17 Utvalgets anbefalinger

Forstørr bilde

17.1 Balansert, trygg og sunn skjermbruk

Digitalisering og ny teknologi gir fantastiske muligheter, også for barn og unge. De har konstant tilgang til enorme mengder informasjon og inspirasjon fra ulike kilder, musikk og underholdning fra hele verden, og kan kommunisere med hvem som helst, når og hvor som helst. Verden åpnes opp, på godt og vondt.

Utvalgets mandat har vært å vurdere det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om hvordan barn og unges skjermbruk i barnehagen, skolen og fritiden, påvirker deres helse, livskvalitet, læring og oppvekst. Når vi dykker ned i forskningen som kan belyse dette, blir det tydelig at en skjerm ikke bare er en skjerm. I tillegg til tidsbruken og egenskaper ved det digitale grensesnittet i seg selv, er det viktig å se på hvordan skjermene brukes, hva de brukes til og hvem de brukes sammen med.

Vi vil minne om at selv om utvalgets mandat er bredt, er barn og unges oppvekst påvirket av mye som ikke dekkes av skjermbrukutvalgets mandat. Barn og unge er ulike individer med ulik sårbarhet som lever i ulike familier, går på ulike skoler og har ulike sosiale fellesskap. Dessuten går teknologiutviklingen fort, og forskningen henger etter. I spørsmålet om hvordan skjermbruk påvirker barnas helse, livskvalitet, læring og oppvekst, kan vi ikke gi et svar med to streker under. Årsaksforholdene er komplekse. I denne utredningen har vi derfor belyst positive og negative sider ved skjermbruk, og identifisert problemområder som det er grunn til å ta tak i. Mange av utfordringene vi ser, går på tvers av kapittelinndelingen i utredningen, og derfor har vi samlet vurderinger av tiltak i et eget kapittel.

Når utvalget har vurdert tiltak har vi sett etter løsninger som beholder de positive sidene ved skjermbruk, og begrenser de negative. Utvalgets mål er å bidra til at skjermbruken er trygg og helsefremmende, ved å være godt balansert opp mot andre behov og aktiviteter som er sentrale for en god oppvekst og et godt liv. Dette er også i tråd med tilbakemeldingene fra skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom, som ønsker en skjermhverdag der alle barn og unge kan oppleve tilrettelegging, kunnskap, trygghet, frihet, samarbeid og kreativitet. De ønsker også at det skal være trygt å være på digitale plattformer. Ungdommene ber om råd og regulering og et større engasjement fra foreldre, men de ønsker ikke løsninger som kun stenger dem ute fra de digitale plattformene uten at de lærer noe om hvordan de kan bruke skjermer på en trygg og sunn måte.

Balansert, trygg og sunn skjermbruk gjelder også i barnehagen og i skolen. Disse institusjonene skal gjøre barna rustet og godt forberedt til å møte dagens og morgendagens samfunn. Skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom ønsker en variert skolehverdag der digital teknologi brukes kreativt og til læring ved at de får skape innhold, spille og simulere.

Mandatet ber utvalget foreslå tiltak eller gi råd om barn og unges skjermbruk i barnehagen, skolen og på fritiden der utvalget avdekker at særlige utfordringer er tilstrekkelig godt dokumentert. I de neste kapitlene legger utvalget fram råd om skjermbruk i ulike aldersgrupper, og til barn og unge selv. Et hovedbudskap er at det er viktig å finne den gode balansen. Vi vet samtidig at mange, både lærere, foreldre og barn og unge strever med å finne denne balansen alene, og det skal vi ta på alvor. Vi ønsker ikke å legge alt ansvaret på dem. I dette kapittelet vurderer vi derfor om noen av de kollektive utfordringene trenger kollektive løsninger. Utvalget har blant annet vurdert tiltak for å regulere plattformene som tilbyr dataspill og sosiale medier, og om statlige myndigheter bør ta et større ansvar for å blant annet sikre trygge enheter i skolen.

Barn og unge er forskjellige, men har de samme rettighetene. Når utvalget har vurdert tiltakene, har vi tatt utgangspunkt i barns rettigheter etter barnekonvensjonen1 og generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter relatert til det digitale miljøet fra FNs komite for barns rettigheter.2 Tiltakene i dette kapittelet berører særlig retten til ytringsfrihet, deltakelse og innflytelse, tilgang til informasjon, rett til utdanning, rett til best mulig helseomsorg, og særlige rettigheter for barn og unge med funksjonsnedsettelser. I tillegg går mange av tiltakene inn på respekten for foreldrenes rett og plikt til å gi veiledning i samsvar med barnets utvikling etter konvensjonen.

For å sikre en mest mulig balansert, trygg og sunn skjermbruk må arbeidet være koordinert og sammenhengende. Tiltakene og rådene som utvalget legger frem, må sees i sammenheng og må også sees i lys av andre prosesser. Utvalget legger ikke frem en uttømmende liste over allerede gjennomførte eller igangsatte tiltak på området. De mest sentrale prosessene er omtalt i en rekke stortingsmeldinger og strategier som er lagt frem de siste årene. Disse er omtalt i kapittel 2 om utvalgets arbeid.

17.2 Alderstilpassede og trygge sosiale medier og dataspill

Kunnskapsgrunnlaget vi har, viser positive sider ved sosiale medier og dataspill for barn og unge, men også en del negative sider. En grunnleggende utfordring er at sosiale medieplattformer og andre tjenester på nett designes for å holde mest mulig på brukernes tid og oppmerksomhet. Noen av mekanismene plattformene bruker kalles derfor avhengighetsskapende, for eksempel autoavspilling og evig skrolling. Anbefalingsalgoritmer som fører ned i såkalte kaninhull kan føre til at barn og unge bli eksponert for stadig mer ekstremt innhold innenfor et tema. Mange unge føler også at de alltid må være tilgjengelige på sosiale medier, noe som kan gå utover søvn. For lite søvn kan igjen påvirke både psykisk og fysisk helse, og det kan påvirke læring.

Barn og unge har i mindre grad kognitive ferdigheter til å håndtere forstyrrelsene og de avhengighetsskapende mekanismene i digital teknologi på en god måte. En av de største utfordringene som trekkes frem av barn og unge som utvalget har snakket med, er hvordan teknologien påvirker konsentrasjonsevnen, og at det er vanskelig å legge fra seg skjermen.

Kunnskapsgrunnlaget viser en sammenheng mellom bruk av sosiale medier og negativ kroppsoppfatning og symptomer på spiseforstyrrelse. Sosiale medier kan betegnes som et «høyrisikomiljø» som forsterker både muligheten for sammenligning, og inntrykket av at enkelte kroppsidealer er mer attraktive enn andre. Egenskapene ved sosiale medier kan bidra til at man bruker mer tid enn man ønsker, forsterke sosial sammenligning og opplevelser av stress, øke risikoen for å bli eksponert for skadelig innhold, og øke alvorlighetsgraden og omfanget av mobbing.

Vi trenger flere og bedre studier for å vite mer om sammenhengene, men det er indikasjoner på at sosiale medier kan være en av flere mulige relevante faktorer for å forstå økningen i psykiske plager hos ungdom. Det er sannsynligvis stor individuell variasjon i hvilken grad ungdom blir påvirket av sosiale medier. Studier viser for eksempel at sammenhengen mellom tid brukt på sosiale medier og psykiske plager er sterkere for jenter i overgangen til tenårene. Det er også mulig at ungdom fra familier med lavere sosioøkonomisk status er mer utsatt for negative effekter av sosiale medier, men det trengs mer forskning for å forstå dette bedre.

Sosiale medier har også positive sider. I dag bruker de aller fleste sosiale medier, og disse plattformene kan dermed være en måte å knytte og opprettholde nære relasjoner på som kan gi sosial støtte og støtte identitetsutvikling. Videre kan sosiale medier gi tilgang til informasjon og profesjonell hjelp.

Dataspill er først og fremst en viktig kilde til underholdning, mestring og fellesskap. Men for noen kan dataspilling bli problematisk. Noen spill har egenskaper som gjør dem særlig avhengighetsskapende og kan medføre ukritisk tids- og pengebruk. Pengebruk og pengespill-lignende elementer i spillene kan bli et problem for unge brukere. Egne valutaer i spillene kan også gjøre det vanskelig å holde oversikt over pengebruken.

Mobilspill er tilgjengelige hele døgnet og overalt, og de har ofte sterke innslag av «pay to win»-mekanismer og belønningssystemer som skal holde brukeren på mobilen. Kombinasjonen av individuell sårbarhet, manipulerende spillegenskaper og lite oppfølging fra foreldre eller andre voksne øker risikoen for at unge utvikler problematisk spilling og dataspillavhengighet.

På de fleste store sosiale medier og dataspillplattformer finnes det foreldrekontroll som kan gjøre brukeropplevelsen for barn og unge tryggere, men det er bare om lag halvparten av foreldrene som benytter seg av disse mulighetene. Det krever kunnskap og tid å sette seg inn i slike løsninger og innstillinger. Det har ikke alle familier. Selv om foreldrene har hovedansvaret for sine barn, også for å beskytte dem på nett, må myndighetene bidra og støtte foreldrene. For at barn og unge skal ha en balansert, sunn og trygg skjermbruk, må sosiale medier og dataspill være tryggere og bedre alderstilpasset. Da er det avgjørende at disse plattformene reguleres og ansvarliggjøres. I denne delen går vi derfor gjennom tiltak for å regulere plattformene og bruken av dem i større grad.

17.2.1 Aldersgrenser bør settes ut fra hensynet til barn og unge

I dag setter tjenestene aldersgrenser i egne brukervilkår, hovedsakelig ut fra personvernhensyn fordi de ikke kan samle inn personopplysninger om personer under 13 år, jf. personopplysningslovens regler om samtykke. Tjenestene har for øvrig ingen forpliktelse til å alderstilpasse innholdet. Selskapene gjør ikke nok for å stenge ute brukere som er under 13 år, og ofte er det bare å oppgi en annen alder, så kan de sosiale mediene fritt brukes.

Mange har vært bekymret for hva tidlig tilgang til sosiale medier kan gjøre med barnas psykiske helse, og om de store sosiale medieplattformene bruker avhengighetsskapende design for at barna skal bruke mest mulig tid, noe som går ut over andre viktige ting i livet. Dette har ført til en offentlig debatt om at sosiale medier bør ha en myndighetsbestemt aldersgrense. Regjeringen har nylig besluttet å sende et forslag på høring om å øke aldersgrensen fra 13 til 15 år for når barn kan samtykke til at «informasjonssamfunnstjenester», som inkluderer sosiale medier, kan samle inn personopplysninger om dem.3 Regjeringen tar også sikte på å lovregulere en absolutt aldersgrense for sosiale medier og jobber videre med hvordan dette kan gjøres.

