8 Tilgjengelighet

«Kjernen i det å være funksjonshemmet er å bli satt utenfor deltakelse i livssammenhenger som anses eller oppfattes viktige i det samfunn en lever.»

Kilde: Ivar Lie, 1989

Et tilgjengelig samfunn er valgt som ett av fire satsningsområder i St.meld. nr. 8 (1998-99) Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001. Det er et overordnet mål å redusere funksjonshemmende forhold som hindrer deltakelse, slik at alle skal ha lik mulighet til å delta på alle samfunnets områder. Et samfunn som er godt tilrettelagt for alle vil redusere behovet for spesialløsninger. Ut fra denne tankegangen er prinsippene om universell utforming blitt utviklet (jf. kap. 1.4.4).

Utvalget har valgt å dele kapitlet om tilgjengelighet inn i fire hoveddeler: Tilgang til det fysiske miljøet ( kap. 8.1), tilgang til produkter i dagliglivet ( kap. 8.2), tilgang til informasjon ( kap. 8.3) og tilgang til tekniske hjelpemidler ( kap. 8.4). Tilgang til transport og tilgang til IKT er omtalt i egne kapitler ( kap. 9 og 10).

8.1 Innledning

8.1.1 Innledning

Utemiljø, bygninger og anlegg er ofte utformet slik at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser støter på barrierer og ekskluderes fra deltakelse. Universell utforming er uttrykt som et nasjonalt mål i flere dokumenter de senere årene. Dette innebærer at bygninger, omgivelser og produkter skal utformes på en slik måte at de i så stor utstrekning som mulig kan brukes av alle mennesker uten spesiell tilpasning (jf. rundskriv T-5/99 Tilgjengelighet for alle).

I St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk heter det:

«Utforming av omgivelsene er viktig for alle, både praktisk og estetisk. For funksjonshemmede er en god utforming av de lokale omgivelsene helt avgjørende for at regjeringens målsetting om full deltaking og likestilling skal kunne oppnås, slik det er formulert i regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede. Regjeringen vil se spesielt på retningslinjene for planlegging og tilrettelegging av de fysiske omgivelsene slik at fysiske barrierer i omgivelsene i minst mulig grad blir et hinder for funksjonshemmedes integrasjon i samfunnet. En planprosess og løsninger som ivaretar funksjonshemmedes behov vil også imøtekomme behov som resten av befolkningen har, og ha stor forebyggende betydning.»

I St.meld. nr. 8 (1998-99) blir det fremhevet at det er mulig å øke tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelser i vid forstand gjennom systematisk og samordnet planlegging. Fysiske barrierer må ikke bli til hinder for funksjonshemmede. Tilgjengelighet for alle må sikres så langt som mulig.

I utdypningene til FNs standardregel 5 om tilgjengelighet blir det sagt:

1. Statene bør iverksette tiltak for å fjerne barrierer som hindrer funksjonshemmede adgang til det fysiske miljøet. Slike tiltak bør bestå i å utvikle standarder og retningslinjer samt å vurdere innføringen av lover for å sikre tilgjengeligheten til forskjellige samfunnsområder, som f.eks. boliger, bygninger, kollektiv transport og andre transportmidler, gater og andre utendørsmiljøer.

2. Statene bør sikre at arkitekter og bygningsingeniører og andre som er yrkesmessig involvert i utformingen og byggingen av det fysiske miljøet, har tilgang til riktig informasjon om politikken for funksjonshemmede og hva som skal til for å skape tilgjengelighet.

3. Det bør tas hensyn til kravet om tilgjengelighet i utformingen og utbyggingen av det fysiske miljøet allerede fra starten av planleggingen.

4. Funksjonshemmedes organisasjoner bør tas med på råd under utformingen av standarder og normer. De bør også trekkes inn på det lokale plan allerede i starten av planleggingen når offentlige byggeprosjekter skal utarbeides, for på den måten å sikre maksimal tilgjengelighet.

8.1.2 Adgang og begrensninger i utemiljø

8.1.2.1 Rettslige reguleringer

Flere kryssende regelverk har som oppgave å sikre befolkningen et tilgjengelig og trygt utemiljø. Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77, vegloven av 21. juni 1963 nr. 23 og lov om vern mot forurensninger og avfall av 13. mars 1981 nr. 6 med tilhørende forskrifter og utdypninger er alle regelverk som gir bestemmelser om hvordan det fysiske miljøet skal utformes. Det uttales ikke særskilt i dette lovverket at mennesker med funksjonsnedsettelser skal sikres tilgjengelighet, men forutsetningen om at det skal tas hensyn til tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelser ligger implisitt i reglene. Denne forutsetningen kan en bl.a. lese ut av lovenes formålsparagrafer, samt at forskriftene til lovene inneholder presiseringer i forhold til å ivareta hensynet til mennesker med funksjonsnedsettelser.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven har to hoveddeler; en plandel og en bygningsdel. Utemiljøet reguleres av bestemmelsene i plandelen.

Lovens formålsparagraf (§ 2) uttaler at loven gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Videre at det spesielt skal legges til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår. Dette innebærer at tilgjengeligheten skal være tilfredsstillende for alle. Det at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke er nevnt eksplisitt i lovteksten, slik barn er, oppfattes som en svakhet. Dette har likevel neppe rettslig betydning. Plikt til tilrettelegging i det konkrete tilfellet kan uansett ikke utledes av formålsparagrafen.

De særskilte kravene til tilrettelegging er nedfelt i Teknisk forskrift av 22. januar 1997 nr. 33. Forskriften inneholder detaljerte krav til utforming av boliger og deres utearealer, til ulike publikumsbygg i offentlig og privat eie, inkludert skoler, barnehager og arbeidsplasser. Således får Teknisk forskrift størst betydning i tilknytning til bygninger, og er ikke like vesentlig i forhold til utforming av utemiljøet generelt. Bestemmelsene i forskriften som angår utemiljøer, knytter seg gjerne til at utemiljøet forutsetningsvis knyttes opp til en bygning.

Berørte enkeltpersoner og grupper skal, i henhold til plan- og bygningslovens § 16, gis anledning til å delta aktivt i planprosessen.» I Rundskriv T-5/99 Tilgjengelighet for alle av 21. desember 1999 (fellesrundskriv fra Sosial- og helsedepartementet, Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet) presiseres medvirkningskravet i plan- og bygningslovens § 16. Planmyndighetene oppfordres spesielt til å sikre at ulike organisasjoner, brukergrupper eller enkeltpersoner, som kan representere funksjonshemmedes sak, gis anledning til å fremme synspunkter. Likevel kan det ikke av § 16 utledes en rettsplikt for planmyndighetene om å sørge for medvirkning.

Anledningen til å gi bestemmelser i en reguleringsplan er beskrevet i plan- og bygningslovens § 26:

«Ved reguleringsplan kan det i nødvendig utstrekning gis bestemmelser om utforming og bruk av arealer og bygninger i reguleringsområdet. Bestemmelsene kan sette vilkår for bruken eller forby former for bruk for å fremme eller sikre formålet med reguleringen. Det kan også påbys særskilt rekkefølge for gjennomføring av tiltak etter planen. Bestemmelser etter første ledd bør angi minste lekeareal per boenhet og nærmere regler for innhold og utforming av slike arealer.»

I lovens § 25 er det listet opp ulike reguleringsformål der det kan være aktuelt å sette tilgjengelighetskrav, bl.a. for byggeområder, offentlige trafikkområder og friområder.

Videre gir loven kommunen i særlige tilfeller anledning til å dispensere både fra loven selv, og fra forskriftene, jf. § 7. Det gis adgang til å stille vilkår til dispensasjonen. Loven hjemler også sanksjonsbestemmelser ved brudd på loven.

Miljøverndepartementet er øverste klageinstans i forhold til plandelen i plan- og bygningsloven.

Det arbeides nå med en revisjon av planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven. Tydeliggjøring av medvirkningsperspektivet og hensynet til bredere brukergrupper er av de temaene som drøftes. Planlovutvalget, som ble nedsatt av Miljøverndepartementet i 1998, har en funksjonstid på fire år: Den første av to delinnstillinger (NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven) ble avlevert i januar 2001.

Vegloven

I henhold til veglovens formålsparagraf (§ 2) er det en overordnet målsetting «å skape størst mogleg trygg og god avvikling av trafikken og ta hensyn til grannane, eit godt miljø og andre samfunnsinteresser elles.» Bestemmelsen signaliserer at myndighetene i sitt arbeid ikke utelukkende skal ha veimyndighetenes interesser for øye, men samarbeide med andre instanser og personer for å ivareta også de andre nevnte forhold.

§ 12 viser til at all veiplanlegging skal skje etter plan- og bygningslovens bestemmelser. I de rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging, sies bl.a. at hensynet til bevegelseshemmede skal tillegges vekt i planleggingen.

I § 13 sies at Samferdselsdepartementet «gir føresegner om anlegg av offentlig veg (vegnormalar).» Vegnormalen inneholder anvisninger om dimensjoneringsgrunnlag, veisystemer, veistandard, utformingsdetaljer og andre spesielle emner. Normalen gir bl.a. anvisninger for hvordan trafikkarealer og rasteplasser bør tilrettelegges for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Forurensningsloven

I lovens formålsparagraf (§ 1) heter det bl.a. at loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

I forskrift til loven er det gitt bindende grenseverdier for flere typer forurensende utslipp, bl.a. svevestøv. Normene er basert på et forurensningsnivå som er så lavt at det ikke skal føre til helseskader. Det er også i forskriftene til loven gitt bestemmelser om maksimalt støynivå. Disse bestemmelsene i forskriftene er av sentral betydning for å oppnå adgang til utemiljøet, bl.a. for personer med astma og allergiplager og personer med hørselshemninger.

Andre retningslinjer

I tillegg til regelverket har man rundskriv fra departementene, samt politivedtektene som også skal ivareta at man har et utemiljø som er tilgjengelig for alle.

8.1.2.2 Tilrettelegging av utemiljøer

«Luften over Oslo sentrum og vestlige deler av byen vil bli svært forurenset de nærmeste dagene. Helsevernetaten råder astmatikere og andre med hjerte- og lungelidelser til å holde seg innendørs.»

Kilde: Nettavisen 27. mars 2000

Forurensingslovens bindende normer for forurensningsnivå forhindrer ikke at personer med overfølsomhet får alvorlige plager.

Årsakssammenhengen mellom ulike typer forurensning og utløsnings- og forverringsreaksjoner hos allergikere er ikke fullt ut avdekket. Dette forskes det på både internasjonalt og i Norge, bl.a. ved Statens institutt for folkehelse. Beregninger foretatt av Verdens helseorganisasjon viser at økt forurensning fører til økt medisinbruk, noe som indikerer en av flere antatte samfunnsøkonomiske konsekvenser som følge av forurensning.

Sosial- og helsedepartementet har iverksatt Handlingsplan for forebygging av astma, allergi og inneklimasykdommer 1998 - 2002. Denne tar sikte på å minske risikoen for å utvikle astma/allergi og redusere plagene for de som er berørt. Pollenallergier er et betydelig allergiproblem, som det er vanskelig å beskytte seg mot. Det er imidlertid mulig å redusere mengden av allergener fra trær og planter ved å endre beplantningen. Dette er spesielt viktig nær barnehager, skoler, institusjoner og andre områder hvor barn, unge og voksne må ferdes. Det er foreløpig beskjeden praksis i forhold til dette.

For personer med hørselshemninger er det av betydning at støynivået i utemiljøet er lavt. Det settes grenseverdier for maksimalt støynivå fra f.eks. trafikkanlegg ved boliger, arbeidsplasser, barnehager, helseinstitusjoner mv.

«Nærmiljøet her er ikke allverdens bra, det er for mange bakker her, men leiligheter er tilrettelagt og det er blitt bra på senteret her.»

Kilde: «De sier du skal ha det tilnærma likt et annet liv, men det det er jo slettes ikke det» - SINTEF-rapport mars 2000

Nær 250 000 personer over 15 år oppgir at de har svært store eller noe vansker med å ta seg frem i og bruke utemiljøet (Erling Barth, 1985). Personer med bevegelseshemninger utgjør den største gruppen, men også synshemmede, hørselshemmede og personer med andre funksjonsnedsettelser oppgir å ha vansker. Det er nær sammenheng mellom alder og nedsatt funksjonsevne. Periodiske undersøkelser de siste 15 årene tyder ikke på at intervjupersonene vurderer at det har vært noen vesentlig endring i situasjonen. Samtidig er det i den samme perioden gjennomført en rekke tiltak for å bedre adgangen til og i utemiljøet. Det synes så langt at disse ikke har hatt et omfang og en systematisk gjennomføring som oppfattes som tydelige forbedringer i brukernes totalvurdering.

«Tradisjonelt utformede gatemiljøer er skreddersydd for brukere av mobilitystokk. Her er bilenes og syklistenes arena, gaten, adskilt fra fotgjengerens område, fortauet, med en fortauskant. For oss stokkbrukere fungerer fortauskanten som et gjerde. En kan greit følge denne grensen, og en vet når en kommer til en kryssende gate, fordi en da må forsere en fortauskant. Når en gate krysses, vet en like greit når en kan slakke på farten. Det skjer når stokken møter en ny fortauskant. En fortauskant gjør også at stokkbrukeren har et greit utgangspunkt for å ta riktig retning ved kryssing av en gate.

Etter at handelsstanden i min hjemby klarte å argumentere frem tiltak for et mer levende (og handelsvennlig) gatemiljø, er situasjonen endret. Fortauene er borte i en del av sentrum, og dermed forutsetningene for å ta seg frem effektivt med mobilitystokk. At butikkene samtidig flytter ut sine tilbud på gata, gjør ikke situasjonen bedre.

Enda verre er det at planleggerne har fått det opp i hodet at fortauskanter er et problem. Det har hos oss resultert i at fortauskanten er redusert til null ved fotgjengeroverganger. Jeg erkjenner at høye fortauskanter er en ulempe for rullestolbrukere, men for meg er det forbundet med livsfare at de mangler. Jeg risikerer å havne i en trafikkert gate uten å være klar over det.»

Kilde: Synshemmet mann, februar 2000

Tilgjengelighet for funksjonshemmede i gatemiljøet har i stor grad vært konsentrert om kantsteinsutforming for å sikre tilgjengelighet for rullestolbrukere. Av byer og tettsteder med kjent status på dette området har Trondheim nær 100 prosent dekning i bysenteret Midtbyen, mens Lillehammer har 70 prosent tilretteleggelse for bevegelseshemmede og 50 prosent tilretteleggelse for blinde. I disse byene er det benyttet løsninger basert på Vegnormalen med forbedringer gjort i samråd med brukergruppene.

Det antas at andre byer og tettsteder gjennomgående har en lavere til betydelig lavere gjennomføringsgrad enn Trondheim og Lillehammer. Standarden for utformingen av nedsenkning av kantstein er gitt av Vegdirektoratet for riks- og fylkesvegareal. Mange kommuner bruker Vegdirektoratets norm for kommunale vegarealer, hvor kantsteinshøyden ved krysningspunkt er beskrevet til å være 0 - 20 mm. Funksjonshemmedes organisasjoner har i fellesskap funnet at en høyde på 20 mm vil være akseptabel både for blinde og rullestolbrukere. De fleste steder er disse standardene ikke oppfylt i iverksatte tiltak, samtidig som praksis avviker fra oppsatte tekniske mål.

