4 Gjeldende rammebetingelser for POT

4.1 Innledning

Politiets overvåkingstjeneste er organisert som en del av det norske politi. POT er altså ikke noe særpoliti, slik en kan se eksempler på i enkelte land utenfor Norden. I motsetning til mange andre vestlige land, har vi i Norge aldri hatt noe sivilt organ utenfor politiet til å ta seg av overvåkingsoppgavene.

Politi- og lensmannsetaten er et enhetspoliti og et rikspoliti som ledes av Justisdepartementet, jf politiloven § 15. Justisministeren er som overordnet forvaltningsmyndighet øverste leder av politiet, og er bl a ansvarlig for at overvåkingstjenesten blir gitt et regelverk som setter rammer for de oppgaver som skal utføres. Når politiet foretar etterforsking og utøver påtalefunksjoner, er det imidlertid underlagt overordnet påtalemyndighets styring og ansvar.

For ett eller flere bestemte politigjøremål kan Kongen bestemme at det skal opprettes egne politiorganer, se politiloven § 16 annet ledd nr 1. POT er et slikt særorgan. 1

Kongen kan også bestemme at visse politigjøremål skal utføres under en samlet ledelse i flere politidistrikter (§ 16 annet ledd nr 2) eller at en politimester som en varig ordning helt eller delvis skal fritas for bestemte gjøremål, og at gjøremålene legges til en annen politimester eller til et annet politiorgan (§ 16 annet ledd nr 3). Sistnevnte bestemmelse ble gitt for å åpne adgang for å kunne tillegge overvåkingssjefen ledelsen av POT i et politidistrikt: Politimesteren i Oslo er fritatt fra ansvaret for overvåkingsoppgavene innenfor sitt distrikt. Disse oppgavene ivaretas av OVS.

Overvåkingstjenesten i Norge ledes av en åremålstilsatt overvåkingssjef gjennom et sentralt politiorgan, Overvåkingssentralen (OVS). Overvåkingssjefen er dessuten direkte ansvarlig for overvåkingstjenesten i Oslo politidistrikt.

Overvåkingssjefen er ikke tildelt politimyndighet i medhold av politiloven § 20 annet ledd, i motsetning til sjefene for ØKOKRIM, KRIPOS og Utrykningspolitiet. Begrunnelsen er at overvåkingssjefen ikke i samme grad vil være operativ leder av aksjoner på linje med de øvrige særorgansjefene. Det er imidlertid ikke noe formelt til hinder for at også overvåkingssjefen kan tildeles politimyndighet.

En egen regionordning er fastsatt for POT. Ved kgl res av 16 desember 1994 ble det bestemt at POT organiseres i regioner hvor hver region ledes av den politimester som departementet bestemmer. Den enkelte politimester er ansvarlig for overvåkingstjenesten innenfor sitt distrikt. Politimestrene har i utgangspunktet det samme ansvar for overvåkingsoppgaver innenfor sine respektive distrikter som for de øvrige politimessige gjøremål. Det viktigste som i oppbyggingen skiller POT fra resten av politiet, er at tjenesten har en sentral, operativ ledelse utenfor departementet (OVS). Overvåkingstjenesten har dessuten hele tiden hatt regionale ledd, men dette er nå også gjennomført for hele politiet gjennom landsdelspolitimesterordningen.

4.2 Oppgaver og samarbeidsrelasjoner

4.2.1 POTs primæroppgaver

POTs primæroppgaver etter overvåkingsinstruksen 2 og øvrig regelverk er i utgangspunktet ikke vesensforskjellig fra det alminnelige politiets oppgaver: å forebygge, motvirke og etterforske straffbare handlinger. Dette er fastslått i flere overordnede styringsdokumenter. Bl a har Justisdepartementet uttalt i Ot prp nr 22 (1994-95) s 14 at POTs virksomhet er et ledd i den alminnelige innsatsen for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i samfunnet.

POT som spesialgren innenfor politiet har ansvar for bestemte deler av politiets arbeid. Hvilke deler dette er, har hittil i hovedsak fremgått av bestemmelsene i overvåkingsinstruksene. Gjeldende instruks § 1 fastsetter at POT har til oppgave å forebygge, motvirke og etterforske

• lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet,

• ulovlig etterretningsvirksomhet,

• ulovlig teknologioverføring,

• spredning av masseødeleggelsesvåpen og

• sabotasje og politisk motivert vold (terrorisme).

Etter særskilt bestemmelse av Justisdepartementet skal POT videre kunne tillegges ansvar for å forebygge, motvirke og etterforske

• internasjonal organisert kriminalitet og

• annen særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser.

Slik bestemmelse er ikke gitt.

Enkelte av oppgavene er ytterligere konkretisert i instruksens §§ 3 og 4. I motsetning til overvåkingsinstruksen av 1977, er opplistingen av oppgaver i gjeldende instruks ikke gitt med henvisning til straffebud. I stedet er det definert innenfor hvilke generelle saksområder tjenesten skal arbeide.

Det kan reises spørsmål om hva som i instruksens forstand er forskjellen på å forebygge og motvirke. Antagelig har en med sistnevnte begrep hatt i tankene de mer offensive mottiltak (som f eks de såkalte dobbeltoperasjoner i kontraetterretningssaker, hvor personer som en får mistanke om driver ulovlig etterretningsvirksomhet, verves av tjenesten til oppdrag mot den opprinnelige oppdragsgiveren).

Forebyggende virksomhet står sentralt også for det ordinære politi. I politiloven § 1 annet ledd heter det bl a at politiet gjennom forebyggende virksomhet skal være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. 3 Skillet mellom forebyggelse og etterforsking er imidlertid som oftest tydeligere innenfor det ordinære politiet enn for POTs vedkommende, idet etterforskingssakene i det ordinære politi normalt starter med en anmeldelse eller et åsted hvor en straffbar handling har blitt begått (unntak forekommer imidlertid, f eks i sprit- og narkotikasaker). POT foretar dessuten undersøkelser i forebyggende øyemed i større grad enn politiet ellers. Siktemålet for virksomheten er som oftest ikke primært å iretteføre straffbare handlinger, men å motvirke at konspirasjoner mv utvikler seg så langt at straffbare handlinger i det hele tatt finner sted.

POT har også oppgaver som er rent defensive og ikke rettet mot bestemte personer som kan tenkes å forberede straffbare handlinger. POT skal gi bistand og råd ved gjennomføring av sikkerhetstiltak i forsknings- og undervisningsinstitusjoner, statsadministrasjonen og offentlige og private industrier av betydning for viktige samfunnsinteresser og treffe særlige tiltak for å kartlegge og hindre handlinger på de områder som er nevnt i § 1, jf overvåkingsinstruksen § 3 første ledd bokstav d. POT skal også yte bistand i personkontrollsaker ved å foreta sikkerhetsundersøkelser for Forsvaret og den sivile forvaltning (instruksen § 3 første ledd bokstav e) og utføre livvakttjeneste (instruksen § 3 første ledd bokstav g). Tjenesten driver dessuten en ikke ubetydelig informasjonsvirksomhet gjennom å holde foredrag og orienteringer for sentrale statsinstitusjoner, f eks om forhold som institusjonene bør være oppmerksom på ved kontakt med personer som kan mistenkes for fremmed etterretningsvirksomhet. POT advarer også enkeltpersoner som har kontakt med utenlandske etterretningsoffiserer om de faremomenter som slik kontakt kan medføre.

