6 Domstolenes rolle i dødsfalls- og dødsbobehandlingen og ved formuens deling ved separasjon og skilsmisse mv.

6.1 Bakgrunn og oversikt

Etter mandatet skal utvalget «vurdere hvilken rolle domstolene bør ha ved skiftebehandlingen.» Bakgrunnen for dette punkt i mandatet er at selv om domstolenes hovedoppgave er å løse rettslige tvister, har de tradisjonelt «hatt både dømmende og forvaltningsmessige oppgaver, men både internasjonalt og i Norge er det generelt en utvikling i retning av å rendyrke domstolenes dømmende funksjon». Et eksempel på denne utviklingen, på et annet rettsområde enn skifte, er at tinglysingsoppgavene tidligere hørte under domstolene, men er nå sentralisert og overført til Statens kartverk.

Spørsmålet om domstolene fortsatt skal ha ansvaret for skifte- og bobehandling har tidligere vært vurdert i NOU 1980: 12, «Distriktsrettene, herreds- og byrettene i fremtiden». Konklusjonen var at det ikke var grunn til å gjøre vesentlige endringer i domstolenes rolle hva angår skifte- og bobehandling, se s. 72 flg. Spørsmålet er berørt i Ot.prp. nr. 46 (1989-90), som fremmet de forslag som den arbeidsgruppen som Justisdepartementet hadde nedsatt i 1987 hadde kommet med. Disse forslagene berørte ikke grunnprinsippene i gjeldende rett om domstolenes rolle, idet en slik reform måtte utsettes «i påvente av en fullstendig revisjon av skifteloven», Ot.prp. nr. 46 (1989-90) s. 8. Forslagene begrenset seg derfor til – foruten å forbedre gjenlevendes stilling – tiltak for å avlaste domstolene, særlig ved å lovfeste at bruk av bobestyrer skulle være det normale ved offentlig skifte av dødsboer, og utvidet adgang til privat skifte.

Ekteskapslovutvalget la til grunn at det fortsatt burde være adgang til offentlig skifte av felleseie ved separasjon og skilsmisse, og utvidet noe de spørsmål som kunne trekkes inn og avgjøres i forbindelse med det offentlige skifte, jf. NOU 1987: 30. At offentlig skifte av formuen ved separasjon og skilsmisse fortsatt skulle være et alternativ til privat skifte, ble uten videre tatt for gitt.

Enkelte skillelinjer kan påvirke vurderingen av domstolenes rolle.

For det første må det skilles mellom dødsbo­skifte og deling av formuen ved separasjon og skilsmisse. Dette er ulike oppgjør med store prinsipielle forskjeller. De viktigste forskjellene er disse:

Ved felleseieskifter mv. kommer domstolene først inn i bildet når det begjæres offentlig skifte, normalt av en av partene. Årsaken er som regel uenighet om hvordan delingen skal gjennom­føres, og den kan gjelde både rent faktiske forhold og rettsreglenes innhold. Dette er spørsmål som reiser rene rettstvister. Ved felleseieskifte beholder partene rådigheten over egne eiendeler under skiftet, og noen forvaltning av partenes formue blir derfor ikke aktuelt. Dette medfører at behovet for en bobestyrer ikke gjør seg gjeldende i samme grad som ved dødsbobehandlingen. Skiftebehandlingen avsluttes ikke sjelden når tvistene er løst; noen formell utlodning finner da ikke sted. En annen årsak til at offentlig skifte ved separasjon og skilsmisse ikke er så alminnelig som før, er den rettsmekling som ofte finner sted, og som i mange tilfeller er vellykket i tvistene om formuesdelingen.

For dødsbohandlingen må det trekkes et skille mellom domstolenes rolle i dødsfallsbehandlingen frem til skifteformen er avklart, og deres funksjon når det åpnes offentlig skifte av dødsboet. Her skal bare fase to has for øye, mens den første fasen vil bli drøftet nedenfor i punkt 6.5.

Dødsboet særpreges ved at eieren er gått bort. Formuen er nå i et bundet sameie mellom loddeierne, hvor ingen har noen eksklusiv rådighet over boets eiendeler. Dette innebærer at hvor det skal skiftes offentlig, er det ikke loddeierne, mens skiftemyndigheten som har forvalteransvaret av dem. Dødsbobehandlingen skiller seg videre fra skifte av felleseiet mv. ved separasjon og skilsmisse ved at det ikke bare er loddeiere som har interesser i boet. Også eventuelle lega­tarer og avdødes kreditorer har krav det må tas hensyn til når regelverket skal vurderes.