For de fleste andre tiltak som er viktige for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgjengelighet og sikker bruk av utemiljøet, vil både kvalitet og gjennomføringsomfang være lavere enn for nedsenking av kantstein. Dette gjelder f.eks. for:

• lydsignaler for blinde ved fotgjengeroverganger,

• overflater med gode kvaliteter for synshemmede og bevegelseshemmede,

• bruk av markeringer for orienteringshemmede (personer med nedsatt syn, hørsel eller kognitive vansker).

I tillegg er tilgjengelighet avhengig av god kvalitet på driftstiltakene. I særlig grad vil dette være:

• snømåking,

• vedlikehold av overflater på gangarealer.

Løse gjenstander på fortau som salgsplakater, salgsboder, stoler og bord faller inn under politivedtektene. Gjenstander som står plassert i gangbanen er et stadig tilbakevendende problem for blinde og svaksynte. Oppfølging krever informasjon til forretningsdrivende og kontroll og ev. påtale fra politimyndighet. Flere tettsteder har fornyet gangarealene og inndelt disse i tydeligere soner for gående og for gatemøblering. Dette gir bedre og mer permanente løsninger, men vil ikke være anvendelige i alle gater. Samtidig svekker moteretninger innenfor gate- og plassutforming tilgjengeligheten. Bruk av unødvendige nivåforskjeller, tilfeldige steinsettinger og mønstre i overflaten samt uhensiktsmessige plasseringer av skulpturer øker den funksjonshemmende virkningen.

Mennesker med kognitive vansker møter mange barrierer i utemiljøet. Dette har sammenheng med mangel på kunnskap og erfaringsgrunnlag for å gjennomføre tiltak på dette området. For å komme nærmere løsninger finansierer Miljøverndepartementet forsøk- og utviklingsarbeider. Eksempelvis gjøres det forsøk med pictogrammer i stedet for tekstskilt i bymiljøer, og det arbeides med å se om bevisst estetisk utforming og stedsforming i byer og tettsteder kan gi positive resultater.

Det er grunn til å anta at de deler av utemiljøet som faller inn under virkeområdene til Teknisk forskrift, har en noe høyere kvalitet når det gjelder tilgjengelighet for funksjonshemmede. Dette gjelder deler av utemiljøet som er knyttet til bygninger, så som atkomstveier og utearealer i tilknytning til bygningen. Det er imidlertid påvist at Teknisk forskrift ikke alltid oppfylles i forhold til disse kravene. I rundskriv T-5/99 Tilgjengelighet for alle innskjerpes mulighetene for å gi dispensasjon fra bestemmelsene om tilgjengelig atkomst til bygninger.

«Det er nesten umulig å finne en parkeringsplass for handikapte som er ledig. Det ender nesten alltid med at jeg må gå et annet sted enn jeg hadde planlagt. Det er få slike plasser. Og så er det en del plasser som ikke er plassert riktig - i forhold til min skade i hvert fall.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

Teknisk forskrift gir også bestemmelser om parkeringsplasser for funksjonshemmede i tilknytning til nye bygninger. Det er ikke foretatt noen evaluering av status på dette området.

Politikken i forhold til tilgjengelighet i utemiljøet klargjøres i rundskriv T-5/99. Funksjonshemmedes interesser skal synliggjøres og styrkes i planleggingen, og medvirkning skal skje som en toveis dialog tidlig i planprosessene. Fylkesmann og fylkeskommune gis mulighet for innspill og medvirkning i kommuneplanleggingen, samt mulighet for innsigelse til planer som ikke er i tråd med retningslinjene. For å støtte opp om politikken gjennomfører Miljøverndepartementet i perioden 1998-2001 et satsningsområde i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet gjennom informasjons- og opplæringstiltak og ved utviklingsprosjekter og forsøk i fylker og kommuner.

Rundskriv T 5/99 fremhever også de retningslinjer i forhold til tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, som er gitt tidligere. Dette gjelder bl.a. rikspolitiske retningslinjer for barn og unge og rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging. Begge disse dokumentene har enkeltformuleringer om hensynet til mennesker med funksjonsnedsettelser. I tillegg vises det til at formålsparagrafene i vegloven og lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 gir grunnlag for å inkludere hensynet til mennesker med funksjonsnedsettelser.

I forhold til tilgjengeligheten til friluftsområder finnes det tilskotts- og låneordninger både i Miljøverndepartementet og i Kulturdepartementet (jf. kap. 14). For Kulturdepartementet gjelder dette inntektene fra statens spillevirksomhet, som bl.a. dekker idrettsanlegg. Det stilles krav om tilgjengelighet og brukbarhet for mennesker med funksjonsnedsettelser ved tildeling av spillemidlene. Midlene fra Miljøverndepartementet kan bl.a. dekke tiltak for å redusere funksjonshemmende forhold.

Støtteordningene har ført til en oppmerksomhet omkring bedring av tilgjengeligheten til friluftsområder. Det er gjennomført en rekke gode og vellykkede enkelttiltak i friluftsområder flere steder i landet, noe som gir grunnlag for videre arbeid og kvalitetshevninger. En kartlegging av tilgjengeligheten for orienterings- og bevegelseshemmede til alle friluftsområder i Akershus i 1997 viste at de aller fleste hadde større og mindre barrierer som hindret deltakelse. Dette indikerer at det er et godt stykke igjen før kvaliteten på bred basis blir god for alle brukergrupper.

Forutsetningene for bedre tilgjengelighet ligger i en viss utstrekning på overordnede plannivå. Plassering av boligområder og nye utbyggingsområder innvirker på tilgjengeligheten i kommunen og internt i områdene. Utforming og lokalisering har også betydning for hvordan trafikknutepunkt utformes og lokaliseres. Lange avstander mellom ulike trafikkterminaler gir dårlig tilgjengelighet for alle brukere. Fortetning og samlokalisering er innarbeidet i norsk planleggingspolitikk og forsterkes nå ved at hensynet til mennesker med funksjonsnedsettelser skal gis større vekt. Dette skjer bl.a. ved tydeliggjøring i rundskrivet T-5/99.

Medvirkning eller brukermedvirkning er en sentral og lovfestet del av planleggingsprosessen i følge plan- og bygningsloven. En undersøkelse foretatt av NIBR i 1999 viste at 17,2 prosent av kommunene i Norge har innarbeidet mål for mennesker med funksjonsnedsettelser i arealdelen til kommuneplanen. Samtidig viser undersøkelsen at medvirkning i høringsfasen fra mennesker med funksjonsnedsettelser skjer i 37,2 prosent av kommunene. Bare 1,7 prosent av kommunene har medvirkning i utarbeidelsesfasen og 3,4 prosent i målformuleringsfasen. Andre brukerinteresser er betydelig sterkere involvert. I halvparten av kommunene hadde mennesker med funksjonsnedsettelser ingen medvirkning. Miljøverndepartementet arbeider nå for å øke deltakelse og innflytelse tidlig i planprosessene.

Kristiansand kommune har i lengre tid hatt oppmerksomhet til tilgjengelighet og brukbarhet for mennesker med funksjonsnedsettelser. Gjennom prosjektet «Åpen by» vil kommunen i perioden 2000-2011 videreutvikle og systematisere arbeidet. Hovedsatsningsområdene er tilgjengelighet til arbeidsplasser, boliger, kultur- og fritidsaktiviteter, utdanning og kommunikasjon.

Internasjonalt er det de siste ti årene tatt flere initiativ som kan gi erfaringer til videre utvikling i Norge. Byen Joensuu i Finland la til grunn universell utforming ved utbygging av den nye forstaden Marjala. Her er utemiljø og boliger godt tilpasset alle beboernes behov. Beboerne er knyttet til et servicenettverk via hjemmedatamaskiner og kan kommunisere med servicetjenester samt med hverandre.

Barcelona i Spania utnyttet, på samme måte som Lillehammer, utfordringene som kom ved å være vertsby for Olympiske leker, til å utvikle tilgjengeligheten for funksjonshemmede. Byen har i dag et systematisk program for videre arbeid og har spesielt lykkes med god design og samkjøring av ordinære vedlikeholds- og rehabiliteringsprogrammer med forbedring av tilgjengelighet.

Seattle i USA er et eksempel på at bevisst satsning kan gi betydelig kvalitetsheving. Byen bestemte seg for å gjøre gatemiljøet tilgjengelig og gjennomførte dette på få år.

Funksjonshemmende forhold i utemiljøet kan reduseres ved bruk av ny teknologi. Talende skilt er et system som gir blinde informasjon om hvor ulike funksjoner befinner seg i en bygning eller by. Dette er nå under utvikling i England, USA, Japan og Norge. Høgskolen på Gjøvik har utviklet en norsk versjon av systemet og har utprøvd det med gode resultater i gatemiljøet på Lillehammer. Med en mottaker som pekes mot butikker kan brukeren få avspilt informasjon om hvilken butikk det er, og dessuten få angitt retningen til inngangsdøren.

I Oslo utprøves nå videosystemer som sammen med dataanalyse kan lese når fotgjengere kommer til en fotgjengerovergang, og hvor lang tid de bruker på å krysse gaten. Grønt lys og lengde på grønn periode kan avpasses i forhold til den enkelte fotgjenger. Dette kan gi forbedrede muligheter for å tilpasse trafikkmiljøet. Disse og andre erfaringer peker på nye muligheter til å løse dagens utfordringer og gjøre de fysiske omgivelsene mindre funksjonshemmende. Samtidig peker disse mulighetene på at det er mulig å heve ambisjonsnivået i forhold til å skape funksjonelle og tilgjengelige omgivelser.

8.1.3 Adgang og begrensninger i bygninger og anlegg

8.1.3.1 Sentrale lovverk

Forutsetningen om at mennesker med funksjonsnedsettelser skal sikres tilgjengelighet til bygninger og anlegg følger implisitt av flere lovverk med forskrifter. Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977 nr. 4 (arbeidsmiljøloven) stiller krav til tilgjengelighet til arbeidsplasser. Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa av 17. juli 1998 nr. 61 (opplæringslova) og lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. 19 (barnehageloven) henviser generelt til at bygninger og utearealer skal være tjenlige og egnet for elever og barn. Det er likevel plan- og bygningsloven som er avgjørende for å sikre krav om tilgjengelighet til bygninger og anlegg, da det er denne loven som i hovedsak hjemler retningslinjer for fremgangsmåte i byggesaker, samt oppstiller tekniske krav for hvordan bygg skal utformes.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven har som oppgave å sikre krav til tilgjengelighet i publikumsbygg, bygninger med arbeidsplasser og boliger. Loven presiseres og utdypes gjennom Teknisk forskrift samt gjennom veiledningen til denne. I forskriften presiseres det at alle publikumsbygg skal ha full tilgjengelighet både for bevegelseshemmede og orienteringshemmede. Forskriften inneholder også retningslinjer for barnehager og skoler, men for disse finnes det i tillegg egne forskrifter.

Plan- og bygningsloven inneholder ikke bestemmelser om en generell medvirkning i byggesaker på samme måte som ved plansaker. Av rundskriv T-5/99 fremgår det at det er ønskelig at kommunene inkluderer mennesker med funksjonsnedsettelser også i byggesaker.

Videre gis det i loven i særlige tilfeller anledning til å dispensere både fra loven selv, og fra forskriftene, jf. § 7. Det gis også adgang til å stille vilkår til dispensasjonen. Lovens § 26 inneholder også mulighet til å sette vilkår ved reguleringsplan.

Plan- og bygningsloven inneholder også sanksjonsbestemmelser som kan benyttes dersom Teknisk forskrift ikke følges, jf. §§ 113 flg. Eksempel på dette er å ikke utstede brukstillatelse før byggverket er utført i overensstemmelse med gjeldende forskrift eller tvangsfullbyrding ved at byggverker er rettet på eieres bekostning.

Teknisk forskrift og veiledning

Teknisk forskrift fikk bestemmelser om tilgjengelighet og brukbarhet for funksjonshemmede i 1976. Forskriften ble i 1997 endret til funksjonskrav, og de konkrete kravene ble flyttet over i veiledningen. Bestemmelsene i forskriften stiller krav om brukskvaliteter for orienterings- og bevegelseshemmede, som i henhold til REN veiledning til Teknisk forskrift omfatter blinde og svaksynte, hørselshemmede og mennesker med kognitive problemer. Hensynet til hørselshemmede dekkes både ved spesielt definerte krav og gjennom bestemmelser om støy og lydforhold. Hensynet til personer med astma og allergi er behandlet i forskriftens bestemmelser om inneklima, som bl.a. stiller krav til luftkvalitet.

Teknisk forskrift er utformet som funksjonsforskrifter. De stiller krav til løsningens funksjonelle resultat og skal i liten grad gi detaljerte bestemmelser om hvordan dette teknisk skal oppnås. Hensikten er å unngå en binding av de tekniske løsningene, gi mulighet for å oppnå fleksibilitet og åpne for nye teknikker og materialer. Detaljerte fremgangsmåter, som kan føre til tilfredsstillende resultat og anvisninger av preaksepterte løsninger, gis i REN veiledning til Teknisk forskrift. Forskriften er ved de siste revisjonene blitt rendyrket ytterligere i forhold til å beskrive funksjonskrav og redusere spesifiserte detaljanvisninger. Dette er også i tråd med praksis i EU. § 10-43 er eksempel på en funksjonsforskrift: «Manøverknapper, hendler, håndtak, kraner, brytere og kontakter e.l. som er vanlige for bygningens bruk skal være utformet, plassert og ha en betjeningskraft slik at de lett kan brukes av orienterings- og bevegelseshemmede.»

Grunnkravene i Teknisk forskrift har i hovedtrekk vært de samme i de 24 årene tilgjengelighet har vært en del av byggebestemmelsene. Kravene er definert som minimumskrav. De revisjoner og endringer som er blitt foretatt har hovedsakelig gått i skjerpende retning i forhold til publikums- og arbeidsbygninger.

Veiledningen anviser hvordan funksjonskravene kan oppfylles og viser videre til andre kilder som angir mer konkrete løsninger. Dette kan være standarder, byggdetaljblader, preaksepterte løsninger osv. Funksjonskravene kan oppfylles på andre måter enn ved å følge veiledningen. Det må i så fall dokumenteres at disse løsningene har tilnærmet samme nivå som eksemplene i veiledningen til Teknisk forskrift. Det foreligger flere sanksjonsmuligheter i plan- og bygningsloven, som myndighetene kan benytte dersom ikke Teknisk forskrift følges.

8.1.3.2 Bygninger reist etter 1976

De mest omfattende krav til tilgjengelighet er gjort gjeldende for nye bygninger med publikumsfunksjoner og bygninger med arbeidsplasser. Forskriftskravene gjøres også gjeldende ved bruksendring og hovedombygging av eksisterende bygninger.

Ved revisjonen av Teknisk forskrift i 1997 ble det bl.a. gjort betydelige endringer i forhold til kravene til inneklima for å bedre luftkvalitet og redusere forurensningene. Flere offentlige programmer har i tillegg blitt iverksatt for å bedre inneluften. Det gjelder spesielt Handlingsplan for et tobakksfritt Norge som ble gjennomført av Sosial- og helsedepartementet i perioden 1994-1998 og Handlingsplanen for forebygging av astma, allergi og inneklimasykdommer 1998-2002.

