4 Opplysninger om etnisk diskriminering i Norge

4.1 Innledning

Situasjonen for etniske minoriteter i Norge lar seg ikke beskrive på noen enkel måte. Forholdene er komplekse, med mange positive og negative sider. Utvalget har ikke hatt noen mulighet til å foreta en bredere kartlegging av de faktiske forhold. Ettersom utvalgets oppgave er å vurdere den rettslige beskyttelsen mot etnisk diskriminering, vil utvalget likevel gi en del eksempler på hva som oppleves som etnisk diskriminering i Norge i dag.

I kap. 4.2 gis en kortfattet beskrivelse av grupper som opplever etnisk diskriminering i Norge. I kap. 4.3 – 4.7 gjennomgår utvalget en del foreliggende informasjon om hva som oppleves som etnisk diskriminering innenfor ulike samfunnsområder. De områdene utvalget har valgt å konsentrere fremstillingen om er arbeidslivet og offentlig forvaltning, herunder politi, rettsvesen, utlendingsforvaltning, skole og utdanning. Videre omfatter beskrivelsen diskriminering i boligmarkedet, tilgang til varer og tjenester, herunder diskriminering på utesteder, campingplasser mv., samt rasistisk motivert vold, rasistiske ytringer og trakassering.

Utvalget har ikke hatt anledning til å iverksette egne undersøkelser om faktisk forekommende diskriminering, og heller ikke til å foreta noen selvstendig kontroll av den informasjon utvalget har innhentet. Utvalget vil også presisere at det ikke tar stilling til om alle de problemstillinger og enkelttilfeller som presenteres er av en slik art at de vil omfattes av en ny lov mot etnisk diskriminering. Siktemålet er å gi en beskrivelse av særskilte problemer som etniske minoriteter kan oppleve innen ulike samfunnsområder, og som er eller som kan være knyttet nettopp til deres etniske bakgrunn. I hvilken grad disse problemene samtidig innebærer at de blir utsatt for en diskriminerende behandling som vil kunne rammes av en ny lov, er ikke noe hovedtema i dette kapittelet. Det vil både kunne være uklart om enkelte av de problemene som oppleves i det hele tatt vil kunne anses som diskriminering, og det vil også i enkelttilfeller kunne være vanskelig å trekke grensen mellom diskriminering som rammes av loven og en ulik behandling som er saklig begrunnet og vil falle utenfor loven. Utvalget går ikke nærmere inn på disse problemstillingene her, utover å gi noen kortfattede vurderinger av om de ulike problemkompleksene etter sin art vil kunne omfattes av forslaget til ny lov. Den nærmere behandlingen av diskrimineringsforbudet i lovforslaget og dette forbudets rekkevidde, foretas i kap. 13.5. Men heller ikke der er det i særlig grad mulig å foreta en konkret rettslig vurdering av de typesituasjoner og enkelttilfeller som beskrives her. Beskrivelsen i dette kapittelet er derfor ment å gi en del eksempler på problemer som etniske minoriteter opplever i Norge i dag og som ny lovgivning i større eller mindre grad vil gripe inn i, uten at lovens rekkevidde og anvendelse avklares i detalj.

Den beskrivelsen som gis, er basert på foreliggende forskningsrapporter, undersøkelser og annen offentlig tilgjengelig informasjon, herunder oppslag i media og lignende. Utvalget har også hatt tilgang til omfattende informasjon fra frivillige organisasjoner som har som formål å bekjempe rasisme og diskriminering, og som har synliggjort problemene gjennom både konferanser og rapporter mv. Utvalget trekker i noen grad også fram synspunkter som er fremkommet i høringsmøter med de berørte organisasjonene 1, samt informasjon som er gitt utvalget i andre møter, blant annet med Sivilombudsmannen og Riksadvokaten. I noen grad refererer utvalget også informasjon innhentet gjennom kontakt med KIM (Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene).

Senter mot etnisk diskriminering, SMED, som ble opprettet i 1998, har også registrert etnisk diskriminering på en systematisk måte. Gjennom rapportene Underveis mot et bedre vern 1999, Underveis mot et bedre vern 2000 og Underveis mot et bedre vern 2001 beskriver senteret hva slags type diskriminering og rasistiske handlinger som forekommer i Norge i dag. Dataene i rapportene er i hovedsak basert på henvendelser til senteret. SMED beskriver også hvilke mekanismer som inntrer innen ulike samfunnsområder, illustrert ved enkelthenvendelser som senteret har fått.

Også Norges rapporter til FNs komité for avskaffelse av rasediskriminering (CERD) om oppfølgingen av FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK) beskriver etnisk diskriminering. Den nasjonale rapporten utarbeides hvert annet år av norske myndigheter, og de såkalte skyggerapportene fra enkelte av de frivillige organisasjonene supplerer de offisielle rapportene.

Det er likevel et generelt problem at det finnes lite dokumentasjon på dette området. Flere av organisasjonene fremholder som et problem at det er vanskelig å dokumentere den diskrimineringen de får kunnskap om. I denne sammenhengen blir det også pekt på behovet for en bedre overvåking og dokumentasjon. Islamsk Kvinnegruppe ønsker at diskriminering skal synliggjøres gjennom et system for registrering og dokumentering. Antirasistisk Senter viser til at helhetlig dokumentasjon mangler på diskriminerings- og rasismefeltet, og mener at Norge er blant de land i Europa som har dårligst dokumentasjon. Selvhjelp for flyktninger og innvandrere viser til at minoriteter er dårlig representert i meningsmålinger og undersøkelser, og at dette også kan gi feil underlag for beslutninger i enkelte sammenhenger.

Også fra CERD er det i kommentarer til den siste norske rapporten etterlyst en bedre kartlegging av etnisk diskriminering i Norge. 2 Komiteen etterlyser blant annet informasjon om rettsavgjørelser i saker om rasistiske overgrep, pådømmelser og erstatning, og viser til statens forpliktelser på dette området.

Dokumentasjonsbehovet og utvalgets forslag til tiltak er nærmere omtalt i kap. 18 og 20. Utvalget vil i det følgende begrense seg til å se på de områder hvor det ser ut til å være flest problemer. Beskrivelsen omfatter først og fremst diskriminering som er direkte knyttet til hudfarge eller etnisitet. Det gis ikke noen særskilt beskrivelse av diskriminering på grunnlag av religion. Flere av de frivillige organisasjonene har likevel i møter med utvalget fremholdt at det er en nær sammenheng mellom diskriminering på grunnlag av etnisitet og religion. Utvalget viser til at spørsmål om religion som diskrimineringsgrunnlag behandles særskilt i kap. 13.5.

4.2 Utsatte individer og grupper

Alle personer som tilhører etniske minoriteter kan være utsatt for etnisk diskriminering. Disse utgjør imidlertid ikke noen homogen gruppe, og omfatter både innvandrere, nasjonale minoriteter og samer. Hvem som skal defineres som innvandrere, er ikke uten videre klart. Utvalget tar utgangspunkt i offentlig statistikk fra Statistisk sentralbyrå og de definisjoner byrået bygger på. Innvandrerbefolkningen er av byrået definert slik at den omfatter personer som har to utenlandsfødte foreldre. Inntil nylig har statistikken brukt begrepene førstegenerasjonsinnvandrere og andregenerasjonsinnvandrere, for å skille mellom personer som selv fysisk har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge og har foreldre som begge er født i utlandet. Det er nå besluttet å ikke lenger anvende begrepet andregenerasjonsinnvandrer.

Begrepet personer med innvandrerbakgrunn er en videre og mer upresis betegnelse enn innvandrerbefolkningen. Det brukes gjerne om personer med etnisk minoritetsbakgrunn, der tilknytningen til personen som innvandret til Norge ikke er så nær at de betegnes som innvandrere, for eksempel når det var besteforeldrene som innvandret til Norge. Også barn som er adoptert til Norge av norske foreldre kan bli utsatt for etnisk diskriminering. Det samme gjelder barn der en av foreldrene har minoritetsbakgrunn. Det er derfor grunn til å regne med at gruppen som er sårbar i relasjon til etnisk diskriminering, er mye større enn innvandrerbefolkningen slik SSB har definert den.

Det finnes ikke statistikk over den større og mer uklart avgrensede gruppen personer med innvandrerbakgrunn. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå pr. 1. januar 2001 utgjorde den mer klart definerte og avgrensede gruppen innvandrerbefolkningeni Norge 297 700 personer, eller 6,6 prosent av den totale befolkningen. Den består av 249 904 førstegenerasjonsinnvandrere og 47 827 som er født i Norge av to utenlandske foreldre.

Flere undersøkelser og statusrapporter viser til at det forekommer diskriminering av etniske minoriteter i Norge. I undersøkelsen Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000 som Utlendingsdirektoratet (UDI) har gjennomført i 29 store kommuner, uttaler UDI (på s. 66):

«Bildet som tegnes av kommunene og innvandrerrepresentantene gir grunnlag for å si at diskriminering er et vanlig fenomen i Norge. Det gjelder spesielt på bolig- og arbeidsmarkedet. … Men også i grunnskolen og i offentlige instanser utsettes mennesker for negativ forskjellsbehandling.»

Undersøkelsen var konsentrert om temaene boligmarkedet, arbeidsmarkedet, skole og offentlige instanser. 3 Informasjonen er blitt innhentet i intervjuer med et utvalg 4 av kommuner. For å balansere informasjonen fra kommunene ble det også foretatt intervjuer med innvandrerrepresentanter i de ulike regionene. Det ble videre benyttet informasjon fra årsrapportene til de landsdekkende organisasjonene som mottar støtte fra UDI, samt informasjon fra den tverrfaglige veiledningstjenesten mot rasisme og fremmedfrykt.

Utvalget vil bemerke at en annen særlig sårbar gruppe er kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Disse står i fare for å bli utsatt for dobbelt diskriminering, både som kvinne og på grunnlag av etnisitet.

En annen utsatt gruppe er samene, som har status som et urfolk. Det foreligger ikke noe klart tallmateriale over størrelsen på den samiske folkegruppen i Norge. I tilknytning til Folkeregisteret føres det et eget samemanntall. Det er et vilkår for stemmerett ved valg til Sametinget at man er innført i samemanntallet. En registrering i samemanntallet skjer på frivillig basis. I 2001 var til sammen 9 923 personer oppført i samemanntallet. 5 Andre kilder 6 anslår at det er 50-100 000 samer i Norge dersom man legger samelovens definisjon av samer til grunn.

Andre utsatte grupper er de nasjonale minoritetene. For å komme inn under denne betegnelsen, må gruppen ha en langvarig tilknytning til landet. 7 Det er i dag vanlig å regne fem grupper som nasjonale minoriteter i Norge. Dette er jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner. 8 Det finnes ingen sikre overslag over hvor mange innbyggere som tilhører nasjonale minoriteter i Norge, siden det ikke føres statistikk på grunnlag av etnisk tilhørighet. Et mulig anslag er at det i dag er 10 000–15 000 kvener, 1 500–2 000 jøder, noen hundre skogfinner, 2 000–3 000 av romanifolket (taterne/de reisende) og 300–400 rom (sigøynere). 9 Tallene stammer dels fra gruppene selv og dels fra forskere. Det må understrekes at tallene er upresise og at de gir uttrykk for hvor mange som kan tenkes å regne seg som tilhørende minoritetsgruppen, ikke hvor mange som behersker språket eller hvor mange som har slektsbakgrunn fra de aktuelle gruppene.

Et annet usikkerhetsmoment er at mange, både blant samene og de nasjonale minoritetene, av ulike årsaker ikke ønsker å tilkjennegi tilhørighet til minoritetsgruppen. Det kan også være personer som ikke er klar over sitt opphav. Særlig romanifolket (taterne/de reisende) hevder at anslaget ovenfor er altfor lavt på grunn av slike omstendigheter. Det finnes eksempler på at staten tidligere førte registre som inneholdt data om personer med minoritetsbakgrunn. 10 Taterregisteret er eksempel på et slikt register. Motstanden mot registrering av slike data kan settes i sammenheng med tidligere erfaringer om sammenhengen mellom registrering og overgrep.