For det annet er det etter gjeldende rett et grunnleggende skille mellom privat og offentlig skifte. Dette gjelder både ved dødsfall og samlivsbrudd. Som det vil fremgå i punkt 6.4 foreslår utvalget å opprettholde denne delingen, og spørsmålet om domstolenes rolle vil da måtte vurderes i lys av dette skillet. Når spørsmålet om skifteform er avklart, vil domstolene etter gjeldende rett ved det private skiftet bare komme inn i bildet dersom det oppstår en tvist mellom partene; en tvist som da følger sivilprosessens alminnelige regler. Domstolenes rolle på dette stadium vil da begrense seg til det til de tilfeller hvor det begjæres offentlig skifte.

6.2 Noen utviklingslinjer av betydning for utvalgets vurderinger

I de senere år er domstolenes arbeid med skifte- og bobehandling blitt vesentlig redusert. Dette skyldes flere forhold.

For det første er antallet dødsboer som skiftes offentlig betydelig mindre enn i 1990. Utvalget viser her til de talloppgaver som er innhentet fra domstolene om antallet offentlige skifter av dødsboer som er gjengitt i punkt 20.1. Antallet boer hvor det rent faktisk ble åpnet offentlig skifte er dessuten betydelig lavere enn hva antallet begjæringer tilsier. En rundspørring som utvalget har foretatt til et antall tingretten som antas å være representative, viste at det er svært varierende hvor sikkert bilde tallene om begjæringer av offentlig skifte egentlig gir.

Ved skifte av formuen ved separasjon og skilsmisse er utviklingen den samme. Antallet offentlige skifter av felleseie mv. er i dag ikke mange sammenlignet med tidligere, til tross for at skilsmissefrekvensen er meget høyere.

For det annet oppnevnes det i dag bobestyrer i det overveiende antall dødsboer under et offentlig skifte. Dette medfører at domstolenes forvaltningsmessige oppgaver knyttet til denne fasen av bobehandling langt på vei er eliminert. Rettens befatning med boet består i dag i det vesentlige av mekling og tvisteløsning.

For det tredje skjer det innen domstolene en utvikling i arbeidsfordelingen ved at oppgaver av ikke-judisiell karakter delegeres fra dommer til domstolens funksjonærer. I Domstoladministrasjonens prosjekt «Domstoler i endring» ble dette fremhevet som et positivt utviklingstrekk, se rapporten «God og effektiv rettspleie» punkt 5.3 på s. 19-20, og det samme fremgår av det etterfølgende prosjektet om ledelse, organisering og kompetanse i domstolene (LOK-prosjektet), se særlig delrapport 12 om delegasjon og sluttrapporten punkt 4.6 på s. 11. Utvalget er enig i dette synspunktet.

For det fjerde har den praksis som ble innledet på 1990-tallet med forberedende rettsmøter bidratt til at begjæringer om offentlig skifte ofte trekkes tilbake. Disse har særlig betydning for skifte av formuen ved separasjon og skilsmisse, men de har verdi også ved dødsboene.

Som det vil fremgå av fremstillingen i punkt 16.3, har utvalget det syn at saksbehandlings­reglene for skiftetvister på flere punkter bør være mer fleksible enn etter annen prosesslovgivning. Blant annet vil ikke reglene om skiftebehandling mv. ha som sin primære funksjon å bidra til å løsning av tvister, men snarere å bidra til å forhindre at tvister overhodet oppstår. Domstolene og prosessreglene kommer på denne måten inn på et tidligere stadium enn i sivilprosessen for øvrig. Av denne grunn er det nødvendig å vurdere helhetlig hvilke oppgaver som skal utføres av domstolene. Det er ikke gitt at virkningene av å legge oppgaver til andre organer er de samme innenfor skiftelovgivningen som på andre områder.

