10 Undersøkelsesretten
10.1 Innledning
I det følgende vil bl a spørsmål knyttet til om undersøkelsestillatelse skal innføres (punkt 10.2), undersøkelsesområdets avgrensning (punkt 10.3), undersøkerens rett til aktiviteter og inngrep uten grunneiertillatelse (punkt 10.4), aktiviteter tilknyttet undersøkelse (punkt 10.5), varslingsreglene på undersøkelsesstadiet (punkt 10.6), karantene ved opphør av undersøkelsestillatelse (punkt 10.7) og plikt til opprydding (punkt 10.8) bli berørt. Hvilke aktiviteter som anses som undersøkelse fremgår av kapittel 9.4.4 hvor grensen mellom leting og undersøkelse blir skissert.
Når det gjelder spørsmålet om leters og undersøkers sikringsplikt etter mineralloven skal gjelde «dyr» eller «husdyr», vises det til kapittel 9.6.
10.2 Undersøkelsestillatelse
10.2.1 Innledning
Minerallovutvalget ble ikke enige om hvordan reglene om undersøkelsestillatelse skal utformes. Uenigheten knyttet seg bl a til om søknad om undersøkelse skal underlegges en skjønnsmessig prøving eller om tillatelse automatisk skal gis dersom vilkårene er oppfylt. En rekke høringsinstanser har også kommet med merknader til utvalgets forslag på dette punkt. Departementet mener på bakgrunn av dette at det er et behov for å avklare omfanget av Direktoratet for mineralforvaltnings prøving av undersøkelsessøknader.
10.2.2 Minerallovutvalgets forslag
I henhold til lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven) § 11 første ledd nr 4 skal søker opplyse om hvilke mutbare mineraler han antar å finne i undersøkelsesområdet. Minerallovutvalget foreslår at bestemmelsen videreføres ved at den inntas i forskrift som gis med hjemmel i forslaget § 3-1 femte ledd, og slik at søker må angi hvilke mutbare og/eller registrerbare mineraler han antar finnes i området (NOU 1996:11 side 70):
«Opplysningene innhentes kun av informasjons- og kontrollhensyn, og innebærer ingen begrensning mht. undersøkelsesrettens innhold. Undersøkeren må imidlertid i tillegg angi om søknaden om undersøkelsestillatelse gjelder mutbare mineraler eller registrerbare mineraler, eventuelt begge kategorier, jf. forslaget § 3-1 første ledd. Undersøkelsestillatelsen og eventuelt etterfølgende erverv av retten til forekomsten vil således være knyttet enten til mutbare eller registrerbare mineraler. Dersom en prospektør vil foreta undersøkelser etter begge kategorier, vil det måtte søkes om to tillatelser, én for hver kategori.
Utvalgets flertall foreslår at rett til å få undersøkelsestillatelse forutsetter at det foreligger letetillatelse, jf. § 3-1 fjerde ledd. Det er imidlertid intet til hinder for at det søkes om undersøkelsestillatelse samtidig som det søkes om letetillatelse. For øvrig skal undersøkelsestillatelse gis dersom vilkårene i loven er oppfylt.
Utvalgets mindretall (Fekjær) er ikke ubetinget enig i at undersøkelsestillatelse skal gis dersom vilkårene i loven er oppfylt. Jebens slutter seg til Fekjærs dissens nedenfor, da den står godt i samsvar med Jebens' dissenser til kapittel 5.7.3 og 5.8.1. Mindretallet anfører:
En undersøkelsestillatelse gir finneren to beføyelser. Den ene er prioritet til forekomsten fremfor andre eventuelle finnere. Den andre er en bergmessig tillatelse til å undersøke forekomsten og foreta prøveuttak.
Leting/prospektering etter mineraler koster penger. Skal det være interessant for industrien å investere penger i letevirksomhet, så må det være mulighet til å sikre prioritet dersom det skulle bli gjort et interessant funn. Dette skaper ikke problemer for Miljøverndepartementet i egenskap av forvaltningsmyndighet for pbl., forurensningslov, naturvernlov, kulturminnelov og motorferdselloven. Det som skaper problemer er fortsatt de terrenginngrep som følger av de arbeider som kan gjøres i kraft av den bergmessige tillatelse som ligger i en undersøkelsestillatelse.
Fekjær stiller seg i utgangspunktet negativ til at Bergvesenet i ny minerallov skal kunne gi bergmessig tillatelse uten forutgående høring og saksbehandling i forhold til andre myndighetsorganer/annet regelverk, bl.a. i forhold til kommunenes areal og tiltaksplanlegging. Dette vil innebære en videreføring av det system for rettighetstildeling og erverv som følger av bvl. Et poeng Fekjær erkjenner er at moderne lete/undersøkelsesmetode; seismiske målinger/overflyvninger/kjerneboring, normalt ikke vil foranledige terrenginngrep som gjør det relevant å sette igang høring og saksbehandling i forhold til annet lovverk/andre myndighetsorganer. Til dette kommer den omstendighet at undersøkelsestillatelser tilsammen kan omfatte flere enn 100 km2 (hver for seg en fjerdedel av en kilometerrute, jf. forslaget § 3-4). Det kan kanskje gå 2-3 år før undersøker vet konkret hvor det vil være hensiktsmessig å foreta nærmere undersøkelsesarbeider. Normalt vil det altså på dette stadiet ikke være mulig for Bergvesenet å foreta noen prøving og saksbehandling. Likevel bør Bergvesenet for det som må kalles unntakstilfeller, utstyres med en «ventehjemmel».»
Utvalgets mindretall mener at det i loven må kreves at søkeren i søknaden skal redegjøre for undersøkelsesmetoden og såvidt mulig omfang og lokalisering av de terrenginngrep som skal utføres i undersøkelsesområdet.
Mindretallet mener videre at loven må inneholde en bestemmelse som går ut på at når arbeidet krever tillatelse eller samtykke av kommunale, fylkeskommunale og statlige myndighetsorganer etter annet lovverk, kan Bergvesenet innenfor sitt myndighetsområde, enten vente med å avgjøre saken, eller ta forbehold om at arbeidet ikke settes igang før nødvendig tillatelse eller samtykke foreligger fra annen myndighet.
Bakgrunnen for mindretallets forslag er ønsket om en enda sterkere grad av forankring mellom de myndighetsorganer og lovverk som er relevante i de prosesser som leder fram til erverv. Mindretallet ønsker ytterligere mekanismer i loven som forhindrer uheldige utslag i enkelttilfeller som er til ulempe både for næringen og samfunnet.
Mindretallet mener forslaget til samordningsbestemmelse gir anvisning på et smidig system. Hvis Bergvesenet i et konkret tilfelle/område ser at utstedelse av en undersøkelsestillatelse vil være kontroversielt i forhold til andre myndighetsorganer og annet lovverk, kan de vente med å utstede denne til de nødvendige tillatelser og samtykke fra andre myndighetsorganer foreligger.
Mindretallet uttaler videre (NOU 1996:11 side 70):
«Ventehjemmelen bør benyttes i de tilfeller hvor det følger av en redegjørelse fra søkeren eller Bergvesenets positive kunnskap fra annet hold, at det vil være meget konfliktfylt å foreta undersøkelsesarbeider i området. Det må erkjennes at et prøveuttak på inntil 2.000 m3, jf. § 3-7, samt det spillerom undersøkeren har på dette stadiet innen rammene av § 3-5, faktisk er relevant i forhold til annet lovverk/ andre myndigheter, selv om det normalt er vanskelig å fastslå dette ved selve utstedelsen av undersøkelsestillatelsen. Fekjær tror undersøkeren i visse tilfeller vil være tjent med en slik avklaring i forkant, i steden for å løse konflikten selv når han allerede står ute i felten. Fekjær har vært vitne til slike uheldige utslag de senere årene, der media/presse er de første som har satt søkelys på situasjonen, som dernest har vanskeliggjort reell saksbehandling i ettertid, til ulempe både for industri og samfunn.
Fekjær mener en i dag, både ut fra overordnede miljø- og ressursinteresser og ut fra behovet for en noenlunde samordnet behandling av ressursdisponeringen, bør ha en hjemmel til å kunne sette foten ned, i det minste gjennom et ventevedtak, for å få gjort søker kjent med hvilke overordnede innvending som foreligger samtidig som vedkommende organ må få ytret seg.
Selv om denne ordning med utstedelse av bergrettigheter etter gjeldende rett og som flertallet ønsker å videreføre er utslag av et såkalt «bruttoprinsipp» (alle steder i landet med mindre de er særskilt unntatt i forslaget § 2-3), mener Fekjær det på grunnlag av moderne forvaltningsrett- og praksis er grunnlag for å kreve at Bergvesenet liksom andre forvaltningsorganer i Norge som utsteder rettigheter/tillatelser til bruk av fast grunn, bør utøve et fullstendig skjønn.»
10.2.3 Høringsinstansenes syn
Sametinget støtter Minerallovutvalgets mindretalls forslag og henviser til bemerkningene fra mindretallet i utvalget, særlig NOU 1996:11 side 50, 69 og side 70:
«Her er særlig fremholdt behovet for en konkret prøving av enhver søknad om letetillatelse eller tillatelse til undersøkelse ut fra samfunnsmessige hensyn, herunder bl.a. miljøhensyn og hensynet til næringsforholdene på stedet. Videre er fremholdt behov for en noenlunde samordnet behandling av ressursdisponeringen. Dette medfører at det offentlige må ha en hjemmel for å sette ned foten for bergverksvirksomhet som ikke ønskes. Denne hjemmel må fremgå direkte av mineralloven for å skape full klarhet på dette felt.