4.3 Arbeidsmarkedet

4.3.1 Arbeidsløshet blant innvandrere

Fra 1989 etablerte Statistisk sentralbyrå, SSB, registrering av ledighetstall blant innvandrere. Fra registreringen startet ble det klart at ledigheten for denne gruppen var mye høyere enn for etniske nordmenn. På begynnelsen av 90-tallet var ledigheten 3-5 ganger høyere blant ikke-vestlige innvandrere enn blant etniske nordmenn. Ledigheten blant innvandrere fra vestlige land hadde da samme omfang som ledigheten blant etniske nordmenn. I St.meld. nr. 17 (1996-97) ble det lagt til grunn at ledigheten blant ikke-vestlige innvandrere var nær tre ganger så høy som for nordmenn. For samene og de nasjonale minoritetene finnes ikke noen tilsvarende dokumentasjon av ledighetstall. Det er nærliggende å anta at en av grunnene til den høye ledigheten blant grupper av innvandrere er at de utsettes for diskriminering i arbeidslivet.

Fra november 2000 til november 2001 gikk den registrerte arbeidsløsheten blant førstegenerasjonsinnvandrere opp fra 6,8 til 7,3 prosent, mens den i hele befolkningen gikk opp fra 2,5 til 2,7 prosent, jf. SSB statistikk. 11

4.3.2 Diskriminering av etniske minoriteter i arbeidslivet

Det foreligger lite kunnskap om forekomsten av og formene for etnisk diskriminering i arbeidslivet.

Senter mot etnisk diskriminering, SMED, har siden opprettelsen behandlet en rekke henvendelser om diskriminering i arbeidslivet. Dette utgjør det største saksområdet i 1999, 2000 og 2001, og antallet henvendelser er økende. Henvendelsene omfatter et bredt spekter av arbeidsrettslige problemstillinger, som diskriminering ved ansettelse og forfremmelse, bruk av hodeplagg, mobbing og trakassering på arbeidsplassen, ulovlig bruk av midlertidige ansettelseskontrakter, ulovlig oppsigelse eller avskjed og manglende utbetaling av lønn og feriepenger.

UDIs rapport fra undersøkelsen Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000 oppsummerer situasjonen når det gjelder arbeid slik på s. 30-31:

«Flere kommuner rapporterer at den mest synlige måten innvandrere diskrimineres på er ved utestenging. Begrepet dekker her de handlinger som, bevisst og ubevisst, bidrar til at innvandrere ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, eller bidrar til at innvandrere som er i arbeid isoleres, eller presses ut av arbeidsplassen. Utestenging kan med andre ord foregå både i ansettelsesprosessen, eller i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak eller på selve arbeidsplassen.»

I undersøkelsen peker kommunene også på manglende og ufullstendige godkjenningsordninger for medbrakt kompetanse som et generelt problem.

Ti av 25 kommuner mener at arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor diskriminerer. De fleste av de ti kommunene mener at arbeidsgivere i det offentlige diskriminerer mest. 20 av kommunene svarer at årsakene til diskrimineringen er skepsis, fremmedfrykt og rasisme. 12 I denne sammenhengen viser undersøkelsen at innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa er mest utsatt.

Innvandrerrepresentantene i undersøkelsen deler stort sett kommunenes syn, og viser til at muslimske kvinner og personer med mørk hudfarge, etter deres oppfatning er mest utsatt for diskriminering.

Antirasistisk Senter sier i sin rapport Rikets tilstand 1999 på s. 45:

«Årsakene til minoritetenes vansker med å få innpass i arbeidslivet er sammensatte; er det den arbeidssøkende som ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner eller er det fordomsfulle arbeidsgivere som diskriminerer? Svaret er ikke entydig, men flere undersøkelser har dokumentert at verken språkkunnskaper eller utdanning er avgjørende. Innvandrere med gode språkkunnskaper og høy utdanning har høyere ledighet enn majoritetsbefolkningen. Spørreundersøkelser og kvalitative studier har vist at rekrutteringsprosessen er en flaskehals, der problemet ikke ligger hos den enkelte arbeidssøkende, men i de forestillingene bedriften har om den arbeidssøkende og den gruppe vedkommende blir tillagt medlemskap i.»

De landsdekkende organisasjonene på innvandrerfeltet peker generelt på diskriminering på arbeidsmarkedet som et problemområde. Det blir blant annet vist til at personer med minoritetsbakgrunn ofte er overkvalifisert for de jobbene de får.

Prosjektet Fra holdning til handling. Om flyktningers arbeidsmuligheter og kvalifiseringsbehov (SINTEF, Berit Berg og Camilla Vedi, 1995) har belyst temaene arbeid, utdanning og kvalifisering for flyktninger og innvandrere. Rapporten viser til at disse gruppene havner bakerst i arbeidsmarkedskøen. Årsakene inndeles i faktorer som kan plasseres som strukturelle, kulturelle eller individuelle. Med strukturelle årsaksfaktorer menes for eksempel arbeidsmarkedet. Med kulturelle faktorer menes for eksempel utseende, klær og ferdigheter i kommunikasjon, og med individuelle faktorer tenkes det på kjønn, alder, utdanning og yrkesbakgrunn. (Denne kategoriseringen av årsaker bygger på begrepsbruken i rapporten Bakerst i køen 1992, Berit Berg). I følge prosjektrapporten foreligger det eksempler på alle former for diskriminering og rasisme. Diskriminering defineres til å omfatte både holdninger og handlinger.

Rapporten bygger på en større spørreundersøkelse i kommuner som bosetter flyktninger. En av konklusjonene er at tiltak mot diskriminering og utestenging på arbeidsmarkedet må prioriteres høyt.

En annen problemstilling er hvordan innvandrere med høyere utdanning som er i arbeid, opplever vilkår og standarder på arbeidsplassen. Norsk Sykepleierforbund gjennomførte i samarbeid med Høgskolen i Oslo, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid i 2001 et prosjekt 13 som satte fokus på denne problemstillingen. Sykepleiere og samhandling mellom minoritets- og majoritetsbefolkning blant sykepleiere på tre institusjoner i Oslo-området var fokus for prosjektet, og alle var utdannet, godkjente og jobbet som sykepleiere, dvs. at de hadde den samme formelle kompetansen. Likevel konkluderer undersøkelsen blant annet med følgende:

«Det er få sykepleiere med innvandrerbakgrunn som ble utsatt for direkte rasisme i sitt daglige arbeidsmiljø. Svært mange opplevde likevel at de stanget mot et «glasstak», de følte at de ble marginalisert, ekskludert og diskriminert. De møtte en rekke usynlige stengsler som var til hinder for egen videreutvikling, kompetanseheving, lønn, arbeidsvilkår, ansettelser og forfremmelser. Det var ikke den formelle kompetansen som stoppet sykepleiere med innvandrerbakgrunn, men en rekke andre ting ble tillagt årsaksforklaringer.»

4.3.3 Barrierer ved rekruttering

4.3.3.1 Generelle holdninger og forestillinger blant arbeidsgivere

Flere undersøkelser ser på arbeidsgiveres generelle holdninger til å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn. Arbeidsgivere kan av ulike grunner være skeptiske overfor minoritetsbefolkningen generelt eller overfor bestemte minoritetsgrupper. Dette kan bunne i egne fordommer, men vil ofte også kunne bunne i forestillinger om at andre, gjerne de andre arbeidstakerne, vil være motvillige og at det vil være uheldig for arbeidsmiljøet å ansette arbeidstakere med annen etnisk opprinnelse. I prosjektet Innvandrere og arbeidsmarkedet: Delstudien Innvandrere og arbeid – en empirisk studie i fire bedrifter viser Jon Rogstad til at det er indikasjoner på at arbeidsgivere legger vekt på at andre, for eksempel kunder, kan ha fordommer mot personer med innvandrerbakgrunn. 14

Norsk Gallup Institutt A/S foretok i 1992 en undersøkelse som er kommentert i rapporten Rekrutteringsadferd i norsk næringsliv. I undersøkelsen inngikk om lag 600 norske bedrifter som var utvalgt ut fra at de drev eksport/importvirksomhet.

Undersøkelsen viste blant annet: 15

«Det er store forskjeller i interesse blant bedriftene i å ansette henholdsvis nordmenn og innvandrere med utdanning og arbeidserfaring fra utlandet. Blant bedriftene finner 45 prosent det særlig interessant å rekruttere nordmenn med utdannelse og eventuelt arbeidserfaring fra utlandet, mens 15 prosent av bedriftene oppgir at det er særlig interessant å ansette innvandrere med de samme kjennetegn. Det er store variasjoner i svar på dette spørsmålet etter ulike bakgrunnsvariabler. Blant annet ser det ut til at bedrifter med handelssamkvem med land i den 3. verden har en noe større interesse for å ansette innvandrere.»

I rapporten blir det også pekt på at en stor andel av det totale antallet nyansettelser, 22 prosent, skjedde gjennom personlig kontakt og anbefalinger.

En undersøkelse gjennomført av Ragnar Næss omtalt i rapporten Fremmedspråklige i rengjøringsbransjen, 1996, omfattet også holdninger blant kunder til renholdere med innvandrerbakgrunn. Denne bransjen har mange tilsatte med minoritetsbakgrunn. Lederne i renholdsbedriftene møtte krav om norske renholdere fra kundenes side på ulik måte, fra å ikke akseptere dette til å etterkomme kundens krav. Rapporten konkluderer blant annet med at det bør settes inn tiltak mot åpenbart diskriminerende holdninger og krav blant kunder.

De forhold som pekes på nedenfor i relasjon til innvandrere med høyere utdanning, vil også kunne ha mer generell betydning for innvandreres muligheter på arbeidsmarkedet.

4.3.3.2 Innvandrere med høyere utdanning

Problemet for innvandrere med høyere utdanning med å få jobb er blant annet belyst i prosjektet Rekruttering av innvandrere med høyere utdanning. 16 Prosjektet ser på norske bedrifters evne til å gjøre bruk av innvandreres kompetanse med særlig vekt på rekrutteringsproblemer. Funnene viser blant annet at ikke-vestlige innvandrere med høyere utdannelse har langt dårligere sjanser for ansettelser enn nordmenn med tilsvarende bakgrunn. Om grunnen til dette heter det blant annet i rapporten: 17

«Det knyttes særegne forestillinger til innvandrere som gruppe, f.eks. til hvordan andre i organisasjonen vil reagere på innvandrere, forestillinger om tilpasningsproblemer knyttet til religionsutøvelse på arbeidsplassen og forventninger om tilpasningsproblemer i bedriften. Innvandrere blir i større grad enn nordmenn vurdert etter forestillinger om egenskaper snarere enn vurderinger av egenskaper.»

Det fremgår av rapporten at erfaringene i bedriftene med innvandrere er klart mer positive enn forventningene, og at frykten for integrasjonsproblemer er klart overdrevne.

I en undersøkelse foretatt av NITO i 1998, Ingeniører med norsk som fremmedspråk – strategier for å bryte «glassveggen» i norske bedrifter foretas det en oppsummering av barrierene ved rekruttering. Det vises til at personalsjefer er skeptiske til å ansette ingeniører med innvandrerbakgrunn, og at både mulige språkproblemer og engstelse for at ingeniøren skal møte rasistiske holdninger i organisasjonen brukes som argumenter. Det heter: 18

«En ønsker å skåne ingeniøren. En ønsker nok også å skåne seg selv og for å unngå friksjoner i organisasjonen velger en den letteste utveien – en ansetter en nordmann. I stedet for å sette ingeniører med innvandrerbakgrunn utenfor organisasjonene, burde en forsøkt å endre en uheldig og fremmedfiendtlig organisasjonskultur. Arbeidssøkende ingeniører som har lange og fremmede navn kan komme opp i en «damned if you do, damned if you don’t»- situasjon. Sender ingeniøren inn en dårlig søknad blir denne naturligvis forkastet. Men sender ingeniøren en god søknad kan personalsjefene bli skeptiske til om søkeren virkelig har skrevet søknaden selv. Ingeniøren møter da bedriftens «glassvegg», den usynlige muren av holdninger, fordommer og strukturer som hindrer ingeniøren i å få bruke sin ingeniørfaglige kompetanse.»

4.3.3.3 Urimelige krav til norskkunnskaper

I forhold til en del typer stillinger, vil det klart nok være saklig og relevant å kreve at den som ansettes behersker norsk. Men dersom det stilles slike krav uten at det er begrunnet i stillingens karakter, eller strengere krav enn det som er nødvendig, vil dette bidra til å skape barrierer for innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet.

Av UDIs undersøkelse Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000 fremgår det at strenge krav til norskkunnskaper er en hindring for å komme i arbeid.

