11 Loddeier – arving – legatar

11.1 Begrepsbruk

11.1.1 Skiftelovens system – arvelovens terminologi

Skifteloven bygger på et skarpt skille mellom arvinger og legatarer, jf. § 124 annet og tredje ledd:

«Med arving forståes enhver der efter lovens arvegangsregler eller siste viljeserklæring inntrer i avdødes efterlatenskaper helt ut eller efter et fastsatt forhold.

Med legatar forståes enhver annen som ved siste viljeserklæring er tilsagt nogen fordel ved arvelaterens død.»

De øvrige nordiske land har et liknende skille i sin lovgivning.

Ordet arving brukes derimot i arveloven om enhver som blir tilgodesett ved arvelaters død. Dette kan skje ved at arven følger lovens arvetavle om slektsarveretten eller at arvingen er avdødes ektefelle. Men arv kan også ha sitt grunnlag i avdødes testament. Legataren omfattes følgelig i arveloven av begrepet arving.

Mellom arvingene i arvelovens terminologi er det et prinsipielt skille mellom de som mottar en brøk eller «resten» av avdødes etterlatenskaper, og den som mottar et bestemt, avgrenset gode, for eksempel en bestemt gjenstand eller en sum penger. Det er bare de sistnevnte som etter skifteloven kalles legatarer, og arven som mottas som kalles legat. Status som legatar kan man følgelig bare få hvor arven bygger på testament, idet arv basert på lovens arvetavle eller lovens regler om ektefellearv alltid vil gi mottakeren en brøk eller resten av boet. Ved testamentsarv kan imidlertid mottakeren både være arving eller legatar.

At arveloven i sin språkbruk ikke skiller mellom arving og legatar, er begrunnet i at dette skillet ikke har noen betydning for de arverettslige regler. I dagligtale brukes også «arving» som betegnelse for begge typer arv, typisk at «arven etter onkel var på 10 000 kroner».

Det er gjennom skiftelovens begrep «lodd­eier» at arvingene er gitt sine rettigheter. Lodd­eier er i skifteloven § 124 første ledd definert som «ektefelle eller arving som har krav på lodd i boet». Ektefelle er her nevnt for å fange opp de tilfellene hvor oppgjøret etter avdøde også omfatter det felleseiet som besto mellom partene og som nå skal skiftes mellom gjenlevende og avdødes arvinger. Ektefellen vil normalt også være arving, men kan være fratatt sin arverett i avdødes testament (med unntak for minstearven på 4 eller 6 ganger grunnbeløpet, jf. arveloven § 7).

11.1.2 Litt om ulikhetene mellom betegnelsene

Skillet mellom arving og legater er strengt gjennomført i regelverket om arveoppgjøret, som i dag er forankret i skifteloven. Noe unøyaktig kan det sies at det er arvingene/loddeierne (i skifte­lovens forstand) som har hånd over skiftet, mens legatarene er satt på sidelinjen og har liten innflytelse på forvaltningen av boet og gjennomføringen av oppgjøret. Legataren forutsettes normalt passivt å vente på at legatet blir oppfylt. Bakgrunnen for legatarens stilling i gjeldende rett er at når et legat er et positivt begrenset gode, vil svingninger i boets formuesstilling bare berøre lodd­eierne. Ofte er også legatets verdi liten i forhold til den formuen arvingene skal ha. Legatarenes interesse i bobehandlingen er derfor en annen enn loddeiernes. I de fleste tilfellene vil nok også loddeierne være slektninger eller ektefelle, mens legataren er en «utenforstående».