Sametinget foreslår derfor, ut fra blant annet samfunnsmessige hensyn, at den nye mineralloven omarbeides til en konsesjonslov der bergfrihetens prinsipp fjernes også for mutbare mineraler. En konsesjonslov vil i sterkere grad også ivareta behovene for utredning om konsekvenser for næringer, kultur og samfunn.»
Sametinget sier videre at retten til undersøkelse har et slikt omfang at det er grunn til at adgangen ikke bør være fri, men må gjøres avhengig av særskilt tillatelse på grunnlag av individuell søknad og etter selvstendig vurdering av et offentlig organ.
Etter Sametingets oppfatning bør undersøkelsesretten gjøres lokalt begrenset og være avhengig av særskilt tillatelse etter individuell prøving på grunnlag av søknad.
Reindriftsforvaltningen synes det er merkelig at det i en tid med økt forståelse for nødvendigheten av overordnet og samordnet planlegging og forvaltning ikke skal stilles andre krav enn de rent bergverksmessige og de rent formalistiske ved behandling av søknad om undersøkelsestillatelse. Reindriftsforvaltningen skriver at:
«Lovforslaget gir ingen mulighet for individuell vurdering av søker før tildeling av undersøkelsestillatelse. Hvis en uønsket aktør først har fått undersøkelsestillatelse for et spesielt område vil vedkommende automatisk ha krav på driftskonsesjon foran alle andre. Å gi undersøkelsestillatelse til en uønsket aktør kan dermed hindre eller i beste fall forsinke drift av en forekomst der en mer tilfredsstillende aktør ville vært velkommen.»
Troms fylkeskommune støtter også mindretallets forslag om individuell prøving ved tildeling av søknader om lete- og undersøkelsestillatelser og at det innføres konsesjonsplikt også for disse tillatelsene.
Miljøverndepartementet mener at det ville ha vært en styrking av forslaget til ny lov dersom undersøkelse ble undergitt tillatelse/samtykke etter vanlig saksbehandling i forhold til motstående interesser, spesielt konfliktavklaring i forhold til annet regelverk.
Miljøverndepartementet mener videre at spørsmålet om det skal stilles et krav om en viss saksbehandling må vurderes nærmere i forbindelse med proposisjonsarbeidet:
«Mindretallets forslag om hjemmel for bergvesenet til å vente med avgjørelse i saken eller ta forbehold om at arbeidet ikke igangsettes før nødvendig avklaring i forhold til annet regelverk er sikret, må ses som et alternativ til vanlig prøving. En slik bestemmelse vil være et incitament overfor driveren til å avklare med vedkommende myndighet i god til før undersøkelsen skal startes, både om det er nødvendig med tillatelse for selve undersøkelsesvirksomheten, og ikke minst om tillatelse til ordinær drift kan påregnes. Samtidig vil det bety sikkerhet i forhold til allmenne miljøhensyn.
Miljøverndepartementet slutter seg til mindretallets forslag til og begrunnelse for tilføyelse til § 3-1. Miljøverndepartementet mener at det ville ha vært en styrking av forslaget til ny lov dersom også undersøkelse ble undergitt tillatelse/samtykke etter vanlig saksbehandling i forhold til motstående interesser, spesielt konfliktavklaring i forhold til annet regelverk. I forbindelse med proposisjonsarbeidet bør spørsmålet nærmere vurderes, bl.a. med krav om en viss saksbehandling.»
Fylkeslandbruksstyret i Finnmark fylkeskommune forutsetter at det foreligger nødvendig tillatelse etter annen særlovgivning før det utstedes undersøkelsestillatelse:
«Det bør fremgå klart i lovteksten at slikt samtykke er nødvendig, dette begrunnes blant annet av hensyn til prospektører i inn- og utland, det er ikke gitt at utenlandske operatører er kjent med det norske regelverket.»
Direktoratet for Naturforvaltning uttaler følgende:
«Det å gjøre en undersøkelse etter mineraler vil kunne medføre terrenginngrep av ulikt omfang alt avhengig av de konkrete omstendigheter. En tillatelse etter mineralloven fritar ikke den som foretar undersøkelsen for å innhente tillatelser etter annet relevant lovverk, bl a plan- og bygningsloven. Etter endringen i plan- og bygningsloven som ble vedtatt i 1995, og som antagelig blir satt i kraft sommeren 1997, kreves det tillatelse fra kommunen til å foreta vesentlige terrenginngrep. For at det skal være mulig å føre kontroll med at undersøkelser ikke skjer i strid med plan- og bygningsloven, må søknaden om tillatelse til undersøkelser inneholde opplysninger om eventuelle terrenginngrep, både størrelse og plassering.
Denne type krav til søknaden er etter direktoratets oppfatning så viktig at de bør nedfelles i selve lovteksten. På samme måte, bør loven gi uttrykk for at tillatelse etter mineralloven ikke fritar den som foretar undersøkelser for å søke nødvendige tillatelser etter annet lovverk.
På denne bakgrunn vil direktoratet støtte mindretallets forslag til tilføyelse til utkastet til § 3-1, slik dette er formulert i NOUen side 129.»
Fylkesmannen i Oppland og fylkesmannen i Vest-Agder gir også sin tilslutning til mindretallets forslag.
Bergmesteren for Svalbard kan ikke helt se behovet for to typer undersøkelsestillatelser, en for mutbare mineraler og en for registrerbare mineraler. Bergmesteren på Svalbard mener at har man fått en undersøkelsestillatelse i et område, bør den gjelde alle typer geologiske råstoffer. Man kan heller på et senere tidspunkt skille de to mineralkategoriene.
10.2.4 Departementets vurdering
Vedrørende spørsmålet om konsesjonsbehandling på undersøkelsesstadiet
Flere av høringsinstansene er uenige i forslaget fra Minerallovutvalgets flertall om at undersøkelsestillatelse skal gis dersom lovens vilkår er oppfylt; Med andre ord at undersøkelsestillatelse ikke skal underlegges et bredt forvaltningsmessig skjønn.
Departementet deler ikke disse høringsinstansenes syn. Departementet ser motargumentene for å ikke underlegge undersøkelsessøknader en skjønnsmessig prøving, men mener at loven slik den er foreslått utformet, vil ivareta de fleste av de berørtes interesser. Ved å lage et relativt enkelt system for å få rett til å foreta undersøkelser, er det grunn til å anta at undersøkelsesaktiviteten vil øke. Dette vil føre til økt kartlegging av ressursene som igjen kan medføre flere drivverdige forekomster som kan være samfunnsmessig nyttig.
Ekspropriasjonstillatelser og driftstillatelser vil imidlertid bare bli gitt etter en grundig skjønnsmessig prøving. Departementet mener derfor at loven med dette har mekanismer som kan hindre uønsket mineralvirksomhet. Det er videre flere bestemmelser i loven som begrenser undersøkelsesaktiviteten med tanke på å ivareta andre berørte interesser, som f eks grunneierne. Det fremkommer bl a av forslag til ny minerallov § 15 at bare nødvendige undersøkelsesarbeider skal foretas, og at arbeider som kan medføre vesentlig skade kun skal skje etter samtykke fra grunneier og bruker. Videre kan Direktoratet gi nødvendige pålegg slik at arbeidet ikke skader mer enn nødvendig. Varslingsplikten i forslag til ny minerallov § 14 må også her nevnes. Se mer om denne nedenfor under punkt 10.6.
Undersøkelsestillatelse skal ikke gis dersom søkeren har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven. Departementet vil også understreke at en tillatelse ikke fritar en undersøker fra å overholde andre lover som kan komme til anvendelse på undersøkelsesarbeidet, og at det ikke er aktuelt å endre dette.
Som det påpekes av høringsinstansene kan det være en viss fare for at undersøker kan tro at undersøkelsestillatelsen er den eneste nødvendige tillatelsen for å kunne undersøke. For å gjøre undersøker oppmerksom på at annet lovverk kan medføre begrensninger i undersøkelsesretten, bør det etter departementets oppfatning i undersøkelsestillatelsen opplyses hvilke andre regelverk som kan være aktuelle ved undersøkelse, og det bør presiseres at restriksjoner etter annet lovverk kan medføre at undersøkelse likevel ikke kan finne sted. Med en slik løsning vil hensynet til annet lovverk bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte, og det er av den grunn ikke behov for å innføre en diskresjonær prøving av undersøkelsessøknaden. For øvrig vises det i denne sammenheng til punkt 10.9 nedenfor hvor forholdet til andre lover er foreslått avklart i selve undersøkelsestillatelsen.
Flere høringsinstanser krever at søknad om undersøkelsestillatelse må inneholde opplysninger om bl a eventuelle terrenginngrep, både størrelse og plassering. Dersom Direktoratet skal foreta en bred skjønnsmessig prøving av en søknad må opplysninger om hvordan undersøkelsesarbeidet skal foretas, foreligge på søknadstidspunktet. Slike opplysninger vil normalt være vanskelig å gi da det kanskje kan gå to til tre år før undersøkeren f eks vet konkret hvor det vil være hensiktsmessig å foreta nærmere undersøkelsesarbeider. Videre vil de opplysninger som ble gitt på søknadstidspunktet kanskje være uaktuelle på undersøkelsestidspunktet. På bakgrunn av dette er det grunn til å tro at dersom undersøkeren blir pålagt å gi slike opplysninger på søknadstidspunktet, vil dette bety merarbeid for både søker og Direktoratet, noe som igjen kan medføre at undersøkelsesaktiviteten blir redusert. Departementet mener derfor at slike opplysninger bør presenteres for myndighetene og de berørte parter først like før de faktiske undersøkelsesarbeider tar til, jf forslag til ny minerallov § 14.
På bakgrunn av dette slutter departementet seg til det forslag Minerallovutvalgets flertall foreslår på dette punkt. Se for øvrig kapittel 8 om utvidelse av lete- og undersøkelsesretten.
