15 Skifte av insolvente dødsboer

15.1 Innledning. Gjeldende rett

De insolvente dødsboene reiser enkelte særlige spørsmål. Det sentrale spørsmålet er hvilken betydning det skal ha for skiftebehandlingen at boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke avdødes forpliktelser. Dette punktet har følgelig sammenheng med en rekke problemstillinger som er behandlet andre steder i denne utredningen, se særlig kapittel 8 om arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser og kapittel 10 om gjennomføringen av skiftet.

I gjeldende skiftelov er det gitt enkelte sær­regler om insolvente dødsboer i kapittel 15, se særlig §§ 103-106 og §§ 110a-110c. Bestemmelsene gjelder for offentlig skiftebehandling hvor gjelden ikke er overtatt. Dette er en naturlig avgrensning etter gjeldende lov, siden det i boer hvor en eller flere loddeiere overtar ansvaret for gjelden, ikke vil bli tale om insolvens (i hvert fall ikke i boet som sådan, men det kan tenkes at loddeierne på sin side er insolvente, noe som ikke er temaet her).

Bestemmelsene har dels prosessuell og dels materiell karakter, og har følgende hovedinnhold:

• § 103 har stått uendret siden skifteloven ble vedtatt, og gir regler om dekning av boets forpliktelser. Mens første ledd bestemmer at det i et solvent bo bør foretas dekning av godkjente fordringer så snart de forfaller, gir annet ledd et unntak for et insolvent dødsbo ved at dekning ikke bør foretas før utlodningen. Imidlertid kan massekrav og prioriterte fordringer betales når det må antas at boet vil gi full dekning til disse. Hvis boet ikke engang strekker til for dekning av slike krav, må også slik dekning avvente til boet loddes ut.

• § 104 gir regler om bestridelse av krav mot boet. For de insolvente boene følger det av annet ledd at kreditorene bør innkalles til en skiftesamling hvor fordringene prøves. Denne ordningen har klare likhetstrekk med ordningen i konkursboer. Det må legges til grunn at både loddeierne og kreditorene kan bestride fordringen.

• § 105 begrenser adgangen til tvangsdekning i boets midler. I et insolvent bo kan utlegg ikke tas i boets eiendeler for gjeld som skriver seg fra tiden før dødsfallet, jf. første ledd, og i de første seks måneder etter dødsfallet kan tvangsdekning i boets eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 heller ikke skje uten samtykke fra den tingrett som behandler eller har behandlet boet, jf. annet ledd.

• § 106 gir rettsvernsregler for rettsstiftelser i skyldnerens eiendeler. Etter lovendringer i 1984 er regelen nå slik at reglene om rettsvern i konkurs gjelder tilsvarende for insolvente dødsboer, med den nødvendige tilpasning at dødsdagen trer i stedet for konkursåpningsdagen.

Også § 107 gir en særregel for de insolvente dødsboene, men denne bestemmelsen gjelder særlig gjenlevende ektefelles stilling, og er derfor behandlet i punkt 13.2.3.

I §§ 110a-110c er det gitt regler om tvangs­akkord, jf. også konkursloven kapittel VI. Bestemmelsene ble gitt ved lovendring i 1984, og bakgrunnen var særlig at det hadde vist seg å være et praktisk behov for arvingene å kunne forhandle om akkord i et insolvent dødsbo. Konkurslovens regler gis i stor grad tilsvarende anvendelse.

15.2 Nordisk rett

I Danmark er det et vilkår for å skifte et dødsbo privat at boet antas å være solvent, jf. dødsboskifteloven § 25 nr. 2 og redegjørelsen i punkt 8.3. Dette bygger på en forutsetning om at privat skifte ikke er egnet til å ivareta de særlige interessene som gjør seg gjeldende i et insolvent dødsbo. Et insolvent dødsbo skal derfor skiftes med bobestyrer, og det er gitt særlige regler om skiftet i §§ 69-73. Etter § 69 annet ledd skal bobestyreren gi arvingene, legatarene, kjente kreditorer og de kommunale skattemyndighetene beskjed om at det er besluttet insolvensbehandling i boet. Omkostninger ved bobehandlingen skal dekkes av statskassen, jf. § 69 fjerde ledd, med mindre boets midler er tilstrekkelige til å dekke disse. I § 70 er en rekke bestemmelser i konkursloven gitt tilsvarende anvendelse, noe som – så vidt utvalget forstår – innebærer at behandlingen av konkursboer og insolvente dødsboer i all hovedsak følger samme regler. Det bestemmes videre i § 71 at rimelige begravelsesutgifter skal dekkes før all annen gjeld, i § 72 at visse avtaler står i en særstilling i boet, og i § 73 at boet skal overføres til vanlig skiftebehandling hvis det blir klart at boet likevel er solvent.

