18 Internasjonal-privatrettslige spørsmål

18.1 Innledning

Av mandatet fremgår det at utvalget «skal foreslå interlegale regler for skifteområdet». Det sies videre at en «slik utredning er likevel ikke nødvendig så langt det blir ivaretatt gjennom den utredning som professor dr. juris Helge J. Thue utfører om interlegale regler på familierettens område etter oppdrag fra Justisdepartementet». Med «interlegale regler» forstår utvalget spørsmål om internasjonal skiftekompetanse, rettsvalget, rekkevidden av universalsuksesjonsprinsippet og anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør. Spørsmål om rettsvalget i arveretten og familieformueretten ligger imidlertid i kjerneområdet for Thues mandat. Det kan også nevnes at skiftelovgivningen primært omfatter prosessuelle spørsmål, mens rettsvalgsspørsmål er av materiellrettslig karakter. Utvalget tar derfor ikke opp rettsvalget i arveretten og familieformueretten.

Vedrørende rettsvalget i arveretten og familieformueretten forholder utvalget seg til gjeldende rett som bygger på domisilprinsippet. I korthet er hovedreglene at arverettslige spørsmål avgjøres etter arvelaterens siste domisillands rett, mens familieformuerettslige spørsmål avgjøres etter ektefellenes første felles domisillands rett. Etter gjeldende rett er det uklart om arvelateren ved testament eller på annen måte kan velge hvilket lands arverett som skal anvendes på skifteoppgjøret. Det er også uklart om ektefeller gjennom ektepakt eller på annen måte kan velge hvilket lands formuesordning som skal gjelde. Vedrørende formuesordningen er det heller ikke klart hvilket lands rett som gjelder dersom ektefellene ikke har hatt domisil i samme land. Det er også uklart om ektefeller beholder formuesordningen i første felles domisilland også etter at de er flyttet til et annet land. 1

Det forberedes felles EU-regler for hvilket land skiftebehandlingen skal foregå i, og felles regler om rettsvalget i arveretten. Det er uvisst om det vil bli vedtatt felles regler og hvilket innhold de eventuelle felles reglene vil få. Felles regler vil trolig under enhver omstendighet ikke bli vedtatt de nærmeste årene. På denne bakgrunn, og fordi Norge står utenfor EU-samarbeidet, har utvalget ikke tatt hensyn til det pågående arbeidet innenfor EU.

18.2 Gjeldende rett

18.2.1 Skiftebehandling i Norge

Vilkårene for at skiftebehandlingen hører under norsk skiftemyndighet er ikke direkte regulert i skifteloven. Skifteloven § 8 gir regler om hvilken norsk skiftemyndighet som er kompetent forutsatt at det skal skiftes i Norge. Reglene anvendes imidlertid også for å avgjøre om det kan skiftes i Norge. Ut fra skifteloven § 8 annet ledd og sedvanerett kan det legges til grunn som gjeldende rett at det kan kreves skifte i Norge dersom arvelateren ved dødsfallet var bosatt i Norge. Det er noe uklart om det er tilstrekkelig at arvelateren hadde prosessuelt bosted (hjemting) i Norge, eller om det kreves at han hadde internasjonal-privatrettslig domisil i Norge. Dommen i Rt. 1931 s. 931 indikerer at Høyesterett avviste at boet kunne skiftes i Norge hvis avdøde ikke hadde domisil i Norge. 2 Også Augdahl s. 13 hevdet at vilkåret for skiftekompetanse i Norge var at arvelateren hadde internasjonal-privatrettslig domisil i Norge. Thue s. 568 flg. tar på sin side til orde for at det kan skiftes i Norge når arvelateren hadde prosessuelt bosted i Norge. Han viser blant annet til praktisk rimelighet og at bopelsbegrepet i skifteloven § 8 er prosessrettslig internrettslig.

For å ha prosessuelt bosted i Norge er utgangspunktet at det kreves at vedkommende er fast bosatt i landet, altså at han har boligen sin her. Dette innebærer et krav om noe mer enn opphold i Norge. En person som er i landet tre måneder i forbindelse med et midlertidig arbeidsforhold eller studier, vil således neppe ha prosessuelt bosted i Norge. Dersom oppholdet har tilstrekkelig varighet, er den annen side er det ikke nødvendig at vedkommende hadde noen intensjon om å forbli varig i Norge. Det innebærer at en person som oppholder seg i Norge i to år i forbindelse med et midlertidig arbeidsoppdrag eller et toårig studium som hovedregel vil ha prosessuelt bosted i Norge. Det er på dette punktet forskjellen mellom internasjonal-privatrettslig domisil og prosessuelt bosted viser seg. Intensjon om å forbli varig i landet er et vilkår for å kunne ha internasjonal-privatrettslig domisil, i tillegg til kravet om faktisk opphold. 3