Utvalget har forståelse for at regjeringen ønsker å gjøre noe med aldersgrensene. Kunnskapsgrunnlaget viser indikasjoner på at sosiale medier kan være en av flere mulige relevante faktorer for å forstå økningen i psykiske plager hos ungdom. Mange barn og unge er ikke modne nok til å håndtere alt innholdet som er tilgjengelig via sosiale medier, og er sårbare for en del av egenskapene ved dem som gjør at man bruker mye tid. FNs komite for barns rettigheter oppfordrer partene i barnekonvensjonen til å beskytte barn mot skadelig og upålitelig innhold på nett. En aldersgrense som håndheves ved verifisering, vil gi høy grad av beskyttelse. Med en lik aldersgrense som alle må følge unngår man at foreldre vurderer dette forskjellig, og at noen unge faller utenfor det digitale sosiale rommet.

Halvparten av alle norske niåringer bruker sosiale medier, ifølge Medietilsynets undersøkelser. Det innebærer at en stor andel av norske barn har tilgang til innhold som er ment for eldre brukere. I tillegg til innhold og funksjonalitet som ikke er alderstilpasset, kan barna utsettes for annen risiko blant annet ved å bli utsatt for manipulerende eller avhengighetsskapende design eller at de kan komme i kontakt med fremmede som ikke vil dem vel. Derfor er det etter utvalgets syn behov for å sette reelle aldersgrenser i sosiale medier, som er satt ut fra hensynet til barn og unge.

Behovet for aldersgrenser er ett spørsmål, men et annet er hvem som bør sette disse aldersgrensene og hvordan det skal gjøres. Utvalget ser flere problematiske sider med en myndighetsbestemt aldersgrense for alle (eller mange) sosiale medier. Barn og unge har ikke bare rett til beskyttelse, de har også informasjons- og ytringsfrihet.4 Jo høyere en lik aldersgrense for alle sosiale medier settes, desto større risiko er det for at den går ut over muligheten til å delta digitalt for en gruppe som allerede har mindre demokratisk tilgang enn andre ved at de ikke har stemmerett. Mange unge engasjerer seg derfor i foreninger og frivillige organisasjoner for å bruke sin stemme. I hvor stor grad det vil begrense ytrings- og organisasjonsfrihet i praksis vil komme an på hvor høyt aldersgrensen settes og hvor mange medier eller plattformer aldersgrensen treffer. Det kan være særlig problematisk å begrense tilgangen for barn med funksjonsnedsettelser i lys av retten til et fullverdig liv under forhold som sikrer barnets aktive deltagelse i samfunnet.5 Sosiale medier brukes til alt fra kjøp og salg av brukte klær og utstyr, til å holde seg orientert om det som skjer i nærmiljøet, og til å diskutere hobbyer og interesser med likesinnede. Personvernkommisjonen beskriver det slik: «For de fleste forbrukere i Norge er det så godt som umulig å ikke ha noen form for tilstedeværelse i sosiale medier uten at man melder seg ut av samfunnet.»6

Utvalget vil understreke at de ulike sosiale mediene fungerer forskjellig, har ulikt innhold og har ulike egenskaper. I dag inkluderer også de aller fleste medier sosiale elementer, uten at de nødvendigvis er det vi tenker på som sosiale medier. Dersom aldersgrensen skal være lik for alle, vil det bli krevende å definere hvilke tjenester som skal falle inn under definisjonen sosialt medium. Utvalget mener at hvis en aldersgrense skal fungere etter hensikten, må den tilpasses den enkelte tjenesten. Det er vanskelig å tenke seg at myndighetene skal bruke ressurser på å sette differensierte aldersgrenser for alle sosiale medier som barn og unge bruker. Nye apper og tjenester blir tilgjengelig hver dag.

Utvalget mener at EU-forordningen om digitale tjenester (DSA) har en klok tilnærming ved å legge ansvaret over på de veldig store online plattformene, såkalte «VLOPs». De må både vurdere risikoen i egne tjenester og iverksette skadereduserende tiltak. Myndighetene fører tilsyn og har hjemmel til å sanksjonere dersom selskapene ikke tar ansvaret. Dette ligner også på reguleringen av annet medieinnhold i Norge i dag. Etter at bildeprogramloven ble endret i 2023 er det nå filmdistributørene selv som setter aldersgrenser for kinofilmer.7 Dataspillbransjen har lenge satt aldersgrenser for sine spill, i samarbeid med europeiske mediemyndigheter gjennom PEGI-systemet.8 Systemene for aldersgrenser i dataspill og kinofilm pålegger bransjen selv å sette aldersgrenser, og grensene settes for hver enkelt film og hvert enkelt spill. Det er også verdt å påpeke at disse systemene ikke innebærer absolutte grenser, men at de åpner for foreldrenes skjønn. For eksempel kan en 13-åring slippe inn på en kinofilm som har 15-årsgrense, i følge med en voksen.

Utvalget mener at det ikke bør settes en myndighetsbestemt aldersgrense for alle sosiale medier. Utvalget vil oppfordre regjeringen til å ha en mer balansert og nyansert tilnærming. Aldersgrenser må ta hensyn til medienes forskjellige egenskaper, funksjonalitet og innhold. Alle plattformer bør derfor selv sette aldersgrenser for sine tjenester, ut fra en vurdering av innhold og egenskaper ved tjenesten, og ikke bare ut fra kravene etter personvernforordningen (GDPR) som i dag. Myndighetene må føre effektivt tilsyn, med mulighet for sanksjoner, med at aldersgrensene er satt på riktig nivå og at plattformene tilbyr alderstilpassede tjenester. I tillegg kan det vurderes om myndighetene skal utarbeide retningslinjer som plattformene kan basere aldersgrensene sine på. Det bør vurderes om dette systemet kan gjennomføres innenfor rammene av DSA, som pålegger veldig store plattformer en årlig vurdering av potensielle risikoer ved tjenesten deres, og at de reduserer risikoen på en effektiv og proporsjonal måte.

Et tredje spørsmål er hvordan aldersgrensen skal verifiseres. Skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom støtter ikke en strengt verifisert aldersgrense. De mener at man ikke bør sperre alle ute, men at man i stedet må gjøre noe med det som er skadelig, og gi barn og unge opplæring i trygg bruk. Det er også ofte slik at ungdom finner en vei rundt aldersgrenser og en nasjonal aldersgrense vil trolig enkelt kunne omgås. Det er ikke et argument mot aldersgrenser i seg selv, men det vil gjøre tiltaket mindre effektivt. En aldersgrense kan også ha noen utilsiktede negative konsekvenser. Ekspertgruppen av ungdom peker på at hvis barn og unge opplever noe ubehagelig på sosiale medier de egentlig ikke skulle vært på, kan det heve terskelen for å oppsøke trygge voksenpersoner for å få hjelp.

Verifisering med elektronisk ID for å delta i sosiale medier har i seg selv noen prinsipielt betenkelige sider. Det kan blant annet gjøre det vanskeligere å være anonym, noe som kan heve terskelen for å delta i offentlig debatt eller for å ta kontakt med digitale hjelpetjenester. Imidlertid er en løsning for å verifisere alder også den eneste måten å sikre reell alderstilpasning på, og det kan finnes tekniske måter å løse de uheldige sidene på. Utvalget besitter ikke juridisk og teknisk kompetanse til å vurdere konsekvensene ved ulike verifiseringsløsninger. Utvalget støtter regjeringens arbeid med å utrede hvordan man kan sikre reell aldersverifisering på plattformene. I arbeidet med å utrede løsninger for verifisering er det sentralt å sikre at barn og unges rettigheter ivaretas. Retten til personvern, deltakelse, og beskyttelse må sikres.

17.2.2 Sosiale medier og dataspill må reguleres

Et mål for utvalget er som nevnt at barn og unge skal ha tilgang til alderstilpassede og trygge plattformer på nett. For å oppnå det bør myndighetene tilstrebe å beholde de positive sidene ved sosiale medier og dataspill, og begrense de negative. Selv om noe kan løses med aldersgrenser som er satt ut fra hensynet til barn og unge, vil ikke det løse alt. Uavhengig av aldergrenser er det også behov for målrettede tiltak rettet mot de problematiske egenskapene i sosiale medier og dataspill.

Som tidligere omtalt vil EU-forordningen for digitale tjenester (DSA) bli sentral for å beskytte barn og unge på plattformene, se boks 17.1. Foreløpig er ikke DSA implementert i norsk rett, selv om forordningen trådte i kraft i EU i november 2022. Utvalget vil oppfordre myndighetene til å høyt prioritere arbeidet med å gjennomføre DSA i norsk rett, og at beskyttelse av barn og unge mot skadelig innhold og skadelig design prioriteres høyt i oppfølgingen av DSA. Det må også legges til rette for effektiv håndheving.

Utvalget har pekt på at det finnes egenskaper og designvalg i sosiale medier som kan gjøre at barn og unge bruker mer tid enn de ønsker på plattformene. Trolig vil ikke designvalg som gir en uendelig strøm av innhold, inkludert evig skrolling og autoavspilling, dekkes av det DSA omtaler som «dark patterns», men vurdering av slike mekanismer er trolig relevant i risikovurderingen som tjenestene pålegges. Utvalget mener at det er behov for å regulere slike mekanismer for «avhengighetsskapende design» tydeligere, og særlig i plattformer som brukes av barn og unge. Barn og unge har i mindre grad utviklet kognitive ferdigheter til å håndtere forstyrrelsene og de avhengighetsskapende mekanismene i digital teknologi på en god måte. Norske myndigheter bør bidra i det internasjonale arbeidet på dette området.

Utvalget har pekt på at anbefalingsalgoritmer kan ta barn og unge ned i såkalte kaninhull der innhold blir mer og mer ekstremt, og at det kan bidra til at sosiale medier blir et høyrisikomiljø for noen barn og unge. Barn og unge er ikke bare mottakere av innhold. Noen ganger er de også skapere av innhold som kan være skadelig for andre. Det kan være enkelt å mene at ungdom som skader seg selv, ikke bør se selvskadingsinnhold. Samtidig kan innhold som tar opp temaet selvskading også være helseinformasjon og råd om hjelpetilbud, som bør være tilgjengelig. Sosiale medier kan også bidra til at ungdom kommer i kontakt med andre som sliter med det samme som dem. Det kan forsterke problemer, men det kan også være til hjelp og støtte. Hvordan innhold skal reguleres og modereres på plattformene, er et juridisk komplekst tema som må vurderes opp mot ytringsfriheten, og som utvalget ikke har kompetanse til å vurdere fullt ut. Men utvalget vil peke på at kravene i DSA om at de store plattformene og søkemotorene skal vurdere risikoen i sine systemer og iverksette tiltak, også vil dekke denne tematikken.

Ifølge regjeringens dataspillstrategi Tid for spill skal regjeringen arbeide for streng regulering av lootbokser i forbrukerregelverket og i lys av EUs arbeid på området. Regjeringen vil også styrke kunnskap og veiledning om lootbokser og mikrotransaksjoner i dataspill, og inkludere forbrukerproblemer med lootbokser og andre problematiske aspekter ved markedsføring og kjøp i dataspill. Utvalget støtter dette arbeidet, og mener at norske myndigheter bør være en pådriver for internasjonal og effektiv regulering av pengespill-lignende elementer i dataspill.

