6 Digitale dilemmaer i familien

Forstørr bilde

6.1 Innledning

Skjermen er en integrert del av familielivet til mange norske familier. I løpet av en vanlig dag bruker både foreldre og barn skjermer til en rekke praktiske gjøremål. De bruker digitale verktøy som smartklokker for å kommunisere og apper for å holde styr på treninger og andre fritidsaktiviteter, og både foreldre og barn bruker digital teknologi for å følge opp skolearbeid og lekser. Kontakten med nær og fjern familie har blitt enklere gjennom mobiltelefoner og smartklokker. Når familien samles foran TV-skjermen en lørdagskveld, kan det også være en felles opplevelse som kan styrke relasjonen mellom foreldre og barn, og mellom søsken.

Men skjermbruk kan også ha negative konsekvenser for familielivet. Når alle sitter med hver sin skjerm, kan det gå på bekostning av fellesskapsfølelsen og felles opplevelser. Mange er urolige for hvordan foreldrenes skjermbruk påvirker barna, og særlig de yngste, noe vi også omtaler i kapittel 11 om barns utvikling og tilknytning. Når barna blir eldre, kan det oppstå konflikter rundt skjermtid og skjermbruk. Mange foreldre er usikre på når det er riktig å gi barna egen mobil, smartklokke eller tilgang til sosiale medier, og hvor strengt man skal følge ulike aldersgrenser.

I dette kapittelet beskriver vi skjermbruk i familiene og hvilken betydning skjermbruken kan ha for relasjoner mellom foreldre og barn. Utvalget ser på noen av dilemmaene familiene opplever, og på hvordan ulike familier regulerer skjermbruk.

6.2 Foreldrenes bekymringer

I EU Kids Online-undersøkelsen i 2018 svarte majoriteten av norske foreldre med barn mellom 9 og 17 år at de bekymrer seg mye for barnas tidsbruk på enten dataspill, mobil eller nett.1 I en spørreundersøkelse fra Bufdir i 2023 oppgir over halvparten av foreldrene at de har bekymringer ved sitt barns tilstedeværelse på nett.2 Samtidig er det verdt å merke seg at 44 prosent av foreldrene i undersøkelsen oppgir at de ikke har bekymringer. Størst bekymringer har foreldrene med barn i alderen 7 til 13 år. To av tre av disse foreldrene er bekymret. De er mest bekymret for mobbing, og kontakt med personer med «onde» hensikter. Også kroppspress, hatprat, uønsket seksuell oppmerksomhet og utestengelse er bekymringer som mange kjenner på.

Generelt er foreldrene med lavest utdanning og foreldre i familier med lavest inntekt mer, til dels mye mer, bekymret for de ulike risikofaktorene barnet kan utsettes for på og utenfor nett.3 Unntaket er bekymringen for tidsbruk. Foreldre med høy utdanning og i familier med høy inntekt er like bekymret, eller mer bekymret, for at barnet bruker dataspill, mobiltelefon og internett for mye, enn foreldre med lavere utdanning og familieinntekt.

Medietilsynet har gjennomført fokusgruppeintervjuer med ungdom og deres foreldre om skadelig innhold på nett.4 Oppsummert er det ganske godt samsvar mellom ungdommenes problembeskrivelse og de voksnes forståelse. Likevel peker Medietilsynet på at noen av svarene i undersøkelsen peker i retning av en «virkelighetskløft eller opplevelseskløft», der det barna opplever som krevende, ikke nødvendigvis er det foreldrene bekymrer seg mest for. Det kom særlig frem i samtalene om aggressiv markedsføring og digital utestengelse. I ungdomsgruppen ble ikke algoritmestyrt innhold og markedsføring nevnt som skadelig, selv om ungdommene syntes mye reklame kunne være irriterende. Foreldrene mente derimot at barna hadde blitt sterkt negativt påvirket av aggressiv markedsføring på sosiale medier.

En undersøkelse om unges spillvaner i 2023 viser at foreldre blir stadig mer positive til dataspill.5 Av de spurte foreldrene oppgir 71 prosent at de er positive til dataspilling, mot 53 prosent i 2020. Men litt over halvparten av foreldrene er også bekymret for barnets spilling. Foreldrene er mest bekymret for tidsbruk, avhengighet og at barnet skal være for lite sosial. En norsk studie viser at foreldre er mer tilbøyelige til å være bekymret for guttenes spilling, uavhengig av hvor mye tid de bruker på spill.6 I undersøkelsen er det også fedrene som er mest bekymret.

6.3 Foreldrenes regulering av barnas skjermbruk

Foreldre og familier har ulike holdninger til digital teknologi, og ulike foreldrestiler. Forskning viser at ulike tilnærminger til foreldreregulering påvirker hvordan barn og unge får tilgang til og bruker digitale medier.7 Foreldrenes holdning til digital teknologi, og forståelse av internett og digitale medier, vil påvirke hvordan barns tilgang til ulike enheter og applikasjoner reguleres. Foreldre kan for eksempel velge å begrense barnas tilgang til medier og teknologisk utstyr for å minimere deres eksponering for risiko, eller å oppmuntre og støtte barnas engasjement med disse teknologiene. Studier har for eksempel vist at mer aktiv regulering fra foreldre er assosiert med mindre skjermtid, mindre problematisk mobilbruk og mindre problematisk bruk av sosiale medier og dataspill.8

