3 Mineralnæringen

3.1 Innledning

Punkt 3.2 og 3.3 tar sikte på å beskrive norsk mineralnæring i dag. Situasjonen i norsk mineralnæring er betydelig endret siden 1972 da lovgivningen i Norge sist var gjenstand for en gjennomgående revisjon, og departementet vil her gi et bilde over hva som kjennetegner dagens næring.

Lovforslaget omfatter ikke Svalbard, og det uttak av kull som skjer på denne øygruppen vil derfor ikke bli omtalt nærmere. Tall i kapitlet her inkluderer ikke uttak av kull.

Punkt 3.4 beskriver den internasjonale mineralnæringen.

Lovforslaget omfatter mineralnæringen på fastlandet i Norge. Dette omfatter delbransjene malm (kategorien mutbare mineraler), industrimineraler og naturstein (kategorien registrerbare mineraler) og pukk og grus (kategorien mineralske byggeråstoffer).

3.2 Om mineralnæringen i Norge

Felles for bryting og utvinning av mineraler fra fjell, sand og grus er at de gjelder uttak av ikke-fornybare mineralske råstoffer. Produksjonen i mineralnæringen er kapitalintensiv, med vesentlig høyere realkapital pr sysselsatt enn industrigjennomsnittet. Over halvparten av produksjonen eksporteres. Lønnsomheten er varierende både mellom ulike deler av bransjen og mellom enkeltbedrifter. Produktene fra næringen nyttes til en rekke ulike formål og inngår i en rekke temmelig ulike typer produksjonsprosesser.²1

Et fellestrekk ved næringen er at uttak av mineralske ressurser representerer et vesentlig inngrep i naturen. Underjords gruvedrift etterlater seg åpninger i grunnen, mens drift i form av dagbrudd kan innebære store åpne sår i landskapet. Innenfor alle delbransjene i næringen finnes grunneiere som berøres av om det etableres mineralvirksomhet på eiendommen eller ikke. Det vil videre kunne være omfattende mengder av overskuddsmasser og utslipp av støy og støv under driftsperioden. Uttak av sulfidmalmer vil kunne føre til forurensning fordi malmen forvitrer i luft og frigjør tungmetaller. Inngrepenes omfang vil kunne gi behov for opprydding og sikring etter at virksomheten er avsluttet.

Ifølge NGU ble det i 1997³2 tatt ut til sammen ca 74 millioner tonn ulike mineraler av norsk fjell og løsmasser⁴. 3 Produksjonsverdien fra mineralnæringen var i 1997 ca 6,8 milliarder kroner⁵. 4 Produksjonsverdien i næringen har vært relativt stabil de siste 15 årene. Tilknyttede aktiviteter omfatter bl a transport og tjenester, og produktene fra mineralnæringen brukes som råvarer i andre næringer, som mineralforedlende industri og bygge- og anleggsvirksomhet. Mineralnæringen er spredt over hele landet og sysselsatte i 1995⁶5 til sammen 4354 personer. Tall fra NGUs intervjuundersøkelse januar 1998 viser at Nordland var det klart største bergverksfylket i 1997 med hensyn til antall sysselsatte. Som en like klar nummer to følger Møre og Romsdal, mens man i motsatt ende av skalaen finner Oslo (se for øvrig figur 3.4).

Sysselsettingen i bransjen har blitt vesentlig redusert de siste årene. Eksportverdien har derimot økt fra 2,6 milliarder kroner i 1989 til 3,6 milliarder kroner i 1997.

Kilde: NGU

3.3 De ulike delbransjene i mineralnæringen

3.3.1 Mutbare mineraler - Malmer

Malm er en betegnelse på de bergarter som inneholder metallmineraler i så stor mengde at de kan utvinnes med økonomisk gevinst.

I Norge har utvinning av malmer fra metallrike bergarter tradisjoner tilbake til 1600-tallet med blant annet Røros Kobberverk, Løkken Verk og Kongsberg Sølvverk blant de eldste. Tradisjonelt er det malmbransjen som har vært den mest betydningsfulle delen av mineralnæringen. Tilsvarende kan det sies at mye av infrastrukturen i tilknytning til næringen, som utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer, er bygget opp rundt malmbransjens utfordringer og behov.

