4 Forholdet til internasjonale og utenlandske regler

4.1 Norges menneskerettsforpliktelser

Ved revisjonen av skiftelovgivningen er det viktig å se hen til Norges folkerettslige forpliktelser for å sikre samsvar med disse. Av særlig betydning er de internasjonale menneskerettskonvensjoner. Ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 ble tre sentrale konvensjoner gjort gjeldende som norsk lov: Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Ved lovendring i 2003 ble også FNs barnekonvensjon gjort gjeldende som norsk lov.

Etter menneskerettsloven § 3 skal bestemmelsene i de inkorporerte konvensjonene gå foran annen norsk lovgivning ved motstrid. Betydningen av dette er at de aktuelle reglene uansett vil supplere øvrige regler i norsk lovgivning, og gå foran hvis det viser seg å være konflikt. Utvalget gir sin uforbeholdne tilslutning til uttalelsen i forarbeidene til tvisteloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 31:

«En effektiv oppfyllelse av menneskerettslige forpliktelser tilsier imidlertid at den nye loven søkes utformet slik at den selv tilfredsstiller menneskerettskonvensjonenes krav.»

Som det fremgår av tvistelovens forarbeider, stiller alle de nevnte konvensjonene krav til innholdet av norsk sivilprosess. Det samme gjelder for skifteprosessen, og for en generell redegjørelse vises det til Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 31-33. Det er likevel grunn til å fremheve visse særlige trekk for skifteprosessen.

Det må antas at det først og fremst er EMK artikkel 6, jf. også SP artikkel 14, som vil ha betydning innenfor skifteprosessen. 1 Disse bestemmelsene oppstiller et generelt krav til rettferdig rettergang («fair trial»), i tillegg til å oppstille mer konkrete krav til domstolsbehandlingen. Det er klart at skifterettslige forhold er å anse som «borgerlige rettigheter og plikter» («civil rights and obligations», jf. EMK artikkel 6), slik at man er innenfor bestemmelsenes anvendelsesområde. Det ligger da et generelt krav i bestemmelsene om at partene må ha adgang til domstolene, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsenes ordlyd. Bestemmelsene oppstiller dermed skranker for hvor langt man kan gå i å legge oppgaver i bobehandlingen til andre organer enn domstolene. Utvalget legger imidlertid til grunn at forholdet ikke skaper vansker, siden det uansett vil være adgang til å fremme skiftetvister for domstolene. Kravet til at en slik domstol skal være «uavhengig og upartisk» reiser ikke spørsmål av betydning, siden skiftetvister behandles ved de ordinære domstolene.

I kravet til rettferdig rettergang ligger for det første et generelt krav om likestilling mellom partene, det vil si at rettergangsordningen ikke må stille en part gunstigere enn en annen part. For det annet gjelder et generelt prinsipp om kontradiksjon, det vil si at en part må ha adgang til å kommentere og imøtegå utsagn og materiale fra en annen part. For det tredje skal partene ha rett til å være til stede i domstolsbehandlingen. Ingen av disse tre prinsippene kan antas å skape særlige vansker for skifteprosessen. Grunnen til at de likevel trekkes frem her, er at skifteprosessen gjerne er preget av større fleksibilitet enn den alminnelige sivilprosess, og en større del av prosessen er overlatt til dommerens skjønn. I et slikt tilfelle er det svært viktig at dommeren sørger for at partene gis like muligheter til å fremme sin sak, og at alle argumenter fra en part kan imøtegås.