I EU Kids Online-undersøkelsen fant forskerne at en proaktiv og kommunikativ håndteringsstrategi i større grad gir barna mestring og økt motstandskraft (resiliens) slik at den digitale risikoen ikke leder til skade.9 Et av de mest overraskende funnene fra undersøkelsen var ifølge forskerne at norske barn, særlig de eldste, i liten grad ba voksne om hjelp til nettrelaterte problemer. I 2018-undersøkelsen representerer venner fremdeles den viktigste sosiale støtten når barna og ungdommene har negative erfaringer på internett.10 Totalt 57 prosent, og i større grad de eldste (13 til 17 år), snakket med en venn på sin egen alder sist de opplevde noe problematisk på internett. 33 prosent, og i større grad de i aldersgruppen 9 til 12 år, snakket med en av eller begge foreldrene. En av fem snakket ikke med noen sist de opplevde noe negativt på internett. Søsken representerer også en sosial støtte for 12 prosent, mens 6 prosent av barna oppgir andre voksne som de stoler på. Denne kategorien inkluderer andre familiemedlemmer og nære sosiale relasjoner, slik som besteforeldre. Lærere oppleves som lite relevante når det gjelder å snakke om negative erfaringer på nettet. Bare 6 prosent oppgir å ha snakket med en lærer om dette.

EU Kids Online-nettverket har også kartlagt tre ulike strategier som foreldre bruker for å regulere barns digitale hverdagsliv.11 Strategiene varierer i stor grad, også mellom kulturer og land, og foreldrene bruker gjerne flere strategier samtidig. De tre strategiene er aktiv mediering, restriktiv mediering og teknologisk mediering. Aktiv mediering går ut på at foreldre snakker med barn om hva de gjør og opplever, og forsøker å hjelpe dem om noe skulle skje. Hensikten med denne strategien er å støtte barna i å utnytte mulighetene som digitale medier byr på. Denne strategien inkluderer også å forsøke å forberede barn på hva de kan gjøre om de opplever noe ubehagelig på nett. Restriktiv mediering innebærer å sette regler for hva barn kan og ikke kan gjøre. Denne strategien kan inkludere overvåkning, hvor foreldre sjekker barnas mobiltelefon, datamaskin, meldinger og lignende for å kontrollere hvem de har kontakt med, og hva de gjør på nett. Den siste kategorien kalles teknologisk mediering, hvor foreldre bruker ulike teknologiske løsninger, som tidsbegrensninger, innholdsfiltre eller blokkeringer for å begrense tilgangen til ulike applikasjoner, bruk eller innhold.12 Medietilsynets undersøkelse Foreldre og medier 2024 viser at det har blitt vanligere å bruke foreldrekontrollfunksjoner siden 2022.13 Undersøkelsen viser at det har vært en økning på mellom 5 og 10 prosentpoeng for de ulike kontrollfunksjonene. Rundt halvparten av foreldrene benytter funksjoner som begrenser hvilke apper barna kan laste ned og bruke, om barna kan bruke penger i spill eller apper, og barnas bruk av TV eller strømmetjenester.

Medietilsynets undersøkelse fra 2022 om småbarn og medier viser at de aller fleste foreldre med barn mellom ett og fem år ikke synes det er vanskelig å holde oversikt over hva barnet gjør på nett.14 Det er 61 prosent av foreldrene som mener de har den informasjonen de trenger for å kunne veilede barnet sitt om nettbruk, og bare 8 prosent som mener de ikke har det. Av foreldrene til ni- og tiåringer svarer ni av ti også at de har god kjennskap til barnas mediebruk.15 Rundt halvparten av barna har fått regler fra foreldrene for hvordan de kan bruke sosiale medier. Fra og med 13-årsalderen øker andelen foreldre som sier at de ikke har god kjennskap til barnets skjermbruk, og denne andelen fortsetter å øke jo eldre ungdommene blir.16 Ungdom blir gradvis mer selvstendige, og dette er en naturlig utvikling.

Tallene fra Medietilsynet støttes av analyser av Ungdata-undersøkelsen fra 2014 til 2020.17 Analysene viser en klar trend mot at stadig flere unge har foreldre som setter regler for bruk av sosiale medier. Nesten halvparten av jentene på ungdomsskolen har foreldre som lager regler for bruk av sosiale medier. Unge i videregående skole er i mindre grad underlagt slike regler enn unge på ungdomsskolen, og gutter i mindre grad enn jenter. De aller fleste unge er også enige i en påstand om at deres foreldre har kunnskap om deres bruk av sosiale medier. Flere jenter enn gutter – og flere yngre enn eldre – har foreldre som har kunnskap om hvilke sosiale medier de bruker, hvem de kommuniserer med, og hva slags interaksjoner de har. Over tid har foreldre involvert seg mer i barnas bruk av sosiale medier, både ved at de har mer kunnskap om barnas bruk og gjennom at de setter regler. Samtidig viser analysene en svak økning i andelen unge som er enige i påstander om at de skjuler deler av sin bruk av sosiale medier for sine foreldre.

6.4 Foreldrenes egen skjermbruk

Det er ikke bare barn og unge som bruker mye tid foran skjermen. EU Kids Online-undersøkelsen fra 2018 viser at en høyere andel av foreldrene er kritiske til sin egen tidsbruk enn barna er til sin tidsbruk.18 Nesten en av åtte foreldre mener de selv bruker for mye tid på nettet. Foreldre som selv opplever at internett tar for mye tid, er også mer bekymret for barnas tidsbruk på dataspill, mobil og nett enn andre foreldre. Medietilsynet har også inkludert spørsmål om foreldrenes egen mobilbruk i årets undersøkelse.19 Undersøkelsen viser at 59 prosent av foreldrene mener de bruker for mye tid på mobilen. 32 prosent mener de bruker passelig med tid, mens 8 prosent mener de bruker lite tid.