Det er imidlertid ikke alltid slik. Det kan være tilfeldig hvordan testator har utformet testamentet. En arvelater som etterlater seg personer i annen arvegangsklasse, kan for eksempel ha bestemt at en humanitær organisasjon skal ha 3 millioner kroner etter seg, mens slektsarvingene skal dele resten likt. Hvis formuen ved dødsfallet da består av verdier for eksempelvis 3,3 millioner kroner, er legatarens interesser i bobehandlingen betydelig. Ved et privat skifte som loddeierne forestår og hvor det er de som gjennom skifte­attesten disponerer alle avdødes eiendeler, er faren for misligheter til stede. Hertil kommer at verdiene i boet kan være gjenstand for verdisvingninger, slik at arvingenes lodd kan reduseres eller falle bort – eksempelvis ved at boets verdipapirer faller i kurs eller at boligen brenner ned uten at arvingene har fornyet forsikringen. I visse tilfeller er legataren derfor den reelle interessenten.

11.1.3 Hvor gjeldende skiftelov skiller

I skifteloven er det særlig på de følgende områdene det er vesentlige ulikheter mellom lodd­eierens og legatarens stilling:

• Det er bare loddeierne som kan overta gjeldsansvaret og dermed gjøre det mulig å skifte privat, jf. § 76.

• Det er bare en loddeier som i utgangspunktet kan forlange skifte og eventuelt offentlig skifte, jf. §§ 60 og 84.

• Det er bare en loddeier som kan forlange boets eiendeler solgt, jf. § 61.

• Det er bare en loddeier som kan kreve å få utlagt spesielle eiendeler (med forbehold for gjenstandslegatene).

• Det er bare loddeierne som skal innkalles til skiftesamlinger, jf. § 18.

• Det er bare loddeierne som skal høres før ting­retten treffer en avgjørelse av betydning for bobehandlingen, jf. § 17.

• Det er bare loddeiernes enighet som binder tingretten ved forvaltningen av boets midler, jf. § 19.

• Det er bare loddeierne som skal varsles ved registreringen av boets eiendeler, jf. § 13.

• Det er bare et flertall av loddeierne som kan kreve at tingretten holder skiftesamling, jf. § 91 c.

• Overformynderiet kan kreve offentlig skifte på vegne av en umyndig loddeier.

Av rettigheter som legataren er gitt kan særlig nevnes:

• En legatar som er tilsagt en vesentlig del av boets midler, kan kreve offentlig skifte, jf. § 84 tredje ledd.

• En legatar kan kreve offentlig skifte såfremt han ikke innen ett år etter dødsfallet har mottatt den ting eller sum han skal ha, med mindre det godtgjøres at loddeierne ikke kan bebreides at legataren ennå ikke har fått utbetalt sin arv.

• En legatar har som hovedregel krav på oppfyllelse under skiftet (det vil si før bobehandlingen er avsluttet), jf. § 97.

11.1.4 Særlig om en livsarving som ved testament har fått sin arv begrenset til lovens maksimum, jf. arveloven § 29

Etter arveloven § 29 kan arvelateren begrense en livsarvings pliktdel til 1 million kroner for barns del, mens hvert barns barn skal dele 1 million, dog minimum 200 000 kroner hver.

Etter definisjonen i skifteloven § 124 vil disse livsarvingene være å anse som legatarer. Det er imidlertid antatt at skifteloven ikke kan tas på ordet her, 1 og at disse likevel er å anse som lodd­eiere.

11.1.5 Utvalgets vurderinger

Utvalget finner ikke grunn til å oppheve skillet mellom arving og legatar når det gjelder deres rettigheter og plikter under bobehandlingen. Skillet er godt forankret i norsk rett, og også annen nordisk rett legger det som nevnt til grunn. Det gir også et hensiktsmessig skille for det – sannsynligvis overveiende – antall saker hvor legatet i verdi er lite i forhold til arven, eller hvor legatet uansett vil bli oppfylt etter forutsetningene.

Det er imidlertid etter utvalgets syn ønskelig at loven også fanger opp de tilfellene hvor dette ikke slår til. Som nevnt ovenfor er legataren allerede gitt visse rettigheter i skifteloven § 84. Utvalget mener at disse rettighetene må videreføres. Det er imidlertid grunn til å gå et skritt videre hvor legataren skal ha en vesentlig del av formuen. Dette kan i så fall gjøres på to måter: Loven kan uttrykkelig gi anvisning på de rettigheter legataren da får, eller retten kan gis hjemmel for ved kjennelse å gi en slik legatar de rettigheter som tilkommer en loddeier, eller en del av disse.

