2 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeidsmåte

2.1 Utvalgets sammensetning

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 28 februar 1997. Utvalget fikk slik sammensetning:

• Direktør Åge Danielsen, Rikshospitalet (leder)

• Høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae

• Advokat med møterett for Høyesterett, Ellen Mo

• Konstituert overvåkingssjef Ellen Holager Andenæs

• Professor Randi Rønning Balsvik, Universitetet i Tromsø

• Direktør Sverre Lodgaard, Norsk Utenrikspolitisk Institutt

• 2. nestleder Arne Jørgen Olafsen, Norsk Politiforbund

• Lovrådgiver Toril M Øie, Justisdepartementet

Ellen Holager Andenæs fratrådte stillingen som konstituert overvåkingssjef 15 august 1997, og gikk fra samme tidspunkt tilbake til stilling som privatpraktiserende advokat. 13 november 1997 fratrådte Arne Jørgen Olafsen vervet i Norsk Politiforbund. Han har fra medio mars 1997 til 12 mars 1998 tjenestegjort som politibetjent ved Overvåkingssentralen. 12 mars 1998 ble han valgt til leder i Oslo politiforening på heltid.

13 mai 1997 ble rådgiver Jarl Eirik Hemmer, Forsvarsdepartementet, oppnevnt som sekretær for utvalget med virkning fra 1 juni 1997.

I resolusjonen ble det fastsatt at utvalget skal avgi sin utredning så snart som mulig, og senest innen 1 februar 1998. Av ulike årsaker ble det første møtet i utvalget først avholdt 14 april 1997. Arbeidet har vist seg å være mer tidkrevende enn opprinnelig antatt.

2.2 Utvalgets mandat

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget bør i utgangspunktet kunne ta opp alle sider ved overvåkingstjenestens virksomhet som utvalget mener bør utredes og eventuelt endres.

Utredning en skal bl a omfatte følgende punkter:

a. Hjemmelsgrunnlaget for overvåkingstjenesten

I dag er tjenesten regulert ved instruks fastsatt ved kgl resolusjon. Det er nødvendig å drøfte om grunnleggende demokratihensyn tilsier at Stortinget bør trekke opp rammene for POT’s oppgaver og virksomhet ved lov.

Utvalget skal vurdere i hvilken utstrekning rammer og regelverk for overvåkingstjenestens virksomhet skal trekkes opp av Stortinget gjennom lovgivning, eventuelt fremme forslag til slik lovgivning, særskilt eller i tilknytning til politiloven.

Utvalget skal eventuelt utarbeide forslag til nytt regelverk for overvåkingstjenesten.

b. Forholdet mellom overvåkingstjenesten, overordnet påtalemyndighet og Justisdepartementet

Bestemmelser om påtalemyndighetens organisasjon, herunder forholdet til den sentrale forvaltning, fremgår av straffeprosessloven kap 6. Generelle direktiver om riksadvokatens og underordnet påtalemyndighets behandling av straffesaker er gitt i påtaleinstruksen (Kgl res av 28.06.85 i medhold av straffeprosessloven). Overvåkingssentralens underrettelsesplikt overfor Justisdepartementet er regulert i overvåkingsinstruksens § 3 a, og vilkårene for overvåkingstjenestens innhenting, registrering og oppbevaring av opplysninger er nedfelt i instruksens kap II.

Utvalget skal vurdere overvåkingstjenestens organisasjonsmessige tilknytning/ansvarsforhold overfor Justisdepartementet og overordnet påtalemyndighet.

Utvalget skal vurdere forholdet mellom straffeprosessloven og overvåkingsinstruksen, herunder vilkårene for registrering av personopplysninger i POT’s registre/arkiv og krav til innhold, bruk og etterfølgende sletting/kassasjon av de opplysninger som registreres.

c. Overvåkingstjenestens organisasjon

Bestemmelser om overvåkingstjenestens organisasjon er fastsatt i overvåkingsinstruksen (Kgl res av 19.08.94), og i bestemmelser om overvåkingstjenestens organisasjon og interne kompetansefordeling (fastsatt av Justisdepartementet den 25.03.96 i medhold av Kgl res 16.12.94).

Utvalget skal vurdere hvordan overvåkingstjenesten bør være organisert for at den skal være i stand til å tilpasse oppgaver og virksomhet til ulike trusselbilder til enhver tid.