Sosiale medier og dataspillplattformer gir muligheter for foreldrekontroll som kan gjøre brukeropplevelsen for barn og unge tryggere, men det er ikke alle foreldre som benytter seg av disse mulighetene. Det krever kunnskap og tid å sette seg inn i slike løsninger og innstillinger, noe ikke alle foreldre har. Utvalget mener derfor at det er et viktig krav i DSA at plattformer som barn har tilgang til, bør innføre tiltak for å ivareta barns personvern, trygghet og sikkerhet når de bruker tjenesten. Et eksempel er at det høyeste nivået av personvern, trygghet og sikkerhet settes som standard for brukere under 18 år. Utvalget mener også at plattformene i større grad må gjøre mulighetene for foreldrekontroll lett tilgjengelige og enkle å bruke og forstå.

17.2.3 Utvalgets anbefalinger

• Utvalget vil oppfordre myndighetene til å høyt prioritere arbeidet med å gjennomføre EU-forordningen om digitale tjenester (DSA) i norsk rett, og at beskyttelse av barn og unge mot skadelig innhold og skadelig design, og effektiv håndheving, prioriteres høyt i oppfølgingen av lovverket.

• Norske myndigheter bør være en pådriver for internasjonal og effektiv regulering av avhengighetsskapende egenskaper ved sosiale medier og pengespill-lignende elementer i dataspill.

• Utvalget støtter ikke en myndighetsbestemt aldersgrense for alle sosiale medier. Plattformene bør sette aldersgrenser for sine tjenester, ut fra en vurdering av innholdet og funksjoner i tjenesten. Myndighetene bør føre effektivt tilsyn, med mulighet for sanksjoner, med at tjenestene overholder aldersgrensene og tilbyr alderstilpassede tjenester.

• Plattformene bør sette grunninnstillinger på det høyeste trygghetsnivået, og innstillinger for foreldrekontroll bør være lett tilgjengelige og enkle å forstå.

• Utvalget støtter regjeringens arbeid med å utrede hvordan man kan sikre trygg og reell aldersverifisering på plattformene. I dette arbeidet er det sentralt å sikre at barn og unges rettigheter ivaretas. Rettighetene til personvern, deltagelse, og beskyttelse må balanseres.

• Plattformene må ha større åpenhet og dele data med myndigheter og forskere. Det er viktig for å få mer kunnskap om hvordan egenskaper i plattformene faktisk fungerer, og hvilke konsekvenser det har for brukerne. Dette er særlig viktig for tjenester som også brukes av barn og unge.

17.3 Balanse og trygge digitale miljøer i barnehage og skole

Barnehagebarn og elever har rett på en trygg digital hverdag. I utvalgets arbeid har det blitt tydelig at det er store forskjeller mellom kommunene, både i hvordan og hvor mye digitale løsninger brukes, og i lærernes profesjonsfaglige digitale kompetanse. Ulike barnehage- og skoleeiere har også ulik kompetanse og ressurser, noe som viser seg i ulik digital infrastruktur for å håndtere personvern, sikkerhet og innholdsbegrensninger. Det er krevende for den enkelte kommune å sette seg inn i lisensavtaler for digitale ressurser og vurdere om de oppfyller kravene til universell utforming, personvern og sikkerhet. Alle barn har rett til å delta på lik linje i utdanning. Det er allerede krav til universell utforming i læremidler i skolen, men en rapport fra Tilsynet for universell utforming av IKT viser at de ikke etterleves, og at skolene mangler systemer og kompetanse til å ta i bruk teknologi på en inkluderende måte.

Flere av organisasjonene i referansegruppen til utvalget peker på at kommuner og fylkeskommuner har ulikt handlingsrom, både i økonomi og kompetanse, til å jobbe med den digitale infrastrukturen. Norsk Lektorlag ser blant annet at det har ført til for stor variasjon i kvaliteten i digital infrastruktur på ulike skoler. Også Utdanningsforbundet, Barneombudet og Unge funksjonshemmede ser utfordringer med dagens praksis, for eksempel at mange i skolesektoren mangler kompetanse om personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming. Utvalgets ekspertgruppe av ungdom ser det som en hovedutfordring at det er store forskjeller mellom digital infrastruktur på skolene, noe som kan føre til ulikhet i undervisning og kompetanse – både faglig og digital.

17.3.1 Balansert og begrenset skjermbruk i barnehagen

Utvalget erfarer at diskusjonen om skjermbruk i barnehagen ofte handler om bruk av nettbrett, datamaskin eller andre former for passiv skjermbruk. Utvalget ønsker å understreke at bruken av teknologi i barnehagen ofte er noe annet eller noe mer enn det vi ofte tenker på som skjermbruk. Det kan for eksempel være bruk av roboter som skal komme seg gjennom en fysisk løype, perleoppskrifter på et nettbrett, eller en prosjektor som viser en eventyrverden samtidig som det leses høyt fra en bok. Denne nyanseringen mener utvalget er viktig å ha med når man diskuterer skjermbruk i barnehagen.

Uavhengig av hvilket digitalt verktøy som brukes, mener utvalget at digital teknologi i barnehagen alltid skal brukes sammen med ansatte og ha en pedagogisk intensjon. Dette er i tråd med føringene i rammeplanen. Barnehager rapporterer at bruken er begrenset, og at når digital teknologi først brukes er det som oftest som del av en aktivitet og sjelden som avlastning for personale. Det er likevel en økning av bruk av skjerm som avlastning. Utvalget understreker at slik bruk ikke skal forekomme. Barnehageeier er ansvarlig for at det er nok ansatte til å gi barna et godt pedagogisk tilbud. Utvalget mener det er viktig å ha en god dialog med foreldrene om hvordan digital teknologi brukes i barnehagen.

Forskning finner ingen fordeler med skjermbruk for de aller yngste barnas utvikling. Bruk av digitale skjermer kan også øke risikoen for nærsynthet blant yngre barn. Skjermbruk i aldersgruppen null til to år bør derfor være svært begrenset. Når barn mellom to og fem år skal bruke en skjerm, bør skjermbruken være alderstilpasset og sammen med voksne. Disse anbefalingene, og utvalgets anbefaling om å unngå skjermer under måltider, er også relevante for barnehagen.

17.3.2 Trygg og inkluderende digital infrastruktur i skolen

I likhet med flere av organisasjonene i referansegruppen mener utvalget at det ikke er hensiktsmessig ressursbruk at den enkelte kommunen må utvikle egne digitale løsninger, slik tilfellet er i dag. Det gir for store forskjeller i tilbudet til elevene. Barn og unge har rett til å delta på like vilkår. I tillegg har de rett til beskyttelse av personvern og beskyttelse mot skadelig innhold. Utvalget mener derfor at staten bør ta ansvar for flere aspekter av den digitale infrastrukturen, blant annet å oppfylle kravene til at de digitale løsningene er universelt utformet, og at personvernet til elevene ivaretas på skolens enheter og verktøyene som brukes. Det innebærer også at staten bør bistå kommunene med å utvikle filtre som blant annet sikrer en reklamefri skole, unngår forstyrrelser og sperrer tilgang til skadelig innhold. Foreldrekontroll på digitale enheter som sendes hjem med elever på barneskolen, er også en viktig funksjon. Bruk av kunstig intelligens stiller nye krav til løsninger i skolen, og disse må også tas tak i sentralt.

Fordelene med at staten tar et større ansvar for digital infrastruktur og universell utforming er at tilbudet til elevene blir mindre avhengig av økonomi og kompetanse i hver kommune. Det kan også frigjøre midler til å kjøpe andre læremidler og ressurser. Slik kan skolene, lærerne, elevene og foreldrene også være sikrere på at de digitale enhetene og verktøyene elevene bruker, er trygge, inkluderende og kvalitetssikret.

Det at staten skal ta en større rolle, må imidlertid ikke gå på bekostning av den lokale handlefriheten. Skoleeier er ansvarlig for elevene og ansatte på sine skoler og må ha nødvendig kompetanse på digitalisering for å ivareta dette ansvaret. Innholdsbegrensninger og foreldrekontroll må heller ikke bli en hvilepute. Denne typen løsninger vil aldri være hundre prosent effektive og det vil alltid være mulig å komme rundt digitale sperrer. I tillegg har mange elever egne enheter hjemme som de bruker på fritiden. Derfor er det viktig å jobbe med digital dømmekraft gjennom hele opplæringsløpet.

I 2023 kom Kunnskapsdepartementet med Strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole, som skal vare til 2030. Med denne strategien ønsker regjeringen å gi kommunene og fylkeskommunene tydeligere støtte i møte med nye teknologier, digitale verktøy i opplæringen og det økende presset på barn og unges personvern. Strategien er skrevet sammen med kommunesektorens organisasjon (KS). KS, Skolelederforbundet, Utdanningsforbundet og Foreldreutvalget i grunnopplæringen har deltatt i utvalgets referansegruppe, og mener at utvalgets arbeid bør sees i sammenheng med strategien. Utvalget mener at digitaliseringsstrategien inneholder gode tiltak som treffer de største utfordringene i det digitale skolemiljøet i dag. Derfor er det viktig at strategien følges opp så raskt som mulig, og at det settes av nok ressurser til å følge opp punktene.

I arbeidet til utvalget har det også kommet inn forslag om at staten bør regulere hvilke digitale enheter som skal brukes i skolen, på hvilket trinn ulike typer enheter bør innføres, hva slags teknisk utstyr elevene bør ha tilgang til, og om enhetene kan sendes med hjem. En fordel med å regulere dette sentralt er at skillene mellom elever i ulike kommuner blir mindre. Ekspertgruppen av ungdom ønsker at det skal være likt for alle elever i Norge, og mener at barn i småskoletrinnene ikke trenger sin egen enhet som blir med hjem. På den andre siden vil dette være i strid med sentrale prinsipper som lærerens metodefrihet og kommunens selvråderett. En slik liste over utstyr skolene skal tilby (eller ikke tilby) blir fort utdatert når nye løsninger og enheter kommer på markedet. Det kan også være konkurransevridende. Et viktig poeng for utvalget er at begrensninger i hvilket utstyr som kan tas med hjem, kan føre til større sosial ulikhet mellom dem som kommer fra familier som har råd til eget digitalt utstyr, og dem som ikke gjør det. Innspillet fra Redd Barna peker på at begrensninger i tilgang til nett og IKT-utstyr er barrierer for å kunne delta i det digitale samfunnet. Flere av skole- og lærerorganisasjonene, slik som KS og Utdanningsforbundet, er imot disse forslagene med begrunnelse i lokal handlefrihet og lærerens metodefrihet. Utvalget støtter lærernes metodefrihet og mener at skolene og kommunene må kunne ta de valgene som passer best i deres tilfelle. Utvalget vil derfor ikke forslå sentrale regler for digitale enheter i skolene.

Et mindre inngripende tiltak er at staten støtter skoleeiere med veiledning om infrastruktur. Tilgang til gode støttetjenester vil gjøre det lettere for skoleeierne, skolelederne og den enkelte læreren å gjøre gode valg for seg og sine elever. Alle organisasjonene i referansegruppen er positive til at staten tar mer ansvar for veiledning. Foreldreutvalget i barnehagen minner om at det også må gjelde for barnehagen. Det at staten skal ta en større veiledningsrolle, er allerede besluttet i regjeringens strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehagen og skolen. Utdanningsdirektoratet har fått et oppdrag der de skal se på hvordan man best kan etablere en eller flere felles støttetjenester for ivaretagelse av personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming i digitale læremidler og læringsressurser. Dette mener utvalget er et viktig oppdrag som bør prioriteres høyt fremover.