Tall fra Medietilsynet i 2018 viser at 46 prosent av foreldrene spiller dataspill selv.20 En større andel fedre enn mødre spiller. Videre finner de at andelen som spiller, er noe lavere blant de eldste foreldrene: 35 prosent av foreldrene som er 50 år og eldre, spiller spill, mens nærmere 50 prosent av foreldrene under 50 år spiller. Etter hvert som flere i foreldregenerasjonen har vokst opp med å spille dataspill, kan det påvirke foreldrenes holdninger, men dette vet vi ikke med sikkerhet.

Mange av de voksne i barnas liv bruker egne skjermer mens de er sammen med barna. Det kan ha betydning for samspillet mellom barn og deres foreldre. Hvordan foreldres bruk av skjermer kan påvirke små barns utvikling og tilknytning, beskrives i kapittel 11. Men også eldre barn kan oppleve det negativt når foreldre er for opptatt av sine egne skjermer (se boks 6.1). Technoference er et begrep som beskriver hvordan teknologi kan forstyrre, avbryte eller blande seg inn i relasjoner.21 Technoference mellom foreldre og barn kan skyldes teknologibruk hos begge parter. Når man ser på en film eller skriver meldinger på sosiale medier, er det naturlig nok vanskelig å samtidig gi oppmerksomhet til personene rundt seg. Men den samme typen effekt kan oppstå hvis foreldre snakker med andre voksne, lager mat eller leser en bok. Mer spesifikt knyttet til mobilbruk snakker man gjerne om «phubbing», som betyr å avvise de man er fysisk sammen med ved å være mer opptatt av det som skjer på mobilen.22

Foreldres egen skjermbruk henger sammen med barn og unges skjermbruk, og foreldre er viktige rollemodeller for barna. Foreldre som selv bruker skjermen mye, vil ofte være bedre i stand til å hjelpe barna til å regulere bruk og innhold.23 Foreldre som sjelden bruker skjerm, er mindre i stand til å hjelpe barna, og de er generelt mer restriktive til barnas skjermbruk. Foreldrenes bruk av skjermer kan også påvirke barns egen bruk gjennom modellæring.24 Barn og unge identifiserer seg med foreldrene sine og prøver å etterligne dem og tilegne seg de samme verdiene og normene. Studier har vist at når foreldrene til yngre barn reduserer sin skjermtid, kan det føre til mindre skjermtid hos barna.25

6.5 Digitale dilemmaer

På den ene siden er det ofte foreldrene som skaffer barna digitale enheter og legger til rette for tilgangen deres. På den andre siden er det mange av dem som bekymrer seg og regulerer barnas bruk. Foreldre har en viktig rolle i å støtte barn og unge i å finne en balanse mellom digitale medier og livet ellers. Foreldre har ansvar for sine barn og forventes å beskytte dem mot risikoer. Men med tilgang til internett kan det oppstå en kløft mellom det som forventes at foreldrene bør gjøre, og det de har praktisk mulighet til.26 I denne delen vil vi se nærmere på dilemmaer som familiene kan stå overfor i forbindelse med barnas skjermbruk.

6.5.1 Skjermtid

Hvor mye skjermtid barna skal ha, eller få lov til å ha, kan i seg selv være et dilemma for familiene. Når barna er små, er dette mindre komplisert å regulere, men etter hvert som barna blir eldre og mer selvstendige og får egne mobile enheter, blir det mer krevende. Men ikke alle foreldre mener at barnet bruker for mye tid foran en skjerm. I Medietilsynets undersøkelse fra 2024 er det tre av ti foreldre som svarer at de er enige i at barnet bruker for mye tid på sosiale medier, YouTube og dataspill, og det er tilsvarende som i undersøkelsen fra 2022.27

Andelen foreldre som ofte er uenig med barnet sitt om bruken av tid på de ulike skjermaktivitetene, er høyest blant foreldre med barn i alderen ni til ti år, og videre synker andelen med alderen.28 Unntaket er bruken av sosiale medier, hvor andelen som ofte er uenig om tidsbruken, er på sitt høyeste når barnet er 13 til 14 år. Høyest er andelen som «ofte» er uenige om tidsbruken på dataspill. Når barnet er ni til ti år gammelt, er nesten tre av ti foreldre «ofte» uenige med barnet om tiden barnet bruker på dataspill. I Medietilsynets samtaler med ti familier bosatt i Oslo ser det ut til å være mer konflikt i familier der foreldrene bekymrer seg mye og forsøker å regulere skjermbruken strengere.29

6.5.2 Skjermbruk for de yngste barna

Helsedirektoratet anbefaler at barn under to år ikke bruker digitale skjermer, og at barn mellom to og fem år ikke bruker skjerm mer enn én time per dag.30 Rådene er ikke basert på at skjermtid er skadelig i seg selv, men at den kan bli skadelig fordi skjermtiden kan gå på bekostning av andre aktiviteter som barna har behov for, særlig tiden barn er aktive gjennom lek og annen fysisk aktivitet.

