3 Hovedlinjene i gjeldende rett om skifte- og dødsbobehandling

3.1 Tiden før skifteloven av 1930

Helt siden mennesket begynte å eie gjenstander og verdier har det vært nødvendig å ta stilling til hva som skal skje med disse eiendelene når noen dør eller når et formuesfellesskap oppløses. Arve- og skifterett hører av den grunn blant de eldste rettsområder, og har vært en viktig del av rettsordningen til alle tider. Våre eldste skrevne lover hadde bestemmelser om dette.

Oslo skifterett utga i 1997 en fremstilling av skifteforvaltningens historie. 1 I boken gis en oversikt over skifteforvaltningen fra middelalderen og frem til moderne tid.

Allerede de islandske ættesagaene omtaler skifteoppgjør ved dødsfall og skilsmisser. I middelalderen var skifteoppgjørene hovedsakelig en sak for slekten, det fantes ikke offentlige myndigheter som kunne gjennomføre skiftene. På denne tiden var nok også tankegangen rundt eiendomsrett en annen enn i dag, man så det i større grad slik at arvegodset – og særlig fast eiendom (odelsgods) – tilhørte slekten. Den vanlige formen for skifteoppgjør i middelalderen var det såkalte «samfrendeskifte», det vil et skifte som ble foretatt av avdødes slekt og venner. Hvis arvingene ikke ble enige om skiftet, var det ikke vanlig å bringe saken inn for tinget, men heller å oppnevne en «klargjøringsdomstol» – en skiladómr – til å løse konflikten. Dette var en slags privat voldgiftsdomstol som dels vurderte sakens bevis og dels fastsatte størrelsen på verdier og erstatninger.

Den offentlige skifteforvaltningen vokste frem på 1600-tallet. Den utviklet seg forskjellig innenfor de fire klassiske stendene som eksisterte på den tiden: Bondestanden, borgerstanden, presteskapet og aristokratiet. Utviklingen skjedde gradvis. Ved begynnelsen av 1600-tallet ble samfrendenes oppgaver på skiftet innskrenket, og stadig flere oppgaver ble overtatt av offentlige skifteforvaltere. Det begynte med at det offentlige sørget for at fraværende og umyndige arvinger fikk sin rettmessige del av arven. Frem mot Christian Vs Norske Lov av 1687, hvor det ble fastsatt detaljerte regler om skiftebehandlingen, utviklet det seg en praksis med alminnelig offentlig skifte, men det ble likevel forutsatt at myndige arvinger primært skulle få bistand fra det offentlige når de selv var ute av stand til å gjennomføre skiftet. Hvis avdøde etterlot seg umyndige eller fraværende arvinger, var det imidlertid skifteforvalterens embetsplikt å ta boet under behandling av eget tiltak.

Norske Lov av 1687 oppstilte en plikt til å melde fra om dødsfall hvor det var umyndige eller fraværende arvinger. En alminnelig plikt til å melde fra om alle dødsfall ble innført i 1792. Ved Norske Lov ble det videre bestemt at dersom arvingene ikke overtok avdødes gjeldsforpliktelser, skulle ikke boet skiftes offentlig, men arvingene skulle miste arveretten og boet skulle tas under konkursbehandling. Frem til 1768 måtte arvingene uttrykkelig enten vedgå både arv og gjeld eller fragå begge deler, mens fra 1768 kunne arvingene frasi seg gjeldsforpliktelsene og likevel tiltre arveretten. Både Norske Lov av 1687 og forordningen fra 1768 var fortsatt gjeldende rett i 1930.

Uskifteordningen vokste frem fra begynnelsen av 1700-tallet, for øvrig på samme tid som Kongen begynte å gi separasjonsbevilling til ektefeller. Begge deler skjedde uten at det fantes særskilt hjemmel for dette. Retningslinjer om slike bevillinger ble gitt i 1717, mens en egen uskiftelov ble vedtatt i 1851.

