8 Arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser

8.1 Innledning

Ved endringslov 22. juni 1990 nr. 40 ble skifte­loven kapittel 13 revidert. Et av formålene med endringsloven var å redusere skifterettenes arbeidsbyrde ved å gjøre det enklere å skifte privat, og å la loven gjenspeile på en tydeligere måte at privat skifte rent faktisk er hovedregelen ved skifte av dødsboer. Forholdene ble lagt til rette for at flere boer kunne skiftes privat. Ett spørsmål som da var oppe, var om omfanget av arvingenes gjeldsovertakelse skulle begrenses til å gjelde innenfor rammen av boets midler. I Ot.prp. nr. 46 (1989-90) kapittel 3 på s. 8 fremgår det at flere høringsinstanser var positive til en slik endring, men departementet valgte ikke å følge dette opp, jf. s. 11:

«Hva angår spørsmålet om en generell avgrensning av arvingenes gjeldsansvar til rammen av boets midler antar departementet at dette i alle tilfelle bør utredes nærmere, og bør utstå i påvente av en full revisjon av skifteloven.»

I utvalgets mandat er spørsmålet på nytt tatt opp. Det heter her (jf. punkt 2.d):

«Gjeldende skiftelov skiller mellom privat og offentlig skifte. I dag skiftes de fleste bo privat, mens et mindretall bo skiftes offentlig. Utvalget skal vurdere om skillet mellom offentlig og privat skifte bør opprettholdes. Dersom et slikt skille bør opprettholdes, skal utvalget vurdere når offentlig skifte skal åpnes, og hvilke regler som bør gjelde for et slikt skifte. Utvalget skal også foreslå regler for privat skifte, herunder om retten bør yte økt bistand og veiledning også ved private skifter. Om ordningen med overtakelse av gjeldsansvar ved privat skifte foreslås videreført, skal det vurderes tiltak som hindrer at ansvar påtas uten at arvingene har forstått rekkevidden av det.»

8.2 Gjeldende rett

Når en person dør, etterlater han eller hun seg normalt ikke bare penger og andre formuesgjenstander, men også gjeld og andre forpliktelser, både av økonomisk og ikke-økonomisk karakter (knyttet til utøvelse av tjenester, omsorgsansvar mv.). Når det skiftes etter avdøde vil det derfor ikke bare oppstå spørsmål om fordelingen av vedkommendes eiendeler, men også om hva som skal skje med vedkommendes forpliktelser. Her er de økonomiske forpliktelsene klart mest sentralt; avdødes forpliktelser av ikke-økonomisk karakter faller bort ved dødsfallet, og reiser ikke særlige spørsmål i denne forbindelse. Det er bare de økonomiske forpliktelsene som vil bestå etter dødsfallet.

Etter gjeldende rett utgjør arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser en av de sentrale forskjellene mellom privat og offentlig skifte. For at et dødsbo skal kunne skiftes privat, er det et vilkår at en eller flere av loddeierne påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser, jf. skifteloven § 78. Hvis flere loddeiere påtar seg slikt ansvar, hefter de fullt og solidarisk overfor kreditorene, mens øvrige loddeiere bare er ansvarlige innenfor rammene av hva de har mottatt i arv. Dersom ingen av loddeierne påtar seg dette ansvaret, skal boet som hovedregel skiftes offentlig. Frem til lovendringene i 1990 måtte for øvrig alle loddeiere påta seg ansvaret for avdødes gjeld for at boet skulle kunne skiftes privat.