Forholdet til andre lover, herunder spørsmålet om å innføre en såkalt «ventehjemmel»
Når det gjelder forslaget fra Minerallovutvalgets mindretall om innføring av en «ventehjemmel», mener departementet at behovet for en slik hjemmel ikke er tilstede. Direktoratet skal ikke løse andre forvaltningsorganers oppgaver gjennom mineralloven. Videre foreslår departementet at Direktoratet skal ha myndighet med hjemmel i mineralloven til å gi de nødvendige pålegg vedrørende overholdelse av varsomhetsplikten, jf forslag til ny minerallov § 56. Dette ivaretar etter departementets oppfatning i tilstrekkelig grad hensynene med nødvendig kontroll av de undersøkelsesarbeider som skal utføres.
Minerallovutvalgets mindretall er ikke uenig i at behovet for en ventehjemmel ikke er stort. Mindretallet er imidlertid likevel av den oppfatning av at det bør innføres en sikkerhetsventil som fanger opp de få tilfeller hvor inngrep nødvendiggjør andre myndigheters tillatelse.
En slik ventehjemmel vil etter departementets oppfatning skape en usikkerhet for næringen. Departementet mener at det er en målsetting at mineralressurser skal kartlegges, og da må myndighetene ikke vanskeliggjøre mulighetene til å foreta undersøkelser. En ventehjemmel slik mindretallet skisserer vil pålegge Direktoratet en ikke uvesentlig arbeidsbyrde fordi en slik bestemmelse bl a krever at Direktoratet må skaffe seg lokal kunnskap om undersøkelsesområdet.
Departementet kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at det skal innføres en ventehjemmel, og departementet støtter dermed Minerallovutvalgets flertall på dette punkt.
Enkelte høringsinstanser har fremmet krav om at det skal fremgå av selve loven at undersøkelsestillatelsen ikke fritar undersøkeren for plikter etter andre berørte lover. Dette spørsmålet er berørt i punkt 10.9 nedenfor.
Mineralkategorier
Når det gjelder spørsmålet om det skal være adgang til å søke om undersøkelsestillatelse for en eller to mineralkategorier, vil departementet bemerke at mineralloven bygger på to forskjellige ervervssystemer for mutbare og registrerbare mineraler. Minerallovutvalget mener at det er hensiktsmessig at dette skillet fremgår allerede på undersøkelsesstadiet ved at det utstedes en tillatelse for hver av de to mineralkategoriene. Departementet slutter seg til Minerallovutvalgets forslag på dette punktet. Departementet ønsker ikke et system som gir en undersøker automatisk rett til å undersøke på både mutbare og ikke-mutbare mineraler. Dersom en søker bare er interessert i å undersøke etter mutbare mineraler, vil han ved et system hvor han automatisk får tillatelse til å undersøke etter både mutbare og ikke-mutbare mineraler, stenge for at andre kan undersøke etter ikke-mutbare mineraler. Et slikt system kan virke hemmende på undersøkelses- og kartleggingsaktiviteten, noe som ikke er ønskelig. Departementets konklusjon er også begrunnet med praktiske hensyn. Dersom det utstedes én undersøkelsestillatelse for hver mineralkategori, vil det være lettere å trekke tilbake en av tillatelsene.
Departementets standpunkt ovenfor er ikke til hinder for at det utarbeides et felles søknadsskjema for både mutbare og registrerbare mineraler. Det vil imidlertid være påkrevet at det betales et behandlingsgebyr for hver av mineralkategoriene.
10.3 Undersøkelsesområdet
10.3.1 Innledning
Minerallovutvalget oppnådde ikke enighet om undersøkelsesområdet skulle være underlagt noen begrensninger. Noen høringsinstanser har hatt merknader til undersøkelsesområdets omfang. Departementet ser derfor at det er behov for å foreta enkelte avklaringer her. Nedenfor følger utdrag fra beskrivelsen av undersøkelsesområdet slik Minerallovutvalgets flertall og mindretall har foreslått dette, samt høringsinstansenes merknader før departementets vurdering.
10.3.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget foreslår (NOU 1996:11 side 67-68):
«Størrelsen på mutingsområdet etter gjeldende bergverkslovgivning reguleres av bvl. § 9. Det er ingen begrensning på hvor mange mutingsområder en undersøker kan ha, og mutingsområdene kan godt være sammenhengende. Prospektøren kan mute opp så store områder han måtte ønske.
Utvalget ønsker ikke å utvide arealet i undersøkelsesområdet. ..... Utvalget mener at størrelsen på områdene bør være slik at minst mulig areal blir båndlagt til en hver tid. Prospektering av et område foregår ofte etter eliminasjonsmetoden. Store områder kuttes relativt raskt ned til de områder som viser seg interessante.
Utvalget har kommet til at det ikke vil være noen ulempe for hverken bergverksindustrien eller frie prospektører om systemet forenkles noe. Bergvesenet vil kunne høste administrative fordeler av en forenkling. Etter dagens system der det kan tas ut muting parallelt med UTM og NGO, kan man få mutinger der en og samme muting har flere prioriteter. Mange rettighetshavere kan dessuten ha rettigheter innenfor en muting fordi mutinger strekker seg inn i andre mutinger.
Et enhetlig kvartrutesystem vil gi en langt mer oversiktlig rettighetssituasjon både for industrien og Bergvesenet. Utvalget foreslår derfor at man må følge UTM systemet og registrere kvartruter i dette systemet. En rute i UTM-systemet tilsvarer en km2 og en kvart rute 250 000m2.»
Minerallovutvalget skriver videre (NOU 1996:11 side 68-69):
«Bør undersøkelsestillatelse nektes i uegnede områder?
Av administrative grunner gikk bergverkslovkomitéen av 1961 inn for at det skulle være mulig å ta ut muting uavhengig av den faktiske bruken av området. Således er det fullt mulig å ta ut muting i bysentre etter bvl. Det er ikke begrensninger i hvor man kan ta ut bergrettigheter, men hvilken nytte man kan få av dem. Det vil ikke være anledning til å skjerpe eller undersøke på steder som er unntatt fra den frie skjerperetten etter bvl. §§ 3 og 18 andre ledd.
Utvalgets flertall ser det som klart mest hensiktsmessig å opprettholde dagens system med å kunne gi undersøkelsestillatelse uavhengig av den faktiske arealbruk og om lete- og undersøkelsesarbeider i området vil kunne komme i strid med regelen i utkastet § 2-3. Dersom man skulle velge et system der det bare var anledning til å gi bergrettigheter på områder der man har anledning til å lete og undersøke, ville Bergvesenet måtte ha en detaljert kunnskap, ikke bare om den faktiske bruk av området, men også om reguleringssituasjonen.
Et system der det gis undersøkelsestillatelser i områder hvor det klart ikke vil være anledning til å foreta inngrep i grunnen, vil ikke øke faren for uønsket aktivitet. Tillatelsen vil ikke gi rettighetshaver utvidete rettigheter mht. hvilke inngrep som lovlig kan foretas eller hvor disse inngrepene kan utføres. Dog vil det i slike områder utføres geofysiske målinger som ikke medfører skade.
Utvalgets flertall foreslår på bakgrunn av ovennevnte at det ikke bør være noen begrensninger med hensyn til hvilke områder det er anledning til å tildele lete- og undersøkelsestillatelser for.
Utvalgets mindretall (Jebens), ser ikke tilstrekkelig grunn til at det skal kunne gis tillatelse til leting og undersøkelsesarbeider i områder hvor dette faktisk vil være ulovlig. Slike tillatelser må nødvendigvis medføre misforståelser. Som eksempel kan nevnes områder hvor virksomheten vil være i strid med rettslig bindende planer fastsatt med hjemmel i pbl.»
10.3.3 Høringsinstansenes syn
Sametinget mener at undersøkelsesretten bør gjøres lokalt begrenset og være avhengig av særskilt tillatelse etter individuell prøving på grunnlag av søknad.
Kautokeino kommune mener at kommunene bør gis en hjemmel til å legge ned forbud mot leting og undersøkelse i enkelte områder. Områdene bør fremgå av kommuneplan og forbudet må være begrunnet. Kautokeino kommune skriver:
«Frykten for at man skal få en invasjon av selskaper som ønsker å lete etter mineraler på Finnmarksvidda forsterkes av det faktum at området er viden kjent for å ha et potensiale for drivverdige mineral - og malmforekomster, herunder diamanter. En letevirksomhet uten muligheter for styring, verken mhp mengde og utbredelse, kan derfor ikke aksepteres. Det fremmes derfor som et krav fra Kautokeino kommunes side at det tas inn styringsmekanismer som gir muligheter for å styre også lete- og undersøkelsestillatelser, ikke bare selve uttaket.»
Etter Direktoratet for Naturforvaltnings oppfatning bør ikke undersøkelser tillates i områder hvor dette faktisk vil være ulovlig. De skriver at:
«Et slikt standpunkt bør etter vår oppfatning komme klart til uttrykk i bestemmelsen, jf utkast til § 2-3 som fastsetter hvilke områder som skal være unntatt fra leting. Slike områder bør selvsagt også være unntatt fra undersøkelser.»
10.3.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til Minerallovutvalgets forslag om at det ikke skal foretas en prøving av om det området det søkes undersøkelsestillatelse for er ulovlig eller uegnet, samt til deres begrunnelse som skissert ovenfor i punkt 10.3.2. Det skal være relativt enkelt for Direktoratet å behandle undersøkelsessøknader. Det er derfor lite hensiktsmessig at Direktoratet skal undersøke undersøkelsesområdets egnethet da dette nødvendiggjør en detaljert lokal kunnskap om området.