4.2.2 Samarbeid med det øvrige politi

Kriminaletterretning og analysearbeid er en sentral del av POTs forebyggende arbeid. Den sentrale kriminaletterretning som skjer ved KRIPOS, ØKOKRIM og etterretningsseksjonen ved Oslo politikammer, er i henhold til Justisdepartementets bestemmelse avgrenset mot etterretning på områder som hører under POTs ansvar.

I noen tilfeller kan det være behov for å samarbeide med andre av politiets særorganer, spesielt ØKOKRIM og KRIPOS. I andre saker samarbeider POT med øvrige politienheter (f eks med etterretningsseksjonen ved Oslo politikammer, som ble opprettet i 1994 og som har til hovedoppgave å bekjempe organisert kriminalitet). For øvrig vises til kap 11.3.1 om samarbeid mellom POT og det ordinære politi.

4.2.3 Avgrensning av oppgaver og samarbeid mellom de hemmelige tjenester

POT er en offensiv sikkerhetstjeneste. Tjenestens forebyggende oppgaver er primært knyttet til (mulige) straffbare handlinger. Men ikke alle risikosituasjoner som skal forebygges, forutsetter en straffbar handling. Internasjonalt inndeles sikkerhetstjeneste gjerne i kontraetterretning ( counter-intelligence) og forebyggende sikkerhet ( protective security). Kontraetterretning benevnes ofte som den offensive del, og den forebyggende sikkerhet som den passive del. 4 I hovedsak er kontraetterretning POTs oppgave, mens forebyggende sikkerhet utøves av den forebyggende sikkerhetstjenesten. Kontraetterretningstjenesten konsenterer sin virksomhet om potensielle trusselutløsere, mens den forebyggende sikkerhetstjenesten konsentrerer sin virksomhet om forskjellige måter å bearbeide objektet eller målet for en ulovlig aktivitet.

Enhver offentlig virksomhet har et primæransvar for forebyggende sikkerhet innenfor egen virksomhet. Ansvaret for kontraetterretning er, bl a av hensyn til de beføyelsene som kreves i arbeidet, lagt til en særlig tjeneste med egne rapporteringslinjer og en egen kommandostruktur. Kontraetterretningstjenesten kan anvende såvel passive som aktive metoder i sin virksomhet. Med aktive metoder menes å engasjere trusselen direkte, eksempelvis gjennom forsøk på å verve en fiendtlig etterretningsoffiser i en såkalt dobbeltoperasjon. Et eksempel på en passiv metode kan være spaning på spesielle steder hvor det er sannsynlig at fremmede etterretningsoffiserer vil kunne innfinne seg. Den forebyggende sikkerhetstjeneste arbeider på en annen måte. 5 Men både POT og sikkerhetstjenesten har stort sett hatt de samme trusselkategorier og et helhetlig trusselbilde å forholde seg til, selv om terminologien kan ha variert noe i instrukser o.l. Sammenfallet i trusselbildet har hatt en rekke praktiske fordeler for samhandlingen mellom tjenestene, og har antagelig også medført stor grad av samstemmighet når det gjelder oppfatninger om hva som bør beskyttes av informasjon og objekter. I prinsippet tilligger det sikkerhetstjenesten å foreta denne vurderingen, men de avveininger som gjøres, påvirkes naturligvis av andre aktører, bl a av POTs kunnskap om trusler.

EOS-tjenestene skal ivareta hensynet til rikets sikkerhet. Mht ansvar og oppgaver står sikkerhetstjenesten nærmere overvåkingstjenesten enn Etterretningstjenesten. Etterretningstjenesten er rettet mot ytre trusler mot riket og andre viktige nasjonale interesser. Virksomheten består bl a i å fremskaffe, vurdere og presentere aktuelle opplysninger om fremmede makter som kan utgjøre en militær trussel mot Norge. Opplysningene skal gi grunnlag for beslutninger slik at landets forsvar og beredskapsnivå til enhver tid er tilpasset det aktuelle trusselbilde. Tjenesten er ikke rettet mot den sikkerhetstrussel norske borgere måtte representere. E-tjenesten har stor teknisk/elektronisk kompetanse, og samarbeider i stor grad med tjenester i andre land. Forsvarssjefen er under forsvarsministeren ansvarlig for Etterretningstjenesten. I lov om Etterretningstjenesten 6 § 3 er tjenestens oppgaver angitt slik:

«Etterretningstjenesten skal innhente, bearbeide og analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer, og på denne bakgrunn utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger, i den utstrekning det kan bidra til å sikre viktige nasjonale interesser, herunder

1. utformingen av norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk,

2. beredskapsplanlegging og korrekt episode- og krisehåndtering,

3. langtidsplanlegging og strukturutvikling i Forsvaret,

4. effektiviteten i Forsvarets operative avdelinger,

5. støtte til forsvarsallianser som Norge deltar i,

6. norske styrker som deltar i internasjonale militære operasjoner,

7. tilveiebringelse av informasjon om internasjonal terrorisme,

8. tilveiebringelse av informasjon om overnasjonale miljøproblemer,

9. tilveiebringelse av informasjon om ulike former for spredning av masseødeleggelsesvåpen og utstyr og materiale for fremstilling av slike våpen, og

10. grunnlaget for norsk deltakelse i og oppfølging av internasjonale avtaler om nedrustings- og rustningskontrolltiltak.

Etterretningstjenesten kan etablere og opprettholde etterretningssamarbeid med andre land.

Etterretningstjenesten skal sikre ivaretakelse av en nasjonal evne til å innhente og formidle informasjoner og etterretninger til norske myndigheter fra et helt eller delvis okkupert Norge.

Kongen fastsetter nærmere instruks om tjenestens oppgaver og virksomhet.»

Sikkerhetstjenestens oppgaver er defensive. Formålet er å sikre informasjon, materiell og personell mot fremmed etterretningsvirksomhet, sabotasje og terrorhandlinger. Forsvarssjefen er under forsvarsministeren ansvarlig for sikkerhetstjenesten, og har herunder på forsvarsministerens vegne ansvar for å koordinere de forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden i hele statsforvaltningen. I sikkerhetsloven 7 er forebyggende sikkerhetstjeneste definert som planlegging, tilrettelegging, gjennomføring og kontroll av forebyggende sikkerhetstiltak som søker å fjerne eller redusere risiko som følge av sikkerhetstruende virksomhet (§ 3 nr 1). Sikkerhetstruende virksomhet er definert som forberedelse til, forsøk på og gjennomføring av spionasje, sabotasje og terrorhandlinger, samt medvirkning til slik virksomhet (§ 3 nr 2).