For offentlig skifte stilles det ikke noe vilkår om at noen av loddeierne skal påta seg ansvaret for avdødes forpliktelser. Offentlig skifte kan kreves av en rekke grunner, uavhengig av om noen av loddeierne har påtatt seg gjeldsansvaret eller ikke. Loven skiller derfor mellom offentlig skifte hvor avdødes gjeld er overtatt, jf. skifteloven kapittel 14, og offentlig skifte hvor avdødes gjeld ikke er overtatt, jf. kapittel 15. Loven oppstiller så nærmere bestemmelser om hvordan avdødes gjeld skal dekkes. En hovedforskjell er om gjelden skal dekkes under rettens skiftebehandling eller etter at skiftebehandlingen er avsluttet. Dersom gjelden ikke er overtatt, skal retten sørge for at alle fordringer på avdøde dekkes under skiftet, jf. § 99, men dersom gjelden er overtatt, skal dette gjøres bare dersom en av loddeierne som er ansvarlig for gjelden, krever det, jf. § 92.

Gjeldende rett er med dette en del mer nyansert enn tidligere tiders rett i Norge. Etter Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 art. 5-13-28 ble arvingene personlig og ubegrenset ansvarlige for avdødes gjeld med mindre de uttrykkelig fragikk både arv og gjeld. Fra 1768 var det adgang til å frasi seg gjelden uten samtidig å frasi seg arven, men også da var det nødvendig med en uttrykkelig erklæring om at man ikke påtok seg gjeld. Med skifteloven av 1930 ble dette utgangspunktet formelt snudd, ved at arvingene bare ville få ansvaret for avdødes gjeld dersom man uttrykkelig påtok seg den. Uten en erklæring om gjeldsovertakelse ville boet måtte skiftes offentlig etter reglene om skifte hvor avdødes gjeld ikke er overtatt. Spørsmålet om gjeldsovertakelse er uansett løsrevet fra spørsmålet om arvingens adgang til å avslå arv, som nå reguleres av arveloven § 74 første ledd.

8.3 Nordisk rett

Norsk rett står i en særstilling i Norden, jf. Lødrup 2003 s. 400-402. I de øvrige landene er det ikke noe vilkår for privat skifte at minst en av lodd­eierne påtar seg et personlig ansvar for avdødes gjeld. Tanken er at avdødes kreditorer ikke har krav på mer enn de verdier avdøde etterlot seg, og at kreditorene har tilstrekkelig vern for dette uten at en eller flere avdødes arvinger påtar seg noe ubegrenset ansvar for gjelden.

I Sverige og Finland reguleres gjeldsansvaret ved dødsboskifte av ärvdabalken, henholdsvis lov 12. desember 1958 nr. 637 for Sverige og lov 5. februar 1965 nr. 40 for Finland. I begge lovene gir kapittel 21 bestemmelser om avdødes gjeld, mens lovenes kapittel 23 også har betydning for spørsmålet gjennom deres alminnelige bestemmelser om skifte. Løsningen i disse to landene er at dersom loddeierne står for skiftet, kan hver av dem kreve at det foretas en nedtegning av boets eiendeler og forpliktelser, og at avdødes gjeld dekkes før det skjer noen fordeling av eiendelene. Skjer det likevel en fordeling, har kreditorene etter svensk rett en rett til å kreve skiftebehandlingen gjenopptatt. Det oppstår da i utgangspunktet en forpliktelse for arvingene til å tilbakeføre så mye av det de har mottatt i arv som er nødvendig for at kreditorene skal få dekning. For finsk rett er løsningen at arvingene får et personlig ansvar for gjelden dersom de unnlater å gjennomføre en «bouppteckning» innen lovens frister.

I Danmark er ett av flere vilkår for privat skifte at boet må antas å være solvent, jf. dødsboskifte­loven § 25 første ledd nr. 2. Dette var en nydannelse ved 1996-loven, da man opphevet det tidligere vilkåret for privat skifte at arvingene påtok seg ansvaret for gjelden. Det danske skiftelovutvalget begrunnet denne endringen slik i sin innstilling, jf. Betænkning nr. 1270/1994 om skifte av dødsboer, s. 187-188:

