7 Dødsfallsbehandlingen

7.1 Innledning

Temaet i dette kapitlet er de oppgaver som må utføres i perioden fra dødsfallet og frem til det er besluttet hvilken skifteform som skal benyttes. Denne grensedragningen er imidlertid ikke skarp, og enkelte oppgaver vil kunne utføres både før og etter dette skjæringspunktet avhengig av forholdene i det enkelte dødsboet. Dette kapitlet må derfor ses i sammenheng med kapittel 10 om gjennomføringen av et dødsboskifte, som også omhandler spørsmål som kan oppstå på et tidlig stadium av bobehandlingen.

7.2 Dødsfallsregistrering

7.2.1 Gjeldende rett

7.2.1.1 Rettslige utgangspunkter

Etter skifteloven § 12 a første ledd skal dødsfall meldes til «lensmannen, namsfogden, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver eller til tingretten». Meldingen skal gis av «den dødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede».

Den nærmere regulering av dødsfallsregistreringen fremgår av rundskriv gitt ved forskrift 10. desember 1984 nr. 3584. Rundskrivet er detaljert og regulerer blant annet hvilke blanketter som skal benyttes, vilkår for korrekt anmeldelse, meldinger til begravelsesmyndighet, folkeregister og trygdekontor, føring av dødsfallsprotokoll, dødsmelding til den offentlige lege og utlendingers dødsfall i Norge. Fremgangsmåten er noe forskjellig avhengig av om avdøde døde i eller utenfor sitt bopelsdistrikt (det vil si det geografiske området som ligger til den tingrett vedkommende sogner til). Dagens praksis avviker imidlertid i stor grad fra forutsetningene i rundskrivet, som må anses delvis å være foreldet. I mange rettskretser er det blant annet inngått avtaler mellom domstolen og lensmannen om arbeidsfordelingen og de nærmere detaljer for registrerings­arbeidet.

Dødsfallsregistreringen har en rekke funksjoner. Gjennom meldingen til folkeregisteret (skattekontoret), jf. nedenfor, blir dødsfallet registrert og det formelle grunnlaget for avdødes status brakt i orden. Det som for utvalget står sentralt, er den del av dødsfallets rettsvirkninger som knytter seg til dødsbobehandlingen.

7.2.1.2 Dødsfall i bopelsdistrikt

Det rettslige utgangspunktet etter loven og forskriften er, som nevnt, at det er pårørende som melder dødsfallet ved personlig fremmøte. Dette forekommer imidlertid sjelden i dag. I det store flertall av tilfeller gis underretningen av begravelsesbyrået, normalt ved et skjema byråene har utarbeidet. Underretning gis i praksis til tingrettene eller til lensmannen. Byråets representant skal helst møte personlig og fremvise fullmakt fra de pårørende. De fleste tingretter godtar imidlertid underretningen på telefaks fra begravelses­byrået. Utvalget er ikke kjent med at denne praksis har medført feilmeldte dødsfall.

På bakgrunn av underretningen fra begravelsesbyrået, eventuelt supplert med opplysninger fra pårørende, utarbeider tingretten «Melding om dødsfall». Her opplyses blant annet avdødes navn, fødselsnummer, adresse, sivilstand, dødsdato, dødssted og navnet på den pårørende som er kontaktperson. Det opplyser videre om avdøde skal gravlegges eller kremeres samt tidspunkt for dette. I den grad byrået har mottatt opplysninger om hvem som er arvinger, om det foreligger testament eller ektepakt osv., oppgis også dette. Ofte innleverer begravelsesbyrået også «legeerklæring om dødsfall/melding om unaturlig dødsfall» utstedt av den legen som synet liket. Legeerklæringen inneholder blant annet opplysninger om dødssted, dødsdato og dødsårsaken, og er avgjørende for å kunne konstatere at det foreligger et dødsfall.

På grunnlag av underretningen om dødsfallet fra begravelsesbyrået oppretter tingretten dødsfallssak i tingrettens saksbehandlingssystem Lovisa. Deretter sendes skjemaet «Melding om dødsfall» til kirkegårdsmyndigheten, folkeregisteret og trygdekontoret (NAV). Meldingen inneholder blant annet opplysninger om avdødes navn, fødselsnummer, adresse, statsborgerskap, sivilstand (herunder eventuell ektefelles navn og fødselsnummer), dødssted, dødsdato, navnet på legen som har utstedt legeerklæringen, angivelse av hvem som har meldt dødsfallet samt opplysning om avdøde skal kremeres eller gravlegges.

