Til kapittel 1

Kapitlet gir i hovedsak innledende bestemmelser om lovens rekkevidde. I tillegg til bestemmelser om lovens formål (§ 1-1) og anvendelsesområde (§ 1-2), gis det regler om hvilket organ som er skiftemyndighet ved anvendelsen av loven (§ 1-3). Videre bestemmes det i hvilke tilfeller et dødsbo kan skiftes i Norge (§ 1-4), og i hvilken rettskrets skiftet skal finne sted når det skal skiftes her (§ 1-5). Avslutningsvis (i § 1-6) gis det så defini­sjoner som skal gjelde for hele loven.

Til § 1-1

Bestemmelsen angir lovens formål, og er ny i forhold til gjeldende lov. Den må imidlertid antas å gi uttrykk for skiftebehandlingens formål også etter gjeldende rett, og vil etter utvalgets oppfatning ikke innebære noen selvstendig endring i forhold til dette. Bestemmelsen vil selv ikke ha annen rettslig betydning enn hva slike formålsbestemmelser normalt har, det vil først og fremst si som et moment ved tolkningen og anvendelsen av lovens øvrige bestemmelser.

Skiftebehandlingen skal ivareta en lang rekke hensyn, som er drøftet i kapittel 5. Disse hensynene er presentert i første ledd . Hovedhensikten med skiftet er å foreta en korrekt fordeling av avdødes verdier, men for å oppnå dette må man også ta hensyn til en rekke delmål. For det første må avdødes verdier sikres på en hensiktsmessig måte etter dødsfallet, for å unngå unødvendig verditap. Det kan være aktuelt å iverksette eksempelvis vedlikehold av fast eiendom, betale regninger eller foreta nødvendig sikring mot tyveri i perioden hvor avdødes bolig står tom, men det kan også være tale om mer ekstraordinær sikring, for eksempel å sikre verdiene mot tyveri eller underslag fra loddeiere i den hensikt å unndra verdier enten fra de øvrige loddeierne eller fra kreditorene. For det annet må bobehandlingen skje på en slik måte at unødvendige konflikter og tvister unngås. Det har her betydning at loven kommer til anvendelse på et tidspunkt som for mange er preget av sterke følelser, og det bør unngås at bestemmelser i loven anvendes på en slik måte at konfliktnivået forsterkes. Hvis det likevel kommer til tvist, bør reglene legge til rette for at tvistebehandlingen kan skje på en mest mulig hensiktsmessig og betryggende måte. For det tredje er det en klar målsetning at skiftebehandlingen skal skje effektivt. I dette ligger både at skiftebehandlingen skal skje uten unødvendige forsinkelser og tidsbruk, og at det skal skje uten bruk av unødvendige kostnader. I bestemmelsens annet ledd er dette uttrykt slik at omkostningene må stå i et rimelig forhold til de verdier bobehandlingen gjelder. Dette bør være retningslinjer for alle som er involvert i skiftet, enten det er tingretten, en bobestyrer eller arvingene selv.

De nevnte hensynene er også vektlagt ved utformingen av ny tvistelov. Bestemmelsen tar derfor ikke sikte på å markere noen forskjell i målsettingen fra sivilprosessen for øvrig.

Til § 1-2

Bestemmelsen angir lovens saklige anvendelsesområde, og er ny i forhold til gjeldende lov. Den innebærer også en klar og bevisst realitetsendring i forhold til gjeldende lov, ved at loven foreslås ikke å skulle omfatte felleseieskifte etter separasjon og skilsmisse. Begrunnelsen for dette fremgår av punkt 5.2. Bestemmelsen er utformet etter mønster av § 1 i den danske dødsboskifte­loven, som etter utvalgets syn gir en god angivelse av det saksområdet som dekkes av loven.

For det første dekkes de rene dødsboskiftene, det vil si det skifte som skal gjennomføres etter at en person har avgått ved døden. Loven gjelder både perioden før det avgjøres hvilken skifteform som skal anvendes, og selve skiftebehandlingen. Det skal her normalt skje en fordeling av avdødes verdier, men loven kommer også til anvendelse selv om avdøde ikke skulle etterlate seg noen verdier overhodet, eller om dødsboet skulle være insolvent. For de insolvente dødsboene er det gitt særlige regler i lovforslagets kapittel 11, men også ellers må loven i de nevnte tilfellene anvendes med det for øye at alle bestemmelser ikke nødvendigvis passer like godt der det ikke finnes særlige verdier å fordele.

For det annet omfattes de sammensatte skiftene i sin helhet. Det er her tale om de tilfellene hvor avdøde etterlater seg en ektefelle, og hvor det først skal skje en deling av ektefellenes formue og deretter et skifte av avdødes dødsbo, det vil si avdødes særeie og del av felleseiet. Det kan også minnes om at et eventuelt skilsmissesæreie («særeie i live, felleseie ved død«) inngår fullt ut i skiftet, siden dette vil være felleseie ved en ektefelles død. Det er gitt særlige regler i utk. kapittel 6 om disse tilfellene. Utvalget mener det er hensiktsmessig at hele skifteoppgjøret finner sted etter samme lov, selv om et skifte av felleseiet også i et sammensatt skifte skal skje etter reglene i ekteskapsloven. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett.

For det tredje omfatter loven de tilfellene hvor det skjer et skifte av et uskiftebo. Uansett om et slikt bo skiftes mens lengstlevende ektefelle fortsatt lever eller etter hans eller hennes død, skal det skje et skifte etter boet til førstavdøde. Det er naturlig at også et slikt skifte omfattes av reglene i dødsboskifteloven, noe som også er gjeldende rett.

Til § 1-3

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, jf. skifteloven § 1. Ved lovendringer i 2002 fikk alle førsteinstansdomstoler benevnelsen «ting­rett», og denne benevnelsen er videreført i tvisteloven. De særlige betegnelser for førsteinstansen når den blant annet behandlet saker etter andre prosessregler, bortfalt, noe som innebar at betegnelsen «skifterett» ble avskaffet. Det er neppe en aktuell spørsmålsstilling om det skal foretas en reversering av dette. Navneendringen førte imidlertid til visse uklarheter i skifteloven, fordi den fjernet en sentral angivelse av når en sak skal behandles i skifteprosessuelle eller sivilprosessuelle former. Dette skillet kan imidlertid fremheves på andre måter i en ny lov, og det er derfor ingen grunn til å gå bort fra benevnelsen tingrett her. Utvalget har vurdert å anvende begrepet «skiftemyndigheten» i større grad i lovteksten, for å markere at det gjelder andre kompetanseregler for tingretten under skiftebehandlingen enn ellers. «Tingretten» er likevel brukt i den utstrekning dette kan gjøres uten at det oppstår uklarhet om hvilken kompetanse som gjelder.

I Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har det vært avvikende benevnelser etter endringene i 2002, men nå er det bare i Oslo at det er opprettholdt en særlig benevnelse for domstolen som behandler skifterettslige spørsmål – Oslo byfogd­embete. Selv om domstolloven § 20 må anses for å gi tilstrekkelig hjemmel for å beholde en slik benevnelse, mener utvalget at det er hensiktsmessig å gi en tydelig hjemmel i dødsboskifteloven for forskrifter om dette.

Til § 1-4

Bestemmelsen angir når skiftebehandling kan finne sted i Norge. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov, hvor norske domstolers internasjonale kompetanse er fortolket inn i § 8 om verneting, jf. punkt 18.2.1.

Det foreslås i første ledd å fastsette en hovedregel om at skifte i Norge skal finne sted når avdøde på dødsfallstidspunktet hadde fast bosted i Norge. Dette forslaget bygger på det internasjonal-privatrettslige bostedsbegrepet (domisil), og ikke det interne prosessrettslige (verneting). Utvalget mener at verneting i Norge i seg selv ikke gir indikasjon om en slik tilknytning til landet at det i seg selv bør være tilstrekkelig til å gi norske domstoler kompetanse ved skiftet. Det bør kreves en fastere tilknytning, som det internasjonal-privatrettslige begrepet innebærer. Vanskeligheten med en slik bestemmelse er at norsk rett ikke inneholder noe entydig bostedsbegrep, og at uttrykkene «(fast) bopel», «(fast) bosted» og «domisil» til en viss grad brukes om hverandre. Hvert av begrepene har heller ikke noe entydig innhold. I mangel av et større revisjonsarbeid som kan bidra til en samordning av begrepsbruken, har utvalget ikke funnet å kunne legge til grunn at begrepet i seg selv har et klarlagt innhold i norsk rett. Det foreslås derfor gitt en forklarende definisjon i annet og tredje punktum. Annet punktum foreslås å regulere hvordan noen oppnår eller beholder fast bosted i Norge, mens tredje punktum foreslås å regulere hvordan man oppgir sitt faste bosted i Norge. Av annet punktum fremgår det at en person anses for å ha hatt fast bosted i Norge dersom vedkommende ved sin død var bosatt og hadde til hensikt å bli boende varig her i landet. Denne definisjonen er utformet med sikte på å fange opp det som i internasjonal-privatrettslig terminologi betegnes som domisil. Begrepet domisil fremstår imidlertid som fremmed i det norske språket, og det antas å gi bedre veiledning for lovens brukere om loven i stedet anvender «fast bosted». Av tredje punktum fremgår det så at den som har fast bosted i Norge anses for å ha oppgitt dette dersom vedkommende bosetter seg i et annet land og har til hensikt å bli værende der. Denne formuleringen tar sikte på å fange opp den rådende rettslige oppfatningen om hvordan man oppgir sitt domisil.

En komplikasjon må likevel nevnes: Utvalget foreslår altså at man oppgir sitt faste bosted dersom man bosetter seg i et annet land og har til hensikt å bli boende varig «i utlandet». Alternativet ville være at man måtte ha til hensikt å bli boende varig i det landet man flytter til. Den praktiske betydningen av dette skillet viser seg dersom avdøde flyttet til utlandet i den hensikt aldri å vende tilbake til Norge, men ikke nødvendigvis for å bli boende varig i ett bestemt land. Med utvalgets forslag vil begge disse variasjonene rammes, mens det andre alternativet (hensikt å bli værende i det landet man bosetter seg i) bare ville ramme de tilfeller hvor avdøde har til hensikt å bli værende i ett bestemt land. Begrunnelsen for utvalgets forslag er å finne i at det avgjørende for norske domstolers kompetanse bør være at avdøde ikke har til hensikt å vende tilbake til Norge, ikke hvilke valg vedkommende gjør videre. Utvalget erkjenner at dette kan innebære at noen oppgir sitt faste bosted i Norge uten at de anses for å ha ervervet fast bosted i noe annet land, noe som kan skape praktiske vanskeligheter for bobehandlingen etter vedkommende. Dersom vedkommende har bevart en slik tilknytning til Norge at det er naturlig at skiftet likevel bør finne sted her (blant annet fordi vedkommende var norsk statsborger), antar utvalget at reglene i annet ledd (jf. nedenfor) i stor grad vil avhjelpe vanskelighetene.

Det er også en kjensgjerning at det skaper bevismessige vanskeligheter å knytte domstolenes kompetanse til noens hensikt. Disse vanskelighetene er imidlertid ikke større i skiftetilfellene enn ellers hvor domstolene skal legge domisilbegrepet til grunn, så det er ingen avgjørende innvending mot forslaget.

Utvalgets generelle vurderinger er angitt i kapittel 18. Selv om vurderingen alltid vil måtte bero på en helhetsvurdering i det enkelte tilfellet, kan det i det følgende være hensiktsmessig å angi noen typetilfeller: 1

Norsk statsborger flytter ut : Kompetansen vil avhenge av avdødes hensikt. Hvis Peder Ås flytter til Singapore og planlegger å jobbe der i tre år før han vender tilbake til Norge, har han ikke oppgitt sitt domisil. Skiftet kan da finne sted i Norge selv om Peder dør i Singapore. Hvis han forlenger sin arbeidskontrakt, vil det samme som utgangspunkt gjelde med mindre det foreligger omstendigheter som tilsier noe annet. Hvis de ytre omstendighetene derimot tilsier at han ikke har til hensikt å vende tilbake som antatt, for eksempel at han gifter seg med en lokal kvinne, skaffer nytt (permanent) arbeid i en lokal bedrift, kjøper hus i stedet for å leie, eller liknende, vil løsningen bero på en helhetsvurdering. Løsningen påvirkes for øvrig ikke av om Peder bestemmer seg for å bli værende i ett bestemt land eller om han flytter mellom ulike land, men bevisvurderingen vil være forskjellig. Alle disse betraktningene vil også gjelde norsk personell i utenrikstjenesten, da disse normalt vil ha en klar hensikt om å vende tilbake til Norge.

Norsk statsborger flytter hjem : I slike tilfeller skal det i praksis lite til for å si at vedkommende oppnår fast bosted i Norge, selv om han eller hun hadde fast bosted i utlandet.

Utenlandsk statsborger flytter til Norge : Det samme gjelder, men med motsatt fortegn. Hvis Peter Hill flytter fra England til Norge for å jobbe her midlertidig, anses han ikke for å ha oppnådd fast bosted i Norge hvis han har til hensikt å flytte tilbake til England etter arbeidsforholdets opphør. Hvis de ytre omstendighetene derimot tilsier at han har til hensikt å bli boende varig i Norge, vil norske domstoler ha kompetanse til å behandle skiftet. For norske domstolers kompetanse vil det imidlertid være uten betydning om han har til hensikt å flytte tilbake til England eller å flytte videre til et tredjeland, det avgjørende er om han har til hensikt å bli boende varig i Norge eller ikke.

Utenlandsk statsborger boende i Norge flytter ut : Dersom en utenlandsk statsborger anses for å ha oppnådd fast bosted i Norge, men så likevel flytter ut av Norge igjen, likestilles han eller hun med norske statsborgere ved anvendelsen av første ledd. Den eneste rettslige forskjellen vil ligge i anvendelsen av statsborgeralternativet i annet ledd, men det vil også kunne oppstå praktiske forskjeller knyttet til hvilke beviskrav domstolene legger til grunn for å konkludere med at vedkommende enten har oppnådd domisil her i første omgang eller har oppgitt dette ved utflyttingen. Hvis en dansk statsborger flytter hit og erverver fast bosted her, men så flytter tilbake til Danmark, vil man nok lett si at vedkommende umiddelbart oppnår nytt fast bosted i Danmark. Prinsipielt vil man likevel måtte spørre om vedkommende hadde til hensikt å bli boende varig i Danmark eller om utflyttingen fra Norge bare var midlertidig.

«Sydenpensjonister» : Et meget omdiskutert spørsmål når det gjelder domisil er hva som gjelder for pensjonister som flytter til utlandet. Thue s. 84 argumenterer for at det skal mye til for å si at disse oppgir sitt domisil i Norge, og utvalget antar at dette er et hensiktsmessig utgangspunkt. I mange tilfeller vil det være naturlig at bobehandlingen finner sted i Norge, men også i disse tilfellene vil løsningen bero på en helhetsvurdering.

Bestemmelsens annet ledd tar sikte på de tilfellene hvor det er naturlig eller hensiktsmessig at bobehandlingen finner sted i Norge selv om avdøde ikke hadde fast bosted her. Et hensyn her er at det så langt som mulig bør unngås at skiftemyndighetene i flere land blir kompetente, siden det kan skape praktiske vanskeligheter dersom det foretas parallelle skifter. Det bør derfor oppstilles som vilkår for skiftebehandling i Norge når avdøde ikke har fast bosted her, at det ikke kan kreves skifte i det landet der han eller hun hadde fast bosted. Dette kan for eksempel skyldes at dette landet bygger på et statsborgerskapsprinsipp, eller at landet stiller strengere krav (eksempelvis tidskrav) for at vedkommende oppnår fast bosted i landet. I slike tilfeller foreslår utvalget flere alternativer for skiftebehandling i Norge: Enten at avdøde var norsk statsborger, at avdøde hadde alminnelig verneting her, eller at tingretten ellers finner det hensiktsmessig. Sistnevnte alternativ får preg av å være en nødskompetanse, og utvalget antar at tingrettene bør bruke dette alternativet med varsomhet.

Det vil bero på en helhetsvurdering om vilkåret om at det ikke skal kunne kreves skifte i det landet der avdøde hadde fast bosted, er oppfylt. Etter utvalgets syn kan det ikke i alle tilfeller kreves særlig dokumentasjon på dette, siden det i mange land kan være vanskelig eller umulig å skaffe til veie noen dokumentasjon på at et skifte ikke vil finne sted. Det vil også variere om det er praktisk mulig for arvingene å finne frem til lovgivning eller annet regelverk som dokumenterer dette. Det er også vanskelig å oppstille en tidsfrist for dette, fordi det vil bero på forholdene i det enkelte land og i det enkelte bo hvor lang tid det tar før en bobehandling settes i gang eller avsluttes.

Når skifte kan finne sted i Norge etter annet ledd, foreslår utvalget at skiftet bare skal omfatte formue i Norge. I tredje ledd foreslås det imidlertid at det ved overenskomst med fremmed stat kan avtales at skiftebehandling som er åpnet i en av statene, også skal omfatte formue i den annen stat. Pr. i dag er dette først og fremst aktuelt i forhold til den nordiske dødsbokonvensjonen, men bestemmelsen tar høyde for at det kan inngås øvrige avtaler om dette.

Til § 1-5

Bestemmelsen regulerer norske domstolers kompetanse (verneting) når skifte skal skje i Norge. Bestemmelsen erstatter § 8 i gjeldende lov.

Hovedregelen i første ledd er at det er tingretten i den rettskrets hvor avdøde hadde sitt alminnelige verneting som er kompetent. Dette samsvarer med tvisteloven § 4-4, se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 375 med videre henvisninger. I en del tilfeller har avdøde ved dødsfallet sin bopel i en annen rettskrets enn der han eller hun har sin ordinære bolig, fordi vedkommende befinner seg på et pleiehjem eller annen institusjon utenfor den rettskretsen hvor vedkommende tidligere var bosatt. Spørsmålet da er om det er den opprinnelige bostedsadressen eller institusjonsadressen som skal være avgjørende for vernetinget. I praksis reiser dette normalt få vansker, men det vil måtte bero på en helhetsvurdering om avdøde har beholdt en slik tilknytning til sitt gamle bosted at det er naturlig å anse dette som bopel ved dødsfallet, eller om institusjonsoppholdet har vært så fast og langvarig at institusjonen både formelt og reelt er bopel ved dødsfallet. Her vil folkeregistreringen være av vesentlig betydning. Hvis avdøde hadde meldt flytting til institusjonen, vil dette normalt være å anse som bopelen. Utvalget følger imidlertid i annet punktum også opp alternativet fra gjeldende skiftelov § 8 om at der det ikke kan påvises noe alminnelig verneting, skal avdødes siste oppholdssted legges til grunn. Den foreslåtte formuleringen «der avdøde oppholdt seg ved dødsfallet» tar ikke sikte på noen realitetsendring fra uttrykksmåten i gjeldende lov («siste opholdssted«), det må kreves noe mer enn helt tilfeldig opphold i en rettskrets.

I annet ledd gis en særregel for de sammensatte skiftene, hvor det foreslås at skiftet skal foregå i den rettskrets hvor gjenlevende ektefelle har sin bopel.

I tredje ledd foreslås det en særregel for de tilfellene hvor skifte i henhold til § 1-4 kan skje i Norge uten at avdøde hadde alminnelig verneting her. I slike tilfeller foreslås det at skiftet skal foretas ved Oslo byfogdembete. Dette fremstår etter utvalgets syn som en bedre løsning enn å knytte kompetansen til stedet hvor arvingene oppholder seg, avdøde hadde formue, eller liknende. Ved slike alternativer vil det lett kunne oppstå tilfeller hvor flere domstoler er kompetente, og det kan oppstå tvister om hvor skiftet skal foregå. Å legge kompetansen til Oslo byfogdembete vil motvirke disse vanskene.

Til § 1-6

Den foreslåtte bestemmelsen gir definisjoner av sentrale begreper som brukes flere steder i loven. Bestemmelsen erstatter gjeldende skiftelov § 124, men går også noe videre enn denne.

I første ledd foreslås det å definere begrepene «loddeier», «arving» og «legatar». Det er redegjort for begrepene i punkt 11.1, og det vises til fremstillingen der.

I annet ledd foreslås det at en livsarving hvis arv skal begrenses til et bestemt beløp etter pliktdelsreglene i arveloven § 29, likevel er å anse som loddeier. Bestemmelsen er ny, men er i samsvar med det som må antas å være gjeldende rett, uten at spørsmålet er endelig avklart, se punkt 11.1.4. Bestemmelsen er nødvendig fordi en slik livsarving formelt sett ikke har krav på noen «lodd» i boet, og derfor ellers ville falle utenfor loddeier­definisjonen i første ledd. Det er etter utvalgets syn selvsagt at også slike livsarvinger skal anses som loddeiere.

I tredje ledd foreslås det at retten etter begjæring kan beslutte at en legatar som har krav på en vesentlig del av boet, skal anses som loddeier. Bestemmelsen er ny, og tar sikte på å styrke legatarens stilling. Spørsmålet er behandlet i punkt 11.1.5. Etter utvalgets syn vil en slik legatar ofte ha en så sterk interesse i bobehandlingen at det vil være naturlig å gi vedkommende loddeierposisjon. Det er imidlertid vanskelig å fastsette direkte i loven en generell angivelse av når dette er tilfellet, og det er derfor nødvendig å la dette være opp til rettens skjønn. Det vil også være opp til rettspraksis å trekke grensene for hva som er å anse som en vesentlig del, men utvalget legger for sin del til grunn at det bør være tale om betydelig mer enn halvparten.

Et annet spørsmål er om loddeierposisjon skal kunne tilfalle legatarer som samlet , men ikke hver for seg, har krav på en vesentlig del av boet. Rettspraksis etter gjeldende skiftelov § 84 tredje ledd, hvor en legatar som har krav på en vesentlig del av boet har rett til å kreve offentlig skifte, har lagt til grunn at legatarene må vurderes hver for seg, se Borgarting lagmannsretts avgjørelse 10. september 2001, sak LB-2000-3802. Utvalget legger dette til grunn for forslaget om å la legatarer oppnå loddeierstatus, slik at legatarer ikke kan gis loddeierstatus dersom de samlet, men ikke hver for seg, har krav på en vesentlig del av boet.

Tredje ledd må også ses i sammenheng med blant annet § 8-1 bokstav g, som gir en legatar som er tilsagt en vesentlig del av boets midler rett til å begjære offentlig skifte. Denne retten vil ha selvstendig betydning hvis legataren ikke begjærer posisjon som loddeier, hvis en slik begjæring ikke tas til følge, eller hvis det er tale om legatarer som samlet har krav på en vesentlig del av boet. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til kapittel 2

Det foreslås et kapittel hvor bestemmelsene om dødsfallsbehandlingen samles. Reglene viderefører til dels skifteloven kapittel 3 om skiftebehandlingen, men med vesentlige endringer. Meningen med kapitlet er å gi en samlet oppstilling av viktige regler som er aktuelle i tiden fra dødsfallet og frem til det avgjøres hvilken skifteform som skal anvendes på skiftes. Også andre bestemmelser i loven – i tillegg til en rekke bestemmelser i annen lovgivning – vil imidlertid selvsagt være av betydning i samme tidsrom; reglene i dette kapitlet gjelder behandling av dødsfall, forberedende skritt for skiftebehandlingen, ivaretakelse av avdødes eiendeler og avklaring av dødsboets økonomisk stilling.

Til § 2-1

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 12 a, men utvalget foreslår vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett.

Det foreslås i første ledd at et dødsfall straks skal meldes til tingretten. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, hvor et dødsfall kan ­meldes til lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver eller til tingretten. Forslaget tar sikte på å legge til rette for at én instans i samme distrikt mottar melding om dødsfall fra begravelsesbyrået, slik at det skjer en forenkling i forhold til gjeldende rett. Forslaget er begrunnet nærmere i punkt 7.2.

Kravet om at dødsfallet «straks» skal meldes, må ses i sammenheng med annet ledd om hvem som plikter å melde dødsfallet. Siden meldeplikten som et utgangspunkt legges på begravelsesbyråene, må det selvsagt forutsettes at tidsfristen først gjelder fra det tidspunkt da byrået blir orientert om dødsfallet. Det er i lovforslaget ikke oppstilt noen sanksjon ved unnlatt melding, men utvalget antar at dette i praksis vil skje forsvinnende sjelden. Det bemerkes også at en melding nødvendigvis må finne sted hurtig, siden begravelse eller kremasjon skal finne sted innen 8 dager etter dødsfallet, jf. gravferdsloven § 12.

Utvalget legger til grunn at meldingen kan inngis elektronisk, men har ikke funnet det nødvendig å si dette uttrykkelig i lovteksten.

I annet ledd angis det hvem som har plikt til å melde dødsfallet. Bestemmelsens første punktum tar sikte på å lovfeste det som er den faktiske hovedregel i praksis, nemlig at det er et begravelsesbyrå som sender meldingene inn til myndig­hetene. For byråene må dette antas bare å medføre en formalisering av oppgaver de i praksis allerede har, og heller ikke for de pårørende vil forslaget medføre praktiske endringer. Siden man likevel ikke kan forutsette at det i ethvert tilfelle vil være naturlig at et begravelsesbyrå utfører en slik oppgave, eksempelvis fordi dødsfallet og begravelsen finner sted utenlands, åpner bestemmelsens annet punktum for at melding i stedet kan gis av ektefelle, slektning eller en annen som var til stede ved dødsfallet. De nærmere grensene for dette bør utvikles i praksis, men utvalget legger for sin del til grunn at det må være akseptabelt etter forslagets ordlyd om den legen (eller sjøkapteinen) som utsteder legeattesten også sender inn melding til tingretten, selv om vedkommende ser avdøde først noe tid etter dødsfallstidspunktet.

Utvalget antar for øvrig at bestemmelsens ordlyd ikke er til hinder for at en person som nevnt i annet punktum sender inn dødsfallsmeldingen selv om et begravelsesbyrå brukes, dersom vedkommende selv ønsker å gjøre dette.

Forslagets tredje ledd angår ikke melding om selve dødsfallet, men andre opplysninger som pliktes gitt til skiftemyndigheten (tingretten) etter dødsfallet. Bestemmelsen viderefører – med visse endringer – skifteloven § 12 a annet ledd. Det kreves at avdødes ektefelle eller slektninger gir opplysninger om det de vet om formuesforholdet og slektskapsforholdene til avdøde, samt om andre spørsmål som har betydning for den videre behandlingen av boet.

I forhold til gjeldende rett er koblingen mellom denne opplysningsplikten og plikten til å gi melding om dødsfallet, redusert. Når meldeplikten primært legges på begravelsesbyråene, kan ikke gjeldende rett videreføres idet skifteloven § 12 a sier at det er den som melder dødsfallet som skal gi opplysningene. Videre foreslår utvalget å fjerne angivelsen av at opplysninger skal gis «på forlangende». Det vil normalt være naturlig at slike opplysninger tas inn i selve dødsfallsmeldingen, men ellers bør det være opp til tingretten å be om de opplysningene som synes nødvendige i den enkelte skiftebehandlingen. Avslutningsvis foreslås det å si at det skal gis opplysninger om «andre spørsmål som har betydning for den videre behandling av dødsboet», som er en videreføring – med språklige endringer – av gjeldende rett. Det kan ikke gis noen uttømmende oppregning av hvilke opplysninger det kan være tale om. Det foreslås likevel å nevne uttrykkelig at det skal gis opplysninger om testamenter som man kjenner til. Dette vil være omfattet allerede av at det skal opplyses om og innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Spørsmålet er imidlertid så praktisk at det kan være grunn til å nevne det direkte i lovteksten.

Det minnes også om at arveavgiftsloven § 27 første ledd pålegger en plikt for enhver loddeier eller arving i et bo som skiftes offentlig, om senest innen utlodningen å sørge for at den som utfører bobehandlingen får kjennskap til alle omstendigheter av betydning for avgiftsplikten. Dette er en selvstendig plikt i forhold til utvalgets forslag. Plikten er relevant selv om utvalget foreslår at skattekontoret skal overta tingrettens funksjon som avgiftsmyndighet, jf. forslaget til endring i arveavgiftsloven § 24. Tingretten eller bobestyreren skal foreta en foreløpig beregning av arveavgiften, jf. utk. § 13-4 femte ledd.

Fjerde ledd viderefører forskriftshjemmelen i skifteloven § 12 a tredje ledd. Denne forskriftshjemmelen er benyttet til å gi rundskriv G-189/84 om nye blanketter for dødsmeldinger og dødsfallsprotokoller samt endring av forsendelsesrutinene ved dødsmeldinger (gitt som forskrift 10. desember 1984 nr. 3584). Rundskrivet vil måtte revideres i lys av en ny lov, men utvalget fremmer ikke her noe forslag til ny utforming. Utvalget foreslår ikke å videreføre forskriftshjemmelen i skifteloven § 12 a fjerde ledd, som sier at departementet kan fastsette tillegg og endringer til reglene for så vidt gjelder melding om utenlandsk statsborgers død. Slike regler er også gitt i ovennevnte rundskriv, men etter utvalgets syn gir utkastet tilstrekkelig hjemmel for dette.

Utvalget har vurdert om det bør gis regler om at tingretten skal varslet skattekontoret om dødsfallet. Skattekontoret overtar fra 1. januar 2008 folkeregisterfunksjonen, og det er derfor nødvendig at skattekontoret blir orientert om dødsfallet. Det er imidlertid en rekke offentlige instanser som skal underrettes om et dødsfall, og det fremstår som lite hensiktsmessig å skille ut ett organ i lovteksten. Det er etter utvalgets syn mer nærliggende å gi bestemmelser om slik underretning i forskrift med hjemmel i fjerde ledd.

Til § 2-2

Bestemmelsen gjelder skiftemyndighetens innledende behandling av dødsboet.

Første ledd er nytt i forhold til gjeldende rett, og gir domstolene en plikt til å undersøke om avdøde har innlevert testament til retten. I praksis skjer dette automatisk, siden domstolenes elektroniske saksbehandlingssystem er utformet slik at man ikke får utført dødsfallsregistreringen uten å foreta en slik undersøkelse. Forholdet bør likevel nevnes uttrykkelig i lovteksten. Forslaget er begrunnet nærmere i punkt 19.6, og må ses i sammenheng med forslaget til endringer i arveloven § 68 (jf. merknadene til denne bestemmelsen).

Det foreslås også at tingretten skal søke å finne frem til mulige slektsarvinger som kan ha krav på arv etter avdøde. Det skal opplyses om dette etter § 2-1 tredje ledd, men det kan forekomme at det finnes arvinger som det ikke blir opplyst om, enten fordi pårørende ikke ønsker å opplyse om disse eller fordi man ikke kjenner til dem. Etter gjeldende rett kan det være uklart hvor langt tingrettens plikt til selv å bringe disse forholdene på det rene, rekker, og utvalget mener det er verdifullt å la denne plikten komme klart til uttrykk i lovteksten. Man støter imidlertid på betydelige utfordringer når innholdet i en slik plikt skal presiseres. For det første vil det variere sterkt mellom de enkelte dødsboene hvilke undersøkelser som er nødvendige. Et viktig moment her er om tingretten har grunn til å tro at det kan finnes slektsarvinger som ikke er kjent. Hvis ingenting ved omstendighetene rundt dødsfallet eller den innledende skiftebehandlingen tilsier at det finnes flere slektsarvinger enn de det er opplyst om, bør det ikke kreves ytterligere undersøkelser fra tingrettens side utover å foreta søk i folkeregisteret. For det annet vil det variere hvilke muligheter tingretten faktisk har til å bringe de faktiske forholdene på det rene. En naturlig og lite ressurskrevende fremgangsmåte er å foreta søk i folkeregisteret, men selv her vil det i første rekke være slektskapsforhold i rett opp- og nedstigende linje man får opplysninger om. For å kartlegge hvem som er fjernere slektninger av avdøde, kreves det større undersøkelser. Og i de fleste tilfellene kan det neppe forventes at tingretten skal foreta undersøkelser i andre kilder enn folkeregisteret. Slike undersøkelser vil være ressurskrevende, og de vil ofte ikke stå i forhold til den fordelen som oppnås. Kostnadene vil måtte dekkes av dødsboet. For at tingretten skal ha noen plikt til å foreta undersøkelser, må det derfor kreves at retten har nokså klare holdepunkter for at det finnes slektsarvinger som det ikke er opplyst om. På denne bakgrunn er lovteksten utformet slik at tingretten «bør» foreta slike undersøkelser «i den utstrekning den finner det hensiktsmessig».

Annet ledd erstatter skifteloven § 77 med visse endringer uten særlig realitetsbetydning. Det foreslås at tingretten skal varsle legalarvinger og de som er tilgodesett i et testament om dødsfallet og om deres rettigheter i boet. For legalarvingene er et slikt varsel ikke nødvendig hvis de må antas å ha kunnskap om dødsfallet, noe som normalt vil være tilfelle. Det må være opp til tingretten selv å vurdere om arvingene må antas å ha slik kunnskap, men det bør være en lav terskel for å kontakte legalarvinger som ikke på annen måte har vært i kontakt med tingretten. Det er klart å foretrekke at det gis unødvendige varsler fremfor at nødvendige varsler unnlates. For testaments­arvinger foreslås det ikke å stille opp noen slik begrensning. Mens en arving normalt vil vite selv om han eller hun er legalarving etter avdøde, vil det langt oftere være slik at man ikke er kjent med at man er tilgodesett i avdødes testament. Her bør varsel bare unnlates hvis tingretten selv har hatt direkte kontakt med testamentsarvingen og dermed vet sikkert at vedkommende er kjent med testamentets innhold. Varslet til testamentsarvinger skal bare omfatte testamentsarvingens egne rettigheter i boet.

I forhold til gjeldende rett er det foreslått å utelate kravet om at det skal gis varsel om arvefallet. Etter utvalgets syn vil dette fanges opp av at det skal gis varsel om rettigheter i boet.

Tredje ledd er nytt i forhold til skifteloven. Det stemmer overens med gjeldende rett. Utvalget mener det er nyttig å lovfeste tingrettens veiledningsplikt overfor interessentene i et dødsbo. Dette er en funksjon som har sentral betydning, og tingretten utfører også i dag slik veiledning. Betydningen av lovfesting vil først og fremst ligge i å gi private parter et signal om at man kan henvende seg til tingretten for veiledning, slik at terskelen for slike henvendelser dermed senkes. Veiledningsplikten foreslås utformet slik at det skal gis slik veiledning som er nødvendig for at den enkelte kan ivareta sine interesser i boet. Dette omfatter selvsagt ikke forhold som tingretten har taushetsplikt om, og det kan heller ikke kreves at tingretten gir veiledning om hvordan en interessent kan bedre sin stilling i boet på bekostning av andre interessenter. Veiledningen skal være objektiv og nøytral. Dette må likevel praktiseres av domstolene med et fornuftig skjønn; det vil eksempelvis måtte forventes at tingretten gir gjenlevende ektefelle veiledning om fordeler og ulemper med å sitte i uskifte sammenliknet med å skifte boet etter avdøde, selv om valget kan være i strid med andre arvingers subjektive interesser.

Til § 2-3

Bestemmelsen erstatter flere bestemmelser i skifteloven, som særlig er å finne i §§ 13, 14 og 15. Det foreslås endringer av både realitetsmessig og språklig karakter.

Første ledd gir regler om registrering av boets eiendeler, og erstatter skifteloven § 13. I forhold til ordlyden i § 13 inneholder forslaget en vesentlig endring, men i forhold til gjeldende rett slik denne er praktisert, er endringen ikke så stor. Gjeldende lovtekst gir uttrykk for at registrering av dødsboets eiendeler som hovedregel skal finne sted, med mindre loven selv gir anvisning på noe annet. Så vidt utvalget kjenner til er dette en hovedregel som i praksis ikke følges, ved at det i stedet har utviklet seg en praksis hvor registrering finner sted hvis dette begjæres av arvingene. Utvalget foreslår at denne praksisen lovfestes i første punktum , ved at enhver som har rettigheter i boet skal kunne kreve registrering. Denne personkretsen må forstås vidt; det kan være tale om loddeiere, arvinger, legatarer eller kreditorer. Ordlyden må imidlertid ikke forstås helt bokstavelig når det sies at registrering kan kreves av en som «har» rettigheter i boet – siden bestemmelsen kan komme til anvendelse på et svært tidlig tidspunkt i skiftebehandlingen, vil det ikke nødvendigvis være klart hvem som har rettigheter i boet. Tingretten må foreta en foreløpig prøving av dette i forhold til den som begjærer registrering, og det bør kreves at det er en viss sannsynlighet for at vedkommende har rettigheter i boet for at et krav om registrering skal tas til følge. Registreringen vil medføre kostnader og tidsbruk for dødsboet, og dette bør derfor ikke kunne kreves av en som pretenderer å ha rettigheter i boet uten å kunne gi noen plausibel begrunnelse for dette.

I første ledd annet punktum sies det at tingretten bestemmer omfanget av registreringen. Det vil i mange tilfeller være naturlig at det foretas en registrering av alle eiendelene i boet, men ofte vil forholdene tilsi at det er tilstrekkelig å foreta en registrering av bestemte eiendeler, eksempelvis kostbare løsøregjenstander (kunst, antikviteter, smykker mv.) som ikke er registrert i eksisterende registre. Ut fra ressurshensyn bør det da åpnes for en slik begrenset registrering. Det foreslås videre at tingretten skal kunne bestemme om det skal foretas en veiledende verdsettelse av eiendelene. Etter gjeldende rett skal dette skje hvis «retten finner det påkrevet», jf. skifteloven § 13 første ledd, og det tas ikke sikte på realitetsendringer i dette selv om angivelsen av dette vurderingstemaet foreslås sløyfet. En veiledende verdsettelse kan ha sin funksjon i flere sammenhenger, eksempelvis hvis det er tvil om boet er solvent, eller hvis en verdsettelse vil bidra til at privatskiftende arvinger kan bli enige om fordelingen uten at det oppstår tvister. Annet punktum må ses i sammenheng med tredje punktum , som slår fast at det ved avgjørelsen skal tas hensyn til behovet for å verne rekvirentens interesser. Dette er nokså selvsagt, men det kan likevel være grunn til å nevne dette uttrykkelig som et førende hensyn bak tingrettens vurdering etter annet punktum. Bestemmelsen må likevel ikke forstås antitetisk i den forstand at dette skal være det eneste relevante hensynet; tingretten må foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor også andre relevante hensyn i den konkrete saken kan tas i betraktning.

