20 Senter mot etnisk diskriminering og dets framtidige rolle

20.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal utrede hvilken rolle Senter mot etnisk diskriminering (SMED) bør ha, herunder vurdere om oppgavene til Senter mot etnisk diskriminering bør lovfestes. Utvalget viser til konklusjonen i kap. 19 om Håndheving av loven hvor det foreslås opprettet et eget organ med hovedansvaret for håndheving av lov mot etnisk diskriminering. Spørsmålet om hvilken rolle SMED bør ha, må ses i sammenheng med forslaget om opprettelse av en ny tilsynsmyndighet.

Senter mot etnisk diskriminering, som ble offisielt åpnet 10. februar 1999, var opprinnelig opprettet for en prøveperiode fram til utgangen av 2002. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2002 at SMED skulle videreføres på permanent basis:

«Regjeringen foreslår å videreføre virksomheten ved senteret i sin nåværende form, inntil Regjeringen legger fram forslag til lov om etnisk diskriminering der en vil ta endelig stilling til hvordan senteret skal videreføres på permanent basis.» 1

Stortinget har sluttet seg til dette i tråd med innstillingen fra Kommunalkomiteen 2:

«Komiteens flertall, 3medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Senter mot etnisk diskriminering fyller en viktig rolle. Det er ikke mulig å anta at domstolene kan fylle denne rollen, i og med at det ikke eksisterer et helhetlig lovverk mot diskriminering. Det vil også være uhensiktsmessig og uklokt uansett å legge opp til en praksis der flere saker enn nødvendig skulle gå til domstolsbehandling. Det er derimot svært viktig at samfunnet har andre mekanismer og ordninger som kan sette lys på diskriminering, forebygge og bidra til løsning av konflikter.»

I det følgende gis en kort beskrivelse av virksomheten til SMED etter dagens ordning. Utvalget vurderer hvordan SMED kan videreføres og drøfter tre ulike modeller for dette.

20.2 Dagens ordning

20.2.1 Organisasjonsform

SMED er organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. 4 Fullmaktene regnes som særskilte fordi de også gjelder selve inn­holdet av virksomheten i tillegg til økonomiske ­ressurser og personellressurser. 5 De særskilte fullmaktene er nedfelt i mandatet for SMED. Organisasjonsformen er nærmere forklart av merk­nadene til mandatet for SMED:

«Denne organisasjonsformen markerer at senteret skal ha en faglig selvstendighet. Samtidig er institusjonen en del av staten som juridisk person, og staten har det politiske og økonomiske ansvaret for virksomheten. De særskilte fullmaktene er gitt gjennom faglig fristilling fra sentrale myndigheter i mandatet som er fastsatt ved kongelig resolusjon, og ved at den faglige instruksjonsmyndigheten er lagt til Kongen i statsråd.» 6

Selv om senteret i utgangspunktet er unntatt fra direkte styring fra sentrale myndigheter, er det Kommunal- og regionalministeren som har det politiske ansvaret, og det overordnete økonomiske og administrative ansvaret for SMED.

20.2.2 Mandat for Senter mot etnisk diskriminering (SMED)

Mandat for Senter mot etnisk diskriminering ble fastsatt ved kongelig resolusjon 11. september 1998, fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet. Etableringen av ordningen er basert på Stortingets tilslutning til forslaget i St.meld. nr. 17(1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge.

Det framgår av mandatet at formålet med SMED er å sikre vernet mot diskriminering

«på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse.» 7

Hovedoppgavene til SMED er å styrke rettshjelptilbudet for personer som utsettes for etnisk diskriminering og å dokumentere og overvåke situasjonen med hensyn til art og omfang av denne typen diskriminering. I tillegg framgår det av mandatet at SMED skal drive utadrettet virksomhet, herunder ha kontakt med andre aktører på feltet og fremme forslag til tiltak for å forebygge etnisk diskriminering. Hovedmålgruppen for SMEDs rettshjelp er personer med minoritetsbakgrunn. 8 Virksomheten skal være landsdekkende, men det er overlatt til SMED å avgjøre på hvilken måte det skal sørges for at tilbudet blir landsdekkende. 9