Mange steder er det inngått lokale avtaler om at begravelsesbyrået sender meldingen om dødsfallet direkte til kirkegårdsmyndigheten for derved å spare tid. Først når denne meldingen er mottatt av kirkegårdsmyndigheten, kan kremasjon eller begravelse finne sted. Ved de større tingrettene vil begravelsesbyrået når de henter meldingen, samtidig få opplyst hvilken saksbehandler som har ansvaret for dødsfallet slik at dette kan videreformidles til de pårørende.

Det tar gjerne noen dager før begravelsesbyrået har de opplysninger som er nødvendig for at dødsfallet kan meldes til tingretten. Samtidig skal kremasjonen eller gravferden finne sted senest 8 dager etter dødsfallet, jf. gravferdsloven §§ 10 tredje ledd og 12 første ledd. Dessuten skal politiet ha varsel minst tre dager før en eventuell kremasjon finner sted, jf. gravferdsloven § 10 femte ledd. Det er derfor vesentlig at den instans som mottar dødsfallsmeldingen har rutiner for å purre på legeerklæringen dersom denne ikke foreligger samtidig med at dødsfallet meldes. Det kan være flere årsaker til forsinkelsen. Enkelte sykehjem og sykehus utleverer den eksempelvis ikke, men sender den i posten. I andre tilfeller er ikke dødsårsaken fastsatt med en gang fordi legen som ble tilkalt har behov for å innhente ytterligere dokumentasjon eller fordi det skal foretas obduksjon. Purring kan også være aktuelt når legeerklæringen ikke er fullstendig utfylt, eksempelvis fordi legens underskrift eller dødsdato mangler. Etter registrering sendes legeerklæringen videre til den offentlige legen.

Mens dødsfallet i byene og tettbygde strøk normalt meldes til tingretten, er det vanlig utover landet ellers at det er lensmannen som mottar dødsfallsmeldingen, normalt fra begravelsesbyrået. I mange tilfeller er det praksis at det er lensmannen som gjør det arbeid som det er redegjort for ovenfor i dette punktet. Først etter at kremasjonen eller begravelsen har funnet sted, oversendes dokumentene til tingretten og dødsfallet blir registrert i Lovisa.

7.2.1.3 Dødsfall utenfor bopelsdistrikt

Dødsfallet skal meldes til myndigheten i det distrikt dødsfallet fant sted, og ikke i avdødes bopelsdistrikt. Når legeerklæringen er mottatt og registreringen av dødsfallet er foretatt, sendes dokumentet «Melding om dødsfall» til kirkegårdsmyndigheten, folkeregisteret og trygdekontoret (NAV) i avdødes bopelsdistrikt. Deretter overføres saken til skiftemyndigheten i bopelsdistriktet.

Også i disse tilfellene er det vesentlig at den myndighet dødsfallet er meldt til, purrer dersom legeerklæringen mangler. Ikke sjelden mottas denne eksempelvis i stedet av det lokale begravelsesbyrået eller blir på annen måte sendt til bopelsdistriktet før dødsfallet er ferdigregistrert.

Det er egne rutiner for behandling av dødsfallet hvor norsk statsborger dør i utlandet eller utenlandsk statsborger dør i Norge.

7.2.1.4 Utvalgets vurderinger

Registrering av dødsfall reiser for utvalget to problemstillinger. Den første gjelder den saksbehandling som skal finne sted når meldingen om dødsfallet er mottatt av den kompetente myndighet, og den kommunikasjon som nødvendigvis må finne sted med andre offentlige organer. Dette reiser spørsmål av praktisk art som utvalget har begrenset kompetanse til å vurdere. Reglene bør – som nå – gis i forskrifts form, hvor de ulike instanser som har interesser bør høres. Av åpenbare reformbehov er overgang til bedre elektronisk kommunikasjon mellom de ulike instanser – eksempelvis mottar folkeregisteret i dag melding fra tingretten i form av et brev. Videre kan det reises spørsmål om skattekontoret (folkeregisteret) har behov for legeerklæringen om dødsfallet og opplysninger om dødsårsaken.

Det bør også vurderes å endre meldingsflyten i de tilfellene hvor dødsfallet finner sted utenfor avdødes rettskrets. I dag meldes som nevnt dødsfallet i det distrikt dødsfallet skjer. Denne myndigheten gir deretter melding til folkeregister, trygdekontor, kirkegårdsmyndighet og eventuelt lensmannen/namsfogden på det stedet avdøde bodde. Det går atskillig tid til å finne hvilke instanser dette er, samt adressene til dem. Det vil derfor være en forenkling dersom myndigheten hvor dødsfallet meldes, umiddelbart overfører dødsfallet til den tingretten som skal behandle dødsfallet (det vil si der avdøde bodde). Denne tingretten er kjent på stedet og vet derfor adresser mv. til folkeregister, trygdekontor og kirkegårdsmyndighet. Meldingen til disse etatene bør derfor sendes derfra. Dette forutsetter tekniske løsninger som sikrer at mottakende tingrett umiddelbart blir oppmerksom på at et nytt dødsfall er innmeldt.