«Den historiske forudsætning for de bestående regler om gældsvedgåelse må antages at have været, at det, som samfundsforholdene var for mere end 125 år siden, ikke ansås for muligt inden for en tilstrækkeligt kort tid efter dødsfaldet at kunne konstatere rimeligt sikkert, om boerne var solvente. Det er udvalgets opfattelse, at udviklingen er løbet fra denne forudsætning. Under nutidens samfundsforhold foreligger der let tilgængelige registreringer af ejerforholdene, der indeholder rimelige værdiansættelser for de fleste af de aktiver, der normalt indgår under dødsbobehandlinger, ligesom der i udstrakt grad på forhånd vil foreligger tilgængelige registreringer af, hvilke betydelige gældsposter, der påhvilede den afdøde. En moderne skiftebehandling synes derfor i stedet at burde bygge på, at de forhåndenværende registreringer af ejerforhold, af værdier og af gældsposter udnyttes. Udvalget har derfor fundet, at tiden er inde til at ændre den grundlæggende betingelse for at kunne skifte privat fra at være arvingenes gældsvedgåelse til at være, om boet må antages at være solvent.»

Og videre (s. 188-189):

«Konstateringen af boets formodede solvens inden dets berigtigelse gør det dernæst muligt at indføre regler om privat skifte, der helt fritager arvingerne for at skulle påtage sig at hæfte personligt for den afdødes gæld. Arvingerne vil gennem den obligatoriske udstedelse af det forenklede præklusive proklama i alle privatskiftede boer få sikkerhed for, at der ikke foreligger ukendt gæld bortset fra skattekrav m.v. Den kendte gæld, herunder pantegæld, der er registreret på en for boet tilgængelig måde og eventuelle skattekrav vedrørende mellemperioden eller fra tidligere skatteår, kan arvingerne, når boet er solvent, derefter drage omsorg for at få betalt eller at få afsat midler til dækning af, inden de deler boets resterende verdier mellom sig. Endvidere kan der uden betænkeligheder åbnes adgang til, at kreditorerne kan foretage individualforfølgning mod boets aktiver, indtil arvingerne deler boet mellem sig. Regler om gældshæftelse for arvingerne, før de deler boet, bliver ved en sådan ny opbygning af reglerne helt overflødiggjort.»

Koblingen til boets solvens har imidlertid gjort det nødvendig med nye regler for å skape klarhet i omfanget av boets formue og gjeld, blant annet ved at det skal utstedes proklama senest samtidig med at boet overlates til privat skifte. Ved privat skifte kan enhver arving kreve at det ikke skal skje noen deling før avdødes forpliktelser er dekket, jf. § 26 fjerde ledd. Hvis dette likevel gjøres, blir arvingene solidarisk ansvarlige for gjelden, jf. § 27.

8.4 Utvalgets vurderinger

8.4.1 Arvingenes ansvar bør begrenses til det de har mottatt i arv

Spørsmålet om å fjerne overtakelsen av gjelds­ansvaret som vilkår privat skifte ble reist i Ot. prp. nr. 46 (1989-90). Her heter det på s. 11 at dette «bør utredes nærmere, og bør utstå i påvente av en full revisjon av skifteloven».

Ved en vurdering av arvingenes ansvar for avdødes gjeld er det naturlig å ta utgangspunkt i den legislative begrunnelsen for skiftelovens regulering av spørsmålet. Denne begrunnelsen fremgår imidlertid i liten eller ingen grad av lovens forarbeider eller av andre kilder, og det eksisterer derfor en viss usikkerhet med hensyn til hva begrunnelsen faktisk er. Utvalget antar at begrunnelsen særlig er å finne ved å se hen til de samfunnsmessige forholdene på den tiden da skifteloven ble gitt. Skifteloven av 1930 bygger på tradisjonsrike og gamle betraktninger om slektens betydning, hvor slekten i mye større grad enn i dag ble ansett som en enhet. Hvert slektsledd skulle videreføre forrige slektsledd og tre inn i dette leddets plass i samfunnet. Når slekten ses under ett, er det naturlig å se det slik at en arving overtar alle rettigheter og forpliktelser som hvilte på arvelateren, og i eldre tider kan det da ha vært unaturlig å tenke seg at en arving ikke skulle respektere arvelaterens forpliktelser. Slike tanker om slektens enhet er imidlertid nokså fremmed i dagens samfunn, hvor fokus i større grad ligger på det enkelte individ, og dette er i seg selv ingen god begrunnelse for å videreføre den gjeldende reguleringen.