Også POT skal verne mot ulovlig fremmed etterretningsvirksomhet, sabotasje, terrorisme osv, men tjenestens oppgaver er som nevnt i større grad offensive. Overvåkingstjenesten forebygger ved å skaffe seg kunnskap om trusselen og ved å motvirke denne, og tjenesten forestår i tillegg på bestemte områder etterforsking og strafforfølgning når det begås straffbare handlinger.

Selv om tjenestene har ulike arbeidsoppgaver, står de i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Etterretningstjenesten har behov for en effektiv forebyggende sikkerhetstjeneste og en effektiv overvåkingstjeneste for bl a å stå rustet mot potensielle fiendtlige tjenesters infiltrasjonsforsøk. POT på sin side har et like stort behov for forebyggende sikkerhetstjeneste som det Etterretningstjenesten har for å motvirke infiltrasjon mv. POT har dessuten behov for etterretninger om den del av sikkerhetstrusselen som har sitt utgangspunkt i fremmede lands tjenester, utenlandske organisasjoner og enkeltpersoner. Viktig i den forbindelse er etterretningsvurderinger av såvel kapabiliteter som hensikter. Sikkerhetstjenesten har i likhet med overvåkingstjenesten et etterretningsbehov vedrørende forhold utenfor landets grenser. Den har i tillegg behov for opplysninger om sikkerhetstruende virksomhet innenfor landets grenser. Disse opplysninger innhentes gjennom POT.

På sentralt nivå fungerer Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten som et koordinerende og rådgivende organ i spørsmål av relevans for de tre tjenestene. Utvalgets sammensetning mv fremgår av instruks, inntatt som vedlegg 5 til denne utredning. Det vises også til vedlegg 6 (instruks for samarbeidet mellom POT og Forsvaret). Det er for øvrig nylig fastsatt en ny generell instruks om Forsvarets bistand til politiet i fredstid, jf kgl res 13 februar 1998. Instruksen har i noen grad betydning for POTs virksomhet ved at instruksen hjemler bistand fra Forsvaret til politiet bl a i forbindelse med konkrete terrorhandlinger. Slik bistand skal besluttes på politisk nivå, gjennom behandling og samtykke fra Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet.

4.3 Etterforskings- og påtalekompetansen

4.3.1 Etterforskingskompetansen

POT har kompetanse til å etterforske alle de straffbare handlinger som tjenesten skal forebygge og motvirke. I praksis benyttes ikke denne kompetansen fullt ut.

POT etterforsker selv alle saker om ulovlig etterretningsvirksomhet – fra begynnelse til slutt. Dette skyldes bl a at etterforsking i disse saker henger så nøye sammen med det forebyggende aspekt at det tradisjonelt har vært ansett rasjonelt – både ut fra effektivitets- og sikkerhetshensyn – at POT har eneansvaret.

På andre områder har POT et hovedansvar for etterforsking, men dette utelukker ikke at andre politienheter etter omstendighetene kan overta saken.

Under etterforsking av terror- og ekstremistsaker fungerer imidlertid tjenesten i praksis mer som et bistandsorgan til landets politikamre og øvrige politienheter. POT har altså i praksis kun et begrenset etterforskingsansvar: POT forestår lukket etterforsking når det er grunn til å undersøke om straffbare forberedelseshandlinger er foretatt – typisk overtredelse av straffeloven § 104 a annet ledd. Når først en terrorhandling har materialisert seg – det være seg i form av et attentat, en flykapring, et bombeanslag eller lignende – er det derimot alminnelig praksis at saken etterforskes av kriminalavdelingen i det stedlige politidistrikt med bistand av POT. POTs bistand vil normalt bestå i å innhente opplysninger fra samarbeidende tjenester og andre kilder om personer og organisasjoner som kan mistenkes for å være delaktig i den straffbare handlingen.

Det som kjennetegner POTs etterforsking sett i forhold til ordinær politietterforsking, er at den normalt foregår uten at den mistenkte er klar over etterforskingsskrittene. Videre er etterforskingsarbeidet som oftest svært omfattende og komplisert. Den nærmere karakter av lovbruddet kan ofte ikke konstateres før i en sen fase av etterforskingen. Ved straffbare handlinger som POT er satt til å forebygge, motvirke og etterforske, vil det som oftest ikke foreligge noe vanlig gjerningssted. Normalt vil det heller ikke finnes noe tradisjonelt offer for handlingen. Forberedelsen til de straffbare forhold vil gjerne ta lang tid, og etterforskingen vil likeledes måtte foregå over lang tid.

POT arbeidsmetoder oppfattes av mange som utradisjonelle. Oppfatningen er neppe helt i samsvar med de faktiske forhold. Metodebruken preges vel så meget av at gjennomføringen er høyt spesialisert som av at den er utradisjonell. Arbeidsmåten skiller seg prinsipielt sett ikke i særlig grad fra politiets vanlige metodebruk, med visse unntak. Det er først og fremst arbeidsfeltet som særmerker POTs virksomhet. Likevel er POT i noe større grad avhengig av å kunne arbeide i det skjulte. Dessuten kan det på visse vilkår foretas telefonkontroll mv i de sakstyper som POT har ansvaret for. Det kan en ellers bare i narkotikasaker.

4.3.2 POTs innpassing i det påtalemessige hierarki

Den øverste lederen av påtalemyndigheten er Kongen i statsråd. Tiltalekompetansen er i visse tilfeller lagt til Kongen i statsråd, jf bl a straffeprosessloven § 64 første ledd som bestemmer at Kongen i statsråd avgjør spørsmål om tiltale når det gjelder straffbare handlinger foretatt i tjenesten av tjenestemenn tilsatt av Kongen eller embedsmenn.

