5 Prinsipielle utgangspunkter

5.1 Hovedprinsipper bak en reform

I sitt arbeid har utvalget sett hen til de hovedprinsippene som ligger bak den nye tvisteloven, jf. særlig Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) kapittel 4 på s. 34-46. Disse prinsippene vil få tilsvarende betydning så langt de er anvendelige innenfor skifteprosessen, og foranlediger ikke ytterligere kommentarer fra utvalget. I det følgende vil det imidlertid trekkes frem enkelte hovedprinsipper som er av særlig betydning for utformingen av ny lovgivning om skifte.

I mandatet heter det at målet for utvalgets arbeid er

«å bevare og videreutvikle en fleksibel behandlingsmåte tilpasset det saksfeltet ordningen skal gjelde. Hensynet til en ressursøkonomisk ordning bør ha betydelig vekt. Prosessreglene kommer ofte til anvendelse for mennesker i krevende livssituasjoner, uansett om dette skyldes dødsfall, forsvunne personer eller samlivsbrudd. I slike sammenhenger er det særlig viktig at reglene oppleves som tilgjengelige, presise og konfliktdempende.»

Det er viktig å understreke at utformingen av regler om skifte – som nevnt i mandatet – må ta hensyn til at reglene kommer til anvendelse for mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Det er gjerne tale om sterke følelser, blant annet sorg etter å ha mistet en av sine kjære, eller usikkerhet etter et samlivsbrudd. Det kan også skje omveltninger i menneskers livssituasjon, ved opphøret av et ekteskap ved skilsmisse eller den ektefellens død, hvor man må venne seg til en ny hverdag. Det er i tillegg mange praktiske forhold som må ordnes – en begravelse må gjennomføres, den avdødes eiendeler må ryddes, det kan være et barndomshjem som må selges, eller det kan være separerte ektefeller som må finne nytt bosted, utvikle nye rutiner for omsorgen for barn, og så videre. Reglene må ta hensyn til alle disse forholdene.

Videre er det grunn til å minne om at det er flere faser i skiftebehandlingen, og det ligger ulike hensyn til grunn for utformingen av reglene i de enkelte fasene.

Reglene om skiftebehandlingen kommer til anvendelse allerede fra det tidspunkt en person dør eller et ektepar blir separert eller skilt. Særlig i dødsboene vil det her oppstå utfordringer knyttet til at det ved dødsfallet kan være uklart eller omtvistet hvordan eierforholdene til avdødes formue er. Dette kan ha flere virkninger, for eksempel at noen interessenter uberettiget tilegner seg eller fjerner verdier fra boet, eller at ingen interessenter tar ansvar for forvaltningen av boet og at det derfor skjer en forringelse av boets verdier. Ved en separasjon eller skilsmisse kan andre utfordringer ha samme virkning, for eksempel at en ektefelle enten unndrar eiendeler fra delingen eller ikke ivaretar verdier som på delingen skal tilfalle den andre ektefellen. Allerede på dette stadiet av bobehandlingen vil det derfor være behov for regler som kan sikre de aktuelle verdiene, både for å hindre selvtekt og forfordeling mellom interessentene, og for å hindre forringelse av verdiene. Et hensyn for utvalget har derfor vært å utvikle regler som i størst mulig utstrekning hindre at verdier unndras bobehandlingen eller går til spille.

Kjernen i skiftebehandlingen er at det skal skje en fordeling av verdier. Lovverket oppstiller en rekke regler og prinsipper for denne fordelingen, og det er åpenbart at reglene om bobehandlingen og saksbehandlingsreglene for løsning av tvister må utformes slik at disse målsettingene følges. Det er også viktig å være åpen for at interessentene i det enkelte bo kan ønske en annen fordeling enn den som følger av loven. Formålet er å fordele verdiene på en måte som ivaretar alle interessenter på en best mulig måte og som bidrar til å forebygge konflikter og uenighet mellom personer som også senere bør eller må forholde seg til hverandre. Regelverket må derfor ikke virke som en tvangstrøye, i den forstand at den ikke bør lede til løsninger som partene i den enkelte sak ikke ønsker. Partenes avtalefrihet under skiftet må derfor respekteres når reglene om skiftebehandlingen utformes.

