7 Økonomiske levekår

7.1 Innledning

Det har vært drevet levekårsforskning i Norge i om lag 30 år. Målet har vært å kartlegge de reelle levekårene for forskjellige grupper, og å kartlegge fordelingen av levekår i befolkningen. Den første norske levekårsundersøkelsen ble gjennomført i 1973. I perioden 1980-1995 gjennomførte Statistisk Sentralbyrå (SSB) levekårsundersøkelser hvert fjerde år.

Innenfor den nordiske tilnærmingen til levekårsforskning forsøker en å danne seg et helhetlig bilde av levekår gjennom en omfattende statistisk kartlegging basert på intervjudata, registeropplysninger og annet statistisk materiale. Det har vist seg vanskelig å lage et samlet mål for levekår og velferd fordi ulike levekårskomponenter ikke uten videre lar seg sammenligne. Levekårsforskningen bruker derfor mange indikatorer som til sammen er ment å gi et relativt helhetlig bilde av folks levekår.

«Det er bred internasjonal enighet om at viktige ressurser eller vilkår, det som gjerne kalles for levekårskomponenter, innbefatter:

• Helse og tilgang på medisinsk behandling

• Sysselsetting og arbeidsvilkår

• Økonomiske ressurser og forbruksvilkår

• Kompetanse og utdanningsmuligheter

• Familie og sosiale relasjoner

• Boligforhold og tilgang på tjenester i nærmiljøet

• Rekreasjon og kultur

• Sikkerhet for liv og eiendom

• Politiske ressurser og demokratiske rettigheter»

Kilde: (Fyhn og Dahl 2000).

Flere av levekårskomponentene faller sammen med områder som beskrives i innstillingen. Utvalget har derfor valgt å innarbeide resultater fra levekårsforskningen i hvert enkelt av disse kapitlene. I dette kapitlet er det lagt spesiell vekt på levekårsdata om økonomiske forhold.

7.1.1 Vansker med å avgrense målgruppen

«Den som vil danne seg et totalbilde av funksjonshemmedes levekår - eller totalsituasjon - møter imidlertid øyeblikkelig noen problemer. Det finnes ingen offisiell definisjon av og enighet om hva man skal legge i termen funksjonshemmet. En presis definisjon er per dags dato ikke tilgjengelig. At de definisjoner som velges kan ha betydelige politiske implikasjoner, øker vanskelighetene med å finne frem.»

Kilde: (Løchen 1996)

De fleste undersøkelser tar utgangspunkt i en relasjonell forståelse av funksjonshemning. Men en relasjonell definisjon kan vanskelig gjøres operasjonell - eller gi en nøyaktig avgrensning av en gruppe mennesker. Det er derfor viktig å være oppmerksom på forskjellen mellom den relasjonelle forståelsen av fenomenet og de mer praktiske definisjonene som brukes til å avgrense gruppen i levekårssammenheng.

Dette kapitlet baserer seg på resultater fra flere undersøkelser. Samtlige undersøkelser bruker betegnelsen funksjonshemmet, og deler befolkningen i to grupper: funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede. Undersøkelsene har imidlertid benyttet ulike kriterier for å definere hvem som er funksjonshemmet. Frem til 1997 brukte Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelser en rekke spørsmål knyttet til vansker med å delta og bevege seg forårsaket av varige helseproblemer eller funksjonshemning, samt spørsmål knyttet til førlighet, syn og hørsel, for å skille ut gruppen funksjonshemmede. Fra og med 1997 har byrået snevret antall spørsmål inn til fire: Personer som ikke uten vansker greier å gå i trapper, og/eller ikke uten hjelp av andre greier vask og rengjøring av boligen, og/eller som på grunn av varige helseproblem eller funksjonshemning har svært vanskelig for å delta i fritidsaktiviteter, og/eller som tar i mot grunn- eller hjelpestønad». Andre undersøkelser har brukt tilsvarende, men ikke nødvendigvis identiske kriterier. Gruppen «funksjonshemmede» vil derfor ikke være den samme fra undersøkelse til undersøkelse, og dette forklarer også hvorfor ulike undersøkelser kan gi forskjellige resultat.