I Sverige fremgår det av ärvdabalken 19:1 at kreditorene kan søke om at tingsrätten oppnevner en bobestyrer («boutredningsman») hvor det må antas at dødsboet er insolvent eller at det av andre grunner er risiko for at kreditoren ikke vil oppnå dekning («det måste antas att dödsboet är på obestånd eller att sökandens rätt eljest äventyras»). Bobehandlingen følger videre i hovedsak de vanlige bestemmelsene, men i kapittel 19 § 11 annet ledd bestemmes det at hvis boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke gjelden, skal bobestyreren forsøke å komme til enighet med kreditorene. Hvis slik enighet ikke oppnås, loddeierne ikke vil dekke det overskytende, og det ikke oppnås offentlig akkord, skal boet begjæres konkurs. I så fall vil de vanlige reglene om konkursbehandling komme til anvendelse (se særlig konkurslagen 1987:672).

Finland har også her nokså like regler som Sverige, likevel slik at kreditorenes adgang til å søke om oppnevning av bobestyrer er annerledes formulert. I ärvdabalken kapittel 19 § 2 heter det at kreditorene kan søke om at det oppnevnes bobestyrer, men at slik oppnevning ikke skal finne sted hvis det stilles sikkerhet for søkerens krav mot boet. I § 12 a gis det deretter en tilsvarende bestemmelse som i Sverige, ved at bobestyreren skal forsøke å oppnå enighet med kreditorene hvis det er grunn til å tro at boets midler ikke er tilstrekkelig til å dekke gjelden. Dersom slik enighet ikke oppnås, er det gitt nærmere regler om i hvilken rekkefølge gjelden skal dekkes. Det er også åpnet for at boet kan overføres til konkursbehandling.

15.3 Behovet for særregulering

De insolvente dødsboene står i en særstilling ved at det ikke er tilstrekkelige midler i boet til at alle avdødes kreditorer kan få full dekning. Disse dødsboene står dermed i en mellomstilling mellom de ordinære solvente dødsboene og konkursboene. For disse to typene bo gjelder forskjellige regler, blant annet knyttet til melding av krav i boet, boets råderett over eiendelene, og adgangen til å foreta utbetalinger fra boet.

Problemstillingene kommer særlig på spissen ved privat skifte, da et privat skifte i liten grad er egnet til å ivareta de særlige hensynene som gjør seg gjeldende knyttet til likebehandling av kreditorer, beregning av dividende, mv. Også ved offentlig skifte oppstår imidlertid særlige spørsmål under insolvensbehandlingen i forhold til ved ordinær skiftebehandling, og det vil også her være grunn til å oppstille visse særregler for bobehandlingen for å sikre likebehandlingen mellom kreditorene.

15.4 Hvordan fastslås at et dødsbo er insolvent?

15.4.1 Innledning

Hvis det skal gis særlige regler for de insolvente dødsboene – noe som etter utvalgets syn er klart – må det også tas stilling til hvilke vilkår som må være oppfylt for at disse reglene skal komme til anvendelse.

I vurderingen av om et dødsbo er solvent, er det særlig tre spørsmål som må besvares: Hvilken sannsynlighetsgrad som kreves for å legge til grunn at boet er insolvent, hvordan man skal bringe klarhet i hvilke aktiva og passiva som finnes i boet, og hvordan man skal fastslå verdien av de ulike aktiva og passiva.

15.4.2 Begrepsbruk

I vanlig konkursrettslig terminologi består insolvens av to elementer: Insuffisiens og illikviditet, jf. konkursloven § 61, som lyder:

«Skyldneren er insolvent når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, medmindre betalingsudyktigheten må antas å være forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter tilsammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.»

