2 Utvalgets sammensetning og mandat mv.

2.1 Utvalgets sammensetning

Skiftelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. september 2005. Utvalget fikk denne sammensetningen:

• Professor dr. juris Peter Lødrup, Universitetet i Oslo (leder)

• Førsteamanuensis (nå professor) dr. juris Torstein Frantzen, Universitetet i Bergen

• Advokat Annette Janicke Musæus, Advokatfirmaet Hjort

• Seksjonssjef Børge Bloch Trondvold, Trondheim tingrett

• Avdelingsleder/dommer Tove Merete Voldbæk, Oslo byfogdembete

Utvalgets sekretær har vært rådgiver (senere fungerende lovrådgiver) Kjetil Mujezinovic Larsen, Justisdepartementet, som i august 2006 gikk over i stilling som stipendiat ved Universitetet i Oslo, Norsk senter for menneskerettigheter.

2.2 Utvalgets mandat

Utvalget ble gitt følgende mandat:

1. Lov 21. februar 1930 om skifte er den eldste loven på familie- og arverettens område som fortsatt er i kraft. Selv om loven er endret en rekke ganger, bærer den preg av sin alder. Enkelte regler og løsninger kan fremstå som uhensiktsmessige i dagens samfunn, loven kan være vanskelig å forstå og det kan på flere punkter være tvilsomt om den fortsatt gir en egnet regulering av de spørsmål som oppstår. Loven er i dag moden for en fullstendig revisjon.

   Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer mv. skal etterkontrolleres. Det har skjedd betydelige samfunnsmessige endringer når det gjelder mulighetene for kommunikasjon og identifikasjon siden loven ble vedtatt. Loven bør derfor gjennomgås for å se om den bør endres som en følge av endringene i samfunnet.

   Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. skal vurderes nærmere på enkelte punkter.

2. Spørsmålet om en gjennomgåelse og revisjon av skifteloven har stått på dagsordenen i noen tid.

   Ved vedtakelsen av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap ble skifteloven endret slik at materielle bestemmelser om felleseieskifte ble flyttet fra skifteloven til ekteskapsloven. Noe tilsvarende ble ikke foretatt for dødsboskiftene.

   Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) avløser tvistemålsloven av 1915 som den alminnelige lov for domstolsbehandling av sivile tvister, og gir mer omfattende regler om mekling og avklaring forut for saksanlegg. Det er behov for å vurdere reglene om skiftebehandling i lys av tvisteloven med sikte på best mulig tilpasning.

3. Utvalget skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av lovgivningen så langt mandatet rekker og fremme forslag til en fullstendig regulering av de spørsmål som i dag er regulert i skifteloven, eventuelt at visse spørsmål reguleres av andre lover. Målet for revisjonen er å bevare og videreutvikle en fleksibel behandlingsmåte tilpasset det saksfeltet ordningen skal gjelde. Hensynet til en ressursøkonomisk ordning bør ha betydelig vekt. Prosessreglene kommer ofte til anvendelse for mennesker i krevende livssituasjoner, uansett om dette skyldes dødsfall, forsvunne personer eller samlivsbrudd. I slike sammenhenger er det særlig viktig at reglene oppleves som tilgjengelige, presise og konfliktdempende.

   Utvalget bes særlig om å vurdere følgende problemstillinger:

   1. Lovstrukturen. Utvalget skal ta stilling til strukturen i regelverket på dette området, særlig om det bør beholdes en egen lov om skifte, eller om reglene kan inntas i annen lovgivning. Prosessuelle regler kan eventuelt inntas i et nytt kapittel i tvistelovens åttende del. Det skal også vurderes om materielle lovregler om skifte i stedet kan tas inn i annen eksisterende lovgivning, for eksempel arveloven.

   2. Hvilke tvister og formueskomplekser reglene om skifte bør gjelde for. Utvalget skal vurdere hvilke tvister og formueskomplekser som bør behandles og avgjøres etter reglene om skifte. I dag er reglene om skifte i hovedsak begrenset til skifte av felleseie og dødsboskifte. Utvalget skal vurdere om dette er hensiktsmessig og om det bør gis adgang til å søke å løse tvister ved fullstendig særeie og sameierettslige tvister mellom samboere etter skifteprosessens regler. Foreslår utvalget å opprettholde et skille mellom privat og offentlig skifte, skal det vurdere om også tvister i private boer bør behandles etter skifteprosessens regler.