I en «ideell» skiftebehandling vil fordelingen av verdiene skje raskt og uten at det oppstår tvister eller annen alvorlig uenighet mellom partene. Et viktig hensyn for skiftereglene vil være å bidra til dette, ved å legge forholdene til rette for at tvister kan forebygges best mulig. Det er derfor betydelige forskjeller mellom lovgivningen om skifte og den alminnelige prosesslovgivningen. Dels kommer skiftelovgivningen til anvendelse på et mye tidligere stadium (jf. ovenfor), og dels er formålet ulikt. Mens den ordinære sivilprosessen primært tar sikte på å løse tvister mellom to (eller flere) parter, er tvisteløsning bare ett av formålene ved skiftebehandling av dødsboer og formuen ved samlivsbrudd. Under skiftebehandlingen er de viktigste oppgavene heller rådgivning, avklaring av partenes uenighet og mekling. Formålet med bobehandlingen er i første rekke å forebygge og redusere antallet tvister. Hertil kommer at partene ved dødsbobehandling og ved oppgjør etter et samlivsbrudd står i et spesielt forhold til hverandre, noe som ikke er tilfelle ved det store flertallet av sivile saker ellers. Forholdene ligger i mange tilfeller til rette for løsninger som ikke utelukkende bygger på det juridisk korrekte, men også på hva som må antas å være en hensiktsmessig og «riktig» fordeling av eiendelene. Dette gjelder både ved dødsbobehandling, herunder forholdet til gjenlevende ektefelle, og hvor partene går fra hverandre etter et samlivsbrudd – det være seg etter ekteskap eller samboerforhold. Reglene må i det hele tatt legge til rette for at partene kan ivareta relasjonene seg imellom også etter at skiftet er gjennomført.

Som det vil fremgå nærmere av drøftelsene i kapittel 6, mener utvalget at domstolene fortsatt bør ha en vesentlig rolle i bobehandlingen. Denne rollen vil være en noe annen enn ved utøvelsen av domstolenes øvrige oppgaver. I skiftebehandlingen vil domstolene ha viktige oppgaver knyttet til veiledning og bistand til de berørte parter, og utvalget legger vekt på å sikre at denne veiledningsrollen videreføres og styrkes. Private parter vil under bobehandlingen ofte ha behov for å kunne henvende seg til en offentlig instans som kan gi dem slik veiledning, og ved utformingen av regler om skiftet vil det være viktig å unngå at det dannes en unødig høy terskel for å søke hjelp og veiledning, selv om det samtidig må holdes for øye at gjennomføringen av skiftet primært er partenes ansvar. Ved utformingen av regler om domstolenes oppgaver må det også legges vekt på å videreutvikle oppgaver som utvalget oppfatter som sentrale i bobehandlingen, knyttet til forebygging og reduksjon av tvister (jf. ovenfor).

Videre er det et viktig prinsipp for utvalget at skiftebehandlingen ikke skal være uforholdsmessig kostnads- eller tidkrevende. Ingen parter er tjent med at kostnadene står i misforhold til de verdier det gjelder eller at bobehandlingen trekker ut for lenge. Det er som hovedregel partene som må bære skifteomkostningene. For utvalget er det også av betydning at skiftebehandlingen ikke skal være en inntektskilde for staten. Store kostnader for partene bør derfor særlig unngås hvis dette beror på rettsgebyrer eller andre avgifter til offentlige myndigheter. Det bør også tilstrebes at partene kan unngå store kostnader til advokater eller andre private aktører.