Måltider kan være en viktig sosial arena i barnehager og skole. Noen skoler og skolefritidsordninger viser film eller nyheter for barn på storskjerm under matpauser. Flere av organisasjonene i referansegruppen til utvalget uttrykker bekymring for skjermbruk under måltider i skolen. Skjermbruk under måltider er ikke i tråd med veileder for helse og miljø i barnehager, skolen og skolefritidsordninger. Utvalget mener skoler bør begrense denne praksisen slik at måltidene blir en sosial arena for barna.

17.3.3 En skole med balanse i læremidler, hvor lærerens metodefrihet står sterkt

Skolen har et stort og omfattende oppdrag med å danne og utdanne elevene slik at de skal mestre livet sitt og delta i samfunnet. Elevenes alder og modenhet er avgjørende i valg om når og hvordan digital teknologi skal inngå i opplæringen.

Elevene skal oppleve en variert skolehverdag, og digital teknologi er en viktig del. Digital teknologi kan støtte læring og motivasjon, gjøre det mulig å tilpasse undervisningen til hver elevs faglige nivå, og inkludere flere elever i undervisningen. Men digital teknologi har også noen egenskaper som kan virke negativt på elevens læring og motivasjon. Mye informasjon i form av lyder, bilder, videoer og tekst kan distrahere elevene, spesielt de yngste. Det er også kognitivt utfordrende å holde fokus når man må skifte mellom ulike faner, og skrolling kan gjøre det vanskelig å orientere seg og få oversikt. Det er flere forstyrrelser på digitale enheter som kan hindre elevens konsentrasjon, og det stiller store krav til elevens selvregulering. Barn og unge har også i mindre grad kognitive ferdigheter til å håndtere forstyrrelsene og de avhengighetsskapende mekanismene i digital teknologi på en god måte. Mangel på universell utforming av digitale ressurser kan også stå i veien for likeverdig deltagelse for elever med funksjonsnedsettelser. To av de største utfordringene som trekkes frem av ungdommene som utvalget har snakket med, er hvordan teknologien påvirker konsentrasjonsevnen, og at det er vanskelig å legge fra seg skjermen. Utvalget mener at bruken av teknologi må ta hensyn til at barn og unge ikke er ferdig utviklet kognitivt. Dette gjelder også i skoler og barnehager.

Kunnskapsgrunnlaget tyder på at for mye bruk av digitale skjermer kan øke risikoen for nærsynthet blant yngre barn. Langvarig og ensidig bruk av digitale skjermer kan også gi hodepine og muskel- og skjelettplager. Dette er også et moment som barn og unge utvalget har snakket med fremhever. Flere sier at de har vondt i hodet i løpet av en skoledag og at de opplever at skolen legger for lite vekt på fysisk helse i forbindelse med skjermbruk. Det er gjerne ikke lagt til rette for god ergonomi, og de har ofte for lave pulter og ikke tilgang på stor skjerm, tastatur eller mus. Derfor mener utvalget at man i større grad bør vektlegge de ergonomiske forholdene ved bruk av digitalt utstyr både hjemme og i skolen.

Skolen har som resten av samfunnet vært gjennom store endringer som følge av digitalisering de siste 10–20 årene. Utvalget ønsker å bidra til en mer opplyst og mindre polarisert diskusjon om skjermbruk i skolen. Utvalget vil understreke at skjermbruk som del av skolens pedagogiske arbeid er noe annet enn elevenes fritidsbruk. Dette er også noe Utdanningsforbundet, KS og Skolelederforbundet i referansegruppen påpeker i sine innspill til utvalget. Det at barn og unge bruker skjerm mer på fritiden, er etter utvalgets vurdering ikke et argument i seg selv for å redusere skolebruken. Deler av digitaliseringen av skolen har nok vært preget av både teknologioptimisme og av prøving og feiling, og ikke alle beslutninger har vært like veloverveide eller forankret i forskning. Utvalget mener samfunnsdebatten den siste tiden om skjermbruk i skolen har vært både nødvendig og sunn. At lærere og elever nå har blitt mer vant til og tryggere i å bruke de digitale teknologiene er et godt utgangspunkt for en mer målrettet, pedagogisk, didaktisk og kritisk bruk som gir bedre balanse.

Flere av skole- og lærerorganisasjonene i utvalgets referansegruppe er skeptiske til tiltak som regulerer hvilken type læremidler skolene skal ha. Staten legger vanligvis ikke føringer for valg av læremidler på andre områder. Utvalgets ekspertgruppe av ungdom er bekymret for at strengere krav i læreplanverket i bruken av ulike læremiddel vil gjøre undervisningen mindre gjennomtenkt og mindre variert, og dermed kunne gå utover motivasjon hos elevene.

Utvalget har stor tillit til læreres og skolelederes vurderinger med tanke på å balansere bruk av digital teknologi i skolen. Prinsippet om lærerens metodefrihet skal og bør stå sterkt i norsk skole. Det er læreren som kjenner sine elever best, og som er best kvalifisert til å bestemme hvordan undervisningen skal legges opp i sine fag. Derfor er det viktig å støtte lærerne, og gjøre dem i stand til å ta gode profesjonsfaglige valg i sine digitale klasserom. For å ha metodefrihet må lærerne også ha reell frihet til å velge læremidler. I mange skoler er ikke det tilfellet i dag. Lærerens mulighet til å kunne velge det læremidlet som passer den pedagogiske konteksten best, enten det er analogt eller digitalt, er viktig for elevens læringsutbytte. Derfor mener utvalget at staten og skoleeier bør sikre ressurser for både analoge og digitale læremidler av høy kvalitet som kan styrke læring, kreativitet og motivasjon.

Tiltak for å styrke lesing i skolen

I mandatet er det spesifisert at utvalget skal se spesielt på om, og eventuelt hvordan, skjermbruk påvirker leseferdigheter og evnen til dybdelesing. Bakgrunnen er at leseferdighetene går drastisk ned hos norske elever i både nasjonale og internasjonale undersøkelser, og at norske elever rapporterer om lav leseglede og mindre lesing på fritiden. Videre analyser av resultatene fra undersøkelsene PISA og PIRLS viser at økt skjermbruk i skolen kan forklare en del av nedgangen i leseferdigheter, på samme måte som virkninger av pandemien også er en del av forklaringen. Utvalget mener at forskningsfunnene om lesing er tilstrekkelig tydelige på at lesing av lengre sammenhengende tekster er viktig for å utvikle gode leseferdigheter, men også for å utvikle kognitive ferdigheter som kritisk tenkning, og å stå i oppgaver som krever konsentrasjon og oppmerksomhet over tid. Utvalget kan derfor anbefale at mer av lesingen i skolen bør foregå med trykte bøker. Anbefalingen må balanseres opp mot hensynet til elever som trenger spesiell tilrettelegging, for eksempel barn og unge med dysleksi.

Utvalget har fått forslag om å innføre langlesing i trykte bøker som nytt fag. Å ha langlesing som et eget fag vil kunne sikre at lesing av lengre tekster på papir prioriteres i skolen. Andre muligheter er å endre læreplanene i fag ved å innføre krav om langlesing og lesing på papir, eller å utforme egne kompetansemål knyttet til langlesing i trykte bøker i fag der lesing av tekst er en hovedkomponent. En annen løsning kunne vært et krav om bruk av trykte lærebøker i alle fag der lesing av tekst utgjør en hovedkomponent.

Alle disse løsningene vil kreve endringer i læreplanverket. Langlesing som nytt fag vil også kreve endringer i fag- og timefordeling. Det er ikke nødvendigvis skolens eller barnehagens ansvar å kompensere for at barn og unge leser mindre på fritiden. Unge funksjonshemmede minner om at rett balanse mellom skjerm og papir ikke er det samme for alle elever. De mener at det viktigste er at elevene får den tilretteleggingen de trenger for å få leseglede og lesetrening.

Skolebibliotekene spiller en viktig rolle i å bidra til skolens arbeid med å styrke elevenes leseferdigheter, evne til å lese lengre tekster, og med å stimulere til leselyst. Å gi alle barn og unge lik tilgang til gode leseopplevelser kan også være viktig med tanke på sosial utjevning. Regjeringens leselyststrategi Sammen om lesing, ble lagt frem i mai i år. Strategien legger blant annet kunnskapsgrunnlaget om lesing i skjermbrukutvalgets temanotat fra desember 2023 til grunn for sine tiltak. Tiltakene i strategien handler om leseopplæring, tilgang til variert litteratur og formidling av variert litteratur. Regjeringen skal gjennom strategien etablere en nasjonal satsing for å styrke kvaliteten på leseopplæringen i skolen og for å bidra til god litteraturformidling i SFO og barnehagen. Strategien prioriterer å satse på skolebibliotekene og gi barnehagebarn bedre tilgang på bøker. Strategien bygger videre på, og vil styrke arbeidet med, fagfornyelsen, slik at det fulle potensialet i de nye læreplanene kan utløses.

Tiltakene i leselyststrategien adresserer de fleste av utvalgets diskuterte tiltak om lesing, og utvalget støtter tiltakene i strategien. For eksempel skal regjeringen gi tilskudd til kommunene til innkjøp av trykte bøker for å skape en bedre balanse mellom skjerm og bok i skolen. Utvalget vil minne om at hvis målet er god balanse er det ikke bare trykte læremidler som må sikres, skolene må også ha gode digitale læremidler. Elevene trenger også trening i å utvikle gode lesestrategier på tvers av medier, teksttyper og formål med lesingen.

17.3.4 Utvalgets anbefalinger

Anbefalinger til myndighetene

• Utvalget støtter tiltakene i regjeringens Strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole. Strategien bør følges opp så raskt som mulig og det bør gis nok ressurser til å følge opp tiltakspunktene.

• Staten bør vurdere om dagens nivå på det totale tilskuddet til læremidler i skolen, er tilstrekkelig til å gi elevene et variert tilbud og læreren reell metodefrihet til å velge mellom analoge og digitale læremidler.

• Utvalget støtter tiltakene i regjeringens leselyststrategi Sammen om lesing, inkludert tiltakene som skal styrke leseopplæringen i skolen, styrke skolebibliotek og skape bedre balanse mellom skjerm og trykte bøker i skolen. Utvalget støtter også tiltaket om å opprette en ny tilskuddsordning for å bidra til økt samarbeid mellom barnehager og folkebibliotek til at barnehagebarn for bedre tilgang til bøker.

Anbefalinger til skoler og barnehager, og deres eiere

• Sørg for god balanse mellom digitale teknologier og trykte bøker i skole og barnehage. Trykte bøker er særlig viktig når elevene skal forholde seg til mye tekst.

• Sett av tilstrekkelig tid til å lese lengre sammenhengende tekster i skolen og til høytlesning i barnehagen.

• Begrens digitale distraksjoner i skoletiden og hjelp elevene til å regulere skjermbruk.