Forskriftsrevisjonen innehar også økte krav til sikkerhet i bruk, som i større grad imøtekommer orienteringshemmedes behov. Kravet gjelder i forhold til merking av glassfelt, nivåforskjeller, sklisikkert overflatebelegg og trapper. Det ble i tillegg stilt krav til teleslynge. I publikumsbygg, der det forutsettes at kommunikasjon skal skje ved hjelp av forsterker og høyttaleranlegg, kreves det teleslynge. Forskriftens funksjonskrav til nye publikumsbygninger og bygninger med arbeidsplasser oppfattes i hovedsak som dekkende for å oppnå god brukbarhet og tilgjengelighet.

Kravene til nye boliger er blitt kritisert fordi de ikke går langt nok i forhold til tilgjengelighet. Spesielt er det påpekt behov for krav om atkomst og utforming i retning av livsløpsboligens standard. Dette er vurdert ved de senere revisjoner av Teknisk forskrift, men for å øke andelen tilgjengelige nye boliger har man valgt å holde fast ved økonomiske virkemidler gjennom Husbanken.

Reguleringsplanen for Norges Varemesses nybygg i Lillestrøm ble ikke godkjent av fylkesutvalget i Akershus i går. Årsaken er at utbyggeren ikke har tatt hensyn til at Varemessen skal gjøres tilgjengelig for funksjonshemmede. Tilgjengelighet for funksjonshemmede må være klarlagt før byggeplanene kan godkjennes, krever fylkesutvalget.

Kilde: Østlandssendingen 7. juni 2000

Det er ikke gjennomført noen bred vurdering av tilgjengelighet og brukbarhet ved publikumsbygninger og bygninger med arbeidsplasser. En studie fra 1990, utført av Norges Byggforskningsinstitutt i fem kommuner, konkluderer med at planløsninger er gode mens det er svikt i forhold til installasjon av heiser og detaljløsninger. Det pekes på at kommunene har ulik praksis i forhold til tolkning av forskriften og i forhold til å gi dispensasjon fra denne. Stikkprøver foretatt de siste årene går i samme retning. Funksjonshemmedes organisasjoner erfarer at publikumsbygg ofte ikke er funksjonelle, bl.a. grunnet utformingen og størrelsen på heiser, utstrakt bruk av karuselldører, touchknapper, mangelfull lyssetting, skilting osv. Det er en positiv utvikling i forhold til tilgjengeligheten i nye bygninger, når en ser dette i et lengre perspektiv. Situasjonen kan allikevel ikke vurderes som tilfredsstillende selv for nybygg. Et stort antall bygninger reises fortsatt med mangler som gjør at de ikke har god tilgjengelighet. Det pekes på følgende årsaker til dette:

• det dispenseres fra viktige tilgjengelighetskrav i forskriften

• bygninger reises uten at forskriftskravene er tilfredsstilt og uten at dispensasjon er gitt fra forskriftskravene

• svakheter og lavt kravnivå ved anvisninger om hvordan tilgjengelighet og brukbarhet skal oppnås i REN veiledning til Teknisk forskrift. Dette gjelder for alle grupper, men spesielt for orienteringshemmede.

Funksjonshemmedes organisasjoner påpeker at det altfor ofte gis dispensasjoner fra sentrale deler av forskriftens bestemmelser (gjelder spesielt heis og mål), uten at begrunnelsene synes tungtveiende. Det er fremmet forslag om at adgangen til å gi dispensasjon fra bestemmelsene om tilgjengelighet strammes inn eller fjernes, bl.a. understreker planlovutvalget at håndhevingen av dispensasjonspraksisen skal innskjerpes (NOU 2001:7). Sosialkomiteen har også i sine merknader til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998- 2001 sagt at adgangen til å gi dispensasjon fra bestemmelser om fysisk tilgjengelighet bør begrenses, jf. Innst.S.nr. 85 (1998-99).

Kravene i § 10-21 i Teknisk forskrift om tilgjengelig atkomst til bygninger for orienterings- og bevegelseshemmede blir presisert og innskjerpet i rundskriv T-5/99. Det påpekes bl.a. at det ved nybygg «skal mye til for å få innvilget en dispensasjon fra tilgjengelighetskravene i Teknisk forskrift». Det anbefales at kommunene utvikler høringsrutiner i forbindelse med dispensasjoner, som involverer kommunale råd for funksjonshemmede, eldreråd e.l. Kommunal- og regionaldepartementet vil senere ta opp dispensasjonspraksis knyttet til andre paragrafer i forskriften som omhandler tilgjengelighet.

Det er kanskje et større problem at forskriftskravene omgås, uten at det behandles noen søknad om dispensasjon og uten at feilene fanges opp av kontrollrutinene. Det oppstår fortsatt feil av vesentlig omfang som er klart i strid med krav som er direkte presisert i forskriften, f.eks. heiskrav og krav om tilgjengelighet mellom etasjer. Hovedtyngden av feilene er likevel knyttet til detaljutforming. Disse kan være av en slik karakter at de har avgjørende betydning for om mennesker med funksjonsnedsettelser kan komme inn i og bruke bygningen eller ikke. På denne måten vil de også være brudd eller omgåelser av bestemmelsene i forskriften. Det erkjennes at anvendelsen av funksjonsforskrifter med til dels generelle beskrivelser av krav, kan skape usikkerhet om hvordan forskriften skal overholdes med tekniske løsninger. Forbedret informasjon og byggesakskontroll er aktuelle virkemidler for å bøte på dette. Det er imidlertid også tydelig at det på noen temaer er mangel på presis fagkunnskap om hvilke løsninger som kan tilfredsstille forskriftskravene.

Ved revisjonen av Teknisk forskrift i 1997 ble det også gjort endringer i forhold til byggesaksbehandling, kontrollrutiner, ansvarsforhold mv. Et viktig trekk var at den offentlige kontrollen, som kommunene utførte på byggeplass, ble redusert. I stedet ble kravene til tiltakshavers kvalitetssikring og egenkontroll utvidet. Hvordan forskriftens krav til tilgjengelighet er fulgt opp skal synliggjøres og kontrolleres i byggemeldingen. Det er ikke kjent hvilke konsekvenser omleggingen har hatt for gjennomføringen av tilgjengelighetskravene, utover at stikkprøver fortsatt viser at feil gjøres.

Det finnes ikke bestemmelser om generell medvirkning i byggesaker på samme måte som ved plansaker. NIBR's undersøkelse viser at en rekke kommuner likevel anvender brukermedvirkning som en del av byggesaksprosessen. 22,4 prosent av kommunene oppga at de vanligvis organiserte medvirkningen i høringsfasen, mens 16,8 prosent oppga at de vanligvis gjorde dette i prosjekteringsfasen. Tatt i betraktning at brukermedvirkning ikke er et krav i slike prosesser, er dette positivt. Likevel er det ønskelig med større åpenhet og mulighet for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne gi vurderinger tidlig i byggeprosessen, noe som også anbefales i rundskriv T-5/99. Krav om tilgjengelighet er også tydeliggjort i søknader om byggetillatelse. Tiltakshaver skal redegjøre for hvordan tilgjengelighet vil bli løst i byggverket.

REN veiledning til Teknisk forskrift er den sentrale informasjonskilden for utførelse av tilgjengelighet. Denne er utvidet ved siste revisjon, og den henviser til normer, standarder og løsningsforslag fra bl.a. Norges byggforskningsinstitutt, Norsk Standard samt fra interesseorganisasjoner. Gjennom Husbanken finansierer Kommunal- og regionaldepartementet informasjons- og utviklingsarbeid i flere interesseorganisasjoner, bl.a. Norges Blindeforbund, Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke. Flere av disse har ansatt medarbeidere som informerer, rådgir og utvikler. DELTA-senteret skal, som ett av flere arbeidsområder, informere om tilgjengelighet til bygninger og anlegg. Flere forskningsmiljøer har løpende arbeid for å utvikle kunnskap og formidle denne. Dette gjelder i første rekke Norges byggforskningsinstitutt, som bl.a. utvikler og gir ut Byggforskserien med forslag til løsninger for å oppnå god tilgjengelighet. Også SINTEF i Trondheim og SINTEF Unimed i Oslo er involvert i utviklings- og utredningsarbeid i forhold til tilgjengelighet for funksjonshemmede.

Det er påpekt at kunnskapene til fagfolk har vært for dårlige hva gjelder krav og utførelse av tilgjengelighet i bygninger. Ved reformen for videregående utdanning ble tilgjengelighet tatt inn i læreplanen for snekker-, rørlegger- og elektrikerfagene. Husbanken gjennomfører en omfattende satsning for å utvikle bedre grunnutdanning innenfor videregående utdanning og ingeniørhøgskoler. Programmet involverer også utdanningen til ergoterapeuter, designere, arkitekter og planleggere. Strategien om universell utforming for å oppnå god tilgjengelighet blir understreket i programmet. Satsningen gjøres i samarbeid med interesseorganisasjoner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Dette er også i tråd med internasjonal tenking. Europarådet vedtok i februar 2001 en resolusjon om at prinsippene i universell design skal innlemmes i pensum for alle som skal arbeide i forhold til det fysiske miljøet.

Ola Grind Hermo, som er handikappet og avhengig av rullestol, besøkte den nye og topp moderne kinoen i Storstuggu på Røros i helga. Han ble forskrekket over det han så. - Kinosalen er en byggeteknisk katastrofe for oss bevegelseshemmede. Jeg er skuffet over at kommunen har brukt en arkitekt som viser så lite respekt for byggeforskriftene. Det er tragisk når resten av kulturhuset er så fantastisk.

Kilde: Arbeidets Rett 7. februar 2000

Nye bygninger skal følge forskriften om tilgjengelighet. Resultatene i praksis er ikke slik som forutsatt, selv om det over tid kan rapporteres om en utvikling mot det bedre. Det har pågått en kontinuerlig kontroll og informasjon fra flere instanser og flere nye tiltak er iverksatt de seneste årene. Vi kjenner imidlertid ikke virkningene av disse.

Kvaliteten på tilgjengelighet i bygninger er forskjellig gjennomført. Det er også varierende hvor godt kravoppfyllelsen i Teknisk forskrift er angitt i REN veiledning. Nivået og gjennomføringsgraden er best i forhold til hensynet til bevegelseshemmede og personer med astma/allergi. Når det gjelder tiltak som skal dekke hensynet til orienteringshemmede (blinde og svaksynte og personer med kognitive vansker) er både fagkunnskapen, anvisninger av løsninger og gjennomføringen svakere. Det er behov for å styrke dette spesielt ved forskning og utvikling, regelverk, informasjon og kontroll.

Norges Byggforskningsinstitutt har på oppdrag fra DELTA-senteret utviklet et verktøy for kartlegging av tilgjengeligheten i uteområder, bygninger og offentlig transport. Tilgjengelighetsmalen er et verktøy for å registrere og evaluere omfanget og graden av hindringer i ulike områder. Malen har egne registreringer for bevegelseshemmede, orienteringshemmede (syn og hørsel) og miljøhemmede (allergi og astma). Registreringene skal vise hvor hindringene finnes, hva slags hindringer og hvor store de er. (Tilgjengelighetsmal, DELTA-senteret februar 2000).

8.1.3.3 Bygninger og anlegg reist før 1976

Eldre bygninger og anlegg, hovedsakelig de som ble reist før krav om tilgjengelighet trådte i kraft i 1976 i daværende byggeforskrifter, utgjør den største utfordringen i forhold til tilgjengelighet og brukbarhet for mennesker med funksjonsnedsettelser. Disse er underlagt krav til tilgjengelighet bare hvis de undergår hovedombygging eller hvis bygningen tas i bruk til et annet formål enn det som var tiltenkt i utgangspunktet (bruksendring). Tilgjengelighetsforskriftene gjelder også for tilbygg eller påbygg til eksisterende byggverk. I plan- og bygningsloven er det fra 1997 åpnet for å gi pålegg om bl.a. tilgjengelighet også for eldre byggverk, der hensynet til dette er tungtveiende. Denne muligheten er så langt ikke anvendt i praksis, og erfaringer av juridisk og praktisk karakter foreligger foreløpig ikke.

Bygninger med antikvariske eller andre kvaliteter som gjør dem verneverdige, gir spesielle problemstillinger i forhold til tilgjengelighet.

Det foreligger flere undersøkelser av tilgjengelighet til eksisterende bygninger. De er metodisk relativt forskjellige og det er som regel ikke skilt mellom bygninger som skulle vært tilgjengelige etter forskriften og de som er oppført før 1976. De fleste undersøkelsene kvalitetsvurderer sentrale elementer som atkomst, toalett og hovedinntrykk, og går ikke i detalj. Flerparten av undersøkelsene kartlegger tilgjengeligheten for bevegelseshemmede. Undersøkelsene gir imidlertid noen holdepunkter for en vurdering av status for tilgjengelighet for den bestående bygningsmassen uavhengig av alder.

For bygninger som på grunn av oppføringstidspunktet ikke omfattes av Teknisk forskrift, er det eier som avgjør om byggverket skal utbedres for å gi tilgjengelighet.

Bygninger med offentlig virksomhet utgjør en stor del av bygningsmassen. Virksomhetene omfatter sentral serviceyting, utdanning og institusjoner med betydning for bl.a. demokratisk deltakelse. Virksomhetene omfatter samtidig et stort antall arbeidsplasser. Offentlig forvaltning og virksomhet er lokalisert i bygninger som eies og leies av stat, fylke eller kommune. Det finnes ingen samlet oversikt over tilgjengelighetsstandarden i disse. Det er kjent at både kommuner, fylker og staten har gjennomført arbeider for å bedre tilgjengelighet til sine bygninger. Mest systematisk har Oslo kommune vært. Siden 1982 har det årlig blitt bevilget ti millioner kroner for å bedre tilgjengeligheten til kommunens bygninger. De siste årene er også flere statlige programmer opprettet.

«Det nye Statens Hus i Kaigaten er fremdeles dårlig tilgjengelig for funksjonshemmede, en drøy måned etter den offisielle åpning. «Dette er helt vanvittig, det er typisk staten å bygge slik som dette», sier Bjørn Rasmussen. I rullestol forsøker han å holde åpen den høye, tunge inngangsdøren til Kaigaten 9, samtidig som han med den andre armen skal forsere en skarp dørterskel. Bruddene på forskriftene ved Statens Hus er blitt påpekt for Statsbygg en rekke ganger siden oktober. Lite har skjedd.»

Kilde: Bergens Tidende 5. april 2000

Staten er, gjennom Statsbygg, den største eier og forvalter av bygninger i Norge. Statsbygg har utarbeidet en egen handlingsplan for bedring av tilgjengeligheten i offentlige bygg. Handlingsplanen består av fire punkter:

1. Statsbyggs langsiktige mål er at alle statlige bygninger, som Statsbygg har forvaltningsansvar for, uansett alder, skal tilfredsstille gjeldende krav i Teknisk forskrift om tilpassing til funksjonshemmede.

2. Enkle, mindre tiltak (merking, skilting, døråpnere, teleslynger etc.) bør utbedres løpende over det ordinære vedlikeholdsbudsjettet for hver enkelt eiendom.