På den annen side bør ikke staten subsidiere skiftebehandlingen. Det vil i utgangspunktet være et privat forhold å fordele arv eller formuen ved separasjon og skilsmisse. En naturlig følge av dette er at de private partene også dekker kostnadene til bobehandlingen. Hvis man legger til grunn at det offentlige skal ha en rolle i skiftebehandlingen, er det vanskelig å unngå at det påløper kostnader for det offentlige, men det følger da av det som er sagt at disse kostnadene må dekkes gjennom gebyrer. Det førende prinsipp må være at skiftebehandlingen så langt som mulig skal skje til selvkost, og at gebyrer mv. til staten utformes med sikte på å oppnå dette.

Som nevnt i mandatet bør det også sikres at reglene oppleves som tilgjengelige, presise og konfliktdempende. Dette er hensyn som har selvstendig betydning, men som også ligger bak de øvrige prinsippene som er nevnt ovenfor. Bare hvis disse prinsippene etterleves, kan man sikre en effektiv, hensiktsmessig og fleksibel bobehandling. Og bare hvis reglene er tilgjengelige og presise, kan man fullt ut oppnå det som for utvalget er det mest tungtveiende hensyn, nemlig at reglene skal være konfliktdempende.

5.2 Lovstrukturelle spørsmål

5.2.1 Innledning

Et sentralt spørsmål er hvilken lovteknisk utforming et regelverk om skifte mest hensiktsmessig kan gis. Det er ikke gitt at det bør beholdes en egen lov om skifte, og det er heller ikke selvsagt hvilke regler en eventuell slik lov i så fall skal inneholde.

Skifteloven av 1930 ga ved sin vedtagelse både materielle og prosessuelle regler om skifte, for både dødsboskifte og felleseieskifte. Den bygget på at reglene om hvor meget den enkelte skulle motta i kroner og øre ved skiftets avslutning ble regulert av ekteskaps- og arvelovgivningen, mens fordelingen av verdiene og hvordan oppgjøret skulle gjennomføres, ble ansett som skifterettslige. Tradisjonelt har reglene i arveloven regulert hvordan arvingene utpekes, regler om testamenters gyldighet og tolkning og hvor meget den enkelte arving skal ha i kroner og øre mv., mens skifteloven har regulert det innbyrdes oppgjør mellom partene, særlig regler om fordelingen av dødsboets eller felleseiets eiendeler (salgsrett og rett til naturalutlegg) og prinsippene for verdsettelsen av eiendelene. Hertil kommer at en rekke regler om oppgjøret bygger på ulovfestet rett. I skifteloven er det videre gitt enkelte regler om forholdet til kreditorene, herunder visse rentespørsmål.

Dette er på mange måter et kunstig skille, og gjorde regelverket tungt tilgjengelig. Derfor ble de materielle regler om felleseieskifte overført til ekteskapsloven i 1991, og en rekke materielle regler om dødsboskifte er nå å finne i arveloven av 1972.

5.2.2 Nordisk rett

I Danmark gjelder dødsboskifteloven etter § 1 for «skifte af dødsboer og for skifte af en efterlevende ægtefælles del af fællesboet, herunder skifte af uskiftet bo, mens den efterlevende ægtefælle er i live». Loven har regler i all hovedsak om prosessuelle spørsmål. Men den inneholder også enkelte bestemmelser av materiellrettslig karakter. Materielle regler om dødsboskifte er hovedsakelig gitt i arveloven av 2007, som avløser arveloven av 1986. Skifte av felleseiet reguleres fortsatt av lov 30. november 1874 nr. 155, som gir regler både av prosessuell og materiell karakter.

I Sverige er det ikke gitt noen egen lov om skifte av dødsboer eller felleseie. De viktigste reglene om skifte av dødsboer er her tatt inn i ärvdabalken, lov 12. desember 1958 nr. 637. Tilsvarende er de vesentligste reglene om felleseieskifte tatt inn i äktenskapsbalken, lov 14. mai 1987 nr. 230. Tilsvarende lovstruktur er valgt i Finland .

