21 Utkast til lov mot etnisk diskriminering og endringer i andre lover. Merknader til de enkelte bestemmelsene

21.1 Innledning

Utkastet til ny lov mot etnisk diskriminering er grundig begrunnet ovenfor i kap. 10 til 20, og det foreligger atskillig bakgrunnsmateriale i kap. 4 til 9. I dette kapittelet tar utvalget sikte på å sammenfatte argumentasjonen og gi kortfattede anvisninger på de viktigste tolkningsspørsmålene i lovutkastet. Det henvises løpende til de grundigere drøftelsene andre steder i innstillingen. For en fullstendig orientering om bakgrunnen for og innholdet i de ulike bestemmelser, henvises brukerne av innstillingen til disse andre kapitlene.

21.1.1 Lov mot etnisk diskriminering

Til § 1

Bestemmelsen klargjør og understreker betydningen av de viktigste formålene med loven. Selv om bestemmelsen ikke har et selvstendig materielt innhold, vil den kunne påvirke tolkningen av loven, ved at lovens øvrige bestemmelser blir lest i lys av formålet. I forhold til flere av lovens bestemmelser vil det være nærliggende å tillegge formålet betydelig vekt i tolkningen. Også når det gjelder bestemmelser som skal motarbeide etnisk diskriminering innenfor andre lovverk enn diskrimineringsloven, kan det være nærliggende å se hen til diskrimineringslovens formålsbestemmelse.

Lovutkastet gir direkte uttrykk for at formålet er å hindre etnisk diskriminering. Dessuten tar loven sikte på å sikre like muligheter og rettigheter for alle uavhengig av etnisitet. Dette siste betyr at loven er et virkemiddel for å fremme et mer overordnet formål, å legge til rette for likestilling mellom etniske grupper og personer som tilhører ulike etniske grupper i Norge.

Formålsparagrafen er nærmere omtalt i kap. 13.3.

Til § 2

Utkastets § 2 angir lovens virkeområde.

Første ledd bestemmer at loven gjelder på «alle samfunnsområder» med unntak for familieliv og personlige forhold. Familieliv er unntatt, dels fordi bevissituasjonen i saker om etnisk diskriminering innad i familien vil kunne være vanskelig, og dels fordi det uansett bør vises varsomhet med å gripe for sterkt inn i interne familiemessige anliggender. Samtidig vil etnisk diskriminering være langt mindre utbredt i nære familieforhold enn ellers i samfunnet. Utkastet skal leses i lys av at «familieliv» knytter seg til en smalt avgrenset personkrets, det vil si familiemedlemmer som står i et nært forhold til hverandre.

Loven vil ifølge utkastet heller ikke gjelde såkalte «personlige forhold». Også denne avgrensningen må tolkes snevert, til de rent private anliggender. Ingen former for tilbud av varer og tjenester til allmennheten er unntatt, her gjelder loven fullt ut. Dette gjelder også utleie av bolig, med unntak av utleie av rom i hus der utleieren selv bor.

Lovens saklige virkeområde er behandlet nærmere i kap. 13.2.2.

Annet ledd om lovens geografiske virkeområde er avgrenset på en tradisjonell måte, ved at alle områder under norsk jurisdiksjon er medtatt. Det betyr at loven også gjelder på Svalbard, på faste installasjoner over norsk kontinentalsokkel og skip som seiler under norsk flagg. Alle personer som oppholder seg innenfor områder under norsk jurisdiksjon er vernet, uansett statsborgerskap. Lovens geografiske virkeområde er nærmere beskrevet i kap. 13.2.1.

Til § 3

Lovutkastets § 3 er lovens sentrale materielle bestemmelse, som loven for øvrig er bygget opp omkring. Paragrafen inneholder lovens generelle diskrimineringsforbud og definerer nærmere hvordan begrepet diskriminering skal forstås når det brukes i loven. Den består av fire deler, nærmere bestemt det alminnelige diskrimineringsforbud (bokstav a), trakasseringsbestemmelsen (b), forbud mot instrukser om å diskriminere (c), samt en særskilt samvirkebestemmelse (d).

Bokstav a) første ledd nedlegger forbud mot å diskriminere noen på grunnlag av etnisitet. Begrepet «etnisitet» er et samlebegrep, som ofte blir definert ved hjelp av underbegreper som hudfarge, nasjonal opprinnelse, kultur, rase, religion osv. Det kan etter omstendighetene inneholde en lang rekke andre variabler, som avstamning, områdetilhørighet, klestradisjoner, språk, nær­ings­tradisjoner osv. Noen av kriteriene kan i seg selv være tilstrekkelige til at situasjonen kommer inn under lovens virkeområde, mens andre kriterier må ses i sammenheng for at dette skal være tilfelle. Det vil være opp til praksis å fastlegge det nærmere innhold i lovens etnisitetsbegrep.

Lovutkastets etnisitetsbegrep er fleksibelt – det betyr ikke nøyaktig det samme i alle relasjoner. Begrepet er dessuten knyttet til noe relasjonelt og subjektivt: Etnisitet eller etnisk identitet gir seg uttrykk i opplevelsen av ulikhet mellom folk som inngår i ulike grupper.

Det nærmere innholdet i etnisitetsbegrepet er utredet i kap. 13.4.

Bokstav a) første ledd oppstiller et forbud mot både direkte og indirekte diskriminering. Men­ings­innholdet i begrepene direkte og indirekte diskriminering går fram av § 3 bokstav a) annet og tredje ledd. I begge disse definisjonene må fjerde ledd trekkes inn – der er det presisert at den saklige forskjellsbehandling ikke utgjør diskriminering etter loven. Begrepet diskriminering brukes i loven synonymt med lovstridig forskjellsbehandling.

Annet ledd definerer den direkte diskriminering. Slik diskriminering foreligger når noen på grunn av sin etnisitet blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville bli behandlet i en tilsvarende situasjon.

Lovteksten benytter ordet «behandlet». Dette omfatter både positive handlinger og unnlatelser. I utgangspunktet omfatter det ikke ytringer.

Grensen mellom handlinger og ytringer er imidlertid ikke klar. I enkelte tilfeller vil en ytring, eksempelvis på grunn av konteksten den fremsettes i, omfattes av diskrimineringsdefinisjonen. Et eksempel er annonsering i presse, radio, TV eller på Internett. Slik annonsering vil rammes av kravet til behandling i annet ledd og til handling etc. i tredje ledd, jf. kap. 13.5.3.6. Et annet typetilfelle er instrukser om å diskriminere – den som (muntlig eller skriftlig) gir en instruks til underordnede eller andre om å diskriminere på grunnlag av etnisitet, vil ha foretatt en handling som faller inn under begrepet behandling i annet ledd, dersom instruksen blir tatt til følge slik at noen blir diskriminert på grunn av etnisitet. Vedkommende har da foretatt en handling som fører til at en person blir behandlet dårligere enn andre. Det faktum at handlingen skjer gjennom en muntlig eller skriftlig meddelelse fører ikke til at tilfellet faller utenfor lovens virkeområde. Instrukser er for øvrig behandlet i en egen bestemmelse, slik at det fremgår klart at instruksgivning også er etnisk diskriminering per se, det vil si også i tilfeller der ingen rent faktisk blir diskriminert som følge av instruksen, jf. § 3 bokstav c).

Selve behandlingen er beskrevet på tre måter. For det første vil det foreligge direkte diskriminering dersom noen blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon, og for det andre vil behandling som er dårligere enn den som allerede har forekommet overfor andre falle inn under direkte diskriminering (alternativet «er blitt» behandlet). Disse kriteriene er uproblematiske.

Definisjonen av direkte diskriminering rekker videre, til den tredje typen av tilfeller, der noen behandles dårligere enn andre ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Dette er en kategori av en annen art, idet forskjellsbehandling fingeres: Det foreligger ikke noen faktisk forskjellsbehandling, men om man sammenligner den som er gjenstand for behandlingen med en hypotetisk tredjemann, må behandlingen likevel anses som diskriminerende. Regelen er begrunnet bl.a. i effek­ti­vitets­hensyn.

Hvorvidt det foreligger eller ville foreligget en «tilsvarende situasjon» må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle, ut fra en sammenligning av situasjonen til den som hevder seg diskriminert med andres situasjon. Dersom det forekommer en dårligere behandling av vedkommende til tross for at det ikke foreligger noen saklig grunn til dette, må det vurderes om dette skyldes etnisitet. Kan dette gjøres sannsynlig, vil det i utgangspunktet foreligge direkte diskriminering etter § 3 bokstav a) annet ledd.

Det kreves ikke at gjerningspersonen har hatt til hensikt å diskriminere på grunnlag av etnisitet: Det er tilstrekkelig at det oppstår en diskriminerende virkning, og at denne skyldes fornærmedes etniske bakgrunn. Ettersom den diskriminerende part i slike tilfeller ikke trenger å ha hatt noe bevisst ønske om å diskriminere på grunnlag av etnisitet, blir denne diskrimineringsformen gjerne omtalt som ubevisst direkte diskriminering. Det som her rammes er holdninger, stereotypier osv. som gir seg uttrykk i diskriminerende handlinger mv., selv om gjerningspersonen ikke er seg bevisst at handlingene utgjør diskriminering på etnisk grunnlag.

Den nærmere redegjørelsen for hva som omfattes av § 3 bokstav a) annet ledd er gitt i kap. 13.5.2.2 bokstav b) og kap. 13.5.3.2.

Bokstav a) tredje ledd definerer begrepet indirekte diskriminering som en «handling, bestemmelse eller praksis som tilsynelatende er nøytral», når denne handlingen, bestemmelsen eller praksisen «fører til at personer som følge av sin etnisitet blir stilt dårligere enn andre».

Lovutkastet benytter ordet «handling». I prinsippet dekker dette også unnlatelser, i den utstrekning de øvrige kriterier er oppfylt.

Indirekte diskriminering kjennetegnes ved at det tilsynelatende ikke er noe formelt sett galt med den handling e.l. som blir foretatt. Handlingen, bestemmelsen etc. er formelt sett nøytral, men får i praksis en uforholdsmessig stor negativ eller uønsket virkning for visse etniske grupper, på usaklig grunnlag.