Uavhengig av hvilket bostedsbegrep som anvendes – det vil si domisil eller prosessuelt bosted – vil det i de fleste tilfeller være klart at arvelateren ved dødsfallet enten var bosatt i Norge eller ikke bosatt i Norge. De situasjonene som særlig kan skape uklarhet vil være når arvelateren deler av året var bosatt i Norge, og deler av året i et annet land/andre land. Dersom han over flere år har oppholdt seg størstedelen av året i Norge, må utgangspunktet være at vedkommende anses bosatt i Norge. Dersom det er tvilsomt om dette var tilfelle, eller situasjonen var slik at han eksempelvis oppholdt seg fire måneder av året i tre ulike land, må andre momenter trekkes inn for å avgjøre om bostedsvilkåret er oppfylt. Slike momenter kan være arvelaterens statsborgerskap og om han hadde formue i Norge. Det er først og fremst i slike tilfeller at det blir avgjørende om det kreves internasjonal-privatrettslig domisil eller prosessuelt bosted i Norge for at boet kan kreves skiftet her.

Skifteloven § 8 femte ledd forutsetter at det i enkelte tilfeller kan kreves skifte i Norge dersom avdøde var norsk statsborger, men den sier ikke når dette kan kreves. I rundskriv G-281/72 fra Justisdepartementet sies det at det kan være nødvendig å skifte i Norge dersom det gjelder en utvandret nordmann og boet ikke skiftebehandles i avdødes bopelsland. Det skal etter rundskrivet legges vekt på om boet har en naturlig tilknytning til Norge ved at avdøde etterlot seg midler eller arvinger i Norge.

Utover dette er det uklart om det kan kreves skifte i Norge. Det kan tenkes at avdøde verken var bosatt i Norge eller norsk statsborger, men at han etterlater seg formue i Norge som ikke skiftebehandles i bostedslandet eller i statsborgerlandet. I slike tilfeller kan det bli spørsmål om boet kan skiftes i Norge selv om verken skifteloven § 8 annet eller femte ledd gir noen støtte for dette.

Selv om boet ikke skal skiftes i Norge kan norske skiftemyndigheter i noen utstrekning bistå ved et skifte i et annet land. Det kan blant annet være aktuelt å registrere aktiva i Norge. Det kan også være behov for å foreta sikringsskritt i Norge. I slike tilfeller kan det begjæres midlertidig sikring, jf. tvangsloven kapittel 14 og 15.

Dersom avdøde var statsborger i en av de nordiske statene og bosatt i en av dem, fremgår det av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte av 1934 art. 19 at skiftet skal foregå i den staten hvor avdøde ved sin død var bosatt. Det fremgår videre av art. 19 tredje ledd at boet også omfatter formue som finnes i de øvrige statene.

18.2.2 Skiftebehandling i flere land – universalsuksesjonsprinsippet

Som nevnt er hovedregelen i norsk rett at det kan kreves skifte i Norge dersom arvelateren var fast bosatt i Norge. Også internasjonalt er hovedregelen at det kan kreves skifte i arvelaterens bostedsland. Bostedsbegrepet har imidlertid ikke samme innhold i alle land. Det er også en del land som har den regel at det er tilstrekkelig for skiftekompetanse at avdøde var statsborger i det aktuelle landet. De landene som tillegger statsborgerskapet betydning for skiftekompetansen er fortrinnsvis land som lar statsborgerskapet være avgjørende for rettsvalget i arveretten, eksempelvis Sverige og Tyskland. Det kan nevnes at i disse landene kan det også kreves skifte dersom avdøde var bosatt der på dødsfallstidspunktet. Videre er det en del land som bygger på det engelske rettssystemet som har den regelen at selv om skiftet skal foregå i avdødes bopelsland, så skal fast eiendom alltid skiftes i beliggenhetslandet. Endelig er det land som anser seg skiftekompetent i forhold til formue som befinner seg i landet, for eksempel Sverige og Tyskland.

På grunn av at det er så vidt avvikende regler om skiftekompetanse vil det i en del tilfeller kunne kreves skifte i flere land. Selv om det er mulig å kreve skiftebehandling i flere land, vil utgangspunktet være at det ikke blir noe skifte uten at det kreves av arvinger eller andre som er gitt rett til å kreve skifte. Når arvingene er enige, vil det altså stort sett være tilstrekkelig at skiftebehandlingen foregår kun i ett land.