Et utkast til en skiftelov ble utarbeidet i 1853, men ledet ikke til noe lovvedtak. Det ble imidlertid gitt en ny arvelov i 1854. Det ble gitt en lov om skifte- og konkurssaker i 1916, men denne omhandlet i det vesentlige skifterettens kompetanse og prosessuelle regler om behandling av skiftetvister. Det videre arbeidet med å gi en ny skiftelov ble stilt i bero i påvente av en reform av reglene om ektefellers formuesforhold. En ny lov om dette ble gitt i 1927, og førte til et enda større behov for en ny skiftelov, siden de eldre skifte­reglene som var basert på den eldre formues­ordningen, ikke lenger passet.

Før skifteloven av 1930 var gjeldende regler om skifte derfor spredt på en lang rekke lovbestemmelser fra 1600-, 1700- og 1800-tallet. Lovbestemmelsene var imidlertid ufullstendige, og mye av gjeldende skifterett var også basert på sedvanerett. I skiftelovens forarbeider heter det om dette, jf. Ot.prp. nr. 5 (1928) s. 1:

«Der er imidlertid en rekke tildels viktige spørsmål i skiftematerien hvor heller ikke nogen sikker sedvanerett kan påvises, ofte endog ikke nogen fast rettspraksis, idet der i mange henseender praktiseres forskjellig i de forskjellige jurisdiksjoner. Og på adskillige områder er den rettspraksis som må sies å være den herskende, lite anbefalelsesverdig. Dertil kommer at mange av de positive lovbud efterhånden er blitt mere eller mindre antikverte og ikke gir nogen efter nutidens forhold tilfredsstillende ordning. Vårt skiftevesen lider derfor i høi grad mangel både på hensiktsmessige regler og på sikre regler overhodet.»

3.2 Skifteloven 21. februar 1930

3.2.1 Lovens tilblivelse og senere endringer

Skifteloven har svært kortfattede forarbeider, som gir liten veiledning for forståelsen av gjeldende rett. Det som foreligger er Ot.prp. nr. 5 (1928) om utferdigelse av en lov om skifte, samt Innst.O. VII (1930). Proposisjonen er på 34 sider, hvorav alminnelige og spesielle merknader utgjør beskjedne 19 sider.

Proposisjonen ble ført i pennen av daværende ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling, Per Augdahl, som i 1930 utga en kommentarutgave til loven (Per Augdahl: Skifte (Oslo, 1930, 3. utg. 1974)). Boken gir en utførlig redegjørelse for rettstilstanden etter skifteloven i dens opprinnelige form.

Loven er endret flere ganger siden den ble vedtatt. De fleste endringene har vært av nokså begrenset karakter for å tilpasse loven øvrige lovendringer, men det har også blitt foretatt enkelte mer omfattende revisjoner av loven. De viktigste er disse:

Ved lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. (arveloven) ble det foretatt en del endringer, særlig i lovens tredje del om dødsboskifte. Endringene ble gjort dels for å tilpasse loven til den nye arveloven, men enkelte endringer var også av mer selvstendig karakter, se Ot.prp. nr. 36 (1968-69), særlig s. 208-210. Endringene gikk særlig ut på å styrke gjenlevende ektefelles stilling under skiftet.

Ved lov 22. juni 1990 nr. 40 ble det gitt et nytt kapittel 13 om når et dødsbo skiftes privat eller offentlig. De viktigste lovforarbeidene er Ot.prp. nr. 46 (1989-90) og Innst.O. nr. 56 (1989-90). Et hovedformål med endringene var å utforme reglene slik at privat skifte blir benyttet i flere tilfeller, og at privat skifte skulle fremstå som lovens hovedregel. Det ble videre gitt regler om at det som hovedregel skal oppnevnes en bobestyrer når et bo skiftes offentlig, og det ble gitt et nytt kapittel 13 A om bobestyrere. Samtidig ble reglene om testamentsfullbyrdere forenklet vesentlig og harmonisert med de ordinære bobehandlingsregler om bruk av bobestyrer.

Ved lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) ble det foretatt endringer i skiftelovens annen del om felleseieskifter mellom ektefeller. Kapittel 7 ble opphevet og overført til ekteskapsloven, og det ble foretatt en rekke endringer i kapitlene 8, 9, 10 og 11. Disse er beskrevet i Ekteskapslovutvalgets andre delutredning, NOU 1987: 30, se blant annet s. 161-163, og i Ot.prp. nr. 28 (1990-91) s. 90 og 144-146.