6.3 Utvalgets generelle vurderinger – særlig med hensyn til skifte av dødsboer

Domstolenes rolle i skiftebehandlingen gjelder grunnleggende spørsmål om forholdet mellom myndighetene og private. På et helt overordnet plan er spørsmålet om fordeling av arv er et offentlig anliggende, eller om dette fullt ut bør tilhøre den private sfæren. Offentlige oppgaver i forbindelse med arvefallet har svært lang tradisjon i norsk rett, jf. punkt 3.1, men dette er i seg selv ikke tilstrekkelig som begrunnelse for å videreføre dette ytterligere. Skandinavisk rett viser at flere modeller kan fungere bra. Svensk (og finsk) rett, jf. punkt 4.3.2, viser at dødsfalls- og skiftebehandling kan skje på en betryggende måte uten at domstolene spiller noen vesentlig rolle utover ren tvisteløsning, mens dansk rett er et eksempel på en aktiv domstolsrolle som går lenger enn gjeldende rett i Norge hva angår dødsbobehandlingen.

Som regel vil fordeling av arv berøre personer eller institusjoner/organisasjoner som selv er i stand til å ivareta sine interesser. I private rettsforhold er det normalt slik at partene selv forventes å ordne sine anliggender, men slik at domstolssystemet er tilgjengelig for å løse eventuelle tvister. Hvis en ordning med offentlig skifte opprettholdes, må det være fordi arvefallet berører hensyn eller reiser spørsmål som skiller seg fra privatrettslige forhold ellers. Det kan hevdes at fordeling av den formuesmassen et dødsbo består av, ikke står prinsipielt i et annet lys enn andre privatrettslige formuesforhold. Hvis et ordinært sameie skal oppløses, legges det til grunn at partene selv skal stå for gjennomføringen av dette. Det er ikke her oppstilt noen offentligrettslig mekanisme for å gjennomføre oppløsningen på partenes vegne dersom de er uenige – partene må i så fall fremme saken for domstolene gjennom ordinært søksmål, eller begjære sameiet oppløst etter sameieloven § 15. Mot denne bakgrunn kan det synes at det eneste man trenger i dødsboene, er enkelte regler om oppløsning av sameiet.

Her er det imidlertid grunn til å understreke at loddeierne ikke er de eneste med interesser i et dødsbo. Ved siden av dem kan det være legatarer som er tilgodesett i avdødes testament, hvis interesser lett kan komme i konflikt med loddeiernes. I en særstilling står avdødes kreditorer; regelverket kan ikke overse at deres krav må sikres. Dette gjelder både det offentliges og private krav. Hertil kommer at det kan være umyndige arvinger, arvinger med hjelpeverge, eller arvinger som er fraværende eller forsvunnet.

Ved vurderingen av om den gjeldende ordning skal opprettholdes eller ikke, legger utvalget vekt på den utvikling som det er redegjort for i punkt 6.2. Antallet offentlige skifter er svært lavt i forhold til antallet dødsfall pr. år, og i de tilfellene hvor offentlig skifte faktisk åpnes, gjennomføres skiftet så godt som alltid ved bruk av bobestyrer. Dette innebærer at domstolens tidsbruk på forvaltningssiden er minimal; formuesforvaltning og annen ivaretakelse av boets eiendeler, som med rette ikke kan karakteriseres som en domstolsoppgave, tar bobestyreren seg av.

Utvalget har grundig overveid alternativer til den rolle domstolene spiller ved dødsfalls- og bobehandling, og finner at grunntrekkende i gjeldende rett bør videreføres. 1 Bakgrunnen for dette er nokså sammensatt.

For det første synes det å være bred enighet om at den ordningen vi har i dag fungerer godt sett fra publikums side. Dette ble også underbygget på Skiftelovutvalgets seminar 16. januar 2007, hvor få av de fremmøtte hadde innvendinger mot hovedtrekkene i den gjeldende ordningen.

Går man mer konkret til verks, fremstår det som klart at spørsmålet om domstolenes rolle i bobehandlingen ikke på en dekkende måte kan besvares generelt, men at man må se på hvert enkelt spørsmål som reiser seg og vurdere konkret om spørsmålet er av en slik art at det bør håndteres i eller utenfor domstolene. Utvalgets konkrete vurderinger på dette punktet vil derfor fremgå andre steder i denne utredningen. I det følgende vil det bare pekes på enkelte generelle vurderinger fra utvalgets side. Utvalget har vurdert om det er ytterligere oppgaver som kan tas ut av domstolen og overføres andre. Når det gjelder arbeidet med utlodningen foreslås det at dette helt ut overlates til bobestyreren, se punkt 10.3.4. Utvalget foreslår videre at retten ikke lenger skal ha oppgaven som arveavgiftsmyndighet når et dødsbo som har vært skiftet offentlig skal utloddes.