Fordi SMED er et statlig organ, omfattes virksomheten ved senteret av reglene i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) og lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven). SMED treffer ordinært ikke formelle forvaltningsvedtak, bortsett fra avgjørelser om å gi støtte til dekning av advokatbistand. Disse sakene er unntatt fra klageadgangen etter forvaltningsloven. 10

20.2.2.1 Yte rettshjelp

Av mandatet framgår det at SMED skal drive rettshjelpvirksomhet:

«I medhold av lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene § 218 sjette ledd skal senteret utøve rettshjelpvirksomhet. Senteret skal vederlagsfritt yte rettshjelp til enkeltpersoner ved å:

– gi rådgivning/veiledning

– kanalisere henvendelser videre til rette instanser

– bistå med partsrepresentasjon og forhandlinger.

Senteret kan ikke føre saker for domstolene. I saker som er av prinsipiell karakter kan senteret dekke kostnaden ved å benytte advokat til å føre sak for domstolene.» 11

SMED definerer rettshjelptilbudet til å inneholde følgende elementer: 12

1. Gi juridiske råd og individuell veiledning. SMED velger den strategien og framgangsmåten som best tjener klientens interesser.

2. Opptre som partsrepresentant. Dette kan innbefatte å skrive klager eller støtteskriv til ulike offentlige og private instanser på vegne av klientene. Som partsrepresentant kan SMED delta i forhandlingsmøter med sikte på å få til en løsning som partene kan leve med. SMED kan i slike saker bistå med å få til et forlik, en beklagelse, oppreisning eller omgjøring av forvaltningsvedtak.

3. Avgi juridiske uttalelser i saker som føres av andre. I enkelte saker mottar SMED forespørsler fra fagorganisasjoner eller advokater om å bistå med utarbeidelse av juridiske uttalelser med vurdering av eventuelle diskriminerende forhold.

4. Dekke advokatutgifter i saker av prinsipiell karakter, dvs. i saker som bidrar til å utvikle rettspraksis på feltet.

Rettshjelparbeidet er grunnsteinen i senterets arbeid. Av senterets rapporter framgår det at senteret, siden opprettelsen 1. februar 1999 og fram til 1. oktober 2001 har håndtert i overkant av 626 saker. Senteret rapporterer om en stadig økning i antall henvendelser. I 1999 behandlet senteret 145 saker, i 2000 behandlet det 194 saker, mens 287 saker ble behandlet i 2001. Sakene fordeler seg på følgende områder: arbeidsliv, politi, sosial og helse, forbruker, bolig, skole/utdanning, utesteds­diskriminering, utlendingsloven og annet (dvs. rettsapparatet, billighetserstatning, offentlig forvaltning, fengsel, økonomi, familiesaker, kulturliv/media, trakassering, godkjenning av utdanning fra utlandet, rasistiske tilrop, forfølgelse og rasistisk omtale).

SMED framhever at rettshjelparbeidet gir en unik mulighet til å kunne opptre som en brobygger mellom partene. SMED får gjennom kontakten med klienten en god forståelse av hvordan etnisk diskriminering arter seg. Denne kunnskapen videreformidles til etater og instanser, slik at de i neste omgang får en økt forståelse for problemet og på den måten blir bedre rustet til å ivareta den enkeltes vern mot etnisk diskriminering.

20.2.2.2 Overvåke og dokumentere art og omfang av etnisk diskriminering

SMED skal dokumentere og overvåke situasjonen med hensyn til art og omfang av diskriminering gjennom å registrere henvendelser, innhente dokumentasjon og utarbeide årlige rapporter om art og omfang av etnisk diskriminering. 13

Det følger av Kommunal- og regionaldepartementets merknader til mandatet at SMED forutsettes å samarbeide med instanser i offentlig og privat sektor som kan bidra til å oppfylle dokumentasjons- og overvåkingsfunksjonen.