3.2.2 Lovens innhold og struktur

3.2.2.1 Innledning

Skifteloven videreførte domstolenes sentrale rolle ved skifte av dødsboer og skifte av felleseiet ved separasjon og skilsmisse. Men domstolenes arbeid med skiftespørsmålene har endret seg vesentlig i de senere år, og den tid som blir brukt ved skifte og dødsbobehandling er vesentlig redusert, se nærmere nedenfor punkt 3.3 om domstolenes funksjoner slik de er i dag.

Skifteloven bygger på et prinsipielt skille mellom offentlig og privat skifte, og oppstiller vilkårene for at skifte av et dødsbo og skiftet mellom ektefeller ved separasjon og skilsmisse kan skje privat. For det private skiftet gir loven få regler. Måten dette gjennomføres på er i stor grad opp til partene. For det offentlige skiftet som skjer ved tingretten – før 2002 kalt skifteretten – inneholder imidlertid skifteloven en lang rekke regler for saksbehandlingen. For dødsboer er reglene noe forskjellig alt etter om ansvaret for avdødes forpliktelser er overtatt av en eller flere loddeiere eller ikke.

Opprinnelig oppstilte skifteloven for både skifte av dødsboer og for skiftet ved en separasjon og skilsmisse ikke bare regler for saksbehandlingen, men også materielle regler som gjaldt fordelingen av verdiene mellom de ulike interessenter, i første rekke arvingene, legatarene og ektefellene. Hvor meget hver enkelt hadde krav på ble regulert av arvelovgivningen og ekteskapslovgivningen, mens måten oppfyllelsen skulle skje på ble regulert av skifteloven. Dette skillet er imidlertid lite hensiktsmessig, idet de materielle regler bør ses i sammenheng med reglene om oppgjøret ellers. Dette var bakgrunn for at de materielle fordelingsreglene for felleseieskifte ble i ble flyttet fra skifteloven til ekteskapsloven da den ble vedtatt, og utvalget foreslår at de materielle oppgjørsreglene for dødsboskifte blir overført til arveloven, se punkt 12.2.3.

Den videre fremstilling i dette punktet vil være begrenset til behandlingen av dødsboer og skifte hvor en avdød etterlater seg ektefelle. Skiftet og det økonomiske oppgjøret ellers ved en separasjon og skilsmisse, vil bli fremstilt i kapittel 17.

For dødsboenes del omfatter skiftebehandlingen atskillig mer enn selve skiftet av boet, jf. skifteloven tredje kapittel. Dødsfall skal meldes til blant annet tingretten, og domstolene behandler også dødsfall som i første omgang er meldt til andre organer, jf. skifteloven § 12 a. Dette kan kalles skiftebehandlingens første fase, og her er oppgavene særlig å gi veiledning til loddeierne og andre interessenter i boet, eventuelt utstede proklama og ta stilling til om vilkårene for privat skifte er til stede. I bekreftende fall skal retten utstede en skifteattest, eller uskifteattest hvor uskifte blir aktuelt for den gjenlevende ektefelle, se nærmere kapittel 7 om arbeidet i denne fasen som avsluttes ved at skifteformen avklares, eventuelt om det i det hele tatt er noe å skifte etter avdøde.

Dødsfallsbehandlingen er prinsipielt forskjellig fra de oppgaver domstolene har etter at et dødsbo er overtatt til offentlig skifte. Hvor offentlig skifte blir resultatet, går bobehandlingen inn i sin andre fase, som er vesensforskjellig fra den første – nå er det retten som har ansvaret for forvaltningen av boet og for at boets eiendeler blir fordelt på en korrekt måte. Under et offentlig skifte avgjør den rett som behandler boet de tvister som måtte oppstå etter de særlige saksbehandlingsregler som følger av skifteloven.

Nedenfor vil det bli gitt en oversikt over skiftelovens øvrige regelverk. En mer inngående fremstilling av gjeldende rett vil bli gitt i tilknytning til de enkeltspørsmål og i merknadene til de enkelte bestemmelser i utkastet til en ny skiftelovgivning.