Som eksempel kan nevnes krav til klesdrakt på arbeidsplassen. Et formelt, nøytralt og objektivt krav til bekledning som kun rammer visse etniske grupper vil kunne utgjøre en indirekte diskriminering hvis bekledningskravet ikke er oppstilt på grunn av enkeltes etnisitet, men på bakgrunn av tilsynelatende nøytrale kriterier. Dersom kravet uten noen saklig grunn fører til at en eller flere personer innenfor en bestemt etnisk gruppe blir stilt dårligere enn andre, vil det foreligge indirekte diskriminering etter loven.

Det er vanskelig å trekke en grense mellom direkte og indirekte diskriminering. I forhold til forslaget til ny lov mot etnisk diskriminering vil imidlertid den praktiske betydning av dette skillet være sterkt begrenset: Både direkte og indirekte diskriminering er forbudt etter første ledd, og alle de sanksjoner som er knyttet til overtredelse av diskrimineringsforbudet i § 3 kan anvendes for begge de to diskrimineringstypene.

Indirekte diskriminering forutsetter at det foreligger en årsakssammenheng, ved at en tilsynelatende nøytral handling fører til at noen blir stilt dårligere enn andre som følge av sin etnisitet.

Det er i utgangspunktet tilstrekkelig for å fastslå indirekte diskriminering at en person eller gruppe av personer er stilt dårligere enn andre, og at dette skyldes etnisitet. Det kreves altså ikke at fornærmede stilles svakere enn andre på en kvalifisert måte – i denne henseende er kravene i annet og tredje ledd sammenfallende.

Bakgrunnen for og den nærmere begrunnelse for definisjonen av indirekte diskriminering er tema for kap. 13.5.2.2 bokstav c) og kap. 13.5.3.3.

Bokstav a) fjerde ledd inneholder et viktig begrensende moment i definisjonen av etnisk diskriminering: Når en handling eller unnlatelse har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende, og formålet med handlingen tilsier at den er nødvendig, vil det ikke foreligge diskriminering etter lovens definisjon.

Fjerde ledd inneholder flere kriterier, som alle må være oppfylt for at det ikke skal foreligge diskriminering til tross for at det objektivt sett foreligger en forskjellsbehandling som nevnt i annet og tredje ledd. Handlingen eller unnlatelsen må være saklig begrunnet. Det vil si at den bygger på et objektivt kriterium og har et fornuftig eller saklig formål. Saklighetskravet overlapper dermed i betydelig grad kriteriet om at formålet med handlingen tilsier at den er nødvendig. Forslaget bygger på at det må foreligge proporsjonalitet mellom mål og middel. Midlene må ikke gå uforholdsmessig langt eller virke uforholdsmessig sterkt i forhold til formålet med dem.

I kap. 13.5.3.4 gir utvalget en nærmere redegjørelse for § 3 bokstav a) fjerde ledd.

Bokstav b) nedlegger et forbud mot trakassering. Dette er en spesiell form for diskriminering, som gjerne gir seg uttrykk i langvarig eller gjentakende sjikanøs eller plagsom adferd. Trakasseringen kan anta ulike former, som vold, skadeverk, telefonsjikane, graffiti, dumping av søppel osv.

På samme vis som i bokstav a) er det kun den trakassering som skjer på etnisk grunnlag som rammes av loven; av ordene «på grunn av» følger det at det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen og fornærmedes etnisitet.

Trakassering kan forekomme som handlinger eller unnlatelser, og vil i disse tilfellene også kunne rammes av diskrimineringsbestemmelsene i bokstav a). Men trakasseringsbestemmelsen går videre, og omfatter også gjentatte eller vedvarende tilfeller av ytringer som er rettet mot noen på grunn av deres etnisitet. På dette punkt skiller trakasseringsforbudet seg fra det alminnelige diskrimineringsforbudet.

Utkastet setter som vilkår for at det skal foreligge trakassering, at handlingen må være rettet mot noen, dvs. mot en eller flere personer. Det er den personlige krenkelsen og fornedrelsen som gir grunnlag for en særskilt bestemmelse, og denne formen for diskriminering har en særlig personlig karakter. Dette går også fram av kriteriene som beskriver resultatet av trakasseringen, som er angitt som krenkende, skremmende osv., underforstått for den person som er gjenstand for trakasseringen.

Det er ifølge ordlyden tilstrekkelig at handlingen eller ytringen virker eller har som formål å virke krenkende på den måte bestemmelsen angir. Ordlyden er formet slik for å gjøre det klart at handlinger og ytringer ikke trenger å gi seg utslag i en bestemt virkning for at det skal forekomme trakassering: Trakasseringshensikt idet gjerningspersonen handler eller fremmer sin ytring er tilstrekkelig i seg selv. Det trenger heller ikke å ligge et bevisst formål bak handlingen eller ytringen – gjentatte eller vedvarende handlinger og ytringer som virker skremmende etc., vil i seg selv kunne utgjøre trakassering etter § 3 bokstav b). Kriteriene er altså alternative, ikke kumulative.

Handlingen eller ytringen må virke eller ha til formål å virke «krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende». Kriteriene skremmende og fiendtlig knytter seg i særlig grad til trusler om vold eller annet skadeverk. De øvrige virkningene i utkastet omfatter langt flere situasjoner.

De nevnte kriterier innebærer at det må en viss styrke til i den plagsomme adferden for at trakasseringsbestemmelsen skal komme til anvendelse. Terskelen er imidlertid ikke meget høy: Kriteriene krenkende, nedverdigende og ydmykende virkninger bør ikke tolkes for snevert. Det er tale om vedvarende eller gjentatte handlinger, og selv om ikke hver enkelt handling eller ytring tilfredsstiller kriteriene krenkende, nedverdigende eller ydmykende, vil de lett kunne få slike virkninger om man ser dem i sammenheng. Den vedvarende eller gjentakende plagsomme adferden vil i seg selv medføre at situasjonen lett blir uholdbar slik at trakasseringsbestemmelsen kommer til anvendelse.

Trakassering er forbudt, uten unntak. Mens det foreligger en innebygget saklighetsprøving i diskrimineringsdefinisjonen (§ 3 bokstav a) fjerde ledd) vil forbudet mot trakassering gjelde i alle tilfeller.

Trakasseringsbestemmelsen er nærmere om­hand­let i kap. 13.5.3.5.

Bokstav c) bestemmer at bokstav a og b gjelder tilsvarende for instruks om å diskriminere eller trakassere noen på grunn av etnisitet. Som nevnt vil slike instrukser i mange tilfeller kunne rammes av de alminnelige regler om diskriminering og trakassering. Utvalget ønsker imidlertid å gjøre det klart at en instruks blir rammet selv om den ikke har ført til noen konkret diskriminerende virkning, dvs. også når den kun er fremsatt av instruksgiveren uten at noen har foretatt den handlingen instruksen krever utført. I slike tilfeller vil handlingen være fullbyrdet fra instruksgiverens side, og det er rimelig å ramme disse tilfellene på samme måte som der instruksens innhold blir gjennomført.

Bestemmelsen er drøftet videre i kap. 13.5.3.7.

Bokstav d) gir en særregel om samvirke, som må ses i sammenheng med utkastets § 21 om straff for organisert rasistisk virksomhet. Straffebestemmelsen i § 21 gjelder tilskyndelse eller medvirkning til brudd mot § 3, når dette skjer i samvirke med andre eller gjennom organisert rasistisk virksomhet. Bestemmelsen i § 3 bokstav d) skal sikre at det sivilrettslige forbudet rekker minst like langt som det strafferettslige forbudet i § 21. Den nærmere grensedragning for hvilke tilfeller som faller under bestemmelsen er trukket i kap. 12.7-12.8 og kap. 13.5.3.8.

Til § 4

Lovens hoveddel handler om den såkalt «negative» siden av vernet om minoriteter og etniske grupper i norsk rett – forbud og påbud rettet mot enkeltpersoner, samt offentlige og private virksomheter, med sikte på å unngå diskriminering, dvs. at noen blir behandlet dårligere enn andre i samme situasjon på grunnlag av etnisitet.

Vernet om minoriteter og etniske grupper har også en «positiv» side. Både internasjonale menneskerettigheter og norsk rett hjemler særskilte ordninger som gir enkelte grupper eller personer fordeler i enkelte situasjoner. Dette er gjerne grupper og enkeltindivider som ville hatt svakere reelle muligheter i samfunnet dersom særordningene ikke fantes. Et eksempel på dette kan være minoriteter som vil få svakere muligheter til å opprettholde og utvikle sin egen kultur dersom de ikke får aktiv bistand fra staten. Et annet eksempel kan være kvotering av personer med minoritetsbakgrunn, for eksempel innen arbeidslivet. Positiv særbehandling blir i slike tilfeller iverksatt for å unngå reell ulikhet mellom gruppene eller for å utjevne bestående forskjeller mellom gruppene, ikke for å gi den særbehandlede gruppen reelt sett bedre muligheter enn andre grupper i samfunnet.

Utkastets § 4 innebærer at særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål ikke skal anses som diskriminering etter loven. Det innebærer at om en etnisk gruppe blir særbehandlet gjennom positive støttetiltak eller på annen måte, er dette tillatt, dersom siktemålet er å fremme like muligheter og rettigheter, eller i videre forstand å fremme likestilling mellom etniske grupper.

Annet punktum bestemmer at den positive særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd. Dersom særbehandling opprettholdes i slike tilfeller, vil det kunne føre til at den gruppen som blir særbehandlet får en særskilt gunstig stilling i forhold til andre etniske grupper. Da vil det lett kunne oppstå en forskjellsbehandling med motsatt fortegn enn opprinnelig. Uansett vil det ofte ikke være noen grunn til å opprettholde særordninger etter at likestilling mellom gruppene er oppnådd, idet begrunnelsen for særordningen da vil bortfalle.

Dette siste forutsetter imidlertid at situasjonen ikke pånytt forverrer seg etter at særordningen bortfaller. I slike tilfeller vil permanent særbehandling være tillatt, eksempelvis ved en permanent opprettholdelse av representative organer for urfolk (Sametinget), særlige språkregler osv. Slike permanente ordinger vil således ikke stå i strid med diskrimineringsloven.

