5 Beskrivelse av noen hovedpunkter i gjeldende norsk rett

5.1 Innledning

I dette kapittelet skal det redegjøres kort for norsk lovgivning som er relevant i forbindelse med etnisk diskriminering. Norge har ingen generell grunnlovsbestemmelse eller generell lovregel som forbyr diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse. Utvalget legger til grunn at det heller ikke eksisterer noe ulovfestet forfatningsmessig forbud mot etnisk diskriminering i dag.

Grunnloven § 110 c pålegger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene, og menneskerettsloven inkorporerer tre menneskerettighetskonvensjoner som bl.a. inneholder forbud mot diskriminering på ulike grunnlag. Det finnes i tillegg enkelte lovbestemmelser som fastsetter et forbud mot ulike former for diskriminering på avgrensede saksområder, og noen regler som mer indirekte gir et visst vern mot diskriminering. Innenfor både offentlig rett og privatrett gjelder det dessuten enkelte dels lovfestede og dels ulovfestede regler som kan ha betydning også for vernet mot etnisk diskriminering, som krav til saklighet ved oppsigelse i arbeidsforhold og generelle forvaltningsrettslige prinsipper.

De relevante bestemmelsene er dels av sivilrettslig og dels av strafferettslig art. I den følgende gjennomgangen redegjøres det først under kap. 5.2 for Grunnloven § 110 c og menneskerettsloven. Den særlige lovreguleringen som skal sikre rettigheter for samene, er omtalt under kap. 5.3. Deretter behandles under kap. 5.4 diverse regler og prinsipper som gir et sivilrettslig vern mot etnisk diskriminering. Utvalget tar her opp noen regler som gjelder arbeidsforhold, først og fremst arbeidsmiljøloven § 55 A om forbud mot diskriminering ved ansettelse. I tillegg vises det til arbeidsmiljølovens krav om saklighet ved oppsigelse i arbeidsforhold, som også vil innebære et vern mot diskriminering på etnisk grunnlag. Også et generelt forbud mot trakassering som er tatt inn i arbeidsmiljøloven § 12, omtales. Selv om dette forbudet ikke er eksplisitt innrettet mot etnisk trakassering, vil likevel denne form for trakassering være omfattet. Videre behandles boliglovgivningen hvor det er inntatt visse saklighetskrav som også gir et vern mot etnisk diskriminering, og deretter det generelle, ulovfestede krav om likebehandling og saklighet som gjelder innen forvaltningen.

Det strafferettslige vernet mot etnisk diskriminering behandles under kap. 5.5. Enkelte bestemmelser fastsetter direkte at visse ytringer og handlinger som er relatert til offerets etniske opprinnelse, er straffbare. Dette gjelder straffeloven § 135 a om rasistiske ytringer og § 349 a om tilgang til varer og tjenester. Videre gis det en kort omtale av de generelle bestemmelsene om ærekrenkelser, som også vil kunne gi et visst vern mot krenkelser relatert til etnisk opprinnelse. I tillegg omhandles noen bestemmelser i straffeloven som åpner for skjerping av straffen når den straffbare handlingen er rasistisk motivert. Dette gjelder ved legemskrenkelser, tvang, trusler og skadeverk. Til sist under dette punktet behandles også straffeloven § 330 om straff for stiftelse av og deltagelse i visse former for organisasjoner.

5.2 Grunnloven og enkelte sentrale menneskerettigheter

5.2.1 Utgangspunkt

Den norske Grunnloven er den eldste gjeldende grunnlov i Europa, og bare enkelte av de rettighetene som i dag anses som sentrale menneskerettigheter er kommet direkte til uttrykk her. Utvalget vil i det følgende redegjøre for Grunnloven § 110 c som ble tilføyd i 1994 og som forplikter statens myndigheter til å respektere og sikre menneskerettighetene. Andre grunnlovsbestemmelser som også kan være av interesse i relasjon til ulike spørsmål som oppstår i forbindelse med etniske minoritetsgrupper, er Grunnloven § 2 om religionsfrihet og § 100 om ytringsfrihet. Retten til religionsfrihet gjelder alle som bor i landet, og sikrer derved også minoritetsgruppene retten til fritt å utøve sin religion. Den gir likevel ingen retningslinjer for spørsmålet om hvor langt det består noen forpliktelser til å legge særskilt til rette for religiøse minoriteters religionsutøvelse. Bestemmelsen om ytringsfrihet er særlig relevant ved at den setter grenser for hvor langt det er mulig å verne blant annet etniske minoriteter mot krenkende ytringer. Ingen av disse bestemmelsene behandles nærmere her, men utvalget kommer tilbake til spørsmålet om ytringsfrihetens grenser i relasjon til forbud mot rasistiske ytringer i kap. 11.2. Videre er Grunnloven § 110 a av særskilt interesse ved at den pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Denne bestemmelsen behandles nærmere i kap. 5.3 om særlige rettigheter for samene.

5.2.2 Plikt til å sikre menneskerettighetene, Grunnloven § 110 c

I følge Grunnloven § 110 c

«paaligger [det] Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelse af Traktater herom fastsættes ved Lov».

Forbudet mot diskriminering er et av de sentrale prinsippene innen internasjonale menneskerettigheter. Noe slikt forbud er ikke kommet eksplisitt til uttrykk i Grunnloven, men det følger av Grunnloven § 110 c at statens myndigheter har plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene.

Denne grunnlovsbestemmelsen ble tilføyd i 1994. Forut for dette hadde regjeringen den 30. januar 1989 truffet et prinsippvedtak om at de internasjonale menneskerettighetene skulle innarbeides i norsk rett. Menneskerettighetslovutvalget ble oppnevnt 18. september 1989, og avga sin innstilling som NOU 1993: 18 Lovgivning om menneskerettigheter. Et grunnlovsforslag ble vedtatt for fremsettelse 28. september 1992 av stortingsrepresentant Jørgen Kosmo (Dok. 12 (1991-92) forslag 2), på grunnlag av hans kjennskap til den ennå ikke formelt avgitte innstillingen fra utvalget. I Kosmos forslag heter det bl.a.:

«Det internasjonale arbeid for fremme av menneskerettighetene har ført til et stort antall konvensjoner som beskytter menneskerettighetene. Norge har ratifisert konvensjonene og er derfor folkerettslig forpliktet til å sikre at nasjonal lovgivning er i samsvar med dem, og at rettspraksis og forvaltningsavgjørelser ikke innebærer krenkelser av konvensjonenes forpliktelser.

Selv om det derfor sjelden vil forekomme at norsk rett vil bli ansett å være i strid med våre folkerettslige forpliktelser på menneskerettighetsområdet, må det kunne slås fast at den formelle gjennomføringen av menneskerettighetsforpliktelser internt har hatt et noe tilfeldig preg».

Menneskerettighetslovutvalget ga uttrykk for at det burde inntas en bestemmelse i Grunnloven som i en eller annen form omhandlet menneskerettighetskonvensjonene. Utvalget mente at en grunnlovsbestemmelse om menneskerettighetene ville ha en gunstig signaleffekt, og foreslo en lovfesting i Grunnloven kombinert med en lov om menneskerettigheter (NOU 1993: 18 s. 156-58).

5.2.3 Menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30

Grunnloven § 110 c annet ledd pålegger staten å gi nærmere bestemmelser i lov om gjennomføringen av menneskerettighetskonvensjonene. Dette pålegget har Stortinget søkt oppfylt blant annet ved menneskerettsloven av 1999, ved inkorporering av tre menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett.

Grunnlovens bestemmelse om at menneskerettighetskonvensjonene skal gjennomføres ved lov, er ikke forstått slik at alle konvensjoner om menneskerettigheter må inkorporeres. I tråd med Menneskerettighetslovutvalgets forslag begrenser § 2 lovens rekkevidde til tre sentrale konvensjoner med bestemte tilleggsprotokoller. De tre konvensjonene er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. 1

Siktemålet med loven fremgår allerede av dens tittel, «lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven)». Dette formålet er i tillegg understreket i § 1. For å oppfylle dette formålet er de ovennevnte konvensjoner inkorporerti norsk rett, ved at disse «skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge».

Menneskerettsloven omfatter flere av Norges folkerettslige forpliktelser som har betydning for etnisk diskriminering. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 14 er dekket av loven. Denne bestemmelsens virkeområde er begrenset til konvensjonens rettigheter, men Europarådets diskrimineringsvern er søkt forsterket ved en ny protokoll nr. 12 til EMK. Protokollen trer i kraft etter at 10 stater har ratifisert den, og er pr. mai 2002 kun ratifisert av Kypros og Georgia, mens ytterligere 27 stater har undertegnet protokollen. Norge har, på samme vis som Sverige og Danmark, fremdeles ikke undertegnet. Det er per 1. juni 2002 uvisst om Norge vil ratifisere protokoll 12. 2

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) har flere bestemmelser som tar sikte på å bekjempe etnisk diskriminering. Artikkel 2 gir et diskrimineringsforbud av samme begrensede rekkevidde som EMK artikkel 14, mens det er utformet et videre vern i SP artikkel 26. I tillegg har artikkel 27 regler om rettigheter til individer som tilhører særskilte grupper, blant annet etniske minoriteter. Det er også et diskrimineringsvern i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), særlig i artiklene 2 og 13. Alle de ovennevnte bestemmelsene er å regne som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2.

Flere viktige internasjonale bestemmelser er ikke inkorporert ved menneskerettsloven. Den helt sentrale konvensjon om etnisk diskriminering, FNs rasediskrimineringskonvensjon av 1965, er således ikke inkorporert. Det samme gjelder andre FN-konvensjoner som er relevante i forhold til etnisk diskriminering, som barnekonvensjonen (i kraft 2. september 1990) og konvensjonen mot diskriminering i undervisning (i kraft 22. mai 1962). Videre omfattes ikke Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, som trådte i kraft 1. februar 1998 og ble ratifisert av Norge 17. mars 1999 (i kraft 1. juli 1999), samt Den europeiske pakt for regions- og minoritetsspråk (ikrafttredelse, også for Norge, 1. mars 1998). Heller ikke de relevante ILO-konvensjoner som er bindende for Norge gjelder direkte som norsk lov. De viktigste av disse er konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke (i kraft 15. juni 1960) og konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Utvalget gir en noe nærmere oversikt over de ulike gjennomføringsordningene for inkorporerte og ikke inkorporerte konvensjoner nedenfor i kap. 7.

Menneskerettsloven uttrykker som nevnt klart at de inkorporerte konvensjonene skal gjelde som norsk lov (§ 2). Dermed er det klart at konvensjonene ikke har grunnlovs trinnhøyde, men har rang av «formell lov».

Selv om lovgiveren ikke ønsket å gi menneskerettighetskonvensjonene grunnlovs rang, var det ønskelig å styrke deres stilling i eventuelle motstridssituasjoner på annen måte. Forholdet til annen norsk lovgivning fremgår av lovens § 3:

«Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

Spørsmålet om det i et konkret tilfelle foreligger motstrid er noe annet enn spørsmålet om hva som gjelder når man har konstatert motstrid. Det første spørsmålet er ikke regulert i bestemmelsen, og dette må løses etter de prinsipper som gjelder i den alminnelige rettslige metode. Dersom tolking av en menneskerettslig norm og en norsk lov avdekker motstrid, er det imidlertid menneskerettsnormen som skal legges til grunn for rettsspørsmålet.