Medietilsynets undersøkelser viser at om lag halvparten av barna i alderen ett til fem år likevel ser på film, serier eller TV ukentlig eller oftere.31 Samtidig er det om lag to av ti barn som aldri ser på skjerm. Som skjermbrukutvalget påpekte i temanotatet om konsekvenser av skjermbruk for de yngste barna, vet vi lite om hvor mye skjermtid norske barn har.32 For barn under ett år har vi for første gang fått noe innsikt om skjermbruken i Medietilsynets undersøkelse fra 2024.33 Undersøkelsen viser at 14 prosent av barna fikk tilgang alene til en digital enhet før de fylte ett år.

Vi vet også lite om foreldres motivasjon for å la barna bruke skjerm og i hvilke kontekster de lar barn bruke skjerm. I en studie fra 2019 ble foreldre fra Norge, Japan og Portugal intervjuet om sine barn i alderen null til tre år og bruken av berøringsskjermer.34 Studien viser at foreldre i alle land har bekymringer rundt teknologien, men at de også ser positive sider. De norske foreldrene er minst bekymret, men om lag 50 prosent av foreldrene oppgir ulike bekymringer (mot 90 prosent av de japanske). Bekymringene handler om passivitet, avhengighet, sosial isolasjon og utvikling. Av positive sider trekker de fleste foreldrene frem underholdning, læring og at de kan være kreative. Men foreldre i alle tre land trekker også frem praktiske hensyn og fordeler for dem selv, som at teknologien kan være «effektive barnevakter».

6.5.3 Smartklokker

Andelen med tilgang til smartklokke er klart høyest i alderen fem til ti år, hvor rundt tre av ti har tilgang.35 I EU Kids Online-undersøkelsen oppgir 19 prosent av norske barn mellom 9 og 17 år at foreldrene deres bruker GPS til å spore hvor de er.36 I Norge spurte forskerne også foreldre om i hvor stor grad de bruker GPS-sporing, og 22 prosent av foreldrene svarte at de gjør dette. Det ser ut til at foreldre til yngre barn, og særlig gutter, gjør dette i større grad. Av barn mellom ni og tolv år opplever 28 prosent av guttene dette, versus 17 prosent av jentene. I aldersgruppen 13 til 17 år er det 16 prosent av guttene, og 17 prosent av jentene som blir sporet av foreldrene. Barnas alder og kjønn ser dermed ut til å ha en sammenheng med om foreldrene bruker teknologi til å følge med på hvor de befinner seg.

Det kan argumenteres for at firmaene som produserer smartklokker, først og fremst selger en følelse av trygghet.37 Men Forbrukerrådet avdekket i 2017 at smartklokker for barn manglet helt grunnleggende sikkerhets- og personverntiltak.38 Enkelte av produktene ga blant annet risiko for at fremmede kunne få tilgang til og ta kontroll over klokken og bruke den til å spore og avlytte barnet. I Medietilsynets intervjuer med ti norske familier er rundt halvparten av foreldrene positive til funksjoner og apper som gir oversikt over hvor barnet befinner seg.39 De argumenterer med at dette gir en trygghet for barnet. Flere av foreldrene har brukt slik overvåkningsteknologi, selv om de reflekterer rundt sin egen frie oppvekst og tenker at barn kan ha godt av å ikke alltid være tilgjengelige. Flere av foreldrene i intervjuene mener videre at det må være greit at foreldre går gjennom søkehistorikken til barna eller bruker barnets mobil til å lytte på samtaler og vanskelige situasjoner barnet står i. Barna opplever det også som naturlig at foreldrene bruker ulike sporingsapper som forteller hvor de er til enhver tid. Både blant barn og foreldre ser det ut til å være lite bevissthet om barns rett til privatliv i det digitale, ifølge Medietilsynet.

6.5.4 Mobiltelefon

I aldersgruppen seks til tolv år er en av de store digitale milepælene at de fleste får sin første mobiltelefon.40 Det er en forholdsvis jevn fordeling fra sju til ti år, og over 70 prosent får sin første mobil i dette aldersspennet. Over ni av ti barn mellom ni og elleve år har sin egen mobil.

Medietilsynets intervjuer med foreldre om digitale dilemmaer viser at det i første rekke er praktiske grunner til at barnet får egen mobil.41 Men foreldrene ser også andre positive sider, blant annet at barna kan få nye ideer til nye aktiviteter og læring, og at de kan ha kontakt med venner og familie som bor langt unna. Barna selv legger vekt på at mobilen kan brukes til underholdning og sosiale aktiviteter. De problematiske sidene ved mobilbruk som både foreldre og barn trekker frem, er stygg språkbruk, dårlig oppførsel og mobbing via mobil og sosiale medier. Men i intervjuene nevner barna i langt mindre grad enn foreldrene at de har opplevd innhold på nett og i sosiale medier som skummelt eller ubehagelig, mens foreldrene nevner flere eksempler på at de mener det har skjedd. De fleste foreldrene er opptatt av at barna deres ikke skal skille seg ut fra de andre i klassen eller vennegjengen når det gjelder bruk av digitale medier. Enkelte hadde ønsket å vente med å gi barna mobil, men syntes det var vanskelig å holde igjen når «alle andre har»-argumentet ble brukt.

I Medietilsynets intervjuer forteller både barn og foreldre at skolens digitale løsninger bidrar til mer konflikt, særlig i klassechatter.42 Foreldre opplever at skolen legger stein til byrden gjennom et ubevisst forhold til hvordan læringsverktøyene brukes. Nettbrett i skolen fratar foreldrene kontroll og mulighet til å regulere skjermbruken, som de mener bidrar til mer krangling i hjemmet. Vi kommer tilbake til skjermbruk i skolen og samarbeid og kommunikasjon mellom skolen og hjemmet i kapittel 14.

