DEL I: NOEN INNLEDENDE BETRAKTNINGER1

Økonomisk spionasje har fått økt offentlig oppmerksomhet. Det er trolig flere årsaker til dette. I USA oppsto det etter den kalde krigens slutt en omfattende diskusjon om hva landets etterretningsapparat. Etterretningsapparatet måtte tenke nytt. Den mest trivielle årsaken var et ønske om å opprettholde, eller i det minste fase saktere ned, de etablerte apparatene ved å tildele dem nye oppgaver. Bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet og økonomisk (kontra)spionasje pekte seg ut som to (av flere) mulige nye hovedområder.

Det var naturlig i en slik situasjon å argumentere for at begge problemsettene økte i omfang og alvorsgrad. Det fantes (og finnes fortsatt) ikke gode data på området, slik at disse påstandene er vanskelige å motbevise.

En annen viktig årsak til den økte oppmerksomheten var at mange så på den sterke japanske veksten som et argument for en mer aktiv industripolitikk. Til tross for en de facto liberalisering av det internasjonale handelsregimet, har vi også kunnet observere et sterkere nymerkantilistisk drag i den politiske tenkningen, ikke minst i USAs industripolitikk. Som på 1600-tallet, har det blitt betraktet som viktig å beskytte egne industrihemmeligheter for å overleve i den internasjonale økonomiske og politiske maktkonkurransen. Relativ, ikke absolutt teknologisk fornyelsesgrad vil ikke bare bestemme maktpotensial, men også innbyggernes levestandard. Selv når hemmelighold ikke stimulerer nyskapning, blir det viktig å bruke det for å holde den relative posisjon.

Som antydet i det foregående, betydde det å tenke nytt primært å tenke gammelt på nye områder. Når det gjelder organisert kriminalitet, kan det i hvert fall opp til et visst punkt forsvares. Når vi kommer til området økonomisk spionasje, fører imidlertid krigsmetaforene på villspor. Verre enn det; de kan lede etterretningsorganisasjonene til å understøtte former for økonomisk politikk og lovgivning som er økonomisk skadelige og politisk konfliktfremmende. I verste fall vil de støtte og bringe frem data som vil underbygge de nymerkantilistiske økonomisk-politiske forestillingene.

Mange av disse forestillingene er opplagt økonomiske vrangforestillinger. Det er ikke engang opplagt at økonomisk spionasje er samfunnsøkonomisk skadelig. Problemet kan snarere være at det er for mye informasjon som holdes hemmelig, slik at økonomiske læringsprosesser går for tregt hvis ikke aktørene gjør noe ulovlig. Uten økonomisk spionasje er det mulig at Sørøst-Asia fortsatt ville vært en fattig region. Økonomisk spionasje vil selvsagt også ha en god del skadevirkninger, avhengig av hvilke former for informasjon som holdes hemmelig. Om skadevirkningene på lang sikt vil være så alvorlige at de motvirker fordelene, er sannsynlig, men kunnskapene er for lite presise til at en kan vente noe endelig svar. For ikke å bli misforstått: Økonomisk spionasje er i beste fall den minst gunstige måten å spre teknisk/økonomisk informasjon på.

Det er også på sin plass å understreke at den store mengden av informasjon som spres, også i form av aktiv økonomisk etterretning, skjer i lovlige former.

For å få et konkret fokus for diskusjonen, vil jeg i det følgende legge vekt på den nye økonomiske spionasjeloven som ble vedtatt i USA i oktober 1996. Selv om det hersket politisk enighet om loven, ga den i det minste opphav til en diskusjon om de ulike etterretningsapparatenes rolle, samt forsøk på en juridisk grenseoppgang mellom hva som skal regnes som lovlig etterretning og ulovlig spionasje på området. Under debatten ble det også luftet mer prinsipiell kritikk mot begrepet økonomisk spionasje. Derimot ga, meg bekjent, heller ikke denne loven opphav til forsøk på en analytisk økonomisk drøfting av det problemkompleks som f eks industrispionasje reiser. Det betyr at vi har lite av fast grunn å bygge på, både teoretisk og empirisk.

Noen definisjoner

Utgangspunktet er at det finnes noen former for informasjon som:

1. Har en juridisk klarlagt eier, som enten kan være et foretak, en person eller offentlig myndighet. (Det å være eier av informasjonen, innebærer en rett til å holde informasjonen hemmelig med et sett av lovlige midler.)

2. Kan holdes knapp, og dermed ha økonomisk verdi.

3. Vil miste eller redusere sin verdi, hvis den blir kjent.

Denne informasjonen kan være av situasjonsbestemt eller av mer varig karakter. Et eksempel på det første kan være et prisanbud, et eksempel på det siste en brusoppskrift.

Informasjonen kan primært være av teknisk karakter, av organisatorisk eller økonomisk art (f eks priser, gjeldssituasjon mv) eller om annet av økonomisk verdi (f eks en persons helsetilstand).

Siden informasjonen har økonomisk verdi for andre, vil det lønne seg for disse å sette av i det minste noe ressurser til å avdekke den. Hvis dette gjøres med lovlige midler, er det tale om økonomisk etterretning. Når det gjøres med ulovlige midler, er det økonomisk spionasje. Økonomisk spionasje kan foretas av alle tre typer aktører: Offentlige myndigheter, private foretak eller personer.

Industrispionasje vil jeg definere som økonomisk spionasje der den informasjon som søkes ulovlig avdekket, er av varig teknisk eller organisatorisk art.

Økonomisk spionasje vil også kunne ha politisk formål. Sett ut fra et klassisk etterretningssynspunkt, vil økonomisk spionasje foretatt av utenlandske myndigheter, eller av utenlandske privatpersoner eller utenlandskeide foretak på vegne av sitt lands myndigheter, ha spesiell interesse.

En viktig ulovlig måte å anskaffe seg informasjon, er å bestikke ansatte; dvs at korrupsjon også er en viktig metode også i økonomisk spionasje. Informasjon er imidlertid ikke det eneste av verdi som anskaffes på denne måte. Beslutninger kan f eks også kjøpes.