3. Statsbygg skal gjennomføre en kontinuerlig oppdatering av statusplan over tilgjengelighet for funksjonshemmede på egne eiendommer.

4. Det skal utarbeides oversikt over tiltak for hver region. Tiltakene deles i arbeid igangsatt i 1999, planlagt igangsatt i 2000 og deretter tiltak som settes i gang senere.

De planlagte tiltakene innebærer også en generell forbedring av eiendommenes funksjon, spesielt vil installering av heis innebære store fordeler for andre brukere av bygget. Det er ikke satt opp noen tidsramme for når alle bygningene skal være ferdig tilrettelagt.

Tilgjengeligheten ved en del offentlige bygninger og kontorer er systematisk blitt bedret, spesielt gjelder dette tilgjengeligheten for bevegelseshemmede. En oversikt over atkomst til postkontorene viser at forholdene er lagt til rette for mennesker med funksjonsnedsettelser i henhold til kravene i gjeldende forskrifter. De postlokaler som ikke er lett tilgjengelige er i hovedsak små postkontorer på landsbygda, der det er poststyreren som leier ut deler av huset sitt til Posten.Ved bygging og leie av nye postlokaler blir atkomstforholdene lagt til rette i henhold til krav/bestemmelser i gjeldende byggeforskrifter. Bestemmelser om dette er tatt inn i Postens egne retningslinjer for forvaltning av eiendommer og lokaler. Det ble i 1999 og 2000 gjennomført tiltak som sikrer at trygdekontorene har tilfredsstillende tilgjengelighet (SHD rundskriv I-15 2001). Som en del av Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-1997 ble universiteter og høgskoler pålagt å bruke fem prosent av vedlikeholdsbevilgningen til tilrettelegging for funksjonshemmede studenter. Dette videreføres i handlingsplanperioden 1998-2001.

Det kan pekes på en rekke avgrensede og lokale tiltak for å bedre tilgjengeligheten til den eksisterende bygningsmassen. Bl.a. er alle offentlige bygninger i Lillehammer nå tilgjengelige for bevegelseshemmede, mens om lag halvparten er tilrettelagt for orienteringshemmede. Dette som følge av kommunale initiativ gjennom en seksårs periode. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med en kartlegging av behovet for bedre tilgjengelighet generelt og vil legge frem forslag til handlingsplan for utbedring. Det vil også bli vurdert hvilke typer bygninger behovet er størst i og hvor det raskest kan nås resultater. Planen vil omfatte de bygningstyper som er nevnt her, men også andre publikumsbygninger som museer, forsamlingslokaler og bygninger med arbeidsplasser. Planen vil også omfatte privateide bygninger.

Tilgjengeligheten i barnehager ble kartlagt i forbindelse med programmet «Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren», som pågikk i regi av Kommunal- og regionaldepartementets i perioden 1995-1997. Barnehagestyrere i 50 kommuner svarte at hovedproblemene med dagens barnehagebygninger var manglende tilgjengelighet, dårlig innendørs luftkvalitet og støy. 30 prosent mente at barnehagen hadde meget dårlig tilgjengelighet for bevegelseshemmede. En detaljert undersøkelse av 99 av 265 barnehager i Oslo, utført av Oslo fylkeslag av Norges Handikapforbund i 1993, konkluderte med at ingen av barnehagene tilfredsstilte alle krav til tilgjengelighet. De mest vanlige problemene var mangel på trinnfri atkomst og for bratt atkomstvei. Når det gjelder barnehagenes uteområder gjennomførte DELTA-senteret en undersøkelse blant 70 offentlige barnehager i 26 kommuner i 1998. 39 prosent av barnehagene svarte her at barnehagens uteområde ikke var godt tilrettelagt for barn med funksjonsnedsettelser. I St.meld. nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre heter det: «Ved å ta omsyn til barn med redusert rørsleevne, nedsett syn eller forståing, allergiar og andre funksjonshemmingar vil tryggleiken og brukseigenskapane bli betre for alle».

«Når de andre barna løper inn etter endt friminutt blir Bjarne stående fast ved døra til den eldre skolebygningen. Bjarne er rullestolbruker og går i andre klasse. Foreldrene har i to og et halvt år forgjeves kjempet for at skolen skal bli tilrettelagt med heis, rullestolrampe og døråpnere, slik at Bjarne skal kunne bevege seg fritt. Foreldrene gikk til søksmål mot kommunen.»

Kilde: Dagbladet 18. juli 1999

«Samtlige av åtte kontrollerte Oslo-skoler som var nye eller nyrehabiliterte høsten 99 hadde brudd på plan- og bygningslovens krav om tilgjengelighet for bevegelseshemmede.»

Kilde: Dagsavisen 1. november 2000

Interesseorganisasjonene angir at tilgjengeligheten til grunnskoler og videregående skoler synes gjennomgående å være lav. Inneklimaet ved skolene er også varierende. Organisasjonene oppgir at mye rådgivingsressurser går til skolesaker. DELTA-senteret har utarbeidet «Tilgjengelighetsmal for grunnskolen» - et verktøy for planlegging og kartlegging av det fysiske skolemiljøet til astmatikere/allergikere, bevegelseshemmede, hørselshemmede og synshemmede elever.

Den fysiske tilgjengeligheten ved norske universiteter er så dårlig at studenter med funksjonsnedsettelser møter til dels alvorlige vanskeligheter. Norges byggforskningsinstituttkartla i 1999-2000 deler av universitetsområdene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Kartleggingen omfattet de mest brukte studentbyene, kommunikasjonen derfra til universitetsområdet, de mest brukte uteområdene og bygningene her. Rapportene konkluderer at de undersøkte områdene gjennomgående har en dårlig sammenhengende tilgjengelighet, hvis en legger kvalitetskravene i Teknisk forskrift til grunn. Dette innebærer at de danner et funksjonshemmende miljø for alle mennesker med funksjonsnedsettelser. Deler av bygninger, utemiljø og boliger har gode kvaliteter, men totalt skaper omgivelsene barrierer i en daglig studenttilværelse.

Det er ingen krav til tilgjengelighet i bygninger med privat virksomhet, som er reist før 1976. Hvilken tilgjengelighetsstandard disse bygningene har i sin alminnelighet er ukjent. Det er grunn til å anta at private eiere, som del av rehabilitering eller som markedstilpassing, også tilrettelegger eldre bygninger. En rekke leietakere, bl.a. det offentlige, etterspør i stigende grad lokaler som også har tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelser. I tillegg har interesseorganisasjonene gjennom flere tiår engasjert seg, for å få private eiere til å gjøre eldre bygninger bedre tilgjengelige. Det rapporteres at det kan vises til resultater her, men at utviklingen går langsommere enn ønsket.

Bortsett fra i noen enkeltstående tilfeller er det ikke kjent at det er gjennomført systematiske programmer for å bedre tilgjengeligheten ved privateide bygninger. Bærum kommune gjennomførte i perioden 1992-1996 tilretteleggingstiltak i forhold til forretninger i Sandvika sentrum. Nordland fylkeskommune hadde et program rettet mot reiselivsbedrifter i perioden 1994-1997. Andre kommuner som har tatt initiativ i forhold til privateide bygninger er Lillehammer, Folldal og Bydel Gamle Oslo. I Lillehammer har kommunens initiativ medført at 60 prosent av privateide bygg nå er tilgjengelige. Totalt sett er det grunn til å anta at tilgjengeligheten til eldre privateide bygninger er dårligere enn til offentlig eide bygninger.

Bygninger som er svært gamle eller har spesielle kulturelle eller arkitektoniske kvaliteter, kan by på spesielle problemer. Vernehensyn kan gjøre spesielt bygningstekniske endringer umulige eller uønskede. Konfliktene mellom bedret tilgjengelighet og vernehensyn blir spesielt fremtredende i de tilfellene hvor fredede eller verneverdige bygninger fortsatt er i vanlig bruk. Kirker er bygninger hvor dette ofte er en aktuell problemstilling. Riksantikvaren gjennomførte i 1980-årene en rekke arbeider for å bedre tilgjengeligheten til eldre kirkebygg. Erfaringene viste at det var mulig å få til basiskvaliteter i forhold til tilgjengelighet svært mange steder, men det forutsatte ofte at optimale løsninger måtte vike for anvendelige tekniske løsninger. Bl.a. kan andre innganger enn hovedinngangen gjøres tilgjengelige. En del kan også løses ved tiltak som ikke endrer bygningene permanent. Dette gjelder både kontrastmarkering, løse ramper og teleslynger. En veileder om tilgjengelighet til bevaringsverdige/vernede bygninger vil bli utgitt i 2001.

8.1.4 Vurdering/analyse av området tilgang til det fysiske miljø

8.1.4.1 Samsvaret mellom norske og internasjonale mål

Hovedmålet for utforming av omgivelsene er at alle skal ha like muligheter og at man skal ivareta hensynet til mennesker med funksjonsnedsettelser. Målet er nedfelt i en rekke stortingsmeldinger og intensjonene er fulgt opp i lovgivningen.

Universell utforming er de seneste årene fremhevet som et politisk mål og en ambisjon for all planlegging. Bygninger, uteområder og andre anlegg skal utformes slik at de kan brukes av alle på en likestilt måte. I så stor grad som mulig bør tilgjengelighet oppnås gjennom hovedløsningen, uten behov for tilpasning, særløsninger eller tilleggsløsninger.

FNs standardregler understreker at tilgjengelighet er av avgjørende betydning for å kunne skape like muligheter på alle områder i samfunnet, og det anbefales at statene bør legge frem handlingsplaner for å gjøre det fysiske miljøet tilgjengelig.

Det kan synes å være et samsvar mellom standardreglenes anbefalinger og målene i den nasjonale politikken slik de uttrykkes i offentlige dokumenter.

8.1.4.2 Samsvaret mellom mål og virkelighet

Dagens situasjon i forhold til tilgjengelighet og brukbarhet av utemiljøer og bygninger kan ikke sies å gi mennesker med funksjonsnedsettelser en deltakelse som er likestilt andre. Det er et gap mellom nasjonale mål og dagens situasjon. Visjonen for og målene i den uttrykte politikken oppfattes som gode, men viljen og virkemidlene for å nå dem etterlyses. Det er eksempelvis ikke knyttet tidsplaner, sanksjonsbestemmelser eller økonomiske stimuleringsmidler til oppnåelse av de overordnede målsettingene, slik flere andre land har gjort.

Selv om det har skjedd en viss utvikling de siste 20-25 årene, gjenstår det fortsatt betydelige oppgaver. Det er store variasjoner fra tema til tema og fra kommune til kommune. Ikke minst er det variasjoner i forhold til hvilke funksjonsnedsettelser tiltakene er rettet mot. Det synes klart at flest tiltak rettes mot personer med bevegelseshemninger. I de seneste årene har det også vært relativt høy oppmerksomhet i forhold til problemer som oppstår på grunn av inneklima og forurensning. Tiltak for synshemmede, hørselshemmede og mennesker med kognitive vansker er i mindre grad tydeliggjort og gjennomført.

Som et grovt hovedinntrykk kan det se ut til at under halvparten av de tiltak som er nødvendige for å oppnå en basistilgjengelighet er gjennomført. Dette gjelder problemstillinger som vi kjenner løsningene til og som delvis er anbefalt i forskrifter og anvisningsmateriale. Løsninger og tiltak som er mindre presist formulert ser ut til å ha en lavere gjennomføringsgrad. Dersom en skal legge til grunn at alle bygninger og utemiljøer skal ha god tilgjengelighet på alle områder, for alle brukergrupper og i forhold til de fleste kjente og anbefalte detaljløsninger vil vurderingen bli annerledes. Da er det grunn til å anta at langt under halvparten av de tiltak som er nødvendige er gjennomført.

8.1.4.3 Funksjonshemmende barrierer og virkemiddelbruk

Lovgivning og praksis

Plan- og bygningsloven med forskrifter og tilknyttede bestemmelser er den mest sentrale loven i forhold til fysisk utforming. Lovverket oppfattes innholdsmessig som rimelig dekkende hva gjelder kravene til brukbarhet og tilgjengelighet. Problemet knytter seg hovedsakelig til praktiseringen av loven. Dog er utvalget av den oppfatning at mennesker med funksjonsnedsettelser på lik linje med barn bør nevnes eksplisitt i formålsparagrafen.

Gjennomgangen viser at forskriftskravene om brukbarhet for orienterings- og bevegelseshemmede ofte overses, dispenseres fra og ikke utnyttes godt nok i byggesaker. Dette gjelder spesielt i forhold til arbeidsbygninger og publikumsbygg.

Problemet med manglende overholdelse av regelverket synes å ha blitt noe større etter at tiltakshaver ved endringene i plan- og bygningsloven i 1997 fikk ansvaret for å selv å kontrollere tiltaket. Det at tiltakshaver skal bekrefte at bygget er oppført i samsvar med regelverket gir ham en uheldig bukk-/havresekkrolle, og spørsmålet om å få inn en mer uhildet kontrollinstans synes relevant. Tiltakshaver har ofte ikke den nødvendige bevissthet og kompetanse til å se konsekvensene av manglende tilrettelegging, og kontrollen hva gjelder brukbarhet blir ofte ikke god nok. I tillegg har bukk-/havresekkrollen en økonomisk side der man velger billige omgåelser for å spare penger. Omgåelsen av regelverket er nødvendigvis ikke bevisst, men kan like godt være et resultat av manglende kunnskap. Fremfor å øke kontrollen bør man innføre og praktisere straffetiltak som luker bort en uheldig praksis.

Det største problemet synes imidlertid å ligge i adgangen til å gi dispensasjon. Til tross for at det i utgangspunktet ikke skal være en kurant sak å gi dispensasjon, innvilges dette for ofte. Spesielt ser man at dispensasjonsadgangen benyttes når en byggesak er kommet langt og tilretteleggingen vil gi byggherren store økonomiske uttellinger. Det at dispensasjonsadgangen brukes i så stor grad, hindrer deltakelse og ekskluderer mennesker med funksjonsnedsettelser. Forvaltningsloven oppstiller en plikt om at berørte parter skal gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Dette er typisk aktuelt ved dispensasjon fra brukbarhetskravet for orienterings- og bevegelseshemmede. Imidlertid rapporterer brukerorganisasjonene at denne varslingsplikten ikke overholdes, og at organisasjonene sjelden eller aldri i slike saker gis anledning til å uttale seg. Myndighetene er opptatt av at antall dispensasjonssaker blir redusert. Rundskriv T 5/99 er et virkemiddel i denne sammenheng, men det er for tidlig å si noe om effekten.

Veiledningen til Teknisk forskrift anviser best hvordan funksjonskravene kan oppfylles for bevegelseshemmede, og synes dårligst på løsninger for mennesker med kognitive vansker. Det at funksjonskravene i Teknisk forskrift kan oppfylles på andre måter enn ved å følge veiledningen, forutsetter at tiltakshaver og annen godkjenningsmyndighet besitter tilstrekkelig innsikt og kunnskap til å kunne vurdere at valgte løsninger har samme nivå som de eksemplene som gis i veiledningen. Ikke alle løsninger som godkjennes er funksjonelle for alle, noe som bl.a. kan forklares med mangelfull kompetanse hos berørte aktører.