Forslagets annet ledd erstatter skifteloven §§ 14 og 15. Det foreslås i første punktum at retten på eget initiativ kan ta de skritt som er nødvendig for å verne boets eiendeler. I gjeldende skiftelov fremgår en liknende regel av § 15, som sier at retten skal sørge for at boets eiendeler «nyttiggjøres og skjøttes på hensiktsmessig måte». Det vil imidlertid normalt være vanskelig å forvente noe særlig av tingretten når det gjelder nyttiggjøring av eiendelene, siden dette kan forstås som et krav om mer aktiv opptreden. Det er mer praktisk med vern og sikring for å forhindre verdiforringelser. Selv om det ikke tas sikte på realitetsendringer her, antar utvalget at den foreslåtte ordlyden bedre får frem realiteten i tingrettens oppgave. Første punktum fastslår videre at tingretten på eget initiativ kan forsegle eiendeler i den utstrekning det er hensiktsmessig. Dette er en videreføring av § 14 første ledd, og de foreslåtte endringene er av språklig karakter. Utvalget legger til grunn at forsegling sjelden foretas i praksis, men det er likevel klart at en slik bestemmelse må videreføres for de få tilfeller hvor det kan være aktuelt.

Annet ledd annet og tredje punktum erstatter skifteloven § 14 annet ledd uten realitetsendringer. Utvalget har vært i tvil om behovet for bestemmelsen, men antar at den kan ha sin berettigelse i spesielle tilfeller. Utvalget vil også nevne at det i praksis synes å ha forekommet at tinglysingsmyndigheten har nektet anmerkning på grunnboksbladet som nevnt i § 14 med den begrunnelse at det ikke er hjemmel for tinglysing. Utvalget har vanskelig for å se hvordan et slikt problem har oppstått, men vil understreke at § 2-3 annet ledd etter utvalgets syn gir tilstrekkelig hjemmel for tinglysing, jf. også tinglysingsloven § 12. Dette antas ikke å være noe problem for fremtiden nå som tinglysingsmyndigheten er sentralisert i Statens kartverk.

Forslagets tredje ledd angår omkostningene ved registrering, forsegling og tinglysing mv. Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven. Av vesentlig betydning her er rettsgebyret, jf. rettsgebyrloven § 19. Etter denne bestemmelsen skal det betales to ganger rettsgebyret for hver dag som går med til registrering og forsegling, likevel slik at det ikke betales særskilt gebyr hvis det åpnes offentlig skifte. Det kan også påløpe andre omkostninger, eksempelvis godtgjørelse til en medhjelper under registreringen, se også rettsgebyrloven § 2 annet ledd om sideutgifter.

Bestemmelsen må ses i lys av rettsgebyrlovens regler om dekning av gebyret, jf. § 2 om at rettsgebyret skal betales av rekvirenten og § 3 som sier at rettsgebyret skal betales forskuddsvis såfremt ikke annet er bestemt.

Fjerde ledd gir regler om fremgangsmåten ved registrering og forsegling. Bestemmelsen erstatter særlig skifteloven § 2 første ledd og § 3, men gir regler utover hva som følger av disse. Første punktum sier at retten kan bestemme måten registreringen eller forseglingen skal foregå på, og gir ikke uttrykk for annet enn et nokså selvsagt prinsipp. Dette må være opp til retten ut fra en vurdering av de konkrete forholdene i hvert enkelt tilfelle. Utvalget foreslår med dette å gå bort fra opplistingen i skifteloven § 2 første ledd om hvem som kan foreta registrering og forsegling. Tingrettens rolle som skiftemyndighet tilsier at det må være opp til retten å sette i verk registrering og forsegling etter skiftelovgivningen. Lensmannen, namsfogden eller en politistasjon med sivile rettspleieoppgaver (jf. skifteloven § 2 første ledd) kan foreta slike tiltak hvis det følger av annet regelverk, eller hvis tingretten ber vedkommende organ å utføre oppgaven (jf. også femte ledd). Annet punktum bestemmer at rekvirenten og loddeierne skal varsles og har rett til å være til stede. En slik bestemmelse fremgår ikke av skifteloven, men det er etter utvalgets syn naturlig å lovfeste dette. Dette kan bidra til å sikre at registreringen blir fullstendig og korrekt, og det kan redusere muligheten for at verdier unndras boet før registreringen. Tredje og fjerde punktum gir regler om vitner, og viderefører skifteloven § 3 første ledd uten realitetsendringer.

Femte ledd må ses i sammenheng med fjerde ledd første punktum, som allerede gir hjemmel for å engasjere hjelp til å utføre oppgavene. Det synes likevel hensiktsmessig å gi en uttrykkelig bestemmelse om dette. Dette klargjør at retten kan la andre organer gjennomføre oppgavene, jf. opplistingen i skifteloven § 2 første ledd, eller at retten kan benytte seg av andre medhjelpere. Det vil være opp til rettens skjønn å engasjere slik hjelp som fremstår som hensiktsmessig, og det er derfor ikke ønskelig å gi nærmere regler om personavgrensning, kvalifikasjon eller lignende i bestemmelsen.

Sjette ledd gir en forskriftshjemmel som erstatter hjemmelen i skifteloven § 2 annet ledd, men som går noe videre enn denne ved at det gis hjemmel for utfyllende regler også om andre spørsmål enn godtgjørelse. Hjemmelen etter § 2 annet ledd er for øvrig ikke benyttet.

Til § 2-4

Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven, men tar sikte på en lovfesting av gjeldende praksis. Forslaget er beskrevet i punkt 7.5.

Etter første ledd kan retten gi loddeierne fullmakt om innsyn i avdødes formues- og gjeldsforhold, herunder likningsopplysninger. Forslaget tar sikte på å fange opp et praktisk viktig behov. Formålet er dels å gi loddeierne mulighet til å vurdere boets økonomiske stilling for å avgjøre om boet skal skiftes privat eller offentlig, og dels å gi loddeierne oversikt over hvilke verdier som skal skiftes, hvilke kreditorer som skal gis oppgjør, mv.

Bestemmelsen gjelder tiden før skifteattest er utstedt. Dette må ikke forstås antitetisk i den forstand at loddeierne ikke kan gis innsyn i opplysningene etter at skifteattest er utstedt (eller hvis skifteattest ikke blir utstedt), men en slik innsynsrett følger av andre regler i lovforslaget, se særlig § 6-3 om skifteattest og § 9-2 om offentlig skifte, samt merknadene til disse bestemmelsene.

Fullmakt kan gis til loddeiere, som også omfatter en legatar som er gitt loddeierstatus etter § 1-6 tredje ledd.

Et sentralt spørsmål er hvilke opplysninger det kan gis innsyn i. Dette bør i stor utstrekning være opp til retten å vurdere. Det praktisk viktigste må antas å være innsyn i avdødes likningsopplysninger, og dette er derfor nevnt uttrykkelig i lovteksten. Her vil selvangivelsen være av sentral betydning. Innsynsretten må også omfatte innestående (saldo) på avdødes bankkonti, mens det kan være mer usikkert om det skal tillates innsyn i kontoutskriftene. Her er Bankklagenemndas uttalelse 22. juni 2005 (BKN-05095) av interesse. Saken gjaldt dødsboets krav om innsyn i transaksjoner på en konto hvor avdøde var meddisponent. Nemnda uttalte:

«Etter Banklagenemndas oppfatning er det i utgangspunktet bare kontohaver selv, ikke en eventuell meddisponent, som har innsynsrett til transaksjoner på en konto. Det må således foreligge spesielle omstendigheter for at meddisponenten skal ha krav på kontoopplysninger. Ved vurderingen av nærværende sak, legger nemnda vekt på at det i utgangspunktet var As midler som ble innsatt på kontoen. Det er ikke grunn til å tro at det dreide seg om en gave eller et lån til B, i og med at kontoen skulle disponeres av de to i fellesskap. Bankklagenemnda må således kunne legge til grunn at avdøde hadde eiendomsretten til i hvert fall en del av innestående beløp på kontoen. Nemnda anser at A på det grunnlag selv kunne be om opplysninger om bevegelser på kontoen mens hun levde, noe banken også har bekreftet at er i samsvar med bankens syn.

Arvingenes rett til kontoopplysninger går ikke nødvendigvis like langt, for øvrig heller ikke når det gjelder transaksjoner på avdødes egen konto. For å kunne ivareta boets interesser er det imidlertid i dette tilfellet nødvendig for klager å bringe på det rene hvordan det overførte beløp er disponert, eventuelt om det var midler i behold på dødsfalltidspunktet. Bankklagenemnda anser følgelig at boet har saklig grunn til å be om utskrifter som kan avklare disse forhold.»

Utvalget antar at et vilkår om «spesielle omstendigheter» er treffende som en retningslinje for når innsyn bør gis i kontoutskrifter fra en konto hvor avdøde var meddisponent. Uttalelsen er imidlertid taus om dødsboets adgang til innsyn i kontoutskrifter fra en konto hvor avdøde var eneinnehaver, men det følger naturlig at adgangen til innsyn må være videre i et slikt tilfelle.

Forslagets annet ledd gjelder gjennomgåelse av avdødes bankboks. Det er begrunnet nærmere i punkt 7.5.3. Det forutsettes at bankens ansatte er til stede ved åpningen og gjennomgåelsen. Det forutsettes videre at ingenting skal tas ut av bankboksen, med unntak for testament, ektepakt eller andre dokumenter av betydning for bobehandlingen. Dersom slike dokumenter tas ut av boksen, skal det tas en kopi som legges tilbake i boksen. Det må videre kreves at bankens ansatte gir en påtegning om dette på fullmakten. Disse momentene er imidlertid noe som naturlig bør fremgå av fullmakten selv, og utvalget foreslår derfor ikke å ta dette inn i lovteksten.

Til § 2-5

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Den har først og fremst som formål å gi arvingene en oversikt over sentrale spørsmål som bør avklares før skifteform velges. Utvalget foreslår ikke at solvens i boet skal være et vilkår for å skifte boet privat, men arvingene bør likevel gis en uttrykkelig oppfordring om å bringe boets økonomiske stilling på det rene. Det innebærer forpliktelser og mulige rettslige konsekvenser å skifte et insolvent dødsbo privat, jf. utk. kapittel 15, og utvalget ser det som viktig at arvingene gjøres oppmerksom på dette. Med en bestemmelse som foreslått, håper utvalget at man kan unngå tilfeller hvor boet skiftes privat hvor arvingene ikke er tjent med at dette gjøres. Samtidig gis arvingene en oppfordring til å vurdere utstedelse av proklama.

Bestemmelsen foreslås ikke i seg selv å ha rettsvirkninger. Når det sies at det «bør» utstedes proklama når det er «åpenbart» at boets midler ikke er tilstrekkelig til å dekke avdødes forpliktelser, menes det ikke å oppstille noen rettslig plikt til dette. Det samme gjelder henvisningen til kapittel 11 der hvor boet er insolvent; rettsvirkningene av at boet er insolvent fremgår utelukkende av kapittel 11.

Til kapittel 3

Hele del II, bestående av kapittel 3, 4 og 5, inneholder bestemmelser som er felles for privat og offentlig skifte. Kapittel 3 gir bestemmelser om skiftet, og må ses i sammenheng med bestemmelsene om den skifteform som anvendes i det enkelte tilfellet.

Til § 3-1

Bestemmelsen gir grunnleggende regler om valg av skifteform.

Første ledd er nytt i forhold til skifteloven, men det gir uttrykk for et selvsagt trekk også ved gjeldende rett. Det sies uttrykkelig i lovteksten at et dødsbo kan skiftes privat eller offentlig, og bestemmelsen har som funksjon å gi arvingene informasjon om skifteformene. Utover dette har bestemmelsen ingen rettslig betydning.

Annet ledd gir generelle regler om retten til å begjære skifte. Bestemmelsen er i stor grad en henvisningsbestemmelse som må ses i sammenheng med §§ 6-1 og 8-1, jf. merknadene til disse bestemmelsene. Adgangen til å begjære skifte er i all hovedsak i samsvar med gjeldende rett, men det foreslås en ny oppbygning av de aktuelle bestemmelsene. Her fastslås det at loddeierne kan skifte boet privat med mindre offentlig skifte kreves av noen som kan begjære dette. Gjennom å begrense adgangen til privat skifte til loddeierne, foretas det tilsynelatende en endring i forhold til skifteloven § 60 første og annet ledd, som sier at skifte også kan kreves av den som arvingen har overdratt sin arvelodd til, arvingens konkursbo eller kreditorer som har tatt utlegg i arvingens lodd. Disse persongruppene overføres nå til § 8-1, som angir hvem som kan kreve offentlig skifte. Dette innebærer imidlertid neppe noen realitetsendring, ettersom disse persongruppene heller ikke etter gjeldende rett har hatt mulighet til å forestå det private skiftet, eksempelvis kan ikke arvingens konkursbo få utstedt skifteattest. Deres reelle sanksjon har vært å begjære offentlig skifte hvis loddeierne ikke forestår skiftet, og denne realiteten videreføres.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 60 tredje ledd uten realitetsendringer, og slår fast at gjenlevendes rett til å sitte i uskifte ikke begrenses av retten til å kreve skifte.

Til § 3-2

Bestemmelsen gir uttrykk for et prinsipp som er i samsvar med gjeldende rett, men bestemmelsen som sådan er ny. Formålet er å gi uttrykk for at det skal skje et fullstendig skifte etter avdøde, og at verdier eller gjeld ikke skal holdes utenfor skiftet. Henvisningen til kapittel 5 er tatt inn fordi dette kapitlet gir egne regler om hvilke verdier og gjeldsposter som omfattes av skiftet når avdøde etterlater seg ektefelle.

Til § 3-3

Bestemmelsen er ny, og innebærer på visse punkter en klargjøring eller endring i forhold til gjeldende rett.

Bestemmelsens første ledd er av sentral betydning for utvalgets forslag. Her fastslås prinsippet om at det er boets midler som setter rammene for dekning av boets og avdødes forpliktelser. Bestemmelsen innebærer således at man går bort fra prinsippet i gjeldende rett om at minst en av loddeierne må hefte for avdødes forpliktelser med hele sin formue hvis boet skal skiftes privat. Denne endringen er begrunnet i kapittel 8. Dersom boets midler er 100 000 kroner, skal boets og avdødes forpliktelser bare dekkes med 100 000 kroner selv om forpliktelsene overstiger dette beløpet, og loddeiere eller legatarer pådras ikke noe ansvar utover dette. Bestemmelsen må ses i sammenheng blant annet med reglene om insolvente dødsboer i kapittel 11 – hvis forpliktelsene overstiger verdiene i boet, er dødsboet å anse som insolvent.

Sett i sammenheng med paragrafens øvrige ledd og med §§ 3-4 og 3-5, bygger bestemmelsen på en forutsetning om at boets og avdødes forpliktelser normalt skal dekkes før det skjer noen utdeling til legatarer og loddeiere. Hvis slik utdeling finner sted før forpliktelsene er dekket, blir mottakerne ansvarlige for forpliktelsene innenfor rammene av det de har mottatt.

At loddeierne er «ansvarlig» for at forpliktelsene dekkes, tar sikte på å vise til rettsvirkningene i §§ 3-4 og 3-5.

Annet ledd angir prioritetsrekkefølgen for dekning av forpliktelsene. Rekkefølgen har særlig betydning i insolvente dødsboer, men bestemmelsen gis anvendelse også for solvente dødsboer. Her vil betydningen være at det ikke skal gis hel eller delvis dekning til lavere prioriterte krav før foranstående krav er dekket fullt ut. Dette er en materiellrettslig rekkefølge, og avvik fra prioritetsrekkefølgen innebærer at den forbigåtte får et krav mot loddeierne hvis boet skiftes privat. Hvis boet skiftes offentlig, kan et erstatningskrav mot bobestyrer også tenkes hvis noen lider tap som følge av at prioritetsrekkefølgen ikke er fulgt.

Etter nr. 1 skal begravelsesomkostninger dekkes før alle andre forpliktelser. Etter gjeldende rett har dette vært uklart, noe som særlig har betydning i insolvente dødsboer. Bestemmelsen klargjør at begravelsesomkostninger er prioritert også foran skifteomkostningene og annen massegjeld.

Det foreslås ikke presisert i lovteksten at det bare er rimelige begravelsesomkostninger som gis en slik prioritet, men utvalget legger til grunn at en slik begrensning bør innfortolkes. Utvalget mener likevel at arvingene her må ha nokså stor frihet til å foreta en begravelse etter eget skjønn, og det kan være grunn til å la hensynet til at arvingene skal få en verdig avskjed med avdøde, veie tungt.

Skifteomkostninger og annen massegjeld er prioritert etter begravelsesomkostningene, jf. nr. 2 . Dette er samme formulering som i skifteloven § 37 første ledd nr. 1, og utvalget legger til grunn at formuleringen også skal gis samme innhold. Skifteomkostningene består særlig av gebyrer knyttet til bobehandlingen, jf. rettsgebyrlovens bestemmelser – det kan være gebyr for åpning av offentlig skifte, registrering og forsegling av boets eiendeler, forberedende rettsmøter, skiftetakst mv. I tillegg omfattes bobestyrerens godtgjørelse. Med «annen massegjeld» menes forpliktelser som oppstår på boets vegne under bobehandlingen, eksempelvis knyttet til husleie, kostnader ved salg av boets eiendeler mv.

Nr. 3 og 4 viderefører alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper om at prioriterte kreditorer skal gis dekning før uprioriterte kreditorer. I motsetning til nr. 1 og 2 gjelder disse punktene forpliktelser som eksisterte på avdødes hånd før dødsfallet. For at dødsboet skal ha plikt til å dekke disse forpliktelsene, er det selvsagt et vilkår at forpliktelsen ikke har falt bort på grunn av dødsfallet eller av andre grunner, for eksempel etter et proklama. Dette er unødvendig å si i lovteksten her.

Forslagets tredje ledd fastslår at legatarer skal gis dekning før loddeiere, såfremt ikke annet følger av avdødes testament eller av arverettslige regler for øvrig, jf. blant annet arveloven § 66 nr. 1. Forutsetningen her er at legatet ligger innenfor det avdøde kunne råde over ved testament, jf. også § 3-7, og formålet er å sikre at det ikke skjer noen utdeling til loddeierne som kan skape risiko for at legatet ikke blir dekket.

Til § 3-4

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 67 første ledd, uten andre endringer enn de som er nødvendige som en følge av utvalgets forslag om endringer i arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser, samt noen språklige endringer. Det slås i første punktum fast at enhver loddeier kan kreve at krav på avdøde blir dekket før noen utdeling av arven finner sted. Med «krav på avdøde» siktes det her til alle krav som nevnt i § 3-4, det vil si også krav som oppstår på boets hånd. Denne unøyaktigheten er neppe problematisk. Annet punktum gjelder krav som ikke er forfalt. Hver av arvingene kan kreve at det avsettes et beløp til dekning av slike krav. Bestemmelsen omfatter også krav hvor omfanget ikke er kjent på tidspunktet for utdeling av arv, eksempelvis hvis arvingene er kjent med at dødsboet vil bli pålagt et skattekrav uten at størrelsen av dette er kjent. I så fall kan det kreves avsatt et rimelig beløp til dekning av slike krav. Det er lite praktisk at midler settes av til dekning av fremtidige krav hvis verken kravets omfang eller eksistens er kjent for arvingene, og utvalget finner ikke grunn til å regulere dette forholdet i lovteksten.

Til § 3-5

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og er en nødvendig forlengelse av §§ 3-3 og 3-4. Som nevnt er det en forutsetning bak bestemmelsene at det normalt ikke skal skje noen utdeling til arvingene før boets og avdødes forpliktelser er dekket fullt ut. Dette vil likevel ikke alltid være mulig. Det kan forekomme at en kreditor ikke godtar oppgjør før forfall, eksempelvis fordi kreditoren har en gunstig rente, eller det kan forekomme at et krav enten ikke var kjent eller ikke var avklart før skiftet avsluttes, noe som eksempelvis kan gjelde offentlige skatte- og avgiftskrav. § 3-5 rammer de tilfellene hvor det deles ut arv før et krav er dekket, og første ledd sier at loddeierne i så fall er ansvarlige innenfor rammene av det de har mottatt i arv. Med dette menes et «begrenset solidaransvar», i den forstand at hver loddeier kan kreves for alt han eller hun har mottatt selv om forholdet mellom loddeierne tilsier at han eller hun skal være ansvarlig for en mindre andel. Det må i så fall skje et etterfølgende regressoppgjør mellom loddeierne. Utvalget antar at dette vil innebære en tilstrekkelig oppfordring for loddeierne til å sørge for dekning av forpliktelsene før utdeling av arv, fordi en loddeier ellers risikerer at en eller flere av de øvrige loddeierne får betalingsvansker og dermed ikke kan dekke sin del. Ansvaret er likevel fullt ut solidarisk (men likevel begrenset innenfor rammene for boets forpliktelser, jf. § 3-3) for krav som loddeierne kjente eller burde kjenne til. Med slik kunnskap, eller dersom loddeierne burde hatt slik kunnskap, tilsier ikke hensynet til loddeierne at ansvaret skal begrenses på samme måte som for krav loddeierne ikke hadde noe grunnlag for å kjenne til.

Utvalget legger også til grunn at det ikke skal gjelde noen berikelsesbegrensning ved anvendelse av bestemmelsen. Angivelsen av hva arvingene har «mottatt i arv» skal dermed ikke begrenses ut fra en vurdering av hvilken berikelse vedkommende har hatt av det som er mottatt.

Bestemmelsens annet ledd er nytt i forhold til gjeldende rett, og innebærer at også legatarene kan kreves innenfor rammene av det de har mottatt, dersom loddeiernes andel ikke strekker til. Noe slikt ansvar har legatarene ikke etter gjeldende rett. En legatar som har fått loddeierposisjon etter § 1-6 vil fortsatt være å anse som legatar i relasjon til denne bestemmelsen.

Forslaget tar sikte på å bedre kreditorenes stilling, samt å redusere en forskjell mellom loddeierne og legatarene som synes vanskelig å begrunne. Et eksempel:

Loddeierne A og B har mottatt 100 000 kroner hver (som ikke er pliktdelsarv eller minstearv), mens legataren C har mottatt 200 000 kroner. Kreditoren D har et krav på 300 000 kroner. Her må A, B og C gi fra seg 100 000 kroner hver. Etter gjeldende rett ville legataren gå fri, mens privatskiftende loddeier(e) ville hefte med egen formue for det overskytende.

Utvalget legger imidlertid til grunn at det her er uten betydning om loddeiernes ansvar vil redusere deres lodd så mye at legatet ikke lenger er fullt fundert. Loddeierne har et ansvar etter §§ 3-3 og 3-4 for ikke å dele ut arv før alle kreditorene har fått dekning, og hensynet til loddeierne er dermed mindre tungtveiende dersom dette likevel gjøres. Et eksempel kan være klargjørende:

Boets midler er 900 000 kroner. Livsarvingene A og B er eneste loddeiere, mens legatar C har krav på 300 000 kroner. Kreditor D har krav på 100 000 kroner. Ifølge § 3-3 skal D ha dekning før det deles ut arv, det vil si at boets midler reduseres til 800 000 kroner. Av dette har A og B krav på 2/3 i pliktdelsarv, det vil drøyt 530 000 kroner (265 000 kroner hver). Legatet er dermed ikke fullt fundert, og reduseres til 270 000 kroner. Hvis det derimot skjer en utdeling av arv før D har fått dekning, vil A, B og C foreløpig få utbetalt 300 000 kroner hver – A og B som pliktdel, C som legat. Når D senere krever dekning, er det A og B som hefter overfor ham. Hver av dem er ansvarlig for 100 000 kroner. Men hvis for eksempel A kreves for dette beløpet, har A et regresskrav mot B på 50 000 kroner. Hver av dem blir således sittende igjen med 250 000 kroner hver. Dette er en reduksjon som må bæres av loddeierne som følge av utdelingen, dette vil ikke være i strid med pliktdelsreglene. C beholder altså sitt legat uavkortet.

Til § 3-6

Bestemmelsen gir særregler om dekning av legater. Utkastet er i samsvar med gjeldende rett, jf. skifteloven § 97.

Det foreslås i første punktum at legater skal oppfylles så snart det er klarlagt at de ligger innenfor det som avdøde kunne råde over ved testament. I dette ligger flere forutsetninger: Legatet må ikke stride mot livsarvingenes pliktdelsarv eller gjenlevende ektefelles minstearv, og det må være klarlagt at det er tilstrekkelige midler ellers i boet til at foranstående krav, jf. § 3–3, kan få full dekning (det vil si begravelsesomkostningene, skifteomkostningene og annen massegjeld samt avdødes gjeld).

Annet punktum gir en nødvendig presisering, ved at det klargjøres at det er verdiene på dødsfallstidspunktet som er avgjørende for vurderingen av om et legat er fundert, se nærmere punkt 12.3.1. Både legatet og boets midler for øvrig kan være utsatt for verdisvingninger (eksempelvis aksjer), som kan slå ut i både boets og legatarens favør. Det må settes et skjæringspunkt, og dødsfallstidspunktet er da langt mer naturlig enn eksempelvis tidspunktet for skiftets åpning eller utdelingstidspunktet. For ordens skyld bemerkes at når det gjelder forholdet mellom loddeierne, er det verdiene ved utlodningen som er avgjørende. Ved sammensatt skifte vil delingen av felleseiet være basert på skjæringstidspunktet i ekteskapsloven § 60.

Etter gjeldende rett er spørsmålet om renteplikt for sumlegater og avkastning av gjenstandslegater (og eventuelt sumlegater) ikke lovregulert. Spørsmålet er om det skal betales renter av et sumlegat i tiden mellom dødsfallet og utbetalingen, og hvem som skal ha avkastningen av et gjenstandslegat (og eventuelt et sumlegat) i samme periode. Lødrup 1999 s. 317 legger til grunn som gjeldende rett at avkastning som hovedregel skal tilfalle legataren, mens det normalt ikke skal betales renter med mindre annet følger av en tolkning av testamentet. Utvalget har vurdert om disse spørsmålene burde finne sin løsning gjennom uttrykkelig lovregulering, men har valgt ikke å foreslå dette. Forholdene kan variere fra sak til sak, og det er vanskelig å gi spørsmålet en egnet lovregulering. Det synes mer hensiktsmessig at spørsmålene finner sin løsning gjennom rettspraksis.

Til § 3-7

Bestemmelsen gir regler om ansvaret for oppfyllelse av testamentariske bestemmelser, og erstatter dermed skifteloven § 68.

Utkastets første ledd gir loddeierne ansvaret for å oppfylle krav som følge av gyldig testament. Bestemmelsen slår også uttrykkelig fast det selvsagte prinsippet at loddeierne ikke har noe ansvar for å oppfylle testamentariske bestemmelser som går utover hva avdøde kunne disponere over ved testament. Rammene for dette fremgår av alminnelige arverettslige regler.

Hvis boet skiftes offentlig, vil det være bobestyreren (eller tingretten) som i praksis foretar oppfyllelsen av kravene. Hvis boet skiftes privat, men testamentet utpeker en testamentsfullbyrder, vil denne i praksis forestå oppfyllelsen. Også i slike tilfeller vil likevel ansvaret prinsipielt ligge på loddeierne.

Annet ledd gjelder krav som forfaller etter at skiftet er avsluttet; det skal da settes av midler til oppfyllelsen av dem. Det må kreves at det avsettes tilstrekkelige midler til at kravet kan dekkes på det tidspunktet da det forfaller, det vil si at det må tas hensyn til mulige verdisvingninger i tiden frem mot forfall. Hvis det er usikkert hvor stort kravet vil være, må det kreves at det settes av tilstrekkelige midler til å dekke en verdi som er rimelig forutsigbar. Bestemmelsen sier ingenting om hvordan midlene skal avsettes, men dette må skje på en betryggende måte. Det vil ofte være naturlig at det opprettes en særskilt bankkonto for dette formålet, men også andre fremgangsmåter kan være fullt ut forsvarlige.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 68 annet ledd. I første punktum gjentas regelen i § 3-5, det vil si at arvingenes ansvar er begrenset til det de har mottatt i arv. I annet punktum oppstilles imidlertid en vesentlig begrensning i dette. Hvis arven er fordelt mellom loddeierne, og disse kjente eller burde kjenne til den testamentariske bestemmelsen, er ansvaret fullt ut solidarisk. Et slikt ansvar vil bare falle på de av loddeierne som oppfyller kunnskapskravet; en loddeier som verken kjente eller burde kjenne til testamentets bestemmelse, hefter bare innenfor rammene av det vedkommende har mottatt i arv (jf. første punktum) selv om andre loddeiere kjente til bestemmelsen. Utvalget antar at det bare i sjeldne tilfeller vil forekomme at en loddeier ikke engang burde kjenne til en slik bestemmelse, siden bestemmelsen påvirker loddeierens lodd, men det kan forekomme for eksempel at testamentet ikke var kjent under skiftet eller at en testamentsfullbyrder ikke opplyser loddeierne om annet enn hvilken lodd de har krav på.

Til § 3-8

Bestemmelsen gir regler om renteberegning som er i samsvar med gjeldende rett.

Første punktum gjelder en fordring som ikke betales ved forfall. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 101, med den endring at det foreslås inntatt en henvisning til forsinkelsesrentelovens regler. Annet punktum gjelder en fordring som betales før forfall. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 102, med den endring at det ikke foreslås angitt en rentesats i loven; denne bør i stedet fastsettes ved forskrift.

Til § 3-9

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 79 og gir regler om loddeiere, arvinger og legatarer som er under vergemål. Skifte av dødsboer med mindre­årige arvinger eller arvinger som ikke har rettslig handleevne er generelt beskrevet i kapittel 15. Bestemmelsen foreslås med det forbehold at utvalget ikke er kjent med hvordan NOU 2004: 16 Verge­mål vil bli fulgt opp, men utvalget antar at bestemmelsen ikke vil bli påvirket av dette arbeidet.

Utgangspunktet i første punktum er at loddeier, arving og legatar under vergemål skal representeres av vergen. Dette er en naturlig konsekvens av vergeforholdet. Imidlertid gir annet punktum en unntaksregel for de tilfellene hvor den vergetrengende ikke er fratatt den rettslige handleevnen (jf. hjelpevergeinstituttet etter gjeldende rett). Her vil vergens og den vergetrengendes stilling for det første bero på om representasjon under bobehandlingen ligger innenfor vergens mandat, og for det annet om den vergetrengende har evnen til å treffe rettslige disposisjoner.

Hvis vergen ut fra disse reglene representerer den vergetrengende, er det den alminnelige vergemålslovgivningen som setter rammene for utførelsen av vergeoppdraget.

Det vises for øvrig til § 9-6 tredje ledd, hvor det er gitt en særregel om innkalling av umyndige loddeiere og legatarer til skiftesamling.

Med «verge» i denne bestemmelsen menes også hjelpeverger.

Til § 3-10

Bestemmelsen fastslår loddeiernes avtalefrihet ved verdsettelsen av eiendeler under skiftet. Den viderefører elementer fra skifteloven § 125 første ledd, men som selvstendig paragraf er bestemmelsen ny. Verdsettelsesprinsippene er behandlet i kapittel 12.

Første punktum fastslår at loddeierne kan bli enige om verdien av en eiendel. I denne sammenheng – det vil si i forholdet mellom loddeierne – står loddeierne fritt til å sette verdien høyt eller lavt. Verdsettelsen er imidlertid ikke avgjørende for arveavgiftsberegningen, og den er heller ikke bindende for kreditor, jf. § 3-12 og merknadene til denne.

Annet punktum omfatter tilfeller hvor loddeierne ikke blir enige om verdien. I så fall kan de avtale hvordan verdifastsettelsen skal skje, og om denne skal være veiledende eller bindende. Formålet med dette er å klargjøre at loddeierne kan avtale alternativer til skiftetakst; en adgang som foreligger allerede etter gjeldende rett, men som ikke kommer til uttrykk i lovteksten. Et praktisk viktig eksempel er at det avholdes ordinær takstvurdering. En annen verdifastsettelse kan også være fastsatt i avdødes testament, og en slik testamentarisk bestemmelse bør gå foran loddeiernes avtalefrihet. Utvalget antar likevel at dette neppe skjer ofte i praksis.

Til § 3-11

Bestemmelsen erstatter – sammen med § 3-9 – skifteloven § 125. Det tas ikke sikte på realitetsendringer i fremgangsmåten for å oppnå skiftetakst, men det foreslås noen språklige endringer.

Første ledd tilsvarer skifteloven § 125 første ledd. De eneste endringene er at det foreslås tatt inn en henvisning til utk. § 3-10, samt at henvisningen til felleseieskiftene tas ut. Utgangspunktet foreslås fortsatt å være at taksten skal settes til eiendelens omsetningsverdi med mindre noe annet er bestemt. Unntaksadgangen omfatter særlig eiendom som skal overtas til odelstakst.

Et spørsmål er om enhver loddeier kan begjære skiftetakst, eller om det skal kreves at loddeieren har et reelt behov for dette. Bakgrunnen for spørsmålet er at det påløper kostnader for boet, og det er betenkelig om en loddeier som ikke har noen interesse i verdifastsettelsen skal kunne påføre øvrige loddeiere slike kostnader. Det mest praktiske her er «lex Michelsen-arvingene», det vil si livsarvinger som i henhold til arveloven § 29 skal motta 1 million kroner, når skiftetaksten ikke angår eiendeler som skal utlegges til denne loddeieren. Loddeieren vil da fortsatt få sin million, mens de øvrige loddeierne er påført et tap. Utvalget foreslår ikke å innta et vilkår om reelt behov i lovteksten, men mener at dette må ligge underforstått i bestemmelsen. Det vil si at skiftetakst likevel ikke skal avholdes dersom taksten begjæres av en som ikke har noe reelt behov for taksten.

Annet ledd viderefører skifteloven § 125 annet ledd, men er noe forenklet i forhold til denne. Til begrepsbruken kan det bemerkes at utvalget er kjent med at man ved utformingen av ny lovgivning skal tilstrebe bruk av kjønnsnøytrale ord og uttrykk, 2 og at det derfor kan diskuteres om det er hensiktsmessig å videreføre betegnelsen «skjønnsmenn». For utvalget har det vært avgjørende her at dette begrepet fortsatt er i bruk i skjønnsloven, 3 og at begrepet derfor bør videreføres her for å sikre godt samsvar mellom lovene.

Tredje ledd tilsvarer ordrett skifteloven § 125 tredje ledd annet punktum.

Fjerde ledd viderefører skifteloven § 125 fjerde ledd med visse språklige endringer.

Femte ledd foreslås gjort gjeldende for både taksten og overtaksten, og erstatter dermed skifteloven § 125 tredje ledd første punktum og fjerde ledd annet punktum.

Sjette ledd tilsvarer skifteloven § 125 tredje ledd siste punktum og fjerde ledd siste punktum.

Syvende ledd tilsvarer skifteloven § 125 femte ledd.

Til § 3-12

Bestemmelsen gir uttrykk for hvordan verdsettelse av eiendeler skal skje når en kreditor krever dekning av en legatar eller loddeier, jf. § 3-5. Verdsettelsesreglene i §§ 3-10 og 3-11 skal da gjelde tilsvarende. I praksis vil en kreditor kreve dekning i kontanter, og i så fall kommer ikke verdsettelsesspørsmålet på spissen. En kreditor berøres likevel av verdsettelsen i og med at loddeiernes og legatarenes ansvar er begrenset til det de har mottatt i arv: Hvis loddeier A (bare) har mottatt en fast eiendom som er verdt 1 000 000 kroner, gir denne verdien rammene for loddeierens maksimale ansvar overfor kreditor. Men hvis loddeierne seg imellom har avtalt at eiendommen er verdt 500 000 kroner, kan A innvende overfor kreditor at ansvaret er begrenset til denne verdien. Dette ville innebære at loddeierne ved å avtale en lav verdi under skiftet kan begrense sitt ansvar overfor kreditor, noe som klart ikke er en akseptabel løsning. Kreditor må ha krav på en verdi som tilsvarer omsetningsverdien av den eiendelen arvingen har mottatt. Dette er likevel ikke til hinder for at kreditoren og loddeieren avtaler en verdi, noe som er ment fanget opp av henvisningen i første punktum til § 3-10 – kreditoren og loddeieren skal i så fall følge samme fremgangsmåte som loddeierne følger i sitt interne forhold. Henvisningen til § 3-11 innebærer at både loddeierne og kreditor kan kreve skiftetakst hvis man ikke blir enige om verdsettelsen. Annet punktum sikter til tilfeller hvor det allerede er avholdt skiftetakst – denne er i så fall bindende også for kreditor. Her gjør ikke innvendingene nevnt ovenfor seg gjeldende.

Til § 3-13

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og tar sikte på å løse et praktisk problem som består i at mange landbrukseiendommer blir stående uskiftet i lang tid. Forslaget er begrunnet i punkt 10.5.