Med insuffisiens menes at skyldnerens eiendeler ikke er tilstrekkelige til å dekke den samlede gjelden, og med illikviditet menes at skyldneren ikke er i stand til å dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Når man taler om insolvens i forbindelse med dødsboer, er det i praksis bare insuffisiens som er aktuelt. Hvis boet ikke er stort nok til å dekke alle utestående krav, regnes det som insolvent, uavhengig av om det i en periode er i stand til å dekke innkomne krav ved forfall. Dette henger sammen med at dødsboet i liten eller ingen grad vil ha inntekter, slik at likviditeten ikke vil bedres. Det kan da hevdes at så lenge illikviditet ikke er relevant, er det terminologisk uheldig å benytte insolvensbegrepet. For å knytte dette direkte til konkursloven § 61, så er det slik at et insolvent dødsbo i en periode kan være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, slik at et grunnvilkår for insolvens (illikviditet) ikke er oppfylt.

Spørsmålet er ikke utelukkende av språklig art. Problemet er at i konkurssituasjonen vil det gjerne være illikviditeten som setter i gang prosessen, det vil si at skyldneren ikke klarer å betjene sin gjeld ved forfall. Det er sjelden at konkursbegjæringer fremmes av en kreditor som får dekning med den begrunnelse at skyldnerens samlede gjeld overstiger eiendelene. I et dødsbo vil det derimot være insuffisiensen som bringer reglene til anvendelse, og det vil være av betydning å likebehandle kreditorer allerede fra dødsfallet.

På den annen side er insolvensbegrepet brukt i en rekke bestemmelser i dekningsloven uten at dette vites å ha reist nevneverdige tolkningsproblemer. Det synes derfor ikke å være noe stort problem at lovgivningen opererer med ulike insolvensbegreper. 1 Det kan videre pekes på at samme begrep brukes i den danske dødsboskifteloven, hvor det også er klart at begrepet brukes på en annen måte enn i konkurslovgivningen. 2

Hvis man ønsker en konsekvent begrepsbruk i lovgivningen, kunne et alternativ være å unngå bruken av begrepet «insolvent dødsbo», eksempelvis ved å tale om «et dødsbo som ikke er i stand til å oppfylle alle forpliktelsene til avdøde» eller liknende. Et annet alternativ kunne være å innføre begrepet «insuffisient dødsbo», som synes å ligge nærmere realiteten, men et slikt begrep må antas å være lite informativt og direkte fremmedgjørende for mange brukere av loven.

Hvis man endrer begrepsbruken, risikerer man å miste den naturlige koblingen til dekningsloven som man har i dag. Det ville i så fall være hensiktsmessig også å endre dekningslovens bestemmelser.

Til syvende og sist legger utvalget en pragmatisk løsning til grunn. Begrepet «insolvent dødsbo» er godt innarbeidet i norsk rettstenkning og lovgivning, og det har som sagt neppe skapt særlige tolkningsproblemer. Det synes derfor strengt tatt ikke å være grunn til å endre begrepet, og utvalget legger det derfor til grunn i sitt lovforslag.

15.4.3 Vilkår for insolvens

Flere steder i det foregående er det påpekt at det store flertallet av dødsboer i Norge er solvente. I de langt fleste dødsboer er det nokså klart for de berørte partene om boet er solvent eller ikke – hvis boet faktisk er insolvent, vil dette normalt være svært tydelig. Man må ha dette forhold for øye i det følgende, slik at situasjonen ikke fremstår som mer dramatisk enn den faktisk er.

Når det oppstilles særlige regler for gjennomføringen av et skifte i et insolvent dødsbo, er det nødvendig å ta stilling til hvilke vilkår som må være oppfylt for at disse reglene skal komme til anvendelse. Her kan det hensiktsmessig skilles mellom materielle og prosessuelle vilkår.