Menneskerettsloven § 3 innskrenker ikke Stortingets myndighet til å oppheve regelen ved et lovvedtak, og regelen vil også kunne fravikes ved ny lov, jf. NOU 1993: 18 s. 167. Slik sett har ikke menneskerettsloven høyere rang enn annen norsk lov. Men i forhold til de konvensjoner som er inkorporert ved lovens § 2 er det neppe realistisk at Stortinget vil fravike menneskerettsloven slik at det oppstår konvensjonsbrudd. Menneskerettsloven § 3 gir derfor i realiteten de konvensjoner som er nevnt i § 2 stor gjennomslagskraft i norsk rett. I juridisk teori har enkelte hevdet at de konvensjoner loven omfatter har en «semi-konstitusjonell» status i det norske regelhierarki, med trinnhøyde mellom grunnlov og formell lov. 3 Grunnloven § 110 c), som krever at menneskerettighetene skal beskyttes ved lov, kan tas til støtte for et slikt standpunkt – det foreligger etter et slikt syn en kombinasjon av alminnelig lov og regler av grunnlovs rang som beskytter menneskerettighetene. I teorien er det imidlertid uenighet om hvilken terminologi som skal anvendes, og i en viss utstrekning også hvilken gjennomslagskraft menneskerettsloven gir de inkorporerte konvensjoner i norsk rett.

I kap. 10 drøfter utvalget hvordan FNs rasediskrimineringskonvensjon bør innarbeides i norsk rett.

5.3 Særlig om rettigheter for samene

Lov 12. juni 1987 nr. 56 om sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) og Grunnloven § 110 a er sentrale rettskilder i forhold til samiske rettigheter. For å klarlegge den rettslige stilling for samene i Norge, vil det i tillegg til sameloven være nødvendig å ta hensyn til internasjonale standarder, spesielt FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, FNs barnekonvensjon og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

I mai 1988 ble det tatt inn en særskilt bestemmelse i Grunnloven, § 110 a, som omhandler statens plikter i forhold til den samiske folkegruppen i Norge: 4

«Det påligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Slik bestemmelsen er utformet, retter den seg direkte til statsmyndighetene. Det har vært noe omdiskutert i hvilken grad den gir konkrete rettigheter. Otto Jebens er av den oppfatning at bestemmelsen i første rekke er å «oppfatte som et direktiv rettet mot statens myndigheter,» men mener likevel at bestemmelsen kan ha betydelig vekt som tolkningsfaktor i forhold til spørsmål om konkrete rettigheter for samer. 5 Carsten Smith er av den oppfatning at prinsippene i artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og prinsippene i Grunnloven § 110 a må «sies å stille de samme krav,» og at «grunnlovens bestemmelse forsterker de folkerettslige regler ved at de nå også har fått grunnlovens styrke i norsk rett.» 6 Eivind Smith har likevel gitt uttrykk for at Grunnloven § 110 a, liksom § 110, i første rekke er en prinsipperklæring som rettslig sett i hovedsak begrenser seg til en forpliktelse og retningslinje for statens myndigheter, uten at den samtidig gir samene noen bestemte rettigheter. 7

Samerettsutvalget (NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, s. 437-438) legger til grunn at grunnlovsbestemmelsens innhold i det vesentligste samsvarer med Norges forpliktelser ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Samerettsutvalgets syn på forholdet mellom Grunnloven § 110 a og artikkel 27 belyses av følgende uttalelse:

«I den grad norske myndigheter er forpliktet etter folkeretten, må det anses som en selvfølge at dette blir gjennomført i norsk myndighetsutøvelse. Det er for så vidt ikke avgjørende om det følger bare av folkeretten eller også av grunnloven. Men det er naturlig å gi grunnloven på dette punktet en forståelse som er i samsvar med folkerettens krav.»

Samerettsutvalget (NOU 1984: 18, s. 432-433) forutsetter blant annet at folkeretten, nærmere bestemt artikkel 27, forplikter myndighetene til å «treffe de tiltak som samfunnsutviklingen gjør nødvendig for at den samiske folkegruppes språk, kultur og samfunnsliv skal bli sikret og få utviklingsmuligheter». Samerettsutvalget konkluderer blant annet med at grunnlovsbestemmelsen «vil innebære at det påligger statens myndigheter å tilføre de økonomiske midler som er nødvendig for å gjennomføre det omtalte kulturvern.» (NOU 1984: 18 s. 438). Videre konkluderes det med at staten må anses forpliktet til å gi aktiv støtte til samene, og dessuten at begrepet «kultur» i artikkel 27 må forstås slik at det også omfatter de materielle forutsetninger for kulturen. Stortingets Justiskomité (Innst. O. nr. 79 (1986-87) s. 5) og Justisdepartementet (Ot.prp. nr. 33 (1986-87) s. 37) slutter seg til Samerettsutvalgets konklusjoner.

I St. meld. nr. 41 (1996-97) s. 10 legges det til grunn at

«grunnlovens § 110 a er en overordnet rettsregel som på den ene side gir rettigheter til den samiske befolkning, og på den annen side pålegger den norske stat en plikt til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Sameloven har den samme formålsbestemmelse og konkretiserer i nærmere detalj administrative og språklige forordninger for at et slikt påbud kan etterleves.» Det uttrykkes videre i St. meld. nr. 41 (s. 11) at « med denne paragrafen har norske myndigheter fastsatt en rettslig, politisk og moralsk forpliktelse til å tilrettelegge forholdene slik at samene selv kan sikre og påvirke det samiske samfunnets utvikling ….

Grunnlovsparagrafen er utformet med tanke på så vel vern som utvikling.»

Stortingets ombudsmann for forvaltningen avga i 1996 en uttalelse av spesiell betydning for offentlig myndighetsforvaltning av saker hvor samiske interesser er involvert. Saken gjaldt søknad fra et reinbeitedistrikt om fri sakførsel for Høyesterett og etterbevilgning av fri sakførsel for herreds- og lagmannsretten i en erstatningssak mot staten (jf. rettshjelpsloven 13. juni 1980 nr. 35, § 17 annet ledd). Justisdepartementets avslag på søknad om fri sakførsel var i hovedsak begrunnet med at saken hadde sitt utspring i forretningsmessige forhold, og at en i slike saker fører en restriktiv praksis. Avslaget ble klaget inn for Sivilombudsmannen.

Sivilombudsmannen sier i sin uttalelse av 2. juli 1996 at rettshjelpsloven § 17 annet ledd må tolkes og praktiseres i samsvar med Grunnloven § 110 a. Sivilombudsmannen sier videre at man også må se hen til ILO-konvensjon nr. 169 og artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Sivilombudsmannen sier at det med basis i disse bestemmelsene må antas at den samiske befolkningen har et visst krav på en positiv særbehandling når det er nødvendig for å oppfylle de krav som stilles til statsmyndighetene i denne sammenheng. Videre legger Sivilombudsmannen til grunn at myndighetene har en plikt til å ivareta særhensynet til den samiske befolkningsgruppe i den praktiske forvaltningen. Sivilombudsmannen legger også til grunn at kravet om at myndighetene skal legge forholdene til rette for at den samiske befolkningsgruppe skal kunne sikre og utvikle sin kultur, også omfatter det såkalte materielle kulturgrunnlag; det økonomiske og fysiske grunnlaget for den samiske befolkningsgruppens kultur og levemåte. Sivilombudsmannen var av den oppfatning at reindrift ikke bare er en næring som danner en del av det økonomiske grunnlaget for den samiske kultur, men at reindrift også er en del av den spesifikke samiske kultur. Reindriftsnæringen ble dermed ansett som en del av kjerneområdet for Grunnloven § 110 a.

Sivilombudsmannen sa seg ikke uenig med Justisdepartementet i at den enkelte ikke har rettskrav på positiv særbehandling på ethvert rettsområde som kan berøre samisk kulturut­øvelse. Resultatet beror på en helhetsvurdering av den konkrete sak. Hovedpoenget er at Grunnloven § 110 a og folkerettslige forpliktelser skal tas med i vurderingen og tillegges tilbørlig vekt. På bakgrunn av Sivilombudsmannens uttalelse ble saken tatt opp til fornyet behandling i Justisdepartementet. Departementet innvilget fri sakførsel – også for herredsretten.

Sivilombudsmannens uttalelse viser at Grunnloven § 110 a ikke bare er en programerklæring, men at den også har rettslig betydning for forvaltningens behandling av samiske problemstillinger. Sivilombudsmannen konkluderer selv med at myndighetenes forpliktelse overfor den samiske befolkningsgruppe gjelder innenfor ethvert forvaltningsområde, og at det beror på en konkret vurdering hvordan saken i det enkelte tilfelle skal løses.

Utvalget legger på bakgrunn av ovennevnte til grunn at Grunnloven § 110 a ikke utelukkende kan anses å være en programerklæring. Grunnlovsbestemmelsen må også anses å ha en rettslig betydning. Dette innebærer blant annet at forvaltningen er forpliktet til å ta tilbørlig hensyn til bestemmelsen ved behandlingen av saker som angår samisk kultur og samfunnsliv. Videre legger utvalget til grunn at bestemmelsen også setter skranker for lovgivningen på områder av særlig betydning for samene.

Dette har også støtte i forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen, hvor det blant annet er pekt på at bestemmelsen vil fastslå myndighetenes ansvar for samisk kultur i en særskilt forpliktende form. Det gis i forarbeidene også uttrykk for at grunnlovsbestemmelsen vil være et uttrykk for at norsk rett for framtiden skal være i samsvar med de folkerettslige krav. Det framgår også av forarbeidene at målsettingen om å gjøre deltakelse i det samiske kulturfellesskap mest mulig likeverdig med deltakelse i majoritetskulturen vanskelig kan oppnås uten særskilte tiltak av ulik art overfor den samiske folkegruppen. Videre sies det at grunnlovsbestemmelsen på prinsipielt grunnlag vil fastslå berettigelsen av slike særskilte tiltak, slik at begrunnelsen for ordninger som iverksettes overfor samene, ikke trenger å bygges opp fra grunnen av hver gang. 8 Grunnloven § 110 a fastslår med andre ord berettigelsen av positiv forskjellsbehandling overfor den samiske folkegruppen for å oppnå reell likeverdighet i forhold til majoritetskulturen og samfunnet.

Vedtakelsen av sameloven og den påfølgende etableringen av Sametinget var blant de første rettslige og politiske konsekvensene av den nye § 110 a i Grunnloven. Sameloven fastsetter rammene for Sametinget, som velges av og blant samene. Lovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Om Sametingets arbeidsområde og myndighet heter det i § 2-1 første og annet ledd:

«Sametingets arbeidsområde er alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppe.

Sametinget kan av eget tiltak reise og avgi uttalelse om alle saker innenfor sitt arbeidsområde. Det kan av eget tiltak også legge fram saker for offentlige myndigheter og private institusjoner mv.»

Sameloven fastsetter også at samisk og norsk er likeverdige språk innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, dvs. kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord. Utenfor forvaltningsområdet kan de respektive kommunestyrene bestemme at samisk skal være likestilt med norsk i hele eller deler av den kommunale forvaltningen.

Rettighetene i forhold til bruk av samisk språk omfatter blant annet rett til kunngjøringer, skjemaer og svar på henvendelser på samisk. Videre fastsettes det at lover og forskrifter av særlig betydning for den samiske befolkningen skal oversettes til samisk. Det er også inntatt bestemmelser om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet, i helse- og sosialsektoren og ved individuelle kirkelige tjenester.

Dersom et offentlig organ ikke følger bestemmelsene om samisk språk, kan den som saken direkte gjelder, eller landsomfattende samiske organisasjoner og landsomfattende offentlige organer med oppgaver av særlig betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen, fremme klage til det organet som er nærmest overordnet det organ klagen gjelder. Klageretten gjelder med andre ord også i tilfeller hvor ingen enkeltperson er særskilt berørt.

Sameloven har også bestemmelser om rett til opplæring på samisk, hvor det fastslås at enhver har rett til opplæring i samisk. Samelovens bestemmelse om opplæring i samisk suppleres av bestemmelsene i kapittel 6 i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven). I opplæringsloven § 6-2 fastslås at i samiske distrikt, jf. § 6-1, har alle i grunnskolealder rett til opplæring i og på samisk. Utenfor samiske distrikt har minst ti elever i en kommune som ønsker opplæring i og på samisk, rett til slik opplæring så lenge det er minst seks elever igjen i gruppen. Samer i videregående opplæring har rett til opplæring i samisk. Departementet kan gi forskrifter om alternative former for slik opplæring når opplæringen ikke kan gis med eget undervisningspersonell på skolen. Videre fastslås det i opplæringsloven at forskrifter om læreplaner skal gi pålegg om opplæring om den samiske folkegruppe og om språket, kulturen og samfunnslivet til denne folkegruppen i tilknytning til de ulike fagområdene.