Utvalget skal også vurdere hvilken kompetanse overvåkingstjenesten eventuelt bør tilføres, forhold vedrørende rekruttering til tjenesten, samt bruk av åremålsstillinger.»

Det heter videre i mandatet:

«Utvalget bør i sin utredning også bygge på de synspunkter og vurderinger som fremkommer i forbindelse med Stortingets behandling av Dok nr 15 (1995-96) Lundkommisjonens rapport, og Dok nr 16 (1996-97) Melding fra Stortingets Kontrollutvalg.»

Som følge av meldingen fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) i Dok nr 16 (1996-97), avga riksadvokaten 29 april 1997 en rapport om gjennomgåelsen av overvåkingstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om opplysninger fra Stasi-arkivene. Ved brev 29 april 1997 til Justisdepartementet tok riksadvokaten med utgangspunkt i rapporten opp enkelte prinsipielle spørsmål knyttet til regelverket som gjelder for virksomheten til Politiets overvåkingstjeneste (POT), forholdet mellom påtalemyndigheten og Justisdepartementet og kontrollordninger på dette området. 1

Riksadvokaten ba Justisdepartementet på denne bakgrunn om å vurdere å utvide utvalget med en representant for påtalemyndigheten. Justisdepartementet oversendte riksadvokatens rapport og brev til utvalget, og uttalte i den forbindelse bl a følgende:

«Justisdepartementet legger til grunn at Riksadvokatens vurderinger vedrørende det regelverket som gjelder for overvåkingstjenestens virksomhet, og forholdet mellom påtalemyndigheten og departementet, er spørsmål som faller innenfor utvalgets mandat. Rapporten og Riksadvokatens brev oversendes derfor til gjennomgang og vurdering som ledd i utvalgets videre arbeid.

Riksadvokaten ber departementet vurdere muligheten for å utvide utvalget med en representant for den høyere påtalemyndighet. Departementet vil vurdere dette.

Når det gjelder Riksadvokatens synspunkter på kontrollordningene og oppfordringen til at utvalget skal se på dette, vil departementet eventuelt komme tilbake til utvalget med en slik utvidelse av mandatet. Dette må i tilfelle vurderes i samråd med Stortinget.»

Ved brev 21 september 1997 fra Justisdepartementet til riksadvokaten uttalte departementet følgende:

«Det vises til Riksadvokatens brev av 29.4.97 og telefonsamtale mellom nåværende riksadvokat og departementsråd Morten Ruud.

Departementet ble i ovennevnte brev anmodet om å vurdere muligheten av å utvide utvalget med en representant for den høyere påtalemyndighet. Tatt i betraktning det tidsperspektiv som Danielsen-utvalget arbeider etter, ser departementet at det på nåværende tidspunkt ikke vil være hensiktsmessig å supplere utvalget med en representant fra den høyere påtalemyndighet.

I henhold til brevet er riksadvokaten av den oppfatning at Danielsen-utvalget også bør vurdere kontrollordningene av tjenesten. En slik vurdering ligger etter departementets syn utenfor utvalgets mandat, og dette er meddelt utvalget i brev fra departementet av 10.6.97. Kopi av dette brev er tidligere sendt riksadvokaten til orientering. Det anses ikke hensiktsmessig av tidsmessige grunner å vurdere en utvidelse av utvalgets mandat i samråd med Stortinget på det nåværende tidspunkt.»

2.3 Tolkning og avgrensning av mandatet

Utvalget legger til grunn at mandatet begrenser seg til virksomhet som utøves av POTs organiserte ledd (Overvåkingssentralen (OVS) og de regionale og lokale enheter), samt den overvåkingstjeneste som utøves av politi- og lensmannsetaten for øvrig.

Mandatet er omfattende. Utvalget kan i utgangspunktet ta opp alle sider ved overvåkingstjenestens virksomhet. Utvalget har derfor følt seg fri til å kunne ta opp alle spørsmål som det anser viktige for POTs eksistens, funksjonsdyktighet og troverdighet. De avgrensninger som er foretatt, er primært gjort etter en vurdering av de ulike problemstillingenes viktighet og utvalgets tidsfrist.