Andre, som for eksempel Jon Rogstads nevnte rapport under prosjektet Innvandrere og arbeid – en empirisk studie i fire bedrifter, viser til at språkkrav blir benyttet som vikarierende selekteringskriterium ved ansettelse, opprykk og oppsigelse, men forholdene varierer mellom bransjer og er konjunkturavhengige. 19

I forbindelse med forberedelsen av endringen i arbeidsmiljøloven § 55 A i 1998 (se nærmere kap. 5.4.1) viser departementet til eksempler hvor det stilles krav om språkkunnskaper, som «meget gode skriftlige eller muntlige norskkunnskaper» (Ot.prp. nr. 67 (1996-97) om endringer i arbeidsmiljøloven s. 47). Departementet presiserer at det må foretas en konkret vurdering av om slike kunnskaper er en forutsetning for å kunne utføre arbeidet tilfredsstillende.

4.3.3.4 Bruk av religiøst betinget hodeplagg

MIRA-Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner og Islamsk Kvinnegruppe i Norge har tatt opp diskriminering i arbeidslivet i tilknytning til bruk av hodeplagg ut fra religiøs tilhørighet. I henhold til Koranen bruker muslimske kvinner av hensyn til sømmelighet et hodeplagg som kalles hijab. Hodeplaggets størrelse varierer. Mange bruker et sjal som dekker hår og hals, mens noen bruker en lengre variant som rekker ned til livet. 20

Ifølge MIRA-Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner mfl. kommer det kritiske spørsmål til kvinnelige arbeidssøkeres bruk av hodeplagg blant annet fra hotellkjeder, helsevesenet, skolen og store bedrifter. I mange tilfeller får kvinnene beskjed om at de ikke får jobben hvis de benytter hodeplagg. MIRA – Ressurssenter viser til at problemene knyttet til hodeplagg omfatter arbeidsgivere både i offentlig og privat virksomhet, og i bransjer som helsevesen, renhold og varehandel.

Utvalget vil bemerke at forslaget til ny lov inneholder et generelt forbud mot både direkte og indirekte diskriminering på etnisk grunnlag. Dette vil også omfatte ansettelsessituasjoner, hvor det for øvrig allerede i dag gjelder et slikt forbud etter arbeidsmiljøloven § 55 A. Etter omstendighetene vil derved de forhold som er beskrevet foran kunne rammes av loven, enten som direkte eller indirekte diskriminering. For eksempel vil det kunne bli ansett som indirekte diskriminering om det stilles strengere krav til norskkunnskaper enn det som er saklig begrunnet i stillingens karakter og virksomhetens behov.

4.3.4 Godkjenning av medbrakt kompetanse

Det kan knytte seg særlige problemer til godkjenning av kompetanse opparbeidet i utlandet. Riktignok er ikke dette noe som nødvendigvis bare rammer etniske minoriteter. Alle som har sin utdanning fra andre land, også nordmenn, kommer inn under de samme regler og ordninger for godkjenning av utdanningen i relasjon til arbeidslivet her i landet. Men vansker med godkjenning av kompetanse fra utlandet rammer i aller størst grad etniske minoriteter, og da problemet dessuten har vært påpekt overfor utvalget i flere sammenhenger nevnes det særskilt.

Både gjennomførte prosjekter 22 og innspill fra organisasjonene viser at godkjenning av kompetanse fra utlandet er et problemområde for en del innvandrere. Blant annet viser organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger til at dette skaper store barrierer for innvandrere og flyktninger i Norge med utdanning fra utlandet. Videre blir det vist til at personer med minoritetsbakgrunn i mange tilfelle må ta arbeid de er overkvalifisert for.

For å bedre på situasjonen utarbeider Utdannings- og forskningsdepartementet forskrifter om yrkesprøving, jf. omtale i St. meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, s. 87. Forskriftene vil bli samordnet med forskriftene om dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse hos voksne, jf. St. meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen. Hovedvekten vil ligge på å vurdere kompetanse i forhold til læreplaner i videregående opplæring, og det vil bli gitt veiledning om hvordan utdanningen eventuelt kan kompletteres. Det vil bli mulighet for å få kompetansebevis.

Fylkeskommunene har ansvaret for denne yrkesprøvingen, der innvandrere kan få vurdert sin kompetanse og få en videre opplæring som eventuelt fører fram til full, godkjent fagkompetanse for yrkesutøvelse i Norge. Rådet for fagopplæring i arbeidslivet er en sentral deltaker i dette arbeidet.

Utvalget er også kjent med at Utdannings- og forskningsdepartementet fra mars 2002 har etablert en database med oversikt over institusjoner som godkjenner utenlandsk høyere utdanning. Basen drives av Informasjonssenter for internasjonal utdanning, NAIC.

Det er et siktemål at behandlingstiden for søknader om godkjenning dermed skal bli redusert. Som en oppfølging av Kvalitetsreformen skal det opprettes et nytt organ som blant annet skal ha som oppgave å gi generell godkjenning av utenlandsk utdanning. 23 NAIC vil inngå i dette organet og få delegert godkjenningsmyndighet.

Utvalget har ikke undersøkt nærmere de eksisterende ordningene og systemene for godkjenning av kompetanse. I hvilken grad slike godkjenningsordninger kan tenkes å være i strid med det foreslåtte forbudet mot indirekte diskriminering er det vanskelig å si noe om på generelt grunnlag.

4.3.5 Mobbing og trakassering på arbeidsplassen

I følge SSBs levekårsundersøkelse fra 1996 24 blant ikke-vestlige innvandrere hadde én av sju i løpet av det siste året (før undersøkelsen) opplevd å bli plaget på grunn av sin innvandrerbakgrunn på eller i forbindelse med jobben.

Også av andre rapporter og undersøkelser fremgår det at mobbing og trakassering på arbeidsplassen oppleves som et stort problem for mange av de etniske minoritetene i Norge. Utvalget viser blant annet til UDIs undersøkelse Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000.25 Også SMED beskriver dette som et omfattende problem i sine rapporter Underveis mot et bedre vern for henholdsvis 1999, 2000 og 2001. 26 Videre er problemet tatt opp av organisasjonene i høringsmøter med utvalget. I den senere tid har det også kommet rettsavgjørelser, se eksempelet under, der retten har tilkjent erstatning i tilfelle av trakassering av personer med minoritetsbakgrunn på arbeidsplassen.

Utvalget vil vise til at forslaget til ny lov mot etnisk diskriminering vil omfatte et generelt forbud mot trakassering på grunnlag av etnisitet. Dette forbudet gjelder dermed også etniske minoriteter i arbeidslivet.

4.3.6 Oppsigelse og avskjed

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM) arrangerte en dagskonferanse i 1997 der det ble satt søkelys på etnisk diskriminering i arbeidslivet. Det fremgår av rapporten fra konferansen 27 at risikoen for å bli arbeidsledig er tre ganger høyere blant de ikke-vestlige innvandrerne enn for etniske nordmenn. Av innvandrere var det 7,5 prosent og av nordmenn 2,7 prosent som var arbeidsledige i løpet av et år. «Å ha fulltidsjobb er i mindre grad en garanti for innvandrere enn for nordmenn til å forbli sysselsatte», heter det i rapporten.

I den tiden Senter mot etnisk diskriminering har eksistert har senteret behandlet en rekke saker knyttet til både oppsigelse og avskjed. For eksempel fremgår det av rapporten Underveis mot et bedre vern 1999 at av sakene som gjaldt arbeidslivets område, utgjorde saker hvor klager mente seg usaklig oppsagt 18,4 prosent (s. 41).

Utvalget viser til at diskriminering på grunnlag av etnisitet i tilknytning til både oppsigelse og avskjed vil omfattes av forslaget til ny lov mot etnisk diskriminering.

4.4 Offentlig forvaltning og tjenesteyting

4.4.1 Noen generelle problemstillinger

Offentlig forvaltning og tjenesteyting er et omfattende felt hvor det innen en rekke ulike områder kan oppstå problemer for etniske minoriteter. Samtidig vil også etniske nordmenn kunne oppleve ulike typer problemer i sitt møte med det offentlige, som for eksempel lang saksbehandlingstid og mangelfull informasjon og veiledning. Det vil derfor kunne by på særlige problemer å identifisere og avgrense etnisk diskriminering innen dette feltet, og å trekke grensen mellom uheldige forhold som må vurderes ut fra forvaltningsrettslige regler og prinsipper og uheldige forhold som (også) vil kunne rammes som etnisk diskriminering. Det bidrar også til å komplisere bildet at noen grener av forvaltningen nettopp har spesielle forhold vedrørende utlendinger som sitt ansvarsområde, slik at disse allerede i utgangspunktet i én forstand vil bli behandlet annerledes enn nordmenn. Utvalget vil vise til at de forhold som beskrives i det følgende, ikke uten videre må anses for å være av en slik art at de vil rammes av et forbud mot etnisk diskriminering, jf. også det generelle forbeholdet i så henseende som er uttrykt foran under kap. 4.1.

Utlendingsdirektoratets (UDIs) rapport fra undersøkelsen Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000 viser at informanter fra 20 av 29 kommuner mener at det forekommer diskriminering i de offentlige instanser undersøkelsen særlig omfattet (trygdeetaten, helsevesenet, Aetat, innvandrerkontor og sosialkontoret). Dokumentasjon fra Senter mot etnisk diskriminering viser det samme. Senteret har gjennom sin virksomhet mottatt en rekke saker som angår helse- og sosialsektoren, barnevernet, politiet, skole og utdanning, arbeidsmarkedsetaten, ut­lend­ingsforvaltning og grensekontroll. (Underveis mot et bedre vern 1999 og Underveis mot et bedre vern 2000, erfaringsarkivene).

Mange av tilfellene dreier seg om problemer i tilknytning til kommunikasjon og til bruk av tolk. Det er særlig eksempler på underforbruk av tolk i møte mellom minoritetene og ulike offentlige instanser. Det kan også dreie seg om feil ved bruk av tolk eller manglende tilrettelegging for at tolk kan benyttes.

Bruk av tolk i møte mellom tjenesteapparatet og familier med barn med funksjonshemninger er undersøkt av Torunn Arntsen Sørheim. 28 Hun tar opp ulike sider ved bruk av tolk og utfordringer knyttet til språkproblemer i samhandlingssituasjoner mellom det offentlige tjenesteapparatet og familiene. Hun viser til at språkproblemene i uoverskuelig fremtid vil være en utfordring både for tjenesteapparatet og for dem som ikke behersker norsk. Hun viser til et eksempel der en far (med innvandrerbakgrunn) til et sterkt funksjonshemmet barn driver egen butikk og har ferdigheter i norsk som rekker til dette og ellers i dagliglivet. Hans ferdigheter kommer likevel til kort i møter han deltar i med det offentlige tjenesteapparatet som far. I disse møtene har han behov for tolk.

Hun uttaler (s. 138-139):

«Det er viktig å være klar over at det er mange grunner til at folk ikke lærer seg språket eller ikke kan det godt nok til å mestre enhver situasjon, slik som eksemplet innledningsvis. Selv om en behersker norsk språk i en kontekst, for eksempel dagligdags norsk, kan det være vanskelig å beherske alle kontekster og ulike bruk av begreper og fagterminologi. Møter med fagpersoner med forskjellige dialekter og fagpersoner med annet nordisk språk kan også medføre vanskeligheter i kommunikasjonen og gi økt behov for tolk i visse situasjoner.»

I undersøkelsen er det vist til at mangelfull kommunikasjon fører til mangelfull rettssikkerhet og har dårligere tjenestetilbud som resultat. 29 Av undersøkelsen fremgår at arbeidsformer innen en del av den offentlige forvaltningen kan praktiseres slik at de virker diskriminerende overfor innvandrere.

Videre viser undersøkelsen til at det er mangel på tilrettelagt og oversatt informasjon, og at offentlige myndigheter avsetter for lite tid i møte med publikum som har særskilte språkvansker. Lang saksbehandlingstid og mistenkeliggjøring av flyktninger og innvandrere nevnes også som eksempler på diskriminerende praksis.

Mange av kommunene gir uttrykk for at problemet i forbindelse med tolk først og fremst springer ut av dårlige rutiner og praksis. Men ni av 20 kommuner sier også at årsaken til diskrimineringen er skepsis eller fordommer hos de offentlig ansatte. 30 Innvandrerrepresentantene i undersøkelsen mente at omfanget av rasisme og diskriminering var mye større enn det kommunene ga uttrykk for.