Ved forskrift bør det også gis regler om de skjemaer som bør utarbeides.

Den nødvendige forskriftshjemmel er tatt inn i utk. § 2-1 fjerde ledd.

For det må annet må det vurderes hvilket – eller hvilke – offentlig(e) organ(er) som bør være adressat for dødsfallsmeldingen. Dette spørsmålet ligger klart innenfor utvalgets mandat, og vil bli behandlet i punkt 7.2.2.

7.2.2 Organisatoriske spørsmål

7.2.2.1 Innledning

Tidligere skulle dødsfall meldes til lensmannen i lensmannsdistrikt og ellers til skifteretten (ting­retten etter dagens terminologi). Skifteloven § 12 a første ledd ble imidlertid endret med virkning fra 1. januar 2006, slik at dødsfall nå kan meldes til lensmannen, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, namsfogden eller til tingretten. Det er således valgfritt til hvilken instans dødsfallet meldes. Undersøkelser foretatt ved namsfogden i Oslo og Trondheim viser at adgangen til å melde dødsfall der, nesten ikke benyttes i praksis. Namsfogden i Oslo har mottatt fire meldinger pr. mai 2007, mens namsfogden i Trondheim ikke har mottatt noen. Det er i praksis lensmennene og ting­rettene som mottar underrettelser om dødsfall. Her henger nok tradisjonen fra langt tilbake igjen i landdistriktene, hvor lensmannen var det sentrale organet man henvendte seg ved dødsfall.

Hvor dødsfallet ikke meldes til tingretten, det vil i praksis si til lensmannen, skjer det ofte en deling av arbeidsoppgavene. Så langt utvalget har brakt på det rene, forestår i mange tilfeller lensmannen alt det arbeid knyttet til dødsfallsregistrering som tingretten ellers gjør, jf. ovenfor punkt 7.2.1. I noen distrikter er det etablert rutiner med avvikende arbeidsfordeling, blant annet ved at saken overføres tingretten når dødsfallet er registrert. Den videre behandling vil følgelig bli foretatt ved tingretten uavhengig av hvor dødsfallet blir meldt. I andre distrikter behandler lensmannen dødsfallet helt frem til skifteformen er avklart, og yter i den forbindelse veiledning til arvinger og andre om spørsmål som dødsfallet reiser for dem.

7.2.2.2 Utvalgets vurderinger

I Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen med mer s. 34 heter det følgende om endringen som i 2006 ble foretatt i skifteloven § 12 a:

«Dødsfall skal i dag i lensmannsdistriktene meldes til lensmannen, som igjen melder fra til tingretten. Utenfor lensmannsdistriktene gis meldingen direkte til tingretten. Når et dødsfall meldes, innhentes opplysninger om økonomiske og arvemessige forhold, samtidig som de etterlatte gis veiledning i arvespørsmål. I byene varsles tingretten som hovedregel av begravelsesbyråene som en del av den tjenesten de etterlatte betaler for. I slike tilfeller faller veiledningsaspektet overfor de etterlatte bort. På mindre steder antas det at lensmannen fortsatt har en reell oppgave overfor de etterlatte. En lovendring med sikte på at alle dødsfall skal meldes direkte til tingretten, vil derfor innebære et dårligere tilbud til publikum. På denne bakgrunn foreslås det at publikum over hele landet selv kan velge om de gir melding til lensmann eller namsfogd, eller direkte til tingretten. Dette medfører endringer i skifteloven § 12 a samt en konsekvensendring i barne­loven.»

Utvalget vil påpeke at den utvidede valgfriheten i liten grad benyttes, med et visst forbehold for lensmannen. De pårørende, som endringen antakeligvis var ment for, blir uansett bare berørt dersom de selv, og ikke begravelsesbyrået, melder dødsfallet. De må dessuten under enhver omstendighet fortsatt henvende seg til tingretten for å få utstedt skifteattest.

Utvalget vil videre påpeke på at meldingsflyten er uoversiktlig. De ulike myndighetene dødsfallet kan meldes til, har ikke felles saksbehandlingssystem. Inntil saken er overført tingretten for videre behandling, risikerer den som skal undersøke om et dødsfall er meldt, å måtte ringe alle myndighetene for å få dette avklart. Ordningen medfører dessuten dobbeltregistrering idet de ulike myndighetenes saksbehandlingssystem ikke er samordnet. Når tingretten får opplysningene i forbindelse med at skiftesaksbehandlingen kan påbegynnes, må derfor opplysningene registreres inn på nytt.