Plan- og bygningsloven har bestemmelser om bruk av sanksjoner, men utvalget savner dokumentasjon på om disse er blitt tatt i bruk i forhold til manglende overholdelse av brukbarhetskravene. Utvalget antar imidlertid at sanksjoner kun unntaksvis er blitt benyttet. Andre land bruker sanksjoner (eksempelvis bøter kombinert med bruksnektelse) som et aktivt virkemiddel i politikken for å oppnå tilgjengelighet for alle.

Manglende brukermedvirkning

Brukermedvirkning er en sentral og lovfestet del av planleggingsprosessen, jf. plan- og bygningsloven. I underkant av hver femte av landets kommuner har lagt inn målsettinger for funksjonshemmede i arealdelen til kommuneplanen, mens medvirkning i høringsfasen skjer i drøyt 37 prosent av kommunene (NIBR 1999). Lav medvirkning kan dels forklares med at kommunene ikke aktivt tilrettelegger for og/eller overser kravet, men det kan også forklares med at terskelen for medvirkning kan synes noe høy. Det er krevende å skulle operere i en setting bestående av sterke aktører representert ved bl.a. byggherre, næringsliv og myndighetspersoner. Kommunene må ta ansvar for å finne frem til medvirkningsformer som er egnede, eksempelvis ved at det utarbeides formaliserte varslingsrutiner og egne møteplasser, slik det også anbefales i rundskriv T 5/99. Men også brukerorganisasjonene har et ansvar i det å skolere sine tillitsmenn.

Det er ingen bestemmelser som sikrer brukermedvirkning i byggesaker, noe organisasjonene til stadighet erfarer. Ved flere store utbyggingsprosjekter de siste årene har brukerorganisasjonene blitt utestengt i planleggingsfasen, noe de formelt ikke har anledning til å protestere mot. Det antas at en del av de uheldige løsninger man flere steder har fått ville kunne vært unngått dersom utbygger hadde gått i dialog med brukerorganisasjonene. NIBRs undersøkelse viste at drøyt 22 prosent anvender brukermedvirkning i høringsfasen, mens nær 17 prosent bruker dette i prosjekteringsfasen. Brukermedvirkning er et viktig virkemiddel for å realisere målet om tilgjengelighet for alle og medvirkningsrett bør vurderes.

Holdninger/kompetanse

Mange av de funksjonshemmende forholdene som bygges inn i bygg og anlegg kan synes å ha sin forklaring i manglende oppmerksomhet og forståelse for hva tilgjengelighet for alle innebærer, samt sviktende kunnskap hva gjelder brukergrupper, lovverk, verktøy og god praksis. En del barrierer ser ut til å skyldes en kollisjon mellom kravene til estetikk og brukbarhet. Holdnings- og kunnskapssvikten finnes på alle nivåer; fra myndigheter til utførende aktører. Et mer tilgjengelig samfunn oppnås nødvendigvis ikke ved en skjerping av kravene i lovgivningen alene. Aktiv informasjon og kompetanseheving vil også være et effektivt virkemiddel.

Det er i den senere tid igangsatt flere statlige tiltak med informasjonsspredning og kunnskapsheving som mål (Miljøverndepartementets prosjekt «Planlegging for alle», rundskriv T 5/99, Husbankens utdanningsprosjekt). Tiltakene har fått stor oppmerksomhet, men det er foreløpig vanskelig å si noe om effekten.

8.2 Tilgang til produkter i dagliglivet

8.2.1 Innledning

Etterkrigsårenes velferdsutvikling har gitt en bedring i levekår. Den materielle rammen har endret seg vesentlig og påvirket dagliglivet, bl.a. når det gjelder mangfoldet og mengden av forbruksgjenstander. Sett under ett karakteriseres endringen av bl.a. et langt bredere varespekter, mer personlig utstyr og nye ting, ikke minst apparater i husholdningen, mer støy, lyd og økt bruk av etermedier. Ny teknologi tas i bruk på stadig flere områder. Samtidig har det vært nødvendig å rette fokus på miljøaspektene ved forbruk generelt og økt forbruk spesielt.

8.2.2 Informasjon om produkter

Forbrukerpolitikken har som hovedmål å ivareta forbrukernes interesser, rettigheter og sikkerhet (St.meld. nr. 40 (1998-99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet). I dette ligger bl.a. at man skal sikre forbrukernes rettigheter, yte relevant og korrekt informasjon samt forebygge at forbrukerne utsettes for helseskade.

Vi ser stadig eksempler på hvordan mangelfull tilrettelegging av informasjon ekskluderer grupper av mennesker med funksjonsnedsettelser. Informasjon om forbrukervarer gis på en måte som utestenger enkelte forbrukergrupper. Den er sjelden tilrettelagt for synshemmede, hørselshemmede og for personer som er avhengige av et lettfattelig budskap.

Maten vi spiser påvirker det enkelte individs og befolkningens helsetilstand. Et helsefremmende kosthold kan stimuleres gjennom priser, tilgjengelighet, merking og informasjon. Merking av matvarer er en viktig metode for å sikre forbrukerne den nødvendige informasjon. Produktmerkingen må ikke skape funksjonshemmende barrierer. Opplysninger om kunstige tilsettingsstoffer, og spesielle forhold som angår f.eks. helseutsatte grupper, må fremkomme på pakningen. Informasjon er av avgjørende betydning for mennesker med matallergi/intoleranse, da inntak av noen typer matvarer/næringsstoffer vil kunne gi alvorlige konsekvenser.

Størst forekomst av matallergi finner vi hos barn under fire år. Det er ofte sentrale matvarer i det norske kostholdet som melk, egg, fisk, soya m.m. det reageres på. Problemstillinger som matallergikere står overfor er:

• Dårlig tilgjengelighet til basismatvarer.

• Mangelfull merking av matvarer fører til usikkerhet, som igjen fører til merarbeid for å finne ut hva matvarene inneholder.

• For ett og samme innholdsstoff kan det bli brukt svært mange ulike begreper, f.eks. ca. 15 forskjellige navn på melk.

• Produsentene er ikke pålagt å deklarere sammensatte ingredienser som utgjør mindre enn 25 prosent av totalinnholdet i en vare, eks. kjøttboller i en posesuppe kan inneholde melk, men dette vil ikke fremkomme av deklarasjonen.

Nyere undersøkelser viser at det har vært en fordobling av antall barn med diabetes i de skandinaviske land og i USA de siste 30 årene. Det forskes mye på årsaken. En hypotese er tidlig introduksjon av kumelk (ref. Norges Diabetesforbund).

Ulike stoffer i tekstiler kan skape allergiske og irritative reaksjoner hos personer med overømfintlig hud og atopisk eksem. Et eksempel er såkalte AZO-fargestoff som kan gi allergiske reaksjoner. Disse brukes i klær med sterke farger, ofte i barneklær. Det finnes også en rekke andre kjemikalier som kan gi reaksjoner og atopikere er spesielt utsatt som gruppe for denne type påvirkninger. For dem blir det svært mye ekstraarbeid for å finne ut hvilke stoffer produkter inneholder, i tillegg til belastningen som ligger i det å ha sykdommen i seg selv.

I forskrift om klassifisering og merking mv. av farlige kjemikalier med hjemmel i lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester av 11. juni 1976 nr. 79 er det i § 14 satt krav til følbar advarselsmerking av enhver emballasje som inneholder stoffer eller stoffblandinger som skal merkes med symbol og farebetegnelse. Den følbare merkingen skal være utformet for blinde og svaksynte med et enkelt symbol som er lett å lære og lett kan gjenkjennes. I forskriftene finnes det også regler om at kjemikalier inneholdende meget giftige, giftige eller etsende stoffer skal ha barnesikret lukning. Statens forurensningstilsyn gjennomførte høsten 1999 en kontroll i ca. 50 forretninger innen dagligvarehandel, farge- og jernvarehandel, sportsbutikker, bensinstasjoner og billigvarehus av hvordan kjemikalier var merket. Produktene kom fra rundt 70 ulike produsenter og importører. Resultatene viser at svært mange produsenter ikke følger regelverket. 160 kjemiske produkter hadde ikke følbar merking og 30 av disse manglet også barnesikring.

Noen få medisiner er merket med følbar merking. Legemiddelindustriforeningen opplyser at følbar merking ikke er spesielt utbredt på legemiddelpakninger som markedsføres i Norge i dag. Det er kun avdekket enkeltstående tilfeller av pakninger som har kjennetegn som kan hjelpe en synshemmet person til å gjenkjenne pakningen.

8.2.3 Utforming av produkter og tjenester

Universell utforming av produkter er et gode for alle og vil i de fleste tilfeller også være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Svært mange av produktene i dagligvarebransjen er utformet slik at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser har store vansker med å bruke dem, noe som for mange resulterer i at de må benytte hjelpemidler for å kunne håndtere produktet. Slike hjelpemidler er ofte spesialdesignet og finansieres over folketrygden. Eksempelvis er det utviklet ulike hjelpemidler for å åpne emballasje og skrulokk. På 1970-tallet fikk en del mennesker med dårlig håndfunksjon støtte fra folketrygden til spesielle hjelpemidler for å betjene tappebatterier med skrue ev. støtte til utskifting til ettgrepsarmatur. I dag er det vanlig å benytte ettgrepsarmatur, noe som er en god løsning for alle. Manglende universell utforming av dagliglivets produkter resulterer i at mange med funksjonsnedsettelser trenger økt assistanse av pårørende og/eller hjelpeapparatet for å mestre hverdagen. En del bevegelseshemmede unnlater å kjøpe enkelte produkter på grunn av emballasjens utforming. Ergonomisk utforming og god design er områder som ofte ikke tillegges nok vekt. Produkter som ser tiltalende ut, er gode å ta i og er bruksvennlige, vil bidra positivt i hverdagen.

I dag gledet jeg meg til dessert med deilig kirsebærkompott. Skuffelsen min var stor da jeg oppdaget at jeg spiste ketchup.

Kilde: Blind mann, 36 år

Synshemmede klarer ikke alltid å skjelne mellom ulike typer av matvarer. Det at ulike produkter ligger i samme type emballasje gjør at de har vansker ved egen hjelp eksempelvis å identifisere forskjellen mellom kirsebærkompott og ketchup (refillpakning), mellom skummet melk og H-melk. Synshemmede blir ofte avhengig av tredjeperson. Flere har utviklet ulike personlige teknikker, der de underveis på innkjøpsrunden merker de varer de kjøper inn, eksempelvis ved at de skjærer ulike kjennetegn i pakningen. Det finnes kun få eksempler på forbruksvarer som har følbar merking.

I USA har synshemmede i flere år hatt tilgang til en bærbar strekkodeavleser med tale. Denne kan brukes for å identifisere produkter enten i butikken, hjemme, på skolen eller arbeidet. Strekkodeavleseren har stor betydning for opplevelsen av egenmestring. Produktet presenteres i disse dager på det norske markedet.

Utformingen av kjøpesentra og selvbetjeningsforretninger skaper ofte funksjonshemmende forhold. Bevegelseshemmede møter fysiske hindringer, mens mennesker med synshemninger og kognitive vansker kan ha problemer med å orientere seg. Dette vanskeliggjør selvstendighet og egenmestring.

«Du skal ut å handle. Det første du møter når du kommer inn, det vil si om du i det hele tatt legger merke til den, er en sak der du skal trekke kølapp. Du aner ikke hva slags nummer du har fått og må kanskje mønstre selvovervinnelse nok til å spørre en travel medkunde om nummeret. Numrene blir ikke ropt opp, du hører bare noen pling med ujevne mellomrom.»

Kilde: Blind mann, innlegg seminar Lillehammer 14. mars 1994

«Kjøpmannen på hjørnet» er mer og mer erstattet av større dagligvareforretninger med begrenset personell tilsatt for kundebetjening. Tilsvarende gjelder også for offentlige servicebedrifter. For å effektivisere tjenesteproduksjonen innfører stadig flere servicebedrifter/forretninger et kølappsystem, som spesielt utestenger synshemmede.

Til tross for at stadig flere bruker kort som betalingsmiddel er sedler og mynter fremdeles det vanligste betalingsmidlet. Norges Bank opplyser at den har som hovedmål at sedler og mynter lett skal kunne brukes av enhver borger. Berørte organisasjoner blir rådspurt når nye skal utformes. Ved utforming av den nye seddelrekken har banken vektlagt kravet om variasjon hva gjelder størrelse, bredde og lengde, samtidig som en av sedlene er preget med taktil (følbar) merking. Tilbakemeldinger fra Norges Blindeforbund tyder imidlertid på at forskjellen mellom sedlene er for liten, den taktile merkingen forsvinner etter en tids bruk og fargeforskjellen er ikke er god nok for svaksynte brukere. Någjeldende myntrekke er tilfredsstillende. Problemer med å gjenkjenne pengesedlene vanskeliggjør svaksynte og blindes kontroll med egen økonomi.

I samfunnet ser vi en utvikling der flere og flere tjenester blir automatiserte, samtidig som persontjenester fjernes. Med kort og noen tastetrykk skal forbrukerne etter hvert kunne skaffe seg det meste, bl.a. tas netthandel stadig mer i bruk. Effektiviseringen har medført en utestenging av flere grupper. Minibanker, betalingstjenester, vekslingsautomater, billettautomater, kølappsystemer er eksempler på tjenester som kan være utestengende og problematiske å bruke (jf. kap. 10). Det ligger store utfordringer i å utforme service- og betalingsautomater på en slik måte at alle kan bruke dem.

8.2.4 Vurdering/analyse av tilgang til produkter i dagliglivet

8.2.4.1 Mål

Norsk lovverk setter hverken krav til utforming av produkter eller til hvilken måte produktinformasjon skal gis. Det fokus som har vært på universell utforming synes ikke så langt å ha gitt nevneverdige resultater.

8.2.4.2 Funksjonshemmende barrierer og virkemiddelbruk

Dagens situasjon viser at mangelfull tilrettelegging av produktinformasjon virker utestengende på synshemmede, hørselshemmede og mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser, samtidig som det hindrer selvstendighet. For personer med astma og allergi kan mangelfulle opplysninger om produktinnhold medføre alvorlige konsekvenser.

Blinde har spesielt store vansker som forbrukere og blir ofte avhengig av andres hjelp. Spesielt har de vansker med å orientere seg i forretninger og på kjøpesentra, samt i det å identifisere produkter. Få produkter har følbar merking og blinde har foreløpig ikke hatt tilgang til strekkodeavleser med tale. Begrensninger i kundeservice samt kølappsystemer hindrer også deltakelsen. Undersøkelser viser at kravet om følbar merking av farlige kjemikalier ikke blir fulgt.

Manglende universell utforming av produkter i dagliglivet skaper funksjonshemmende forhold, samtidig som det har en samfunnsøkonomisk utgiftsside. For å håndtere en del produkter er mange avhengig av å benytte trygdefinansierte tekniske hjelpemidler.

Blinde og svaksynte har vansker med å kontrollere sin økonomi, på grunn av at det ved utforming av norske pengesedler ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til deres behov.