5.2.3 De ulike valgmuligheter

Det er en rekke valgmuligheter når en fremtidig lovgivning skal vurderes. En mulighet er å opprettholde dagens lovtekniske løsning. Det vil i så fall bli gitt en ny alminnelig skiftelov, som moderniseres i forhold til gjeldende lov, men som gir regler om de samme spørsmål.

En annen mulighet er så langt det er hensiktsmessig å rendyrke skillet mellom prosessuelle og materielle spørsmål. En egen skiftelov vil da bare inneholde rent prosessuelle regler (saksbehandlingsregler), mens de materielle bestemmelser flyttes til de lover som måtte være naturlig, særlig arveloven og ekteskapsloven.

En tredje mulighet er at det ikke gis noen egen skiftelov, men at det likevel gis særlige regler om skiftebehandlingen. Det regelverk som finnes i dagens skiftelov kan da flyttes til de lover som måtte være naturlig, for eksempel at materielle bestemmelser flyttes til arveloven og ekteskapsloven mens prosessuelle bestemmelser flyttes til tvisteloven.

En fjerde mulighet er å skille mellom regelverket for henholdsvis dødsboskifte og felleseieskifte mv. Dette kan gjøres på flere måter. Det kan gis en egen lov om dødsboskifte og en egen lov om felleseieskifte, som hver for seg kan inneholde bare prosessuelle regler eller både prosessuelle og materielle regler. Eller det kan gis en egen lov bare for ett av områdene, for eksempel for dødsboskifte, mens alle regler av både prosessuell og materiell art vedrørende felleseieskifte legges enten i sin helhet til ekteskapsloven eller dels til ekteskapsloven og dels til tvisteloven.

En femte mulighet er at det ikke gis egne regler om skifte, men at de alminnelige prosessuelle gjøres gjeldende for skiftetvister. Skifteprosessuelle spørsmål kunne da behandles etter tvistelovens alminnelige regler, mens alle de materielle regler tas inn i ekteskapsloven og arveloven.

5.2.4 Utvalgets vurderinger

Den lovtekniske utformingen har betydning for i hvilken grad reglene vil oppfylle sine formål. Selv om reglenes innhold fortsatt vil være viktigere enn plasseringen av dem, er det grunn til å vurdere hvilken lovteknisk løsning som vil være mest hensiktsmessig for de mål som søkes oppnådd gjennom skiftebehandlingen, og som kan gi den beste informasjon om regelverket.

Det er klart at de muligheter som er nevnt i foregående punkt 5.2.3 i varierende grad vil kunne oppfylle de målsettinger som i mandatet er oppstilt for utvalgets arbeid. Dette er blant annet:

• Å bevare og videreutvikle en fleksibel behandlingsmåte tilpasset det saksfeltet ordningen skal gjelde.

• Å sikre en ordning som ikke krever unødige ressurser.

• Å sikre at reglene oppleves som tilgjengelige, presise og konfliktdempende.

Disse målsettingene bidrar til å legge visse føringer for vurderingen av den lovtekniske utformingen.

For det første skal reglene være tilgjengelige for dem som har behov for å anvende dem. Mange brukere av regelverket vil ikke ha juridisk kompetanse av betydning, og for disse er det naturlig å anta at arveloven gir de regler som er nødvendig å kjenne til for å gjennomføre et arveoppgjør, og at ekteskapsloven på samme måte gir de nødvendige regler for å gjennomføre et skilsmisseoppgjør. Dette hensynet er mest fremtredende for de materielle bestemmelser. Hvis de materielle regler om oppgjøret ikke samlet fremgår av disse lovene, risikerer man at reglene overses og at berørte parter enten går glipp av rettigheter eller påføres unødige utgifter.