6.5.5 Sosiale medier

Halvparten av norske niåringer bruker sosiale medier.43 Det er til tross for at aldersgrensen i brukervilkårene til de fleste sosiale medier er 12 eller 13 år. Se mer om aldersgrenser i kapittel 5 om plattformenes rolle.

Medietilsynets intervjuer med foreldre om digitale dilemmaer viser at foreldre ser ut til å forholde seg til aldersgrenser for sosiale medier på en annen måte enn en del andre aldersgrenser.44 Familiene i undersøkelsen opplever at aldersgrenser i sosiale medier er forvirrende, og de brytes ofte. Årsaken til forvirring er trolig at det er uklart hva som er bakgrunnen for aldersgrensene. Frykten for at barnet skal havne utenfor sosialt, ser ut til å være en hovedmotivasjon for at mange foreldre tillater sosiale medier før barna har fylt 13 år.

Medietilsynet skriver at intervjuene tyder på at mange foreldre tviler og vakler i egen foreldrepraksis.45 Ifølge tilsynet kjenner foreldrene på resignasjon og ambivalens fordi de opprinnelig har hatt en klar holdning, men har «gitt opp» etter press fra barnet. Mange har dårlig samvittighet og føler de går på akkord med egne prinsipper når de lar barnet oppgi feil alder og bryte aldersgrenser i sosiale medier. Andre foreldre mener at det å bryte aldersgrenser i sosiale medier er til barnets beste, og at sosialt utenforskap er en større risiko enn det barna eksponeres for på TikTok eller Snapchat.

En del av forklaringen på at aldersgrensene blir et dilemma, kan være at sosiale normer påvirker foreldrene.46 De påvirkes av hva de opplever at andre foreldre gjør, godtar og forventer at de gjør. Hvis foreldrene tenker at andre barn får lov til å være med på sosiale medier, og at andre foreldre aksepterer eller tilrettelegger for det, kan de også godta det samme for egne barn, selv om de er skeptiske selv. Forskning viser at sosiale normer påvirker bruk av digitale medier i andre sammenhenger, for eksempel i forbindelse med hvor mye man velger å dele om seg selv på nett.47 Sosiale medier er relativt nytt, og ut fra historien ser vi at når et nytt medium introduseres i samfunnet, danner normene for mediet seg gradvis, og forståelsen av hva som er akseptabelt, utvikler seg over tid.48 Frem til nå har det ikke blitt forsket på om og hvordan foreldrenes praksis for regulering av barn og unges mediebruk kan være påvirket av slike normdannelsesprosesser.

6.5.6 Dataspill

Dataspill omtales gjerne som den største fritidsinteressen blant ungdom i dag og er en viktig sosial arena for mange. Men engasjementet til foreldrene er lavere enn for andre fritidsinteresser.49 Når det er snakk om tradisjonelle fritidsaktiviteter, som for eksempel fotball, korps og langrenn opplever 71 prosent av unge mellom 9 og 16 år at foreldrene deres viser mye eller ganske mye interesse. Til sammenligning er det kun 18 prosent som svarer at foreldrene deres viser interesse for dataspillingen.

I det norske DigiGen-prosjektet forteller ungdommene om en generasjonskløft, der de synes det er vanskelig å få foreldrene til å bli engasjert og forstå det positive ved dataspilling.50 Samtalene i familien dreier seg mer om begrensninger i bruk enn felles engasjement. En fjerdedel av unge mellom 16 og 19 år oppgir at de minst noen ganger skulle ønske at foreldrene var mer interessert i spillingen deres.51 En noe høyere andel gutter enn jenter oppgir dette. Lignende funn kommer frem i undersøkelser av foreldrenes oppfatninger. En undersøkelse fra Blå Kors i 2023 viser at 48 prosent av foreldre ikke er så interessert i spilling selv.52 Det er 56 prosent av foreldre som er delvis eller helt enig i at spilling først og fremst er et tidsfordriv.

Når det gjelder de yngste barna virker det som om foreldrene er mer påkoblet. En undersøkelse fra Norsk filminstitutt tar for seg de yngste spillerne mellom fire til sju år.53 Barna spiller som oftest alene, hvor halvparten av foreldrene oppgir at de følger med. De yngste i denne aldersgruppen spiller en del sammen med foreldrene sine. Nesten alle foreldrene rapporterer om god oversikt over hva barna spiller. Når foreldre kjøper spill er de mest opptatt av kvalitet og at spillet er passende for barnets alder. Foreldre kjøper også spill med pedagogiske fordeler som kan bidra til barns læring og utvikling.

6.5.7 Kommunikasjon og konflikter

Ulike familier tar ulike valg for seg og sine barn, og regler kan være en kime til konflikt i familiene. En studie blant 11 til 14-åringer viser at barna opplever et misforhold mellom foreldrenes regler og foreldrenes egne begrunnelser for å bruke digitale medier.54 Misforholdet kan være med på å skape spenninger mellom barn og foreldre.