Dokumentasjonsvirksomheten er i hovedsak basert på SMEDs arbeid med konkrete saker og undersøkelser som utføres av SMED alene eller i samarbeid med andre. 14

Rettshjelparbeidet gjør at SMED har muligheten til å dokumentere hva slags typer saker folk opplever som diskriminering og hvilke områder som oppleves som mest problematiske. Informasjonen fra rettshjelparbeidet bidrar også til å synliggjøre svakheter innen det offentlige tjenesteapparatet, og hvor det er behov for en styrket innsats for å sikre like muligheter og likestilling for alle.

I arbeidet med å dokumentere etnisk diskriminering har SMED utvist stor kreativitet ved bruk av ulike virkemidler (herunder kampanjer, kartlegging og spørreundersøkelser, samarbeid med frivillige organisasjoner og kontakt med offentlige instanser). I tillegg til de årlige rapportene Underveis mot et bedre vern 1999, 2000, og 2001, har SMED blant annet gitt ut «Norge – en rettstat for alle? En rapport om holdninger til minoriteter i det norske rettsvesen, 2000, Når noen er likere enn andre (om religion og livssyn i skolen), 2000 og Når noen er likere enn andre (om bruk av religiøst hodeplagg), 2000. Utvalgets inntrykk er at senterets rapporter utgjør et viktig bidrag i dokumentasjonsarbeidet og er med på å danne et bilde av art og omfang av etnisk diskriminering i Norge i dag.

20.2.2.3 Drive utadrettet virksomhet

Det følger av mandatet at SMED også skal drive utadrettet virksomhet gjennom å ha kontakt med andre parter for å forebygge og forhindre diskriminering og ved å fremme forslag til tiltak som forebygger mot etnisk diskriminering i samfunnet. 15

Overvåkingsrollen, som også er en del av det å drive utadrettet virksomhet, er formulert forholdsvis vidt i mandatet. Det er på det rene at det forventes at SMED skal ha et kritisk blikk på det som foregår både i offentlig og privat sektor. Videre skal SMED ha en støttefunksjon i forhold til administrasjonen i kommuner og statlige organer på lokalt nivå, jf. mandatets punkt 5 bokstav b, 4. strekpunkt. 16

SMED har i løpet av de tre årene det har vært i virksomhet markert seg som en sentral aktør og aktiv pådriver på fagområdet etnisk diskriminering og etnisk likestilling. Utvalgets inntrykk er at SMED er synlig i den offentlige debatten og har opparbeidet seg en posisjon som en sentral premissleverandør for politikken på dette området.

20.3 Evaluering av SMED

Ved opprettelsen av SMED som en prøveordning, ble det forutsatt at ordningen skulle evalueres innen utløpet av prøveperioden med tanke på om og eventuelt i hvilken form den skulle videreføres. I november 1999 fikk Institutt for rettssosiologi (IRS) ved Universitetet i Oslo, og Norsk Institutt for by og regionsforskning (NIBR) i oppdrag å foreta en løpende evaluering av virksomheten ved SMED i perioden fra 1999 til 2002. 17

Det er et overordnet mål for prosjektet å evaluere alle sider ved virksomheten ved Senter mot etnisk diskriminering, herunder om målsettingene om å gi et styrket rettshjelptilbud og bedre dokumentasjonen om art og omfang av etnisk diskriminering har blitt fulgt opp.

Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet har Stortinget vedtatt at SMED skal videreføres på permanent basis. Selve organiseringen av det fremtidige SMED, som et permanent organ, vil imidlertid ikke bli avklart før Regjeringen legger fram forslag til lov mot etnisk diskriminering. Resultatene fra evalueringsprosjektet vil måtte tillegges vekt i vurderingen av hvordan SMED bør videreføres.

Etter avtale med Kommunal- og regionaldepartementet leverte IRS og NIBR den 1. oktober 2001 en foreløpig rapport om evalueringen av SMED. Utvalget har fått denne oversendt.

Rapporten gir kun en foreløpig vurdering, og gir liten basis for å trekke noen klare konklusjoner. Den endelige sluttrapporten for evalueringen skal legges fram ved årsskiftet 2002/2003 etter at utvalget har levert sin utredning.