De få gangene EMK har vært påberopt i skiftesaker ved norske domstoler er det kravet til domstolsbehandling «innen rimelig tid» som har vært aktuelt, se Rt. 2003 s. 782, som så vidt utvalget kjenner til er den eneste avgjørelsen fra Høyesterett hvor spørsmålet har vært berørt. Utgangspunktet i sivile saker er at kravet bare kommer til anvendelse fra det tidspunkt sak er fremmet fra domstolene, og at det ikke oppstilles tilsvarende krav for skiftebehandlingen forut for dette tidspunktet. Utvalget antar imidlertid at et offentlig skifte vil være omfattet av bestemmelsenes anvendelsesområde, uavhengig av om skiftet skulle foretas av en domstol, en bobestyrer eller et annet organ. Bestemmelsene vil dermed stille krav til gjennomføringen av et offentlig skifte, i tillegg til eventuell domstolsbehandling av spørsmål under et privat skifte. Det kan imidlertid ikke utledes noen bestemt tidsfrist av bestemmelsene; hva som er å anse som «rimelig tid» vil avhenge av sakens kompleksitet, individenes forhold og myndighetenes forhold, i tillegg til sakens betydning for partene.

Bestemmelsene stiller videre opp et krav om offentlig rettsmøte og domsavsigelse. Det kan imidlertid gjøres unntak fra dette på visse alternative vilkår, herunder at hensynet til partenes privatliv krever det. Utvalget er av den oppfatning at offentligheten normalt ikke har noen berettiget interesse i å kunne overvære domstolsbehandlingen av skiftesaker, og at hensynet til partenes privatliv svært ofte vil tilsi domstolsbehandling bak lukkede dører. En skiftebehandling vil bringe frem mange detaljer om personlige forhold, familieforhold, formuesforhold mv., som ikke bør tilflyte offentligheten. Utvalget antar derfor at bestemmelsene ikke oppstiller særlig vidtgående begrensninger på dette saksområdet, men det er likevel viktig å ta utgangspunkt i at offentlighet er konvensjonenes hovedregel.

I forlengelsen av dette kan det også pekes på at EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 beskytter retten til privatliv og familieliv. Det er vanskelig å tenke seg praktiske eksempler på at disse bestemmelsene kan bli krenket i skiftebehandlingen, men det vil for eksempel gjelde begrensninger på adgangen til å kreve innsyn i privat korrespondanse, til å foreta husundersøkelser som ledd i skiftebehandlingen, eller til å kreve personlige opplysninger som ikke er nødvendige for gjennomføringen av skiftet.

Også andre bestemmelser har en viss interesse, eksempelvis EMK første tilleggsprotokoll artikkel 1 om beskyttelse av eiendomsrett, syvende tilleggsprotokoll artikkel 5 om likestilling mellom ektefeller, eller det generelle diskrimineringsforbudet i tolvte tilleggsprotokoll artikkel 1. Utvalget kan imidlertid ikke se at disse – eller andre bestemmelser – reiser særlige spørsmål i forhold til skifteprosessen, og legger til grunn at utformingen av nye skifteprosessuelle regler, slik disse fremstilles i denne utredningen, ligger trygt innenfor Norges menneskerettslige forpliktelser.

4.2 Øvrige folkerettslige forpliktelser – nordiske og internasjonale konvensjoner

Også andre internasjonale konvensjoner har betydning innenfor prosessen, se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) punkt 3.3.3 på s. 32-33. Sammenliknet med den ordinære sivilprosessen er det imidlertid visse forhold som er verdt å merke seg for skiftebehandlingen.

For det første kommer Luganokonvensjonen 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker, ikke til anvendelse for saker som omhandler «formuerettigheter som følge av ekteskap, testament eller arv», jf. art. 1 nr. 1. Dette betyr at konvensjonen i det store og hele er uten praktisk interesse i bobehandlingen. Det kan imidlertid forekomme at enkelte spørsmål som tas opp under en skiftebehandling, omfattes av konvensjonen. Her er det særlig grunn til å trekke frem at underholdsplikt er omfattet, jf. art. 5 nr. 2, selv om slike spørsmål oppstår som et bispørsmål under en ekteskapssak eller arvesak. 2 Det bør også nevnes at formuesrettslige krav ved oppløsning av samboerforhold prinsipielt sett er omfattet av konvensjonen, jf. Rognlien s. 124. Dersom skifteprosessuelle regler gis anvendelse også på slike forhold, må derfor Luganokonvensjonen antas å komme til anvendelse. Som Rognlien peker på, reiser imidlertid slike saker visse spørsmål om anerkjennelse og fullbyrdelse: «Men det synes tvilsomt om alle land vil anerkjenne dommer om spesielle krav i henhold til en eventuell lov om formueforholdet mellom samboere med eget fellesbo (husstandfellesskap).» Utvalget har vanskelig for å se at andre land kan ha grunnlag for å nekte anerkjennelse og fullbyrdelse av norske dommer om dette, men spørsmålet har ikke fått noen autoritativ løsning.

