4 Minerallovgivning

4.1 Innledning

Departementet gir i dette kapittelet en kort historisk oversikt (punkt 4.2), en redegjørelse for gjeldende rett (punkt 4.3 til 4.6) og kort om svensk og finsk lovgivning (punkt 4.7 og 4.8).

4.2 Historisk oversikt

Den første bergverksordning i Norge ble gitt av Christian III i 1539. Loven, som var skrevet på tysk, bygget på det gamle prinsippet om at Kongen hadde eiendomsretten over metaller og malmer, det såkalte bergregalet. Kort fortalt innebærer bergregalet at Kongen har eiendomsretten over metallene og malmene selv om de ligger på annen manns grunn. Selv om Kongen, som innehaver av bergregalet, eide metallene og malmene, måtte det etableres et system som kunne sikre at disse metallene og malmene ble oppdaget slik at de senere kunne utvinnes fra grunnen. I forlengelsen av bergregalet ble det derfor innført et prinsipp om bergfrihet som gikk ut på fri leterett etter metaller og malmer også på annen manns grunn, og at første finner fikk førsteretten til å undersøke området nærmere og til å utvinne de metaller og malmer han fant.

Gjennom en ny berganordning besluttet av Christian IV i 1644 ble mutingssystemet bekreftet, likevel slik at bergverksdrift var betinget av at Kongen meddelte privilegium eller konsesjon.

Den første fullstendige loven om drift av bergverk kom med Berganordningen av 1812. Berganordningen tillot leting etter (skjerping), rett til undersøkelse av (muting) og enerett til drift på (utmål) alle metaller og stensalt. Det ble fastslått at myr- og sjømalm og alle fossiler, dvs forsteininger som det ikke kunne utvinnes metaller fra, tilkom grunneieren. Hvis forekomstene stod ubenyttet, kunne de imidlertid anmeldes til bergmesteren. Dersom grunneier ikke var villig til å iverksette drift innen ett år og en dag, kunne forekomsten mutes av finneren mot at grunneieren fikk rimelig erstatning.

Det kom imidlertid krav om å endre berganordningen, og den 14 juli 1842 vedtok Stortinget lov angaaende bergværksdriften. Ved denne loven ble allmennhetens sekundære rett til ikke-mutbare mineraler opphevet. Bergverksloven av 1842 bygget også på prinsippet om bergfrihet. Den tillot alle og enhver uansett nasjonalitet, å skjerpe på annen manns grunn etter «Metaller og Ertser». Til tross for ordlyden var den tradisjonelle oppfatning at mutbare mineraler kun omfattet mineraler med egenvekt fem eller høyere. Forklaringen på avgrensningen var at de lettere metallene og mineralene dels ikke var kjente og dels ikke hadde noen praktisk anvendelse da 1842-loven ble vedtatt. Bergverksloven av 1842 hadde som Berganordningen et tretrinns rettighetssystem med skjerping, muting og utmål.

Bergverksloven av 1842 bestod frem til ny bergverkslov ble vedtatt i 1972. I løpet av disse 130 år ble regelverket endret atskillige ganger gjennom særskilte endrings- og tilleggslover og gjennom konsesjonslovgivningen. Noen systematisk revisjon av 1842-loven ble aldri foretatt, og lovens hovedtrekk ble stort sett bevart.

I 1914 ble det ved lov innført konsesjonsplikt for erverv av kalkstensforekomster, jf lov 3 juli 1914 nr 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalkstensloven). Det var meningen at loven skulle være midlertidig inntil revisjonen av de alminnelige konsesjonslovene var fullført. Revisjonen ble fullført i 1917, men kalkstensloven gjelder fremdeles.