Utvalget har i kap. 1 gjort noen distinksjoner knyttet til begrepet funksjonshemning. En har skilt mellom funksjonsnedsettelse som biologisk fenomen og funksjonshemmende forhold som viser til et gap eller misforhold mellom forutsetninger og krav som stilles. Betegnelsen funksjonshemmet benyttes om personer når det vises til de som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet.

7.2 Mål for velferdssamfunnet

Regjeringen presenterer i St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga målene for det norske velferdssamfunnet: et samfunn som skal gi trygghet for alle og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Alle skal ha rett til en grunnleggende inntektssikring og velferdstjenester fra det offentlige. Et hovedmål i velferdspolitikken er å gi trygghet til de gruppene som har det vanskeligst i samfunnet. Det er mennesket og de menneskelige behovene som skal stå i sentrum for samfunnsbygging og for institusjonene i samfunnet. Samtidig understreker meldingen at alle skal få en rimelig del av de materielle ressursene i samfunnet og at disse ressursene må fordeles på en bedre og mer rettferdig måte enn i dag.

7.3 Samlede levekår

Det generelle levekårsbildet, slik St.meld. nr. 50 (1998-99) presenterer det, viser at det store flertallet i befolkningen har gode levekår, og at de fleste har hatt en positiv utvikling på de viktigste levekårsområdene i 1980- og 1990-årene. Det har vært vekst i inntekt og formue, og klar bedring i materiell standard. Den delen av befolkningen som har gode og svært gode levekår på alle de viktigste levekårsområdene har økt. Analysene viser også at det er blitt noe større inntektsforskjeller i Norge i perioden. Mens grupper med høye inntekter har hatt en bedre inntektsutvikling enn gjennomsnittet, har det skjedd en viss marginalisering blant enkelte grupper, der svak økonomi i større eller mindre grad faller sammen med lav utdanning, dårlig helse og relativt dårlige boforhold.

7.3.1 Samlede levekår for personer med funksjonsnedsettelser

Personer med funksjonsnedsettelser har langt dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet av befolkningen. 61 prosent, eller seks av ti, hadde dårlige eller svært dårlige samlede levekår i 1995, mot 28 prosent for hele befolkningen. Bare 14 prosent hadde gode eller svært gode samlede levekår, mot 32 prosent for gjennomsnittet av hele befolkningen. Indeksen for samlede levekår bygger på syv delindekser, nemlig indekser for materiell standard, økonomi, arbeidsmarked, helse, sosiale relasjoner, bomiljø og fritidsaktiviteter. Undersøkelser viser at forskjellene mellom personer med funksjonsnedsettelser og andre er større blant eldre enn blant yngre. Det er særlig fra rundt 40 års alderen at forskjellene mellom personer med funksjonsnedsettelser og andre i samme aldersgruppe blir store. Men blant personer med funksjonsnedsettelser er det en del unge som har vanskelige levekår. Det er også en del personer med forsørgeransvar som har vanskelige levekår. (St.meld. nr. 50 (1998-99)).

I 1995 gjorde Statistisk sentralbyrå en spesialundersøkelse blant et representativt utvalg på 1 397 grunnstønadsmottakere i alderen 16-67 år (GST95). Undersøkelsen ble gjennomført samtidig med den ordinære levekårsundersøkelsen. Sammenligner en resultatene fra denne undersøkelsen med resultatene fra den ordinære Levekårsundersøkelsen 1995 ser en at grunnstønadsmottakerne økonomisk sett kommer langt dårligere ut enn befolkningen for øvrig. 27 prosent av grunnstønadsmottakerne hadde i løpet av det siste året hatt vansker med å klare de løpende utgiftene til mat, transport, bolig o.l., mens tallene for den øvrige befolkningen bare er elleve prosent. Blant grunnstønadsmottakerne er det 37 prosent som vanligvis kan spare noe, mens det tilsvarende for befolkningen for øvrig er 57 prosent.