Som nevnt i foregående punkt, er et insolvent dødsbo ikke nødvendigvis insolvent i den forstand insolvensbegrepet benyttes i konkurslovgivningen. Det avgjørende er at boets midler ikke er tilstrekkelig til å gi fullt oppgjør til alle kreditorene i boet (insuffisiens), slik at det må skje en eller annen form for reduksjon av kravene gjennom utbetaling av dividende eller på annen måte. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå noen materielle vilkår utover dette. Det er for så vidt uinteressant hvor omfattende boets insuffisiens er, siden enhver reduksjon av kreditorenes krav på grunn av manglende midler i boet vil aktualisere anvendelsen av reglene. Derfor vil det gi liten mening å si at boet må være «klart» insolvent eller noe liknende.

Det kan være noe mer uklart hvilke prosess­uelle vilkår som skal oppstilles. I gjeldende skiftelov er det ikke oppstilt særlige regler om dette, noe som må sees i sammenheng med at reglene om insolvente dødsboer bare kommer til anvendelse under offentlig skifte hvor avdødes gjeld ikke er overtatt av arvingene. Det vil da være opp til tingretten å vurdere om boet er insolvent eller ikke. Med bakgrunn i utvalgets forslag om endringer i reglene om arvingenes ansvar for avdødes gjeld, må dette spørsmålet vurderes annerledes.

Det kan først være naturlig å sammenlikne de insolvente dødsboene med konkursboene. I konkurslovens kapittel VIII er det gitt utførlige regler om konkursåpningen. Prosessen starter her ved at det fremmes en konkursbegjæring, jf. særlig § 66. Når tingretten har mottatt en slik begjæring, skal den etter § 70 innkalle til et rettsmøte for å behandle spørsmålet om åpning av konkurs. Videre bestemmes det i § 72 at retten skal avgjøre ved kjennelse om det skal åpnes konkurs eller ikke.

Det virker nokså klart at fremgangsmåten for åpning av konkurs vil være unødig omstendelig for et insolvent dødsbo. Det kan derfor dernest være hensiktsmessig å se hen til de øvrige nordiske land, jf. punkt 15.2. Særlig vil dansk rett her være illustrerende. I den danske dødsboskifte­loven § 69 heter det at hvis et dødsbo er insolvent, skal skifteretten treffe avgjørelse om insolvensbehandling og utpeke bobestyrer. Etter utvalgets syn gir dette en god løsning også for norsk rett. Ved at tingretten skal ta stilling til spørsmålet og treffe en beslutning om insolvensbehandling, vil man for det første oppnå at vurderingen skjer i betryggende former, og for det annet vil man få et klart skjæringspunkt for anvendelsen av de bestemmelsene hvor det er nødvendig å fastsette et tidspunkt for insolvensen, eksempelvis dekningslovens regler om omstøtelse. Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig at en slik beslutning treffes ved kjennelse; en beslutning synes å gi en tilstrekkelig betryggende form for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 19-1 tredje ledd.

Dette løser spørsmålet på en tilfredsstillende måte under et offentlig skifte, men det må også vurderes hva som skal gjelde under et privat skifte. Som det fremgår av punkt 9.2.2, foreslår utvalget ikke at solvens skal være et vilkår for å skifte et dødsbo privat, og dette betyr at det kan tenkes privat skifte av et insolvent dødsbo. Slik utvalgets forslag er utformet, legger utvalget imidlertid til grunn at dette i praksis ikke vil være problematisk. For det første vil kreditorene ha anledning til å begjære offentlig skifte, for det annet foreslår utvalget regler som tilsier at det også for arvingene vil være fordelaktig ikke å skifte et insolvent dødsbo privat (herunder et mulig erstatningsansvar overfor kreditorer som lider tap, jf. neste punkt), og for det tredje foreslås det innført regler som gjør det enklere for tingretten selv å åpne offentlig skifte i et insolvent dødsbo som ingen arvinger eller kreditorer foretar seg noe med (de flytende boene), jf. punkt 9.4. Det kan også trekkes frem at en praktisk viktig side av reglene om insolvente dødsboer, nemlig dekningslovens bestemmelser om adgangen til å foreta omstøtelse, bare kommer til anvendelse ved offentlig skifte, jf. dekningsloven § 5-1. Dersom et insolvent dødsbo skiftes privat, vil man derfor ikke ha samme behov for å ha et fast skjæringspunkt for anvendelsen av reglene. På denne bakgrunn foreslår utvalget ikke prosessuelle regler om fastsettelse av insolvens i et dødsbo som skiftes privat.