Utvalget har bestrebet seg på å unngå overlapping med det arbeid som tidligere er gjort av Sikkerhetsutvalget og Metodeutvalget. En har derfor ikke sett det som hensiktsmessig å vurdere metodespørsmål i sin alminnelighet. Utvalget understreker at dette ikke tilsier at spørsmålet om metodebruk er mindre viktig. Etter utvalgets syn er spørsmålet om hvilke etterforskingsmetoder (og øvrige arbeidsmetoder som ikke er ledd i etterforsking) som POT kan benytte, av stor betydning for tjenestens muligheter til effektivt å oppfylle de oppgaver som storting og regjering har tillagt tjenesten.

På den annen side vil utvalget vanskelig kunne unngå å berøre enkelte metodespørsmål som er av spesiell interesse for POT, men vurderingene vil være mer avgrensede enn i tidligere utredninger. Utvalget har også foretatt en ny vurdering av trusselbildet, selv om dette er berørt i Sikkerhetsutvalgets og Metodeutvalgets utredninger.

I lys av Lundkommisjonens rapport og Stortingets behandling av denne, samt mandatets føringer, har utvalget foretatt en relativt grundig gjennomgåelse av styrings- og ansvarsforholdene mellom OVS og overordnede myndigheter. Utvalget har også vurdert de øvrige overordnede organisasjons-, personell- og rekrutteringsmessige forhold i POT. Men utvalget har ikke drøftet slike spørsmål i detalj, da dette i betydelig grad ville overlappe de vurderinger som Fostervollutvalget gjorde for ikke mange år siden, og som ble behandlet av Stortinget gjennom fremleggelsen av St meld nr 39 (1992-93).

Utvalget har ikke ansett det for å ligge innenfor mandatet å vurdere om det for EOS-tjenestene generelt bør regelfestes begrensninger med hensyn til embeds- og tjenestemennenes adgang til å inneha partipolitiske eller lignende verv/funksjoner. Utvalget har imidlertid registrert at et komitéflertall i Innst S nr 240 (1996-97) s 87 sluttet seg til tidligere departementsråd Dag Bergravs vurderinger av dette spørsmål, og for øvrig uttalte følgende:

« Flertallet viser til at regjeringen i Ot prp nr 50 (1996-97) fremmer forslag til lov om etterretningstjenesten. Flertallet viser til at dette lovforslaget er til behandling i en annen komite. Flertallet slutter seg til den forutsetning som synes å ligge til grunn for regjeringens vurdering, at dette er så viktige spørsmål at et eventuelt forbud mot partipolitisk engasjement for tilsatte i e-tjenesten bør nedfelles i lov fremfor i forskrift. Flertallet registrerer at regjeringen konkluderer med at noen slik lovbestemmelse ikke bør gis. Flertallet mener likevel at de vurderinger som ligger til grunn for Berggravs konklusjoner er så vidt viktige, at disse hensyn kan ivaretas gjennom alminnelige ulovfestede forsiktighetsprinsipper, hvor den enkelte tjenestemann og tjenesten internt vektlegger hensyn til habilitet og tillit. Flertallet mener videre at en lovfesting av dette eventuelt kan vurderes i sammenheng med den vurdering av overvåkingstjenestens organisering som nå blir foretatt av et regjeringsoppnevnt utvalg, da det bør gjelde samme regler på dette området for de tre hemmelige tjenestene – noe også Berggrav poengterer.»

Utvalget har under henvisning til siste setning i den siterte passus, sammenholdt med mandatets pålegg om at utvalget i sin utredning også bør bygge på de synspunkter og vurderinger som er fremkommet i forbindelse med Stortingets behandling av Dok nr 15 (1995-96) og Dok nr 16 (1996-97), kommet til at det i utgangspunktet ligger innenfor mandatet å vurdere om det bør oppstilles slike regelbegrensninger i lov eller instruks for POTs vedkommende.

På den annen side konstaterer utvalget at regjeringen på generelt og bredt grunnlag tar sikte på å utrede problemstillinger knyttet til politisk engasjement for embedsmenn, herunder spørsmålet om det skal innføres forbud mot at enkelte kategorier embedsmenn kan påta seg bestemte politiske verv, spørsmålet om karantenetid osv. Det vises i den forbindelse til at et samlet storting under behandlingen av Dok nr 8:22 (1996-97) i juni 1997 vedtok følgende:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer som kan bidra til å trekke opp klarere grenser mellom embedsverk og politisk ledelse i departementene, og mellom embedsverket og andre tunge samfunnsaktører og -interesser. Herunder bør vurderes bestemmelser om karantenetid. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med resultatene av en slik gjennomgang i egnet form.»