7.4 Inntekt

Ved analyse av inntekt kan en bruke enkeltpersoner eller husholdninger som enhet. Det er fordeler og ulemper ved begge typer enheter. Ved å se på husholdningsinntekt får en frem at en husholdning har stor betydning for enkeltmedlemmenes forbruksmuligheter. Ved bruk av enkeltpersoners inntekt fanger en ikke opp at de faste fellesutgifter knyttet til en husholdning blir mindre når det er flere personer som deler dem. Personer med funksjonsnedsettelser bor i gjennomsnitt i mindre husholdninger enn ikke-funksjonshemmede, slik at husholdningsinntekt fordelt på personene i husholdet gir et mindre treffende bilde enn når det er flere personer i husholdet. Dette forholdet, sammen med det at personer med funksjonsnedsettelser har høyere gjennomsnittsalder, trekker inntekten per person opp.

Husholdninger med funksjonshemmede hadde i gjennomsnitt 230 600 kroner i disponibel inntekt, eller om lag 15,6 prosent lavere enn husholdninger uten funksjonshemmede i 1995 (Hem 2000, basert på data fra en analyse av fire levekårsundersøkelser fra SSB).

Nordlandsforskning har sett på personlig brutto gjennomsnittsinntekt hos personer med funksjonsnedsettelser og finner at den er langt lavere enn i befolkningen for øvrig. Også i denne undersøkelsen er det brukt tall fra Levekårsundersøkelsen 1995. Undersøkelsen viser at mens gjennomsnittlig inntekt for den ikke-funksjonshemmede del av befolkningen i aldersgruppen 17-66 år var 180 000 kroner, var gjennomsnittet for personer med funksjonsnedsettelser bare 140 000 kroner, eller tilsvarende vel tre fjerdedeler av hva en finner i befolkningen for øvrig. Inntektsforskjellene gjelder i alle aldersgrupper. Mens det er mindre forskjeller i aldersgruppen 17-30 år, er forskjellene til dels dramatisk store når en kommer opp i 50-årene (Hanssen og Bliksvær 2000).

Arbeidsmarkedsdeltakelse er den forklaringsfaktoren som har klart størst betydning for inntekten. Tall fra SSB for 2000 viser at andelen sysselsatte funksjonshemmede i alderen 16-66 år var 47 prosent, og at tre prosent var arbeidsledige. Om lag halvparten står utenfor arbeidsstyrken, og mange har trygd som inntektskilde. Inntekter fra trygden er lavere enn inntekter fra arbeid - kompensasjonsnivået er i gjennomsnitt bare vel halvparten, og avhenger av tidligere inntekt, opptjeningstid og eventuelt medlemsskap i annen offentlig eller privat tilleggspensjonsordning.

Gjennomsnittlig har også personer med funksjonsnedsettelser lavere arbeidsinntekt enn andre. En viktig forklaring er at funksjonshemmede langt oftere er i deltidsarbeid, men også forhold som forskjeller i utdanning og yrkesvalg kan bidra til å forklare disse forskjellene. (Bliksvær, Elvehøi, Hanssen 1998).

7.4.1 Inntekt i enkelte grupper

7.4.1.1 Uførepensjonister

Ved utgangen av 2000 var det 279 573 uførepensjonister i Norge, noe som utgjør om lag ti prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Langt fra alle av disse er det rimelig å regne som funksjonshemmet, men mange funksjonshemmede mottar uførepensjon. Det er blitt flere uførepensjonister med tilleggspensjon og færre med bare minstepensjon, og gjennomsnittsinntekten blant hele gruppen har derfor økt i perioden 1988 til 1997 (St.meld. nr. 50 (1998-99)). Uførepensjonister har allikevel lavere inntekt enn befolkningen for øvrig. Behovet for sosialhjelp er relativt større for uførepensjonister sammenlignet med befolkningen for øvrig, mange uførepensjonister lever under fattigdomsgrensen, dette skyldes bl.a. underregulering av grunnbeløpet, samt at uførepensjonister rekrutteres fra grupper av befolkningen som har lav inntekt også før uførhet (Basisrapport RTV). En uførepensjonist med minstepensjon eller lav tilleggspensjon har også en inntekt som ligger under eller like over lavinntektsgrensen, avhengig av hvor grensen settes.