3.2.2.2 Tingrettens stedlige virkekrets

Etter noen innledende bestemmelser i kapittel 1, oppstiller lovens kapittel 2 regler om «Tingrettens virkekrets», som inneholder regler av meget ulik karakter. I § 8 bestemmes ved hvilken rettskrets skiftebehandlingen skal finne sted. Utgangspunktet er at skiftebehandlingen av et dødsbo skjer i den rettskrets avdøde hadde sin siste bopel. Loven hviler her på den forutsetning at hvor avdøde hadde sin bopel i utlandet, skal ikke boet skiftes her i landet. Det er imidlertid forutsatt at skifte av dødsboet etter en norsk statsborger som ved sin død var bosatt i Norge, kan finne sted her i landet. Om når dette kan være aktuelt, er imidlertid loven taus, jf. kapittel 18 om utvalgets forslag til nærmere regulering av dette.

3.2.2.3 Tingrettens kompetanse mv. ved tvisteløsning

Når det i skifteloven heter at tingretten avgjør tvisten, betyr det at tvisten avgjøres etter de skifteprosessuelle regler – tidligere ble dette uttrykt ved å bestemme den kompetanse retten hadde som skifterett, jf. § 1 før lovendringene i 2002 som innførte en ensartet domsbetegnelse. Denne terminologi kan virke forvirrende. Når for eksempel § 11 avgrenser tingrettens kompetanse, er det følgelig en presisering av når skifteprosessuelle regler skal legges til grunn for saksbehandlingen. Hvor saken reises ved den samme tingrett som står for bobehandlingen, må retten i benektende fall legge reglene i tvisteloven til grunn.

Etter § 9 avgjør tingretten om offentlig skiftebehandling skal åpnes og alle spørsmål om skiftets gjennomføring og slutning, med mindre annet er bestemt. Det som beskjærer tingrettens kompetanse, er ufravikelige vernetingsregler eller at avgjørelsen skal treffes etter særlige prosessregler, jf. § 10. Dette unntaket betyr ikke meget.

Mer vesentlig er unntaket i § 11. Hvor et krav ikke angår «arv, legat eller boslodd», kan det bare avgjøres av tingretten hvis det uttrykkelig er bestemt i skifteloven, eller det gjelder forpliktelser som boet har pådratt seg, det vil si massekrav. Hovedregelen er at tingretten ikke kan avgjøre et krav rettet mot en tredjeperson, jf. § 11 siste ledd. Fra denne hovedregelen er det disse unntak:

• Hvor tingretten kan avgjøre en anmeldt fordring, kan den også avgjøre boets motfordring i den grad de kan brukes til motregning.

• Etter begjæring av en loddeier kan tingretten avgjøre boets krav på en annen loddeier eller legatar.

• Ved offentlig skifte hvor ansvaret for avdødes gjeld er overtatt av en eller flere loddeiere, jf. kapittel 14, kan en loddeier kreve at tingretten avgjør krav mot den gjenlevende ektefelle når han eller hun har formue som er felleseie, jf. § 95.

• Er ikke ansvaret for gjelden overtatt, inneholder lovens kapittel 5 en rekke særregler for saksbehandlingen, herunder regler om skifte av insolvente boer.

3.2.2.4 Boet som part – partsevne

Skifteloven har ingen regler som direkte sier noe om dødsboets partsevne. Men det er sikker rett at et dødsbo under offentlig skifte har partsevne, jf. tvisteloven § 2-1 bokstav e. Det er også utvilsomt at et dødsbo som skiftes privat ikke har partsevne, jf. nærmere punkt 13 nedenfor. Men at dødsboet under offentlig skifte har partsevne, løser ikke spørsmålet om når det er boet og når det er en eller flere av loddeieren som i den konkrete tvist kan eller må være part(er).

