6 Demokratiske rettigheter

6.1 Demokrati og statsborgerskap

Demokrati innebærer en kollektiv selvbestemmelsesrett - folket styrer seg selv gjennom valgte representanter og på grunnlag av vedtatte lover. I vårt land er det allmenn oppslutning om de demokratiske prinsippene.

Det viktigste kjennetegnet på et demokrati er at alle voksne borgere har like muligheter til å utøve aktiv politisk innflytelse, dvs. at alle som har nådd myndighetsalderen har politiske rettigheter. Dersom noen fratas sine politiske rettigheter, må dette begrunnes ut ifra lovbestemmelser om uskikkethet.

Demokratiet er sårbart ved at det bygger på frivillig deltakelse. Det vil alltid finnes en risiko for at borgerne velger å ikke benytte sin rett til å ivareta offentlige anliggender og lar være å avgi stemme ved valg. Lav valgdeltakelse og problemer med å fylle politiske verv, er realiteter som stadig gir grunnlag for bekymring.

Det finnes flere forklaringer på manglende politisk deltakelse. En vanlig forklaring er likegyldighet, som enten bunner i at den enkelte borger er fornøyd med at andre tar på seg ansvaret, eller i at den enkelte opplever avmakt som følge av avstand til de organer som styrer. Men det finnes også andre og mer sammensatte forklaringer, som ikke bunner i borgernes subjektive opplevelser. En slik forklaring kan være at forutsetningene for deltakelse ikke er like for hele befolkningen. Dette kan henge sammen med at de ytre rammebetingelser som er satt for deltakelse, slår ulikt ut i forhold til forskjellige grupper av befolkningen, og/eller det kan skyldes faktorer som indirekte eller direkte har sammenheng med kjennetegn ved en bestemt gruppe.

Det må erkjennes at også et samfunn hvor de sivile og politiske rettighetene står sterkt, kan ha problemer i et demokratisk perspektiv. Ved å sette fokus på årsaker til at store befolkningsgrupper systematisk faller utenfor beslutningsprosesser og er underrepresentert i de styrende organer, bekrefter samfunnet sitt demokratiske «sinnelag». Et demokratisk samfunn har et konstant press på seg til å sikre at alle statsborgere faktisk har de samme sivile og politiske, såvel som sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, slik disse er nedfelt i FNs internasjonale konvensjoner. Det er en trussel mot demokratiet at dette tas for gitt, slik at manglende deltakelse og taushet fra grupper i befolkningen ikke fanges opp.

Kvinners lave deltakelse i styrende organer har vært gjenstand for sterk bekymring. I 1978 fikk vi Lov om likestilling mellom kjønnene, Likestillingsloven som krever at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder m.v. jf. § 21. I løpet av en tyveårsperiode (1975 - 1995) ble kvinneandelen i kommunestyrene og fylkesting fordoblet. I 1975 var kvinnerepresentasjonen 15,4 prosent i kommunestyrer og 24,9 prosent i fylkesting. Etter valget i 1995 utgjorde kvinnene 32,6 prosent av representantene i kommunestyrene og 41,3 prosent i fylkestingene (Barne- og familiedepartementet 1997).

Det er fortsatt vanskelig å få kvinner til å ta på seg politiske verv. Mye tyder på at kvinnerollen gir lite rom for et aktivt politisk liv, som bl.a. kan innebære lange og sene kommunestyremøter og store krav til grundige forberedelser før møtene. Rammebetingelsene for aktiv deltakelse i politisk arbeid bidrar således til å svekke demokratiet utfra et kjønnsperspektiv.