Utvalget finner den sistnevnte løsning mest hensiktsmessig, og foreslår derfor en slik hjemmel i § 1-6 tredje ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Det kan nevnes at en tilsvarende regel er tatt inn i den danske dødsboskifteloven, se § 13 tredje ledd.

Videre finner utvalget grunn til å klargjøre at den livsarving som er gitt et begrenset beløp etter arveloven § 29, er å anse som loddeier, jf. utk. § 1-6 annet ledd.

Et spørsmål som oppstår i forlengelsen av dette forslaget, er om en legatar med loddeier­posisjon i tillegg skal beholde sine legatarrettigheter. Etter gjeldende rett er det slik at legataren ikke har noen innflytelse over bobehandlingen, men til gjengjeld vil legataren kunne få legatet oppfylt tidlig i bobehandlingen. Hvis legataren gis innflytelse over bobehandlingen, faller noe av begrunnelsen for slike legatarprivilegier bort. Utvalget antar at det ikke er noen grunn til å gi legataren «både i pose og sekk», og ser det derfor slik at dersom legataren gis loddeierposisjon, gjelder dette fullt ut, det vil si også med den virkning at rettigheter knyttet til legatarposisjonen faller bort. Dette fremgår av ordlyden i utk. § 1-6 tredje ledd.

11.2 Nærmere om forbigått/fraværende/forsvunnet arving/legatar/kreditor

11.2.1 Begrepsbruk

Lovverket bruker ulike uttrykk for å betegne en at en arving er ukjent eller for øvrig ikke er til stede på tidspunktet for arvelaterens dødsfall eller under skiftet, eller at vedkommende av andre grunner ikke mottar den arv han eller hun har krav på etter loven. Noen eksempler på dette kan nevnes: I lov om forsvunne personer har kapittel 6 overskriften «fraværende arving», mens det i lovens § 19 vises til arving som er «forsvunnet etter arvefallet eller er fraværende uten kjent oppholdssted». I § 20 første punktum er dette igjen sammenfattet til «forsvunnet arving som nevnt i § 19», mens det i annet og tredje punktum igjen snakkes om «forsvunnet eller fraværende» arving. Samme uttrykk (dog på nynorsk: «fråverande eller bortkomen«) finnes i arveloven § 75 tredje ledd. I skifteloven brukes konsekvent uttrykket «fraværende arving», foruten at det her snakkes om «forbigått loddeier», jf. lovens § 42.

I de fleste situasjoner er det ikke særlig tvil om hva hvert enkelt uttrykk sikter til. Når utvalget skal foreslå en ny skiftelovgivning, og også lov om forsvunne personer skal revideres, er det imidlertid grunn til å se nærmere på om lovenes begrepsbruk kan forenkles eller klargjøres bedre.

For det første er det ikke alltid klart om uttrykket «arving», slik dette brukes i arveloven og i lov om forsvunne personer, omfatter legatarene. For det annet kan en arving være fraværende på mange ulike måter, enten gjennom å være ukjent for de øvrige arvingene (man vet ikke om arvingen), forsvunnet (man vet om arvingen, men ikke om han eller hun lever), fraværende med ukjent adresse (man vet om arvingen og antar at han eller hun lever, men man vet ikke hvor arvingen befinner seg) eller fraværende med kjent adresse (man vet hvor arvingen befinner seg, men han eller hun ønsker ikke kontakt med arvingene eller skiftebehandlingen). Det kan også tenkes at en arving blir forbigått av andre grunner, enten bevisst eller rett og slett ved en forglemmelse. Den kan være uklart hvilke av disse tilfellene som omfattes av den enkelte bestemmelse.

Utvalget ønsker at lovverket skal ha en konsekvent begrepsbruk på dette området. De konkrete lovforslagene fremgår av utkastet til lovtekst og av merknadene, og det vises for så vidt til disse.