3.2.2.5 Den særlige skifteprosess

Avgrensningen av tingrettens kompetanse innebærer som nevnt en presisering av når en avgjørelse under offentlig skifte kan treffes etter en saksbehandling som atskiller seg fra de ellers gjeldende regler i tvistelovgivningen. Noe upresist kan det sies at dommeren har en betydelig større frihet enn etter tvistemålsloven til å styre saksgangen og tilpasse saksforberedelsen den enkelte tvists egenart. Dette fremgår av § 22 første ledd, som bestemmer at tvistemålsloven første, annen og fjerde del får tilsvarende anvendelse – så langt de passer og ikke annet er bestemt – for tvister under offentlig skiftebehandling. For bevis, bevisførsel og protokollasjon gjelder de samme regler som under hovedforhandling i tvistemål.

Tvister som måtte oppstå under et privat skifte, avgjøres av tingretten etter de alminnelige regler i tvistelovgivningen.

3.2.2.6 Rettens avgjørelser – rettsmidler

Den særlige skifteprosess oppstiller også regler for rettens avgjørelser og om rettsmidler. Etter § 23 skal avgjørelser i en rettstvist skje ved kjennelse, men rettsmidlet er anke når avgjørelsen gjelder spørsmål om rettens overtakelse av boet eller avgjør tvist om fordeling, utlevering eller dekning av midler som er under rettens forvaltning eller avgjør en tvist etter § 11 annet og tredje ledd. Videre skal avgjørelsen treffes ved kjennelse når den etter tvistemålsloven ville vært kjennelse om avgjørelsen var truffet under søksmål.

Alle avgjørelser som ikke kan påankes er gjenstand for kjæremål, jf. § 27. Dette innebærer at det ikke er noen avgjørelser som treffes under bobehandlingen som etter sin art ikke er gjenstand for overprøvelse av en høyere rett. Det ligger imidlertid en vesentlig begrensning i at en påstand om at avgjørelsen var uhensiktsmessig eller uheldig ikke kan være kjæremålsgrunn.

3.2.2.7 Offentlig skifte – utgangspunkter

Skifteloven gir i kapittel 13 regler for når et dødsbo skal skiftes offentlig, og når det kan skiftes privat.

Det er et grunnvilkår – med ett unntak, se nedenfor – for privat skifte at ansvaret for avdødes gjeld er overtatt av minst én loddeier. For dette ansvaret hefter vedkommende med hele sin formue, jf. § 78. Før lovendringene i 1990 var regelen at samtlige loddeiere måtte påta seg dette ansvaret. Hvis flere av dem overtar ansvaret, hefter de solidarisk. Det oppstilles ikke noe krav til økonomien til den (eller de) som påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser – vedkommende kan i prinsippet være insolvent. De loddeiere som ikke påtar seg gjeldsansvaret, hefter bare overfor avdødes kreditorer inntil verdien av sin lodd.

Hvor boets aktiva må antas å være mindre enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden, 2 er det solidariske ansvaret begrenset til boets midler etter at begravelsesomkostningene er dekket, jf. § 78 annet ledd. Hvor det bare er én loddeier som har påtatt seg gjeldsansvaret, må denne begrensningen også gjelde, selv om det da ikke er tale om noe solidaransvar.

Et unntak fra regelen om at offentlig skifte kan unngås ved at en loddeier påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser, gjelder boer hvor det ikke er noe eller bare minimalt til fordeling etter at begravelsesutgiftene er dekket, jf. § 80. Dette er en praktisk viktig regel. I praksis ligger grensen her opp mot 1 G, altså et ikke helt ubetydelig beløp. Retten kan overlate midlene til den som har ordnet med begravelsen, eller en annen som har stått avdøde nær, som for eksempel en venn eller nabo. Innenfor rammen av de mottatte midler, blir vedkommende bare ansvarlig for boets og avdødes forpliktelser innen rammen av de mottatte midler. Hvis det senere skulle vise seg at avdødes midler var større enn antatt, blir bobehandlingen å gjennomføre på vanlig måte. I så fall går de utbetalte midler ikke inn i boet med mindre retten bestemmer det.

Nærmere om gjeldende rett når det gjelder ansvaret for avdødes forpliktelser mv., se nedenfor punkt 9.2.