• Unngå skjermbruk under måltidene.

• Vær opptatt av elevens ergonomi ved bruk av digitale enheter og verktøy, for eksempel sittestilling, skjermstørrelse og tilgang på tastatur og mus.

• Ta ansvar for å veilede foreldre i bruk av digitale løsninger som eleven bruker i skolearbeidet.

• Sørg for at digitale enheter har mulighet for foreldrekontroll hvis de yngste skolebarna skal ha den med seg hjem.

• Ansatte i skolen og i barnehagen bør være bevisste på at egen skjermbruk kan virke forstyrrende for lek og læring, og bør begrense bruken av mobiltelefon og andre digitale enheter når de er sammen med barna.

17.4 Bedre digital kompetanse

Skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom har pekt på at for lav digital kompetanse er et hovedproblem – både hos barn og unge selv, foreldre, lærere og IKT-ansvarlige på skolene, og hos myndighetene. Også Elevorganisasjonen mener at mange lærere har for lav digital kompetanse i skolen i dag. De aller fleste organisasjonene i referansegruppen peker på at å heve den profesjonsfaglig digitale kompetansen hos lærerne, og øke den digitale kompetansen hos elevene og andre ansatte i skolen, er svært viktig for å bruke digitale teknologier på en best mulig måte.

I hovedsak er det måten den digitale teknologien brukes på, som avgjør hvordan den bidrar til elevenes læring. Å utnytte potensialet i digitale enheter og læremidler i skolen krever noe nytt av skolen, lærerne, elevene og undervisningen. Det samme gjør de nye læreplanene som krever en mer aktiv og utforskende elevrolle. I dag er det store kompetanseforskjeller mellom lærere, og de har ulike muligheter til å velge og tilpasse læremidler etter den pedagogiske praksisen. Disse forskjellene vil kunne gi utslag i kvaliteten på opplæringen og bruken av skjerm. En rekke faktorer må spille sammen for å legge til rette for elevens læring med digital teknologi.

På fritiden vil det også være forskjeller i kompetanse til de voksne som barn har rundt seg og i hvilken grad de kan bidra med veiledning og støtte. Som vi belyste i kapittel 6 om digitale dilemmaer i familiene, er det forskjeller i hvordan foreldre regulerer og engasjerer seg i barnas skjermbruk.

For at barn og unge skal få mer balansert, sunn og trygg skjermbruk, trengs det et løft i den digitale kompetansen til hele laget rundt barnet, og hos barn og unge selv. I det følgende går utvalget gjennom tiltak som kan bidra til dette.

17.4.1 En tydelig beskrivelse av elevenes digitale kompetanse i skolen

For at skolen skal gjøre elevene godt rustet til å møte dagens og fremtidens samfunn, må de få digital kompetanse gjennom skolen. Skolen er den eneste arenaen hvor alle barn og unge er. Det gjør også skolens opplæring i digital kompetanse til en viktig arena for sosial utjevning. Digitale ferdigheter er en av fem grunnleggende ferdigheter i skolen, sammen med regning, lesing, skriving og muntlige ferdigheter. Men digitale ferdigheter befinner seg på et annet nivå enn de andre grunnleggende ferdighetene, ettersom elevene både leser, skriver, regner og uttrykker seg muntlig gjennom digital teknologi. Som kunnskapsgrunnlaget viser, er digital kompetanse godt og detaljert beskrevet gjennom læreplanene i fag. Innholdet i digitale ferdigheter kan imidlertid oppleves som komplekst og uoversiktlig.

Nyere forskning fra evaluering av nye læreplaner viser at det er store variasjoner i elevenes digitale kompetanse, og at elevene mister mye undervisningstid fordi de trenger bistand i enkle oppgaver som å finne igjen dokumenter og lagre i rett mappe. Samtidig har mange elever svært avansert digital kompetanse, noe trolig fra fritidsbruk. Også lærere har variert grad av digital kompetanse og dermed ulik mulighet til å følge opp elevene.

Flere av lærerorganisasjonene uttrykker at de digitale ferdighetene er for utydelig beskrevet i læreplanverket. I motsetning til de andre grunnleggende ferdighetene har ikke digitale ferdigheter et «hjemmefag» og måles heller ikke i nasjonale prøver. Dette gjør at det varierer hvilket ansvar lærere opplever at de har for å utvikle elevens digitale kompetanse. Dette kan skape usikkerhet for elever, lærere og foreldre.

I utvalgets arbeid har det dukket opp flere forslag til tiltak for å forbedre elevenes digitale kompetanse. Ett av dem har vært å opprette et nytt teknologifag i skolen. Et slikt fag kan gi bedre mulighet til å jobbe tverrfaglig og praktisk med teknologi og å gjøre digital kompetanse mer konkret i opplæringen. I mange europeiske land er teknologi et eget fag. Utvalgets ekspertgruppe av ungdom er positive til et teknologifag. De mener at det ikke trenger å være et stort fag eller et fast fag på hvert trinn. Det største hinderet for å foreslå et nytt fag i skolen er stofftrengsel. Hvis noe nytt skal inn, må noe ut. Hvilket fag skulle i så fall fått færre timer? Utvalgets ekspertgruppe av ungdom ønsker ikke at et slikt fag skal gå på bekostning av andre «småfag» som ofte er praktiske og som de liker godt. Et eget teknologifag vil kreve at læreplanen revideres, og at det utdannes lærere til å undervise i faget. Et eget fag kan dessuten føre til mer silotenkning rundt digital kompetanse, i motsetning til intensjonen om kompetansen er viktig i de fleste fag. Skole- og lærerorganisasjonene og KS er stort sett samstemte i at et eget teknologifag ikke er en god ide, særlig med tanke på at den gjeldende læreplanen er ny, og at det tar tid å innføre endringer. Utvalget mener derfor at dette ikke er riktig tidspunkt for å foreslå et eget teknologifag i skolen, men at det kan vurderes på lengre sikt, for eksempel i forbindelse med neste revisjon av læreplanen. Et teknologifag bør i så fall være et praktisk fag, og ikke gå på bekostning av elevenes utvikling av digital kompetanse i de andre fagene.

Et annet alternativ er å endre læreplanen slik at ett fag har et særskilt ansvar for den grunnleggende opplæringen i digitale ferdigheter, slik som tilfellet er for de andre grunnleggende ferdighetene. Slik kan man sikre at elever i begynneropplæringen får grunnleggende opplæring i digitale ferdigheter. Forslaget kan også bidra til å gjøre opplæringen mer effektiv ved at ikke alle lærere må undervise elevene i grunnleggende funksjonalitet som å lagre digitalt arbeid og finne det igjen. En utfordring vil være å bestemme hvilket fag som skal få ansvaret for digitale ferdigheter. Det er tydeligere hvor i opplæringen de fire andre ferdighetene hører hjemme. Selv begynneropplæringen i digitale ferdigheter spenner fra digital dømmekraft til å lage animasjonsfilm og å bruke regneark. Også her er det relevant å huske på at skolen nettopp har fått nye læreplaner, og at de trenger tid på å etablere seg.

En annen mulig løsning er å fjerne digitale ferdigheter fra de grunnleggende ferdighetene og ivareta digital kompetanse gjennom tydelige kompetansemål i fagene. Dette kan gjøre det enklere å få oversikt over hva slags digital kompetanse elevene skal utvikle gjennom arbeidet med de ulike fagene. Hvis læreplanverket legger vekt på digital kompetanse fremfor digitale ferdigheter, kan det bli tydeligere at digitale ferdigheter skiller seg fra de fire andre grunnleggende ferdighetene, og det kan bli lettere å formidle hva kompetansen består av. Dette forutsetter imidlertid endringer i læreplanverket, og som tidligere nevnt er skole- og lærerorganisasjonene skeptiske til slike endringer kort tid etter at de nye læreplanene er innført. Å fjerne digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet kan også føre til at det digitale nedprioriteres i fagene, i en tid der digitalisering stadig blir en større del av hverdagen og i yrker som barn- og unge utdannes til.

Utvalget har ikke endelig konkludert om hvordan digital kompetanse best ivaretas i opplæringen, men ser et behov for at det tydeliggjøres hva slags digital kompetanse elevene skal utvikle gjennom skoleløpet. I stortingsmeldingen En mer praktisk skole som kom like før utvalget leverte sin rapport, sier regjeringen at en del av arbeidet med å utrede hvordan skolen skal dekke behovene for digitale ferdigheter, vil være å vurdere innretningen på digitale ferdigheter som en av de grunnleggende ferdighetene. Utvalget mener dette er et viktig arbeid, og at det bør involvere mange ulike aktører fra utdanningssektoren, arbeidslivet og elevene selv. Utvalget ønsker å understreke at eventuelle endringer i hvordan digitale ferdigheter er innrettet, ikke må føre til at arbeidet med elevenes digitale kompetanse blir nedprioritert i skolen. Utvikling av denne kompetansen er viktigere enn noensinne.

Det har blitt satset stort på digitalisering i norsk skole, men vi vet for lite om elevene utvikler den digitale kompetansen læreplanverket legger opp til. Når elevenes digitale ferdigheter ikke måles, har vi heller ikke informasjon om hvilket nivå de er på, eller hvilken progresjon de har. Det kan gjøre det vanskeligere for lærere å legge til rette for at elevene får en god opplæring. Også nasjonale og lokale myndigheter trenger informasjon om hvordan det går med elevenes læring for å kunne ta nødvendige grep, som å justere læreplanen. Utvalget har derfor vurdert forslag om å utvikle prøver som måler elevenes utvikling i digitale ferdigheter, som i lesing og regning. Om digitale ferdigheter testes, kan det gjøre at lærere og elever blir mer bevisst helheten i digitale ferdigheter og at de blir bedre integrert i opplæringen. Flere i referansegruppen er generelt skeptiske til mer testing i skolen. Det er ikke nødvendigvis slik at mer testing fører til bedre kompetanse. Utvalgets ekspertgruppe av ungdom mener at å legge inn enda flere vurderinger vil skape motstand hos elever, og at det kan skape enda mer stress og press hos elevene. Hvis digitale ferdigheter skal måles, er de mer positive til at det testes gjennom nasjonale prøver eller internasjonale undersøkelser, enn gjennom prøver og vurderinger i for eksempel et teknologifag. Norsk Lektorlag er i utgangspunktet positive til testing, med forbehold om gode definisjoner hvis det skal testes. Ettersom den digitale ferdigheten er så kompleks og består av så mange ulike elementer, vil det være vanskelig å utvikle gode tester som måler mer enn enkle ferdigheter. Det viktige er hvordan det digitale inngår i kompetansen i et fag, ikke det digitale aspektet i seg selv. Utvalget har derfor konkludert med å ikke foreslå innføring av nye tester som måler digitale ferdigheter. Men utvalget mener det er viktig at Norge fortsetter å delta i internasjonale undersøkelser, for eksempel ICILS, for å ha et best mulig grunnlag for å vurdere elevenes utvikling på området og gjøre eventuelle endringer i opplæringen.