Ved siden av problemet med kommunikasjon og tolk, er et annet område av betydning for etniske minoriteters tilgang til tjenester og deres rettssikkerhet i relasjon til den offentlige forvaltningen, hvordan offentlige myndigheter ivaretar sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven. 31 Mangelfull veiledning kan også ramme etnisk norske, men etniske minoriteter kan bli rammet særskilt sterkt. Manglende eller mangelfull veiledning vil derfor kunne ha en diskriminerende effekt.

Utvalget har blant annet på bakgrunn av innspill fra høringsmøtene med organisasjonene, valgt å se nærmere på følgende områder innen det offentlige: Politi og påtalemyndighet, rettsvesenet, utlendingsforvaltningen, samt skole og utdanning.

4.4.2 Politi og påtalemyndighet

4.4.2.1 Innledning

Politiet skal gjennom «forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig», jf. politiloven § 1. Flere sider ved politiets praksis er likevel tatt opp fra minoritetenes side. Etniske minoritetene oppfatter ikke alltid politiet positivt. Mange føler i stedet at de blir diskriminert av politiet, blant annet ved at polititjenestemenn opptrer annerledes og strengere overfor dem enn overfor etnisk norske. 32 Lovutvalget har ikke noe grunnlag for å anta at politiet generelt er preget av uheldige holdninger overfor minoriteter. Utvalget er kjent med at det foregår omfattende og positivt samarbeid mellom politiet og minoritetsgrupper. Det som refereres i det følgende, er først og fremst eksempler som flere av de landsdekkende organisasjonene på innvandrerfeltet har tatt opp med utvalget.

Politiets praksis med kontroll av utlendinger og politiets manglende prioritering av etterforskning i saker om diskriminering nevnes som problemområder fra organisasjonenes side.

Saker som gjelder politi og rettsvesen utgjorde 14,5 prosent av henvendelsene til SMED siden oppstarten februar 1999 og frem til oktober 2000. 33 På bakgrunn av sine erfaringer oppsummerer SMED situasjonen slik: 34

«Enkelte polititjenestemenn tillegger personer med minoritetsbakgrunn mindre troverdighet enn personer som er etnisk norske. Personer med minoritetsbakgrunn blir ikke gitt anledning til å forklare seg av enkelte polititjenestemenn. Det forekommer også at personer med minoritetsbakgrunn utsettes for unødvendig brutale metoder.»

4.4.2.2 Kontroll av utlendinger som er i Norge

Både Organisasjonen mot offentlig diskriminering, OMOD, og Antirasistisk Senter (ARS) har i sine rapporter, overfor media og i møte med utvalget fremholdt at politiets praksis ved såkalt tilfeldig utlendingskontroll er uheldig. Politiet har en generell hjemmel for å kreve legitimasjon av utlendinger etter utlendingsloven (lov av 24. juni 1988 nr. 64) § 44. Videre har politiet en mer generell hjemmel for i tjenestens medfør å kreve opplysninger om personalia etter straffeloven (lov av 22. mai 1902 nr. 10) § 333. Organisasjonene hevder at det er nok å ha mørk hudfarge for å bli stoppet ved såkalt tilfeldig kontroll. Det fremholdes også at grunnlaget og hjemmelen for politiets kontroll ikke kommer til uttrykk overfor de som blir kontrollert.

Kontroll av utlendinger i Norge er som nevnt hjemlet i utlendingsloven § 44. Utenlandske borgere plikter etter bestemmelsen å vise legitimasjon dersom politiet krever det. Videre kan de om nødvendig pålegges å gi opplysninger for å bringe identitet og oppholdsgrunnlag på det rene. Norske statsborgere er derimot ikke pliktige til å forevise legitimasjon ved forespørsel fra politiet. Oslopolitiets strategidokument 35 viser til at det er her mye av problematikken og konfliktene oppstår. Oslos befolkning har over 15 prosent innbyggere med utenlandsk opprinnelse, og stadig flere personer med utenlandsk utseende er norske statsborgere. Hudfargen kan nå alene ikke lenger begrunne en utlendingskontroll.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering, OMOD, foreslo i brev av september 2000 til kommunal- og regionalministeren at det skulle innføres en dokumentasjonsordning på at politikontroll av utlendinger etter utlendingsloven § 44 har funnet sted.

Flere av organisasjonene fremholder også som et problem at politiet stigmatiserer enkelte minoritetsgrupper ved å peke dem ut som kriminelle. Innvandrernes Landsorganisasjon, INLO, hevder at innvandrermiljøene nærmest føler seg overvåket av politiet når det gjelder kriminalitet. INLO viser også til at minoritetsungdom opplever at politiet betrakter dem som kriminelle.

4.4.2.3 Ulike sider ved saker der minoriteter er involvert

Flere av organisasjonene hevder også at overgrep overfor innvandrere ikke blir tatt på alvor og etterforsket av politiet. Det blir hevdet at det blir brukt for lite ressurser på å etterforske trakassering, skjellsord og lignende overfor minoriteter, noe organisasjonene igjen mener fører til en manglende straffeforfølgelse. INLO har overfor utvalget gitt uttrykk for at det utøves forskjellsbehandling når det gjelder oppfølging av anmeldelser, blant annet ved graverende tilfeller av vold. Organisasjonen mot offentlig diskriminering, OMOD, har blant annet tatt opp temaet i dagskonferanse 9. desember 1998. 36

Et eksempel som ofte nevnes på saker der minoriteter er ofre, er utestedsdiskriminering. I slike tilfeller må politiet etterforske saken straks, ellers viser erfaringer at sakene blir vanskelige å straffeforfølge. SMED nevner i sin rapport Underveis mot et bedre vern 2000 s. 115 at politi og påtalemyndighet enten mangler vilje eller opplever at det er umulig å håndheve og forfølge diskrimineringssaker generelt og saker om utestedsdiskriminering spesielt. En undersøkelse SMED foretok i 1999 i form av en postkortkampanje 37 viste at det er grunn til å regne med store mørketall når det gjelder utestedsdiskriminering. Riksadvokaten har i flere år forsøkt å gi slike saker høy prioritet.

Et eksempel på en sak der det var mangler ved etterforskningen er omtalt av SMED. 38 K var nektet medisinsk behandling på sykehus med den begrunnelse at han var fremmedkulturell. OMOD anmeldte forholdet til politiet. Saken ble henlagt av politiet og statsadvokaten avviste klage over henleggelsen. Riksadvokaten kritiserte den manglende oppfølgingen, men konstaterte at straffeansvaret var foreldet.

Senter mot etnisk diskriminering (SMED) har som nevnt erfaringer fra en del saker som gjelder politiet. Ifølge SMED er det blant annet et problem at enkelte polititjenestemenn kommer med rasistiske uttalelser eller har en uakseptabel og nedverdigende ordbruk overfor minoriteter, samt at enkelte polititjenestemenn bruker unødvendig brutale metoder overfor personer med minoritetsbakgrunn.

SMED viser også til en sak hvor senteret ble kontaktet av en advokat som rapporterte om aktors opptreden under en straffesak. 39 Under prosedyren hadde aktor kommet med noen uttalelser som førte til at SMED på vegne av tiltalte anmeldte aktor til Politiets særskilte etterforskningsorgan, SEFO. Aktor hadde blant annet uttalt: «Vi kan ikke godta at disse utlendingene som kommer hit, og som ikke følger norsk lov, går fri», og han hadde sitert en uttalelse fra en muslimsk kvinne om at «alle norske kvinner er horer», for å vise at muslimer ikke har respekt for norske kvinner. Det endte med at anmeldelsen ble henlagt, men Riksadvokaten uttalte blant annet at «. . . den uttrykksmåte som her er valgt samsvarer ikke med det krav til saklighet som forventes av påtalemyndighetens representanter».

Utvalget vil vise til at forslaget til ny lov inneholder et generelt forbud mot etnisk diskriminering, og det vil derved også omfatte politiets virksomhet. I forhold til en del sider ved denne virksomheten, vil det likevel kunne være vanskelig å konkretisere hva loven krever og trekke grensene for hva som vil rammes av loven. Det vil også kunne være problematisk å trekke grensene for lovens anvendelse i relasjon til politiets utlendingskontroll, hvor det nettopp dreier seg om situasjoner hvor politiet i visse tilfeller har hjemmel for å behandle utlendinger annerledes enn nordmenn, blant annet når det gjelder plikt til å legitimere seg. Den nærmere grensetrekkingen vil måtte overlates til praksis.

4.4.3 Rettsvesenet

4.4.3.1 Innledning

Etter det utvalget har kunnet bringe på det rene, foreligger det ikke noen inngående informasjon om eventuell diskriminering av etniske minoriteter innen rettsvesenet. Det foreligger likevel noen rapporter om bruk av tolk i rettsvesenet og om holdninger til minoriteter i rettsvesenet generelt.

Det må likevel vises til at det som behandles i kap. 4.4 er offentlig forvaltning og tjenesteyting. Domstolenes dømmende virksomhet kommer i en annen kategori enn forvaltning og tjenesteyting, og eventuell diskriminering på etnisk grunnlag innenfor den dømmende del av virksomheten vil måtte behandles og sanksjoneres på andre måter enn det som følger generelt av lovforslaget. Utvalget vil likevel redegjøre for de nevnte rapportene om enkelte sider av virksomheten ved domstolene, for å gi et bilde av hva som særlig ser ut til å volde problemer innen denne sektoren.

Et annet spørsmål som utvalget finner grunn til å nevne i tilknytning til rettsvesenet, er måten meddommere velges ut på. Det synes å være liten tvil om at etniske minoriteter er underrepresentert i utvalgene av meddommere. Dette synes å ha sin forklaring i at utvalgene av meddommere settes sammen med utgangspunkt i partipolitiske lister, og at de fleste etniske minoriteter deltar lite i partipolitikken. De har dermed mindre muligheter til å delta på lik linje med andre i denne delen av den samfunnsmessige virksomheten. Dette har også den følge at når personer fra etniske minoriteter møter i retten som tiltalte i straffesaker eller som parter i sivile saker, vil de så godt som aldri kunne møte dommere eller jurymedlemmer med samme etniske bakgrunn som dem selv.

Utvalget går ikke nærmere inn på denne problemstillingen, som neppe vil kunne reguleres av et forbud mot etnisk diskriminering av den art som utvalget foreslår. Men spørsmålet om representasjon av etniske minoriteter blant lekdommere er tatt opp i annen sammenheng, og vurderes nå av det såkalte Lekdommerutvalget, som vil avgi innstilling 1. juli 2002.

4.4.3.2 Rettssikkerhet – bruk av tolk – personer som ikke behersker norsk

Prosjektet Likebehandling i rettssystemet, utført av Institutt for lingvistiske fag, Institutt for rettssosiologi og Norsk Institutt for by- og regionsforskning, 2000, har sett nærmere på kommunikasjonen mellom de involverte parter i rettssystemet der en part ikke behersker norsk. Sluttrapporten Kommunikasjon og rettssikkerhet – utlendingers og språklige minoriteters møte med politi og domstoler beskriver problemene som oppstår i kommunikasjonen der det mangler språklig og kulturell forståelse.

Undersøkelsen omfatter blant annet bruk av tolk i domstolene. Rettssikkerhetsproblemene knyttet til manglende bruk av tolk eller mangel ved tolking blir synliggjort. Det blir pekt på manglende kvalifikasjoner hos tolkene, at aktørene ikke er opplært i bruk av tolk, tidsnød i retten, manglende kulturkunnskap og generelle problemer av organisatorisk art. Undersøkelsen viser at utlendinger som ikke behersker norsk ikke har samme mulighet til å forstå og bli forstått i rettsapparatet og av politiet.

I rapporten er det tatt forbehold om at undersøkelsen har et for tynt empirisk materiale til å trekke noen klare generelle konklusjoner. Den fremholder likevel at rettssikkerheten for denne gruppen er svak sammenlignet med situasjonen for de grupper som behersker norsk. Også i en spørreundersøkelse som Senter mot etnisk diskriminering, SMED, og Organisasjonen mot offentlig diskriminering, OMOD, har gjennomført: Norge – en rettsstat for alle, 2000, pekes det på at manglende bruk av tolk i rettsapparatet er et rettssikkerhetsproblem.