I 1990-årene har det vært en utvikling i retning av stadig flere yngre uførepensjonister. Som yngre uføre regner en her personer under 40 år. For personer under 25 år er det liten forskjell i inntekt mellom de som har og de som ikke har uførepensjon. Dette skyldes trolig at i denne aldersgruppen går de fleste på skole eller er i utdanning, slik at også de som ikke har uførepensjon har svært lav eller ingen inntekt. De fleste uførepensjonister under 25 år får garantert tilleggspensjon. Personer som blir uføre etter fylte 26 år, (og som får pensjon utregnet etter hovedregelen) har ofte lav inntekt. De som har hatt dårlig arbeidstilknytning kan ende opp som minstepensjonister. De er også utsatte når det gjelder langvarige levekårsproblemer, bl.a. fordi de må forvente å leve på minstepensjon hele livet. Så mange som 23 prosent av yngre uførepensjonister har inntekt under lavinntektsgrensen (her satt til halvparten av medianinntekten), mens det bare gjelder fire prosent av den delen av aldersgruppen som ikke er uføre (St.meld. nr. 50 1998-99)).

Spesielt om uførepensjonister med forsørgeransvar

Uførepensjonister med forsørgeransvar kan få et inntektsprøvet forsørgertillegg for barn under 18 år. Om lag 13 000 uførepensjonister fikk dette tillegget i 1997, i 2000 var antallet økt til om lag 17 000. Disse uførepensjonistene har gjennomgående mye lavere pensjonsgivende inntekt enn andre barnefamilier med barn under 18 år. I familier der det ikke er uførepensjonister er inntekten omtrent dobbelt så høy per husholdningsmedlem som hos uføre som får forsørgertillegg. Denne forskjellen kommer også klart frem når det gjelder dem med lav inntekt. I 1997 hadde hele 73 prosent av uførepensjonistene med forsørgertillegg en inntekt under lavinntektsgrensen, mot bare to prosent for familier der ingen har uførepensjon. Dette innebærer at de fleste barn av uføre foreldre vokser opp i husholdninger med svært lave inntekter, og at de ikke kan få de samme materielle oppvekstvilkårene som barn av ikke-uføre.

7.4.1.2 Familier der det er barn med funksjonsnedsettelser

Barn med funksjonsnedsettelser gir en negativ virkning for yrkesaktiviteten og dermed for inntektsnivået til foreldrene, fordi det er vanskeligere for begge foreldre å være fullt yrkesaktive. Mødrene har lavere yrkesaktivitet enn andre mødre, spesielt når barna er små (under ti år). Mødrenes yrkesaktivitet varierer også med graden av barnas funksjonsnedsettelse. Fedrene er like ofte yrkesaktive som andre fedre, men de har lavere inntekt. Det kan tyde på at fedre som har barn med funksjonsnedsettelser i mindre grad jobber overtid eller tar på seg mindre krevende arbeidsoppgaver (Lorentzen 1992). I tillegg har familier med funksjonshemmede barn ofte ekstra utgifter. En undersøkelse av grunn- og hjelpestønadsmottakere viser at den delen som har størst ekstrautgifter på grunn av funksjonshemmede barn, er høyest i hushold med barn under sju år (St.meld. nr. 50 1998-99)).

7.4.1.3 Kvinner med funksjonsnedsettelser

Kvinneforskningen har vært opptatt av om velferdsstaten generelt og ulike trygdeordninger spesielt, virker forskjellig for kvinner og menn. Generelt viser denne forskningen at kvinner gjennomgående kommer dårligere ut enn menn. Forskjellene i gjennomsnittlige pensjonsytelser mellom menn og kvinner er store, og vil fortsette å øke i negativ retning for kvinner i årene som kommer på grunn av utviklingen i tilleggspensjonssystemet. Utstrakt deltidsarbeid og avbrudd i yrkeskarrieren på grunn av omsorgsoppgaver vil til tross for ordningen med omsorgspoeng føre til at de fleste kvinner blir minstepensjonister (Trygde- og sosialhjelpsforskning, Programdokument 2).