Ved lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m v (industrikonsesjonsloven) ble det bestemt at utenlandske borgere og selskaper trengte konsesjon for å få rett til skjerping, anmeldelse og mutinger eller på annen måte erverve eiendoms- eller bruksrett til mutbare forekomster eller gruver. Det ble også bestemt at ingen utenom staten eller kommunene kunne igangsette regelmessig bergverksdrift uten konsesjon. Industrikonsesjonsloven var den fjerde i rekken av tilsvarende lover vedtatt på kort tid. De forutgående lovene var lov 9 juni 1903, lov 12 juni 1906 og lov 18 september 1909.

Norge er i medhold av Svalbardtraktaten av 1920 art 8 forpliktet til å gi en bergverksordning for Svalbard, og ved kongelig resolusjon 7 august 1925 ble Bergverksordning for Svalbard vedtatt. Gjennom denne ordningen er Svalbard underlagt et eget regelverk for undersøkelse, erverv og drift av mineralske forekomster.

I 1949 ble det gitt en egen lov med krav om konsesjon for erverv av kvartsforekomster, jf lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven). Grunnen til at man fikk en lov som regulerte erverv av slike forekomster, var ønsket om å stoppe tendenser til monopolisering innen bransjen.

I 1952 kom det en egen ekspropriasjonslov for ikke-mutbare mineraler, jf lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn m v til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster (avståingsloven).

Ved kongelig resolusjon 31 mai 1963 fastslo Norge utad krav på jurisdiksjon over naturforekomster i havbunnen og undergrunnen utenfor kysten (kontinentalsokkelen). Denne utvidelsen av norsk jurisdiksjon ble samme år fulgt opp med en ny lov om utforskning og utnyttelse av undersjøiske forekomster, jf lov 21 juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven). Loven ble i første omgang spesielt brukt til å regulere petroleumsvirksomheten, men denne virksomheten er senere blitt skilt ut og reguleres nå i lov 22 mars 1985 nr 11 om petroleumsvirksomhet. Samtidig ble kontinentalsokkelloven endret slik at loven kun regulerer de andre undersjøiske mineralforekomstene, jf kontinentalsokkelloven § 1. Retten til de undersjøiske mineralforekomstene tilligger staten, jf kontinentalsokkelloven § 2.

Den siste store endring av bergverkslovgivningen kom med den nye loven av 1972, lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven). Denne loven har hovedsakelig stått uendret siden vedtakelsen. Loven innebar flere vesentlige endringer i forhold til 1842-loven. Blant annet ble ordningen med skjerpeseddel (letetillatelse) fjernet, grunneier ble tillagt en rett til å forlange sikkerhetsstillelse, og det ble foretatt betydelige endringer i systemet med muting og utmål.

I industrikonsesjonsloven skjedde den siste vesentlige endringen i 1990. Statens rett til å overta malmbergverk senest 50 år etter at driftskonsesjon var tildelt (hjemfallsretten), ble da opphevet. Industrikonsesjonsloven bestemte før lovendringen at hjemfallsretten skulle være et av de vilkår som skulle gis ved driftskonsesjoner, jf industrikonsesjonsloven § 13. I utgangspunktet vil fortsatt hjemfallsvilkåret i gamle konsesjoner gjelde siden lovendringen ikke har innvirkning på disse, men det er gitt hjemmel til å oppheve vilkåret dersom konsesjonæren søker om det. Ved lovendringen i 1990 ble det samtidig bestemt at bergverkskonsesjoner i fremtiden som hovedregel skulle gis uten tidsbegrensning.

4.3 Mutbare mineraler

4.3.1 Innledning

Et hovedskille i bergverkslovgivningen er skillet mellom mutbare og ikke-mutbare mineraler. Regler om de mutbare mineralene er samlet i bergverksloven og i industrikonsesjonsloven.

Mutbare mineraler tilhører staten som følge av bergregalet (se punkt 4.1). Mutbare mineraler er definert i bergverksloven § 1 og er metaller med egenvekt høyere enn fem og malmer av slike metaller, metallene titan og arsen og malmer av disse og magnetkis og svovelkis. I loven er det gjort unntak fra mutbarheten for myr- og sjømalm og alluvialt gull. Alluvialt gull er gull som opptrer i løs sand og grus avsatt i en elv (ført til stedet med vann).

