som definerer og prioriterer tjenestenes oppgaver innenfor rammen av lovgivningen/instruksene, osv. Noen observasjoner har en imidlertid gjort:

I flere land er det etablert omfattende apparater som koordinerer virksomheten til etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene i landet, produserer omforente/samordnede trusselanalyser, osv. Dette gjelder spesielt i USA, Storbritannia, Nederland og Tyskland, som alle har etablert slike koordineringsfunksjoner på høyt nivå – nært tilknyttet henholdsvis Presidenten, statsministeren, statsministeren og Bundeskansleren.

Etterretningstjenestene i USA styres av Presidenten innenfor rammen av Kongressens lov- og budsjettvedtak. På sentralt nivå er det etablert et omfattende koordinerings- og rådgivingsaspparat, se vedlegg 1.5.1.6. I Storbritannia er tjenestenes virksomhet underlagt en tilsvarende sentral prosess som benevnes The Central Intelligence Machinery. Koordineringen skjer gjennom en egen stab ved statsministerens kontor, hvor det også er opprettet en stilling som etterretningskoordinator (med eget sekretariat). Prioriteringen av tjenestenes innsatsområder behandles og fastsettes på regjeringsnivå. I Tyskland er det en tilsvarende stilling som etterretningskoordinator ved Bundeskanslerens kontor. Den høyeste utøvende myndighet i forhold til overvåkingstjenesten i Tyskland tilligger Bundeskansleren, som har delegert deler av sin myndighet til etterretningskoordinatoren. Også Nederland har opprettet en egen stilling som etterretningskoordinator ved statsministerens kontor. I tillegg er det opprettet en egen ministerkomité, ledet av statsministeren, som gir politiske retningslinjer og råd til overvåkingstjenesten (BVD) og koordinerer det nederlandske etterretningssamfunnets virksomhet for øvrig.

Andre land baserer seg øyensynlig på mer enkle styrings- og koordineringsformer. Graden av politisk behandling av prioriteringer mv varierer. I noen land definerer overvåkingstjenesten selv – innenfor generelle lovregler osv – trusselbildet og prioriteringen av innsatsområder. Flere land enn de ovenfor nevnte har imidlertid etablert koordineringsordninger, om enn delvis på lavere nivå. Eksempelvis er det i Sveits under regjeringen og justisdepartementet opprettet en rådgivende sikkerhetskommisjon bestående av berørte departementer, kantoner m fl, som bl a skal forestå periodiske trusselvurderinger.

I Sverige styres overvåkingstjenesten bl a gjennom graderte regleringsbrev, som behandles av regjeringen. Det er videre Rikspolisstyrelsens ansvar i Sverige å videreformidle og gjennomføre prioriteringene mv som fastsettes på et slikt overordnet politisk nivå.

Enkelte land har etablert en slags positiv-liste over terroristiske, ekstremistiske og etterretningsmessige organisasjoner mv som kan overvåkes, og hvis medlemskap i/forbindelse med kan registreres. Motsatt kan registreringer ikke foretas om organisasjonen ikke står på listen. Så langt utvalget har oversikt over, er slike systemer først og fremst etablert i Storbritannia og Sveits. Listene er i begge land graderte og fastsettes på høyt nivå (på regjeringsnivå).

De aller fleste lands overvåkingstjenester er i dag underlagt en eller annen form for ekstern, ofte parlamentarisk basert, kontrollordning utenfor den alminnelige linje-/forvaltningskontroll. Slike eksterne kontrollordninger har fortrinnsvis etterfølgende kontrolloppgaver. Unntaksvis er det ordninger som i tillegg har mer operative roller innenfor policyutforming etc. Noen land, bl a Danmark og Sverige, har spesielle eksterne utvalg/komiteer som kontrollerer overvåkingstjenestens registreringer av personopplysninger og utlevering av slike opplysninger fra tjenestens registre. I andre land foretas registreringskontroll enten av etater som tilsvarer det norske Datatilsynet (dette er f eks tilfelle i Finland) eller utelukkende av tjenestene selv og/eller overordnet organ. I enkelte land har regjeringen opprettet egne uavhengige kontrollinstanser på ulike felter (f eks Inspector Generals i USA og Canada, og Commisioners og et klagetribunal i Storbritannia). De kommer i tillegg til eventuelle parlamentarisk baserte kontrollutvalg og har særlig som mandat å forestå formell kontroll/legalitetskontroll av tjenestenes disposisjoner overfor borgerne.