Råd om skjermbruk og skjermtid er ment å beskytte barn mot negative sider ved skjermbruk, men de kan uforvarende ha ført til stigmatisering av en aktivitet som er integrert i mange familiers liv. Det kan igjen føre til stress og konflikter.55 Mange foreldre kan føle på dårlig samvittighet fordi de lar barna bruke skjerm, eller hvor mye de lar barna bruke skjerm. En studie som har sett på hvordan dette kan påvirke relasjonene mellom foreldre og barn, viser at stresset som amerikanske foreldre føler rundt barnas skjermtid, kan føre til at de er mindre fornøyde med foreldre–barn-forholdet.56 Også norske foreldre kjenner på denne dårlige samvittigheten. Medietilsynet finner at foreldrenes ulike livssituasjoner og hektiske hverdag bidrar til at generelle råd fra myndigheter og ulike eksperter om at de må engasjere seg og følge med på barnas skjermbruk, ikke alltid passer inn i familielivet.57 Foreldrene kjenner på dårlig samvittighet for at de ikke lever opp til idealet om å «utforske nettet sammen med barna», spille med dem, sitte sammen og ha positive opplevelser på skjerm.

En studie med intervjuer av barn mellom 13 og 15 år har undersøkt hvilke holdninger ungdom har til foreldres ulike tilnærminger til regulering av skjermbruk.58 Ungdommene oppgir at de foretrekker at foreldrene har en aktiv tilnærming der de understøtter ungdommenes evner til selv å kunne håndtere utfordringer de møter på nett. Forskerne peker på at barns digitale kompetanse er høyere hvis foreldrene har høy utdanning og er positive til digital teknologi, har gjensidig forståelse, støtter og viser interesse for barnas digitale liv. Da opplever barna også at det er lettere å gå til foreldrene ved negative nettopplevelser. I familier med mer restriktive foreldre, som har strenge digitale grenser, eller forbud, ser forskerne at barna i mindre grad utvikler digital kompetanse, og at barna ikke deler negative erfaringer på nett med foreldrene.

Blant foreldre med barn som er mellom 9 og 17 år, oppgir 53 prosent av mødrene og 42 prosent av fedrene at de ofte eller svært ofte snakker med barna om hva de gjør på internett.59 Men det er bare to av ti av barna som er enig med foreldrene om at dette skjer like ofte. Av foreldrene sier 29 prosent at de ofte eller svært ofte holder seg i nærheten når barnet bruker internett, mens kun 9 prosent av barna svarer at foreldrene er ofte eller svært ofte i nærheten av dem når de er på nett.60 Bare en av ti av barna i EU Kids Online-undersøkelsen oppgir at de har opplevd at foreldrene deltar i felles aktiviteter med dem på nett.

6.5.8 Foreldredeling

Til tross for at foreldre er bekymret for barns bruk av internett og digitale medier, og særlig hvordan barn deler informasjon om seg selv på nettet, deler mange foreldre bilder og informasjon om barna sine selv. Dette kalles ofte «sharenting», eller «foreldredeling» på norsk. Ifølge Medietilsynets undersøkelser har halvparten av foreldrene delt bilder eller videoer av barnet sitt i sosiale medier det siste året.61 Foreldre til yngre barn deler hyppigere i sosiale medier enn foreldre til eldre barn. Halvparten av foreldrene som deler bilder, spør barna i forkant. Andelen varierer med barnets alder.

Forskere fra EU Kids Online-nettverket har undersøkt denne praksisen, som kan fremstå som noe paradoksal.62 Forskerne var spesielt interessert i å undersøke om det var noen sammenheng mellom individuelle egenskaper (som demografi og digitale ferdigheter) og relasjonelle egenskaper (som foreldreregulering, bekymringer for barns personvern og kommunikasjon mellom foreldre og barn) og foreldrenes deling. Forskningen deres viser at foreldre med bedre digitale ferdigheter har en høyere sannsynlighet for å dele informasjon om barna sine i digitale medier. Foreldre som aktivt regulerer barn og unges bruk av digitale medier, og som er mer bekymret for barns personvern, har likevel høyere sannsynlighet for å dele informasjon om barna sine på nett. Et viktig funn fra denne undersøkelsen er at mange foreldre ikke ber barn om samtykke til å dele informasjon om dem på nett. Samlet sett ser foreldre ut til å vurdere at de sosiale fordelene ved å dele informasjon om barna sine er viktigere enn de mulige risikoene det kan innebære.

Forskning viser i tillegg at barn og unge kan være misfornøyde med foreldres deling. Misnøyen vokser i takt med alderen, og de er naturlig nok særlig negative når de opplever at foreldrene deler informasjon og bilder som de opplever som pinlige eller negative.63 En annen studie viser at de fleste barna som svarte på undersøkelsen, anser foreldredeling som pinlig og uten nytte.64 Dette gjelder spesielt for ungdommer som oppfattet deling som noe som kunne påvirke hvordan de selv ville fremstille seg selv på nett, og som var mer opptatt av personvern enn foreldrene. En annen studie viser at barn generelt ser på denne praksisen som mer problematisk enn foreldrene.65

6.6 Råd og veiledning til foreldre

Rundt halvparten av foreldrene i Medietilsynets undersøkelse mener at de har god nok informasjon til å veilede barnet om nettbruk.66 Det er bare omtrent én av ti som opplever at de ikke har nok informasjon til å veilede barnet om nettbruk. Undersøkelsen viser videre at flere foreldre opplever å gradvis miste opplevelsen av å ha nok informasjon til å veilede barna i nettbruk etter som barna blir eldre. I EU Kids Online-undersøkelsen fra 2018 oppga norske foreldre at de har et stort behov for informasjon og råd om barns digitale hverdag.67 I undersøkelsen svarte 91 prosent av foreldrene at de gjerne vil få informasjon og råd fra barnets skole. Det var 86 prosent som svarte at de gjerne vil få informasjon og råd fra nasjonale eller lokale myndigheter, noe som er hele 31 prosentpoeng høyere enn andelen som opplever at de får dette, mens 76 prosent av foreldrene ønsker å få informasjon og råd fra veldedige organisasjoner.