4.3.2 Bergfrihetsprinsippet

I bergverksloven er prinsippet om bergfrihet nedfelt i § 2 første ledd. Utgangspunktet er at enhver skal kunne skjerpe, mute og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller andres grunn. Utenlandske statsborgere og selskaper som ikke har tilknytning til EØS, må imidlertid søke om konsesjon.

4.3.3 Skjerping

Skjerping er å lete etter mineraler og er regulert i bergverksloven kapittel 2.

Skjerping kan i utgangspunktet gjøres overalt, men i bergverksloven § 3 er det listet opp steder som er unntatt fra skjerping med mindre man innhenter samtykke fra grunneier og bruker. Dette gjelder bl a tettbygd område, industriområde, område for offentlig veg, jernbane og flyplass. Begrensninger i skjerpeadgangen kan òg følge av bestemmelser i eller i medhold av annet regelverk, f eks lov 19 juni 1970 nr 63 om naturvern (naturvernloven) og reguleringsvedtak etter lov 14 juni 1985 nr 77 Plan- og bygningslov (plan- og bygningsloven).

Utgangspunktet i bergverksloven § 4 er at skjerperen har rett til å gjøre de inngrep i grunnen som er nødvendige for å søke etter mutbare mineraler. Skjerperen kan foreta inngrep som kan medføre skade på grunnen, men vedkommende har ikke rett til å gjøre inngrep i grunnen som medfører skade av vesentlig betydning uten samtykke fra grunneier og bruker.

Skjerper er pålagt så vidt mulig å underrette eier eller bruker om arbeider han vil foreta som kan medføre skade for grunneier, jf bergverksloven § 5. Hvis eier eller bruker krever det, plikter skjerper dessuten å stille sikkerhet for den skade som kan oppstå. I henhold til bergverksloven § 6 plikter skjerperen uten hensyn til skyld å erstatte skade som skjerpingen medfører. Skjerper skal sørge for å holde skjerpet forsvarlig inngjerdet dersom det medfører fare for mennesker eller husdyr, jf bergverksloven § 7.

4.3.4 Muting

Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomst av mutbart mineral og rett fremfor andre til, etter eventuelt å ha fått konsesjon, å utvinne mineralet i området, må begjære muting, jf bergverksloven § 8. Lovens utgangspunktet er at den som oppfyller nærmere fastsatte vilkår i loven, har krav på å få mutingsbrev. Bergvesenet sender kopi til Sametinget av de mutingsbrev som blir utstedt i Finnmark.

Mutingsbrev gir muteren rett til å foreta de undersøkelser i mutingsområdet som er nødvendige for å få klarlagt «om det finnes forekomst av mutbart mineral som har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være, eller innen rimelig tid bli, drivverdig», jf bergverksloven § 17. Retten til å undersøke omfatter også rett til å foreta prøvedrift, jf bergverksloven § 17 og industrikonsesjonsloven § 18. Det følger av bergverksloven § 18 at muteren ikke har rett til å gjøre andre inngrep i grunnen enn det han etter § 4 kan gjøre som skjerper uten å ha tillatelse av grunneier og bruker.

Bergverksloven er tolket slik at muter, på lik linje med skjerper, plikter å underrette eier eller bruker om arbeider han vil foreta som kan medføre skade. Dersom eier eller bruker krever det, plikter muter dessuten å stille sikkerhet for den skade som kan oppstå. Muter må også uten hensyn til skyld erstatte skade som undersøkelsen medfører. Dette følger ikke direkte av loven da kapittel 3 om muting ikke har bestemmelser om dette, men §§ 5 og 6 gis av hensyn til sammenhengen i loven tilsvarende anvendelse også ved arbeid i mutingsområdet. Det fremgår av bergverksloven § 18 andre ledd at det ikke kan foretas undersøkelsesarbeider på de steder som det etter bergverksloven § 3 ikke er tillatt å skjerpe (se punkt 4.3.3). Bergverksloven § 19a fastslår at muteren har plikt til å sikre gruveåpninger og andre åpninger i grunnen og tipper (deponerte overskuddsmasser).