5.4 Sivilrettslig vern mot etnisk diskriminering

I det følgende behandler utvalget arbeidsmiljølovens regulering av ulike forhold innen arbeidslivet (under de tre første punktene). Det som tas opp her gjelder ansettelse, oppsigelse, samt trakassering. Det dreier seg dels om et eksplisitt uttrykt vern mot etnisk diskriminering, og dels om et vern som ligger implisitt i mer generelt utformede bestemmelser. Deretter behandles spesielle saklighetskrav i boliglovgivningen, og til slutt det generelle saklighetskravet innen forvaltningen, da det også av slike saklighetskrav vil følge et vern mot å bli utsatt for diskriminering relatert til etnisitet.

5.4.1 Forbud mot forskjellsbehandling ved ansettelse

I norsk lovgivning finnes det kun én lovbestemmelse som eksplisitt fastsetter et forbud mot diskriminering på etnisk grunnlag innen arbeidslivet; arbeidsmiljøloven (lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv av 4. februar 1977 nr. 4) § 55 A om ansettelse. Bestemmelsen i annet ledd i § 55 A ble vedtatt ved lovendring av 30. april 1998 nr. 24, og forbyr arbeidsgivere å forskjellsbehandle søkere på grunn av blant annet rase, hudfarge, og nasjonal eller etnisk opprinnelse. Med forskjellsbehandling menes enhver handling som uten saklig grunn direkte eller indirekte stiller personer ulikt på grunn av slike forhold. Etter en ytterligere lovendring av 4. mai 2001 nr. 15 ble bestemmelsen utvidet til også å omfatte diskriminering på grunnlag av funksjonshemming. Det ble samtidig vedtatt noen prinsipielt viktige tilføyelser om opplysningsplikt, såkalt delt bevisbyrde og erstatning. Etter disse endringene lyder arbeidsmiljøloven § 55 A annet samt fjerde, femte og sjette ledd slik:

«Arbeidsgiveren må ikke ved ansettelse forskjellsbehandle søkere på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning, homofil samlivsform eller funksjonshemming. Med forskjellsbehandling menes enhver handling som uten saklig grunn direkte eller indirekte stiller personer ulikt på grunn av rase, hudfarge eller etnisk eller nasjonal opprinnelse, homofil legning, homofil samlivsform eller funksjonshemming. Ved vurderingen av om det foreligger forskjellsbehandling på grunnlag av funksjonshemming, skal det tas hensyn til om arbeidsgiver, så langt det er mulig og rimelig, kunne ha tilrettelagt arbeidsplassen for den funksjonshemmede.

... Arbeidssøker som mener seg forskjellsbehandlet, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig opplyser om hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har.

Dersom arbeidssøkeren kan påvise forhold som gir grunn til å tro at det foreligger forskjellsbehandling, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at dette ikke skyldes forhold som nevnt i annet ledd.

Dersom arbeidsgiver har handlet i strid med bestemmelsene i annet ledd, kan arbeidssøkeren kreve erstatning etter de alminnelige regler.»

Arbeidsmiljølovens regler om ansettelse gjelder både for offentlig og privat sektor. Innenfor offentlig sektor gjelder det et generelt krav om saklighet ved forvaltningsvedtak, se nærmere nedenfor under kap. 5.4.5. Det vil være usaklig og derved ulovlig å legge vekt på etnisk opprinnelse mv. både ved ansettelsesvedtak og andre enkeltvedtak som treffes i tilknytning til arbeidsforhold innen det offentlige. Videre gjelder det en rekke lovbestemte saksbehandlingsregler innen det offentlige, som tar sikte på å gjøre saksbehandlingen betryggende og sikre at alle nødvendige hensyn blir tatt. Også dette bidrar til å styrke vernet mot å bli utsatt for diskriminering. I offentlig sektor vil det generelle kravet om saklighet og bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 55 A supplere hverandre. I relasjon til ansettelser bygget privat sektor tidligere på et prinsipp om at arbeidsgiver sto fritt til å velge blant aktuelle kandidater. Arbeidsmiljøloven § 55 A, slik den opprinnelig lød (fra 1977), medførte likevel en viss begrensning i denne friheten, ved at arbeidsgiveren ikke kunne kreve at søkerne ga opplysninger om hvordan de stilte seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål. Heller ikke kunne arbeidsgiveren iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte. Dette kunne gi et visst vern mot etnisk diskriminering, ut fra den nære sammenhengen som kan foreligge mellom religion, kultur og etnisk opprinnelse. Fra og med 1979 medførte likestillingsloven en ytterligere begrensning i arbeidsgivers frihet, ved at det ikke ble tillatt å legge vekt på kjønn. Men et eksplisitt vern mot etnisk diskriminering ble som vist først innført i 1998.

Bestemmelsen gir et vern mot både direkte og indirekte diskriminering, se nærmere om disse begrepene i kap. 3.3. Det fremgår samtidig av bestemmelsen at det kan være saklig grunn til å forskjellsbehandle søkere. For eksempel vil det kunne være saklig å legge vekt på etnisk opprinnelse når det skal ansettes skuespillere til å spille bestemte roller, eller ved ansettelse av en arbeidstaker som skal yte omsorgstjenester overfor personer fra en bestemt etnisk gruppe. I en del tilfeller vil det likevel kunne være vanskelig å trekke grensen mellom det saklige og det usaklige. Et eksempel på dette kan være når arbeidsgiveren stiller krav om gode norskkunnskaper. Et slikt krav er egnet til å holde søkere med annen etnisk opprinnelse utenfor, og vil innebære at det skjer en indirekte diskriminering dersom kravene går lenger enn det som er nødvendig ut fra stillingens art. Det må derved vurderes hva som er saklig i relasjon til den konkrete stillingen det dreier seg om. Et annet eksempel kan være når arbeidsgiver forbyr de ansatte å bruke hodeplagg, eventuelt krever bruk av en bestemt form for hodeplagg. Også dette vil kunne bli betraktet som indirekte diskriminering, ved at det stort sett rammer søkere fra bestemte etniske grupper (som muslimske kvinner og sikher). Det vil antagelig sjelden være saklig grunn til å stille slike krav, jf. departementet som i forarbeidene uttaler at arbeidsgiver som utgangspunkt ikke kan forby arbeidstakeren å bruke religiøst hodeplagg, da slike i de fleste tilfeller bør kunne anvendes sammen med et uniformert klesantrekk, og at tilsvarende også må gjelde for andre klesplagg som er «av begrenset fysisk utstrekning eller som bæres som supplement til andre klær som for eksempel slør» (Ot.prp. nr. 67 (1996-97) s. 47). Det holdes likevel åpent at det kan være tilfeller hvor det av sikkerhetsmessige årsaker kan være nødvendig å stille bestemte krav til påkledning.

I denne sammenheng kan det også vises til likestillingsloven (lov av 9. juni 1978 nr. 45) som i § 3 stiller opp et generelt forbud mot forskjellsbehandling av kvinner og menn. Som også nevnt i kap. 4.3.3.4 har det vært reist spørsmål om det kan være i strid med denne loven når en bedrifts uniformsreglement forbyr de ansatte å bruke hodeplagg på jobben. Klagenemnda for likestilling behandlet en slik sak i 2001 (vedtak av 29. august 2001 i sak 8/2001). Det dreide seg her om et hotell tilknyttet en internasjonal hotellkjede, som i sitt uniformsreglement forbød bruk av hodeplagg for alle andre enn «Door-Men» og «Bell-Men». Spørsmålet ble vurdert i forhold til romverter, og Klagenemnda la til grunn at det var i strid med likestillingsloven når en kvinne ble nektet ansettelse som romvert fordi hun brukte religiøst betinget hodeplagg. Nemnda begrunnet dette med at selv om reglementet var kjønnsnøytralt utformet, rammet det aktuelle forbudet kvinner på en urimelig måte, jf. likestillingsloven § 3 annet ledd annet punktum som (slik loven var utformet på det tidspunktet saken ble behandlet) rammer handlinger som «faktisk virker slik at det ene kjønn på urimelig måte stilles dårligere enn det annet». Det ligger også i dette at det ikke var noen saklig grunn til å ha et slikt forbud for den aktuelle stillingskategorien.

Bestemmelsen i § 55 A annet ledd har ikke med religion som diskrimineringsgrunnlag. Men departementet viser i forarbeidene til lovendringen i 1998 til at etnisk opprinnelse kan ha nær sammenheng med språk, kultur og religion og kan komme konkret til uttrykk i dagliglivet med hensyn til bekledning og andre skikker. Det sies at lovbestemmelsen derfor må tolkes fleksibelt for å sikre at den også omfatter diskriminering på grunnlag av slike forhold (Ot.prp. nr. 67 (1996-97) s. 47). Dessuten opprettholder § 55 A første ledd den tidligere regelen om at det ikke er adgang til å kreve at søkere gir opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål, og at arbeidsgiveren heller ikke kan iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte.

Regler om opplysningsplikt, såkalt delt bevisbyrde og erstatning som nå er tatt inn i bestemmelsens fjerde til sjette ledd, ble også foreslått i forbindelse med vedtagelsen av § 55 A annet ledd i 1998. Da ble imidlertid disse forslagene ikke vedtatt. 9

Bakgrunnen for endringene i 2001, som innførte de reglene som ble forkastet i 1998, var at bestemmelsen i § 55 A annet ledd ikke syntes å fungere etter sin intensjon og ikke var noe effektivt virkemiddel for å hindre diskriminering. Det var gjort få erfaringer med regelen, og blant annet to rapporter fra henholdsvis Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og Utlendingsdirektoratet (UDI) avgitt i 2000 tyder på at det innen arbeidslivet foregår en betydelig diskriminering av mennesker med en annen hudfarge og kulturbakgrunn enn den norske (se nærmere i kap. 4.3 om diskriminering på arbeidsmarkedet). Bestemmelsen ble kritisert fra flere hold, nettopp på grunn av at bevisbyrden lå fullt ut på saksøker og at det ikke var noen særskilte sanksjonsregler. I forbindelse med oppfølging av et dokument 8-forslag fra Stortinget om å inkludere funksjonshemmede i bestemmelsen, fremmet derfor Kommunal- og regionaldepartementet igjen tilsvarende forslag som i 1998 med siktemål å styrke bestemmelsen, og denne gangen ble forslaget vedtatt i Stortinget . 10

Reglene innebærer at den arbeidssøkende har rett til å kreve opplysninger fra arbeidsgiver om «hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har». Innen offentlig sektor har arbeidssøkere fra tidligere rett til slike opplysninger gjennom forskrift om partsoffentlighet av 21. november 1980, mens det er en ny regel innen privat sektor. Regelen om delt bevisbyrde innebærer at dersom søkeren kan «påvise forhold som gir grunn til å tro» at det foreligger forskjellsbehandling i strid med loven, påligger det arbeidsgiver å «sannsynliggjøre at dette ikke skyldes» for eksempel søkerens etniske opprinnelse. Bevisbyrden ligger med andre ord fortsatt i første omgang på søkeren, som må vise at det foreligger forhold som gir en presumsjon for diskriminering. Deretter går bevisbyrden over på arbeidsgiver som må sannsynliggjøre at det likevel ikke er foretatt noen forbigåelse i strid med loven. Til sist er det fastsatt at brudd på bestemmelsen i § 55 A annet ledd skal medføre erstatningsansvar etter alminnelige erstatningsregler. Det ble drøftet i forarbeidene om det burde innføres et objektivt erstatningsansvar, men resultatet ble en henvisning til de alminnelige erstatningsregler, noe som innebærer at erstatning bare er aktuelt dersom arbeidsgiver har opptrådt uaktsomt.