Etter utvalgets syn bør ikke retten ha den formelle beslutningskompetanse ved avslutningen av et offentlig skifte (utlodningen). Domstolens rolle får preg av sandpåstrøing; domstolens beslutning innebærer en stadfesting av bobestyrerens forslag, uten at domstolen selv i særlig grad etterprøver de vurderinger som er gjort. Selv om dette arbeidet i vesentlig grad utføres av saksbehandlere, synes det ikke grunn til å videreføre gjeldende rett på dette punkt.

Det er videre klart for utvalget at det på spørsmålet om domstolenes rolle må skilles mellom dødsboskifte og felleseieskifte. Selv om et utgangspunkt vil være at reglene om domstolenes kompetanse bør være like med unntak av de tilfeller hvor særtrekk ved skifteformene begrunner ulike løsninger, er skifteformene så vidt ulikeartede at et slikt formelt utgangspunkt ikke vil ha særlig realitet.

Avslutningsvis ser utvalget det slik at domstolens oppgaver i enda større grad enn i dag kan utføres av en saksbehandler. Dette vil ofte være ressursbesparende, og det vil gjøre det enklere for domstolen å tilpasse arbeidsoppgavene til den bemanning og den kompetanse domstolen til enhver tid faktisk måtte inneha. Så lenge dommeren beholder den formelle beslutningsmyndighet, vil det heller ikke være særlig betenkelig at selve skiftebehandlingen foretas på et annet nivå innen domstolen. Et mulig paradoks kan oppstå ved at en saksbehandler uten juridisk kompetanse fører tilsyn med en bobestyrer, men så lenge dommeren beholder den formelle kompetanse, kan utvalget ikke se at denne innvendingen kan være særlig tungtveiende. Her kan for øvrig bemerkes at kompetansenivået i domstolenes saksbehandlerkorps i dag må sies å være meget godt og vel egnet til å betjene de oppgaver som bobehandlingen reiser.

6.4 Bør det fortsatt være adgang til å begjære et dødsbo skiftet offentlig?

6.4.1 Innledning

Ovenfor er det gjort rede for hvorfor domstolene etter utvalgets syn fortsatt bør ha oppgaver innenfor skiftet. Det fremgår allerede av forrige punkt at utvalget går inn for å opprettholde skillet mellom privat og offentlig skifte, eller sagt med andre ord: Ordningen med offentlig skifte som et alternativ til privat skifte bør videreføres.

Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom å gi domstolene oppgaver i bobehandlingen og å videreføre en form for offentlig skiftebehandling. Det kan lett tenkes løsninger hvor domstolene gis oppgaver uten at dette knyttes til en offentlig skiftebehandling, for eksempel gjennom dødsfallsbehandling, tvisteløsning, veiledning og bistand under et privat skifte. Det er på den annen side ingenting i veien at domstolenes rolle begrenses som i Sverige, nemlig til å oppnevne en bobestyrer som har ansvaret for den videre skiftebehandling uten at domstolene involveres i dette. Spørsmålet om et skille mellom privat og offentlig skifte kan og bør derfor vurderes uavhengig av spørsmålet om domstolenes oppgaver i bobehandlingen. I denne utredningen går spørsmålene likevel noe over i hverandre, noe som skyldes utvalgets forslag om å beholde en offentlig skifteform som fortsatt skal være en oppgave for domstolene.

6.4.2 Utvalgets vurderinger

Når utvalget mener at offentlig skifte av et dødsbo fortsatt skal være et tilbud til loddeiere og bestemte andre personer, legger det vekt på at dette er en betryggende form for bobehandling. Motivet for å begjære offentlig skifte er som regel ønsket om å sikre boets aktiva, eller at partene er uenige om så vel det faktiske som det rettslige grunnlag for fordelingen av boets eiendeler. Hertil kommer at utvalget finner det riktig at også andre enn loddeierne under visse vilkår kan forlange dødsboet skiftet offentlig, jf. utk. § 8-1. Denne adgangen sikrer deres interesser i de tilfeller hvor det private skiftet setter deres interesser i fare.