Utvalget foreslår å knytte bestemmelsens anvendelsesområde direkte til jordloven kapittel IV og V. Dette begrunnes med at det er jordloven som inneholder bestemmelser om vern av dyrket og dyrkbar jord, det vil si de virkemidlene det er ønskelig å forbedre effektiviteten av når det gjelder landbrukseiendommer som ligger til et dødsbo. Man vil dermed unngå tvil om hvorvidt dødsboskifteloven og jordloven regulerer de samme eiendommene. Utvalget legger også til grunn at man med en slik henvisning vil fange opp alle eiendommer som er omfattet av bo- og driveplikten i konsesjonsloven § 5, slik at også virkemidlene etter denne loven kan effektiviseres.

Det foreslås at landbruksmyndighetene skal kunne sette en rimelig tidsfrist for skifte av slike eiendommer. Med «landbruksmyndighetene» er det ment å gi en henvisning til jordloven kapittel III, som gir regler om landbruksmyndighetene i kommuner og fylker. Hva som ligger i «rimelig tidsfrist» kan derimot ikke sies konkret. Dette vil bero blant annet på dødsboets kompleksitet, fremdriften under skiftet, skadevirkningene av at eiendommen forblir uskiftet, om det er behov for rettslig avklaring av tvister, mv. Det må dessuten tas hensyn til at det i realiteten er tale om to vurderinger: For det første hvor lang tid etter dødsfallet landbruksmyndighetene skal kunne gripe inn, og for det annet hvilken tidsfrist som skal settes når myndighetene først har grepet inn. Utvalget antar at svensk rett kan gi en velegnet retningslinje: Det heter i den svenske ärvdabalken 18:7 at en landbrukseiendom skal være skiftet innen fire år, men at fristen kan utsettes. Utvalget antar at det bare i unntakstilfeller bør tillates at landbruksmyndighetene griper inn før det går fire år, men at det vil bero på en helhetsvurdering om man også bør vente lenger enn dette. Når det er besluttet at en tidsfrist skal settes, antar utvalget at tidsfristen bare i unntakstilfeller bør settes kortere enn ett år, men at det ofte vil være naturlig at det settes en lengre frist.

Lovteksten sier i seg selv ingenting om sanksjoner hvis skiftet ikke gjennomføres innen den fristen som er satt. Tanken er at utløpet av fristen skal gi et skjæringspunkt for iverksetting av de alminnelige sanksjonene som finnes i jord- og konsesjonslovgivningen, herunder bo- og driveplikt, tvangsmessig salg eller bortleie av jord, mv. Det må være opp til landbruksmyndighetene å vurdere hvilke reaksjoner som mest hensiktsmessig bør anvendes i den enkelte sak.

Til kapittel 4

Utvalgets alminnelige bemerkninger om proklamareglene fremgår av punkt 10.1.3. Utvalget foreslår at reglene om proklama i gjeldende skiftelov i hovedsak videreføres. De enkelte endringer er nærmere omtalt i bemerkningene til de enkelte paragrafene.

Til § 4-1

Bestemmelsen viderefører i første til fjerde ledd i det vesentlige skifteloven §§ 69 og 70, men med en del redaksjonelle endringer. Femte ledd er nytt.

I første ledd beskrives hva et proklama er, nemlig en melding om at en person er død, og at hans eller hennes kreditorer oppfordres til å gjøre sine krav gjeldende. Av dette følger det at det bare er de forpliktelsene som påhvilte avdøde som omfattes av et proklama. Bestemmelsen i skifteloven § 74 om at proklamaet bare rammer de forpliktelser som påhvilte avdøde, er derfor strengt tatt ikke nødvendig, idet det fremgår av ordlyden i første ledd at det er «avdødes kreditorer» som proklamaet rettes til. For ordens skyld finner likevel utvalget det naturlig å gjenta dette, se utk. § 4-5 annet ledd. Forpliktelser som følge av bobehandlingen – massekravene – omfattes således ikke av proklamaet, og heller ikke utgiftene til avdødes begravelse. Hvor andre enn avdøde også heftet for kravet, vil deres ansvar fortsatt bestå. Dette er blant annet praktisk hvor gjenlevende etterlater seg ektefelle eller samboer, og denne gjelden er stiftet med både avdøde og gjenlevende som debitor. Dette gjelder uavhengig av om ektefellene hadde felleseie eller særeie. Gjenlevendes ansvar overfor kreditor vil således ikke bortfalle selv om den avdødes dødsbo blir kvitt forpliktelsen. Ved det sammensatte skiftet vil dette ansvaret følge de regler som ellers gjelder forpliktelser gjenlevende hefter for. Mot denne bakgrunn er det ikke grunn til å videreføre regelen i skifteloven § 75 tredje ledd, hvor det bestemmes at proklamafristens utløp er uten betydning for gjenlevende ektefelles rett til å kreve felles gjeld dekket under skiftet.

Første ledd gjelder i utgangspunktet bare ved offentlig skifte, men reglene om proklamaets rekkevidde og funksjon gjelder også ved privat skifte, jf. annet ledd.

Etter første ledd skal det alltid utstedes proklama hvor boet skiftes offentlig. Skifteloven § 69 oppstiller et skille mellom offentlig skifte hvor ansvaret for avdødes gjeld er overtatt av en eller flere loddeiere, og hvor dette ikke er tilfelle. Det er bare i sistnevnte situasjon at proklama er obligatorisk, ellers skal det bare utstedes hvis en lodd­eier forlanger det. Når utvalget foreslår at ansvaret for avdødes forpliktelser både ved offentlig og privat skifte begrenses til boets midler, er en naturlig følge at proklama alltid skal utstedes når det skiftes offentlig.

Når det i første ledd tales om kreditorer og krav, opprettholdes gjeldende retts ramme for hva som er gjenstand for preklusjon. Særlig bør nevnes at eiendomsrett og liknende rettigheter ikke rammes av proklamaet. Grovt sagt er det følgelig de samme krav som rammes av et proklama som er gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven, 4 jf. utk. § 4-5.

Proklamaet skal ved offentlig skifte utferdiges av tingretten eller av bobestyreren.

Annet ledd gir regler om når proklama kan utstedes ved privat skifte. Her oppstilles det ingen plikt til å utferdige proklama, men det kan forlanges av en som har rett til å kreve skifte etter utk. § 3-1 første ledd (det vil si loddeierne). Adgangen utvides i tredje punktum til også å gjelde den som en loddeier har overdratt sin arvelodd til, men dette antas å være en lite praktisk situasjon. Videre kan i visse tilfelle også en legatar kreve at det utstedes proklama, nemlig hvor retten etter utk. § 1-6 nr. 3 gir legataren status som loddeier.

Hvor en annen enn en loddeier krever at det utstedes proklama, er det likevel loddeierne som plikter å gjøre det. Omkostningene vil bli belastet boet.

Annet ledd annet punktum gir regler om fremgangsmåten ved utstedelse av proklama, og viderefører skifteloven § 70 første ledd annet punktum.

Etter annet ledd tredje punktum kan proklama også utstedes etter at det private skiftet er avsluttet. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. skifteloven § 69 tredje punktum,

Tredje ledd viderefører skifteloven § 70 annet ledd. Ordet «skal» indikerer ikke at det alltid skal utstedes proklama, men at tingretten skal gjøre dette når det begjæres av en loddeier, det vil si at tingretten ikke kan nekte å etterkomme en begjæring om utstedelse av proklama.

Fjerde ledd er også en videreføring av gjeldende rett.

Femte ledd er nytt. Det synes å være noe uklart etter gjeldende rett om et proklama rammer krav som tilkommer en kreditor med bopel i utlandet. At dette er tilfelle, fremgår forutsetningsvis av femte ledd, jf. her den begrunnelsen for bestemmelsen som er gitt i punkt 10.1.3.4. Når det kreves at loddeierne må være kjent med kreditor og fordringen, menes positiv kunnskap om dette. At de har en mistanke, er ikke tilstrekkelig. Det er ikke meningen at loddeierne skal ha noen form for undersøkelsesplikt med hensyn til slike fordringer.

Dersom det ikke gis melding som nevnt i femte ledd, må virkningen være at kreditoren beholder kravet, det vil si at kravet ikke faller bort. For øvrig må kreditoren følge den samme fremgangsmåten som andre kreditorer for å beholde kravet, det vil si å melde kravet etter kapitlets øvrige regler.

Til § 4-2

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 71 med enkelte endringer av mindre betydning.

I bokstav a) er avdødes stilling utelatt i forhold til gjeldende rett. Utvalget har vurdert om også kravet om angivelse av avdødes fødselsnummer burde utelates, av hensyn til personvernet. Det er imidlertid slik at det her er nødvendig med en entydig identifikasjon av avdøde, og bruk av fødselsnummer er fortsatt den sikreste metoden for å oppnå dette. Personopplysningsloven § 12 sier at fødselsnummer bare kan benyttes ved behandling av personopplysninger «når det er saklig behov for sikker identifisering og metoden er nødvendig for å oppnå slik identifisering». Utvalget mener det er klart at disse vilkårene er oppfylt her, og foreslår derfor å videreføre kravet om at avdødes fødselsnummer skal opplyses i proklamaet.

Når det gjelder bokstav d) legges det til grunn at hvor det er bobestyreren som er oppgitt som den kravet skal rettes til, må også melding til ting­retten anses for gyldig. Normalt vil kunngjøringen inneholde navnet på den domstolen som har boet til behandling. At kravet er meldt før proklamaet er utstedt, er tilstrekkelig så lenge det er meldt til rette vedkommende. Dette er antatt av en overrettsdom i RG 1935 s. 248 som fant at en beskjed om kravet til lensmannen under registreringsforretningen kunne godtas som en gyldig anmeldelse. 5 Utvalget legger til grunn at dersom en anmeldelse under registreringen skal få rettsvirkning, må den anmeldelsen skjer til besørge den videresendt til retten eller bobestyreren innen fristens utløp.

I dag er det normalt bobestyreren som settes opp som meldingsmottaker for krav etter proklamaet, og forslaget legger til rette for at denne praksisen kan opprettholdes.

Til § 4-3

Bestemmelsen viderefører gjeldende skiftelov § 72, med den endring at det bare kreves én innrykning i Norsk Lysingsblad. Siden Norsk Lysingsblad nå bare foreligger i elektronisk utgave, synes to gangers innrykning der ikke å være nødvendig.

Til § 4-4

Bestemmelsens første ledd er nytt, mens annet ledd viderefører skifteloven § 73. Det som sies i første ledd må imidlertid anses å være gjeldende rett, dog med det forbehold at det synes å være oppfatningen at også en muntlig anmeldelse kan godtas. Etter utvalgets syn bør skriftlighet her være en gyldighetsbetingelse. Som skriftlig må godtas melding pr. elektronisk post mv.

Når det gjelder angivelsen av «kreditors krav», bør det være mest mulig presist både i omfang og grunnlag. Men det er ikke alltid mulig, idet det kan være usikkert om kreditor har noe krav og dets eventuelle omfang. Som eksempel kan nevnes krav på oppreisning etter en personskade avdøde har voldt, men hvor det er tvist om vilkårene for oppreisning et til stede. I slike tilfelle vil derfor beskrivelsen av kravets grunnlag og en ramme for dets størrelse være tilstrekkelig.

Til § 4-5

Første ledd viderefører skifteloven § 75 første ledd.

Annet ledd antas å være overflødig, jf. merknadene til § 4-1. Men da skifteloven § 74 direkte uttaler dette, finner utvalget under tvil at bestemmelsen bør videreføres.

Gjeldende skiftelov § 75 bestemmer i tredje ledd at proklamafristens utløp er uten betydning for gjenlevende ektefelles rett til å kreve felles gjeld dekket under skiftet. Dette er en regel som i dag fremstår som så selvfølgelig, jf. bemerkningene til § 4-1, at utvalget finner at den ikke lenger bør inntas i loven. Hvis M og H er solidarisk ansvarlig for et lån på 100 000 kroner som skal dekkes likt i det innbyrdes oppgjør, og kreditor ikke melder kravet, er det klart at H etter mannens død fortsatt er ansvarlig overfor kreditor. Dette er nå en gjeldspost som gjenlevende må dekke fullt ut. H kan derfor etter ekteskapsloven § 58 trekke den i sin helhet fra sin del av felleseiet før delingen finner sted. Hvor kreditor melder kravet, er det klart at Ms del (50 000) behandles som et vanlig krav, mens gjenlevende selv må kunne velge om hun vil betale sin del under skiftet, eller utsette betalingen til forfall. Mot denne bakgrunn er skifteloven § 75 tredje ledd mer forvirrende enn klargjørende. Dødsboets mulige ansvar hvis H ikke dekker sin del av gjelden, er et annet spørsmål som ikke løses § 75 tredje ledd – dette er et problem som oppstår for all solidargjeld.

Tredje ledd bokstav b viderefører skifteloven § 75 annet ledd.

Til § 4-6

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 76, med to endringer i første ledd bokstav a . For det første er det foretatt en språklig endring ved at «fordring» er erstattet med «krav». For det annet er erkjennelse av kravet overfor bobestyreren likestilt med erkjennelse overfor kreditor eller ting­retten.

Til kapittel 5

Dette kapitlet gir en samlet fremstilling av de særlige skiftereglene som gjelder når avdøde etterlater seg ektefelle. Gjenlevende ektefelle har visse rettigheter (særlig uskifteretten) som andre arvinger ikke har. Og skal det skiftes, skal det skje et skifte både av ektefellenes felleseie og av avdøde ektefelles dødsbo. Kapitlet må ses i sammenheng med ekteskapsloven kapittel 15 om oppgjøret ved den ene ektefellens død. Reglene i kapitlet er generelt beskrevet i utredningens kapittel 14.

Til § 5-1

Bestemmelsen gir regler om fremgangsmåten for at gjenlevende skal overta boet uskiftet, og den må leses i lys av arvelovens kapittel III om uskifte.

Første ledd viderefører skifteloven § 81 annet og tredje punktum. Det foreslås at 60-dagersfristen for å begjære uskifte videreføres. Dette er den samme fristen som foreslås videreført for å begjære privat skifte, jf. utk. § 6-2, og for øvrig den samme fristen som også fremgår av arveloven § 14. Det foreslås inntatt en uttrykkelig henvisning til sistnevnte bestemmelse. Det foreslås også å videreføre den adgangen domstolen har etter gjeldende rett til å forlenge eller forkorte fristen hvis det er grunn til det. Denne adgangen ble innført ved lovendringene i 1990, jf. Ot.prp. nr. 46 (1989-90) s. 21.

Annet ledd gir et praktisk viktig unntak fra første ledd, ved at det bestemmes at 60-dagersfristen ikke er til hinder for at boet tilbakeleveres (eller utleveres, jf. merknadene til § 13-1) til uskifte etter at offentlig eller privat skifte er påbegynt. En slik adgang foreligger også etter gjeldende rett, jf. fremstillingen i punkt 13.3.2. Bestemmelsen innebærer at 60-dagersfristen i første ledd mister mye av sin praktiske betydning, siden fristen ikke vil være til hinder for at gjenlevende ektefelle gjør uskifteretten gjeldende også etter utløpet av fristen. Det er likevel nødvendig med en klar frist av hensyn til praktiseringen av lovens øvrige regler, eksempelvis rettens plikt til å åpne offentlig skifte av eget tiltak. For gjenlevende ektefelle vil fristen ha betydning blant annet ved at det vil påløpe omkostninger hvis det åpnes offentlig skifte, som reduseres uskifteboets størrelse.

Se også § 6-2 annet ledd for en tilsvarende bestemmelse om tilbakelevering til privat skifte.

Tredje og fjerde ledd erstatter skifteloven § 89 annet punktum. Som beskrevet i punkt 13.3.3 er det vanskelig å se den praktiske betydningen av skiftelovens bestemmelse, og det er vanskelig å etterleve bestemmelsen all den tid arvingene ofte ikke vil kunne få oppgjør før gjenlevende har fått uskifteattest. Utvalget foreslår derfor realitetsendring i forhold til lovens ordlyd, men disse endringene er mindre omfattende i forhold til hvordan praksis faktisk er.

Etter tredje ledd første punktum skal uskifteattest utstedes når det er avklart at gjenlevende har rett til å sitte i uskiftet bo (forutsatt at gjenlevende har begjært uskifte). Denne vurderingen må foretas av tingretten ut fra de vilkårene som er oppstilt i arveloven kapittel III. Virkningen av uskifteattesten beskrives så i annet punktum , hvor det sies at attesten gjør gjenlevende legitimert til å råde over avdødes eiendeler. Også dette må leses i lys av de rådighetsbegrensningene som fremgår av arveloven kapittel III; attesten kan gjøre gjenlevende legitimert uavhengig av lovens grenser, men det er loven som setter grensene for gjenlevendes rett til å råde over eiendelene.

Fjerde ledd fanger så opp de tilfellene hvor gjenlevende ektefelle bare har krav på delvis uskifte. Hvis de arvingene som har krav på arv straks (avdødes særkullsbarn) samtykker i uskifte, skal dette meddeles til retten før uskifteattest utstedes. Hvis de ikke samtykker i uskifte, skal det meddeles til retten at det er inngått bindende avtale om oppgjør. Dette er i samsvar med praksis etter gjeldende rett, siden inngåelsen av slike avtaler er den fremgangsmåten som gjerne benyttes for å unngå de praktiske vanskene med skifteloven § 89 annet punktum. Det er arvingene som skal bekrefte avtalen overfor retten. Det kan så utstedes uskifteattest, og det er så opp til gjenlevende ektefelle å oppfylle avtalen. Manglende oppfyllelse er for så vidt skiftelovgivningen uvedkommende, siden dette vil være et privatrettslig forhold mellom gjenlevende ektefelle og arvingene.

Til § 5-2

Bestemmelsen forutsetter at det skal skiftes, det vil si at man er utenfor anvendelsesområdet til § 5-1. Skifte av boet kan skje på ulike tidspunkter: Enten umiddelbart etter avdødes bortgang, eller etter at gjenlevende ektefelle har sittet i uskifte, men han eller hun fremdeles lever. Det skal da skje et sammensatt skifte, det vil si at det først skal skje et skifte av det ekteskapelige felleseiet og deretter et skifte av avdødes dødsbo.

Første ledd første punktum er nytt i forhold til skifteloven, men sier ikke annet enn hva som følger av ekteskapsloven § 76, nemlig at felleseieskiftet skal skje etter reglene i ekteskapsloven kapittel 15. Dette kapitlet gir materielle regler om fordelingen av verdier mellom ektefellene, og bestemmer i hvilken utstrekning ekteskapslovens regler om delingen av formuen etter separasjon, skilsmisse mv. kommer til anvendelse ved den ene ektefellens død.

Første ledd annet punktum viderefører skifteloven § 90 med visse endringer. For det første utvides bestemmelsens anvendelsesområde til å gjelde både privat og offentlig skifte. For det annet foreslås det inntatt en generell henvisning til arve- og ekteskapslovgivningen i stedet for å angi konkrete bestemmelser.

Annet ledd erstatter skifteloven § 107 med betydelige forenklinger. Det fremgår her at hvis avdøde var insolvent, er det bare avdødes rådighetsdel av felleseiet som anses som avdødes dødsbo. Dette betyr at det ved oppgjøret ikke skal skje noen overføring fra gjenlevende ektefelles rådighetsdel til avdødes kreditorer eller arvinger. Det er redegjort nærmere for forslaget i punkt 13.2.3.

Til § 5-3

Bestemmelsen erstatter – med vesentlige endringer – skifteloven § 98, som ga regler om summarisk skifte. Som det er begrunnet i punkt 13.4, kan utvalget ikke se at § 98 bør videreføres i sin nåværende form. Det foreslås i stedet gitt en bestemmelse om at gjenlevende på anmodning skal gi retten en fortegnelse over sine eiendeler og opplyse om disse er felleseie, særeie eller i sameie mellom ektefellene. Formålet med en slik fortegnelse vil være å legge forholdene til rette for en effektiv skiftebehandling, samt å gi andre arvinger mulighet og foranledning til å reagere hvis de mener at gjenlevende ektefelle på denne måte – bevisst eller ubevisst – holder verdier utenfor skiftet eller at verdier unndras fra vederlagsregelen i utk. § 5-4.

Til § 5-4

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og gir regler som etter utvalgets syn er av praktisk stor betydning.

Første ledd gir regler om rådigheten under skiftet samt om vederlag for bruken av avdødes eiendeler. Ved anvendelsen av bestemmelsen må man skille mellom eiendeler som var fullt ut eiet av avdøde eller gjenlevende ektefelle og eiendeler som var i sameie mellom dem.

Første punktum gir hovedregelen om rådighet under skiftet, som går ut på at gjenlevende ektefelle beholder rådigheten over sine egne eiendeler og at det ikke skal betales noe vederlag for bruken av disse under skiftet. Dette er en nokså selvsagt regel, men som bør komme klart til uttrykk i loven. I annet punktum gis hovedregelen om vederlag for gjenlevende ektefelles bruk av eiendeler som var fullt ut eiet av avdøde eller som var i sameie mellom ektefellene. Det foreslås her en hovedregel om at vederlag kan kreves for bruken med mindre annet avtales. Vederlaget skal i så fall godskrives dødsboet, og det skal tilsvare den økonomiske verdien bruken har medført (fortsatt med mindre annet avtales). Disse to forholdene anses det unødvendig å si i loven. Det anses også unødvendig å si at vederlag bare kan kreves for gjenlevendes bruk av avdødes andel av eiendeler som var i sameie mellom dem; gjenlevende beholder selv rådigheten over sin egen andel etter første punktum.

Formålet med en vederlagsregel er dels å unngå at gjenlevende ektefelle tilgodeses under skiftet på bekostning av avdødes øvrige arvinger, og dels å motivere gjenlevende til å bidra til gjennomføringen av skiftet. Det må på den annen side tas hensyn til at gjenlevende ektefelle må innrømmes en viss tid til å områ seg på i sin nye livssituasjon. Utvalget foreslår derfor at vederlag først skal kunne kreves fra seks måneder etter dødsfallet. Med «kreves» menes underforstått også «opptjenes», det vil si at de første seks månedene etter dødsfallet på alle måter er vederlagsfrie.

I tredje punktum gis et unntak fra vederlagsregelen med hensyn til ektefellenes felles bolig og løsøre. Med løsøre siktes det her hovedsakelig til felles innbo, men det bør også åpnes for at andre løsøregjenstander til felles bruk omfattes – et typisk eksempel kan være at avdøde var eier av den bilen ektefellene benyttet. Det kan virke urimelig at gjenlevende skal betale vederlag for bruken av slike eiendeler, og utvalget foreslår at gjenlevende skal ha vederlagsfri bruksrett til slike eiendeler inntil det er avklart hvem som skal overta den enkelte eiendelen. Hvordan dette avklares, vil bero på forholdene under skiftet – det kan være en avtale mellom gjenlevende og arvingene, det kan være rettskraftig dom, eller ulike varianter mellom disse ytterpunktene. Hvilken form dette får, er uten betydning for vederlagskravet. Det foreslås likevel en presisering i fjerde punktum , hvor det åpnes for at retten kan bestemme at det skal betales helt eller delvis vederlag for bruken også av slike eiendeler dersom bobehandlingen trekker ut eller hvis det ellers er åpenbart urimelig at bruken er vederlagsfri. For det første alternativet må det normalt kreves at gjenlevende ektefelle helt eller delvis er årsak til at bobehandlingen trekker ut; gjenlevende bør ikke bli skadelidende som følge av at avdødes øvrige arvinger forsinker bobehandlingen. Utvalget går ikke inn for å lovregulere hvor lenge bobehandlingen må trekke ut for at bestemmelsen skal bli aktuelt; dette må bero på rettens skjønn. Utvalget antar likevel at det må kreves at bobehandlingen varer betydelig lenger enn seks måneder, i de fleste tilfeller også betydelig mer enn et år – det skal være realitetsforskjell på annet og fjerde punktum. I kravet om «åpenbart urimelig» i annet alternativ ligger det en høy terskel. Det må presiseres at dette skal være en snever unntaksregel.

Også annet ledd tar sikte på å være en snever unntaksregel, idet det gjøres unntak fra hovedregelen om gjenlevendes råderett. Bestemmelsen gjør unntak fra hele første ledd, det vil si at den omfatter eiendeler som nevnt i alle punktum i første ledd. Det foreslås oppstilt en rekke vilkår for at rådigheten skal kunne fra tas ektefellen.

For det første stilles som krav at gjenlevendes forhold må medføre fare for at bobehandlingen forsinkes eller at dødsboets bosloddskrav forringes. Det stilles ikke her krav til hvor mye bobehandlingen skal forsinkes eller hvor stor forringelsen skal være, men det må legges til grunn at ubetydelige avvik ikke bringer regelen til anvendelse.

For det annet kreves det «en nærliggende fare» for at det skjer en boforringelse eller forsinkelse som nevnt. I dette ligger at det kreves konkrete holdepunkter for at gjenlevende ektefelle vil opptre som nevnt i bestemmelsen, men det kan ikke kreves at det eksempelvis allerede har blitt foretatt disposisjoner som forringer boet. Det må for øvrig være opp til arvingene å godtgjøre at en slik nærliggende fare foreligger.

For det tredje kreves det at faren knyttes til at gjenlevende «på en utilbørlig måte» forholder seg som nevnt i bestemmelsen. Gjenlevende må ha stor frihet til å disponere over eiendeler ved vanlig bruk, og det må normalt også godtas at gjenlevende selger eller bytter ut eiendeler. Gjenlevende må også ha samme frihet som andre til å gjøre sine rettigheter gjeldende under bobehandlingen, og det vil eksempelvis normalt ikke være utilbørlig at gjenlevende reiser skiftetvist eller ordinært søksmål under bobehandlingen. (Unntak kan tenkes hvis skiftetvisten eller søksmålet fremstår som ubegrunnet.)

For det fjerde sies det at rådigheten «helt eller delvis» kan fratas ektefellen. Det førende prinsippet her bør være at det ikke skal gjøres større inngrep i gjenlevendes rådighet enn hva forholdene på gjenlevendes side tilsier, samtidig som inngrepet ikke bør gi avdødes øvrige arvinger en større faktisk fordel enn hva gjenlevendes opptreden gir grunn til. Det kan bare helt unntaksvis være aktuelt å frata gjenlevende ektefelle full rådighet over eiendelene, siden dette vil være et svært betydelig inngrep. Dette vil sannsynligvis bare være aktuelt hvor gjenlevende ektefelle er satt under vergemål.

Til § 5-5

Bestemmelsen er ny, men erstatter for så vidt skifteloven § 108 første ledd. Formålet med bestemmelsen er å regulere stillingen til gjenlevende ektefelles egen gjeld under delingen. Gjeld som gjenlevende ektefelle er ansvarlig for før dødsfallet, skal etter ekteskapsloven § 58 første ledd gå til fradrag under delingen. At gjenlevendes kreditorer kan kreve dekning i gjenlevendes eiendeler for slik gjeld, vil derfor ikke føre til tap for boet. Annet punktum presiserer dette videre ved å fastslå at der det derimot er tale om gjeld som gjenlevende ektefelle har påtatt seg etter at ektefellen døde, kan det ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles.

Til kapittel 6

Del III gir regler om det private skiftet, hvor kapittel 6 gir regler om åpningen av et privat skifte mens kapittel 7 gir regler om gjennomføringen av skiftet. Bestemmelsene i kapittel 6 er i hovedsak i samsvar med gjeldende rett, men det foreslås visse endringer blant annet som en konsekvens av utvalgets forslag om endringer i reglene om arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser.

Til § 6-1

Bestemmelsen oppstiller vilkår for å skifte et dødsbo privat, og erstatter – med betydelige endringer – skifteloven § 78. Siden utvalget foreslår at arvingene ikke skal ha ansvar for avdødes forpliktelser utover rammene av boets midler, er det ikke grunnlag for å videreføre vilkåret i § 78 om at privat skifte er betinget av at minst en av loddeierne påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser. Dette innebærer videre at privat skifte med lodd­eiere under vergemål kan skje i større grad, idet vergens gjeldsovertakelse ikke lenger blir en forutsetning for privat skifte, jf. skifteloven § 79 annet ledd.

Det foreslås i stedet en enkel bestemmelse i første ledd om at boet kan skiftes privat med mindre offentlig skifte blir forlangt av noen som kan kreve dette, jf. også § 3-1 om loddeiernes rett til å kreve privat skifte. Utvalget har vurdert om det bør stilles andre formelle vilkår for å skifte boet privat, for eksempel at det avgis en erklæring om at boet skal skiftes i henhold til lovens bestemmelser, eller liknende, men som begrunnet i punkt 9.2 finner utvalget at dette ikke bør gjøres. Da står man igjen med fravær av offentlig skifte som eneste vilkår for privat skifte.

Paragrafens annet ledd er i samsvar med gjeldende rett, men bestemmelsen er ny. Det foreslås her sagt uttrykkelig at det private skiftet er åpnet når skifteattesten er utstedt. Formålet er å angi et klart skjæringspunkt for skiftets åpning.

Tredje ledd er en bestemmelse uten selvstendig rettslig betydning, men som foreslås tatt inn av informasjonshensyn overfor privatskiftende arvinger. Det gis her en oppfordring til ikke å skifte insolvente dødsboer privat, noe som må ses i sammenheng med at privat skifte anses som uegnet til å ivareta de særlige interessene som gjør seg gjeldende i et insolvent dødsbo. Det gis videre en henvisning til reglene om insolvente dødsboer i utk. kapittel 11, som skal gjelde hvis et insolvent dødsbo likevel skiftes privat. Dette kan bero på ulike årsaker, eksempelvis at arvingene likevel ønsker å dekke avdødes forpliktelser, eller at ulempene ved et offentlig skifte overstiger ulempene ved et privat skifte (i mindre boer kan for eksempel offentlig skifte være uforholdsmessig kostbart). Bestemmelsen oppstiller i seg selv ingen rettsvirkninger av å skifte et insolvent dødsbo privat; dette følger utelukkende av kapittel 11.

Til § 6-2

Bestemmelsens første ledd viderefører fristen i skifteloven § 81, idet det kreves at skifteattest må være begjært innen 60 dager etter dødsfallet, eller innen en annen frist som retten setter. Fristen knyttes ikke lenger til en erklæring om gjeldsovertakelse, jf. § 81, som en konsekvens av utvalgets forslag om endringer i reglene om dette. Betydningen av fristen er særlig at tingrettens adgang og plikt etter § 8-3 til å åpne offentlig skifte av eget tiltak, inntrer når fristen utløper.

Et praktisk viktig tilfelle hvor det er grunn for retten til å sette en annen frist, er der hvor det er utstedt proklama og proklamafristen ikke er utløpt. I så fall bør tingretten ikke åpne offentlig skifte av eget tiltak (men dette er selvsagt ikke til hinder for at offentlig skifte åpnes etter begjæring fra andre som er berettiget til det).

Utgangspunktet er at det er loddeierne som kan begjære skifteattest, og dette er det mest praktiske. Når overtakelse av avdødes gjeld bortfaller som et vilkår for privat skifte, er det imidlertid ikke noe til hinder for at en testamentsfullbyrder bør kunne begjære skifteattest hvis forholdene ligger slik an, jf. § 6-5. Det kan etter omstendighetene være uheldig om passivitet fra loddeierne forhindrer testamentsfullbyrderen i å ta fatt på arbeidet, ved at loddeierne ikke begjærer skifteattest. Utvalget legger derfor til grunn at bestemmelsen ikke er til hinder for at testamentsfullbyrderen selv kan begjære skifteattest.

Annet ledd erstatter skifteloven § 32 første ledd annet punktum. Det fastslås her at tilbakelevering (eller utlevering, jf. merknadene til § 13-1) fra offentlig til privat skifte kan skje uten hinder av fristen i første ledd. Adgangen til å skifte boet privat er dermed ikke stengt selv om fristen utløper, men for loddeierne vil en oppfordring til å begjære skifteattest innen utløpet av fristen blant annet følge av at åpning av offentlig skifte medfører kostnader som må dekkes av dødsboet. (Se likevel rettsgebyrloven § 18 annet ledd, som sier at det bare betales halvt gebyr hvis et bo under offentlig skifte tilbakeleveres til loddeierne.) Se også § 5-1 annet ledd for en tilsvarende bestemmelse om tilbakelevering til uskifte.

Til § 6-3

Bestemmelsen gir en samlet regulering av skifteattestens innhold og rettsvirkninger. Dens innhold er i hovedsak i samsvar med gjeldende rett, men spørsmålene er i dag i liten grad lovregulert. Utvalget mener dette er en svakhet ved gjeldende rett, og at både hensynet til rettsklarhet og hensynet til publikums mulighet til å orientere seg i regelverket tilsier at det gis mer utførlige regler om disse spørsmålene.

Det fremgår av første ledd at skifteattesten skal opplyse om hvem som er loddeiere i boet. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, hvor skifteattesten bare skal gi opplysninger om de loddeierne som påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser. Endringene i reglene om gjeldsovertakelsen tilsier – sett i sammenheng med at reglene om skifteattestens legitimasjonsvirkninger foreslås videreført, jf. nedenfor – at alle loddeierne skal fremgå av attesten. Bestemmelsen må også ses i forbindelse med tredje ledd, som sier at skifteattest skal utstedes først når det er brakt på det rene hvem som er loddeiere i boet, jf. nærmere nedenfor om innholdet i dette kravet.

Annet ledd angir skifteattestens legitimasjonsvirkning. I dag fremgår ikke innholdet i loddeiernes legitimasjon av lovteksten, noe som skaper uklarhet om hvor langt legitimasjonen strekker og hvordan uenighet mellom loddeierne skal håndteres. Utkastet tar sikte på å avhjelpe disse uklarhetene. Bestemmelsens første punktum angir utgangspunktet om at skifteattesten gir loddeierne legitimasjon til å råde over avdødes eiendeler og forplikte boet. Denne legitimasjonen står likevel tilbake for gjenlevende ektefelles legitimasjon etter utk. § 5-4, noe utvalget antar det er unødvendig å si i lovteksten. Utover dette er ikke legitimasjonen begrenset på noen måte, utover hva som følger forutsetningsvis av andre lovbestemmelser. Praktisk viktig er det at legitimasjonen lar loddeierne dekke begravelsesomkostninger, pådra boet nødvendige kostnader forbundet med sikring og ivaretakelse av boets verdier, bruke boets eiendeler til å dekke utestående forpliktelser, mv. Legitimasjonen gir også rett til å avhende boets eiendeler, noe som må ses i sammenheng med hvem som er legitimert, jf. annet og tredje punktum . Enten er alle loddeiere legitimert, slik at slike beslutninger må treffes ved enighet, jf. annet punktum, eller så har noen lodd­eiere gått med på at legitimasjonsvirkningen skal være begrenset til en eller flere bestemte lodd­eiere, med den virkning at slike beslutninger kan treffes ved enighet mellom de som er legitimert, jf. tredje punktum. Det foreslås også at loddeierne kan utpeke en fullmektig, som ikke selv trenger å være loddeier. Det må også aksepteres at fullmektigens legitimasjon begrenses til nærmere avgrensede forhold, og at loddeierne selv beholder legitimasjonen for øvrige forhold. Avtalelovens regulering av fullmaktsforhold vil her komme til anvendelse, herunder om rettstilstanden hvis fullmektigen går ut over sin rett eller legitimasjon, og om tilbakekall av fullmakten. Hvis legitimasjonen er gitt til en fullmektig eller til enkelte loddeiere, kan vedkommende foreta disposisjoner uten først å innhente de øvrige loddeiernes samtykke, det vil si at kravet til enighet i annet punktum ikke gjelder.

For øvrig vises til merknadene til § 7-1, som gir nærmere regler om forholdet mellom loddeierne. Utvalget legger for øvrig også til grunn at en fullmektig kan utpekes uten medvirkning fra ukjente eller passive arvinger, jf. det som sies om dette i relasjon til § 7-1 annet ledd annet punktum.

Etter tredje ledd skal skifteattesten utstedes når det er brakt på det rene hvem som er lodd­eiere i boet. Dette må ses i sammenheng med § 2-2 første ledd, som gir regler om rettens plikt til å finne frem til slektsarvinger etter avdøde. Det vises til merknadene til denne, idet § 6-5 tredje ledd i seg selv ikke gir retten eller loddeierne ytterligere forpliktelser til å bringe på det rene hvem som er loddeiere i boet.

Det oppstår visse vansker i de tilfellene hvor det etter utstedelse av skifteattesten viser seg at det er flere loddeiere i boet. Formelt sett vil skifteattesten likevel gi uttrykk for hvem som er legitimert til å råde over boets eiendeler, men tingretten bør – hvis den blir kjent med forholdet – utstede en ny, fullstendig skifteattest hvor alle lodd­eierne fremgår og kreve tilbake den som først er utstedt.

Som utgangspunkt kreves det i tillegg at 60-dagersfristen i § 6-2 er utløpt, og bestemmelsen viderefører dermed prinsippet i skifteloven § 82 annet ledd. Ved endringene i reglene om gjeldsovertakelsen vil ikke en slik regel ha like stor betydning som etter gjeldende rett, men den bidrar fortsatt til å sikre klarhet om hvem som er loddeiere og om det er enighet blant loddeierne om å skifte privat. Hvis det er enighet blant loddeierne (underforstått: etter at det er brakt på det rene hvem som er loddeiere i boet), kan skifteattesten likevel utstedes tidligere. I slike tilfeller er ikke hensynene som ellers tilsier at man skal vente til utløpet av 60-dagersfristen like relevant.

Fjerde ledd må ses i sammenheng med § 3-9. Det bestemmes her at dersom en loddeier er umyndig, skal også vergen føres opp på skifteattesten – «også» vil her si både den umyndige lodd­eieren og vergen. Dette har sammenheng med at en mindreårig over en viss alder også har visse rettigheter etter vergemålsloven og barneloven. Den umyndige loddeierens kompetanse til å være legitimert etter skifteattesten vil følge av de alminnelige reglene om mindreåriges adgang til å binde seg ved rettshandler.