Riksadvokaten er påtalemyndighetens øverste tjenestemann. Under riksadvokaten kommer statsadvokatene. Det nederste leddet i hierarkiet er politiet. Ikke alle tjenestemenn i politiet hører til påtalemyndigheten. Politimestre, visepolitimestere, politiinspektører, politiadvokater, politiadjutanter og politifullmektiger har påtalemyndighet dersom de har juridisk embedseksamen og gjør tjeneste i embede eller stilling som er tillagt påtalemyndighet, jf straffeprosessloven § 55 første ledd nr 2. I samme bestemmelse er det uttrykkelig fastsatt at overvåkingssjefen har slik kompetanse. Overvåkingssjefen har samme myndighet som politimestere innenfor sitt arbeidsfelt ( i de saker Kongen bestemmer, jf straffeprosessloven § 67 femte ledd). Likeledes hører nestkommanderende og de juridisk utdannede politiinspektører i POT til påtalemyndigheten. 8

For å sikre en objektiv og uavhengig behandling av påtalespørsmål, har man hos oss valgt å gjøre påtalemyndigheten mest mulig løsrevet fra de politiske myndigheter. Rettssikkerheten for individet ville vært utsatt dersom de politiske vinder skulle få innflytelse på påtalespørsmål. Prinsippet om påtalemyndighetens uavhengighet har siden straffeprosessloven av 1 juli 1887 vært ansett som grunnleggende. I straffeprosessloven 1981 § 56 annet ledd heter det: Riksadvokaten har den overordnede ledelse av påtalemyndigheten. Bare Kongen i statsråd kan utferdige alminnelige regler og gi bindende pålegg om utføringen av hans verv. I dette ligger at riksadvokaten verken er underordnet Justisdepartementet eller noe annet departement. Stortinget kan heller ikke gripe inn overfor riksadvokaten, verken i enkeltsaker eller i form av generelle direktiver. Stortinget må eventuelt gå veien om lovvedtak, dersom en ser bort fra den styringsmulighet som ligger i Stortingets bevilgningsrett.

Gjennom muligheten til å gripe inn ved kgl res har en sikret en viss adgang til demokratisk kontroll og styring med påtalemyndigheten i samfunnsviktige spørsmål. Denne adgangen er, såvidt utvalget kjenner til, ikke benyttet i nyere tid, i hvert fall ikke med det nevnte formål for øye. 9 Straffeprosesslovkomiteen s 175 foreslo i sin utredning at enkeltavgjørelser som i dag er lagt til Kongen i statsråd (eksempelvis påtaleunnlatelse for forbrytelser som kan medføre lovens strengeste straff), i stedet burde legges til riksadvokaten, med den begrunnelse at det er viktig at de politiske myndigheter har minst mulig befatning med enkeltavgjørelser i påtalespørsmål. Regjering og storting fant imidlertid å beholde Kongens eksklusive påtalekompetanse i visse tilfeller. Det er likevel lang tradisjon for – om enn ikke konstitusjonell sedvanerett – at Kongen ikke griper inn i enkeltsaker.

Overvåkingssjefen har ansvaret for etterforskingen og kan reise siktelse i de saker som faller inn under POTs ansvarsområde. Han kan også begjære rettens avgjørelse om bruk av tvangsmidler. Spørsmålet om tiltale avgjøres dels av riksadvokaten, dels av statsadvokaten.

I praksis iverksettes og utføres en god del etterforsking på egen hånd av polititjenestemenn uten påtalemyndighet – både i POT og i politiet for øvrig. Men prinsipielt sett skjer dette med grunnlag i avledet kompetanse – stilltiende eller uttrykkelig delegert fra påtalemyndigheten.

I riksadvokatens rundskriv av 13 november 1995 om påtalemessig kompetanse mv for POT er det bl a fastsatt følgende om den påtalemessige styring i forhold til pågripelser, iverksettelse av etterforsking og bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder:

«Overvåkingssjefen skal på forhånd, så langt det er praktisk mulig, orienteres og gis anledning til å uttale seg om telefonkontrollbegjæringer og bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder. Normalt bør han også orienteres om iverksettelse av etterforsking.

Pågripelser bør såvidt mulig først foretas etter forutgående samråd med førstestatsadvokaten. Statsadvokaten må straks underrette riksadvokaten om pågripelser som er foretatt.»

Riksadvokaten kan gi regler om at etterforskingen i enkelte grupper av saker skal ledes av en annen tjenestemann enn den som saken ellers ville høre under, jf straffeprosessloven § 59 annet ledd. Med hjemmel i denne bestemmelsen har riksadvokaten i rundskriv 13 november 1995 besluttet at regionansvarlig politimester eller vedkommendes faste stedfortreder skal utøve påtalemyndighet på politinivå i hele regionen i den type saker som omfattes av overvåkingsinstruksen § 1 første punktum (påtaleordningen vil derfor ikke automatisk gjelde for de oppgaver som følger av annet punktum, dersom Justisdepartementet skulle treffe beslutning om å utvide POTs ansvarsområde etter annet punktum). I region Oslo tilligger denne myndighet overvåkingssjefen eller nestkommanderende ved OVS. I riksadvokatens rundskriv er det videre fastsatt at regionpolitimester kan bestemme at også daglig leder for POT i regionen skal kunne utøve påtalemyndighet, forutsatt at vedkommende har juridisk embedseksamen, jf straffeprosessloven § 55. Slik myndighet kan gis generelt eller i enkeltsaker, og må meddeles statsadvokaten.

Riksadvokaten har også besluttet at ansvaret for denne type saker på statsadvokatnivå skal tilligge førstestatsadvokatene i de ulike regioner som samsvarer med POTs regioninndeling. Førstestatsadvokaten kan beslutte at enkeltsaker skal behandles av en annen statsadvokat ved samme embete. Det gis i rundskrivet uttrykk for at ordningen bør medføre økt samarbeid mellom regionpolitimester og regionførstestatsadvokat innenfor saksfeltet, både ved deltakelse på møter, generelle orienteringer og inspeksjoner.

Det kan tenkes å oppstå tvil eller uenighet om etterforskingen av en konkret sak hører under POT eller et annet særorgan eller det ordinære politiet. I slike tilfeller har riksadvokaten i det ovenfor nevnte rundskrivet bestemt at dette blir å avgjøre av førstestatsadvokaten i den aktuelle region, eventuelt av riksadvokaten selv, etter at overvåkingssjefen har uttalt seg.

4.3.3 Den integrerte politi- og påtaleordningen

Norge bygger i dag på en integrert politi- og påtaleordning. Spørsmålet om å skille politi og påtalemyndighet har blitt diskutert gjennom mange år. Det forhold at påtalemyndigheten har styring med etterforskingen, jf straffeprosessloven § 225 og påtaleinstruksen § 7-5 annet ledd, innebærer at en rekke sentrale stillinger i politiet i utgangspunktet bare kan innehas av personell med juridisk kompetanse. Dette har i noen grad skapt konflikt mellom politi med og uten juridisk kompetanse.