Malmgruvene er svært eksportintensive, og over 90 % av produksjonen eksporteres som mineralkonsentrater. Markedsprisene for metaller svinger sterkt, noe som også påvirker prisene for mineralkonsentrater. Prisnivået vil være helt avgjørende for om en malmforekomst vurderes som drivverdig eller ikke. Høye kostnader i forhold til etablering og gjenåpning av gruver innebærer at det kan være lønnsomt å drive videre på forekomster det allerede er igang drift ved, mens det kan være ulønnsomt å starte opp drift av nye forekomster med tilsvarende egenskaper.

Produksjons- og eksportverdien fra malmbransjen var i 1997 på henholdsvis 605 millioner kroner og 564 millioner kroner, og det ble tatt ut til sammen omtrent 1,5 millioner tonn malm. I 1995 var i følge Statistisk Sentralbyrå 1161 personer ansatt i denne typen virksomhet. Produksjonen i Norge har de siste årene blitt kraftig redusert. Det har til sammen vært drift i 34 malmgruver etter annen verdenskrig, men i dag er det kun drift i Rana, Grong, Norsulfid AS avdeling Grong Gruber og Nikkel og Olivin i Ballangen.

Leting etter og funn av nye drivverdige forekomster er dermed nødvendig dersom malmbransjen skal ha fortsatt betydning. De siste årene har det vært en viss økt interesse for leting etter malm, slik dette framgår av antall registrerte mutinger hos Bergvesenet.

3.3.2 Registrerbare mineraler

Industrimineraler

Industrimineraler er ikke-mutbare mineraler som utnyttes industrielt på grunn av spesielle fysiske og kjemiske egenskaper. Eksempler på slike egenskaper er varmebestandighet, elektrisk ledningsevne, farge, spesifikk vekt osv. Industrimineraler brukes som fyllstoffer i så ulike produkter som glass, papir, keramikk og plast, i miljøprodukter (vann- og jordforbedring) og i bygningsmaterialer. Gruppen består dermed av en lang rekke mineraler med svært forskjellige anvendelser. Også innenfor den enkelte mineralgruppe er det store forskjeller i kvaliteter som medfører ulike anvendelsesmuligheter. Se boks 3.2 for beskrivelse av enkelte industrimineralers bruk og potensiale.

Et fellestrekk ved mange av industrimineralene er at kravene til produktene stadig øker. Det stilles krav om høyere renhet, kornfordeling, kornform, fiberinnhold mm. Et annet utviklingstrekk er at spesialiseringen på leverandørsiden øker, og produsentene har ofte faste kunder som nødig skifter leverandør. Dette vanskeliggjør nyetableringer i markedet.

Norge er verdensledende innenfor produksjon av mineralene olivin og nefelinsyenitt. Verdens største enkeltprodusent av kalksteinfiller til papirindustrien ligger også i Norge, og tilgangen på ressurser synes god. Prisene er også mer stabile i markedene for industrimineraler enn for metallmineraler.

Norge har et rikt utvalg av bergarter. Mange av disse er ikke lett tilgjengelige i Europa for øvrig, for eksempel nefelinsyenitt og eklogitt. Vi har også gode utskipingsforhold fra forekomstene våre, og vi har et høyt teknisk nivå og gode FoU-miljøer. Dette er viktige fortrinn som gir muligheter for fortsatt ekspansjon innenfor industrimineralproduksjon i Norge. Også innenfor oppredning er det potensial for økt verdiskaping. Ved å forbedre oppredningsprosessen kan det oppnås høyere kvaliteter, og dermed vil bedre priser på mineralene oppnås. Ved økt forsknings- og utviklingsinnsats vil også nye produkter kunne utvikles.

I 1997 ble det produsert industrimineraler for omtrent 2,1 milliarder kroner i Norge. Det ble til sammen tatt ut omtrent 11 millioner tonn slike mineraler. I 1995 var det i følge Statistisk Sentralbyrå ansatt 825 personer i denne delbransjen. Det ble eksportert industrimineraler for 1,9 milliarder kroner i 1997.

Naturstein

Naturstein brukes blant annet til å kle bygninger og i utemiljø. Det er vanlig å skille mellom to hovedgrupper naturstein: blokkstein og skifer.