For det annet kan utvalget ikke se at EØS-avtalen reiser særlige spørsmål i forholdet til norsk skiftelovgivning. I Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 32 er det pekt på at EØS-avtalen ikke omfatter samarbeid om den sivile rettspleien. Selv om det også her er slik at man likevel må ta særlige hensyn dersom tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde, synes dette ikke som en særlig praktisk problemstilling for skiftelovgivningen. Familie- og arverettslige spørsmål er i liten grad omfattet av EU-samarbeidet, og slike spørsmål faller prinsipielt utenfor EØS-avtalen. Det er imidlertid nå mye som tyder på at slike spørsmål i større grad vil bli gjenstand for EU-regulering i tiden fremover, jf. at Kommisjonen i 2005 publiserte to grønnbøker om henholdsvis arv og testament (KOM(2005) 65) og lovvalg og jurisdiksjon i skilsmissesaker (KOM(2005) 82). Dersom dette arbeidet skulle lede frem mot EU-rettslig regelverk, antar utvalget at det må skje tilpasninger i norsk rett selv om regelverket skulle anses for å falle utenfor EØS-avtalen. I skrivende stund er det imidlertid så usikkert om dette arbeidet vil føre til et regelverk, når dette i så fall vil skje og hva innholdet i så fall vil være, at det ikke er praktisk mulig for utvalget å legge særlig vekt på de dokumentene som foreligger.

Av større betydning er den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte , som trådte i kraft 1. januar 1936. Konvensjonen gir regler om lovvalg, jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrdelse i saker om arv og dødsboskifte som har tilknytning til mer enn ett nordisk land, i tillegg til å gi visse regler om selve skiftebehandlingen (jf. art. 19 til 26). Konvensjonens utgangspunkt at når skiftebehandlingen etter en statsborger i en av konvensjonsstatene skal foregå etter loven i den staten hvor vedkommende på tidspunktet for sin død var bosatt, jf. art. 19 første ledd. Det bør selvsagt unngås å gi regler som strider mot konvensjonen.

4.3 Nordisk og annen utenlandsk rett

4.3.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget gi en oversikt over relevant nordisk rett, og se hen til reguleringen i de øvrige nordiske land ved utformingen av sine forslag.

Innenfor den privatrettslige lovgivningen er det normalt et hensyn av en viss tyngde at man ved utarbeidelse av nye regler skal tilstrebe nordisk rettsenhet. Bakgrunnen for dette er å finne i de nære bånd som eksisterer mellom de nordiske land. Blant annet kan samsvarende lovgivning bidra til å gjøre det enklere å forflytte seg mellom landene eller på annen måte ha forbindelser til flere nordiske land, og dette bidrar til å sikre at den enkelte nordiske borger kan forventes å ha kjennskap til aktuelle lover og regler selv om han eller hun må forholde seg til reglene i et annet land enn sitt hjemland.