Avslutningsvis nevnes at utvalget er kjent med at det er reist spørsmål ved om banker, forsikringsselskaper og andre med et regelmessig og legitimt behov for det, skal få elektronisk tilgang til skifteattester gjennom domstolene, og at et arbeid pågår i regi av Advokatforeningen med sikte på å utrede disse spørsmålene. Slik elektronisk tilgang reiser blant annet visse personvernspørsmål. Arbeidet er på et tidlig stadium, og det har derfor ikke vært mulig for utvalget å utforme et regelverk på bakgrunn av gruppens arbeid. Utvalget støtter imidlertid at det bør innføres en ordning med elektronisk tilgang til skifteattestene, og anbefaler at det arbeides videre med spørsmålet.

Til § 6-4

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 80. Den representerer et unntak fra de alminnelige reglene om skifteattest, ved at ordinær skifteattest ikke skal utstedes i de dødsboene som omfattes av bestemmelsen.

Første ledd viderefører § 80 første ledd uten vesentlige endringer. Det foreslås i første punktum at bestemmelsens anvendelsesområde fortsatt knyttes til at det er lite eller ingenting å skifte etter at begravelsesutgiftene er dekket, men det foreslås at angivelsen av det overskytende beløpet endres til «ubetydelig». Det tas imidlertid ikke sikte på noen realitetsendring i forhold til skiftelovens uttrykk «intet eller bare et minimalt beløp». Det foreslås ingen endringer (utover de språklige) i at subjektet i bestemmelsen skal være den som har sørget for begravelsen eller en som har stått avdøde nær. Mer betydningsfull er endringen som tilsier at boets midler ikke lenger skal «overlates» vedkommende, men at retten i stedet skal gi vedkommende fullmakt til å disponere over midlene. Bakgrunnen for endringen er at ordlyden i § 80 etterlater tvil om hvorvidt fullmektigen selv skal beholde midlene eller om han eller hun skal sørge for fordeling av arven mellom avdødes arvinger. Den foreslåtte ordlyden tar sikte på å få klarere frem at den som får fullmakten skal fordele arven blant de som har krav på arv etter lov eller testament. Bestemmelsens annet punktum viderefører så § 80 første ledd annet punktum uten andre endringer enn de som er nødvendige som en følge av endringene i reglene om gjeldsovertakelse. Bestemmelsen tilsier at den som får fullmakt til å disponere over midlene, har ansvaret for å dekke avdødes og boets forpliktelser så langt midlene strekker til. Bestemmelsen er dermed for så vidt unødvendig ved siden av de alminnelige reglene om dekning av boets og avdødes forpliktelser i kapittel 3.

Annet ledd viderefører § 80 annet ledd uten realitetsendringer.

Til § 6-5

Bestemmelsen gir en samlet regulering av reglene om testamentsfullbyrdere. Skifte ved testamentsfullbyrdere er omtalt i punkt 11.4. I dag er enkelte slike regler gitt i skifteloven § 87 a, som ble gitt ved lov 2. desember 1994 nr. 63, se Ot.prp. nr. 81 (1993-94) s. 8-9 for merknader til bestemmelsen.

Første ledd gir – riktignok bare underforstått – utgangspunktet om at det kan bestemmes i testament at boet skal skiftes ved testamentsfullbyrder, jf. skifteloven § 87 a første ledd. Det tas ikke sikte på realitetsendringer i forhold til denne, selv om det ikke foreslås sagt uttrykkelig at det må utpekes en bestemt, navngitt person. Første punktum bestemmer at i de tilfellene hvor det er utpekt en testamentsfullbyrder, skal skifteattesten utstedes til denne. I denne forstand blir bestemmelsen et unntak fra § 6-3. Det ligger som en naturlig forutsetning i testamentsfullbyrderoppdraget at vedkommende bør ha de nødvendige fullmakter under bobehandlingen, og den foreslåtte bestemmelsen legger til rette for dette ved at testamentsfullbyrderen da vil være legitimert etter de alminnelige reglene om skifteattestens virkninger. Testamentsfullbyrderens nærmere kompetanse vil imidlertid bero på testamentets nærmere innhold, og dette er søkt regulert i annet punktum . Det fremgår her at testamentsfullbyrderen skal fungere som fullmektig (jf. § 6-3 annet ledd) med mindre testamentet gir øvrige bestemmelser. Dette vil si at testamentsfullbyrderen ikke behøver innhente loddeiernes samtykke til disposisjoner. Regelen er dermed den samme som etter skifteloven § 87 a, og den er nødvendig for å sikre at testamentsfullbyrderen faktisk har mulighet til å utføre oppdraget. Hvis testamentsfullbyrderen var avhengig av loddeiernes enighet, ville enhver loddeier ha muligheten til å forhindre utførelsen av oppdraget, det vil si at utpekingen av testamentsfullbyrder i realiteten ville vært innholdsløs.

Annet ledd viderefører skifteloven § 87 a første ledd siste punktum uten realitetsendringer. Poenget i bestemmelsen er at gjenlevende ektefelle og avdødes livsarvinger kan skifte boet privat uten å ta hensyn til at det er oppnevnt testamentsfullbyrder.

Tredje ledd regulerer forholdet mellom en testamentarisk bestemmelse om testamentsfullbyrder og adgangen til å begjære offentlig skifte, idet det fastslås at utpeking av en testamentsfullbyrder ikke er til hinder for at det begjæres offentlig skifte av en som er berettiget til dette, jf. første punktum. Dette har sammenheng med at adgangen til å begjære offentlig skifte ikke kan fratas loddeierne ved testament; avdøde kan i testament påby offentlig skifte, jf. § 8-2, men han eller hun kan ikke påby privat skifte. Da følger det naturlig at heller ikke andre enn loddeierne kan fratas denne adgangen. Annet punktum viderefører skifteloven § 87 a for så vidt denne bestemmer at testamentsfullbyrderen skal oppnevnes som bobestyrer ved et offentlig skifte. Det innføres imidlertid en unntaksadgang i de tilfellene hvor særlige grunner tilsier at en annen bobestyrer bør oppnevnes. Det kan være tilfelle eksempelvis hvis det er utpekt en bobestyrer som ikke klarer å skaffe ansvarsforsikring eller på annen måte stille sikkerhet etter § 10-2, eller hvis retten finner at vedkommende er uegnet som bobestyrer. Det er ikke i seg selv tilstrekkelig at testamentsfullbyrderen ikke står på domstolens liste over bobestyrere.

Fjerde ledd inneholder to separate bestemmelser, som har til felles at retten kan gripe inn overfor den utpekte testamentsfullbyrderen. Første punktum gjelder oppnevning av en annen testamentsfullbyrder enn den som er nevnt i testamentet. Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven, men det må antas at slik oppnevning forekommer i praksis også etter gjeldende rett. Det forekommer at en utpekt testamentsfullbyrder dør før testator uten at testamentet endres, eller at vedkommende på grunn av alder eller sykdom ikke er i stand til å utføre oppgavene. I så fall må retten kunne oppnevne en ny testamentsfullbyrder allerede før skiftebehandlingen tar til. Det kan også forekomme at en testamentsfullbyrder underveis i skiftebehandlingen viser seg å være ute av stand eller uinteressert i å gjennomføre skiftet, og også da vil ny oppnevning fra rettens side være aktuelt.

Kravet er at oppnevning av ny testamentsfullbyrder fremstår som «nødvendig» for en «forsvarlig gjennomføring» av skiftet. Denne vurderingen må foretas av retten, men det må legges til grunn at bestemmelsen skal være en snever unntaksregel. Det er for eksempel ikke tilstrekkelig at noen av loddeierne er uenige med testamentsfullbyrderen i avgjørelser som treffes. Som et utgangspunkt må det forutsettes at det er risiko for forringelse av boets verdier, at noen av interessentene i boet ikke får det de har krav på, eller at bobehandlingen blir vesentlig forsinket.

Dette følges opp av annet punktum , som viderefører skifteloven § 87 a annet ledd uten realitetsendringer. Forskjellen mellom første og annet punktum er at det etter annet punktum ikke skal foretas oppnevning av ny testamentsfullbyrder, men at den utpekte testamentsfullbyrderen skal fratas vervet. Inngangsvilkårene for bestemmelsene er like.

Ved anvendelse av fjerde ledd må det generelt tas hensyn til hva en tolkning av testamentet tilsier. Hvis testamentsfullbyrderoppgaven er nært knyttet til en bestemt person (for eksempel «min gode venn gjennom mange år, Peder Ås«), vil det normalt ikke være i samsvar med testators mening å oppnevne en ny fullbyrder selv om den utpekte fullbyrderen ikke kan utføre vervet. Hvis det sentrale derimot er selve testamentsfullbyrderfunksjonen, mens personen har vært mer tilfeldig bestemt av forholdene på tidspunktet for opprettelsen av testamentet (for eksempel «familiens advokat Lars Holm«), kan det ofte være naturlig å oppnevne en ny testamentsfullbyrder.

Utvalget lar noen slike tolkningsspørsmål stå ubesvart i lovteksten. Eksempelvis vil en tolkning av testamentet være avgjørende hvis det er uklart om utpekingen av testamentsfullbyrder knytter seg til en funksjon eller til en person – for eksempel «Lillevik kommunes overformynder, Marte Kirkerud», hvor det kan spørres om det er den til enhver tid sittende overformynder eller Kirkerud personlig som er utpekt. Videre sier bestemmelsen ingenting om oppnevnelse av ny testamentsfullbyrder hvor dette ikke er nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av skiftet, men hvor utviklingen etter utpekingen av testamentsfullbyrderen tilsier at testator ønsket en ny fullbyrder – for eksempel hvis utpekingen av «min kjære svigerdatter Petra» fremstår som underlig etter at svigerdatteren senere har blitt skilt fra testatorens sønn. Også her må en tolkning av testamentet være avgjørende, og det er ikke hensiktsmessig å forsøke å lovregulere slike spørsmål.

Til § 6-6

Bestemmelsen regulerer testamentsfullbyrderens kompetanse, og må ses i sammenheng med § 6-5 første ledd. Utgangspunktet vil være at kompetansen utledes fra testamentet. Testamentet kan gi testamentsfullbyrderen både et snevrere og et videre kompetansegrunnlag enn lovens fravikelige bestemmelser, og det er testamentets bestemmelser som vil være avgjørende. Det må imidlertid antas at testamentet i de fleste tilfellene ikke sier noe om dette, men nøyer seg med å utpeke en fullbyrder. I så fall følger det av § 6-6 at testamentsfullbyrderen skal ha samme kompetanse som hva en bobestyrer har under et offentlig skifte. Bestemmelsene om bobestyrere i kapittel 10 vil dermed gjelde tilsvarende så langt de passer.

Det minnes her for ordens skyld om at en testamentsfullbyrder kan oppnevnes som bobestyrer hvis det begjæres offentlig skifte, jf. § 6-5 tredje ledd. I så fall vil reglene i kapittel 10 gjelde fullt ut på vanlig måte, da må testamentariske bestemmelser om testamentsfullbyrderens kompetanse vike for lovens regler.

Til kapittel 7

Kapitlet gir regler om gjennomføringen av et privat skifte. I gjeldende rett er dette i svært liten grad lovregulert, idet loddeiernes avtalefrihet er det førende prinsippet i bobehandlingen. I tillegg må loddeierne overholde ufravikelig lovgivning i andre lover, men dette er ikke er tema for dødsboskifteloven. Avtalefriheten foreslås videreført, men det foreslås likevel gitt noen uttrykkelig regler om skiftet (§ 7-1). § 7–2 gir regler om varsling av legatarer og andre som har rettigheter i boet, mens § 7-3 gjelder behandlingen av tvister under skiftet. Utvalget har vurdert om det bør gis andre regler om saksbehandlingen under et privat skifte, men har kommet til at det ikke er behov for dette.

Til § 7-1

Bestemmelsen angår forholdet mellom loddeierne under et privat skifte, og gir dermed de nødvendige reglene om gjennomføringen av skiftet. Bestemmelsen er i hovedsak i samsvar med hva som legges til grunn som gjeldende rett, men det foreslås presiseringer på praktisk viktige områder.

Første ledd fastslår hovedprinsippet om at det er loddeierne som forestår det private skiftet. Dette prinsippet er selve kjernen i det private skiftet, og utvalget mener det er grunn til å la det komme klart til uttrykk i lovteksten. Bestemmelsen markerer dermed forskjellen fra et offentlig skifte. Bestemmelsen må imidlertid leses med et forbehold for de tilfellene hvor det er utpekt en testamentsfullbyrder; i så fall vil det i praksis være denne som forestår skiftebehandlingen. Dette fremkommer etter utvalgets syn tilstrekkelig klart av bestemmelsen sett i sammenheng med §§ 6-5 og 6-6, slik at det ikke er nødvendig å si det her.

Annet ledd oppstiller hovedregelen om forholdet mellom loddeierne under skiftet. Etter gjeldende rett kan det være usikkert i hvilken utstrekning en enkelt loddeier eller et flertall blant loddeierne kan treffe avgjørelser som øvrige loddeiere ikke er enige i, og bestemmelsen tar sikte på å løse denne uklarheten ved å slå fast at det kreves enstemmighet blant loddeierne for å treffe avgjørelser under skiftet. Dette gjelder alle avgjørelser, med de unntak som følger av tredje ledd. Typiske eksempler på avgjørelser som krever enstemmighet kan være salg av eiendeler, dekning av krav fra tredjemann, innløsning av verdipapirer, mv.

I praksis kan dette gjøre gjennomføringen av skiftet tungvint, særlig hvor det er mange lodd­eiere. Dette avhjelpes av at bestemmelsen fast­slår at enstemmighet ikke er nødvendig der lodd­eierne har oppnevnt en fullmektig etter § 6-3. For ordens skyld understrekes det at annet ledd selvsagt ikke er til hinder for at en loddeier foretar vanlige disposisjoner om forvaltningen av boet uten uttrykkelig fullmakt hvis loddeierne ikke protesterer mot dette, noe som vil være den faktiske virkeligheten i svært mange skifter. For å unngå rettslig tvil ved senere uenighet, må det likevel oppfordres sterkt til å gi klare fullmakter under skiftebehandlingen.

En annen praktisk vanskelighet oppstår i enkelte skifter ved at enkelte loddeiere enten ikke er kjent, eller at de ikke foretar seg noe aktivt under skiftebehandlingen, og at de heller ikke svarer på henvendelser eller på annen måte legger til rette for at de øvrige loddeierne kan forestå gjennomføringen. Selv om slik passivitet kan anses som stilltiende aksept av de øvrige loddeiernes disposisjoner, kan det oppstå vansker hvis en passiv loddeier senere protesterer mot en foretatt disposisjon. Denne problemstillingen er kanskje enda mer aktuell for en ukjent loddeier, som først senere blir kjent med skiftebehandlingen og de foretatte disposisjonene. Bestemmelsens annet punktum tar sikte på å løse disse utfordringene, ved å si at enstemmighet blant de øvrige loddeierne er tilstrekkelig hvis noen loddeiere er ukjente eller passive. For de ukjente loddeierne oppstår det her ingen særlig avgrensningstvil, jf. §§ 2-2 og 6-3. For de passive loddeierne oppstår det imidlertid et spørsmål om hva som skal til for å si at bestemmelsen kommer til anvendelse. Det foreslås ikke å regulere dette uttrykkelig i lovteksten, da det er vanskelig å utforme en hensiktsmessig og treffende regulering av dette. Det må imidlertid kreves at de øvrige loddeierne foretar seg det som er rimelig å forvente for å komme i kontakt med vedkommende. Ett ubesvart telefonanrop er ikke tilstrekkelig, neppe heller ett ubesvart brev eller en ubesvart e-post. Gjentatte telefonanrop over flere dager kan derimot være tilstrekkelig; det samme kan ubesvarte purringer pr. e-post eller brev. Det må her tas hensyn til omstendighetene rundt passiviteten, blant annet mulige årsaker til at loddeieren ikke svarer, og til hvilken disposisjon det er tale om. Det bør stilles svakere krav til passiviteten hvis det er tale om disposisjoner som ikke kan eller bør vente, eller hvis det er tale om relativt ubetydelige disposisjoner. Kravene kan derimot skjerpes hvis det er tale om betydelige disposisjoner, disposisjoner som ikke haster, eller disposisjoner som i særlig grad berører den passive loddeieren.

Tredje ledd gir et praktisk viktig unntak fra annet ledd. Det bestemmes her at en enkelt lodd­eier med bindende virkning for de øvrige loddeierne kan foreta nødvendige tiltak for å verne verdier som tilhører boet. Dette kan være fysiske tiltak, eksempelvis utbedring av lekkasjer, vedlikehold av elektriske anlegg, flomsikring mv., men også inngåelse og fornyelse av relevante avtaler, eksempelvis forsikringer, vakthold mv. Det er her tale om tiltak som kommer boet til gode, og det er derfor grunn til å ha en nokså romslig vurdering av hvilke tiltak som omfattes av bestillingen. Det må likevel forutsettes at kostnadene ved tiltaket står i et rimelig forhold til de verdiene som søkes vernet, siden kostnadene vil bli belastet boet. Hvis en loddeier er i tvil om hvorvidt et tiltak er omfattet av bestemmelsen, er det god grunn til å innhente andre loddeieres samtykke etter annet ledd.

Til § 7-2

Bestemmelsen viderefører prinsippet i skifteloven § 82 tredje ledd, men lovteksten er betydelig endret. Forslaget må ses i sammenheng med at privatskiftende arvinger ikke har noen plikt til å utarbeide en formell utlodning. Det fremgår at loddeierne skal underrette legatarer og andre som har rettigheter i boet (først og fremst kreditorene) om hva de skal motta under skiftet. Bestemmelsen gjelder både varsling tidlig i skiftebehandlingen, typisk av legatarer som er tilgodesett i testament, men bestemmelsen innebærer også at boets interessenter skal varsles om utfallet av skiftebehandlingen. Legatarer skal for øvrig som utgangspunkt varsles av tingretten etter § 2-2, og nytt varsel er ikke nødvendig hvis det skjer utdeling til legataren i samsvar med det varslet som ble gitt.

Til § 7-3

Bestemmelsen regulerer visse forhold ved tvister under et privat skifte, og er generelt beskrevet i kapittel 16. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen i all hovedsak er i samsvar med gjeldende rett, men gjeldende rett er til dels uklar om de spørsmålene som behandles.

Første ledd gir regler om partsforholdene i en tvist. Det fremgår av første punktum at et dødsbo ikke har partsevne ved et privat skifte, jf. punkt 16.5.3.2. Dette fremgår forutsetningsvis av tvisteloven § 2-1 første ledd bokstav e, hvor det heter at dødsboer under offentlig skifte har partsevne. Det synes likevel hensiktsmessig å gjenta dette sentrale utgangspunktet her. Bestemmelsen følges opp av annet punktum , som sier at det er den eller de loddeierne som bestrider et krav eller ønsker å reise sak om et krav, som er parter i en tvist. Dette gjelder både ved tvister mellom loddeierne og ved tvister med tredjepersoner, herunder legatarer, kreditorer mv. Man unngår på denne måten ikke det gratispassasjerproblemet som oppstår ved at en loddeier ikke vil ha noe å tjene, men en del å tape, på å delta i en tvist, men dette problemet er vanskelig eller umulig å unngå uten å gi regler som har mer vidtrekkende negative sidevirkninger.

Som beskrevet i punkt 16.5, har partsspørsmålet i tvister særlig betydning i to relasjoner: Saksomkostningsspørsmålet og rettskraft/tvangskraft. Disse spørsmålene reguleres av tredje og fjerde ledd.

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om tvister under et privat skifte skal behandles etter skifteprosessuelle regler på samme måte som skiftetvister under et offentlig skifte, og bestemmelsens annet ledd gir uttrykk for utvalgets standpunkt til dette ved at det fremgår at tvister under skiftet kan løses etter skifteprosessuelle regler, det vil si de særlige saksbehandlingsreglene i utk. kapittel 12. Om dette i ethvert henseende er en god løsning, kan imidlertid diskuteres. Tvister ved et dødsboskifte er mangeartede, og de involverer gjerne både loddeiere og tredjepersoner. Slike tvister vil gjerne omfatte spørsmål som skifteprosessen ikke er spesielt utviklet for å håndtere – eksempelvis knyttet til gyldigheten av et testament, eksistensen av en fordring, foreldelse mv. Den alminnelige sivilprosessen vil ordinært være bedre egnet til å håndtere slike tvister. Alt dette er imidlertid spørsmål som også oppstår under et offentlig skifte, og som der løses etter skifteprosessuelle regler. Det synes derfor ikke å være grunn til å frykte at vanskene med slike tvister vil bli større under et privat skifte. De privatskiftende arvingene vil på denne måten ha et fleksibelt alternativ til åpning av fullt offentlig skifte eller til å reise ordinært søksmål, og det synes å være god grunn til å tillate arvingene denne fleksibiliteten.

Utvalget foreslår likevel å gjøre unntak fra dette der hvor en av partene i tvisten – uansett om dette er en loddeier eller en tredjeperson som er part – begjærer saken løst etter tvistelovens alminnelige regler. Det er tilstrekkelig at én part begjærer dette. En loddeier som ikke er part i tvisten, jf. første ledd, kan ikke begjære dette.

Tredje ledd gir regler om saksomkostningsspørsmålet, som vil gjelde i tillegg til de alminnelige reglene om dette i tvisteloven. Utvalgets forslag angår isolert sett bare et begrenset spørsmål, nemlig når en tvist går i boets favør mens loddeierne selv må dekke egne saksomkostninger. I et slikt tilfelle bør saksomkostningene bæres av boet som et ordinært massekrav. Bestemmelsen må imidlertid forstås slik at den indirekte gir løsningen for saksomkostningsspørsmålet også i andre relasjoner. Hvis en avgjørelse går i boets disfavør, må den eller de loddeierne som har vært part i saken bære saksomkostningene. Dette gjelder både egne saksomkostninger og eventuelt motpartens saksomkostninger hvis loddeierne pålegges å dekke disse. Hvis en avgjørelse går i boets favør og loddeierne tilkjennes erstatning for sine saksomkostninger, er saksomkostningsspørsmålet ikke relevant.

Fjerde ledd gir regler om rettskraft og tvangskraft som går noe videre enn tvistelovens alminnelige regler. Bakgrunnen er at hvis det treffes avgjørelse i en tvist som har betydning for bobehandlingen, må avgjørelsen legges til grunn for bobehandlingen uansett hvem som har vært parter i tvisten. Det vil skape umulige situasjoner hvis det skal kunne reises stadig nye tvister om samme tvistegjenstand avhengig av hvem som var part i den første tvisten. Det foreslås derfor at en rettskraftig avgjørelse skal gjelder for og mot alle som har interesser i boet. Begrepet «for og mot alle» er hentet fra barneloven § 27, som gir regler om utvidet rettskraft i farskapssaker. Begrepet «alle som har interesser i boet» er valgt for å fange opp både loddeiere, legatarer og kreditorer, siden hensynene som tilsier utvidet rettskraft gjør seg gjeldende for alle disse. Et eksempel kan være at en legatar påvirkes hvis legatet reduseres på grunn av en avgjørelse hvor en gjeldspost godtas. Hvis en eller flere av loddeierne har bestridt gjeldsposten og det har kommet til tvist, vil det være uholdbart om legataren senere skulle møte avgjørelsen med å si at den ikke er bindende overfor ham.

For tvangskraften er det ikke nødvendig å gå like langt. Det antas tilstrekkelig at en avgjørelse er tvangskraftig overfor loddeierne, og dette foreslås sagt uttrykkelig i lovteksten. Tvangskraften vil imidlertid gjelde overfor alle loddeierne, det vil si også loddeiere som ikke har vært part i saken. Slik sett kan man tale også om utvidet tvangskraft.

Til kapittel 8

Kapitlet gir regler om åpning av offentlig skifte. Det erstatter eller viderefører bestemmelser fra skifteloven kapittel 13, men inneholder også nye bestemmelser som ikke har noen parallell i skifteloven. Det gis først en bestemmelse om hvem som kan begjære offentlig skifte (§ 8-1), før det fastslås at offentlig skifte også skal åpnes der det er bestemt i avdødes testament (§ 8-2). Det gis også en bestemmelse om når tingretten kan eller skal åpne offentlig skifte av eget tiltak (§ 8-3). I § 8-4 gis det en regulering av hvordan man skal håndtere tvister om hvorvidt vilkårene for åpning av offentlig skifte er til stede. Deretter gis det regler av ulik karakter: I § 8-5 gis det en bestemmelse om forberedende rettsmøter før åpning av offentlig skifte, § 8-6 fastslår når retten til å begjære offentlig skifte faller bort, § 8-7 gir regler om sikkerhetsstillelse for skifteomkostningene, og § 8-8 gir regler om registrering av boets eiendeler og gjeld.

Til § 8-1

Bestemmelsen angir hvem som kan begjære åpning av offentlig skifte. Den erstatter – med visse endringer – skifteloven § 84.

Bokstav a) sier at en loddeier kan begjære offentlig skifte. Dette omfatter også en legatar som er gitt loddeierposisjon etter § 1-6.

Bokstav b) gjelder den som en loddeier har overdratt sin arvelodd til. Dette er en videreføring av skifteloven § 84 første ledd, jf. § 60 annet ledd første alternativ. Overdragelsen innebærer imidlertid ikke at erververen får en loddeiers rettig­heter. Dette har lenge vært sikker rett, og ble også slått fast i Rt. 2003 s. 885.

Bokstav c) gjelder en kreditor som har tatt utlegg i en loddeiers krav på lodd i boet. Dette er en videreføring av skifteloven § 84 første ledd, jf. § 60 annet ledd tredje alternativ.

Avdødes kreditorer er på sin side vernet av bokstav d) , som gir en kreditor som sannsynliggjør at boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke avdødes forpliktelser, kompetanse til å begjære offentlig skifte, såfremt avdødes arvinger ikke stiller sikkerhet for kreditorenes krav. Alternativet er nytt i forhold til gjeldende rett, og må leses i sammenheng med reglene om insolvente dødsboer. Formålet er å gjøre det utvilsomt at en kreditor har adgang til å begjære offentlig skifte av et insolvent dødsbo, uavhengig av arvingenes forhold, det vil blant annet si uavhengig av om arvingene følger reglene om insolvensbehandling eller ikke. Kravet om at kreditor må «sannsynliggjøre» insolvensen, må også leses i sammenheng med den plikten arvingene har etter utk. § 11-1 til å anvende insolvensreglene for et insolvent dødsbo; arvingene kan meget vel ha en slik plikt uten at kreditoren – ut fra sin mer begrensede oversikt over boets økonomiske forhold – klarer å sannsynliggjøre insolvensen. De særlige hensynene som gjør seg gjeldende i insolvente dødsboer tilsier også at tingretten ikke utelukkende bør legge til grunn alminnelige bevisbyrdeprinsipper i vurderingen her. Tingretten bør selv foreta en viss vurdering av boets solvens hvis offentlig skifte begjæres etter dette alternativet, og ikke begrense seg til å vurdere de opplysningene kreditoren klarer å bringe frem.

En kreditor kan ikke begjære offentlig skifte etter dette alternativet hvis arvingene stiller sikkerhet for kravet. Dette alternativet vil ha begrenset betydning, men utvalget finner det likevel riktig å ta det med. Utvalgets forslag om begrensninger i arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser tilsier at arvingene ikke vil ha noen fordel av å stille personlig sikkerhet for et krav det ikke er dekning for i boets midler. Slik sikkerhetsstillelse vil i så fall måtte skyldes ikke-økonomiske grunner, eksempelvis at arvingene av moralske eller andre grunner ønsker å gjøre opp for avdødes forpliktelser eller at de av personlige grunner ønsker å unngå et offentlig skifte. Det pekes for øvrig på at arvingenes plikt i et insolvent dødsbo til å behandle alle kreditorer likt ikke er til hinder for at arvingene benytter egne midler til å gi noen kreditorer full dekning.

Bokstav e) gjelder en loddeiers konkursbo, og er en videreføring av § 84 første ledd, jf. § 60 annet ledd annet alternativ.

Bokstav f) gjelder loddeiere som er umyndig eller som har oppnevnt hjelpeverge, og bestemmer at overformynderiet eller vergen kan begjære offentlig skifte på en slik loddeiers vegne. Dette er en videreføring av skifteloven § 84 annet ledd, som dog bare omhandler umyndige loddeiere. Utvidelsen skyldes at det er nødvendig også å omfatte loddeiere med hjelpeverge. I slike tilfeller vil hjelpevergens rett til å begjære offentlig skifte være betinget av at dette er omfattet av hjelpevergens mandat, men dette finner utvalget så selvsagt at det ikke grunn til å la det fremgå direkte av lovteksten.

Det vises for øvrig også til utk. § 8-6 første ledd, som viderefører skiftelovens bestemmelse når det gjelder adgangen til å begjære offentlig skifte etter at et privat skifte er avsluttet.

Bokstav g) gjelder en legatar som er tilsagt en vesentlig del av boets midler eller flere legatarer som samlet representerer en slik del. Dette er en videreføring av skifteloven § 84 tredje ledd, med den endringen at kompetansen også tilfaller legatarer som samlet har en vesentlig interesse i boet. Det er tvilsomt om gjeldende rett åpner for slik kumulasjon. Det vises for øvrig til § 1-6, som åpner for at en legatar som har en vesentlig interesse i boet kan gis loddeierposisjon. Bestemmelsen her har selvstendig betydning ved siden av denne i to relasjoner: For det første ved at det åpnes for at en legatar kan begjære offentlig skifte hvis legataren enten ikke har begjært loddeierposisjon eller ikke har fått innvilget dette, og for det annet i kumulasjonstilfellene – § 1-6 gjelder bare individuelle legatarer.

Avgrensningen av hva som menes med en vesentlig del, forutsettes å være tilsvarende som etter § 1-6, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Bokstav h) gjelder en legatar som ikke innen ett år etter dødsfallet har mottatt det han eller hun har krav på. En slik legatar kan begjære offentlig skifte med mindre det ikke kan bebreides loddeierne at vedkommende ikke har fått mottatt sin arv. Regelen er en videreføring av skifteloven § 84 fjerde ledd.

Bokstav i) er en videreføring av skifteloven § 84 siste ledd, idet det bestemmes at den som har et krav mot avdøde kan begjære offentlig skifte dersom skifteattest ikke er utstedt innen den frist som er satt etter § 6-2. Dette innebærer at tidspunktet for når offentlig skifte kan begjæres blir påvirket av om tingretten setter en kortere eller lengre frist enn 60 dager for utstedelse av skifteattest. Hvis ingen slik frist settes, er det den alminnelige 60-dagersfristen som angir skjæringspunktet.

Bokstav j) viderefører, med visse endringer, skifteloven § 84 femte ledd. Det bestemmes her at offentlig skifte kan begjæres av den som har et krav mot avdøde, dersom sannsynligheten for å få dekning vesentlig forringes som følge av arvingenes forhold. Kravet om «vesentlig» forringelse videreføres uendret fra gjeldende rett.

I forhold til gjeldende rett oppheves tidsfristen for når slik begjæring kan fremsettes. Etter skifteloven § 84 er fristen seks måneder, men utvalget kan ikke se at det er godt begrunnet å ha en kortere frist for begjæring av offentlig skifte i disse tilfellene enn ellers. Forslaget innebærer at den alminnelige treårsfristen for begjæring om offentlig skifte, jf. § 8-6 annet ledd, vil gjelde også for disse tilfellene. Dette forslaget inngår også som et ledd i å styrke kreditorenes posisjon når arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser endres.

Til § 8-2

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 87 med visse endringer. I første punktum videreføres regelen om at boet skal skiftes offentlig hvis dette er bestemt i arvelaterens testament. Tingretten skal i slike tilfeller åpne offentlig skifte av eget tiltak. Bestemmelsen skal forstås motsetningsvis – det vil si at testator ikke kan forby offentlig skifte, jf. også merknadene til § 6-5 tredje ledd.

Utvalget foreslår her å sløyfe angivelsen av at testamentet må være gyldig, siden dette må anses som overflødig idet det følger entydig av arve­lovens alminnelige regler om testamenter. Det foreslås også å sløyfe alternativet i § 87 om offentlig skifte hvis det er bestemt i testament at arv skal behandles som umyndiges midler. Så vidt utvalget kjenner til er dette en bestemmelse som er svært lite benyttet i praksis, og det synes ikke å være tilstrekkelige grunner til å videreføre den. Det må legges til grunn at overformynderiets kompetanse til å begjære offentlig skifte etter § 8-1 annet ledd bokstav f kommer til anvendelse i de tilfellene § 87 rammer. Det antas da forsvarlig å la det være opp til overformynderiets skjønn om offentlig skifte skal begjæres fremfor å pålegge tingretten en plikt til å åpne offentlig skifte av eget tiltak.

Bestemmelsens annet punktum er nytt i forhold til skiftelovens ordlyd, men antas likevel å være i samsvar med gjeldende rett. Det fastslås her at en testamentarisk bestemmelse om offentlig skifte er bindende også for livsarvinger og gjenlevende ektefelle, det vil si at den er gyldig også hva angår pliktdelsarv eller hvor avdøde etterlater seg ektefelle og det er et felleseie som skal skiftes. Dette vil nok følge allerede av første punktum, men for å unngå tolkningstvil finner utvalget det hensiktsmessig å si det uttrykkelig i lovteksten. Dette skyldes blant annet at det i § 6-5 annet ledd er bestemt at en testamentarisk bestemmelse om testamentsfullbyrder ikke er bindende for arvelaterens livsarvinger eller gjenlevende ektefelle, og en lovregulering bidrar til å forhindre at det trekkes analogier herfra. Det kan videre være uklart om et krav om offentlig skifte ellers ville være i strid med arveloven § 29 annet ledd som er til hinder for at arvelateren råder over pliktdelsarven ved testament, og bestemmelsen klargjør at en slik testamentarisk bestemmelse ikke er i strid med dette forbudet.

Avslutningsvis nevnes at hvis boet skiftes offentlig etter § 8-2, vil det normalt ikke være påkrevet med forberedende rettsmøte. Dette fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten, men kan innfortolkes i ordlyden i § 8-5 som sier at det «kan» innkalles til forberedende rettsmøte. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 8-3

Bestemmelsen gir uttrykk for i hvilke tilfeller ting­retten kan åpne offentlig skifte av eget tiltak utover de tilfeller som er regulert i § 8-2. Første punktum erstatter skifteloven § 83, mens annet og tredje punktum er nye. Annet ledd er nytt.

Etter første punktum skal tingretten åpne offentlig skifte hvis 60-dagersfristen for å begjære skifte eller uskifte er utløpt. En forskjell fra gjeldende rett er å finne i at utvalget foreslår å sløyfe begrensningen i skifteloven § 83 om at offentlig skifte «som hovedregel» skal åpnes. Dette skyldes dels at skiftelovens konstruksjon er lite veiledende, blant annet med hensyn til hvilke momenter som skal spille inn ved tingrettens vurdering, og dels at hensynet til å unngå uavklarte boer tilsier at plikten bør være absolutt. Realiteten er imidlertid mye av den samme, all den tid tingretten har kompetanse til å forlenge fristen for å overta boet til privat skifte eller uskifte. Det kreves likevel at dette gjøres for at tingretten skal gå klar av plikten til å åpne offentlig skifte.

En annen endring i forhold til gjeldende rett gjøres ved at det kreves at det er «utvilsomt» at boets midler dekker skifteomkostningene, i stedet for skiftelovens angivelse av at dette må «antas». Dette bidrar til å sikre et klart skjæringspunkt mellom første og annet punktum, men innføringen av regelen i annet punktum innebærer at tingretten ikke behøver gjøre noen inngående vurdering av boets midler.

Henvisningen til dekning av begravelsesomkostninger foreslås videreført, selv om dette strengt tatt er overflødig siden det fremgår av utk. § 3-4 at begravelsesomkostningene uansett skal dekkes før skifteomkostningene.

Annet punktum angår de såkalte «flytende boer», og er beskrevet i punkt 9.4. Bestemmelsen tar sikte på å avhjelpe et praktisk viktig problem etter gjeldende rett, vedrørende de dødsboene hvor midlene ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene (slik at offentlig skifte ikke kan åpnes av tingretten av eget tiltak, jf. § 83), hvor ingen begjærer offentlig skifte og hvor heller ingen av loddeierne foretar seg noe for å skifte boet privat. I dag finnes det ingen formelle virkemidler for å fremtvinge et skifte i slike saker. Det foreslås derfor at tingretten skal kunne åpne offentlig skifte av eget tiltak også der hvor boets midler ikke er tilstrekkelig til å dekke skifteomkostningene dersom særlige grunner tilsier det. «Særlige grunner» er beskrevet i punkt 9.4.2, men det er vanskelig å angi presist hva som ligger i dette vilkåret. Et minstekrav må være at ingen av arvingene eller andre interessenter foretar seg noe aktivt for å få skiftet boet. I tillegg bør det kreves at det foreligger et konkret forvaltningsbehov i det konkrete boet, for eksempel knyttet til avvikling av avdødes næringsvirksomhet, avslutning av leieforhold, mv. Det taler for offentlig skifte dersom noen privat eller offentlig interesse lider skade av at boet blir stående uskiftet, og dette kan etter omstendighetene være desto klarere hvis det er tale om en interesse hos noen som ikke selv kan begjære offentlig skifte etter § 8-1 annet ledd. Det må imidlertid understrekes at denne bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil som bør brukes med varsomhet. Eksempelvis er det faktum at boet ikke skiftes selvsagt ikke en særlig grunn i seg selv, og det er heller ingen særlig grunn at en avslutning av boet er praktisk av hensyn til interne rutiner i domstolen.