   3. Domstolenes oppgaver ved skifteoppgjør. Utvalget skal vurdere hvilken rolle domstolene bør ha ved skiftebehandlingen. Tradisjonelt har domstolene hatt både dømmende og forvaltningsmessige oppgaver, men både internasjonalt og i Norge er det generelt en utvikling i retning av å rendyrke domstolenes dømmende funksjon. På skiftelovens område har domstolene fortsatt klare forvaltningsmessige oppgaver. I tillegg har domstolene en viktig veiledningsfunksjon overfor brukerne av loven. Utvalget skal vurdere hvem som bør ha ansvaret for forvaltning av formueskomplekser som skal deles ved skifte. Utvalgets forslag må sikre at forvaltningen kan skje på hensiktsmessig måte inntil eventuelle tvister er avklart, også om slike forvaltningsoppgaver ikke legges til domstolene. Så langt utvalget foreslår at oppgaven skal ligge i domstolene, skal det også vurdere om det bør gis nærmere regler for domstolsfunksjonærenes kompetanse og arbeidsområder, herunder om delegering av oppgaver fra dommer til saksbehandlere.

   4. Skillet mellom offentlig og privat skifte. Gjeldende skiftelov skiller mellom privat og offentlig skifte. I dag skiftes de fleste bo privat, mens et mindretall bo skiftes offentlig. Utvalget skal vurdere om skillet mellom offentlig og privat skifte bør opprettholdes. Dersom et slikt skille bør opprettholdes, skal utvalget vurdere når offentlig skifte skal åpnes, og hvilke regler som bør gjelde for et slikt skifte. Utvalget skal også foreslå regler for privat skifte, herunder om retten bør yte økt bistand og veiledning også ved private skifter. Om ordningen med overtakelse av gjeldsansvar ved privat skifte foreslås videreført, skal det vurderes tiltak som hindrer at ansvar påtas uten at arvingene har forstått rekkevidden av det.

   5. Saksbehandlingsregler. For de oppgaver utvalget mener bør ligge hos domstolene, skal utvalget foreslå prosessregler for domstolenes behandling så langt det trengs regler som supplerer eller avviker fra tvisteloven. I den grad det er aktuelt ut fra de løsninger utvalget foreslår, bør utvalget herunder vurdere nærmere regler om innholdet av rettens veiledningsplikt, forberedende skiftesamling, rettsmegling og alternative tvisteløsningsformer. Det skal videre vurderes om det er behov for mer utførlige bestemmelser om bostyrerens kompetanse og oppgaver, samt regler om testamentsfullbyrderens kompetanse og oppgaver. Det skal videre foreslås egnede regler for behandling av de minste boene, jf. for dødsboer gjeldende lov § 80, og for bo med mindreårige arvinger. Her er det videre viktig å sikre et godt samspill med vergemålslovgivningen.

   6. Boets partsevne. Utvalget skal videre vurdere i hvilke relasjoner boet bør ha partsevne, både når det gjelder tvister mellom loddeiere og for tvister med tredjepersoner.

   7. Interlegale regler. Utvalget skal foreslå interlegale regler for skifteområdet. En slik utredning er likevel ikke nødvendig så langt det blir ivaretatt gjennom den utredning som professor dr. juris Helge J. Thue utfører om interlegale regler på familierettens område etter oppdrag fra Justisdepartementet.

   8. Elektronisk kommunikasjon. Ved utarbeiding av nye regler skal det legges til rette for bruk av elektronisk kommunikasjon internt mellom etatene og mellom etatene og brukerne.

4. Utvalget skal foreta en etterkontroll av lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v. Muligheten for effektiv kommunikasjon verden over har økt betydelig fra lovens vedtakelse og frem til i dag. De senere års forskning og utvikling har også økt mulighetene for å identifisere personer i større grad enn tidligere.

   Ved etterkontrollen skal det derfor særlig vurderes om lovens ulike frister har en hensiktsmessig lengde eller om de kan reduseres. De prosessuelle vilkårene i loven skal også gjennomgås med tanke på å skape smidige og hensiktsmessige løsninger. Det skal spesielt vurderes om ordningen med at de pårørende må stevne den forsvunne for retten, er hensiktsmessig.