Dette hensynet er prinsipielt sett av betydning også for utvalget, men av to grunner vil det i praksis ha mindre betydning. For det første er det store forskjeller mellom skifteordningene i de ulike nordiske land, og uansett hvilke løsninger som legges til grunn i Norge vil det derfor ikke kunne oppnås noen form for nordisk rettsenhet. Det beste man kan oppnå i så måte er regler som i større eller mindre grad tilsvarer reguleringen i ett eller flere nordiske land, og dette er ikke et like tungtveiende hensyn. Og for det annet angår skiftelovgivningen i forholdsvis liten grad materielle rettigheter for brukerne av loven, men i stedet en regulering av fremgangsmåten for å få gjennomført de materielle reglene som fremgår av annen lovgivning. For denne type prosessuell lovgivning er ikke hensynet til nordisk rettsenhet av like stor interesse som når det er tale om materielle spørsmål.

Selv om det på denne bakgrunn ikke har vært en aktuell problemstilling for utvalget å søke å oppnå nordisk rettsenhet, legger utvalget til grunn at de øvrige nordiske lands regler kan utgjøre en viktig inspirasjonskilde for utvalgets vurderinger, og det vil i mange tilfeller være naturlig å velge løsninger på enkeltspørsmål som i forhold til gjeldende rett vil innebære en tilnærming til ett eller flere av de øvrige nordiske land.

Her i punkt 4.3 gis det en oversikt over den organisatoriske rammen for dødsbobehandlingen i Danmark og Sverige. Regelverket i disse to landene er svært forskjellig, og kaster lys over to helt ulike alternativer for bobehandling. Mens dansk rett – som gjeldende norsk rett på mange måter bygger på – tar utgangspunkt i domstolenes sentrale rolle ved dødsboskiftet, spiller domstolene i Sverige en beskjeden rolle. En fremstilling av disse to lands rett gir derfor interessante bidrag ved vurderingen av hvordan norsk rett bør utformes i fremtiden. Dette gjelder en lang rekke spørsmål i forbindelse med bobehandlingen. Enkeltspørsmål om annen nordisk rett vil bli trukket inn ved utvalgets vurdering av ulike problemer.

Finsk rett ligger for øvrig nær opp til svensk rett, mens islandsk rett bygger på tradisjonene fra dansk/norsk rett. En bredere sammenlignende fremstilling av nordisk skifterett er gitt i Lødrup 2003 s. 383-414.

Utvalget har i stor utstrekning valgt å begrense vurderingen av utenlandsk rett til de nordiske land, og i liten grad sett hen til andre lands regler. Dette skyldes dels mandatets utforming, og dels at det innenfor familie- og arveretten er så store forskjeller mellom de enkelte lands rett at det er nokså lite å hente på en omfattende komparativ undersøkelse. Det kan her være grunn til å trekke frem at det foreløpig ikke har funnet sted noen regelharmonisering av disse rettsområdene på EU-nivå, og utvalget er heller ikke kjent med at dette er en aktuell spørsmålsstilling i overskuelig fremtid. Ut fra den tiden utvalget har hatt til rådighet, har det derfor ikke blitt ansett formålstjenlig å foreta omfattende undersøkelser om rettstilstanden utenfor de nordiske land. Noen spredte bemerkninger om dette vil likevel fremkomme i fortsettelsen.

4.3.2 Svensk rett

4.3.2.1 Utgangspunkter

I svensk rett er dødsbobehandlingen et utpreget privat anliggende hvor domstolene – og det offentlige i det hele – spiller en meget tilbaketrukket rolle.

Ved en persons død påligger det legen å utstede dødsattest («dødsbevis«). Dødsattesten skal legen sende Skatteverket. 3

Det er intet offentlig organ som griper inn eller fører kontroll med hvordan bobehandlingen finner sted. Ved dødsfallet overtar «dödsbodel­ägarna» – som praktisk sett er hva som i norsk rett er loddeierne 4 – forvaltningen av boet og representerer det utad, jf. ärvdabalken 18:1. Deres første oppgave er å få klarhet over boets eiendeler og gjeld. Sentralt i det videre arbeid er den oppstilling, såkalt «bouppteckning», som skal utarbeides. Etterlater avdøde seg ektefelle, skal også ektefellens eiendeler (både felleseie og særeie) tas med i denne oppstillingen, som danner grunnlaget for delingen mellom gjenlevende ektefelle og dødsboet.