3.2.3 Offentlig skifte

3.2.3.1 Innledning

Offentlig skifte skjer ved tingretten, jf. skifteloven § 1. Bobehandlingen skjer følgelig ved den domstol som er den ordinære førsteinstans.

Rettens oppgaver under det offentlige skifte er mangeartede. Formålet med bobehandlingen er gjennom klarlegging av avdødes eiendeler og forpliktelser å fordele avdødes eiendeler mellom de interessenter som er berettiget til dem, normalt avdødes kreditorer, arvinger (herunder legatarer) og de hvis krav oppsto under bobehandlingen. Ved offentlig skifte er også retten avgiftsmyndighet, jf. arveavgiftsloven § 24.

De avgjørelser som treffes under det offentlige skifte, er av administrativ, forvaltningsmessige og judisiell karakter. Grensen her er i praksis vanskelig å trekke, og en rekke avgjørelser er både av forvaltningsmessig og judisiell karakter.

Rettens tidsbruk på det offentlige skifte har gjennomgått store reduksjoner de siste tiår. Dette skyldes for det første at antallet boer som skiftes offentlig er betydelig redusert sammenlignet med situasjonen for tretti til førti år siden. Tall som utvalget har innhentet viser at det i 2006 på landsbasis ble begjært offentlig skifte i 1 209 dødsboer, se nærmere i kapittel 20. Ved at en begjæring om offentlig skifte ofte følges opp av et forberedende rettsmøte, blir for øvrig begjæringen i mange tilfeller trukket tilbake.

Offentlig skifte blir bare åpnet hvor det er på det rene at boets aktiva kan dekke skifteomkostningene, med mindre det stilles sikkerhet for disse, jf. skifteloven §§ 83 og 86.

3.2.3.2 Oppnevnelse av bobestyrer

Lovendringene i 1990 medførte at det nå oppnevnes en bobestyrer i det overveiende antall boer som skiftes offentlig. Skifteloven kapittel 13 A – som kom inn i loven i 1990 – har nærmere regler om bobestyreren og dennes arbeid. Ved de fleste tingretter oppnevnes rutinemessig en bobestyrer straks det er klart at boet skal skiftes offentlig, jf. § 91 første ledd. Bobestyreren – som normalt er en advokat – tar seg av det administrative og forvaltningsmessige arbeid ved bobehandlingen og har den løpende kontakt med loddeierne, eventuelle legatarer og andre som har krav mot boet. Han foretar også registreringen av boets eiendeler og gjeld. Når alle de spørsmål som reiser seg under bobehandlingen er avklart, utarbeider bobestyreren utkast til den utlodningen som avslutter bobehandlingen, jf. skifteloven § 91 d.

De avgjørelser som bobestyreren treffer under bobehandlingen er ikke rettsavgjørelser og kan derfor ikke angripes ved rettsmidler, jf. Ot.prp. nr. 46 (1989-90) s. 23. Rettstvister må avgjøres av retten, idet bobestyreren – på samme måte som ved konkursbehandling – ikke har noen domskompetanse.

Retten fører kontroll med bobestyrerens arbeid gjennom de innberetninger bobestyreren skal sende retten. Den første innberetningen skal sendes innen tre måneder og inneholde en oppgave over boets eiendeler og gjeld, og over de som har krav på arv og lodd i boet, jf. § 91. Dersom bobehandlingen ikke er avsluttet innen ett år, skal det sendes en ny innberetning. Utover dette vil retten, som har oppnevnt bobestyreren, ha en løpende kontroll- og instruksjonsmyndighet overfor bobestyreren. Hvor retten tar standpunkt til klager over bobestyrerens avgjørelser, vil imidlertid adgangen til rettsmidler følge av skiftelovens alminnelige regler.

Bobestyreren fastsetter selv sin godtgjørelse, som imidlertid skal fastsettes av retten hvis boet er insolvent eller en loddeier ikke godtar bobestyrerens avgjørelse, jf. § 91 f.