Spørsmålet om å skille politi og påtalemyndighet har tidligere vært utredet flere ganger, bl a av Stray Ryssdal-utvalget. Selv om skillet skaper problemer, har myndighetene til nå sett det slik at tunge hensyn tilsier at den bestående ordning opprettholdes. Ved fremleggelsen av St meld nr 23 (1991-92) uttalte regjeringen (meldingen s 78), på bakgrunn av anbefalingene fra Stray Ryssdal-utvalget, at det ikke var grunnlag for å endre gjeldende politi- og påtaleordning. Stortinget sluttet seg til dette. Dette har siden ligget fast, og har ikke vært direkte berørt i arbeidet med å fastsette en enhetlig ledelsesstruktur i politiet. Det har heller ikke vært aktuelt å endre det formelle grunnlaget for påtalemyndigheten, herunder påtalemyndighetens direktivrett. 10

4.4 Rettslig grunnlag

En rekke regler regulerer POTs virksomhet. Flesteparten av dem gjelder ikke spesielt for POT, men gjelder for politiet generelt. De mest sentrale regelverk for POT kan grupperes slik:

• politiloven med instrukser, herunder overvåkingsinstruksen

• straffeprosessloven og påtaleinstruksen, samt telefonkontrolloven og telefonkontrollforskriften

• personregisterloven og strafferegistreringsloven

• forvaltningsloven og offentlighetsloven

• EOS-kontrolloven

Politiloven er hovedloven for rikets politivesen. Det alminnelige hjemmelsgrunnlag og reglene for etatens organisasjon, personell og virksomhet er nedfelt i loven. Strafforfølgningsoppgaven er imidlertid regulert i særskilt lovgivning, først og fremst i straffeprosessloven og påtaleinstruksen.

Politiloven § 29 regulerer instruksjonsmyndigheten. Etter bestemmelsen skal en alminnelig instruks fastsettes av Kongen, med mulighet til delegasjon til et departement. Særinstruks kan gis av departementet alene, uten slik delegasjon. Den tidligere politiloven av 1936 regulerte dette på samme måte. Justisdepartementet fastsatte selv overvåkingsinstruksene for POT helt frem til 1959-instruksen. 1977-instruksen var den første som ble gitt ved kgl res. Dette ble videreført ved den gjeldende overvåkingsinstruksen av 19 august 1994.

Også beredskapslovgivningen, utlendingsloven, folkerettslige forpliktelser og enkelte andre regelverk har en viss betydning for POT. Materielle strafferettslige bestemmelser kommer i første rekke inn i forbindelse med hvilke oppgaver POT skal utføre, men har til en viss grad også betydning for POTs etterforskingsmuligheter. Av fremtidige regelverk med betydning for POT kan nevnes arkivloven. Lov om Etterretningstjenesten og lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) vil også få betydning for POTs virksomhet.

4.5 Organisasjon

4.5.1 Historikk

Første gang det ble organisert en egen overvåkingstjeneste i Norge, var i 1915, da Justisdepartementet besluttet at Kristiania Opdagelsespoliti skal fungere som central for hele landet i arbeidet med spionkontrol og spionasjesaker. Denne ordningen gikk mer eller mindre i oppløsning da første verdenskrig opphørte. Funksjonene ble tilbakeført til den ordinære fremmedkontroll i politiet. En egen overvåkingstjeneste ble reetablert ved Justisdepartementets instruks 6 juli 1937.

De første årene før og etter annen verdenskrig var politimesteren i Oslo sjef for overvåkingstjenesten i hele landet. Opprinnelig var også den enhet som senere ble skilt ut som OVS, en avdeling ved Oslo politikammer. Distriktssentraler ble etablert i Kristiansand, Bergen, Trondheim og Harstad. Under krigen falt tjenesten bort i Norge. Tjenestemennene gikk over i annen virksomhet. Mange deltok i motstandskampen, herunder i etterretnings- og sikkerhetsarbeidet i Sverige og England. I 1943 utnevnte regjeringen en rikspolitisjef med sete i London. Rikspolitisjefen fikk et etterforskingskontor med forbindelse til den norske militære etterretningstjeneste og britiske sikkerhets- og etterretningsorganer. Ved ambassaden i Washington ble det for øvrig opprettet et kontor for ren overvåkingstjeneste.

Rett etter krigens slutt fikk Oslo politikammer i oppgave å organisere en egen avdeling som bl a skulle avdekke tyske etterretningsorganisasjoner og iverksette overvåking med sikte på å avsløre nazistiske planer om å skape uro i samfunnet eller som på annen måte kunne mistenkes for å drive illegal virksomhet. Avdelingen gikk opprinnelig under navnet overvåkingen, men fikk senere navnet Sambandsavdelingen.

Overvåkingstjenesten ble organisert på nytt i 1947. Ved overvåkingsinstruksen fra 1952 ble OVS etablert som sentral enhet, men fortsatt var politimesteren i Oslo sjef for tjenesten på landsbasis. Instruksen fastsatte at overvåkingstjenesten ledes av politimesteren i Oslo gjennom overvåkingssentralen. Politimesteren i Oslo hadde i denne egenskap instruksjonsmyndighet overfor de øvrige politimestre.

Overvåkingsinstruksen av 1955 innførte en nokså uklar ordning. Den fastsatte at tjenesten skulle ledes fra OVS, og at sjefen for OVS hadde instruksjonsmyndighet overfor politimestrene. Samtidig skulle sjefen for OVS lede arbeidet i distriktssentral 1 (Oslo), men i denne egenskap var vedkommende underlagt politimesteren i Oslo. Dette ble endret ved instruks 30 desember 1959, som slo fast at overvåkingssjefen 11 skulle lede tjenesten i hele landet.

1 januar 1969 ble det fastsatt ny organisasjon for OVS. Formålet var å skape klarere ansvarsforhold innad og samle likeartede funksjoner innenfor samme avdelinger. Inndelingen endte opp med avdelinger for henholdsvis administrasjon, alminnelig sikkerhetstjeneste og kontraetterretning. I inndelingen var det lagt vekt på hvorledes samarbeidende tjenester hadde organisert seg.

Regionalt var tjenesten frem til 1977 organisert i distriktssentraler (9 sentraler i henhold til instruksene fra 1952 og 1955, 11 sentraler fra 1959). I 1977 ble distrikssentralene erstattet av 5 landsdelssentraler (Østlandet, Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) med underliggende avdelinger som hver besto av flere politidistrikter. Landsdelssentralene ble ledet av politimesteren på stedet. For Østlandet var OVS landsdelssentral. OVS var også overvåkingsavdeling for Oslo og Akershus og lokalt overvåkingsorgan for Oslo politidistrikt. Samtidig ble politimesteren i Oslo fritatt for overvåkingsgjøremålene.

Tjenesten hadde på dette tidspunkt fire nivåer: Overvåkingssentralen, landsdelssentralene, avdelingene og politikamrene. Enkelte steder hadde man i tillegg et femte ledd – de såkalte enmannsstasjonene. Organisasjonsmodellen var et forsøk på å forene hensynet til å konsentere ressursene til enkelte sentrale steder, samtidig som man opprettholdt et sterkt lokalt apparat. Fostervollutvalget mente at POTs organisasjon var for komplisert, overdimensjonert, for lite fleksibel og for sterkt desentralisert. Utvalget gikk inn for å styrke OVS gjennom tilføring av ressurser. En anbefalte videre å legge ned samtlige landsdelssentraler, og erstatte disse med regionale avdelinger direkte underlagt OVS. Utvalget fremmet også forslag om å nedlegge de lokale ledd og overføre de frigjorte ressursene til OVS og enkelte av avdelingene.