Utgangspunktet er at den først registrerte muter har best alder i felt (prioritet), jf bergverksloven § 16. Mutere med dårligere alder i felt kan ikke uten samtykke av den muter som har best alder i felt foreta undersøkelser i mutingsområdet så lenge den eldre muters rett består. Skjerping kan imidlertid foretas i mutingsområdet også av andre enn muter med beste alder i felt så lenge skjerpingen ikke er til hinder for muterens undersøkelser, jf bergverksloven § 3 fjerde ledd.

Muting faller bort dersom det ikke søkes om utmål innen 7 år fra den dag mutingsbrevet ble utferdiget, jf bergverksloven § 20. Det kan søkes om forlengelse av fristen.

4.3.5 Utmål

En muter kan etter at han har foretatt undersøkelser i mutingsområdet kreve utmål. Utmål er en enerett til å starte drift i utmålsområdet, jf bergverksloven § 24, og er et vilkår for å kunne søke om driftskonsesjon, jf bergverksloven § 36. Det er bare muter med best alder i felt som kan kreve utmål, jf bergverksloven §§ 23 og 24 første ledd. Hovedvilkåret for å få utmål er at muteren sannsynliggjør overfor Bergvesenet at den undersøkte forekomsten har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være eller å bli drivverdig innen rimelig tid. Vilkåret korresponderer med innholdet av muters undersøkelsesrett (se punkt 4.3.4). Dersom vilkårene for utmål foreligger, skal utmål gis, jf bergverksloven § 33.

Utmålshavers rett består som sagt først og fremst i at han har enerett til å utvinne de mutbare mineralene innen utmålsområdet. Utmålshaver kan imidlertid ikke iverksette gruvedrift før han har fått konsesjon etter industrikonsesjonsloven kapittel II og eventuelle tillatelser etter andre lover, f eks plan- og bygningsloven og forurensningsloven. Utmålshaver har rett til å bryte ut og nyttiggjøre seg alle mutbare mineraler i utmålsområdet, jf bergverksloven § 38. Det samme gjelder de ikke-mutbare mineralene som det er nødvendig å bryte ut for å komme til de mutbare.

Utmålshaver kan i utgangspunktet ikke foreta undersøkelser og starte drift på steder som det ikke er tillatt å drive skjerping (se punkt 4.3.3), jf bergverksloven § 37 første ledd, men Bergmesteren kan med visse unntak bestemme at det er anledning til underjordsdrift under disse stedene.

Også utmålshaver har plikt til å sikre åpninger i grunnen og lignende som kan medføre fare for mennesker eller husdyr, jf bergverksloven § 39a. Ved nedleggelse, innstilling av virksomheten eller ved oppgivelse av utmålet skal sikringen være varig. Bergmesteren kan pålegge at det i forkant stilles sikkerhet for at åpninger i grunnen blir forsvarlig sikret når virksomheten innstilles eller nedlegges, jf bergverksloven § 51 tredje ledd. Utmålshaver skal erstatte skade og ulempe som undersøkelsesarbeider eller drift medfører, jf bergverksloven § 37 tredje ledd.

Utmålshaver må sette i gang prøvedrift eller søke konsesjon for regelmessig drift innen ti år regnet fra utmålsbrevets dato, jf industrikonsesjonsloven § 12. Bakgrunnen for dette er at lovgiver har villet unngå at potensielle forekomster skal ligge ubenyttet over lengre tid dersom det er grunnlag for å iverksette drift på forekomsten. Utmålshaver kan imidlertid søke om forlengelse av ti års-fristen.