Ved forvaltningen av dødsboet kreves det enighet. I praksis oppnevner dødsboets eiere ofte en fullmektig for seg til å forvalte boet, betale gjeld mv. og ellers foreta de skritt som er nødvendig for gjennomføringen av skiftet.

Ofte er det slik at det umiddelbart etter dødsfallet er en rekke praktiske ting som må ordnes og verdier som må vernes. Etter ärvdabalken 18:2 påligger dette en som bodde sammen med avdøde, eller en utleier eller en annen som er nærmest til dette. Alternativt kan vedkommende underrette sosialnemnden om dødsfallet.

En person kan ved testament bestemme at boet skal overtas av en testamentsfullbyrder som skal forestå bobehandlingen, jf. ärvdabalken 19:20. Dette må også livsarvinger og gjenlevende ektefelle respektere.

4.3.2.2 Nærmere om boopptegnelsen

Boopptegnelsen skal innen tre måneder sendes til registrering hos Skatteverket (før 1. juli 2001 skulle den sendes til tingretten).

Boopptegnelsen gir det faktiske grunnlag for arbeidet avviklingen av dødsboet, idet den inneholder opplysninger om aktiva og passiva samt navn på de interessenter som har krav på arv, herunder gjenlevende ektefelle og dennes rettigheter. Den danner også grunnlaget for beregningen av den arven som skal fordeles etter den gjenlevende ektefelle, særlig felles livsarvingers krav på arven etter førstavdøde (etterarven). Boopptegnelsen gir videre avdødes kreditorer innsikt i boets status. Den var tidligere også grunnlaget for beregningen av arveavgiften, men denne avgiften er nå bortfalt i Sverige.

Boopptegnelsen skal også inneholde en verdsettelse av boets eiendeler, som skal settes til markedsverdi.

4.3.2.3 Boutredningsmann

Ofte er det slik at dødsbodeleierne ikke makter å gjennomføre bodelingen. Det kan være uenighet mellom dem, eller boet er for komplisert til en slik avvikling. Det kan også være at en kreditor (eller legatar) frykter at kravet ikke vil bli dekket. Derfor har deleierne, legataren og en kreditor rett til å kreve boet overlatt til en såkalt «boutredningsman», jf. ärvdabalken 19:1. Begjæring om dette fremsettes for tingretten. Etter ärvdabalken 19:3 skal da tingretten utse en person som må anses kvalifisert for vervet. Også en av dødsbodeleierne kan oppnevnes som boutredningsmann. Har disse ønsket et bestemt person, skal det tas hensyn til det.

Boutredningsmannen overtar ved oppnevnelsen de oppgaver som dødsbodeleierne har hatt. Han representerer dødsboet utad og har et selvstendig ansvar for forvaltningen av boet og gjennomføringen av skiftet, jf. ärvdabalken 19:11 flg. Han skal imidlertid i saker av viktighet høre dødsbodeleiernes syn. Avhendelse av fast eiendom kreves deres skriftlige samtykke, eller en beslutning av tingretten.

Tingretten kan, i visse tilfelle, frata en boutredningsmann vervet – dette gjelder særlig om vedkommende ikke gjennomfører oppgaven på en tilfredsstillende måte.

4.3.2.4 Ansvaret for avdødes forpliktelser

Det er ikke gitt særlige regler om dødsbodeleiernes ansvar for avdødes forpliktelser. Slik var det ikke i eldre rett, men fra 1933 kunne de begjære boet konkurs med den følge at ansvaret for gjelden falt bort, og i 1981 ble fritak for ansvaret gjort til en generell regel. Men etter ärvdabalken 18:6 blir en dødsbodeleier erstatningsansvarlig hvis vedkommende ved forsett eller uaktsomhet har påført noen hvis rett fremgår av boutredningen et tap. Kan ansvaret påføres flere, blir de solidarisk ansvarlige, jf. nærmere fremstillingen nedenfor i punkt 8.3.