Utvalget antar at hvis forslaget om at det kan skiftes privat uten at loddeierne har noe ubegrenset personlig ansvar for avdødes gjeld (jf. kapittel 8) følges opp, vil flere dødsboer bli gjenstand for privat skifte, og dermed vil domstolenes arbeid med dødsboene ytterligere reduseres.

Utover dette vil domstolen komme inn som megler og tvisteløser, altså rene domstolsoppgaver. Ved det forberedende møte som normalt holdes når det begjæres offentlig skifte, vil ofte tvister bli løst og begjæringen trukket tilbake. Antallet offentlige skifter er derfor som nevnt svært lite i forhold til antallet dødsfall. Det kan derfor reises spørsmål om offentlig skifte bør opprettholdes som et tilbud for de ytterst få som benytter seg av det. Når utvalget har funnet at svaret klart må være bekreftende, er det fordi de forberedende møter med offentlig skifte som alternativ i praksis har virket godt. Det er videre utvalgets syn at hvor partene ikke enes, er et offentlig skifte med bobestyrer og med retten som en konfliktløser etter skifteprosessuelle regler et velegnet organ for disse boer. At de er få, er etter utvalgets syn ikke grunn nok til å oppheve adgangen til offentlig skifte ved tingretten. Det kan også vises til at det i praksis er dødsboer hvor en offentlig skiftebehandling med bobestyrer er hensiktsmessig, og samspillet mellom bobestyrer og rettens meklings- og tvisteløsningsoppgaver er en styrke. Dette gjelder ikke minst hvor dødsboet er insolvent, og hvor en konkursbehandling ellers ville fremstått som nærliggende.

Utvalget kan heller ikke se at det finnes gode alternativer til offentlig skiftebehandling. Det eneste alternativet til gjeldende ordning synes å være at skiftebehandlingen fullt ut overlates til privat skifte, med domstolsbehandling gjennom ordinære søksmål som eneste mulighet for tvisteløsning. Dette vil etter utvalgets syn representere en langt mindre fleksibel ordning for løsning av de tvister som måtte oppstå. Dessuten må det antas at slik domstolsbehandling vil kunne bli mer kostnadskrevende for partene enn dagens ordning. Skiftelovgivningen gir i dag et lavterskeltilbud for løsning av tvister, og denne terskelen vil bli høyere hvis ordinært søksmål er det eneste tilbudet.

Utvalget har for øvrig vurdert om det er hensiktsmessig å endre betegnelsen for den offentlige skifteformen fra dagens «offentlig skifte» til «skifte med bobestyrer», alternativt «bobestyrerskifte». Dette er et rent terminologisk spørsmål uten realitetsbetydning. Argumentet for en begrepsendring er todelt. For det første vil man da få klarere frem realiteten i dagens offentlige skifteordning er at skiftet med få unntak utføres av en bobestyrer. Det kan også nevnes at den danske dødsboskifteloven bruker «skifte med bobestyrer» som betegnelse. Utvalget har ingen sterk oppfatning om spørsmålet. Når utvalget velger å beholde dagens terminologi «offentlig skifte», har dette først og fremst sammenheng med at skifte med bobestyrer ikke foreslås gjort obligatorisk, jf. punkt 10.3.1.1; utvalget foreslår der at det fortsatt skal være en åpning for at domstolen selv kan forestå skiftet. I et slikt tilfelle vil ikke «skifte med bobestyrer» være en dekkende betegnelse.

6.5 Dødsfallsbehandlingen og tiden frem til skifteformen er avklart

6.5.1 Dødsfallsbehandlingen

Som nevnt er det etter utvalgets forslag tingretten som skal være adressat for alle meldinger om dødsfall, tingretten som foretar den administrative behandlingen av dødsfallet og ivaretar alle formalia i forbindelse med legens erklæring om dødsfall mv., herunder meldingen til folkeregisteret om dødsfallet. Dette arbeidet må være avsluttet innen begravelsen finne sted. At dødsfallsregistrering skal være en oppgave for domstolene, trenger etter utvalgets syn en særskilt begrunnelse utover at det har lange tradisjoner i Norge. Det er verken praktisk eller prinsipielt noe i veien for at denne registreringen skjer ved et annet organ. Det er nærliggende å vurdere Folkeregisteret, som nå ligger under skattekontoret, som et alternativ. Denne vurderingen må ses i sammenheng med svaret på spørsmålet om domstolene fortsatt bør ha dødsfallsbehandlingen frem til skifteformen er avklart.