Blokkstein brytes i store blokker som deretter sages opp i plater og mindre emner. Larvikitt fra Larviksområdet dominerer norsk blokksteinsproduksjon, og er en norsk natursteinsressurs av unik kvalitet som oppnår høye priser på verdensmarkedet. Det meste av dette eksporteres som råblokker, hovedsakelig til Italia, Frankrike og Spania. Ny teknologi har effektivisert produksjonen gjennom å øke produktiviteten og redusere andelen skrotstein, som i utgangspunktet er svært høy. Gunstig beliggenhet i nærheten av sjøen er også med på å forklare larvikittens suksess. Marmor fra Fauskeområdet er også en velkjent ressurs som oppnår gode priser. I tillegg har Norge en rekke forekomster av andre bergarter som kan tenkes utviklet videre for salg på verdensmarkedet. Grønn kvartsitt fra Kautokeino og anortositt med fargespill fra Rogaland er eksempler på slike.

Skifer er en lagdelt bergart som kan spaltes opp i tynne plater etter naturlige, plane sjikt. Mest kjent er Altaskifer, Oppdalsskifer og Ottaskifer. Det foregår også en viss foredling av skifer i Norge, delvis etter håndverkstradisjoner, men i stadig større grad etter industrielle metoder. Også innenfor denne delbransjen er det et stigende eksportpotensial.

Natursteinbransjen har gjennomgående høyere avkastning på kapital enn resten av næringen. Bransjen har opplevd sterk vekst de siste årene, og markedssituasjonen fremover synes også god. På verdensbasis ventes fortsatt vekst i forbruk av naturstein, og innenlandsmarkedet har økt både når det gjelder bygningsstein og stein til uteanlegg.

De siste ti årene har vi sett flere eksempler på at norsk steinindustri er i strukturmessig endring, med færre og større enheter som resultat. Mest tydelig er dette innen skifernæringen. I Larvik har flere produsenter dannet Norsk Granitt AS, som står for en betydelig andel av eksporten av råblokk fra området. Det synes, naturlig nok, å være den eksportorienterte delen av steinindustrien som finner det fordelaktig å etablere mer slagkraftige enheter.

I 1997 ble det innenfor natursteinbransjen produsert verdier for 992 millioner kroner basert på uttak av omtrent 280 000 tonn stein. Omtrent 540 personer var i 1995 sysselsatt i denne type virksomhet i følge Statistisk Sentralbyrå. Det ble eksportert naturstein for 594 millioner kroner i 1997.

3.3.3 Mineralske byggeråstoffer

Pukk, sand og grus

Pukk, sand og grus brukes som innsatsfaktor i bygge- og anleggsvirksomhet, f eks i veier. Det finnes store mengder sand og grus i Norge som følge av avsetninger i forbindelse med siste istid for ca 10-15 000 år siden. En vesentlig del av uttaket skjer på land i grustak, men noe tas også ut fra elver, deltaer i fjorder og havbunn. Pukk kan brukes til de samme formål som naturlig sand og grus, men er vanligvis dyrere å produsere siden fast fjell må sprenges ut og knuses. Pukk utgjør likevel en økende andel av forbruket av byggeråstoffer, noe som har sammenheng med lokal knapphet på sand og grus, samtidig med at det stilles økte kvalitetskrav til byggeråstoffer som naturlig grus ikke alltid kan fylle.

Grunnet store transportkostnader foregår mye av pukk- og grusproduksjonen i nærheten av anvendelsesområdet, og i stor grad i små enheter. Omtrent halvparten av produksjonen går til vei- og infrastrukturformål, mens 20% går til betongproduksjon og om lag en tredjedel går til andre formål, som f eks fyllmasse og planering av nye anleggsområder. Det er f eks brukt en million tonn masse årlig de to siste årene til å planere havbunnen langs rørledningstraséer på norsk sokkel.

Produksjonsverdien innenfor uttak av pukk og grus var i 1997 på omtrent 3 milliarder kroner. Det ble tatt ut til sammen 61 millioner tonn slike produkter. Dette representerer et årlig forbruk pr innbygger i Norge på 12,3 tonn pukk og grus. I 1995 var det i følge Statistisk Sentralbyrå 1503 personer sysselsatte i denne delen av mineralnæringen.

Eksporten har til nå vært begrenset, men det er presentert planer for etablering av flere store og effektive pukkverk nær kysten. Dette vil kunne innebære et økt eksportpotensial da behovet for byggeråstoffer i Europa er økende.

I 1997 ble det eksportert 7,7 millioner tonn pukk og grus til en verdi av 407 millioner kroner.