Ingen av disse definisjonene er helt presise, men skulle være forståelige nok til å gjøre klart hvilke fenomen vi skal drøfte, selv om det er mange vage komponenter. Det er f eks ikke helt klart hva som omfattes av vår definisjon av økonomisk verdifull, hemmeligholdbar informasjon. I den amerikanske Economic Espionage Act of 1996 blir slik informasjon definert vidt som proprietary information:

«The term ’proprietary economic information’ means all forms and types of financial, business, scientific, technical, economic or engineering information, including data, plans, tools, mechanisms, compounds, formulas, designs, prototypes, processes, programs, codes, or commercial strategies, whether tangible or intangible, and whether stored, compiled or memoralized physically, electronically, graphically, photographically, or in writing that

1. the owner has taken reasonable measures to keep such information confidential; and

2. the information derives independent economic value, actual or potential, from not beeing generally known to, and not to be readily ascertainable, acquired or developed by legal means by the public. The term does not include any knowledge, experience, training or skill that a person lawfully has acquired due to his work as employee of or as an independent contractor for any person.»

Etter å ha definert hva loven mener med eier, blir det spesifisert en liste med ulovlige måter en kan anskaffe seg og bruke disse formene for informasjon på.

Den amerikanske økonomiske spionasjeloven av 1996

I den internasjonale debatten om økonomisk spionasje er den amerikanske loven fra 1996 et naturlig fokus. Bakgrunnen for loven var på den ene siden etterretningsvesenets omstilling fra den kalde krigen, på den andre siden Clinton-administrasjonens ønske om å føre en mer aktiv industripolitikk. Administrasjonen viste bl a en stor interesse for japanske forretningsmetoder kombinert med en viss frykt for japansk konkurranse.

Loven kan betraktes som den innenrikspolitiske siden av en politikk som har gått ut på å gi en større grad av beskyttelse av eksisterende og muligens også utvidede former for private eiendomsrettigheter til informasjon, samt gi en en klarere definisjon av disse. USA har også vært spesielt aktive gjennom den såkalte TRIPS-avtalen i WTO (Agreement on Trade Related aspects of Intellectual Property Rights) som i tillegg til å gi internasjonal beskyttelse til gamle, hevdvunne rettigheter som patenter og åndsverk, nå også skulle beskytte forretningshemmeligheter (St prp nr 97 for 1993-94).

Mens i den internasjonale konteksten arbeidet for økt internasjonal beskyttelse av slike eiedomsrettigheter begrunnes med innføring av en mer internasjonalt liberalisert handelsordning, er motivasjonen for den hjemlige loven klart proteksjonistisk:

«Congress has heretofore confined its protection of intellectual property to patented and copyrighted material. With this legislation, Congress extends the protection of Federal law to the equally important area of proprietary information. (...). In a world where a nation’s power is now determined as much by economic strength as by armed might, we cannot afford to neglect to protect our intellectual property. Today, a piece of information can be as valuable as a factory is to a business. (...). But our Federal criminal laws do not recognize this and do not punish the information thief. (...). The Industrial Espionage Act is an effort to remedy the problem. (...). The United States produces the vast majority of the intellectual property in the world.» (Senate Committe on the Judiciary, s 6.)

Hovedpunktene i loven er for det første at ulovlig distribusjon av forretningshemmeligheter skal være et føderalt anliggende, og ikke lenger ligge på delstatsnivå. Dernest skal den være et kriminalrettslig, ikke bare et sivilrettslig problem. 2 Dersom bare private aktører er involvert, ligger strafferammen på 10 års fengsel for enkeltpersoner. Strafferammen er på 15 år hvis handlingen er til en fordel for en fremmed makt. Betydelige bøter er også involvert. Etter at bøtene er betalt, åpnes det også for mulighet til privat utbetaling for tort og svie. Loven gir også adgang til handelspolitiske sanksjoner mot enkeltfirmaer, med muligheter for beslagleggelse av varer produsert på basis av stjålet informasjon.

Som vi alt har referert, er forretningshemmeligheter vidt definert i denne loven, noe som har gjort det nødvendig å klarlegge hva loven ikke tar sikte på å kriminalisere. Av spesiell interesse er det å merke seg at en vil tillate enkeltindivider som har akkumulert opp en betydelig kunnskapsbase i enkeltfirmaer, å flytte over til andre firmaer eller å starte sitt eget. Bare hvis de bringer med seg informasjonsbiter som de vet de ikke har lov til å bringe med seg, og det er gjort spesifikke tiltak for å beskytte denne informasjonen, vil det stride mot loven.

Det er imidlertid nokså opplagt at det finnes mange former for hemmelig informasjon som når den først er ervervet, ikke kan tapes. Et fritt arbeidsmarked for utdannet arbeidskraft kan i sin ytterste konsekvens ikke kombineres med en streng lov om forretningshemmeligheter. 3

Før vi forlater denne loven om økonomisk spionasje, er det verdt å merke seg at FBI, en politiorganisasjon, fikk hovedoppgaven med å påse at loven etterleves. CIAs rolle skal i teorien være mer beskjeden, fokusert om økonomisk kontraspionasje i utlandet og primært om utenlandske regjeringers brudd på internasjonale avtaler. Det er imidlertid et åpent spørsmål om den i praksis er like beskjeden. Offentlig virker det likevel som om en har gitt opp de store vyer om at CIA skal spille en aktiv, ekspansiv rolle for en ny og mer aktiv proteksjonistisk industripolitikk fra amerikansk side ved å samle inn teknologisk informasjon til fremme av amerikansk eksportindustri.

Hittil er det ikke mange saker som har blitt brakt for retten ut fra den nye loven. Et stykke ut i 1997 dreide det seg om 4 saker (Halligan, 1997), men FBI hadde på samme tid 1200 saker til undersøkelse. 4

Oppfatninger om problemets omfang og økonomiske konsekvenser

Før vi går inn på å analysere de ulike formene for økonomisk spionasje og deres sannsynlige økonomiske virkninger, skal vi her se på noen av de oppfatningene som finnes i amerikanske policy-miljøer om spionasjens omfang og økonomiske konsekvenser. Som vi skal se, spriker tallene vilt, og flertallet kan neppe tas seriøst som annet enn svært subjektive oppfatninger.

Det mest beskjedne tallet vi har funnet, blir rapportert i Brodsky & Greenstone (1997). De hevder at tap som amerikanske selskaper lider som følge av tyveri av forretningshemmeligheter, utgjorde minst $1,5 mrd i 1995. På den annen side mente de at omfanget var sterkt økende, over 300% på tre år – et helt usannsynlig tall. Det høyeste tallet jeg har funnet, er Sam Perry (1995), som refererer til en undersøkelse av professor James Chandler fra the Institute of Intellectual Property Law, og som mener at $240 mrd i årlige tap er et rimelig anslag.