Uansett om dødsboet skiftes offentlig eller privat, må det imidlertid også vurderes hvordan man skal gå frem for å fastslå om boet er solvent eller ikke. Utvalget mener her at arvingene må ha full tilgang til alle registrerte opplysninger som er nødvendig for å vurdere boets omfang. Det er særlig tale om avdødes selvangivelse samt saldo på avdødes konti, men også utskrifter fra eiendomsregistre, verdipapirregistre mv. Disse spørsmålene er behandlet nærmere i punkt 7.5. Gjennom slike opplysninger vil man i de fleste tilfeller kunne danne seg en nokså sikker oppfatning av om boet er solvent eller ikke. Dersom det på tross av disse opplysningene er tvil om boets solvens, for eksempel fordi arvingene har mistanke om at det påhvilte forpliktelser på avdøde som ikke fremgår av disse kildene, må det foreligge en mulighet for å bringe klarhet i forholdet. Regler om proklama er her et naturlig utgangspunkt, jf. punkt 10.1.3. Som det fremgår der, går utvalget inn for at det ikke skal være obligatorisk å utstede proklama ved privat skifte, siden dette ville skape en administrativ byrde samt ikke ubetydelige kostnader. Arvingene vil likevel ha mulighet til å utstede proklama dersom de ønsker å bringe boets solvens på det rene eller av andre grunner ønsker en oversikt over avdødes utestående forpliktelser.

I de fleste tilfeller vil de registrerte opplysningene som nevnt i forrige avsnitt også gi et holdbart bilde av hvilken verdi de ulike aktiva og passiva har. Utvalget mener likevel at det bør være adgang til å begjære skiftetakst for å fastslå verdien der det er tvil om denne, jf. punkt 12.4. Det kan innvendes at dette er et lite praktisk alternativ ved de fleste skifter, men muligheten bør likevel stå åpen. I de fleste tilfeller vil en ordinær takstvurdering, eller for den saks skyld en fri vurdering fra arvingene selv, være tilstrekkelig til å fastslå om boet er solvent eller ikke.

Kreditorene vil naturligvis ikke ha samme tilgang til opplysninger om avdødes formuessituasjon. Etter utvalgets syn vil imidlertid kreditorene være tilstrekkelig beskyttet gjennom deres adgang til å begjære offentlig skifte, alternativt også gjennom adgangen til å begjære registrering av boets eiendeler.

15.5 Skifte av et insolvent dødsbo

15.5.1 Utgangspunkter for vurderingen

Den videre redegjørelsen bygger på den forutsetning at det er besluttet insolvensbehandling ved et offentlig skifte, eller at det ved et privat skifte legges til grunn at boet er insolvent. Spørsmålet i det følgende er hvordan reglene om bobehandlingen av et insolvent dødsbo skal utformes for best mulig å ivareta de ulike interessene i boet.

Det kan først være hensiktsmessig å vurdere hvor omfattende en slik regulering bør eller må være. Etter utvalgets syn er løsningen her nokså klar, ved at det på den ene siden må gis regler som oppstiller strammere rammer for bobehandlingen enn i ordinære dødsboer, mens det på den andre siden ikke er nødvendig å la bobehandlingen få preg av en konkursbehandling. Mens det første synspunktet er begrunnet i punkt 15.3, er begrunnelsen for det andre synspunktet særlig å finne i at en tilnærming til konkursregelverket ville redusere fleksibiliteten i skiftelovgivningen. Et gjennomgående synspunkt i utvalgets arbeid er at skiftelovgivningen skal gi rom for løsninger som er tilpasset forholdene i det enkelte boet, og dette synspunktet er relevant også for de insolvente boene. Snarere enn å innebære en konkursbehandling av dødsboet bør skiftelovgivningen være et alternativ til konkursbehandling. Det er her grunn til å minne om at det er adgang til å åpne konkurs i et insolvent dødsbo, jf. konkurs­loven § 140, slik at en kreditor kan begjære ­konkursåpning dersom kreditoren ikke synes insolvensbehandlingen er forsvarlig. Slik denne bestemmelsen er utformet – ved at det kan åpnes konkurs «i dødsbo hvor avdødes gjeld ikke er overtatt» – vil den åpne for konkursåpning i et dødsbo uansett om det skiftes privat eller offentlig ut fra utvalgets forslag om endringer i gjeldsansvaret. Det er derfor vanskelig å se ulemper forbundet med å gi en mindre streng regulering av insolvensbehandlingen i et dødsbo.

