1 Sammendrag av innstillingen
1.1 Innledning
Denne utredningen har sin bakgrunn i det mandatet som ble gitt Skiftelovutvalget ved oppnevnelsen ved kongelig resolusjon 9. september 2005. I tillegg omhandler utredningen det tilleggsmandatet utvalget ble gitt ved brev 12. januar 2007 fra Justisdepartementet.
I utredningen fremmes det forslag til to ny lover:
Lov om dødsboskifte.
Lov om forsvunne personer.
Forslaget innebærer at disse lovene erstatter lov 21. februar 1930 om skifte og lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v. Disse to lovene foreslås derfor opphevet.
Det er også utformet forslag til endringer i fire lover:
Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.
Lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører.
Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap.
Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister.
Felles for disse fire lovene er at det foreslås realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. I tillegg er det avslutningsvis i utkastet til ny dødsboskiftelov foreslått rene konsekvensendringer i en rekke andre lover. Disse endringene har ikke selvstendig rettslig betydning.
Utvalgets forslag innebærer endringer i forhold til gjeldende rett på en rekke områder. Gjeldende skiftelov er gammel, og det har vært nødvendig med en fullstendig nyskriving av skiftereglene. Utvalgets arbeid har imidlertid vist at gjeldende rett om skifte i stor utstrekning er hensiktsmessig og velfungerende, til tross for lovens alder. På mange områder har utvalget derfor gått inn for en videreføring av gjeldende rett, uten andre endringer enn hva som er nødvendig for å gi de aktuelle bestemmelsene en moderne utforming.
Utredningen er lagt opp slik at dødsboskifte og skifte av felleseie mv. ved separasjon og skilsmisse i størst mulig grad behandles hver for seg. Utredningens tyngdepunkt ligger på behandlingen av dødsboskifter, herunder dødsboskifter hvor avdøde etterlater seg ektefelle. Kapitlene 6 til 16 omhandler i all hovedsak dødsboskiftene, mens kapittel 17 gjelder oppgjøret ved separasjon, skilsmisse og opphør av samboerskap. Der hvor de foreslåtte reglene og prinsippene er like for begge rettsområdene, er det i stor grad lagt opp til henvisninger fra kapittel 17 til de øvrige kapitlene i utredningen.
Den oversikten som gis nedenfor tar bare opp de mer vesentlige forslag i utvalgets utredning. De mange enkeltspørsmål av mindre prinsipiell betydning vil det bli redegjort for hvor de systematisk hører hjemme.
1.2 Lovstruktur – dødsboskifte og felleseieskifte mv.
Utvalget foreslår en lovteknisk reform i forhold til gjeldende rett. Skifteloven av 1930 inneholder regler om både dødsboskifte og felleseieskifte. Utvalget foreslår å gå bort fra en slik lovstruktur. Det foreslås en egen lov om dødsboskifte, som i første rekke skal gi prosessuelle regler om skiftebehandlingen i et dødsbo. De materielle reglene legges til arveloven, men det vil være nødvendig å inkludere også enkelte bestemmelser av materiell karakter i dødsboskifteloven. De prosessuelle reglene om skifte av det ekteskapelige felleseiet mv. foreslås på sin side inntatt i ekteskapsloven, hvor de materielle reglene om oppgjøret etter separasjon, skilsmisse mv. allerede er å finne. Begrunnelsen for dette lovtekniske valget er på den ene side at det er slike forskjeller mellom dødsboskifte og felleseieskifte at det ikke synes hensiktsmessig å behandle dem i samme lov, og på den annen side at reglene om dødsboskifte må være betydelig mer omfattende enn reglene om felleseieskifte, slik at vurderingen av om reglene kan inntas i en eksisterende lov står i et annet lys.
Ved utformingen av dødsboskifteloven er det lagt vekt på at loven skal gi best mulig veiledning til arvingene og andre interessenter i boet. Loven foreslås betydelig omstrukturert i forhold til skifteloven av 1930, som fremstår som uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig for lovens brukere. Dødsboskifteloven er derfor så langt det lar seg gjøre forsøkt utformet kronologisk etter fremdriften under skiftebehandlingen. Det foreslås dessuten å gi enkelte bestemmelser som ikke vil ha selvstendig rettslig betydning, men som er hensiktsmessige av hensyn til å gi informasjon og veiledning om bobehandlingen. De aller fleste dødsboene skiftes i dag privat, og slike regler kan ha betydelig verdi for privatskiftende arvinger og bidra til å redusere arvingenes behov for veiledning fra domstolene eller andre offentlige instanser. Utvalget ser heller ikke bort fra at en mer oversiktlig lovgivning kan bidra til å sikre en bedre etterlevelse av de materielle reglene om arv.