Et tilsvarende prosjekt om samene i rettssystemet pågår i 2001-2002 i regi av Nordisk samisk institutt. 40 Prosjektet omhandler samhandlingsproblemer i rettssystemet på grunn av kulturelle og språklig forhold.

4.4.3.3 Fordommer overfor og forskjellsbehandling av minoriteter

Spørreundersøkelsen SMED og OMOD har gjennomført: Norge – en rettsstat for alle, 2000 viser holdninger i rettssystemet ved behandlingen av personer med minoritetsbakgrunn. Undersøkelsen fokuserer på advokaters oppfatning om hvorvidt det forekommer forskjellsbehandling i rettssystemet av parter med minoritetsbakgrunn. Resultatet fra spørreundersøkelsen viser antagelser om at en parts hudfarge kan ha betydning for utfallet av saken. Videre fremgår det at advokater unnlater å prosedere på diskrimineringsaspekter som er juridisk relevante, dersom det foreligger andre alternative argumenter som er lettere å vinne fram med. Undersøkelsen viser også at mange av advokatene har

«opplevd at fordomsfulle holdninger overfor minoriteter er kommet til uttrykk under rettsbehandlingen. Noen av advokatene i undersøkelsen har også erfaring for at etnisk norske vitner i straffesaker hvor tiltalte har minoritetsbakgrunn, beskriver den straffbare handling som mer brutal eller graverende enn i tilsvarende tilfeller hvor den tiltalte er etnisk norsk.»

Utvalget viser til at en lov med et generelt forbud mot etnisk diskriminering som utgangspunkt også vil omfatte rettsapparatet. Som nevnt innledningsvis vil likevel domstolenes dømmende virksomhet ikke komme inn under en lov mot etnisk diskriminering, i hvert fall ikke slik at lovens regler om håndheving og sanksjoner vil kunne anvendes overfor diskriminering innenfor denne del av virksomheten. Det vil ikke kunne være aktuelt å anvende andre sanksjoner mot slik diskriminering enn det som følger av de ordinære prosessuelle regler. Det innebærer at den som anser seg utsatt for noen form for etnisk diskriminering gjennom avgjørelser domstolene treffer i kraft av sin dømmende myndighet, eventuelt må benytte seg av de ordinære rettsmidler for å få avgjørelsen overprøvd. Men i øvrige deler av virksomheten vil loven gjelde på vanlig måte. Det kan dreie seg om ansettelse av personale ved domstolene, om ulike former for betjening av publikum mv.

4.4.4 Utlendingsforvaltningen

4.4.4.1 Innledning

Myndighetenes forvaltning av utlendingssaker angår i utgangspunktet utlendinger, og den måten utlendingsloven blir praktisert på er derfor viktig for de fleste personer med utenlandsk bakgrunn, nasjonalitet eller statsborgerskap. Utlendingsloven har også betydning for nordmenn som er gift med eller planlegger å gifte seg med utenlandske statsborgere. Videre har den betydning for barn som har en norsk og en utenlandsk forelder.

Utlendingsloven hjemler på visse punkter forskjellsbehandling mellom norske statsborgere og borgere med annet statsborgerskap, og det kan være vanskelig å identifisere forhold som innebærer diskriminering på grunnlag av etnisitet på dette feltet.

Måten dette saksområdet forvaltes på har vært kritisert fra flere hold. Senter mot etnisk diskriminering har i sin rapport for 2000 blant annet pekt på manglende service, utilgjengelighet for publikum, lang saksbehandlingstid, forskjeller i saksbehandlingen avhengig av nasjonalitet og bruk av DNA-tester på bestemte grupper. Antirasistisk Senter har også pekt på praktiseringen av utvisningsreglene, utvisning som en dobbeltstraff, visumpraksis og praksis i saker om oppholdstillatelser. Sivilombudsmannen har rettet kritikk mot flere sider ved saksbehandlingen i utlendingsforvaltningen, se nærmere nedenfor. Utvalget begrenser seg i det følgende til å se på saker hvor generelle erfaringer med en gruppe anvendes i vurderingen av individuelle søknader, særlig i visumsaker, og enkelte andre sider ved saksbehandlingen.

4.4.4.2 Generelle erfaringer med en gruppe personer som grunnlag for vurderingen av individuelle saker – særlig om visumsaker

Bruk av generelle erfaringer i vurderingen av individuelle saker er en utbredt og omdiskutert metode innenfor utlendingsforvaltningen. Den brukes i visumsaker, i saker om fengsling 41 og i andre saker hvor innvandringspolitiske hensyn tillegges vekt som et virkemiddel for å kontrollere/begrense innvandringen til Norge.

Visumsøknader behandles og avgjøres dels av utenriksstasjonene, dels av Utlendingsdirektoratet. Visum skal gis med mindre utenrikspolitiske, sikkerhetsmessige eller innvandringspolitiske hensyn taler mot det, eller det er grunn til å tvile på det oppgitte formål med reisen eller riktigheten av de øvrige opplysningene som er gitt. 42 Utlendingsmyndighetene må i tillegg vurdere returforutsetningene for den enkelte søker, det vil si risikoen for at søker kan komme til å bli igjen i Norge etter endt visumopphold.

En del av grunnlaget for vurderingen av en søkers antatte fremtidige adferd vil være utlendingsmyndighetenes erfaringer med andre personer fra samme geografiske område. Utlendingsmyndighetene har vært kritisert for å tillegge de generelle erfaringene for stor vekt i forhold til individuelle opplysninger i saken. I en del tilfeller foreligger enten for lite eller ingen dokumentasjon på de erfaringene utlendingsmyndighetene viser til, noe som også er tatt opp fra Sivilombudsmannens side. 43

Bente Puntervold Bøs doktoravhandling av mars 2001: Immigration Control, Law and Morality. Visa policies towards visitors and asylumseekers – An evaluation of the Norwegian visa policies within a legal and moral frame of reference gjennomgår og vurderer Sivilombudsmannens behandling av klagesaker vedrørende utlendingsforvaltningen. Puntervold Bø mener at Sivilombudsmannen i altfor liten grad benytter mulighetene som ligger i ombudsmannens mandat til å kritisere utlendingsmyndighetens praksis.

I avhandlingen vurderer hun blant annet om avslagene på visumsøknader er basert på korrekte faktaopplysninger og om det er riktig at de som har fått visum blir igjen i Norge etter utløpet av visumperioden. Som dokumentasjon bruker hun visum-avhoppsstatistikken som ble utarbeidet av Utlendingsdirektoratet for perioden 1991 – 1994. Statistikken viser at det er en forholdsvis lav prosentandel av de som får innvilget visum som faktisk hopper av og blir i Norge. I perioden 1991- 1994 utgjorde dette 4-6 prosent av alle som fikk innvilget visum. Puntervold Bø stiller spørsmål ved om antall visumavhopp er relevant når man skal måle det totale omfanget av ulovlig innvandring, og konkluderer med at statistikken på visumavhopp ikke gir det korrekte tall på dette. Det eksisterer ingen tilsvarende statistikk for perioden før 1991 eller fra 1994 og fram til i dag.

4.4.4.3 Enkelte andre sider ved saksbehandlingen

Lang saksbehandlingstid

Utlendingsdirektoratet har de siste årene mottatt sterk kritikk for lang saksbehandling av søknader om oppholds/arbeidstillatelse og visum. Sivilombudsmannen har flere ganger pekt på lang saksbehandlingstid som et problem i utlendingsforvaltningen. Som et eksempel på dette kan nevnes at gjennomsnittlig behandlingstid for søknad om familiegjenforening i 2001 var litt over ett år, og det finnes en rekke tilfeller hvor det har tatt inntil 15 måneder. En sammenligning med saksbehandlingstiden for tilsvarende saker i Sverige (8 måneder) og Danmark (3-4 måneder) i 2001 viser at saksbehandlingstiden i Norge ligger på et uakseptabelt høyt nivå. Dette bekreftes også av Utlendingsdirektoratet som skriver i sin årsrapport for 2000 at saksbehandlingstiden for hele utlendingsforvaltningen nådde et nivå som oppfattes som urimelig for de fleste typer saker.

Sivilombudsmannen har i 2001 uttalt om saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen: 45

« … Etter min mening er … grensen overskredet når det tar (minst) ett år å få behandlet en familiegjenforeningssøknad. Jeg viser for så vidt til forvaltningsloven § 11a hvor det framgår at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.

EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen) er inkorporert i norsk rett ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Det kan etter min mening stilles spørsmål om retten til familieliv i tilstrekkelig grad respekteres når det tar (minst) ett år å få behandlet søknadene. Selv om de personene som regnes som nærmeste familiemedlemmer har et rettskrav på familiegjenforening (og tilslutt vil få søknaden innvilget), uthules denne retten i stor grad når saksbehandlingstiden blir så lang. Særlig uheldig er den lange saksbehandlingstiden i saker som gjelder gjenforening mellom foreldre og små barn. …»

En medvirkende grunn til den lange saksbehandlingstiden, er at Utlendingsdirektoratet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet har prioritert asylsaker. Dette har ført til at saksbehandlingstiden for andre saker har blitt betydelig lengre enn tidligere. Den lange saksbehandlingstiden vil lett kunne være i strid med forvaltningslovens krav om at sakene skal behandles innen rimelig tid. I tillegg er det spørsmål om denne lange saksbehandlingstiden kan ses som hinder for den lovfestede retten til familiegjenforening. Saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen oppleves som en bevisst nedprioritering av saker som angår utlendinger sam­men­lignet med andre forvaltningsområder. Av den grunn oppfattes myndighetenes praksis på dette forvaltningsområdet av mange som en form for offentlig diskriminering.

4.4.4.3.1 Ulik saksbehandling avhengig av nasjonalitet

Det har også vært hevdet at utlendingsmyndighetene behandler sakene ulikt, avhengig av nasjonaliteten til søker. I denne sammenhengen kan det blant annet vises til Utlendingsdirektoratets statistikk over innvilgede og avslåtte visumsøknader. I Utlendingsdirektoratets årsrapport for 2001 viser statistikken at den gjennomsnittlige avslagsprosenten er 47 (mot 28 i 2000). Enkelte land skiller seg imidlertid kraftig ut, så som Den demokratiske republikken Kongo, Afghanistan, Pakistan og Irak med avslagsprosent på 83-88. For land som Makedonia, Bosnia Hercegovina og Somalia er avslagsprosenten på 71-79. Utlendingsdirektoratets statistikk gir bare oversikt over søknader som er avgjort i direktoratet, og ikke søknader som er behandlet og avgjort ved utenriksstasjonene, som i følge UDI behandler det store flertallet av søknader om visum. Det finnes med andre ord ikke noen fullstendig statistikk over avslagsprosenten. Det kan være saklige grunner til at avslagsprosenten varierer mellom ulike søkergrupper. Ettersom det ikke er mulig å få en fullstendig oversikt over hvordan visumreglene praktiseres, er det vanskelig å vurdere om reglene praktiseres i samsvar med formålet med visuminstituttet.

Sivilombudsmannen har mottatt flere klager på at Utlendingsdirektoratet behandler søknader fra USA, Canada og Vest-Europa raskere enn søknader fra Afrika og Asia. En oversikt fra Utlendingsdirektoratet viser at også østeuropeere får sine saker behandlet raskere enn afrikanere og asiater.

Sivilombudsmannen har i denne forbindelse uttalt seg kritisk om organiseringen av arbeidet i UDI i landseksjoner: 46

«En slik administrativ praksis kan ha sin årsak i ulike forhold. En alvorlig betenkelighet ved en slik organisering av arbeidet, er faren for at den konkrete og individuelle vurderingen av de faktiske forhold i den enkelte sak blir uriktig. Generell nasjons- og landkunnskap kan, ved å organisere arbeidet på denne måten, føre til at individuelle og konkrete forhold knyttet til den enkelte søkeren blir tillagt for liten vekt. Dette kan igjen føre til at det blir truffet uriktige avgjørelser. Sett under ett blir en slik behandlingspraksis også uheldig fordi den kan gi inntrykk av at det skjer en diskriminering/forskjellsbehandling på nasjonalt og etnisk grunnlag som etter loven og internasjonale konvensjoner ikke er akseptabel. Jeg vil be om at direktoratet nøye vurderer disse forhold.»