4.3.3 Dansk rett

4.3.3.1 Innledning

I Danmark er det gitt en meget utførlig dødsbo­skiftelov 22. mai 1996 nr. 383 som gjelder dødsboskifte og skifte av en gjenlevende ektefelles del av felleseiet, samt skifte av et uskiftebo mens lengstlevende lever, jf. § 1. Skifteretten spiller en sentral rolle ved bobehandlingen.

Utgangspunktet er at begravelsesmyndigheten eller en annen dansk myndighet som mottar en melding om dødsfall, skal videresende meldingen til skifteretten i den rettskrets hvor avdøde hadde sitt verneting (hjemting). Det er skifteretten som har ansvaret for å avklare hvordan skiftet skal gjennomføres. Dette gjøres ved at retten snarest mulig etter mottakelsen av dødsfallsmeldingen innkaller den eller de som i meldingen er oppgitt som de nærmeste pårørende til et møte, hvor det tas stilling til behandlingsmåten, jf. § 7.

Det påligger skifteretten å innhente de nødvendige opplysninger om arvinger fra det sentrale personregisteret og om mulige testamenter fra sentralregisteret for testamenter, eller på en annen måte. De pårørende plikter å gi retten opplysninger om arveforholdene som de måtte være kjent med.

Før det er avgjort hvordan boet skal skiftes – privat skifte eller skifte ved bobestyrer – påhviler det de som har boets verdier i sin besittelse å oppbevare dem på en betryggende måte, jf. § 8. Hvis det er nødvendig, kan skifteretten beslutte hel eller delvis registrering eller ta verdiene i forvaring. Til dette arbeidet kan skifteretten oppnevne en midlertidig bobestyrer, som kan treffe de beslutninger som ikke kan utsettes.

For den videre behandlingsmåten er det to alternativer: Det kan enten skiftes privat eller ved bobestyrer. Bobehandlingen kan også avsluttes uten videre hvis boet etter dekning av rimelige begravelsesutgifter og pantesikret gjeld ikke overstiger 25 000 kroner, jf. § 18. 5 Dette beløpet kan overskrides hvor det foreligger særlige forhold. Ved tvil om vilkårene for å avslutte bobehandlingen på denne måten, skal avslutning ikke finne sted. Boet utlegges i så fall til de som etter skifterettens skjønn er de nærmeste etterlatte, eller til en institusjon avdøde hadde tilknytning til, eller til en som har betalt eller påtar seg å betale for begravelsen, til en kommune eller til statskassen, jf. § 19. Skifteretten kan bestemme at vedkommende skal påta seg å rydde avdødes bolig.

4.3.3.2 Privat skifte

Boet kan etter § 25 skiftes privat hvis

• alle arvingene begjærer det,

• boets aktiva samt en eventuell sikkerhetsstillelse må antas å være tilstrekkelig til å dekke boets forpliktelser,

• minst en av arvingene (med særregler for arvinger ved verge eller skifteverge) er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller,

• avdøde ikke ved testament har utelukket privat skifte,

• avgjørende hensyn, herunder arvingenes betalingsevne, ikke taler i mot privat skifte.

Hvis skifteretten finner at forholdene tilsier det, skal det gis meddelelse til legatarer om at boet er overtatt til privat skifte.

Arvingene plikter senest ved overtakelsen av boet å innkalle avdødes kreditorer ved preklusivt proklama. Skifteretten kan sette som vilkår at proklama sendes gjennom skifteretten.

Senest innen 6 måneder etter boets overtakelse til privat skifte skal det sendes en oversikt over boets aktiva og passiva pr. dødsdagen til skifteretten. Den skal være i to eksemplarer og underskrevet av samtlige arvinger. Den skal blant annet opplyse om hvem henvendelser om boet kan rettes til.