De samme hensynene er relevante ved utformingen av reglene om felleseieskifte mv. Her kan det argumenteres for at det er et enda større behov for en opprydning i regelverket, fordi reglenes nåværende plassering i skifteloven av 1930 gjør at det på en rekke områder oppstår tvil og uklarhet om hvorvidt regler som primært angår dødsboskifter også kommer til anvendelse ved et felleseieskifte. Utvalget antar at det vil være av betydelig fordel for brukerne av regelverket at disse reglene samles i ekteskapsloven. Saksbehandlingsreglene for offentlig skifte ved separasjon og skilsmisse foreslås gitt i et nytt kapittel i ekteskapsloven.
1.3 Offentlig og privat skifte – domstolenes rolle i skiftebehandlingen
Utvalget legger til grunn at domstolene bør beholde oppgaver i skiftebehandlingen, og at tingretten skal være skiftemyndighet. Utvalget har vurdert om det bør skje en ytterligere spesialisering av domstolenes dømmende funksjon slik at skiftebehandlingen bør legges til andre organer, men domstolene fremstår etter utvalgets syn som det klart best egnede organet for skiftebehandlingen. Dette gjelder både i fasen fra dødsfallsbehandlingen til skifteformen er avklart, og under offentlig skifte av dødsboer.
Utvalget foreslår at domstolene fortsatt skal behandle dødsfallsmeldingene, og at de skal være det eneste organ melding om dødsfall skal rettes til.
Utvalget går videre inn for at skillet mellom offentlig og privat skifte skal videreføres både for dødsboskifter og felleseieskifter. Selv om det overveiende antall skifter i dag skjer privat, har utvalget ikke funnet grunn til å oppheve det alternativet som ligger i at et skifte også kan skje offentlig. Utvalget har lagt vekt på å legge forholdene til rette for at flest mulig skifter kan skje privat.
1.4 Arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser
Utvalget foreslår en endring av vesentlig betydning når det gjelder arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser. Etter gjeldende rett er det et vilkår for privat skifte at en eller flere av arvingene påtar seg det fulle ansvaret for avdødes forpliktelser, det vil si at arvingene hefter med sin egen formue for avdødes forpliktelser hvis midlene i dødsboet ikke er tilstrekkelig til å dekke forpliktelsene. Hvis arvingene vil unngå dette ansvaret, må boet skiftes offentlig. Utvalget foreslår at arvingene heretter bare skal være ansvarlig for avdødes forpliktelser innenfor rammene av boets midler. Det vil si at arvingene plikter å gi avdødes kreditorer dekning så langt boets midler strekker til, men at arvingene ikke har noe ansvar utover dette. Det er etter utvalgets syn vanskelig å finne en god legislativ begrunnelse for at arvingene skal hefte med hele sin formue.
En slik endring vil særlig ha betydning for dødsboer hvor avdødes gjeld overstiger formuen, det vil si de insolvente dødsboene. I dag er det bare et fåtall dødsboer som er insolvente, og det kan derfor være usikkert hvilken praktisk betydning endringen vil ha. Utvalget legger imidlertid til grunn at endringen vil legge til rette for at enda flere dødsboer kan skiftes privat, noe som har vært et hensyn bak utvalgets vurderinger.
Dette forslaget innebærer at reglene om offentlig skifte av dødsboer kan forenkles, idet skillet mellom offentlig skifte hvor ansvaret for avdødes forpliktelser er overtatt av en eller flere arvinger og hvor dette ikke er tilfelle, faller bort. Forslaget innebærer videre at utvalget har sett behov for å foreslå en del endrede regler for skifte av insolvente dødsboer.