Sammenhengen med §§ 5-1 og 6-2 åpner for at bestemmelsen kan komme til anvendelse også før utløpet av lovens 60-dagersfrist. Dette kan skje hvis tingretten setter en kortere frist for åpning av skiftet, og så etter utløpet av denne kortere fristen åpner offentlig skifte. Dette bør som et klart utgangspunkt unngås. Det kan likevel tenkes at dette blir aktuelt, eksempelvis hvis det er åpenbart at boet ikke vil bli skiftet.

Utvalget antar at et praktisk anvendelsesområde vil være i insolvente dødsboer hvor ingen begjærer offentlig skifte. I så fall vil åpningen av offentlig skifte på vanlige måte være inngangsporten til anvendelse av reglene i utk. kapittel 11, og det vises til merknadene til bestemmelsene der.

En fare ved bestemmelsen er at kreditorer og andre unnlater å begjære offentlig skifte i små boer fordi man antar at tingretten etter hvert selv må åpne skifte, med den virkning at staten pådras skifteomkostninger som ellers ville blitt båret av andre. Vekten av denne ulempen reduseres av at tingretten må ta slike forhold i betraktning ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, og det vil etter omstendighetene kunne være tilstrekkelig grunn for å unnlate åpning av offentlig skifte at det foreligger en kreditor eller annen interessent som må antas å begjære offentlig skifte hvis ingenting skjer med boet. Uansett finner utvalget at dette mothensynet ikke er særlig tungtveiende i forhold til de samfunnsmessige fordeler som kan oppnås.

Tredje punktum angir rammene for statens sikkerhetsstillelse dersom det åpnes offentlig skifte i flytende boer. Det foreslås at staten skal hefte opp til 50 ganger rettsgebyret. Siden rettsgebyret for åpning av offentlig skifte er 25 ganger rettsgebyret, som igjen skal tilfalle staten, blir statens reelle risiko bare 25 ganger rettsgebyret. Det må også presiseres at det – her som ellers – er slik at boets midler skal dekke skifteomkostningene så langt de rekker, det vil si at statens sikkerhetsstillelse gjelder for det overskytende beløpet.

Til § 8-4

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 88, men med visse endringer. Paragraf 88 gir hjemmel for tingretten for å åpne offentlig skifte når det oppstår tvil om hvem som er rette arvinger i et dødsbo. En slik beslutning vil være midlertidig i den forstand at boet vil være under offentlig skifte frem til arvingforholdet er avklart. De rettmessige arvingene vil deretter i praksis måtte ta standpunkt til om de fortsatt ønsker offentlig skiftebehandling eller ønsker å overta boet til privat skifte. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen bare er aktuell når det fremmes en begjæring om åpning av offentlig skifte, det vil si at bestemmelsen ikke gir uttrykk for at retten kan åpne offentlig skifte av eget tiltak. Retten har i praksis begrenset kunnskap om faktum, herunder mulige tvisteforhold mellom potensielle arvinger. Retten vil dessuten være varsom med å anvende bestemmelsen i og med at et offentlig skifte påfører boet utgifter.

En beslutning om offentlig skifte etter første ledd medfører at boet blir underlagt alle regler om offentlig skifte. Dette betyr at det er domstolen med eventuelt en oppnevnt bobestyrer som har ansvar for så vidt angår betryggende forvaltning, myndighet og representasjon i boets anliggender. Et annet forhold er at domstolen/bobestyrer i påvente av endelig avklaring av arveforholdene i det enkelte tilfelle bør foreta en konkret vurdering i forhold til det umiddelbare og løpende forvaltningsbehovet i boet. Det bør for eksempel normalt ikke besluttes realisasjon av boets eiendeler før det har funnet sted en avklaring av arveforholdene.

I en kjennelse 8. oktober 2004 fra Gulating lagmannsrett, inntatt i RG 2005 s. 318, er det imidlertid lagt til grunn at bobestyrer ikke kan oppnevnes i de tilfeller det foreligger tvist om åpningsspørsmålet eller avgjørelse om dette ikke er rettskraftig avgjort. Det er således uklart hvilket forvaltningsansvar tingretten har i slike tilfeller.

Ser man på praksis rundt bestemmelsen i § 88 første ledd sammenlignet med annet ledd, hvor det henvises til reglene om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven, er det i praksis slik at ordinær midlertidig forføyning i utgangspunktet bare er aktuelt dersom det (midlertidig eller endelig) ikke allerede er åpnet offentlig skifte. Det er bare da det kan foreligge et sikringsbehov, se Rt. 2000 s. 861, som gjaldt forholdet til arve­loven § 73, hvor Høyesterett uttalte følgende om § 88:

«Det dreier seg om en spesiell bestemmelse for skiftesaker. Muligheten for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kan ikke ha betydning for tolkningsspørsmålet. Derimot kommer bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven til anvendelse før spørsmålet om offentlig skifte er avgjort, jf annet ledd i § 88.»

Undersøkelser foretatt blant utvalgte domstoler viser for øvrig at det foreligger få saker både etter første ledd og annet ledd. Det er nok grunn til å tro at dette skyldes uklarhet om boet har midler til å dekke skifteomkostningene. Det vil i slike tilfeller ikke være adgang til å åpne offentlig skifte uten sikkerhetsstillelse.

I praksis må det foretas en prejudisiell prøving av hvem som kan være loddeier i dødsboet, se for eksempel kjennelse 7. februar 2007 fra Gulating lagmannsrett (LG-2007-9983), hvor det var uenighet mellom testamentsarvinger og loddeiere om testamentets gyldighet, hvor sistnevnte gruppe begjærte offentlig skifte. Se også ovennevnte avgjørelse fra Høyesterett, hvor det ble slått fast at lovgrunnen bak § 88 i hovedsak må være å forhindre at det oppstår tap for potensielle arvinger. I forlengelsen av dette uttalte Høyesterett også at offentlig skifte kan åpnes i påvente av en mulig straffesak som kan medføre fradømmelse av arverett etter arveloven § 73 (Rt. 2000 s. 861, på s. 864):

«Skifteloven § 88 må forstås slik at det er tilstrekkelig at den begivenhet som skaper tvil om arveretten, har inntrådt, selv om konsekvensene rettslig sett ikke blir avklart før senere.»

At en av legalarvingene var mistenkt for å ha forårsaket eller medvirket til arvelaters død var dermed isolert sett tilstrekkelig for å kunne åpne offentlig skifte etter bestemmelsen når retten fant behov for dette.

Utvalgets forslag må ses i lys av denne forståelsen av gjeldende rett.

Første ledd første punktum gjelder de tilfellene hvor det enten er tvil om hvem som er rette arvinger i et dødsbo, eller det er uenighet om hvorvidt vilkårene for åpning av offentlig skifte er til stede. I slike tilfeller kan retten beslutte at boet skal skiftes offentlig inntil spørsmålet er avgjort. Formuleringen er utvidet i forhold til § 88, som bare retter seg mot tvil om hvem som er rett arving, men det antas at dette ikke innebærer særlig realitetsendring. Utvidelsen tar sikte på å få frem at det kan være andre tvistespørsmål som også kan påvirke vurderingen av om offentlig skifte skal åpnes, og det bør ikke angis en snever ramme for dette. Det må antas at tvil om hvem som er rette arving også ville vært omfattet av alternativet om uenighet om vilkårene for åpning av offentlig skifte, men det kan være grunn til å nevne forholdet uttrykkelig i lovteksten siden dette må antas å være bestemmelsens mest praktiske anvendelsesområde. Et typisk eksempel kan være at N.N. er testamentert av boet og begjærer offentlig skifte, men at avdødes slekt bestrider testamentets gyldighet.

Bestemmelsen er en sikkerhetsventil, og bør bare brukes der hvor skiftebehandlingen må antas å bli skadelidende hvis den utsettes inntil tvilsspørsmålet er endelig avgjort. I tillegg kommer at ikke enhver tvil kan begrunne åpning av offentlig skifte, det må kreves at tvilen er berettiget. Det er tingrettens skjønn som vil være avgjørende her.

Tingrettens vurdering av spørsmålet, eksempelvis om en påstått arving faktisk er arving i boet eller ikke, vil ikke innebære en endelig avgjørelse av spørsmålet. Tingretten må treffe en prejudisiell avgjørelse. Dette foreslås lovfestet i fjerde punktum , som slår fast at det rettsspørsmålet som ligger til grunn for avgjørelsen senere kan prøves under bobehandlingen.

Første ledd annet punktum viderefører ordrett skifteloven § 88 første ledd annet punktum, og fastslår at første punktum gjelder selv om privat skifte er påbegynt. For øvrig følger det av § 8-6 første ledd at offentlig skifte ikke kan åpnes etter at det private skiftet er avsluttet, og dette må gjelde tilsvarende for åpning av offentlig skifte etter denne paragrafen.

Bestemmelsen er ingen hjemmel for tingretten til å åpne offentlig skifte av eget tiltak. Det må kreves av en som pretenderer å ha en slik rett.

Når det er åpnet offentlig skifte etter denne bestemmelsen, kan bobestyrer bli oppnevnt. Dersom det senere bli avgjort at vilkårene for offentlig skifte ikke var til stede, kan boet tilbakeleveres til privat skifte.

Første ledd tredje punktum er nytt, og klargjør hvilken form rettens beslutning skal treffes i. Etter utvalgets syn bør det kreves at en avgjørelse om åpning av offentlig skifte treffes ved kjennelse.

Annet ledd viderefører ordrett skifteloven § 88 annet ledd.

Til § 8-5

Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven, men den tar sikte på å kodifisere og presisere forhold som må anses allerede å være gjeldende rett.

I første ledd første punktum slås det fast at det kan innkalles til forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte. Dette er i praksis utgangspunktet også etter gjeldende rett. Mange tvistespørsmål avklares gjennom et slikt rettsmøte, slik at begjæringen om åpning av offentlig skifte blir trukket tilbake.

Når det foreslås at slike rettsmøter «kan» holdes, må dette forstås slik at dette som hovedregel skal gjøres. Dette er normalt til partenes fordel, dels fordi det er betydelig raskere enn full offentlig skiftebehandling, og dels fordi det er langt billigere – etter rettsgebyrloven § 16 betales to ganger rettsgebyret for et forberedende rettsmøte og 25 ganger rettsgebyret for offentlig skiftebehandling. Hvis offentlig skifte begjæres på grunn av uenighet mellom loddeierne, mener utvalget derfor at det bør være en nesten unntaksfri regel at det innkalles til forberedende rettsmøte. Grunnen til at utkastet ikke oppstiller dette som en unntaksfri regel, er at det kan tenkes at et forberedende rettsmøte vil være lite formålstjenlig hvis man ser hen til hvorfor offentlig skifte åpnes. Det klareste eksemplet er at et forberedende rettsmøte kan gi liten mening når tingretten åpner offentlig skifte av eget tiltak – men også da kan det etter omstendighetene ha sin funksjon, eksempelvis hvis innkalling til forberedende rettsmøte kan bidra til å oppfordre loddeierne til å skifte boet privat. Et annet eksempel er at et forberedende rettsmøte normalt vil være unødvendig hvis det er bestemt i avdødes testament at boet skal skiftes offentlig. Et forberedende rettsmøte kan da ikke ha som formål å unngå full offentlig skiftebehandling, og det vil da bero på forholdene ved det enkelte boet om det er andre hensyn som tilsier at det bør innkalles til forberedende rettsmøte.

I praksis har det vært reist spørsmål ved om det kan foretas rettsmekling før det er begjært offentlig skifte. Så vidt utvalget kjenner til er dette spørsmålet reist ut fra en begrunnelse om at det ikke foreligger noen «sak» før dette tidspunktet. Utvalget ser ikke grunn til å ta endelig standpunkt til gjeldende rett, men legger til grunn at rettsmekling kan holdes uten at det er begjært offentlig skifte, som et alternativ eller supplement til det forberedende rettsmøte. Utvalget oppfatter det slik at dette også er praksis de fleste steder i landet, og presiserer at dette skal legges til grunn etter utvalgets lovforslag.

Første ledd annet punktum angir hvem som skal innkalles til møtet: Rekvirenten, loddeierne og en legatar med interesser i en vesentlig del av boet. Hvis en slik legatar er gitt loddeierposisjon etter § 1-6, er vedkommende omfattet allerede av loddeieralternativet, men legataralternativet har sin selvstendige betydning hvis en legatar med en vesentlig interesse ikke er gitt loddeierposisjon. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av lovteksten, må avgrensningen av berettigede legatarer forstås på samme måte som ved angivelsen av hvem som kan begjære offentlig skifte i § 8-1 annet ledd, det vil si at legatarer som samlet har vesentlige interesser i boet også skal innkalles til det forberedende rettsmøtet.

Første ledd tredje punktum er inntatt av rene informasjonshensyn. Det fremgår her at retten på møtet skal gi en veiledning om de reglene som gjelder for oppgjøret. Dette vil ofte være et vesentlig formål med rettsmøtet, ved at en objektiv redegjørelse for regelverket i seg selv kan bidra til å forhindre tvister. Hvor langt veiledningsplikten på dette punktet strekker, vil avhenge av hvilke tvistespørsmål som er aktuelle, hvilken juridisk kunnskap partene har fra før, om partene er representert ved advokat, mv.

Også første ledd fjerde punktum er primært inntatt av informasjonshensyn. Her angis det som må sies å være hovedformålet med det forberedende rettsmøtet, nemlig at sakens tvistespørsmål så langt som mulig skal avklares. I dette ligger i hvert fall to elementer: Dels at det skal avklares hva partene faktisk tvistes om, og dels at disse spørsmålene skal forsøkes løst. Det siste elementet fremgår klarere av femte punktum , hvor det heter at det skal mekles mellom partene. Som nevnt flere ganger har forberedende rettsmøter i praksis vist seg å være et svært godt egnet virkemiddel for å løse uenighet mellom partene, og dermed unngå at det er nødvendig å åpne full offentlig skiftebehandling. Her vil dommeren ha stor fleksibilitet med hensyn til fremgangsmåten under rettsmøtet; klare saksbehandlingsregler på dette stadiet bør unngås, da dette kan bidra til å redusere den gevinsten som nettopp ligger i det forberedende rettsmøtet som et fleksibelt virkemiddel under skiftebehandlingen. Etter omstendighetene kan det være naturlig å følge tviste­lovens regler om rettsmekling så langt de passer, se tvisteloven §§ 8-3 til 8-7, men det må presiseres at det forberedende rettsmøtet er noe annet enn rettsmekling – noe som følger allerede av tviste­loven § 8-5 første ledd, som fastslår at rettsmekling finner sted utenfor rettsmøter. Tvisteloven § 8-5 gir likevel prinsipper som normalt er ukontroversielle og hensiktsmessige også for det forberedende rettsmøtet.

Første ledd sjette punktum gjelder utfallet av det forberedende rettsmøtet. Her er det – grovt sagt – to muligheter. For det første kan partene også etter møtet være uenige om tvistespørsmålene. Dette er ikke regulert av bestemmelsen. I et slikt tilfelle vil det normalt være brakt på det rene at det er behov for å åpne full offentlig skiftebehandling. For det annet kan partene bli helt eller delvis enige om tvistespørsmålene, og bestemmelsen angir at det i så fall kan inngås rettsforlik i møtet eller at det kan innkalles til et nytt møte. Innkalling til nytt møte er særlig praktisk hvis det har vært slik fremdrift under møtet at både retten og partene ser seg tjent med et nytt møte, uten at man har oppnådd slik enighet at det er mulig å inngå et rettsforlik. Vilkåret om at partene skal komme til enighet, må derfor forstås vidt. Inngåelse av rettsforlik følger de alminnelige reglene om dette i tvisteloven § 19-11, og virkningene av rettsforliket vil fremgå av tvisteloven § 19-12. Det er ikke funnet grunn til å si dette uttrykkelig i lovteksten.

I utk. § 9-9 annet ledd foreslås det at det kan delegeres til en saksbehandler å administrere de forberedende rettsmøtene. I så fall gjelder reglene i § 8-5 tilsvarende for saksbehandleren, med det unntak som ligger i at saksbehandleren ikke kan utføre rettens oppgaver i forbindelse med inn­gåelse av rettsforlik. Det vises til merknadene til § 9-9.

I annet ledd sies det at domstolloven § 124 og allmennhetens innsynsrett etter tvisteloven kapittel 14 ikke gjelder for forberedende rettsmøter etter denne paragrafen. Domstolloven § 124 bestemmer at rettsmøter er offentlige med mindre annet følger av lov, mens tvisteloven kapittel 14 gir partene og allmennheten rett til innsyn i saksdokumentene. Utvalget mener at hensynet til vern av privatlivet begrunner unntak fra offentlighetsprinsippet under et dødsboskifte, og utvalget kan ikke se at offentligheten har noen berettiget interesse i innsyn her, jf. domstolloven § 125 b. Å gjøre unntak fra offentlighetsprinsippet kan bidra til at partene føler seg friere til å bringe frem alle relevante forhold på et tidligst mulig stadium i saken. En parallell kan her trekkes til rettsmeklingsmøter etter tvisteloven §§ 8-3 til 8-7. Rettsmekling foregår utenfor rettsmøter, jf. tvisteloven § 8-5 første ledd, og domstolloven § 124 gjelder derfor ikke for disse.

Til § 8-6

Bestemmelsen regulerer bortfall av retten til å begjære offentlig skifte, og erstatter spredte regler i skifteloven §§ 84 og 85 uten vesentlige endringer.

Første ledd viderefører deler av skifteloven § 84 første ledd, idet det fastslås at et offentlig skifte ikke kan begjæres åpnet etter at det private skiftet er avsluttet. Eldre rettspraksis vil fremdeles være relevant med hensyn til vurderingen av når et skifte kan anses avsluttet, se eksempelvis Rt. 1963 s. 102 og Rt. 1969 s. 486. Momenter av betydning ved vurderingen er arvingenes faktiske og rettslige bruk over dødsboets midler, eller hvilken oppfatning loddeierne selv gir uttrykk for. Det private skiftet må anses avsluttet selv om midlene ennå ikke er endelig fordelt, såfremt alle formelle beslutninger er truffet. Etter utvalgets forslag vil også innholdet i eventuelle varsler etter utk. § 7-2 være av betydning.

Første ledd annet punktum viderefører skifteloven § 84 annet ledd annet punktum uten realitets­endringer, likevel med en utvidelse i at den også skal omfatte loddeiere som har oppnevnt hjelpeverge. Overformynderiet gis her et unntak fra første punktum hvis det finner at størrelsen på den umyndiges eller hjelpevergetrengendes lodd ikke er tilfredsstillende. Publisert rettspraksis etter gjeldende rett gir liten eller ingen veiledning for hva som ligger i dette kravet om en «tilfredsstillende» lodd, og det er vanskelig å si noe sikkert om dette. Til syvende og sist må tingretten som mottar begjæringen vurdere dette.

Annet ledd viderefører skifteloven § 85 første ledd uten realitetsendringer. Det bestemmes i første punktum at retten til å begjære offentlig skifte faller bort tre år etter arvelaterens død. Fristen må ses i sammenheng med første ledd; adgangen til å begjære offentlig skifte er sperret før utløpet av treårsfristen hvis det private skiftet er avsluttet før dette, og treårsfristen sperrer for åpning av offentlig skifte selv om det private skiftet ikke skulle være avsluttet på dette tidspunktet. Begrunnelsen for treårsfristen er å unngå at ting­retten må foreta offentlig skiftebehandling etter en person som døde for lang tid siden; tidligere forekom det at det ble begjært offentlig skifte 15-20 år etter dødsfallet. 6 En presisering til treårsfristen fremgår av annet punktum som fastslår at når gjenlevende ektefelle har sittet i uskifte, regnes treårsfristen fra det tidspunktet da retten til uskifte opphørte. Ellers ville realiteten være at det ofte ikke kunne begjæres offentlig skifte av førstavdødes bo når et uskiftebo skal skiftes verken mens gjenlevende ektefelle fortsatt lever eller etter lengstlevendes død, siden dette ofte vil skje mer enn tre år etter førstavdødes bortgang.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 85 annet ledd, med den endring at henvisningen til «sterke rimelighetsgrunner» foreslås erstattet med «sterke grunner». Dette tar sikte på å indikere at det kan være andre grunner enn ren rimelighet som kan begrunne et unntak fra fristen. Det har neppe ligget noen klar begrensning i skiftelovens uttrykk, men i så fall har ikke henvisningen til rimelighet noen betydning. Det tas fortsatt sikte på at det skal være en høy terskel for å fravike fristen, men dette kan forekomme eksempelvis hvis det dukker opp arvinger som ikke tidligere var kjent, hvis det har vært nødvendig å bruke mer enn tre år på skiftebehandlingen for eksempel for å avvikle avdødes næringsvirksomhet på en forsvarlig måte, eller hvis det løper tvister under skiftet som ikke er avsluttet etter tre år. Et annet praktisk tilfelle kan være at det man på et senere tidspunkt blir kjent med nye midler som tilhører boet.

Til § 8-7

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 86 uten realitetsendringer. Den er imidlertid omformulert, og er på visse områder presisert i forhold til gjeldende rett.

Første ledd viderefører skifteloven § 86 første ledd. Rekvirenten må stille sikkerhet for skifteomkostningene før det åpnes offentlig skifte. Disse omkostningene omfatter rettsgebyret og alle øvrige antatte utgifter i forbindelse med bobehandlingen, herunder bobestyrerens godtgjørelse og utgifter til registrering, taksering mv. Unntak fra kravet om sikkerhetsstillelse gjelder der hvor boets midler utvilsomt er tilstrekkelige til å dekke omkostningene. Vurderingstemaet er her det samme som etter gjeldende rett, og utvalget legger til grunn at dette er et strengt krav. Rekvirenten vil normalt ikke bli nevneverdig skadelidende av å måtte stille sikkerhet, siden beløpet vil betales tilbake dersom boets midler er tilstrekkelige til å dekke omkostningene. Hensynet til rekvirenten tilsier derfor ikke i særlig grad at man skal lempe på beviskravet.

Annet ledd er nytt, men gir uttrykk for et prinsipp som er selvsagt også etter gjeldende rett. Det slås her fast at sikkerheten skal fastsettes av retten. Ved fastsettelsen må retten se hen til hvilke omkostninger som med rimelighet må antas å påløpe i det aktuelle boet, sett hen til boets størrelse, kompleksitet, konfliktnivå mv. Det kan bare i begrenset utstrekning være relevant hva slags stilling rekvirenten har – å kreve en høy sikkerhet vil i realiteten kunne forhindre blant annet en ubemidlet loddeier fra å begjære offentlig skifte, men det bør veie tyngre at det ikke skal påløpe skifteomkostninger som ikke kan dekkes verken av boets midler eller av sikkerheten.

Tredje ledd viderefører ordrett skifteloven § 86 annet ledd, og bestemmer at sikkerhet ikke skal kreves hvis det er overformynderiet eller staten som begjærer offentlig skifte. Med «staten» menes her ethvert statlig organ, enten organet opptrer som kreditor, legatar eller loddeier.

Justisdepartementet har lagt til grunn at det er skifteretten (tingretten) som er nærmest til å bære skifteomkostningene hvis overformynderiet begjærer offentlig skifte og det ikke er tilstrekkelige midler i boet til å dekke omkostningene (jf. omtalen i punkt 9.3.1). Utvalget antar at dette blir løsningen også etter utvalgets forslag.

Til § 8-8

Bestemmelsen gir særregler om registrering av boets eiendeler og gjeld under et offentlig skifte, og må ses i lys av de alminnelige reglene om dette i § 2-3.

I første ledd fastslås det at boets eiendeler og gjeld skal registreres når boet er overtatt til offentlig skifte. Bestemmelsen tar sikte på de tilfellene hvor dette ikke er gjort tidligere. Hvis registrering allerede er gjort, vil ny registrering ikke være nødvendig bare av den grunn at det åpnes offentlig skifte.

Annet ledd er nytt i forhold til gjeldende rett, men erstatter i hovedsak skifteloven § 98 om summarisk skifte, det vil si reglene om en forenklet oppgave fra gjenlevende ektefelle over boets eiendeler og gjeld. Endringen er begrunnet i punkt 13.4. Etter første punktum kan registrering unnlates ved skifte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger hvis gjenlevende ektefelle legger frem en oversikt over boets eiendeler og gjeld. Dette viderefører for så vidt skifteloven § 98 annet ledd annet punktum, men med den endring at fremleggelsen ikke må foretas i skiftesamling. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 5-3 annet ledd, som gir retten adgang til å pålegge gjenlevende å sette opp en fortegnelse over sine eiendeler. Også her i § 8-8 gjelder at det bør opplyses om eiendeler er i felleseie, særeie eller i sameie mellom ektefellene. Annet punktum viderefører § 98 annet ledd tredje punktum med visse endringer. Det foreslås at det ikke angis i lovteksten hvem som kan bestride fortegnelsen, siden det kan forekomme at også andre enn arvingene eller deres verger har en legitim interesse i å bestride fortegnelsen. Virkningen av at fortegnelsen bestrides, er at retten kan beslutte å innhente ytterligere opplysninger eller å foreta en ordinær registrering etter første ledd.

Til kapittel 9

Kapitlet gir regler om skiftemyndighetens kompetanse og oppgaver under gjennomføringen av et offentlig skifte. Kapitlet må ses i sammenheng med kapittel 10, som gir regler om bobestyrerens oppgaver. Reglene her i kapittel 9 gjelder i hovedsak tingretten. Det gis først en oversikt over hvilke organer som skal forestå bobehandlingen (§ 9-1), før det gis en fanebestemmelse om bobehandlingens funksjoner (§ 9-2). Skiftemyndighetens kompetanse angis så i § 9-3, før rettens forhold til loddeierne behandles i §§ 9-4 og 9-5. I § 9-6 gis det regler om skiftesamlinger, mens §§ 9-7 og 9-8 gir regler om visse spørsmål knyttet til dekningen av forpliktelser under skiftebehandlingen. Avslutningsvis gis det regler om delegasjon til saksbehandler (§ 9-9).

Til § 9-1

Bestemmelsen angir bobehandlingens organer under et offentlig skifte. Den erstatter skifteloven § 1, § 16 første ledd og § 90.

I første ledd angis utgangspunktet om at offentlig skifte skjer ved tingretten, jf. også § 1-3 om ting­retten som skiftemyndighet. Formålet med denne bestemmelsen er i hovedsak å angi tingretten som innehaver av kompetanse under skiftet, for dermed også å angi at andre boorganer (først og fremst bobestyreren) utleder sin kompetanse under skiftet fra tingretten. Av dette følger også en del andre sentrale prinsipper, herunder at ting­retten kan tilbakekalle den kompetansen øvrige boorganer har fått delegert, og at tingretten utøver en generell tilsynskompetanse overfor de øvrige organer.

Bestemmelsen gir ikke uttrykk for noen hovedregel – verken formell eller reell – om at det er tingretten som skal utføre skiftebehandlingen. Dette fremgår klarere av annet ledd , som sier at tingretten som hovedregel skal oppnevne en bobestyrer til å forestå bobehandlingen. Dette er en videreføring av skifteloven § 91 første ledd.

I saken inntatt i RG 2005 s. 318 ble det begjært oppnevnelse av bobestyrer før tingrettens avgjørelse om åpning av offentlig skifte var rettskraftig. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Utvalget antar at det er en hensiktsmessig løsning også etter utvalgets forslag å kreve at en beslutning om offentlig skifte er rettskraftig før oppnevnelse av bobestyrer kan finne sted, jf. også merknadene til § 12-5 tredje ledd.

Nærmere regler for bobestyrerens virksomhet er gitt i kapittel 10, og det vises til merknadene til bestemmelsene der. Utvalget foreslår også å videreføre unntakene fra skiftebehandling ved bobestyrer slik disse er gitt i skifteloven § 91 annet ledd, jf. utk. annet punktum som sier at ting­retten selv kan forestå bobehandlingen når avdøde etterlater seg ektefelle eller retten for øvrig finner det hensiktsmessig. Denne angivelsen tilsier at det ikke foreligger noen klare grenser for når tingretten selv kan forestå bobehandlingen – det er opp til tingretten selv å vurdere når dette er «hensiktsmessig», og verken etter gjeldende rett eller etter utvalgets forslag er det oppstilt nærmere kriterier for denne vurderingen. Et typisk forhold som kan begrunne skiftebehandlingen ved tingretten er likevel at det er tale om små og oversiktlige boer hvor det vil påløpe lavere omkostninger for partene om tingretten selv forestår bobehandlingen.

Angivelsen av en vid hensiktsmessighetsvurdering innebærer også at det strengt tatt er unødvendig å si at tingretten kan forestå bobehandlingen når avdøde etterlater seg ektefelle, men det er grunn til å videreføre dette i lovteksten som et praktisk viktig tilfelle. Også her vil likevel lovens hovedregel være at det skal oppnevnes bobestyrer.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 91 tredje ledd uten realitetsendringer. Det foreslås likevel å ta inn ordet «også» for å tydeliggjøre at revisor kan oppnevnes i tillegg til en bobestyrer, og ikke bare i stedet for. At en revisor kan oppnevnes selv om det ikke oppnevnes bobestyrer, følger også av den generelle adgangen tingretten har etter fjerde ledd til å utpeke medhjelpere dersom tingretten selv forestår bobehandlingen. Dette kan være medhjelpere av mange typer – revisor, regnskapsfører, namsmyndigheter, eksterne jurister mv., se også merknadene til § 10–3.

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 16 første ledd uten realitetsendringer. Hvis det er oppnevnt bobestyrer, er det § 10-3 som gir hjemmel for å engasjere medhjelpere, og hjemmelen er da tillagt bobestyreren selv.

Til § 9-2

Bestemmelsen angir bobehandlingens funksjoner, og er delvis ny i forhold til skifteloven. Den gir likevel uttrykk for prinsipper som er selvsagte også etter gjeldende rett, og den vil ha begrenset selvstendig betydning. Utvalget antar likevel at bestemmelsen er hensiktsmessig for å angi rammene for bobehandlingen.

Etter første leddførste punktum skal bobehandlingen klarlegge dødsboets eiendeler og gjeld. Dette er avgjørende for å legge til rette for en utlodning. En slik klarlegging vil også ha andre virkninger, blant annet ved at det skal besluttes insolvensbehandling dersom det viser seg at boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke forpliktelsene. Annet punktum er tatt med av rene informasjonshensyn, ved at det uttrykkelig sies at bobehandlingen skal avsluttes med en utlodning som viser hvordan boets eiendeler skal fordeles. Nærmere regler om utlodningen er gitt i kapittel 13, og bestemmelsen har dermed ingen selvstendig rettslig betydning.

Annet ledd er en videreføring av skifteloven § 15, og fastslår prinsippet om at skiftemyndigheten skal forvalte dødsboets eiendeler på en forsvarlig måte. Dette er en forlengelse av den plikten tingretten har etter utk. § 2-3 annet ledd til å ta de skritt som er nødvendig for å verne boets eiendeler før det er besluttet hvilken skifteform som skal benyttes, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Generelt må det antas at forvaltningsplikten etter § 9-2 går lengre enn etter § 2-3, særlig fordi det normalt er tale om et betydelig lengre tidsperspektiv. Mens enkelte sikringstiltak ofte kan utsettes frem til skifteformen er valgt, vil det være mindre rom for å utsette tiltakene helt frem til skiftet er avsluttet. Det vil bero på skiftemyndighetens skjønn hvilke tiltak som er aktuelle, men det må her vises til §§ 9-4 og 9-5 som bestemmer henholdsvis at loddeierne skal bli hørt og at skiftemyndigheten er bundet av lodd­eiernes enighet. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsene, må det likevel være klart at tingretten har minst like utstrakt kompetanse til å treffe tiltak uten først å innhente loddeiernes samtykke som en enkelt loddeier har etter § 7-1 tredje ledd.

Til § 9-3

Bestemmelsen angir utgangspunktene for skiftemyndighetens kompetanse under et offentlig skifte. Bakgrunnen for bestemmelsen er dels å finne i den uklarhet som oppstod da førsteinstansdomstolenes betegnelser ble endret i 2002, slik at betegnelsen «skifterett» forsvant og betegnelsen «tingrett» ble innført som fellesbetegnelse. Med unntak av Oslo – hvor det fremdeles finnes et byfogdembete – er det i dag slik at domstolen heter det samme uansett hvilken prosessform som gjelder eller hvilken kompetanse retten har i den enkelte sak. Man kan derfor ikke lenger opprettholde teknikken som er brukt i skifteloven § 9, hvor kompetanse ble lagt til skifteretten. Tingretten vil ha full kompetanse til å behandle alle spørsmål under skiftet, men betydningen av en egen kompetansebestemmelse i skiftelovgivningen vil ligge i å klargjøre hvilke spørsmål som kan behandles av tingretten etter skiftelovgivningens særlige regler.

Det er dette som ligger til grunn for første ledd , hvor det fastslås hvilke spørsmål tingretten som skiftemyndighet kan behandle etter de særlige reglene i dødsboskifteloven. Innholdet i bestemmelsen er den samme som i skifteloven § 9. Den omfatter alle spørsmål av betydning for om offentlig skifte skal åpnes samt om skiftets gjennomføring og avslutning. 7 Bestemmelsen har ikke betydning for hvilken domstol som skal behandle et spørsmål, men for hvilke regler som gjelder for tingrettens saksbehandling.

Henvisningen til spørsmål om åpning av offentlig skifte omfatter særlig vilkårene i kapittel 8. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 8-4 første ledd, som gir regler om fremgangsmåten hvis det oppstår tvist om hvorvidt vilkårene for offentlig skifte er til stede. Hvis det ikke oppstår tvist om vilkårene, kan tingretten formløst beslutte at offentlig skifte skal åpnes.

Eksempler på spørsmål som er aktuelle etter denne bestemmelsen er om rekvirenten er berettiget til å begjære offentlig skifte etter § 8-1, herunder om en person som pretenderer å være lodd­eier faktisk er loddeier. Det skal imidlertid ikke foretas noen vurdering av hvilken interesse rekvirenten har for å begjære offentlig skifte, noe som er en naturlig konsekvens av at det ikke kreves at rekvirenten skal påvise noe reelt behov for en begjæring etter § 8-1.

Det kan også være nødvendig å vurdere gyldigheten eller tolkingen av et testament som pålegger offentlig skifte. Et annet praktisk viktig forhold som må vurderes er om privat skifte kan anses som avsluttet, siden dette som utgangspunkt er til hinder for åpning av offentlig skifte, jf. § 8-6 første ledd.

Det må også avklares om det er offentlig skifte som begjæres, eller om rekvirenten faktisk mener noe annet (eksempelvis å reise en skiftetvist under privat skifte).

Spørsmål om skiftets gjennomføring omfatter alle spørsmål om forvaltningen av boets eiendeler, realisasjon av midler, forføyningskompetanse mv. Etter gjeldende rett må det legges til grunn at ting­retten under et offentlig skifte har en rådighet over boets midler som er tilnærmet lik en eiers rådighet, og det forutsettes at det ikke kreves særlig hjemmel for å forvalte boets midler. Utvalget legger dette til grunn også for sitt forslag. Rådigheten må likevel forstås i lys av lovens øvrige bestemmelser, herunder at retten etter § 9-5 er bundet av loddeiernes enighet.

Spørsmål om boets slutning omfatter hovedsakelig reglene i kapittel 13. Dette inkluderer blant annet om boet skal tilbakeleveres til privat skifte eller uskifte, om bobehandlingen skal innstilles, eller om bobehandlingen skal avsluttes med en formell utlodning. Finner det sted en utlodning, hører det under tingretten å ta stilling til alle spørsmål som er nødvendig for å fordele boets verdier.

Annet ledd er en ren henvisningsbestemmelse, idet den viser til at tvister som oppstår under skiftebehandlingen skal avgjøres etter reglene i kapittel 12. Vilkårene for at en tvist i stedet skal behandles etter tvistelovens alminnelige regler, fremgår av § 12-6. Utvalget mener likevel det er naturlig å innta en henvisning til disse reglene her, for å gi en fullstendig angivelse av tingrettens kompetanse som skiftemyndighet i én bestemmelse.

Tredje ledd gjelder saksbehandlingen når tingretten selv forestår skiftebehandlingen, jf. § 9-1 annet ledd som sier at det som hovedregel skal oppnevnes en bobestyrer. Det fremgår at tingretten skal følge de reglene som gjelder for bobestyreren, jf. kapittel 10, så langt de passer. I dette ligger først og fremst en henvisning til §§ 10-5 og 10-7. Dette betyr at det skal føres protokoll over forhandlingene i boet og de beslutningene som blir fattet, jf. § 10-5. Det skal også føres regnskap over boets midler. Det kan videre innkalles til et innledende bomøte, jf. § 10-7, og det kan innkalles til bomøter når det finnes hensiktsmessig. Generelt gjelder likevel at tingretten har stor frihet under saksbehandlingen, noe som følger indirekte av at det ikke oppstilles særlig vidtgående saksbehandlingsregler.

Til § 9-4

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 17, og gir uttrykk for et selvsagt prinsipp om at loddeierne skal høres under saksbehandlingen. Dette følger allerede av grunnleggende prinsipper om kontradiksjon og rettssikkerhet, og det må legges til grunn at tingretten måtte følge et slikt prinsipp selv om det ikke var nedfelt i lovteksten. Slik sett er bestemmelsen strengt tatt unødvendig. Det er imidlertid et relevant hensyn at bestemmelsen finnes i gjeldende skiftelov, og at det dermed kan gi uheldige signaler om bestemmelsen utelates i ny lovgivning. Videre er det klart at prinsippet er av så sentral betydning i bobehandlingen at det er grunn til å la det komme klart til uttrykk i lovteksten.