Positiv særbehandling er behandlet grundigere i kap. 13.6.

Til § 5

Paragrafen innholder et forbud mot negativ gjengjeldelse i forbindelse med klage om etnisk diskriminering.

Forbudet retter seg mot den som iverksetter negative reaksjoner overfor noen som har reist klage om etnisk diskriminering eller har opplyst at slik klage vil bli fremsatt. Videre retter forbudet seg mot tilsvarende gjengjeldelse mot eventuelle vitner i diskrimineringssaken.

Første ledd første punktumfastsetter et generelt forbud mot negativ gjengjeldelse (represalie) i forbindelse med klage om etnisk diskriminering.

Med negativ gjengjeldelse menes alle former for ugunstig behandling eller ugunstige konsekvenser som kommer som en følge av at fornærmede enten har klaget eller planlegger å forfølge diskrimineringssaken. Tidspunktet for når den negative gjengjeldelsen iverksettes er ikke avgjørende, så lenge det er årsakssammenheng mellom den påstått diskriminerende handlingen, klagen og reaksjonen.

Hvilke handlinger som regnes som negative gjengjeldelser vil måtte bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak.

Forbudet retter seg i utgangspunktet mot enhver som gjør bruk av negativ gjengjeldelse. I praksis vil det nok først og fremst være aktuelt overfor den samme som påstås å ha utført den diskriminerende handlingen.

Den fornærmede i diskrimineringssaken er subjektet for vernet mot negativ gjengjeldelse. Det er imidlertid et vilkår for at vernet skal gjelde, at det er fremmet klage eller gitt uttrykk for at klage kan bli fremmet. Dersom det er reist sak for domstolene eller fremmet en klage for Diskrimineringstilsynet, vil klageren helt klart omfattes av vernet. Men også tilfeller hvor klagen er fremsatt internt i en virksomhet vil omfattes. Det å fremme klage omfatter i utgangspunktet et hvert skritt i retning av å få en avklaring i diskrimineringssaken, herunder forhandlinger eller kontakt med advokat eller tillitsvalgt. Er det ikke ennå tatt noen konkrete skritt til å fremme klage, må fornærmede som utgangspunkt på en eller annen måte ha gjort det kjent overfor den eller de som påstås å ha utøvd diskrimineringen, at det kan komme til å bli fremmet en klage. Etter omstendighetene vil også den som kun gir uttrykk for å ha vært utsatt for etnisk diskriminering, kunne omfattes av vernet, selv om vedkommende ikke har gitt direkte uttrykk for å ville ta formelle skritt i saken. Se også kap. 13.7.2.

Første ledd annet punktum fastsetter at forbudet mot negativ gjengjeldelse ikke gjelder i de tilfellene hvor klageren (fornærmede) har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med klagen. Begrunnelsen for denne bestemmelsen er et ønske om å unngå at det framsettes falske eller useriøse klager eller anklager.

At klageren har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med klagen, innebærer at klageren må ha forstått at den påstått diskriminerende handlingen ikke omfattes av diskrimineringsforbudet i lovens § 3. For det tilfellet at vedkommende på tross av dette likevel velger å gå til skritt for å forfølge saken, ved å fremme klage eller gi uttrykk for at klage vil bli fremmet, vil eventuelle negative gjengjeldelser fra den påstått diskriminerende part ikke omfattes av forbudet mot negativ gjengjeldelse. Men har klageren utvist en mindre grad av uaktsomhet, gjelder vernet mot negativ gjengjeldelse uavhengig av det endelige utfallet av selve diskrimineringssaken.

Annet ledd fastsetter at vernet mot negativ gjengjeldelse også gjelder i forhold til eventuelle vitner i saken. Med vitner menes enhver som kan bidra til å opplyse diskrimineringssaken. Det vil si at vitnebegrepet ikke er begrenset til vitner i en rettssak, men skal tolkes vidt. Både øyenvitner og andre som kan bidra med opplysninger som er relevante for diskrimineringssaken vil omfattes. For at et vitne skal omfattes av vernet mot negativ gjengjeldelse, må vedkommende ha avgitt opplysninger i diskrimineringssaken, eller det må ha blitt gjort kjent at vedkommende vil komme til å gi opplysninger i saken.

Vurderingen av hva som regnes som grov uaktsomhet etter annet ledd er den samme som etter første ledd annet punktum. Vitnet må ha forstått at den påståtte diskriminerende handlingen ikke omfattes av diskrimineringsforbudet.

Forbudet mot negativ gjengjeldelse er behandlet nærmere i kap. 13.7.

Til § 6

Første ledd gir anvisning på en såkalt delt bevisbyrde i alle sivile saker hvor det er spørsmål om brudd på lovens forbud mot diskriminering i § 3. Dette gjelder enten saken føres for de håndhevende organer som er omhandlet i § 9, eller for domstolene. Tilsvarende bestemmelse gjelder i saker om diskriminering ved ansettelse etter ar­beids­miljøloven § 55 A etter lovendring av 4. mai 2001 nr. 15, og etter likestillingsloven for saker vedrørende ansettelse og arbeidsforhold.

I første omgang blir det spørsmål om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering i strid med loven. Den som reiser saken vil ha bevisbyrden for dette. Det sies ikke at saksøker må »påvise» slike omstendigheter (som for eksempel i arbeidsmiljøloven § 55 A), da en slik formulering kan gi inntrykk av at det stilles spesielt strenge krav til dokumentasjon. De opplysningene som foreligger, kan være fremskaffet av saksøkeren, eller av tilsynet etter at saken er tatt til behandling der. Det avgjørende er at de faktiske omstendighetene gir grunn til å tro at det foreligger et lovstridig forhold, uansett hvem som har fremskaffet opplysningene om disse omstendighetene. I for eksempel ansettelsessaker vil de aktuelle omstendighetene kunne være at den som reiser saken og som har etnisk minoritetsbakgrunn, har søkt en stilling uten å få den, at vedkommende er den formelt best kvalifiserte og at den som fikk stillingen er etnisk norsk.

Dersom de foreliggende omstendighetene er av en slik art som bestemmelsen gir anvisning på, vil diskriminering anses bevist med mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at det likevel ikke foreligger noe lovstridig forhold. Bevisbyrden går gjennom dette over på den innklagede part. Kravet til sannsynliggjøring innebærer at det må anses mer enn 50 % sannsynlig at det ikke har funnet sted noen diskriminering. Dersom det foreligger absolutt tvil etter at den innklagede har fremlagt sine beviser, slik at det ikke foreligger noen overvekt av sannsynlighet i noen retning, vil denne tvilen gå ut over innklagede. Resultatet vil da bli at diskriminering anses bevist.

Etter annet ledd gjelder regelen om delt bevisbyrde også i saker om negativ gjengjeldelse etter § 5. I disse tilfellene er situasjonen at en person har fremmet eller gitt uttrykk for å ville fremme en klage med påstand om at vedkommende har vært utsatt for diskriminering i strid med loven. Det kan også være en person som har gitt eller vil gi opplysninger som vitne i saken. Den som angivelig er ansvarlig for den påstått lovstridige handlingen, har som følge av dette iverksatt en eller annen form for negativ gjengjeldelse i strid med det uttrykkelige forbudet i § 5. Når fornærmede som det neste trinn fremmer klage over denne gjengjeldelsen, er dette noe annet enn å fremme klage over selve det diskriminerende forholdet. Situasjonen omfattes da ikke av bevisbyrderegelen i § 6 første ledd. Etter den særlige bestemmelsen i annet ledd vil likevel tilsvarende regler gjelde. Dette innebærer at den som fremmer klagen i første omgang har bevisbyrden på vanlig måte. Bevisbyrden vil gå over på den andre part dersom det fremlegges opplysninger om faktiske omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted en negativ gjengjeldelse i strid med § 5. Dette vil være opplysninger om at det på en eller annen måte er tatt opp en sak om etnisk diskriminering, og at den som har påberopt seg å være diskriminert, eventuelt et vitne i saken, i ettertid har blitt utsatt for en ugunstig behandling fra den som påstås å ha diskriminert. Når disse opplysningene ut fra omstendighetene gir grunn til å tro at det har funnet sted en negativ gjengjeldelse i lovens forstand, går bevisbyrden over på den innklagede som da må sannsynliggjøre at det likevel ikke har vært noen årsakssammenheng mellom klagen/vitneopptredenen og den påfølgende ugunstige behandlingen, eventuelt at behandlingen likevel ikke er av en slik art at den kvalifiserer som negativ gjengjeldelse etter § 5.

Reglene om bevisbyrde er nærmere omhandlet i kap. 13.8.

Til § 7

Bestemmelsen tilsvarer arbeidsmiljøloven § 55 A fjerde ledd, vedtatt ved lovendring av 4. mai 2001 nr. 15, og likestillingsloven § 4 tredje ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en arbeidssøker som føler seg forbigått, vanskelig kan vurdere om det foreligger en overtredelse av forbudet mot diskriminering når vedkommende ikke er kjent med kvalifikasjonene til den som ble ansatt. Når arbeidsgiveren har plikt til å gi opplysninger om dette, vil det være lettere å ta stilling til om det er grunnlag for å reise sak. Det vil videre kunne gi arbeidssøkeren en mulighet til å oppfylle sin bevisbyrde som går ut på å legge frem opplysninger om faktiske omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har funnet sted.

Opplysningsplikten innebærer ikke noen egentlig begrunnelsesplikt. Det arbeidsgiveren har plikt til å gi, er bare opplysninger om den ansattes utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner. Det kan ikke kreves opplysninger om hvordan arbeidsgiveren har oppfattet for eksempel søkernes personlige egnethet, og det kan ikke kreves at arbeidsgiveren begrunner hvorfor den som reiser saken ikke ble ansatt.

Se også kap. 13.8.5.3 om arbeidsgivers opplysningsplikt.