17.4.2 Lærere med styrket profesjonsfaglig digital kompetanse

Lærere i barnehagen og skolen skal både utvikle og vedlikeholde sin egen digitale kompetanse og støtte barn og unge i å utvikle digital kompetanse, slik at de blir trygge og ansvarlige teknologibrukere. Læreren må ha profesjonsfaglig digital kompetanse for å utnytte potensialet i digital teknologi. Profesjonsfaglig digital kompetanse er også nødvendig for å vurdere når det er bedre å bruke digitale verktøy enn analoge verktøy, og motsatt. Alle skole- og lærerorganisasjonene i referansegruppen mener at det er nødvendig å styrke den profesjonsfaglige digitale kompetanse hos lærerne. Skolelederforbundet mener i tillegg at lederutdanningene må inneholde mer om digital kompetanse. Ansvaret for at lærerne har nødvendig profesjonsfaglig digital kompetanse og at lærerne har gode digitale og analoge alternativer å velge mellom, ligger på eiere og ledere i barnehage og skole. Utvalget ønsker derfor å understreke at det ikke er riktig å skylde på læreren dersom digital teknologi ikke brukes på en god nok måte i opplæringen.

Et forslag til tiltak for å øke lærerstandens profesjonsfaglige digitale kompetanse på lang sikt er å stille krav til opplæringen i profesjonsfaglig digital kompetanse for alle lærerutdanninger. Dette forslaget støttes av utvalgets ekspertgruppe av ungdom og av flertallet i referansegruppen, inkludert KS og lærerorganisasjonene. Både enkelte i referansegruppen og andre har gitt innspill til utvalget som peker på at nyutdannede lærere ikke er godt nok forberedt på den digitale teknologien som brukes i skolen. Et slikt krav til opplæring vil kunne sikre at alle nyutdannede lærere har den nødvendige profesjonsfaglige digitale kompetansen, uavhengig av hvilken type lærerutdanning de har gjennomført, og ved hvilken institusjon de har fått den. Det er viktig å unngå å bli for opptatt av konkrete verktøy, da slik kompetanse fort blir utdatert og i tillegg kan være vanskelig å overføre til andre typer verktøy som er i bruk på skolene de nyutdannede lærerne skal jobbe ved. Hva som er nødvendig profesjonsfaglig digital kompetanse påvirkes av samfunnsendringer og teknologiutvikling, og det er viktig å holde beskrivelsene på et overordnet nivå.

Et annet tiltak som kan bidra til å heve den profesjonsfaglige digitale kompetansen til lærerne som allerede arbeider i barnehager og skoler, er at statlige myndigheter kommer med en oppfordring til barnehage- og skoleeierne om å prioritere profesjonsfaglig digital kompetanse når de godkjenner videreutdanninger. Det er imidlertid begrenset hvor mange lærere kommunene og fylkeskommunene kan ha i videreutdanning til enhver tid, blant annet med tanke på å skaffe vikarer. Utvalget mener barnehage- og skoleeiere selv må vurdere hva slags kompetanse de har behov for. Utvalget ønsker derfor ikke å si at videreutdanning for lærernes profesjonsfaglige digitale kompetanse er viktigere enn andre videreutdanninger. Hvis flere søker på studier i profesjonsfaglig digital kompetanse, er det dessuten nødvendig at det er nok tilgjengelige studieplasser, og at staten finansierer disse videreutdanningene.

Barnehagen og barnehageansatte skal følge føringene i rammeplanen. Føringene om digital praksis er nå ganske åpent formulert. Utvalget har sett på et forslag om å definere digital praksis og digitale verktøy tydeligere i rammeplanen. Dette er flere i referansegruppen kritiske til. Mer detaljerte definisjoner vil innskrenke barnehagelærerens metodefrihet og vil være krevende å holde oppdatert. Utdanningsforbundet mener at barnehageansatte må ta utgangspunkt i den barnegruppen de har, og at rammeplanen må åpne for at innholdet og arbeidsmåtene må kunne vektlegges ulikt. Skolelederforbundet mener at føringene i rammeplanen er gode nok til å balansere digital teknologi mot andre aktiviteter i barnehagen.

Føringene for digital praksis i rammeplanen for barnehager innebærer at barnehageansatte skal få utviklet sin profesjonsfaglige digitale kompetanse. Det finnes ikke et eget rammeverk for profesjonsfaglig digital kompetanse i barnehagen. Derfor lener barnehagen og barnehageutdanningene seg på rammeverket som er utviklet for skolen. Men barnehagen og skolen skal være ulike på mange områder, og derfor trenger barnehageansatte en profesjonsfaglig digital kompetanse som er tilpasset barnehagens oppdrag og barnehagebarns alder og modenhet. Utvalget mener at det bør utvikles et eget rammeverk for profesjonsfaglig digital kompetanse for barnehagelærere, tilsvarende rammeverket for lærere i skolen.

Det er ikke bare lærere i skolen og barnehagen som trenger digital kompetanse. Det gjelder også andre ansatte som møter barnehagebarna og elevene, slik som miljøarbeidere, barnehageassistenter, SFO-ansatte og helsesykepleiere. Et mulig tiltak for å sikre at hele laget rundt barnehagebarna og skoleelevene har god nok digital kompetanse, er å gi kompetansehevingstilbud til alle som jobber med barn i skolen og barnehagen, for eksempel gjennom flere fagskoletilbud. Fagforbundet mener det er enklere å opprette fagskoletilbud enn studieplasser i universitets- og høyskolesektoren. Slike tilbud vil imidlertid koste penger og må finansieres enten av staten eller av barnehage- og skoleeiere.

17.4.3 Et bedre samarbeid mellom skolen og hjemmet, og foreldre med kompetanse til å støtte og veilede barna

Digitaliseringen av skolen har skjedd fort, spesielt som følge av koronapandemien. Pandemien gjorde at også de yngre elevene hadde mer digital undervisning, og at en-til-en-dekning av digitale enheter spredte seg raskt. Blant barna på 1. til 4. trinn har 85 prosent nå tilgang til sin egen digitale enhet, som de ofte tar med seg hjem. Denne innføringen og bruken av digitale løsninger på spesielt barneskolen er flere foreldre skeptiske til i innspillene sine til utvalget. De trekker blant annet frem at det er problematisk at det mangler filtre og innholds- og tidsbegrensinger. Undersøkelser viser at foreldre oppgir å få mer informasjon om erstatningsansvar og personvern enn om pedagogiske vurderinger og opplæring i de digitale løsningene i skolen. Det tyder på at det er flere foreldre som ikke opplever å ha fått nødvendig informasjon om skjermbruk i skolen.

Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) mener at skolen må sørge for at foreldre får god informasjon om skolens digitale praksis og bakgrunnen for valgene som er tatt. FUG mener videre at tilgang på informasjonen samt tilrettelegging av arenaer hvor foreldre kan delta, si sin mening og påvirke, er en forutsetning for den nødvendige og lovpålagte foreldremedvirkningen i barnas opplæring.

Mange foreldre opplever at de er frakoblet barnas skolearbeid, og at de ikke har den digitale kompetansen som kreves for å bruke skolens digitale løsninger. Foreldrenes digitale kompetanse henger sammen med sosioøkonomiske forhold, og manglende opplæring kan føre til at sosiale forskjeller forsterkes. Det er særlig de foreldrene som selv rapporterer at de har lave digitale ferdigheter, som opplever at det er lite samarbeid med skolene om bruk av digital teknologi. Utvalget mener derfor at myndighetene må ta et større ansvar for å sørge for at foreldre har god nok digital kompetanse til å følge med i sine barns digitale skolehverdag. Det innebærer også at skolene bør ta oppgaven med å veilede foreldre på alvor. Det å formidle bedre hvordan skjermene brukes på en pedagogisk og læringsfremmende måte, kan forhåpentligvis dempe mye av den offentlige bekymringen og den enkelte forelderens bekymring. Dette er spesielt viktig på barneskoletrinnene hvis enheter sendes med hjem. I barneskolen står foreldrene ofte i dilemmaer mellom regulering av skjermbruk og innføring av skjermer til skolebruk. Det trengs et tett samarbeid og god informasjon slik at foreldrene ikke opplever at skolen «legger sten til byrden». God informasjon til foreldrene er ikke minst viktig for at barna skal få støtte og veiledning fra foreldrene sine. Foreldrene trenger nok kunnskap til å bruke enhetene og forstå programvaren som skolen bruker. Foreldrene trenger også å vite hva de skal forvente av skolens filtre, og kjenne til hvilke muligheter for foreldrekontroll og lignende som finnes. Et tettere samarbeid med foreldregruppen kan også gjøre lærerne mer bevisst på deres bruk av digitale ressurser, og om de eventuelt bør gjøre justeringer.

Å lære foreldre opp i andre digitale medier som barna bruker, slik som sosiale medier og dataspill, er utenfor skolens mandat. Utvalget mener likevel at skolene kan bidra til at foreldremøtene blir en arena for foreldresamarbeid om skjermregler, også på fritiden. Med tanke på at skjermbruk på fritiden kan påvirke søvn og sosial trivsel, vil gode rammer på fritiden også kunne ha god innvirkning på skolen. Informasjon til foreldre om hvordan og hvorfor elevene bruker digitale ressurser i skolen, vil også kunne gi økt forståelse for skolens bruk og hvilken digital kompetanse elevene utvikler. Foreldrene bør også ta initiativ til å sette seg inn i og engasjere seg i elevens digitale skolehverdag og bruke FAU-arenaen til foreldresamarbeid om skjermvett og skjermbruk.

17.4.4 Informasjon og samstemte råd fra myndighetene

Myndighetene gir råd og veiledning om barn og unges skjermbruk, men informasjonen er spredt på flere ulike nettsider og mellom ulike myndighetsorgan. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gir råd særlig rettet mot foreldre gjennom foreldrehverdag.no.9 Medietilsynet, som har ansvar for barn og medier og er koordinerende myndighet på direktoratsnivå for trygg digital oppvekst, har råd og veiledning om skjermbruk rettet mot både foreldre og barn og unge selv.10 Helsedirektoratet har utarbeidet nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet for barn og unge, som også inneholder råd om skjermtid.11 Helsedirektoratet har også et ansvar for en nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.12 I retningslinjene omtaler de samspill mellom foreldre og barn og gir råd om at foreldre bør lage enkle regler og innarbeide gode vaner for skjermbruk.

I 2022 ble det vedtatt av regjeringen at nettstedet ung.no skal være statens primære kanal for digital informasjon, dialog og digitale tjenester for ungdom. Ung.no skal samle informasjon fra ulike fagområder og formidle den på ungdommenes premisser. Nettstedet driftes av Bufdir, men er en del av DigiUng-samarbeidet, som har flere titalls deltagere innenfor statlig, kommunal, frivillig og privat sektor og fra akademia.

I tillegg til at offentlige myndigheter gir råd og veiledning, gir frivillige organisasjoner som Barnevakten og Redd Barna veiledning til foreldre og dem som jobber med barn om skjermbruk.

Utdanningsdirektoratets hjemmesider er det naturlige stedet å oppsøke for ansatte, ledere og eiere i barnehager og skoler som ser etter informasjon og støtte. Utvalget mener derfor at det er fornuftig å fortsette å bruke Utdanningsdirektoratet til å informere og legge til rette for profesjonsutviklingen i skole- og barnehagefeltet.