6.5.2 Oppgavene frem til skifteformen er avklart

Tingrettens oppgaver ellers frem til skifteformen er avklart, er det gjort nærmere rede for i kapittel 7. De har lite indre sammenheng med den videre behandlingen av dødsboet. Oppgavene i denne fasen er stort sett av forvaltningsrettslig karakter, men reiser også arve- eller familierettslige spørsmål av ulik vanskelighetsgrad. Tingrettens personale orienterer i stor grad partene om spørsmål i forbindelse med den videre bobehandling, herunder om de rettsspørsmål denne måtte reise, samt hvilke alternativer som partene står overfor. Som et eksempel blant mange kan nevnes gjenlevendes valg mellom å sitte i uskifte og å skifte straks med avdødes arvinger, og de alminnelige vilkår for uskifte. Her er det grunn til å fremheve den nære kontakt det er mellom domstolens dommere og de funksjonærer som i første rekke møter publikum, idet mange spørsmål krever en høyere grad av juridisk kompetanse.

I de aller fleste boer ønsker loddeierne å skifte privat, og tingrettens oppgave er å utstede skifteattest, som legitimerer en eller flere av dem til å råde over boets eiendeler, eventuelt å utstede uskifteattest til en gjenlevende ektefelle. Om vilkårene for å få slik attest er oppfylt, kan reise vanskelige juridiske spørsmål; her kommer blant annet testamentstolking mv. inn i bildet. Og selv om loddeierne ønsker å skifte privat, kan dette ønsket bli satt til side av en enkelt loddeier som ønsker offentlig skifte, eller hvor dette begjæres av den av dem som er gitt adgang til dette etter skifteloven § 84. Også dette kan reise juridiske spørsmål av ulik vanskelighetsgrad.

Hvor aktiva i boet er beskjedne, må det vurderes om disse kan utleveres etter reglene i skifte­loven § 80.

Etter skifteloven § 83 skal retten som regel beslutte boet skiftet av eget tiltak hvor det ikke overtas til privat skifte og boets eiendeler er tilstrekkelig til å dekke skifteomkostningene.

6.5.3 Utvalgets vurderinger

Ved vurderingen av domstolens rolle i denne første fase, er det grunn til å skille mellom behandlingen av meldingen om dødsfallet, og de arbeidsoppgaver som ligger i tiden etter at denne behandlingen er avsluttet og frem til skifteformen er avklart. Umiddelbart kan det synes overraskende at det er domstolene som har ansvaret for å motta meldingen om dødsfallet og den administrative behandlingen av dette, idet dette ikke fremstår som noen naturlig domstolsoppgave. Den formelle registrering av dødsfallet skjer i Folkeregisteret, som nå er underlagt skattekontoret, etter at dette har fått melding om dødsfallet fra vedkommende domstol. Det kunne da være et nærliggende alternativ å la skattekontoret være adressat for meldinger om dødsfall.

I denne sammenheng er det nærliggende å reise spørsmålet om skattekontoret i tilfelle også burde ha behandlingen av dødsboet frem til skifteformen er avklart. Utvalget går imidlertid ikke inn for en slik løsning. Her kan vises til de prinsipielle vurderinger som er gjort i punkt 6.3. Særlig bør nevnes at det i denne fasen er mange henvendelser til retten om juridiske spørsmål i forbindelse med den videre bobehandling, og at samspillet mellom vedkommende saksbehandler og domstolens dommere gir sikkerhet for en kvalitetssikret veiledning overfor publikum. Det kan også vises til at tingrettene i dag har et kvalifisert saksbehandlerkorps som etter det utvalget har kunnet konstatere yter en meget tilfredsstillende service overfor publikum.