Spørsmålet her er om og eventuelt hvordan det påvirker skifteoppgjøret i Norge dersom hele eller deler av avdødes formue også skiftebehandles i et annet land. Dersom begge lands rettsvalgsregler vedrørende arverett er samsvarende, altså at arvelaterens siste domisillands rett anvendes, kunne man tenke seg at det ikke har betydning for arveoppgjøret at det skiftes i flere land. Det er imidlertid ikke gitt at hva som anses som arverettslige spørsmål defineres likt i de to landene, og det kan føre til ulike resultater. Det er heller ikke gitt at de forskjellige eiendelene fordeles på samme måte i begge land (naturalutleggs­reglene). Endelig kan det tenkes at eksempelvis livsarvingene krever, og får, pliktdelsarv på skiftet i begge landene.

Dersom avdøde var bosatt i Norge og var statsborger i et land som anser seg skiftekompetent på grunn av statsborgerskapet, vil det være større fare for avvikende skifteoppgjør dersom det skiftes i begge landene. Grunnen er at norsk rett i utgangspunktet vil bli anvendt på skiftet i Norge (forutsatt at avdøde hadde internasjonal-privatrettslig domisil i Norge). På skiftet i statsborgerlandet kan det tenkes at statsborgerlandets rett blir lagt til grunn. I slike tilfeller kan arven bli ulikt fordelt på de to skiftene. Dersom avdøde kun etterlot seg barn og ikke hadde skrevet testament, vil gjennomgående livsarvingene arve likt. Dersom det ligger annerledes an, altså eksempelvis at avdøde også etterlater seg ektefelle og/eller har skrevet testament, kan det bli ulike resultater.

Dersom avdøde eide fast eiendom i et land som anser seg skiftekompetent i forhold til fast eiendom, vil utgangspunktet være at beliggenhetslandets arverett anvendes ved fordelingen av den faste eiendommen. Det fører igjen stort sett til at verdien av den faste eiendommen fordeles på en annen måte enn det som følger av norsk arverett.

Om, og i så fall hvordan, det skal tas hensyn til skifteoppgjør i andre land ved et skifteoppgjør i Norge, er uklart etter norsk rett. Norsk rett bygger på prinsippet om skiftets enhet. Det innebærer at dersom boet skiftes i Norge, skal som hovedregel hele avdødes formue skiftebehandles i Norge, uavhengig av i hvilket land eiendelene befinner seg og uavhengig av om det dreier seg om fast eiendom eller løsøre.

Når det også foregår skiftebehandling i andre land kan det føre til eiendommelige resultater dersom det ikke tas hensyn til hvordan avdødes formue fordeles på skiftet i utlandet. Det kan da eksempelvis tenkes at livsarvingene på skiftet i Norge får utlagt pliktdel av formuen som befinner seg i Norge, mens de samme livsarvingene også utlegges pliktdel på skiftet i et annet land, hva enten det er norsk rett eller et annet lands rett som anvendes på skiftet i utlandet.

Betydningen av at det skiftes i andre land i tillegg til i Norge er ikke løst gjennom lovgivning eller rettspraksis. I teorien synes utgangspunktet å være at hele formuen skiftebehandles i Norge uten at man ser hen til skifteoppgjør i andre land. 4 Dette gir en rettsteknisk enkel regel idet det kun blir et spørsmål om hvor langt en norsk skifteavgjørelse anerkjennes i andre land. Problemet er at utenom skifteoppgjør som omfattes av den nordiske dødsbokonvensjonen, er det ingen land som er forpliktet til å anerkjenne et norsk skifteoppgjør. Det kan ikke legges til grunn at en norsk skifteavgjørelse anerkjennes i et land hvor den samme formuen skiftebehandles.

18.2.3 Anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør

Dersom avdøde ved sin død var bosatt i et av de nordiske landene og han eller hun også var statsborger i et nordisk land, skal som nevnt skiftebehandlingen foregå i bostedslandet, jf. den nordiske dødsbokonvensjonen art. 19. Det følger videre av dødsbokonvensjonen art. 27 at avgjørelser som nevnt i konvensjonens art. 19 skal anerkjennes i de andre konvensjonsstatene. Det innebærer at skifteavgjørelser som er truffet i en av konvensjonsstatene, også bestemmelser om hvem som har fullmakt til å representere og forplikte boet, anerkjennes i de andre konvensjonsstatene.