5. Utvalget skal vurdere enkelte bestemmelser i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.:

   1. Arveloven § 72 bestemmer at dersom en arving dør uten at man vet om hun eller han overlevde arvelateren, skal arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. I dag er det langt større muligheter for å fastslå nøyaktig dødstidspunkt enn da loven ble gitt. Dette medfører at ved ulykker eller andre situasjoner hvor både arvelateren og arvingen dør, vil man i dag i stor grad kunne fastslå en dødsrekkefølge, mens man tidligere måtte legge til grunn § 72. Når både arvelateren og arvingen dør som følge av samme begivenhet (for eksempel brann, båthavari, trafikk­ulykke mv.) kan det spørres om det er rimelig at arvefallet avgjøres av korte avvik mellom dødsfallstidspunktene. Utvalget bes vurdere dette nærmere og komme med forslag til en alternativ regulering.

   2. Etter arveloven § 68 kan et testament leveres inn til tingretten i den rettskrets hvor testator bor, og tas vare på der. Domstoladministrasjonen har nå opprettet et sentralt testamentsregister, hvor landets tingretter kan registrere innkomne testamenter. Utvalget skal vurdere dette registeret i forhold til arvelovens regler om ivaretakelse av testament, herunder om arvelovens regler bør endres eller det bør gis utfyllende regler om testamentsregisteret. I den forbindelse skal det vurderes om det bør gis regler om registerets innhold, og om det bør gis regler om ansvar ved feil registrering.

   3. Arveloven kapittel VI gir regler blant annet om avkorting i arv. Reglene om avkorting varierer betydelig mellom de nordiske land. Utvalget skal vurdere om arvelovens regler på dette området bør endres for i større grad å bringes på linje med ett eller flere av våre naboland. Utvalget skal herunder vurdere om arvelateren bør pålegges en plikt til på overleveringstidspunktet å avklare om gaven skal avkortes i en senere arv, og eventuelt også klargjøre til hvilken verdi dette skal gjøres.

   4. Arveloven § 58 gir regler om tilbakekalling og endring av gjensidig testament. Utvalget skal vurdere om reglene er hensiktsmessige og eventuelt foreslå en ny regulering.

6. Utvalget skal gi en oversikt over relevant nordisk rett. Utvalget skal se hen til reguleringen i de øvrige nordiske land ved utformingen av lovforslagene.

7. Utvalget skal ta i betraktning øvrige pågående arbeider på området. Dette gjelder blant annet:

   • professor dr. juris Helge Johan Thues enpersonsutredning om norsk internasjonal privatrett på familie- og arverettens område, som skal overleveres Justisdepartementet innen 31. desember 2005

   • Domstoladministrasjonens prosjekt «Domstoler i endring», som berører spørsmål om hvilke oppgaver som skal ligge hos domstolene.

     Utvalget skal særlig se hen til nyere lovgivning på området som:

   • lov 25. juni 2004 nr. 53 om endringer i rettergangslovgivningen m.m. med senere endringer, jf. lov 17. juni 2005 nr. 84, jf. også Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) og øvrige forarbeider,

   • lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).

8. Utvalget skal utforme lovforslag i samsvar med anbefalingene i veiledningen «Lovteknikk og lovforberedelse» (utgitt mars 2000).

9. Utvalget skal vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene. Det skal gis minst ett forslag som baseres på uendret ressursbruk.

10. Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. september 2007.»

Ved brev 12. januar 2007 fra Justisdepartementet ble utvalget i tillegg gitt følgende mandat:

«Skiftelovutvalget gis med dette som tilleggsmandat å vurdere regelen i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. § 73 . Bestemmelsen gjelder bortfall av arverett fordi arvingen har drept arvelateren eller arving etter arvelateren. Utvalget bes om å utrede innholdet i og praktiseringen av bestemmelsen samt å foreslå mulige endringer. Samtidig bes utvalget om å vurdere regelen i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler § 15-9 . Denne bestemmelsen fastsetter at arveloven § 73 gjelder tilsvarende når den som har rett til forsikringssummen, fremkaller forsikringstilfellet. Utvalget bes også her om å utrede innholdet i og praktiseringen av bestemmelsen, samt foreslå mulige endringer.»

Og videre:

«Skiftelovutvalget bes også om å vurdere om det bør innføres regler om tidsfrist for skifte av landbrukseiendommer som eies av et dødsbo, og plikt til å oppnevne fullmektig for dødsbo­sameier i landbrukseiendommer.