Hensikten med lovendringene i 1990 om blant annet bobestyrere, var å avlaste domstolenes arbeid med dødsbobehandlingen. Etter skifte­loven § 16 i sin opprinnelige form kunne det antas en bobestyrer hvis det forelå «særlige omstendigheter». Dette ble – og også da var hensikten å avlaste domstolene – i 1972 endret til at bobestyrer kunne antas «til å bistå skifteretten med hele boets forvaltning». Denne reformen medførte imidlertid ikke at bruken av bobestyrer ble særlig utbredt, noe som blant annet hang sammen med at det ble ansett for kostbart, mangel på advokathjelp i distriktene, og ikke minst at det var uklart hvilken rolle bobestyreren skulle ha i forhold til retten, jf. nærmere Ot.prp. nr. 46 (1989-90) s. 11. Etter 1990-reformen ble som nevnt bruk av bobestyrer den overveiende hovedregel, og avlastningen er nå blitt reell med den følge at antallet årsverk – både dommerårsverk og saksbehandlerårsverk – som går med til dødsbobehandlingen er blitt betydelig redusert. Hertil kommer at den formuesforvaltning som domstolene tidligere sto for, nå er overtatt av bobestyreren.

3.2.3.3 Skiftesamlingen

Skiftesamlingen, som etter skifteloven § 16 annet ledd er et rettsmøte, er det formelle organ hvor de mange spørsmål som kan oppstå under bobehandlingen kan drøftes og avklares. Skiftesamlinger ble før 1990 avholdt i de fleste boer og de beslutninger som ble fattet ble innført i retts­boken. Nå som bobestyreren står for forvaltningen av boets midler og har det primære ansvaret for bobehandlingens fremdrift, er det gjennom møte og korrespondanse med bobestyreren spørsmålene blir løst. Rettstvister må derimot retten som nevnt avgjøre. Dette har til følge at skiftesamlinger nå ikke har den samme betydning som tidligere. Dette betyr imidlertid ikke at de helt har mistet sin funksjon. Skiftesamlingen er med sin formelle status et forum som kan bidra til at problemer blir avklart og løst, eller ved at det kan inngås rettsforlik hvor det er hensiktsmessig. Forlik med rettsforlikets rettsvirkninger kan ikke inngås for en bobestyrer. Avholdelse av skiftesamling kan også være aktuelt hvor forholdet mellom bobestyrer og loddeierne – en eller flere – er blitt dårlig og det trenges en avklaring.

3.2.3.4 Delegasjon

Et annet utviklingstrekk de senere år er delegasjon av oppgaver fra rettens dommere til saksbehandlere. I utgangspunktet skal alle domstolens avgjørelser treffes av en dommer. Tingrettens saksbehandlere har imidlertid i stadig større grad fått delegert oppgaver som ikke krever dommerkompetanse. Derved er dommernes arbeid med dødsbobehandlingen ytterligere blitt avlastet. Dette gjelder særlig det arbeid som er pålagt domstolene i det som i punkt 3.2.2.1 er kalt skiftebehandlingens første fase, det vil si tiden fra dødsfallsmeldingen til dødsboets skjebne er avklart. Tingrettene har i dag et saksbehandlerkorps som er meget godt kvalifisert til å utføre disse oppgavene, som blant annet innebærer veiledning overfor loddeiere og andre, samt ta stilling til en lang rekke rent juridiske spørsmål i denne fasen, som blant annet å vurdere om vilkårene for privat skifte er oppfylt og utstedelse av skifteattesten, eventuelt å utstede uskifteattest. Her skjer det i mange tilfeller konsultasjon med en av rettens dommere, idet de spørsmål som oppstår ofte reiser tvilsomme juridiske spørsmål.

Etter at et dødsbo er overtatt til offentlig skifte og det er oppnevnt bobestyrer, blir rettens og dermed saksbehandlernes forhold til boet et annet. Her er det i praksis to spørsmål som oppstår, nemlig om saksbehandlere kan eller bør delegeres kompetanse til å lede de forberedende møtene og til å styre skiftesamlinger. Rettslig sett er det i dag nokså vid adgang til dette, og det skjer i en viss utstrekning i praksis. Det er imidlertid delte meninger mellom dommere om dette er hensiktsmessig, idet den autoritet og kunnskapsbredde som ligger i dommerembetet kan være en viktig faktor for et vellykket resultat.