I forlengelsen av dette er det slik at da skifte­loven ble vedtatt i 1930 var det vanskelig eller umulig med noen særlig grad av sikkerhet å fastslå om dødsboet var solvent eller ikke, mens dette i dag er langt enklere. I mye større grad enn i 1930 vil det nå foreligge registrerte opplysninger om dødsboets aktiva og passiva, slik at det vil være mulig å bringe på det rene med noenlunde sikkerhet om boet er solvent eller ikke. I den grad usikkerhet om boets solvens har vært brukt som begrunnelse for at arvingene burde overta ansvaret for avdødes gjeld, er det altså slik at heller ikke denne begrunnelsen lenger strekker til. Utvalget kan for så vidt slutte seg til redegjørelsen for de faktiske forhold i forarbeidene til den danske dødsboskifteloven, jf. sitatet i punkt 8.3, som også antas å være treffende for norske forhold.

Gode grunner kan derfor tilsi at begrunnelsen for å oppstille som et vilkår for privat skifte at arvingene hefter for avdødes forpliktelser med hele sin formue, ikke kan tillegges særlig betydning i dagens samfunn. Det vil derfor i stedet være nødvendig å ta utgangspunkt i de hensyn som i dag taler for eller mot å gi arvingene et selvstendig ansvar for avdødes forpliktelser. Etter utvalgets syn viser disse hensynene at det i det hele tatt er vanskelig å peke på en god legislativ begrunnelse for en slik regulering.

I en nåtidig vurdering av spørsmålet må det tas hensyn til ulike grupper med til dels motstridende interesser. På den ene siden står arvingenes interesse i å kunne nyte godt av arven, eller i hvert fall ikke selv bli økonomisk skadelidende på grunn av dødsfallet. På den andre siden står avdødes kreditorers interesse i å få dekning for sine krav og ikke lide tap på grunn av at deres debitor dør. Avdødes kreditorer kan være både private og offentlige, og det kan være tale om både pante­sikret og usikret gjeld, slik at det vil variere hvilken stilling kreditorene står i overfor dødsboet.

Også når det gjelder den praktiske gjennomføringen av gjeldsovertakelsen er interessene motstridende. Avdødes arvinger vil ha et behov for å skape klarhet i dødsbobehandlingen så tidlig som mulig, og for å kunne være sikre på at det ikke dukker opp ukjente krav mot avdøde som må oppfylles etter at skiftet er gjennomført. For kreditorene vil det derimot være byrdefullt å måtte holde seg oppdatert til enhver tid om hvorvidt noen av deres skyldnere dør, og hensynet til kreditorene tilsier derfor at gjelden ikke faller bort uten at de gis mulighet til å foreta seg noe til beskyttelse av sine interesser.

Imidlertid vil man i dag gjerne se det slik at det vil være en tilfeldig fordel for kreditor om man i og med dødsfallet vil kunne forholde seg til flere skyldnere som kanskje (eller kanskje ikke) har større betalingsmuligheter enn den opprinnelige skyldneren. Dersom skyldneren i levende live ikke er i stand til fullt ut å dekke sine forpliktelser, er det vanskelig å peke på noen god begrunnelse for at dekningsmulighetene skal forbedres på grunn av dødsfallet. Motargumentet her vil være at mens skyldneren lever vil han eller hun ha en viss løpende inntekt, enten i form av lønnsytelser for utført arbeid eller i form av pensjons- og trygdeytelser, mens dødsboets dekningsmuligheter vurderes ut fra en mer statisk beregning av avdødes formue. 1

Det er her også relevant at dersom arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser reduseres i forhold til gjeldende rett, vil kreditorenes tap og økte kostnader sannsynligvis føres over på forbrukerne i form av renteøkninger, økte gebyrer eller liknende. Dette innebærer i så fall en generell pulverisering av kostnadene, som ikke kommer den enkelte arving nevneverdig til skade. Siden et tap for kreditorene må antas å oppstå bare i svært få tilfeller, er det heller ikke særlig grunn til å frykte at kostnadene for forbrukere generelt vil øke.