1.5 Gjennomføringen av skiftet
Det foreslås regler for gjennomføringen av både offentlige og private skifter. Ved privat skifte har loddeierne utstrakt avtalefrihet med hensyn til hvordan oppgjøret gjennomføres, og felles for både offentlig og privat skifte er at de materielle regler om delingen i det vesentlige kan fravikes ved avtale mellom partene. For offentlig skifte er det derimot nødvendig med en rekke saksbehandlingsregler og regler for løsningen av de tvister som oppstår under bobehandlingen. For de offentlige skiftene foreslår utvalget at lovens formelle hovedregel skal være at det er tingretten som forestår skiftebehandlingen. Den praktiske hovedregelen, som lovutkastet legger til rette for, er likevel at offentlige skifter vil foretas av en bobestyrer. Offentlig skifte av dødsbo uten bobestyrer vil derfor sjelden forekomme i praksis. Dette innebærer at ansvaret for saksbehandlingen og forvaltningen av boets eiendeler ligger hos bobestyreren. Utvalget legger opp til at bobestyreren utleder sin myndighet fra tingretten. Det er derfor nødvendig å opprettholde tingrettens skiftebehandling som lovens formelle utgangspunkt. For øvrig beholdes hovedtrekkene i gjeldende retts regulering av gjennomføringen av skiftet, men det foreslås likevel endringer på en rekke områder.
Utvalget foreslår å opprettholde de særlige saksbehandlingsregler for å avgjøre tvister under skiftebehandlingen ved offentlig skifte. Rettens kompetanse til å bruke disse reglene er forenklet, og utvalget foreslår klarere regler for hvem som kan være part i slike tvister ved skifte av dødsboer – dødsboet eller loddeierne. Reglene om utlodningen forslås endret slik at denne i større grad enn etter gjeldende rett blir bobestyrerens ansvar. Ordningen med forberedende rettsmøter foreslås lovfestet.
Om skifte av felleseie mv ved separasjon og skilsmisse bemerkes: Saksbehandlingsreglene for slike skifter foreslås som etter gjeldende rett å være de samme som for skifte av dødsboer. Da partene selv råder over sine eiendeler under skiftet, blir behovet for bobestyrer betydelig mindre enn ved skifte av dødsboer. Rettens oppgave blir her å ha ansvaret for fremdriften av skiftet og å avgjøre de tvister som måtte oppstå mellom partene. Behovet for bobestyrer bør derfor vurderes konkret for hvert enkelt tilfelle.
Utvalget foreslår at også konkrete tvister under skifte av et felleseie mv. kan behandles etter skifteprosessuelle regler hvor partene ønsker det. Det samme gjelder tvister hvor ektefellene har fullstendig særeie. Også tvister mellom samboere foreslår utvalget kan behandles etter disse reglene.
1.6 Arverettslige spørsmål
Utvalgets redegjørelse for mandatets arverettslige spørsmål fremgår av kapitlene 19.2 til 19.6.
Utvalget foreslår følgende endringer:
Utgangspunktet etter gjeldende rett er at en arving må ha overlevd arvelateren for å arve ham eller henne. Dette gjelder også hvor det bare er minutter eller sekunder som skiller de to dødsfall. Utvalget foreslår en viss oppmyking av dette utgangspunktet hvor dødsfallene skjer straks etter hverandre som følge av samme begivenhet, for eksempel en bilulykke.
Utvalget foreslår at når en gave (forskudd på arv) til en livsarving skal avkortes i hans eller hennes arvelodd, skal dette beløpet, i motsetning til etter gjeldende rett, tas i betraktning ved beregningen av gjenlevende ektefelles boslodd og ved beregningen av friarven (det vil si hva arvelateren kan disponere over ved testament).
Reglene om gjenlevendes testasjonsfrihet ved gjensidige testamenter foreslås endret dithen at med mindre annet uttrykkelig fremgår av testamentet, skal gjenlevende ektefelle uavhengig av eventuelle sekundært innsatte arvinger fritt kunne disponere over sin del av eiendelene.
Regelen om arverekkefølgen når barnet dør før fylte 18 år foreslås endret.
Det foreslås endringer i reglene om oppbevaring av testamenter hos tingretten.
Reglene om fraværende og forbigått arving og legatar foreslås endret.
I reglene om salgsrett og naturalutlegg av boets eiendeler foreslås det å oppheve tingrettens adgang til å selge eiendeler på auksjon bare mellom loddeierne.