Til § 8

Første ledd gjelder det offentliges aktivitetsplikt. Det er et krav at offentlige myndigheter skal arbeide aktivt og planmessig for å fremme lovens formål. Plikten omfatter flere forhold: For det første skal myndighetene arbeide for å legge til rette for at alle skal oppnå like muligheter og rettigheter, uavhengig av etnisitet. For det andre skal myndighetene arbeide aktivt og planmessig for å hindre etnisk diskriminering, jf. lovens formål i § 1. Begrepet offentlig myndighet omfatter både statlige, kommunale og fylkeskommunale forvaltningsvirksomheter. Organet må ha en myndighetskarakter. Offentlige foretak eller lignende som er aktører i markedet omfattes ikke av aktivitetsplikten etter første ledd, men vil omfattes av plikten som arbeidsgiver etter annet ledd. Offentlige myndigheters ansvar som arbeidsgiver for egen virksomhet følger av annet ledd.

Aktivitetsplikten for offentlige myndigheter vil være knyttet til de fagområder myndigheten har ansvar for.

Aktivitetsplikten gjelder ikke for domstolene i deres dømmende virksomhet.

Annet ledd fastsetter aktivitetsplikten for arbeidsgivere. Annet ledd annet punktum gir noen eksempler på hva plikten omfatter, det vil si rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Opplistingen er ikke ment å være uttømmende. Relevante tiltak kan være gjennomgang av rutiner for rekruttering, kriterier for karriereutvikling og iverksetting av tiltak for å hindre etnisk trakassering. Arbeidsgiverne skal arbeide generelt for etnisk likestilling innen sin virksomhet.

Tredje punktum omfatter arbeidslivets organisasjoner. Plikten gjelder innenfor organisasjonenes virkefelt, i tillegg til at disse organisasjonene normalt vil ha ansatte og omfattes av pliktene etter første og annet punktum. Innholdet i aktivitetsplikten for organisasjonene i arbeidslivet er omtalt i kap. 15.2.4.7.

Det er forutsatt at Kompetansesenter for etnisk likestilling skal gi veiledning om hvordan aktivitetsplikten i arbeidslivet kan oppfylles.

Tredje ledd gjelder rapportering av hvorledes arbeidsgiveren og organisasjonene i arbeidslivet følger opp aktivitetsplikten. De virksomheter som er lovpålagt å utarbeide årsberetninger skal redegjøre for tiltak som er iverksatt og som planlegges i medhold av plikten etter annet ledd. Pliktsubjektene er de virksomheter som faller inn under aktivitetsplikten etter annet ledd.

Fjerde ledd fastsetter offentlige myndigheters plikt til å redegjøre i årlige budsjetter for tiltak som er iverksatt og som planlegges etter første ledd. En slik redegjørelse skal synliggjøre den offentlige myndighetens oppfyllelse av aktivitetsplikten.

Den eksisterende situasjonen eller tilstanden vedrørende etnisk likestilling innen virksomheten vil danne bakgrunnen for de tiltak som planlegges og iverksettes og som rapporteringsplikten omfatter. Rapporten vil derfor måtte inkludere en viss beskrivelse av denne situasjonen.

Tilsvarende regler om aktivitetsplikt og rapportering om oppfyllingen av denne i forbindelse med likestilling mellom kjønnene ble innført ved endringer i likestillingsloven i april 2002.

Se også kap. 15.2 hvor aktivitetsplikten og dens innhold og omfang behandles nærmere.

Til § 9

Første ledd fastslår at det skal opprettes to selvstendige og uavhengige organer til å håndheve loven. Diskrimineringstilsynet håndhever loven i første instans, og Klagenemnda for etnisk diskriminering i annen instans. Det forutsettes at organene administrativt skal høre under Kommunal- og regionaldepartementet.

Tilsynet organiseres med en leder, jf. annet ledd, som har det overordnede ansvaret for virksomheten og treffer de formelle avgjørelsene. Lederstillingen opprettes som en åremålsstilling for en periode på seks år. Lederen oppnevnes av Kongen. Loven fastsetter ikke noen spesielle begrensninger eller bindinger i forhold til gjenoppnevning, men adgangen til gjenoppnevning kan eventuelt reguleres i forskrift. Hvordan tilsynet for øvrig skal organiseres, reguleres ikke av lovforslaget, men nærmere regler forutsettes gitt i forskrift.

Av tredje ledd fremgår det at klagenemnda skal bestå av leder og tre medlemmer, alle med personlige stedfortredere. Ved stemmelikhet i klagenemnda vil lederens stemme bli avgjørende. Klagenemnda oppnevnes av Kongen for en periode på fire år. Heller ikke her gir loven noen bindinger når det gjelder adgangen til gjenoppnevning. Det stilles ikke krav om at bestemte organisasjoner eller lignende skal være representert i klagenemnda. Det eneste kravet er at leder og minst ett medlem med personlige stedfortredere skal oppfylle betingelsene som er foreskrevet for dommere. Det vil i praksis si at de må ha cand. jur.-eksamen. Det forutsettes at ansvaret for å forberede sakene for klagenemnda kan legges til Diskrimineringstilsynet. Dette kan eventuelt fastsettes i forskrift.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd er forutsatt å dekke alle sider ved organiseringen av tilsynet og klagenemnda og deres virksomhet. Herunder vil det kunne fastsettes en rekke nærmere regler om saksbehandlingen ved organene. Som del av dette kan det blant annet gis en nærmere regulering av organenes vedtaksmyndighet, og adgangen til å unnlate å ta en sak til behandling, eventuelt å avslutte en sak uten å treffe realitetsavgjørelse, jf. kommentarene til § 10. Det vil også for eksempel kunne fastsettes at berørte organisasjoner eller bestemte minoritetsgrupper skal ha rett til å fremme forslag til medlemmer i klagenemnda.

Organiseringen av håndhevingsorganene er nærmere omhandlet i kap. 19.3.

Til § 10

Diskrimineringstilsynet har ifølge første ledd som oppgave å søke å sikre at bestemmelsene i denne lov blir overholdt. Det vises generelt til lovens bestemmelser, slik at også lovens formålsparagraf er omfattet. Den vide formuleringen er ment å åpne for at tilsynet kan arbeide på ulike måter for å fremme lovens formål. Utover å føre konkrete saker frem til en minnelig ordning eller til realitetsavgjørelse, vil tilsynet kunne avgi uttalelser, fremsette kritikk, utforme anbefalinger mv. Det vil også være naturlig å arbeide utadrettet for å utbre kjennskapet til loven og de krav den stiller. Når slike oppgaver ikke er konkret angitt i loven, er det for å unngå at en oppregning skulle kunne oppfattes som begrensende for tilsynets virksomhet.

Tilsynets virksomhet er knyttet til lov mot etnisk diskriminering. Det følger av dette at tilsynet ikke kan ta til behandling en sak som faller utenfor virkeområdet for denne loven.

Annet ledd omhandler behandling av saker som bringes inn for tilsynet av den eller de som selv mener seg å være utsatt for etnisk diskriminering. I disse tilfellene er utgangspunktet at tilsynet skal undersøke saken og behandle den frem til det enten oppnås en minnelig ordning eller treffes en realitetsavgjørelse. Det er likevel adgang for tilsynet til å unnlate å undersøke saken dersom særlige grunner tilsier det. På samme vilkår kan tilsynet velge å unnlate å sluttbehandle saken selv om den i første omgang er tatt til behandling. Særlige grunner vil blant annet kunne foreligge dersom saken er så bagatellmessig at det ut fra det overordnede hensynet til etnisk likestilling vil ha liten betydning å bruke tid og ressurser på behandlingen. Det kan også være tilfeller der det påklagede forholdet ligger så langt tilbake i tid at det vil være særskilt vanskelig å få oppklart saken. Dersom forholdet både er av bagatellmessig art og ligger langt tilbake i tid, vil det kunne være ekstra sterke grunner til å la være å behandle saken. Også om en klage er åpenbart grunnløs vil det ut fra omstendighetene kunne være grunn til å unnlate formell behandling eller formell sluttføring av saken. I disse tilfellene vil det likevel av hensyn til innklagede kunne være grunn til å treffe et formelt vedtak hvor det slås fast at det ikke har funnet sted noen lovstridig diskriminering, særlig dersom det har vært nødvendig med undersøkelser i første omgang før det er blitt avklart at klagen er grunnløs.

Utvalget forutsetter også at tilsynet ikke skal behandle en sak som er brakt inn for domstolene til avgjørelse, eller allerede er avgjort av en domstol. Dette kan eventuelt presiseres i forskrift.

Av tredje ledd fremgår det at hvem som helst kan bringe en sak inn for tilsynet. Tilsynet kan også ta opp saker av eget tiltak. Det er i og for seg selvsagt at hvem som helst vil kunne gjøre tilsynet oppmerksom på et mulig diskriminerende forhold og anmode om at tilsynet behandler saken. For fullstendighets skyld og av informasjonshensyn slås dette likevel fast i lovutkastet. Den som gjør tilsynet oppmerksom på en sak på denne måten kan være en privatperson som mener å kjenne til at noen har vært utsatt for etnisk diskriminering, eller det kan være en organisasjon eller annen juridisk person som i sin virksomhet er blitt kjent med tilsvarende forhold. Når saken ikke er brakt inn for tilsynet av den som selv påstås å være utsatt for diskriminering, vil tilsynet stå friere til å vurdere om saken skal tas til behandling, eventuelt om den skal sluttbehandles dersom det i første omgang er satt i verk undersøkelser. Denne adgangen er ikke begrenset til tilfeller hvor det foreligger særlige grunner. Tilsynet må likevel vurdere spørsmålet ut fra det som er formålet med loven og tilsynets virksomhet. Men for eksempel vil stor saksmengde og utilstrekkelige ressurser kombinert med en vurdering av sakens viktighet kunne gi grunnlag for å unnlate å ta en sak til behandling.