20.4 Utvalgets vurdering

Utvalget viser til konklusjonen i kap. 19, der utvalget vurderer det som nødvendig for å sikre en effektiv håndheving av lov mot etnisk diskriminering at det opprettes en særskilt tilsynsmyndighet. Med utgangspunkt i dette vurderer utvalget tre ulike modeller for hvordan SMED kan videreføres:

1. Videreføre SMED som et rettshjelpkontor i tillegg til å opprette en tilsynsmyndighet.

2. Omdanne SMED til et kompetansesenter for etnisk likestilling i tillegg til å opprette en tilsynsmyndighet.

3. Omdanne SMED til Diskrimineringstilsynet.

20.4.1 Modell 1: Rettshjelpkontor

Et alternativ er at SMED fortsetter å yte rettshjelp som før, ved siden av at det opprettes en tilsynsmyndighet som skal håndheve loven.

Kjerneområdet for rettshjelperens virksomhet er å gi råd og veiledning til enkeltpersoner og å representere disse. I de fleste tilfeller vil rollen som rettshjelper innebære at senteret opptrer som klientens partsrepresentant. Rollen som rettshjelper er med andre ord i stor grad sammenfallende med advokatrollen. Rådgivere som kan opptre som rettshjelpere har imidlertid som hovedregel ikke adgang til å føre sakene for retten.

Det kan spørres om i hvilken grad det er behov for et særskilt rettshjelpstilbud, dersom enkeltpersoner vil kunne fremme en klage direkte til Diskrimineringstilsynet uten særskilt bistand fra en advokat eller andre som yter rettshjelp. Personer som erfaringsmessig utsettes for diskriminering i Norge i dag er utlendinger, innvandrere, personer med innvandrerbakgrunn eller annen minoritetsbakgrunn som nasjonale minoriteter og samene. 18 Når det gjelder utlendinger, innvandrere og enkelte personer med innvandrerbakgrunn viser nyere forskning at disse gruppene generelt sett vil ha et større behov for veiledning og rettshjelp enn majoritetsbefolkningen, blant annet på grunn av manglende eller dårligere norskkunnskaper, og manglende kunnskap om det norske samfunn og gjeldende rettsregler. 19

Det høye saksinntaket ved SMED er med på å synliggjøre at det er et stort behov for rettshjelp for personer som mener seg utsatt for diskriminering. 20 Det vil likevel neppe være det samme behovet for rettshjelp dersom det etableres en egen tilsynsmyndighet. Spørsmålet er om SMED fortsatt bør ha en rolle i forhold til enkeltsaker. Til nå har SMED kanskje vært det viktigste rettshjelpsorganet på dette området. Kun et fåtall av sakene som har vært behandlet av SMED har vært fremmet for hovedforhandling ved domstolene. 21 Over 65 % av sakene som har vært behandlet ved SMED har fått en avklaring ved at det er gitt informasjon til klienten. 22 Til sammen 17 % av sakene ved SMED har fått en avklaring gjennom enten forlik, beklagelse fra motparten, omgjøring av vedtak fra offentlig organ eller ved at motparten har endret praksis.

SMED har i dag adgang til å innvilge økonomisk støtte til dekning av kostnadene ved å benytte advokat til å føre sak for domstolene, i saker av prinsipiell karakter. Formålet med ordningen er at det skal bidra til å sikre en rettsutvikling på fagområdet. Uavhengig av om SMED skal videreføres som rettshjelper, kan det stilles spørsmål om ordningen med støtte til dekning av advokatutgifter bør videreføres.

Utvalget viser til drøftelsen i kap. 19 hvor det framgår at formålet med å opprette et alternativ til domstolsbehandling er å sikre en effektiv og rask behandling. Diskrimineringstilsynet vil ha kompetanse til å treffe rettslige avgjørelser, og utvikle egen forvaltningspraksis. Det kan forventes at saksinntaket til tilsynet vil ligge på minst det samme nivå som det SMED har i dag. Utvalget ser på denne bakgrunn ikke behov for en videreføring av ordningen med støtte til dekning av advokatutgifter i forbindelse med saker som føres for retten, og går inn for at denne nedlegges.