I lys av dette finner utvalget at utredninger av spørsmålet om det bør gjelde noe forbud mot at tjenestemenn i POT har politiske verv, bør utstå til etter denne brede gjennomgåelsen. Det gjelder selv om det ikke er gitt at den generelle utredningen vil drøfte tilsvarende prinsipper for tjenestemenn i etater underlagt departementene. For øvrig viser utvalget til den tilsvarende problemstilling for Etterretningstjenestens ansatte, jf Ot prp nr 50 (1996-97)/Ot prp nr 11 (1997-98) og Innst O nr 19 (1997-98). Fra komitéinnstillingen s 3 siteres:

«Komiteen er enig i at det er viktig at de hemmelige tjenester framstår som hele nasjonens tjenester uten spesielle bånd til noe politisk parti.

Komiteen vil imidlertid peke på at spørsmålet om høyere tjenestemenns adgang til å engasjere seg partipolitisk er et generelt spørsmål innen forvaltningen og ikke spesielt for de hemmelige tjenester, selv om det er spesielt viktig med ryddige forhold på dette område innenfor disse tjenestene.

Komiteen finner det derfor naturlig at disse spørsmålene vurderes samlet i den generelle gjennomgang som Stortinget ba om under behandlingen av Dokument nr 8:22 (1996-97), slik at vi eventuelt så langt råd er kan få generelle regler på dette området. Komiteen går derfor ikke nærmere inn på disse spørsmålene nå.»

Justisdepartementet har i brev 10 juni 1997 og 21 november 1997 gitt uttrykk for at kontrollordningene for overvåkingstjenesten faller utenfor utvalgets mandat, jf kap 2.2. Utvalget har derfor ikke vurdert kontrollordningene i sin alminnelighet. Utvalget har likevel vurdert om EOS-utvalgets kompetanse bør utvides til også å omfatte overordnet påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker. Dette spørsmålet har sammenheng med spørsmålet om hvordan ansvarslinjer kan bli klarere og for forholdet mellom POT og overordnet myndighet.

2.4 Utvalgets arbeidsmåte mv

Utvalget har avholdt 15 møter. Utvalget har herunder hatt møter med personer med spesiell innsikt i overvåkingstjenestens virksomhet: overvåkingssjef Per Sefland, tjenestemenn i OVS, høyesterettsdommer Ketil Lund, advokat Regine Ramm Bjerke, høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen, riksadvokat Tor-Aksel Busch, ekspedisjonssjef Vidar Refvik og EOS-utvalget.

Utvalget har gjennomført en studiereise til Storbritannia. I tillegg er skriftlige fremstillinger fra utvalgte land innhentet via Utenriksdepartementet og de norske ambassadene.

På enkelte områder har utvalget benyttet seg av ekstern spisskompetanse. Utvalget har engasjert seniorforsker Jens Chr. Andvig (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) for å utrede enkelte aspekter ved økonomisk spionasje, se vedlegg 2. Spesialrådgiver Øystein Blymke (Statoil) har i utrykt vedlegg 18 januar 1998 utredet spørsmål relatert til POTs organisasjonskultur mv, som ligger til grunn for utvalgets fremstilling i kap 5. Professor Raino Malnes (Universitetet i Oslo) har i utrykt vedlegg 23 desember 1997 utredet sider ved den generelle avveining mellom samfunnsmessige hensyn og individuelle rettigheter, som har ligget til grunn for utvalgets vurderinger av overvåking som moralsk problemstilling, se kap 8.3.

Utvalget har fra KRIPOS og ØKOKRIM innhentet skriftlige uttalelser om grensesnittet mellom disse politisærorganer og POT. Videre har en innhentet skriftlige vurderinger fra riksadvokat Tor-Aksel Busch, spesielt konsentert om straffesaksbehandlingen i POT og om styrings- og ledelsesspørsmål i overvåkingssaker, herunder om forholdet mellom riksadvokaten og Justisdepartementet i disse sakene.