Utgangspunktet for de problemstillingene som er aktuelle her, er at noen har krav på arv uten at vedkommende får denne. Årsakene til dette kan – som nevnt over – være mange. Poenget her er imidlertid at kravet på arv i denne sammenheng ikke står i noe prinsipielt forskjellig lys avhengig av om arvekravet bygger på en stilling som legatar eller loddeier. Utvalget legger derfor til grunn at alle grupper arvinger og legatarer bør likestilles ved anvendelse av regler om forbigåtte arvinger.

Uttrykket «forbigått» bør etter utvalgets syn på tilsvarende måte omfatte alle personer som ikke mottar den arv de har krav på, uavhengig av årsaken til forbigåelsen. En arving vil være forbigått i denne forstand uansett om dette skyldes at vedkommende er forsvunnet, ukjent eller andre grunner.

Utvalget mener at både uttrykket «forsvunnet» og «fraværende» bør videreføres, fordi disse har noe ulikt betydningsinnhold. Uttrykket «forsvunnet» viser etter en naturlig språklig forståelse til en arving man vet om, men som frivillig eller ufrivillig har blitt borte slik at man ikke nå vet hvor vedkommende befinner seg. Ofte vil man ikke vite med sikkerhet om vedkommende er i live, men man kan vite dette uten at man av den grunn vet hvor vedkommende befinner seg. Hvis man vet at vedkommende er i live, men ikke hvor han eller hun befinner seg, passer imidlertid uttrykket «forsvunnet» kanskje ikke like godt. «Fraværende» vil nok her språklig sett være mer dekkende, og utvalget velger å forbeholde dette uttrykket for de tilfeller hvor en arving oppholder seg på ukjent adresse, men hvor man vet med nokså stor grad av sikkerhet at han eller hun er i live. «Forsvunnet» vil dermed forbeholdes de tilfellene hvor man ikke har fått livstegn fra vedkommende i tiden etter at han eller hun ble borte, slik at man ikke kan vite med noen særlig grad av sikkerhet om han eller hun lever eller ikke.

Utvalget ser også behov for å lovregulere visse spørsmål knyttet til arvinger som er ukjente eller passive.

For det første vil verken «forsvunnet» eller «fraværende» passe godt for å betegne den arving som lever, men som man ikke kjenner til. Et typisk tilfelle her kan være at arvelateren har et særkullsbarn på en annen kant av landet, som de øvrige arvingene aldri har blitt fortalt om. Når arvelateren dør, kan det da lett tenkes at arvingene forestår skiftet seg i mellom, mens særkullsbarnet først senere blir kjent med dødsfallet og deretter gjør krav på arven. I den grad slike arvinger skal omtales i lovverket, bør uttrykket «ukjent» arving eller loddeier benyttes, se eksempelvis utk. §§ 7-1 og 9-5. Det snakkes her om arving med ukjent adresse, men dette vil også omfatte en arving man ikke vet om.

For det annet kan det være grunn til å gi en særlig regulering av den arving som man vet hvor befinner seg, men som ikke ønsker å delta i skiftet og som heller ikke gjør noe krav på arven. Slike tilfeller forekommer fra tid til annen i praksis. Grunnen til at det bør gis en særlig regulering, er at det i enkelte sammenhenger kreves enstemmighet blant loddeierne for å gjennomføre visse handlinger under skiftet. Dersom arvingen forholder seg taus og passiv, vil man strengt tatt ikke kunne oppnå slik enstemmighet, noe som kan innebærer at skiftet fordyres eller vanskeliggjøres. For å hindre dette, bør det gis regler som åpner for at man kan se bort fra en slik passiv arving i tilfeller hvor det kreves enstemmighet eller flertall blant arvingene. Utvalget har vurdert å innføre begrepet «passiv arving» i lovteksten for å omfatte denne gruppen arvinger, men har funnet at dette er en lite presis betegnelse. Det foreslås i stedet å beskrive nærmere i lovteksten visse rettsvirkninger som følger av at en arving forholder seg passiv under bobehandlingen, se utk. § 7-1.