For tilfeller som ikke omfattes av den nordiske dødsbokonvensjonen gir ikke skifteloven regler om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør. I teori og praksis er det antatt at utenlandske skifteoppgjør anerkjennes i Norge dersom arvelateren var bosatt i utlandet. Som en følge av dette aksepteres på samme vilkår også en skifteattest som et utstedt av andre lands myndigheter eller en testamentsfullbyrder som er gitt kompetanse av andre lands myndigheter. 5 Også en skifteattest som er utstedt av myndighetene i et annet land enn bostedslandet vil trolig aksepteres såfremt det kan fremlegges dokumentasjon fra kompetent myndighet i bostedslandet om at boet ikke skiftes der. Dersom arvelateren var bosatt i Norge, vil muligens en skifteattest som er utstedt i et annet land som arvelateren hadde sterk tilknytning til, aksepteres dersom ingen har krevd privat eller offentlig skifte innen 60 dager etter dødsfallet, jf. skifteloven § 81.

18.3 Utvalgets vurderinger

18.3.1 Internasjonal skiftekompetanse

I valget mellom å la avdødes statsborgerskap eller bosted (domisil eller prosessuelt bosted) være avgjørende, tar utvalget som utgangspunkt at bostedet bør være avgjørende for om det kan kreves skiftebehandling i Norge. En løsning hvor skiftekompetanse begrunnes ut fra avdødes statsborgerskap er fortrinnsvis valgt i land som har den regel at de arverettslige reglene i det landet der avdøde var statsborger skal anvendes. Løsningen begrunnes gjerne med at det er naturlig at man stiller domstoler (og andre organer med skiftemyndighet) til disposisjon når det aktuelle landets rett skal anvendes. Dermed oppnår man den fordelen at det ikke er nødvendig å anvende fremmed rett. Et slikt synspunkt kan ikke anvendes i forhold til norsk rett der rettsvalget i arveretten styres av avdødes siste domisillands rett.

Som nevnt er det uklart om det etter gjeldende rett kreves at arvelateren hadde prosessuelt bosted eller internasjonal-privatrettslig domisil i Norge for at det skal kunne kreves skifte her. Domisilet er uttrykk for en sterkere tilknytning enn prosessuelt bosted. Grunnen til at det kreves sterkere tilknytning for å erverve internasjonal-privatrettslig domisil enn prosessuelt bosted, er at det er ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Domisilet er vanligvis avgjørende for spørsmål om rettsvalg. Hensikten med å la domisilet være avgjørende for rettsvalgsspørsmål er at det samsvarer med personens forventninger at de aktuelle rettsspørsmålene avgjøres etter vedkommendes hjemlands rett, altså etter retten i det landet han har sterkest tilknytning til. Det prosessuelle bostedsbegrepet er utviklet med henblikk på å avgjøre «hva som er mest praktisk og minst byrdefullt for saksøkte». 6 Det vil som oftest være mest praktisk å bli saksøkt der man faktisk er bosatt.

For spørsmål om hvor skiftebehandlingen skal skje, kan det hevdes at det i første rekke bør være arvingenes interesser som er avgjørende. Det er minst byrdefullt for arvingene at skiftebehandlingen foregår der arvingene er bosatt. Innvendingen til et slikt synspunkt er at skiftebehandlingen nettopp tar sikte på å avgjøre hvem som er arvinger. Utgangspunktet både i norsk rett og i andre land er derfor at det er arvelaterens bosted som avgjør i hvilket land det skal skiftes (hva enten bosted formuleres som et krav om internasjonal-privatrettslig domisil, prosessuelt bosted, vanlig bosted eller lignende.) Hensynet til kreditorer og legatarer tilsier også at det er arvelaterens og ikke arvingenes bosted som bør være avgjørende. Det vil også gjennomgående være slik at størstedelen av arvelaterens formue befinner seg der han hadde sitt bosted.

I valget mellom å la arvelaterens prosessuelle bosted eller domisil være avgjørende for hvor det skal skiftes har det betydning at arvelaterens domisil avgjør hvilket lands rett som skal anvendes. Dersom arvelaterens domisil også avgjør i hvilket land det skal skiftes, innebærer det en praktisk fordel ved at norske skiftemyndigheter som hovedregel kan anvende norsk rett (lex fori in foro proprio). Skal boet skiftes offentlig vil eksempelvis bobestyreren kunne anvende norsk rett. Han behøver som hovedregel ikke ta hensyn til krav fra arvinger eller legatarer om at fremmed rett skal anvendes i og med at oppnevningen forutsetter at norsk rett skal anvendes.