En mulig løsning kan være å opprettholde ordning som var før lovendringen. Utvalget vil i den forbindelse påpeke at også denne ordningen medførte dobbeltregistrering. Det er således ingen elektronisk kommunikasjon mellom lensmannen og tingretten. Også opplysningene som kommer fra lensmannen, må derfor registreres på nytt inn i tingrettens saksbehandlingssystem. Dette er ikke kostnadseffektivt.

Det er i dag noe uklar ansvarsfordeling mellom den myndighet som registrerer dødsfallet og den som forestår skiftebehandlingen. Dette illustreres i brev fra Justisdepartementet til Nordfjord tingrett datert 20. september 2005 hvor det heter:

«I forskrift 10. desember 1984 nr 3584, pålegges skifteretten (nå tingretten) undersøkelsesplikten ved melding om dødsfall. Skifteloven § 12a første ledd fastsetter imidlertid at melding om dødsfall skal gis enten til tingretten eller til lensmennene i lensmannsdistrikt. Spørsmålet er således om plikten til å innhente ytterligere opplysninger etter forskriften påligger lensmennene der avdøde var bosatt i et lensmannsdistrikt. Domstoladministrasjonen legger til grunn at ordlyden i forskriften tilsier at plikten til å innhente supplerende opplysninger i utgangspunktet påligger tingretten.

På bakgrunn av ovennevnte legger departementet til grunn at tingretten i utgangspunktet har ansvaret for innhenting av supplerende opplysningene om avdødes formuesstilling, jf rundskriv G-189/84. Samtidig er departementet av den oppfatning at det ofte vil være mest hensiktmessig at lensmennene utfører denne oppgaven. Vi ser således ingen betenkeligheter med at lensmennene påtar seg dette gjennom uformelle avtaler med tingretten.»

Utvalget ser det som uheldig at ansvarsfordelingen er uklar og at det forutsettes lokale avtaler om arbeidsfordelingen. Dette forsterkes ved at utvalget under punkt 7.3 er kommet til at lensmannen bør fritas for arbeidsoppgavene med veiledning til arvingene knyttet til skifteform, mv. Det vil ut fra dette også være hensiktsmessig å frita lensmannen for arbeidet knyttet til dødsfallsregistrering. Lensmennene, politistasjoner med sivile rettspleieoppgaver og namsfogden vil i så fall fullt ut bli løst fra oppgavene knyttet til dødsfallsbehandling.

Utvalget finner således at det er mest hensiktmessig at dødsfall kun kan meldes ett sted i hvert distrikt.

Dødsfallsregistrering har karakter av å være folkeregistrering. I dag mottar skatteetaten (fordi den har folkeregisterfunksjonen) fra tingretten eller lensmannen «Melding om dødsfall». Utvalget har på denne bakgrunn vurdert om oppgavene i forbindelse med dødsfallsregistrering bør overføres til skatteetaten.

I forbindelse med reorganiseringen av Skatteetaten, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) kapittel 2.5 vil folkeregisterfunksjonen legges under de nyopprettede skattekontorene.

En slik overføring vil innebære at oppgaven deles ved at skattekontorene foretar selve dødsfallsregistreringen på bakgrunn av melding fra begravelsesbyrået og legeerklæringen, og at ting­retten deretter får saken overført for å forestå den videre dødsfallsbehandlingen. Utvalget legger her til grunn at den videre bobehandlingen uansett bør skje i tingretten. For de deler av landet hvor dødsfall i dag meldes direkte til tingretten, vil en overføring av dødsfallsregistreringen til skattekontoret innebære at begravelsesbyrået, eventuelt de pårørende, må forholde seg til to instanser i den innledende fasen. Når først utvalget finner det riktig å videreføre grunntrekkene i gjeldende rett om skifte- og bobehandling, er det naturlig at man ikke splitter opp den innledende fasen med dødsfallsbehandlingen fra de oppgaver som skal utføres frem til skifteformen er avklart.

Deler av skatteetaten har kunnskap om arveavgiftsberegning. Dette kan være nyttig for de pårørende. Melding om dødsfall foretas imidlertid i stor grad av begravelsesbyrået slik at de pårørende ikke vil komme i kontakt med skattekontoret på dette tidspunktet. Det er heller ikke gitt at det er de pårørende som er arvinger. Det er dessuten så vidt få i skatteetaten som sitter med slik kunnskap at det ikke nødvendigvis er disse personene som registrerer det aktuelle dødsfallet. I de enklere tilfeller vil tingrettens funksjonærer kunne gi informasjon om avgiftsreglene.