3.4 Internasjonal mineralnæring

3.4.1 Mineralnæringens økonomiske betydning

Mineralnæringen er en av verdens mest betydelige næringer. Uttak av mineralske ressurser, inkludert energimineraler, står for hele 5 % av verdiskapningen i verden, og næringen sysselsetter 25 millioner mennesker på verdensbasis. Den økonomiske verdien av næringen er økende. Mens produksjonsverdien av mineraler, unntatt energimineraler, i 1984 var på 140 milliarder dollar, antas den å nå 200 milliarder 1984-dollar innen år 2010.

Gruveindustrien er gjennomgående viktigere for utviklingslandene enn for de utviklede industriland. Gruveindustrien vil ofte være et lands første viktige skritt på veien til industrialisering, og for en fjerdedel av verdens utviklingsland står derfor gruvedriften for mer enn 10 % av landenes bruttonasjonalprodukt og ca 40 % av deres eksportinntekter. For enkelte land er tallene imidlertid langt høyere.

3.4.2 Rammevilkår for internasjonal gruveindustri

Den politiske utviklingen har i de senere år vært med på å gjøre store landområder, som før var regnet som lite interessante for gruveindustrien, mer attraktive for investeringer. Situasjonen har utviklet seg på en positiv måte for gruveindustrien når det gjelder undersøkelse av områder med geologisk potensiale.

Gruveindustrien har i lengre tid pekt på de problemer som lovverket i en rekke land har skapt. Det har f eks dreid seg om manglende rett til tilbakeføring av kapital og profitt, statlige krav på eierandeler i gruveprosjekter, og ikke minst for liten sikkerhet for at den som finner en forekomst er den som får lov til å utnytte den. Den økte interessen for utenlandske investeringer i gruveindustrien har blant annet ført til at over 70 land siden 1985 har foretatt endringer i sin minerallovgivning. Lovendringene har i en rekke tilfelle søkt å imøtekomme innvendingene fra mineralindustrien. Denne utviklingen gjelder både for Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Afrika.

De østeuropeiske landene har etter kommunismens fall åpnet sine store landområder for prospektering. Særlig kan landene i det tidligere Sovjetunionen fremvise et stort geologisk potensiale for de fleste interessante mineraler. På grunn av ustabile politiske forhold samt en lovgivning som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for «finner får» prinsippet⁷6, har utviklingen av mineralindustrien i disse landene vært langt svakere enn tidligere forventet.

3.4.3 Betydningen av internasjonale avtaler

I dag finnes flere omfattende internasjonale avtaler som forplikter avtalelandene til å liberalisere sin lovgivning og fjerne diskriminerende regler. Dette gjelder både EU/EØS-regelverk, OECD-avtaler og avtaler innen WTO-systemet. Avtalene inngås primært med sikte på å lette samhandelen mellom avtalelandene blant annet ved å fjerne hindringer for bevegelse av kapital, personer og varer over landegrensene. Over tid kan de internasjonale avtalene bidra til et mer likeartet regelverk blant landene som har interesser i mineralnæringen.

3.4.4 Utviklingen av en strengere lovgivning i forhold til naturinngrep

Bildet med en lovgivning som utvikler seg i liberal retning for gruveindustrien, er ikke like entydig om en ser på utviklingen i de industrialiserte land. Ser man på de enkelte lands minerallovgivning isolert, vil man se at utviklingen stort sett har gått i en positiv retning for næringen. Dersom en ser på lovgivningen knyttet til inngrep i naturen og arealbruk, blir bildet imidlertid et annet. Ut fra den globale samfunnsutvikling med økende bevissthet rundt miljø og arealbruk, er det blitt utviklet en strengere lovgivning når det gjelder inngrep i naturen, for eksempel i form av gruvedrift.

Det er ikke bare kravene til en eventuell drift som har blitt skjerpet de senere år. En ny tendens er at det ikke lenger er selvsagt at det gis nødvendig driftstillatelse for forekomster som er dokumenterte som drivverdige. Moderne arealplanlegging og miljølovgivning kan derfor medføre at gode forekomster ikke blir åpnet for drift. Dette var for eksempel tilfellet ved Windy Craggy i Canada der en meget rik forekomst ikke fikk de nødvendige tillatelser til å starte drift på grunn av tiltakets konsekvenser for miljø og samfunn.