I St meld nr 39 (1992-93) konkluderte Justisdepartementet med at organiseringen av POT var for komplisert og lite hensiktsmessig, og foreslo å legge ned landsdelssentralene samt at POT heller ikke skulle ha andre faste regionale ledd. Forslaget ble imidlertid ikke godtatt av Stortinget, som under behandlingen av Innst S nr 246 (1992-93) 18 juni 1993 traff følgende vedtak: Overvåkingstjenesten skal fortsatt ha faste regionale ledd. Nærmere regioninndeling og organisering fastsettes av departementet. Dette var opprinnelig et mindretallsforslag i Innst S nr 246 (1992-93). Vedtaket innebar altså at det fremdeles skulle være regionale mellomledd. Det medførte for øvrig at den nærmere organisering nå kunne fastsettes av departementet, i motsetning til tidligere praksis om å fastsette regioninndelingen mv ved kgl res.

Justisdepartementet gikk ikke inn for å nedlegge POTs lokale ledd, men var enig i behovet for å styrke OVS. En ønsket å styrke prinsippet om et integrert overvåkingspoliti som en del av politimesterens alminnelige ansvar i sitt distrikt og å organisere tjenesten i samsvar med organiseringen av politiet for øvrig.

I 1995 ble tjenesten igjen omorganisert, se kap 4.5.2 nedenfor.

4.5.2 Dagens ordning

POTs organisasjon består i dag av et sentralt ledd (OVS), regionsentraler og lokal representasjon. Det totale antall tjenestemenn er ca 400.

Ved kgl res 19 august 1994 ble det vedtatt at Bestemmelser om overvåkingstjenestens organisasjon og interne kompetansefordeling mv av 25 november 1977 skulle oppheves fra det tidspunkt Justisdepartementet fastsatte. Ved Justisdepartementets rundskriv G-113/94 (22 desember 1994) ble det fastsatt en ny regionordning for POT. Samtidig ble det bestemt at instruksen av 25 november 1977 skulle oppheves med virkning fra 1 juli 1995. Nye bestemmelser om organisasjon og intern kompetansefordeling mv innenfor tjenesten ble imidlertid ikke fastsatt av Justisdepartementet før 25 mars 1996. Bestemmelsene, som er inntatt som vedlegg 4 til utredningen, trådte i kraft umiddelbart.

OVS leder og samordner overvåkingstjenesten i hele landet, jf overvåkingsinstruksen § 2 og organisasjonsinstruksen del I pkt 1. For så vidt gjelder oppgaver som POT har ansvar for, er overvåkingssjefen foresatt for alle regionpolitimestre og øvrige politimestre. Det heter i overvåkingsinstruksen § 3 bokstav b at OVS utøver ledelsesfunksjonen ved bl a å gi generelle og spesielle direktiver for utførelsen av tjenesten og prioriteringen av oppgavene. OVS har også et informasjons- og veiledningsansvar overfor underlagte ledd.

POT er inndelt i 7 regioner (8 medregnet Sysselmannen på Svalbard, som hører direkte inn under OVS i overvåkingsspørsmål). Ett politidistrikt er utpekt som regionansvarlig i hver region. Politimesteren i det regionansvarlige distrikt benevnes regionpolitimester. Regionpolitimestrene leder overvåkingstjenesten i regionene, og er overordnet de øvrige politimestrene i regionen i overvåkingsspørsmål. For tiden gjelder følgende regioninndeling (i parantes er oppført regionansvarlig politidistrikt):

• Region Østlandet Øst (Romerike politidistrikt)

• Region Østlandet Vest (Asker og Bærum politidistrikt)

• Region Sørlandet (Kristiansand politidistrikt)

• Region Vestlandet (Bergen politidistrikt)

• Region Midt-Norge (Trondheim politidistrikt)

• Region Nordland og Troms (Bodø politidistrikt)

• Region Finnmark (Sør-Varanger politidistrikt)

Regionpolitidistriktene skal lede, samordne, prioritere og motivere overvåkingstjenesten i regionen. Regionansvarlig distrikt skal også innberette alle forhold av overvåkingsmessig betydning til OVS, samt organisere et sentralarkiv for regionen. 12

Politimesteren har ansvaret for overvåkingstjenesten i sitt distrikt, jf organisasjonsinstruksen del I pkt 5. Politimesteren skal innenfor sitt distrikt utføre overvåkingsmessige oppgaver, samt bistå overordnet overvåkingsmyndighet. Alle forhold av betydning skal innberettes til vedkommende regiondistrikt. Forhold som er av særlig betydning og som krever hurtige tiltak, skal samtidig innberettes til OVS. 13

Ved alle politikamre hvor overvåkingstjenesten utgjør ett årsverk eller mer, skal overvåkingstjenesten være en egen driftsenhet i politikammerets organisasjon. Ved de politikamre som har mindre enn ett årsverk, skal overvåkingsoppgaven ivaretas av en kontaktperson som skal tilhøre en av kammerets driftsenheter, men som i overvåkingssaker skal rapportere direkte til politimesteren. Overvåkingssjefen treffer beslutning om hvilke politidistrikter som kun skal ha kontaktperson for POT.

Politimesteren i Oslo er fritatt for overvåkingstjenesten i sitt distrikt. Ansvaret ivaretas av OVS. OVS samarbeider likevel nært med politimesteren i Oslo i overvåkingssaker. I organisasjonsinstruksen del I pkt 6 annet ledd heter det at overvåkingssjefen skal holde politimesteren i Oslo orientert om overvåkingsmessige forhold som berører Oslo politidistrikt, og at politimesteren i forståelse med overvåkingssjefen skal samarbeide om løsningen av overvåkingsoppgaver som berører Oslo politidistrikt.

Ordningen med den lokale politimester som ansvarlig for overvåkingstjeneste innenfor sitt distrikt, er nokså unik i internasjonal sammenheng.

4.6 Styring, ansvar og kontroll

4.6.1 Hvem som har instruksjonsrett og ansvar for POTs virksomhet

Grensen mellom hva som anses som etterforsking og hva som anses som annen virksomhet, er avgjørende i forhold til hvem som har ansvaret for og styringen med POTs virksomhet. Er det tale om etterforsking, har overordnet påtalemyndighet og i siste instans riksadvokaten ansvaret (med mindre Kongen i statsråd treffer avgjørelsen). Er det ikke tale om etterforsking, er Justisdepartementet overordnet ansvarlig myndighet. Justisministeren er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig overfor Stortinget; det er ikke riksadvokaten.

Hva som ligger i begrepet etterforsking, har ingen egentlig definisjon i lov. I straffeprosessloven § 226 står det imidlertid hva som er formålet med etterforskingen. Siden den nærmere grensedragning er av stor betydning for spørsmålet om hvem som har styringsrett og ansvar for POTs virksomhet, har utvalget gått nærmere inn på grensedragningen i kap 10.3.