Bakgrunnen for dette tilleggsmandatet er at Justisdepartementet er blitt gjort oppmerksom på at mange landbrukseiendommer regelmessig blir stående lenge i dødsbo før de skiftes. Ved landbrukstellingen i 1979 ble 2369 landbrukseiendommer registrert som eid av dødsbo, i 1989 2964, mens tallet i januar 2006 var økt til 5928. Departementet har fått opplyst at landbrukseiendommer som eies av dødsbosameier, ofte blir stående ubebodd, uten tilstrekkelig vedlikehold og uten at jorden holdes i hevd. Det er videre opplyst at slike dødsbo­sameier har uklare og uoversiktlige eier­forhold som gjør det vanskelig for landbruksmyndighetene å følge opp og kontrollere jordlovens og konsesjonslovens bestemmelser.»

2.3 Noen bemerkninger til mandatet

Mandatet har i liten grad gitt grunnlag for usikkerhet om hvilke spørsmål utvalget skal behandle. I det følgende pekes likevel på visse områder hvor det kan være nødvendig å redegjøre noe nærmere for utredningens forhold til mandatet.

For det første angir mandatet uttrykkelig hvilke arverettslige spørsmål utvalget har i oppdrag å vurdere. Utvalget har derfor ikke gått inn i andre arverettslige spørsmål, selv om det kan hevdes at også arveloven på enkelte områder kan være moden for en revisjon. På ett område har likevel utvalget tatt det standpunkt at nærheten mellom arve- og skiftelovgivningen gjør at det blir kunstig å operere med et fast skille. Dette gjelder forholdet til arvelovens regler om uskifte. Når skiftelovgivningen skal revideres, vil det med nødvendighet også være slik at man må ha uskifte­reglene for øye. Noen av forslagene til utvalget er av en slik karakter at det vil skape dårlig sammenheng i regelverket om de følges opp uten at det samtidig gjøres endringer i uskiftereglene. Utvalget har i disse tilfellene lagt til grunn at mandatet neppe kan være til hinder for å foreslå slike endringer.

For det annet har utvalget i samråd med Justisdepartementet også funnet grunn til å foreslå en endring i bestemmelsen i arveloven § 2 tredje ledd, som gjør foreldrenes arverett etter felles barn som dør før fylte 18 år avhengig av om foreldrene var gift da barnet døde eller ikke.

For det tredje er utvalget bedt om å tilpasse sitt arbeid blant annet til professor dr. juris Helge Johan Thues enpersonsutredning om norsk internasjonal privatrett på familie- og arverettens område. Denne utredningen skulle vært levert innen 31. desember 2005, det vil si tidlig i utvalgets arbeid. Etter hvert ble det imidlertid klart at utredningen ikke ville bli ferdigstilt før utvalget var ferdig med sin utredning, og dette har skapt visse utfordringer. Mandatene for de to utredningene er til dels overlappende, i det begge mandatene gir i oppdrag å gi regler av internasjonal­privatrettslig karakter med virkning på skiftelovgivningens område. I kapittel 18 er det redegjort nærmere for hvordan utvalget har forholdt seg til denne problemstillingen, men det kan allerede her nevnes at utvalget har valgt å begrense seg til å foreslå absolutt nødvendige regler, det vil si om norske domstolers internasjonale kompetanse ved skifte av et dødsbo. Utvalgets forslag på dette punkt vil imidlertid måtte ses i sammenheng med professor Thues utredning når denne foreligger, slik at det sikres indre sammenheng mellom regelsettene.

For det fjerde har utvalget så langt som mulig utformet sitt lovforslag teknologinøytralt, jf. mandatets punkt 3 h om at det skal legges til rette for elektronisk kommunikasjon. Det er ikke utarbeidet en egen redegjørelse for disse forholdene i denne utredningen, men spørsmålet er omtalt i merknadene til de lovbestemmelsene hvor det er særlig aktuelt. Utvalget har også sett hen til Justisdepartementets redegjørelse for bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i forarbeidene til ny tvistelov, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) punkt 19, og har lagt departementets vurderinger her til grunn for sitt arbeid.

For det femte har utvalget så langt det lar seg gjøre tilpasset sitt arbeid også til annet pågående lovgivningsarbeid enn de arbeider som er nevnt i utvalgets mandat. Det kan her være grunn til å trekke frem to forhold av betydning:

• Justisdepartementet sendte i januar 2007 på høring et forslag om endringer i arveloven med hensyn til rett til arv og uskifte for samboere. Forslagets høringsfrist var 21. mai 2007, og på tidspunktet for utvalgets ferdigstillelse av utredningen er det ikke klart hvordan forslaget vil bli fulgt opp. Utvalget har valgt å legge til grunn for sine forslag at hovedtrekkene i høringsnotatet blir lagt til grunn i en fremtidig lov, og gjør derfor oppmerksom på at enkelte av lovforslagene i denne utredningen vil måtte korrigeres dersom det gjøres endringer i forhold til høringsnotatets forslag på punkter som berører denne utredningen.