6.6 Rekrutteringsordninger mv

Rekrutteringsordningene varierer fra land til land, særlig avhengig av om tjenestene er organisert som en politiorganisasjon eller ikke, og av antallet tjenestemenn og vedkommende tjenestes ressurser for øvrig. Det spiller også en stor rolle hvorvidt tjenesten i tillegg har defensive forebyggende tekniske sikkerhetsfunksjoner. Antall tjenestemenn varierer sterkt, fra ca 100 ansatte i BUPO i Sveits til ca 25 000 ansatte i FBI i USA. Ved en slik tallmessig sammenligning må man imidlertid samtidig ta i betraktning faktorer som tjenestenes ulike funksjoner/oppgaver, landenes størrelse og forholdet til andre tjenester og politistyrker i de respektive land.

Et generelt fellestrekk som likevel kan antydes, er at overvåkingstjenestene legger større vekt enn før på å rekruttere personell med høyere utdanning, gjerne universitetsutdanning. Bakgrunnen er at overvåkingsarbeidet er blitt mer spesialisert, komplekst og analytisk. Egne utdanningsopplegg er vanlig. Det legges også vekt på å rekruttere fra ulike faggrupper, bl a innenfor informasjonsbehandling, språk/oversettelse og spesialiserte tekniske områder. Bildet er imidlertid ikke entydig, og mange tjenester rekrutterer fremdeles i hovedsak jurister og tjenestemenn fra politiet.

Sjefene for tjenestene er som oftest ansatt midlertidig (på åremål), mens de øvrige ansatte vanligvis er fast ansatt. Ordningene varierer likevel, og personellets gjennomsnittlige tjenestetid varierer sterkt. Det synes ikke å være noen automatisk sammenheng mellom fast ansettelse og lang gjennomsnittlig tjenestetid. I Security Service (Storbritannia) er tjenestemennene fast ansatt, men tjenesten har likevel en stor turnover. I store organisasjoner, som i FBI, er tjenesten ofte ansett som en egen karrierevei hvor man blir i institusjonen livet ut, mens det i mindre organisasjoner i større grad er påkrevet med regelmessig gjennomtrekk. I enkelte land, f eks i Nederland, er det etablert særskilte jobbrotasjonsordninger for personellet til annen statlig tjeneste, for å kvalifisere personellet og sørge for at overvåkingstjenesten jevnlig tilføres nye impulser. I Sverige er det en særlig beordringshjemmel som muliggjør beordring av SÄPO-personell til annen polititjeneste etter nærmere regler. Noen tjenester har opprettet team av tjenestemenn som kan operere i andre offentlige etater når det er et særlig behov for koordinering og samarbeid. Enkelte lands tjenester har for øvrig stasjonert tjenestemenn i utlandet tilknyttet utvalgte ambassader.

6.7 Innsyn og debatt

I de fleste land har det fra tid til annen vært offentlige debatter om landets hemmelige tjenester. I tiden etter den kalde krigens slutt har det i mange land funnet sted en omfattende debatt om tjenestenes legitimitet og ressursutnyttelse. Debatten har imidlertid hatt forskjellig karakter, avhengig av nasjonale særforhold, skandalepregede hendelser og andre spesielle rammebetingelser.

I noen land, og først og fremst i Storbritannia, er det utvalgets inntrykk at debatten i hovedsak har dreiet seg om å forbedre tjenestens effektivitet, måloppnåelse og tilpasning til nye utfordringer. Debatten har tatt utgangspunkt i at befolkningen og myndighetene har en grunnleggende tillit til tjenesten og man har i liten grad drøftet behovet for kontroll eller andre begrensninger.

I andre land synes debatten å ta det motsatte utgangspunkt, på bakgrunn av mistillit til tjenestene eller handlinger som har påkalt offentlig kritikk. Registrering av egne lands borgere er det som oftest har skapt kritikk og debatt. Særlig har registreringer foretatt i personkontrolløyemed blitt kritisert; de aller fleste land har et absolutt forbud mot registrering av opplysninger om lovlig politisk virksomhet mv. Lundkommisjonens kritikk i Norge skyldes også primært POTs registreringer i personkontrolløyemed, i strid med et slikt forbud. Utvalget viser også til debatten i siste halvdel av 1997 i Sverige om SÄPOs registreringsvirksomhet, som har flere likhetstrekk med debatten i Norge forut for beslutningen om å nedsette Lundkommisjonen. Blant annet ble det i Sverige satt frem krav om granskning gjennom nedsettelse av en uavhengig sannhetskommisjon og krav om større parlamentarisk kontroll.