For det annet skal reglene for tvisteløsning under bobehandlingen være fleksible og ikke kreve unødige ressurser, verken for private eller for det offentlige. Etter utvalgets syn er dette en tilstrekkelig begrunnelse for å utelukke den femte muligheten ovenfor. Sivilprosessens alminnelige regler er ikke tilpasset skifte, hvor en større fleksibilitet ved saksbehandlingen har vist seg formålstjenlig. Detter gjelder – om enn ikke i like stor grad som før – også etter at tvisteloven trer i kraft, se nærmere punkt 16.3.

Og for det tredje skal reglene oppleves som presise. Mange av dagens uklarheter vil kunne ryddes opp uavhengig av hvilken alternativ utforming som velges, men det blir enklere å oppnå et godt presisjonsnivå dersom man velger en løsning som sikrer at det unngås dobbeltregulering, både nå og ved fremtidige lovendringer.

Videre må de lovtekniske vurderinger ses i en bredere sammenheng. I forarbeidene til tviste­loven uttales det i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) i punkt 1.2 på s. 21-22 og punkt 26.2.4 på s. 341 at prosessregler som knytter seg til saker som det ellers er gitt materielle regler for, bør plasseres sammen med de materielle regler. At departementet helt nylig har gitt uttrykk for dette som det foretrukne utgangspunkt, er et tungtveiende argument for å flytte skiftelovens regler over til de respektive materielle lovene (arveloven og ekteskapsloven). Dette vil særlig gjelde for felleseieskifte mv., hvor de særlige prosessreglene for ekteskapssaker ved tvisteloven ble flyttet til ekteskapsloven. Det synes da vanskelig å begrunne at enkelte regler om felleseieskifte fortsatt gis i en annen lov.

Det kan imidlertid diskuteres hvor langt uttalelsene i tvistelovens forarbeider rekker. Det kan med en viss tyngde hevdes at de «særregler» som gjelder for dødsboskifte er vesensforskjellig fra de prosessuelle særregler som gjelder for de sakstypene som er uttrykkelig nevnt i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005).

På et annet plan står hensynet til nordisk retts­enhet. Det er normalt et hensyn av en viss betydning at norsk rett bør ha regler som tilsvarer – eller i det minste likner – reglene i våre naboland, med mindre det er gode grunner til å ha særlige ordninger i Norge. Nordisk rettsenhet vil uansett ikke kunne oppnås når det gjelder lovstruktur på skiftereglenes område, og det er vanskelig å utlede noen argumenter i den ene eller annen retning fra nordisk rett. I Sverige er de viktigste reglene om dødsboskifte tatt inn i ärvdabalken, mens det i Danmark er gitt en egen lov om dødsboskifte. Under forberedelsen av den danske loven ble det – så vidt utvalget kjenner til – ikke vurdert uttrykkelig om lovens regler heller burde tas inn i arveloven.

Etter utvalgets syn følger det av disse ulike betraktninger at dagens løsning, med en skiftelov som (i større eller mindre grad) gir både materielle og prosessuelle regler for både dødsboskifte og skifte av felleseie mv. ikke bør videreføres. Utvalget ser det slik at det i realiteten må foretas et valg blant to av de muligheter som ble nevnt i punkt 5.2.3 ovenfor:

• Det bør enten gis en egen prosessuell lov om dødsboskifte, mens prosessuelle regler om felleseieskifte tas inn i ekteskapsloven. Materielle regler om dødsboskifte og felleseieskifte tas inn i henholdsvis arveloven og ekteskapsloven så langt det er hensiktsmessig.

• Eller så bør det ikke gis noen egen skiftelov, men både materielle og prosessuelle bestemmelser for både dødsboskifte og felleseieskifte flyttes til henholdsvis arveloven og ekteskapsloven.