Det er videre grunn til å trekke frem at gjeldende rett ikke nødvendigvis gir kreditorene noen reell sikkerhet. Det er i dag tilstrekkelig at én av loddeierne påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser, og det er ingenting til hinder for at dette gjøres av en loddeier som ikke selv har egne midler av betydning. Kreditoren kan måtte forholde seg til en insolvent loddeier, og i så fall har ikke gjeldsovertakelsen gitt kreditoren noen fordel. Dette gjelder selv om det finnes flere solvente loddeiere – kreditoren kan bare forholde seg til den loddeieren som uttrykkelig har påtatt seg et ansvaret, jf. Ot. prp. nr. 46 (1989-90) s. 11, hvor dette erkjennes: «For øvrig er kreditorene lite hjulpet dersom bare den insolvente av arvingene overtar gjeldsansvaret».

Dette bidrar også til å underbygge at hensynet til kreditorene ikke i seg selv kan begrunne en videreføring av arvingenes gjeldsovertakelse som et vilkår for privat skifte.

På det offentliges side kan det finnes interesser i ulike retninger. På den ene siden har man det offentlige som kreditor, for eksempel for skatte- og avgiftskrav, hvor det offentlige vil ha de samme interesser som private kreditorer (likevel slik at det offentlige er gitt en del særrettigheter som forbedrer dekningsmulighetene). Men her er lodd­eiernes ansvar begrenset til det de har mottatt i arv, jf. nedenfor. På den andre siden har man det offentliges bredere økonomiske interesser, hvor det kan pekes på at det ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er av interesse både at et skifte gjennomføres uten unødige kostnader eller ressursbruk for øvrig, og at reglene om gjeldsansvar ikke utformes på en slik måte at kredittgivning fordyres eller forvanskes. Hensynet til offentlige interesser må etter dette tillegges liten betydning ved vurderingen av om kravet om gjeldsovertakelse bør videreføres, siden dette hensynet ikke trekker klart i noen bestemt retning.

Videre fortjener det å gjentas at noen av de bærende hensyn bak utvalgets arbeid er at skiftelovens regler skal oppfattes som rimelige og rettferdige, at de skal bidra til å dempe konfliktpotensialet i skiftebehandlingen, og at de skal være tilpasset det faktum at loven kommer til anvendelse i en tid som for de berørte partene er preget av sorg og andre sterke følelser. Disse hensynene innebærer isolert sett at det ikke synes tilfredsstillende med en rettslig regulering som fører til at arvingene faktisk pådras et ansvar for forpliktelser utover rammene for boets midler, eller at de i det minste påføres en risiko for slikt ansvar. Et slikt gjeldsansvar kan være en betydelig tilleggsbelastning for den enkelte arving.

Det bør også påpekes at de langt fleste dødsboer som skiftes i Norge er solvente, det vil si at boets midler er tilstrekkelige til å dekke avdødes forpliktelser. Dette gjelder både for dødsboer som skiftes privat og de som skiftes offentlig. I normaltilfellene vil derfor ikke de motstridende interessene komme på spissen, siden boets midler i de alt overveiende tilfeller vil være tilstrekkelige til å dekke avdødes forpliktelser. Dersom boets midler er tilstrekkelig til å dekke alle utestående forpliktelser for avdøde, er det naturlig at midler settes av til dekning av disse forpliktelsene før det foretas noen utdeling til arvingene. Arvingenes legitime interesse i dødsboet er uansett begrenset til å gjelde boets nettomidler, de har ingen beskyttelsesverdig interesse i å få boets brutto midler til utdeling uten å få noe ansvar for gjelden engang innenfor rammene av dette.