Et annet hensyn som har betydelig vekt er at den løsningen som velges i norsk rett bør samsvare med andre lands regler om skiftestedet. Da unngås det at det foreligger skiftekompetanse i flere land, eventuelt at det ikke er skiftekompetanse i noen land. Det er naturlig nok ulike regler om skiftekompetanse i andre land, men en hovedtendens synes å være at skiftet skal foregå i det landet der arvelateren hadde bosted. Det varierer imidlertid om bostedskravet er formulert som et krav om prosessuelt bosted, vanlig bosted eller domisil.

Etter dansk rett skal det skiftes i Danmark dersom avdøde hadde prosessuelt bosted i Danmark, jf. dødsboskifteloven § 2. I svensk rett er hovedregelen at det skal skiftes i Sverige dersom avdøde hadde «hemvist» i Sverige. Hemvistbegrepet samsvarer i utgangspunktet med domisilbegrepet i norsk rett ved at det kreves faktisk bosted og hensikt om å forbli varig i landet. Det er i teorien tatt til orde for en mer liberal vurdering av kravet til hemvist i den internasjonale prosessretten enn det som gjelder for internasjonal privatrett. 7 I svensk rett kan det i tillegg kreves skifte i Sverige dersom avdøde var svensk statsborger. 8 Etter tysk sedvanerett er hovedregelen at skiftebehandlingen skjer i Tyskland dersom tysk arverett skal anvendes. Tysk arverett anvendes som hovedregel dersom arvelateren var tysk statsborger. I teorien er det tatt til orde for at skiftebehandlingen også kan foregå i Tyskland dersom arvelateren hadde prosessuelt bosted i Tyskland. I spansk rett er regelen at det skal skiftes i Spania dersom avdøde hadde «domicilio» i Spania. Med domicilio menes vanlig bosted (recidencia habitual). Når avdøde ikke hadde vanlig bosted i Spania, men etterlater seg formue i Spania skal det foretas et hjelpeskifte i Spania. I sveitsisk rett er regelen at det kan kreves skifte i Sveits dersom arvelateren hadde «Wohnsitz» (bopel) i Sveits. Wohnsitz samsvarer noenlunde med domisilbegrepet i norsk rett. Det kreves faktisk bopel og hensikt om å forbli varig i landet.

Denne kortfattede gjennomgangen indikerer at hensynet til internasjonal rettsenhet ikke trekker entydig i retning av å velge domisil eller prosessuelt bosted som tilknytningskriterium. Det innebærer at enten det er domisil eller prosessuelt bosted i Norge som skal være vilkår for å kreve skifte her, vil det oppstå tilfeller der det i utgangspunktet verken kan kreves skifte i Norge eller i andre land. Dette kan imidlertid løses gjennom unntaksregler som gir adgang til på visse vilkår å kreve skiftebehandling i Norge dersom boet ikke skiftes i andre land. Situasjoner der det er skiftekompetanse i flere land kan oppstå enten domisil eller prosessuelt bosted skal være avgjørende for å kunne kreve skiftebehandling i Norge.

Nok et hensyn av betydning er at vilkårene for å kreve skiftebehandling i Norge bør harmonere med vilkårene for internasjonalt verneting i arveforhold, altså reglene om ordinære tvister mellom eller mot arvingene. Etter tvisteloven § 4-4 kan søksmål anlegges der saksøkeren har bopel (prosessuell bopel). Det innebærer at det kan reises søksmål om arverettigheter på en arvings bopel. Det følger videre av tvisteloven § 4-5 nr. 6 at søksmål «mot arvinger kan anlegges der avdøde sist hadde alminnelig verneting» altså prosessuelt bosted. Det vil være en fordel at arvingene kan saksøkes i det landet der skiftet foregår. Dersom domisilet er avgjørende for skiftekompetansen vil det i noen tilfeller være slik at det skiftes i et annet land, mens arvingene kan saksøkes i Norge. I andre tilfeller kan skiftet foregå i Norge, men uten at arvingene kan saksøkes i Norge med hjemmel i tvisteloven § 4-5 nr. 6.

Utvalget er under en viss tvil kommet til at hovedregelen bør være at det kan kreves skiftebehandling i Norge dersom arvelateren hadde internasjonal-privatrettslig domisil i Norge ved dødsfallet. Det vil være en betydelig praktisk forenkling at det kan anvendes norsk rett når det skiftes i Norge. Det kan heller ikke anføres tungtveiende mothensyn mot en slik løsning. En viss ulempe vil det riktignok være at det er arvelaterens siste prosessuelle bosted og ikke domisil som avgjør om det etter tvisteloven § 4-5 nr. 6 kan reises søksmål mot arvingene. Arvingene kan under enhver omstendighet saksøkes der de har sitt alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 4-4 nr. 1. Det kan i denne sammenheng nevnes at selv om domisilet som hovedregel blir avgjørende for å kunne kreve skiftebehandling i Norge, vil det fortsatt være enkelte tilfeller der fremmed rett anvendes selv om det skiftes i Norge. Den ene gruppen av slike tilfeller vil være der det skiftes i Norge, selv om arvelateren ikke hadde domisil her, se nærmere nedenfor. Det kan også tenkes at det etter gjeldende rett tillates at arvelateren kan bestemme, eksempelvis gjennom testament, at statsborgerlandets arverett skal anvendes. En mulighet er også at det i den pågående utredningen om rettsvalgsregler i arveretten foreslås lovfestet en slik valgadgang.

