10 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

10.1 Innledning

Utvalget er bedt om å gi en vurdering av hvordan informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) har og kan innvirke på livssituasjonen til mennesker med funksjonsnedsettelser. Kapitlet innledes med en beskrivelse av hva som kjennetegner «ny teknologi» og hva som karakteriserer utviklingen av denne teknologien, før utvalget ser nærmere på internasjonale og nasjonale mål, lovverk, og hvilke sektorer som er berørt. Deretter beskrives muligheter og hindringer mennesker med funksjonsnedsettelser møter i forhold til teknologien, praktiske og etiske konsekvenser, og hvilke utfordringer en står overfor. Til slutt beskrives de viktigste virkemidlene for å utvikle allmenn tilgjengelig teknologi.

10.2 «Ny» teknologi

Informasjonsteknologi har de senere år endret karakter fra å være et verktøy hovedsakelig for beregning av definerte oppgaver til å bli et medium for kommunikasjon og samhandling. Som et ledd i denne prosessen har frittstående datamaskiner blitt erstattet av store, kompliserte nettverk av datamaskiner og annen teknologi. Svært mye er bygget opp omkring Internett og World Wide Web (WWW), eller VerdensVeven, som nettverket blir kalt på norsk. Dagens informasjonsteknologi kjennetegnes av:

• en rivende utvikling - der informasjonsteknologien videreutvikles, forbedres og fornyes i et hurtig tempo - dette gjelder alt fra maskinvare og programvare til spesialisert nettverksteknologi.

• et stadig bredere anvendelsesområde - der den nye nettverksbaserte økonomien kan komme til å fortrenge den konvensjonelle industribaserte økonomien.

• stor fleksibilitet - fordi informasjonsteknologien er blitt mer fleksibel og samvirke mellom ulike systemer er mulig i større grad enn tidligere.

• uoversiktlighet - fordi den raske utviklingstakten gjør det vanskelig å beholde oversikt - f. eks. å vite hva man skal satse på i forbindelse med innkjøp av nytt utstyr.

Det tekniske grunnlaget for informasjonsteknologien ligger i det vi kaller digital teknologi. Digital teknologi innebærer kort sagt at datamaskinen omformer all informasjon, enten det er lyd, tekst eller bilde, til en kombinasjon av tallene 0 og 1. På denne måten er det mulig å kombinere ulike typer informasjon på måter som tidligere ikke var mulig. Alle typer digitalisert informasjon kan i prinsippet lagres, endres og overføres på samme måte og av samme utstyr. Digital representasjon erstatter de tidligere analoge metodene for produksjon, distribusjon og mottak av informasjons- og kommunikasjonstjenester.

IT-, tele- og kringkastingssektorene har historisk hatt egne, separate, systemer for produksjon, distribusjon og bruk. Telekommunikasjon og kringkasting har tradisjonelt anvendt ulike former for analoge teknologier, mens IT-sektoren har vært forankret i den digitale teknikken. Utviklingen og anvendelsen av digitaliseringsteknologien innebærer en grunnleggende forandring, ved at de tre sektorene får en felles teknologisk basis. Dermed viskes skillene mellom sektorene i prinsippet ut.

Informasjonsteknologien tas i bruk på en rekke områder. Stadig mer av det vi kjenner som vanlig forbrukerteknologi utstyres med små datamaskiner, grafiske styringssystemer eller betjeningspanel med menysystem.

10.2.1 Hva kjennetegner den videre utviklingen

Takten for teknologisk nyvinning akselererer kraftig. I dag skjer betydningsfulle teknologiske endringer i løpet av et par år. F.eks. er WWW alt i dag en sentral samfunnsmessig såvel som økonomisk faktor, men eksisterte ikke for ti år siden. Utviklingstakten for ny teknologi vil fortsette å akselerere. Informasjonsteknologien fornyes, utvides og tas i bruk i stadig raskere tempo, og bruksområdet blir hele tiden større. I et litt lengre tidsperspektiv er det umulig å forutsi med sikkerhet hvilken retning denne utviklingen vil ta. Dataeksperter på begynnelsen av 1980-tallet forutså f.eks. ikke WWW, men hadde i stedet store forventninger til kunstig intelligens, - forventninger som ikke er blitt innfridd. En del generelle trender for den videre utvikling synes imidlertid klare:

• raskere: Siden midten på 1960-tallet har datamaskiner hvert annet år doblet sin lagringskapasitet og maskinkraft per kostnadsenhet. Dette vil fortsette, og innebærer at informasjonsteknologien benyttes til stadig nye og mer kompliserte oppgaver.

• mindre og billigere: Mikroprosessorer blir stadig mindre, i samme takt som prisen synker. Mikroprosessorer bygges inn i nærmest alt. At en dør hadde en innebygd mikroprosessor virket som science fiction for ti år siden - i dag er det uvanlig å finne en hotelldør uten en blinkende mikroprosessor.

• altomfattende nettverk: Mikroprosessorer kan kommunisere med hverandre. Resultatet er et nærmest altomfattende nettverk bygget opp av billioner av primitive sensorer.

• større tilpasning: Fremtidens nettverk fører til større tilpasning mellom tjenester og mellom utstyr. Grensene mellom tidligere adskilte bransjer viskes ut. Telefoner og fjernsynsapparater er datamaskiner, og en pc kan allerede brukes både som telefon og fjernsyn.

• økt forflytning: Informasjonsteknologien vil i stadig større grad understøtte forflytning - man vil ikke lenger være knyttet til en stedbundet arbeidsstasjon eller pc, men kan koble seg til elektroniske nettverk bare man har tilgang til en linje.

Utviklingen av en felles teknologisk basis innebærer et brudd med den tradisjonelle måten å skille mellom de ulike sektorene. Tidligere trakk man opp sektorgrenser ved henvisning til informasjonens form og fremføringsmetode. Teleselskapene leverte lyd og tekst over telenettet, aviser og forlag trykket tekst og bilder på papir, kringkastingsselskapene leverte levende bilder og lyd over kringkastingsnettet og IT-selskapene utviklet systemer for behandling og lagring av data. Etter hvert går utviklingen i retning av at disse sektorene beveger seg mot en sammenvevet informasjons- og kommunikasjonssektor. Denne utviklingen kalles konvergens. (NOU 1999:26 Konvergens - sammensmeltning av tele-, data- og mediesektorene). Begrepet «konvergens» har ingen entydig betydning, men det kan forsøkes oversatt med sammensmelting eller tilpasning.

10.2.2 Målformuleringer og lovregulering

Den fremtidige informasjons- og kommunikasjonssektoren har sin basis i tre sektorer: IT, tele- og kringkastingssektoren. Kringkastingssektoren er omtalt under kap. 8.3.5.

Telesektoren

De politisk vedtatte hovedmålene for utviklingen på teleområdet er:

• Å sikre husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til rimelig pris.

• Å sikre størst mulig verdiskaping og effektiv utnyttelse av ressursene i telesektoren, ved å sikre tilgang til og effektiv bruk av offentlig telenett og offentlig teletjeneste gjennom virksom konkurranse.

Disse målene er fulgt opp i Lov om telekommunikasjon av 23. juni 1995 nr. 39 (teleloven), som har en omfattende formålsbestemmelse i § 1-3 der lovens hovedformål angis i bokstav a): «Oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon og effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse.» Deretter følger formål i bokstavene b) til h) som kan sies å være utfyllende til dette. I bokstav f) er det angitt at teleloven har som formål å fremme behovstilpassede teletjenester.

I forbindelse med avvikling av de resterende enerettene i telesektoren het det at

«Det er nødvendig med en sterk regulering på telesektoren for å sikre telepolitiske mål. Dette gjelder ikke bare i en overgangsfase fra enerett til en situasjon med tilbud fra flere aktører. Også i en situasjon med flere aktører er det nødvendig med regulering for å ivareta forbrukernes interesser og for å sikre at konkurranse skjer på like vilkår.»

Og videre: «Regelverket vil i samsvar med norsk rettstradisjon, bli utformet som en kombinasjon av konsesjoner og forskrifter.» (St.prp. nr. 70 (1995-96). Ytelser til mennesker med funksjonsnedsettelser ble vedtatt lagt inn under pålagte landsdekkende tjenester, hvilket innebærer at det er leverandørene som i utgangspunktet må betale for tilrettelegging, ikke staten.

I telelovens § 3-4 er det gitt hjemmel for at telemyndighetene kan sette særskilte krav til tilbyder for å sikre funksjonshemmedes behov for tilgang til telenett og tilpasset teleutstyr, i forskrift, som vilkår i en konsesjon eller gjennom pålegg. Dette er fulgt opp i konsesjon til Telenor AS som i punkt 6 fastsetter at «Telenor skal tilby følgende ytelser til funksjonshemmede: Tilgang til teksttelefontjeneste for tale- og hørselshemmede og rabatt- eller refusjonsordning for blinde og svaksynte i forbindelse med bruk av opplysningstjenesten, videreføring av forsknings- og utviklingsoppgaver vedr. funksjonshemmede, eldre og andre brukeres behov for spesialtilpasning av telekommunikasjonstjenester (minst på dagens nivå) samt oppdatert katalog over teleutstyr for funksjonshemmede. Denne katalogen distribueres til hjelpemiddelsentralene.» Rabattordningen er utformet slik at synshemmede etter søknad til Telenor kan få benytte Opplysningen til redusert takst. For tiden er prisen satt til 2,50 kroner per samtale. Dette inkluderer også «180 Sett over». Kostnadene til ytelsene dekkes inn gjennom abonnementsavgiften som også kunder hos konkurrerende leverandører må betale til Telenor for nettleie.