Utvalget peker på at det hos arbeidslivets parter også synes å være under utvikling en større bevissthet omkring rettssikkerhetsspørsmål på dette området.

Utvalget er av den oppfatning at det ikke vil være det samme behovet for særskilt rettshjelp i  saker om etnisk diskriminering, dersom det opprettes et særskilt organ for håndheving av lov mot etnisk diskriminering. Det kan imidlertid ­tenkes at det fortsatt vil være et visst behov for  rettshjelp i saker om etnisk diskriminering som dekkes av andre lover, som for eksempel arbeidsmiljøloven eller straffeloven. I slike saker kan behovet for rettshjelp tenkes dekket opp av andre retthjelpstilbud, som for eksempel den generelle ordningen med fri rettshjelp, studentenes rettshjelptiltak 23og andre særskilte rettshjelpkontorer. 24 Utvalget går på denne bakgrunn ikke inn for å videreføre SMED som rettshjelpkontor i samsvar med dagens ordning. Det kan likevel tenkes at et nytt organ som vil kunne være en videreføring av SMED, vil kunne ha en begrenset rolle i forhold til enkeltsaker, jf. nedenfor i kap. 20.4.2.

20.4.2 Modell 2: Kompetansesenter for etnisk likestilling

20.4.2.1 Innledning

Et annet alternativ er at SMED videreføres som et kompetansesenter for etnisk likestilling. Et slikt senter for området likestilling mellom kjønn har allerede eksistert i noen år. 25 Et kompetansesenter for etnisk likestilling kan tenkes å ha følgende roller:

1. Kunnskapsutvikling

2. Pådriverrolle

3. Holdnings- og atferdspåvirkningsarbeid

4. Støtte og veiledning

5. Dokumentasjon og overvåking

De nevnte oppgavene forutsetter at kompetansesenteret har vide fullmakter og er faglig og politisk uavhengig av sentrale myndigheter.

20.4.2.2 Kunnskapsutvikling

Et kompetansesenter for etnisk likestilling bør ha et ansvar for kunnskapsutvikling. Dette innebærer et ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle kompetanse på fagområdet etnisk likestilling og etnisk diskriminering, herunder innhenting, samordning, analysering og formidling av kunnskap. Videre kreves det et bredt kontaktnett i forhold til relevante kompetansemiljøer.

20.4.2.3 Pådriverrolle

En pådriverrolle er satt sammen av ulike elementer, som for eksempel det å ta initiativ til og delta i den offentlige debatten om politikken om etnisk likestilling. Videre ligger det til denne rollen å ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig og privat sektor, og å være en premissleverandør for utformingen av politikken på området. Pådriverrollen krever en variert virkemiddelbruk. Eksempler på aktuelle virkemidler er mediautspill, arrangering av og deltakelse på seminarer og konferanser, foredragsvirksomhet, publisering av ny informasjon og statistikk, nyhetsbrev/tidsskrift, og spredning av informasjon gjennom moderne datateknologi og utredningsarbeid.

SMED utfyller i dag pådriverrollen ved hjelp av ulike virkemidler. SMED deltar i den offentlige debatten og opptrer som en høringsinstans som fremmer interessene til grupper som opplever å bli utsatt for diskriminering. Videre har SMED brukt mye ressurser på informasjonsarbeid i form av foredragsvirksomhet, utarbeidelse av rapporter, informasjon på Internett og gjennom dialog og samarbeid med andre aktører. Gjennom rettshjelpvirksomheten har SMED opparbeidet en spisskompetanse når det gjelder diskrimineringsspørsmål og tilgrensende temaer. SMED betraktes av mange som en av de sentrale pådriverne for politikkutvikling som bidrar til å sikre etnisk likestilling.

Kompetansesenter for likestilling er et eksempel på en offentlig instans som er gitt en pådriverrolle. Det framgår av forarbeidene at kompetansesenteret forutsettes å være en aktiv pådriver og premissleverandør både overfor konkrete målgrupper, som for eksempel myndighetene og arbeidslivets parter, og i samfunnsdebatten generelt.