I noen tilfeller vil det fortsatt være behov for å kunne kreve skifte i Norge selv om arvelateren ikke hadde domisil her. Som nevnt fremgår det av skifteloven § 8 femte ledd og rundskriv G-281/72 fra Justisdepartementet at dersom formuen ikke skiftebehandles i bostedslandet kan det kreves skifte i Norge dersom avdøde var norsk statsborger og bosatt i utlandet. Utvalget mener at dette gir en god regel, men at det som hovedregel bør kreves dokumentasjon fra myndighetene i bostedslandet om at boet ikke kan kreves skiftet der. I noen tilfeller kan situasjonen i avdødes domisilland være slik at det i praksis er umulig å frembringe slik dokumentasjon eller at det er klart uforholdsmessig å kreve dokumentasjon. Dette antas å være i samsvar med den praksis som i dag følges av skiftemyndighetene. Utvalget ser det ikke som nødvendig at dokumentasjonskravet uttrykkes i loven.

Det kan også tenkes tilfeller der avdøde verken hadde domisil i Norge, eller var norsk statsborger, men hadde formue i Norge som ikke skiftes i andre land. Dette vil i første rekke kunne være tilfelle dersom formuen i Norge består av fast eiendom. I engelsk rett er regelen at fast eiendom i andre land ikke skiftebehandles i England. Under forutsetning av at det kan fremlegges dokumentasjon fra domisillandet og statsborgerlandet om at formuen ikke vil bli skiftet der, bør også slik formue kunne skiftes i Norge.

Utvalget ser ikke behov for at formue i Norge reservasjonsløst kan kreves skiftet i Norge. Utgangspunktet bør være at det skiftes i avdødes domisilland. Unntakene fra dette utgangspunktet om skifte i domisillandet bør begrunnes i det praktiske behovet for å få gjennomført et skifte dersom det ikke er mulig å gjennomføre skiftet i domisillandet. Med en slik løsning unngås det så langt som mulig at det kan åpnes skifte i flere land. Skiftebehandling i flere land skaper retts­uvisshet, og i konfliktsituasjoner vil det kunne gagne arvinger med resurser til å engasjere juridisk ekspertise i flere land. Skiftebehandlingen vil også kunne fordyres. Det bør være en snever adgang til å kunne kreves skifte i Norge når avdøde ikke hadde domisil her. I tillegg til at det som hovedregel må kreves dokumentasjon fra domisillandet om at det ikke kan kreves skifte der, bør det være et krav at avdøde hadde sterk tilknytning til Norge gjennom statsborgerskap eller prosessuelt bosted. Utover dette kan det tenkes situasjoner der avdøde ikke hadde noen tilknytning til Norge utover at han etterlater seg formue her. Dersom formuen ikke kan kreves skiftet i andre land, må det være adgang til i slike tilfeller å skifte formuen i Norge.

18.3.2 Skiftested når avdøde ikke var bosatt i Norge

Dersom avdøde var bosatt i Norge følger det av de internrettslige reglene i hvilken rettskrets boet skal skiftes. Dersom avdøde ikke var bosatt i Norge, er det ikke uten videre opplagt i hvilken rettskrets skiftet bør skje. En mulighet kan være at slike skifter legges til en bestemt domstol, for eksempel Oslo byfogdembete. En fordel ved en slik løsning er at det blir enkelt å fastslå hvilken domstol som er kompetent. En annen fordel er at denne domstolen kan utvikle spesialkompetanse med hensyn til gjennomføringen av skifter der avdøde ikke var bosatt i Norge.

En alternativ løsning kan være at dersom det skal skiftes i Norge til tross for at avdøde ikke var bosatt her, så skal skiftet høre under skiftemyndigheten i den rettskretsen der avdøde sist hadde oppholdssted. Denne løsningen samsvarer med den som er valgt for å bestemme skiftested i internrettslige forhold. I en del tilfeller vil imidlertid et slikt kriterium ikke kunne anvendes fordi avdøde aldri har hatt noe bestemt oppholdssted i Norge. Det kan også tenkes at selv om avdøde er en utflyttet nordmann, så er det så lenge siden han utvandret at det ikke foreligger noen reell tilknytning til siste oppholdssted i Norge.