Etter en helhetsvurdering basert på de ulike – og til dels motstridende – hensynene, er det utvalgets syn at det kan og bør foretas en prinsipiell endring i reglene om arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser. 2 Utvalgets konklusjon er at utgangspunktet må være at avdødes forpliktelser skal dekkes innenfor rammene av boets midler, men at loddeierne ikke skal pådras noe selvstendig ansvar utover dette. Dette vil si at arvingene ikke hefter med sin egen formue for avdødes forpliktelser, uavhengig av hvordan skiftet foregår. Loddeierne vil være ansvarlige for å gi kreditorene dekning så langt boets midler strekker til, og en side av dette er at det ikke bør deles ut verdier fra boet før forpliktelsene er dekket. Bestemmelser med dette innhold fremgår av utk. §§ 3-3 til 3-5, og det vises til merknadene til disse bestemmel­sene.

Det er boets nettomidler som skal sette rammene for arvingenes ansvar. Enkelte presiseringer er her nødvendig. For det første bør rimelige begravelsesomkostninger dekkes før alle andre krav mot boet, jf. også punkt 15.5.2.4. Øvrige kreditorers dekningsmuligheter vil derfor måtte vurderes ut fra boets midler etter fradrag av slike omkostninger. For det annet antar utvalget at det samme må gjelde for arveavgiften, slik at det ved en vurdering av arvingenes ansvar gjøres fradrag også for denne. Språklig sett er dette en nærliggende tolkning, fordi avgiften trekkes fra det arvingene mottar i arv. Det oppstår likevel visse praktiske utfordringer på dette punktet, som følge av at også arveavgiften beregnes på bakgrunn av boets nettomidler. Strengt tatt betyr dette at arveavgiften beregnes etter at kreditorenes krav er trukket fra, mens kreditorenes dekningsmuligheter først er klare etter at arveavgiften er trukket fra, noe som skaper logiske og praktiske vansker. Utvalget antar imidlertid at disse spørsmålene i praksis normalt vil la seg løse: Under skiftet tas hensyn til hvilke krav som finnes mot boet, det beregnes arveavgift på bakgrunn av de overskytende midler, og utdeling til kreditorer og arvinger finner sted med bakgrunn i boets midler etter fradrag for arveavgiften. For det tredje må andre offentligrettslige krav – typisk skatte- og avgiftskrav – vurderes på samme måte som andre krav, det vil si at et skattekrav bare kan kreves dekket innenfor rammene av boets midler.

I punkt 8.4.2 nedenfor redegjøres det for enkelte forslag som etter utvalgets bør innføres for å motvirke eventuelle negative virkninger av en endring i arvingenes gjeldsansvar. Ved å innføre slike regler ser utvalget endringen som ubetenkelig. Når en slik regel anses ubetenkelig ved privat skifte, følger det nærmest av seg selv at den også kan innføres generelt ved offentlig skifte. Ved et offentlig skifte vil man blant annet ha enda større og enklere mulighet for å bringe klarhet i boets solvens. En slik løsning vil føre til at det ikke lenger vil være nødvendig å skille mellom offentlig skifte hvor gjelden er overtatt og offentlig skifte hvor gjelden ikke er overtatt. Dette vil i seg selv skape en betydelig praktisk forenkling når det gjelder lovens struktur og brukervennlighet, og bidra til en forenkling av bobehandlingen.

8.4.2 Enkelte følgeendringer

En begrensning av arvingenes gjeldsansvar i forhold til dagens rettstilstand bør ledsages av andre endringer som bidrar til å motvirke mulige uheldige utslag av regelen. Aller først kan det anføres at et privat skifte ikke er egnet til å sikre et forsvarlig skifte av insolvente dødsboer. Hvis arvingenes gjeldsovertakelse faller bort som et vilkår for privat skifte, kan det spørres om det (på samme måte som i Danmark) i stedet bør innføres som et vilkår for privat skifte at dødsboet er solvent. Dette spørsmålet vurderes i punkt 9.2.2 nedenfor. Hvis boet er insolvent, foreslås det regler i utk. kapittel 11 som skal ivareta hensynet til kreditorene. Slike regler vurderes i kapittel 15.