Et sentralt spørsmål for utvalgets vurderinger har vært hvilke typer av informasjon som det i dag er nødvendig å beskytte mot fremmed etterretningsvirksomhet o.l.; kort sagt hvilke hemmeligheter Norge i dag besitter. Utvalget tilskrev derfor Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet med anmodning om deres eventuelle vurderinger av dette spørsmålet. 2 Fra brevet siteres:

«Som grunnleggende premisser for en rekke av utvalgets øvrige vurderinger, vil det være nødvendig å ha en konkret og begrunnet oppfatning om hvilke hemmeligheter Norge har; hvilke opplysninger som vil kunne medføre skade av hensyn til offentlige interesser om de skulle komme uvedkommende (først og fremst fremmede makter) i hende. Hvilke opplysninger og vurderinger bør beskyttes mot bl a etterretningsvirksomhet fra fremmede stater, og med hvilken logisk begrunnelse? I en tid med endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser etter den kalde krigen, må det antagelig kreves et mer bevisst forhold til disse problemstillinger. Ethvert land besitter opplysninger som andre land ikke bør få kjennskap til. Dette gjelder selv i forhold til alliansepartnere. Dette utgangspunkt gir imidlertid ikke i seg selv et tilstrekkelig grunnlag for øvrige analyser mv knyttet til en sikkerhets- og ovvervåkingstjenestes/et beskyttelsesregimes innretning og omfang.

Det er hevdet at omfanget av informasjon knyttet til militære forhold og rikets sikkerhet i snever forstand ikke i like stor grad som tidligere krever beskyttelse, bl a som følge av et endret trusselbilde og at internasjonale rustningskontroll- og nedrustningsavtaler med tilhørende verifikasjonsregimer (jf CFE-avtalen osv) har medført større åpenhet på dette området. I den senere tids offentlige debatt har det videre fremkommet opplysninger om at etterretningsaktiviteten rettet mot det politiske miljø/opplysninger knyttet til de politiske prosesser (politisk spionasje), herunder på områder som dreier seg om Norges forhold til fremmede makter, har økt i omfang de senere år. Det blir således også på dette område nødvendig å undersøke i grovt hvilke typer informasjon som det er nødvendig å beskytte mot fremmed etterretningsaktivitet. Tilsvarende gjelder hvilke opplysninger det er nødvendig å beskytte på det samfunnsøkonomiske område, samt informasjon knyttet til teknologi og vitenskap. Det kan videre tenkes andre samfunnsområder hvor det er nødvendig å beskytte sensitiv informasjon.

Det kan hevdes at hvilke opplysninger Norge som nasjon må beskytte, vil avhenge av den registrerte etterretningsaktiviteten på de ulike områder. Dersom fremmede etterretningsorganisasjoner faktisk retter sin virksomhet mot et bestemt område, kan det hevdes at dette i seg selv tilsier at de opplysningene som virksomheten rettes mot, må beskyttes (med mindre det dreier seg om åpen og lovlig etterretningsinnsamling). På den annen side må det kunne sies noe generelt om hvilke typer informasjon norske myndigheter anser beskyttelsesverdig, uavhengig av det konkrete trusselbilde. Hvem informasjonen skjermes for, vil i denne sammenheng i utgangspunktet ikke være relevant. Det er i forhold til denne sistnevnte tilnærmingsmåte utvalget er interessert i adressatenes synspunkter, uten at det vel er mulig å skille beskyttelsesbehovet helt ut fra vurderingene av hva andre land faktisk søker av informasjon fra ikke åpne kilder.

Utvalget anmoder således om adressatenes generelle vurderinger av hvilke typer informasjon som vil kunne medføre skade dersom opplysningene kom til fremmede makters eller andre uvedkommendes (f eks en terrororganisasjons) kunnskap, og som derfor må/bør beskyttes av hensyn til Norges militære sikkerhet, økonomiske og politiske handlefrihet eller som følge av andre offentlige interesser, begrenset til forhold som faller innenfor adressatenes respektive ansvarsområder. Spørsmålet kan kanskje også omformuleres slik: Hvilke typer informasjon bør en kontraetterretningstjeneste i dag verne mot (ulovlig) etterretningsvirksomhet?»

Svarene fra de nevnte departementer har inngått som bakgrunnsinformasjon for utvalgets vurderinger i kap 17. Utvalget ga i brevet til departementene uttrykk for at det i utvalgets utredning ikke vil bli referert til eller sitert uttalelser som kan knyttes til bestemte institusjoner.

Utvalget har tatt sikte på at hele utredningen skal være ugradert. Utvalget har derfor ikke kunnet medta detaljer om trusselvurderingene, POTs organisasjon, personellressurser og metoder, om POTs samarbeid med andre lands tjenester mv.