Kravet om større åpenhet knyttet til de hemmelige tjenesters virksomhet har vunnet frem i mange land de senere år. Bl a er det illustrerende at opplysningen om de budsjettmidler som medgår til å finansiere etterretningstjenestene i USA, for første gang nylig har blitt offentliggjort. I Sverige har regjeringen gitt uttrykk for at den tidligere hemmelige SÄPO-instruksen vil bli offentliggjort. Og for ikke lenge siden ga SÄPO-sjefen for første gang offentlig informasjon om hvilke konkrete utenlandske grupperinger i Sverige som tjenesten anså som terroristorganisasjoner. De fleste tjenester utgir dessuten i dag regelmessige offentlige publikasjoner, som i vesentlig større grad enn tidligere åpent behandler trusselsituasjonen og generelle aspekter ved tjenestenes metoder og virksomhet for øvrig. Nederland og Sveits har åpnet for et begrenset innsyn i registrerte opplysninger om seg selv, med rett til klage over avslagsvedtak.

Graden av åpenhet varierer likevel fra land til land. Tross vektlegging av mediakontakt og større åpenhet, må det også understrekes at det i alle land fremdeles er betydelige mengder informasjon som hemmeligholdes om overvåkingstjenestenes metoder, kilder og virksomhet for øvrig.

6.8 Oppsummering

Av flere grunner er det vanskelig å trekke direkte paralleller mellom situasjonen i Norge og hvordan andre land har organisert sin overvåkingstjeneste. Det må også tas forbehold om at utvalget ikke har full innsikt i andre lands systemer på dette område, som tradisjonelt er underlagt et betydelig hemmelighold, også i forholdet mellom allierte land. I den utstrekning utvalget likevel skal peke ut enkelte interessante trekk ved forholdene i andre land, vil en spesielt bemerke følgende forhold:

• Oppgavene til landenes overvåkingstjenester er langt på vei de samme og konsentreres om kontraetterretning, kontraterrorisme, kontraekstremisme og kontraproliferasjon. Det synes å foreligge sammenfallende vurderinger av dagens etterretningstrussel.

• I flere land har overvåkingstjenestene etter den kalde krigens slutt fått i oppgave å bistå andre myndigheter med å bekjempe trusler mot landets økonomiske sikkerhet og handlefrihet samt (internasjonal) organisert kriminalitet.

• Det synes å være et stort behov for koordinering og samarbeid mellom overvåkingstjenester og politienheter. Dette gjelder også for overvåkingstjenester som er organisert som egne sivile tjenester utenfor politiet. I noen land er behovet for slikt samarbeid mv økende.

• Bildet er sammensatt når det gjelder graden av politisk styring og koordinering av overvåkingstjenesters virksomhet. Det bemerkes imidlertid at mange land har etablert et særskilt koordineringsapparat som organisasjonsmessig er plassert nær det enkelte lands statssjef, og at politiske myndigheter i andre land i større utstrekning enn i Norge synes å engasjere seg i spørsmål som faller innenfor en overvåkingstjenestes arbeidsfelt.

• I flere land er overvåkingstjenestene de seneste årene blitt underlagt lovreguleringer.

• Overvåkingsarbeidet er blitt mer komplekst og analytisk, og dette har jevnt over ført til at en legger større vekt på å rekruttere spisskompetanse og tjenestemenn med høyere utdanning.

• Den norske løsningen med lokale overvåkingsledd synes internasjonalt sett nokså unik.

• Graden av åpenhet og samfunnsdebatt omkring overvåkingstjenestenes virksomhet varierer, men generelt sett synes det å legges større vekt på offentlig innsyn i virksomheten enn før. Mange land synes å ha gjennomført en eller annen form for diskusjon om tjenestenes rolle under den kalde krigen. I enkelte land har offentlighet rundt tjenestens registreringer av egne borgere medført skandaler, som igjen har bevirket nye rettslige, organisatoriske og politisk rammebetingelser. Debatten i andre land har fokusert mer på kostnadseffektivitet og nytteverdi ( value for money) i takt med endringer i trusselbildet.