Departementet mener videre at denne konklusjon ikke vil medføre en økt leteaktivitet på ulovlige områder da en undersøkelsestillatelse ikke vil frita en undersøker fra forpliktelser etter andre lover. For å gjøre undersøker oppmerksom på at en undersøkelsestillatelse ikke fritar undersøkeren fra forpliktelser etter andre lover, foreslår departementet at det skal inntas en bestemmelse om dette i selve undersøkelsestillatelsen, se mer om dette nedenfor i punkt 10.9.
Departementet mener på denne bakgrunn at andre bestemmelser i forslag til ny minerallov og annen lovgivning ivaretar de hensyn som er gjort gjeldende mot at undersøkelsestillatelser gis uavhengig av den faktiske arealbruk og om arbeidet vil kunne komme i strid med regelen i forslag til ny minerallov § 42 eller andre lover.
Når det gjelder Kautokeino kommunes høringsuttalelse på dette punkt samt andre spørsmål knyttet til undersøkelsesområdet, er dette behandlet under punkt 9.3 om leteområdet.
For øvrig vises det til kapittel 7 vedrørende generelle begrensninger i mineralvirksomheten.
10.4 Undersøkerens rett til inngrep uten grunneiertillatelse
10.4.1 Innledning
For å ivareta interessene til berørte grunneiere og brukere på undersøkelsesstadiet, er det bl a foreslått at undersøkeren ikke kan foreta inngrep som kan medføre vesentlig skade uten grunneierens og brukerens samtykke. Dette punktet vil berøre spørsmål knyttet til når en undersøker i medhold av mineralloven har rett til å foreta inngrep uten grunneiertillatelse.
10.4.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget foreslår i lovutkastet § 3-6 å videreføre bestemmelsene i dagens bergverkslov om at prospektøren bare skal ha anledning til å foreta undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å vurdere om det finnes en drivverdig mineralforekomst. Det kan imidlertid også være påkrevet å gjennomføre arbeider som medfører skade. Minerallovutvalget foreslår at det skal være en viss adgang til å foreta slike arbeider. I likhet med bergverksloven ønsker imidlertid utvalget å sette grensen for tillatte inngrep ved skader av vesentlig betydning, og at slike inngrep kun kan foretas med samtykke fra grunneier og bruker.
Bergvesenet kan gi nødvendige pålegg slik at undersøkelsesarbeider blir utført med tilstrekkelig varsomhet. Uten samtykke fra grunneier og bruker, eller vedkommende myndighet, kan undersøkeren ikke gjøre inngrep i grunnen på steder som nevnt i § 2-4. Bergvesenet kan likevel bestemme at undersøkelser i slike områder i spesielle tilfeller kan foretas under dagen selv om grunneiers og brukeres samtykke ikke er innhentet, jf § 3-8.
Om hva som ligger i begrepet «vesentlig skade» uttaler Minerallovutvalget følgende (NOU 1996:11 side 62):
«Utvalget kjenner ikke til at spørsmålet om hvilke inngrep som er nødvendige eller som gir skade av vesentlig betydning noen gang har vært satt på spissen. Det er dermed lite praksis å støtte seg på i grensedragningen mot arbeider som krever tillatelse fra grunneier. Uansett er det ikke hensiktsmessig å gi noen uttømmende oppramsing av tillatte arbeider. Det er imidlertid klart at pilotprosjekter iht praksis ikke kan anses å ligge innenfor det som er tillatt uten samtykke fra grunneier. Dette fordi slike prosjekter har karakter av betydelige inngrep, og uten videre vil måtte anses å medføre vesentlig skade.
Skade av vesentlig betydning er et begrep hvis innhold vil endre seg over tid. Det som i dag ikke ses på som en skade av vesentlig betydning vil kunne bli det dersom samfunnets vektlegging av verdier endrer seg. Det må f eks antas at aktivitet som medfører endringer i landskapet av estetisk art, lettere vil kunne anses som skade av vesentlig betydning i dag enn det som var tilfelle når bvl. trådte i kraft i 1974.
Skade av ren økonomisk art vil ikke nødvendigvis være skade av vesentlig betydning i bergrettslig forstand da det økonomiske tapet skal erstattes fullt ut uten hensyn til om prospektøren har utvist skyld. F.eks. vil felling av skog for å gi siktelinje eller adkomst, sjelden være skade av vesentlig betydning dersom skogen er beregnet for hugst. Grunneier vil fullt ut kunne få kompensert sitt tap. Det kan ikke være avgjørende for grunneier eller bruker om treet blir hugget for trevirkets del eller om det blir hugget for å rydde vei for undersøkelsesarbeider, så lenge han får samme betaling for treet. Dersom fellingen av trær vanskeliggjør en effektiv og forstmessig avvirkning av resten av skogen, vil dette imidlertid kunne ses på som skade av vesentlig betydning.
Skader som varig eller på lang sikt vil skjemme grunneiers eiendom vil oftest være skade av vesentlig betydning. Det samme gjelder skade som kan gjøre bruken av eiendommen mindre hensiktsmessig eller redusere bruksverdien av eiendommen for grunneier. Skade som medfører hull i grunnen ol., slik at grunneier for framtiden må ta hensyn til de faremomenter inngrepet skaper, vil også lett kunne ses på som skade av vesentlig betydning.»
10.4.3 Høringsinstansenes syn
Riksantikvaren har merknader til Minerallovutvalgets forslag på dette punkt og uttaler følgende:
«Hva som er vesentlig skade er i følge utkastet s. 62 et begrep hvis innhold endrer seg over tid. Eksempler er skader som varig eller på lang sikt vil skjemme grunneiers eiendom eller som reduserer bruksverdien. Riksantikvaren konstaterer at skade på fredete kulturminner ikke er nevnt. Heller ikke er fylkeskommunens kulturetat tatt med i oppregningen for hvilke etater som skal varsles i tilfelle det gjelder større arbeider ..... Vi ser det som ytterst bekymringsfullt at kulturmninnevernet ikke er nevnt som en aktuell samarbeidspartner i tilfelle inngrep fra undersøkers side som kan gjøre vesentlig skade.»
Advokatforeningen kan vanskelig se begrunnelsen for at bare inngrep som medfører vesentlig skade krever samtykke fra grunneier og bruker. Advokatforeningen er av den oppfatning at det synes i lovutkastets § 3-5 å være åpnet for en vid adgang til å foreta inngrep i naturen og på annenmanns grunn. Advokatforeningen synes videre at det er noe betenkelig at Bergvesenet som fagorgan har avgjørelsesmyndighet når det gjelder slike naturinngrep. Advokatforeningen mener at det her kunne være ønskelig med et organ som var mer allsidig sammensatt. Alternativet måtte eventuelt være et eget organ/utvalg som ble etablert og som inneholdt kompetanse på ulike felt. Spesielt viktig er dette når landskapsestetiske forhold skal vurderes i tillegg til bergfaglige spørsmål (ved søknader og etterfølgende pålegg).
Fylkesmannen i Vestfold påpeker at om undersøkelsesretten sies det at det må innhentes samtykke fra grunneier eller bruker for å utføre inngrep i grunnen. Det er uklart hvordan områder som er i en verneprosess, men som ikke er ført fram til avgjørende vedtak, skal behandles etter loven. Slike prosesser kan ta lang tid (f eks nasjonalparkplan) og det bør sikres at en myndighet i løpet av prosessen skal ivareta at verneverdier ikke forringes eller tapes. Tilsvarende kan gjøres gjeldende for allmenne friluftsområder f eks i prosessen for opprettelse av skjærgårdsparker.
10.4.4 Departementets vurdering
I mange tilfeller vil undersøkelsesarbeider være lite inngripende, slik at tillatelser etter andre lover ikke er nødvendig. «Skade» er imidlertid et vidt begrep, og det skal ikke mye til for at et undersøkelsesarbeid medfører skade på grunnen. Når det gjelder selve innholdet i skadebegrepet, vises det til punkt 9.4 ovenfor. Departementet slutter seg til Minerallovutvalgets definisjon av hva som anses som «vesentlig skade».
Når det gjelder Advokatforeningens uttalelse om at de vanskelig kan se begrunnelsen for at bare inngrep som medfører vesentlig skade krever samtykke fra grunneier og bruker, vil departementet peke på at det er lagt til grunn at en undersøkelsestillatelse ikke skal være betinget av samtykke fra grunneier og bruker. Videre skal behandlingen av undersøkelsessøknader ikke underlegges en bred skjønnsmessig prøving, slik at det skal være mulig å få en undersøkelsestillatelse dersom lovens vilkår er oppfylt. Departementet ser at slike regler kan medføre at grunneiere og brukere anser at deres interesser ikke blir ivaretatt i tilstrekkelig grad. Departementet mener imidlertid at hensynet til grunneier og bruker blir ivaretatt gjennom reglene i forslag til ny minerallov § 14 om varsling. I varselet til grunneieren etter forslag til ny minerallov § 14, skal det gis en beskrivelse av de inngrep som skal utføres, en redegjørelse for hvilke skader som kan oppstå, samt hvilke tiltak som er tatt for å hindre skader. Ved at varselet skal gis tre uker i forveien, får grunneier rimelig tid til å reagere, enten ved å kreve sikkerhet, eller ved å påberope seg at de varslede arbeidene kan gi skader av vesentlig betydning for ham.
Grunneiere og brukere av områder hvor vesentlig skade kan oppstå, må få være med på å avgjøre om slike undersøkelsesarbeider skal bli gjennomført. Slike inngrep kan derfor, etter departementets oppfatning, kun foretas etter samtykke fra grunneier og bruker. Departementet vil understreke at et slikt samtykke ikke fritar undersøkeren fra sin erstatningsplikt etter forslag til ny minerallov § 45.
Både Riksantikvaren og Fylkesmannen i Vestfold uttrykker sin bekymring over at det i forslag til ny minerallov ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til interesser andre lover skal ivareta. Til dette vil departementet igjen understreke at andre lover fortsatt skal gjelde selv om en undersøkelsestillatelse er utstedt. Forholdet til andre berørte myndigheter og andre lover er etter departementets oppfatning ivaretatt ved at det foreslås inntatt i selve undersøkelsestillatelsen at undersøkeren har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader eller meldinger etter annet lovverk. Når det gjelder minerallovens forhold til områder som er i en verneprosess, vises det til punkt 9.3.4 vedrørende leteretten hvor dette spørsmålet også er berørt.
10.5 Aktiviteter tilknyttet undersøkelse
10.5.1 Innledning
For å kunne gjennomføre lete- og undersøkelsesarbeider er det ofte nødvendig å utøve tilknyttede aktiviteter som ikke er hjemlet i allemannsretten. Spørsmålet her er om slike aktiviteter skal anses omfattet av lete- og undersøkelsesretten, eller om det skal gis særregler som sikrer retten til slike aktiviteter, slik at tillatelse fra grunneier og bruker ikke er nødvendig.
Selv om grunneiertillatelse etter mineralloven ikke er nødvendig, kan imidlertid annen offentligrettslig lovgivning sette grenser for slike aktiviteter som f eks motorferdselsloven, jf kapittel 7. Nedenfor følger deler av Minerallovutvalgets drøftelse angående adkomst til forekomst og opparbeiding av oppsamlingsplass og arbeidsplass samt høringsuttalelsene og departementets vurdering.
10.5.2 Minerallovutvalgets forslag
Adkomst til forekomsten
Minerallovutvalget uttaler følgende (NOU 1996:11 side 62-64):
«Det er en mulighet for at det vil kunne skje en viss økning i antall konflikter i forbindelse med motorisert adkomst når den nye mineralloven trer i kraft. Grunneiere vil nå ikke bare måtte akseptere prospektører som leter etter metallmineraler, som ligger utenfor grunneierens eier- og rådighetsområde. De kan etter de nye reglene heller ikke nekte prospektering etter industrimineraler i egen utmark. Lovforslaget vil trolig føre til økt prospekteringsvirksomhet slik at grunneiere i områder som tradisjonelt ikke har vært vant til prospekteringsvirksomheten, blir berørt av slik virksomhet. Utvalget ser ikke bort i fra at disse forhold kan føre til at konfliktene mellom prospektører og grunneiere kan øke, og at det kan bli større problemer for industrien å få frivillige avtaler om motorferdsel til undersøkelsesfeltene.
For å unngå at grunneiere kan hindre utøvelse av undersøkelsesretten, foreslår utvalget en bestemmelse i lovutkastet § 3-6 som gir undersøker rett til å kreve nødvendig adkomst uten samtykke fra grunneier.
Ferdselsretten må gjelde både overfor grunneier i undersøkelsesområdet og overfor grunneiere med eiendom som undersøker må krysse for å nå frem til undersøkelsesområdet.
Det er kun nødvendig ferdsel som vil være tillatt uten grunneiers tillatelse. I dette ligger at undersøker må planlegge transporten slik at denne begrenses til et minimum. Videre må berørte grunneiere varsles om ferdselen, og undersøkeren plikter å ta hensyn til grunneiers anvisninger mht. valg av veier, tidspunkt for ferdsel etc.
Dersom private veier blir benyttet til ferdselen, kommer veilovens regler om vedlikeholdsplikt etc. til anvendelse, jf. lov 21. juni 1963 nr. 23 veglov § 54. Dette innebærer at leter og undersøker må bidra til vedlikeholdet av veien i en utstrekning som tilsvarer bruken. Bidraget skjer i form av materiale, arbeid eller penger. Ved uenighet om hvordan vedlikeholdplikten skal fordeles mellom eier og de ulike brukere, avgjøres tvisten ved skjønn.
Når det gjelder naturvernhensyn og hensynet til allmennheten, ivaretas dette gjennom motorferdselloven, jf. kapittel 5.6.5.»
Oppsamlingsplass, arbeidsplass
Minerallovutvalget legger bl a til grunn at en midlertidig og avgrenset oppsamlingsplass for drivstoff, utstyr, borekjerner og bosted for mannskaper, må anses å ligge innenfor undersøkelsesretten. Er undersøkelsesarbeidet av en slik art at det er nødvendig med fundamentering, oppføring av hus for maskineri eller oppføring av arbeidsbrakker, vil tillatelse fra grunneier, eventuelt ekspropriasjon etter lovutkastet § 5-1, fortsatt være nødvendig. Undersøkelsesretten på nevnte område, må antas å gå videre enn etter gjeldende rett. Se mer om dette i NOU 1996:11 side 63-64.
10.5.3 Høringsinstansenes syn
Norges Skogeierforbund krever at ingen kan gis tillatelse til å kjøre på privat grunn eller privat vei uten grunneiers tillatelse i forbindelse med leting eller drift av mineraler. De krever derfor at lovutkastet endres i samsvar med dette.
10.5.4 Departementets vurdering
Hensynet til mineralnæringen tilsier en bestemmelse slik Minerallovutvalget foreslår. Rett til nødvendig adkomst er helt essensielt for å kunne utføre et undersøkelsesarbeid.
Departementet mener at det er viktig å benytte metoder som på et tidligst mulig stadium og med de laveste utgifter, kan vise om en forekomst ikke har potensiale til å kunne karakteriseres som drivverdig slik at ytterligere arbeider og kostnader kan unngås. Bruk av kjerneboringer og geofysikk gir god kunnskap om forekomsten og små skader på naturen. Kjerneboringer nødvendiggjør imidlertid adkomst med borerigger til undersøkelsesområdet. Det er antatt at sårene som transporten av disse maskinene måtte skape, langt på vei oppveies av at kjerneboring er den mest effektive undersøkelsesteknikk som kjennes. Den er også den mest miljøvennlige undersøkelsesteknikk som foreligger når en ser på forholdet mellom den informasjon den gir og den skade på naturen som den forårsaker. Videre har i dag bruken av denne undersøkelsesteknikken, på grunn av geofysisk forarbeid, blitt langt mer presis. I dag vet man hvor man skal bore i langt større grad enn tidligere.
Et alternativ for undersøker, i de situasjoner hvor det er konflikt mellom undersøker og grunneier om adkomst til undersøkelsesområdet, er å få rett til adkomst ekspropriert. Et annet alternativ er å få en lovbestemt rett til adkomst etter forslag til ny minerallov.
På bakgrunn av det som er skissert ovenfor, mener departementet at skal en undersøker kunne foreta en miljøvennlig og kostnadseffektiv undersøkelse, må han ha anledning til å bringe frem nødvendig utstyr til undersøkelsesstedet hjemlet i forslag til ny minerallov. Etter departementets oppfatning vil det være uheldig å ha et system hvor undersøker alltid må gå veien om ekspropriasjon i de tilfeller hvor det er konflikt mellom undersøker og grunneier.
Departementet ser imidlertid at transport av nødvendig utstyr kan være belastende. Hensynet til grunneiere, brukere og allmennheten tilsier derfor at undersøkerens rett til adkomst begrenses. Etter departementets oppfatning er alle de berørte parters hensyn forsøkt ivaretatt med utformingen av lovutkastets § 17. Undersøkeren skal rette seg etter rimelige krav fra grunneier eller bruker med hensyn til valg av veier, tidspunkt for ferdsel o l. Utøvelsen av ferdselsretten skal skje med varsomhet slik at skadene ikke blir større enn nødvendig, og slik at naturen ikke blir unødig skjemmet, jf den generelle bestemmelsen i lovutkastet § 43.
Selv om bestemmelsen tillater ferdsel gjennom grunneiers og brukeres eiendom, vil det ofte foreligge begrensninger i ferdselsretten etter annen lovgivning. Særlig praktisk vil lov 10 juni 1977 nr 82 om motorferdsel i utmark være. Hovedregelen i denne loven er at motorferdsel i utmark ikke er tillatt med mindre særskilt dispensasjon er gitt. Undersøkeren må derfor kontrollere hvilke krav som følger etter denne lov og annen lovgivning og innhente nødvendige tillatelser før eventuell ferdsel kan finne sted.
Konklusjonen er at departementet slutter seg til Minerallovutvalgets forslag og begrunnelse på dette punkt.
10.6 Varslingsplikten på undersøkelsesstadiet
10.6.1 Innledning
Reglene knyttet til mineralvirksomhet i den nye mineralloven bør være balanserte slik at alle interesser søkes ivaretatt. For å ivareta interessene til berørte grunneiere og brukere på undersøkelsesstadiet, er det foreslått at undersøkeren ikke kan foreta inngrep som kan medføre vesentlig skade uten grunneierens og brukerens samtykke. Se nærmere om dette ovenfor i punkt 10.4. Departementet foreslår videre en bestemmelse om at undersøkeren plikter å varsle Direktoratet for Mineralforvaltning, berørte fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner, Samisk kulturminneråd, grunneiere og brukere før all slags undersøkelsesarbeider tar til. Det er denne varslingsplikten som vil bli omhandlet i dette punktet.
Departementet understreker at til tross for denne varslingsplikten, har undersøkeren en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader etter annet lovverk. Se nærmere om dette i punkt 10.9 nedenfor.
10.6.2 Minerallovutvalgets forslag
Varsel til Bergvesenet
Minerallovutvalget foreslår at reglene om varslingsplikt til Bergvesenet i bergverksloven § 50 opprettholdes. Dette innebærer at Bergvesenet skal varsles om undersøkelsesarbeider på forhånd. Minerallovutvalget foreslår at slikt varsel skal gis minst tre uker før arbeidene igangsettes.
Varsel til kommunen
For å sikre at et inngrep på undersøkelsesstadiet som krever søknad til bygningsrådet etter plan- og bygningsloven § 93 kommer til kommunenes kunnskap, foreslår utvalget at det også innføres en plikt for undersøker til å varsle kommunen om arbeidet i form av en kopi av meldingen som sendes Bergvesenet (NOU 1996:11 side 66):
«Forslaget innebærer at undersøkeren minst tre uker før de planlagte undersøkelsesarbeider tar til, skal varsle kommunen om de forestående arbeider. Kommunen bør ut fra dette kunne ha tilstrekkelig tid til å vurdere om de varslede arbeider er av en slik karakter at de krever søknad, og eventuelt legge føringer for gjennomføringen av dette arbeidet. Utvalget foreslår at det i forskrift bestemmes inntatt i undersøkelsestillatelsen at undersøker, selv om kommunen har mottatt varsel, har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader eller meldinger etter annet lovverk, jf. § 3-1 femte ledd.
Utvalget ser flere fordeler med dette systemet. For det første medvirker systemet til at pbl's regler blir overholdt ved undersøkelsesarbeidene. For det andre vil reglene sikre at undersøker og kommune på et tidlig tidspunkt kommer i en dialog, noe som vil kunne hindre konflikter mellom kommunale myndigheter og prospektører. Etter den nye bestemmelsen i pbl. § 93a (vedtatt, ventes å tre i kraft 1. januar 1997), vil både kommunen og tiltakshaver kunne kreve forhåndskonferanse for en nærmere avklaring av rammer og innhold i undersøkelsesarbeidene.»
Varsel til grunneier/bruker
«Varslingsplikten ved undersøkelsesarbeider foreslås skjerpet i den nye mineralloven. Grunneieren har et ubetinget krav på at undersøker foretar varsling uten hensyn til risikoen for skade på grunn eller bygning. Utvalget antar at slik varsling vil kunne bety færre konflikter mellom grunneiere og undersøkere. Sett i forhold til den type arbeider som er aktuelle på undersøkelsesstadiet, vil det ikke være spesielt tyngende for undersøkeren å varsle grunneier eller brukeren.
I varselet til grunneieren etter utkastet § 3-8, skal det gis en beskrivelse av de inngrep som skal utføres, en redegjørelse for hvilke skader som kan oppstå, samt hvilke tiltak som er tatt for å hindre skader. Ved at varselet skal gis tre uker i forveien, får grunneier rimelig tid til å reagere, enten ved å kreve sikkerhet eller ved å påberope seg at de varslede arbeidene kan gi skader av vesentlig betydning for ham.
Utvalget mener at dersom melding blir gitt på standardskjema, vil dette sikre at grunneiere får den informasjon om regelverket de har behov for. Skjemaet bør gjengi de reglene som er viktig for grunneier å kjenne til, samtidig som det må gi rom for en konkret beskrivelse av det arbeidet som skal utføres, jf. forskriftshjemmel i lovforslaget § 3-8 tredje ledd.»
Minerallovutvalget mener at det bør framgå av skjema at varsel etter mineralloven ikke fritar for å varsle også etter reglene i plan- og bygningsloven.
Minerallovutvalgets mindretall (Fekjær og Jebens)er av den oppfatning at informasjonsplikten må gå lengre enn det flertallet foreslår. Mindretallet mener at det i loven må stå at selv om kommunen har mottatt varsel, har undersøkeren en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader etter annet lovverk. Se nærmere om dette nedenfor i punkt 10.9.
10.6.3 Høringsinstansenes syn
Om undersøkerens foreslåtte informasjonsplikt etter lovforslagets § 3-8 uttaler fylkesmannen i Troms følgende:
«Utvalget foreslår at inngrep på undersøkelsesstadiet skal varsles til gjeldende kommune på et tidlig tidspunkt. Dette er i tråd med plan- og bygningslovens regler og vil være med å styrke kontakten mellom undersøker og kommunen. Det er i den sammenheng viktig at lovverket legger opp til en god planprosess før inngrep igangsettes.»
Reindriftsforvaltningen mener at fordi rett til reindrift ikke er en rett som nødvendigvis brukes hvert år, vil de foreslå at det tas inn i lovteksten at rettighetshavere også skal varsles.
Fylkesmannen i Vest- Agder og Fylkesmannen i Oppland støtter forslaget fra Minerallovutvalgets mindretall. Om dette uttaler fylkesmannen i Oppland følgende:
«Med utgangspunkt i kommunenes ansvar for realforvaltning herunder naturinngrep etter plan- og bygningsloven, mener vi også at kommunen må likestilles med Bergvesenet ved melding om oppstart av undersøkelse. Kopi går da bare til grunneier/bruker.»
Riksantikvaren har også merknader til Minerallovutvalgets forslag på dette punkt og uttaler følgende:
«Hva som er vesentlig skade er i følge utkastet s. 62 et begrep hvis innhold endrer seg over tid. Eksempler er skader som varig eller på lang sikt vil skjemme grunneiers eiendom eller som reduserer bruksverdien. Riksantikvaren konstaterer at skade på fredete kulturminner ikke er nevnt. Heller ikke er fylkeskommunens kulturetat tatt med i oppregningen for hvilke etater som skal varsles i tilfelle det gjelder større arbeider ..... Vi ser det som ytterst bekymringsfullt at kulturmninnevernet ikke er nevnt som en aktuell samarbeidspartner i tilfelle inngrep fra undersøkers side som kan gjøre vesentlig skade.»
10.6.4 Departementets vurdering
Departementet er i hovedsak enige i Minerallovutvalgets flertallsforslag.
Reindriftsforvaltningen foreslår at også rettighetshavere skal varsles etter forslag til ny minerallov § 14. Reindriftsforvaltningen mener at de ikke faller inn under lovens begrep «bruker» i og med at rett til reindrift ikke er en rett som nødvendigvis vil bli brukt hvert år. Minerallovutvalget har ikke redegjort for hva som anses å ligge i uttrykket «bruker». Departementet ser derfor at det er behov for avklaring om hvem som skal ha varsel etter forslag til ny minerallov § 14.
Departementet mener på samme måte som Minerallovutvalget at Direktoratet og berørte kommuner må varsles. På denne måten kan berørte myndigheter sette i gang nødvendig saksbehandling.
I sin høringsuttalelse har Riksantikvaren og Miljøverndepartementet foreslått at også berørte fylkesmenn, fylkeskommuner og Samisk kulturminneråd skal varsles. Miljøverndepartementet mener at dette vil sikre forankring til annet relevant lovverk. De berørte myndigheter får dermed kjennskap til hva som skjer, og en mulighet til å sjekke om nødvendig behandling etter annet lovverk er skjedd. Departementet ser at en utvidelse slik Miljøverndepartementet foreslår vil gjøre varslingsplikten mer omfattende, men finner likevel å endre utkastet til ny minerallov i samsvar med Miljøverndepartementets forslag.
Videre mener departementet at alle berørte grunneiere må varsles. Ut over dette må grunnbokens rettighetshavere til det området det skal undersøkes i, varsles. Departementet ser at dette kan medføre at noen rettighetshavere som ikke har sin rett tinglyst vil falle utenfor. Det vil bli nærmest håpløst for en undersøker å finne alle rettighetshavere, og derfor er det hensiktsmessig at de forholder seg til de opplysninger som fremgår av grunnboken. Departementet mener imidlertid at dersom undersøker er klar over at det også eksisterer andre rettighetshavere til undersøkelsesområdet, må disse også varsles. Vi tenker her spesielt på reindriftsnæringen.
Det er reist spørsmål om hvem som skal få varselet i original av de som skal varsles etter forslag til ny minerallov § 14. Fylkesmannen i Oppland og i Vest-Agder mener at både Direktoratet og kommunen, og ikke bare Direktoratet slik Minerallovutvalget foreslår, skal få original varsel. Kopi skal gå til grunneier og bruker.
Departementet mener at det avgjørende er om de berørte i det hele tatt blir varslet og ikke om de får varselet i orginal eller kopi. Departementet mener det bør være opp til undersøkeren å avgjøre om alle skal få et varsel i original versjon eller om noen skal få kopi, og har endret loven i samsvar med dette.
10.7 Karantene ved opphør av undersøkelsestillatelse
Minerallovutvalget foreslår en bestemmelse som går ut på at den som har hatt undersøkelsestillatelse med best prioritet som er opphørt, ikke kan få ny undersøkelsestillatelse for samme undersøkelsesområde og samme mineralkategori før tre år er gått fra den dagen tillatelsen opphørte. Videre kan ikke innehaver av utmål eller registrert rett som er opphørt, få ny undersøkelsestillatelse som omfatter utmålsområdet eller registreringsområdet for samme mineralkategori før tre år er gått fra den dag utmålet eller den registrerte rett opphørte.
Denne bestemmelsen er ny i forhold til bergverksloven. Begrunnelsen for bestemmelsen er bl a ønsket om å forhindre at enkelte undersøkere blokkerer undersøkelse og utnyttelse av en forekomst. Siden det er undersøker med best prioritet som har enerett til undersøkelser, jf forslag til ny minerallov § 21, er det ikke like attraktivt å ha og betale for undersøkelsestillatelser med lavere prioritet. Dersom det er tillatt å søke om ny undersøkelsestillatelse umiddelbart etter at tillatelsen opphører, vil innehaveren av undersøkelsestillatelse med best prioritet, så lenge det ikke er registrert noen med lavere prioritet, kunne utsette ervervet av en eventuell forekomst til det måtte passe vedkommende. Han vil således omgå sjuårs fristen for å erverve rett til forekomst og tiårs fristen for å sette igang drift. Motivene for en slik forlenget undersøkelsesfase kan f eks være grunneierens ønske om å hindre konkurranse eller bergverksvirksomhet på egen eiendom.
En annen grunn til å innføre en karantenebestemmelse er erfaringer fra gjeldende lov med at enkelte omgår regelverket for å spare avgifter og gebyrer. Dette fordi man for det første kalenderåret en tillatelse er utferdiget, ikke betaler årsavgift, men kun et mindre beløp i behandlingsgebyr for søknaden.
Ingen høringsinstanser har kommet med merknader mot å innføre en slik karantenebestemmelse. På bakgrunn av dette slutter departementet seg til Minerallovutvalgets forslag på dette punkt.
Prosessindustriens Landsforening har imidlertid foreslått at Direktoratet skal gis en adgang til å dispensere fra karantenebestemmelsen dersom det sannsynliggjøres at søker vil drive et aktivt undersøkelsesarbeid.
Departementet har valgt å ikke følge opp forslaget fra Prosessindustriens Landsforening om å gi Direktoratet en slik dispensasjonsadgang. Departementet mener at forslaget er lite gjennomførbart i praksis fordi det vil være vanskelig å dokumentere et fremtidig aktivt undersøkelsesarbeid.
10.8 Opprydding
10.8.1 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget foreslår ikke en egen bestemmelse om opprydding, men antar at opprydding vil være et naturlig vilkår i driftskonsesjoner.
10.8.2 Høringsinstansenes syn
Etter Advokatforeningens syn:
«er det lite tilfredsstillende at sikringstiltakene som foreslås bare skal ha som siktemål at følgene av leting/undersøkelse ikke skal fremstå som farlige for mennesker og dyr. Det ville ha vært naturlig å sette som vilkår at arealene istandsettes i den grad det er mulig. Videre at det kan settes vilkår om dette. I denne sammenheng bemerkes ytterligere at det neppe vil være fullt ut tilfredsstillende at Bergvesenet alene skal fastsette vilkår.»
Norges Miljøvernforbund krever at § 9-2 forandres til:
«Bergvesenet kan pålegge den som vil eller har satt i gang undersøkelsesarbeider eller drift å stille tilstrekkelig sikkerhet for gjennomføring, vedlikehold av sikringstiltak og istandsettelse av anleggsområdet etter denne lov.»
Miljøverndepartementet uttaler bl a at de legger stor vekt på at en ny minerallov må sikre at næringen foretar opprydding, sikring og tilbakeføring til et normalt naturlandskap.
10.8.3 Departementets vurdering
Departementet har merket seg at Minerallovutvalget ikke klart foreslår en egen plikt til opprydding, men mener at dette etter mineralloven kun skal reguleres gjennom vilkår i konsesjoner. Etter departementets oppfatning er dette ikke en tilfredsstillende regulering av situasjonen. Mineralvirksomhet er en type virksomhet som i tillegg til sikring av områder medfører et behov for opprydding. Opprydding anses som en naturlig del av driften, og bør på lik linje med den øvrige virksomheten reguleres i forslag til ny minerallov. Plikt til opprydding bør derfor fremgå av loven. Opprydding vil særlig være aktuelt ved avslutning av driften, men det kan også være aktuelt f eks ved avslutning av prøveuttak. Departementet foreslår plikt til opprydding i forbindelse med undersøkelsesarbeider og for den som har driftskonsesjon. Når det gjelder det nærmere innhold av begrepet «opprydding», viser departementet til den gjeldende forståelsen av begrepet som har utviklet seg gjennom praksis i konsesjonsvilkårene.
Både Miljøverndepartementet, Advokatforeningen og Norges Miljøvernforbund ønsker bestemmelser om at anleggsområder skal istandsettes. Departementet er av den oppfatning at istandsettelse av et område for det første ofte vil være praktisk umulig, særlig gjelder dette dagbruddsdrift som kan medføre store sår i landskapet. Et eksempel på dette er dagbruddene i Bjørnevatn i Sør-Varanger kommune der det er tatt ut 450 millioner tonn masse. I tillegg vil departementet bemerke at restituering av landskap er et forhold som naturlig bør reguleres gjennom plan- og bygningsloven som bl a har som formål å sikre estetiske hensyn. I den forbindelse vil departementet peke på at kommunen i reguleringsplanen for mineralvirksomheten kan sette vilkår om restituering av landskapet og kan derfor gjennom planprosessen selv bestemme hvordan restituering av landskapet skal løses. Departementet mener det er fornuftig at kommunen bestemmer dette da det er den som berøres av sår i landskapet etter mineralvirksomhet og derfor er best skikket til å foreta en slik vurdering.
10.9 Forholdet til andre lover
10.9.1 Innledning
Minerallovutvalgets mindretall foreslår at det må fremgå av selve forslaget til ny minerallov at undersøkeren har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader etter annet lovverk. Flere av høringsinstansene er enige i dette forslaget. Minerallovutvalgets flertall foreslår imidlertid at det er tilstrekkelig at det i forskrift vedtas at det skal inntas i selve undersøkelsestillatelsen at undersøkeren har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader eller meldinger etter annet lovverk .
10.9.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalgets flertall uttaler om dette følgende (NOU 1996:11 side 66):
«Utvalget foreslår at det i forskrift bestemmes inntatt i undersøkelsestillatelsen at undersøker, selv om kommunen har mottatt varsel, har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader eller meldinger etter annet lovverk, jf. § 3-1 femte ledd.
Utvalget ser flere fordeler med dette systemet. For det første medvirker systemet til at pbl's regler blir overholdt ved undersøkelsesarbeidene. For det andre vil reglene sikre at undersøker og kommune på et tidlig tidspunkt kommer i en dialog, noe som vil kunne hindre konflikter mellom kommunale myndigheter og prospektører. Etter den nye bestemmelsen i pbl. § 93a (vedtatt, ventes å tre i kraft 1. januar 1997), vil både kommunen og tiltakshaver kunne kreve forhåndskonferanse for en nærmere avklaring av rammer og innhold i undersøkelsesarbeidene.»
Minerallovutvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) er av den oppfatning at informasjonsplikten må gå lengre enn det flertallet foreslår lovfestet i § 3-8. Mindretallet mener at det i loven må stå at selv om kommunen har mottatt varsel, har undersøkeren en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader etter annet lovverk. Dette vil etter mindretallets oppfatning medføre at misforståelser og eventuelle påstander om «god tro» osv unngås. Undersøkeren skal ikke kunne påstå at: «Jeg har varslet kommunen, og da jeg ikke hørte noe, trodde jeg at det var greit». Mindretallet begrunner sitt syn slik (NOU 1996:11 side 134):
«Mindretallets forslag er begrunnet i et ønske om en enda sterkere grad av forankring mellom de myndighetsorganer og de lovverk som er relevante i de prosesser som leder fram til erverv. Mindretallet ønsker ytterligere mekanismer i loven som forhindrer uheldige utslag i enkelttilfeller som er til ulempe både for næringen og samfunnet. Mindretallet er imidlertid tilfreds med de mekanismer (samtykkemodellen) som hører under driftsstadiet ved tildeling av ekspropriasjonstillatelse og driftskonsesjon.
Mindretallet peker på at det ikke alltid vil være slik at de undersøkelsesarbeider som varsles er av et slikt omfang og karakter at de f.eks. utløser søknadsplikt etter pbl. Dette vil bero på om det er tale om et vesentlig terrenginngrep. Derimot skal det svært lite til før slik søknadsplikt inntrer f.eks. i de tilfelle det aktuelle området gjennom pbl. er regulert til formål som faller inn under kulturminneloven eller naturvernloven. Det samme gjelder naturligvis områder som er vernet etter sistnevnte lover.
Mindretallet viser til at utvalget legger til grunn at varselet til kommunen etter § 3-8 ikke erstatter søknad etter annen lovgivning. Prospektøren har en selvstendig plikt til å vurdere omfanget av de arbeider som skal gjøres, og dernest sende de søknader som kreves etter annen lovgivning. Mindretallet mener at det ikke kan forventes at kommunen skal kunne sette igang en saksbehandling på grunnlag av en gjenpart av et varsel. Likevel er varselet positivt i den forstand at kommunen får vite hva som skal skje av arbeider selv når disse ikke er av et slikt omfang at søknadsplikt inntrer.»
10.9.3 Høringsinstansenes syn
Når det gjelder Minerallovutvalgets mindretalls forslag uttaler Miljøverndepartementet følgende:
«Mindretallets forslag til bestemmelse om at den som skal foreta undersøkelse har en selvstendig plikt til å foreta de nødvendige avklaringer i forhold til annet regelverk, innebærer slik som endringsforslaget til § 3-1 et ønske om en sterkere forankring til det lovverk som er relevant i saksbehandlingen fram til drift. Miljøverndepartementet støtter forslaget.»
Direktoratet for Naturforvaltning uttaler følgende:
«Slik forslaget er formulert, skal kommunen kun ha kopi av det varsel som sendes bergvesenet. Etter plan- og bygningsloven er det kommunen som er ansvarlig myndighet for planlegging og utnyttelse av arealer her i landet, jf plan- og bygningslovens § 20-6 andre ledd som bestemmer at arbeid og tiltak som nevnt bl a i lovens §§ 84 og 93 ikke må være i strid med arealbruk og bestemmelser i endelig vedtatt arealplan.
Undersøkelser som nevnt i utkast til mineralloven kap 3, vil i de fleste tilfelle medføre terrenginngrep som krever tillatelse etter plan- og bygningslovens § 93 første ledd bokstav i. ........ Skal man sikre en tilstrekkelig forankring mellom de relevante myndighetsorgan, er det ikke tilstrekkelig med den formulering som er foreslått i utkastet til § 3-8. Det må i loven understrekes at undersøker har plikt på seg til å innhente alle relevante tillatelser i forhold til alt relevant lovverk, ikke bare mineralloven, men og så annet relevant lovverk, som f eks plan- og bygningsloven og forurensningsloven. Den beste måten å gjøre det på, er at loven gjør det helt klart at en tillatelse til undersøkelser etter mineralloven ikke fritar for å søke nødvendige relevante tillatelser etter annet lovverk.
Vi vil heller ikke unnlate å bemerke at manglende tilknytningspunkter til dagens lovverk for alminnelig areal- og ressursutnytting, vil kunne gi en gammeldags lovgivning, lite tilpasset den reelle politiske utviklingen i samfunnet.
Direktoratet vil derfor støtte mindretallets forslag til tilføyelse til andre ledd slik denne er formulert på side 134. Vi viser også i den forbindelse til mindretallets begrunnelse som vi også støtter fullt ut.»
10.9.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til et forslag fra Minerallovutvalgets flertall om at det er tilstrekkelig at det fremgår av selve undersøkelsestillatelsen at den som skal foreta undersøkelser må foreta de nødvendige avklaringer i forhold til annet lovverk. På denne måten vil undersøkeren bli gjort uttrykkelig oppmerksom på sin plikt til å vurdere omfanget og karakteren av de arbeider som planlegges utført i lys av annet lovverk. Departementet mener at dette videre vil understreke at tillatelser etter mineralloven ikke erstatter søknad etter annen lovgivning. Det er et ønske om en sterk grad av forankring mellom de myndighetsorganer og de lovverk som er relevante i de prosesser som leder fram til erverv. Departementet ønsker derfor at ervervssystemet skal inneholde mekanismer som forhindrer uheldige utslag i enkelttilfeller til ulempe både for næringen og samfunnet.
På denne bakgrunn mener departementet at det ikke er behov for en egen lovbestemmelse hvor det fremgår at undersøkeren har en selvstendig plikt til å foreta de nødvendige avklaringer i forhold til annet lovverk.
10.10 Saksbehandling
10.10.1 Innledning
Tildeling av lete- og undersøkelsestillatelser er å anse som et enkeltvedtak i henhold til lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 2 bokstav b. Forvaltningslovens kapittel 4 om saksforberedelse ved enkeltvedtak kommer dermed til anvendelse. Etter § 16 skal eventuelle parter i saken varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg. Slik forhåndsvarsling kan imidlertid unnlates bl a dersom det vil være «åpenbart unødvendig».
Minerallovutvalget mener at det er åpenbart unødvendig å sende forhåndsvarsel før vedtak fattes. Flere av høringsinstansene er imidlertid av en annen oppfatning.
Minerallovutvalgets flertall mener videre at det heller ikke skal gis noe varsel etter at tillatelse er gitt. Dette er imidlertid Minerallovutvalgets mindretall uenige i. Nedenfor følger begrunnelsene for de forskjellige synene samt departementets vurdering av om de berørte parter må varsles og høres før vedtak om tillatelse treffes, samt om de berørte parter som loven nevner skal varsles når tillatelse er gitt.
10.10.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget foreslår at søknad om lete- eller undersøkelsestillatelser skal sendes Bergvesenet for behandling. Minerallovutvalget anbefaler at det utformes egne skjema som gis obligatorisk anvendelse. Dette vil lette arbeidet for leter og undersøker og forenkle saksbehandlingen og registreringen i Bergvesenet.
For å dekke utgiftene knyttet til behandlingen av søknadene samt registerføringen, bør det innføres en avgift som betales ved innsendingen av søknaden. I forslaget til lovtekst, gis departementet hjemmel for å fastsette slik avgift, jf § 11-1.
Minerallovutvalgets flertall mener det vil være «åpenbart unødvendig» å varsle ved tildeling av lete- og undersøkelsestillatelser, siden alle vilkår fremgår av loven, og resultatet dermed er forutbestemt. Det foreslås derfor ikke en regel om at Bergvesenet skal varsle grunneiere eller andre rettighetshavere hverken før eller etter at undersøkelsestillatelse er meddelt. Flertallet viser til at grunneier og rettighetshavere vil få varsel fra undersøker før selve undersøkelsesarbeidene igangsettes, jf lovforslaget § 3-8.
Mindretallet (Jebens og Fekjær), mener at Bergvesenet skal varsle grunneier og rettighetshaver om at undersøkelsestillatelse er gitt.
10.10.3 Høringsinstansenes syn
Reindriftsforvaltningen mener for det første at fordi rett til reindrift ikke er en rett som nødvendigvis brukes hvert år vil de foreslå at det tas inn i lovteksten at rettighetshavere også skal varsles. Reindriftsforvaltningen uttaler videre:
«Det er ikke noe krav om at Bergvesenet skal varsle grunneier eller rettighetshaver ved tildeling av undersøkelsestillatelse, varslingsplikten gjelder bare når det er konkrete planer om iverksettelse av tiltak. Reindriftsforvaltningen mener at en undersøkelsestillatelse må sees på som en heftelse og at grunneiere og brukere (herunder reindriftsutøvere) derfor har krav på å få melding om tildeling av undersøkelsestillatelse på deres eiendom/bruksområde. Varslingsplikten i hht. § 3-8 bør derfor utvides til også å gjelde ved tildeling av undersøkelsestillatelse.»
Reindriftsforvaltningen mener videre at det skal være adgang til å høres før vedtak om undersøkelsestillatelse treffes:
«Vi mener at f.eks. Samisk Kulturråd må gis anledning til å uttale seg før undersøkelsestillatelse gis, det er ikke sikkert at en undersøker er i stand til å gjenkjenne og ta hensyn til samiske kulturminner i undersøkelsesområdet selv om han/hun er innstilt på å gjøre det. Den pålagte varslingsplikten, om at varsel skal sendes til Bergvesenet, berørte kommuner, grunneiere og brukere minst 3 uker før undersøkelsesarbeider igangsettes, mener vi ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til andre interesser.»
Norske Reindriftssamers Landsforbund uttaler følgende:
«Med utgangspunkt i reindriftens rettigheter, vil NRL gjenta sitt forslag/krav om at reindriften skal ha en selvstendig plass i minerallovgivningen, som instans for høring, forhandlinger og avtaler med søkere for mineralleting og mineralutvinning. Da der er få utenom næringen selv som kjenner reindriften, reindriftens organisering og bruk av områdene, er det et særskilt behov for at man direkte i lovgivningen klart gir oppskriften for hvordan hensynet til reindriften skal ivaretas. Det er derfor ofte slik at et inngrep som ser lite ut for andre kan være av stor betydning for reindriften. Ingen er tjent med uklarhet hos den ene eller den annen part, eller hos forvaltningen, når det gjelder ivaretakelse av hensynet til reindriften. NRL ser det derfor som ønskelig at minerallovgivningen strammes opp i forhold til det foreliggende forslag i forhold til dette.»
Sametinget uttaler følgende:
«Undersøkelsestillatelse bør bare gis etter at grunneiere og brukere (bl.a. reindriften i området) har hatt anledning til å uttale seg, med en rimelig frist.»
Riksantikvaren påpeker at lovutkastet viser til at det kan foreligge eventuelle begrensinger i ferdselsretten etter annen lovgivning, bl a lov av 10 juli 1977 nr 82 om motorferdsel i utmark. Denne lovens hovedregel er at det kreves dispensasjon for motorferdsel i utmark, hvilket betyr at undersøker må kontrollere hvilke krav som følger av denne og annen lov. Riksantikvaren uttaler at:
«Riksantikvaren vil be om at slik søknad forelegges kulturminnemyndigheten før tillatelse gis...... Vi viser til kml §§ 3 og 4, som angir at det er forbudt å sette igang tiltak som kan skade osv. automatisk fredete kulturminner uten etter tillatelse fra kulturminnemyndigheten § 8. Videre vises til undersøkelsesplikten i kml §9 for alle større private og offentlige tiltak. Bygging av vei vil i denne sammenheng vanligvis være å anse som et offentlig eller større privat tiltak som følgelig faller inn under undersøkelsesplikten i § 9.»
Videre foreslår fylkesmannen i Vest-Agder at det bør det tas inn en bestemmelse om at Bergvesenet skal varsle rettighetshavere og grunneiere om at undersøkelsestillatelse er gitt.
10.10.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til forslaget fra Minerallovutvalget flertall om at det er åpenbart unødvendig at grunneiere eller andre rettighetshavere skal varsles og høres før vedtak om tillatelse gis. En søknad om rett til å undersøke skal ikke underlegges et bredt forvaltningsmessig skjønn. Fyller søkeren lovens vilkår, har han krav på å få en undersøkelsestillatelse. Det er derfor ikke et behov for at berørte rettighetshavere varsles og høres.
Departementet er av den oppfatning, slik Minerallovutvalgets flertall foreslår, at Direktoratet ikke skal varsle om at tillatelse er gitt. Mange undersøkere vet ikke på søknadstidspunktet omfanget av sine eventuelle undersøkelsesarbeider og hvordan de eventuelt skal foretas. Om undersøkelsesarbeider er uforenelig med enkelte andres rettigheter eller med andre lover, er normalt først klart like før faktiske inngrep skal foretas. Det er derfor hensiktsmessig at varsel først skjer på dette tidspunkt. Departementet mener derfor at varslingsregelen etter forslag til ny minerallov § 14, er tilstrekkelig. Etter forslaget skal Direktoratet, berørte kommuner, grunneiere og brukere bli varslet tre uker før inngrep iverksettes. Videre skal inngrep som kan medføre vesentlig skade ikke iverksettes uten grunneiers og brukers samtykke. Se nærmere om dette i punkt 10.4 foran.
Når det gjelder bekymringen over at forslag til ny minerallov på dette punkt ikke ivaretar forholdet til annet lovverk, vil departementet igjen understreke at undersøkeren må sende de nødvendige søknader eller meldinger etter andre lover.