Dernest ser utvalget det slik at det på dette området ikke er grunn til å videreføre dagens skille mellom loddeiere og sumlegatarer. I henhold til skifteloven § 78 jf. § 124, er det bare lodd­eierne som er ansvarlige for avdødes forpliktelser, men utvalget går inn for at også sumlegatarer skal ha et gjeldsansvar på linje med loddeierne. Etter utvalgets forslag vil et slikt ansvar gjelde innenfor rammen av boets midler, og spørsmålet blir særlig aktuelt i de tilfeller hvor et krav fremmes etter skiftets avslutning (utlodningen) uten å være prekludert. Under skiftet vil utgangspunktet være at det ikke skal skje noen utbetaling av legater før kreditorene har fått dekning, så en forutsetning for å reise et spørsmål om legatarenes ansvar, er at slik utdeling likevel har funnet sted.

Et skille mellom loddeierne og sumlegatarene ville innebære at sumlegatarene ville beholde sitt legat uavkortet, mens arvingenes lodd ble redusert av kravet. Etter gjeldende rett har dette vært løsningen, men etter utvalgets syn er det svært vanskelig å finne en god legislativ begrunnelse for dette. En tilnærmet likestilling av loddeierne og sumlegatarene vil bidra til å bedre kreditorenes stilling. Utvalget har likevel ikke funnet grunn til å trekke denne likestillingen for langt, men foreslår at legatarene skal være ansvarlige dersom de midlene loddeierne har fått utdelt ikke er tilstrekkelige til å dekke kreditorenes krav. Utvalgets lovforslag på dette punkt fremgår av utk. § 3-5 annet ledd, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Videre bør nevnes det rett som kreditorene etter utk. § 8-1 bokstav j har til å forlange offentlig skifte hvis deres dekningsadgang blir vesentlig forringet på grunn av arvingenes forhold.

8.4.3 Forholdet mellom arvingene

Utvalgets lovforslag bygger etter dette på at det er boets midler som setter rammene for dekningen av avdødes forpliktelser. I det følgende skal det redegjøres noe nærmere for hvordan loddeierne skal forholde seg til et slikt krav.

Utgangspunktet må være at hver av lodd­eierne kan kreve at forpliktelsene dekkes før det deles ut midler fra boet, eller at det settes av midler til dekning av krav som ikke har forfalt eller som er av ukjent omfang. Hvis det likevel deles ut midler fra boet, foreslår utvalget at loddeiernes ansvar skal være begrenset til det de har mottatt i arv. Det må da avklares hva dette nærmere innebærer i forholdet mellom arvingene. Det er i prinsippet tre ulike måter å regulere dette på, som alle kan passe med en grunntanke om at arvingene bare skal være ansvarlige innenfor rammene av det de har mottatt i arv.

For den videre redegjørelsen kan man se for seg følgende enkle eksempler:

• Samlet arv er på 100, arvingene A og B mottar 50 hver. Kreditor C har et krav på 120.

• Samlet arv er på 100, arvingene A og B mottar 50 hver. Kreditor C har et krav på 60.

For det første kan det oppstilles et rent pro rata-ansvar , det vil si at hver arving bare har ansvar overfor kreditor for sin brøk av arven. I eksempel 1 må C her kreve 50 fra hver av A og B, mens 20 faller bort. I eksempel 2 må C kreve 30 fra hver av A og B.

For det annet kan det oppstilles et rent solidarisk ansvar , det vil si at hver av arvingene hefter overfor kreditor innenfor rammene av hele arven, og at det deretter skal skje et etteroppgjør mellom arvingene etter fordelingen dem i mellom. I begge eksemplene ovenfor kan C kreve henholdsvis 100 eller 60 fra enten A eller B, som så må kreve regress fra den andre arvingen.