8.3 Tilgang til informasjon

8.3.1 Innledning

Delkapitlet 8.3 er begrenset til tilgang til informasjon som gis gjennom aviser, TV, litteratur og film. For øvrig vises til kap. 10 om informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Den statlige informasjonspolitikken skal bidra til styrking av befolkningens demokratiske rettigheter, bl.a. gjennom å sikre alle lik tilgang til kunnskap som er nødvendig for at den enkelte skal kunne ivareta sine politiske, rettslige og sosiale rettigheter (P-0839, Administrasjonsdepartementet desember 1994). Hovedmålene er å sikre den enkelte innbygger og virksomhet reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter, om rettigheter, plikter og muligheter og lik og alminnelig adgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen. Gjennomføringen av informasjonspolitikken skal ta utgangspunkt i den enkeltes interesser og behov. Terskelen for å tilegne seg informasjon fra en offentlig etat om rettigheter og plikter skal være lavest for ressurssvake brukere.

I anbefalingene til FNs standardregel 5 heter det at statene bør iverksette tiltak som gir adgang til informasjon. Statene bør utvikle strategier for å gjøre informasjonstjenester og dokumentasjon tilgjengelig for ulike grupper funksjonshemmede. Punktskrift, lydbåndtjenester, stor skrift og annen egnet teknologi bør benyttes for å gi synshemmede tilgang til trykt informasjon og dokumentasjon. På samme måte bør egnet teknologi brukes for å gi hørselshemmede eller personer med redusert oppfatningsevne tilgang til informasjon som formidles med tale. Statene bør oppmuntre mediene, spesielt TV, radio og avisene, til å gjøre sine tjenester tilgjengelige.

8.3.2 Generelt om informasjon

Ytrings- og informasjonsfrihet er en viktig del både av de demokratiske grunnverdiene og av menneskerettighetene. Tilgjengelighet til informasjon er av avgjørende betydning for å kunne skape like muligheter på alle områder i samfunnet og den er en vesentlig forutsetning for borgerdeltakelsen. I dag har ikke alle den samme tilgangen. Undersøkelser som måler befolkningens leseferdigheter, viser at nesten en million nordmenn leser så dårlig at de ikke klarer seg tilfredsstillende i arbeids- og samfunnsliv (Aftenposten, 15. juni 2000).

Døve kommer til kort i informasjonssamfunnet, da de i liten grad kan oppfatte auditiv informasjon. Utestengelse fra tilgang til informasjon har resultert i at mange døve ofte er dårlig informert og orientert om samfunnsmessige forhold (Haualand, 2000). Radio er utelukket som informasjonskanal. Fakta- og debattprogrammer på TV er verken tekstet eller tolket. Døve har ofte dårlig språkforståelse og leser mindre aviser enn andre. Det at så lite informasjon gis på tegnspråk bidrar til at døve vanskelig kan ivareta sine politiske, sivile og sosiale rettigheter. Valgdeltakelsen blant døve er lav og få døve er medlemmer av politiske partier. Døve er, slik Norges Døveforbund ser det, plassert utenfor informasjonssamfunnet.

Mange synshemmede kan ikke lese trykt skrift og utestenges fra å få tilgang til all offentlig informasjon som ikke er spesielt tilrettelagt. Noen få offentlige utredninger og stortingsmeldinger er utgitt i storskrift, punktskrift og på lyd, og i ett tilfelle er det også laget en video på tegnspråk (Regjeringen Jaglands Handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001). Foreløpig er slike publiseringsformer lite brukt.

For personer med lese- og skrivevansker og personer med kognitive vansker må informasjonen gis på en forenklet og lettfattelig måte.

8.3.3 Formidling av statlig informasjon

Statens informasjonstjeneste (SI) er statens fagorgan på informasjonsområdet. Det betyr at SI er statsforvaltningens kompetansesenter for kommunikasjonsrådgivning og informasjonsutvikling. SI skal bidra til at informasjonsarbeidet i statsforvaltningen er i tråd med den statlige informasjonspolitikken, og at departementer, direktorater og andre statlige virksomheter bruker informasjon strategisk som et virkemiddel for å nå mål.

Informasjonspolitikken har bl.a. som mål å sikre den enkelte innbygger og virksomhet reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter. En konsekvens av dette er at statlig informasjon skal tilrettelegges for funksjonshemmede. Som virkemidler i dette arbeidet har SI utarbeidet flere veiledere. I veilederen «Verdensveven - formidling av offentlig informasjon» heter det:

«Når det offentlige tar i bruk Verdensveven som informasjonskanal, er det viktig å vite hvem man i kraft av mediets egenskaper ekskluderer og hvilke konsekvenser det får. Mange funksjonshemmede bruker IT-hjelpemidler daglig. De bruker PC med ulikt tilleggsutstyr for å hente informasjon via Internett. Derfor skal nettjenester fra det offentlige være tilrettelagt slik at funksjonshemmede kan hente informasjonen og lese den via sitt utstyr. Tilretteleggingen kalles universell eller tilgjengelig utforming.»

SI har også utgitt veilederen «Tilrettelegging av elektroniske informasjonstjenester for synshemmede» der en fokuserer på hvorfor nett-tjenester skal tilrettelegges for synshemmede og hvordan dette kan gjøres. Heftet baserer seg på informasjonspolitikken, prinsipper for universell utforming og anbefalinger fra the World Wide Web Consortium. Tilrettelegging av nett-tjenester for synshemmede er nå en integrert del av SIs rådgivningsaktiviteter knyttet til informasjonsteknologi.

SI har også utarbeidet veiledningsheftet «Skriv lettlest - enkel formgivning». Denne veilederen er en innføring i hvordan man kan lage lettleste versjoner av offentlig informasjon, slik at også personer med ulike typer lesevansker kan lese og forstå teksten. Veilederne er distribuert til alle enheter i statsforvaltningen som arbeider med informasjon.

8.3.4 Aviser

Aviser er en av de viktigste informasjonskanalene for folk flest. Det stilles i dag ingen krav til aviser som mottar pressestøtte, om at den skal kunne leses av alle. De fleste større aviser har i dag egne nettutgaver. For mange som ikke kan lese trykt skrift innebærer dette en helt ny mulighet til å lese aviser selv. Men både det grafiske formatet og layout-en, som ofte består av masse bilder og rammer og systemet med «pek og klikk», funksjonshemmer mange lesere med synshemning og andre som av ulike grunner ikke kan håndtere denne presentasjonsmåten. Aftenposten har gjennomført et prosjekt, der teksten fra morgenutgaven er gjort tilgjengelig i elektronisk form for synshemmede. Avisen er en html-utgave av papiravisen uten bilder og grafiske uttrykk. Det redaksjonelle innhold blir daglig overført til Huseby kompetansesenter, som legger avisen ut på server tilgjengelig på Internett. Synshemmede kan ved hjelp av sin egen datamaskin på denne måten lese hele Aftenposten på leselist eller med syntetisk tale. Forutsatt at bruker har Internettilgang, leselist eller talesyntese er det teknisk mulig å distribuere aviser til synshemmede abonnementer som rene tekstfiler per e-post. Hamar Arbeiderblad er et eksempel på en avis som har gjort dette. Når avisen kommer som ren tekstfil kan det imidlertid være vanskelig for synshemmede å orientere seg i den.

Nordlys kom i 17 år ut med lydutgave, men ordningen ble avviklet i 1998/99 med den begrunnelse at den ikke var lønnsom. Stavanger Aftenblad utgis daglig på diskett til synshemmede abonnenter. Fra 1990 er Klar Tale blitt utgitt som en lettlest avis for ungdom og voksne. Målgruppen for avisen er personer med lesevansker. Avisen har litt større bokstaver enn andre aviser, det er færre vanskelige ord og setningene er kortere. Klar Tale kommer ut en gang per uke med tolv sider nyheter, sport, kultur og underholdning. Den utgis også på lydkassett og i punktskrift. I tillegg blir Klar Tale brukt i språkundervisningen for innvandrere og flyktninger. De fleste mennesker med lesevansker bruker personhjelp når de skal lese aviser.

8.3.5 TV

I henhold til § 6-1 i lov om kringkasting av 4. desember 1992 nr. 127 har Norsk rikskringkasting AS til formål å drive allmennkringkasting og virksomhet som har sammenheng med dette. Med allmenkringkasting forstås bl.a. at programmene skal kunne mottas av hele befolkningen uansett hvor i landet folk bor, samt at programtilbudet skal omfatte program for minoriteter og grupper med spesielle behov (NRKs kriterier for allmennkringkasting). Deltakelse i demokratiske prosesser forutsetter at man har tilgang til informasjon, noe NRK også vektlegger i dokumenter der formål for institusjonen blir beskrevet. Manglende tilrettelegging av TV-program innebærer en sterk innskrenking av ytrings- og informasjonsfriheten. TV-selskapene, med unntak av NRK, må ha konsesjon fra departementet til å utøve sin virksomhet. Det kan settes vilkår for konsesjonen. I konsesjonen for riksdekkende bakkesendt fjernsyn gjeldende fra 2003-2013 er det lagt inn vilkår om at sendingene skal ha norsk teksting eller annen tilgjengeliggjøring for hørselshemmede.

Hørselshemmede, som utgjør en stor gruppe av befolkningen, utestenges fra mange TV-program. Det viktigste virkemidlet for å oppnå en bedre tilrettelegging av TV-tilbudet for denne gruppen vil være ledsagende teksting til tale. Forutsatt at seeren har tilgang til Tekst-TV vil tekstingen fremkomme ved at man foretar et eget tastetrykk på fjernkontrollen. Per i dag tekster NRK1 og 2 noe i overkant av 50 prosent av alle sine produksjoner. Bortsett fra en mangelfull teksting av Dagsrevyen, tekstes ikke et eneste nyhets- eller aktualitetsprogram. TV2 har foreløpig ikke hatt teksting for hørselshemmede.

Et system for direkteteksting av TV-program har vært under utvikling av SINTEF i samarbeid med NRK. Målet er at døve og hørselshemmede skal kunne få alle programmer tekstet via Tekst-TV, også direktesendte program. TV-programmene skal tekstes via en taleregistrator og et dataprogram som oversetter tale til tekst. Evalueringen av prosjektet vinteren 2001 konkluderte med at den ferdigstilte demonstratoren ikke er god nok til å tas i bruk. Systemet må utvikles videre. I andre land, bl.a. Storbritannia, Nederland og USA, er teknologi for direkteteksting tatt i bruk og hørselshemmede kan her følge med i den løpende samfunnsdebatten. I USA skal alle TV-apparater på 13 tommer eller mer i henhold til lov ha innlagt «closed caption» (synlig tekst dersom man trykker på en knapp). Alle nasjonale nyhetsprogram, populære serier, sportsprogram og reklameinnslag på kveldstid har tekst som kan gjøres synlig på skjermen. I USA er det pålagt at all offentlig informasjon over TV, som helt eller delvis er finansiert med føderale midler, skal sendes med «closed caption». Det største problemet for Norge er at man ikke har de nødvendige grunnlagsressursene i kraft av en nasjonal språkdatabase.

Viktig informasjon og opplysninger vises i stadig større grad som rullende tekst på TV-skjermen uten ledsagende tale, noe som virker utestengende på synshemmede. Dyslektikere, synshemmede og utviklingshemmede kan ha problemer med å tilegne seg utenlandske TV-program, fordi de ikke kan lese teksten.

Døve med tegnspråk som førstespråk kan ha problemer med å oppfatte selv tekstede programmer. Svært få av dagens programmer i NRK blir døvetolket. Det dreier seg kun om fem minutters nyhetssending hver ettermiddag, 15 minutters ukentlig program produsert av Døves Video (vekselvis barne-, ungdoms- og kulturprogram), samt partilederdebatten annet hvert år. Døve ser mye på TV og velger gjerne tekstede TV-program som serier og spillefilmer (Haualand 2000).

NRK igangsatte høsten 2000 en ny digital TV-kanal «NRK1 tegnspråk», der NRK1s sendinger døvetolkes. I startfasen vil det i hovedsak være Barne-TV, sport og faktaprogrammene innenfor tidsrommet kl. 18.00 - 20.00 som vil bli tolket. Kanalen overfører bilde av tegnspråktolken som kan føres frem til en egen TV-mottaker plassert ved siden av hovedapparatet. Alternativt kan man benytte TV med såkalt «bilde-i-bilde»-funksjon (PIP), med mulighet for å velge inn to TV-kanaler på samme skjerm (NRK + NRK1). NRK dekker kostnadene forbundet med tolkingen. Folketrygden finansierer ekstra mottaker, alternativt kan den døve få støtte til kjøp av TV med PIP-funksjon tilsvarende kostnaden på ekstra TV-mottaker.

Nordisk Språkteknologi på Voss utvikler en teknologi, der tale automatisk omdannes til tekst. TV2 opplyser at de vil ta denne teknologien i bruk for teksting av norske TV-program, når den teknisk har fått en brukbar kvalitet.

8.3.6 Film

Mange hørselshemmede er utestengt fra å se norsk film, da ingen norskproduserte spillefilmer med norsk tale er tekstet. Dette ekskluderer en rekke mennesker fra å kunne få tilgang til kulturlivet. Utgiftene forbundet med teksting av film synes liten i forhold til den statlige støtte som gis norsk filmproduksjon. Det er heller ikke knyttet noen betingelser til den offentlige støtten om teksting. Offentlig støtte til «Sofies verden» utgjorde 19,5 millioner kroner. Teksting av de 52 kopier som er laget av filmen ville ha kostet 213 000 kroner (kilde: Norsk Filminstitutt).

8.3.7 Litteratur

Personer med lesevansker eller andre lærevansker, synshemmede, utviklingshemmede, afatikere med flere kan ha problemer med å lese trykte bøker. For mange er lydbøker (bok lest inn og lagret på et lydmedium) et viktig alternativ eller supplement til trykte bøker. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) er den viktigste produsenten og største utlåner av bøker på lyd og i punktskrift. I tillegg finnes det noen få norske forlag som produserer bøker for spesifikke målgrupper som blinde, utviklingshemmede og døve (bøker i punktskrift, bok + bånd, video på tegnspråk m.m.). Utgivelsene favner et bredt litterært spekter så som romaner, biografier, krim, reiseskildringer, lyrikk og lærebøker.

Litteraturen er tilgjengelig i bokhandlere og/eller på bibliotekene (med unntak av den som NLB produserer). For brukergruppene kan det ofte være et problem at de ikke har oversikt over hva som finnes, samt at utvalget på bibliotek og bokhandlere er begrenset. Alminneliggjøring av å lese litteratur i ulike formater er en forutsetning for at de som ikke kan lese det trykte formatet, skal få et stort og variert utvalg av bøker. Lydboken er et godt eksempel på et produkt som opprinnelig ble utviklet for funksjonshemmede, men som nå er blitt et gode for alle. En del bøker produseres slik at de kan leses av alle; i multimedieformat på CD-rom.

Enkelte klarer uansett ikke å tilegne seg selv lettleste og forenklede utgaver. 76 prosent av utviklingshemmede som kom fra HVPU og 32 prosent av utviklingshemmede som bodde utenfor institusjon kan ikke lese (Tøssebro 1996).

Lov om folkebibliotekene av 20. desember 1985 nr. 108 gir ikke noe pålegg om at bibliotekene skal ha tilrettelagt litteratur, men i § 2 heter det at folkebibliotekvirksomheten skal omfatte bibliotektjenesten for pasienter i sykehus og helseinstitusjoner og andre som har spesielle vansker med å bruke biblioteket. I forarbeidene til loven ble det pekt på behovet for spesielt tilrettelagte tjenester. Bibliotekenes utvalg vil således variere fra sted til sted, samtidig som en låner ikke har noen formell klageadgang på utvalget med litteratur.