Dernest er det igjen grunn til å minne om at de aller fleste dødsboer i Norge må antas å være solvente. De særlige reglene om insolvensbehandling i dagens skiftelov er nesten ikke brukt, og i så tilfelle kan det reises spørsmål om behovet for omfattende regulering som nødvendigvis vil komplisere lovteksten. Utvalget må likevel ta høyde for at de foreslåtte endringene i arvingenes gjeldsansvar kan føre til en viss økning i antallet dødsboer som må gis en insolvensbehandling. Etter gjeldende rett skiftes de fleste dødsboer privat, og i disse tilfellene vil arvingenes overtakelse av gjelden føre til at insolvensspørsmålet ikke kommer på spissen. Man kan derfor strengt tatt ikke vite noe sikkert om det reelle antallet insolvente dødsboer, siden det må antas å forekomme (om enn nokså sjelden) at arvingene påtar seg ansvaret for avdødes gjeld selv om gjelden overstiger formuen. Når arvingenes gjeldsansvar begrenses i loven til å gjelde innenfor rammene av det de mottar, vil insolvensspørsmålet lettere kunne komme på spissen. Det er vanskelig å forutsi hvilke virkninger dette kan ha for antallet insolvensbehandlinger, men utvalget antar at det ikke foreligger mange «skjulte» insolvenstilfeller og at det derfor ikke vil bli tale om noen markant økning i antallet tilfeller. Dette kan blant annet begrunnes med at tingrettene – så vidt utvalget kjenner til – i liten grad mottar henvendelser fra privatskiftende arvinger med bakgrunn i at arvingene må dekke avdødes gjeld av egen formue, og det må antas at antallet henvendelser ville vært langt høyere dersom dette var en ofte forekommende situasjon. Reglene om insolvente dødsboer må likevel utformes på en måte som tar høyde for at de kan bli mer aktuelle i tiden fremover enn hva de er etter gjeldende rett.

15.5.2 Utvalgets vurderinger

15.5.2.1 Innledning

Hovedbegrunnelsen for å gi særlige regler om bobehandlingen i insolvente dødsboer er at det må sikres likebehandling av kreditorene. Ved vurderingen av hvilke regler som er nødvendige for å oppnå dette er det naturlig å ta utgangspunkt i reguleringen i gjeldende skiftelov, jf. punkt 15.1. Så langt utvalget kjenner til, har disse ikke skapt nevneverdige vansker i praksis. Der utvalget ikke foreslår særlige endringer, omtales i alminnelighet utvalgets forslag i merknadene til de enkelte bestemmelsene. I dette punkt 15.5.2 fremheves bare de områdene hvor det foreslås endringer eller hvor det av andre grunner er hensiktsmessig med en prinsipiell vurdering av forhold ved skiftebehandlingen.

15.5.2.2 Skiftesamlinger – anmeldelse og prøving av fordringer

Skifteloven § 104 annet ledd bestemmer at det som hovedregel skal innkalles til en skiftesamling hvor fordringene prøves. Dette fremstår som et unntak fra første ledd, hvor det for de solvente boene er bestemt at tingretten skal avgjøre tvister om holdbarheten av en fordring.

Etter utvalgets syn bør denne regelen videreføres, men med den endring at skiftesamling alltid skal innkalles. Skiftesamlingen vil her være et fleksibelt og egnet forum for håndtering av de spørsmålene som oppstår i forbindelse med prøvingen av fordringene. Bobestyreren vil under en slik skiftesamling kunne benytte reglene om anmeldelse og prøving av fordringer i konkurs­loven så langt de måtte passe i det enkelte tilfelle, men det er ikke naturlig å la disse reglene komme direkte til anvendelse, jf. det som er sagt tidligere om at insolvensbehandling av dødsboer bør fremstå som et alternativ til konkursbehandling.