Hefferman (1996) rapporterer fra en survey som ble utført for the American Society for Industrial Security. Sikkerhetsansatte i 325 amerikanske selskaper (som sto for ca 5% av sysselsettingen og 9% av BNP) ble spurt om hvor store og mange finansielle tap selskapet de arbeidet for, hadde lidd pga tyveri av forretningshemmeligheter (vidt definert). Undersøkelsen kunne fortelle om en kraftig økning i de rapporterte tilfeller (som Brodsky & Greenstone også hadde basert seg på) fra 1992 til 1995, fra 9,9 tilfeller til 32 tilfeller i gjennomsnitt pr måned, en økning på 323% på tre år, der hvert tilfelle i gjennomsnitt ga et tap på $731 000. Ut fra dette beregnet de et samlet årlig tap på $24 mrd for amerikanske bedrifter. (Jeg får et annet tall ut fra disse forutsetningene.) Hefferman mener dette tallet er for lavt, delvis fordi tyveri av informasjon er en underrapportert forbrytelse, delvis fordi informasjon om tyveri av patenter, varemerker o.l. som regel blir samlet i selskapenes juridiske avdelinger, ikke i sikkerhetsavdelingene som var de som ble spurt i undersøkelsen.

Siden den sterke veksten av rapporterte tilfeller er så usannsynlig som beskrivelse av den underliggende realitet, er det vanskelig å feste lit til disse tallene også som mål på den faktiske tilstand. Det er imidlertid andre sider ved situasjonen de beskriver, som virker mer sannsynlig og som kan ha basis i virkeligheten: Undersøkelsen fant at 60% av de finansielle tap skyldtes tap av strategiske planer, FoU og industriell prosessinformasjon. 74% av informasjonen var stjålet av insidere, dvs ansatte, tidligere ansatte, kontraktører, konsulenter og forretningspartnere. Omtrent tre fjerdedeler av informasjonen ble stjålet fra selskapenes avdelinger i USA.

Også når det gjelder omfanget av de lovlige formene for innsamling av økonomisk informasjon, business intelligence, spriker oppfatningene sterkt. I en rapport til The Society of Competitive Intelligence, hevdet Guy Kolb at 80% av amerikanske selskaper har innført systematiske former for innsamling av etterretningsinformasjon ( Voice of America, 25/2, 1997). På den annen side påstår Sam Perry (1995) at bare 5% av større amerikanske selskaper har et etterretningssystem på plass, mens 100% av japanske selskaper disponerer slike.

Større informasjonsverdi har det at økonomiske spionasjesaker som blir behandlet av FBI, har økt kraftig, fra ca 400 til 1200 saker i løpet av et par år. Så uansett hva som foregår av økonomisk spionasje, er det klart at FBI setter av større ressurser til å redusere omfanget av problemet.

Det hyppigst siterte tallet over samlede tap, kommer fra White House Office of Science and Technology, men det skyldes trolig at det tallet de kommer frem til, er $100 mrd – et greit tall å sitere. Ben N Venzke (1996) siterer et vanskeligere tall, $63 mrd.

Oppsummeringsvis kan vi si at mens de undersøkelsene som prøver å sirkle inn omfanget av den økonomiske spionasjen i USA, trolig har en viss verdi, skjemmes de av svært usannsynlige anslag over veksten. Jeg ser ikke hvordan det er mulig å tro at en tredobling av omfanget kan være mulig, når vi ser hvor saktevirkende de fleste faktorene som påvirker omfanget er.

Tallene oversatt til norske forhold

Det er klart at vi vanskelig kan ta tallene som er referert ovenfor, helt alvorlig. Men hvis vi aksepterer anslaget på $24 mrd som det mest sannsynlige for USA, hva ville vi forvente for Norge?

La oss anta at omfanget av industrispionasje for et land følger størrelsen av BNP, men at andelen av høyteknologiindustri også har mye å si. Med basis i Table 1 i World Development Report 1996 får vi da at hvis Norge var like høyteknologisk som USA, så skulle norske bedrifter tape rundt $388 mill pr år, eller nærmere 2,8 mrd kroner. Siden Norge på langt nær har samme andel høyteknologi, kan vi noe vilkårlig anta at tapet er det halve, dvs rundt 1,4 mrd kr pr år.

Hvis vi godtok det mest hyppig siterte tallet på $100 mrd, ville det norske tapet bli på ca 5,6 mrd kr, et problem verdt å ta alvorlig bare ut fra sin økonomiske betydning. Hvis vi går ut fra tallet på $1,5 mrd i amerikanske tap, blir de korresponderende norske tap rundt 90 mill kr årlig, et tall som harmonerer medre med mine egne gjetninger fra Nordsjøen. 5

DEL II: LITT ØKONOMISK ANALYSE

I det følgende vil vi først se på hvordan økonomisk spionasje organiseres, både mht hvilke beslutningstrukturer som utvikles og hvilke metoder som brukes for ulovlig å skaffe seg den ønskede informasjonen. Så vil vi se på noen former for hemmelig informasjon som har økonomisk verdi. Endelig vil vi se på noen økonomiske konsekvenser av økonomisk spionasje i et par situasjoner. Det vil imidlertid ikke her være mulig å foreta grundige analyser av problemene, som ofte vil være så sammensatte og vanskelige å analysere at det vil kreve et omfattende forskningsarbeid.

Hva slags utøvende organisasjoner?

I den klassiske formen for teknisk/økonomisk spionasje tenker en seg gjerne representanter fra en fremmed makt som stjeler tekniske hemmeligheter fra et norsk offentlig laboratorium for å fremme sitt eget lands tekniske utvikling, gjerne med vekt på den våpenteknologiske.

Dette passet trolig grovt sett som et bilde av den økonomiske spionasjen under den kalde krigen. Slik de sentralstyrte økonomiene var organisert, ville de offentlige etterretningsorganene ikke bare ha sterke sikkerhetspolitisk motiverte grunner til å anskaffe seg teknologisk informasjon. De ville også på vegne av sin stat ha økonomiske motiver. Årsaken til dette var nedfelt i systemet med planøkonomi. Der var det nemlig slik at den enkelte bedrift bare hadde svake, ja ofte negative, motiver for å innføre tekniske endringer. De skaffet dem for det meste bry og lite gevinst (Berliner, 1976). Dette var selve Achilles-hælen i dette økonomiske systemet. Bedriftene hadde derfor også liten egeninteresse av å finne ut av ny teknologi i andre land. Det var opp til de sentrale myndigheter å presse de enkelte bedrifter til å gjennomføre ønskelige teknologiske endringer. Det var dermed viktig for de sentrale myndigheter å finne ut av den tekniske utviklingen i utlandet. Av denne grunn måtte de også drive økonomisk spionasje rettet mot offentlige organisasjoner og private foretak i utlandet.