4.3.6 Muter og utmålshavers ekspropriasjon av grunn og rettigheter

En muter eller utmålshaver kan som nevnt foreta få inngrep i grunnen uten samtykke fra grunneier eller bruker. For at muter og utmålshaver likevel skal ha anledning til å få gjennomført de nødvendige undersøkelsesarbeider, eventuelt prøvedrift og drift, har bergverksloven kapittel 5 ekspropriasjonsbestemmelser. Reglene i bergverksloven suppleres av de alminnelige regler i lov 23 oktober 1959 nr 3 om oreigning av fast eiendom (oreigningsloven) så langt de passer, jf oreigningsloven § 30 nr 34.

Den som har fått mutingsbrev eller utmål kan kreve ekspropriasjon av grunn og rettigheter som han trenger for å kunne foreta henholdsvis undersøkelsesarbeider og gruvedrift, jf bergverksloven § 40 første ledd. For steder som er unntatt fra skjerping (se punkt 4.3.3), jf bergverksloven § 3, kan det i utgangspunktet bare kreves ekspropriert rett til nødvendig adkomstvei. Om ekspropriasjon skal finne sted og eventuelt i hvilket omfang, avgjøres ved skjønn etter lov 1 juni 1917 nr 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven), jf bergverksloven § 40 fjerde ledd.

I bergverksloven § 41 er det gitt egne ekspropriasjonsregler for utmålshaver. Kongen kan etter denne bestemmelsen gi utmålshaver tillatelse til å ekspropriere grunn og rettigheter på steder der ekspropriasjon ikke kan skje i medhold av § 40, for eksempel en annens utmål og eldre muters mutingsområde. Etter § 41 andre ledd kan det stilles vilkår som anses ønskelige for at virksomheten kan foregå på mest mulig rasjonell måte og som sikrer grunneiers, naboers og allmennhetens interesser.

Bergverksloven sier intet om ekspropriasjon skal skje til eie eller til bruk, men utgangspunktet er at ekspropriasjon av grunn og rettigheter ikke bør skje i større omfang enn det som er nødvendig. Den som må avstå grunn til muter eller utmålshaver har krav på erstatning etter lov 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom (ekspropriasjonserstatningsloven).

Ved erverv av grunn etter ekspropriasjon eller ved frivillig avtale vil ervervet kunne utløse konsesjonsplikt etter lov 31 mai 1974 nr 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven).

4.3.7 Driftskonsesjon

Det kan ikke settes i gang regelmessig bergverksdrift på mutbare mineraler uten driftskonsesjon, jf industrikonsesjonsloven § 11 andre ledd. Søker har ikke krav på å få konsesjon slik tilfellet er for muting og utmål, jf industrikonsesjonsloven § 13 som bestemmer at konsesjonssøker «kan....få konsesjon». Avgjørelsen tas av departementet etter fritt skjønn.

Hovedforutsetningen for å få konsesjon er at allmenne hensyn ikke taler imot, jf industrikonsesjonsloven § 13 første ledd. Konsesjon kan gis på de nærmere betingelser Kongen fastsetter. Driftskonsesjon gis alltid på vilkår som inneholder bestemmelser om plikter for konsesjonæren. Det stilles bl a vilkår om driftsstart og -stopp, bergmessig drift, landskapspleie, eventuelt tilsåing og beplantning ved opphør av driften og forsvarlig sikring av dagbrudd og åpninger i grunnen. Etter søknad er det mulig å få endret fastsatte konsesjonsvilkår, jf industrikonsesjonsloven § 27.

Av industrikonsesjonsloven § 26 andre ledd følger det at konsesjonæren kan ilegges tvangsmulkt dersom vedkommende overtrer konsesjonsvilkår. Konsesjonen kan også trekkes tilbake dersom vilkår av vesentlig betydning er overtrådt eller det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning. Ved en tilbaketrekking kan Nærings- og handelsdepartementet bestemme at bergrettighetene skal selges innen en bestemt frist, jf industrikonsesjonsloven § 26 tredje ledd.