Forskere peker på at selv om foreldre har hovedansvaret for sine barn, er det noen utfordringer med å gi foreldrene alt ansvaret for å beskytte barn på nett.68 For det første er foreldrene ofte ikke de første barna snakker med om sine bekymringer. For det andre utvikler teknologien seg raskt, og det er vanskelig for foreldre å henge med på alt de trenger å vite for å veilede barna sine på en god måte. For det tredje er det dessverre noen foreldre som ikke tar det ansvaret de har, og forsømmer barna sine.

6.7 Innspill til utvalget

Utover innspill fra referansegruppen, og innspill fra barn og unge (se egne bokser), har utvalget mottatt innspill fra enkeltpersoner og organisasjoner på utvalgets nettside og i utvalgsmøter. Innspillene vi har fått via nettsidene, tar særlig opp skjermbruk i skolen som tema, og vi kommer tilbake til disse innspillene i andre kapitler. Noe er også relevant i dette kapittelet. Mange av foreldrene som har levert innspill, er kritiske til at barn får med seg ufiltrerte enheter hjem fra skolen når de selv prøver å holde igjen. De peker på at det også kan gjøre det vanskeligere å regulere skjermbruken hjemme. En mor skriver at hun er fortvilet over at foreldrene som utrykker bekymring for skjermbruken, ikke teller i møte med skolen eller andre som er mer liberale med skjermbruken.69 Hun skriver blant annet: «Barna våre har et helt liv med skjermbruk foran seg når de etterhvert blir voksne, mens årene med barndom burde bestå av klatring, fantasilek, og å dyrke hvert barns unike side.» Samtidig påpeker en annen mor at ikke alle foreldre er med i opprop, og at ikke alle foreldre frykter skjermen.70 Hun argumenterer for at foreldre i større grad bør anerkjenne dagens ungdomskultur, som foregår på skjermer og på internett.

Barnevakten peker i sitt innspill blant annet på at de får tilbakemelding fra barn over hele landet som reagerer på foreldrenes skjermbruk, og mener den er overdreven.71

Forbrukerrådet har gitt innspill til utvalget om at selskapene er klar over at svært få forbrukere justerer innstillinger på grunn av manglende tid og kompetanse, og at grunninnstillinger derfor er et svært kraftfullt verktøy.72 Selv om noen av selskapene også har grunninnstillinger som er tilpasset barn og unge, er det mye man må velge selv, noe som stiller urimelige krav til foreldrene.

6.8 Kunnskapshull

Som utvalget påpekte i temanotatet om de yngste barna, er det betydelig mangel på kunnskap om skjermbruken til norske barn mellom null og fem år.73 Det gjelder også i nasjonale undersøkelser. Vi vet for lite om når, hvor mye og hvorfor de yngste barna bruker skjerm, og vi har ikke forskningsbaserte tall fra et nasjonalt representativt utvalg om de yngste barnas skjermbruk hjemme. For å få bedre innblikk hvordan skjermbruk og tilgang til digitale medier påvirker dynamikken i familielivet trengs det forskning som inkluderer både barn og unges perspektiv og foreldrenes perspektiv (multiinformant studier). På den måten kan man få et bredere og mer helhetlig kunnskapsgrunnlag, for eksempel rundt grensesetting og samspill. I tillegg trengs det mer kunnskap om hvordan foreldres egen skjermbruk, digitale holdninger og digitale kunnskap spiller inn på deres barn og unges skjermbruk, holdninger og kunnskap. For barn og unge i alle aldre er det behov for kontinuerlig og nyansert forskning om skjermbruk, noe utvalget kommer tilbake til i kapittel 17 om utvalgets anbefalinger.

6.9 Oppsummering

Foreldre har ulike holdninger til skjermbruk og ulike bekymringer. Mange foreldre synes det er vanskelig å vite hvor mye skjermtid som er passende, i hvilken alder barna skal introduseres for forskjellig innhold og enheter, og hvordan man skal være tilgjengelige og trygge voksenpersoner i barn og unges digitale liv. Likevel tyder undersøkelser blant norske foreldre på at mange opplever at de har oversikten de trenger over barnas mediebruk, og at de mener de er i stand til å veilede barna sine. Dette er tydeligst hos dem med yngre barn. Selv om mange foreldre bekymrer seg for hvilke konsekvenser skjermbruken har for de yngste barna, kan de undersøkelsene vi har, tyde på at det er når barna er i barneskolealder, at de største konfliktene og dilemmaene oppstår. I denne perioden blir barna mer selvstendige. De får sine egne digitale enheter fra skolen, og mange får sin første mobiltelefon med tilgang til sosiale medier. Vi ser også en økende tendens over tid til at foreldre involverer seg mer i barnas bruk av sosiale medier, ved at de både har mer kunnskap om barnas bruk, og at de setter regler og bruker funksjoner for foreldrekontroll i større grad.

Dilemmaene familiene står overfor, handler i stor grad om i hvilken alder barn og unge skal få tilgang til ulike enheter eller innhold, og hvordan de skal balansere sosial inkludering og beskyttelse. De største konfliktene ser også ut til å handle om dette og om hvordan foreldrene skal vurdere og regulere barnas tidsbruk. Et annet dilemma er at foreldrenes behov for kontroll og ønske om beskyttelse kan komme i konflikt med barn og unges rett til privatliv og behov for utforsking, utvikling og løsrivelse fra foreldrene. Et eksempel er bruken av smartklokker til kommunikasjon og sporing av barnet.