Det er også en økende forståelse for urbefolkningers rettigheter til land og vann i områder av den industrialiserte verden. I Australia har Høyesterett i den mye omtalte «Mapo-dommen» fra 1992 anerkjent urbefolkningenes rett til landområder som de har hatt og har en spesiell tilknytning til.

Enkelte land har dessuten ratifisert ILO-konvensjon nr 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater som forplikter myndighetene i disse landene til å ivareta urbefolkningenes rettigheter. Se nærmere om dette i kapittel 14.

Ovennevnte utvikling har ført til at gruveindustrien har blitt noe mer tilbakeholdne med å investere i større undersøkelsesprogrammer i den industrialiserte verden. Det er ikke lenger nok å få brakt på det rene om forekomsten er lønnsom fordi man i tillegg også har usikkerheten om driftstillatelse blir gitt, og om vilkårene kan aksepteres ut fra kravet til økonomisk drift.

3.4.5 Områder for mineralleting i dag

Gruveindustrien har i de siste år brukt størstedelen av sine prosjektmidler i Sør-Amerika og Sørøst-Asia. Det brukes også fremdeles store summer på prospektering i USA, Canada og Australia, men tendensen er også her at prospekteringsmidler rettes mot utviklingsland. Det er ventet at Russland vil få en økt andel av investeringene når forholdene der har stabilisert seg, og når de endringer i lovverket som er påkrevet for at gruveindustrien har en rimelig sikkerhet for sitt engasjement, blir foretatt.

3.4.6 Mineraler de store gruveselskapene prospekterer på

Selv om industrimineralenes betydning har økt vesentlig de siste år, er det de tradisjonelle mutbare mineralene, sammen med bauxitt (råmaterialet i aluminium) og diamanter, som utgjør det viktigste driftsgrunnlaget for de store internasjonale gruveselskapene. Samtidig viser tall fra de største selskapene at en stadig større andel av prospekteringsmidlene brukes til å lete etter og utvikle forekomster av gull.

3.4.7 Investeringsfaktorer av særlig viktighet for gruveindustrien

Geologisk potensiale

De viktigste mineralske ressursene som for eksempel kobber, jern og bauxitt forekommer som økonomisk drivbare forekomster i flere land. Ofte vil gruveindustrien ha en rekke interessante geografiske områder å velge mellom når det skal tas beslutninger om hvor det skal prospekteres.

Det viktigste for industrien vil alltid være hvor de rikeste forekomstene finnes, og dessuten hvordan rammebetingelsene er for en investor. Geologisk potensiale vil derfor alltid være et avgjørende moment, og selv det mest industrivennlige land vil aldri kunne tiltrekke seg prospekteringsmidler dersom det geologisk sett er lite sannsynlig at det finnes forekomster av verdi i området. På den annen side vil ikke selv et meget stort geologisk potensiale kunne veie opp for en lite næringsvennlig politikk.

Tilgjengelig informasjon om landets berggrunn

Tilgjengelig informasjon om landets berggrunn er en viktig faktor når et selskap skal avgjøre om det skal prospektere. Generell geologisk kartlegging krever betydelige grunnlagsinvesteringer. Kostnadene ved prospektering vil være vesentlig mindre dersom det finnes tilgjengelig informasjon om geologien i området. Denne informasjonen trenger ikke være objektrettet. Det som etterspørres er mer generell kartlegging av større områder. I mange land skjer generell berggrunnskartlegging i offentlig regi av de nasjonale geologiske undersøkelsesselskapene.

Politisk stabilitet

Dersom et land peker seg ut som politisk ustabilt, vil risikoen for at man ikke kan hente ut gevinstene av prospekteringen være et moment som vil tillegges betydelig vekt og kan føre til at selskapet ikke ønsker å ta risikoen med å investere i landet. Dersom selskapet likevel velger å investere i mer risikofylte områder, må avkastningen selskapet forventer å få være forholdsmessig større.

Skattenivå

Gruveindustrien beskattes på flere måter. Det kan skje i form av inntektsskatt, skatt/avgift på forbruksmateriell og skatt/avgift på eksport. I tillegg kommer royalty eller deltakeravgift til vertslandet. Et lands totale skattenivå, skattemodell og en rimelig grad av forutberegnlighet vil derfor være av vesentlig betydning når investeringsbeslutning skal tas.