Både Justisdepartementet og overordnet påtalemyndighet har altså innenfor sine respektive ansvarsområder styringsmyndighet (instruksjonsmyndighet) overfor POT – som de har for det alminnelige politi. Justisdepartementets myndighet og ansvar er negativt bestemt ved at når påtalemyndigheten koples ut, koples Justisdepartementet inn: Justisdepartementet har ansvaret for alle forhold som overordnet påtalemyndighet ikke har ansvar for. I tillegg har Justisdepartementet også ansvaret for budsjettmessige forhold og ansvaret for koordineringen av straffesaksavviklingen og kriminalitetsbekjempelsen, selv om dette griper inn på påtalesektoren.

POT har – i motsetning til det ordinære politiet – en instruksfestet informasjonsplikt overfor Justisdepartementet om alle viktige saker, også saker som ikke hører under justisministerens styring og ansvar. Informasjonsplikten er nærmere omtalt i kap 13.5.

4.6.2 Kontrollordninger

Kontrollen med POTs virksomhet skjer i hovedsak ved hjelp av følgende kontrollinstanser/kontrolltiltak:

• EOS-utvalget. EOS-kontrolloven ble fastsatt i 1995. EOS-utvalget er ved lov og instruks bl a gitt i oppgave å føre regelmessig tilsyn med POT, undersøke alle klager rettet mot POT, og for øvrig av eget tiltak ta opp alle saker og forhold som utvalget finner grunn til å behandle.

• Justisdepartementets kontroll- og instruksjonsvirksomhet. Regjeringen traff i desember 1995 vedtak om at Justisdepartementet skulle styrke sin egenkontroll med overvåkingstjenesten. Justisdepartementet har etter dette iverksatt jevnlige inspeksjoner ved OVS, samt ved regionale og lokale ledd. Departementet har også foretatt nytilsettinger av personer som er tillagt et spesielt ansvar for å ivareta slike kontrollfunksjoner. Se også kapittel 13.4.

• Overordnet påtalemyndighets kontroll- og instruksjonsvirksomhet.

• POTs internkontrollvirksomhet.

Det særskilte etterforskningsorganet (SEFO) som etterforsker om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, trer ikke i virksomhet i saker (..) som behandles av overvåkingstjenesten, se påtaleinstruksen § 34-1 første ledd siste punktum. Unntaket er forstått slik at SEFO ikke etterforsker lovovertredelser som det ligger til POT å etterforske etter overvåkingsinstruksen § 1, f eks spionasje forøvet av en tjenestemann. 14 Unntaket har derfor liten betydning i praksis.

Regjeringens kontrollutvalg for overvåkings- og sikkerhetstjenesten ble opprettet i 1972 og var i funksjon til 31 desember 1995. Kontrollutvalget avga hvert år en rapport til departementet.

For øvrig vises til kap 13.10.

4.7 Rekrutteringsordninger mv

Embeds- og tjenestemenn i politiet henholdsvis utnevnes og tilsettes i alminnelighet for å gjøre tjeneste i et politidistrikt eller i et av politiets særorganer, jf politiloven § 21 første ledd første punktum. Generelle kvalifikasjonskrav for den som skal tilsettes i politietaten, er fastsatt i og i medhold av politiloven § 18.

Utgangspunktet og den klare hovedregel er at POTs personell kun skal rekrutteres fra politi- og lensmannsetaten. I organisasjonsinstruksen del III pkt 1 første punktum heter det:

«I Overvåkingstjenesten kan det bare brukes embeds- og tjenestemenn som er fast ansatt i politiet og lensmannsetaten, med mindre Justisdepartementet samtykker i unntak.»

Ledige begynnerstillinger i POT kunngjøres vanligvis ikke offentlig. Avansementsstillinger kunngjøres internt blant de ansatte i POT. Andre ansatte i politiet skal på forespørsel gis beskjed om ledige stillinger i POT, eventuelt stillinger som forventes å bli ledige i nær fremtid. Tjenesten har bestrebet seg på å rekruttere de beste og mest kvalifiserte folk fra politiet, og utvelgelsesprosessen bygger på grundige og ofte langvarige undersøkelser.

Tilsettingsvilkårene fremgår først og fremst av politiloven med utfyllende bestemmelser, jf særlig organisasjonsinstruksen. I tillegg har Justisdepartementet 16 januar 1981 etter forhandlinger med tjenestemannsorganisasjonene og med daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementets godkjennelse, fastsatt et eget personalreglement for POT. 15 Dette personalreglementet gjelder fremdeles, men er på enkelte punkter foreldet som følge av organisasjonsmessige endringer innen tjenesten. Reglementet anvendes så langt det passer iht den nye organisasjonsstrukturen i POT. Reglementet får i utgangspunktet bare anvendelse for polititjenestemenn og kontorfunksjonærer (dog ikke kontorfunksjonærer ved regionale og lokale ledd). Justisdepartementet kan bestemme, etter at saken er drøftet med berørte tjenestemannsorganisasjoner, at reglementet helt eller delvis også skal gjelde for andre stillingskategorier.

Det var først sent på 1970-tallet at en etablerte en ordning hvor alle embedsmenn og den vesentligste del av personellet ellers fikk tilsetting direkte ved OVS. Justisdepartementet gikk i St meld nr 39 (1992-93) inn for at fast tilsetting i POT bare skulle anvendes ved OVS, og at tjenestemennene ellers skulle tas ut blant tjenestemennene ved politikamrene, slik at de kunne omplasseres til andre avdelinger etter en viss tid eller ved behov. Hovedregelen nå er imidlertid at personellet avgis fast (øremerket) til arbeid i POT, jf politiloven § 20 første ledd, også når det gjelder tilsetting på regionalt og lokalt nivå.

Personalreglementet oppretter egne tilsettingsråd for OVS. Reglementet fastsetter at en representant fra overordnet påtalemyndighet (statsadvokat) skal delta i tilsettingsrådet for så vidt gjelder tilsettinger av polititjenestemenn. For tilsettinger ellers fungerer de alminnelige tilsettingsråd i politiet, dog slik at tjenestemannsrepresentanten i rådet skal byttes ut med en som er valgt av og ansatt i POT på tjenestestedet. 16 Ved tilsetting i høyere politistillinger fungerer tilsettingsrådet som innstillingsråd i de tilfeller Justisdepartementet er tilsettingsmyndighet.