Etter at det økonomiske systemet endret seg dramatisk etter 1990, har dette motivet blitt borte. Vi må derfor forvente at økonomisk motivert økonomisk spionasje utført av sentrale etterretningsorganisasjoner fra de tidligere sosialistiske land (TSL), har gått drastisk ned. Kina kommer her i en mellomstilling.

Derimot skulle den enkelte bedrift i disse landene nå utvikle en egeninteresse for å innføre lønnsomme tekniske endringer. Mao skulle de nå ha samme egeninteresse av å drive med økonomisk spionasje som bedrifter i etablert kapitalistiske land. Dermed skulle den private etterspørselen etter økonomiske spionasjetjenester fra TSL gå opp.

Siden andre lands offentlige myndigheter bare i beskjeden grad kan dra nytte av økonomisk spionasje, vil de enten samle slik hemmelig økonomisk/teknisk informasjon for andre formål, eller de finner frem til samarbeidsformer som gjør at informasjonen kan overføres til private bedrifter. Land med store eksportorienterte bedrifter som samarbeider intimt med myndighetene, har større muligheter for å nyttiggjøre seg slik informasjon, og en kan derfor også forvente seg mer offentlig utført økonomisk spionasje fra slike land.

Frankrike gjennom sitt tidligere indikative planleggingssystem som etablerte nært samarbeid mellom myndigheter og bedrifter 6 , Italia før landet brøt opp med sine svære statlige industrikonglomerater og Japan og Sør-Korea med deres aktive strategiske, eksportorienterte industripolitikk, har vært eller er fortsatt land med en slik struktur at man kan forvente mer offentlig organisert industrispionasje fra dem enn fra andre land. 7 Sørafrika har tidligere, av tildels samme årsaker som Israel i dag, vært mer avhengig av å drive økonomisk spionasje enn andre land på samme utviklingsnivå.

I litteraturen rundt industrispionasje i USA hevdes det at CIA har identifisert Frankrike, Israel, Kina, Russland, Iran og Cuba som de landene som er mest engasjert i industrispionasje i USA (se CIA 1996). Det er imidlertid grunn til å tro at i denne listen er det også blandet inn noen politiske motiver. Japan og Sør-Korea er allment kjent for å være aktive. Taiwan likeså, selv om industrikonglomerater spiller en mindre rolle der. Ved å stå utenfor en del former for internasjonalt samarbeid, har risikoen for myndighetene her vært mindre. I denne regionen letter nok også en tradisjonell kinesisk kultur for uformelt samarbeid og overføring av informasjon frem og tilbake mellom myndigheter og foretak.

I USA og Vest-Europa kreves nok mer ekstraordinære tiltak. Spesielt er det grunn til å tro at omfanget av offentlig organisert industrispionasje i de ledende industriland vil avhenge av i hvilken grad de vil sette i gang en aktiv, strategisk industripolitikk eller ikke. Det er i så måte typisk at da det for alvor ble snakk om at CIA skulle engasjere seg med økonomisk spionasje i utlandet, var det i sammenheng med at Clinton-administrasjonen begynte å vurdere en mer aktiv industripolitikk (Dreyfuss, 1994).

En annen faktor som vil være med å bestemme omfanget av den offentlig organiserte økonomiske spionasjen i hvert enkelt land, vil være hva de tror omfanget er i andre land. Vi er, eller i det minste har vært, i en situasjon der omfanget var i ferd med å bli trukket oppover, fordi alle land forventet at andre lands etterretningsorganisasjoner ville bli trukket mer inn på det økonomiske området.

Alt i alt er det ikke grunn til å tro at det er utviklingen i offentlig sektor som primært vil påvirke omfanget av økonomisk spionasje. Drivkraften er i privat sektor. Både strafferettslig og politisk kan det nok ha noe å si om det spionerende og utspionerte foretak tilhører samme nasjonalitet eller ikke, men i utgangspunktet skulle ikke nasjonalitet bety noe. Det som betyr noe, er om og hvordan selskapene konkurrerer, eller ikke, reelt og potensielt.

I klassisk frikonkurranse kan ikke industrispionasje oppstå som noe problem. All interessant informasjon er nedfelt i de offentlig annonserte prisene. Det vil for det utspionerte selskapet være snakk om å bevare en eller annen form for (oftest midlertidig) monopolfordel som hemmeligholdet av informasjonen innebærer, men som det spionerende foretaket vil vinne en andel av.

Både den endelige etterspørrer av den ulovlige informasjonen og det utspionerte selskapet vil oftest være større bedrifter, men markedet for formidling av ulovlig informasjon vil likevel være dominert av småbedrifter og enkeltpersoner. En del grunner til dette er gitt i Andvig (1995).

For det første er innsamlingen av informasjon som industrispionasje innebærer, pr definisjon en ulovlig virksomhet. Ulovlig virksomhet drives under ellers like vilkår best i mindre organisasjoner (Reuter, 1983). For det andre innebærer det å bli tatt, ofte et betydelig ryktetap som rammer kjente, store selskaper med lang tidshorisont hardere. 8 Hvis vi videre antar at industrispionasje finner sted i miljøer der de fleste ansatte er lovlydige og holder tett om de fleste hemmeligheter, gir det en bedre utnyttelse av et bråddent kar, hvis en mellommann kan formidle den informasjonen som passerer ham til en rekke forskjellige bedrifter. Det vil bli for kostbart for ham å opprette et slikt kontaktnett på egenhånd. En mellommann vil lettere kunne gjøre det. Sett fra den andre siden, fra bedriften som er på jakt etter ulovlig informasjon. vil det ofte være lettere å lete gjennom en liste av mellommenn før de går inn i bedriften de trenger informasjon fra, fremfor å bygge inn et spionnett selv. Det er imidlertid klart at det blir vanskeligere å benytte seg av slike mellommenn, jo mer spesialisert og vanskelig tilgjengelig og mer tacit teknisk informasjon det vil være snakk om.

Resultatet er uansett at det på mange områder har utviklet seg et nett av konsulenter og informasjonsmeglere som har spesialisert seg i økonomisk etterretning og spionasje, og som glir forholdsvis lett mellom lovlig og ulovlig virksomhet. Dette er velkjent i norske oljemiljøer.