20.4.2.4 Holdnings- og atferdspåvirkerrollen

Til holdnings- og atferdspåvirkerrollen ligger å bidra til en bevisstgjøring om etnisk likestilling. Et kompetansesenter for etnisk likestilling bør ha i oppgave å arbeide for å påvirke holdninger og atferd i arbeidslivet, skolen, organisasjonsliv, offentlig forvaltning osv. Målgruppen er alle samfunnsdeltakere. Den viktigste påvirkningen overfor målgruppene skjer ved å formidle kunnskap, holdninger, og presentere handlingsalternativer gjennom brosjyrer, publikasjoner, foredrag osv.

20.4.2.5 Støtte- og veilederrolle

SMED er i sitt mandat tillagt en støtte- og veilederrolle. Et kompetansesenter for etnisk likestilling bør kunne videreutvikle denne rollen til å bli en mer generell støtte- og veiledningstjeneste for offentlige og private instanser.

Et kompetansesenter bør kunne tilby støtte og veiledning spesielt rettet mot de som arbeider med etnisk likestilling, enten det er i privat eller offentlig sektor, kommunale likestillingsutvalg, private organisasjoner, skoleverket e.l. En slik ordning vil innebære at det gis råd til de som ber om bistand, og at det inngås et samarbeid med offentlige myndigheter og andre sentrale aktører for å bidra til å fremme etnisk likestilling og hindre etnisk diskriminering. Dette bør utformes som en generell tjeneste.

Et kompetansesenter for etnisk likestilling bør kunne tilby rådgiving om etnisk likestilling til arbeidslivet i privat og offentlig sektor. Dette kan for eksempel gjøres etter modell fra The Race Relations Advisory Service (RREAS) i Storbritannia. RREAS’ tilbud omfatter i dag kontakt med bedriftene i form av besøk, forhandlinger, trening, kurs i arbeidslivet, og annen oppfølging. Se kap. 9.7.1.4.

Videre, dersom det blir en lovfestet plikt for arbeidsgivere og offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for etnisk likestilling, bør et kompetansesenter kunne gi veiledning om gjennomføringen av aktivitetsplikten. Vi viser til at allerede i dag rapporterer SMED om at de mottar en del brev fra personaldirektører i private bedrifter og offentlige instanser som ber om slik veiledning. Dette synliggjør at det også er et behov for en slik støtte- og veilederfunksjon utover enkeltsakene.

Et særskilt spørsmål er i hvilken grad et kompetansesenter skal kunne gi støtte og veiledning til enkeltpersoner som mener å være utsatt for diskriminering. Som utgangspunkt vil det være Diskrimineringstilsynet som tar imot henvendelser fra enkeltpersoner om etnisk diskriminering. Utvalget forutsetter at ulempene ved nedleggelse av SMEDs rettshjelpsfunksjon langt på vei vil bli oppveid av den veiledningsfunksjon Diskrimineringstilsynet vil ha i tilknytning til saker som bringes inn for dette organet. Som fremholdt i kap. 19.4.1.4 er det likevel noen sakstyper hvor det har vist seg å være et klart behov for hjelp og veiledning, og hvor det nye tilsynet ikke automatisk vil ha noe ansvar for å yte hjelp. Dette gjelder særlig i forbindelse med fremsettelse av ordinære forvaltningsklager og klager på politiets virksomhet, og saker om oppsigelse og avskjed etter arbeidsmiljølovens regler. Utvalget har likevel forutsatt at Diskrimineringstilsynet må kunne ha en viss veiledningsfunksjon også i slike saker, jf. 19.4.1.4. Ellers vil også de ordinære ordningene med fri rettshjelp kunne avhjelpe noe av behovet. Det må samtidig antas at en del enkeltpersoner også vil komme til å henvende seg til et kompetansesenter for etnisk likestilling. Utvalget finner likevel ikke å ville anbefale at kompetansesenteret pålegges noen særskilte plikter til å veilede og bistå personer i enkeltsaker, utover den ordinære veiledningsplikten som i alle fall følger av forvaltningsloven.