Uføregrad blir fastsatt både ut fra evne til å stå i inntektsgivende arbeid og ut fra evne til å arbeide hjemme. Gifte/samboende kvinner med deltidsstilling som blir 100 prosent uføre og må slutte i arbeid, men som fremdeles kan arbeide hjemme, kan risikere å få avslag på søknad om uførepensjon. Som varig uføre kan disse kvinnene falle utenfor inntektssikringssystemet i folketrygden. Utjamningsmeldinga antar at de fleste av de deltidsarbeidende uføre er minstepensjonister eller har lavere pensjon enn minstepensjon.

7.5 Utgifter

Inntektsdata gir alene ikke noe dekkende bilde av den økonomiske situasjonen til funksjonshemmede. Men når funksjonshemmede har lavere gjennomsnittlig inntekt innebærer det at forbruksmulighetene i utgangspunktet er lavere enn for resten av befolkningen. I tillegg kommer at mange funksjonshemmede har høyere utgifter.

Funksjonshemmede har større behov for helse- og omsorgstjenester, tannhelsetjenester og legemidler og derav høyere kostnader. Den kompensasjonen de får på grunn av funksjonsnedsettelsen dekker ofte ikke merkostnadene. Konsekvensen er at funksjonshemmede i større utstrekning reduserer eller avstår helt fra disse tjenestene og fra bruk av legemidler (Socialstyrelsen 2000).

7.5.1 Utgifter til helse- og sosialtjenester

SSBs undersøkelse om omfanget av utgifter til helse- og sosialtjenester viser at gjennomsnittlig månedlige utgifter til ulike legemidler er betydelig større blant mottakere av grunn- og hjelpestønad enn i befolkningen for øvrig. Andelen med månedlige utgifter over 2000 kroner er også høyest i denne gruppen. Utgiftene er høyest i forbindelse med legemidler på blå og hvit resept. Også for legemidler uten resept er andelen vesentlig høyere blant grunnstønadsmottakere enn i befolkningen for øvrig (Holmøy og Høstmark 2000).

En del av disse merutgiftene dekkes av folketrygden. Det gis økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter: grunnstønad (§ 6-3) og for særskilt tilsyn eller pleie: hjelpestønad (§ 6-4) som skyldes varig sykdom, skade eller lyte. Flere undersøkelser viser imidlertid at mange av de som mottar grunn- og hjelpestønad ikke får full kompensasjon for sine merutgifter (Bull og Christophersen 1997, Nordvik 1993 som omtalt i Hem 2000).

Folketrygden yter stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler (§ 5-14). Det er et vilkår at medlemmet har behov for langvarig bruk av legemidlet. Faller legemidlet inn under denne bestemmelsen, gis det på blå resept. Det kan også ytes stønad til dekning av utgifter til legehjelp, psykologhjelp og fysioterapi (§§ 5-4, 5-7 og 5-8 ). Det skal betales egenandel inntil frikort er opptjent, og egenandelstaket er for 2001 på 1450 kroner. Ikke alle utgifter/egenandeler faller inn under takordningen for egenbetaling. Det gjelder bl.a. utgifter til dietter, utgifter til kommunale tjenester (som hjemmehjelp, vaktmester, trygghetsalarm o.a.), egenbetaling ved korttids-opphold i kommunal institusjon (aldershjem, sykehjem, dagsenter), egenbetaling ved opphold i annen institusjon (treningsinstitusjon, rehabiliteringsinstitusjon, rekreasjonsinstitusjon), egenandel for digitale høreapparater for de over 18 år, og fra 2001 også egenandel for PC. Egenandeler som ikke faller inn under takordningen og legemidler på hvit resept og reseptfrie legemidler må i sin helhet betales av den enkelte.

Det er etablert maksimalgrenser for egenandeler for utgifter til lege, psykologhjelp, fysioterapi, for legemidler på blå resept og ved korttidsopphold på sykehjem. Det er videre etablert en ordning med frikort når man har nådd egenandelstaket.