Utvalget har valgt å gå inn for det alternativet som er beskrevet i første strekpunkt. Bakgrunnen for dette er særlig at reglene for dødsboskifte vil være langt mer omfattende enn reglene om delingen ved en separasjon/skilsmisse. Det er derfor mer nærliggende å skille dette ut som en egen lov. Utvalget har imidlertid utformet forslaget til regler for dødsboskifte slik at disse kan føyes til som nye kapitler i arveloven, dersom det på lovgivningspolitisk grunnlag skulle finnes ønskelig.

Utvalget foreslår følgelig at det gis en egen lov om dødsboskifte, som i det vesentlige blir en ren skifteprosessuell lov. Materielle regler om dødsboskifter tas langt som mulig inn i arveloven. Felleseieskiftene mv. foreslås i sin helhet regulert av ekteskapsloven, både når det gjelder prosessuelle og materielle regler.

De sammensatte skiftene vil, som nå, falle inn under dødsboskifteloven. Når avdøde etterlater seg en ektefelle og det har vært helt eller delvis felleseie i ekteskapet, vil delingen av felleseiet mv. og oppgjøret av avdødes dødsbo skje under ett. Det vises her til at saksbehandlingsreglene om skifte av felleseie i stor grad foreslås utformet etter mønster av reglene om dødsboskifte, jf. kapittel 17 nedenfor, og at det materielle blir uavhengig av hvilken lov som benyttes.

Også innad i en dødsboskiftelov vil det måtte gjøres visse overordnede lovtekniske vurderinger, og det kan være delte meninger om hvilke løsninger som er å foretrekke. Utvalget har lagt til grunn disse prinsippene ved lovens utformning:

For det første antar utvalget at det er hensiktsmessig å bygge opp loven mest mulig kronologisk, slik at loven følger gangen i skiftebehandlingen fra det tidspunkt en person dør og inntil utlodning er foretatt. Gjeldende skiftelov følger ikke fullt ut en slik oppbygning, og utvalget mener at en endring på dette punkt kan gjøre loven mer oversiktlig og brukervennlig.

For det annet har utvalget vært noe i tvil om i hvilken grad den lovtekniske utformningen av dødsboskifteloven bør ta hensyn til at det i omtrent alle offentlige skifter av dødsboer i dag oppnevnes bobestyrer. Gjeldende lov tar utgangspunkt i tingrettens kompetanse. Disse reglene får i stor grad tilsvarende anvendelse for bobestyreren, mens det utover dette er gitt få bestemmelser for bobestyrerens arbeid. Et alternativ tilnærming kan i stedet være å ta utgangspunkt i bobestyrerens rolle, og gi visse tilleggsregler for tingrettens virksomhet. Til tross for at dette bedre ville fange opp den faktiske hovedregel ved offentlige skifter, har utvalget likevel valgt å holde fast ved tingretten som det naturlige utgangspunktet for lovreguleringen. Bobestyreren vil også etter utvalgets forslag utlede sin kompetanse fra tingretten, og ting­retten beholder beslutningskompetansen i tillegg til å ha instruksjonskompetanse overfor bobestyreren. Viktig er det også at utvalget ikke ser grunn til å avskjære tingrettens mulighet til selv å gjennomføre et offentlig skifte i de tilfeller hvor dette anses ønskelig, og dette sikres best ved fortsatt å la lovens formelle – og lovtekniske – hovedregel være at tingretten forestår det offentlige skiftet.

For det tredje er det et sentralt mål for utvalgets utforming av lovteksten at valget mellom de ulike skifteformene (privat skifte, offentlig skifte, med eller uten bobestyrer) ikke skal ha materiell betydning. Dette innebærer at lovens materielle regler, særlig reglene om verdsettelse av boets eiendeler og reglene om naturalutlegg, er utformet likt for de ulike skifteformene – slik det med få unntak følger av gjeldende rett.

For utvalgets syn på de lovtekniske spørsmål av mer detaljert karakter, vises til utredningens øvrige kapitler.