20.4.2.6 Dokumentasjon og overvåking

I Norge mangler vi i dag et helhetlig system for dokumentasjon som kan sikre systematiske og pålitelige data om art og omfang av etnisk diskriminering og rasistisk motiverte handlinger. Se også kap. 18 for nærmere gjennomgang av dagens dokumentasjonsordninger. Internasjonale overvåkingskomiteer 26 etterlyser systemer for innsamling av systematiske og sikre opp­lysninger om art og omfang av etnisk diskriminering i Norge. I denne forbindelse kan det vises til at EU prioriterer dokumentasjonsoppgaven høyt og har opp­rettet The European Monitoring Centre (EUMC) i Wien, jf. også kap. 8.4.1 ovenfor. EUMC har i oppgave å bygge opp en kunnskapsbase om rasisme, fremmedfrykt og antisemittisme og koordinere og sammenligne eksisterende kunnskap om disse fenomenene.

Etter dagens system er det ingen instans verken offentlig eller privat som har et overordnet hovedansvar for å samle inn dokumentasjon om art og omfang av etnisk diskriminering i Norge. Det er etter utvalgets syn behov for et mer helhetlig system for innsamling av dokumentasjon om etnisk diskriminering. Dette kan ivaretas ved at Kompetansesenteret for etnisk likestilling (eller eventuelt et annet offentlig organ) får det overordnede ansvaret for å samle inn dokumentasjon og kunnskap om rasisme og etnisk diskriminering. Rollen som en nasjonal dokumentasjonsinnsamler krever imidlertid langsiktig omlegging av registreringsrutiner, systematisk rapportering fra berørte instanser, forbedret statistikkføring, spesialundersøkelser og målrettet grunn- og anvendt forskning.

Det organet som tillegges et hovedansvar for dokumentasjonsinnsamlingen, bør samarbeide med frivillige organisasjoner, forvaltningsorganer og andre institusjoner for å sikre helheten i dokumentasjonen og for å sikre, hvor det er mulig, felles kriterier og metode for innsamling av data. I tillegg bør dette organet utvikle informasjonsmateriell og forestå utrednings- og utviklingsarbeid på sitt felt.

Dokumentasjonsinnsamlingen bør ikke be­grenses til kun å gjelde etnisk diskriminering. Den bør også ha som mål å kartlegge hvor langt vi er kommet når det gjelder etnisk likestilling, å kartlegge gode erfaringer og god praksis, i forhold til for eksempel rekrutterings- og personalpolitikk.

20.4.2.7 Oppsummering

Denne løsningen vil innebære at SMED omdannes slik at deler av den nåværende virksomheten videreføres. De oppgavene som foreslås lagt til kompetansesenteret vil i noen grad være en videreføring av oppgavene som ligger til SMED i dag, og i noen grad en utvidelse av arbeidsområdet. De oppgavene som er nye sammenliknet med det SMED gjør i dag er blant annet oppgavene med å sikre kunnskapsutvikling og et helhetlig dokumentasjonssystem. Erfaringen med SMED så langt viser at det er et klart behov for et kompetanseorgan som kan sikre at offentlige myndigheter følger opp det særlige ansvaret de har i forhold til å forebygge rasisme og etnisk diskriminering og fremme etnisk likestilling. På samme måte som på (kjønns)likestillingsområdet, er det også her et behov for å opparbeide nødvendig kompetanse for på en effektiv måte å sikre etnisk likestilling.

20.4.3 Modell 3: Diskrimineringstilsynet

Et tredje alternativ er at SMED omdannes til å bli Diskrimineringstilsynet med ansvar for å håndheve lov mot etnisk diskriminering.