Barn og unge ønsker at foreldre skal ha en mer aktiv og engasjert tilnærming, i stedet for en restriktiv. Undersøkelser tyder på at mange barn og unge ikke går til trygge voksne når de opplever noe ubehagelig på nett. Foreldrene klarer ofte ikke å oppfylle idealet om den «engasjerte skjermforelderen» og kan få dårlig samvittighet på grunn av det. Skjermbrukutvalgets ekspertgruppe av ungdom etterlyser mer åpen dialog, også dersom det skjer noe ubehagelig på nett. De peker på at frykten for «digital husarrest» gjør at ungdom ikke sier fra til foreldrene hvis de ser noe som opprører dem.

6.10 Utvalgets vurderinger

Selv om teknologien er ny, er ikke det å være gode «skjermforeldre» noe helt nytt og annerledes. Foreldre bør være opptatt av å gi barn og unge en balansert og variert oppvekst med rom for alt det vi vet at barn trenger. Barn trenger blant annet gode relasjoner til sine foreldre og søsken, og de har behov for å bli sett og hørt. De trenger fysisk nærhet og sosialt samspill med familie og venner. De trenger å bruke kroppen, de trenger sunn mat, god og nok søvn og frihet til å utforske verden og lære.

Mye av debatten om skjermtid og oppvekst handler først og fremst om skjermbruk og skjermtid, men det er ikke alltid presisert hva som legges i dette. Som vi kommer inn på i alle kapitlene i denne utredningen, er det viktig å være klar over at begreper som skjerm og skjermtid rommer mange nyanser. Barn er også forskjellige, og i forskjellige aldre er det behov for ulik grad av regulering. Etter hvert som ungdommene blir eldre, bør de få regulere mer selv, men foreldrene er avgjørende for veiledning og støtte gjennom hele oppveksten.

Utvalget har også tatt inn foreldrenes egen skjermbruk som tema i utredningen der det er relevant. I kapittel 11 går vi nærmere inn på hvordan foreldrenes bruk kan påvirke de yngste barna og deres tilknytning til foreldrene. Men også eldre barn kan påvirkes av voksnes skjermbruk. Som vi har sett i dette kapittelet kan barn og unges egen skjermbruk påvirkes av foreldrenes holdninger og regulering. I utvalgets samtaler med barn og unge trekker de aller fleste frem at de synes foreldrene bruker for mye tid på skjerm. De opplever at foreldrene ikke alltid er gode rollemodeller, og at de ikke følger de samme skjerm-reglene som barna må følge. Dette understøttes av organisasjonen Barnevakten i deres innspill til utvalgsarbeidet.

Studier har vist at når foreldrene reduserer sin skjermtid, kan det føre til mindre skjermtid hos yngre barn. Utvalget mener at voksne må være gode rollemodeller ved å være bevisst på sin egen skjermbruk når de er sammen med barn og unge. For å sikre den gode balansen i skjermbruken kan det også være behov for at familiene lager felles skjermregler, og etablerer noen «skjermfrie soner» i hverdagen. Se kapittel 18 for utvalgets råd om skjermbruk i ulike aldre.

Historisk ser vi at når et nytt medium introduseres i samfunnet, danner normene for mediet seg gradvis, og forståelsen av hva som er akseptabelt, utvikler seg over tid. Mye tyder på at foreldre i dag tar en mer aktiv rolle i å regulere barnas skjermbruk. Det kan ha å gjøre med at normer for skjermbruk har utviklet seg. Det kan også skyldes at det har vært mye debatt om skjerm og skjermtid de siste årene, og at foreldre har fått mer kunnskap om og blitt mer bevisst på mulighetene for regulering – både teknisk og på annet vis. Den nye foreldregenerasjonen har også i større grad vokst opp med lignende medier som det dagens unge bruker, for eksempel sosiale medier og dataspill. Men både kunnskap, evne og muligheter til å ta en aktiv rolle som forelder varierer trolig betydelig mellom sosiale grupper. Teknologien endrer seg også raskt, og foreldrene trenger å utvikle sin digitale kompetanse. Foreldreutvalget i barnehage formidler gjennom referansegruppen til utvalget at de syntes det er vanskelig, om ikke umulig, for foreldre i dag å orientere seg i råd og anbefalinger, og at de synes det er vanskelig å vite hvem de skal høre på. Utvalget mener derfor at det er behov for mer samstemte råd fra myndighetene, og god og tilgjengelig informasjon som kan hjelpe foreldre til å veilede barnas digitale liv. Utvalget mener også at skolen bør bidra til at «skjermvett» og felles regler for skjermbruk, også på fritiden, tas opp på møter i foreldregruppen.

Utvalget mener at plattformene i større grad bør bruke de tryggeste grunninnstillingene for barn og unge, og at innstillingene for foreldrekontroll må være lett tilgjengelige og enkle å forstå.

Selv om foreldre skal og bør ha hovedansvaret for sine barn, har også myndighetene en rekke plikter til å bidra til å beskytte barn etter barnekonvensjonen. Det gamle ordtaket «it takes a village to raise a child» gjelder fortsatt, og i utvalgets samlede anbefalinger i kapittel 17 vurderer vi hvordan myndighetene kan bidra til å støtte foreldre, blant annet ved å gjøre mer informasjon tilgjengelig og ved å ansvarliggjøre og regulere plattformene i større grad.