En oppgave over boets aktiva og passiva, inntekter og utgifter med opplysninger om fordelingen av eiendelene mellom arvingene og legatarer skal utarbeides senest ett år etter dødsfallet, jf. § 31 som gir nærmere regler. I tilfelle tvister kan skifteretten utsette fristen. Oppgaven skal senest innen tre måneder sendes både skifteretten og den kommunale skattemyndigheten.

I visse tilfelle kan det skje et forenklet privat skifte. Det er mulig hvor boet ikke skal svare bestemte avgifter, at det ikke er arvinger som er representert ved verge, at det ikke er legatarer i boet, og at boet ikke er skattepliktig mv., jf. § 33. Også i slike tilfelle skal arvingene sende skifteretten en oversikt i to eksemplarer over boets aktiva og passiva, underskrevet av samtlige arvinger. I slike tilfelle skal det ikke sendes inn noe booppgjør.

Det er ikke gitt mange regler om det innbyrdes forholdet mellom arvingene. Under skiftet disponerer arvingene i fellesskap over boets eiendeler og bestemmer over boets forvaltning, jf. § 26. Med unntak av sedvanlig innbo og personlige ting kan enhver arving kreve at boets gjeld blir betalt eller sikret før det skjer noen fordeling mellom arvingene.

4.3.3.3 Ansvaret for avdødes forpliktelser

Arvingenes forhold til avdødes forpliktelser med drøftelse av bakgrunnen for gjeldende rett er mer utførlig fremstilt nedenfor i punkt 8.3. Her skal det bare gis en kort presentasjon av utgangspunktene.

Ved at arvingene overtar boet til privat skifte, blir de ikke uten videre ansvarlig for de forpliktelser som påhvilte avdøde. Et slikt ansvar inntrer først hvis de deler boets eiendeler mellom seg uten først å dekke gjelden, eller sikre denne på annen måte. Ansvaret blir i så fall solidarisk. Dette ansvaret er ikke begrenset til det de har mottatt i arv. Men hvis boet er insolvent, bortfaller ansvaret hvis boet overføres til behandling ved bobestyrer, § 29. Reglene her må ses i sammenheng med at privat skifte ikke skal finne sted hvis boet er insolvent.

4.3.3.4 Skifte ved bobestyrer

Hvor boet ikke blir skiftet privat, foretas bobehandlingen ved bobestyrer. Skifte ved bobestyrer skal blant annet finne sted hvis en av arvingene begjærer det, hvis boet må antas å være insolvent, hvis alle arvingene er representert ved verge eller er under konkurs, hvis avdøde har bestemt det i testamentet, hvis det ikke er arvinger i boet eller det er usikkert hvem som er arvinger eller det ikke innen rimelig tid er truffet bestemmelse om at boet skal behandles på en annen måte, jf. § 38.

Med mindre avdøde har truffet bestemmelse i testamentet om hvem som skal være bobestyrer, oppnevner skifteretten en «autorisert bobestyrer». Dette er advokater som er autorisert som bobestyrere av Justisdepartementet, jf. § 11. Har arvingene ønske om en bestemt bobestyrer, skal denne normalt bli oppnevnt. Skifteretten utsteder attest om at bobestyreren har overtatt boet, jf. § 42.

Loven inneholder en rekke regler om bobestyrerens arbeid, som det ikke er grunn til å komme særlig inn på her. Her skal bare nevnes de viktigste.

Bobestyreren skal registrere boets aktiva og verdsette disse, eventuelt ved en sakkyndig, jf. § 44. Videre skal proklama utstedes, og innkomne krav registreres. Arvinger og legatarer skal underrettes om at boet er overtatt til skifte ved bobestyrer med opplysninger om deres arverett. Bobestyreren har en plikt til finne frem til alle som må antas å ha rett til arv, med mindre det ikke blir noen arv å utlodde.