8.3.8 Vurdering/analyse av tilgangen til informasjon

8.3.8.1 Samsvar mellom norske og internasjonale mål

Den statlige informasjonspolitikken skal bidra til å styrke befolkningens demokratiske rettigheter. Hovedmålet er å sikre at den enkelte innbygger og virksomhet har reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter, om rettigheter, plikter og muligheter og lik og alminnelig adgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen.

Mer konkrete er anbefalingene til FNs standardregler, der det heter at statene bør utvikle ulike strategier for å gjøre informasjonstjenester og dokumenter tilgjengelig for ulike grupper funksjonshemmede. Videre bør statene oppmuntre mediene, spesielt fjernsyn, radio og avisene, til å gjøre sine tjenester tilgjengelige.

Det er et gap mellom dagens situasjon og de anbefalinger som gis til FNs standardregel 5.

8.3.8.2 Samsvar mellom mål og virkelighet

Den informasjon som i dag gis gjennom norske medier er i liten grad utformet slik at alle kan dra full nytte av den. Personer med hørselshemninger, synshemninger og lese- og skrivevansker opplever spesielt å bli utestengt fra det å søke og motta informasjon. Manglende tilgang til informasjon innskrenker ytringsfriheten. Området er ikke lovregulert og det mangler føringer og bestemmelser som sikrer mennesker med funksjonsnedsettelser lik tilgang til informasjon. Andre land, eksempelvis USA, Storbritannia og Nederland, ligger langt foran i det å tilrettelegge informasjon for ulike målgrupper.

8.3.8.3 Funksjonshemmede barrierer og virkemiddelbruk

Manglende standarder og rett til informasjon

Befolkningen har ingen juridisk rett til å motta informasjon, og det er heller ingen reguleringer som sikrer at den informasjon som gis skal kunne mottas av alle. Selv om det å motta informasjon ikke er en juridisk rett, har man i henhold til norsk lovgivning en juridisk rett til innsyn i visse dokumenter tilknyttet offentlig forvaltning (jf. forvaltningslovens § 18, offentlighetslovens § 2, 2. ledd). Lovgivningen ivaretar kun innsynsretten, men har ikke regler som sikrer at alle faktisk kan nyttiggjøre seg denne. Da offentlige saksdokumenter som regel er skriftlige, skaper dette barrierer i innsynsretten for personer med synshemninger og personer med lese- og skrivevansker.

Det er samtidig et overordnet mål at informasjonspolitikken skal sikre befolkningens demokratiske rettigheter. En operasjonalisering av målet er imidlertid lite konkretisert. Førende nasjonale standarder for formidling av informasjon savnes. Som en del av målet om full deltakelse for alle burde man kunne forvente at statlige myndigheter hadde gått foran og vist vei i hvordan informasjon kan tilrettelegges, slik at alle skal kunne tilegne seg den. Dog er det utarbeidet noen statlige veiledere for tilrettelegging av informasjon. Så lenge disse retningslinjene ikke blir påbudt, er det nærliggende å tro at oppfølgningen blir svak. Utvalget viser her til Danmark, som i drøyt tre år kartla årlig hvordan tilgjengelighetskravene ble ivaretatt på de statlige websidene. Nå er det ikke lenger behov for denne type spesialundersøkelser, ettersom både krav og kontroll av hvordan de etterleves nå inngår i danskenes generelle kvalitetssikringssystem.

Manglende tilgang til informasjon

Friheten til å søke og motta informasjon er en sentral del av ytringsfriheten. En del mennesker med funksjonsnedsettelser kan ikke fullt ut gjøre bruk av sin ytringsfrihet, da de opplever å bli utestengt fra tilgangen til informasjon. Grunnlaget for å kunne danne seg meninger og oppfatninger er således ikke til stede. Dette hindrer mange i å ta del i demokratiske prosesser og de avskjæres fra deltakelse på linje med andre. Synshemmede, lese- og skrivehemmede og personer med kognitive vansker opplever manglende tilrettelegging av skriftlig informasjon, mens hørselshemmede opplever å bli utestengt fra informasjon gjennom radio, TV og film. Mange blir avhengig av andres hjelp for å kunne lese aviser, tidsskrifter, følge med på oppslagstavler m.m. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet for alle borgere, og den er nedfelt i Grunnloven, i den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det er et gap mellom det reelle innhold i denne og den situasjon en rekke personer er i. Skal den være reell for alle må forholdene legges slik til rette at alle får tilgang på aktuell informasjon. Slik er det ikke i dag.

Manglende tilgjengelighet til aviser, litteratur, radio, TV og film

Aviser i papirutgave er ikke lesbare for alle. Noen få aviser kommer ut med tilrettelagte utgaver. Selv om de største avisene nå kan lastes ned over Internett, er de færreste lesbare for synshemmede bl.a. grunnet mye grafikkbruk. En del av litteraturen utgis som lydbøker, og litteratur vil etterhvert også bli tilgjengelig på Internett. Det forventes at stadig mer og mer informasjon fremover vil bli lagt ut på Internett. Det ligger en betydelig utfordring i det å få sikret at utformingen av denne ikke utestenger og skaper nye funksjonshemmende barrierer (jf. kap. 10).

Programmer som blir sendt over allmenkringkastingen skal i henhold til kringkastingsloven kunne mottas av hele befolkningen. Det er et gap mellom de mål som er skissert i loven og det tilbud som gis. Hørselshemmede utestenges fra informasjon som gis gjennom radio og TV, noe som virker sterkt begrensende på forutsetningene for å kunne delta som aktive og engasjerte samfunnsborgere. Det forventes at en fremtidig direkteteksting av TV-program, samt den igangsatte døvetolkingen av TV-program, vil gi en vesentlig forbedring i informasjonstilbudet til hørselshemmede. Dette må etter hvert omfatte alle programmer og alle TV-stasjoner. Det at departementet i konsesjonen for riksdekkende bakkesendt fjernsyn nå har lagt inn vilkår om at sendingene skal ha norsk teksting eller annen tilgjengeliggjøring for hørselshemmede oppfattes som et viktig og riktig virkemiddel. Erfaringer fra Danmark tilsier imidlertid at konsesjonsvilkårene må kontrolleres jevnlig, og at manglende oppfølging må sanksjoneres. USA har med gode resultater valgt en slik strategi.

Hørselshemmede utestenges på samme måte fra norsk film, en barriere man ville kunne eliminere ved å knytte betingelser til den offentlige støtten som gis til filmproduksjon.

Totalt vurdert gjenstår det mye før aviser, TV, radio og litteratur er utformet slik at de vil være tilgjengelige og brukbare for alle, selv om vi i Norge de seneste årene har sett en viss utvikling. Utviklingen er hovedsakelig blitt stimulert via prosjekter initiert med midler fra Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, men forholdsvis mange av disse prosjektene har ikke endt opp som varige tiltak.

FNs standardregler anbefaler at mediene skal oppmuntres til å gjøre tjenestene tilgjengelige for alle. Det er et gap mellom anbefalingen og konkrete handlinger initiert av myndighetene. Utvalgets analyse tilsier at det må bli en sterkere styring av området enn det standardreglene legger opp til, fordi tilgang til informasjon er svært viktig for alle i det norske samfunnet.

8.4 Tilgang til tekniske hjelpemidler

8.4.1 Innledning

Et hjelpemiddel defineres som en gjenstand eller et tiltak som kan bidra til å løse praktiske problemer i hjem, skole, arbeid og fritid. Mennesker med varige funksjonsnedsettelser (varighet over to - tre år) har i henhold til § 10-7 i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 en rettighet til hjelpemidler når disse er nødvendige og hensiktsmessige for å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet eller for å kunne bli pleiet i hjemmet. Kommunene har finansieringsansvaret for hjelpemidler til mennesker med midlertidige behov.

Rettigheten til hjelpemidler oppleves som særdeles viktig, da tilgangen til hjelpemidler er av avgjørende betydning for selvstendighet og deltakelse. Universell utforming av samfunnet vil aldri kunne utelukke behov for hjelpemidler, men vil kunne redusere bruk av noen. Spesielt vil dette gjelde hjelpemidler som kompenserer for dårlig utforming av f.eks. vanlige forbruksvarer eller boligløsninger. Mennesker med funksjonsnedsettelser vil alltid være avhengig av hjelpemidler utviklet for å kompensere for en redusert eller tapt funksjon.

8.4.2 Hjelpemiddelsentralene - ansvar og oppgaver

Hjelpemiddelsentralene, som er etablert under trygdeetaten i hvert av landets fylker, har ansvaret for formidling og forvaltning av hjelpemidler til mennesker med alle typer funksjonsnedsettelser i alle aldre. Hjelpemiddelsentralene skal være et ressurssenter på tekniske tiltak og fysisk miljø for mennesker som møter funksjonshemmende forhold i hjem, skole, arbeid eller fritid og de skal bidra til likeverdig og helhetlig problemløsning gjennom tekniske/ergonomiske tiltak og effektiv ressursutnyttelse. Ansvaret er nedfelt i forskrift om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar av 15. april 1997 nr. 323.

Som et ressurs- og kompetansesenter på andrelinjenivå har hjelpemiddelsentralen kommunene som sin viktigste samarbeidspartner i arbeidet med å formidle løsninger til brukerne. Kommunene har med hjemmel i lov om helsetjenesten i kommunene basisansvaret for medisinsk habilitering og rehabilitering, herunder formidling av hjelpemidler. Ansvaret på hjelpemiddelområdet er presisert i § 11 i forskrift om habilitering og rehabilitering som trådde i kraft 1. juli 2001. Hjelpemiddelsentralen skal sette kommunene i stand til å ivareta sitt formidlingsansvar, bl.a. gjennom råd, veiledning og opplæring samt formidlingsfaglig bistand i enkeltsaker der kommunene ikke har den nødvendige kompetanse.

«Det jeg har søkt om, det har jeg fått. Jeg søker jo ikke om noe jeg ikke har bruk for. . . . Blindeskriftmaskin har jeg fått, og kassettspiller med avspiller og opptak og sånn, for det bruker jeg mye med lydaviser og sånn. ... Nå har jeg ikke søkt om så veldig mye jeg da. Jeg har f.eks. fått et vaffeljern som klikker når det ferdig . . . termostaten klikker såpass høyt at du hører det. Det har jeg faktisk fått. Vi har jo husholdningsvekt som snakker. Også har jeg en temperaturmåler, som måler temperatur inne og ute og feber, den snakker også. Men det jeg er mest glad i av alt som snakker, er en fargeindikator, som forteller oss fargene. Den sier fargene! Den er kjempefin. Det er sånn som du kan lade opp. Det har vært sånn i mange år, men den har vært på engelsk og veldig dyr, så jeg har ventet. Det siste jeg har fått er en sånn lesemaskin, som leser med sånn syntetisk tale, men den er jeg ikke så glad i. Den leser nemlig hele linja, men mye står i kolonner, og da blir det tull.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

Hjelpemiddelsentralsystemet har bidratt til at et stort antall mennesker med funksjonsnedsettelser har fått løst sine praktiske problemer. Ny teknologi har gitt nye muligheter og mange har fått løst problemer som man for få år siden trodde var uløsbare. Det at enkeltindividet settes i stand til å mestre hverdagen på en bedre måte bidrar til økt livskvalitet, samtidig som det også gir andre positive effekter for samfunnet: Flere kan bo lenger hjemme og presset på institusjonsplasser reduseres, hjelpeapparat og nærpersoner kan avlastes i pleie- og omsorgsoppgaver, flere kan gå i barnehage og skole og flere kan få beholde jobb/få tilrettelagt arbeidsplass.

Totalt kjøpte folketrygden i 2000 inn hjelpemidler for om lag 2,45 milliarder kroner (høreapparater, bilstønad, sykepleieartikler og ortopediske hjelpemidler ikke medregnet). Sentralene betjente 149 100 brukere i 2000, hvorav ca. 55 000 var nyregistrerte.

8.4.3 Begrensninger i tilbudet

8.4.3.1 Systemproblemer

Hjelpemiddelsentralsystemet har som mål å fremstå som en enhetlig tjeneste. Funksjonshemmedes organisasjoner melder at tilbudet, servicen og brukermedvirkningen varierer fra fylke til fylke, samt innen kommuner i samme fylke. Det samme gjelder tilgangen til faglig bistand fra kommunene og hjelpemiddelsentralene, noe som er en forutsetning for å komme frem til løsninger som dekker brukernes behov.

«Jeg synes ikke de har vært vanskelige sånn sett her nede. Jeg har en venninne som bor på Vestlandet, hun har veldige problemer med å få innvilget ting.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

«Vi har opplevd veldig mye at hjelpemidler er det aller verste - det er absolutt det vanskeligste å få til, selv om vi har hatt mange andre problemer. Et eksempel er at vi søkte om en ny sykkel for to år siden, og den fikk vi nå i november! Vi har hatt feilbestillinger og feilleveranser som kommer. Det er blitt så mye verre nå etter at alt må gå gjennom hjelpemiddelsentralen. Vi får rullestol som er alt for liten, og det er feil bestillinger, og vi har ventet et halvt år. . . .Vi får ikke ha den direkte kontakten med de som leverer og derfor tar det så lang tid. ... Det er rot og sommel som er det vanskeligste. . . . Vi har fått alle de hjelpemidlene vi har søkt om, men vi har fått mange avslag først. Men da har vi anket, og til slutt går det gjennom. Mange hjelpemidler har vi bare måttet returnere. Mange har fått et slags monopol på å levere utstyr, og de kan gjøre hva de vil, og vi må bare ta det vi får. Jeg har redusert post med fri en dag i uken hvor jeg holder på med papirarbeid og ringer og purrer. Også datamaskinen fikk vi avslag på da vi søkte første gang. Men vi fikk det da til slutt ... jeg tror saken var i trygderetten.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

Regelverket på hjelpemiddelområdet gir rom for bruk av skjønn. For å sikre en mest mulig helhetlig og lik behandling er vedtaksmyndigheten i de fleste saker flyttet fra trygdekontorene til hjelpemiddelsentralene. Praksisen er blitt mer ensartet, men brukere rapporterer fortsatt at tilnærmelsesvis like saker blir ulikt vurdert fra fylke til fylke. Undersøkelsen «Trygdefinansierte heiser i private hjem» viste at det mellom fylkene var et tidsspenn på en til tolv måneder når det gjelder formidling, vedtak, levering og installasjon (DELTA-senteret/Rehab Nor 2000). Forskjellsbehandling og vilkårlighet var også blant de funn som fremkom i undersøkelsen «Trygdefinansierte kjøretøy for funksjonshemmede» (NOVA 2000).

«Rett hjelpemiddel til rett bruker til rett tid» har vært et slagord og mål siden landets første hjelpemiddelsentral ble etablert for tyve år siden. Brukere rapporterer om lang ventetid på vedtak og på utlevering av hjelpemidler. Mange klager også over begrensede utprøvingsmuligheter, mangelfull opplæring og etterlyser rask reparasjon når viktige hjelpemidler svikter. For mange er rask hjelpemiddeltildeling av avgjørende betydning. Det rapporteres eksempelvis om personer som har måttet si fra seg arbeid p.g.a. sen saksbehandling. Krav om hjelpemidler til arbeid (unntatt datautstyr) avgjøres fortsatt av det lokale trygdekontor.