Selv om en sak kan tas opp av andre enn den diskriminerte part, innebærer dette ikke at den som bringer saken inn for tilsynet vil bli part i saken. Som ellers vil sakens parter være den eller de som påstås diskriminert (dersom disse samtykker til behandlingen, jf. siste ledd), og den eller de som påstås å ha utøvet diskrimineringen. I noen tilfeller vil likevel en sak kunne angå mer generelle diskriminerende forhold, for eksempel et diskriminerende regelverk, uten at det foreligger noen konkret part som påstås å være diskriminert. Det kan også være tilfeller hvor den diskriminerte part ikke ønsker å opptre i saken, men hvor saken reiser spørsmål av mer generell art som tilsynet likevel kan ta opp. Part i saken vil da bare være den som er ansvarlig for det påstått diskriminerende forholdet. Organisasjoner vil samtidig etter alminnelige regler i noen tilfeller kunne ha partsevne, se kap. 19.6.

Fjerde ledd fastsetter at tilsynet må innhente samtykke fra den diskriminerte part dersom det er noen annen enn denne som bringer saken inn for tilsynet, og når tilsynet tar opp saken av eget tiltak. Med mindre saken reiser spørsmål av generell art som tilsynet kan ta opp uavhengig av den diskriminerte parts medvirkning, vil ikke tilsynet kunne behandle saken uten at parten uttrykkelig samtykker til dette. Dersom den påstått diskriminerte personen ikke ønsker å opptre i saken, må tilsynet vurdere konkret om saken kan behandles på mer generelt grunnlag. I hvilken grad tilsynet i så fall vil kunne vise til opplysninger fra den påstått diskriminerte vil avhenge av hva denne gir samtykke til.

I femte ledd slås det fast at tilsynet skal søke å finne frem til en minnelig ordning. Dette gjelder i hvert fall når tilsynet mener at forholdet innebærer en diskriminering i strid med loven. Dersom det påklagede forholdet ikke anses for å være i strid med loven, vil utgangspunktet være at saken avsluttes med et vedtak hvor dette slås fast. Men også i tilfeller hvor tilsynet ikke finner grunnlag for å slå fast at det foreligger et lovstridig forhold, men hvor forholdet likevel anses uheldig ut fra formålet med loven, vil det kunne være aktuelt å gå inn i en meglingsrolle med sikte på å oppnå en minnelig ordning. Jf. i denne sammenheng at tilsynet har et generelt ansvar for å sikre at lovens bestemmelser overholdes, noe som også innebærer å arbeide for å fremme lovens formål utover håndhevingen av de enkelte konkrete bestemmelsene.

Dersom minnelig ordning ikke oppnås, og det anses å foreligge et lovstridig forhold, kan tilsynet treffe vedtak i samsvar med §§ 14, 15 og 16 første ledd. Det innebærer at tilsynet treffer en realitetsavgjørelse hvor det gis uttrykk for at forholdet er i strid med loven. Etter omstendighetene vil dette kunne kombineres med fastsettelse av oppreisning, pålegg om stansing eller retting mv.

Diskrimineringstilsynets virksomhet er nærmere omhandlet i kap. 19.4.1.

Til § 11

Første ledd fastsetter at tilsynets vedtak vil kunne påklages til klagenemnda. Dette gjelder vedtak som innebærer at det tas standpunkt til sakens realitet og som eventuelt fastsetter reaksjoner, og avgjørelser om å unnlate å behandle en sak eller avslutte en sak uten å sluttbehandle den. Det siste omfatter både tilfeller der det er formelle grunner til at saken ikke tas under behandling, for eksempel ved at saken ikke hører inn under tilsynets virkeområde, og der avgjørelsen er begrunnet i tilsynets skjønnsmessige kompetanse til å unnlate å ta en sak til behandling. Andre avgjørelser kan ikke påklages, for eksempel avgjørelse om å ta ut – eller ikke ta ut – stevning etter § 19 med begjæring om midlertidig stengning av et utested.

I annet leddfastslås det at klagenemnda har samme kompetanse som tilsynet til å treffe vedtak og fastsette reaksjoner. Dette innebærer at alle sider av tilsynets avgjørelse vil kunne overprøves og eventuelt endres av klagenemnda. Nemnda kan treffe nytt og annerledes vedtak om hvorvidt det foreligger et lovstridig forhold, og om bruk av reaksjoner som oppreisning og pålegg. Nemnda vil også kunne omgjøre en beslutning av tilsynet om å unnlate å behandle en sak. I de sistnevnte tilfellene vil det naturlige resultatet av klagenemndas behandling være å omgjøre tilsynets beslutning og sende saken tilbake til tilsynet til (videre) behandling. Også ellers må klagenemnda ut fra de konkrete omstendighetene kunne komme til at saken bør behandles videre av tilsynet, i stedet for at nemnda selv treffer endelig vedtak. Men ettersom klagenemnda har myndighet til å iverksette undersøkelser, innhente ytterligere opplysninger mv., vil det normale være at nemnda foretar sluttbehandling av saken og treffer vedtak.

Det foreslås ikke noen lovfesting av hvordan sekretariatsfunksjonen for nemnda skal ivaretas, men utvalget har forutsatt at denne funksjonen kan ivaretas av tilsynet. Det vil også innebære at de ytterligere undersøkelser mv. som klagenemnda anser nødvendig, i alle fall vil bli iverksatt av tilsynet.

Frist for å fremsette klage over tilsynets vedtak vil ifølge de alminnelige reglene i forvaltningsloven § 29 være tre uker.

Se også kap. 19.4.3 om klagenemnda.

Til § 12

Organisasjoner vil kunne ha selvstendig klage- og søksmålsadgang etter de alminnelige regler i forvaltningsloven og tvistemålsloven. Utvalget foreslår ingen endringer i de regler som angår organisasjonenes selvstendige klage- og søksmålsrett, jf. kap. 19.6.4.4 om drøftelsen av dette og kap. 19.6.2 om de ordninger som gjelder i dag.

I utkastet til § 12 har utvalget imidlertid foreslått en særlig bestemmelse om bruk av organisasjoner som fullmektig i saker etter den nye lov mot etnisk diskriminering. Ordningen er således begrenset til saker som knytter seg til lovens virkeområde.

Den som mener seg diskriminert kan la seg bistå av en organisasjon som fullmektig, dersom denne organisasjonen helt eller delvis har til formål å arbeide mot etnisk diskriminering. I motsetning til hva som gjelder etter forvaltningsloven § 12 er det ikke noe krav om at den diskriminerte part er medlem av organisasjonen. Det er tilstrekkelig at formålet er oppfylt. Formålsangivelsen må forstås vidt, slik at ikke bare organisasjoner som arbeider målrettet mot nettopp etnisk diskriminering er omfattet, men også organisasjoner som mer indirekte arbeider for å bekjempe etnisk diskriminering. Eksempler på det siste er organisasjoner som arbeider for å fremme rettigheter og vern for etniske minoriteter på bredt grunnlag. Slike organisasjoner vil gjerne ha en interesse av at det ikke forekommer etnisk diskriminering, og dette må være tilstrekkelig for at de kan opptre som fullmektig i saker etter diskrimineringsloven.

Organisasjonen vil kunne tjene som fullmektig både overfor Diskrimineringstilsynet, Klagenemnda for etnisk diskriminering og domstolene, og vil som fullmektig ha fulle partsrettigheter fra saken starter inntil den er avsluttet, med mindre fullmakten er begrenset.

Det ligger i sakens natur at adgangen til å la seg bistå av en organisasjon som fullmektig i saken begrenser seg til sivile saker for Diskrimineringstilsynet, Klagenemnda for etnisk diskriminering og domstolene. Utvalget foreslår ingen straffehjemmel som skal administreres av tilsynsorganet – alle straffesaker vil gå for domstolene på vanlig måte.

Adgangen til å la seg bistå av en organisasjon som fullmektig i saken begrenser seg med andre ord i utgangspunktet til de saker der Diskrimineringstilsynet har kompetanse i første instans. Dette utgangspunktet har ett unntak: Der det foreligger brudd på diskrimineringsloven og fornærmede stevner gjerningspersonen med krav om erstatning for økonomisk tap, vil fornærmede også kunne la seg bistå av en organisasjon, til tross for at tilsynsmyndigheten ikke har kompetanse til å avgjøre erstatningssaken, jf. § 16 annet ledd. Dette følger av at § 12 omfatter «saker etter denne lov» sammenholdt med § 16 annet ledd, som omhandler erstatning for økonomisk tap som følge av «brudd på denne lov».

Bakgrunnen og den nærmere redegjørelse for § 12 er gitt i kapittel 19.6.

Til § 13

Skal tilsynet og klagenemnda ha mulighet til å utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, er det nødvendig at de har en omfattende adgang til å undersøke saken og innhente opplysninger som kan bidra til å oppklare saken. I første ledd er det fastsatt en opplysningsplikt for offentlige myndigheter, som går foran eventuell taushetsplikt. Dette samsvarer med det som gjelder for offentlige myndigheters opplysningsplikt i forbindelse med saker etter lov om likestilling mellom kjønnene.

Når det er nødvendig å innhente opplysninger hos andre, fremgår det av annet ledd at deres plikt til å gi opplysninger til tilsynet og klagenemnda vil rekke like langt som vitneplikten etter tvistemålsloven, se de generelle reglene om «Vidner og vidneførsel» i tvistemålsloven kap. 15 (§§ 199 flg.). Dette innebærer blant annet at nære slektninger kan nekte å gi forklaring om det som er meddelt dem av parten, og at det i en del tilfeller kreves samtykke fra personer som har krav på hemmelighold for at vitnet skal kunne svare på bestemte spørsmål. I forhold til slike vitner fastsetter lovutkastet altså ikke noe eget unntak fra taushetsplikt. I flere av bestemmelsene i tvistemålsloven kap. 15 er det fastsatt at retten i visse situasjoner kan frita for vitneplikt, eventuelt pålegge vitneplikt (§§ 207 tredje ledd, 208 annet ledd, 209 annet ledd og 209 a tredje ledd). Det forutsettes at disse bestemmelsene vil gjelde tilsvarende gjennom henvisningen i annet ledd til «vitneplikt etter tvistemålsloven», uten at det er nødvendig å presisere dette i selve lovteksten, og at det vil være tingretten som treffer avgjørelser av nevnte art.