Det er «loddeierne» som skal høres. Dette må tas på ordet i den forstand at bestemmelsen ikke pålegger tingretten noen plikt til å la legatarer, kreditorer eller andre interessenter få uttale seg. Om dette likevel bør gjøres, må vurderes i lys av de alminnelige prinsippene nevnt ovenfor. Hvis en beslutning påvirker en legatar eller kreditor i særlig grad, vil det ofte være riktig å la vedkommende komme til orde.

At loddeierne «så vidt mulig» skal «gis anledning» til å uttale seg, innebærer at det ikke kreves at de faktisk benytter seg av denne adgangen. Dette innebærer blant annet at tingretten kan forholde seg nokså fleksibelt til passive loddeiere. Det må likevel kreves at muligheten til å uttale seg er reell, det vil si at tingretten må kontakte loddeierne på en måte som gjør at loddeierne må forventes å bli kjent med anledningen til å uttale seg, og det må settes en tidsfrist som er tilstrekkelig til at loddeierne rekker å vurdere forholdet. At tingretten kontakter en advokat som representerer loddeieren, vil være tilstrekkelig på de samme vilkår.

Tingretten bør legge til grunn en nokså vid forståelse av uttrykket «forvaltningen av boets eiendeler», siden det er bedre at loddeierne høres i for mange enn for få tilfeller. Uttrykket vil ordinært omfatte inngåelse eller oppsigelse av avtaler på boets vegne om blant annet bortleie, drift og vedlikehold, eller salg av fast eiendom eller andre større verdier. Hvilken beslutning det er tale om, vil også påvirke hva som kreves av hvilken anledning loddeierne skal gis til å uttale seg. Større beslutninger, eksempelvis om salg av fast eiendom, bør etter omstendighetene besluttes i et bomøte eller en skiftesamling.

Tingretten står for øvrig fritt til å avgjøre hvilken form en uttalelse fra loddeierne skal ha. Loven oppstiller ikke selv noe formkrav, men det må legges til grunn at tingretten eksempelvis kan beslutte at det kreves skriftlige uttalelser fra lodd­eierne. I dødsboer med høyt konfliktnivå kan dette være hensiktsmessig.

Til § 9-5

Bestemmelsen angår skiftemyndighetens forhold til loddeierne, og viderefører skifteloven § 19 med visse endringer. Bestemmelsens annet ledd er nytt.

Det fremgår av første ledd første punktum at loddeiernes enighet binder retten i spørsmål om forvaltningen av boet og andre spørsmål om gjennomføringen av skiftet. Det er opp til retten å vurdere hvordan enighet skal konstateres, men bestemmelsen vil særlig ha betydning hvor et spørsmål behandles på et bomøte eller en skiftesamling hvor arvingene er enige om løsningen. Hvis arvingene kontaktes skriftlig, kan det lettere oppstå tvilsspørsmål knyttet til avvikende svar.

Tidligere enighet vil være tilstrekkelig, typisk der hvor loddeierne (eller noen av dem) har inngått en skifteavtale om hvordan et spørsmål skal løses. Det kan imidlertid her oppstå spørsmål om en slik avtale er gyldig eller fortsatt i kraft, som i så fall er et spørsmål tingretten må ta stilling til.

Dersom loddeierne ikke er enige, vil tingretten selv kunne treffe beslutninger om forvaltningen av boet og andre spørsmål om gjennomføringen av skiftet. Det vil normalt være grunn til å legge til grunn en løsning som har flertall blant loddeierne, særlig hvis dette flertallet er betydelig, men retten vil ikke være bundet av et flertall.

Etter første ledd annet punktum er retten ikke bundet hvis en beslutning strider mot fraværende arvingers eller kreditorenes interesser. Det er naturlig at enighet mellom loddeierne ikke kan være avgjørende for andre berørte parters interesser. I forhold til gjeldende rett gjøres den endring at henvisningen til umyndige loddeieres interesser foreslås sløyfet. Disse loddeierne vil være representert ved verge under skiftebehandlingen, jf. § 3-9, og det er da opp til vergen å ivareta loddeierens interesser.

Tingretten vil heller ikke være bundet hvis loddeiernes enighet går ut på en ulovlig ordning. Dette antas å være så selvsagt at det ikke er nødvendig å si det uttrykkelig i lovteksten, men det er tatt inn en henvisning til at retten ikke er bundet av en beslutning som er i strid med «denne loven». Dette må ikke forstås antitetisk – retten vil heller ikke være bundet av beslutninger som er i strid med annen lovgivning.

Etter gjeldende rett legges det til grunn at retten bare er bundet hvis samtlige loddeiere er enige. Dette skaper problemer knyttet til passive eller fraværende loddeiere – vil retten stå helt fritt under skiftebehandlingen hvis en loddeier velger å forholde seg passiv? Dette kan slå uheldig ut i tilfeller hvor alle øvrige loddeiere er enige, og bestemmelsens annet ledd tar sikte på å avklare dette spørsmålet. Det foreslås her at det kan ses bort fra loddeiere som er forsvunnet eller som har ukjent adresse. I slike tilfeller vil de øvrige loddeiernes enighet binde retten. Unntaket omfatter ikke arvinger med kjent adresse som velger å forholde seg passive. Har derimot retten uttrykkelig sagt at passivitet anses som samtykke, kan dette stille seg annerledes.

Til § 9-6

Bestemmelsen gir regler om skiftesamlinger, og erstatter skifteloven § 18. Det foreslås visse endringer og tilføyelser i forhold til gjeldende rett. Så vidt utvalget kjenner til, brukes skiftesamlinger i nokså liten grad i praksis. Dette antas særlig å ha sammenheng med at de aller fleste offentlige skifter i dag skjer ved bobestyrer, og at møter mellom loddeierne da normalt skjer i mer uformelle bomøter. Det er likevel god grunn til å videreføre skiftesamlingen som et tilgjengelig verktøy under skiftet i de tilfellene hvor det er behov for en mer formell arena for avklaring av spørsmål under skiftet.

I første ledd fastslås det at retten kan innkalle til skiftesamling hvis den finner det hensiktsmessig. Det oppstilles ikke her noen vilkår for dette, det beror på rettens frie vurdering om skiftesamling skal holdes. Det vil normalt være grunn til å legge vekt på om skiftesamling begjæres av noen av loddeierne, men loddeierne kan ikke kreve avholdelse av skiftesamling. Det presiseres at dette bare gjelder når tingretten forestår skiftebehandlingen, etter § 10-8 kan et flertall blant loddeierne kreve skiftesamling når det er oppnevnt bobestyrer. Det fastslås videre i annet punktum at skiftesamlingen er et rettsmøte, noe som er en videreføring av skifteloven § 18 annet ledd første punktum.

Annet og tredje ledd gjelder innkalling til skiftesamlingen, og viderefører skifteloven § 18 første ledd med visse endringer. For det første skal «lodd­eierne» innkalles. Henvisningen i gjeldende rett til loddeiernes verger foreslås videreført, jf. tredje ledd, selv om det må antas å følge allerede av § 3-9 at vergen skal innkalles som representant for en loddeier som er under vergemål. Aldersgrensen for innkalling av mindreårige loddeiere foreslås imidlertid senket til 15 år, for å skape større samsvar med vergemålslovens regler om den mindreåriges handleevne. For det annet foreslås det at legatarer med en vesentlig interesse i boet skal innkalles. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av lovteksten, legger utvalget til grunn at legatarer som samlet representerer en slik del, også skal innkalles – det vil si at det åpnes for en kumulasjon av legatarenes interesse på samme måte som i § 8-1 bokstav g, jf. merknadene til denne bestemmelsen. En tredje endring er at skiftelovens krav om «betimelig varsel» foreslås byttet ut med et krav om 14 dagers varsel. At innkalling skal skje på den måten retten finner hensiktsmessig innebærer bare språklige endringer i forhold til gjeldende rett.

Når en legatar skal innkalles etter annet ledd, følger det av fjerde ledd at legataren bare har talerett, og ikke stemmerett. Dersom en legatar er gitt loddeierposisjon etter § 1-6, vil legataren likevel ha stemmerett i kraft av denne posisjonen.

Femte ledd viderefører skifteloven § 18 annet ledd annet punktum, med den endring at skiftesamlingen alltid skal være unntatt fra offentlighet. Utvalget kan ikke se noen grunn til at offentlig­heten skal ha adgang til en skiftesamling. Det foreslås uttrykkelige unntak fra både domstol­loven § 124 og tvisteloven kapittel 14, siden skiftesamlingens status som rettsmøte ellers ville innebære at disse bestemmelsene medfører offentlighet og innsynsrett.

Til § 9-7

Bestemmelsen gjelder dekning av avdødes forpliktelser under skiftet, og må ses i sammenheng med en rekke andre bestemmelser i loven. Særlig er § 3-3 av vesentlig betydning her, hvor loddeierne gis ansvaret for å dekke boets og avdødes forpliktelser innenfor rammene av boets midler og hvor det er oppstilt en prioritetsrekkefølge for oppfyllelsen av forpliktelsene.

Første ledd første punktum må ses som en presisering av dette. Det gjentas her at avdødes forpliktelser skal oppfylles under skiftet med mindre forpliktelsen er bortfalt ved dødsfallet eller ved preklusivt proklama. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 99, som omfatter offentlig skifte hvor avdødes gjeld ikke er overtatt. Formålet med å videreføre bestemmelsen for offentlig skifte i en ny lov, ved siden av de alminnelige reglene i kapittel 3 om dekning av forpliktelser med virkning for både privat og offentlig skifte, er hovedsakelig å presisere at det under et offentlig skifte er skiftemyndigheten som i kraft av å forestå bobehandlingen skal sørge for at forpliktelsene dekkes. Dette er en sentral del av bobehandlingen under et offentlig skifte, og kapitlene om bobehandlingen vil fremstå som ufullstendige og lite opplysende om dette punktet utelates. Det minnes likevel om at reglene i kapittel 3 vil utfylle denne bestemmelsen, blant annet med hensyn til prioritetsrekkefølge, arvingenes ansvar hvis det skjer utdeling av arv før alle midler er dekket, mv.

Også første ledd annet punktum er strengt tatt unødvendig, idet det fastslås at fordringer bør betales ved forfall hvis boet er solvent. Dette ville gjelde også uten en uttrykkelig bestemmelse, noe som er lovens løsning for de private skiftene. Bestemmelsen gir likevel en nyttig presisering til reglene om utdeling fra boet. Vilkåret om boets solvens gir også en indirekte henvisning til de særlige reglene om insolvensbehandling i kapittel 11 dersom boet ikke er solvent. Bestemmelsen viderefører for øvrig skifteloven § 103 første ledd uten realitetsendringer.

Annet ledd er nytt, og gir en praktisk viktig regel. Under et offentlig skifte vil det være skattekravene som kan skape usikkerhet om hvorvidt alle krav er dekket før utlodning finner sted, med andre ord om det skjer en utdeling som gjør at arvingenes ansvar etter § 3-5 blir aktuelt. For å minimalisere dette problemet, foreslås det at retten skal ha en plikt til å sørge for at boet lignes før utdeling finner sted. Dette skjer normalt allerede i dag, men det er god grunn til å formalisere en slik praksis i lovteksten. Bestemmelsen tar sikte på å bidra til å skape klarhet om størrelsen av skattekravene mot boet. Full sikkerhet kan man imidlertid ikke oppnå på denne måten, siden bestemmelsen ikke vil være til hinder for at det senere foretas endringer i ligningen.

Til § 9-8

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 96 med visse endringer.

Det fastslås i første punktum at hvis et krav mot avdøde har tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven, kan kravet tvangsfullbyrdes i boets midler. Retten bør naturligvis sørge for at slike krav dekkes uten at tvangsfullbyrdelse blir nødvendig, men det er likevel hensiktsmessig å videreføre en slik bestemmelse. Bestemmelsen vil dermed også bidra til å sikre hjemmel for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8 annet ledd.

Annet punktum gir en henvisning til særregelen om tvangsdekning i insolvente dødsboer i § 11-7, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 9-9

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 18 a, men er betydelig endret og utvidet i forhold til denne. Bestemmelsen har som formål å legge til rette for en mest mulig ressurseffektiv skiftebehandling, ved å skape fleksible rammer i den enkelte domstol for å la skifteoppgavene utføres av en saksbehandler der dette fremstår som hensiktsmessig. Bestemmelsen må for øvrig ses i lys av Domstol­administrasjonens pågående prosjekt for å sikre god ressursutnyttelse i domstolene. I det såkalte LOK-prosjektet (hvor LOK står for «ledelse – organisering – kompetanse«) er delegasjon behandlet i delrapport 12 fra 1. april 2004, hvor punkt 7.1 konkret omhandler dødsfallregistrering og dødsboer. Det heter her:

«Etter skifteloven § 18 A kan en saksbehandler gis adgang til å styre skiftesamlinger i dødsbo. Saksbehandleren må herunder også i stor utstrekning kunne lede forhandlinger eller diskusjoner mellom loddeierne, og bidra til at enighet oppnås. Utover dette har verken loven eller tilknyttede forskrifter regler om delegasjon. Delegasjonsadgangen må dermed antas å følge de linjene det er redegjort for foran, dvs. at den er meget omfattende, men ikke kan gjelde sentrale deler av den dømmende virksomhet. Saksbehandlerne kan behandle alt relatert til dødsfallregistrering, og også undertegne skifte-/uskifteattester. Videre kan de forestå selve bobehandlingen, bortsett fra å behandle rettslige avgjørelser så som åpning/slutning/hevning av boene, samt rettstvister.

Det bør vurderes å gi hjemmel for å delegere kompetansen til å oppnevne bostyrere til saksbehandlere. Likeledes bør det vurderes å gi lovhjemmel for at saksbehandlere kan beslutte at bobehandling skal åpnes. Utlodningene inneholder spørsmål av klar rettslig karakter, så som arvebrøker/arveforhold mv, og er gjenstand for anke. Disse bør fortsatt avgjøres av en dommer.

For øvrig synes regelverket å ha nødvendig delegasjonsadgang. Spørsmålet er mer i hvilken utstrekning den benyttes ved den enkelte domstol. Det kan for øvrig være hensiktsmessig å overlate til saksbehandlerne å lage utkast til rettsbok med kjennelse etter skiftelovens § 32 samt rettsbok ved summariske skifter.»

Det kan også være nyttig å gjengi delrapportens redegjørelse for de hensynene som taler for og mot delegasjon til saksbehandler, jf. punkt 4. Hensynene for delegasjon er beskrevet slik:

«Delegasjon bidrar for det første til å frigjøre dommernes tid til de sentrale dommeroppgavene. Det legges dermed til rette for at dommerne kan konsentrere seg om sine kjerneoppgaver. Dette bidrar til økt kvalitet og effektivitet, samt til en bedre og mer effektiv samlet utnyttelse av ressursene i domstolen. Delegasjon fra domstolleder vil bevirke at han/hun kan få bedre tid til reelle lederoppgaver og dømmende virksomhet.

For det annet vil delegasjon av oppgaver til saksbehandlerne bidra til at de får mer interessante arbeidsoppgaver, og dermed føre til at det blir lettere å rekruttere og beholde godt kvalifisert arbeidskraft, noe som ytterligere vil øke mulighetene for delegasjon. Delegasjon av oppgaver og ansvar virker motiverende, og inspirerer derfor til innsats.

Ved vurderingen av mulighetene for og ønskeligheten av utstrakt delegasjon bør det tas hensyn til at langt flere saksbehandlere har videregående og til dels høyere utdanning nå enn hva som var tilfellet for noen 10-år siden. Det bør også legges vekt på at etterutdanningstilbudet er bedre enn før. Særlig er det grunn til at nevne etterutdanningstilbudet Ju§tin@ som nå er under evaluering, i denne sammenheng. Det høyere utdanningsnivået hos saksbehandlerne gjør at de med god grunn har større forventinger når det gjelder jobbinnhold. De har en forventning om mer krevende, varierte og selvstendige oppgaver enn tidligere. Det er viktig at domstolene utnytter den økte kompetansen som de saksbehandlerne som har gjennomgått Ju§tin@ har fått.

Et stykke på vei kan man oppnå det samme ved å gi saksbehandlerne oppgavene med å tilrettelegge grunnlaget for dommerens avgjørelse. Ved enklere avgjørelser kan dommerne da nøye seg med en (rask) kontroll av det arbeid som er gjort (uegentlig delegasjon). Denne formen for delegasjon bør som nevnt benyttes i mer kurante tilfeller.

Det er imidlertid ytterligere gevinster å hente ved å definere en beslutning som administrativ og ikke dømmende, og dermed åpne for delegasjon i juridisk forstand:

• For det første unngår man et ledd i saksflyten med tilhørende risiko for liggetid.

• For det annet kan man ved å legge beslutningsmyndigheten til saksbehandlere i en del tilfelle oppnå bedre kvalitetssikring og mer ensartet praksis. Forutsetningen er imidlertid at det gis klare retningslinjer for saksbehandlingen og avgjørelsene, og at saksbehandlerne gis nødvendig opplæring. Det er for eksempel grunn til å anta at økonomistyringen knyttet til avgjørelser vedrørende godtgjøringer av ulik art blir bedre, dersom den legges til administrativt nivå, følger klart opptrukne rutiner og struktureres.»

Hensynene mot delegasjon er beskrevet slik:

«Så lenge hjemmelsgrunnlaget er i orden (ved egentlig delegasjon) og saksbehandlerne som har fått tildelegert oppgaver har den nødvendige kompetansen, kan det ikke ses å foreligge tungtveiende hensyn som taler mot delegasjonsadgang. Dette gjelder både egentlig og uegentlig delegasjon. Men det kan være uheldig at dommerne mister kontakten med områder de kanskje helst burde hatt oversikten over.

Økt delegasjon kan også føre til et for stort arbeidspress for saksbehandlerne. Delegasjon av oppgaver må derfor tilpasses ressurssituasjonen, jf. pkt. 1, siste avsnitt. Økt delegasjon til saksbehandlere vil i mange domstoler kunne aktualisere spørsmålet om en forskyvning av ressursene fra dommerårsverk til saksbehandlerårsverk.»

Delrapportens anbefaling, som er gjentatt i prosjektets sluttrapport punkt 4.6, er at forholdene bør legges til rette for økt delegasjon. Utvalget har utformet sitt lovforslag med dette for øyet. Samtidig som lovforslaget tar sikte på å gi vide rammer for delegasjon, ønsker utvalget imidlertid ikke å foregripe prosjektets endelige konklusjoner. Lovteksten omfatter derfor ikke uttrykkelig alle forhold som er nevnt i LOK-prosjektet, men utvalget legger til grunn at lovteksten heller ikke er til hinder for noen delegasjon som er nevnt der.

I bestemmelsens første ledd angis utgangspunkter for delegasjonen, hvor det eneste vilkåret for delegasjon er at arbeidsforholdene ved domstolen gjør det hensiktsmessig.

Første ledd bokstav a) gjelder utstedelse av skifteattester. Selv om dette innebærer at det må tas stilling til enkelte juridiske spørsmål, antar utvalget at delegasjon av denne oppgaven er ubetenkelig.

Første ledd bokstav b) gjelder utstedelse av formues- og bankboksfullmakter. Dette er en typisk administrativ oppgave, og det er vanskelig å se gode grunner for at dette må gjøres av en dommer.

Første ledd bokstav c) gjelder fastsettelse av sikkerheten for skifteomkostninger. Saksbehandleren vil ha like gode muligheter som en dommer for å vurdere omfanget av slike omkostninger.

Også etter annet ledd er det en vid adgang til delegasjon innenfor de områdene som er nevnt. Her oppstilles det imidlertid et tilleggsvilkår om at delegasjon må være «ubetenkelig». Det kan diskuteres hvilken realitet som vil ligge i et slikt tilleggsvilkår all den tid det vil være opp til embetslederen å vurdere delegasjon etter både første og annet ledd, men vilkåret tar sikte på å gi embetslederen en ekstra oppfordring (og plikt) til å vurdere om det er hensyn som taler mot at en oppgave delegeres. Oppgavene som nevnes her har en annen karakter enn oppgavene etter første ledd, og det kan i konkrete skifter være omstendigheter som gjør det betenkelig å la andre enn en dommer utføre en oppgave. Vilkåret innebærer for øvrig at en for vidtgående delegasjon prinsipielt sett kan være en saksbehandlingsfeil under skiftet, men utvalget antar at det skal svært mye til for å konstatere en saksbehandlingsfeil på dette grunnlaget.

Annet ledd bokstav a) gjelder styring av skiftesamlinger, og er dermed en videreføring av skifteloven § 18 a første ledd.

Annet ledd bokstav b) gjelder administrasjon av forberedende rettsmøter. Bestemmelsen er ny, og her er en uttrykkelig hjemmel nødvendig siden rettsmøter normalt skal styres av en dommer.

Felles for bokstav a) og b) er at delegasjonsadgangen gjelder administrasjon. Saksbehandleren kan ikke avgjøre tvister, og saksbehandleren kan ikke fylle dommerens rolle i forbindelse med inngåelse av rettsforlik. Dette følger imidlertid etter utvalgets syn allerede av tvistelovens alminnelige regler, og det er derfor ikke funnet grunn til å si dette uttrykkelig i lovteksten. Det er et hensyn her at bestemmelsen retter seg mot domstolene og ikke primært mot private parter, og informasjonshensynet er derfor ikke like tungtveiende som ved utformingen av mange andre bestemmelser i loven.

Annet ledd bokstav c) er en samlebestemmelse som gir adgang til delegasjon av kompetanse til å avgjøre andre administrative spørsmål. Utvalget legger til grunn at blant annet oppnevnelse av bobestyrer er omfattet av dette.

I tredje ledd oppstilles det en generell hjemmel for å gi nærmere regler om delegasjon av oppgaver under skiftebehandlingen.

Til kapittel 10

Kapitlet gir regler om bobestyrerens oppgaver og kompetanse, og erstatter dermed skifteloven kapittel 13 A. Hovedtrekkene i gjeldende rett foreslås videreført, men det foreslås også endringer på visse områder.

Til § 10-1

Bestemmelsen angir kapitlets anvendelsesområde, og har utover dette ingen selvstendig rettslig betydning. Kapitlet kommer til anvendelse når det er oppnevnt bobestyrer etter § 9-1, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Kapitlet vil for øvrig også komme til anvendelse hvis det oppnevnes bobestyrer under offentlig skiftebehandling ved separasjon, skilsmisse mv., jf. forslaget til ny § 101 i ekteskapsloven.

Til § 10-2

Paragrafen gir regler om hvem som kan oppnevnes som bobestyrer, samt om krav om at bobestyreren stiller sikkerhet for et eventuelt økonomisk ansvar. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 91 a uten vesentlige endringer.

Første ledd opprettholder hovedregelen om at bobestyreren skal være advokat, jf. skifteloven § 91 a. Utvalget har vurdert om det heller skal åpnes for større fleksibilitet. Forarbeidene til § 91 a begrunner regelen med at det skal sikres at bobestyreren har de nødvendige juridiske kvalifikasjoner. Etter konkursloven § 77 kreves det at bobestyreren skal være advokat. Skiftesaker er imidlertid noe prinsipielt annet enn konkurssaker, og det er ikke nødvendigvis slik at kvalifikasjonskravet må være likt. At bobestyreren er advokat, kan aktualisere noen betenkeligheter som kan reduseres ved bruk av andre som bobestyrer: Kan det være konfliktfremmende at en for partene ukjent advokat settes til å bestyre skiftet? Kan dette bidra til større regelrytteri der smidighet og fleksibilitet ville vært å foretrekke? Er det noen fare for at skiftet blir en oppgave advokaten ikke har tid til å prioritere i en hektisk hverdag, slik at skiftet trekker ut i tid eller får et større forretningspreg enn hva partene er tjent med? I forarbeidene er det imidlertid pekt på at man før 1990 hadde negative erfaringer med andre enn advokater som bobestyrere, og uansett hvem som settes til å bestyre skiftet vil det være en risiko for negative erfaringer.

Utvalget mener at dagens hovedregel med advokat som bobestyrer bør opprettholdes. Det vises til at så vel offentlige som private interesser taler for dette idet boarbeidet presumeres å gå mest korrekt for seg ved bruk av advokat. Å bestyre et dødsbo under offentlig skifte innebærer et stort ansvar samt krav og forventninger om kvalitet i boarbeidet som advokater i alminnelighet antas å være best skikket til å oppfylle. Dette er også mest i pakt med avdødes interesse. En bobestyrer må ha grunnleggende oversikt over mange rettsområder, og advokater oppfyller dette kravet. Etter utvalgets syn er det for øvrig heller ikke grunnlag for å tro at advokater tar på seg bobestyreroppdrag for å få lettjente penger. Tingrettene utøver en kontroll med bobestyrernes behandling av boene, hvilket viser seg å være tilstrekkelig for å forebygge eventuelt misbruk av rollen. Bobestyreren vil i dette perspektivet strekke seg langt for å unngå å komme i miskreditt overfor tingretten.

Det er også grunn til å videreføre dagens regel om at tingretten bør ha en skjønnsmessig adgang til å oppnevne en bobestyrer som ikke er advokat. Utvalget foreslår imidlertid at vurderingstemaet for dette endres. Etter skifteloven § 91 a kreves det at det skal være «ubetenkelig» å oppnevne en annen bobestyrer, og dette er et strengt krav. Det kan etter utvalgets syn være hensiktsmessig å åpne noe større adgang for dette, jf. også de betenkelighetene som er trukket frem ovenfor. Utvalget foreslår derfor at en annen enn en advokat kan oppnevnes der dette er «forsvarlig». Hvilke momenter som er relevante i vurderingen, vil ikke endres i forhold til gjeldende rett.

Annet ledd viderefører skifteloven § 91 a annet ledd, men slik at det i stedet for et krav om sikkerhetsstillelse innføres et krav om ansvarsforsikring. Bestemmelsen er utformet etter mønster av konkursloven § 87, som gir en tilsvarende regel om ansvarsforsikring for bostyrere i konkursboer.

Selv om bobestyreren normalt er en advokat, dekkes ikke bobestyrerens eventuelle ansvar gjennom advokatens ordinære ansvarsforsikring. Det er regulert i Advokatforeningens kollektive ansvarsforsikring, jf. forsikringsvilkårenes punkt 4.5.6, at forsikringen ikke dekker skade eller tap forårsaket i virksomhet som bobestyrer, og som sikrede har plikt til å stille sikkerhet for i henhold til konkursloven § 87 og skifteloven § 91 a. Advokatforeningen har fått i oppdrag fra Domstoladministrasjonen å forhandle frem en avtale om sikkerhetsstillelse/ansvarsforsikring for bostyrere i konkursboer og offentlige skifter, og utvalgets lovforslag har dette som sin faktiske bakgrunn.

Et hensyn som taler for å oppstille et krav om ansvarsforsikring fremfor et krav om sikkerhetsstillelse, er at premien for ansvarsforsikring er betydelig lavere. Det vil derfor i alminnelighet innebære en besparelse at det kreves ansvarsforsikring hos bobestyreren.

Utvalget ser at dette i praksis kan bety at andre enn advokater forhindres fra å bli bobestyrere, fordi vedkommende vil ha problemer med å oppnå en ansvarsforsikring i markedet. Dette er imidlertid et spørsmål knyttet til forhold på forsikringsmarkedet, som det ligger utenfor rammene for utvalgets mandat å gjøre noe med.

Til § 10-3

Bestemmelsen omhandler bobestyrerens oppgaver, og er en kjernebestemmelse i kapitlet. Bestemmelsen som sådan er ny i forhold til skifteloven, men den gir uttrykk for praksis også etter gjeldende rett (jf. for så vidt også skifteloven § 90 første ledd).

Første punktum fastslår at bobestyrerens oppgave er å gjennomføre bobehandlingen på tingrettens vegne. I dette ligger særlig to ting:

For det første skal bobestyreren forestå bobehandlingen fra oppnevnelsen til utlodningen. Dette innebærer en rekke ulike plikter og oppgaver som er beskrevet i punkt 10.3.3, og som blant annet omfatter klarlegging av boets gjeld og aktiva, klarlegging av og kommunikasjon med loddeiere, legatarer og andre interessenter, betjening av gjeld, kommunikasjon med offentlige etater, forvaltning av boets midler, og utarbeiding av en utlodning med forslag til fordeling av boets midler. Her vil § 9-2 for så vidt gjelde tilsvarende, hvor det stilles opp visse overordnede funksjoner ved bobehandlingen.

For det annet vil poenget om at bobehandlingen skjer på tingrettens vegne innebære at bobestyreren utleder sin kompetanse fra tingretten. Tingretten vil dermed ha en generell instruksjons- og tilsynsmyndighet med bobestyrerens utførelse av sine oppgaver. Det må forutsettes at tingretten ikke vil gripe inn i bobehandlingen ved selv å treffe avgjørelser, men den kan gi instrukser om bobestyrerens arbeid.

Annet punktum gir bobestyreren adgang til å engasjere medhjelpere. Det oppstilles ingen begrensninger i dette, men forholdet til § 9-1 tilsier at revisor bare kan oppnevnes av tingretten. Typiske medhjelpere for bobestyreren kan være lensmenn, takstmenn, håndverkere mv., som på hver sine måter kan bidra til registrering, sikring, verdsettelse og vedlikehold mv. av boets midler. Hvis boet omfatter en landbrukseiendom, vil bestemmelsen også gi bobestyreren adgang til å engasjere noen til å drive jorda hvis dette er nødvendig.

Til § 10-4

Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven. Den presiserer at bobestyreren i utgangspunktet har den samme kompetanse som retten, jf. utk. § 10-3 hvor det heter at bobestyreren forestår bobehandlingen på tingrettens vegne. I dette ligger at bobestyreren kan treffe de samme avgjørelser som ting­retten under bobehandlingen, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Det er derfor etter utvalgets syn unødvendig å angi hvilke bestemmelser om tingrettens oppgaver som også gjelder bobestyreren, og det foreslås derfor ikke å videreføre skifteloven § 91 b siste punktum.

Bobestyreren har et selvstendig ansvar for at boet avvikles så raskt som omstendighetene tilsier og uten unødige kostnader.

At bobestyreren har den samme kompetanse som skifteretten, innebærer at han eller hun kan treffe alle de avgjørelser av forvaltningsmessig og administrativ art som er nødvendig for å gjennomføre bobehandlingen. Bobestyreren vil eksempelvis kunne treffe avgjørelser om salg av boets eiendeler, jf. skifteloven § 61 flg. (reglene er her i utkastet overført til arveloven). Oppstår det tvister under bobehandlingen, kan bobestyreren sette frist med preklusiv virkning, jf. utk. § 12-2.

På samme måte som tingretten, er bobestyreren bundet av loddeiernes enighet, jf. utk. § 9-5. Det vesentligste skillet mellom rettens og bobestyrerens kompetanse refererer seg til avgjørelsen av rettstvister, jf. annet punktum. Skiftetvister må reises for tingretten etter utk. kapittel 12.

At bobestyreren ikke kan avgjøre rettstvister, hindrer imidlertid ikke han eller hun kan gi råd og veiledning til berørte parter. Bobestyreren kan også megle mellom parter i en tvist og søke å tilrettelegge et oppgjør i minnelighet. I mange tilfelle har ikke loddeierne og andre som har krav i boet juridisk bistand, og bobestyreren kan da på en objektiv måte opplyse om de rettsregler som skal legges til grunn for oppgjøret. Her er det imidlertid viktig at bobestyreren ikke går lenger i å veilede om rettsspørsmål enn rollen som en upartisk administrator tilsier. Bobestyreren skal ha tillit hos alle loddeierne som en nøytral person, og dette hensynet vil lett legge begrensninger på mulighetene for å tilkjennegi et syn på rettsspørsmål det er uenighet om. Dette kan stille seg annerledes hvor det er enighet om at bobestyreren gir uttrykk for sitt syn.

Partene kan ikke med bobestyrerens medvirkning inngå rettsforlik. Ønsker partene at deres enighet kommer til uttrykk i rettsforliks form, må forliket inngås i retten etter regler som gjelder for rettsforlik.

Til § 10-5

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 91 b første og annet punktum uten realitetsendringer.

Til § 10-6

Første ledd viderefører skifteloven § 91 b tredje og fjerde punktum, kun med ubetydelige språklige endringer.

Annet ledd viderefører skifteloven § 91 d annet til fjerde punktum, også dette med bare ubetydelige språklige endringer.

Til § 10-7

Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven. Den gir et virkemiddel under bobehandlingen som er av stor praktisk betydning også etter gjeldende rett. Bomøtene har i stor grad overtatt skiftesamlingens funksjoner, selv om det fortsatt kan være behov for å avholde skiftesamling alt etter de konkrete behov. I dag er det ikke gitt særlige regler om slike bomøter, og utvalget antar at en lovregulering kan bidra til å sikre en mer enhetlig praksis mellom de enkelte domstolene og samtidig klargjøre bomøtenes funksjon og innhold.

Det foreslås i første ledd at det skal holdes et innledende bomøte med mindre bobestyreren finner at dette ikke vil ha betydning for bobehandlingen. Utvalget understreker at det skal være en klar hovedregel at et slikt bomøte skal holdes, og at bobestyreren bør ha en høy terskel for å la være. Et hensyn her er likevel at formålet med et innledende bomøte kan være ivaretatt gjennom det forberedende rettsmøtet som skal holdes før det åpnes offentlig skifte, og i enkelte tilfeller kan det derfor tenkes at et bomøte ikke vil ha noen klar funksjon. Funksjonene til det forberedende rettsmøtet og det innledende bomøtet vil til dels være overlappende, om enn ikke fullt sammenfallende. Mens det forberedende rettsmøtet vil ha en klar veiledningsfunksjon, samtidig som tvistespørsmål skal forsøkes løst, er hovedfunksjonen til bomøtet å tilrettelegge grunnlaget for den videre skiftebehandlingen. Det innledende bomøtet har også en viktig funksjon ved at loddeierne blir kjent med bobestyreren og omvendt, noe som har en klar verdi i seg selv for den videre bobehandlingen.

Det foreslås videre å angi hva som skal være innholdet i et slikt innledende bomøte. Dette er en angivelse av hva som skal skje, men det er selvsagt rom for å inkludere andre temaer hvis forholdene tilsier det. Angivelsen av bomøtets innhold er altså ikke uttømmende, men det angis typiske og viktige momenter.

For det første skal det fremlegges en oversikt over avdødes eiendeler og gjeld. Fremgangsmåten for å få oversikt over disse forholdene kan variere, men bobestyreren må anvende de virkemidler loven gir som er hensiktsmessig i det konkrete skiftet – herunder registrering, proklama, innsyn i avdødes formuesforhold mv. Det bør også minnes om at loddeierne har det formelle ansvaret for å dekke avdødes forpliktelser, jf. § 3-3. En side av dette er at loddeierne må gi bobestyreren de opplysningene de har om gjelden, slik at den kan bli dekket av boets midler.

For det annet skal det avklares hvilke tvister som må løses under skiftebehandlingen. Dette vil normalt være klargjort under det forberedende rettsmøtet, men bomøtet kan også ha en funksjon her, eksempelvis ved å bygge videre på de opplysningene som har kommet frem under det forberedende rettsmøtet for dermed å klargjøre tvistespørsmålene ytterligere. Det er heller ikke utenkelig at tvister som ikke lot seg løse under det forberedende rettsmøtet lar seg løse under et bomøte, enten på grunn av endrede rammer eller på grunn av at partene rett og slett har fått tenkt seg om ytterligere, eller at de har fått bistand av advokat.

Bomøtets avklaring av tvistespørsmålene har ingen preklusiv virkning, det er full adgang for partene til senere å reise skiftetvister eller på annen måte fremme begjæring om løsning av tvistespørsmål selv om spørsmålet ikke har vært fremme på bomøtet.

For det tredje skal bobestyreren forsøke å bringe klarhet i loddeiernes syn på fordelingen av boets eiendeler og i hvilken grad eiendeler skal avhendes. Dette må ses i sammenheng med at bobestyreren er bundet av loddeiernes enighet, jf. § 9-5. Videre er det for bobestyreren viktig å ha kjennskap til loddeiernes syn på disse spørsmålene selv om det ikke er enighet blant dem. Det er naturlig at de synspunktene som kommer frem under bomøtet danner et utgangspunkt for bobestyrerens videre arbeid med boet.

Bobestyreren har som nevnt i merknadene til utk. § 10-4 ingen kompetanse til å ta stilling til om krav mot boet skal godkjennes, eller om det skal fremmes krav mot tredjemann. Slike spørsmål kan tas opp i bomøtet, med mindre bobestyreren finner det mer hensiktsmessig å rette forespørsler om dette direkte til loddeierne. Hvor loddeierne ikke er enige om kravet, må den eller de som bestrider det eller ønsket det fremmet, reise tvist om det, jf. utk. § 12-5 om hvem som er parter i en slik tvist.

Lovteksten sier ingenting om når et innledende bomøte skal holdes. I ordet «innledende» ligger imidlertid at dette skal gjøres på et tidligst mulig stadium av bobehandlingen, og det er naturlig at dette er det første bobestyreren gjør når han eller hun blir oppnevnt.

I annet ledd fastslås det at det senere i bobehandlingen kan innkalles til bomøter når bobestyreren finner det hensiktsmessig. Lovteksten oppstiller ingen kriterier for denne vurderingen, siden behovet vil variere betydelig mellom de enkelte skiftene. Det er imidlertid grunn for bobestyreren til å vurdere innkalling til bomøte blant annet (men ikke bare) i følgende tilfeller:

• Hvis det viser seg at det er en uenighet mellom loddeierne om spørsmål som kan være egnet for behandling i et bomøte. Bomøter kan ha en viktig funksjon for å unngå senere skiftetvister, eller for å klargjøre rammene for en skiftetvist slik at tvisteløsningen blir billigst og enklest mulig for partene.