Etter disse endringene er det grunn til å tro at bestemmelsen vil kunne få større gjennomslagskraft. Det er foreløpig lite rettspraksis omkring § 55 A. En dom i Rt. 1986 s. 1250 gjaldt et spørsmål i relasjon til den dagjeldende § 55 A om forbud mot å kreve eller innhente opplysninger om hvordan søkerne stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål. Denne bestemmelsen er opprettholdt i § 55 A første ledd, og som nevnt vil den kunne ha betydning i forhold til etnisk diskriminering på grunn av den mulige sammenhengen mellom religion, etnisitet og kultur. Det skal derfor redegjøres kort for dommen.

Saken gjaldt gyldigheten av personalpolitiske retningslinjer ved Diakonhjemmets Sosialhøgskole. Disse tilsa at hovedtyngden av personalgruppen, kontorsjef, lærere og fast ansatte forskere måtte være bekjennende kristne (punkt 1). Søkere til stillinger innenfor denne gruppe måtte spørres om sitt forhold til den kristne tro (punkt 2) og forholdet til den kristne tro burde kunne telle med ved en samlet vurdering ved ansettelse (punkt 3). Etter sin art vil slike krav i betydelig grad kunne utestenge søkere som har sin opprinnelse utenfor den kristne kulturkrets, i tillegg til ikke-bekjennende medlemmer av den kristne kulturkrets.

Disse retningslinjene var fastsatt av skolens styre. Skolens rektor og undervisningsleder var ikke enige i innholdet i retningslinjene, og det ble reist sak. Sammen med sine organisasjoner hevdet rektor og undervisningsleder at retningslinjenes pkt. 2 og 3 var i strid med arbeidsmiljøloven § 55 A og ILO-konvensjon nr. 111 som oppstiller et forbud mot å spørre om livssyn ved ansettelser. De fikk likevel ikke medhold i dette. Høyesterett drøftet unntaket i § 55 A om adgang til å innhente opplysninger om søkernes religiøse syn dersom dette er begrunnet i stillingens karakter, eller det inngår i formålet for virksomheten å fremme bestemte religiøse syn og stillingen er av betydning for gjennomføring av formålet. Retten kom til at adgangen til å spørre om søkernes religiøse syn ikke bare gjaldt når et bestemt livssyn var en absolutt nødvendig kvalifikasjon for den enkelte stillingen. Det måtte være adgang til å spørre om livssyn også hvor de fleste, men ikke alle ansatte, innenfor en viss stillingskategori skulle dele vedkommende livssyn, og denne ordning var nødvendig for å sikre gjennomføringen av institusjonens formål. Diakonhjemmets Sosialhøgskole hadde et kristent formål og retningslinjene ble ansett nødvendige for og egnet til å gjennomføre formålet.

5.4.2 Krav til saklighet ved oppsigelse i arbeidsforhold

Arbeidsmiljøloven har regler som verner arbeidstakerne mot usaklig oppsigelse og uberettiget avskjed. Arbeidsmiljøloven § 60 regulerer oppsigelse av et arbeidsforhold og fastsetter at det gjelder et krav til saklighet i disse situasjonene. Det vil helt klart anses som usaklig oppsigelse etter § 60 dersom grunnlaget for oppsigelsen er arbeidstakerens etniske tilhørighet. Tilsvarende regler finnes i sjømannsloven (lov av 30. mai 1975 nr. 18) § 19 og tjenestemannsloven (lov om statens tjenestemenn m.m. av 4. mars 1983 nr. 3) § 9. Innenfor offentlig sektor vil for øvrig også det generelle saklighetskravet gi vern mot oppsigelse på grunnlag av etnisk tilhørighet.

Utvalget har ikke funnet eksempler i rettspraksis på oppsigelse på dette grunnlaget. Etter det utvalget kan se, foreligger det generelt lite kunnskap om i hvilken grad det skjer oppsigelser på etnisk grunnlag i strid med denne regelen, og det er derfor vanskelig å uttale seg om regelens betydning.

5.4.3 Trakassering i arbeidslivet

Etter arbeidsmiljøloven er arbeidsgiveren forpliktet til å ivareta hensynet til arbeidstakernes fysiske og psykiske arbeidsmiljø, jf. det generelle kravet til «full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger» i § 1 nr. 1. Det generelle kravet om «fullt forsvarlig» arbeidsmiljø er nedfelt i § 7 nr. 1. Denne bestemmelsen er nærmere presisert i de følgende paragrafer. I denne forbindelse er bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 12 nr. 1 første ledd siste punktum av særlig interesse. Den lyder slik:

«Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.»

Bestemmelsen ble tilføyd ved endringslov av 6. januar 1995. Den er generell og dekker dermed også trakassering eller annen utilbørlig adferd som har sammenheng med arbeidstakerens etniske opprinnelse. Reguleringen av det fysiske arbeidsmiljøet er mer gjennomarbeidet og detaljert enn reguleringen av det psykososiale arbeidsmiljøet, som generelt er vanskeligere å styre ved rettsregler. Nevnte bestemmelse tar likevel sikte på å påvirke det psykososiale arbeidsmiljøet. Av lovens forarbeider fremgår det at bestemmelsen både omfatter tilfeller der trakasseringen skjer arbeidstakerne imellom, og mellom arbeidsgiver/ledelsen og arbeidstakerne, samt trakassering fra andre på arbeidsplassen. 11 Det påligger arbeidsgiver å sørge for at slik trakassering mv. ikke foregår. Bestemmelsen håndheves av Arbeidstilsynet som ifølge § 77 nr. 1 kan gripe inn og påby endringer av arbeidsorganisasjonen ved brudd på blant annet § 12, dersom arbeidsgiver ikke har gjort noe med situasjonen.

Som ledd i arbeidsgiverens ansvar for arbeidsmiljøet, er det også fastsatt bestemmelser om internkontroll, jf. arbeidsmiljøloven § 16 A og forskrift om internkontroll av 6. desember 1996. Dette innebærer blant annet at arbeidsgiveren har plikt til å arbeide med systematiske forebyggende og reparerende tiltak dersom det forekommer trakassering og utilbørlig adferd på bakgrunn av opprinnelsen til en eller flere arbeidstakere. Det vil kunne oppstå bevisproblemer i relasjon til spørsmålet om trakassering har funnet sted, men plikten til å arbeide med forebyggende tiltak gjelder uavhengig av om trakassering har forekommet.

Det finnes lite opplysninger om i hvilken grad bestemmelsen om trakassering brukes og hvilken betydning den har. Det finnes likevel enkelte rettsavgjørelser som berører spørsmålet, først og fremst i forbindelse med krav om erstatning etter oppsigelse eller annet opphør av arbeidsforhold. I noen saker vises det til ualminnelig dårlig arbeidsmiljø, bruk av ærekrenkende utsagn, kallenavn m.m., men uten at arbeidsmiljøloven § 12 nr. 1 behandles inngående. 12 Senter mot etnisk diskriminering (SMED) har hatt enkelte saker vedrørende mobbing og trakassering i arbeidslivet til behandling. SMED var også involvert i en sak som ble ført for retten, men hvor både herredsretten og lagmannsretten kom til at mobbing ikke var bevist. SMED mener at dommen gir klare signaler om at saker av denne type verken kan eller skal løses ved hjelp av rettsapparatet, og mener generelt at saker om mobbing og trakassering i arbeidslivet er vanskelige å håndtere på en god måte. 13

Bestemmelsen er ellers kort omtalt i forarbeidene til endringene i likestillingsloven som ble vedtatt av Stortinget i april 2002 i forbindelse med den nye § 8 a i likestillingsloven som stiller opp et forbud mot seksuell trakassering (se Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) s. 65). Det redegjøres likevel ikke for hvordan den aktuelle bestemmelsen i arbeidsmiljøloven praktiseres. Det vises her bare til at også seksuell trakassering omfattes av det generelle forbudet mot trakassering i arbeidsmiljøloven, og at en ny generell bestemmelse i likestillingsloven på arbeidslivets område vil supplere arbeidsmiljøloven (se s. 74).

Det er etter dette vanskelig å si i hvilken grad bestemmelsen gir noe reelt vern mot trakassering på etnisk grunnlag og hvilken betydning den har.

5.4.4 Krav til saklighet ved avgjørelser etter boliglovgivningen. Borettslovutvalgets forslag til nye regler med forbud mot etnisk diskriminering

Et generelt krav til saklighet følger av en rekke boligrettslige lover hvor likhetsprinsippet er lagt til grunn. Eksempler på slike lover er lov av 26. mars 1999 nr. 17 om husleie, lov av 4. februar 1960 nr. 2 om borettslag og lov av 23. mai 1999 nr. 31 om eierseksjoner.

Husleieloven av 26. mars 1999 nr. 17 fastslår i § 9-5 første ledd at utleier har rett til å si opp en tidsubestemt leieavtale, men at dette bare kan gjøres på visse vilkår når det dreier seg om leie av bolig, jf. § 9-5 annet ledd hvor det blant annet heter:

«En tidsubestemt leieavtale om bolig kan bare sies opp av utleieren dersom:

...d) det foreligger en annen saklig grunn til å si opp leieavtalen.»

Dette kan ses på som en videreføring av kravet i den tidligere husleieloven av 1939 § 38 første ledd om at oppsigelsen skal være saklig begrunnet.

I forarbeidene til husleieloven av 1999 § 9-5 annet ledd bokstav d) heter det blant annet:

«Utleieren kan si opp leieavtalen der det foreligger en annen saklig grunn for dette. Alle andre grunner for oppsigelse enn de som er nevnt i bokstavene ovenfor, skal vurderes i forhold til denne regelen. For det første skal en oppsigelse ha en konkret grunn. En ugrunnet oppsigelse kan ikke godtas. Dessuten skal den oppgitte grunnen ha en viss vekt. Hvilken vekt vil alternativene nevnt under bokstavene a til c gi en antydning om. Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, må avgjøres etter en konkret vurdering». 14

Hensyn til hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller religion vil ikke kunne være en saklig grunn til oppsigelse av en leieavtale. Men loven har ingen tilsvarende regler om saklighetskrav i forbindelse med inngåelse av leieavtaler. Den gjeldende husleielovs mulighet til å hindre diskriminering er dermed svak.

Lov om borettslag av 4. februar 1960 nr. 2 § 16 lyder:

«Den som har ervervet en andel må godkjennes av styret for at ervervet skal bli gyldig overfor laget.

Styret skal nekte godkjenning dersom ervervet vil være i strid med § 13 eller med vilkår som nevnt i § 13 åttende ledd.

Styret kan ellers bare nekte godkjenning når det er saklig grunn til det. …»

Ny andelseier må etter dette godkjennes av styret, og styret kan ikke nekte godkjennelse uten saklig grunn. Det er derved klart at godkjennelse ikke kan nektes på grunnlag av andelseierens etniske bakgrunn.

Videre heter det i samme lov § 34 a:

«Nekter styret å samtykke i at en andelseier framleier boligen under ett for en viss tid mens han eller hun ikke kan bo i den, kan det i stedet tilby at boligbyggelaget eller borettslaget selv overtar forvaltningen av boligen i det tidsrom det gjelder. Nærmere regler om dette kan gis i lagets vedtekter.

Styret kan bare nekte en andelseier som nevnt i § 13 annet, fjerde og femte ledd å fremleie boligen, dersom forhold ved fremleietakeren gir saklig grunn for nektelsen….»

Heller ikke ved godkjennelse av fremleie, vil det kunne legges vekt på etnisk bakgrunn. Men på samme måte som husleieloven, har ikke borettsloven noen generelle regler som stiller krav om saklighet ved utleierens valg av hvem som skal tilbys leiligheten. Det er derfor ikke noe til hinder for at en andelseier som skal fremleie sin leilighet, nekter å ta personer med en bestemt etnisk bakgrunn i betraktning.