Price Waterhouse Coopers la 1. august 2001 fram rapporten Ekstern gjennomgang av Utlendingsdirektoratet. Rapporten konkluderte med at det er et stort effektiviseringspotensial i Utlendingsdirektoratet når det gjelder organiseringen av behandlingen av enkeltsakene i Juridisk avdeling. Rapporten ble fulgt opp ved at Utlendingsdirektoratet høsten 2001 ble omorganisert. Juridisk avdeling, som var oppdelt i landseksjoner, ble da delt i en asylavdeling og en oppholdsavdeling.

Utvalget viser til at et generelt forbud mot etnisk diskriminering vil gjelde innen alle områder av forvaltningen, også utlendingsforvaltningen.

Det er som utgangspunkt statsborgerskap, og ikke etnisitet, som er avgjørende for om en person kommer inn under utlendingsforvaltningens myndighetsområde. Men personer med utenlandsk statsborgerskap vil ordinært ha en annen etnisk opprinnelse enn norsk, og måten forvaltningsmyndigheten utøves på innen dette feltet vil derfor være av særskilt betydning for etniske minoriteter som er i eller ønsker å komme til Norge. Utvalget vil bemerke at negative vedtak basert utelukkende på tilhørighet til en etnisk gruppe vil kunne være i strid med den foreslåtte loven mot etnisk diskriminering.

Nasjonalitet i form av statsborgerskap vil ikke omfattes av lovens diskrimineringsgrunnlag (se nærmere kap. 3.4 og 13.4). Det at myndighetene regulerer og kontrollerer utlendingers adgang til riket og deres opphold her, inneholder ikke i utgangspunktet noe diskriminerende element. Noen av de nevnte sider ved forvaltningens rutiner og praksis vil muligens kunne kritiseres ut fra generelle forvaltningsrettslige prinsipper som allerede gjelder, uten at det er utvalgets oppgave å vurdere dette nærmere. Utvalget kan ikke foreta en konkret vurdering av om elementer av praksis i utlendingsforvaltningen vil kunne rammes av den nye loven. En forskjellsbehandling av slik art at den i og for seg ville kunne rammes som etnisk diskriminering, vil ordinært la seg fange opp av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Hvor langt en ny lov mot etnisk diskriminering vil kunne anvendes, må finne sin løsning i praksis.

4.4.5 Skole og utdanning

4.4.5.1 Innledning

Gjennom skolegang og utdanning legges grunnlaget for barn og unges senere deltakelse i arbeidslivet. Skolegangen er også vesentlig for utviklingen av barns holdninger og sosiale egenskaper, og gir en viktig del av grunnlaget for deltakelse og integrering i samfunnet generelt. For barn og unge fra minoritetsgrupper er det derfor av særlig viktighet at de har samme rettigheter og muligheter som majoriteten til skolegang og utdanning. Skolen er også viktig for å skape positive holdninger overfor etniske minoriteter og hindre mobbing og etnisk trakassering.

På grunnlag av den informasjon utvalget har innhentet, synes det som om en del foreldre fra minoritetsgrupper mener deres barn utsettes for trakassering i skolen. Utover dette synes problemene innen denne sektoren først og fremst å være knyttet til mangelen på særskilt tilrettelegging og særlige rettigheter som ivaretar barnas kultur m.m. Formelt har alle samme rettigheter (og plikter) til skolegang og utdanning uansett etnisitet. Men minoritetsgruppene mener at alle i for stor grad presses inn i det samme mønsteret, noe som til dels oppleves som en indirekte diskriminering. De ønsker derfor at det innenfor skolene skal kunne iverksettes ulike spesielle tiltak tilpasset minoritetenes behov. For eksempel har Romanifolkets Interesseorganisasjon uttrykt behov for at barnas skoletilbud blir tilpasset deres tradisjonelle levemåte hvor de reiser omkring i landet en del av året. De ønsker mulighet for at barna skal kunne fritas fra ordinær undervisning noe før terminslutt om våren, slik at de kan opprettholde sin levemåte og kultur og sin inntektsbringende virksomhet. Dette krever individuelle undervisningsplaner for at barna skal få en fullverdig skolegang.

Utvalget vil peke på at det utvilsomt kan være sider ved organiseringen av skole- og utdanningssektoren som ikke er tilpasset de enkelte etniske minoritetsgruppers kultur og behov. Utvalget har likevel ikke sett mulighet for å ta opp til særskilt behandling forhold som er spesielle for de enkelte minoritetsgrupper og som vil reise spørsmål om å fastsette egne rettigheter for de enkelte gruppene. Utvalget har derfor ikke mulighet verken til å gi noen omfattende beskrivelse av problemer de enkelte minoritetsgruppene opplever av denne art, eller å vurdere i hvilken grad det er behov for en særskilt rettighetsregulering. Dette ville være en omfattende oppgave som ligger utenfor utvalgets mandat.

I relasjon til skolegang er det likevel noen sentrale spørsmål som er felles for de fleste minoritetsgrupper, og hvor det allerede er iverksatt tiltak, samtidig som det fra flere hold hevdes å være en rekke problemer i tilknytning til de gjeldende ordningene. Dette gjelder først og fremst morsmåls- og norskopplæring. Opplæring i minoritetsspråk er viktig for at minoriteter skal kunne ivareta og videreutvikle sin kultur. Dette gjelder også for samene, samt for enkelte kvener, som har en lovbestemt rett til opplæring i henholdsvis samisk og finsk. 47 Utvalget vil derfor peke på noen sider ved morsmålsopplæring generelt, opplæring i samisk spesielt, og i tillegg ta opp noen særskilte problemer knyttet til norsk som andrespråk. Ved siden av disse spørsmålene vil utvalget peke på problemet med mobbing og trakassering i skolen.

Utvalget avgrenser mot å behandle faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget), 48 selv om det har vært reist spørsmål om faget og praktiseringen av blant annet fritaksretten fra flere av de berørte organisasjonene. Det er for øvrig i august 2001 avsagt en høyesterettsdom som fastslår at det etter gjeldende regler ikke er adgang til å kreve fullt fritak fra faget. 49

4.4.5.2 Elever med minoritetsbakgrunn og ­morsmålstrening i grunnskolen

Senter mot etnisk diskriminering, SMED, tar opp diskriminering i skole og utdanning i sin rapport Underveis mot et bedre vern 2000, s. 121-127. Senteret har særlig erfaringer fra saker vedrørende grunnskolen. Tall fra SSB i 1998 viser at 38 500 elever i grunnskolen har språklig minoritetsbakgrunn, dvs. 7 prosent av elevmassen. Oslo har den høyeste andelen elever med annet morsmål enn norsk og samisk, 28 prosent. SMED uttaler på side 122:

«Urdu er det største minoritetsspråket i den norske grunnskolen. Hele 12 prosent av [de minoritetsspråklige] elevene har urdu som morsmål. Så følger engelsk med 8 prosent og vietnamesisk og albansk med 7 prosent hver. Arabisk og spansk snakkes av mer enn 5 prosent av de minoritetsspråklige elevene i grunnskolen.»

Som en særskilt utfordring peker SMED på at mangfoldet på den enkelte skole ikke gjenspeiles i lærermassen. SMED viser til eksempler på at det er ti minoritetsspråk representert, men at det kun gis morsmålstrening i to av disse språkene. Barn får dermed ikke formidlet kunnskap på sitt eget språk, og utbyttet av undervisningen blir mangelfullt. SMED peker også på at det i dag ikke finnes tilstrekkelig antall personer med minoritetsspråk og pedagogisk bakgrunn. SMED viser til at mang­lende formell kompetanse senere kan ramme elever med minoritetsbakgrunn. Det blir vist til at det er nødvendig med spesiell tilrettelegging for å gi personer som underviser i morsmål, pedagogisk kompetanse ved siden av arbeidet.

Antirasistisk Senter har i sin rapport Rikets tilstand 1999 kommentert minoritetenes situasjon i grunnskole og videregående skole. 50 Det blir pekt på at morsmålsundervisning er nedprioritert på mange skoler, og at de er underlagt budsjettmessige kutt. I rapporten Rikets tilstand 1998, s. 36-37 fokuseres det også på manglende morsmålsundervisning.

4.4.5.3 Norsk som andrespråk

Rapporten fra Utlendingsdirektoratets undersøkelser Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999–2000 tar også opp praktiseringen av norsk som andrespråk i grunnskolen.

Eksempel fra UDIs undersøkelse Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000:

Innvandrerrepresentantene i undersøkelsen mener at praktiseringen av norsk som andrespråk (NOA) i skolen er diskriminerende.

1. Det vises til at elever feilplasseres under norsk som andrespråk (NOA). En far fortalte at hans datter, som han har med sin etnisk norske kone, var blitt plassert i NOA, selv om barnet aldri har snakket noe annet enn norsk.

2. Ifølge flere innvandrerrepresentanter blir barn med minoritetsbakgrunn automatisk plassert i NOA, uten individuell vurdering. Årsaken skal være at skolen får tilført ekstra midler etter hvor mange minoritetsspråklige elever de har.

3. Flere innvandrerrepresentanter sier at retningslinjene for praktisering av faget norsk som andrepråk (NOA), er uklare, i likhet med kriteriene for å ta norsk som morsmål (NOM). Det etterlyses klare retningslinjer. Er for eksempel målsettingen med NOA at eleven skal bli så god i norsk at vedkommende kan følge ordinær norskundervisning?

Norsk som andrespråk har fått et B-stempel. Flere av innvandrerrepresentantene frykter at barna med NOA skal få problemer når de senere skal ut i arbeid. De frykter at arbeidsgiverne skal bruke norsk som andrespråk i vitnemålet til å argumentere mot å ansette personer med minoritetsbakgrunn.

Denne praktiseringen er trukket fram av innvandrerrepresentantene som diskriminerende. 51 De mener at norsk som andrespråk lett kan gi B-stempel for barnet og føre til vansker på arbeidsmarkedet.

I tillegg peker denne rapporten på at opplæring i norsk for voksne med flyktning- og innvandrerbakgrunn på grunn av mangelfull kapasitet ikke kan gis til alle som ønsker det.

4.4.5.4 Undervisning i samisk

Etter opplæringsloven av 17. juli 1998 nr. 61 har samiske elever en individuell rett til undervisning i samisk. Dette innebærer at forholdene skal legges til rette slik at den enkelte elev får slik språkopplæring. Sametingets opplæringsavdeling skriver i et notat av mai 2001 at det er mange problemer knyttet til å utnytte rettighetene i opplæringsloven. Det gjelder økonomiske forhold, tildeling av timeressurser, tilgjengelige lærere, system for alternative opplæringsformer, lite samsvar mellom lovens intensjon og læreplanene, og manglende kunnskap om rettigheter både blant skolene, skoleadministrasjoner og elever og foreldre. I boks 4.11 er det vist eksempler på dette.

Sametinget mener at det er lite fleksible løsninger for organisering av opplæringen i samisk. Det må tilrettelegges for at samiske elever som ønsker det i realiteten skal kunne velge to førstespråk. Det synes ikke riktig at elever som reelt sett har to førstespråk fra sin hjemmesituasjon skal velge bort språket til for eksempel den ene av foreldrene som ikke likeverdig.

Økonomiske forhold i forvaltningsområdet for samisk språk spiller også inn. Sametinget har fått henvendelser fra kommuner i Indre Finnmark som etterspør kriterier som gir uttelling for opplæring på samisk. Tildeling av timeressurser etter dagens kriterier fører til at kommuner som har mange språkvarianter, men få elever, får bedre uttelling enn kommuner som i hovedsak gir opplæring i samisk som førstespråk i tillegg til opplæring på samisk.

4.4.5.5 Mobbing og trakassering i skole og ­utdanning

SMED har også erfaringer fra saker der foreldre med minoritetsbakgrunn kontakter senteret om mobbing og trakassering av deres barn i skolen. Eksempler viser at mobbingen og trakasseringen utføres av både medelever og lærere.

Rapporten fra Utlendingsdirektoratets undersøkelse Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000 omtaler også diskriminering i skolen (s. 40-48). Det fremholdes blant annet at mobbing er et problem, med erting, navnekalling og verbal trakassering. Undersøkelsen viser at kommunene bagatelliserer forekomsten av mobbing og erting. Innvandrerrepresentantene i undersøkelsen mener at det forekommer langt mer alvorlig mobbing enn det kommunenes representanter gir uttrykk for. Bildet innvandrerrepresentantene gir samsvarer godt med tilbakemeldingene fra de frivillige organisasjonene.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger har også i møte med utvalget tatt opp problemstillinger knyttet til mobbing i skolen. Det ble hevdet at mobbing fra lærerens side forekommer og at dette ofte rammer unge, mørke gutter.