Etter proklamafristens utløp skal bobestyreren straks utarbeide en åpningsstatus for boet, som sendes arvingene, skifteretten og skattemyndighetene, jf. § 52. En kreditor, legatar eller andre med en rettslig interesse i det, kan kreve å bli kjent med den. Antas boet å være insolvent, skal bobestyreren innstille overfor skifteretten at det åpnes insolvensbehandling. Bobehandlingen skal skje så raskt som mulig, og etter anmodning skal arvingene orienteres og få beskjed om når den ventes ferdig, jf. § 54.

Bobestyreren representerer boet utad, inngår de nødvendige avtaler og representerer boet i tvister, jf. § 49. Han treffer alle beslutninger i boets anliggender. Før det treffes en avgjørelse av betydning, skal saken forelegges for arvingene. Er det uenighet mellom arvingene i et vesentlig spørsmål, skal alle arvingene innkalles til bomøte. Er det fortsatt uenighet og det kreves avstemning, skal de fremmøtte avgi stemme etter størrelsen av arven eller boslodden. Ved stemmelikhet avgjøres spørsmålet av bobestyreren, jf. § 43. Bestyreren er ikke bundet av arvingenes beslutning hvis den er åpenbart uhensiktsmessig eller strider mot andres rettigheter.

Bomøter bør avholdes hvis en arving krever det, og ellers når bobestyreren finner at det er behov for det, jf. § 55. Også skifteretten kan bestemme at det skal holdes bomøte. Og som nevnt ovenfor, skal det holdes bomøte hvor arvingene er uenige om et vesentlig spørsmål.

Etter innstilling fra bobestyreren skal arvingene ta standpunkt til om en fordring skal godkjennes, jf. § 56 som inneholder detaljerte regler om fremgangsmåten. Godkjente fordringer skal dekkes så raskt som mulig.

Boets eiendeler skal skje på den måten som best tjener boets interesser, jf. § 58 som oppstiller en rekke detaljerte regler om en del særtilfelle. Hvor boets stilling tillater det, kan det skje en forhåndsutlodning.

Bobehandlingen avsluttes med at bobestyreren utarbeider en utlodning, «boopgørelse», jf. § 66. Denne skal foreligge senest to år etter dødsfallet. Skifteretten kan beslutte utsettelse; i så fall skal den ha løpende orientering om boets stilling.

Utlodningen skal senest to måneder etter fristens utløp godkjennes av arvingene i et bomøte, jf. § 68. Klage over utlodningen skal sendes bobestyreren innen 4 uker etter bomøtet. Med mindre enighet oppnås, bringer bobestyreren klagen inn for skifteretten. Fremsettes det ingen innvendinger innen fristens utløp, er utlodningen endelig. Utlodningen sendes da både til skifteretten og skattemyndighetene.

Lovens §§ 69-73 inneholder regler for behandling av insolvente dødsboer.

4.3.4 Oppsummering og vurdering

Det mest slående forskjellen mellom svensk og dansk rett er den rolle det offentlige, særlige domstolene, har ved bobehandlingen. Forskjellen er prinsipiell, idet skifteretten i Danmark både når det gjelder privat og offentlig skifte (skifte ved bobestyrer) har omfattende oppgaver gjennom hele bobehandlingen, ikke minst ved den kontrollen retten skal utøve. I Sverige er derimot domstolenes funksjoner begrenset, idet de i det vesentlige tar seg av oppnevnelsen av boutredningsmannen. I Danmark gir dødsboskifteloven meget detaljerte regler om bobehandlingen og bobestyrerens oppgaver og skifterettens funksjoner. Et felles trekk i de nordiske land er for øvrig at det er gitt få regler om gjennomføringen av det private skiftet.

At arvingene kan skifte privat uten å overta ansvaret for avdødes gjeldsforpliktelser er, med ulikheter i enkeltreglene, et felles trekk i de øvrige nordiske landene, jf. nærmere i punkt 8.3.