7.5.2 Merutgifter som følge av funksjonsnedsettelse

Personer med funksjonsnedsettelser kan, i tillegg til rene helseutgifter, også ha andre utgifter som ikke-funksjonshemmede ikke har. Gruppen funksjonshemmede er ingen enhetlig gruppe. Funksjonsnedsettelser kan være svært ulike, og personer med samme funksjonsnedsettelse kan ha helt ulik livssituasjon. Forskjellige funksjonsnedsettelser kan innebære ulike kostnader, og samme funksjonsnedsettelse kan også gi høyst ulike utgifter. Det er derfor store individuelle forskjeller.

Disse merutgifter gjelder utgifter som alle har, men der funksjonshemmede har høyere utgifter på grunn av konsekvenser knyttet til funksjonsnedsettelsen. De vanligste områdene der funksjonshemmede har høyere utgifter enn resten av befolkningen er knyttet til bolig, som strømutgifter og ekstra oppvarming, og til visse forbruksartikler som fuktighetskremer, salver og toalettpapir, til klær, dietter og kommunikasjon. Mange funksjonshemmede har også høyere utgifter på grunn av manglende tilrettelagt transport.

I en av delstudiene til den svenske Avgiftsutredningen (SOU 1995:35) fremkom det at over halvparten av de funksjonshemmede i studien hadde skjulte merutgifter som oversteg 10 000 kroner for ett år (Socialstyrelsen 2000).

7.5.3 Færre valgmuligheter

En av grunnene til at merkostnader oppstår for funksjonshemmede er at de i mange tilfelle ikke kan velge utgiftene bort. Det kan gjelde utgifter til oppvaskmaskin eller til halvfabrikata eller ferdiglaget mat. Mange er tvunget til å kjøpe dyrere alternativ på grunn av funksjonsnedsettelsen, det kan gjelde både i forhold til dietter og klær, men også til bolig eller bil. For mange er det også vanskelig å handle på tilbud. I tillegg er det mange som må kjøpe tjenester de ikke klarer selv: som å skifte dekk på bilen eller hjelp til reparasjoner og oppussing.

7.6 Personer med funksjonsnedsettelser og betalingsvansker

Utjamningsmeldinga viser til at mange funksjonshemmede har vanskelig for å klare faste utgifter. Blant de yngre har 22 prosent ofte eller av og til vansker med å greie faste utgifter, blant de eldste gjelder dette 19 prosent. For ikke-funksjonshemmede er tallene henholdsvis 14 og sju prosent. Blant yngre uføre var det i 1992 mer enn halvparten som hadde problem med å klare faste utgifter ofte eller av og til, mot vel 15 prosent av ikke-uføre i samme aldersgruppe. Blant grunnstønadsmottakere var det 27 prosent som hadde vanskelig med å betale løpende utgifter.

I en intervjuundersøkelse av levekår og livssituasjon for 25 grunnstønadsmottakere med betalingsvansker, kommer det frem at det særlig er store utgifter til medisin og behandling som ikke dekkes av egenandelstaket, og merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelsen, som skaper problemer. Grunnstønaden kompenserer ikke for utgiftene den er ment å dekke, og sosialkontorene regner ikke med utgifter til medisin og behandling eller andre merutgifter når grunnlaget for økonomisk sosialhjelp vurderes (Lein og Lieungh 2001).

Som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen måtte informantene forsøke å redusere utgiftene. Godt over halvparten av informantene unnlot i perioder å ta medisiner, de hadde ikke råd til legebesøk eller tannlegebesøk. Svært mange spiste middag bare annenhver dag eller i perioder sjeldnere og mange var avhengig av gaver og hjelp fra familie og venner. Flere hadde i perioder mottatt løpende underhold fra familie (Lein og Lieungh 2001).

7.7 Vurdering/analyse av økonomiske levekår

7.7.1 Samsvar mellom norske og internasjonale mål

Det er samsvar mellom det norske målet om et samfunn som skal gi trygghet for alle og gi en grunnleggende inntektssikring og FNs standardregel om å sikre sosial trygghet og tilstrekkelig inntekt for funksjonshemmede. I tillegg er det et mål i den norske velferdspolitikken å gi en rettferdig fordeling av inntekter og levekår.