Dette må også ses i sammenheng med utvalgets forslag om at det som hovedregel skal avholdes forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte, jf. utk. § 8-5. Dette gjelder prinsipielt også hvis boet er insolvent. Kravet om skiftesamling tilsier likevel – særlig i tilfeller hvor hensynene bak avholdelse av forberedende rettsmøter ikke slår til – at tingretten i insolvenstilfellene ofte bør benytte seg av sin skjønnsmessige adgang til ikke å avholde forberedende rettsmøter.

15.5.2.3 Realisasjon av boets eiendeler

Boets insolvens beror på verdien av boets midler, og har ingen direkte sammenheng med hvilke eiendeler som finnes i boet. Hvis boet vil være solvent dersom eiendelene selges, er det ikke tale om et insolvent dødsbo, jf. utk. § 11-1 annet ledd. Spørsmålet om realisasjon (salg) av boets eiendeler dukker imidlertid også opp i en annen sammenheng, knyttet til hvilken adgang kreditorene skal ha til å kreve at boets eiendeler selges. Utvalget antar at det ikke bør oppstilles konkrete begrensninger i denne adgangen. Hvis det er tale om eiendeler som loddeierne ønsker å beholde, er det naturlig at vedkommende selv betaler ut eiendelen. Hvis verdien av et salg vil bli større på det åpne markedet, kan det vanskelig ses at lodd­eierne skal ha noen berettiget forventning om å kunne overta eiendelen til en lavere pris, selv om det skulle være noen affeksjonsverdi knyttet til eiendelen. Dette står prinsipielt ikke i noe annet lys selv om det er tale om eiendeler hvor affeksjonsverdien er det helt sentrale, for eksempel familiefotografier, brev mv. Dersom eiendelen har en markedsverdi, bør det være opp til loddeierne å betale denne hvis de ønsker å overta eiendelen. Hvis eiendelen ikke har noen markedsverdi (eller denne er helt ubetydelig), bør det være opp til bobestyrerens skjønn på skiftesamling om eiendelen skal overlates til arvingene uten vederlag.

15.5.2.4 Utdelinger fra boet

Et hovedprinsipp ved insolvensbehandlingen må være at det ikke skal foretas utdelinger fra boet før det er klart hvordan den endelige fordelingen av verdier skal være. Det er derfor nokså klart at det bør videreføres en bestemmelse etter mønster av skifteloven § 103 annet ledd, som nettopp bestemmer at utdelinger fra boet ikke skal skje uten etter utlodning. Det er likevel nødvendig å oppstille visse unntak fra denne regelen.

Etter gjeldende rett er det gjort unntak for massekrav og prioriterte fordringer, som kan dekkes så snart «det må antas at boet vil gi full dekning til sådanne», jf. § 103. Utvalget foreslår å videreføre denne regelen, slik at disse kravs­typene også i fremtiden skal kunne dekkes før utlodningen. Utvalget antar imidlertid at det bør foretas visse endringer i bestemmelsens utforming, og det vises til merknadene til utk. § 11-5.

Et spørsmål som har reist noe tvil i praksis er om begravelsesomkostninger kan kreves dekket i et insolvent dødsbo. Justisdepartementets lov­avdeling avga 5. oktober 2006 en tolkningsuttalelse om dette spørsmålet (snr. 200605174 EP), hvor det gis en generell vurdering av dekningsrekkefølgen for nødvendige gravferdskostnader der dødsboet er insolvent uten at det er åpnet offentlig skifte. Lovavdelingens konklusjon var for det første at dekningsloven § 9-2 nr. 1 gjelder tilsvarende der det er åpnet offentlig skifte i et insolvent dødsbo, slik at rimelige begravelsesomkostninger skal dekkes foran annen gjeld, og for det annet at begravelsesomkostningene og bo­omkostningene har lik prioritet. Lovavdelingen uttaler imidlertid følgende:

«Lovavdelingen har for sin del vanskelig for å se de praktiske grunnene som taler for å likestille gravferdskostnader og andre massekrav, særlig ved offentlig skifte av insolvent dødsbo. Det er imidlertid trolig en utbredt oppfatning at forskjellige massekrav skal ha lik rett. Slik bestemmelsene i dekningsloven kap. 9 er avfattet, er det ikke noe sikkert grunnlag for å slutte at oppregningen i § 9-2 første ledd innebærer en prioritering, og det kan ikke utelukkes at en prioritering i samsvar med nummerrekkefølgen kan gi vilkårlige resultater i forhold til andre krav enn gravferdskostnader. Når det først legges til grunn at § 9-2 første ledd nr. 1 gjelder også i insolvente dødsboer, er det etter Lovavdelingens syn vanskelig å innfortolke en særskilt prioritet for gravferdskostnadene sammenlignet med det som vil gjelde i konkurs.»