I Stortingets behandling av St. prp. nr. 70 (1995-96) uttalte komiteen at «konkrete krav til utforming av generelle teletjenester som ivaretar funksjonshemmedes krav til tilgjengelighet og bruksvennlighet må ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen, og ber departementet følge dette opp» (Innst. S. nr. 284 (1995-96)). Samferdselsdepartementet har så langt ikke fulgt opp komiteens tilråding om å bruke konsesjonslovgivning som et aktivt styringsredskap for å sikre at generelle teletjenester utformes slik at de tilfredsstiller krav til tilgjengelighet og brukervennlighet på lik linje for hele befolkningen. Et eksempel på et slikt krav, er kravet om at telefonkatalogen skal finnes i to gratis utgaver: en papirutgave og en elektronisk utgave, for de som ikke kan lese papirutgaven.

IT-sektoren

«Det er et mål for regjeringen å utnytte den nye teknologien til å videreutvikle velferdssamfunnet. Dette krever at potensialet i norsk økonomi utnyttes, samtidig som vi lykkes i å inkludere alle i informasjonssamfunnet.»

Kilde: IT-politisk redegjørelse 2000

Regjeringen la i juni 2000 frem versjon 1.0 av eNorge-planen. eNorge er en prosessplan som rulleres hvert halvår. eNorge 2.0 kom i desember 2000, og eNorge 3.0 i juni 2001. Planen er en oppfølging av EUs eEurope-plan og skal sikre minst like ambisiøse mål på IT-området som formulert i eEurope. Målet med planen er å bidra til å skape et informasjonssamfunn for alle. «Dette er et verdimål. Vi ønsker at alle skal være med, og vi vil bruke den nye teknologien til å utvikle kunnskapssamfunnet i en miljøvennlig retning (IT-politisk redegjørelse 8. mai 2001). Planen bygger på tre grunnleggende forutsetninger: Tilgang - kompetanse - tillit.

• Regjeringen vil bidra til større tilgjengelighet slik at alle får tilgang til den nye teknologien.

• Regjeringen vil øke befolkningens kompetanse og forståelse for bruk av IKT (Informasjons- og KommunikasjonsTeknologi) slik at den enkelte blir i stand til å bruke IKT som et verktøy utfra sine ønsker og behov.

• Regjeringen vil gjennomføre tiltak, lover og regler som øker tilliten til teknologien. Internett skal være sikkert og tilgjengelig for alle - uavhengig av kompetansenivå.

Om mennesker med funksjonsnedsettelser heter det i eNorge 1.0 at IKT kan bidra til at flere funksjonshemmede kommer ut i arbeidslivet. Som nytt tiltak ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å vurdere en koordinert innsats for å fremme funksjonshemmedes mulighet i kunnskapssamfunnet.

I motsetning til tele- og kringkastingssektorene finnes det ingen sektorspesifikk regulering av IT-sektoren eller av Internett. Dette har ført til at Internett ofte har blitt omtalt som et «lovtomt rom». Dette er imidlertid en sannhet med klare modifikasjoner. Internett representerer ikke en fullstendig uregulert arena (NOU 1999:26). Både tele- og kringkastingslovgivningen kommer til anvendelse for enkelte IT-tjenester. En rekke Internett-baserte kommunikasjonstjenester vil falle inn under telelovens definisjon av telekommunikasjon og følgelig reguleres av teleloven. I tillegg reguleres IT og internettvirksomhet av den alminnelige lovgivning som konkurranselov, markedsføringslov, straffelov mv. Det finnes også spredte bestemmelser i ulike spesiallover som direkte angår bruk av denne teknologien. Slike bestemmelser finnes i åndsverkloven, straffeloven og personregisterloven.

10.2.3 Informasjonsteknologien er et tveegget sverd

Kommunikasjon og samhandling mellom mennesker har alltid ligget til grunn for all menneskelig kultur - uten kommunikasjon mellom mennesker opphører samfunnet som vi kjenner det. Teknologi har lenge vært en viktig del av dette fundamentet. F.eks. spilte telegrafen en vesentlig rolle under det nittende århundre, og utviklingstakten under det tjuende århundre ville neppe vært den samme uten telefoni. Det som skiller dagens kommunikasjonsteknologi fra tidligere tiders kommunikasjonsteknologi er først og fremst graden av tilpasning mellom ulike typer teknologier.

Den nye informasjonsteknologien, og økonomien bygget opp omkring den, griper inn på alle samfunnsmessige nivåer, og har derfor store konsekvenser for utviklingen - såvel nasjonalt som internasjonalt. Nettverksteknologien gir uante muligheter for nye tjenester og løsninger, men kan også i stor grad misbrukes. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på denne dualismen:

• fremskritt, utestenging og sårbarhet: Informasjonsteknologien brukes til å forbedre hverdagen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, men fungerer også utestengende. Økt teknologisk avhengighet fører til økt sårbarhet. Feil og sammenbrudd i teknologi oppstår som et resultat av feilaktig bruk eller uheldig konstruksjon, og kan føre til sammenbrudd i viktige samfunnsmessige funksjoner.

• kontroll og overvåking: Bruk av nettverksteknologi skaper elektroniske spor. Disse sporene kan utnyttes til å passe på personer med demens, eller å identifisere skyldige i kriminalsaker, men brukes også til uønsket maktbruk (f.eks. uønsket overvåking og kontroll).

• opplæring og manipulasjon: Store elektroniske nettverk gir nye muligheter for kontakt, undervisning og opplæring. De muliggjør imidlertid også en større grad av manipulasjon og propaganda på tvers av nasjonal kontroll. På grunn av valgmuligheter og kompleksitet, kan de være vanskelig å lære, og det er vanskelig å overskue konsekvensen av valg som blir gjort.

• internasjonalisering og kulturell forflatning: Nettverksteknologien fører til økt internasjonalisering og tilpasning, mens tradisjonell og lokal kultur kan få problemer med å overleve.

Økende automatisering med overgang fra manuelle tjenester til teknologibaserte tjenester skaper problemer for mange grupper (funksjonshemmede, eldre, barn). Fordi personer med funksjonsnedsettelser er en uensartet gruppe, passer ikke den samme løsningen til alle. Det som er «smart» for noen passer ikke nødvendigvis for andre. Personer med syns-, bevegelses- eller kognitiv hemning har forskjellige problemer med å bruke f.eks. grafiske menyer eller betalingsautomater. Samtidig er det også en hindring at mange ikke kjenner til hvilke muligheter og løsninger som faktisk finnes, og dermed avfinner seg med dårlig tilrettelagt utstyr fordi de ikke er informert om at det eksisterer mer funksjonelle løsninger. Teknologisk utvikling skaper også problemer fordi endringer i teknologi raskt gjør spesialutstyr utdatert og ubrukelig.

Teknologi virker både inkluderende og ekskluderende. F.eks. gjør Internett det mulig å kommunisere med andre ved hjelp av tekst, tale eller bilder enten privat eller på arbeid, mobiltelefon kan brukes som teksttelefon og som datamaskin. De som ikke har tilgang til disse mediene, eller forstår å bruke dem, blir værende utenfor. Det er et politisk mål at Norge skal være blant de ledende i verden i bruk av Internett og mobiltelefoni. Det er imidlertid en tendens til at teknologiseringen fører til nedbygging av manuelle tjenester. De som ikke har tilgang til tilrettelagt teknologi, eller behersker teknologien, mister tilgang til informasjon. De vil lett bli hemmet i å delta i sosiale og politiske aktiviteter.

Med IKT er vi på vei inn i det mange kaller for kunnskapssamfunnet. Et velfungerende demokrati forutsetter at alle statsborgere har reelle muligheter til informasjon og kommunikasjon. Internett er blitt en viktig kanal for å innhente offentlig informasjon. Informasjon som legges ut på Internett, er organisert for å være visuelt anvendelig på en dataskjerm. Det forutsetter at brukeren kan ta et raskt overblikk over skjermbildet, for så å gjøre sitt valg. Tekniske løsninger for synshemmede innebærer at skjermbildet avleses i sekvenser, gjerne linje for linje. Personer med synshemning må bruke mye tid på hvert skjermbilde og bruker dermed mye tid på informasjonssøk. Denne utviklingen fører til at synshemmede begrenses i sine muligheter for å ta del i og utføre sine demokratiske rettigheter og plikter.