I boks 4.12 er det også vist et eksempel fra SMEDs praksis.

Utvalget viser til at forslaget til ny lov mot etnisk diskriminering, også vil omfatte skole- og utdanningssektoren. Det innebærer at både direkte og indirekte diskriminering vil være forbudt i samsvar med lovforslagets definisjon av disse begrepene, se nærmere kap. 13.5.

Det største problemet innen skolesektoren synes å være mangelen på særskilt tilrettelegging og særordninger for etniske minoriteter. Slike problemer vil vanskelig kunne løses gjennom en generell lov med forbud mot etnisk diskriminering. Utvalget har ikke i noe fall hatt mulighet til å foreta noen egen gjennomgang og drøftelse av mulige særordninger innen skolesektoren for ulike grupper av minoriteter. Utvalget har likevel gitt en kort redegjørelse for noen mer generelle problemer som synes å foreligge i forbindelse med språkopplæring i skolen. Det kan synes som om det er visse svakheter ved gjeldende ordninger, både knyttet til ordningenes utforming og praktisering. Utvalget har likevel ikke sett det som sin oppgave å gi noen nærmere vurdering av disse ordningene, men forutsetter at de aktuelle myndighetene følger disse opp med sikte på best mulig ivaretakelse av alle minoritetsgruppers behov, uavhengig av en eventuell ny lov mot etnisk diskriminering.

Også trakassering på etnisk grunnlag omfattes av diskrimineringsforbudet i lovforslaget. Mobbing og trakassering av etniske minoriteter i skolen, vil derfor etter forslaget komme inn under den nye loven. Hvor stor betydning dette rent faktisk vil få, kommer an på flere forhold, blant annet på hvordan systemet for oppfølging av slike saker utformes og fungerer. Ellers gjelder det generelt at ikke enhver form for ubehagelige kommentarer og uønsket opptreden overfor etniske minoriteter vil være av et slikt omfang eller slik grovhet at det direkte vil omfattes av et lovforbud mot trakassering. Det er derfor viktig at skolen aktivt medvirker til å skape positive holdninger og et miljø hvor alle elever uten videre anses som likeverdige og omgås på like fot uavhengig av etnisitet.

4.5 Boligmarkedet og bosituasjonen

Boligmarkedet i Norge skiller seg fra andre vestlige land ved at utleiemarkedet er begrenset. En undersøkelse foretatt av Norges Byggforskningsinstitutt i 1999 viste at kun omtrent 20 prosent av boligmassen i Norge er utleieboliger (Byggforsknotat 33, 1999).

Forskning og undersøkelser av boligmarkedet i Norge viser at personer med innvandrerbakgrunn har vanskeligere for å skaffe seg bolig enn etniske nordmenn. Dette blir opplyst å kunne skyldes flere forhold, blant annet dårlig privatøkonomi (gjelder særlig flyktninger). I tillegg kan årsakene til vanskene være diskriminering på boligmarkedet.

Ifølge SSBs levekårsundersøkelse fra 1996 blant ikke-vestlige innvandrere har én av fem opplevd å bli nektet å kjøpe eller leie bolig på grunn av sin etniske bakgrunn.

Erfaringene fra Senter mot etnisk diskrimineringtyder på at det er flere av aktørene på området som har en diskriminerende praksis. Eksempler på diskriminering kan være generalforsamlinger som fastsetter vedtekter som begrenser utlendingers adgang til bolig, og styrer som nekter å godkjenne kjøp eller fremleie på grunnlag av den aktuelle personens etniske tilhørighet. Presseoppslag tyder også på at diskriminering foregår blant private som selger eller leier ut bolig.

I UDIs undersøkelse Art og omfang av rasisme og diskriminering i Norge 1999-2000blir det vist til at 20 av 29 kommuner nevner tilfeller av diskriminering på dette området. Rapporten viser til at innvandrere kan bli konsekvent oversett når de ringer på boligannonser. Utleie er avhengig av markedet og innvandrere får bare leie dersom det ikke er andre leietakere. Rapporten forteller også om sjikanering og trakassering av personer med innvandrerbakgrunn dersom de først har kommet inn i et leieforhold. Det opplyses om både små enkeltepisoder av diskriminering, og alvorligere episoder, som trakassering i form av hærverk og steinkasting mot leiligheten til innvandrere.

Det hevdes at diskrimineringen på boligmarkedet først og fremst skyldes at norske huseiere er skeptiske til ikke-vestlige innvandreres «bokultur». Skepsis og fordommer hos huseierne nevnes av kommunene som årsaker til diskrimineringen. Undersøkelsen viser også at kommunene mener at det er enkelte av flyktningegruppene som i særlig stor grad stenges ute på boligmarkedet. Flyktninger fra Irak og fra afrikanske land, som Somalia, nevnes som særlig utsatte grupper. I rapporten heter det videre at andre utsatte grupper kan være enslige menn og muslimer. 52

Innvandrerrepresentantene i undersøkelsen mener at innvandrerne ikke har det lettere enn flyktninger på boligmarkedet, og at også personer født i Norge med to utenlandsfødte foreldre opplever diskriminering på boligmarkedet. Innvandrerrepresentantene påpeker at media er en viktig kilde til skepsis og fordommer, og da særlig medi­as negative fokusering på enkelte grupper.

Islamsk Kvinnegruppe i Norge og Innvandrernes Landsorganisasjon, INLO, har i møter med utvalget tatt opp diskriminering på boligmarkedet som et problemområde. Islamsk Kvinnegruppe peker på at mangel på bolig skaper usikkerhet for alle parter, både minoritetene og majoriteten, og at arbeidet med å få til holdningsendringer er vanskelig.

INLO nevner eksempler der personer med minoritetsbakgrunn har tilstrekkelig kapital, men hvor utleieren likevel ikke vil leie ut boligen. Organisasjonen kjenner til eksempler på at boligen blir utlyst igjen neste dag, etter at boligsøker med minoritetsbakgrunn har fått opplyst at den er utleid.

Utvalget viser til at forslaget til ny lov mot etnisk diskriminering dekker alle områder, også boligmarkedet. Forbudet mot direkte og indirekte diskriminering vil rette seg mot alle aktørene på boligmarkedet, både offentlige og private. Utvalget foreslår likevel ikke at loven skal komme til anvendelse i personlige forhold. Utleie av rom i en privat bolig hvor også eieren selv bor, vil derfor være unntatt, jf. kap. 13.2.2 om lovens rekkevidde i denne relasjon. Trakassering av etniske minoriteter i boligmiljøet vil være omfattet av lovens generelle forbud mot trakassering.

4.6 Tilgang til varer og tjenester

4.6.1 Innledning

Etter gjeldende lovgivning skal ingen diskrimineres når det gjelder tilgang til varer og tjenester som tilbys til allmennheten som ledd i ervervsvirksomhet. Straffeloven § 349 a rammer den som i ervervsmessig eller lignende virksomhet på grunnlag av en persons hudfarge eller etniske opprinnelse mv. nekter vedkommende varer og tjenester på de vilkår som gjelder for andre. Likevel rapporteres det fra mange hold om avvisning på grunn av hudfarge mv. på utesteder, og om andre former for diskriminering som for eksempel generell avvisning av visse etniske grupper på campingplasser og avvisning av enkeltindivider i forretninger og lignende. Utvalget vil her redegjøre kort for foreliggende informasjon om disse formene for diskriminering, uten dermed å utelukke at diskriminering også kan finne sted i forbindelse med tilgang til andre former for varer og tjenester.

4.6.2 Diskriminering på utesteder

Antirasistisk Senter har siden 1991 registrert utestedsdiskriminering. Antirasistisk Senter skriver i rapporten Rikets tilstand 1998 at begrunnelsene for diskrimineringen varierer. Noen eksempler på registrerte utsagn i forbindelse med utestedsdiskriminering er:

• «vi har hatt så mye bråk med innvandrere her fra før.»

• «norske gjester vil ikke gå på steder med mange innvandrere.»

• «bare medlemmer slipper inn.»

• «innvandrere kjøper ikke noe, de bare sitter her.»

• «det blir fort bråk mellom innvandrere og nordmenn.»

• «vi slipper inn bare en kvote med innvandrere hver kveld.»

Media har de senere år gjennomført flere diskrimineringstester på utesteder i Oslo. Blant annet hadde NRK Dagsrevyen et innslag der de hadde brukt skjult kamera for å teste ulike steder i Oslo natten til 30.04.88. På en rekke steder ble innvandrere nektet adgang. Dette resulterte i politianmeldelser, men alle sakene ble henlagt. Lignende tester ble foretatt i mai 1991 og mai 1994 med samme resultat som i 1988. 53

Senter mot etnisk diskriminering har også arbeidet med diskriminering på utesteder. Rapporten Underveis mot et bedre vern 2000 omtaler problemstillinger knyttet til slik diskriminering særlig på s. 111–119. De mest vanlige metodene for utestengning av innvandrere oppsummeres slik:

1. Feilaktig beskjed om at lokalet er fullt.

2. Krav om pass som legitimasjon.

3. Krav om (fiktive) medlemskort.

4. Rent rasistisk avvisning («Her vil vi ikke ha sånne som dere»).

Selv om senteret har fått få henvendelser på dette feltet, tyder senterets erfaringer på at dette er de mest vanlige begrunnelser ved utestedsdiskriminering. SMED hadde i 1999 en postkortkampanje som også ga oversikt over pågående diskriminering. Svarene bekreftet behovet for sanksjoner. Denne formen for diskriminering rammer særlig unge, og svarene fra undersøkelsen viste at menn er mer utsatt enn kvinner.

Politiet har som et tiltak for å forhindre diskriminering ved adgang til utesteder holdt kurs for dørvakter siden 1998.

4.6.3 Andre eksempler på diskriminering

Spørsmål om tilgjengelighet til campingplasser har blitt tatt opp av organisasjoner for de nasjonale minoritetene ved romanifolket. Det blir hevdet at denne gruppen blir diskriminert av de som driver campingplasser ved at de har blitt vist bort uten saklig grunn.

Organisasjonene hevder også å kjenne til tilfeller der politiet har bistått med å jage minoritetsgruppen vekk fra en bygd. Det blir vist til at ferieopplevelser og reiser oppleves som vonde og krenkende når de opplever å bli nektet adgang til campingplasser. Stiftelsen Roma krever klare retningslinjer og hjelp fra politiet for å hindre denne formen for diskriminering.

Etter mange års bosetting i Norge viser også norske rom overfor utvalget til at de fremdeles kan oppleve diskriminering i forretninger og varehus. INLO nevnte i høringsmøte med utvalget at de har eksempler der vietnamesere hadde blitt nektet adgang til butikker.

Utvalget viser til at diskriminering i forbindelse med tilgang til varer og tjenester vil rammes sivilrettslig etter forbudet mot diskriminering i forslaget til ny lov om etnisk diskriminering. I tillegg vil slik diskriminering fortsatt være straffbar etter straffeloven § 349 a. Dette gjelder både i forbindelse med tilgang til utesteder og campingplasser mv., og i alle andre sammenhenger hvor ulike former for varer og tjenester tilbys. Som ellers er det likevel bare utestenging/forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet mv. som rammes. I en del tilfeller vil det kunne være vanskelig å få klarhet i om utestengingen har andre grunner som er uavhengig av etnisitet, som beruselse eller sterkt forstyrrende adferd. Det er derfor viktig at omstendighetene omkring hendelsen søkes klarlagt raskest mulig, enten saken tas opp som en sivil sak eller som straffesak.

4.7 Rasistisk kriminalitet. Høyreekstreme grupper

4.7.1 Innledning

Det er klart dokumentert at det forekommer tilfeller av rasistiske ytringer, vold og skadeverk overfor minoritetsbefolkningen. Opplysninger om dette kommer blant annet fram av kriminalstatistikken og av rettspraksis. Media har stadig oppslag om saker av denne art, og utvalget viser nedenfor blant annet til to saker som har vært mye omtalt, nemlig Beheim Karlsen-saken og drapet på Benjamin Hermansen. Også på dette området viser utvalget videre til enkelte innspill fra de landsdekkende organisasjonene på innvandrerfeltet i høringsmøter med utvalget.