Nærmere om ulike måter å formidle ulovlig informasjon

I ekstreme tilfeller kan vi regne med at et større selskap bruker klassiske spionmetoder overfor et annet, som f eks å sørge for at en av dets egne ansatte får en jobb i et konkurrerende selskap for å kunne spionere. Men dette er både en for kostbar og risikabel metode til at den vil bli tatt i bruk for ofte. Derimot er det trolig både vanlig og på mange måter rimelig at en del utviklingsland søker å styre sine utenlandsstudenter mot arbeidsplasser der de kan bringe mest mulig økonomisk verdifull (lovlig og ulovlig) informasjon hjem. Dette er noe kinesiske studenter har gjort i spesielt stort omfang i USA, og trolig også i mindre skala i Norge.

Vanlige økonomiske, kriminelle metoder er trolig de mest virksomme også i den økonomiske spionasjen: Korrupsjon (bestikkelser), underslag og tyveri. Her kan det være på sin plass med noen definisjoner:

• En handling er korrupt dersom et medlem av en organisasjon benytter seg av sin beslutningsrett, sin informasjonsadgang eller andre av organisasjonens ressurser til fordel for et ikke-medlem og dermed mottar kontanter eller andre økonomisk verdifulle goder eller tjenester på en måte som enten er ulovlig eller strider mot organisasjonens egne regler og formål.

• En handling representerer et underslag dersom et medlem av en organisasjon benytter seg av sin beslutningsrett, sin informasjonstilgang eller sine øvrige tilganger til organisasjonens ressurser på en slik måte at han skaffer seg selv – og eventuelt andre medlemmer i organisasjonen – økonomisk verdifulle goder eller tjenester på en måte som enten er ulovlig eller som strider mot organisasjonens egne regler og formål.

Det kan være verdt å merke seg at korrupsjon og underslag kan omfatte handlinger som ikke er ulovlige i juridisk forstand, men som strider mot selskapets regler eller formål. Dette kan ofte være tilfelle for kjøpende selskap. Videre kan en ha handlinger som representerer korrupsjon i lovens forstand, uten at den strider mot selskapets regler og formål. Det kan ofte være tilfelle for selgende selskap. Vi definerer altså korrupsjon inklusivt, slik at det er tilstrekkelig at en handling enten er korrupt i juridisk forstand eller strider mot selskapets regler; den trenger ikke stride mot begge regelsett. I begge tilfeller er det av stor betydning for aktørene å holde handlingene hemmelige. For å sikre dette, kreves ofte en særskilt teknologi, inkludert organisatoriske forholdsregler.

Den sentrale forskjellen mellom korrupsjon og underslag, slik vi definerer det, er altså at i korrupsjonssaker vil også eksterne aktører være involvert. Det skal minst to til for å få gjennomført en korrupt transaksjon. Når det gjelder underslag, er det i mange tilfeller tilstrekkelig med én. Underslag er definert vidt, slik at det ikke bare omfatter underslag av penger, men også f eks ulovlig bruk av et selskaps realressurser for privatøkonomiske formål.

Det skulle her være innlysende at ikke alle former for korrupsjon som kan være rettet mot et privat selskap, vil være økonomisk spionasje. Det er ikke snakk om å kjøpe beslutninger, bare informasjon.

Hva menes med underslag i denne konteksten? Informasjonen blir jo til syvende og sist kjøpt av det konkurrerende selskapet? Problemet blir først og fremst aktuelt når den spionerende bedrift først kjøper informasjonen etter at insideren har sluttet. I mange tilfeller vil en verdifull ansatt slutte og bringe med seg en pakke av lovlig og ulovlig informasjon om bedriftens hemmeligheter. Hvis denne er nedfelt i disketter, kan disse diskettene inneholde bare eget arbeid, en del fellesarbeider eller fullt ut andres arbeid. Informasjonen/ferdighetene kan han bruke til å opprette sin egen bedrift, og fortsatt selge sine tjenester tilbake til moderbedriften. Han får da kapitalisert en del av sin og moderbedriftens kapitalverdier. Det siste representerer en form for underslag, men vil ofte være fullt lovlig. Eller han kan realisere sin kapitalverdi ved å selge den delen av moderbedriftens hemmeligheter han kjenner til, til konkurrentene sammen med sine egne ferdigheter. Dette kan også sees på som en form for underslag, men i grenselandet mot tyveri. Eller han kan bringe med seg sine ferdigheter og hemmeligheter, og bli direkte ansatt i konkurrentens bedrift. 9 Underslag vil vi altså betrakte som en form for tyveri av en insider, slik at korrupsjon og underslag tilsammen utgjør insider handelen når det gjelder ulovlig salg av bedriftshemmeligheter.

Her er det imidlertid grunn til å peke på at vi befinner oss i et område med mange uklarheter. For å stjele noe, må det være noen som eier det som stjeles, og det er ofte vanskelig å gi en juridisk og moralsk avgrensning av eiendomsrett til informasjon. Det vil i praksis være en flytende overgang. Flertallet vil regne ferdighetene utviklet i moderbedriften som rettmessig den ansattes. Men de ferdighetene vil ofte ikke kunne brukes uten i samspill med dataprogram, hvorav noen kan være utviklet av den ansatte selv. Har han lov til å bringe det over?

Som nevnt tidligere, regnet amerikanske eksperter med at omtrent tre fjerdedeler av den økonomiske spionasjen ble levert av insidere. Resten blir fremskaffet ved andre metoder, inkludert rene eksternt foretatte tyverier.

En bemerkning om data og industrispionasje

I mange fremstillinger legges det vekt på de økte muligheter for industrispionasje som ligger i dagens datasystemer. Det er sikkert på mange måter riktig. Det er antagelig lettere å stjele bedriftshemmeligheter eksternt via Internett o.l. Men det alvorligste problemet dette reiser, er hva som skjer når en ansatt slutter i en bedrift. Det vil normalt være vanskeligere for en tidligere ansatt å glemme hemmeligheter. Eksempelet med GM/Volkswagen understreker betydningen av og vanskelighetene på dette området.

Økonomisk spionasje under anbudsprosesser

Det er et gjennomgående punkt i det følgende at både insentivet til økonomisk spionasje og virkningene av den, vil varierer sterkt med den konkrete konkurransesituasjonen. Konkurransen om leveranse og utvikling av høyteknologiprodukter vil ofte bli avgjort gjennom at kjøper legger kontrakten ut på anbud.