Stadig mer omfattende bruk av informasjonsteknologi og Internett krever at brukere må forstå abstrakt og kompleks informasjon for å delta i samfunnslivet. Dette skaper problemer for grupper som har vansker med å forstå abstrakt eller kompleks informasjon. I tillegg krever det evne til å formulere sine spørsmål, og i mange tilfeller kreves praktisk kunnskap om det området man trenger informasjon om, for å kunne stille de riktige spørsmålene. F.eks. vil det å benytte seg av informasjonstjenester fra et reiseselskap (f.eks. NSB) via Internett kreve at man kjenner navnet på de ulike holdeplassene eller vet hva de ulike ruteforbindelsene kalles osv.

Intranett (et avgrenset nettverk for noen definerte brukere, f.eks. på en arbeidsplass) og «tynne klienter» har et betydelig effektiviseringspotensiale for mange arbeidsplasser. Uttrykket «tynne klienter» brukes om systemer der den tyngre del av IT-driften drives av sentrale maskiner, mens mindre drift legges på PC-nivå. På denne måten vil alle ansatte innen samme sektor jobbe med den samme programvaren mot samme datagrunnlag. Dagens praksis er imidlertid at programvare og organisering av data, utformes for å være hensiktsmessig og effektiv i bruk for seende. Synshemmede risikerer å bli mindre effektive på slike arbeidsplasser, fordi de ikke kan velge den optimale programvaren for å utføre oppgaven. De som tidligere har klart seg med forstørret skrift, må kanskje ta i bruk punktdisplay og syntetisk tale.

Stadig flere tjenester blir nettbaserte, og trenden tilsier at nettbaserte varianter prises gunstigere enn manuelle varianter for å forsere utviklingen. Synshemmede og andre som kan ha problemer med nettbaserte tjenester, kan således bli økonomisk skadelidende. Stadig flere internettjenester blir tilgjengelig via mobiltelefon. De som ikke kan lese av tekstfeltet, eller forstå å bruke mobiltelefonens mange muligheter, er utestengt fra slike nettjenester.

Mange har også problemer med den økende bruken av automatiserte telefontjenester. Automatiserte billettbestillinger og opplysningstjenester krever at brukeren kan orientere seg i en meny som blir opplest, ved hjelp av tastaturet på telefonen. Å benytte seg av slike tjenester krever kunnskaper og kognitive ferdigheter.

10.2.4 Er det mulig å tilrettelegge for alle?

Når det gjelder informasjonsteknologi er det gjerne slik at kurvene for pris og kvalitet går i motsatt retning, slik at jo bedre et produkt er desto billigere blir det. Flertallet av befolkningen vil derfor med stor sannsynlighet ha tilgang til den vanlige teknologien.

Mennesker med funksjonsnedsettelser vil imidlertid falle utenfor fordi programvare og teknisk utstyr ofte er lite funksjonelt utformet. Dette er i liten grad et teknisk problem, fordi avansert teknologi i langt større grad enn tidligere kan tilby avanserte, spesialiserte løsninger. Det finnes f.eks. dataprogrammer som snakker i telefonen, satelittbaserte talenavigatorer og mikroprosessorbaserte høreapparater som gir et tilnærmet normalt hørselsinntrykk.

Uten en overordnet styring støtes mennesker med funksjonsnedsettelser ut fordi spesialiserte løsninger vil være dyre i innkjøp og av dårligere kvalitet enn standardløsninger. Dette skjer fordi spesialiserte løsninger ikke vil selges i stor skala og fordi konkurransen i markedet vil bli mindre. Spesialiserte løsninger vil også alltid komme etter standardløsninger, fordi de er utviklet for å bøte på mangler ved standardløsningene i forhold til behovene personer med ulike funksjonsnedsettelser har.

I hvilken grad man lykkes i å tilrettelegge for alle er mer et spørsmål om holdninger, lovgivning og økonomi enn om teknologiske muligheter.

10.2.5 Begrensningen ligger i de krav vi ikke stiller

Begrensningen ligger altså ikke i informasjonsteknologien i seg selv, som nettopp er karakterisert ved stor fleksibilitet, men skyldes først og fremst økonomiske og politiske prioriteringer. Teknologiutviklingen er i alt vesentlig kommersiell, og dermed er det de store brukergruppene som er mål for utviklingen. Kommersiell virksomhet tar ikke hensyn til minoriteter. Nettopp derfor er innsats og styring fra det offentlige viktig. Viktige kriterier i denne sammenheng er:

• åpenhet: Det er viktig å satse på åpne systemer som lett kan tilpasses ulike typer programvare, slik at man reduserer behovet for spesialiserte løsninger.

• samvirke: Systemer må kunne samvirke med andre systemer - f.eks. også med systemer som ennå ikke eksisterer. Dette krever utvikling av overordnede strukturer og mønstre i form av generelle arkitekturer for samvirke mellom systemer.

• endringsmulighet: Man må ta høyde for forandring når nye systemer utvikles. Igjen er det behov for overordnet planlegging og arkitektur.

• plattformuavhengighet: Informasjon og tjenester på WWW må organiseres slik at de ikke er avhengige av bestemte plattformer. Spesielt må alle nettbaserte tjenester kunne presenteres som tekst.

NOU 1999:26 fastslår at hele befolkningen skal ha tilgang til grunnleggende teletjenester, og det legges vekt på at utbredelsen av elektroniske informasjons- og kommunikasjonstjenester ikke må skape nye eller reprodusere gamle sosiale skillelinjer. Det vurderes også eventuelle behov for endringer i de gjeldende reguleringene. Funksjonshemmede brukere er imidlertid ikke nevnt som en spesiell gruppe. Imidlertid er det lagt vekt på å sikre lik mulighet på tvers av kjønn, bosted, alder eller sosial tilhørighet.

10.2.6 Krav som ikke stilles begrenser mulighetene for nytte og bruk

Digitalisering, der tale, tekst og bilde kan overføres i samme nett, åpner for nye muligheter for kommunikasjon og for å kombinere ulike tekniske innredninger. Dette legger til rette for et fleksibelt brukergrensesnitt som er tilgjengelig for svært ulike brukergrupper, og for svært ulike behov. Ny teknologi må derfor ha integrerte fleksible grensesnitt.

I dag utformes teknologi ofte ut fra en tenkt «standardbruker», som representerer det kjøpekraftige markedet. Ofte utvikles egne teknologistandarder i et forsøk på å skaffe seg konkurransemessige fordeler. Dette hindrer den allmenne tilgjengeligheten til teknologien. Teknologi som ikke tilpasses ulike brukergruppers behov vil virke utstøtende for grupper som har behov for andre løsninger enn «standardbrukeren». Det er derfor viktig at utviklere kjenner til og samarbeider med ulike brukergrupper.

Det raske utviklingstempoet fører til at nye produkter og løsninger kommer på markedet før de har gjennomgått en utførlig testing. Dette fører til uforutsette problemer som vanligvis ikke blir rettet opp.

10.3 Teknologi i bruk på ulike områder. En kort beskrivelse

10.3.1 Arbeidslivet

I dag utføres mange arbeidsoppgaver på datamaskiner som fungerer i nettverk. Dette gjør det mulig for mange å gjøre arbeid de tidligere ikke kunne på grunn av en funksjonsnedsettelse. Nettverk gjør det mulig å kommunisere med andre og overføre store mengder informasjon elektronisk uten å møtes fysisk. Dermed kan bl.a. bevegelseshemmede arbeide og delta i et kommunikasjonsfellesskap uten å måtte forflytte seg. Å arbeide gjennom elektroniske nettverk gir mulighet for å etablere tilrettelagte arbeidsfellesskap som er lokalisert uavhengig av det konkrete arbeidet som skal gjøres. Et annet eksempel kan være hjemmekontor, noe som innebærer mulighet for fleksibilitet. Samtidig er det viktig at den enkelte får reelle valg, slik at ingen presses til å jobbe hjemme mot sin vilje.

Ett eksempel på tilrettelagt arbeid er Telenors Trainee-program for funksjonshemmede, HCP, der bevegelseshemmede som er datakyndige får tilrettelagt opplæring og arbeid. Dette prosjektet er nærmere omtalt i kap. 13.4.3.

Et annet eksempel er Funk-Web, et selskap opprettet av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og der FFO nå eier i underkant av 50 prosent av aksjene. Målet er å gi funksjonshemmede relevant kompetanse innen data- og informasjonsteknologi. Funk-Web utvikler og selger spesialtilpassede multimedialøsninger for funksjonshemmede. Funk-Web tilbyr spesialtilpasset utdanning for funksjonshemmede og kronisk syke i data- og nettverksbasert arbeid. Sammen med prosjektet Funk-Arbeid tilbys tilrettelegging for praksis og arbeidstrening og -søking. Det arbeides med tilpasning av Web for funksjonshemmede, med rådgivning, strategiutvikling, konseptutvikling og kursvirksomhet for funksjonshemmede basert på datarelatert arbeid.

DELTA-banken er et nettsted med eksempler på og informasjon om tilrettelegging av arbeidsplasser.

10.3.2 Undervisning og opplæring

Programvarebasert undervisningsopplegg brukes for å tilrettelegge undervisning for mange ulike grupper. Både bevegelseshemmede, synshemmede og personer med lærevansker kan ha nytte av slike opplegg. Fjernundervisning er en annen form som legger til rette for at hele eller deler av undervisningen kan foregå adskilt fra lærestedet, f.eks. hjemme, samtidig som man har kontakt med lærer eller medelever via nettet.