Konsesjonssøknaden skal sendes til Nærings- og handelsdepartementet som sender søknader på høring til Bergvesenet og den aktuelle kommune, fylkeskommune og fylkesmann. I tillegg høres de berørte departementer, vanligvis Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosialdepartementet og Statens forurensningstilsyn.

4.3.8 Erverv av eksisterende rettigheter

Hvis en allerede eksisterende bergrettighet overdras, kreves det som hovedregel konsesjon, jf industrikonsesjonsloven § 11 første ledd, jf § 13, såkalt avledet erverv. Motsetningen til avledet erverv er opprinnelig erverv der det stiftes en ny rett.

Kravet om konsesjon gjelder for erverv av eiendomsrett eller bruksrett til forekomster av mutbart mineral som andre har mutet eller fått utmål på i henhold til bergverksloven. Det er gjort unntak fra konsesjonsplikten for staten, norske kommuner og fylkeskommuner. Dersom man ikke får konsesjon, vil overdragelsen enten måtte omgjøres eller bergrettighetene videreselges, jf industrikonsesjonsloven § 31.

4.3.9 Erverv av andeler

En annen måte å overta bergrettigheter på er å erverve andeler i et selskap som eier bergrettigheter eller erverve selskapets aktiva. Bestemmelser både i industrikonsesjonsloven og i lov 23 desember 1994 nr 79 om erverv av næringsvirksomhet (ervervsloven) kan få betydning ved slike erverv.

For å hindre omgåelser av bestemmelsene i industrikonsesjonsloven kapittel II, bestemmer industrikonsesjonsloven kapittel V at erverv av selskapsandeler i selskaper som har bergrettigheter, er konsesjonspliktig. Etter industrikonsesjonsloven § 36 første ledd kreves det konsesjon når man erverver aksjer eller parter som representerer mer enn 20 % av samtlige aksjer, parter eller stemmer i bergverksselskapet. Likeledes kreves det konsesjon ved erverv av mer enn 20 % av aksjene eller partene i et holdingselskap som eier mer enn 20 % av samtlige aksjer, parter eller stemmer i bergverksselskapet, jf industrikonsesjonsloven § 36 andre ledd.

For lov om erverv av næringsvirksomhet vises det til framstillingen under kapittel 4.6.8.

4.3.10 Tilsyn med undersøkelsesarbeider og gruvedrift

Bergvesenet fører tilsyn med undersøkelser og gruvedrift, jf bergverksloven kapittel 8. Utgangspunktet i bergverksloven er at Bergvesenet skal påse at undersøkelsesarbeider og gruvedrift foregår på en bergmessig og forsvarlig måte, jf bergverksloven § 51. Videre skal det kontrolleres at driften foregår i samsvar med konsesjonsvilkårene og eventuelle ekspropriasjonsvilkår.

Muter, utmålshaver og konsesjonær er pålagt å gi det offentlige en rekke opplysninger når det startes, utføres eller avsluttes undersøkelsesarbeid eller gruvedrift. Unnlatelse av å sende inn underretning, planer, kart eller rapporter, jf bergverksloven §§ 50-53, er straffbart, jf bergverksloven § 64 første ledd nr 3.

4.4 Ikke-mutbare mineraler

4.4.1 Innledning

Ikke-mutbare mineraler er mineraler som ikke er mutbare og negativt avgrenset av definisjonen i bergverksloven § 1, se under punkt 4.3.1. I praksis vil de ikke-mutbare mineralene grovt sett kunne deles inn i industrimineraler, naturstein og pukk, grus, sand og leire. Alluvialt gull og myr- og sjømalm regnes ikke som mutbare mineraler og faller derfor også inn under gruppen ikke-mutbare mineraler.