Avslutningsvis gjøres det oppmerksom på at utvalget foreslår å flytte reguleringen av forsvunne arvinger fra lov om forsvunne personer over til arveloven. Dette begrunnes nærmere i punkt 19.1.4.

11.2.2 Forbigått kreditor, loddeier og legatar

Skifteloven §§ 41, 42 og 43 gir i dag regler om behandlingen av interessenter som er forbigått under skiftet. Den forbigåtte kreditor beskyttes av § 41, som lyder:

«Er en kreditor forbigått ved utlodningen av et bo hvori avdødes gjeld ikke er overtatt, kan han uten å påanke utlodningen kreve loddeierne en for alle og alle for en inntil den verdi de har mottatt.»

Den forbigåtte loddeier beskyttes på sin side av § 42, som lyder:

«Er loddeier urettelig forbigått ved utloddingen i et dødsbo eller har fått for liten lodd, kan han inntil hans krav på arv er forelda, gjøre krav gjeldende overfor dem som har mottatt arven i samsvar med bestemmelsene i loven om forsvunne personer m.v. § 14 andre og tredje ledd. En arving som har mottatt arven i god tru, svarer likevel ikke i noe tilfelle for avkastningen av arven.»

Avslutningsvis beskyttes den forbigåtte legatar av § 43, som lyder:

«Legatarer som ved testament er tillagt eiendomsrett eller annen tinglig rett til bestemte gjenstander, berøres ikke av utloddingen. Er en legatar forbigått ved utloddingen, og gjør han sin rett gjeldende før den er forelda, kan loddeier som berøres av det, kreve tapet fordelt på de andre loddeiere. Ved beregningen av hva loddeiere plikter å yte, gjelder reglene i loven om forsvunne personer m.v. § 14 andre og tredje ledd tilsvarende.

På andre legatarer får § 42 tilsvarende anvendelse.»

Utvalget legger til grunn at prinsippet i disse bestemmelsene bør videreføres, men utvalgets øvrige forslag innebærer at det må foretas endringer i bestemmelsenes utforminger. Her som ellers bygger for utvalget på det prinsippet at reglene bør være de samme for privat og offentlig skifte.

Kreditorenes stilling berøres av forslaget om endringer i arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser. Det kan tenkes at forbigåelse av kreditorer kan bli mer aktuelt som følge av dette forslaget, og det er behov for en beskyttelse av kreditorene i slike tilfeller. Utvalget finner imidlertid at den forbigåtte kreditoren vernes i tilstrekkelig grad av bestemmelsen om arvingenes ansvar overfor kreditoren hvis det utdeles arv uten at kreditorene har fått dekning, jf. utk. § 3-5 og punkt 8.4. Enten vil kreditorens krav være prekludert, og da blir ikke spørsmålet om forbigåelse aktuelt, eller så er kravet ikke prekludert, og da kommer § 3-5 til anvendelse. Utvalget foreslår derfor ikke å videreføre skifteloven § 41 i sin nåværende form, da denne fremstår som unødvendig.

Også en forbigått loddeier har behov for beskyttelse, både av preventive grunner – for å legge til rette for å forhindre at forbigåelse overhodet skjer – og av reparerende grunner, det vil si for å rette opp den feil som er begått. Utvalget antar imidlertid at sammenhengen mellom en slik bestemmelse og arvelovens regler om retten til å ta arv tilsier at bestemmelsen bør overføres til arveloven. En bestemmelse til videreføring av skifteloven § 42 foreslås gitt i arveloven som ny § 74 a, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

En forbigått legatar må også vernes i ny lovgivning. Legatarens stilling er nært knyttet til spørsmålet om hva arvelateren gyldig kunne disponere over ved testament, og spørsmålet har videre sammenheng med loddeiernes ansvar for å oppfylle krav mot boet. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse til beskyttelse av den forbigåtte legatar i utk. § 3-7, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.