Selv om myndighetene og andre tilbyr informasjon og veiledning, etterspørres det mer informasjon og tydeligere råd for å heve den digitale kompetansen i befolkningen. Skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom mener at en hovedutfordring er at barn og unge, foreldre, lærere, IKT-ansatte på skolen og myndighetene ikke får nok digital opplæring. Også i klasseromsbesøkene utvalget har gjennomført, var det flere barn og unge som ga uttrykk for at de ønsker mer informasjon, særlig om hvorfor mange ender opp med å bruke mer tid enn man ønsker på plattformene. Medietilsynets ungdomsnettverk har utarbeidet krav til en trygg digital oppvekst, der kompetanse om og blant barn og unge er det første kravet.13

Det er bare omtrent én av ti foreldre i Medietilsynets Foreldre og medier-undersøkelse fra 2022 som opplever at de ikke har tilstrekkelig informasjon til å veilede barnet om nettbruk, men undersøkelsen viser at flere foreldre opplever å gradvis miste opplevelsen av å ha nok informasjon til å veilede barna i nettbruk etter som barna blir eldre. I EU Kids Online-undersøkelsen fra 2018 oppgir foreldrene at de har et stort behov for informasjon og råd om barns digitale hverdag. Av foreldrene oppgir 91 prosent at de gjerne vil få informasjon og råd fra barnets skole. Videre vil 86 prosent gjerne få informasjon og råd fra nasjonale eller lokale myndigheter, noe som er hele 31 prosentpoeng høyere enn andelen som opplever at de får dette. Det er 76 prosent av foreldrene som gjerne vil få informasjon og råd fra velferdsorganisasjoner for barn eller veldedige organisasjoner.

Myndighetene gir råd om skjermbruk via ulike nettsteder og fra ulike etater, men rådene samsvarer ikke alltid med hverandre. Det er naturlig ettersom rådene kan ha ulikt faglig utgangspunkt, men det kan likevel være forvirrende for dem som skal bruke informasjonen. Utvalget mener at myndighetene bør være mer samstemte i sine vurderinger av, og råd om, barn og unges skjermbruk. Utvalget anbefaler Barne- og familiedepartementet og Medietilsynet, som er koordinerende myndigheter for trygg digital oppvekst, å ta dette med seg inn i sitt arbeid. DigiUng-samarbeidet er også naturlig å benytte for å samle og samstemme råd og informasjon til barn og unge om skjermbruk.

Det er viktig at kunnskapsgrunnlaget og rådene rettet mot befolkningen når ut til dem som trenger dem. Kunnskapen må gjøres lett tilgjengelig, den må være enkel å vurdere og forstå, og den må være nyttig og anvendelig. Utvalget har derfor vurdert på hvilke måter myndighetene kan nå bedre ut med informasjon og kunnskap om positive og negative sider ved skjermbruk. Blant annet er det vurdert om råd og informasjon om skjermbruk bør samles ett sted, hos ett myndighetsorgan. En slik samlet nettressurs, som samler all informasjon og veiledning om barn og unges skjermbruk ett sted, er også et av forslagene til skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom. Utvalget er enig med ekspertgruppen i at informasjon bør være lett tilgjengelig og samstemt. Regjeringen har allerede besluttet at foreldrehverdag.no skal videreutvikles for å styrke foreldrenes digitale kompetanse, og at ung.no og unges digitale kompetanse skal styrkes gjennom DigiUng-samarbeidet. Disse nettsidene har tydelige målgrupper, noe som gjør budskapet lettere å tilpasse. Det er også mindre ressurskrevende og mer effektivt å bygge videre på disse prosjektene.

Grupper som jobber med barn, blant annet helsesykepleiere, gir også tilbakemelding til utvalget om at det er behov for mer kunnskap og bedre veiledning. Helsesykepleierne har en svært viktig rolle i å nå ut med helseinformasjon om skjermbruk. Hele 98 prosent av alle barn i Norge er i kontakt med helsestasjonen det første leveåret og regelmessig frem til skolestart.14 Videre når helsesykepleierne ut til mange barn og unge gjennom skolehelsetjenesten. Derfor når de også mange som ellers kan være vanskelige å nå. Helsestasjonene er også det første stedet hvor myndighetene har mulighet til å nå ut med forebyggende helseinformasjon. Helsedirektoratet har et ansvar for en nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.15 Men skjermbruk er i liten grad omtalt. Vi vil påpeke at den kunnskapen som denne utredningen legger frem, kan være relevant for retningslinjene til helsestasjonene og kan benyttes som utgangspunkt dersom Helsedirektoratet skal utforme egne norske råd om skjermbruk til ulike aldersgrupper.

17.4.5 Utvalgets anbefalinger

Anbefalinger til myndighetene

• Det bør være krav om at studentene skal utvikle profesjonsfaglig digital kompetanse i alle lærerutdanningene. Lærerutdanningene bør legge vekt på profesjonsfaglig digital kompetanse fremfor bruk av spesifikke digitale verktøy.

• Det bør utarbeides et rammeverk for profesjonsfaglig digital kompetanse i barnehagen.

• Norge bør fortsette å delta i internasjonale undersøkelser som måler digitale ferdigheter

• Utvalget støtter at regjeringen vil vurdere innretningen på digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet i læreplanen, for å tydeliggjøre hva som inngår i den digitale kompetansen elevene skal utvikle.

• Myndighetene bør ha samstemte råd om barn og unges skjermbruk, rettet mot ulike grupper. Utvalget støtter arbeidet i DigiUng-samarbeidet og regjeringens satsing på ung.no og foreldrehverdag.no.

Anbefalinger til skoler og barnehager, og deres eiere

• Ha felles rutiner og strategier for å utvikle elevenes mest grunnleggende digitale kompetanse slik at denne kommer på plass tidlig i skoleløpet.

• Arbeid for at ansatte i barnehagene og skolene får styrket sin profesjonsfaglige digitale kompetanse.

• Inkluder alle ansatte når det legges planer for digital kompetanseheving, ikke bare lærerne.

• Bidra til at foreldrene til skoleelever har tilstrekkelig digital kompetanse til å følge opp barnas digitale skolehverdag, og at foreldre til barnehagebarn er informert om barnehagens digitale praksis.

17.5 Nyansert kunnskap og helhetlig politikkutvikling

Gjennom arbeidet til utvalget har det blitt tydelig at det er behov for mer forskning, og mer nyansert forskning, om skjermbruk og barn og unge. Dette er også påpekt av andre tilgrensende arbeider, som vi har omtalt i kapittel 2. Medieskadelighetsutvalget slo blant annet fast at det er for liten kunnskap om hva slags nettbruk som skader barn og unge, og på hvilken måte, og at det er et stort behov for videre undersøkelser og forskning på dette. De anbefalte derfor at det utlyses midler og ressurser til å utvikle og opprette et nasjonalt kunnskapssenter for barn og unges mediebruk.

Ifølge regjeringens strategi for trygg digital oppvekst fra 2021, Rett på nett, er det et mål for regjeringen å legge til rette for forskning om barn og unges hverdag, og at forskningen skal være balansert og ta utgangspunkt i både nytte og risiko som barn og unge møter digitalt. Handlingsplanen for trygg digital oppvekst som ble lagt frem i oktober 2024, bygger videre på strategien. Et tiltak som omtales i handlingsplanen er at Medietilsynet har igangsatt et prosjekt for å utvikle metoder for å få bedre innsikt i hva slags medieinnhold som når barn og unge gjennom algoritmestyrte tjenester, for å kunne innrette tiltaksarbeid og tilsyn mer presist, og bidra til beskyttelse mot skadelig innhold.

Regjeringens strategi for digital infrastruktur i skolen og barnehagen setter blant annet et mål om at den digitale praksisen i skolen og skolens bruk av digitale løsninger og medier er kunnskapsbasert.16 Videre har regjeringen og KS en ambisjon om at arbeidet med kunnskapsutvikling er helhetlig, langsiktig, forutsigbart finansiert og koordinert mellom alle relevante aktører. Strategien peker på at et koordinert forskningsprogram kan gi bedre og mer systematisk kunnskap om sammenhengen mellom disse innsatsområdene og være grunnlag for politikkutforming og lokale beslutninger om anskaffelser, planlegging og bruk av digitale løsninger og infrastruktur. Utdanningsdirektoratet har derfor nylig etablert et forskningsprogram som skal gi bedre og mer systematisk kunnskap om digitalisering og digital kompetanse i barnehagen og skolen.

Utvalget har ikke vurdert hvordan myndighetene konkret skal bidra til at det forskes mer på barn og unges skjermbruk. Strategien for trygg digital oppvekst Rett på nett (2021) inneholder et mål om å legge til rette for balansert forskning om barn og unges hverdag, og utvalget forutsetter at målet følges av tilstrekkelige ressurser og egnede tiltak. I denne delen vurderer utvalget kunnskapshull og hvordan man kan sikre pålitelig vitenskapelig kunnskap om konsekvenser av skjermbruk og utvikle god forskningsdesign på området.

17.5.1 Mer nyansert forskning om barn og unges bruk av digitale medier

Skjermbrukutvalget er ifølge mandatet bedt om å utrede hvordan barn og unges skjermbruk i barnehage, skole og fritid påvirker helse, livskvalitet, læring og oppvekst. I arbeidet er det blitt klart at det meste av tilgjengelig forskning ikke er gjort på en måte som gjør det mulig å svare på spørsmålet om skjermbruk påvirker helse, livskvalitet, læring og oppvekst. Ordet «påvirker» innebærer en antagelse om at skjermbruk er en årsaksfaktor. Å påvise en enkelt årsaksfaktor krever at man har et design med gjentatte målinger og der andre mulige påvirkninger holdes mest mulig stabilt. Slike «eksperimentelle» design er det få eksempler på i forskningslitteraturen om skjermbruk, og slike studier er også vanskelige å gjennomføre. Det vanligste er såkalte tverrsnittsdata, der barn og unge eller deres foreldre blir spurt om hvor mye tid de har brukt på ulike skjermaktiviteter, og i hvor stor grad de har opplevd ulike psykiske helseplager, nedsatt konsentrasjon, dårlig søvn eller lignende. Selvrapportering er ofte ikke nøyaktig, og slike studier gir også bare et øyeblikksbilde av skjermbruk og helse på det aktuelle tidspunktet.

Enkelte studier har brukt design der man har bedt forsøkspersonene om å slutte å bruke for eksempel Facebook en periode, for å undersøke om det medfører endringer i helsetilstanden. Et slikt design kontrollerer for individuelle faktorer, men tar for eksempel ikke høyde for andre hendelser som skjer underveis, og som også kan påvirke forsøkspersonens helsetilstand. Videre vil disse studiene ofte bare inkludere dem som er motivert for å slutte å bruke sosiale medier, noe som kan gi et skjevt bilde av eventuelle effekter. Ingen studier vil gi helt klare svar, og derfor må man kombinere ulike forskningsdesign.