1.7 Endringer i ekteskapsloven
I ekteskapsloven gjøres det en rekke endringer. Ved at det gis en egen lov om dødsboskifte, blir alle reglene om formuens deling ved separasjon og skilsmisse samlet i ekteskapsloven. Ekteskapsloven vil etter at saksbehandlingsreglene for ekteskapssaker ved tvisteloven er flyttet fra den alminnelige prosesslovgivning til ekteskapsloven bli en lov som vil inneholde alle forvaltningsrettslige, materiellrettslige og prosessuelle regler om ekteskapet.
De særlige prosessuelle regler for skiftetvister i dødsboskifteloven gis i stor grad tilsvarende anvendelse for tvister i forbindelse med en separasjon og skilsmisse.
En prinsipielt viktig endring ligger også i at adgangen til offentlig skifte foreslås innført for ektefeller med fullstendig særeie samt for samboere med sameie. I motsetning til hva som gjelder for ektefeller med helt eller delvis felleseie vil det imidlertid i disse tilfellene kreves at begge partene ønsker slik offentlig skiftebehandling. Formålet er å innføre et fleksibelt alternativ for fremgangsmåten ved fordelingen av formuen ved et samlivsbrudd også for disse gruppene.
Om endringer i en del enkeltheter av mindre prinsipiell betydning vises til bemerkningene til de enkelte bestemmelsene.
1.8 Lov om forsvunne personer
Utvalget foreslår en ny lov om forsvunne personer. I mandatet er utvalget bedt om å foreta en etterkontroll av loven, men de endringene utvalget foreslår er av en slik art at det fremstår som mest hensiktsmessig å foreslå en ny lov. Mange bestemmelser vil likevel videreføres uendret fra gjeldende lov. Blant endringene som foreslås, kan her nevnes:
Loven gis en ny oppbygning, som etter utvalgets syn gir en ryddigere og mer sammenhengende lovstruktur. Kapittel 1 vil angi lovens anvendelsesområde, kapittel 2 vil (som i dag) gjelde melding om at en person er forsvunnet og forvaltningen av den forsvunnes formue, mens reglene om de ulike fremgangsmåtene for å fastslå at en forsvunnet person er død, vil bli samlet i kapittel 3. Virkningen av en dom eller kjennelse med et slikt innhold fremgår av kapittel 4, mens kapittel 5 gir regler om restitusjon hvis en forsvunnet person kommer tilbake.
Det foreslås å videreføre den tredelingen som finnes i gjeldende lov, ved at det oppstilles tre ulike tidsfrister for når det ved dom eller kjennelse kan besluttes at en person er død. I forhold til gjeldende rett foreslås imidlertid denne tredelingen tydeliggjort klarere i loven, og det foreslås endringer i tidsfristene og i vilkårene for at den enkelte tidsfristen er aktuell. Den første varianten er at en person straks kan erklæres død hvis han eller hun er forsvunnet under slike omstendigheter at det er utvilsomt at personen er død. Den andre varianten er at sak om at den forsvunne formodes å være død, kan reises ett år etter forsvinningen hvis det på grunn av omstendighetene rundt forsvinningen er høy grad av sannsynlighet for at vedkommende er død, selv om dette ikke kan karakteriseres som «utvilsomt». Den tredje varianten er at sak i andre tilfeller kan reises fem år etter forsvinningen.
Det foreslås også prosessuelle endringer. Av betydning her er at sak om dødsformodning skal kunne reises ved begjæring til retten, i stedet for ved stevning som i dag. I tillegg foreslår utvalget å gå bort fra påtalemyndighetens oppgaver under en dødsformodningssak.
Utvalget foreslår videre at kapittel 6 i gjeldende lov, som angår fraværende arvinger, flyttes til arveloven.
1.9 Økonomiske og administrative konsekvenser
I henhold til mandatet skal minst ett av utvalgets forslag være basert på uendret ressursbruk. Det er derfor lagt vekt på at forslagene ikke skal medføre behov for økt ressursbruk for det offentlige, og at et eventuelt økt ressursbehov på et område skal veies opp av innsparinger på andre områder. Det er også lagt vekt på at skiftebehandlingen ikke skal medføre unødige kostnader for private parter. Konsekvensene er imidlertid usikre, blant annet fordi det er vanskelig å ha sikker kunnskap om hvilke ressurser domstolene i dag bruker på skiftebehandling. Under enhver omstendighet finner utvalget at lovforslaget verken for det offentlige eller private vil medføre økte omkostninger.