Det er overvåkingssjefen som etter dagens ordning har det overordnede ansvaret for ressurser og prioritering av arbeidsoppgaver innen POT. Av dette følger at frigjorte lønnsmidler ved vakante stillinger skal innberettes til overvåkingssjefen og stilles til dennes disposisjon. 17

Personalreglementet bestemmer at ved tilsetting av politiførstebetjenter, politiavdelingssjefer og politioverbetjenter bør det i alminnelighet ikke ansettes noen som ikke tidligere har praksis fra overvåkingstjenesten. Reglementet fastsetter videre at inntil en fjerdedel av stillingene i POT ikke skal besettes med fast ansatt personell, men i stedet ved beordring. Beordringsmyndighet er tillagt overvåkingssjefen for stillinger ved OVS, og ellers de respektive politimestre. Slik midlertidig beordring sikrer at en viss gruppe tjenestemenn deltar i overvåkingstjenesten i en viss periode for så å gå tilbake til annen polititjeneste. De som engasjeres, vil få permisjon fra annen stilling i politiet. Bestemmelsen gir imidlertid kun en anvisning på en maksimumsgrense, og innebærer ingen plikt til å sørge for at en fjerdedel av tjenestemennene er midlertidig innbeordret.

For øvrig gjelder reglene om behandlingen av tilsettingssaker i politiet tilsvarende.

Det er kun overvåkingssjefen som er tilsatt på åremål. Om beskikkelse av overvåkingssjef er følgende fastsatt i politiloven § 19 annet ledd:

«Sjefen for Politiets overvåkingstjeneste beskikkes av Kongen på åremål for inntil 6 år om gangen. Den som beskikkes som overvåkingssjef, kan uten oppsigelsesfrist sies opp av Kongen og har i så fall krav på lønn i inntil 6 måneder. Dette lønnskravet faller bort i den utstrekning vedkommende får utbetalt lønn i annen statsstilling.»

Overvåkingssjefen er således en av de få tjenestemenn i staten som kan sies opp uten oppsigelsesfrist. Ordningen er begrunnet slik: 18

«Den foreslåtte bestemmelse er i samsvar med forslaget i Ot prp nr 60 (1972-73), hvor departementet uttalte at den samfunnsmessige betydning av overvåkingssjefens virksomhet vil være så stor at innehaveren av denne stilling til enhver tid må ha Regjeringens fulle tillit. Denne omstendighet tilsier etter departementets oppfatning en egen bestemmelse i tillegg til bestemmelsen om åremålsansettelse, nemlig om at Kongen bør ha adgang til med øyeblikkelig virkning å fjerne overvåkingssjefen fra stillingen som leder av den sentrale overvåkingstjeneste.»

Bestemmelsen ble videreført i politiloven av 1995, se loven § 19 annet ledd, uten nærmere begrunnelse.

Overvåkingssjefen kan for et tidsrom av inntil 12 måneder treffe bestemmelse om beordring av tjenestemenn i POT uten hensyn til distriktsgrenser. Vedkommende kan imidlertid ikke beordres til andre politimessige gjøremål enn overvåkingsoppgaver. Beordring for lenger enn 12 måneder kan, med samme begrensning, pålegges av Justisdepartementet. Leder av regiondistrikt kan for løsning av bestemte oppgaver, eller når det ellers er behov for det, treffe bestemmelse om beordring innenfor regionen av tjenestemenn i POT for et tidsrom av inntil tre måneder, begrenset til overvåkingspolitirelaterte oppgaver. 19 En slik beordring er ikke avhengig av samtykke fra overvåkingssjefen, men overvåkingssjefen bør varsles om beordringen. Skal beordringen forlenges, må overvåkingssjefens samtykke innhentes.

Personell som er avgitt fast til arbeid i POT, må ikke uten OVS’ samtykke pålegges annen polititjeneste, med mindre ekstraordinære forhold unntaksvis krever det. Slike forhold vil kunne være akutt behov for tjenestemenn i forbindelse med ulykker eller andre uforutsette hendelser. En slik disponering er kun ment å avhjelpe det akutte behov, og personellet må tilbakeføres så snart dette er forsvarlig sett ut fra den aktuelle situasjonen. Disponeringen er ikke ment å avhjelpe større arbeidsbelastninger ved politidistriktet av mer permanent art. Uniformert tjeneste må under enhver omstendigheter ikke pålegges uten OVS’ samtykke.

I organisasjonsinstruksen Del III pkt 4 er det fastsatt at politimesteren i Oslo avgir, etter nærmere bestemmelse av Justisdepartementet, tjenestemenn og kontorpersonale for tjenestegjøring ved OVS. Bestemmelsen er ikke lenger aktuell, fordi slike tjenestemenn i dag tilsettes direkte ved OVS, og Justisdepartementet har således heller ikke fastsatt bestemmelse om dette. Det er imidlertid etablert et nært samarbeide mellom OVS og Oslo politikammer når det gjelder rekruttering av polititjenestemenn og kontorfunksjonærer til OVS.

For øvrig gjelder de generelle regler i politiloven § 21 om midlertidig beordring til annen tjeneste. Beordringsadgangen gjelder kun for personell med politimyndighet. Det er ikke adgang til varig forflytning. I tillegg følger det av arbeidsgivers styringsrett at personellet kan omdisponeres innenfor virksomheten, med de begrensninger som følger av alminnelige tjenestemanns- og arbeidsrettslige prinsipper.

I 1980-81 ble det opprettet et relativt stort antall avansementstillinger for tjenestemennene, både ved OVS, landsdelssentralene og en del politikamre. Ordningen ble gjennomført fordi en hadde mistet mange dyktige tjenestemenn som måtte over til andre avdelinger i politiet for å kunne avansere. Justisdepartementet fremhevet for øvrig i St meld nr 39 (1992-93) s 30 at det må etableres sikkerhet for at tjeneste i POT ikke bringer personellet inn i en karrieremessig bakevje. Departementet understreket i den forbindelse at erfaring fra overvåkingstjeneste skal tillegges betydelig vekt ved besettelse av avansementsstillinger i politiet generelt.

En viser ellers til kap 14.4.

4.8 Åpenhet og innsyn

Overvåkingstjenestens virksomhet har tradisjonelt vært omkranset av utstrakt hemmelighold, og har i liten grad vært utsatt for offentlighetens kritiske søkelys. Lundkommisjonens granskning har i betydelig grad medvirket til at allmennheten har fått større innsikt i tjenestens arbeid og metoder, jf også kap 3.5 om den offentlige debatt etter fremleggelsen av granskningsrapporten. Det kan også etter fremleggelsen av kommisjonens rapport sees tendenser til å utvise noe større åpenhet om tjenestens virksomhet. Fremdeles opererer imidlertid tjenesten på områder hvor hensynet til taushet er fremtredende. Utvalget har gått nærmere inn på disse spørsmål i kap 17.

Reglene om POTs registre er beskrevet i kap 15. Dagens regler gir ikke den enkelte borger rett til innsyn i registrerte opplysninger ved overvåkingstjenesten. Som ledd i oppfølgingen av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Lundkommisjonens rapport, vil regjeringen imidlertid i løpet av inneværende stortingssesjon fremme forslag til en midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. 20 Innsynsretten er begrenset til dokumenter som er registrert i perioden 8 mai 1945 – 8 mai 1996.