Moderne undervisning har også tatt i bruk databaserte undervisningsopplegg der bruk av Internett er en viktig ingrediens. Her inngår ikke bare informasjonsutveksling, men også bruk av billedlig fremstilling, f. eks. demonstrasjoner. Det finnes imidlertid eksempler på at nettbaserte undervisningssteder utvikles uten tanke på at de skal være tilpasset funksjonshemmede studenter. F.eks. vil synshemmede komme til kort med mindre det finnes tekstlige alternativer til den billedlige fremstillingen.

Elektroniske læremidler kommer både funksjonshemmede og ikke funksjonshemmede elever tilgode, og vil kunne redusere funksjonshemmende barrierer i elevens omgivelser. Læringssenteret har igangsatt tiltak, og bevilget midler, for utvikling og utprøving av nye elektroniske læremidler for grunnskole og videregående skole. Nettsiden «Skolenettet» skal videreutvikles. Den skal være en elektronisk undervisnings- og læringsressurs for skolen. Det arbeides med utvikling av nye prinsipper, konseptutforming og ideutvikling. Det er utviklet elektroniske «idebøker om informasjons- og kommunikasjonsteknologi i tilrettelagt opplæring» som er tilgjengelig på nettet.

De statlige kompetansesentrene har tiltak innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi for funksjonshemmede, f.eks. for synshemning, hørselshemning, språk/talevansker og lese/skrivevansker. Det arbeides både med utvikling av pedagogisk programvare, etablering av kommunikasjonsnettverk (f.eks. chat-grupper og rådgivertjenester), opplæring i bruk av edb og utvikling av tilleggsutstyr, for å nevne noe.

Ved Sunnaas IT-enhet (SUITE) er det gjort forsøk med å ta i bruk tredimensjonale fremstillinger («VR-teknologi - Virtual-Reality») for utredning av behov for tilrettelegging og problemløsende hjelpemidler. Det er fokusert på ergonomisk tilrettelegging både i forhold til universell design og individuell tilrettelegging.

Prosjektet Struktur, som er gjennomført ved Tambartun kompetansesenter, er et eksempel på et vellykket nordisk samarbeid, der bruk av IKT er tatt i bruk som kommunikasjonshjelpemiddel for barn og unge med Spielmeyer-Vogt syndrom. Programvaren, og bruken av Internett, har gjort det mulig for brukerne å kommunisere med omverden på en måte som ikke var mulig tidligere. Prosjektet viser at det er mulig å holde tritt med den teknologiske utviklingen også når det gjelder utviklingen av informasjonsteknologi, for grupper med behov for helt spesielle løsninger. Arbeidet har også ført til nytenkning på en rekke områder, bl.a. har det ført til ny kunnskap om utviklingsforløpet i sykdommen.

Datakortet er et internasjonalt kompetansebevis på IT-ferdigheter. Datakortet er modulbasert og leverandøruavhengig, og er en del av en europeisk koordinert satsning (hovedorganisasjonen er European Computer Driving Licence, ECDL). Høsten 1999 ble det igangsatt arbeid for å gjøre kompetansen tilgjengelig for funksjonshemmede. I den norske delen av denne satsningen har Datakortet a.s. inngått samarbeid med MediaLT for å tilrettelegge for utvikling og opplæring innen IT for funksjonshemmede, i første rekke for blinde og svaksynte.

Våren 2000 startet DELTA-senteret prosjektet Internett for alle. Prosjektet skal utvikle og formidle retningslinjer for inkluderende utforming av Internett. Med utgangspunkt i retningslinjene fra WAI, skal prosjektet samle kompetanse fra relevante norske bruker- og utviklingsmiljøer, med det siktemål å etablere et norsk nettsted og en norsk kunnskapsdatabase om temaet.

10.3.3 Telesektoren

Mange regner telesektoren som den store ekspansjonssektoren i årene fremover. Det finnes allerede mye utstyr som gjør det mulig for mange grupper å benytte seg av telefoni, f.eks. telefonsvar og personsvar, lagring av nummer, teksttelefon, bildetelefon, tilpasset tastatur og telefonkatalog på CD-rom som kan benyttes sammen med skjermleser, taktile eller visuelle ringesignaler i steden for lyd, og digitale telefoner med tekstfelt. Dette utstyret kan bidra til å øke graden av deltakelse i samfunnet. Men det finnes også eksempler på begrensninger slik som når telefonutstyret til en døv person ikke lenger kan brukes med de nyeste telefonlinjene. Det er viktig å påvirke utviklingen slik at telefoner, mobiltelefoner og annen apparatur innen telesektoren får en universell utforming som også inkluderer brukere med funksjonsnedsettelser.

10.3.4 SMART-teknologi

SMART-teknologi er i korthet elektroniske komponenter som fungerer i sammenheng slik at systemet kontrolleres og justeres automatisk. Det elektroniske systemet regulerer automatisk funksjoner som f.eks. temperatur, lys, sikkerhet, kommunikasjon med omverden eller operasjon av elektriske apparater. Teknologien kan brukes i tilrettelegging for alle grupper med funksjonsnedsettelser, og gir brukeren kontroll over omgivelsene. Eksempler på SMART-teknologi kan være automatikk som innstilles til å kontrollere om døren er lukket, om kokeplaten er slått av, om lys er slått av, om temperaturen er riktig. Videre kan teknologien programmeres til å håndtere tv, radio eller telefon. Kommersielt reklameres det bl.a. for teknologien som et system for energisparing ved automatisert termostatregulering av oppvarming, og fjernstyring av oppvarming etc. på hytta via mobiltelefonen.

Brukergrensesnittet, dvs. hvorvidt systemet er tilpasset den aktuelle brukeren, bør være avgjørende for om systemet vurderes som godt eller ikke. Dette er både et spørsmål om funksjonalitet og et spørsmål om etikk. Systemet skal være praktisk og pålitelig å bruke, og det skal ikke bidra til å krenke brukerens integritet og rettsvern.

De positive konsekvensene av SMART-teknologi er muligheten til å bo hjemme, til å være selvstendig, og til en opplevelse av trygghet. Usikkerhetsmomentene, eller negative konsekvenser, er faren for manipulasjoner (uønsket kontroll og overvåking) og det at komplekse teknologiske systemer er sårbare. Det kan medføre en fare dersom systemet ikke alltid virker som det skal. Tillit til systemet kan føre til at brukeren endrer adferd og venner seg av med å kontrollere risikofaktorer selv (f.eks. om kokeplaten er slått av).

Spesielt når det gjelder funksjonshemmedes behov, er det viktig å se SMART-teknologi i sammenheng med behov og tilgang på personhjelp og assistanse, behov og tilgang på tekniske hjelpemidler og tilpasning av hjemmemiljøet.

10.3.5 Terminaler og informasjonskiosker

Tendensen går mot et samfunn som i stadig større grad baseres på automatiserte tjenester. Det er en tendens til at automatiserte tjenester foretrekkes av bedriftene fordi de er billigere i drift, og kunder som bruker dem får en raskere betjening. Eksempler på automatisering i tjenester som alle i samfunnet benytter seg av er bank, post og offentlig kommunikasjon. Automatisering medfører mindre person-til-person kontakt, mindre anledning til å få personlig hjelp og assistanse, og større krav til egen funksjonsevne i forhold til teknologi. Automatisering stiller krav til fysisk funksjonsevne ved at man selv må utføre oppgaver og håndtere utstyr, og det kreves mental funksjonsevne, ved at man må forstå de systemene man skal betjene seg av. Automatiseringen krever også at brukeren har detaljkunnskaper om det aktuelle området, fordi det blir mindre anledning til å spørre dersom det oppstår problemer. Det er vanskeligere å spørre en tilfeldig forbipasserende enn en person som er ansatt for å gi service.

For at automater skal kunne brukes av flest mulig, må:

• Informasjonen være lett å forstå, og presentert i en logisk rekkefølge i forhold til den oppgaven som skal gjøres, og oppsettet må være slik at man innen rimelig tid kan forstå hvilke prosedyrer som skal følges.

• Tegn og symboler være lette å se og forstå, og automatene må være mulig å nå for bevegelseshemmede og kortvokste.

• Tastaturet være lett identifiserbart, tilstrekkelig stort og lett å betjene. Dette vil bl.a. si at trykkpunktene må være lett følbare, med knapper som skal trykkes ned mekanisk, tastaturet må være innen rekkevidde for brukerne, og det må være lesbart for synshemmede.

10.3.6 Etiske problemstillinger knyttet til bruk av ny teknologi

Etiske problemstillinger er alltid tilstede i forholdet mellom mennesker, uavhengig av teknologi. Spørsmålene er knyttet til hvordan vi bruker teknologien, ikke til teknologi som sådan. Etiske spørsmål knyttet til utbredelsen av teknologi angår alle i samfunnet, og spesielt mennesker som har behov for assistanse på grunn av funksjonsnedsettelser. Det er en tendens til at teknologi som allerede finnes skaper nye bruksområder, og blir et argument for innsparing og rasjonaliseringer. Når teknologi tas i bruk er det en tendens til at alternative tjenester tas vekk. Dette reduserer de individuelle valgmulighetene, og skaper nye sosiale skillelinjer. Nye teknologiske løsninger aktualiserer derfor en rekke etiske dilemma. Disse angår både individuelle valg og sosialpolitiske prioriteringer.