For det tredje kan det oppstilles et begrenset solidaransvar , det vil si at hver av arvingene er ansvarlige overfor kreditor for hele arven, men bare innenfor rammene av hver enkelt arvings lodd. I eksempel 1 må C kreve 50 fra hver av A og B, mens 20 faller bort. I eksempel 2 kan C kreve 50 fra enten A eller B og 10 fra den andre, mens det deretter må skje et regressoppgjør mellom A og B.

Fordelen med løsning nr. 1 er at arvingenes ansvar begrenses effektivt. Ingen arving vil risikere å bli ansvarlig for mer enn sin andel av ansvaret, og den enkelte arvings ansvar vil heller ikke påvirkes av at en annen arving eventuelt ikke er søkegod. Ulempen er at kreditors dekningsmulighet reduseres, ved at risikoen for arvingenes solvens legges på kreditoren. Selv om en arving er insolvent på forfallstidspunktet, kan kreditor ikke kreve andre arvinger for en større andel. Siden kreditors dekningsmuligheter reduseres med utvalgets forslag, kan det være grunn til å begrense eventuelle negative konsekvenser av forslaget for kreditorene. En slik risiko har imidlertid kreditoren allerede etter gjeldende rett, så betydningen av en slik innvending er neppe stor.

Fordelen med løsning nr. 2 er at konsekvensene av utvalgets forslag begrenses mest mulig. Kreditor vil bare få dekning så langt midlene i boet rekker, som er målet med endringsforslaget, men kreditor vil til gjengjeld kunne kreve hver enkelt arving for hele summen. Dersom en arving er insolvent, vil kreditor kunne forholde seg til en annen arving for hele summen, og dermed ikke bli ytterligere skadelidende ved insolvens hos en eller flere arvinger. Ulempen oppstår her for arvingene, som kan risikere å få et mer omfattende ansvar enn hva deres lodd skulle tilsi, ved at det ikke nødvendigvis vil kunne skje noe regressoppgjør i etterkant. (Slike regressoppgjør vil kanskje også kunne skape ytterligere konflikter mellom arvingene, men utvalget antar at dette i liten grad er relevant i denne sammenheng.) Ulempen kan imidlertid til en viss grad avverges ved at arvingene ikke fordeler boets midler før det er avklart hvilke krav som hvilte på avdøde, men man vil ikke fullt ut kunne gardere seg mot at det kommer frem nye krav etter utdelingen. Et rent solidaransvar kan også sies å innebære en oppfordring til arvingene om å bringe klarhet i forholdene og til å opptre ansvarlig i skiftebehandlingen.

Fordelen med løsning nr. 3 vil særlig ligge i at den er et kompromiss mellom de to foregående løsninger. Ingen arving vil risikere å få et ansvar som overstiger verdien av det han eller hun har mottatt, men vil fortsatt kunne risikere å bli sittende med et forholdsmessig større ansvar enn det lodden skulle tilsi. Kreditor vil på sin side fortsatt ha en viss risiko for solvens hos arvingene, men konsekvensene av dette reduseres ved at en større andel av midlene kan søkes hos en solvent arving.

Etter utvalgets syn har det sistnevnte løsningsalternativet de beste grunner for seg. Det innebærer en rimelig avveining mellom de motstridende interessene under skifteoppgjøret. Dette vil også gi den samme løsningen som hva skattebetalingsloven av 1952 stiller opp for ansvar for skattegjeld, etterlikning mv., jf. § 37 nr. 9 og 10, hvor det fremgår at arvingene er solidarisk ansvarlige innenfor rammene av det de har mottatt i arv. 3

En lovtekst med dette innhold er foreslått i § 3-5, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

For ordens skyld gjentas her at utvalget foreslår å likestille loddeiere og sumlegatarer, slik at uttrykket «arving» slik det er brukt i det foregående, omfatter begge grupper. Det bør også pekes på at arvingenes mulighet til å utstede et preklusivt proklama, jf. punkt 10.1.3, vil redusere risikoen for at det dukker opp uventede krav som aktualiserer spørsmålene om den nærmere fordelingen mellom arvingene.