• Hvis en loddeier ber om bomøte. Bobestyreren er ikke bundet av en slik anmodning, men for bobestyreren vil det ofte være hensiktsmessig å imøtekomme anmodningen for å sikre lodd­eiernes tillit til og medvirkning i skiftebehandlingen.

• Når bobestyreren har utarbeidet et utkast til utlodning. Loven gir egne regler om behandlingen av utlodningen, og bomøtet har ingen formell funksjon her. Det kan imidlertid ikke utelukkes at bomøtet kan være et egnet forum for å oppklare feil og misforståelser, og dermed redusere muligheten for senere innvendinger mot utlodningen. Samme virkning kan det ha at bomøtet gir bobestyreren en mulighet til å forklare utlodningen for loddeierne, slik at lodd­eierne blir bedre kjent med begrunnelsen for fordelingen og dermed lettere kan akseptere en utlodning de ellers kanskje ville hatt innvendinger mot.

Lovteksten oppstiller ingen rammer for hvor ofte det skal innkalles til bomøter, og det er heller ikke lett å gi alminnelige retningslinjer om dette. Det bør gjøres så ofte som er hensiktsmessig, men heller ikke oftere. Mothensynet mot hyppige bomøter er at det påløper kostnader for boet ved at bobestyreren bruker tid som han eller hun ellers kanskje ikke ville ha brukt, og dette kostnadshensynet kan blant annet være et moment som tilsier at en anmodning om bomøte bør avslås hvis bobestyreren ikke ser at møtet vil ha fordeler som oppveier kostnadene.

Til § 10-8

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 91 c, og fastslår at det kan avholdes skiftesamlinger etter § 9-6 selv om skiftebehandlingen styres av en bobestyrer. Som nevnt i merknadene til § 9-6 er skiftesamlinger i dag lite vanlig, men det er grunn til å beholde dem som et verktøy i de boene hvor situasjonen av en eller annen grunn er fastlåst. Skiftesamlinger har den forskjellen fra bomøtene at de ledes av en dommer, og det forekommer derfor ikke sjelden i praksis at skiftesamlinger kan løse tvistespørsmål i dødsboer hvor loddeierne av en eller annen grunn ikke klarer eller ønsker å samarbeide med bobestyreren.

Etter § 9-9 kan det delegeres til en saksbehandler i domstolen å styre skiftesamlinger hvis dette er ubetenkelig. Grunnen til at det begjæres skiftesamling vil være et viktig moment i denne vurderingen – hvis bobestyreren bruker involvering fra en dommer som et ris bak speilet for å oppnå enighet, kan det være betenkelig om skiftesamlingen likevel ledes av en saksbehandler som ikke nødvendigvis vil ha større autoritet eller gjennomslagskraft enn bobestyreren.

Det foreslås at bobestyreren kan innkalle til skiftesamling, eller at dette kan gjøres av et flertall av loddeierne. For vurderingen av om det foreligger et flertall antar utvalget at det her vil være naturlig å legge til grunn person og ikke lodd (det vil si at hvis det er fem loddeiere, kan tre av dem kreve skiftesamling selv om disse tre gjennom sine lodder til sammen representerer mindre enn halvparten av boet). Det stilles ikke opp noen vilkår for å kreve skiftesamling, og det foreslås heller ingen regler om at tingretten kan nekte å avholde skiftesamling hvis dette kreves. Det bør være opp til praksis å utvikle prinsipper om hvorvidt nektelse kan finne sted hvis et krav om skiftesamling fremmes i ren trenerende eller sjikanøs hensikt.

Alternativet i skifteloven § 91 c om at tingretten selv kan innkalle til skiftesamling, er dekket opp av § 9-6.

Til § 10-9

Bobestyrerens oppgaver avsluttes med utlodningen, og det foreslås en bestemmelse om dette som i all hovedsak viderefører gjeldende rett, men som er omarbeidet i forhold til skiftelovens regulering.

Første ledd fastslår utgangspunktet om at bobestyreren skal utarbeide utkast til booppgjør og utlodning. Dette er en ordrett videreføring av skifteloven § 91 d første punktum.

Annet ledd er nytt i forhold til skifteloven. Det fastslås her at bobestyreren skal foreslå sin godtgjørelse i utlodningen. Denne godtgjørelsen er en kostnad for boet, og det er derfor naturlig at den fremgår av selve utlodningen.

Det foreslås at det skal være opp til tingretten å fastsette godtgjørelsen. Dette innebærer en viss endring i forhold til gjeldende rett.

Etter gjeldende rett kan bobestyrerens godtgjørelse belastes boet fortløpende, likevel slik at § 91 f om insolvente dødsboer må iakttas. Dersom det skal være aktuelt med forskudd under bobehandlingen, bør det i lys av § 91 f innhentes samtykke fra arvingene før tingretten godtar forskuddet. Ellers utsettes eventuell tvist om godtgjørelsen til boets slutning og utlodning. Forslaget innebærer den endring at det innføres samme ordning som i konkurs, ved at tingretten fastsetter godtgjørelsen uavhengig av loddeiernes oppfatning av spørsmålet.

Når det nærmere gjelder beløpsgrensen for godtgjørelser til bobestyrer er det mest hensiktsmessig at denne ikke knyttes til de benefiserte satsene. Det vises til at det i flere boer er behov for spesialisert kompetanse og vilkårene må avpasses dette. Tingretten bør derfor kunne fastsette godtgjørelsen fritt etter tvistelovens prinsipper om nødvendige kostnader.

Et sentralt formål med ved vederlagsfastsettelsen bør være at det skapes klarhet og forutberegnelighet for loddeierne. Advokatforeningen har innført en ordning om oppdragsbeskrivelse som ivaretar disse hensynene og som forutsettes sendt klientene i starten av et klientoppdrag. Oppdragsbeskrivelsen redegjør for flere forhold knyttet til det enkelte oppdrag, herunder oppdragsgiver, oppdragets art og innhold, varighet, salærsats og beregning og vilkår for forskudd. Denne ordning vurderes som hensiktsmessig og bør innføres for bobestyrere uavhengig av tilknytning til advokatforeningen.

For øvrig kommer også de alminnelige reglene om innvendinger mot utlodningen, jf. § 13-6, til anvendelse, men tingretten vil altså ha adgang til å justere bobestyrerens godtgjørelse selv om det ikke innkommer innvendinger mot den.

Til § 10-10

Det foreslås avslutningsvis en bestemmelse om tilbakekall av oppnevnelsen som bobestyrer. Utvalget har valgt å videreføre skifteloven § 91 e med bare ubetydelige språklige endringer.

Utvalget har imidlertid vært noe i tvil om bestemmelsen bør suppleres av regler om klage over bobestyrerens beslutninger. Det ligger i bobestyrerens forhold til tingretten, jf. § 10-3 om at bobestyrer forestår skiftebehandlingen på ting­rettens vegne, at tingretten bør høre klager på bobestyreren. Retten vil imidlertid ha begrensede sanksjoner, ved at tilbakekall av oppdraget er det mest nærliggende. Retten vil ikke ved en eventuell klage kunne foreta noen reell overprøving av bobestyrerens avgjørelser, og særlig vil dette ha potensielt uheldige virkninger hvis det åpnes for klager over hensiktsmessigheten av forvaltningsmessige avgjørelser. Annerledes kan situasjonen være ved klager over rettsanvendelse, bevisbedømmelse eller liknende, men utvalget har ikke funnet grunn til å gi uttrykkelige regler om klageadgang heller for disse forholdene. Utvalgets skepsis mot dette skyldes blant annet at en lovfestet klageadgang kan vanskeliggjøre bobestyrerens arbeid. Dette kan skje hvis misfornøyde lodd­eiere klager til tingretten uten at det er noen reell grunn til det, slik at bobehandlingen forsinkes. Videre kan det skje hvis det blant loddeierne er store styrkeforskjeller, hvor de sterkeste lodd­eierne kan bruke en klagerett til å presse frem løsninger som er til deres fordel. Videre kan utvalget ikke se at noe vil være tapt om en klageadgang ikke lovfestes, siden loddeierne uansett vil ha full adgang til å gjøre tingretten oppmerksom på kritikkverdige forhold ved bobestyreren eller en avgjørelse, og tingretten kan gjennom sin alminnelige instruksjons- og tilsynskompetanse gripe inn mot avgjørelser som enten er i strid med loven eller som er basert på galt faktisk grunnlag. På denne bakgrunn finner utvalget at det ikke bør fastsettes noe om dette direkte i lovteksten.

Til kapittel 11

Kapitlet gir særregler om skifte av insolvente dødsboer, og erstatter diverse bestemmelser i skifteloven kapittel 15 om offentlig skifte av dødsboer hvor avdødes gjeld ikke er overtatt. Insolvente dødsboer er generelt omtalt i utredningens kapittel 15. Et insolvent dødsbo kan etter utvalgets forslag skiftes både offentlig og privat, men det er en kjensgjerning at den private skifteformen er lite egnet til å ivareta de særlige hensynene som gjør seg gjeldende i slike dødsboer. Det minnes derfor om § 6-1 tredje ledd, hvor loddeierne i et insolvent dødsbo oppfordres til ikke å skifte boet privat. Det minnes også om at en rekke av lovens øvrige bestemmelser selvsagt kommer til anvendelse til tross for at boet er insolvent; kapittel 11 gir i seg selv dermed klart ikke en uttømmende regulering av skiftebehandlingen.

Til § 11-1

Bestemmelsen gir en definisjon av insolvente dødsboer, og det gis dermed en angivelse av kapitlets anvendelsesområde. Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven, men definisjonen må anses for å være sammenfallende med gjeldende rett.

Definisjonen fremgår av første ledd , hvor det i første punktum sies at et dødsbo er å anse som insolvent hvis det ikke er tilstrekkelige midler i boet til å oppfylle alle forpliktelsene til avdøde. Som det er redegjort for i punkt 15.4.2 vil dette si at det i realiteten er tale om en insuffisiensvurdering, slik at dødsboskifteloven opererer med et annet insolvensbegrep enn konkursloven § 61. Begrepet «insolvent dødsbo» er imidlertid så innarbeidet i norsk rettsbevissthet med et slikt innhold at det etter utvalgets syn vil være mer forvirrende enn klargjørende om begrepet eller dets innhold skal endres. Det må likevel understrekes at ved en vurdering av om boet er insolvent vil det være praksis knyttet til insuffisiens som er relevant, ikke praksis knyttet til insolvens slik konkursloven § 61 definerer begrepet.

Det skal med andre ord foretas en ren vurdering av om avdødes midler på dødsfallstidspunktet var større eller mindre enn forpliktelsene. Dette må leses med den presisering at avdødes forpliktelser er prioritert etter visse forpliktelser som oppstår på boets hånd, det vil si begravelsesomkostninger og massekrav. Det vises her til merknadene til § 3-3 annet ledd og § 11-5. Dette betyr at selv om avdøde på dødsfallstidspunktet hadde midler som var tilstrekkelige til å dekke forpliktelsene, kan forhold på boets hånd innebære at boet likevel blir insolvent. I lovteksten kan dette forankres i uttrykket «midler i boet», som rett forstått viser til resterende midler i boet etter at krav som er prioritert foran avdødes kreditorer, er dekket. Det er også bevisst at insolvensvurderingen knyttes til om det er tilstrekkelige midler til å dekke forpliktelsene til «avdøde» og ikke «boet»; hvis midlene ikke engang er tilstrekkelig til å dekke boets forpliktelser, vil det ut fra prioritetsrekke­følgen heller ikke være tilstrekkelig til å dekke av­dødes forpliktelser. Det valgte uttrykket fanger derfor opp de relevante forholdene.

Det må også presiseres at dødsfallstidspunktet skal anses som skjæringstidspunktet for insolvens­vurderingen, selv om dette ikke sies direkte i lovteksten. Det vil si at senere verdisvingninger ikke er relevant for denne vurderingen. Hvis verdireduksjon – for eksempel av aksjer – medfører at et bo som på dødsfallstidspunktet var solvent senere blir insolvent, kommer kapitlet ikke til anvendelse. Hvis verdistigning medfører at et insolvent bo senere blir solvent, skal reglene likevel følges under bobehandlingen. Dette medfører at prinsippet blir det samme som ved konkursbehandling, hvor det er åpningsdagen som er avgjørende for vurderingen.

Første ledd annet punktum har ingen selvstendig rettslig betydning, men det klargjøres her at kapitlets særlige regler gjelder når et dødsbo er insolvent i henhold til første punktum.

Annet ledd presiserer insolvensdefinisjonen, og gjengir konkursloven § 61 annet punktum uten andre endringer enn de som er nødvendig for å tilpasse ordlyden til dødsbosituasjonen. Formålet med en slik bestemmelse vil være å klargjøre at det ikke bare kan ses hen til avdødes likvide midler, det kan også være påkrevet å foreta en realisasjon av avdødes (boets) eiendeler. Dødsboet etter A er ikke insolvent hvis A hadde eiendommer verdt 1 million kroner, selv om A bare hadde 50 000 kroner i likvide midler og 500 000 i gjeld. Dette ville etter utvalgets syn følge forutsetningsvis allerede av første ledd, men det er likevel hensiktsmessig av pedagogiske grunner å si det uttrykkelig i lovteksten.

Til § 11-2

Det gis her regler om hvordan det skal fastslås at kapitlet kommer til anvendelse. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Første og annet ledd gjelder offentlig skifte, mens tredje ledd gjelder privat skifte.

I første ledd første punktum fastslås at det under et offentlig skifte er tingretten som skal treffe beslutning om insolvensbehandling. Det skal i så fall oppnevnes en bobestyrer. Kravet om oppnevnelse av bobestyrer er ikke relevant hvis bobestyrer allerede er oppnevnt, men dette synes unødvendig å si direkte i lovteksten. For bobestyrerens oppgaver gjelder de alminnelige reglene i kapittel 10 tilsvarende, men med de tilpasninger som følger av insolvenskapitlets øvrige bestemmelser.

Første ledd annet punktum oppstiller en plikt til utstedelse av proklama dersom dette ikke allerede er gjort. I et offentlig skifte følger dette allerede av den alminnelige plikten til dette i § 4-1 første ledd, men det er likevel hensiktsmessig av informasjonshensyn å innta en slik bestemmelse også her. Dette bidrar blant annet til å klargjøre at det i et insolvent dødsbo er plikt til å utstede proklama også når boet skiftes privat, jf. merknadene nedenfor til tredje ledd.

Annet ledd er nytt i forhold til skiftelovens regulering. Bestemmelsen er utformet etter mønster av den danske dødsboskifteloven § 69 annet ledd, og innebærer at arvinger, legatarer, kjente kreditorer og skattekontoret skal gis melding om at insolvensbehandling er besluttet. Sammen med utstedelse av proklama skal dette sikre at alle berørte interessenter gis anledning til å melde sine krav i boet, samt at loddeiere og legatarer dels gis informasjon om at det ikke er midler i boet og dels gis en oppfordring til å treffe tiltak for å sikre egne interesser.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvordan melding skal gis. Dette må skje på en betryggende måte, men det vil være opp til bobestyreren å vurdere hvordan melding bør gis. I de fleste tilfeller vil utsendelse av e-post være tilstrekkelig, særlig til næringsdrivende kreditorer, men en annen kommunikasjonsform må velges hvis bobestyreren ikke har visshet om at alle berørte personer gjør seg kjent med e-post.

Tredje ledd første punktum fastslår at reglene i kapitlet skal følges så langt de passer også når et insolvent dødsbo skiftes privat. Privatskiftende arvinger er i § 6-1 tredje ledd gitt en oppfordring til ikke å skifte et insolvent dødsbo privat, og dette følges opp her. I praksis innebærer dette blant annet (den følgende listen er ikke uttømmende):

• Det skal utstedes proklama, jf. § 11-2 første ledd. Ved privat skifte er det ellers ingen plikt til dette, jf. § 4-1 annet ledd.

• Det skal gis melding som nevnt i § 11-2 annet ledd. En slik melding vil ikke kunne gå ut på at insolvensbehandling er «besluttet», men det må gis melding om at dødsboet etter N.N. er insolvent.

• Loddeierne må sikre forsvarlige rutiner for anmeldelse og prøving av fordringer, jf. § 11-4. De har ikke myndighet til å avholde en formell skiftesamling, men det bør innkalles til et møte som har samme funksjon og som så langt som mulig følger samme regler.

• Viktig er det at det ikke kan skje utdeling av midler uten at det er inngått en avtale eller truffet en beslutning som har samme funksjon som en utlodning, jf. § 11-5 første ledd. Også privatskiftende arvinger kan imidlertid dekke rimelige begravelsesomkostninger, skifteomkostninger og prioriterte fordringer når det er på det rene at det er tilstrekkelige midler i boet til å dekke disse.

• Skiftet kan ikke avsluttes før proklamafristen er utløpt, jf. § 11-5 annet ledd.

• §§ 11-6 flg. er mindre relevante her, men det er grunn til å minne om at §§ 11-8 til 11-10 om tvangsakkord er et alternativ privatskiftende arvinger bør vurdere.

Annet punktum er en nødvendig oppfølgning av første punktum, og gir en praktisk sanksjon mot arvinger som til tross for lovens fraråding likevel skifter et insolvent dødsbo privat. Det fastslås her at den eller de som forestår skiftet blir solidarisk ansvarlig overfor en kreditor som lider tap som følge av at reglene ikke er fulgt. Det presiseres at denne erstatningsregelen bare gjelder under et privat skifte.

Det er en «kreditor» som er beskyttet av bestemmelsen. Dette kan være både private og offentlige kreditorer. Selv om det i hovedsak siktes til avdødes kreditorer, vil også dødsboets kreditorer være beskyttet. En legatar er ikke en kreditor etter denne bestemmelsen, og vil derfor ikke kunne kreve erstatning på dette grunnlag. En kreditor som har full sikkerhet for kravet sitt vil prinsipielt sett også være beskyttet, men en slik kreditor vil være tilstrekkelig (og bedre) sikret gjennom annet regelverk. Bestemmelsen retter seg derfor i hovedsak mot usikrede kreditorer samt mot sikrede kreditor med en prioritet som innebærer at sikkerheten ikke gir full dekning av kravet.

Det kreves at kreditoren «lider tap». En kreditor vil i en forstand lide tap allerede av den grunn at boet er insolvent, så tapsberegningen kan ikke ta utgangspunkt i at kreditorene skal ha full dekning. Det relevante sammenlikningsgrunnlaget er hva kreditoren ville ha mottatt hvis reglene ble korrekt fulgt.

Tapet må oppstå «som følge av» at reglene ikke er fulgt. Dette viser til det alminnelige erstatningsrettslige kravet om adekvat årsakssammenheng, og reiser neppe særskilte spørsmål her.

Årsakssammenhengen må foreligge mellom tapet og det forhold «at reglene ikke er fulgt». Dette gir opphav til flere spørsmål, og utvalget erkjenner at dette vilkåret skaper grobunn for konflikter. Utgangspunktet er at vilkåret viser til første punktum, som sier at reglene i kapitlet skal følges så langt det passer, jf. merknadene ovenfor om hva dette innebærer. I praksis vil sannsynligvis det viktigste eksemplet være at arvingene dekker utestående krav etter hvert som de forfaller uten å beregne dividende, slik at forpliktelsene dekkes etter et «førstemann til mølla»-prinsipp i strid med § 11-5. På det andre ytterpunktet av skalaen kan det trekkes frem at det vanskelig kan tenkes erstatning på grunn av at det ikke er utstedt proklama, siden et tap som følge av slik manglende utstedelse vil bygge på en hypotese om at noen krav ville bli prekludert og dermed falle bort. Dette blir for usikkert til å begrunne en erstatning. Det samme må antas å gjelde om en kreditor får sitt krav prekludert som følge av et proklama uten at kreditoren er varslet om insolvensen etter § 11-2 annet ledd. Selv om det her kan sies at en melding ville gjort at kreditoren kunne foretatt de nødvendige tiltak for å unngå preklusjon, må kreditorens alminnelige plikt til å gjøre seg kjent med utstedte proklamaer normalt innebære at erstatning ikke blir aktuelt på dette grunnlag.

Et vanskelig spørsmål er om det kan tenkes erstatning som følge av at de privatskiftende arvingene ikke har fulgt regler som bare gjelder for offentlig skifte, det vil si som ikke kan følges i et privat skifte. Det tenkes da særlig på omstøtelsesreglene i dekningsloven kapittel 5, som uttrykkelig gjelder ved offentlig skifte. Omstøtelse av disposisjoner innebærer at boet tilføres verdier, og at dividendegrunnlaget dermed øker for boets øvrige kreditorer. Det kan da argumenteres for at dersom det foreligger disposisjoner som kunne vært omstøtt ved et offentlig skifte, så innebærer det private skiftet at dividendegrunnlaget er mindre enn det ellers ville vært og at kreditorene dermed lider et tap. All den tid det ikke uttrykkelig forbys å skifte et insolvent dødsbo privat, kan det på den annen side anføres at det er urimelig overfor arvingene å ilegge en erstatningsplikt for manglende oppfyllelse av regler som ikke kan oppfylles. Mot dette kan det igjen argumenteres med at arvingene har en oppfordring til ikke å skifte boet privat, og at dette erstatningsansvaret er noe de må ta i betraktning ved valget av skifteform. På denne bakgrunn antar utvalget at det kan tenkes erstatning som følge av at omstøtelse ikke kan kreves, men det må være opp til praksis å utvikle nærmere retningslinjer for denne vurderingen.

Erstatningsansvaret foreslås lagt på «den eller de som forestår skiftet», det vil si loddeierne, jf. § 7-1. Hvis skiftebehandlingen forestås av en fullmektig eller av en testamentsfullbyrder, vil ansvaret måtte legges på både loddeierne og fullmektigen/testamentsfullbyrderen.

Ansvaret er fullt ut solidarisk, det vil si en for alle og alle for en. En kreditor som lider tap kan med andre ord kreve hele tapet dekket av en hvilken som helst loddeier, som på sin side vil være henvist til å søke regress hos de øvrige loddeierne.

Det foreslås ikke oppstilt noe uttrykkelig ansvarsgrunnlag, det vil i praksis si at ansvarsgrunnlaget foreslås gjort objektivt i den forstand at det ikke kreves at arvingene på noen måte er å bebreide for at reglene ikke er fulgt.

Til § 11-3

Under et ordinært offentlig skifte er retten (og dermed også bobestyreren) med visse begrensninger bundet av loddeiernes enighet, jf. § 9-5 og merknadene til denne. Under insolvensbehandlingen er det ikke hensiktsmessig med en slik regel, dels fordi bobestyreren her har et selvstendig ansvar for å skifte boet i henhold til lovens regler og dels fordi loddeierne ikke har noen egen økonomisk interesse i et slikt bo. Det foreslås derfor en uttrykkelig bestemmelse om at § 9-5 ikke gjelder under insolvensbehandlingen.

Til § 11-4

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 104 annet ledd, uten andre endringer enn at skiftelovens hovedregel («bør … i alminnelighet«) gjøres om til en absolutt regel («skal«). Utvalget kjenner ikke til at bestemmelsen har skapt særlig vansker i praksis, og det synes derfor ikke å være grunn til vesentlige endringer.

De alminnelige reglene om skiftesamlinger i § 9-6 vil komme til anvendelse. Utover dette foreslås det ikke gitt særlige regler om fremgangsmåten ved prøving av fordringene, noe som har sammenheng med at insolvensbehandlingen skal fremstå som et fleksibelt alternativ til full konkursbehandling. Det er derfor ikke hensiktsmessig å lovfeste at konkurslovens mer utførlige regler om prøvingen skal følges, jf. konkursloven kapittel XII. Det vil likevel ofte være naturlig og hensiktsmessig at bobestyreren følger disse reglene så langt de passer og så langt noen krever det, men det må minnes om at en kreditor som ønsker konkursbehandling vil ha mulighet til å begjære boet konkurs.

Henvisningen i annet punktum til konkurs­loven § 118 foreslås videreført fra skifteloven § 104 annet ledd. Henvisningen gjelder fremgangsmåten hvis det oppstår tvist om omfanget av boets beslagsrett.

Til § 11-5

Bestemmelsen er sentral i insolvensbehandlingen, og gir regler om utdeling fra boet. Den viderefører skifteloven § 103 annet ledd uten vesentlige realitetsendringer.

Første ledd første punktum fastslår utgangspunktet om at utbetaling ikke bør skje uten etter utlodning. Et sentralt element i insolvensbehandlingen er likebehandling av kreditorene, noe som blant annet innebærer at det må beregnes en dividende før det foretas utbetalinger. Utlodningen gir klarhet om disse forholdene.

Vesentlige unntak gis likevel i annet punktum , hvor det fastslås at rimelige begravelsesomkostninger, skifteomkostningene og annen massegjeld samt prioriterte fordringer kan betales så snart det er på det rene at boet vil gi full dekning til disse. Dette innebærer at samme prioritetsrekkefølge legges til grunn som ved øvrig skiftebehandling, jf. § 3-3. En forskjell fra § 3-3 er likevel tatt inn i angivelsen av begravelsesomkostningene, ved at det her presiseres uttrykkelig at det bare er «rimelige» begravelsesomkostninger som kan kreves dekket. Formålet med dette er å klargjøre at det i et insolvent dødsbo må stilles noe snevrere rammer enn ellers for hvilke begravelsesomkostninger som kan godtas på prioritert plass.

Uttrykket «på det rene» er valgt i stedet for skiftelovens «må antas». Det bør etter utvalgets syn kreves stor grad av sikkerhet for at det faktisk er dekning i boet til de aktuelle kravene før det gis utbetaling. Også her spiller hensynet til likebehandling av boets kreditorer inn.

Annet ledd bestemmer at utlodning først kan finne sted når proklamafristen er utløpt. Dette vil normalt ikke innebære noen vesentlig forsinkelse av bobehandlingen, og en slik regel er nødvendig for å skape en tilstrekkelig sammenheng i regelverket.

Til § 11-6

Bestemmelsen gir regler om rettsvern for rettsstiftelser i skyldnerens (avdødes) eiendeler, og viderefører skifteloven § 106 uendret (med unntak av ubetydelige språklige endringer). Bestemmelsen ble gitt ved endringslov 8. juni 1984 nr. 60 i forbindelse med vedtakelsen av konkursloven og dekningsloven, og det vises til bestemmelsens forarbeider i NOU 1972: 20 s. 375, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 225.

Til § 11-7

Bestemmelsen setter forbud mot at utlegg tas i boets eiendeler for gjeld som skriver seg fra tiden før dødsfallet. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 105 første ledd uendret (med unntak av ubetydelige språklige endringer). Også denne bestemmelsen ble gitt i 1984, jf. henvisningene i merknaden til utk. § 11-6.

Til §§ 11-8 til 11-10

Bestemmelsene gir regler om tvangsakkord, og viderefører uendret skifteloven §§ 110 a til 110 c. Også disse bestemmelsene ble gitt ved endringslov i 1984, og det vises til begrunnelsen for bestemmelsene i NOU 1972: 20 s. 375-376, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 225. Utvalget kjenner ikke til at disse bestemmelsene har voldt vansker i praksis, og har ikke funnet grunn til å foreslå endringer i dem.

Til kapittel 12

Kapitlet gjelder behandlingen av tvister under et offentlig skifte, men bestemmelsene får gjennom henvisningen i § 7-3 annet ledd også i stor utstrekning anvendelse på tvister under et privat skifte. Skifteprosessen er behandlet i kapittel 16.

Det gis først en bestemmelse om skiftemyndighetens saklige kompetanse (§ 12-1), fulgt av en bestemmelse om hvem som skal reise sak (§ 12-2). I §§ 12-3 og 12-4 gis selve kjernen i skifteprosessen, ved at det her fastslås i hvilken utstrekning tvistelovens alminnelige regler kommer til anvendelse og hvilke særlige saksbehandlingsregler som skal gjelde i skifteprosessen. Partsspørsmål behandles i § 12-5. I § 12-6 gis det så regler om overføring av en tvist til søksmåls former.

Til § 12-1

Bestemmelsen gir regler om skiftemyndighetens saklige kompetanse. Siden tingretten også uavhengig av en slik bestemmelse vil ha kompetanse til å prøve de spørsmålene som oppstår under skiftet, er bestemmelsens funksjon å klargjøre hvilke tvister som kan behandles etter kapitlets særlige saksbehandlingsregler. Bestemmelsen angir altså når tingretten løser tvister som skiftemyndighet. Den viderefører til dels skifteloven §§ 11 og 12, men utkastet er gitt en annen oppbygning enn skifteloven på dette området.

Første ledd viderefører skifteloven § 10 uten realitetsendringer. Det fastslås her som et alminnelig utgangspunkt at tvister under skiftet skal avgjøres etter reglene i kapitlet. Dette gjøres for å markere kapitlets anvendelsesområde i forhold til tvistelovens alminnelige regler, og for å bidra til å klargjøre når de særlige skifteprosessuelle reglene kommer til anvendelse. Det foreslås også å videreføre unntaket for tvister som må behandles ved en annen domstol eller etter andre prosessregler. Unntakene har neppe stor praktisk betydning, men det er likevel tale om regler som ikke bør fjernes fra loven.

Annet ledd første punktum viderefører skifte­loven § 12 med bare ubetydelige språklige endringer. Annet ledd annet og tredje punktum er derimot nye, og tar sikte på å fange opp situasjoner hvor hensynet til skiftebehandlingens enhet tilsier at spørsmål behandles av samme domstol, men hvor gjeldende lov ikke gir særlige regler. Annet punktum bestemmer at den domstolen som har skiftebehandlingen kan anmode den domstolen som behandler et tilknyttet spørsmål om at saken skal overføres til den domstolen som har skifte­behandlingen. Dette kan ofte være hensiktsmessig for å sikre at skiftebehandlingen ses i sammenheng. Overføring av sak som nevnt må i tilfelle besluttes ved kjennelse av den domstolen som først hadde saken. Det vil være opp til denne domstolens egen vurdering om anmodningen skal etterkommes, men domstolen vil normalt ikke ha noen interesse av å motsette seg dette.

Til § 12-2

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 31, men er endret i forhold til denne. Svakheten ved § 31 har særlig vært at det er uklart om fristen for å reise søksmål er preklusiv eller ikke. Høyesterett uttalte seg om dette spørsmålet i Rt. 1990 s. 346, i en sak hvor en skiftetvist ble besluttet overført til behandling i søksmåls former. Her fant Høyesterett at fristen er omfattet av domstolloven kapittel 8, hvor § 152 oppstiller en preklusivitetsvirkning, dog slik at det kan kreves oppreisning hvis vilkårene i § 153 er oppfylt.

Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet spørsmålet videre i saken inntatt i Rt. 2003 s. 310, hvor det ble lagt til grunn at fristen ikke er preklusiv for så vidt gjelder skiftetvist etter skifteprosessuelle former. Kjæremålsutvalget uttalte følgende:

«Utvalget finner at lagmannsretten har bygget på riktig tolking av loven når det er lagt til grunn at den frist retten her har satt, ikke har preklusiv virkning. Når det er spørsmål om å behandle en skiftetvist som søksmål, er det hjemmel i skifteloven § 31 første ledd for at retten kan fastsette «innen hvilken frist det må anlegges», og etter tredje ledd kan skifteretten av eget tiltak beslutte å fremme behandlingen av boet uten hensyn til tvisten, hvis søksmål ikke blir anlagt innen fristen. En frist satt med hjemmel i skifteloven § 31, er omfattet av domstolloven § 152. Noen tilsvarende bestemmelse om frist for å reise skiftetvist som ikke skal behandles som søksmål, er ikke oppstilt i loven. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er hjemmel for å tillegge en slik frist preklusiv virkning. Konsekvensen av at fristen oversittes, kan være forskjellig. Det kan være spørsmål om å avgjøre tvisten på grunnlag av det som foreligger. Etter omstendighetene vil et krav også kunne gå tapt ved passivitet.»

Utvalget legger dette til grunn som gjeldende rett, men finner at det dermed er behov for en endring på dette punktet. Dersom fristen ikke gjøres preklusiv, er fristen i realiteten uten betydning, siden den ikke er til hinder for at tvist om spørsmålet reises selv om fristen er oversittet.

Bestemmelsens første punktum viderefører etter dette skifteloven § 31 første ledd, idet det bestemmes at retten kan bestemme hvem som skal reise tvist og en frist for saksanlegget. Endringen i forhold til gjeldende rett fremkommer så av annet punktum , hvor det uttrykkelig fastslås at fristen er preklusiv. Bestemmelsens plassering innebærer at den gjelder for tvisteløsning både etter søksmåls former og etter skifteprosessuelle former. Dermed bringes lovens bestemmelse i samsvar med hovedregelen i domstolloven § 152 også når det gjelder skifteprosessuelle former, jf. sitatet ovenfor.

Et unntak fra preklusivitetsvirkningen fremgår av tredje punktum , hvor det heter at fristen ikke berører adgangen til å reise aksessoriske motsøksmål. Det vil være en uholdbar rettstilstand om slike søksmål skal avskjæres. De beste grunner tilsier at tredje punktum er unødvendig i den forstand at løsningen også følger allerede av første og annet punktum, men det er et så vidt viktig spørsmål at det er grunn til å gi det en uttrykkelig løsning i lovteksten.

Fjerde punktum bestemmer at reglene om oppfriskning i tvisteloven kapittel 16 (særlig §§ 16-11 flg.) gjelder tilsvarende. I dette ligger blant annet at oppfriskning er betinget av at parten ikke kan bebreides for fristoversittelsen (jf. tvisteloven § 16-12), og at fristen for å begjære oppfriskning er én måned (jf. § 16-13).

Til § 12-3

Bestemmelsen er ny, men viderefører et sentralt trekk også ved gjeldende rett. Den kan med en viss berettigelse kalles selve «kjernen» i skifteprosessen, ved at det er her det fremgår hva som er de særlige trekkene ved skifteprosessen i forhold til den alminnelige sivilprosessen. Dette er beskrevet nærmere i punkt 16.4.

Det fremgår av første punktum at retten bestemmer hvordan saksforberedelsen skal foregå, med mindre loven selv (særlig § 12-4) oppstiller begrensninger. Dette gir tingretten en stor frihet og fleksibilitet til å tilpasse saksbehandlingen til hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak. Av vesentlig betydning her er det at tvistelovens tredje del ikke foreslås å gjelde under behandlingen av skiftetvister, jf. § 12-4, noe som innebærer at tvistelovens regler om blant annet saksforberedelse og hovedforhandling ikke kommer til anvendelse. Retten vil dermed kunne velge å følge de reglene her som er hensiktsmessige, men unnlate å bruke regler som av en eller annen grunn fremstår som uhensiktsmessige. En prinsipielt viktig virkning av dette er at retten kan bestemme at saksbehandlingen skal foregå skriftlig, og retten kan gå lenger i retning av prosessuell og materiell saksledelse enn hva tvisteloven ellers gir adgang til.

Annet punktum gjør et unntak fra dette, ved at det bestemmes at partene uansett skal gis anledning til å uttale seg. Dette er en videreføring av skifteloven § 24 første ledd. Bestemmelsen gir uttrykk for en side av det kontradiktoriske prinsipp, som det ikke er noen grunn til å tillate at retten ser bort fra. Utvalget går derfor inn for å sløyfe begrensningen «så vidt mulig» som i dag står i § 24. Det kan vanskelig tenkes at det ikke vil være «mulig» å gi partene adgang til å uttale seg. Det må antas at retten uansett aldri ville treffe en avgjørelse uten å gi partene adgang til å uttale seg, men dette prinsippet er så betydningsfullt at det likevel er grunn til å si det uttrykkelig i lovteksten.

Tredje punktum trekker en kobling tilbake til § 9-6, ved at det sies uttrykkelig at partenes synspunkter kan innhentes gjennom skiftesamling, og at det i en slik samling kan gis adgang til prosedyre. Hvis retten følger denne fremgangsmåten, må også reglene i § 9-6, blant annet om innkalling til skiftesamling, følges.

Til § 12-4

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 22 første ledd ordrett slik denne lyder etter endringene i forbindelse med vedtakelsen av ny tvistelov.

Til § 12-5

Bestemmelsen gir regler om partsevne, partsforhold og rettskraftsvirkning i skiftetvister, og erstatter for så vidt skifteloven § 22 annet ledd. Temaet er behandlet i punkt 16.5.

Utgangspunktet i tvisteloven § 2-1 bokstav e er at et dødsbo under offentlig skifte kan ha partsevne, og dette gjentas i første ledd første punktum . Som nevnt i punkt 16.5 sier imidlertid ikke en slik fanebestemmelse noe om når boet faktisk har partsevne, og dette foreslås derfor regulert i første ledd bokstav a, b og c . Bestemmelsene er nye i forhold til skifteloven. Realiteten i bestemmelsen er at boet bare kan være part når alle loddeierne er enige, og selv da kan boet være part bare i nærmere angitte tilfeller. Det minnes om at et dødsbo som skiftes privat ikke kan være part, jf. § 7-3 første ledd.

Bokstav a gjelder boet som kreditor for obligatoriske eller tinglige krav, det vil si de tilfellene hvor boet anfører at en tredjeperson står i gjeld til boet eller har en ting i sin besittelse som tilhører boet. For å fange opp alle tenkelige krav boet kan ha mot en tredjeperson, foreslås det også å gi en tilføyelse om andre tilfeller hvor tredjepersonen anføres å være skyldner i eller forpliktet overfor boet. Formålet er å sikre at alle krav boet anfører å ha mot en tredjeperson kan føres med boet som part.

Bokstav b gjelder boet som debitor (skyldner) i kravstyper som nevnt i bokstav a. Dette innebærer at alle krav en tredjeperson anfører å ha mot boet skal kunne føres med boet som part,

Bokstav c bestemmer at boet kan være part i tvister om massekrav.