7.7.2 Samsvar mellom mål og virkelighet

Kort oppsummert viser levekårsforskningen at personer med funksjonsnedsettelser har mye dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Seks av ti hadde dårlige, eller svært dårlige samlede levekår i 1995, mot 28 prosent i hele befolkningen. Gjennomsnittlig inntekt for personer med funksjonsnedsettelser er trefjerdedeler av hva en finner i befolkningen for øvrig.

Mange mennesker med funksjonsnedsettelser har større behov for helse- og omsorgstjenester, tannhelsetjenester og legemidler og har derav høyere kostnader. De gjennomsnittlige månedlige utgiftene til ulike legemidler er betydelig større blant mottakere av grunn- og hjelpestønad enn i befolkningen for øvrig. I tillegg til rene helseutgifter har mange også merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelsen. Det finnes ingen norsk oversikt over merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelser, men en svensk undersøkelse viser at over halvparten av de funksjonshemmede i studien hadde skjulte merutgifter som oversteg 10 000 kroner for ett år.

Det er derfor grunnlag for å si at det ikke er samsvar mellom målet om å sikre en rettferdig fordeling av inntekter og levekår når det gjelder funksjonshemmede.

I England (UK) har halvparten av alle funksjonshemmede inntekt under fattigdomsgrensen (halvparten av medianinntekten i befolkningen), når en tar hensyn til merutgifter. Dersom en ikke tar hensyn til merutgiftene, har 40 prosent en inntekt under fattigdomsgrensen. Antallet har økt med en sjettedel fra 1985 (Burchardt 2000). Fattigdomsproblemet blant funksjonshemmede har ikke et slikt omfang i Norge, men fattigdom er også et problem blant funksjonshemmede i Norge. Hele 73 prosent, eller rundt 10 000 uførepensjonister med forsørgertillegg, har en inntekt under lavinntektsgrensen når den settes til 50 prosent av medianinntekten. Dersom merutgifter regnes inn, eller grensen settes ved 60 prosent blir bildet ytterligere forverret.

Sammenholder en resultatene fra ulike levekårsundersøkelser ser en at det blant funksjonshemmede er mellom 19 og 27 prosent som i 1995 hadde vansker med å betale løpende utgifter. I gruppa yngre uføretrygdede var det i 1992 mer en halvparten som hadde problemer med å klare faste utgifter ofte eller av og til.

7.7.3 Funksjonshemmende barrierer og virkemiddelbruk

Fordeling av inntekt og levekår i samfunnet er et resultat av et komplisert samspill mellom ulike aktører. Det er derfor ikke bare hvordan den enkelte bruker egne ressurser som påvirker levekårene, men også de rammevilkårene en står overfor. Her spiller myndighetene, markedet, familien og frivillige organisasjoner viktige roller. Den grunnleggende fordelingen i samfunnet blir i stor grad avgjort gjennom arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet. En fellesnevner for mange med lav inntekt er at de har svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. Myndighetene og familien griper på ulike måter inn i, og endrer og korrigerer den fordelingen som er et resultat av forhold i markedet. Myndighetene påvirker levekår direkte gjennom utforming av skatte- og avgiftssystemet, egenandelsordningene, overføringsordningene og det offentlige tjenestetilbudet. Men også andre deler av myndighetenes virksomhet, som finanspolitikken, utdanningspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken, er viktige i en fordelingspolitisk sammenheng.

Arbeidsmarkedsdeltakelse

Den manglende arbeidsmarkedsdeltakelsen er den største barrieren i forhold til det å ha en inntekt en kan leve av. I følge en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen for fjerde kvartal 2000 var 47 prosent av mennesker med nedsatt funksjonsevne i alderen 16-66 år sysselsatt, mens tre prosent var registrert arbeidsledige. Svært mange med nedsatt funksjonsevne får sine inntekter fra trygdesystemet, og inntekter fra trygd er lavere enn inntekter fra arbeid - kompensasjonsnivået er i gjennomsnitt bare vel halvparten. Arbeidsinntekten til personer med funksjonsnedsettelser er også lavere fordi mange er i deltidsarbeid, men også forskjeller i utdanning og yrkesvalg kan bidra til å forklare disse forskjellene.