En tredje løsning kunne være at det skal skiftes i den rettskretsen der formuen befinner seg, eventuelt der det vesentlig av formuen befinner seg. Et slikt kriterium vil ikke gi veiledning dersom det gjelder formue som ikke består av fysiske gjenstander. Det gir liten mening å skulle lokalisere et gjeldsbrev, aksjer og lignende til et sted i Norge. Det kan imidlertid tenkes at det innebærer en praktisk forenkling dersom fast eiendom kan skiftes i den rettskretsen der eiendommen ligger. Det må også antas at det særlig er når avdøde eide fast eiendom i Norge at det kan være aktuelt å skifte her til tross for at han ikke var bosatt i Norge.

Etter utvalgets oppfatning vil den beste løsningen være at skifter når avdøde ikke var bosatt i Norge foretas skiftebehandlingen av en nærmere bestemt skiftemyndighet (tingrett/skifterett). Dersom boet består av fast eiendom i en annen rettskrets, må denne da behandles på samme måte som i andre tilfeller der avdøde eide fast eiendom i en annen rettskrets enn der det skiftes.

18.3.3 Skiftebehandling i flere land

Noen av de problemene som kan oppstå på grunn av skiftebehandling i flere land er beskrevet ovenfor. I noen land er det i en viss utstrekning lovregulert hvordan det skal tas hensyn til at formuen helt eller delvis også skiftes i et annet land. I den svenske Lag om internationälla rättsförhållanden kap. 2: § 9 fremgår det at det ved et skifte i Sverige skal tas hensyn til et arveskifte i et annet land. Skiftebehandlingen i Sverige kan også utsettes dersom det «ej länder rättsägare till märklig skada». Det innebærer at virkningen av et utenlandsk skifteoppgjør nøytraliseres ved utlodningen på skiftet i Sverige. Dette gjelder så vidt forstås uavhengig av om skiftekompetansen begrunnes i at arvelateren var bosatt i Sverige eller var svensk statsborger. I tysk rett følger det av EGBGB art. 3 tredje ledd at beliggenhetslandets rett anvendes dersom denne har særlige regler for bestemte gjenstander som befinner seg i beliggenhetslandet. Det innebærer at dersom avdøde eide fast eiendom i England vil engelsk arverett bli anvendt på skiftet av denne eiendommen, selv om skiftet foregår i Tyskland og tysk rett anvendes fordi avdøde var tysk statsborger. Svensk og tysk rett bygger altså på ulike prinsipper idet man i svensk rett tilstreber å oppheve virkningen av at avdødes formue skiftes i et annet land, mens man i tysk rett ikke forsøker å oppheve virkningen.

I andre land er det ikke lovregulert hvilke konsekvenser det skal ha at hele eller deler av formuen også skiftes i et annet land. I dansk teori hevdes det at fast eiendom i et annet land som skiftes i beliggenhetslandet enten holdes utenfor skiftet, eller man anvender det landets rett som følger av beliggenhetslandets internasjonale privatrett. Denne løsningen samsvarer langt på vei med tysk rett. I sveitsisk rett følger det av IPRG art. 86 andre ledd at sveitsiske domstoler ikke er kompetente i forhold til fast eiendom i et annet land, dersom det følger av dette landets rett at eiendommen skal skiftes i beliggenhetslandet. Tilsvarende løsning finner man i østerriksk rett, se IPR-Gesetz § 32. For sveitsisk rett følger det imidlertid av juridisk teori at det som arvingene har mottatt etter beliggenhetslandets rett avregnes mot det arvingene mottar på skiftet i Sveits. I østerriksk teori hevdes det at det ikke skal foretas noen avregning slik som i sveitsisk rett, men at det ved beregning av pliktdelen tas hensyn til hele avdødes formue og at det også tas hensyn til det pliktdelsarvingene har mottatt på skifteoppgjøret i det landet der den faste eiendommen skiftes. Løsningene i østerriksk og sveitsisk rett samsvarer altså til en viss grad med løsningen i svensk rett.

Som nevnt er spørsmålene som er presentert her ikke lovregulert i norsk rett. Utvalget har vurdert hvor vidt det er hensiktsmessig å lovregulere hvilken betydning det skal ha at avdødes formue helt eller delvis også skiftes i et annet land. Som det fremgår er dette et nokså omfattende problemkompleks der det er vanskelig å oppstille enkle løsninger som gjennomgående fører til rimelige resultater. Utvalget har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å formulere noe forslag til en bestemmelse om dette.