I slike situasjoner vil leverandørene ikke bare ha interesse av å spionere på hverandre. De vil også ofte kunne tjene på å fremskaffe ulovlig informasjon om kjøper. Dessuten impliserer anbudssituasjonen at kjøper vil besitte viktig informasjon om konkurrentene. Et annet interessant trekk ved situasjonen er at det vil være viktig å holde ikke bare teknologisk informasjon, men også prissituasjonen hemmelig. I Andvig (1995) fokuseres det på hvordan slik hemmelig prisinformasjon søkes ulovlig avslørt, og hvilke konsekvenser dette får for konkurransesituasjonen i Nordsjøen.

Formelt sett domineres situasjonen av lukkede anbud, der kjøper har rett og plikt til å holde leverandørenes anbud hemmelige for hverandre. I enkle tilfeller vil tilslaget gå til den med laveste pristilbud. I mer realistiske situasjoner vil ofte valg av tekniske løsninger være avgjørende. Spesialiserte informasjonsmeglere har ofte vært i stand til (ulovlig) å få tak i anbudsdokumentene. De vil ofte nærme seg leverandøren med det laveste anbudet og fortelle om konkurrentenes tilbud. Selv om det strider mot reglene, vil dette gjøre det mulig for selskapet å forhandle seg frem til en uplift – å få opp prisen til like under det nestlaveste anbudet.

Dette kunne tilsynelatende stride sterkt mot kjøpernes interesse, men hvis denne formen for økonomisk spionasje ble tilstrekkelig utbredt og var det eneste som skjedde, ville selve konkurransesituasjonen endre seg til selskapenes fordel: Hvis alle leverandørende visste at de kunne forhandle seg frem til høyere pris, ville de starte ut med lavere anbud. Selve konkurransesituasjonen ville endre seg fra såkalt engelsk auksjon til såkalt Vickrey auksjon. (Oppkalt etter en økonom som fikk Nobelprisen bl a som resultat av sine originale analyser av auksjonsprosesser.)

Men hvis prisinformasjonen som ble fremskaffet ved økonomisk spionasje ikke ble fordelt på denne selektive måten, men i stedet ble solgt av informasjonsmeglere til alle de involverte leverandører som var villig til å betale, ville situasjonen bli en helt annen. Leverandørene kunne da, paradoksalt nok, lettere organisere karteller, fordi alle ville vite om de andre holdt seg til deres (ulovlige) prisavtale eller ikke. En slik aktivitet vil åpenbart ramme kjøperne. Generelt kan vi altså slutte at ikke bare den opprinnelige konkurransesituasjonen, men også den måten den ulovlige informasjonen spres på, vil påvirke de økonomiske virkningene av den økonomiske spionasjen. Dette eksempelet har den tilleggsinteresse at her er også noen bedriftshemmeligheter ulovlige – andre ikke.

Foran har vi konsentrert oss om prisinformasjon, delvis fordi de teknologiske sidene er svært uoversiktlige, delvis fordi vi bygger på en utredning for oljeindustrien, og delvis fordi salg av teknologiinformasjon trolig har størst verdi for leverandørene.

En anbudsrunde er svært sårbar også for industrispionasje. Når de potensielle leverandørene leverer inn sine anbud, kreves det i seriøse anbud en svært detaljert beskrivelse av hvordan de teknisk sett har tenkt å løse oppgaven. Det er vanskelig å være så detaljert uten å avsløre noen former for bedriftshemmeligheter. Slik anbudet er organisert (sealed bid first price auction), forplikter som kjent kjøper å holde konkurrentenes anbud hemmelig for hverandre. Hvis kjøper ikke selv har virksomhet på feltet eller tenker å ekspandere i denne retningen, har han ikke selv interesse av disse hemmelighetene. Men anbudsdokumenter blir likevel ofte kopiert og ender i en informasjonsmeglers hender. Dermed byr en anbudsrunde på en stor mulighet for konkurrentene til å spionere på hverandre.

I motsetning til prisinformasjon som primært vil ha verdi i den enkelte anbudskonkurranse, vil teknologiinformasjon som er ulovlig innhentet, kunne ha varig verdi for konkurrentene. Siden denne risikoen for å bli frastjålet informasjon selvsagt er kjent for alle konkurrentene, vil de såvidt mulig prøve å la være å avsløre for mange tekniske detaljer. Slik større innkjøp er organisert på norsk sokkel, der alle medeierne i en blokk skal informeres, er leverandørene svært engstelige for at anbudsdokumenter skal selges av en utro tjener eller komme på avveie på en mer tilfeldig måte.

Offentlige innkjøp organiseres stort sett i form av anbud. Ofte vil anbudene være organisert som åpne, ikke lukkede anbud, men de samme overveielsene vil grovt sett gjøre seg gjeldende her. Som et ledd i liberaliseringen av det internasjonale handelssystemet, har en blitt enige om å legge mer av offentlige innkjøp ut på internasjonalt åpne anbud. Hvis en kan se noen åpenbare økonomiske grunner til at økonomisk spionasje over landegrensene skal øke, er det her, hvor både muligheter og insentiver åpenbart vil øke i styrke. I tillegg kommer at økonomisk spionasje på dette felt fortere vil kunne bli en sak for et lands etterretningstjeneste. Her vil det imidlertid ikke bare være snakk om forsøk på å kjøpe ulovlig informasjon om både kjøper og konkurrenter, men også forsøk på å kjøpe beslutninger, det andre hovedområdet for korrupsjon.

Økonomisk spionasje og teknisk innovasjonstakt

Det sentrale økonomiske problemet når det gjelder virkningene av økonomisk spionasje, er hvordan den vil påvirke den teknologiske utviklingen i samfunnet. På den ene siden vil det bli mindre lønnsomt å finne opp noe økonomisk nytt og lønnsomt, hvis hemmeligheter raskt blir oppdaget og ikke seriøse oppfinnere eller selskaper drar avgårde med store andeler av gevinsten av nyvinningene. På den annen side, når nyheten først er skapt, representerer det en form for sløsing å holde den hemmelig for andre, fordi kostnadene ved å spre informasjon er små, og de tekniske nyvinningene vil kunne spre seg fortere hvis andre klarer å få kjøpt dem, selv om denne denne spredningen er ulovlig.