Skatteetaten har som mål at brukerne skal kunne kontakte hvilket som helst av etatens kontorer for å få hjelp. Dette innebærer at dødsfallet kan skje i et distrikt, mens det meldes av pårørende et annet sted. Som beskrevet over, er det allerede en utfordring å koordinere de ulike dokumentene innen de frister som er satt for å holde begravelse. En slik organisering stiller store krav til betryggende rutiner for dokumenthåndtering.

Det vil være uheldig dersom tingretten ikke har fått melding om dødsfallet fra skattekontoret når arvingene tar kontakt. Før denne meldingen mottas kan det ikke gis veiledning, foretas registrering eller utstedes skifteattest.

Selv om det forutsettes at skattekontoret sender meldingen videre elektronisk til tingretten, vil endringen forutsette dobbeltregistrering. I dag vil begravelsesbyrået når de melder dødsfallet også gi opplysninger om arvingene. Dersom meldingen skal gis skattekontoret, må skattekontoret enten registrere disse tilleggsopplysningene (som kun har betydning for den videre skiftebehandlingen), eller dokumentet må videresendes til ting­retten for oppfølging. Begge deler anses å være tungvint og vil forutsette et utstrakt samarbeid lokalt for å få til smidige løsninger.

Utvalget har videre vurdert om en slik organisasjonsendring vil medføre økte ressurser til domstolenes dømmende oppgaver. Hver registrering tar kort tid. Ressursene vil dessuten måte overføres sammen med oppgaven og vil følgelig ikke frigjøre arbeidskapasitet ved domstolene. Oppgaven utføres dessuten av saksbehandler og påvirker derfor ikke avviklingen av de dømmende oppgaver.

Sammenfatningsvis finner utvalget det hensiktsmessig at bare én instans i hvert distrikt mottar melding om dødsfall. Dette bør være samme instans som forestår den videre skiftebehandlingen. Derved unngås dobbeltføringer og uklar­heter med hensyn til ansvarsfordeling og veiledningsplikten. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at oppgaven legges til tingrettene. Dette innebærer også at domstolenes saksbehandlingssystem vil være oppdatert med de til enhver tid meldte dødsfall.

7.3 Veiledning og bistand

I alle stadier av bobehandlingen må det legges til grunn at de berørte partene kan ha et til dels betydelig behov for veiledning og bistand fra ting­retten om hvordan man skal gå frem. Dette behovet vil selvsagt variere ut fra den enkeltes kunnskap om lovverket, erfaring, helsetilstand mv. Det vil ofte være tale om en eller flere parter som er eldre, eventuelt også med redusert fysisk eller mental kapasitet. Generelt kan det sies at mange – kanskje de fleste – har liten kjennskap til hvordan man skal forholde seg etter en nærståendes død. Kunnskap om reglene om arv og skifte er også i mange tilfeller mangelfull.

Noen eksempler kan illustrere dette:

• Gjenlevende ektefelle vil ofte ha mulighet til å sitte i uskiftet bo, og mange ser ut til å foretrekke dette ut fra en (misforstått) oppfatning av at dette alltid er en fordel for gjenlevende. I visse tilfeller vil gjenlevende imidlertid være bedre tjent med å skifte boet, særlig der hvor boets netto aktiva ikke er større enn ektefellens minstearv. Gjenlevende vil derfor ha behov for veiledning om forhold av betydning for valget mellom skifte og uskifte.

• Etter gjeldende rett har valget mellom privat og offentlig skifte direkte betydning for omfanget av arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser. Med utvalgets forslag vil betydningen av skillet reduseres betydelig, men skillet vil fortsatt ha betydning. Det vil derfor fortsatt være behov for veiledning om fordeler og ulemper med den enkelte skifteformen.

• Utvalget foreslår regler for insolvente dødsboer som på nærmere bestemte vilkår kan medføre en risiko for erstatningsansvar for privatskiftende arvinger, jf. punkt 15.5.2.5. Dersom boet er insolvent, eller det er tvil om dette forholdet, bør arvingene gjøres oppmerksom på dette mulige ansvaret.

Av andre eksempler kan nevnes spørsmål om prioriteringer mellom arvingegrupper og om legatarens rettsstilling, om arveforskudd, gyldighet og tolking av testamenter, ikke minst gjensidige testamenter og forholdet til uskiftereglene. Det er for utvalget åpenbart at det allerede i det første stadiet av bobehandlingen er viktig at de berørte partene får den veiledningen som er nødvendig for å bringe bobehandlingen inn i riktig spor. Den veiledning som i dag utføres av tingrettene i denne innledende fasen er omfattende, og gis i første rekke av domstolens funksjonærer. Samspillet mellom funksjonær og dommer er likevel av vesentlig betydning for den kvalitet som denne veiledningen bør ha. Utvalget finner det lite tvilsomt at den bistand som her ytes bidrar til å redusere antallet tvister og fremskynder de fleste boers overtakelse til privat skifte.