I tredje ledd åpnes en vid adgang for tilsynet og klagenemnda til å foreta undersøkelser. Det er ikke angitt noe nærmere om hva slags undersøkelser som kan være aktuelle. Det organet som har saken til behandling må vurdere konkret hvilke og hvor omfattende undersøkelser som er nødvendige. Adgangen til å kreve politiets hjelp er ment å gi en ekstra sikkerhet for at organene skal være i stand til å utføre sine oppgaver forsvarlig selv om noen prøver å hindre dem i deres arbeid. Det antas ikke å ville bli behov for å kreve politiets hjelp særlig ofte.

Fjerde ledd slår fast at det kan kreves bevisopptak ved domstolene. Dette vil særlig kunne gjelde rettslig avhør av parter og vitner. Adgangen til dette følger allerede av domstolloven § 43 annet ledd, men tas med her av informasjonshensyn.

Se også kap. 19.4.6.1 om undersøkelser og opplysningsplikt.

Til § 14

Når tilsynet skal treffe avgjørelse i en sak, må det først tas stilling til om det foreligger et forhold som er i strid med loven. Er dette ikke tilfelle, vil saken avsluttes med et vedtak som slår fast nettopp dette. Dersom det anses å foreligge lovstrid, kan tilsynet ifølge første ledd treffe vedtak som fastslår at det foreligger etnisk diskriminering, eventuelt negativ gjengjeldelse, i strid med loven. Vanligvis vil et vedtak i tillegg fastsette reaksjoner. Dersom dette av ulike grunner likevel ikke anses aktuelt, vil saken avsluttes med vedtaket etter første ledd. I og med at oppreisning etter § 16 første ledd vil være det normale i slike saker, vil det likevel bare unntaksvis bli aktuelt å treffe et vedtak om brudd på loven uten at det samtidig reageres med en sanksjon. Dette gjelder med forbehold for saker hvor en offentlig myndighet er innklaget, jf. § 17.

Annet ledd inneholder en ren forvaltningsrettslig adgang til å pålegge tiltak som er nødvendige for å sikre at en diskriminerende handling eller negativ gjengjeldelse opphører. Slike pålegg kan også vedtas for å hindre at diskriminerende handlinger eller negative gjengjeldelser gjentas.

Et unntak følger av § 17 om Diskrimineringstilsynets og klagenemndas kompetanse i forhold til andre forvaltningsmyndigheter. For ordens skyld er unntaket uttrykkelig nevnt i § 14.

Hvilke tiltak som kan tenkes pålagt, avhenger av situasjonen. Særlig aktuelt i saker om vedvarende eller gjentakende diskriminering, er pålegg om stansing og retting av en diskriminerende virksomhet. Med «stansing» menes at den diskriminerende part må opphøre med en diskriminerende virksomhet, mens «retting» innebærer at den virksomhet det gjelder må kunne fortsette, men med et endret innhold. Slik kan man tale om stansing når det gjelder rasistisk preget annonsering, og om retting i tilfeller der det foreligger en indirekte diskriminering (eksempelvis lønnsforhold) der virksomheten blir pålagt å fortsette på en måte som ikke er diskriminerende (lønnsforholdene blir justert for å skape likhet). Det er ingen klare grenser mellom begrepene, og de blir ofte anvendt i sammenheng.

Diskrimineringstilsynet skal fastsette en frist for oppfyllelse av pålegget. Fristen vil i enkle saker kunne settes meget kort, eksempelvis om det dreier seg om å fjerne et skilt, å opphøre med diskriminerende annonsering etc. I andre, mer kompliserte forhold vil tilsynsorganene måtte ta hensyn til den tid det rimeligvis vil måtte ta å rette eller stanse det ulovlige forhold. Der det eksempelvis foreligger indirekte diskriminering i en bedrift i form av systematisk ulike lønnsforhold for ulike etniske grupper, vil det måtte påregnes en viss tid for å rette forholdet. Utvalget peker imidlertid på at det i disse tilfellene er en i utgangspunktet uønsket adferd, praksis osv. som blir pålagt stanset, og at utgangspunktet er et annet enn i andre sakstyper der stansing og retting er aktuelt (som pålegg om rivning av byggverk etc.). Stansing og retting bør på området for den etniske diskriminering skje raskt, og dette bør få betydning for fristfastsettelsen. Det bør ikke gis romslige frister for oppfyllelse av pålegg i slike saker, men stramme frister under hensyn til diskrimineringens og påleggets innhold.

Som nevnt er pålegg om stansing, retting og andre tiltak for å gjenopprette en lovlig tilstand en ren forvaltningsrettslig reaksjonsmåte. Dette betyr at den diskriminerte part ikke kan fremme stansings- og rettingssak direkte for domstolene, men først må fremme sak for Diskrimineringstilsynet. Etter at tilsynet har truffet vedtak i saken vil imidlertid den tapende part kunne velge å bruke enten den forvaltningsrettslige klageadgang eller reise sak for tingretten på vanlig måte.

De nærmere spørsmål om stansing og retting er drøftet i kap. 14.4.

Til § 15

Hvis Diskrimineringstilsynet har pålagt stansing eller retting etter § 14, og den frist som er fastsatt i medhold av § 14 siste punktum er oversittet, kan tilsynet treffe vedtak om tvangsmulkt. Mulkten løper fram til pålegget er oppfylt, og tilfaller staten. Formålet er å skape en bedre sikkerhet for at påleggene blir etterlevet.

Annet punktum bestemmer at ilagt mulkt kan nedsettes eller frafalles når særlige grunner taler for det, for å skape fleksibilitet og større muligheter for å få den diskriminerende part i tale.

Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d).

Til § 16

Første ledd inneholder lovutkastets hovedregel om reaksjoner mot etnisk diskriminering og negativ gjengjeldelse. Første punktum bestemmer at den som handler i strid med §§ 3 eller 5 kan pålegges å betale oppreisning til fornærmede. Til tross for at utkastet anvender ordet «kan» er det en forutsetning at slik oppreisning blir pålagt som den store hovedregel, i alle tilfeller der det ikke foreligger særlige grunner som taler mot oppreisning. Se nærmere kap. 14.2.2 om oppreisningsgrunnlaget.

Annet punktum i § 16 første ledd gir retningslinjer for oppreisningsutmålingen. Retningslinjene er svært skjønnsmessig formet. Gjerningspersonens og fornærmedes forhold i saken har betydning, og det samme har gjerningspersonens økonomi osv. Ved at «omstendighetene for øvrig» er trukket inn, henviser § 16 første ledd annet punktum til en bred helhetsvurdering av saken og av momenter som kan få betydning for saken, herunder for forholdet mellom de to partene. I kap. 14.2.3 er det vist til noen mer konkrete forhold som kan være av betydning i helhetsvurderingen. Oppregningen der er imidlertid ikke uttømmende.

I motsetning til hva som gjelder stansings- og rettingsmyndigheten i § 14, vil et krav om oppreisning etter § 16 kunne fremmes både for Diskrimineringstilsynet og for domstolene i første instans. Det er altså ikke noe krav om en forvaltningsmessig behandling før domstolene trekkes inn.

I de tilfeller der Diskrimineringstilsynet og klagenemnda får saken til behandling, må disse organene ta hensyn til at den part som er misfornøyd med vedtaket skal kunne reise sak for domstolene innen rimelig tid fra det tidspunkt da klagen fra fornærmede kommer inn til tilsynet. Dette følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 1. Praksis må innrettes slik at kravene i bestemmelsen blir oppfylt, ved at oppreisningssakene behandles raskt både i første og annen instans.

Annet ledd omhandler erstatning for økonomisk tap. Slike saker kan bare reises for domstolene, og da etter de alminnelige erstatningsregler som gjelder i norsk rett. Om bakgrunnen, se kap. 14.2.1.

Til § 17

Loven gjelder på alle samfunnsområder og omfatter dermed også hele den offentlige sektor. Selv om tilsynet og klagenemnda har omfattende kompetanse til å treffe vedtak, må dette forstås med en del begrensninger i forhold til håndhevingen av loven på offentlig sektor. En del slike begrensninger følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler og prinsipper, men det foreslås likevel en presisering av dette i § 17, mest av informasjonshensyn. Tilsvarende bestemmelse er for øvrig også inntatt i likestillingsloven § 13 annet ledd.

Adgangen til å bringe en sak inn for lovens tilsynsmyndighet vil være den samme uansett om saken gjelder et forhold innen privat eller offentlig sektor. Behandlingen vil også i utgangspunktet foretas på samme måte i begge tilfeller, og det vil også i relasjon til saker fra offentlig sektor kunne være aktuelt å prøve å løse saken gjennom en minnelig ordning. Begrensningen er kun knyttet til den formelle vedtakskompetansen, og dermed hvordan saken formelt skal avsluttes.

Det er klart at verken tilsynet eller klagenemnda kan gå inn og gjøre formelle inngrep i andre forvaltningsorganers vedtak, ved å oppheve eller endre disse. Dette gjelder både i relasjon til enkeltvedtak og forskrifter, jf. henvisningen til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Organene kan heller ikke gi noen formelle pålegg om hvordan myndighet til å treffe forvaltningsvedtak må nyttes for ikke å komme i strid med denne lov. De enkelte forvaltningsmyndigheter har sine fullmakter og sin kompetanse til å treffe vedtak, som håndhevingsorganene etter lov mot etnisk diskriminering ikke kan gripe inn i ved formelle pålegg. Men i saker som ikke faller inn under definisjonen av enkeltvedtak og forskrift vil organene ha full kompetanse til både å tilsidesette beslutninger og gi pålegg om retting mv., for eksempel i en del tjenestemannssaker, og i en del spørsmål om retningslinjer for saksbehandling o.l. Dette gjelder likevel med den begrensning at det ikke i noe fall kan treffes vedtak som binder Kongen eller et departement. Det ville være i strid med norsk retts­tradisjon å gi slik kompetanse til et forvaltningsorgan, og det ville også kunne reise konstitusjonelle betenkeligheter.

De omhandlede begrensningene vil neppe være til hinder for at tilsynet eller klagenemnda fastsetter oppreisning til fornærmede etter lovutkastets § 16 også når det er en offentlig instans som har overtrådt lov mot etnisk diskriminering, bortsett fra tilfeller hvor klagen retter seg mot Kongen eller et departement.