• NOU 2004: 16 Vergemål har vært på høring med høringsfrist 22. februar 2005. Utredningen er under oppfølgning i Justisdepartementet. Utvalget har vært i noe tvil om dets lovforslag bør utformes ut fra en forutsetning om at hovedtrekkene i utredningen blir fulgt opp i en fremtidig lov, eller om utformingen bør baseres på gjeldende vergemålslov. Siden det ikke er gitt at en ny vergemålslov vil bli vedtatt eller tre i kraft før en ny skiftelovgivning, har utvalget funnet det mest forsvarlig å basere seg på gjeldende rett. Lovforslaget er likevel forsøkt utformet slik at det kan tilpasses en ny vergemålslov med enkle grep i lovteksten. For de spørsmål som berører utvalgets arbeid, er det vesentlig i terminologien det vil skje endringer. Etter gjeldende rett skilles det mellom mindreårige og umyndiggjorte, og det er disse som er under vergemål. Personer som har fått oppnevnt hjelpeverge er ikke «under vergemål», men omtales som personer med hjelpeverge. Etter forslagene i NOU 2004: 16 omtales alle som er mindreårige eller som har fått oppnevnt en verge som «under vergemål», selv om vedkommende fortsatt skulle ha sin rettslige handleevne i behold.

For det sjette har utvalget i avslutningsfasen av sitt arbeid blitt gjort oppmerksom på at Europa­rådets familierettskomité (CJ-FA) har nedsatt en arbeidsgruppe som skal forsøke å utarbeide et utkast til en konvensjon om dødsformodning for forsvunne personer. 1 Arbeidsgruppen påbegynte sitt arbeid i september 2007. Utvalget antar at det vil være hensiktsmessig å avvente en reform av det norske lovverket om forsvunne personer inntil det er avklart hva som vil komme ut av Europa­rådets arbeid på området, men av tidshensyn har det ikke vært mulig for utvalget å ta hensyn til dette prosjektet under utvalgsarbeidet.

2.4 Utvalgets arbeid

Utvalget holdt sitt første møte 24. oktober 2005. Totalt har utvalget holdt 17 møter, hvorav to i 2005, syv i 2006 og åtte i 2007. Av disse har ett møte vært holdt som tredagersmøte, seks møter har vært holdt som todagersmøter, mens de øvrige har vært endagsmøter. Alle møtene har vært holdt i Oslo.

Utvalget arrangerte 16. januar 2007 et åpent seminar på Gardermoen om utvalgets arbeid. Invitasjon til seminaret ble sendt til samtlige domstoler gjennom et oppslag på domstolenes intranett. Det ble i tillegg opplyst om seminaret på ulike kurs for advokater i forkant av seminaret, men det ble ikke sendt ut noen alminnelig invitasjon til advokatene gjennom advokatforeningen eller på annen måte.

Det deltok til sammen 49 personer på seminaret. Av disse kom 38 personer fra domstolene (18 dommere og 20 domstolsfunksjonærer), ti var privatpraktiserende advokater, mens Domstoladministrasjonen hadde én deltaker.

Utvalget har videre fått bistand fra Domstoladministrasjonen til å innhente opplysninger fra landets tingretter om skiftepraksis og ressursbruk. Tingrettene ble blant annet bedt om å opplyse hvor stor andel av domstolens arbeid med skiftesaker som er av administrativ/forvaltningsmessig karakter, og om noen av de arbeidsoppgavene som i dag utføres av en dommer kan utføres av en saksbehandler. Utvalget mottok tilbakemelding fra 35 tingretter, og innspillene har generelt inngått som en del av den faktiske bakgrunnen for utvalgets arbeid. De tingretter som besvarte henvendelsen må antas å være representative for ting­rettene generelt.

Også utover dette har utvalget mottatt innspill fra enkelte tingretter som har ønsket å gjøre utvalget oppmerksom på særlige problemstillinger som bør vurderes ved en revisjon av skiftelovgivningen. Utvalgets arbeid ble omtalt i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål nr. 4/2005, og tidsskriftets lesere ble her oppfordret til å komme med slike innspill til utvalget.