Borettslovutvalget har lagt frem forslag til ny lov om boligbyggelag (lov om bustadbyggjelag) og ny borettslov (lov om burettslag) i NOU 2000: 17. Borettslovutvalget har i begge lovene foreslått en ny regel som fastsetter et forbud mot diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse og rase m.m. innenfor lovens virkeområde. Det dreier seg likevel fortsatt bare om forbud mot at styret og generalforsamlingen diskriminerer, ved fastsettelse av vedtekter og godkjenning av andelseier eller fremleier. De disposisjoner den enkelte andelseier foretar, omfattes ikke av reglene.

I utkast til lov om bustadbyggjelag heter det i § 1-4 Forbod mot diskriminering:

«(1) I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til truvedkjenning, rase, hudfarge, språkkunnskapar, nasjonalt eller etnisk opphav eller homofil legning, leveform eller orientering, og slike omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller gjevast vekt ved tildeling av bustad.

(2) Om skadebotansvar for ulovleg diskriminering gjeld vanlege skadebotreglar».

Paragrafen inneholder et forbud mot diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, etnisk opprinnelse m.m. Boligbyggelovutvalget viser til at det i dag ikke er helt klart hvor langt straffereglene mot diskriminering rekker når det gjelder boligforhold, men at diskriminerende vedtektsbestemmelser må være ugyldige på ulovfestet grunnlag. Utvalget gir også uttrykk for at vanlige erstatningsregler må kunne føre til ansvar for diskriminering. Det anses likevel hensiktsmessig å presisere både et diskrimineringsforbud og muligheten for erstatning i boliglovgivningen. 15

Paragraf 1-4 tar i første ledd utgangspunkt i straffereglene mot diskriminering, jf. straffeloven § 349 a. I tillegg til de diskrimineringsgrunnlagene som er omfattet av straffereglene, har utvalget tatt med språkkunnskaper som ulovlig diskrimineringsgrunnlag. Det er i flere sammenhenger relevant å kreve visse språkkunnskaper, men utvalget kan likevel vanskelig tenke seg situasjoner der språkkunnskaper kan være relevante i boligbyggelag eller borettslag. 16 Det pekes samtidig på at boligbyggelag og borettslag ikke har noen plikt til å skaffe vedtekter eller informasjon på andre språk enn norsk.

I utkastet til ny borettslov er det i § 1-5 tatt inn en bestemmelse om forbud mot diskriminering, som i hovedsak svarer til § 1-4 i utkastet til lov om boligbyggelag. Regelen er aktuell i forhold til eventuelle vilkår for å være andelseier, godkjenning av ny andelseier eller bruker (fremleietaker) og i forhold til regler om og praktisering av forkjøpsrett. 17 Det er også her i annet ledd vist til alminnelige erstatningsregler.

Utkastet til lov om burettslag § 1-5 Forbod mot diskriminering lyder:

«(1) I vedtektene kan det ikkje setjast vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til truvedkjenning, rase, hudfarge, språkkunnskapar, nasjonalt eller etnisk opphav eller homofil legning, leveform eller orientering, og slike omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller brukar eller gjevast vekt ved bruk av forkjøpsrett.

(2) Om skadebotansvar for ulovleg diskriminering gjeld vanlege skadebotreglar.»

Forslaget har vært ute til høring og behandles nå videre i Kommunal- og regionaldepartementet med sikte på at det skal legges frem odelstingsproposisjon høsten 2002. Departementet arbeider også med spørsmålet om å fremme forslag om tilsvarende endringer i husleieloven og eierseksjonsloven.

5.4.5 Generelle forvaltningsrettslige prinsipper som gir vern mot forskjellsbehandling på etnisk grunnlag

Innen den offentlige forvaltning treffes det en stor mengde vedtak som får inngripende betydning for enkeltpersoner. Som noen ganske få eksempler kan nevnes avgjørelser av søknader om sosialstøtte eller trygd, byggesøknader, og ansettelse i offentlige stillinger. Det gjelder en rekke rettslig bindende prinsipper for utøvelse av forvaltningsmyndighet. Disse medfører blant annet at forvaltningen ikke står fritt til å vurdere hvilke hensyn som skal tillegges vekt. De prinsippene som må legges til grunn for forvaltningens behandling og avgjørelse, vil innebære et vern mot diskriminering på etnisk grunnlag i en rekke forskjellige sammenhenger.

De begrensningene forvaltningen er underlagt, følger dels av en fortolkning av de lover som gir kompetansegrunnlaget for forvaltningens utøvelse av myndighet, og dels av ulovfestede prinsipper. Spørsmålene om innholdet og betydningen av de relevante prinsippene er mye omhandlet i juridisk teori. Utvalget viser bare kort til noen hovedpunkter for å synliggjøre hvordan slike prinsipper vil kunne gi et vern mot etnisk diskriminering, med utgangspunkt i et par sentrale juridiske fremstillinger.

Frihagen fremhever at vedtak må bygge på saklige hensyn, og at like saker må behandles likt. 18 Det må ikke tas utenforliggende og ulovlige hensyn, og det må ikke foretas noen usaklig forskjellsbehandling. Han viser til at det i enkelte tilfeller uten videre vil fremstå som forkastelig å legge vekt på visse hensyn, og nevner som eksempel å nekte en enkelt dispensasjon fra lukningsvedtektene på grunn av vedkommendes hudfarge eller religiøse oppfatning. Videre fremholder han at hva som er saklig og hva som er likt, ellers gjerne vil gi spillerom for tvil, og at problemet lett glir over i en vurdering av hva som er urimelig å forskjellsbehandle. Reglene om utenforliggende hensyn og usaklig forskjellsbehandling vil ligge nær opp til hverandre.

Eckhoff viser til noen typer av hensyn som i normaltilfeller vil måtte oppfattes som utenforliggende og derved ulovlig å legge vekt på. 19 Han viser konkret til at saklighetshensyn i mange tilfeller tilsier at det ikke tas hensyn til slike personlige kjennetegn ved parten som for eksempel kjønn, rase, religion, politisk holdning, medlemskap i en organisasjon eller lignende.

Det må på denne bakgrunn være klart at innen forvaltningen vil en person ikke kunne behandles annerledes og dårligere enn andre på grunn av sin etniske bakgrunn. Det vil som den store hovedregel ikke være tillatt å la slike personlige kjennetegn som hudfarge, etnisk opprinnelse mv. spille inn ved forvaltningens vurderinger og avgjørelser.

Problemet vil likevel være å ta stilling til i hvilke tilfeller forskjellsbehandling er henholdsvis saklig og usaklig. Det samme problemet er vist til foran i forbindelse med arbeidsmiljøloven § 55 A og ansettelser, hvor det også er gitt noen eksempler (se kap. 5.4.1).

5.5 Strafferettslig vern mot etnisk diskriminering

5.5.1 Rasistiske ytringer, straffeloven § 135 a

Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 135 a første ledd første punktum lyder:

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.»

Det følger av straffeloven § 135 a annet ledd at også tilskyndelse eller medvirkning til handlingen er straffbart.

Formålet med bestemmelsen er primært å forsvare offentlige interesser, men den er også ment å skulle gi et visst vern for det enkelte individ mot rasistisk trakassering.

Straffebudet omfatter ytringer som er fremsatt offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten. Dette innebærer at ytringer i private samtaler ikke rammes uten at innholdet spres til allmennheten. Begrepet «uttalelse» i straffebudet omfatter både skriftlige og muntlige utsagn. Begrepet «annen meddelelse» omfatter for eksempel bilder eller andre symbolske handlinger. Dette er bl.a. slått klart fast i en kjennelse fra Høyesterett, Rt. 1994 s. 768, hvor overtredelsen av str. § 135 a bestod i at en person etter å ha sett en film om Ku Klux Klan hadde snekret sammen og tent på et trekors, og en times tid senere knuste glassdørene til en forretning som tilhørte en pakistaner, og skrev «KKK» og «Pakkis» på veggen. Retten la til grunn at skadeverket i kombinasjon med skriving av slike ord og uttrykk var en «uttalelse eller annen meddelelse» og at handlingen lå i kjerneområdet for § 135 a.

Bestemmelsen fikk i hovedsak sin utforming i 1970, og ble innført som følge av Norges tiltredelse til FNs rasediskrimineringskonvensjon. Ved vurderingen av straffebudets rekkevidde, vil det måtte foretas en avveining mot ytringsfriheten som er grunnlovsvernet gjennom Grunnloven § 100. Spørsmålet om forholdet til ytringsfriheten er nærmere behandlet i kap. 11.2, hvor det også gjøres rede for en del sentrale høyesterettsdommer. Dette spørsmålet og de aktuelle dommene blir derfor bare ganske kortfattet behandlet her, og det vises til kap. 11.2 for en mer inngående redegjørelse og drøftelse.

Det er reist få straffesaker etter § 135 a. Statistisk Sentralbyrå har statistikk over anmeldelser for rasediskriminering og etterforskning i slike saker, men denne statistikken omfatter også § 349 a om tilgang til varer og tjenester, i tillegg til § 135 a. Ifølge denne statistikken har antallet anmeldelser for rasediskriminering i årene 1991-1999 variert fra 34 i 1992 som det laveste antallet, til 66 i 1996 som det høyeste. I årene 1997-1999 var tallet henholdsvis 47, 45 og 38. I 2000 var tallet nede i 32, mens det i 2001 økte til 82. I følge samme statistikk ble det i 2000 foretatt etterforskning i 23 saker om rasediskriminering (av 32 anmeldte). Av disse ble 4 henlagt på grunn av mangel på opplysning om gjerningsperson, 12 ble henlagt på grunn av mangel på bevis, det ble tatt ut tiltale i 6 av sakene og 1 sak er kategorisert under påtaleunnlatelse og andre uoppklarte saker. 20 For at bestemmelsen skal kunne anvendes, må flere betingelser være oppfylt. Det må føres tilstrekkelig bevis for at ytringen retter seg mot en bestemt person eller gruppe, at den er fremsatt offentlig og at den innebærer en trussel, forhånelse, utsettelse for ringeakt e.l. Den vanskeligste vurderingen vil likevel ofte være knyttet til avveiningen mot ytringsfriheten. I de sakene som har vært oppe for Høyesterett har nettopp denne avveiningen stått sentralt. For å kunne beskrive dagens rettstilstand nærmere, er det nødvendig å redegjøre for hovedpunktene i de mest sentrale sakene Høyesterett har behandlet. De viktigste avgjørelsene er Rt. 1977 s. 114 (Hoaas-kjennelsen), Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevdommen), Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh-dommen) og Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus-kjennelsen). Alle disse avgjørelsene blir redegjort nærmere for i kap. 11.2, og her skal bare tas med et kort referat.

I saken i Rt. 1977 s. 114 (Hoaas-kjennelsen) var lektor Hoaas blitt dømt i lagmannsretten for overtredelse av § 135 a gjennom fremsettelse av diverse uttalelser i to aviser, blant annet om at jødene burde sendes ut av landet, eller «isoleres» i norske lokalsamfunn. Domfelte hevdet at hans uttalelser var meningsytringer av politisk eller ideologisk innhold som ikke kunne rammes av § 135 a fordi de ikke var gitt i en utilbørlig form. Høyesterett foretok en avveining av forholdet mellom § 135 a og den grunnlovsfestede ytringsfriheten, og kom til at domfellelsen ikke var i strid med bestemmelsen i Grunnloven § 100. Straffen var utmålt til 120 dagers betinget fengsel.

I en dom inntatt i Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevdommen) frifant Høyesterett, under dissens, innsenderen av et leserbrev og redaktøren for avisen der leserbrevet ble trykt. Leserbrevet uttrykte blant annet at pakistanere, tyrkere og arabere burde sendes tilbake til sine hjemland. I brevet tegnet innsenderen et meget fiendtlig bilde av disse folkegruppene og beskyldte dem for grov kriminalitet. Flertallet fant at leserbrevet ikke ble rammet av § 135 a, og viste blant annet til at virkningene ikke kunne antas å være så sterke eller oppstå hos så mange at grensen for det straffbare var overtrådt. Om forholdet til Grunnloven § 100 ble det fremholdt at denne måtte være bakgrunn og ledetråd for tolkningen av straffeloven § 135 a.