Det er naturlig at denne veiledningen utføres av den myndigheten som forestår dødsfallsbehandlingen, det vil etter utvalgets forslag si ting­retten. Utvalget har imidlertid vært noe i tvil om hvorvidt denne veiledningsoppgaven bør komme uttrykkelig frem i en ny dødsboskiftelov. På den ene side kan det være opplysende for partene om dette fremgår av loven, men på den annen side kan det være tvilsomt om dette vil gi partene særlig informasjon utover hva domstolene uansett vil gi. En bestemmelse om veiledning vil uansett bare ha en ren symbolfunksjon, og ikke være egnet til å oppstille klare rettigheter eller plikter. Verdien av en slik bestemmelse kan derfor diskuteres. Til tross for dette har utvalget valgt å foreslå en bestemmelse om skiftemyndighetens veiledningsplikt i § 2-2 tredje ledd, og det vises til spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

7.4 Registrering av aktiva

Før det er avgjort om boet skal skiftes privat eller offentlig, vil retten normalt ikke foreta seg noe med boet. Skifteloven § 13 gir imidlertid hjemmel for at det kan skje en registrering av boets eiendeler også før skifteformen er avklart, og at det samtidig kan skje en foreløpig verdsettelse av boet dersom retten finner det påkrevet. Videre fremgår det av § 14 at boets eiendeler skal forsegles av tingretten.

Selv om dette er bestemmelser som først og fremst har betydning når det er åpnet offentlig skifte, er de viktige i de (få) tilfellene hvor en slik inngripen kan være nødvendig på et tidligere tidspunkt for å verne verdier for boet, herunder å hindre at eiendeler forsvinner før bobehandlingen er begynt.

Utvalget finner at regler som dette fortsatt vil ha sin berettigelse. Adgangen til registrering og forsegling kan være viktig i enkelte situasjoner, eksempelvis hvis det foreligger holdepunkter for at noen vil komme til å unndra eiendeler fra boet eller dersom det er tale om omstridte boer eller boer det er knyttet stor offentlig oppmerksomhet til. Tingretten og loddeierne kan settes i en vanskelig situasjon dersom det ikke finnes lovregler om dette. Selv om bestemmelsene også i en ny dødsboskiftelov må antas å ville bli brukt kun i et fåtall saker, antar utvalget derfor at det fortsatt må gis regler om dette.

Utvalget foreslår imidlertid endringer i forhold til §§ 13 og 14 i gjeldende skiftelov. Det vises til utk. §§ 2-3 og 8-8, samt spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

7.5 Innhenting av opplysninger – innsyn i avdødes økonomiske forhold

7.5.1 Opplysningsplikt

Ved skiftets innledende fase, det vil si før skifteattest er utstedt, må retten få klarhet i hvem som er arving etter avdøde. Dette er forhold som har betydning for den videre bobehandling. Ektefelle og slektninger plikter derfor å gi opplysninger om avdødes slektsforhold og eventuelt testament som kan ha betydning for skiftebehandlingen, jf. skifteloven § 12 a. Opplysningsplikten er begrenset til «det han vet». Dersom et testament er registrert hos domstolene, vil et søk i Lovisa finne frem til eventuelle testamenter. Likevel gjelder også her de pårørendes opplysningsplikt.

Utvalget mener en slik bestemmelse har en vesentlig funksjon i den innledende bobehandlingen, ved at det bidrar til å få bobehandlingen inn i rett spor tidligst mulig. Utvalget foreslår derfor å videreføre gjeldende rett på dette punkt (med visse endringer), og det vises til utk. § 2-1 tredje ledd og til spesialmerknadene til bestemmelsen.

7.5.2 Innsyn i avdødes bankboks mv.

7.5.2.1 Gjeldende rett

I en del tilfeller antar slektningene at det er opprettet testament eller ektepakt, men de kan ikke fremlegge originalen. Hvis en ektepakt er tinglyst, vil innholdet bli klarlagt. Men tinglysing er ikke påkrevet med mindre det er tale om en overdragelse av verdier, og overdragelsen trenger rettsvern. For testamenter gjelder at dersom testamentet er innlevert til oppbevaring ved en av landets domstoler, vil dette fremkomme når dødsfallet registreres av retten, se nærmere om dette i punkt 19.6. Men både for tinglyste ektepakter og registrerte testamenter kan det foreligge et tilbakekall som ikke fremgår av registrene.