4.4.2 Eiendomsretten

De ikke-mutbare mineralene tilhører i utgangspunktet etter alminnelig tingsrett grunneieren, og undersøkelse etter og drift på slike mineraler må således enten gjøres av grunneier selv eller av andre etter avtale med grunneier.

Det foreligger i praksis en rekke avtaler mellom grunneiere og interessenter når det gjelder ikke-mutbare mineraler. Avtalene går gjerne ut på at undersøker skal ha førsterett innenfor en viss periode til å foreta de nødvendige undersøkelsesarbeider på en eventuell forekomst og førsterett til å starte drift dersom forekomsten er drivverdig. Grunneiers vederlag for mineralene vil som oftest gis som en sum pr utbrutt enhet av det ikke-mutbare mineralet, såkalt tonnøre. I praksis vil dette enten være øre pr tonn eller øre pr m³.

4.4.3 Ekspropriasjon

Innledning

Dersom det ikke er mulig å få til en frivillig avtale med grunneier om undersøkelse og drift på en ikke-mutbar forekomst, vil forekomsten kunne erverves gjennom ekspropriasjon. Regelverk som kan være aktuelt ved slik ekspropriasjon er avståingsloven, plan- og bygningsloven og oreigningsloven. Lovgivningen åpner for at det i det enkelte tilfelle kan være mulighet for å velge mellom flere ekspropriasjonshjemler til det aktuelle ekspropriasjonstiltaket.

Avståingsloven

Avståingsloven § 14 angir at alle «ikke-mutbare mineraler og bergarter av enhver art når de forekommer i naturlig tilstand eller som avfallsmasser etter bergverksdrift, steinbrudd, anlegg i fjell eller lignende virksomhet» omfattes av loven. Loven «gjelder dog ikke for sand, grus og leire med mindre vedkommende forekomst har særlig verdifulle egenskaper eller er av særlig betydning for industrien», jf avståingsloven § 14 andre ledd.

Tillatelse til ekspropriasjon kan gis for mineralsk forekomst eller rett til å utvinne slik forekomst, grunn og rettigheter som trengs for driften, både til utvinningen og en eventuell foredling på stedet og rett til å foreta undersøkelser for å fastslå om det finnes mineraler på en eiendom samt arten og gehalten av forekomsten, jf avståingsloven § 1. Lovens utgangspunkt er at avståelse normalt bare skal skje til bruk, jf avståingsloven § 1 andre ledd.

Loven gir ikke eksproprianten et krav på ekspropriasjon. Avgjørelsen tas av Nærings- og handelsdepartementet etter fritt skjønn. Før departementet fatter sin avgjørelse skal saken på høring, jf avståingsloven § 6. Eier og mulige brukere skal i følge loven ha anledning til å uttale seg. For øvrig gjelder sakbehandlingsreglene i oreigningsloven så langt de passer, jf oreigningsloven § 30.

Det kan fastsettes vilkår i tillatelsen, jf avståingsloven § 4. Vilkårene skal sikre en mest mulig rasjonell drift samtidig som hensynet til naboene, grunneier og allmennheten skal tas i betraktning.

Når driften nedlegges, faller rettighetene tilbake til grunneier, jf avståingsloven § 6 første ledd. Det samme gjelder ved opphør av lete- eller undersøkelsesarbeider. Avstått eiendomsrett faller imidlertid ikke tilbake til grunneier, jf avståingsloven § 6 tredje ledd.

Størrelsen på en eventuell erstatning avgjøres etter særregler i avståingsloven supplert med ekspropriasjonserstatningsloven. Erstatning for ekspropriasjon av bruksrett skal som hovedregel settes til en årlig avgift, og erstatning for ekspropriasjon for uttak av mineraler skal som hovedregel utmåles som tonnøre, jf avståingsloven § 8.

Plan- og bygningsloven

I plan- og bygningsloven § 35 gis planmyndigheten adgang til å ekspropriere til gjennomføring av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. I de tilfeller der området er regulert til mineraluttak/industri, vil bestemmelsen kunne benyttes til ekspropriasjon av ikke-mutbar forekomst.