I saker hvor det etter § 17 ikke kan gripes inn med formelle vedtak og påbud, vil konklusjonen i saken ha form av en uttalelse om hvorvidt det påklagede forhold innebærer noen overtredelse av lov mot etnisk diskriminering. Det kan ikke være noe i veien for å omtale dette som et «vedtak», jf. utkastets § 14 første ledd, i den forstand at organet vedtar en konklusjon som har form av en uttalelse. Dette vil likevel ikke være noe enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, da det ikke er konkret bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer. I forbindelse med saken vil tilsynet og klagenemnda stå fritt til å fremsette kritikk, komme med anbefalinger osv., både overfor Kongen i statsråd, departementene og øvrige deler av forvaltningen, selv om det ikke kan treffes formelt bindende vedtak.

Loven gjelder for øvrig også for Stortinget og domstolene i deres dømmende virksomhet. Det følger likevel av alminnelige konstitusjonelle prinsipper at et forvaltningsorgan, som tilsynet og klagenemnda, ikke kan overprøve eller kritisere domstolenes dømmende virksomhet eller Stortinget og dets organer. Dette anses ikke nødvendig å presisere i loven, men det innebærer at virkeområdet for de håndhevende organene vil være all privat virksomhet og all offentlig forvaltnings- og forretningsvirksomhet, tilsvarende det som er uttrykkelig slått fast i likestillingsloven § 10 første ledd.

Se også behandlingen i kap. 19.4.5.

Til § 18

Ved at det etableres et eget, faglig uavhengig håndhevingsapparat, vil vedtak fra tilsynet og klagenemnda ikke kunne påklages til noe overordnet forvaltningsorgan. Eventuell overprøving av vedtakene vil skje ved domstolene. Det fremgår av første ledd at domstolene kan prøve alle sider ved saken. Det innebærer at domstolene også kan overprøve alle skjønnsmessige vurderinger, for eksempel i forbindelse med bruk av reaksjoner, herunder utmåling av oppreisning etter § 16 første ledd. Det er også forutsatt at domstolene skal avsi dom for realiteten i saken, inkludert bruk av reaksjoner. Domstolenes kompetanse er følgelig ikke begrenset til å kjenne et vedtak ugyldig.

I annet ledd fastsettes en særskilt søksmålsfrist for overprøving av vedtak fra tilsynet eller klagenemnda. Det stilles ikke noe krav om at adgangen til å klage tilsynets avgjørelse inn for klagenemnda må være utnyttet før det reises søksmål. Det antas likevel at klageadgangen i praksis vil bli benyttet i de langt fleste tilfellene. Uansett om det reises søksmål til overprøving av tilsynets vedtak, eller til overprøving av klagenemndas vedtak etter en klagebehandling, må søksmålet reises innen tre måneder etter at parten har mottatt underretning om vedtaket. Det gis ikke adgang til oppreisning for oversittelse av denne fristen.

Bringes saken inn for retten, vil rett saksøkt være Staten ved henholdsvis Diskrimineringstilsynet eller Klagenemnda for etnisk diskriminering, avhengig av hvilken instans som har truffet vedtaket.

Se også kap. 19.5 om domstolsprøving.

Til § 19

Første ledd første punktum gir domstolene myndighet til å stenge et serverings- eller utested dersom det er nødvendig for å avverge eller stanse forsettlige eller grovt uaktsomme brudd mot diskrimineringsforbudet i § 3 i forbindelse med adgang til og servering ved utestedet. Det dreier seg om tilfeller hvor det er gjester og klientell som blir diskriminert, ikke for eksempel ansatte ved utestedet. Denne delen av bestemmelsen har et ordensmessig siktemål – stengning kan skje for å avverge fremtidige brudd eller stanse pågående brudd på bestemmelsen. Første punktum har således et ordensmessig og gjenopprettende formål.

Annet punktum regulerer brudd på loven som allerede har forekommet, og har i sterkere grad et pønalt formål, samtidig som regelen er ment å virke preventivt. Gjennom tilsynsmyndighetens og domstolenes aktive håndheving av bestemmelsen vil det kunne virke avskrekkende både i forhold til det utestedet som blir gjenstand for stengningen (individualprevensjon) og for andre utesteder (allmennprevensjon).

Stengning av lokalet kan bestemmes for inntil sju dager. Stengning er en meget alvorlig reaksjon, og bør kun brukes der det foreligger særlig grove former for diskriminering, herunder i saker der diskrimineringen skjer etter instruks fra utestedets ledelse eller lignende. Domstolene bør også ta hensyn til virkemiddelets styrke i vurderingen av hvor mange dager stengningspåbudet skal gjelde.

Annet ledd bestemmer at saken skal behandles etter tvistemålslovens regler. Annet punktum i samme ledd inneholder imidlertid en skjerpet bevisregel, ved at stengning bare kan besluttes dersom det ulovlige forholdet er bevist utover enhver rimelig tvil. Til tross for at reaksjonen er sivilrettslig, oppstilles altså et beviskrav som samsvarer med beviskravet i strafferetten.

Også når det gjelder skyldkravet i første ledd, der det fremgår at det kreves forsett eller grov uaktsomhet, må dette bedømmes etter strafferettslige retningslinjer.

Saken tas opp til behandling etter begjæring av Diskrimineringstilsynet. Det vil si at kun tilsynet er påtaleberettiget, og at saken må behandles fullt ut for en domstol – tilsynet selv har ingen myndighet til å fatte realitetsavgjørelser i slike saker. Ingen del av utøvelsen av tilsynets myndighet til å fremme påtalebegjæring kan påklages til Klagenemnda for etnisk diskriminering.

Stengningsavgjørelsen treffes ved dom, jf. tvistemålsloven § 137.

Utestedsdiskriminering er gitt en bred omtale i kap. 16. Utvalgets vurderinger og forslag står i kap. 16.3 og 16.4.

Til § 20

Bestemmelsen i § 20 gir hjemmel for straff ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av pålegg som er fastsatt av håndhevingsorganene med hjemmel i § 14 i loven. Utvalget viser til nærmere omtale i kap. 14.4. Utover bestemmelsen i § 20 og i § 21 om straff for organisert rasistisk virksomhet hjemler loven ikke bruk av straffesanksjoner som bøter eller fengsel.

Straffebestemmelsen i § 20 retter seg mot overtredelse eller mangelfull oppfølging av pålegg. Gjennom straffetrusselen vil loven gi et ytterligere og meget kraftig virkemiddel for å sikre at tilsynets og klagenemndas vedtak blir etterlevet, ved siden og som en videreføring av bestemmelsene om tvangsmulkt i § 15. Det er grunn til å anta at straffebestemmelsen i stor grad vil virke som et «ris bak speilet» for de helt spesielle tilfeller der lovens sivilrettslige virkemidler ikke strekker til, og at det meget sjelden vil bli nødvendig å bruke straffehjemmelen i § 20.

Til § 21

Bestemmelsen omhandler straff for diskriminering i samvirke og i organiserte former. Straffehjemmelen rammer den som i samvirke med andre eller ved organisert rasistisk virksomhet tilskynder eller medvirker til brudd på § 3 eller straffeloven § 135 a.

Bestemmelsen omhandler dermed både handlinger (diskrimineringsloven § 3) og ytringer (straffeloven § 135 a). Samvirke til diskriminering og til å utbre rasistiske ytringer må oppfattes som en særlig skadelig og alvorlig virksomhet, som det er grunn til å ha skjerpede sanksjonsmuligheter mot.

Det er altså organisert rasistisk virksomhet og samvirke til diskriminering i strid med § 3 og strl. § 135 a som rammes, og ikke organisasjoners formelle forhold.

Samvirkehandlinger og -ytringer trenger ikke å ha grunnlag i noen ideologisk rasistisk overbygning for å bli omfattet av § 21. Bestemmelsen rammer også samvirke ved mer ureflektert etnisk diskriminering, der fornærmedes etnisitet er en vesentlig grunn til at handlingen blir begått. Dette følger allerede av at det ikke kreves noen rasistisk ideologisk overbevisning for at en handling skal falle inn under straffeloven § 135 a eller definisjonen av etnisk diskriminering i lov mot etnisk diskriminering § 3.

Strafferammen er tre år. Den høye maksimalrammen for straff understreker at denne type handlinger og ytringer oppfattes som særlig alvorlige former for diskriminering. I samvirketilfellene vil dette innebære at den øvre strafferammen for brudd på straffeloven § 135 a heves fra to til tre år.

Bare Diskrimineringstilsynet kan fremme påtalebegjæring i disse sakene, jf. § 22 og kap. 14.4.

Utvalget gir en bredere orientering om bakgrunnen og begrunnelsen for § 21 i kap. 12, jf. også kap. 10.

Til § 22

Ved overtredelse av §§ 20 og 21 kreves det etter § 22 begjæring om påtale fra håndhevingsorganene, dvs. fra Diskrimineringstilsynet eller Klagenemnda for etnisk diskriminering. Påtale fremsettes normalt av førsteinstansen dersom det er dennes pålegg som ikke blir fulgt, jf. kap. 14.4.

Til § 23

Utvalget foreslår at det skal opprettes et Kompetansesenter for etnisk likestilling med hjemmel i § 23 i lov mot etnisk diskriminering. Se kap. 20 hvor den framtidige rollen til Senter mot etnisk diskriminering drøftes.

Første ledd hjemler opprettelsen og eksistensen av et uavhengig kompetansesenter som skal fremme etnisk likestilling, med navnet Kompetansesenter for etnisk likestilling.

Kompetansesenteret skal utføre sine faglige oppgaver uavhengig av sentrale myndigheter. Lovhjemmelen innebærer en begrensning i instruksjonsmyndigheten i den forstand at verken Kongen eller ansvarlig fagdepartement kan overprøve kompetansesenterets avgjørelser i forbindelse med utføringen av de faglige oppgavene. Det vil heller ikke være adgang til å instruere kompetansesenteret om prioriteringen av saker. Utvalgets begrunnelse for å lovfeste at senteret skal ha en uavhengig stilling er et ønske om å sikre at senteret skal kunne innta en kritisk stilling til alle forhold som påvirker likestillingen mellom etniske grupper, herunder virksomhet i både offentlig og privat sektor. Regjeringen har gjennom fagdepartementet ansvaret for å utforme politikken og rammebetingelsene på dette området, men det er viktig at senteret står fritt til å ta opp til vurdering og uttale seg om sentrale myndigheters avgjørelser.