Utvalget fant imidlertid å anmode Forsvarsdepartementet om å avgradere kgl res 14 mars 1980 om instruks for samarbeidet mellom Forvaret og Politiets overvåkingstjeneste til trygging av rikets sikkerhet, som var gradert KONFIDENSIELT. 3 Utvalget uttalte at en vanskelig kunne se at dette var en riktig gradering i dag, og pekte på at vesentlige deler av instruksens innhold tidligere var omtalt i offentlige dokumenter, blant annet av Lundkommisjonen. Forsvarsdepartementet besluttet å avgradere instruksen i sin helhet. 4 Instruksen følger som vedlegg 6 til denne utredning.

Videre fant utvalget å anmode Justisdepartementet om å vurdere avgradering av enkelte andre opplysninger, med sikte på å kunne utvise noe større åpenhet i utredningen enn det som hittil har vært vanlig. 5 Fra brevet siteres:

«Bl a på bakgrunn av innhentet informasjon fra sammenlignbare land, har utvalget drøftet hvilke opplysninger som åpent bør kunne presenteres i utvalgsinnstillingen. Spesielt gjelder dette enkelte opplysninger om overvåkingstjenestens organisasjon og hvilke miljøer mv som er gjenstand for overvåkingstjenestens interesse/oppmerksomhet. Utvalget er av den oppfatning at det vil være forsvarlig og ønskelig i innstillingen å:

1. Opplyse om totalt antall ansatte i tjenesten, uten nærmere spesifikasjon om fordeling på de ulike tjenestesteder mv. Dette er en opplysning som i dag vanskelig kan sees å måtte hemmeligholdes av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat. I flere land, blant annet Danmark, er tilsvarende opplysninger offentlig tilgjengelige.

2. Gi noe mer generelle opplysninger enn det som hittil har vært vanlig om hvilke grupperinger/miljøer innenfor området terrorisme/ekstremisme som i dag er av interesse for overvåkingstjenesten, uten å identifisere hvilke bestemte grupperinger mv som faktisk er under overvåking e.a. Etter utvalgets syn vil dette ikke vanskeliggjøre overvåkingstjenestens virksomhet (pågående eller fremtidig etterforsking mv), eller for øvrig være betenkelig. Det kan eksempelvis være grunn til å offentliggjøre generelle ekstrakter som bygger på opplysningene i prioriteringsdirektivet/strategidokumentet for 1997 ss 7-14 (eller fortrinnsvis tilsvarende opplysninger i prioriteringsdirektivet for 1998 når dette foreligger), men naturligvis omformet slik at detaljene utelates. Utvalget viser i den forbindelse til at SÄPO-sjefen i Sverige har offentliggjort tilsvarende opplysninger.

Når det gjelder opplysningen om det totale antall ansatte i POT (pkt 1 ovenfor), anmoder utvalget om at Justisdepartementet vurderer å avgradere denne opplysningen.

Med hensyn til offentliggjøring av generelle opplysninger om prioriteringer på kontraterror- og kontraekstremismesiden (pkt 2 ovenfor), er utvalget innforstått med at Justisdepartementet vanskelig kan ta stilling til dette uten å vurdere konkrete tekstforslag. Vi ber derfor i første omgang om Justisdepartementets generelle syn til spørsmålet om å kunne utvise noe mer åpenhet på dette området. Avhengig av Justisdepartementet syn, vil utvalget eventuelt senere fremme et gradert tekstforslag for Justisdepartementet, med anmodning om avgradering.»

Fra Justisdepartementets svarbrev siteres: 6

«Departementet har ingen vesentlige merknader til at det i utvalgets innstilling opplyses hvor mange personer som er ansatt i Politiets overvåkingstjeneste (POT). Det forutsettes at det i innstillingen ikke gis en nærmere presisering mht fordelingen av personellressurser mellom de ulike tjenestesteder.

Departementet har heller ikke vesentlige merknader til at utvalget på generelt grunnlag orienterer om hvilke grupperinger/miljøer som er av interesse og prioriteres av POT innnenfor kontraterrorvirksomheten. Det legges til grunn at innstillingen utformes på en måte som gjør at de grupperinger mv som faktisk er under overvåking/observasjon ikke kan identifiseres.»

Overvåkingssjefen ga 4 november 1997 et intervju med Verdens Gang, hvor han offentliggjorde det totale antall tilsatte i POT (ca 400 personer).

Utredningen er i hovedsak enstemmig, men til noen spørsmål foreligger det avvikende forslag fra ulike mindretall.