Domstolenes rolle i skiftebehandlingen er basert på lang tradisjon og er godt innarbeidet i den norske rettsbevissthet. Ordningen skaper en kontakt mellom lokalbefolkningen og tingrettene i sin alminnelighet, og en slik kontakt har positive virkninger også for domstolene. Den innebærer også en betydelig servicefunksjon overfor borgerne, som etter utvalgets syn ikke bør reduseres. Utvalget ser det som et viktig hensyn at landets domstoler ikke må bli for fjerne fra folk flest, men at domstolene forblir et sted som folk kan oppsøke for å få hjelp. Den rettshjelp som ytes av domstolene i denne fase av dødsbobehandlingen ser utvalget som meget viktig, både for å skape forutsetninger for et privat skifte og å avklare spørsmål som ellers lett kunne skape tvist. At denne rettshjelp er gratis er positivt, og bidrar til at behovet for advokatbistand blir mindre på dette stadium av bobehandlingen. Dette er særlig viktig i mindre boer, ikke minst i de tilfeller hvor avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer.

Også fordeler for den enkelte domstol bør nevnes her. Utvalget gir sin tilslutning til denne uttalelsen i NOU 1980: 12 s. 73:

«De ansatte ved dommerkontorene, både dømmende og ikke-dømmende personale, vil ha en klar interesse av allsidige arbeidsoppgaver av juridisk karakter. Skifterettsarbeidet er i så måte er umerket supplement til den rene dommervirksomhet, særlig fordi arbeidet er av en slik art at det gode muligheter for å trekke ikke-dømmende personale inn i selvstendig saksbehandling».

Dette syn er heller styrket enn svekket i den tid som er gått etter at dette ble skrevet. Her ser man vekselvirkningen i det samarbeid som er omtalt ovenfor mellom saksbehandler og dommer. Det er også grunn til å fremheve at antallet saksbehandlere i domstolene med høyere utdannelse er stadig økende.

Det eneste alternativ som utpeker seg til domstolsbehandling i denne dødsbohandlingsfasen er skattekontoret, som – dersom det skulle bli valgt – også måtte være dødsfallsregistreringsorgan. Selv om arbeidet med dødsboet i denne fasen normalt ikke reiser tvister, legger utvalget vekt på de hensyn som er trukket frem ovenfor for å beholde domstolene som behandlingsorgan i denne fasen. Den nære kontakt saksbehandler/dommer anses som meget tungtveiende, samtidig som utvalget antar at den tyngde som ligger bak domstolen som saksbehandlingsorgan har en egenverdi, ikke minst vil domstolen kunne oppfattes som et mer nøytralt organ. Skattekontoret som arve­avgiftsmyndighet ved privat skifte vil i større grad kunne bli oppfattet som en motpart. Utvalget antar videre at tilgjengeligheten ved et domstolskontor er lettere enn ved skattekontoret, som vil ha en rekke andre oppgaver med publikumstilstrømning. På den annen side vil skattekontoret etter omleggingen av etaten fra 1. januar 2008 geografisk ha en nærmere tilknytning til de parter saken gjelder, idet domstolssentraliseringen gjør at avstanden for publikum til domstolen for mange er blitt lenger.

6.6 Om offentlig skifte av felleseie mv. ved separasjon/skilsmisse

Utvalget finner det lite tvilsomt at offentlig skifte også i fremtiden bør være et tilbud til ektefeller som går fra hverandre. Dette rokkes ikke ved at utvalget foreslår at også enkeltstående tvister under et privat skifte skal kunne behandles etter skifteprosessuelle regler, og heller ikke ved at rettsmekling i slike tilfeller har medført at tvister er blitt løst. Offentlig skifte av et felleseie mv. begjæres fremdeles ved samlivsbrudd, jf. tallene i punkt 20.1, selv om de forberedende rettsmøter ofte medfører at partene forlikes og begjæringen trekkes tilbake. At det er få offentlige skifter som blir tilbake, er etter utvalgets syn ikke avgjørende for å oppheve adgangen til det. Ved offentlig skifte av felleseie er det ikke aktuelt med noen formuesforvaltning, og oppnevnelse av bobestyrer blir derfor ikke like aktuelt som ved dødsboene. Det er løsning av partenes tvister som blir domstolens oppgave, ved siden av det formelle ansvaret for fremdriften av skiftet. Selv om partene er representert ved advokater, er det likevel tingretten som skal se til at skiftebehandlingen avvikles uten unødig tidsbruk.

Se nærmere i punkt 17.6 om begrunnelsen for at utvalget foreslår at det fortsatt skal være adgang til offentlig skifte av felleseie mv.