Strafferettens regler om rasistiske ytringer og rasistisk motivert vold og skadeverk m.m. som straffeskjerpende omstendighet, samt ærekrenkelser blir gjennomgått i kap. 5.5. Det blir der også vist til en del eksempler fra rettspraksis. Den dokumenterte kunnskap utvalget har kunnet skaffe seg om den faktiske forekomsten av rasistiske ytringer, vold mv., skriver seg i stor grad nettopp fra rettspraksis. Utvalget har ikke hatt tilgang til forskningsrapporter, undersøkelser og lignende innenfor dette feltet, i motsetning til det som gjelder innen en del andre av de feltene utvalget har behandlet foran. Behandlingen her, hvor hovedsiktemålet er å gi en beskrivelse av den faktiske situasjon, blir derfor forholdsvis kortfattet på dette punktet, uten at utvalget dermed mener å bagatellisere problemets omfang og alvor.

Begrepet rasistisk trakassering er ikke presist. Med utgangspunkt i dagens straffebestemmelser, vil rasistiske ytringer kunne rammes av straffeloven § 135 a når de er fremsatt offentlig eller på annen måte spredt blant allmennheten, se nærmere kap. 5.5.1 om denne bestemmelsen. Ikke enhver form for trakassering eller sjikane av etniske minoriteter vil være av en slik art at det kvalifiserer for straff. Begrepet rasistisk trakassering vil kunne brukes på forskjellige måter. Det vil kunne omfatte både situasjoner hvor det fremsettes ytringer av en slik art at straffeloven § 135 a kommer til anvendelse, og situasjoner hvor det dreier seg om en ikke straffebelagt sjikane. Det vil også kunne omfatte tilfeller hvor trakasseringen gir seg utslag i handlinger som i seg selv er straffbare. En rasistisk motivering vil da kunne føre til straffeskjerpelse når en person blir domfelt for slike handlinger, nemlig legemskrenkelse, skadeverk, tvang eller trusler (se nærmere kap. 5.5.4 og 5.5.5).

Utvalget anser det ikke nødvendig å foreta noen klar avgrensning av begrepet rasistisk trakassering for å kunne gi noen eksempler på de eksisterende problemer og vise hva etniske minoriteter kan bli utsatt for i praksis. Begrepet er for øvrig brukt av organisasjonen INLO som det refereres til nedenfor, og synes i denne sammenheng å være brukt om ikke straffebelagte forhold.

Fremsettelse av rasistiske ytringer på Internett og over telenettet er en problemstilling av nyere dato, og behandles særskilt.

4.7.2 Nærmere om ytringer, vold og trakassering

For årene 1991-2001 viser kriminalstatistikken 54 at antallet årlige anmeldelser for lovbrudd knyttet til rasediskriminering, definert til å gjelde brudd på straffeloven § 135 a eller § 349 a, har variert mellom 35 i 1991, 66 i 1996, 47 i 1997, 38 i 1999, 32 i 2000 og 82 i 2001.

Riksadvokaten har innhentet mer detaljert oversikt for 1. kvartal 2002 og opplyser at det foreligger ti positive påtalevedtak etter strl. § 135 a, ett tilfelle knyttet til overtredelse av strl. § 349 a og 16 positive påtalevedtak knyttet til rasistisk motiverte handlinger.

Lovdata gjennomførte for Aftenposten i februar 2001 en gjennomgang av saker etter straffeloven § 135 a. Det kan ikke garanteres at alle sakene er fanget opp ved denne gjennomgangen, som viser at siden 1977 er bare syv personer tiltalt for rasisme etter straffeloven § 135 a. Seks ble dømt, og en ble frifunnet i Høyesterett etter først å ha blitt dømt av byretten. 55 Riksadvokaten sendte på samme tidspunkt et brev til statsadvokatene der det ble pålagt at saker med rasisme skulle prioriteres og rapporteres til Riksadvokaten dersom det ble tatt ut tiltale for rasisme.

Organisasjonene har på høringsmøte med lovutvalget gitt uttrykk for at denne typen saker i liten grad prioriteres og følges opp.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering, OMOD, har i møte med utvalget fremholdt at politiet ikke håndhever rasismeparagrafene i straffeloven.

OMOD var også opptatt av ytringsfrihetskommisjonens forslag, som etter deres vurdering vil innebære en svekkelse av vernet mot rasistiske ytringer. OMOD hevdet videre at kompetansen hos politi og påtalemyndighet generelt er for dårlig. OMOD mente at det er nødvendig med en eller annen form for sentralisering av etterforskning i saker om overtredelser av rasistisk karakter. Kompetanse i domstolene vedrørende ra­sis­me og andre kulturer er også nødvendig. Det ble påpekt at det i dag henlegges altfor mange saker, og at samfunnet ikke reagerer på lovbrudd. OMOD mente at det også bør være mulig å bøtelegge overtredelser.

Innvandrernes Landsorganisasjon, INLO, har på høringsmøte med utvalget uttalt at mange er redde for å vitne i sakene av frykt for represalier. INLO mente også at det er vanskelig å nå fram i straffesaker på grunn av beviskravene. Videre fremholdt INLO at anmeldelse av hærverk overfor personer med innvandrerbakgrunn tilsynelatende ikke tas alvorlig, at sakene ikke blir fulgt opp av politiet og at de dermed henlegges.

INLO fremholdt at det ikke tas fatt i problemet med rasistisk trakassering, og at denne formen for trakassering må erkjennes som et samfunnsproblem. Med rasistisk trakassering tenkes det på enkelthendelser som omfatter utskjelling eller sjikane av personer med minoritetsbakgrunn. Det kan også dreie seg om gjentakelse av slike handlinger. Det er et problem at slik trakassering ikke uttrykkelig rammes av straffeloven. INLO mente at politiet ikke tar rasistisk trakassering alvorlig.

Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger ga uttrykk for at myndighetene bør legge klare føringer på straffeutmåling og gjennom lovverket vise klare signaler på hva samfunnet ikke kan akseptere.

Utvalget vil i det følgende vise til noen eksempler fra rettspraksis på trakassering, vold mv. Det gis ikke her noe fullstendig referat av problemstillingene i dommene, og det vises til nærmere behandling i kap. 5.5 i forbindelse med gjennomgangen av gjeldende rett på dette punktet.

4.7.3 Høyreekstreme grupper

Erfaring viser at høyreekstreme grupper og miljøer gjennom sine aktiviteter fremmer fiendtlige holdninger mot etniske minoriteter og står bak en stor andel av de rasistiske ytringene som anmeldes til politiet. Det finnes også eksempler på at slike grupperinger har vært involvert i tilfeller av rasistisk vold.

Det er gjennomført en rekke forskningsprosjekter og undersøkelser om høyreekstreme grupperinger i Norge. 56

De siste tretti årene har Norge hatt en rekke foreninger, organisasjoner, politiske partier og grupperinger som kan betegnes som høyreekstreme. 57 Det er vanskelig å anslå størrelsen på miljøet i Norge, blant annet fordi ikke alle som deltar i aktiviteter i regi av gruppene registreres som medlemmer. 58 De siste utviklingstrekk viser ingen tegn på vekst i det norske høyreekstreme miljøet. 59 Aktiviteten blant norske nazister synes å ha vært noe lavere i 2001 enn de to forutgående årene. 60

Det er et mangfoldig landskap på den ytterste høyre fløy, som kan deles inn i to hovedkategorier: Politiske partier/grupperinger og de mer militante grupperingene. 61 Av de mest fremtredende politiske partier på høyre fløy kan nevnes Hvit Valgallianse, Fedrelandspartiet, og Norsk Folkeparti. De to sistnevnte stilte til stortingsvalg i 2001 og fikk 1 promille hver av stemmene. I tillegg til partiene er det en rekke politiske organisasjoner på ytterste høyre fløy. Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI) og Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse er blant de med lengst fartstid på feltet.

Den såkalte militante delen av det høyreekstreme miljøet betegnes her som nazister. Overvåkingspolitiet har per 2001 registrert 150 personer som kategoriseres som aktive nazister i Norge. Antirasistisk Senter har utgitt en rapport om Høyreekstremisme i Norge – 2001, som blant annet gir en oversikt over hvilke nazistiske grupper som var aktive i Norge pr. desember 2001. Dette er Bootboys, Club 22, Gleipne, Norsk Hedensk Front, Vigrid, Norges Nasjonalistiske Bevegelse (tidligere SORN 88), VARG (Vern av rikets grenser), Odins Folk (Norsk Germansk Aksjonsfront) og Gammelnazistene. Rapporten konkluderer med at norske nazister er få og dårlig organiserte.

I Politidirektoratets håndbok Politiets og påtalemyndighetens bekjempelse av straffbar høyreekstrem og rasistisk virksomhet er fakta knyttet til høyreekstreme grupperinger i Norge beskrevet. Håndboka gir også veiledning om de strafferettslige bestemmelsene, straffeprosessuelle spørsmål, politiets forvaltningsrettslige metoder med henblikk på arrangementer og demonstrasjoner, politiets organisering og arbeidsmetoder.

4.7.4 Rasistiske ytringer på Internett og telenettet

Ved bruk av ny teknologi og nye medier har også arenaen for rasistiske ytringer utvidet seg. Rasistiske ytringer som blir spredd via Internett kan nå svært mange personer og på denne måten i tillegg være med på å skape diskriminerende holdninger. Rasistiske ytringer spredd på telenettet gjennom for eksempel tekstmeldinger på mobiltelefoner, kan være diskriminerende og oppleves truende, skremmende og sårende.

Det finnes hittil lite konkret informasjon om bruk av nettet til spredning av rasistiske ytringer i Norge, selv om det foreligger opplysninger som tyder på at dette forekommer. Gjennom en politianmeldelse i august 2001 av en nettportal er det for eksempel kommet frem at det legges ut anonyme, rasistiske ytringer i nettportalens debattforum, og at disse også har blitt liggende i flere uker uten å bli slettet. Et eksempel på slike ytringer er utsagn om at det er best å «dumpe … på sjøen» de afghanske båtflyktningene om bord i skipet «Tampa», og at de «ikke er mennesker, men dyr» (jf. oppslag i Aftenposten 31. august 2001).

Ut fra utviklingen internasjonalt, kan det antas at problemet vil øke raskt også hos oss. Som et eksempel på hvordan problemet kan arte seg, kan vises til et tilfelle i Sverige hvor den svenske avisen Aftonbladet i oktober 2000 ble anmeldt for rasisme. Avisen oppfordret leserne til å sende kommentarer til en artikkel om Midtøsten. Innkomne kommentarer ble lagt ut på nettet, og disse inneholdt flere grovt krenkende og rasistisk hetsende ytringer. I februar 2001 besluttet Rikskansleren i Sverige å tiltale Aftonbladet og avisens ansvarlige redaktør for brudd på rasismeparagrafen. Selv om det ikke var det redaksjonelle innholdet som var rasistisk, mente Rikskansleren at Aftonbladet hadde ansvaret for hva som lå på nettsidene, inkludert lesernes meninger. 62

Europarådets konvensjon The Convention on Cyber Crime ble lagt ut til undertegning og ratifisering 23. november 2001. Konvensjonen inneholder ingen bestemmelser som regulerer rasisme på Internett, men det forhandles om en tilleggsprotokoll for å kriminalisere handlinger av rasistisk eller fremmedfiendtlig karakter utført gjennom datamaskinsystemer. 63 Etter planen skal disse forhandlingene sluttføres våren 2002.

Politidirektoratet har i 2001 gitt ut håndboka Politiets og påtalemyndighetens bekjempelse av straffbar høyreekstrem og rasistisk virksomhet. Riksadvokaten besluttet i september 2001 å sentralisere første fase av etterforskningen av rasistiske ytringer på Internett til kriminalpolitisentralen. 64

Utvalget viser til at straffeloven i dag inneholder bestemmelser om straff for å fremsette rasistiske ytringer, og om straffeskjerping ved rasistisk motivert vold og skadeverk, tvang og trusler. En nærmere vurdering av disse bestemmelsene foretas i kap. 11. I kap. 11.3.6 drøftes det stedlige virkeområdet for strl. § 135 a i relasjon til rasistiske ytringer på Internett.

Rasistisk trakassering vil omfattes av utvalgets forslag til ny lov mot etnisk diskriminering, se nærmere kap. 13.5.3.5 hvor dette begrepet også blir nærmere definert.