Et eksempel er automatisering av funksjoner i boliger (såkalt SMART-hus teknologi) som aktualiserer et dilemma mellom beboerens interesse i å oppnå trygghet og interessen i å verne om sin egen private sfære, og konflikten mellom behovet for menneskelig kontakt og behovet for uavhengighet. Spørsmålene om bruk av teknologi i boliger er særlig aktuelle i forbindelse med tjenester for mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser (f.eks. personer med utviklingshemning, personer med hodeskader og senil demente). Når det gjelder informasjonsteknologi som skal brukes i bolig, er det viktig å drøfte både hva teknologien gjør med den enkelte beboerens situasjon, og hva teknologien gjør med selve utviklingen av tilbud som skal fremme trygghet og omsorg for visse grupper mennesker.

Opplevelsen av fremmedgjøring er også et viktig etisk spørsmål. Fremmedgjøring handler om opplevelsen av å miste kontrollen fordi man er omgitt av teknisk utstyr som man ikke forstår hvordan fungerer, eller opplevelsen av at teknologien endrer seg for raskt til at man klarer å forstå den på en for seg tilfredsstillende måte.

Det er altså etiske dilemmaer forbundet med å bruke teknologi eller å la være å bruke tilgjengelig teknologi dersom denne kan øke trivsel, mestring, trygghet og sikkerhet. Det er viktig å være bevisst disse dilemmaene og diskutere dem. Problemstillinger knyttet til bruk eller ikke bruk dreier seg både om individuelle valg og om sosialpolitiske spørsmål. Det er avgjørende å sørge for at den enkelte bruker har et reelt valg.

10.4 Informasjonsteknologi og konsekvensene for ulike typer funksjonsnedsettelser

Ulike grupper er funksjonshemmet i forhold til ulike teknologier. F.eks. møter personer med synshemning og personer med bevegelseshemning forskjellige barrierer. Derfor er det viktig at ulike grensesnitt er innebygget i teknologien. Et eksempel på slike innbygde løsninger finner man i USA, der videoproduksjoner er tekstet (for personer med hørselshemning), og også i noen tilfeller har innlagt talte kommentarer til handlingen (for personer med synshemning). Både tekstingen og kommentarene kan hentes frem på de fleste TV-er når seeren ønsker det.

10.4.1 Synshemning

Blinde har mest nytte av en taktil eller en auditiv formidling av informasjon. For svaksynte må visuell informasjon gis i godt lys og med gode kontraster, for enkelte svaksynte må også symbolene være tilstrekkelig store. Muligheten til å kommunisere elektronisk har åpnet store muligheter for synshemmede. Samtidig har grafikkbaserte grensesnitt ført til at synshemmede får problemer med å kommunisere i nettverk, eller bruke databaser og Internett.

Når det gjelder betalingsautomater må blinde brukere først finne ut hvor i lokalet automaten er plassert, deretter hva slags type den aktuelle automaten er. Så må brukeren vite hva slags utforming tastaturet og skjermen på den automaten har. Dette krever at brukeren må huske mange ulike skjermoppsett. Det er vanskelig å be om hjelp fra fremmede, bl.a. fordi det er vanskelig å kontrollere om fremmede tilegner seg ens personlige kode.

Syntetisk tale har gjennomgått en stor kvalitetsutvikling de siste tiårene. Nå er kvaliteten så god at den er vanskelig å skille fra normal tale. Det finnes etter hvert programvare som oversetter til syntetisk tale på en rekke språk. Det norske firmaet Nordisk Språkteknologi er ledende på området. I Sverige finnes minibanker med syntetisk tale som er tilgjengelig gjennom uttak for ørepropp. Dette finnes ennå ikke i Norge.

I tillegg til at automater bør utstyres med syntetisk tale og/eller taktil informasjon, bør en finne frem til retningslinjer for utstyrets plassering i lokalet. Dette siste kan være vanskelig i og med at lokalenes utforming er forskjellig.

10.4.2 Hørselshemning

Døve som kommuniserer med tegnspråk som morsmål har, i tillegg til de praktiske vanskene, også et kommunikasjonsproblem bl.a. fordi tegnspråk har en annen syntaks enn talespråk. I forbindelse med den teknologiske utviklingen føres det en diskusjon knyttet til om eller hvordan man skal verne om døvekulturen og døves eget miljø. Denne diskusjonen er aktualisert i forbindelse med implantater, dvs. høreapparater som opereres inn og som kan gi døve en tilnærmet lik normal hørsel.

Hørselshemmede opplever vansker når informasjon formidles verbalt, f.eks. via høyttaleranlegg eller radio. Hørselshemmede har nytte av tekstbaserte grensesnitt og taktile meldinger, f.eks. som tekstmeldinger på mobiltelefon og vibrasjon istedenfor ringelyd. Det er også nyttig med informasjon via symboler som følger tegnspråkets syntaks.

Det finnes i dag digitale systemer som oversetter fra en ortografisk tekst til syntetisk tegnspråk ved hjelp av datagrafisk animasjon (dette finnes på engelsk, tysk, nederlandsk og fransk). Det finnes også dikteringsprogram som omdanner sammenhengende tale til tekst.

10.4.3 Bevegelseshemning

Informasjonsteknologi har åpnet for et vell av muligheter for bevegelseshemmede, men mange bevegelseshemmede har problemer med å betjene utstyret. Det å betjene tastatur, mus og se på skjerm samtidig kan være belastende for en med svekkede motoriske funksjoner. Problemet kan reduseres ved god ergonomisk tilrettelegging. Det finnes f.eks. mange ulike former for tilrettelagt tastatur og brytersystemer, taleteknologi og trykkbaserte skjermer. Utviklingen av tastaturnavigasjon som motstykke til orientering ved hjelp av mus, er et eksempel på tiltak som bør kreves av norske produktutviklere innen programvare og multimediaproduksjon.

10.4.4 Kommunikasjonshemning (språk/tale)

Språk/talehemning kan berøre både evnen til å gjøre seg forstått og til å forstå den informasjonen som blir gitt. Informasjonsteknologi kan være både en hjelp og et problem for språk/talehemmede. F.eks. kan nedsatt evne til å ta i mot og forstå informasjon gi problemer i forbindelse med automatiserte tjenester. Et brukergrensesnitt som kombinerer tale, tekst og symboler kan avhjelpe problemet. Det finnes også flere programmer som kan være til hjelp for personer med lese/skrivevansker. Også for språk/talehemmede er det en hjelp at informasjonen følger en logisk rekkefølge i forhold til den oppgaven som skal gjøres.

10.4.5 Kognitiv funksjonshemning

Personer med kognitive funksjonsnedsettelser har ofte problemer med nedsatt korttidsminne, nedsatte språklige evner, nedsatt abstraksjonsevne, og ofte nedsatt motorikk. Dette kan f.eks. være et problem hos personer med utviklingshemning eller med hodeskader. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser kan dermed ha problemer både med å lære seg, forstå og betjene elektroniske systemer. De har problemer med å formulere sine egne ønsker i en konkret brukssituasjon, forstå den informasjonen som blir gitt fra systemet, forstå symbolbruk, og har vansker med å gjenkjenne og orientere seg dersom tastaturer/grenseflater endrer utforming. Fordi mange trenger lang tid på innlæring, får de problemer i forhold til den raske endringstakten på teknologien. Utviklingshemmede kan også ha problemer med å forstå konsekvensen av å benytte seg av teknologiske systemer.

10.5 Eksempler på tjenester der IKT kan bli brukt

De nye tjenestene vil ha stor innvirkning på hvordan vi deltar i samfunnslivet i de nærmeste årene. I de påfølgende boksene er det beskrevet noen aktiviteter der ulike informasjons- og kommunikasjonsteknologier (IKT) vil kunne brukes. Vi følger Per gjennom noen aktiviteter og beskriver de mulighetene og utfordringene han møter i forhold til en digitalisert verden.

10.6 Prinsipper for tilrettelegging og eksempler på tiltak

10.6.1 Grunnleggende prinsipper

Ved utviklingen av tilgjengelig teknologi, bør syv grunnleggende prinsipper følges:

• Teknologien, eller utstyret, må være tilgjengelig og brukbart for alle brukergrupper.

• Teknologien må være fleksibel på den måten at den er tilpasset ulike preferanser og funksjonsevner.

• Teknologien må være enkel og intuitiv å bruke. Den må være lett å forstå uavhengig av erfaring, kunnskap og evner.

• Utformingen av teknologien må vise nødvendig informasjon slik at brukerne raskt kan betjene den uavhengig av brukernes forutsetninger.

• Teknologien må ha toleranse for feil, og f.eks. tåle tilfeldige handlinger fra brukeren.