Dersom avdøde hadde en bankboks, er det nærliggende å anta at et testament eller ektepakt er oppbevart der, sammen med eventuelt andre verdier, som for eksempel smykker og kontanter. Det er derfor ønskelig å få gjennomgått innholdet. Boet er imidlertid først overtatt til privat skifte når skifteattest er utstedt. Inntil dette tidspunktet har arvingene ingen legitimasjon til å råde over boet og heller ingen adgang til avdødes bankboks.

Banken gir således ikke uten videre pårørende tilgang til avdødes bankboks. Tidligere var derfor en av rettens ansatte med når bankboksen ble undersøkt. Vanlig praksis er nå at retten i stedet utsteder en bankboksfullmakt. Fullmakten utstedes til en person som har kontaktet retten vedrørende skiftet. For å sikre at intet fjernes i forbindelse med gjennomgangen, gis ikke vedkommende tilgang til bankboksen alene. Det fremgår således av fullmakten at den kun kan benyttes dersom en av bankens ansatte er villig til å være til stede ved åpningen og gjennomgåelsen. I motsatt fall skal den som har fått fullmakten returnere denne til retten med påtegning om at boksen ikke ble åpnet.

Det eneste som kan tas ut, er avdødes testament og/eller ektepakt. For å unngå tvil om hva som er fjernet, må bankens ansatte bekrefte på fullmakten om testament og/eller ektepakt er funnet og i så fall påføre dateringen på dette. Bankboksfullmakten i original, med bankens påtegning, skal returneres retten sammen med eventuelt testamentet eller ektepakten.

7.5.2.2 Utvalgets vurdering

Det er vesentlig at et eventuelt testament blir fremlagt for retten før skifteattesten blir utstedt. Utvalget finner ikke å anbefale den tidligere ordningen hvor domstolens personale var til stede da bankboksen ble undersøkt. Andre må derfor gis denne adgangen. Likevel kan ikke enhver som mener å ha interesse av å få kunnskap om et eventuelt testaments eksistens, få denne tilgangen. Hvem som bør gis denne adgangen, bør avgjøres av domstolen. Utvalget mener derfor at vedkommende må fremlegge en fullmakt utstedt av domstolen før tilgang gis. Den ordning med bankboksfullmakt som har utviklet seg i praksis fyller et åpenbart behov. Den bør imidlertid lovfestes, jf. utk. § 2-4 annet ledd og spesialmerknadene til den.

7.5.3 Innsyn i avdødes økonomiske forhold

7.5.3.1 Gjeldende rett

Antatte arvinger vil i varierende grad ha behov for kunnskap om avdødes formues- og gjeldsforhold på et tidlig tidspunkt i bobehandlingen, som regel før valget av skifteform er avgjort. Dette gjelder så vel slektninger som de som er tilgodesett i avdødes testament. Slik kunnskap kan ha betydning for valg av skifteform og for forholdet arvingene i mellom.

I den innledende fasen vil det ofte være tilstrekkelig å få tilgang til siste års ligning. Ligningsmyndighetene har imidlertid taushetsplikt om formues- og inntektsforhold, jf. ligningsloven § 3-13 nr. 1. I dag gir derfor retten den som pretender å være arving, en formuesfullmakt. Denne nyttes for å få tilgang til opplysninger fra ligningskontor og banker før skifteattesten blir utstedt. Slik fullmakt kan utstedes til flere arvinger, slik at de alle kan innhente den nødvendige informasjon. Fullmakten er ikke hjemlet i lov eller forskrift, men er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-0203 B s. 8.

Fullmakten skal bare brukes til å få opplysninger om formuesoppstillingen ved dødsfallstidspunktet. Dersom arvingene ønsker å se bevegelser på bankokontoen de siste årene, må banken vurdere dette på selvstendig grunnlag.

Enkelte ligningskontorer har lagt til grunn at samtlige arvinger må stå bak kravet om innsyn. I brev datert 30.08.2005 fra Finansdepartementet til Justisdepartementet heter det om dette:

«Etter gjeldende praktisering av ligningsloven § 3-13 nr. 1 stilles det på stadiet mellom dødsfallet og frem til formell beslutning om skifteform foreligger, krav om enighet blant samtlige arvinger før adgang til innsyn gis i en avdød skattyters ligning. Etter overtakelse av dødsboet til privat skifte vil den eller de som representerer boet i henhold til skifteattest, ha innsynsadgang. Ved offentlig skifte er det tingretten og bobestyrer som representerer boet, og som har adgang til innsyn i avdødes ligning.

Finansdepartementet ser, blant annet på bakgrunn av innspillet fra Justisdepartementet, at det kan være behov for en oppmyking av adgangen til innsyn i en avdød skattyters ligning på stadiet før skifteformen er bestemt.