Annet ledd fastsetter at kompetansesenteret skal ledes av et styre og at myndigheten til å oppnevne styret for kompetansesenteret legges til fagdepartementet. Videre skal senterets daglige ledelse forestås av en direktør som tilsettes på åremål for seks år. Lovutkastet gir ingen bindinger eller begrensninger når det gjelder adgangen til gjenoppnevning. Dette spørsmålet kan eventuelt reguleres i forskrift.

Tredje ledd gir Kongen fullmakt til å fastsette nærmere regler om mandat for Kompetansesenter for etnisk likestilling. Reglene forutsettes å angi kompetansesenterets formål og rammene for virksomheten i tråd med utvalgets konklusjon under kap. 20.4.2. De skal videre inneholde bestemmelser om styrets sammensetning og funksjonstid, samt andre organisatoriske bestemmelser, herunder ansvars- og oppgavefordeling mellom styret og direktøren.

Til § 24

Utvalget foreslår flere endringer i andre lover. De følgende forslagene til lovendringer har direkte sammenheng med vedtakelsen av lov mot etnisk diskriminering:

Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven) § 55 A

Utvalget foreslår at diskrimineringsgrunnlagene som refererer seg til etnisitet tas ut av arbeidsmiljøloven § 55 A annet ledd første og annet punktum. Etter dette sløyfes «rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse» i første og annet punktum. Begrunnelsen er at lov mot etnisk diskriminering vil gi et generelt vern som også omfatter etnisk diskriminering ved rekruttering i arbeidslivet. Utvalget viser til fremstillingen i kap. 17.1, særlig kap. 17.1.2.

Lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) § 1-7 b) første ledd og § 1-8 (nytt fjerde ledd)

Endringen i § 1-7 b) klargjør at bevillingshaver og personer som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten osv. må ha vist uklanderlig vandel i forhold til lov mot etnisk diskriminering. Er ikke vandelskravet oppfylt vil bevilling kunne nektes etter § 1-7, og kommunestyret kan inndra en bestående bevilling etter § 1-8.

Bestemmelsen er nærmere behandlet i kap. 16.4.2.1.

Innføringen av et nytt fjerde ledd i § 1-8 innebærer at en bevilling vil kunne inndras hvis det er nødvendig for å avverge eller stanse brudd mot diskrimineringsforbudet i lov mot etnisk diskriminering § 3, jf. nærmere kap. 16.4.2.2.

Lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 48 nr. 5

Kommuneloven § 48 nr. 5 gjelder kravene til innholdet i årsberetningen. Det foreslås et nytt siste punktum i bestemmelsen om plikten til å redegjøre for tiltak som er iverksatt eller planlagt for å fremme det som er diskrimineringslovens formål. Plikten til å redegjøre tilsvarer plikten i lov mot etnisk diskriminering § 8 tredje og fjerde ledd, og tas med her av informasjonshensyn. Det vises til merknadene til lovens § 8 og til kap. 15.2.4.2 og 15.2.4.6.

Lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven) §§ 6 og 17

Endringen i § 6 klargjør at brudd på lov mot etnisk diskriminering vil være en del av grunnlaget for det vandelskrav som stilles til bevillingshaver, styrer og personer som direkte eller indirekte kontrollerer mer enn en tredel av eierandelene eller stemmene i foretak som driver serveringssted eller som oppebærer en vesentlig del av serveringsstedets inntekter. Har en av disse brutt diskrimineringsloven på en måte som er uforenlig med drift av serveringssted, vil ikke kravet til bevilling i serveringsloven være oppfylt. Vedkommende vil da ikke kunne få bevilling (§ 3), og en bestående bevilling kan kalles tilbake (§ 19).

Endringsforslaget er nærmere behandlet i kap. 16.4.2.1.

Forslaget til endring av § 17 gjør det klart at politiet vil kunne stenge et serveringssted for inntil fire dager hvis det er nødvendig for å avverge eller stanse brudd mot diskrimineringsforbudet i lov mot etnisk diskriminering § 3, jf. nærmere kap. 16.4.2.2. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkast til diskrimineringslov § 19.

Lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) § 3-3

Regnskapsloven § 3-3 gjelder kravene til årsberetningens innhold. Etter tredje ledd skal det gjøres rede for arbeidsmiljøet. Et nytt fjerde ledd ble inntatt av Stortinget i april 2002 i forbindelse med endringer i likestillingsloven. Utvalget foreslår et nytt siste punktum i det samme fjerde leddet om redegjørelse for tiltak som er iverksatt eller planlegges for å fremme like muligheter og like rettigheter uavhengig av etnisitet og å hindre etnisk diskriminering. Tilsvarende plikt følger også av diskrimineringsloven § 8 tredje og fjerde ledd, men tas inn her av informasjonshensyn. Samtidig oppnås at rapporteringsplikten blir kontrollert gjennom det ordinære kontrollsystem etter regnskapsloven. Utvalget viser til merknadene til § 8 og til kap. 15.2, særlig kap. 15.2.4.6.

Til § 25

Det foreslås at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. I tråd med utredningsinstruksen kap. 7.4 trer bestemmelsen i § 8 om aktivitetsplikt og endringen i regnskapsloven og kommuneloven i kraft fra et årsskifte.

21.2 Andre lovendringer

Utvalget foreslår følgende lovendringer som vil kunne foretas uavhengig av en ny lov mot etnisk diskriminering:

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig Straffelov (straffeloven)

Til § 135 a

Straffeloven § 135 a bør endres slik at den omfatter flere tilfeller av rasistiske ytringer og meddelelser, jf. den nærmere begrunnelsen i kap. 11.3.

Dagens lov krever for straff at en uttalelse eller meddelelse «framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten». Utvalget foreslår at loven endres på dette punktet, slik at bestemmelsen i tillegg til å omfatte slike ytringer som nevnt, også skal ramme uttalelser eller meddelelser som er skjedd i andres nærvær. Etter dette kriteriet vil det være tilstrekkelig at også andre enn gjerningspersonen og (de) fornærmede er til stede, og det holder med et mindre antall personer. Forslaget stiller dermed ikke noe krav om at ytringene må være fremsatt offentlig for å være straffbare.

En annen endring knytter seg til dagens bestemmelse om at straff først kan brukes når en uttalelse eller meddelelse «utsetter» noen for hat, forfølgelse osv. Ut fra den forutsetning at straffverdigheten vil kunne være like klar om noen fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt, selv om dette ikke har gitt seg utslag i at en bestemt person er blitt utsatt for diskrimineringen, bygger forslaget på dette alternativ. Også dette betyr en utvidelse av virkeområdet for regelen. Samtidig innebærer ikke endringen noen begrensning – utvalget vil særlig understreke at begrepet «fremmer» fullt ut omfatter det begrep som blir erstattet, dvs. «utsetter for». Meningen med endringen er altså å foreta en ren utvidelse av loven på dette punkt.

De nevnte endringsforslagene er behandlet i kap. 11.3.2.

Skyldkravet bør også endres, jf. kap. 11.3.2 og 11.3.3. Forslaget går ut på å senke terskelen for å ilegge straff fra et forsettskrav til et krav om grov uaktsomhet. Dette innebærer at gjerningsmannen vil kunne straffes dersom han må ha forstått at ytringen eller meddelelsen truer, forhåner mv. på grunn av religion, etnisk opprinnelse osv. Det er fremdeles et strengt skyldkrav, men altså en viss lemping av kravet i forhold til dagens forsettskrav.

Den alminnelige strafferammen på to år foreslås opprettholdt. Dersom rasistiske ytringer eller meddelelser skjer ved organisert virksomhet eller i samvirke med andre foreslår imidlertid utvalget at strafferammen forhøyes til tre år, jf. § 21 samt kap. 11.3.2 og kap. 12.7-12.8.

Utvalget legger til grunn at den foreslåtte utformingen av straffeloven § 135 a ligger innenfor de rammer som settes av Grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser av hensyn til ytringsfriheten.

I tillegg til de nevnte endringene, som vil bety en reell oppmykning av vilkårene for å ilegge straff for rasistiske ytringer og meddelelser, foreslår utvalget to mer redaksjonelle endringer. For det første bør dagens kategori «trosbekjennelse» erstattes med «religion», for å bruke en mer hensiktsmessig terminologi som ikke først og fremst gir assosiasjoner til kristendommen. For det annet bør kategorien «rase» gå ut av oppregningen i § 135 a, ettersom begrepet er belastet og dessuten uegnet som operativt begrep i en moderne lovtekst. Ingen av disse endringene innebærer noen forandringer i lovens innhold. Jf. nærmere kap. 11.3.2, 13.4.2.3 og 13.4.2.4 om be­grun­nelsen for disse endringene.

Til § 349 a

Utvalget foreslår ingen realitetsendringer i straffeloven § 349 a. Endringene i bestemmelsen består kun i at grunnlaget «rase» er tatt ut av oppregningen, og i at «trosbekjennelse» er endret til «religion». Dette er kun redaksjonelle endringer, som ikke innebærer noen innholdsmessig forandring av bestemmelsen i forhold til i dag. Begrunnelsen for endringen er den samme som for endringen i § 135 a, se like ovenfor, jf. også kap. 11.4.

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven)

Til § 2 første ledd

Utvalget har foreslått å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon i norsk rett, se kap. 10. En slik inkorporering kan skje enten gjennom en endring i menneskerettsloven eller gjennom en egen bestemmelse i lov mot etnisk diskriminering. Utvalget antar at det er mest naturlig å plassere inkorporeringshjemmelen i menneskerettsloven, slik at den blir listet opp sammen med de andre inkorporerte konvensjonene.

Ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen (menneskerettsloven § 2, nytt punkt 4) innebærer at RDK vil gjelde som norsk rett så langt den er bindende for Norge, og at forrangsbestemmelsen i § 3 vil gjelde tilsvarende for RDK som for de øvrige konvensjonene i § 2.