• Teknologien må kunne opereres uten å kreve fysisk styrke.

• Størrelse og plassering må være valgt med tanke på at den skal være tilgjengelig uavhengig av brukerens kroppsstørrelse og bevegelsesevne. Det letter tilgjengeligheten når organiseringen av tastaturet følger de logiske prosedyrene i oppgaven som skal utføres.

Selv om prinsippene for tilrettelegging og tilgjengelighet er velkjent, blir ikke disse fulgt i den praktiske utformingen. Et eksempel på liten tilgjengelighet, til tross for kunnskap om behov, er utformingen av billettautomatene på Oslo sentralstasjon og Oslo sporveier. Et eksempel på god tilrettelegging har vi fra USA, der telelovgivningen (Telecommunications Competition and Deregulation Act of 1996) har sikret at alle tv- og videoproduksjoner produseres med teksting. Noen videoproduksjoner har også innlagt innleste kommentarer om handlingen for å tilrettelegge for blinde. Alle tv-apparater produseres med integrerte funksjoner for å aktivisere dette.

Den utbredte bruken av kortteknologi fører til en nærmest tvungen bruk. Det er en tendens til at den manuelle, personbaserte servicen nedprioriteres når kortteknologien innføres. Dette fører til at den enkeltes valgmulighet forsvinner. De som ikke har, eller ikke kan bruke, kort utelukkes på en rekke områder dersom kortsystemene ikke tilrettelegges for deres behov. Et eksempel på enkel tilrettelegging for personer med synshemning er en standard for taktil merking av kortet for å vise hvor magnetstripen er. Andre eksempler er standardisering av tastaturet og lydbasert informasjon i tillegg til tekstfeltet. For personer med kognitiv funksjonshemning vil kortteknologien gjøre det vanskelig å få tilgang til egne penger, eller til å betale, dersom de ikke er i stand til å huske sin personlige kode, eller ikke klarer å huske de ulike prosedyrene som må følges for å betjene automatene.

Utvikling og bruk av Internett har eksplodert de siste årene. De fleste har etter hvert erfaring med Internett ved å bruke PC, men en kan også bruke andre typer teknologi for å tilgang til Internett, f.eks. en personlig mobiltelefon med skjerm. Internett kan bli et nytt kapittel i historien om hvordan teknologiutviklingen ikke tar hensyn til alle typer brukere når den utvikles, men det trenger ikke bli slik. Utviklingen vil bl.a. avhenge av om man får gjennomslag for offentlige reguleringer som stiller krav til innkjøp av utstyr og programvare. Et eksempel kan være et krav om at alt som lagres også skal være tilgjengelig som såkalt «ren tekstfil» (ev. lagret uten myke linjeskift). En ren tekstfil kan leses av alle og er slik sett et godt eksempel på et universelt format som egner seg for nedlasting fra Internett.

Riktignok har blinde nettbrukere i USA saksøkt American Online med påstand om at nettselskapet ikke følger USAs lovgivning når det gjelder tilgjengelighet, men samtidig pågår et flernasjonalt samarbeid for å sikre den allmenne tilgjengeligheten. Industrisamarbeidet World Wide Web Concortium (W3C) som utvikler felles anbefalinger til hvordan innholdet på Internett skal lages, har en egen gruppe som arbeider med anbefalinger om hvordan en skal lage tjenester på Internett som er tilgjengelig for alle. Denne gruppen er bl.a. støttet av EU-kommisjonen, og makter å holde tritt med den tekniske utviklingen. Dette har ført til at det er mulig å lage en moderne internettjeneste som samtidig er tilgjengelig for ulike brukergrupper. Til tross for at ikke alle som leverer tjenester via Internett sørger for tilgjengelighet, er muligheten tilstede.

Nettjenesten ODIN (offentlig informasjon og dokumentasjon i Norge) er et eksempel på arbeid med tilrettelegging av tilgjengelighet til offentlig informasjon, som har utviklet nye kravspesifikasjoner for å tilby tilgjengelighet for ulike brukere. Statens Informasjonstjeneste har utgitt en veileder beregnet på informasjonsmedarbeidere og personale som legger til rette informasjon for den offentlige forvaltningen.

Et annet område som mange vil bli berørt av, er digitale TV-er og radioer. Forbrukermarkedet har ikke alltid levert produkter som er tilgjengelige. Det arbeides imidlertid i industriledete konsortier for å enes om felles tekniske plattformer. En av deltagerne her er Royal National Institute for the Blind (RNIB) i Storbritannia, som deltar for å komme med krav til hva de nye digitale mediene skal kunne tilby av tilgjengelige funksjoner for personer med synshemning. Organisasjonene kan gi innspill, men de industrielle aktørene har andre kommersielle interesser som kan være motstridende, f.eks. inntjening og markedsandeler.

Arbeidet for å fremme en mer tilgjengelig hverdag ivaretas også gjennom internasjonalt forskningssamarbeid. Et av suksesskriteriene i europeiske forskningsprosjekter er innspill til standardisering. Via europeiske forskningsmidler er det bl.a. blitt utviklet en standard for å kunne tilby innleste kommentarer til fjernsynsprogrammer. Dette skal være et tilbud til personer som ikke kan se hva som skjer på skjermen. Dette prosjektet, som heter AUDETEL, har utviklet en metode for slike kommentarer i de nye digitale TV-programmene. Dette vil bl.a. bli tatt i bruk i England, og er noen steder i bruk i USA. Dette prosjektsamarbeidet har imidlertid også vist at det ikke alltid er tilstrekkelig å utvikle en metode for å løse et problem. Aktørene må også ville ta det i bruk. AUDETEL hadde tidligere utviklet en måte å levere talte kommentarer via de analoge TV-apparatene vi har i dag, men dette ble blokkert av de kommersielle aktørene.

10.7 Veivalg og virkemidler

10.7.1 USA

USAs konsekvente bruk av lovregulering er enestående sammenlignet med de skandinaviske landene. Medvirkningen fra funksjonshemmedes organisasjoner i dette arbeidet har også vært sterkere enn i Norden. Den klarest uttrykte lovgivningen er:

1. Americans with Disabilities Act (ADA) 1990, som indirekte regulerer tilgjengeligheten til datautstyr og IT-teknologi, ved at arbeidsgivere plikter å tilpasse arbeidsplassen for funksjonshemmede arbeidstakere, om dette kan gjøres uten betydelige vansker eller utgifter. Videre skal varer og tjenester som tilbys publikum, herunder billettautomater, minibanker og informasjonstavler, være tilgjengelige for funksjonshemmede.

2. Telecommunications Competition and Deregulation Act of 1996, som pålegger nettoperatører og produsenter av telekommunikasjonsutstyr ansvar for at de varer og tjenester de tilbyr blir tilgjengelige for funksjonshemmede så langt det rimelig lar seg gjøre. Det stilles krav om tilrettelegging til produsenter av videoprogrammer, til produsenter av TV- og videoutstyr, elektronisk kontorutstyr og IT-utstyr. I tilfeller der tilrettelegging ikke lar seg gjøre, må de kunne tilby produkter som kan brukes sammen med eksisterende hjelpemidler. Loven inneholder også regler som skal sikre tilgjengelighet for personer med hørsels- eller synshemning når det gjelder videoproduksjon.

3. Rehabilitation Act, 1973 sections 508 og 509 mv. regulerer de føderale myndighetenes ansvar og omfatter statlige innkjøp av elektronisk kontorutstyr. Reglene skal sikre at funksjonshemmede ansatte kan bruke utstyret med eller uten hjelpemidler. Bestemmelsene i section 508 (fra 1986) omfatter ikke bare datautstyr, men også kopi-, faks- og regnemaskiner. I 1992 ble bestemmelsene utvidet til også å gjelde programmer og operativsystemer (Brattstrøm 1996).

Det er videre vedtatt forskrifter for innkjøp av utstyr som gjøres av de føderale myndighetene, inkludert telekommunikasjon og elektronisk kontorutstyr.

Ett område som gjenstår å bli dekket i USA er aviser og tidsskrifter.

10.7.2 Europa

Danmark er det nordiske landet som har vist seg mest handlingsorientert, og som har involvert funksjonshemmedes organisasjoner sterkest. I 1994 ble Handlingsplan for funksjonshemmede og IT vedtatt, og ett år etter startet oppfølging og dialog med brukere og fagmiljø. Interessant i det danske arbeidet er at det skjedde et skifte fra å arbeide frem eget utstyr for funksjonshemmede, til å stille krav til at funksjonshemmede skal kunne benytte samme IT-utstyr som alle andre. Dette er samme strategi som er valgt i USA. Det satses altså ikke på å utvikle spesialutstyr, men på å utvikle allmenne, fleksible grensesnitt.