I den senere tid har det vært rettet et kritisk søkelys mot demokratiet utfra et minoritetsperspektiv. I denne sammenhengen har det helt klart vært etniske minoriteter som har stått i fokus, og da særlig problemer som har med språk- og kulturbarrierer å gjøre. Mangelfulle norskkunnskaper bidrar til å vanskeliggjøre innvandreres deltakelse i offentlig debatt, og muligheten for å tilegne seg informasjon og kompetanse er en forutsetning for å kunne fungere tilfredsstillende i politiske verv. Det norske demokratiet fungerer heller ikke tilfredsstillende utfra samenes ståsted, noe som bl.a. førte til at samene krevde et eget Sameting for å ivareta deres interesser.

Det har imidlertid vært rettet liten oppmerksomhet mot de forutsetningene mennesker med funksjonsnedsettelser har for aktiv politisk deltakelse. Dette har ikke vært et vesentlig tema verken i offentlig debatt, i offentlige utredninger eller i forskning.

Full samfunnsmessig likestilling har vært et overordnet mål for politikken for mennesker med funksjonsnedsettelser siden FNs internasjonale år for funksjonshemmede i 1981. Likevel har det vært lite fokus på at manglende tilrettelegging av omgivelsene innebærer et demokratisk problem. Begreper som statsborgerskap og politiske rettigheter er så og si totalt fraværende i de politiske dokumenter som har trukket opp de prinsipielle linjene og lagt føringer for politikken for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Deltakelsen til mennesker med funksjonsnedsettelser har tradisjonelt blitt forstått som et spørsmål om fysisk tilgjengelighet. Ut ifra et slikt snevert tilgjengelighetsbegrep har politikken for å øke deltakelse til mennesker med funksjonsnedsettelser kommet til å dreie seg om fysisk tilrettelegging av bygninger og aktiviteter på ulike arenaer og livsområder som f.eks. skole, kultur og fritid og bolig.

Med det utvidede tilgjengelighetsbegrepet (St.meld. nr. 8 (1998-99) Eit tilgjengeleg samfunn) kom problemstillinger knyttet til deltakelse i informasjons- og kommunikasjonssamfunnet på dagsorden. Generelt er det økt oppmerksomhet omkring at ulike grupper i befolkningen står i fare for å bli utestengt fra fellesskapet fordi de ikke kan nyttiggjøre seg den informasjonen som finnes. Dette kan skyldes manglende språkkunnskaper, redsel for å ta i bruk ny teknologi eller nedsatt funksjonsevne. Dette har likevel ikke ført til at mennesker med funksjonsnedsettelser har blitt inkludert i offentlige debatter og utredninger som tar opp disse spørsmålene i et demokratiperspektiv (jf. NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finde sted).

Mennesker med funksjonsnedsettelser utgjør en forholdsvis stor del av befolkningen, ca. 17-20 prosent (St.meld. nr. 34 (1996-97) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre). Utvalget kjenner ikke til at det er gjort noen systematisk undersøkelse om deres politiske deltakelse. Det vi vet er at flere grupper har en redusert funksjonsevne som gjør at de møter store problemer med å tilegne seg den informasjon og kunnskap som kreves for å kunne delta i politisk debatt og for å være attraktive som kandidater til politiske verv. I kap. 5.2 omtales dette nærmere. Denne kjensgjerningen gjør det legitimt å reise spørsmålet om mennesker med funksjonsnedsettelser har fulle sivile og politiske rettigheter i det norske samfunnet.

I Norge har de sosiale og økonomiske rettighetene hatt en sentral plass i politikken for å bedre levekårene til mennesker med funksjonsnedsettelser. Den interessepolitiske kampen har dreid seg om utbygging av sosiale rettigheter og kompensatoriske ordninger. Innføringen av folketrygden og utviklingen av et omfattende velferdstilbud har sikret mennesker med funksjonsnedsettelser økonomisk og sosial trygghet, en plattform som i sin tur har muliggjort deltakelse på ulike samfunnsområder.

Etterhvert har interessepolitikken hatt som mål å føre mennesker med funksjonsnedsettelser ut av rollen som passive mottakere og gi dem innflytelse på utformingen av tjenestetilbudet. Brukermedvirkning har vært det dominerende perspektivet i kampen for samfunnsmessig likestilling på hele 1990-tallet, og i dag er det bred politisk enighet om at brukerne skal trekkes aktivt med i utviklingen av velferdstjenester.

Det hersker derimot ulike oppfatninger hos interesseorganisasjoner og myndigheter når det gjelder i hvilken grad brukerne faktisk har innflytelse på tjenestetilbudet og hvilket omfang og status brukermedvirkningen skal ha.

Velferdsstaten har sikret mennesker med funksjonsnedsettelser et økonomisk og sosialt livsgrunnlag som gjør det mulig for den enkelte og gruppen å leve et anstendig og relativt selvstendig liv, sammenlignet med tilsvarende grupper i land uten velferdsordninger. Samtidig bidrar velferdsstaten til avhengighet hos de som er henvist til å ta imot økonomiske ytelser og velferdstjenester.

I Norge har staten hatt råd til å etablere et stort og omfattende hjelpeapparat for å bistå grupper i befolkningen, som av en eller annen grunn har behov for statens hjelp. Det har blitt etablert en rekke særløsninger for grupper som ikke har de samme forutsetninger som andre for å delta og klare seg selv. Slike kompensatoriske løsninger har stort sett blitt sett på som positive kjennetegn på at vi lever i en rik velferdsstat som har råd til å sørge for at alle skal ha det bra.

Mange har imidlertid begynt å tvile på om den norske velferdsmodellen, slik den er utformet i dag, vil løse skjevhetene og skape et samfunn for alle. Dette skyldes bl.a. oppdagelsen av at andre land går forbi oss, når det gjelder å tilrettelegge etter modellen universell utforming. Det faktum at særløsninger aldri kan bli like gode som universelle løsninger, bl.a. fordi det ville bli for dyrt, blir man minnet om hvert år i budsjettdebatten i kommunene.

Det er et tydelig skifte i fokus blant mennesker med funksjonsnedsettelser, både i Norden og i resten av Europa. Krav om rettigheter på ulike områder og antidiskrimineringslovgivning står nå øverst på dagsorden hos den europeiske organisasjonen av funksjonshemmede, EDF, og i Sverige. Også i Norge har det dukket opp krav om lover som kan beskytte mot diskriminering. Danmark har valgt en annen strategi enn de fleste andre europeiske land. Her satser interesseorganisasjonene mer ensidig på dialog med myndighetene, med større vektlegging av «den gode vilje ».

Strategien med brukermedvirkning har sine begrensninger i forhold til målsettingen om full samfunnsmessig likestilling og deltakelse. Retten til å medvirke i saker som berører egen person eller egen gruppe, er en demokratisk rett, men demokratiet kunne ikke bestått om dette var den eneste interessen befolkningen ønsket å realisere. Dersom hele befolkningen kun definerte seg som brukere i forhold til staten, ville staten gå i oppløsning, fordi hele befolkningen stiller krav uten at noen tar et ansvar for fellesskapet. Det ville være umulig å få etablert et levedyktig demokrati i en stat som består av borgere med bare egeninteresser.

Også mennesker med funksjonsnedsettelser har interesser som strekker seg utover ønsket om å ha innflytelse i saker som direkte angår en selv. Det å ta del i offentlige anliggender (jf. artikkel 25 i den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter) innebærer å se ut over egen situasjon og egne interesser, og kanskje tilsidesette egne interesser til fordel for saker som gjelder det store fellesskapets interesser.

Dersom mennesker med funksjonsnedsettelser skal sies å ha full samfunnsmessig likestilling, er det en forutsetning at denne gruppen kan delta i den politiske offentligheten på linje med andre.

6.2 Ytringsfrihet og informasjonsfrihet

Ytringsfriheten regnes som en grunnleggende rettighet i en demokratisk stat, og er nedfelt både i vår egen grunnlov (Grl. § 100) og i internasjonale menneskerettskonvensjoner. Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 10 sier at enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter slår bl.a. fast i art. 19 at enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag.

En sentral side av ytringsfriheten er informasjonsfriheten, det vil si friheten til å søke og motta informasjon. Retten til fri ytring er lite verdt hvis en ikke har tilgang på informasjon. For å kunne gjøre seg opp en kvalifisert mening om samfunnsspørsmål er det viktig å kjenne argumenter og motargumenter i den offentlige debatten. Slik kunnskap har igjen betydning for på hvilken måte samfunnsmedlemmene kan ivareta sine politiske rettigheter, som stemmerett og deltakelse i beslutningsprosesser. NOU 1999:27 slår fast:

«Et demokrati er bl.a. basert på prosedyrer for valg av representanter og for avgjørelser ved flertallsvoteringer. Men forut for dette må det finne sted en meningsutveksling mellom myndige mennesker. Dette kommunikative eller deliberative aspektet ved demokratiet er minst like viktig som de demokratiske beslutningsprosedyrene.»

Med dette som utgangspunkt kan det sies at ytrings- og informasjonsfriheten er like viktig for samfunnet som for den enkelte.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har formelt de samme rettighetene som resten av befolkningen med hensyn til å skaffe seg informasjon, delta i den offentlige debatten og øve politisk innflytelse. Likevel opplever en del grupper faktiske begrensninger på disse områdene. Dette gjelder f.eks. døve og tunghørte, blinde og sterkt svaksynte, lesehemmede og mennesker som av ulike årsaker er hemmet i å uttrykke seg. Hovedproblemet for mange er manglende tilgang på informasjon. Både informasjon fra det offentlige og strømmen av informasjon gjennom massemedia, er i større eller mindre grad utilgjengelig for enkelte grupper. Kap 8.4 behandler dette nærmere. I kapitlet pekes det bl.a. på at døve føler seg utestengt fra informasjonssamfunnet. Informasjonen gis i en form som utestenger døve, og generelt er døve dårlig orientert om samfunnsmessige forhold. Valgdeltakelsen blant døve er noe lavere enn blant ikke-døve, og dette antas å skyldes mangel på informasjon (Notabene nr. 2. 2000).

Også andre grupper trenger tilrettelagt informasjon. Svaksynte og blinde har behov for informasjon på lyd og/eller i punktskrift. Personer med kognitive vansker og lese- og skrivevansker kan ha problemer med å lese omfattende og kompliserte tekster, noe som kan avhjelpes ved å lage lettleste versjoner av teksten eller informasjon på lyd.

I Sverige skriver Handikapombudsmannen (1997) i sin rapport til regjeringen at to tredjedeler av de statlige myndighetene i 1995 oppgir at de ikke har noe informasjon tilgjengelig på punktskrift, kassett, diskett eller i lettlest form. Så vidt utvalget kjenner til, er det ikke gjort noen lignende kartlegging i Norge. Imidlertid tyder opplevelser og erfaringer fra mennesker med funksjonsnedsettelser på at situasjonen ikke er tilfredsstillende (se nærmere kap. 8.4).

Krav på tilrettelagt informasjon?

Tradisjonelt har ytringsfriheten først og fremst blitt sett på som frihet fra tvang, et vern mot overgrep fra staten. I dag foreligger en utvidet oppfatning av statens forpliktelser med hensyn til å sikre ytringsfriheten. Staten skal ikke bare avholde seg fra inngrep i ytringene, men aktivt tilrettelegge for en offentlig samtale og fri informasjonsflyt (jf. NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finde sted). Ytringsfrihetkommisjonen bruker infrastrukturkravet som betegnelse på det offentliges positive forpliktelser. Kommisjonen går inn for å endre Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet slik at infrastrukturkravet går klart frem av bestemmelsen. Den foreslår et nytt sjette ledd i Grl. § 100, som skal stadfeste statens ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette vil synliggjøre statens ansvar for den faktiske ytringsfriheten.

I kommuneloven er det tatt inn en bestemmelse som pålegger kommunene og fylkeskommunene å drive aktiv informasjon om sin virksomhet og legge forholdene til rette for innsyn i den offentlige forvaltningen (kommuneloven av 25. september 1992 nr. 107 § 4).

Et spørsmål er i hvilken grad dagens lovgivning, inkludert folkerettslige konvensjoner, ivaretar ulike gruppers behov for tilrettelagt informasjon. I dag foreligger det ikke en alminnelig rett til å kreve tilrettelagt informasjon fra det offentlige. Heller ikke foreligger noe positivt krav på støtte til å tilpasse informasjon fra massemedia etc. En ny grunnlovsbestemmelse i tråd med ytringsfrihetkommisjonens forslag, vil ha klar relevans for disse spørsmålene, men vil neppe hjemle slike positive rettigheter.

Sterke politiske og moralske føringer tilsier imidlertid at informasjonen bør tilrettelegges i størst mulig grad. I NOU 1999:27 fremheves det at minoritetenes forutsetninger og muligheter for delta i åpen og opplyst samtale kan sies å være et virkelig test case på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet. Skal målet om full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser realiseres, er tilgangen på informasjon av avgjørende betydning. Som det ble understreket ovenfor, er dette i ytterste konsekvens et demokratispørsmål.

FNs standardregler vil være tungtveiende i denne forbindelse. Regel nr. 5, som omhandler tilgjengelighet anbefaler statene å iverksette tiltak som gir adgang til informasjon og kommunikasjon. I utdypningen til regel nr. 5 fremgår bl.a. at statene bør utvikle strategier for å gjøre informasjonstjenester og dokumentasjon tilgjengelig for ulike grupper av funksjonshemmede. Punktskrift, lydbåndtjenester og annen egnet teknologi bør benyttes for å gi synshemmede tilgang til trykt informasjon og dokumentasjon. På samme måte bør egnet teknologi brukes for å gi hørselshemmede eller personer med redusert oppfatningsevne tilgang til informasjon som formidles med tale.

Bestemmelser om informasjonsplikt

Den statlige informasjonspolitikken, det vil si forvaltningens måte å kommunisere med offentligheten på, har som en av sine hovedmålsettinger å sikre den enkelte innbygger og virksomhet reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter (jf. kap. 8.4). Et av virkemidlene er lovfesting av informasjonsplikt i visse tilfeller.

Informasjonsplikt er noe annet enn informasjonsfrihet, selv om det er nær sammenheng mellom prinsippene. I visse tilfeller vil retten til å få informasjon avhenge av viljen til å gi informasjon. Staten har som nevnt en generell forpliktelse til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale, mens informasjonsplikten i snever forstand gir den enkelte borger rettskrav på informasjon. De viktigste bestemmelsene om det offentliges plikt til å utlevere informasjon er nedfelt i lov om offentlighet i forvaltningen av 19. juni 1970 nr. 69 (offentlighetsloven). Hovedregelen i lovens § 2 er at enhver kan hos vedkommende forvaltningsorgan kreve å få gjøre seg kjent med det offentlige innholdet av dokumenter i en bestemt sak. Imidlertid er det også i denne sammenhengen tvilsomt om det kan kreves å få informasjonen i tilrettelagt form.

I Sverige ble spørsmålet satt på spissen i 1992, da en synshemmet mann krevde å få høringsuttalelsene til Handikapputredningen for 1989 opplest eller innlest på bånd (jf. SOU 1999:21 Lindqvists nia). Mannen forlangte at Sosialdepartementet skulle fatte en særskilt beslutning i saken. Spørsmålet ble henvist til regjeringen, som besluttet å gjøre proposisjonen tilgjengelig. Men regjeringen slo samtidig fast at bestemmelsene om offentlighet ikke medfører noen plikt til å tilrettelegge informasjonen, f.eks. ved å lese inn dokumentet på lydbånd. Retten til innsyn var begrenset til innsyn i den formen dokumentene allerede foreligger. En slik fortolkning innebærer at ikke alle mennesker har de samme mulighetene med hensyn til å skaffe seg informasjon.

6.3 Stemmerett og politisk deltakelse

Verdenserklæringen om menneskerettigheter artikkel 1 sier at enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter slår også fast at enhver borger, uten noen form for forskjellsbehandling, skal ha rett og anledning til å ta del i ivaretakelsen av offentlige anliggender (artikkel 25 a), og til å avgi stemme og bli valgt ved frie periodiske valg som skal bygge på alminnelig og lik stemmerett og hemmelig avstemning (25 b).

Som utgangspunkt har alle norske borgere over 18 år stemmerett (valgloven § 3). En del mennesker med funksjonsnedsettelser opplever imidlertid vanskeligheter ved utøvelsen av stemmeretten. For mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser er det et problem at valglokalene i stor grad er utilgjengelige. Ikke bare valglokalene, men også stemmeavlukkene må være tilgjengelige. Under kommunevalget i 1995 gjorde Norsk Handikapforbund en undersøkelse som viste at 53 prosent av valglokalene ikke var tilrettelagt for denne gruppen.

Ordningen med poststemmegivning og muligheten til å avgi stemme hjemme (valgloven § 36) kan være hensiktsmessige i enkelte tilfeller, men det forhindrer ikke at valglokalene bør være tilgjengelige for alle.

Under valget i 1999 inneholdt hovedvalgrundskrivet følgende oppfordring: «Det enkleste for kommunene ville kanskje være om de kunne skreddersy et bestemt valglokale for rullestolbrukere og andre med spesielle problemer, som lesehemmede.»

Utvalget vil understreke at etablering av slike særløsninger er i strid med tanken om inkludering og at samfunnet skal være tilgjengelig for alle. I stedet må valglokalene tilrettelegges slik at alle mennesker har like muligheter til å stemme i nærmiljøet, i det valglokalet de sokner til.

Blinde og svaksynte er en annen gruppe som opplever praktiske begrensninger når de skal avgi stemme. Blinde har ikke mulighet til å lese partilistene selv og er fullstendig avskåret fra å foreta kumuleringer og strykninger. I hovedvalgrundskrivet fra 1999 er det slått fast at stemmesedlene ikke kan trykkes med blindeskrift eller på annen måte særmerkes.

I forbindelse med kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1995 ble det satt i gang et tiltak for å merke stemmeseddelkassetter etc. I regi av Norges Blindeforbund ble det sendt ut et sett med klebelapper med navnet på alle registrerte partier til alle valgstyrene. På klebelappene var navnene trykket i punktskrift, samt i svart storskrift, slik at merkingen også ville være til hjelp for andre lesehemmede enn blinde. I tillegg fikk alle valgstyrene tilbud om å bestille slike klebelapper med navnet på lister som ikke utgikk fra et registrert parti (Hovedvalgrundskrivet 1999). Ordningen ble videreført ved valget i 1999.

Staten pålegger imidlertid ikke valgstyrene å merke stemmeseddelkassettene med punktskrift. Når boksene ikke er merket, innebærer det at blinde personer er helt avhengige av hjelp fra andre når de skal avgi stemme. Dette kan f.eks. skje ved at representanter fra valgstyret må være med inn i avlukket og lese opp listenavnene, som velgeren så må memorere. Velgeren må altså stole på en hjelper. Sterkt svaksynte kommer i en lignende situasjon som blinde, fordi listene er utformet med svært små bokstaver og mangel på kontrast.

At situasjonen ved politiske valg ikke er tilfredsstillende for alle, er også erkjent i Stortinget. Under behandlingen av St.meld. nr. 34 (1996-97) uttalte Stortingets sosialkomite følgende:

« . . .synshemmede i dag mangler tilgang til det meste av den valginformasjon som er en selvfølge for andre velgere. Synshemmedes rett til offentlig informasjon blir ikke oppfylt, og det som har vært gjort i denne forbindelse er ikke tilstrekkelig.»

Kilde: (Innst. S. nr. 114 (1997-98)).

Stemmeretten er en grunnleggende politisk rettighet, og alle borgere bør sikres like muligheter til å utøve retten. I FNs standardregler står det i utdypningen til regel 15 om lovgivning at statene har plikt til å gjøre det mulig for funksjonshemmede å utøve sine rettigheter, herunder menneskerettigheter og borgerrettigheter og politiske rettigheter, på lik linje med andre borgere.

Deltakelse i politisk arbeid

«Jeg har lyst til å være politisk aktiv i kommunen fordi det er mange ting som engasjerer meg, men jeg kan ikke. Årsak? Jo- jeg har bare 70 timers tolkehjelp i året til dagliglivets gjøremål. Hvilket politisk parti ønsker å ha meg som aktivt medlem i komiteer, utvalg etc. når de må betale for mine tolker? INGEN.»

Kilde: Døv kvinne, innspill til utvalget

En del mennesker med funksjonsnedsettelser opplever også hindringer med hensyn til å delta i politisk arbeid. Vanskelighetene er av ulik art for forskjellige grupper av funksjonshemmede. For bevegelseshemmede er fysisk utilgjengelighet hovedproblemet. En rekke kommunestyresaler er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere. Det gjør det vanskelig for rullestolbrukere å følge forhandlingene i kommunestyret og problematisk selv å delta som folkevalgt. Hvis en blir valgt inn, er det ofte praktiske problemer som må løses før en tar fatt på politiske utfordringer. Eksemplet nedenfor illustrerer dette:

En mann ble valgt inn i kommunestyret i en kommune i Nord- Norge. På grunn av manglende tilgjengelighet til kommunestyresalen måtte hans varamann møte for ham. Etter to år ble omsider nødvendig tilrettelegging foretatt, og mannen kunne tre inn i vervet som kommunestyrerepresentant.

Synshemmede vil kunne ha problemer med å sette seg inn saksdokumenter. Brukere av høreapparat har stor nytte av teleslynge i større rom. Ikke alle kommunestyresaler har installert teleslynge, og dette vanskeliggjør deltakelse. For hørselshemmede som er avhengig av tolk, vil dagens tak på 70 tolketimer i året være en vesentlig begrensning for deltakelse i politisk arbeid, jf. eksemplet ovenfor.

Det ble i 1997 nedsatt et utvalg, valglovutvalget, som skulle vurdere valgloven, gjennomgå den praktiske gjennomføringen av valgene, samt drøfte valgordningen i et demokratiperspektiv. Mandatet inneholdt bl.a. følgende føringer:

• Valglova skal regulere ei valordning som er lett å forstå for veljarane, slik at alle med rett til å røyste kan delta i valet utan omsyn til føresetnader.

• Det skal vurdere om valordninga kan leggjast betre til rette for å sikre ein demokratisk prosess med brei og høg deltaking.

• Utvalet bør drøfte om det bør vere eigne reglar i vallova for å sikre representasjon for ulike grupper.

Utvalget avga sin innstilling, NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte, 30 januar 2001.

Statens råd for funksjonshemmede utarbeidet i tilknytning til dette arbeidet et notat til valglovutvalget der ulike problemstillinger mennesker med funksjonsnedsettelser har i forbindelse med valgdeltakelse og stemmegivning ble belyst. Rådet kom også med en del konkrete forslag til løsninger.

I NOU 2001:3 under kap. 10.6.2 om utforming av valglokaler, viser valglovutvalget til at de har fått innspill både fra Statens råd for funksjonshemmede og fra Norges Blindeforbund om å bedre muligheter til å avgi stemme. Valglovutvalget knytter innspillene opp til valglovens § 27 og § 40.3 ledd. Valglovens § 27 fastsetter at «Valgtingene skal holdes i høvelige lokaler», men det er ikke gitt nærmere krav i loven til lokalenes utforming. I tilknytning til dette uttaler valglovutvalget følgende:

«Utvalget vil peke på at det må være et rimelig krav at valglokalene som offentlige lokaler skal være tilgjengelige for alle, også funksjonshemmede. Etter utvalgets mening er det likevel å gå for langt i detaljregulering overfor kommunene dersom dette blir tatt inn i loven. Utvalget forutsetter at departementet - i samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner - pålegger kommunene å være oppmerksomme på denne velgergruppens behov og ta spesielt hensyn til dem.»

Når det gjelder valglovens § 40 tredje ledd så hjemles det her en mulighet for at velgere som ikke er i stand til å bevege seg inn i valglokalet kan avgi stemme umiddelbart utenfor valglokalet. Valglovutvalget viser til at enkelte av de funksjonshemmedes organisasjoner uttrykker ønske om å avskaffe denne bestemmelsen fordi den kan virke diskriminerende overfor de det gjelder, og dessuten kan medføre at kommunene ikke tilrettelegger for stemmegivning inne i lokalet. Valglovutvalget uttaler følgende:

«Utvalget kan se de funksjonshemmedes innvendinger og skepsis når det gjelder denne lovbestemmelsen. Utvalget mener likevel at bestemmelsen har sin berettigelse, og at en oppheving kan føre til et dårligere tilbud for velgerne og faktisk medføre at færre vil avgi stemme. Den bør derfor bestå som et tilbud til velgerne.»

Valglovutvalget foreslår derimot å endre valglovens § 41 andre ledd som angir hvordan man skal gå frem dersom stemmestyret finner at velgeren lider av åpenbar sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet. I disse tilfellene gis stemmeseddelen til stemmestyret, i stedet for at den legges i valgurnen. Stemmestyret avgjør etter at stemmegivningen er avsluttet om stemmen skal forkastes eller godkjennes. I NOU 2001:3 uttales det:

«Utvalget mener at det ikke bør gjelde spesialregler for de velgergrupper som blir omfattet av § 41 andre ledd. Slike regler er betenkelig sett ut i fra et prinsipielt og et rettssikkerhetsmessig synspunkt. De kriterier som er søkt angitt for praktiseringen av reglene gjør at det stilles store krav til stemmestyrene.»

Valglovutvalget valgte derfor å konkludere med at reglene i valgloven § 41 andre ledd oppheves.

Videre drøfter utvalget under kap. 10.6.5 i NOU 2001:3 om det bør åpnes for en videre adgang for syke og uføre for ambulerende stemmegivning på valgdagen. Etter dagens ordning kan velgere som pga. sykdom eller uførhet ikke er istand til å ta seg til valglokalet på valgdagen, søke om å få stemme der de oppholder seg. Søknaden må være kommet inn til Posten senest kl. 15.00 siste tirsdag før valgdagen. Valglovutvalget konkluderer med at det bør åpnes adgang til å avgi stemme ved ambulerende stemmegivning på valgdagen for velgere som er syke eller uføre og som ikke har fått benyttet seg av ambulerende forhåndsstemmegivning.

Utover det som nå her er nevnt er problematikken rundt retten for mennesker med funksjonsnedsettelser til deltakelse i den demokratiske prosess, ikke ytterligere drøftet i NOU 2001:3. Man ser altså at valglovutvalget, til tross for innspill fra interesseorganisasjonene og Statens råd for funksjonshemmede, velger å opprettholde ordninger som vanskeliggjør valgdeltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelser. I henhold til FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 25, skal enhver borger sikres rett til valgdeltakelse. Utvalget finner det derfor betenkelig at andre hensyn, f.eks. at man vil unngå å detaljinstruere kommunene, vektlegges mer enn å sikre mennesker med funksjonsnedsettelser faktisk adgang til valgdeltakelse.