I dommen inntatt i Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh-dommen) kom Høyesterett til at aksjonsleder for «Aksjonen mot skadelig innvandring i Norge» hadde overtrådt § 135 a ved å spre løpesedler som inneholdt kraftige angrep mot islam, og som tok sterkt til orde mot innvandring i Norge av fremmedarbeidere med tilhørighet til islam. Vivi Krogh hadde blitt dømt i herredsretten til 120 dagers betinget fengsel og anket saken til Høyesterett. Høyesterett forkastet anken over lovanvendelsen, men satte under dissens straffen ned til 60 dagers betinget fengsel.

Høyesterett la til grunn at en del av uttalelsene, blant annet angrep på islamsk religion og kultur samt om forholdene i islamske land, ikke ble rammet av § 135 a. Uttalelser som rettet seg direkte mot de muslimske innvandrere her i landet, deres egenskaper og adferd, ble likevel samlet sett på som en overtredelse av bestemmelsen.

Høyesteretts praksis til og med Vivi Krogh-­dommen kan oppsummeres slik at Hoaas-saken gikk langt i å begrense ytringsfriheten, mens Høyesterett i leserbrevdommen inntok et mer liberalt syn, som kan sies å «strekke» grensen for hvilke ytringer som er straffrie. Vivi Krogh-dommen kan synes å ligge et sted mellom disse to dommene, jf. også Gro Nystuen som sier om dette: «I Vivi Krogh-dommen virker det som Høyesterett kommer til et slags «mellomstandpunkt» i forhold til de to foregående dommene.» 21

Kravene til hva som regnes for ringeakt synes å bli satt høyere i leserbrevdommen og Vivi Krogh-dommen enn i Hoaas-kjennelsen. Samtidig går Høyesterett i Vivi Krogh-dommen lengre enn tidligere i å se på helheten og den indre sammenhengen i ytringene.

Også i plenumskjennelsen inntatt i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus-kjennelsen), stod spørsmålet om forholdet til ytringsfriheten sentralt. I tillegg var det spørsmål om forståelsen av begrepet «gruppe av personer» i § 135 a og i hvilken grad bestemmelsen kom til anvendelse når de rasistiske ytringene var rettet mot store og mer ubestemt angitte grupper.

I denne saken kom Høyesterett under dissens (12-5) til at ytringsfriheten måtte vike i forhold til vernet mot rasistiske ytringer i straffeloven § 135 a. Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens dom på 60 dager betinget fengsel. Saken gjaldt den ansvarlige leder for et politisk parti, Hvit Valgallianse, som hadde distribuert partiprogrammer der hovedpunktet gikk ut på å bevare det norske folkets etniske sammensetning. Som ledd i å oppnå dette var det foreslått stans i innvandringen, stans i adopsjon av utenlandske barn, og hjemsendelse. Alle utlendinger som var kommet til Norge etter 1975, eller «fjernkulturelle» etter 1960, skulle hjemsendes. De som av forskjellig grunner ikke kunne hjemsendes, skulle få bli i Norge på betingelse av at de lot seg sterilisere. Videre anførte programmet at de som likevel ble gravide i Norge måtte tvangsabortere. Etter partiprogrammet ble kun personer med minst tre norske besteforeldre ansett som norske.

Høyesterett (flertallet) viste til at utsagnene måtte ses på samlet og partiprogrammet vurderes som helhet. De mente at utsagnene fremstod som en åpenbar nedvurdering av dem som partiet ønsket ut av landet, og at det ble lagt opp til ekstreme virkemidler som innebar en alvorlig krenkelse av menneskeverdet til den enkelte. Høyesterett mente det ikke kunne være tvil om at utsagnene var uttrykk for sterk ringeakt. Retten drøftet også kriteriet «gruppe av personer» i § 135 a. Retten mente at programmet sett i sin helhet viste at det var den mørkhudete del av befolkningen det ble tatt sikte på. Dette er en stor befolkningsgruppe, men retten ga uttrykk for at betydningen av bestemmelsen ville bli vesentlig svekket dersom den ikke også ble ansett for å beskytte grupper av en slik størrelse og sammensetning som det her var tale om.

Høyesteretts kjennelse ble av Kjuus forsøkt brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I beslutning 17. mars 2000 ble saken avvist av Domstolen, og det ble vist til at den ikke kunne se at det forelå noe brudd på bestemmelsene i EMK. 22

Gjennom Kjuus-kjennelsen har Høyesterett gjort vernet mot rasistiske ytringer sterkere, i hvert fall for så vidt gjelder større grupper. Høyesterett la til grunn at også store minoritetsgrupper nyter et vern, endog i forhold til ytringer fremsatt i et partiprogram. Politiske uttalelser og synspunkter som kommer til uttrykk i partiprogram vil vanligvis anses for å ligge i ytringsfrihetens kjerneområde, men blir uttalelsene grove nok vil ifølge denne avgjørelsen likevel straffeloven § 135 a slå gjennom. 23

Se ellers kap. 11.2.3.3 for en nærmere analyse av rettspraksis vedrørende forholdet til ytringsfriheten. 24

En side ved strl. § 135 a som ikke bød på problemer i de nevnte sakene, er fortolkningen av kravet om at ytringen må være fremsatt offentlig. Dette spørsmålet har vært oppe i en nyere underrettsdom som har vært mye omtalt i media, den såkalte Beheim Karlsen-saken (dom fra Indre Sogn heradsrett av 21. mai 2001 i sak nr. 00-000161 M). De to tiltalte ble her frifunnet for tiltalepunktene vedrørende overtredelse av § 135 a. Den ene var tiltalt etter denne bestemmelsen for ved en rekke anledninger å ha forhånet fornærmede på grunn av hans hudfarge og etniske opprinnelse. Retten la til grunn at til sammen 8-9 personer hadde hørt tiltalte komme med ytringer som måtte karakteriseres som rasistisk eller nedsettende omtale av fornærmede, på grunn av hans etniske opprinnelse. Uttalelsene hadde falt inne i en privat bolig, og aldri med mer enn 2-3 personer til stede om gangen. Under disse omstendighetene mente retten at uttalelsene ikke var fremsatt offentlig eller spredt blant allmennheten, og lovens vilkår var da ikke oppfylt. Retten viste også til at det er et vilkår for domfellelse etter § 135 a at tiltalte har handlet forsettlig, og tolket dette slik at det måtte ha vært tiltaltes «vilje at dei rasistiske utsegnene skulle kome ut til ålmenta». Retten mente at det ikke var bevist noe slikt forsett hos tiltalte. Videre var begge tiltalt etter samme bestemmelse for offentlig å ha fremsatt trusler mot fornærmede mens de løp etter ham. Også på dette punktet ble det frifinnelse, og retten viste til at det bare var fornærmede samt ett vitne som hadde hørt truslene. At ropene falt på offentlig plass, var ikke nok til at vilkåret om fremsettelse offentlig var oppfylt. Dommen ble påanket til lagmannsretten, men anken ble nektet fremmet.

I Sverige har bestemmelsen som tilsvarer den norske straffeloven § 135 a, Brottsbalken kapittel 16 § 8, blitt tolket videre av svenske domstoler enn straffeloven § 135 a har blitt av norske domstoler. Blant annet ble teksten «Zigenare får ej beträda campingen» på et skilt ved innkjørselen til en campingplass ansett som straffbart. 25 Teksten i seg selv ble ikke ansett å være en krenkende ytring om sigøynerne, men det lå indirekte i skiltet et uttrykk for negative påstander om folkegruppens egenskaper og opptreden. 26

Regjeringen fremmet høsten 2000 forslag om endringer i Grunnloven § 100, jf. St.meld. nr. 42 (1999-2000). Til grunn for forslaget ligger Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, jf. NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», hvor det ble foreslått endringer i både Grunnloven § 100 og straffeloven § 135 a. Blir endringene gjennomført, vil det medføre en innskrenkning av anvendelsesområdet for straffeloven § 135 a. Utvalget viser til kap. 11.2 der Ytringsfrihetskommisjonens forslag samt avgrensningen i gjeldende rett mellom ytringsfrihet og ulovlige rasediskriminerende ytringer etter straffeloven § 135 a er nærmere drøftet, og for øvrig til kap. 11.3 der utvalget drøfter mulige endringer i § 135 a.

5.5.2 Straffelovens alminnelige bestemmelser om ærekrenkelser

Også de alminnelige reglene om ærekrenkelser vil, i hvert fall i teorien, kunne gi et vern mot å bli utsatt for krenkelser på etnisk grunnlag. Straffeloven § 246 lyder:

«Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»

Videre heter det i straffeloven § 247:

«Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.»

Utvalget antar at bestemmelsene i praksis har hatt liten betydning i relasjon til krenkelser knyttet til etnisk opprinnelse. Dette har blant annet sammenheng med påtalereglene, som innebærer at ærekrenkelser bare påtales av det offentlige når det begjæres av den fornærmede og finnes påkrevd av allmenne hensyn, eller når krenkelsen er rettet mot en ubestemt krets eller et større antall personer og allmenne hensyn tilsier påtale (straffeloven § 251). Det reises generelt få saker etter ærekrenkelsesbestemmelsene. Dersom en sak anmeldes, men påtalemyndigheten mener at allmenne hensyn ikke tilsier påtale, vil fornærmede ha mulighet til å reise privat straffesak. Dette skjer likevel svært sjelden. De prosessuelle reglene gjør det tungvint for en privatperson å reise straffesak, og i tillegg vil det på grunn av reglenes materielle innhold ofte være stor usikkerhet vedrørende muligheten til å få en domfellelse.

Det er for øvrig noe uklart i hvilken grad bestemmelsene kan anvendes ved krenkelser som er rettet mot større minoritetsgrupper, som for eksempel pakistanere i Norge. I §§ 246 og 247 omtales «en annens æresfølelse» og «en annens gode navn og rykte» osv. I påtaleregelen i § 251 forutsettes det at det kan være grunnlag for å reise sak også om ærekrenkelsen «er rettet mot en ubestemt krets eller et større antall personer». I teorien har det vært uenighet om hvor stor betydning denne påtalebestemmelsen har ved avgrensningen av hvem som er vernet etter §§ 246 og 247. Jo Hov, Fornærmedes stilling i straffeprosessen, Bergen 1983, legger til grunn at også større grupper av en bestemt nasjonalitet eller rase vil være omfattet av vernet (s. 92-94). Anders Bratholm og Johs. Andenæs, Spesiell strafferett, 2. utg. Oslo 1990 er langt mer restriktive, og gir uttrykk for at straffeloven § 251 må fortolkes på bakgrunn av den begrensning som ligger i uttrykket «en annen» i §§ 246 og 247 (s. 140). Samtidig kan § 251 i seg selv være et moment ved fortolkningen av nettopp dette begrepet, slik at uttrykket «en annen» får et noe videre innhold enn det ellers ville hatt. De mener likevel kretsen må være «så liten at uttalelsen rammer omtrent med samme styrke som om den var rettet mot en enkeltperson». Den mest omfattende behandlingen foretas av Henry John Mæland, Ærekrenkelser, Bergen 1986 (på s. 105-110). Han konkluderer med at det ikke kan sies generelt at uorganiserte og ubestemte kretser faller utenfor vernet, men at dette må avgjøres i det enkelte tilfelle etter et konkret skjønn. Han gir samtidig uttrykk for at det vil være å strekke bestemmelsene for langt å si at en befolkningsgruppe som for eksempel pakistanere er vernet, noe det ser ut til at Jo Hov gjør, og viser til at det her vil være straffeloven § 135 a om rasistiske ytringer som eventuelt vil kunne komme til anvendelse.

Utvalget legger etter dette til grunn at ærekrenkelser rettet mot en ubestemt krets kan være omfattet av vernet, men foretar ikke noen nærmere drøftelse av hvor langt dette vernet rekker.