En annen utfordring med forskningen på skjermbruk er at eksponeringen, det å bruke eller se på en skjerm, har endret seg mye de siste tiårene. Og den teknologiske utviklingen går raskt. Forskningen vil derfor alltid henge etter, og i kunnskapsoppsummeringer som ser på alle relevante studier over en tidsperiode, vil studiene ofte være utført relativt langt tilbake i tid.

Innledningsvis i kapittelet har vi beskrevet at det ofte gir liten mening å kun se på skjermtid, men ettersom tid er enklest å måle, er det ofte det forskning på skjermbruk har sett på. Det er også relevant å undersøke hva barn og unge gjør, hvem de gjør det sammen med, hvilket innhold de ser på, hvilket tidspunkt på dagen de bruker skjermene, og hva skjermbruken går på bekostning av. Slike kontekstvariabler vil gjøre forskningen mer presis og gjøre det mulig å svare på hvordan skjermbruk påvirker barn og unges helse, livskvalitet, læring og oppvekst.

Kontekst er ikke minst viktig innenfor forskning på skole og barnehage. Her består mye av forskningen på digitale teknologier av kasusstudier som dokumenterer erfaringer og viser til potensialet for læring og motivasjon i ulike digitale teknologier. Det kommer ikke nødvendigvis klart frem hva som menes med læring i de ulike studiene. I mange av studiene som kunnskapsgrunnlaget for digitale teknologier i skolen er basert på, er læring også målt uten kontrollgruppe og basert på selvrapportering. Dermed blir det vanskelig å si om det påståtte potensialet faktisk er reelt. Det trengs mer kunnskap om hvordan digital teknologi inngår i pedagogiske og didaktiske sammenhenger i skolen, fremfor å bare undersøke teknologiens potensiale. Vi trenger også mer kvantitativ forskning med design som gjør det mulig å trekke slutninger om effekten av digital teknologi på læring. I digitaliseringsstrategien for barnehage og skole fremheves blant annet at det er behov for mer kunnskap om effekten av digitale teknologier på elevenes konsentrasjon om det faglige arbeidet. Forskning på digitalisering i skolen bør også inkludere tverrvitenskapelig samarbeid mellom skoleforskning og andre vitenskapelige disipliner som for eksempel psykologi og kognisjonsvitenskap.

For barnehagefeltet er det behov for større innslag av tverrvitenskapelig forskning der forskere med ekspertise på barns utvikling og behov samarbeider med forskere innen barnehagepedagogikk i å utvikle forskningsdesign som tillater en å måle hvordan aktiviteter med ulike materialer og teknologier støtter opp under barns utvikling og behov.

I temakapitlene i utredningen finnes det nærmere beskrivelser av kunnskapshull og konkrete områder der det er behov for mer forskning.

17.5.2 Strukturert, helhetlig og kontinuerlig arbeid med spørsmål knyttet til digitalisering av samfunnet

Utvalgets mandat berører mange sektorovergripende problemstillinger som det er vanskelig å løse i siloer. Som også Medieskadelighetsutvalget og Bufdirs langtidsplan for forskning og evaluering (2023–2026) har pekt på, er det behov for koordinering og langsiktighet.

Teknologiutviklingen går raskt – og stadig raskere. Teknologi gjennomsyrer også samfunnet, og teknologiske endringer kan ha enorm betydning både for samfunnet og for den enkelte. Selv om utvalget vil berømme regjeringen for å sette ned et utvalg med et bredt og sektorovergripende mandat, er det vanskelig å løse et så bredt mandat innenfor de rammene et NOU-utvalg gir. Parallelt med utvalgets arbeid har statlige myndigheter gjort flere grep rettet mot barn og unges skjermbruk. Regjeringen har innført mobilrestriksjoner i skolene og har varslet at det skal innføres en myndighetsbestemt aldersgrense i sosiale medier. Stortingsmeldingen En mer praktisk skole har også tatt for seg digitalisering og legger til grunn et føre-var-prinsipp for digital utvikling i skolen. Utvalget forstår at politikkutviklingen på området ikke kan vente på utvalget. Men det illustrerer at når utviklingen går så raskt og er så gjennomgripende i samfunnet, er det noen ganger viktig å kunne handle raskere. Utvalget vil derfor peke på at et NOU-utvalg som skal arbeide i halvannet år, kanskje ikke er den mest hensiktsmessige måten å sikre kunnskapsbaserte beslutninger om digitalisering av samfunnet.

Utvalget mener at i det videre arbeidet med disse spørsmålene bør man vurdere å etablere en mer varig struktur som kan arbeide kontinuerlig med et oppdatert kunnskapsgrunnlag. En slik struktur bør ha mandat til å følge med på teknologiutviklingen som berører barn og unge, men også resten av befolkningen. Det bør både være ressurser til å kartlegge forskning og utarbeide råd og veiledning til myndighetene. Det må også legges til rette for reell medvirkning fra barn og unge. Et slikt organ bør kanskje også få ansvar for å utarbeide og oppdatere råd til befolkningen. Et eksempel, og et organ som eventuelt kan bygges videre på, er Teknologirådet. Teknologirådet er et uavhengig rådgivende organ for teknologivurdering. Hittil har rådet i liten grad berørt temaer som spesifikt treffer barn og unge, eller som tar for seg helseeffekter av bruk av digital teknologi.

Utvalget vil også trekke frem at når utviklingen går så raskt og beslutninger ofte må tas på bakgrunn av et føre-var-prinsipp, er det sentralt å samtidig legge til rette for evaluering og følgeforskning når nye tiltak iverksettes, når dette er mulig og hensiktsmessig. Både prosessen med å innføre tiltak og effekten av tiltak kan være aktuelt å evaluere.

17.5.3 Utvalgets anbefalinger

• Utvalget anbefaler at tiltak som innebærer større endringer i regulering eller rammer for barn og unges skjermbruk, for eksempel mobilrestriksjoner i skolen, vitenskapelig evalueres.

• Det er behov for kontinuerlig og nyansert forskning på skjermbruk og barn og unge. Det er særlig behov for:

  • flere og bedre studier og med ulike design, som kan belyse og påvise årsaksforhold.

  • studier av intervensjoner og tiltak rettet mot barn og unge.

  • relevant forskning som er informert av barn og unges perspektiv (brukermedvirkning).

  • kunnskap om hvordan digital teknologi inngår i pedagogiske og didaktiske sammenhenger i skolen og barnehagen, fremfor å undersøke teknologiens potensiale.

  • tverrvitenskapelig forskning som gjør det mulig å måle hvordan aktiviteter med ulike materialer og teknologier støtter opp under barns utvikling og behov.

  • kvantitativ forskning med design som gjør det mulig å trekke slutninger om effekten av ulike modaliteter og grensesnitt (trykte og digitale) på ulike aspekter ved læring, for eksempel konsentrasjon og utholdenhet.

  • tverrvitenskapelig og flermetodologisk forskning på sammenhenger mellom læring og bruk av ulike typer læremidler, både analoge og digitale, over lengre tid.

  • kunnskap om hvordan ulike trykte og digitale læremidler har endret seg over tid.

  • kunnskap om pedagogiske muligheter og utfordringer knyttet til kunstig intelligens, og betydningen for barn og unges ferdigheter (blant annet i skriving).

• Utvalget støtter Utdanningsdirektoratets forskningsprogram om digitalisering i barnehage og skole.

• Utvalget støtter Medietilsynets forprosjekt for å se på hvordan analyser av algoritmestyrte plattformer kan gjøres for å gi bedre innsikt i hva slags innhold barn og unge eksponeres for i sosiale medier.

• Utvalget anbefaler regjeringen å utrede om det bør etableres en varig struktur som følger teknologiutviklingen, kartlegger forskning, evaluerer tiltak og veileder myndighetene og befolkningen i bruk av teknologi.

17.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

I avsnitt 17.2 går utvalget gjennom tiltak for regulering av plattformene. Utvalget oppfordrer myndighetene til å høyt prioritere arbeidet med å gjennomføre EU-forordningen om digitale tjenester (DSA) i norsk rett, og at beskyttelse av barn og unge mot skadelig innhold og skadelig design prioriteres høyt i oppfølgingen av DSA. Videre anbefaler utvalget regjeringen å være en pådriver for internasjonal og effektiv regulering av avhengighetsskapende mekanismer i sosiale medier og pengespill-lignende elementer i dataspill. De økonomiske, juridiske og administrative konsekvensene av dette arbeidet vil bero på hvordan dette følges opp i regjeringen, og hvilket ambisjonsnivå regjeringen legger seg på, men arbeidet kan i utgangspunktet realiseres innenfor dagens økonomiske og administrative rammer.

Utvalget anbefaler videre at det ikke settes en myndighetsbestemt aldersgrense for sosiale medier. Slik utvalget vurderer det, må en eventuell aldersgrense tilpasses den enkelte tjeneste, som i så fall hadde gitt vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser for myndighetene. Å legge ansvaret for å sette aldersgrenser på tjenestene selv vil derimot ikke øke de økonomiske og administrative kostnadene vesentlig for myndighetene. Det vil kreve ressurser til tilsyn, men dette kan trolig gjennomføres innenfor gjeldende rammer og muligens innenfor kravene som uansett vil pålegges myndighetene etter gjennomføring av DSA i norsk rett.

I avsnitt 17.3 går utvalget gjennom tiltak for å sikre at digitale løsninger i barnehage og skole er trygge og inkluderende, og at det er god balanse mellom blant annet skjerm og bok. Utvalget ber myndighetene vurdere om dagens tilskudd til læremidler i skolen er tilstrekkelig for å sikre tilgang til både digitale og trykte læremidler. De økonomiske konsekvensene vil avhenge av prioriteringer i regjeringen og hvilket ambisjonsnivå regjeringen legger seg på for å sikre tilskudd til læremidler.

I avsnitt 17.4 har utvalget foreslått å prioritere kompetanseheving for at ansatte i barnehagen og skolen skal styrke sin digitale kompetanse. Det finnes allerede omfattende ordninger for etter- og videreutdanning av lærere og barnehagelærere som staten finansierer, og utvalget mener at lærernes profesjonsfaglige digitale kompetanse kan styrkes innenfor de eksisterende rammene. Utvalget har videre pekt på at barnehager og skoler må arbeide for at alle ansatte inkluderes når det legges planer for å styrke den digitale kompetansen, ikke bare lærerne. Dette kan gjøres i regi av barnehage- og skoleeiere, eller det kan opprettes egne utdanningstilbud for eksempel i fagskolene. Det siste vil i så fall ha økonomiske konsekvenser for staten eller kommunene, avhengig av hvordan utdanningstilbudet innrettes.

I avsnitt 17.5 peker utvalget på at det kan være hensiktsmessig å etablere en mer varig struktur som har mandat til å følge med på teknologiutviklingen som berører barn og unge og resten av befolkningen. Dette kan ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. Utvalget vil derfor ikke konkret anbefale at en slik struktur etableres, men mener regjeringen bør vurdere behovet. Utvalget peker på at å utvide mandatet til det allerede etablerte Teknologirådet eventuelt kan redusere ressursbruken.

For øvrig kan utvalgets foreslåtte tiltak i utgangspunktet realiseres innenfor gjeldende budsjettrammer i tråd med mandatet.