Lovavdelingen ser her ut til å legge til grunn at gode grunner tilsier at rimelige begravelsesomkostninger skal ha prioritet foran øvrige massefordringer, men at en slik prioritetsrekkefølge er vanskelig å innfortolke i det eksisterende rettskildebildet. Utvalget er i så fall enig i Lovavdelingens oppfatning om de reelle hensyn, og foreslår en lovendring for å klargjøre at rimelige begravelsesomkostninger skal være prioritert. Etter utvalgets syn er det nokså klart at det bør gjelde en slik prioritetsrekkefølge, og det vises til utk. § 11-5 og merknadene til bestemmelsen.

Etter at rimelige begravelsesomkostninger, øvrige massefordringer og prioriterte fordringer er dekket, skal eventuelle resterende verdier i boet fordeles blant de usikrede kreditorene. Det vil si at dekning av usikrede krav må foretas etter dividende, og et viktig ledd i bobehandlingen vil nettopp være å beregne denne dividenden. Dette er i seg selv et treffende argument for at det ikke bør skje utbetaling til dekning av usikrede krav før utlodningen, siden utbetaling på tidligere tidspunkter i bobehandlingen vil skape risiko for forfordeling av kreditorene.

15.5.2.5 Privat skifte

Som nevnt er privat skiftebehandling dårlig egnet for en forsvarlig behandling av insolvente dødsbo. Utvalget foreslår en lovbestemmelse som oppfordrer arvingene til ikke å skifte slike boer privat, men ut fra lovforslagets oppbygning for øvrig har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å oppstille noe absolutt forbud mot dette. I stedet foreslår utvalget at hensynet til vern av kreditorene sikres på annen måte. Hovedprinsippet vil her være at privatskiftende arvinger plikter å følge reglene for insolvensbehandling, og at det oppstilles en sanksjon mot arvinger som unnlater å overholde dette. For arvingene i et insolvent dødsbo bør det etter utvalgets syn oppstilles en mulighet for erstatningsansvar ved kreditorskadelige disposisjoner, det vil si at dersom en kreditor lider tap som følge av at privatskiftende arvinger ikke har fulgt reglene for insolvensbehandling, kan kreditor kreve dette tapet erstattet av arvingene. Begrunnelsen for å begrense arvingenes ansvar til rammene for det de har mottatt, strekker bare til når det gjelder ansvaret for avdødes forpliktelser. Arvingene må etter alminnelige regler og prinsipper stå fullt til ansvar for handlinger de selv begår. Dersom arvingene velger å skifte et insolvent dødsbo privat, vil det måtte legges til grunn en underforstått forpliktelse om at arvingene skal behandle alle kreditorer likt og at de skal unngå å forringe kreditorenes dekningsmuligheter. Et illustrerende eksempel kan være arv av aksjer. Det kan oppstå en situasjon hvor verdien av aksjene på skiftetidspunktet er tilstrekkelig til å gi alle kreditorene dekning, men at et senere kursfall på aksjene medfører at boet blir insolvent. Uten en erstatningsmulighet ville det her oppstå en situasjon hvor arvingene risikofritt kunne sitte på aksjene, fordi en kursoppgang ville komme dem til gunst mens en kursnedgang ville være kreditorenes tap. Etter utvalgets syn må synspunktet her være at det er aksjenes verdi på dødsfallstidspunktet som danner rammene for hva som er mottatt, ikke aksjene i seg selv. Det samme må gjelde for andre verdier som enten er utsatt for verdisvingninger eller som kan forbrukes.

Det vises til utk. § 11-2 tredje ledd og til merknadene til bestemmelsen.