Annet ledd gjelder tilfeller hvor loddeierne ikke er enige om å reise et krav eller å bestride et krav. I slike tilfeller kan ikke boet være part. Parter vil i stedet være den eller de loddeierne som reiser sak eller som bestrider et krav. Som nevnt i punkt 16.5 reiser dette visse betenkeligheter, men etter utvalgets syn er betenkelighetene større hvis boet gjøres til part i slike saker.

Det er etter bestemmelsen tilstrekkelig at én loddeier er uenig med de øvrige, og det stilles ingen krav til størrelsen på loddeierens lodd.

Bestemmelsen gir ingen regulering av hvordan uenighet skal fastslås. Det er opp til bobestyreren (eller unntaksvis tingretten) å avklare om loddeierne er enige eller ikke. Utvalget legger i den forbindelse til grunn at § 9-5 annet ledd gjelder tilsvarende, det vil si at man kan se bort fra en loddeier som er forsvunnet eller har ukjent adresse.

Bestemmelsen gir heller ingen regulering av hva som skjer hvis partsforholdet endrer seg. Det kan forekomme at dødsboet opprinnelig er part i en tvist, men at en eller flere loddeiere trekker seg før eller under saken. I så fall tilsier annet ledd at boet ikke lenger kan være part. Motsatt kan det forekomme at de enkelte loddeierne opprinnelig er parter, men at de(n) loddeier(ne) som opprinnelig var uenig senere slutter seg til de øvrige slik at alle loddeierne er enige. Etter annet ledd er det i så fall boet som skal være part. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å regulere disse spørsmålene direkte i lovteksten, men at løsningen heller bør bero på alminnelige prinsipper om endring av partsforhold under saken, og at det bør være opp til rettspraksis å håndtere slike spørsmål hvis de dukker opp.

Det fremgår av tredje punktum at boet likevel alltid er part ved tvister om massekrav.

Tredje ledd regulerer ikke direkte partsevne og partsforhold, men snarere visse sider av de viktigste virkningene av partsspørsmålet: Rettskraftsvirkningen og saksomkostninger. I første punktum reguleres rettskraftsvirkningen på den måten at en avgjørelse skal legges til grunn for den videre behandlingen av boet. Dette er en annen uttrykksmåte enn hva som er valgt for privat skifte (jf. § 7-3 fjerde ledd: «for og mot alle som har interesser i boet»), men realiteten er i stor utstrekning den samme. Også her gjelder en utvidet rettskraft, det vil si at rettskraftsvirkningen inntrer for flere enn de som har vært parter i tvisten. I annet punktum videreføres skifteloven § 25 uten betydelige endringer (utover at «kjennelse» er byttet ut med «avgjørelse»). Bestemmelsen åpner for at en avgjørelse under skiftebehandlingen kan legges til grunn for den videre behandlingen før rettskraftsvirkningen inntrer.

I saken inntatt i RG 2005 s. 318 la Gulating lagmannsrett til grunn at skifteloven § 25 ikke passer på et tilfelle hvor en beslutning av tingretten om åpning av offentlig skifte er påanket. Et krav om oppnevning av bobestyrer ble derfor ikke tatt til følge, fordi tingrettens beslutning ikke kunne legges til grunn før den ble rettskraftig. Utvalget antar at dette blir løsningen også etter utvalgets forslag.

I fjerde ledd gis det regler om de tilfellene hvor boet vinner en sak. Det bestemmes her at midler som tilføres boet, går inn i selve boet. Det vil si at selv om noen av loddeierne ikke har deltatt i tvisten, vil de nyte godt av berikelsen ved at boet tilføres verdier. Dette er en side av gratispassasjerproblemet som utvalget ikke har funnet å kunne regulere seg bort fra. Det skal imidlertid gjøres et fradrag for saksomkostninger som måtte pålegges boet, som i så fall skal dekkes som massekrav. I dette ligger en del ulike forhold.

For det første er boets ansvar for saksomkostninger i tilfeller hvor boet ikke er part, dermed begrenset til de nettomidlene som tilføres boet. Hvis saksomkostningene overstiger dette, vil det overskytende måtte dekkes på ordinær måte av sakens parter – det vil si de loddeierne som har vært part. Dette er den andre siden av gratispassasjerproblemet, i og med at en loddeier som har stått utenfor saken, på denne måten ikke løper noen risiko for å påføres et ansvar for saksomkostninger, samtidig som han eller hun er sikret at boets verdi ikke reduseres.

For det annet er bestemmelsen uten særlig realitet hvis boet er part. Da vil saksomkostningene i sin helhet måtte dekkes av boet, og det er en selvfølge at vunne midler går inn i selve boet.

For det tredje vil boet tilføres de oppnådde midler i sin helhet dersom saken vinnes med dekning av saksomkostningene. Selve saksomkostningene vil da tilføres sakens parter, enten dette har vært boet eller de enkelte loddeierne.

For det fjerde sier bestemmelsen ingenting om forholdene hvis boet taper saken. I så fall vil boet selvsagt ikke påføres noen midler, og saksomkostningene må dekkes av sakens parter, enten dette har vært boet eller de enkelte loddeierne.

Til § 12-6

Bestemmelsen gir regler om behandling av en tvist i søksmåls former, og den erstatter skifteloven §§ 30 og 31.

Første ledd gjelder forholdet til tredjeperson. Det bestemmes her at krav mot tredjeperson som utgangspunkt ikke kan behandles etter skifteprosessuelle regler hvis tredjepersonen begjærer tvisten løst etter tvistelovens regler. Tredjepersonen har gjerne ikke vært involvert i skiftebehandlingen tidligere, og kan dermed ha behov for den saksforberedelsen og hovedforhandlingen som tvisteloven oppstiller. Begrunnelsen for særlige skifteprosessuelle regler slår ikke helt til i slike tilfeller. Utvalget foreslår likevel å gjøre et unntak for tvister som vil gå etter reglene om småkravs­prosess hvis tvistelovens regler anvendes, se tvisteloven § 10-1. Lovteksten viser til beløpsgrensen for småkravsprosessen, det vil si saker hvor tvistesummen er under 125 000 kroner, jf. tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a. Siden lovens system er slik at skifteprosessen anvendes hvis tredjeperson ikke begjærer tvisten løst etter tvistelovens regler, vil tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav b (samtykke til småkravsprosess) og bokstav c (saker som ikke gjelder formuesverdier, hvor partene ikke må motsette seg småkravsprosessbehandling) ikke være aktuelle.

Utvalget foreslår at samme regler skal gjelde når en loddeier eller legatar har posisjon som tredjeperson, det vil si at boet har et krav mot vedkommende som ikke er knyttet til posisjonen som loddeier eller legatar. Det kan eksempelvis være et gjeldskrav, erstatningskrav eller lignende. Selv om disse har et annet forhold til skiftebehandlingen enn øvrige tredjepersoner, mener utvalget det er hensiktsmessig å likestille alle tredjepersoner i relasjon til bestemmelsen.

Forholdet mellom første og annet ledd er slik at første ledd regulerer tilfeller hvor en tvist kan fremmes direkte etter tvistelovens regler, mens annet ledd gjelder tilfeller hvor det er reist skifte­tvist og det deretter begjæres en overføring til behandling i søksmåls former. Annet ledd er dermed en videreføring av skifteloven § 30. Når lodd­eiere og legatarer opptrer i posisjon som en sådan (det vil si ikke som tredjeperson), kan en sak ikke fremmes direkte etter tvistelovens regler. En sak må reises som skiftetvist, og det vil så bero på en vurdering av vilkårene i annet ledd om overføring kan skje. Vilkårene er noe endret i forhold til gjeldende lov, men realiteten er i all hovedsak den samme. Det skal legges vekt på rettsspørsmålets art, tvistegjenstandens verdi og hensynet til sakens opplysning. Nytt i forhold til gjeldende lov er at det uttrykkelig sies at det skal tas hensyn til skiftebehandlingens fremdrift. Behandling i søksmåls former vil normalt innebære en forsinkelse av skiftebehandlingen, og overføring bør da bare skje hvis ulempene med en slik forsinkelse veies opp at andre fordeler.

Tredje ledd refererer seg til annet ledd, og sier at partene skal gis anledning til å uttale seg før retten tar stilling til overføringsspørsmålet. Dette er nokså selvsagt, og er en ren videreføring av skifteloven § 30 tredje ledd.

Også fjerde ledd refererer seg til annet ledd, og bestemmer at når en sak overføres til behandling i søksmåls former skal forliksrådsbehandling ikke finne sted, og hovedforhandling kan berammes uten saksforberedelse. Dette er en videreføring av skifteloven § 31 annet ledd første punktum. Utover dette følges tvistelovens regler fullt ut fra det tidspunkt saken er besluttet overført.

Når det sies at hovedforhandling «kan» finne sted uten saksforberedelse, ligger i dette at det beror på rettens vurdering om saken er godt nok opplyst til at videre saksforberedelse er unødvendig. Når en tvist overføres til behandling i søksmåls former, skyldes det gjerne at partene vil at saken skal belyses i sin fulle bredde, og saksforberedelse etter tvistelovens regler kan være et ledd i dette. Etter utvalgets syn bør derfor utgangspunktet være at saksforberedelse skal foretas, men at dette kan unnlates hvis ytterligere saksforberedelse ikke har noen hensikt.

Når sak begjæres etter tvistelovens regler i henhold til første ledd, er det tvisteloven som gjelder helt fra saksanlegget. Det er dermed tvisteloven som gir regler om forliksrådsbehandling, saksforberedelse mv.

Til kapittel 13

Kapitlet gir regler om avslutningen av et offentlig skifte. Dette kan skje på tre ulike måter: For det første kan boet tilbakeleveres til privat skifte eller til uskifte, og regler om dette er gitt i § 13-1. For det annet kan bobehandlingen innstilles, jf. § 13-2. Formkrav for begge disse avslutningsformene er oppstilt i § 13-3. For det tredje kan bobehandlingen avsluttes med en utlodning, jf. § 13-4. Utlodning er den ordinære avslutningsformen. Nærmere regler om dette er gitt i de etterfølgende paragrafene: Utlodningens tvangskraft (§ 13-5), innvendinger mot utlodningen (§ 13-6), delutlodning (§ 13-7), utlegg (§§ 13-8 til 13-10) og utbetalinger etter utlodningen (§ 13-11).

Til § 13-1

Bestemmelsen gjelder tilbakelevering av boet til privat skifte eller til uskifte, og erstatter skifteloven §§ 32 og 33 med visse endringer.

Utvalget har valgt å videreføre begrepet «tilbakelevering» fra skifteloven, selv om dette ikke passer helt godt i alle tilfeller. Å levere boet «tilbake» indikerer at man går over til en tilstand som forelå før det offentlige skiftet ble åpnet, noe som ikke nødvendigvis er tilfelle. Et offentlig skifte kan være åpnet uten at boet først har vært overtatt til privat skifte eller uskifte, og i så fall er det språklig upresist å si at boet leveres «tilbake» til denne tilstanden. «Utlevering» ville i så fall passe bedre, men tilbakeleveringsbegrepet passer likevel bedre der hvor det først har vært en tilstand av privat skifte eller uskifte før offentlig skifte åpnes. «Tilbakelevering» har også rukket å bli et innarbeidet begrep i skiftelovgivningen, og begrepet skaper neppe særlig tolkningstvil i seg selv. Det vil også medføre en unødig tung lovtekst om begge begreper skal benyttes («utlevering eller tilbakelevering»), og utvalget har derfor valgt å holde fast ved tilbakeleveringsbegrepet. Når lovteksten eller motivene i det følgende taler om «tilbakelevering» omfatter dette dermed også «utlevering», det vil si utlevering av boet til en tilstand (privat skifte eller uskifte) som ikke tidligere har foreligget for det aktuelle boet.

Det kan innledningsvis minnes om at dersom boet tilbakeleveres fra offentlig skifte, skal det bare betales halvt gebyr for skifteåpningen, jf. rettsgebyrloven § 18 annet ledd. Selv om det her står at dette gjelder når boet blir «tilbakelevert loddeierne», legger utvalget til grunn at det samme gjelder hvis boet tilbakeleveres til gjenlevende ektefelle til overtakelse i uskifte.

Første ledd gjelder tilbakelevering av boet til privat skifte, jf. også § 6-2 annet ledd. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 32 første ledd. Vilkåret for tilbakelevering foreslås videreført uendret fra skifteloven: At den grunn som ledet til offentlig skiftebehandling ikke lenger er til stede. Dette kan oppstå i relasjon til alle grunnlag for åpning av offentlig skifte. Et typisk eksempel kan være at en legatar eller kreditor som har begjært offentlig skifte etter § 8-1 annet ledd mottar fullt oppgjør. Selv om det ikke sies uttrykkelig i bestemmelsen, bør tingretten likevel i et slikt tilfelle nekte tilbakelevering dersom det foreligger andre legatarer eller kreditorer som kan begjære offentlig skifte etter § 8-1 annet ledd. Et mer upraktisk eksempel kan være at offentlig skifte er åpnet etter § 8-2 fordi det er bestemt i arvelaterens testament, mens det etter åpningen kommer frem at testamentet var ugyldig eller tilbakekalt.

Tilbakelevering forutsetter at loddeierne er enige om det, jf. annet punktum som viderefører skifteloven § 32 annet ledd første punktum uten realitetsendringer. Utvalget legger til grunn at § 7-1 annet ledd her må gjelde tilsvarende, selv om dette ikke fremgår av lovteksten. Dette betyr at dersom loddeierne har utpekt en fullmektig, er det fullmektigens enighet som er avgjørende. Videre betyr det at det kan ses bort fra ukjente eller passive loddeiere, jf. merknadene til bestemmelsen.

Annet ledd gjelder tilbakelevering av boet til uskifte, jf. også § 5-1 annet ledd. Det mest praktiske her er at gjenlevende ektefelle har valgt å skifte boet, men senere ombestemmer seg og likevel ønsker uskifte. Her kan det ikke stilles samme vilkår som for tilbakelevering til privat skifte (det vil si at grunnen som forårsaket offentlig skiftebehandling ikke lenger er til stede), gjenlevende trenger ikke oppgi eller påvise noen grunn for begjæringen om tilbakelevering. Det må likevel kreves at gjenlevende oppfyller vilkårene for å sitte i uskifte, jf. arveloven kapittel III. Dette betyr blant annet at dersom avdøde hadde særkullsbarn og disse ikke samtykker til uskifte, må boet tilbakeleveres til delvis uskifte mens den offentlige skiftebehandlingen fortsetter for den delen av boet som skal skiftes. Dette skaper ikke andre vansker enn hva som ellers oppstår ved delvis uskifte.

Det presiseres også (jf. merknadene til § 5-1 annet ledd) at tilbakelevering til uskifte kan skje selv om gjenlevende ikke satt i uskifte før skiftebehandlingen tok til – dette vil i realiteten være det mest praktiske.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 33, idet det bestemmes at behandlingen av en skiftetvist fortsetter etter de særlige reglene om dette selv om boet tilbakeleveres. Bestemmelsen vil ha mindre betydning etter utkastet enn etter skifteloven, siden det foreslås at også tvister under et privat skifte skal kunne behandles etter de særlige skifteprosessuelle reglene. Det er likevel naturlig å videreføre bestemmelsen for å unngå uklarhet om hvordan slike tvister skal behandles.

Til § 13-2

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 33 a med visse endringer. Forholdet til utvalgets øvrige forslag innebærer at en slik bestemmelse om innstilling av bobehandlingen må antas å få begrenset betydning i praksis, men det er likevel nødvendig å gi en slik regel.

Etter første ledd skal bobehandlingen innstilles hvis det viser seg at det ikke er tilstrekkelige midler i boet til å dekke skifteomkostningene og det ikke stilles sikkerhet for disse. Dette er en videreføring av skifteloven § 33 a første ledd. Sikkerhet skal som hovedregel stilles allerede ved skiftets åpning etter § 8-7, og i så fall blir ikke innstilling aktuelt. Bestemmelsen kommer til anvendelse hvis det ikke er stilt sikkerhet, eller hvis den sikkerheten som er stilt viser seg ikke å være tilstrekkelig. I disse tilfellene oppstilles det et unntak som er nytt i forhold til gjeldende rett, som innebærer at tingretten i så fall må vurdere om vilkårene i § 8-3 annet punktum er oppfylt, slik at staten hefter for omkostningene. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Annet ledd viderefører skifteloven § 33 a annet ledd uten realitetsendringer.

Til § 13-3

Bestemmelsen gir regler om formkrav ved tilbakelevering og innstilling, samt regler om med­delelse til loddeiere, legatarer, kreditorer og eventuelt tapende parter i en tvist. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 34 uten realitetsendringer.

Til § 13-4

Bestemmelsen gir grunnleggende regler om utlodningen, og erstatter sammen med de etterfølgende bestemmelsene skifteloven kapittel 6 (§§ 35 flg.). På samme måte som etter gjeldende rett legger utvalget til grunn at utlodning skal være den ordinære fremgangsmåten for å avslutte et dødsbo under offentlig skifte.

Dette utgangspunktet fastslås i første ledd . Det fremgår her uttrykkelig at utlodningen skal gi en oppstilling over boets eiendeler og gjeld og over hvordan boets aktiva skal fordeles. Dette er en videreføring av gjeldende rett, men utlodningens innhold og funksjon fremgår i dag ikke av lovteksten. Utvalget antar at en slik bestemmelse er nyttig av informasjonshensyn.

Annet ledd gjelder utarbeidelse av utlodningen, og må ses i sammenheng med reglene om gjennomføring av skiftebehandlingen, se særlig § 10-9. Som det er redegjort for flere steder i denne utredningen, vil offentlige skifter i omtrent alle tilfeller gjennomføres av en bobestyrer, og bestemmelsen retter seg dermed hovedsakelig mot bobestyreren. Bestemmelsen må imidlertid utformes nøytralt, og gjelder tilsvarende for ting­retten i de tilfellene hvor tingretten selv forestår skiftebehandlingen. Forslaget innebærer at det er den som forestår skiftebehandlingen som også skal utarbeide utlodningen, og at denne skal sendes alle som har krav på dekning av boet. Dette er isolert sett en videreføring av gjeldende rett, men det foretas endringer i rettstilstanden om hva som videre skjer med utlodningen. Etter gjeldende rett er det tingretten som har den formelle beslutningskompetansen, det vil si at tingretten skal treffe en avgjørelse om utlodningen. Dette er i stor grad ren sandpåstrøing, og så vidt utvalget kjenner til er det svært sjelden at tingretten foretar noen selvstendig prøving av utlodningens innhold. Utvalget foreslår derfor en forenkling i fremgangsmåten, ved at det åpnes for at bobestyrerens utlodning kan bli endelig.

Et første steg i denne fremgangsmåten fremgår av tredje ledd , hvor det uttales at utlodningen skal opplyse om at den blir endelig hvis det ikke kommer innvendinger mot den innen en nærmere fastsatt frist. I de fleste tilfeller vil slike innvendinger være kjent før utlodningen utarbeides, og bobestyreren må forventes å ha tatt behørig hensyn til dem. Det vil derfor ofte være slik at det ikke kommer noen innvendinger mot utlodningen slik denne er utarbeidet av bobestyreren, og det er i slike tilfeller at det etter utvalgets syn er unødvendig å kreve en formell beslutning av tingretten.

Det foreslås i lovteksten at fristen skal settes til en måned. Dette tilsvarer den alminnelige ankefristen, jf. tvisteloven § 29-5, og er valgt dels som en videreføring av skifteloven § 40 og dels for at partene ikke skal oppleve at de stilles i en mindre gunstig posisjon enn de ville ha gjort om tingretten treffer avgjørelsen.

Til tross for ordlyden er fristen ikke absolutt, og utvalget legger til grunn at partene har samme adgang til å frafalle adgangen til å komme med innvendinger som de etter tvisteloven § 29-6 har til å frafalle retten til anke. Utvalget utelukker heller ikke at det ut fra forholdene i det enkelte dødsboet kan det tenkes en kortere eller lengre frist enn en måned hvis partene er enige om det. Forhold som kan begrunne en kortere frist er eksempelvis at utlodningen allerede er gjennomgått i en skiftesamling hvor innvendinger er avklart, eller at partene på annen måte har gitt uttrykk for at de ikke har innvendinger. Fristen må likevel ikke under noen omstendighet settes så kort at partene ikke gis noen reell mulighet til å fremme innvendinger. Utvalget antar at det sjelden vil være behov for å sette en lengre frist, og dette bør normalt unngås av hensyn til fremdriften i skiftebehandlingen.

Selv om det ikke står uttrykkelig i lovteksten, er det en forutsetning at innvendinger skal sendes til den som har utarbeidet utlodningen, det vil normalt si bobestyreren.

Endringen i forhold til gjeldende rett klargjøres så av fjerde ledd , hvor det bestemmes at utlodningen blir endelig hvis det ikke har innkommet innvendinger innen fristen. At utlodningen er «endelig» vil si at utdelinger kan foretas etter utlodningen, og at det ikke foreligger noen ytterligere overprøvingsadgang.

Etter utk. § 13-5 er det mulig å rette en utlodning hvis det er gjort en feil. Det kan eksempelvis være rene trykkfeil, se motivene til bestemmelsen nedenfor. Hvis slike feil rettes, blir utlodningen likevel endelig ved utløpet av fristen. Hvis det derimot er tale om innvendinger som innebærer at tingretten må avsi dom etter § 13-5 annet ledd, vil utlodningen selvsagt ikke bli endelig ved utløpet av fristen. Her vil utlodningens rettsvirkninger i stedet på alminnelig måte knyttes til dommens rettskraftsvirkning, jf. annet punktum.

Femte ledd regulerer forholdet til arveavgiftsloven. Etter gjeldende rett er tingretten avgiftsmyndighet ved offentlig skifte, jf. arveavgiftsloven § 24. Dette foreslås endret til at skattekontoret skal være avgiftsmyndighet her, det vil si at løsningen blir den samme som ved privat skifte, jf. merknadene til forslaget til endringer i § 24. Her i femte ledd foreslås det at den som forestår bobehandlingen i stedet skal holde tilbake et beløp til dekning av arveavgiften, det vil si at det må foretas en foreløpig beregning. Hvis det er holdt tilbake et for stort beløp, må resten av beløpet etterutloddes til arvingene, og hvis det er holdt tilbake for lite, er det opp til skattekontoret på ordinær måte å innkreve det overskytende beløpet fra arvingene.

Det minnes også om at tingretten har en plikt allerede etter arveavgiftsloven § 33 første ledd til å holde tilbake nødvendige midler for å dekke avgiften når det foretas en utbetaling eller utlevering av avgiftspliktige midler. Etter utvalgets syn medfører det foreslåtte femte ledd dermed bedre samsvar i regelverket.

Til § 13-5

Bestemmelsen er ny, og utfyller § 13-4 ved å gi regler om fremgangsmåten hvis det kommer innvendinger mot utlodningen.

Første ledd gjelder rent formelle feil, og det foreslås at disse kan rettes av den som har utarbeidet utlodningen (det vil normalt si bobestyreren, men bestemmelsen gjelder tilsvarende for tingretten når denne selv forestår skiftebehandlingen og utarbeider utlodningen). Det tas her sikte på feil som nevnt i tvisteloven § 19-8. En rettet utlodning bør da sendes på nytt til de som har krav på dekning av boet, men det tas ikke sikte på at dette skal medføre noen ny frist for innvendinger. Dette har sammenheng med at de feilene som kan rettes etter denne bestemmelsen forutsettes å være ukontroversielle. Det kan eksempelvis være rene trykkfeil, gal angivelse av berørte eiendeler, verdiangivelser som strider mot hva partene har vært enige om, eller liknende. Innholdsmessige innvendinger, eksempelvis at en part mener at han eller hun har krav på større verdier eller konkrete eiendeler, er ikke omfattet av dette.

Det kan imidlertid tenkes en mellomgruppe, ved at en ren feil under utarbeidelsen har hatt innholdsmessige konsekvenser. Det kan eksempelvis tenkes (selv om det ikke bør forekomme) at bobestyreren ved en forglemmelse utelater et legat eller overser en loddeier, eller at arveavgiften beregnes ut fra galt avgiftsgrunnlag eller gal sats. Slike forhold vil bety at de verdiene som fremgår av utlodningen blir gale. Det er uheldig om slike feil bare skal rettes, slik at interessentene uten forvarsel sendes en ny utlodning med endrede beløp, men samtidig vil det være en overdramatisering om tingretten da må avsi en dom. Utvalget legger til grunn at loven ikke er til hinder for at bobestyreren (eller tingretten, hvor denne har utarbeidet utlodningen) i slike tilfeller utarbeider en ny utlodning etter § 13-4 og sender denne til interessentene med ny frist for innvendinger.

Annet ledd gjelder etter dette for innvendinger som ikke kan rettes av den som har utarbeidet utlodningen, og som heller ikke er av en slik karakter at det er naturlig i stedet å utarbeide en ny utlodning. Bestemmelsens kjerneområde vil være de tilfellene hvor interessentene er uenige i utlodningen, jf. det som er nevnt ovenfor om lodd­eiere som mener å ha krav på større verdier eller på å få utlagt bestemte eiendeler. Slike innvendinger kan ikke rettes uten videre, og det er heller ikke tale om en «feil» av en slik karakter at det er naturlig å sende ut en ny utlodning etter § 13-4. Utvalget foreslår i stedet at tingretten må ta standpunkt til slike innvendinger og avgjøre spørsmålet, jf. første punktum . Tvisteloven § 19-1 avgjør hvilken form avgjørelsen skal få, jf. annet punktum .

Annet ledd tredje punktum gjelder bare de tilfellene hvor bobestyreren har utarbeidet utlodningen. I så fall skal bobestyreren sende utlodningen til tingretten sammen med en redegjørelse om innvendingen og om de berørte forholdene. Hvor grundig en slik redegjørelse må være, kan variere, men det må kreves at redegjørelsen i seg selv kan gjøre tingretten i stand til å treffe en avgjørelse. Det vil si at redegjørelsen så langt som mulig må gi uttrykk for begge (alle) sider av saken, gi en begrunnelse for utlodningen, og gi en fremstilling av hvordan forholdet har vært håndtert under skiftebehandlingen.

Hvor grundig redegjørelsen er, vil også påvirke tingrettens anvendelse av fjerde punktum , hvor det heter at tingretten «kan» innkalle til skiftesamling eller på annen måte innhente de berørte partenes uttalelser før avgjørelse treffes. Ordvalget er bevisst, og skal indikere at det kan foreligge omstendigheter som tilsier at det ikke er nødvendig for tingretten å innhente uttalelser som nevnt. Dette kan gjelde hvis det er tingretten selv som har utarbeidet utlodningen, men også hvis bobestyrerens redegjørelse (eventuelt sett i sammenheng med tingrettens kontakt med dødsboet underveis i bobehandlingen, gjennom skiftesamlinger, tvisteløsning eller på annen måte) setter retten i stand til å treffe en forsvarlig avgjørelse uten at uttalelser innhentes. Også andre eksempler kan tenkes; blant annet kan det være tydelig at en innvending skyldes en uriktig oppfatning av regelverket, hvor tingretten ser at løsningen uansett er klar. Det bør imidlertid understrekes at innhenting av synspunkter bør være en altoverveiende hovedregel.

Hvis tingretten finner at skiftesamling eller annen innhenting av synspunkter er unødvendig, avsies dom uten saksforberedelse eller hovedforhandling. Avgjørelsen er uansett en dom i både navn og realitet – den gis rettskraft og tvangskraft etter alminnelige regler om dette (jf. også § 13-6), og den kan ankes til lagmannsretten etter tvistelovens alminnelige regler.

Til § 13-6

Bestemmelsen er ny, og skyldes at utlodningen ikke uten videre vil ha tvangskraft etter utvalgets forslag. Hvis utlodningen bekreftes ved dom etter § 13-5 annet ledd, følger tvangskraften allerede av de alminnelige reglene om dommers tvangskraft, jf. annet ledd . Det siktes her særlig til tvisteloven § 19-13 og tvangsfullbyrdelseslovens regler. Denne bestemmelsen er dermed strengt tatt unødvendig i seg selv, men den er nødvendig som en presisering til første ledd , som regulerer tilfeller hvor utlodningen ikke treffes ved dom, jf. § 13-4. Hvis utlodningen utarbeides av bobestyreren eller av tingretten, vil den etter forslaget få tvangskraft først hvis noen begjærer dette. Beslutning om tvangskraft treffes i så fall ved kjennelse.

Dette vil være den ordinære fremgangsmåten hvis noen ønsker at utlodningen skal være tvangskraftig. Hvis retten finner at en innvending mot utlodningen i realiteten er en begjæring om tvangskraft, vil rett avgjørelsesform være kjennelse etter § 13-6 og ikke dom etter § 13-5 annet ledd.

Det åpnes for unntak for tilfeller hvor det foreligger forhold som tilsier at utlodningen ikke bør gjøres tvangskraftig. Dette er en unntaksadgang som må anvendes svært varsomt, men det kan være aktuelt eksempelvis hvis utlodningen i realiteten ikke inneholder krav som kan tvangsfullbyrdes.

Til § 13-7

Lovens underforståtte hovedregel bør og skal være at det skal skje en samlet utlodning hvor alle verdiene og all gjelden i boet inngår. I visse tilfeller kan det likevel være nødvendig eller hensiktsmessig med en delutlodning, og utvalget mener at loven må åpne for dette. Et enkelt eksempel kan være at det i et dødsbo med tre loddeiere er enighet blant alle om hva den ene loddeieren skal utlegges, mens det reises en tvist mellom de to andre om fordelingen mellom dem. Hvis det på denne måten er klart at det kan føres en langvarig tvist som ikke berører en loddeier, er det urimelig at også denne loddeieren må vente med å få utlagt verdier til de øvrige loddeierne har avklart sin uenighet.

Det oppstilles likevel nokså strenge krav for dette, fordi det i virkeligheten vil være sjelden at forholdene er så tydelige. Ofte vil en tvist mellom loddeiere også (potensielt) kunne påvirke andre loddeiere, enten fordi de tilgjengelige verdiene i boet endres eller fordi selve forutsetningene i boet forandres. Utvalget foreslår at delutlodning bare kan foretas hvis det «er på det rene» hva en loddeier har krav på, og i dette ligger et krav om tilnærmet full sikkerhet. Videre må det være «klart» at boets midler for øvrig er tilstrekkelig til å dekke fremtidige utlegg; også her kreves det tilnærmet full sikkerhet.

Hvis delutlodning foretas, gjelder kapitlets alminnelige regler om utlodning, herunder om adgangen til å komme med innvendinger. I forbindelse med en delutlodning vil typiske innvendinger være at lovens vilkår ikke er oppfylt og at delutlodning derfor ikke bør foretas. I så fall antar utvalget at lovtekstens utforming ikke er til hinder for en fleksibel løsning av spørsmålet; hvis tingretten finner at delutlodning ikke bør gjøres, vil det etter omstendighetene være uheldig om dette må fastslås ved dom. En bedre løsning kan være at delutlodningen trekkes tilbake, og utvalget antar at loven åpner for dette.

Til § 13-8

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 37 annet ledd med bare ubetydelige språklige endringer.

Utvalget går inn for å sløyfe skifteloven § 37 første ledd, da denne fremstår som unødvendig. Etter utvalgets syn følger det allerede av den alminnelige prioritetsrekkefølgen i § 3-3 at den skal følges også hvis det gis utlegg med pant.

Til § 13-9

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 39 annet og tredje ledd, men er endret på visse punkter i forhold til denne.

Første ledd gjelder loddeiere eller legatarer som er umyndige eller som har oppnevnt hjelpeverge. (Om ordvalget vises til kapittel 14.) Det foreslås at utlodningen i dødsboer med slike lodd­eiere eller legatarer alltid skal sendes til vergen og til overformynderiet. I gjeldende rett er oversendelse til overformynderiet betinget av at en umyndig utlegges et beløp som overstiger terskelen for beløp som skal forvaltes av overformynderiet i henhold til vergemålsloven § 63 (for tiden 75 000 kroner). Dette foreslås sløyfet fordi det kan forekomme at vedkommende allerede har midler som forvaltes av overformynderiet, og at også nye midler skal inngå i denne forvaltningen selv om dette beløpet isolert sett er lavere. Det er uansett vanskelig å se gode argumenter mot å innføre en slik oversendelsesplikt.

Utlodningen skal også sendes til loddeieren eller legataren hvis vedkommende har fylt 15 år. Dette gjelder også for eldre umyndiggjorte lodd­eiere og legatarer.

Annet ledd gjelder forsvunne personer. Hvis midlene til en forsvunnet person skal forvaltes etter lov om forsvunne personer § 19 (jf. merknadene til denne), skal utlodningen oversendes til den som er utpekt for å ivareta vedkommendes interesser. Dessuten skal utlodningen sendes overformynderiet, men her finner utvalget det naturlig å videreføre koblingen til beløpsgrensen i vergemålsloven § 63. Det er mindre sannsynlig at en forsvunnet person allerede har midler til forvaltning hos overformynderiet.

§ 13-10

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 38 uten andre endringer enn at den er gitt en språklig modernisering.

Til § 13-11

Bestemmelsen viderefører for så vidt skifteloven § 40 tredje ledd, men er omformet i forhold til denne. Det fastslås at utbetaling etter utlodningen skal skje når den er blitt endelig. Tidspunktet for dette følger av § 13-4 fjerde ledd.

Til kapittel 14

Kapitlet inneholder tekniske bestemmelser knyttet til ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover.

Til § 14-1

Det foreslås i første ledd en standardbestemmelse om at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Utvalget antar at det ikke vil være aktuelt å sette i kraft enkelte deler av loven til ulik tid, og har derfor ikke foreslått en hjemmel for dette.

Det antas å være lite behov for overgangsbestemmelser, men det foreslås i annet ledd å presisere skjæringstidspunktet for lovens ikrafttredelse dithen at loven skal gjelde for skifte av dødsboer når dødsfallet finner sted etter at loven trer i kraft. Dette innebærer at loven ikke vil gjelde for skiftebehandlingen av dødsboer hvor dødsfallet fant sted før lovens ikrafttredelse selv om hele eller det vesentligste av skiftebehandlingen finner sted etter dette tidspunktet.

Loven foreslås også å gjelde for skifte etter arvelater som døde før lovens ikrafttredelse dersom gjenlevende ektefelle på tidspunktet for lovens ikrafttredelse sitter i uskiftet bo. Dette gjelder uansett om gjenlevende ektefelle bare sitter i uskifte med deler av boet etter avdøde.

Tilsvarende overgangsbestemmelser fantes i skifteloven, jf. § 127 første ledd nr. 2.

Til § 14-2

En rekke bestemmelser i lovverket inneholder henvisninger til regelverket om skifte, og det må avklares hvilke endringer som skal gjøres i disse bestemmelsene. Utvalgets gjennomgåelse av lovverket har imidlertid vist at de fleste av bestemmelsene kan videreføres uendret, fordi de gir regler som ikke påvirkes av utvalgets lovforslag. Utvalget har ikke foreslått endringer i eksisterende lover som blir (eller må forventes å bli) opphevet før en ny dødsboskiftelov kan bli vedtatt. Dette gjelder blant annet tvistemålsloven av 1915, som oppheves og erstattes av ny tvistelov fra 1. januar 2008, og vergemålsloven av 1927, som er foreslått erstattet av en ny lov i NOU 2004: 16.

I nr. 1 foreslås det at henvisninger i lovverket til «skifteloven» endres til «dødsboskifteloven». Utvalget antar at henvisninger til «skiftelovgivningen» kan videreføres uendret, og foreslår derfor ikke endringer der en slik henvisning er gitt i lovverket.

I nr. 2, 6, 7, 9, 12, 13, 14 og 15 foreslås det å endre en rekke lovers henvisninger til enkeltbestemmelser i skifteloven slik at disse vil henvise til rett bestemmelse i den nye dødsboskifteloven.

I nr. 3 foreslås det endringer i arveavgiftsloven § 24. Utvalget går inn for at skattekontoret skal være avgiftsmyndighet også under offentlig skifte slik som under privat skifte, jf. utk. § 13-4. Arveavgiftsloven ble endret ved lov 15. desember 2006 nr. 72, men endringene har i skrivende stund ikke trådt i kraft.

I nr. 4 foreslås det å endre merverdiavgiftsloven av 1969 § 27 annet ledd, som viser til offentlig skifte av dødsboer hvor gjelden ikke er overtatt. Skillet mellom offentlig skifte med og uten gjeldsovertakelse vil falle bort med utvalgets forslag, og denne henvisningen foreslås derfor endret til å gjelde ethvert offentlig skifte.

I nr. 5 oppheves foreldelsesloven § 15 nr. 1 tredje punktum. Bestemmelsen har gitt en særregel om fristavbrytelse når en loddeier fremmer begjæring etter skifteloven § 11 annet ledd annet punktum om avgjørelse av boets krav mot en lodd­eier eller legatar. Denne bestemmelsen anses unødvendig etter utvalgets forslag, hvor skifteloven § 11 annet ledd annet punktum ikke er fulgt opp. Utvalget legger til grunn at foreldelsesloven § 15 nr. 1 punktum gir tilstrekkelig hjemmel for fristavbrytelse i tilfeller hvor en loddeier begjærer et krav mot en annen loddeier avgjort på boets vegne, selv om det er boet som er «fordringshaver» i relasjon til bestemmelsen.

I nr. 8 foreslås det å oppheve rettsgebyrloven § 16 nr. 4 som følge av at utvalget foreslår ikke å videreføre en bestemmelse om summarisk skifte etter mønster av skifteloven § 98.

I nr. 10 foreslås det å endre en henvisning til skifteloven, og dessuten å endre lovens henvisning til Oslo skifterett og byskriverembete. Rett embetsbetegnelse er nå Oslo byfogdembete, og det virker naturlig å rette opp dette i lovteksten.

I nr. 11 foreslås en endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8 første ledd. Endringen er nødvendig som en følge av utvalgets forslag om endringer i reglene om arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser.