5 Internasjonale forpliktelser
5.1 De internasjonale menneskerettighetene
5.1.1 Innledning
Menneskerettigheter kan defineres som grunnleggende krav til individets stilling uansett rettssystem (Opsahl 1996). De regulerer individenes rettigheter overfor staten, og statens forpliktelser overfor individet. Rettighetene gjelder fundamentale verdier som vern av liv, legeme, frihet og sikkerhet. Mulighet til politisk medbestemmelse og en rettferdig rettspleie og forvaltning står også sentralt. Videre omfattes bl.a. beskyttelse av privat- og familieliv, fri tanke, tro og ytring, arbeid, helse og velferd.
FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter (V), vedtatt av Generalforsamlingen i FN i 1948, er av stor betydning. Erklæringen er ikke juridisk bindende, men den er anerkjent over hele verden og har dessuten tjent som forbilde ved utformingen av internasjonale konvensjoner. Med utgangspunkt i Verdenserklæringen har det funnet sted en omfattende regelutvikling på menneskerettighetenes område.
Den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter (EMK), ble ratifisert og trådte i kraft i 1953. To sentrale FN-konvensjoner er Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), begge fra 1966. Av andre konvensjoner om menneskerettigheter kan nevnes Den europeiske sosialpakt av 1961, Den europeiske torturkonvensjonen av 1987, Den internasjonale konvensjonen av 1966 om avskaffelse av rasediskriminering, De forente nasjoners konvensjon av 1979 om avskaffelse av diskriminering av kvinner og Barnekonvensjonen av 1989.
Barnekonvensjonen er den eneste av konvensjonene som tar opp funksjonsnedsettelser som et uakseptabelt grunnlag for forskjellsbehandling. I art. 2 heter det at:
«Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.»
Videre omhandles barn med funksjonsnedsettelser i art. 23 der det fremgår at:
«Psykisk og fysisk funksjonshemmede barn har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet. Et funksjonshemmet barn har rett til særskilt omsorg. Barnet skal få undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter for å oppnå best mulig integrering og individuell utvikling. Staten skal samarbeide med andre land om dette, og ta spesielt hensyn til utviklingslandenes behov.»
Ingen av menneskerettighetskonvensjonene er rettet spesielt mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Arbeidet med en egen konvensjon om avskaffelse av diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser har ikke ført frem, men i 1993 vedtok FNs generalforsamling Standardreglene for like muligheter for mennesker med funksjonshemning (jf. kap. 5.2).
Europarådet fremla 4. november 2000 en tilleggsprotokoll til EMK, protokoll nr. 12 art. 1, som oppstiller et generelt forbud mot diskriminering på grunnlag av bl.a. kjønn, rase, religion, og etnisk minoritet. Artikkel 1 har følgende formulering:
«The enjoyment of any right set forth by law shall be secure without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.»
Funksjonsnedsettelse er ikke særskilt nevnt, men et forbud mot å diskriminerer på dette grunnlag antas likevel å falle inn under art.1, på grunnlag av artikkelens formuleringer «birth» og «other status». Det er ikke klart om Norge velger å godkjenne denne protokollen, slik at den blir en del av norsk rett. Internasjonalt arbeides det fortsatt med spørsmålet om en egen menneskerettskonvensjon for mennesker med funksjonsnedsettelser.
5.1.2 Forholdet mellom menneskerettighetene og norsk rett
I norsk rett gjelder det dualistiske prinsipp i forhold til folkeretten. Det vil si at det kreves et særskilt rettsgrunnlag, oftest et lovvedtak, før folkerettslige regler gjelder som norsk rett. Det er særlig to måter å gå frem på. Den første er at loven bare viser til konvensjonen og direkte gir den lovs kraft (inkorporasjon). En annen fremgangsmåte er at loven gjengir og omskriver konvensjonen på norsk (transformasjon).
Uten et særlig rettsgrunnlag er utgangspunktet at norsk rett går foran ved motstrid mellom norske og folkerettslige regler. Det såkalte presumpsjonsprinsippet innebærer imidlertid at norske regler, i den grad det er mulig, tolkes i samsvar med folkeretten.
Menneskerettsloven av 21. mai 1999 inkorporerer tre sentrale menneskerettskonvensjoner. De tre konvensjonene er Den europeiske menneskerettskonvensjon med protokoller, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Disse gjelder direkte som norsk rett.
Loven er en videreføring av Grunnlovens §110 c, som sier at:
«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.»
Lovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf. § 1. Formuleringen er valgt for å understreke at menneskerettskonvensjoner som ikke blir inkorporert, skal anses som tungtveiende rettskilder. Etter at menneskerettsloven trådte i kraft, er det grunn til å vie disse konvensjonene større oppmerksomhet enn tidligere. For tiden pågår et arbeid med sikte på å innarbeide flere av konvensjonene i norsk rett. Justisdepartementet har utarbeidet et høringsnotat med høringsfrist 15. mai 2001 om hvordan Barnekonvensjonen best kan innarbeides. På bakgrunn av denne vil det i løpet av høsten 2001 bli utarbeidet et konkret forslag til innarbeidelse. Videre har Stortinget ved vedtak 4. mai 1999 bedt regjeringen om å innarbeide FNs kvinnekonvensjon innen rimelig tid. Regjeringen vil også vurdere innarbeiding av FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs torturkonvensjon.
Som et ledd i å fremme menneskerettighetene har regjeringen lagt frem en handlingsplan om menneskerettigheter, St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum. Handlingsplanen er knyttet til både internasjonale og nasjonale forhold. Situasjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser er behandlet i kap. 4.6.7 i handlingsplanen. Temaer som tas opp er bl.a. bruk av tvang overfor personer med psykisk utviklingshemming (sosialtjenesteloven kap. 6A), sysselsetting og levekår, og seksuelle overgrep mot barn med funksjonsnedsettelser.
5.1.3 Sondringen mellom ulike rettigheter
Sondringen mellom sivile og politiske rettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den andre siden, var fremtredende under arbeidet med Verdenserklæringen. Mange stater mente at de to kategoriene måtte behandles ulikt, og FN- konvensjonene fra 1966 viderefører skillet.
Karakteristisk for de sivile og politiske rettighetene er at de forplikter staten til å legge forholdene til rette for at det ikke gjøres inngrep i rettighetene/frihetene, mens de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene ofte innebærer krav på bestemte ytelser. De sistnevnte rettighetene er i større grad ressursavhengige og har fått en mer relativ karakter. Skillet gjenspeiles i gjennomføringen av rettighetene. Når statens plikt er av den negative typen, vil rettighetene gjerne kunne gjennomføres mer umiddelbart. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene krever ofte positive tiltak som statene bare har forpliktet seg til å gjennomføre gradvis. Det vil ofte være enklere å ta stilling til om sivile og politiske rettighetene overholdes enn om de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene respekteres. Som oftest er det enklere å konstatere om myndighetene i et land benytter tortur overfor fanger, enn det er å vite om vedkommende land har gjort nok for å få bygd opp det offentlige helsevesenet (St.meld. nr. 21 (1999-2000)). Dette er noe av bakgrunnen for at den individuelle klageadgangen er bedre utbygget når det gjelder brudd på sivile og politiske rettigheter (jf. kap. 5.1.6).
Som prinsipp gjelder likevel at menneskerettighetene må ses på som en helhet, og at ingen rettigheter er viktigere enn andre. Det er først når alle rettighetene respekteres at menneskerettighetsvernet er fullstendig.
5.1.4 Sivile og politiske rettigheter
Verdenserklæringen art. 21 stiller opp følgende politiske rettigheter:
1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdige frie stemmemåter.
Disse prinsippene er gjort bindende i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter art. 25. Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950 inneholdt ikke noe om individuelle politiske rettigheter, men i tilleggsprotokollen av 1952 er det tatt inn en klausul der statene forplikter seg til å holde frie og hemmelige valg med rimelige mellomrom, jf. EMK P1 art. 3. Ut fra ordlyden kan det ikke utledes krav på individuell stemmerett, men i praksis er bestemmelsen tolket slik at den gir individuelle rettigheter.
De sivile rettighetene beskytter bl.a. retten til liv, sikkerhet og personlig integritet. EMK art. 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling. SP har en lignende bestemmelse i art. 7. Forbudet rammer krenkelser både av fysisk og psykisk art. Integritetskrenkende tvangstiltak, f.eks. i psykiatrien, kan tenkes rammet av EMK art. 3. Forholdet til menneskerettighetene ble også drøftet under forberedelsene til sosialtjenesteloven kap. 6A, som trådte i kraft 1. januar 1999 (Ot.prp. nr. 57 (1995-96)). Kap. 6A regulerer bruk av tvang i omsorgen til mennesker med utviklingshemninger og har kapitteloverskriften: Rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.
Til de sivile rettigheter hører videre rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med frihetsberøvelse, jf. EMK art. 5(1), herunder krav til saksbehandling, jf. EMK art. 5(4). Disse reglene kommer til anvendelse f.eks. ved tvangsinnleggelse i psykiatrisk institusjon.
Retten til ytringsfrihet, tanke- og trosfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet er andre sentrale rettigheter som er nedfelt i EMK og SP.
Konvensjonene har også bestemmelser til vern om privat- og familielivet. I EMK art. 8 heter det at: Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Retten til å inngå ekteskap og stifte familie slås fast i EMK art. 12 og SP art. 23(2).
5.1.5 Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
I Verdenserklæringen art. 22 heter det at:
«Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir satt ut i livet gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.»
FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble vedtatt i 1966 og trådte i kraft i 1976. Konvensjonen anerkjenner retten til arbeid (art. 6), retten til gode og rettferdige arbeidsforhold (art. 7) og retten til å organisere seg og til å streike (art. 8). Videre slår den fast retten til sosial trygghet (art. 9) og har regler om beskyttelse av familien (art. 10). Konvensjonen anerkjenner også retten til en tilfredsstillende levestandard, herunder mat, klær og bolig.
Den mest sentrale kulturelle rettigheten er retten til undervisning, som er nedfelt både i V art. 26 og ØSK art. 13. ØSK art. 14 sier at grunnskolen skal være gratis og obligatorisk. De av konvensjonspartene som ikke har en gratis og utbygd grunnskole, forpliktet seg til innen to år å ha utarbeidet en plan for å oppnå dette.
Videregående utdannelse skal i følge art. 13 være tilgjengelig for alle, og gratis undervisning skal gradvis økes. Art. 15 sier at enhver har rett til å delta i kulturlivet og nyte godt av vitenskapens fremgang.
5.1.6 Gjennomføring og håndhevelse av konvensjonene
EMK art. 1 pålegger statene å sikre konvensjonens rettigheter overfor enhver innenfor sitt myndighetsområde. Rettighetene skal sikres uten diskriminering på noe grunnlag. Den som mener å ha vært utsatt for et konvensjonsbrudd skal ha en effektiv prøvingsrett for nasjonale myndigheter (art. 13).
Den internasjonale håndhevingen skjer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Både stater og individer kan klage inn brudd på konvensjonen, men i praksis er det først og fremst individklager som kommer opp til behandling. Videre kan Europarådets generalsekretær innhente rapporter fra statene om hvordan de oppfyller konvensjonsrettighetene.
Konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter håndheves ved rapportering fra statene. Rapportene sendes til FNs generalsekretær, som videresender dem til FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Rådet har delegert til Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter å gjennomgå rapportene og gi uttalelser om dem.
Under rapportbehandlingen må statene møte og svare på spørsmål fra komiteen. Hensikten er å foreta en uavhengig granskning av myndighetenes egen fremstilling. Deretter vedtar komiteen kommentarer («concluding observations») angående den enkelte stats oppfyllelse. Komiteen utarbeider også generelle kommentarer («general comments»).
Et tilsvarende rapportsystem er gjennomført etter Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Rapportbehandlingen er lagt til en Komite for menneskerettigheter, ofte kalt FNs menneskerettighetskomite. Komiteen kan også, i de tilfeller konvensjonsstatene har godkjent det, behandle klager fra individer eller stater. Systemet har ikke samme praktiske betydning som klageadgangen etter EMK. En forskjell er at komiteens synspunkter («views») ikke er rettslig bindende for den innklagede stat. Menneskerettskomiteen kan ikke, slik som Den europeiske menneskerettsdomstol, pålegge statene å betale erstatning til klageren. Statsklageadgangen har hittil ikke vært brukt, mens det foreligger en ganske omfattende praksis i individuelle klagesaker.
5.2 FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning
«Vi i Norden må igjen ta ledelsen i arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter, både ideologisk og økonomisk. Det må gjøres politikk av FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming, og dette må gjøres ut fra menneskerettsperspektivet. Standardreglene gir rom for tolkninger, og vi må erobre dette rommet for tolkninger. Vi må konkretisere funksjonshemmedes rett til å være en del av samfunnet, økonomisk, sosialt, politisk og kulturelt.»
Kilde: Bengt Lindqvist, FNs spesialrapportør for funksjonshemmede
FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1993. Reglene er ikke juridisk bindende, men er gitt i form av anbefalinger til medlemslandene. De er imidlertid uttrykk for en sterk moralsk og politisk forpliktelse fra statenes side. Reglene fremhever målet om full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser og peker på områder og tiltak som er av avgjørende betydning for å oppnå dette. Norge har sluttet seg til standardreglene, og i forordet til den norske oversettelsen fremhever daværende sosialminister hvor viktig det er at reglene blir praktisert og fulgt opp i det norske samfunnet.
Full deltakelse og likestilling er tatt inn som en overordnet målsetting i vår nasjonale politikk for mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette gjenspeiler seg i offentlige dokumenter, f.eks. regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede. Standardreglene skal være et redskap og en veileder for staten, fylkeskommunene, kommunene og interesseorganisasjoner i utformingen av praktisk politikk for å nå målsettingen.
5.2.1 Bakgrunnen for standardreglene
1981 var det internasjonale år for funksjonshemmede. Året etter ble Verdens handlingsprogram for funksjonshemmede vedtatt av Generalforsamlingen. Dette satte mennesker med funksjonsnedsettelser på den internasjonale politiske dagsorden. Midtveis i FNs tiår for funksjonshemmede (1983-1992) ble det foreslått å lage utkast til en internasjonal konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser. Tanken var at konvensjonen skulle ratifiseres innen utgangen av tiåret. To utkast ble etter tur lagt frem for Generalforsamlingen (i 1987 og i 1989), men det ble ikke oppnådd enighet om noen av dem. Mange representanter, deriblant Norge, mente at det ikke var hensiktsmessig med en slik konvensjon, fordi eksisterende menneskerettighetserklæringer sikrer mennesker med funksjonsnedsettelser de samme rettigheter som andre.
Arbeidet med en egen menneskerettighetskonvensjon for mennesker med funksjonsnedsettelser ble skrinlagt. I stedet ble man enige om å utarbeide et internasjonalt dokument av en annen type, og i 1990 tok arbeidet med standardreglene til. Norge spilte en sentral rolle i utformingen av forslaget til regler. Standardreglene for like muligheter for mennesker med funksjonshemninger ble vedtatt i 1993, som Generalforsamlingens resolusjon 48/96.
5.2.2 Nærmere om innholdet i standardreglene
Reglene er utformet på bakgrunn av erfaringer som ble gjort i løpet av FNs tiår for funksjonshemmede. Menneskerettighetskonvensjonene utgjør det politiske og moralske fundamentet for reglene. Hensikten er å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser har de samme rettigheter og plikter som alle andre i samfunnet.
Det oppstilles i alt 22 regler, inndelt i tre deler. Del 1 (regel 1-4) omhandler forutsetninger for deltakelse og likestilling. Her gis det anbefalinger om bevisstgjøring, medisinsk behandling, rehabilitering og støtteordninger. Disse reglene retter seg mot individet.
Del 2 (regel 5-12) omhandler målområder for deltakelse og likestilling. Vektleggingen av samfunnsmessige forhold er sentral. Reglene er innrettet på å identifisere og fjerne hindringer i samfunnet. Regel 5 fremhever tilgjengelighet som en avgjørende forutsetning for deltakelse. Her legges et vidt tilgjengelighetsbegrep til grunn. Ikke bare det fysiske miljøet, men også informasjon og kommunikasjon skal være tilgjengelig for alle. Dette er nødvendig for at alle mennesker skal ha like muligheter til deltakelse.
Videre omhandles områder som utdanning, arbeid, økonomisk og sosial trygghet, familieliv og personlig integritet, kultur og fritidsaktiviteter og religionsutøvelse.
Del 3 tar for seg gjennomføring av reglene og omfatter regel 13-22. Det er viktig å understreke at det overordnede ansvaret for å gjennomføre reglene ligger hos statene. Regel 14 pålegger statene å ta hensyn til mennesker med funksjonsnedsettelser i all politikk og nasjonalt planarbeid. Regel 15 gir statene ansvar for å utarbeide rettslig hjemmel for tiltak som anses nødvendige for å gjennomføre målsettingen om full deltakelse og likestilling. Statene har videre ansvaret for overvåkning av reglene (regel 20). Ellers omtales informasjon og forskning, økonomisk politikk, koordineringstiltak, funksjonshemmedes organisasjoner, opplæring av personell og internasjonalt samarbeid.