Sett i et internasjonalt perspektiv, kan også tiltakene mot økonomisk spionasje oppleves som urettferdige: Ikke bare skal en akseptere en rettsorden som hindrer spredning av økonomisk nyttbar teknologisk informasjon fra USA til fattigere land. Gitt dagens internasjonale fordeling av kunnskapsindustri, skal en til og med oppmuntre til å holde innovasjonstakten oppe i de kunnskapsrike land. 10 Øst- og Sørøst-Asia hadde kanskje vært langt fattigere i dag, hvis de ikke hadde ført en økonomisk politikk som også omfattet industrispionasje.

Vi vil ikke i det følgende gi noen uttømmende analyse av dette dilemmaet, som vil måtte løses forskjellig alt etter hvilken type konkurransesituasjon som beskrives, og etter hva forrretningshemmelighetene består i. Mens det finnes etablerte analyser av forskning og utvikling, av patentering og lisensregler, finnes det lite av analyser av forretningshemmeligheter i bred forstand. 11

I den enkle situasjonen der en bedrift har funnet ut en ny teknikk som kan lage det samme produktet til lavere kostnader, vil det oppstå et dilemma om den nye prosessen skal patenteres eller holdes hemmelig. Ved å patentere, vil omverdenen få vite om den nye prosessen, men forbys å bruke den. Hvis patentet er vanskelig å beskytte i land med svake offentlige apparater, eller er lett å bryte, vil det foreligge et insentiv til å holde prosessen hemmelig. Hvis ledelsen vet at de i alle tilfeller vil bli utsatt for omfattende industrispionasje, vil en kanskje velge patentering likevel.

Tirole (1988) gir en oversikt over situasjoner der FoU brukes strategisk i ulike konkurransesituasjoner som hadde vært underkastet en systematisk analyse. Det vil føre for langt her å vise hvordan økonomisk spionasje vil påvirke utfallet i alle tilfellene. La oss bare gi et par raskt skisserte eksempler. 12

Tenk på en situasjon der bare to eller noen få deltakere er involvert, som uavhengig av hverandre holder på å utvikle beslektede, patenterbare innovasjoner, der likheten er så stor at bare én av dem vil kunne få det. Hvis de, f eks gjennom industrispionasje, får vite om hverandres FoU-utvikling, kan dette utløse et patentkappløp som for en tid kan føre til en overinvestering i FoU. Hvis patentet blir respektert, vil bare vinneren tjene på det. Taperens investeringer blir verdiløse. Hvis begge vet at patentet ikke vil gi effektiv beskyttelse, fordi taperen gjennom spionasje og såkalt reverse engineering vil vite så mye om vinnerens teknologi at han vil kunne omgå patentet, vil en unngå et patentkappløp, og industrispionasjen vil gi et lavere FoU nivå.

Ved såkalte drastiske innovasjoner, der det blir umulig å drive med overskudd med gammel teknologi, vil alle enheter unntatt innovatørbedriften drives i konkurs, og markedsform vil endre seg til monopol. Industrispionasje vil i slike situasjoner kunne bevare en tilnærmet frikonkurranse, noe som vil være til fordel for forbrukerne.

De fleste økonomer vil hevde at når det gjelder tekniske innovasjoner, vil en stå overfor et markedimperfeksjonsproblem pga informasjonens offentlig gode karakter: Det koster ikke noe særlig mer å la mange få tilgang til den. Det bli dermed ikke mulig å tjene penger på å fremskaffe slik informasjon. Hvis informasjonen skal frembringes av private aktører, må det skaffes former for eiendomsrett til den; et monopol. Men hvis dette monopolet blir for strengt og for langvarig beskyttet, betyr det at spredningen av tekniske nyvinninger går så tregt at den realiserte nyvinningstakten går ned.

Rundt 1960, da økonomer for alvor startet å analysere denne markedsimperfeksjonen, var en tilbøyelig til å peke på at dilemmaet kunne løses ved enten å finansiere eller å organisere mye av den relevante FoU gjennom det offentlige. I dagens internasjonale ordninger legges hovedvekten på å stimulere FoU gjennom strengere patentbeskyttelse og bedre beskyttelse og klarere eiendomsrett over bedriftshemmeligheter. Det blir lagt mindre vekt på at grunnen til at man vil gi slik beskyttelse, er at den tekniske utviklingen skal komme konsumentene til gode. Den må spres. Hvis beskyttelsen blir for streng, blir spredningen for treg. Hvis beskyttelsen blir for streng, blir lønnsomheten av industrispionasje for høy, og omfanget øker. Det er muligens det som er i ferd med å skje i dag. Men da vil også slik spionasje være samfunnsmessig lønnsom. Den beste motpolitikk vil dermed ikke være en hardere og mer effektiv bekjempelse av problemet med politi og rettsapparat, men en oppmyking av patentbeskyttelsesregler og andre former for kanalisering av lovlige former for spredning av teknologiske nyvinninger.

Betraktninger om økonomisk spionasje og etterretningsorganisasjoner

Det har lenge vært en oppfatning at krigen har spredd seg fra det tradisjonelt sikkerhetspolitiske til det økonomiske området. Dette viser bl a gjennom at omfanget av økonomisk spionasje er økende; eksplosivt økende hvis vi skal tro en del konsulentrapporter (og det skal vi ikke). Selv om det er for enkelt å tro at all handel fører til mer fred og samforstand, har jeg indirekte prøvd å vise at krigsmetaforen er fullstendig feilplassert og kan virke skadelig.

Det er mulig at omfanget av økonomisk spionasje – også over landegrensene – øker. Det skyldes i så fall en del relativt sakte virkende faktorer: En tendens til å gi økt beskyttelse av privat eiendomsrett over en i prinsippet offentlig tilgjengelig informasjon, utvikling av datateknologi som gjør det lettere å bringe med seg og stjele en bedrifts teknologi utenfra, samt en bevisst outsourcing av aktiviteter styrket av en tendens til å kapitalisere humankapital i form av konsulentselskaper. En faktor kan også muligens være en sakte demoralisering av ansatte i det offentlige og i private bedrifter, som gjør det lettere å kjøpe ulovlig informasjon. Når en økt andel av den økonomiske spionasjen kanskje skjer over landegrensene, er det dels en naturlig følge av den internasjonalisering av produksjonen som har foregått med en sterk økning av utenlandske direkteinvesteringer i de fleste land. I samme retning virker også kravet om at offentlige innkjøp i OECD-land i økt grad skal legges ut på internasjonale anbud, kombinert med at korrupsjon synes å være et økende problem i offentlig sektor.