EU-kommisjonene la i desember 1999 frem et initiativ kalt « eEurope - et informasjonssamfunn for alle». Det fokuseres på ti områder, hvorav ett omhandler funksjonshemmedes behov. Når det gjelder allmenn teknologiutvikling, står det at sosial inkludering for mennesker med spesielle behov vil være enklest å oppnå ved at brukerkrav innarbeides i starten av designprosessen. Samtidig er det også viktig å sikre utvikling av særskilt teknologi rettet mot spesielle behov. Virkemidler er lovgivning og utvikling av standarder. Det er laget en handlingsplan med aktiviteter, ansvarlig og tidsfrister. Offentlig sektor vil være et viktig område å sikre tilgjengelighet til. EU har vedtatt at ved utgangen av 2001 skal alle offentlige nettsider i medlemslandene være i tråd med retningslinjene for tilgjengelige internett-sider (WAI). Ett av tiltakene som skal gjennomføres i 2002, er å gjennomgå all relevant lovgivning og standarder for å sikre at de er i samsvar med prinsippene for tilgjengelighet.

I mai 2000 la kommisjonen frem meddelelsen «På vei mot et Europa uten barrierer for funksjonshemmede» (KOM 2000-284). Her heter det at den forståelse av funksjonshemning som EU har valgt, bygger på at miljømessige barrierer utgjør en større hindring for deltakelse i samfunnslivet enn funksjonelle begrensninger. Sluttdokumentet fra et ekspertmøte om oppfølging av dokumentet konkluderer bl.a. med forslag om økt bruk av lovgivning, bindende retningslinjer, standarder, produktdirektiver og regler for offentlige innkjøp (Conclusions Linköping 2001).

10.7.3 Norge

Den skandinaviske tilnærmingen til reguleringer er betydelig mer vag enn den amerikanske, og den begrenser seg stort sett til det statlige eller offentlige feltet. Det er lagt forholdsvis få klare føringer på omfang og oppfølging. I januar 1996 la statssekretærutvalget for IT frem rapporten Den norske IT-veien, Bit for Bit, som beskriver utviklingen innen informasjonsteknologien, skisserer muligheter og utfordringer på sentrale områder og kommer med forslag til tiltak. Som politisk mål fremheves det at «informasjonsteknologien skal brukes til å øke tilgjengelighet og mulighetene for deltakelse for alle grupper funksjonshemmede», målet er fulgt opp med tre konkrete tiltak, men rapporten sier ikke noe om hvordan og når tiltakene skal iverksettes:

1. Tilgjengelighet bør fremmes gjennom åpne standardløsninger, og offentlig elektronisk informasjon og elektronisk publikasjon bør gjøres tilgjengelig for alle grupper.

2. Det bør utredes hvordan en landsdekkende og samordnet oppfølging, opplæring og tilpasning av IT-løsninger i hjem, skole og på arbeidsplass for funksjonshemmede IT-brukere bør organiseres og finansieres.

3. Digitalisering i norsk forlagsvirksomhet bør komme synshemmede til gode.

I tråd med EUs eEurope-plan har Norge utarbeidet en eNorge-plan for utvikling av IKT-politikken, med definerte tiltak, ansvarlig og tidsfrister. I motsetning til i eEurope-planen er behovet for utvikling av allmenne teknologiske standarder og retningslinjer ikke omtalt. Heller ikke tiltak knyttet til retten til sosial og politisk deltakelse eller retten til utdanning er nevnt. Den norske regjeringen har imidlertid i sin høringsuttalelse til eEurope foreslått et tillegg til planteksten der man tar opp ett av forslagene fra EU-projektet ACCENT og ber om at landenes regjeringer spesielt ser på hvordan tilgjengelighet til IKT kan legges inn i den offentlige innkjøpspolitikken.

10.7.4 Standardisering

Uten standarder får man mange løsninger, som ikke alltid kan benyttes sammen. Resultatet blir feilinvesteringer og teknisk innestenging (monopol). Resultatet blir også hinder for kommunikasjon mellom ulike parter og land. Standardisering innenfor IKT-området består av arbeid for å vedta spesifikasjoner (standarder) i ulike organisasjoner eller konsortia. Det kan også forekomme at noen løsninger «vinner» og for perioder oppfattes som standard.

Standarder skal:

• Tilrettelegge kommunikasjon mellom parter.

• Sørge for at fremstilling og handel foregår på en økonomisk måte.

• Beskytte forbrukere med tilstrekkelig og stabil kvalitet på varer og tjenester.

• Fremme livskvalitet i form av helse, sikkerhet og miljø.

• Fremme handel ved å fjerne hindringer fra forskjeller i ulike lands praksis.

En av arbeidsgruppene under Den europeiske komiteen for normalisering (CEN) har på oppdrag fra EU-kommisjonen identifisert en rekke områder hvor det er behov for å arbeide frem standarder for å kunne oppnå et informasjonssamfunn som er tilgjengelig for alle. Områdene kommunikasjon, digital kringkasting, veifinning, Internett og elektronisk handel, personlige digitale assistenter, PC-er, offentlige terminaler, teletjenester basert på tale, smartkort og «smarte» hus er vurdert.

En annen arbeidsgruppe i CEN har utarbeidet Ny europeisk standard på menneske-maskin grensesnitt for kortsystemer. Standarden skal følge fire prinsipper:

1. Generell design og anbefalinger for prosedyrer for betjening: systemet skal være lett å lære, skal veilede i bruk, redusere muligheten for feil og sørge for tilrettelagt hjelp i forhold til ulike funksjonsevner.

2. Kortorientering: utforming av kort skal være standardisert for å hjelpe synshemmede til å bruke kortet riktig.

3. Tastatur: tastaturer skal standardiseres for å legge til rette for riktig bruk og forhindre feiltasting.

4. Koding av brukerkrav: det skal utvikles standarder som definerer hvordan tilpasning og brukergrensesnitt for en enkelt bruker kan lagres i det enkelte kortet.

10.7.5 Lovgivning

Internettets verdensomspennende karakter gjør det problematisk å håndheve nasjonale lovregler. Bl.a. derfor er det viktig å inngå i et internasjonalt samarbeid om lovregulering og standardiseringer.

I Norge finnes det ingen sektorspesifikk regulering av IT-sektoren og Internett, men både tele- og kringkastingsloven kan anvendes for enkelte IT-tjenester. I tillegg reguleres området av ulike spesiallover som angår bruken av teknologien, f.eks. straffeloven, markedsføringsloven, åndsverkloven, personregisterloven mv. (foreslått endret i NOU 1999:26 kap. 5.4). Imidlertid er det kun teleloven som i en viss grad omtaler tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser. Lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon, pålegger Telenor leveringsplikt til sine abonnenter for bl.a. taletelefoni. I tråd med praksisen i USA tas det også i Norge sikte på en ordning som fordeler kostnadene knyttet til ytelser til funksjonshemmede på aktørene i markedet.

Lov om personregistre § 6 regulerer adgangen til lagring av personopplysninger, og Lov om behandling av personopplysninger regulerer bruken av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler.

Lov om sosiale tjenester kap. 6A regulerer bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, herunder bruk av alarm- og varslingssystemer. Slike varslingssystemer kan settes i verk på grunnlag av informert samtykke fra tjenestemottaker evt. dennes hjelpeverge, eller på grunnlag av et vedtak fattet i kommunen, godkjent av fylkesmannen.

De norske «Forskrifter for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie» fastslår at det ikke er hjemmel for bruk av tvangstiltak i boformer, men at beskyttelsestiltak kan benyttes dersom det er behov. Disse forskriftene regulerer også bruken av teknologi, f.eks. bruk av elektroniske alarm- og varslingssystemer.

Den svenske forskriften (av 1992) når det gjelder spørsmål om tvang og personvern vurderer også bruk av alarmer og beskyttelsestiltak i form av tekniske innretninger.

En lignende lovgivning som USAs lovgivning rettet mot å ivareta interessene til personer med funksjonsnedsettelser, diskuteres i flere europeiske land. EU har tatt initiativ til at standardisering av informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal ta hensyn til funksjonshemmedes behov. Storbritannia har en anti-diskrimineringslov fra 1996, DDA (Disability Discrimination Act), som gir funksjonshemmede visse rettigheter når det gjelder tilgang til produkter, service og bygninger. Loven formulerer også forbud mot diskriminering i forbindelse med arbeid og utdanning. Loven gir regler om informasjon til funksjonshemmede og om minimumsstandarder for offentlig transport.

10.7.6 Støtteordninger

I Norge praktiseres det tilskuddsordninger fra Folketrygden til arbeidsgivere i forbindelse med individuell tilrettelegging av arbeidsplasser for funksjonshemmede. Denne ordningen omfatter også utgifter til særskilt datautstyr.

Det finnes ellers ingen offentlige støtteordninger i Norge som bidrar til å dekke arbeidsgiveres ekstra utgifter knyttet til videreutvikling av det allment tilgjengelige datautstyret, når disse utgiftene bæres av utvikleren.

10.7.7 Krav til offentlig innkjøp

Den amerikanske Rehabilitation Act Section 508 omfatter føderale myndigheters ansvar for innkjøp av elektronisk kontorutstyr, software og operativsystemer og inneholder regler som skal sikre at ansatte med funksjonsnedsettelser kan bruke utstyret med eller uten hjelpemidler.