Ettersom ærekrenkelsesbestemmelsene ikke i noe fall synes å bli anvendt i praksis verken ved krenkelser av enkeltpersoner eller større kretser på etnisk grunnlag, kan det konstateres at bestemmelsene i hvert fall ikke gir minoritetene noe effektivt vern. Utvalget har likevel ikke sett anledning til å gå inn på noen nærmere drøftelse av muligheten for å forbedre dette vernet verken gjennom eventuelle endringer av de alminnelige ærekrenkelsesbestemmelsene eller av de prosessuelle reglene i forbindelse med ærekrenkelsessaker.

En annen side ved ærekrenkelser på etnisk grunnlag, er spørsmålet om hvor langt den som blir krenket kan gå i å «ta igjen» uten å bli straffet. Dette reguleres i straffeloven § 228 tredje ledd, som lyder:

«Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.»

At denne siste bestemmelsen kan være relevant i den aktuelle sammenhengen, fremgår av et eksempel som refereres i SMEDs rapport Underveis mot et bedre vern 2000 s. 90-91. Det vises her til en dom fra Haugesund byrett av 8. august 2000, hvor en ungdom med innvandrerbakgrunn hadde henvendt seg til en gruppe etnisk norske ungdommer ute på byen og bedt om fyr. Da han ble avvist og kalt for en «jævla riskoker», reagerte han med å slå, med den følge at han ble tiltalt for legemsfornærmelse etter straffeloven § 228 første ledd. Retten uttalte blant annet at utsagnet «jævla riskoker» var en ærekrenkelse, og at tiltaltes slag da var en gjengjeldende legemsfornærmelse som kunne lates straffri etter straffeloven § 228 tredje ledd. Retten la særlig vekt på at provokasjonen var av rasistisk karakter.

5.5.3 Tilgang til varer og tjenester mm, straffeloven § 349 a

Straffeloven § 349 a setter straff for den som i ervervsmessig eller lignende virksomhet på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse eller homofili nekter en person varer eller tjenester eller adgang til offentlig sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre. Strafferammen er satt til bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt, kan straffes på samme måte.

Overtredelse av bestemmelsen er å anse som en forseelse. Bestemmelsen ble tilføyd samtidig med tilføyelsen av § 135 a i 1970, på bakgrunn av Norges ratifisering av RDK.

Nektelsen av varer eller tjenester må ha funnet sted i «ervervsmessig eller lignende virksomhet» for å omfattes av bestemmelsen. Hva som kommer inn under uttrykket «ervervsmessig eller lignende virksomhet» er lite kommentert i forarbeidene, men vil antagelig ikke by på store problemer i praksis. Når det gjelder avgrensningen av begrepet «varer og tjenester», gis det i Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer, tredje del, Oslo 1998, blant annet uttrykk for at boligforhold normalt ikke omfattes, da det under henvisning til lovforarbeidene fremholdes at en «bolig (fast eiendom) ikke er noen vare» (s. 104). Men dersom det dreier seg om formidling av boliger i ervervsvirksomhet, vil det dreie seg om tjenester slik at bestemmelsen kommer til anvendelse. Fra rettspraksis er utvalget bare kjent med én høyesterettsrettavgjørelse som omhandler bestemmelsen, og denne avgjørelsen gjelder nettopp boligformidling. Kjennelsen er inntatt i Rt. 1999 s. 1012 (Boligformidlingskjennelsen). En kvinne (A) var ilagt et forelegg for overtredelse av straffeloven § 349 a. Grunnlaget for forelegget var at hun hadde formidlet en liste for utleie av boliger der det var opplyst at enkelte boliger kun var tilgjengelige for norske i fast arbeid. Hun godtok ikke forelegget, og saken ble ført for retten. Hun ble frifunnet av byretten og av lagmannsretten, og påtalemyndigheten anket til Høyesterett over lovanvendelsen. Høyesterett forkastet anken enstemmig slik at frifinnelsen ble stående. I kjennelsen heter det blant annet om staffeloven § 349 a:

«Bestemmelsen retter seg mot en ervervsdrivende som på grunn av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, nekter en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. Den formidlervirksomhet som A etter byrettens bevisbedømmelse har drevet, var innholdsmessig noe annet enn de tjenester utleiere tilbød. Byrettens flertall la til grunn at hun bare presenterte de private utleieres tilbud for de boligsøkende.»

Høyesterett kom til at det ikke var støtte i verken lovens ordlyd eller forarbeider for at formidling av privat utleie var omfattet av bestemmelsen.

Saken ble brakt inn for FNs komité mot rasediskriminering (CERD) av Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), på vegne av den påstått fornærmede i saken. Komiteen avviste saken som for sent innkommet, men benyttet likevel anledningen til å oppfordre Norge til å iverksette tiltak for å forhindre muligheten for en slik praksis som det aktuelle boligformidlingsselskapet hadde fulgt (avgjørelse av 12. april 2000 i Communication No. 18/2000). CERD har også gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter i sine generelle kommentarer til Norges 15. periodiske rapport, og uttalt at personer som søker bolig på det private boligmarkedet ikke har noen adekvat beskyttelse mot rasediskriminering.

Hva angår diskriminering i samband med tilgang til utesteder finnes det lite rettspraksis. Slike saker vil kreve en straksetterforskning fra politiets side for å sikre bevis, noe som i praksis har vist seg vanskelig å gjennomføre. Utvalget har ikke hatt anledning til å foreta noen omfattende undersøkelse av hva som eventuelt måtte finnes av underrettspraksis, men kjenner i hvert fall til en sak om utestedsdiskriminering fra Oslo byrett (se også kap. 4.6.2). I dom av 19. april 2001 i sak nr. 00-09727 M/28, ble en Oslo-restaurant under dissens dømt til en bot på kr. 30.000 for å ha nektet en afrikaner adgang på grunn av hans hudfarge eller etniske opprinnelse. Rettens mindretall gikk inn for frifinnelse, da det ikke kunne ses bort fra at avvisningen var begrunnet i beruselse. Dommen, som er påanket, illustrerer de bevismessige problemene som vanligvis oppstår i slike saker.

Riksadvokaten har fremholdt overfor statsadvokatene at blant annet saker hvor det er spørsmål om overtredelse av § 349 a, «skal undergis en grundig behandling med streng og konsekvent straffeforfølgning» (blant annet i skriv av 05.07.99). Det ser altså likevel ikke ut til at det er reist mange saker etter denne bestemmelsen. Politiet har dog anledning til å ilegge virksomheter foretaksstraff i form av bot, slik at saken kun kommer for retten dersom boten ikke vedtas. Utvalget kjenner ikke til i hvilken grad slike bøter er ilagt og vedtatt. Utvalget vil i denne sammenheng også bemerke at vanskene med å bringe klarhet i spørsmålet om i hvilken grad § 349 a har vært benyttet, viser at det er behov for å forbedre straffesaksstatistikken.

Selv om bestemmelsen etter dette har vært brukt i noen tilfeller, må den hittil i hovedsak karakteriseres som en «sovende» bestemmelse.

Utvalget foretar i kap. 11.4 en vurdering av bestemmelsen og behovet for den, sett i sammenheng med utvalgets forslag til en ny lov med et generelt forbud mot etnisk diskriminering på alle samfunnsområder.

5.5.4 Skjerping av straffen ved rasistisk motiverte legemskrenkelser, trusler og tvang

I strafferetten vil siktedes motivasjon ofte være et vesentlig moment i straffutmålingen. Det vil si at i de tilfeller der en person er funnet skyldig i en straffesak, vil dennes hensikt eller holdninger kunne føre til at straffens art eller lengde blir påvirket. Det er alminnelig antatt at dersom det foreligger rasistisk motivasjon, dvs. en nedlatende eller fiendtlig holdning basert på hudfarge, etnisitet osv., som del av beveggrunnen for en straffbar handling, vil dette allerede etter de alminnelige retningslinjer for straffutmålingen kunne føre til en strengere straff enn om det ikke foreligger slik motivasjon. 27

Straffskjerpelse for rasistisk motivasjon krever ikke at siktede har en gjennomtenkt ideologisk eller politisk overbevisning – det kreves overhodet ingen ideologisk overbygning. Det er tilstrekkelig at fornærmedes etnisitet står som en vesentlig grunn til at handlingen blir begått, altså at det foreligger en årsakssammenheng mellom det forhold at siktede foretok handlingen på den ene side og fornærmedes etnisitet på den annen side. Et eksempel på straffskjerpelse ved rasistisk motivasjon i et tilfelle der i hvert fall en av de siktede ikke bygget på noen ideologisk eller politisk overbevisning gir Oslo tingretts dom av 17. januar 2002 i den såkalte Holmlia-saken. Denne avgjørelsen må anses for å gjenspeile gjeldende rett.

Straffeloven inneholder noen særskilte bestemmelser som hjemler strengere straff ved rasistisk motivasjon.

Straffeloven §§ 232 tredje punktum oppstiller rasistisk motivering blant de momentene som skal tillegges vekt ved avgjørelse av om en legemskrenkelse etter straffeloven §§ 228-231 er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Ifølge henvisning til § 232 tredje punktum i § 227 om trusler, vil rasistisk motivering også anses som en skjerpende omstendighet i relasjon til denne paragrafen. Tilsvarende gjelder etter § 222 om tvang.

Straffeloven § 232 tredje punktum lyder:

«…Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er rasistisk motivert, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling.»

Dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter skal fengsel alltid idømmes og strafferammen forhøyes.

Bestemmelsen om rasistisk motivering ble inntatt ved en tilføyelse i 1989. I lovforarbeidene heter det at bestemmelsen er tatt inn for å

«markere at myndighetene ser meget alvorlig på en del overgrep som har skjedd mot innvandrere, asylsøkere og flyktninger fra den tredje verden».

Det ble videre uttalt at den også ville kunne få betydning for voldshandlinger rettet mot for eksempel samer. 28

Det ble antatt i forarbeidene at bestemmelsen hadde en viktig markeringsfunksjon.

Etter det utvalget har kunnet bringe på det rene, er det lite rettspraksis knyttet til bestemmelsen om rasistisk motivering. Det er for øvrig vanskelig å skaffe oversikt over bruken av bestemmelsen, da dagens straffesaksstatistikk ikke fanger opp saker der denne bestemmelsen blir påberopt i tiltalen og anvendt. Så langt utvalget kjenner til foreligger det i det hele tatt sparsomt med opplysninger om praktiseringen av bestemmelsen.

Utvalget kjenner til tre høyesterettsavgjørelser som omhandler spørsmålet i relasjon til straffeskjerping etter § 232 tredje punktum. I dommen inntatt i Rt. 1994 s. 974 ble to menn, som på gjerningstidspunktet var 18 år, dømt etter straffeloven § 227 om trusler og § 352 om uforsiktig omgang med skytevåpen, til henholdsvis seks måneder og 90 dager ubetinget fengsel for å ha avfyrt et skudd med haglegevær mot vinduet i en leilighet der det befant seg innvandrere. Selv om verken tiltalebeslutningen eller domsgrunnene fra byretten anga hvilket straffbart foretagende det var truet med, lå det i selve situasjonen at de som oppholdt seg i leiligheten, måtte oppfatte skuddet som en alvorlig trussel om fremtidig angrep mot liv eller helbred.

I forhold til spørsmålet om overtredelsen av § 227 var «rasistisk motivert», jf. § 232 tredje punktum, anførte forsvareren at byretten syntes å ha lagt vekt på As medlemskap i en organisasjon som tar standpunkt mot innvandring i Norge, men at det ikke kunne være riktig at hans syn på innvandringsspørsmål i seg selv skulle bringe straffskjerpelsesregelen til anvendelse.