Barn i vekst og utvikling er avhengig av rask hjelpemiddeltildeling og skal gis prioritet ved tildeling av hjelpemidler (St.meld. nr. 21 (1998-99)). En spørreundersøkelse høsten 1999 omkring formidling av hjelpemidler til barn avdekket lang ventetid på hjelpemidler. På landsbasis venter nær 97 prosent mer enn en måned på det hjelpemidlet de trenger. Hele 70 prosent må vente mer enn tre måneder, mens 40 prosent må vente i seks måneder eller mer. Over 50 prosent opplevde det å søke om hjelpemidler som et slit. Også andre brukergrupper gir tilbakemelding om at ventetiden overgår normtidene fastsatt av trygdeetaten. Undersøkelsen ble gjennomført av Handikappedes Barns Foreldreforening. Rikstrygdeverket er innforstått med problemet. I St.prp. nr. 1 (2000-2001) Folketrygden heter det «Barn med omfattende hjelpebehov og behov for hjelpemidler skal prioriteres i 2001. Det skal gjennomføres regelmessige brukertilfredshetsundersøkelser i forhold til barn og foreldre ved hjelpemiddelsentralene,»

Forskriften om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar understreker at hjelpemiddelsentralen skal instituere former for brukermedvirkning for å styrke kvaliteten i formidlingsvirksomheten og sikre brukerne innflytelse på utformingen av tjenesten. Brukerne rapporterer om store variasjoner når det gjelder innflytelse i egen sak, samt på systemnivå. I NOVAs rapport om trygdefinansierte kjøretøy sier både brukere og fagfolk at brukermedvirkningen kun er en illusjon (NOVA 2000). Rikstrygdeverket har i 2000 utviklet nasjonale standarder på flere utvalgte områder, bl.a. på sortiment. De berørte parter, brukerne og kommunene, har i liten grad vært trukket inn i dette arbeidet.

Den sterke vektleggingen av kommunenes førstelinjeansvar i hjelpemiddelformidlingen har etter fleres erfaring medført at den faglige kvaliteten på formidlingen har gått ned. Kommunalt personell har ofte ikke den nødvendige kunnskap for å bistå brukeren med å finne frem til hvilke hjelpemidler som er hensiktsmessige i forhold til funksjonsnedsettelse og funksjonsnivå og forutsetningene for å gi opplæring i bruk av hjelpemidlet er ofte heller ikke til stede. Resultatet blir lite hensiktsmessige løsninger og der brukeren noen ganger velger å legge hjelpemidlet «i skuffen».

Sosial- og helsedepartementet arrangerte i januar 1999 konferansen «Søkelys på hjelpemiddelformidlingen». Sammen med berørte aktører ble hjelpemiddelformidlingens styrker og svakheter identifisert med spesielt fokus på kvaliteten i tjenesteytingen. Resultatene er oppsummert i egen rapport. Brukerrepresentantene etterlyste spesielt en større nærhet til tjenestene og kompetansen, samt behovet for en forenklet og raskere saksbehandling. Systemrepresentantene etterlyste ansvarsavklaring mellom nivåene i tjenesteytingen, samt en forenkling av administrative rutiner og forvaltningsmessige oppgaver. Økt vektlegging av formidlingsmetodikk og kvalitet i tjenesten ble understreket, i motsetning til de senere års fokus på forvaltning. Behovet for mer dokumentert kunnskap ble også etterlyst.

Overføringen av hjelpemiddelsentralene til staten i 1994 resulterte i nedleggelse av Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede og DELTA-senteret ble i 1996 etablert som et statlig prosjekt, mens rådgivningsfunksjonen ble lagt til Statens råd for funksjonshemmede. Prosjektet gikk fra 1. januar 2001 over i permanent drift. DELTA-senteret skal sette fokus på hvordan hjelpemidler og tilrettelegging av miljø sammen kan bidra til å bedre tilværelsen for mennesker med funksjonsnedsettelser. Senteret skal ha en lik vektlegging av disse innsatsområdene. Til tross for etableringen av DELTA-senteret etterlyser brukere og fagmiljøer en nasjonal motorfunksjon på hjelpemiddelformidling uavhengig av forvaltningen, samt et behov for mer satsning på forskning og utvikling.

8.4.3.2 Rettighetsproblematikk

Funksjonshemmede opplever rettigheten til hjelpemidler som særdeles viktig og som en forutsetning for egen mestring og deltakelse i samfunnsmessige aktiviteter. På noen områder er det satt vilkår til stønaden, med det resultat at hjelpemiddeltilbudet ikke fungerer likeverdig i forhold til grupper og aldre.

Tolk er definert som et teknisk hjelpemiddel i folketrygdlovens § 10-7. Døve er avhengig av tolk for å kunne kommunisere og delta, mens døvblinde er avhengig av tolk- og ledsagerhjelp. Rettigheten er begrenset ved at det er satt et øvre tak for det antall timer døve og døvblinde kan tildeles fra folketrygden. Begrensninger i antall tolketimer utestenger fra deltakelse på mange arenaer. Det er et stort gap mellom etterspørsel og tilgang på tolk. En ev. opphevelse av taket må ses i sammenheng med større satsning på utdanning og rekruttering til tolkeyrket.

Døve kan få 70 timer tolkehjelp per år til dagliglivets aktiviteter. Blinde og svaksynte på sin side kan få inntil 30 timer lese- og sekretærhjelp per måned for å delta i organisasjonsvirksomhet (politisk og sosial). Ulikt tak for timer til tolkehjelp for døve og for timer til lese- og sekretærhjelp for blinde og synshemmede bidrar til at brukergruppene ikke har et likeverdig tilbud. Rammene som er lagt for at de skal kunne delta i samfunnet er høyst ulike.

Mens bevegelseshemmede kan få finansiert omfattende arbeidsplasstilrettelegginger, har døve/døvblinde og blinde/svaksynte timebegrensninger på tilretteleggingen av sine arbeidsplasser (hhv. tolk og lese- og sekretærhjelp).

Personer under 18 år kan tilstås hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering av motoriske og kognitive funksjoner. Det oppleves som et problem at personer over 18 år, eksempelvis utviklingshemmede, trafikkskadde og slagrammede, ikke kan tilstås slike hjelpemidler, da hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering ofte er en forutsetning for gjennomføring av rehabiliteringsopplegg. For mange brukere over 18 år innebærer dette en begrensning i deres muligheter for å delta i sports- og fritidsaktiviteter.

Høreapparat er en forutsetning for at sterkt hørselshemmede skal kunne kommunisere med andre, på samme måte som et samtaleapparat kan være en forutsetning for at talehemmede skal kunne kommunisere. Talehemmede får samtaleapparatet til gratis utlån, mens høreapparatbrukere må betale en høy egenandel på utlån av digitale høreapparater. Det synes urimelig at noen brukergrupper har egenandel på sitt tekniske hjelpemiddel, mens andre får det gratis. Egenandelen bryter med prinsippet om gratis utlån av hjelpemidler og målet om deltakelse og likestilling i samfunnet.

Utgifter til transport av hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen til og fra fast mottakssted i kommunen dekkes av folketrygden. Kommunen plikter å dekke utgiftene til transport fra mottaksstedet og til brukeren (jf. forskrift om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar). Noen kommuner krever betaling for utkjøringen, noe som betyr en egenandel på hjelpemidlet. Også dette bryter med intensjonen om gratis utlån av folketrygdeide hjelpemidler, samtidig som tilbudet til brukerne blir kommuneavhengig.

Ansvarsoverføringen av skolehjelpemidler i 1997 innebar at folketrygden fikk finansieringsansvaret for de tekniske hjelpemidlene elevene trenger for å delta i undervisningen, mens skolen fortsatt skal ha finansieringsansvaret for pedagogiske hjelpemidler. En utydelig grensedragning medførte betydelige merutgifter for folketrygden. Stortinget vedtok høsten 1998 en mer restriktiv praksis for tildeling av IT-hjelpemidler til personer med lese- og skrivevansker. Kriteriet for tildeling er at det etter gjennomgått utredning skal være konstatert spesifikk lese- og skrivevanske/dysleksi. Norsk Dysleksiforbund er lite fornøyd med innstramningen og mener færre personer nå får avhjulpet sine lese- og skrivevansker.

Oppsplitting av finansieringsansvaret for hjelpemidler ved kortvarige og varige behov skaper gråsoner og ulikheter i tilbud. Kommunenes tilbud ved kortvarige behov er sterkt varierende og kan bidra til en forsinkelse av en rehabiliteringsprosess. Vurderingen av om en funksjonshemning vil bli langvarig eller kortvarig er ofte vanskelig, eksempelvis ved hofteskader, bekkenløsningsproblemer hos kvinner eller lårhalsbrudd hos eldre mennesker. Dette innebærer at personer som har en vesentlig redusert funksjonsevne i dagliglivet ikke får tilgang til nødvendige hjelpemidler dersom diagnosen ikke klart sier at tilstanden har en varighet over to år.

8.4.4 Vurdering/analyse av tilgangen til tekniske hjelpemidler

8.4.4.1 Samsvar mellom norske og internasjonale mål

Nasjonale mål for hjelpemiddelformidlingen er å bidra til likeverdig og helhetlig problemløsning for mennesker med funksjonsnedsettelser gjennom tekniske/ergonomiske tiltak og effektiv ressursutnyttelse.

Hjelpemiddelsentralen skal være et ressurssenter på tekniske tiltak og fysisk miljø for personer som møter funksjonshemmende forhold i hjem, skole, arbeid eller fritid. Virkemidlet er hjelpemidler, som personer med varige funksjonsnedsettelser har rett til når disse er nødvendige og hensiktsmessige for å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet eller for å bli pleiet i hjemmet.

FNs standardregler sier at statene bør tilby hjelpemidler som gir mennesker med funksjonsnedsettelser større uavhengighet i dagliglivet og mulighet til å utøve sin rettigheter.

På dette området legger standardreglene opp til et lavere nivå enn de nasjonale målene for hjelpemiddelpolitikken, hvor kompensasjonsprinsippet er et av de bærende element. Tilgangen til hjelpemidler er til tross for åpenbare mangler et området der Norge har kommet lengre enn de fleste andre land.

8.4.4.2 Samsvar mellom mål og virkelighet

Hjelpemiddelområdet har de siste tyve årene vært et område i sterk vekst, og det har også fått mye politisk oppmerksomhet og prioritet. I hovedtrekk må det norske rettighets- og formidlingssystem for hjelpemidler karakteriseres som godt, spesielt hvis man gjør sammenligninger med andre europeiske land. Mange mener den faglige formidlingen de senere årene er blitt svekket til fordel for økt fokus på forvaltning. Systemet fungerer ulikt fra fylke til fylke. Man står overfor store utfordringer i å bedre kvaliteten på tjenesteytingen.

Formidlingssystemet har som mål å bidra til et likeverdig tjenestetilbud. Det er et gap mellom mål og dagens situasjon. Brukerne og nylig gjennomførte undersøkelser rapporterer om ulikheter i tilbudene fylkene i mellom.

8.4.4.3 Funksjonshemmende barrierer og virkemiddelbruk

Manglende samsvar mellom mål og virkemidler

«Rett hjelpemiddel til rett bruker til rett tid» er et mål med hjelpemiddelformidlingen. Også her viser erfaringer et manglende samsvar mellom mål og praksis. Rikstrygdeverkets statistikk for overholdelse av normtiden for utlevering av hjelpemidler avviker fra de mange klager på lang saksbehandlingstid som brukerorganisasjonene mottar. Svikt i interne rutiner, kapasitetsproblemer ved sentralene, leveringsproblemer fra firma samt komplekse saker kan være medvirkende årsaker til lang ventetid. Konsekvensen for brukerne kan bli dramatiske.

Det er særdeles viktig at brukerne har nytte av de løsninger som tilbys, noe rapporter viser at de ikke alltid har. Formidling av gale og uhensiktsmessige løsninger har uønskede konsekvenser for brukeren og også samfunnsøkonomisk. Selv en lav prosentandel ubenyttede hjelpemidler gir store kostnadsmessige utslag. Brukernytte har nær sammenheng med tilgang på rett hjelpemiddel til rett tid. Det er behov for å utvikle målekriterier på tvers av forvaltningsnivåer for mer systematisk dokumentasjon av brukernytte. Dagens målekriterier er i hovedsak knyttet til forvaltning av produktene; saksbehandlingstider og leveringstider samt til antall produkter og kostnader ved innkjøp. Også samfunnsmessige vurderinger bør vies oppmerksomhet fremover.

Manglende samsvar mellom lovgivning og praksis

Folketrygdlovens intensjon er at stønadstilbudet skal gi mennesker med funksjonsnedsettelser mulighet for deltakelse, mestring og likestilling i samfunnet. De fleste fremsatte krav om hjelpemidler innvilges. Avslagprosenten ligger på drøyt fire prosent. Retten til hjelpemidler er hjemlet i folketrygdloven og omfatter mennesker med funksjonsnedsettelser i alle aldre. Sosial- og helsedepartementet gir forskrifter til loven, bl.a. er forskrift om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar utarbeidet. Retten til hjelpemidler er i flere av forskriftene innsnevret ved at det er satt vilkår, som f.eks. grenser for stønadsbeløp (høreapparat), antall timer i året (tolk), alder (hjelpemidler til trening/stimulering). Konsekvensen av dette er et ikke-likeverdig tilbud til brukergruppene, samtidig som inngangsbilletten for deltakelse blir ulik.

Manglende brukermedvirkning

Til tross for en forskriftsfesting av brukermedvirkning, opplever organisasjonene at de ikke blir hørt i tilstrekkelig grad, verken på individ- eller systemnivå når tiltak og ordninger blir utformet. Dette har betydning for brukernes tilgang til og nytte av hjelpemidler, og det har betydning for hvilke føringer som vinner frem (brukernes eller systemets syn på kvalitet).

Manglende kompetanse

Det å finne frem til rett hjelpemiddel til rett bruker handler om kompetanse. Økt vektlegging av hjelpemiddelsentralen som andrelinjetjeneste stiller økte krav til den kommunale medvirkningen i hjelpemiddelformidlingen. Kommunene mangler ofte den nødvendige kompetanse til å løse vanskelige saker, samtidig som de ofte også presses sterkt tidsmessig. Rikstrygdeverkets krav til rutiner og skjemaer stjeler av den begrensede tid lokale formidlere har til disposisjon for brukerarbeidet. Innføring av forenklet saksbehandling har så langt kun hatt effekt for hjelpemiddelsentralene.

Noen hjelpemiddelbehov er synlige og oppdages lett. Når det gjelder avanserte hjelpemidler, som f.eks. kommunikasjonshjelpemidler og hjelpemidler som er IT-baserte, så er det mange barrierer i forhold til at behovene oppdages. Undersøkelser viser at det er primært venner og pårørende som oppdager behovene til brukere av kommunikasjonshjelpemidler, og det er også disse som i stor grad må bistå brukerne med tilgang til rett hjelpemiddel (Moser 1997).

Det er på hjelpemiddelområdet behov for mer forsknings- og utviklingsarbeid.