Utvalget vil ikke anbefale en slik ordning. Det vil etter utvalgets vurdering være behov for å videreføre og -utvikle deler av den virksomheten som SMED driver i dag, i tillegg til at det opprettes nye organer i forbindelse med håndhevingen av lov mot etnisk diskriminering. Pådriverrollen, holdnings- og adferdspåvirkningsrollen og støtte- og veiledningsrollen vil etter utvalgets syn ikke kunne ivaretas på en tilfredsstillende måte av Diskrimineringstilsynet. På denne bakgrunn finner utvalget at deler av SMEDs virksomhet bør videreføres, jf. også drøftelsen ovenfor om et kompetansesenter for etnisk likestilling. Utvalget er oppmerksom på at opprettelse av både Diskrimineringstilsynet, Klagenemnda for etnisk dis­kri­mi­ne­ring og et kompetansesenter for etnisk likestilling (som en omdanning av SMED) vil innebære en noe økt ressursbruk. Utvalget mener likevel at dette er et område som bør prioriteres på samme måte som (kjønns)likestillingsområdet, og at det vil kunne oppfattes som en uheldig og ubegrunnet nedprioritering av området, dersom det ikke opprettes et kompetansesenter for etnisk likestilling i tillegg til en tilsynsmyndighet for loven.

20.5 Utvalgets forslag

Utvalget anbefaler at SMED omdannes til å bli et kompetansesenter for etnisk likestilling etter modell fra Kompetansesenteret for likestilling.

Et kompetansesenter for etnisk likestilling bør være faglig og politisk uavhengig av sentrale myndigheter, og arbeide for å fremme etnisk likestilling i forhold til alle samfunnsområder. Kompetansesenteret bør følge utviklingen i samfunnet med sikte på å styrke kunnskapsgrunnlaget om etnisk diskriminering og etnisk likestilling. Senteret bør ha det overordnede ansvaret for å dokumentere og overvåke etnisk diskriminering og etnisk likestilling. I tillegg bør det ha en særskilt pådriverrolle overfor offentlig og privat sektor når det gjelder etnisk likestilling, og bidra med råd og veiledning om tiltak for å fremme etnisk likestilling, herunder drive aktivt holdnings- og adferdspåvirkningsarbeid. I pådriverrollen ligger også det å delta aktivt i samfunnsdebatten og være en premissleverandør for politikkutformingen gjennom å foreslå tiltak som kan bidra til å forebygge etnisk diskriminering. Senteret vil videre ha veiledningsplikt overfor enkeltpersoner i samsvar med forvaltningslovens regler.

Kompetansesenteret bør ha som mål å fungere som et informasjonssenter med bred faglig kompetanse. Videre bør det kunne fungere som et samlingspunkt og legge til rette for samarbeid og kontakt mellom forskere, organisasjoner og instanser som arbeider med etnisk likestilling.

Det kan i denne forbindelse reises spørsmål om etableringen av et kompetansesenter for etnisk likestilling vil oppfylle den minimums­standarden som følger av EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse. Rådsdirektivet artikkel 13 inneholder en bestemmelse om at medlemslandene skal opprette et eller flere uavhengige organer for å fremme etnisk likestilling. Organet/ene som skal være uavhengig, bør kunne yte bistand til personer som er blitt utsatt for diskriminering, gjennomføre studier om diskriminering og offentliggjøre uavhengige rapporter og gi anbefalinger angående ethvert tema som har tilknytning til slik diskriminering. Utvalget er av den oppfatning at etablering av et kompetansesenter for etnisk likestilling i tillegg til en egen tilsynsmyndighet vil være i samsvar med de kravene som følger av rådsdirektivet.

Utvalget foreslår at et kompetansesenter for etnisk likestilling hjemles i lov mot etnisk diskriminering, og forslår følgende lovbestemmelse:

§ 23 Kompetansesenter for etnisk likestilling:

Det opprettes et uavhengig organ for fremme av etnisk likestilling under navnet Kompetansesenter for etnisk likestilling.

Kompetansesenteret ledes av et styre som oppnevnes av departementet. Kompetansesenterets daglige ledelse forestås av en direktør som tilsettes av styret. Direktøren tilsettes på åremål for seks år.

Kongen fastsetter nærmere regler om senterets mandat, organisering, og styrets sammensetning og funksjonstid.