Alle disse mekanismene er saktevirkende og kan vanskelig forklare eksplosive endringer. De eneste plausible forklaringene på eventuelle drastiske økninger, må eventuelt koples til etterretningsorganisasjonene selv. Når de setter økte ressurser på problemet, vil de oppdage saker som nesten står i fast proporsjon til de ressursene som overføres. (Dette må være noe av forklaringen til at FBI har oppdaget så mange flere saker i løpet av et par år.)

For det andre vil den saksmengden som når ett lands etterretningsvesen på området, stå i forhold til hva de andre landene setter inn. Hvis slutten på den kalde krigen betyr et slikt skift, og alle land krever en økning av sin økonomiske kontraspionasje som er proporsjonal med den opplevde økning i andre lands innsats, vil vi fort få en situasjon der omfanget av økonomisk spionasje og kontraspionasje fra offentlig sektor vil øke raskt, enda det bare skjer en moderat økning i den økonomisk motiverte økonomiske spionasjen i privat sektor. 13

Når det gjelder CIA, vet vi at ideen om en dramatisk økning var på tale, og ble også sterkt fryktet av kritiske observatører. Fra et liberalistisk ståsted påpeker Kober (1992) hvor risikabel blandingen av en aktiv industri- og handelsepolitikk og aktiv økonomisk spionasje fra CIAs side vil kunne bli. Sommeren 1992 tok Senatets Select Committee on Intelligence initiativ til et møte med amerikanske toppledere i næringslivet, som kunne ført langt i denne retning. Clintons opprettelse av the National Economic Council virket på samme måte. Men som nevnt synes utviklingen å ha blitt bremset opp. Til å begynne med virket det hemmende at Robert Gates, direktør i CIA under Bush-administrasjonen, var sterkt i mot økonomisk spionasje (Dreyfuss, 1995). Kanskje har en siden satt i gang en ekspansjon i CIA, men begynt å gå stillere i dørene. At CIA fortsatt kanskje ekspanderer, kan CIAs svar på følgende spørsmål fra Senatets etterretningskomite tyde på: Who determines whether the value of the economic information to be collected outweighs any risk of collection? CIA svarte: We have a formal process for evaluating risks/benefit of collection efforts. Moreover, we have just established a new process to serve very senior policymakers who have expressed specific needs for riskier (våre kursiveringer) information (...) (CIA, 1996). Tydeligere kan det vel ikke sies at CIA er bundet til å ekspandere på området?

Likevel – i offentlighetens øyne – har det blitt overlatt til FBI å virkelig gå tungt inn i området økonomisk spionasje. Dette er også inntrykket fra observatører som følger etterretningstjenestene nøye. Venzke (1996) slår fast: FBI has taken the lead role in what is a relatively new campaign to stop economic espionage.

Internasjonale begrensninger på økonomisk spionasje

Hvis det for øyeblikket finnes en mulighet for at en kan få et etterretningskappløp mellom ulike land på det økonomiske området, hvor en vil ende opp i en likevel der alle land sitter med større apparater enn de de ville ha ønsket hvis alle land hadde mindre, kan det bremses? Finnes det f eks muligheter til å utvikle internasjonale avtaler på området?

Her er det nærliggende å tenke på det arbeidet som foregår i OECD om å utvikle en avtale hvor de enkelte land gjør økonomisk spionasje straffbart for deres innbyggere i utlandet. 14 Denne avtalen er ikke planlagt å gjelde for korrupsjon rettet mot private foretak. Ved en slik utvidelse ville en i praksis få et forbud mot de fleste viktige former for internasjonal økonomisk spionasje. Er en slik utvidelse ønskelig?

Ikke ubetinget. Slik arbeidet nå står, er det f eks fare for at et forbud om internasjonal korrupsjon vil føre til mer, ikke mindre, internasjonal økonomisk spionasje. Årsaken er den enkle at OECD ikke har noe apparat for å overvåke og sanksjonere overtredelser. Dette vil måtte bli overlatt medlemslandene. Men hvert enkelt land vil mistenke bedrifter fra andre land for å bryte avtalen, eventuelt understøttet av enkelte lands myndigheter. Med andre ord vil de bli nødt til å drive med økonomisk spionasje på nye områder. Hvis forbudet ble utvidet til også å gjelde for privat sektor, vil området for slik økonomisk (kontra)spionasje øke ytterligere.

Det sentrale problemet med en internasjonal avtale på området er at problemet har en slik struktur at det vil lønne seg for hvert land å bryte avtalen selv hvis alle andre land respekterer den.

Oversettelse til norske forhold

Både ØKOKRIM og Stavanger politikammer har vært inne i en rekke saker som har dreid seg om økonomisk spionasje. Jeg kjenner ikke noe særlig til situasjoner der andre lands myndigheter har vært direkte involvert. Det er vel lite som taler for at disse sakene bør overføres fra politi til etterretningsvesen. Spørsmålet stiller seg annerledes når det gjelder økonomisk spionasje når denne er støttet eller utført av fremmede lands egne myndigheter. Det vil da normalt dreie seg om spesiell teknologi. Antagelig er det særlig deler av norsk oljeteknologi og forsvarsindustri som har størst interesse.

Det kreves som regel betydelig økonomisk og teknologisk innsikt for både å drive og forhindre økonomisk spionasje, noe både erfaringene fra ØKOKRIM og Stavanger politikammer viser. Det spørs om det vil være fornuftig å bygge opp et eget slikt miljø i etterretningsvesenet. Ut fra mitt bekjedne kunnskapsgrunnlag, tror jeg i hvert fall i første omgang at det vil være fornuftigst om ØKOKRIM kan bli tildelt de fleste slike etterretningsoppgaver.

Det er imidlertid mulig at det finnes en en våpenteknologisk blokk bestående av våpenindustri og offentlig våpeninnkjøp som burde behandles spesielt. Både sikkerhetspolitiske overveielser, det økte omfanget av hemmelighold som preger denne sektoren i forhold til andre, at sannsynligheten for industrispionasje fra fremmede lands myndigheter er spesielt høy, samtidig som sannsynligheten for korrupt påvirkning av innkjøp er større enn på andre områder, tilsier spesiell behandling. Dertil skulle det være mulig å ha en enhet som besitter rimelig kompetanse på et mer avgrenset område. En slik enhet burde kanskje snarere koples til etterretningsvesenet og ikke ØKOKRIM, selv om det finnes argumenter begge veier.