Et utgangspunkt kan være at universalsuksesjonsprinsippet leder til at hele avdødes formue i prinsippet er omfattet av skiftebehandlingen i Norge (dersom det ikke kun skal skje et delskifte av formue i Norge). Det innebærer at hele avdødes formue tas i betraktning ved beregning av pliktdel, minstearv, legalarvelodd, osv. Et videre utgangspunkt kan være at dersom skiftekompetansen i Norge er begrunnet i at avdøde hadde domisil her, så kan det ses hen til hva arvingene har mottatt på et skifte i et annet land. I så fall bør det være grunnlag for å avregne på det norske skiftet det arvingene har mottatt på skiftet i et annet land. En slik avregning kan begrunnes i at utgangspunktet i norsk rett er at det skal skiftes i domisillandet og at det legitimerer at skifteoppgjør i andre land kan nøytraliseres når avdøde var bosatt i Norge.

18.3.4 Anerkjennelse av utenlandske skifteavgjørelser

Utvalget mener at gjeldende rett kan videreføres. De ulovfestede reglene om anerkjennelse fremstår i en viss forstand som et speilbilde av reglene om internasjonal kompetanse. Reglene bygger på et prinsipp om at utenlandske skifteoppgjør anerkjennes så langt det ikke foreligger skiftekompetanse i Norge. Dersom det fremlegges motstridende avgjørelser fra flere andre land, vil som nevnt utgangspunktet være at det er avgjørelsen fra domisillandet som anerkjennes.

En begrensning med hensyn til forutsetningene for anerkjennelse er også at utenlandske skifteoppgjør ikke kan anerkjennes dersom de er i strid med vesentlige rettsgrunnsetninger i norsk rett (ordre public). I ordre public-vurderingen vil i utgangspunktet det avgjørende være om resultatet i den fremmede avgjørelsen fremstår som ordre public-stridig. Det vil videre være av betydning hvilken tilknytning saken har til Norge. Dersom avdøde hadde formue i Norge, men verken arvelateren eller arvingene hadde/har tilknytning til Norge, vil terskelen for ikke å anerkjenne være høy. Selv om det i utgangspunktet er resultatet av den utenlandske avgjørelsen som er gjenstand for ordre public-vurderingen, kan det unntaksvis tenkes at avgjørelsen ikke anerkjennes fordi den bygger på forutsetninger som er i strid med vesentlige rettsgrunnsetninger i norsk rett. Et eksempel kan være to personer som inngår registrert partnerskap i Norge og senere flytter til et annet land. Den ene partneren dør og på skiftet i bostedslandet anerkjennes ikke partnerskapet med den følge at partneren ikke arver. Dersom avdøde hadde formue i Norge, vil det bli spørsmål om anerkjennelse av det utenlandske skifteoppgjøret. I et slikt tilfelle kan det tenkes at anerkjennelse bør nektes fordi avgjørelsen bygger på at partnerskapet ikke anerkjennes. Under denne forutsetning må det også være anledning til å skifte formuen i Norge ut fra en betraktning om nødskompetanse.

Det sentrale spørsmålet når det gjelder anerkjennelse av utenlandske skifteavgjørelser vil være hvorvidt det er behov for å lovfeste reglene om anerkjennelse, eller om dagens ulovfestede regler gir tilstrekkelig veiledning og forutberegnelighet. Et alternativ kan også være at det gis en forskriftshjemmel til å fastsette bestemmelser om anerkjennelse av utenlandske skifteavgjørelser. En slik løsning er valgt i den danske dødsboskifteloven § 3. Det er ikke gitt forskrifter til den danske loven. Det som i særlig grad taler for å lovregulere forutsetningene for anerkjennelse vil være at dødsboskifteloven i stor utstrekning skal gi opplysning om reglene. En forskrift vil ikke fullt ut ivareta dette hensynet. Det kan også tenkes at en eventuell forskriftshjemmel ikke blir benyttet, nettopp fordi de ulovfestede reglene er tilstrekkelig klare.

Utvalget er kommet til at det ikke er behov for lovfesting av de ulovfestede reglene om anerkjennelse av utenlandske skifteavgjørelser. Hoved­reglene vedrørende anerkjennelse synes å være tilstrekkelig presise og kjent og gir i så måte den nødvendige rettssikkerheten. Når det gjelder unntak fra hovedreglene, eksempelvis ordre public-forbeholdet, vil det under enhver omstendighet neppe kunne gis presise regler.