Norge har ingen tilsvarende lovregulering av offentlige innkjøp. FFO har avgitt en høringsuttalelse i forbindelse med føringer for offentlige innkjøpsavtaler, som ivaretar funksjonshemmedes krav til tilgjengelighet og brukervennlighet. I uttalelsen heter det at tiltak som omhandler funksjonshemmede bør konkretiseres og ansvar plasseres. Videre bør det offentlige bidra til å påvirke den allmenne utviklingen til også å omfatte funksjonshemmede behov og interesser. Funksjonshemmedes organisasjoner bør få tilført ressurser for å bidra med sine kunnskaper på området.

10.8 Analyse/vurdering av området informasjons- og kommunikasjonsteknologi

10.8.1 Samsvar mellom norske og internasjonale mål

Regjeringen har i eNorge-planen som mål at Norge skal være et informasjons- og kunnskapssamfunn der alle deltar. Videre skal Norge være blant de ledende i verden i bruk av Internett og mobiltelefoni. Regjeringen skal bidra med større tilgjengelighet, gjennom konkrete tiltak, slik at alle får tilgang til den nye teknologien, og befolkningens kompetanse og forståelse for bruk av IKT skal økes.

I versjon 2.0 heter det at « eNorge-planen skal sikre at Norge har tilsvarende ambisiøse mål som det EU har formulert i eEurope-planen, om ikke mer ambisiøse. Vi vil følge opp alle initiativ som igangsettes på bakgrunn av eEurope.»

Det er karakteristisk for IKT-sektoren at det i liten grad er utarbeidet forpliktende målsettinger eller at statlige myndigheter har lagt noen strategier for å sikre likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser. I følge anbefalingene til FNs standardregel 5, bør de enkelte nasjonene sikre at moderne kommunikasjon og serviceytelser som tilbys det alminnelige publikum, allerede fra starten er tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser eller tilpasses slik at de blir tilgjengelige for dem. Anbefalingene angir en konkret handlemåte, og går atskillig lengre enn hva som synes å komme til uttrykk i de norske målsettingene.

Det finnes foreløpig ingen internasjonale overenskomster på dette området, men retningslinjer fra det internasjonale WWW Consortium er nå lagt til grunn for krav til utforming av offentlige (føderale) nettsteder i USA og i EU. Dette er ikke fulgt opp i Norge.

Innsatsen og interessen for å ivareta funksjonshemmedes interesser samt å utarbeide en statlig politikk på området har vært atskillig svakere i Norge enn i en del andre land, også Danmark og Sverige.

10.8.2 Samsvar mellom mål og virkelighet

Stadig flere politiske dokumenter understreker målet om et informasjonssamfunn for alle. Det er imidlertid et gap mellom målet om et inkluderende informasjonssamfunn og dagens faktiske situasjon i Norge.

Generelt gjelder at IKT ennå ikke er likeverdig tilgjengelig for alle. For personer med funksjonsnedsettelser spesielt, gjelder det at IKT-sektoren ikke utvikles med tanke på at utstyr og programvare skal være allment tilrettelagt for de ulike gruppenes behov, selv om en del gjøres på enkeltområder. Det finnes også en del spesialteknologi som kan avhjelpe noen problemer. Teknologien endres imidlertid raskt, og det er derfor ingen tilfredsstillende strategi å støtte seg til utvikling av spesialløsninger. Teknologien fungerer motsetningsfylt ved at den både åpner opp for nye muligheter og stenger for andre. Konsekvensen for personer med funksjonsnedsettelser er at de utestenges fra vesentlige arenaer, som deltakelse i sosiale sammenhenger, politisk liv, mulighet til utdanning og arbeid.

Kompensasjonsprinsippet har i liten grad fått gjennomslag ved at praktiseringen ikke er tilpasset en ny virkelighet. Dette kan bl.a. illustreres ved eksempler fra telefoni: I telelovens § 3-4 er det gitt hjemmel for at telemyndighetene kan sette særskilte krav til tilbyder for å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser får lik tilgang til telenett og tilpasset utstyr. Muligheten er i dag ikke utnyttet. Dagens oppfølging er gjort via et punkt i Telenors konsesjon og ikke overfor de øvrige tilbyderne på markedet til tross for at det dreier seg om globale, kapitalsterke aktører. Oppfølgingen er begrenset til fastnettforbindelser og ikke mobiltjenestene. Telenors konsesjon er fastsatt i 1999 med en varighet på 15 år. Så lenge konsesjonen varer, blir ikke nye tjenester lagt inn. De krav som i dag stilles til tilbyder er derfor begrenset til eksisterende tjenester, og utnyttelse av tjenestene vil være bundet til en operatør.

For operatører på markedet er politikken ikke tydelig for andre enn de som faktisk får den lagt inn i konsesjonsvilkårene, og så lenge den er begrenset til enkelte spesifiserte områder så er det lite som fremmer interesse for å utvikle den på andre måter innenfor sin virksomhet. Tvert om er den for Telenor lagt inn som et ekstraansvar, med et utgiftsansvar som ikke andre operatører har.

Slik det hele er lagt opp, er det ikke lagt inn noe incitament for noen aktører til å legge inn utgiftene for tilrettelegging som en del av utviklingskostnadene. Altså en lite utnyttet mulighet med tanke på at de tekniske mulighetene ligger der.

Ved hjelp av virkemidler som bl.a. lovregulering og offentlig innkjøpspolitikk har en del andre land kommet lengre enn Norge i å ivareta likestillingsperspektivet. Erfaringer fra USA viser at ulike former for reguleringer og sanksjonsmuligheter, bl.a. utelukking fra offentlige innkjøp, bøter, og skadeerstatning har ført til at bransjen selv begynner å bli opptatt av å informere og stimulere til utviklingstiltak på området. Mye tyder på at når man i Norge ikke har sterkere styrings- og virkemidler på området, så vil også andre mer spredte tiltak ha begrenset effekt.

10.8.3 Funksjonshemmende barrierer og virkemiddelbruk

De viktigste barrierene mot allmenn tilgjengelighet er manglende lovregulering av området, manglende retningslinjer for utvikling og bruk, manglende standarder og krav til utforming av utstyr og programvare og manglende strategier for offentlig innkjøp og bruk av tilrettelagt teknologi. Barrierene fremkommer ved at Norge i mindre grad enn en del andre land har en overordnet styring på feltet.

IKT-området er verdensomspennende, sammensatt og hele tiden i endring, derfor er det er nødvendig med internasjonalt samarbeid og koordinering av den offentlige innsatsen. De forskjellige virkemidlene vil være mest effektive når flere fungerer i samvirke. Derfor er det vesentlig med en helhetlig satsning som omfatter alle områder. Offentlige reguleringer er viktig for å identifisere og sikre at teknologien oppfyller grunnleggende krav til sikkerhet, funksjonalitet og tilgjengelighet.

Stortinget har bedt Samferdselsdepartementet bruke konsesjonslovgivningen som et aktivt styringsredskap for å sikre «konkrete krav til utforming av generelle teletjenester som ivaretar funksjonshemmedes krav til tilgjengelighet og bruksvennlighet». Etter utvalgets mening er ikke punktene i Telenors konsesjon tilstrekkelig til å ivareta funksjonshemmedes behov. I lys av utviklingen med tilpasning og sammensmeltning av teknologier (konvergens) er dette krav som må innarbeides i den nye felles lovgivningen som skal regulere den nye sektoren. Dette harmonerer med Konvergensutvalgets anbefaling som sier at på lengre sikt bør alt regelverk som vedrører IKT-sektoren spesielt, samles i én lov.

For å sikre god tilrettelegging er det avgjørende at nasjonene deltar i internasjonalt samarbeid om utvikling av standarder.

Formelle standarder som er utarbeidet i de europeiske standardiseringsorganene har en sterk innvirkning på utviklingen dersom dette arbeidet kobles sammen med offentlige innkjøp.

Norge deltar i IT-standardiseringen. Deltakelse i standardisering er viktig for grupper som blir marginalisert om deres krav ikke blir presentert på et tidlig tidspunkt. Dette er også viktig for norske bedrifter som skal kunne selge i et internasjonalt marked. Nasjonalt sekretariat for IT-standardisering koordinerer og fremmer norske interesser.

For å minske gapet og sikre tilgjengelighet til utstyr og tjenester må nettopp hensynet til grupper som ellers ville bli marginalisert innarbeides som et viktig premiss for det norske arbeidet på området. Det må også gis økte ressurser til standardiseringsarbeidet.

En sentral barriere er at brukere av teknologien ikke deltar på alle de arenaer der teknologien spesifiseres og utvikles. Innspill av god kvalitet, og som støtter seg på lovgivning, når frem til utviklere. I tillegg til krav til offentlige innkjøp, der det stilles spesifikke krav til teknologi, bør det også stilles krav til metodikk, dvs. hvordan utviklingen av ny teknologi og nye tjenester skal skje. Utvalget mener at dette bør skje ved å kreve at de ulike brukergruppene trekkes med i utviklingen. Standarden NS EN ISO 13407, Menneskeorienterte konstruksjonsmetoder for interaktive systemer, er et eksempel på en måte å utvikle nye tjenester der en skal trekke med brukere i utviklingen.