Endringen foreslås i første omgang gjennomført ved en innskrenkende tolkning av begrepet uvedkommende i ligningsloven § 3-13 nr. 1, til ikke å omfatte personer og organer som kan vise saklig behov for innsyn i avdødes ligningsopplysninger. En slik forståelse vil innebære en utvidelse av innsynsadgangen sammenlignet med gjeldende rett. Utvidelsen vil medføre at tingretten i skiftesaker, lensmenn og enkeltarvinger kan gis innsyn i avdødes ligning på stadiet før formell beslutning om skifteform foreligger.

Avgjørende for om innsyn skal gis til en privat part bør være om ligningsmyndighetene anser innsynsbegjæringen som tilstrekkelig begrunnet i et saklig behov for opplysningene, etter en konkret vurderingen i det enkelte tilfelle. Det oppstilles følgelig ingen ubetinget rett for private parter til å kreve innsyn i avdødes ligning, men et unntak fra taushetsplikten hvor saklige behov for innsyn blir imøtekommet innenfor rammen av innsynsadgangen.»

Etter denne uttalelsen har praksis vært at det i formuesfullmakten også fremgår om vedkommende er i slekt eller av annen grunn er arving etter avdøde. Utvalget er imidlertid kjent med at det fortsatt er likningskontorer som nekter innsyn selv om fullmakt fra retten fremvises. Uansett om dette skyldes en oppfatning blant enkelte likningskontorer om at tingretten ikke har kompetanse til å gi slike fullmakter, mener utvalget det er all grunn til å klargjøre kompetansen direkte i lovteksten.

7.5.3.2 Utvalgets vurdering

Utvalget er av den oppfatning at arvingene bør ha rett til innsyn i avdødes formuesforhold før skifteattest utstedes. Det legges i den forbindelse vekt på at dette kan ha betydning for valg av skifteform. De(n) som pretender å være arvinger har således en legitim grunn for begjæring om innsyn. Det bør likevel være slik at den som ønsker innsyn, først kontakter retten. Det er således retten som bør vurdere om vedkommende i tilstrekkelig grad pretender å være arving etter avdøde. Dette formaliseres ved at det gis en formuesfullmakt. I praksis begrenses en slik fullmakt gjerne til å gjelde opplysninger om avdødes formues- og gjeldsforhold som er inntil ett år gamle. Utvalget antar imidlertid at tingretten kan ha behov for å gi fullmakt om innsyn også i eldre forhold, og foreslår derfor ikke å innta noen tidsfrist i lovteksten.

Det vises for øvrig til merknadene til utk. § 2-4.

7.6 Utlevering av testamenter

Etter arveloven § 68 kan en testator levere testamentet inn til oppbevaring hos tingretten. Hvis dette er gjort, vil selvsagt utlevering av testamentet til rette vedkommende være en viktig oppgave for domstolen i den innledende fasen av bobehandlingen. Dette forholdet vurderes imidlertid nærmere nedenfor i avsnitt 19.6 om registrering av testamenter, se særlig avsnitt 19.6.4.4.

7.7 Ivaretakelse av boets interesser

Etter skifteloven § 15 skal tingretten «dra omsorg for at boets eiendeler under skiftet nyttiggjøres og skjøttes på hensiktsmessig måte». Bestemmelsens plassering i skifteloven innebærer at den ikke bare gjelder etter at offentlig skifte er åpnet, men også før skifteformen er avklart. Den har imidlertid liten praktisk betydning i den første fasen. I de aller fleste dødsboer er det loddeierne selv som tar vare på boets verdier, og det er sjelden at tingretten foretar seg noe aktivt før det avklares hvilken skifteform som skal benyttes. Det kan også spørres om hvilke muligheter ting­retten i praksis har til å ivareta en slik omsorgsplikt, både ut fra de ressursene domstolene har til rådighet, og ut fra forholdet til de øvrige interessentene i boet som selv kan ha ulike meninger om nyttiggjøringen av boet. Retten vil sjelden ha den nødvendige kunnskap for eventuelt å gripe inn.

At bestemmelsen har begrenset praktisk betydning før det er åpnet offentlig skifte, er etter utvalgets syn ikke grunn nok til at den ikke bør videreføres. Dersom bestemmelsen ble opphevet, kunne man få en situasjon hvor ingen har (eller påtar seg) ansvaret for å ivareta boets eiendeler, noe som klart ville være uheldig. Utvalget anser det derfor som klart at en bestemmelse etter mønster av gjeldende § 15 må videreføres, likevel med visse språklige endringer. Det vises til utk. § 9-2 annet og merknadene til bestemmelsen.