En del land gir skattemessige fordeler til prospekterings- og gruveselskapene gjennom hele eller deler av undersøkelses- og driftsfasen. Noen land gir gruven opp til fem skattefrie år, mens andre gir rett til store avskrivninger over en kortere periode i gruvens tidlige fase.

Statlig støtte til undersøkelsesarbeider

I enkelte land gis det statlig tilskudd til undersøkelsesarbeider. Dette kan være en faktor som kan bringe forholdet mellom investering og risiko ned på et akseptabelt nivå.

Prospekteringstilskudd kan komme både fra verts- og hjemland. Japan bruker for eksempel ca 50 millioner US dollar pr år på tilskudd til japanske selskaper til global prospektering.

Stabilitet i minerallovgivningen

Det er viktig for et land å ha en historie som viser stabilitet med hensyn til hovedprinsippene for minerallovgivningen. Det industrien frykter er brå endringer i lovgivning og andre rammebetingelser som kan svekke, eller til og med rive vekk grunnlaget for den foretatte investering.

Sikkerhet for at finneren får erverve forekomsten

Det å få lokalisert en forekomst og deretter bringe den fram til mulig drift er ofte en lang, kostbar og risikofylt prosess. Forekomster som er drivverdige må således ikke bare kunne bære egne kostnader ved å bli utviklet fram til drift, men også kostnadene for alle de prospekteringer som er mislykket.

Det forhold at svært få forekomster som undersøkes kommer i drift på grunn av manglende drivverdighet, ligger innenfor industriens normale forretningsmessige risiko. Lete- og undersøkelseskostnadene vil på en eller annen måte gjenspeile seg i mineralprisene. Dersom lovgivningen eller mangel på lovgivning kan bety at forekomsten kan bli overlatt til noen andre i det øyeblikk det viser seg at forekomsten er drivverdig, er dette imidlertid en risiko som industrien vanskelig kan forholde seg til. Ingen industri vil i lengden kunne leve med å investere for sine konkurrenter. Det finnes likevel en rekke land hvor retten til å undersøke et område ikke nødvendigvis gir rett til å få erverve forekomsten. Dette regnes av mange som det største hinderet for noen større leteaktivitet for utenlandske selskaper i Russland.

Et system som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at leter får anledning til å drive den forekomsten han finner, har en negativ innvirkning på landets evne til å tiltrekke seg investeringer i leteaktivitet.

Sikkerhet for at forekomsten kan settes i drift

I mange land vil lovgivningen være slik at prospektør ikke kan få sikkerhet for at myndighetene vil tillate drift på forekomsten før etter at prospekteringsarbeidet er avsluttet.

Det kan være flere grunner til at det ikke blir gitt tillatelse til drift. Planlovgivningen i landet kan være et hinder, området kan bli vernet etter naturvernlovgivningen, eller det kan være så store miljøkonsekvenser knyttet til driften at det ikke er ønskelig fra myndighetenes side at drift settes i gang.

For industrien er det problematisk at lovgivningen ikke gir tilstrekkelig forutsigbarhet. Dersom industrien på et tidlig stadium kan få beskjed om at en gjennomføring av prosjektet neppe vil få de nødvendige tillatelser, vil dette kunne hindre unødvendig bruk av ressurser på undersøkelse av forekomsten.

Rett til overdragelse av mineralske rettigheter

Mange selskaper kan ha som hovedformål å finne fram til forekomster for deretter å finne en interessent som vil kunne utvikle forekomsten videre fram til drift. Dersom det ikke er lovmessig adgang for avhending av mineralske rettigheter, vil denne type selskaper være utelukket fra prospektering.

I andre tilfeller kan det være et gruveselskap som ønsker å overdra forekomsten selv om den er drivverdig. En lovmessig adgang til å overdra mineralske rettigheter vil således kunne påvirke investeringene i undersøkelsesfasen.

Statlig deltagerrett

Enkelte land har hatt regler om at staten skal eller kan sitte på en viss andel av eierandelene i et gruveforetak. Sverige hadde opp til ganske nylig regler om at staten kunne kreve å få delta i foretaket med opptil 50 %.

Denne type lovgivning kan virke negativt på prospekteringsinteressen siden staten kan vente med å ta standpunkt til deltagelse inntil det viser seg om forekomsten er drivverdig. Dette vil bli forsterket dersom staten utover en mer passiv kapitalinteresse også har rett til medbestemmelse ved drift og kommersiell utnyttelse av forekomsten.