I en undersøkelse om inntektsutviklingen blant personer med funksjonsnedsettelser er et hovedresultat at ulikhetene mellom disse og ikke-funksjonshemmede dels må forstås på bakgrunn av strukturelle trekk, altså egenskaper ved samfunnet. Faktorer som alder og individuelle ressurser (som utdanning) har betydning for forskjellene, men de gir ikke svaret alene. Forskjellene må også forståes på bakgrunn av trekk ved arbeidsmarkedet og trygdesystemet, bl.a. er utstøtingsmekanismer et viktig stikkord (Hanssen og Bliksvær 2000).

Utdanning er en viktig forutsetning for arbeidsdeltakelse. Utdanning generelt og høyere utdanning spesielt, har langt større betydning for om mennesker med funksjonsnedsettelser kommer i arbeid enn det har for andre. Tall fra SSBs levekårsundersøkelse 1995 viser at blant funksjonshemmede som har høyere utdanning (varighet mellom 13-20 år), var nesten dobbelt så mange i arbeid, sammenlignet med funksjonshemmede som har syv til tolv års utdanning (70 prosent mot 39 prosent).

Merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelser

En annen viktig barriere er merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelser. Det finnes ingen samlet oversikt over disse utgiftene i Norge, mens den svenske Avgiftsutredningen viser at over halvparten av intervjupersonene i studien hadde skjulte merutgifter som oversteg 10 000 kroner for ett år som følge av sin funksjonsnedsettelse.

SSBs undersøkte i 2000 omfanget av utgifter til helse- og sosialtjenester på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet. Undersøkelsen viste at gjennomsnittlig månedlige utgifter til ulike legemidler er betydelig større blant mottakere av grunn- og hjelpestønad enn i befolkningen for øvrig. Andelen med månedlige utgifter over 2000 kroner er også høyest i denne gruppen. Utgiftene er høyest for legemidler på blå og hvit resept, men også for legemidler uten resept er andelen vesentlig høyere enn i befolkningen for øvrig.

Kompensasjon av merutgiftene

Ett av de viktigste virkemidlene er folketrygdens ordninger som skal bidra til å kompensere for merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom. Det er også opprettet skjermingsordninger for egenandeler. Det har imidlertid i løpet av de siste årene skjedd en rekke endringer i ulike ordninger som berører personer med funksjonsnedsettelser med store utgifter til medisiner og legehjelp og som har forverret situasjonen for denne gruppen.

Grunnstønaden ble etablert i 1961 for å kompensere for «de ekstrautgiftene mange uføre har i det daglige liv». Frem til 1989 besto endringer i grunnstønaden i hovedsak i en utvidelse av tilbudet etter folketrygdloven, men etter 1. januar 1989 har endringer som hovedregel bestått i innstramninger i trygdedes rettigheter. Det er imidlertid innført garantiordninger slik at de som allerede har vært omfattet av en ytelse har fått beholde denne (Folketrygden kap. 6. Rundskriv. Rikstrygdeverket). Fra og med 1. januar 1996 ble minstegrensen for rett til grunnstønad hevet fra utgifter tilsvarende to tredjedeler av sats 1 til utgifter tilsvarende sats 1. Utgifter til legemidler kunne fra denne dato heller ikke dekkes via grunnstønad. Flere undersøkelser viser som nevnt at mange av de som mottar grunn- og hjelpestønad ikke får full kompensasjon for sine merutgifter.

Etter folketrygdlovens § 5-22 kan det ytes bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiften ikke ellers dekkes etter folketrygdloven eller andre lover. For legemidler (som ikke dekkes pliktmessig av trygden) kan det ytes to tredejedeler av det utgiftsbeløpet som i 1998 oversteg 600 kroner. I 1999 var grensen hevet til 900 kroner og i 2000 var grensen hevet til 1200 kroner.

I følge professor Steinar Westin, NTNU, er egenandelene for legehjelp økt med oppunder 40 prosent på fire år, fra 1996 til 2000.