5.2.3 Oppfølging og gjennomføring av standardreglene
Internasjonalt
FN har utnevnt en spesialrapportør som skal overvåke oppfølgingen av standardreglene. Spesialrapportøren sender spørreskjema til statene, til organer innenfor FN-systemet og til mellomstatlige og ikke statlige organisasjoner, herunder funksjonshemmedes organisasjoner. På bakgrunn av spørreskjemaene utarbeider spesialrapportøren rapporter som legges frem for FNs kommisjon for sosial utvikling. Kommisjonen behandler rapportene og gir på bakgrunn av disse anbefalinger om hvordan anvendelsen av reglene kan forbedres.
Nasjonalt
I tråd med sektoransvarsprinsippet har hvert departement ansvaret for gjennomføringen av reglene på sitt fagområde. Sosial- og helsedepartementet har bedt Statens råd for funksjonshemmede om å gi innspill til departementene på hvilke områder det er aktuelt å sette i verk oppfølgingstiltak, og bistå departementene i å overvåke reglenes gjennomslag i praktisk politikk. Rådets rapporter legges frem for statssekretærutvalget for den samlede politikken for funksjonshemmede.
I 1996 fikk Statens råd for funksjonshemmede i oppdrag å gjennomføre en kartleggingsundersøkelse om standardreglenes gjennomslag i departementene. Rådet ble spesielt bedt om å gi en vurdering av på hvilke områder det er størst avstand mellom standardreglenes krav og dagens norske politikk for mennesker med funksjonsnedsettelser. På oppdrag fra rådet ble det gjennomført en undersøkelse i sju departementer og i funksjonshemmedes organisasjoner (Hjort 1997).
I følge undersøkelsen var standardreglene lite kjent i departementene. Rapporten peker på en rekke felter der det er rom for forbedringer og økt innsats. Et av dem er å øke sysselsettingen blant mennesker med funksjonsnedsettelser. Særlig bør det satses innenfor offentlig sektor. Videre ble behovet for økt kompetanse blant ulike yrkesgrupper fremhevet. Generelt viser rapporten at departementene og brukerorganisasjonene har ulik oppfatning av situasjonen på en del områder.
På bakgrunn av undersøkelsen anbefalte rådet satsning på fem hovedområder: 1) bevisstgjøring og kompetanse om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, behov og muligheter, 2) medvirkning og deltakelse, 3) helhetlig politikk og offentlig planlegging, 4) tilgjengelighet og 5) synliggjøring av politikk for mennesker med funksjonsnedsettelser.
Regjeringens siste handlingsplan for funksjonshemmede, St.meld. nr. 8 (1998-99), er et ledd i oppfølgingen av FNs standardregler. I forordet er det understreket at handlingsplanen har full deltakelse og likestilling som overordnet mål. Et av tiltakene i handlingsplanen var å avholde en høring om standardreglene. En slik høring, som omfattet fire departementer, ble gjennomført 3. desember 1998 (Funksjonshemmedes dag). Statens råd for funksjonshemmede har utarbeidet en rapport om høringen. En hovedkonklusjon er at full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser fremdeles ikke er en realitet. Samfunnet er vanskelig tilgjengelig på en rekke områder, og brukerorganisasjonene etterlyste bruk av nye virkemidler i politikken for mennesker med funksjonsnedsettelser.
5.3 Oppsummering
I tråd med mandatet har utvalget lagt standardreglene til grunn for sitt arbeid. Utvalget ønsker å fremheve og tydeliggjøre standardreglene, og det er henvist til relevante punkter i standardreglene under hvert enkelt kapittel.
Utvalget vil understreke at standardreglene dreier seg om minimumsstandarder. Reglene er vedtatt av og gjelder for land med svært ulike forutsetninger og ressurser. Et overordnet mål må være at standardreglene skal gjennomføres fullt ut i Norge, men på mange områder kan det være grunn til å gå lenger enn standardreglene anbefaler. Norge, som er gunstig stilt med hensyn til ressurser, bør ta mål av seg av til å være et foregangsland i politikken for mennesker med funksjonsnedsettelser. På enkelte områder må det antas at situasjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser allerede i dag er bedre enn det som følger av standardreglene.
Menneskerettighetskommisjonen i Genève er gitt i oppdrag å utrede metoder for å styrke og overvåke menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser. Spørsmålet om en egen konvensjon for mennesker med funksjonsnedsettelser vil stå sentralt i arbeidet. Utredningen skal være ferdig i 2002.
Videre gjenstår det å se om Norge velger å godkjenne Protokoll nr. 12, til Den europeiske Menneskerettskonvensjonen.