Førstvoterende uttalte om dette:

«Om et forhold skal henføres under § 232 tredje punktum, beror på en samlet vurdering av en rekke momenter, som for øvrig ikke er begrenset til dem som er særskilt oppregnet. I den foreliggende sak dreier det seg om en uprovosert handling med flere graverende trekk, og jeg finner i og for seg at straffskjerpelsesregelen må få anvendelse uten hensyn til spørsmålet om rasistisk motivering. Siden dette spørsmålet er reist, finner jeg likevel å burde bemerke at handlingen etter min oppfatning må anses rasistisk motivert. Når handlingen ble rettet mot en leilighet hvor det befant seg innvandrere, var det nettopp deres egenskap av innvandrere som var motivet. I tillegg til det som fremgår av byrettens domsgrunner, nevner jeg at A i en politiforklaring har uttalt at hans hovedmotiv «var at han ønsket å skremme innvandrere i X med å løsne skudd utenfor deres leilighet».

Det er etter min oppfatning ikke grunnlag for å tillegge ordene «rasistisk motivert» en så snever betydning som hevdet av forsvareren. Foranlediget av forsvarerens prosedyre skal jeg imidlertid bemerke at det selvsagt ikke kan anses straffskjerpende at domfelte var motstander av innvandring, eller at han deltok i en organisasjon for innvandringsmotstandere. Men når en person, med eller uten slike holdninger, utfører en straffbar handling rettet mot innvandrere og motivert i deres egenskap av innvandrere, må handlingen etter min mening klart anses rasistisk motivert i forhold til regelen i straffeloven § 232 tredje punktum.»

I Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 1992 s. 1001 ble en tidligere bøtelagt 24-årig mann dømt til 18 dager ubetinget fengsel for legemsfornærmelse med rasistisk motivering. Forholdet fant sted under militærtjeneste mens fornærmede sto naken under dusjen. I tilknytning til voldsanvendelsen kom tiltalte med rasistiske uttalelser overfor fornærmede slik som «din jævla svarting» og «dere tar jobbene fra oss».

Det kan også vises til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 1994 s. 1604, hvor to unge menn ble dømt for rasistisk motiverte trusler. Trusselhandlingen besto i brenning av kors midt på natten utenfor et bolighus der det bodde flyktningefamilier med barn, samtidig som det ble ropt «white power». Høyesterett uttalte blant annet at det var grunn til å reagere strengt «på grove trusler av denne karakter, ikke minst når de også gir inntrykk av å være rasistisk motivert». Dommene omfattet også flere andre forhold, og den ene ble dømt til 90 dager fengsel hvorav 45 dager betinget, og den andre til 120 dager fengsel hvorav 60 dager betinget.

Utvalget viser videre til en mye omtalt drapssak, «Holmlia-saken», som ble pådømt i Oslo tingrett 17. januar 2002 (sak nr. 01-09698 M/41). To personer ble dømt til henholdsvis 16 og 15 års fengsel for drap på en 15 år gammel gutt av utenlandsk opprinnelse. Det ble lagt til grunn at drapet var uprovosert og rasistisk motivert. En tredje person ble dømt til 3 års fengsel for medvirkning. Retten la til grunn at de tre gjerningspersonene dro ut på biltur med det uttalte formål å «ta utlendinger», og at dette betydde personer med «annen hudfarge og rase enn den typisk etniske norske». Retten var ikke i tvil om at handlingen var rasistisk motivert, og at bestemmelsen om særdeles skjerpende omstendigheter kom til anvendelse. Retten viste i denne sammenheng til at straffeloven § 233 i annet ledd omhandler de grovere drapstilfellene og skjerper strafferammen til fengsel i 21 år (mot 15 år for forsettlig drap etter første ledd), bl.a. når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Bestemmelsen i § 232 tredje punktum som sier at rasistisk motivering er ett av de forhold som har betydning ved avgjørelsen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, er ikke gitt anvendelse for § 233 om drap fordi strafferammen uansett ikke kan skjerpes utover 21 år. Retten mente likevel at de forholdene som er fremhevet i § 232 tredje ledd også måtte få betydning for fastleggingen av det tilsvarende begrepet i § 233 annet ledd. Dommen er anket.

Utvalget viser også til et par andre underrettsdommer hvor spørsmålet om rasistisk motivering har vært vurdert. I dom fra Kristiansand byrett av 23. mars 2001 i sak nr. 01-496 M/01, var en 17 år gammel gutt satt under tiltale for straffbare trusler etter straffeloven § 227 under særdeles skjerpende omstendigheter. Truslene var rettet mot en 12 år gammel somalisk gutt, og ble fremsatt inne i en kirke hvor 12-åringen hadde søkt tilflukt etter å ha blitt forfulgt av flere av tiltaltes kamerater. Tiltalte forklarte at han var motstander av innvandring og medlem av en nynazistisk gruppe. Han ble dømt for trusler. Retten vurderte om truslene var rasistisk motivert, men kom til at dette ikke var bevist. Grunnen til dette var at 12-åringen da han ble forfulgt hadde gitt uttrykk for at han «skulle hente somaliegjengen», og på bakgrunn av en episode året før da tiltalte var forsøkt stukket ned av en gjeng på 15 somaliere kunne retten ikke «se bort fra at han har blitt provosert av fornærmedes uttalelse, og at det i denne sammenheng ikke har vært avgjørende for tiltalte at den omtalte gjengen faktisk var somaliere».

Også i dom fra Indre Sogn heradsrett av 21. mai 2001 i sak nr. 00-000161 M («Beheim Karlsen-saken») var spørsmålet oppe. Den ene av de to tiltalte ble her blant annet dømt for legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter i form av rasistisk motivering. Det ble vist til at han hadde skallet til fornærmede to ganger, og etterpå sagt «han er berre ein liten neger», og «forbanna neger, kom deg vekk». Retten konstaterte at dette viste en rasistisk motivering. Begge de tiltalte ble videre dømt for rasistisk motiverte trusler. De hadde løpt etter fornærmede og ropt «drep ham» og «drep denne negeren», og retten var ikke i tvil om den rasistiske motivering. Dommen er for øvrig omtalt i kap. 5.5.1.

Som fremholdt er det vanskelig å fremskaffe sikre opplysninger om i hvilken grad spørsmål om rasistisk motivering har vært vurdert i rettspraksis. Utvalget vil derfor peke på behovet for at straffesaksstatistikken omfatter oversikt over bruken av denne bestemmelsen.

5.5.5 Skjerping av straffen ved rasistisk motivert skadeverk

En tilsvarende bestemmelse om skjerping av straffen ved rasistisk motivering, finnes i straffeloven § 292 annet ledd om skadeverk. Straffen skjerpes når skadeverket er grovt, og rasistisk motivering er ett av de forhold som kan føre til at skadeverket anses for grovt.

Bestemmelsen i § 292 annet ledd lyder:

«Ved avgjørelsen av om skadeverket er grovt skal det legges særlig vekt på om skaden er betydelig, om den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for nogens liv eller helbred, om handlingen er rasistisk motivert, om det er voldt avbrekk i den offentlige samferdsel, om skaden er voldt på grenseskjel mot naborike eller offentlig minnesmerke, samlinger eller gjenstander som er bestemt til alminnelig nytte eller pryd, eller som for allmennheten eller en større krets har historisk, nasjonal eller religiøs verdi.»

Utvalget kjenner ikke til noen høyesterettsavgjørelser som omhandler spørsmålet om rasistisk motivert skadeverk. Det kan likevel vises til en avgjørelse inntatt i Rt. 1991 s. 583 som angikk straffeutmålingen for tre av til sammen 14 domfelte i en dom fra Nord-Hedmark herredsrett av 6. juni 1989 i sak nr. 3/89. Dommen omfattet blant annet gjentatte tilfeller av grovt skadeverk mot en innvandrers forretning. Men skadeverket var ifølge dommen – som på dette punktet samsvarte med tiltalen – grovt fordi skaden var betydelig og fordi de skyldige vitende hadde voldt skade av velferdsmessig art. Det ble altså ikke direkte vist til rasistisk motivering som grunnlag for å si at skadeverket var grovt, selv om retten sier at handlingene hadde et «rasistisk tilsnitt».

I en dom fra Oslo byrett (dom av 12. mai 2000 i sak nr. 00-00536 M/44), ble tre personer tiltalt for å ha tent på en kebab-kiosk og et annet gatekjøkken/kiosk på Holmlia i Oslo. Kioskene var drevet av innvandrere. Retten fant det ikke bevist at handlingen var rasistisk motivert, men på grunnlag av andre omstendigheter ble de likevel dømt for grovt skadeverk. De tiltalte hevdet at grunnen til skadeverket var en oppfatning om at det ble solgt narkotika i kioskene, og at de ville skremme innehaverne for å få slutt på virksomheten. Retten viste til at de tiltalte var «tilknyttet et miljø som kan betegnes som ny-nazistisk/nasjonalistisk/ høyreekstremt», og som også var preget av rasistiske holdninger til innvandrere. Retten mente at ut fra de tiltaltes tilknytning til dette miljøet kunne det være nærliggende å anta at skadeverket var rasistisk motivert, men kom likevel under tvil til at det ikke forelå tilstrekkelige holdepunkter for dette. Det ble vist til at handlingene ikke var ledsaget av noen rasistiske ytringer, og at det ikke kunne ses bort fra at motivasjonen i hvert fall i det vesentlige var det anførte om narkotikasalg. Riksadvokaten har uttalt at det synes som det er stilt svært strenge krav til bevisene for rasistisk motivering i denne saken, og en politiavdelingssjef i Oslo har gitt uttrykk for at dommen viser hvor vanskelig det er å få dømt noen for rasisme i Norge (Aftenposten 31. januar 2001).

Spørsmålet kan selvsagt ha vært oppe også i andre underrettsdommer, uten at utvalget kjenner til dette. På samme måte som i relasjon til § 232 tredje punktum om rasistisk motiverte legemskrenkelser, fremgår det ikke av dagens straffesaksstatistikk om rasistisk motivering blir påberopt i tiltalen og anvendt som straffskjerpende moment i dommen. Det er derfor behov for forbedring av denne statistikken.

5.5.6 Organisasjoner - straffeloven § 330

Spørsmålet om forbud mot rasistiske og nazistiske organisasjoner dukker fra tid til annen opp i den offentlige debatt. I den forbindelse har straffelovens § 330 vært framhevet som en mulig hjemmel for å ramme slike organisasjoner. Blant annet ble dette gjort av Harbekutvalget i forbindelse med ratifiseringen av RDK.

Straffeloven § 330 lyder slik:

«Med Bøder eller med Hefte eller Fængsel inntil 3 Maaneder straffes den som stifter eller deltager i en Forening, der ved Lov er forbudt, eller hvis Formaal er Forøvelse af eller Opmuntring til straffbare Handlinger, eller hvis Medlemmer forplikter sig til ubetinget Lydighed mot nogen.

Er Foreningens formål at forøve eller opmuntre til Forbrydelser, kan Fængsel indtil 6 Maaneder anvendes.»

Bestemmelsen sier at det er straffbart å stifte eller delta i en organisasjon «der ved Lov er forbudt.» Den forutsetter altså at organisasjoner kan forbys, men er ingen selvstendig forbudshjemmel. Videre sies det at det kan være straffbart å stifte eller delta i en forening «hvis Formaal er Forøvelse af eller Opmuntring til straffbare Handlinger». Det vil etter regelen altså være mulig å straffeforfølge enkeltpersoner som stifter eller deltar i en organisasjon som har som formål å spre ulovlig rasisme, men ikke å forby vedkommende organisasjon. I praksis vil imidlertid straffeforfølgning av alle medlemmene i en organisasjon fungere som et forbud.

Der er imidlertid høyst usikkert om § 330 kan tillegges en slik rekkevidde at den vil kunne anvendes til i praksis å forby en organisasjon gjennom straffeforfølgning av medlemmene på grunn av medlemskapet. Forarbeidene til straffeloven 29 sier ingenting om § 330. Det finnes heller ingen høyesterettspraksis som vedrører bestemmelsen. Den ble ikke brukt under landssvikoppgjøret etter krigen i forbindelse med NS- medlemskap. Den ble heller ikke brukt i saken mot Nasjonalt Folkeparti i Oslo byrett i 1984.