Oreigningsloven

Oreigningsloven § 2 nr 32 gir hjemmel for ekspropriasjon til industritiltak. Uttak av mineraler vil i visse tilfeller kunne falle inn under alternativet industritiltak. Avgjørende blir om bearbeiding av mineralene etter uttak er av en slik karakter at det er naturlig å snakke om industri og ikke råstoffutvinning. Pukkverk vil etter forholdene kunne falle inn under industritiltak. Myndigheten til å fatte vedtak eller samtykke i ekspropriasjon etter § 2 nr 32 er delegert til Nærings- og handelsdepartementet.

4.4.4 Konsesjon på erverv av forekomster

Erverv av kalkstensforekomster

Erverv av eiendomsrett eller bruksrett til kalkstensforekomst krever konsesjon når det kan utvinnes minst 100 000 tonn kalksten av forekomster erverver eier eller bruker innen samme kommune, jf kalkloven § 1. Det er videre et vilkår for konsesjonsplikt at ervervet av forekomsten foretas i den hensikt å utnytte forekomsten eller å hindre utnyttelse av den. Som kalksten etter loven regnes i tillegg til ren kalksten også marmor, dolomittholdig kalksten og dolomitt, jf kalkloven § 1 tredje ledd.

Det er i loven gjort unntak fra konsesjonsplikten for staten, norske kommuner og fylkeskommuner, jf kalkloven § 1. Erverv ved skifte av ekteskapelig felleseie, arv, odelsløsning eller ved overdragelse til nærmeste odelsberettiget, ektefelle eller nærmeste slektninger er heller ikke konsesjonspliktig.

Konsesjon kan gis når ikke allmenne hensyn taler imot, jf kalkloven § 4. Konsesjonsmyndigheten kan fastsette vilkår for drift av forekomsten. Slike vilkår stilles regelmessig. Det fastsettes gjerne krav om ansvarlige for driften, utdanningskrav, krav om sikring, opprydding, forhold til miljøet osv. Videre stilles vilkår om at driften er underlagt Bergvesenets tilsyn.

Myndigheten til å innvilge konsesjon etter kalkloven er delegert til Bergvesenet, jf Nærings- og energidepartementets avgjørelse av 13 mai 1993.

Industrikonsesjonsloven kapittel V får tilsvarende anvendelse på erverv av eierandeler i eller overtakelse av selskaper med rettigheter til kalkstensforekomster, jf kalkloven § 5. Dette innebærer at også slike erverv er konsesjonspliktige. Se nærmere om erverv av eierandeler etter industrikonsesjonsloven i punkt 4.3.9.

I tillegg til kalkloven § 5 vil ervervsloven også gjelde for overtakelse av næringsvirksomhet basert på kalksten så sant de øvrige vilkår i denne loven er oppfylt.

Erverv av kvartsforekomster

Erverv av kvartsforekomster er underlagt konsesjonsplikt på samme måte som for kalksten, jf kvartsloven. Kvartsloven er bygd opp på samme måte som kalkloven, og bestemmelsene er i all hovedsak like.

Hva som anses som kvarts angis i loven § 1. Det er kvartskrystaller, krystallkvarts og kvartsitt. I kvartsloven er det ingen minstegrense i forhold til forekomstens størrelse slik som i kalkloven. Enhver forekomst, uansett størrelse, omfattes derfor av loven. Det vises for øvrig til fremstillingen av reglene i kalkloven ovenfor.

Erverv av andre ikke-mutbare forekomster

De ikke-mutbare mineraler som ikke omfattes av de allerede nevnte lover, altså kalkstensforekomster under 100 000 tonn og andre ikke-mutbare mineraler enn kvarts, er ikke regulert i spesiallover. Erverv av forekomster med slike mineraler vil imidlertid stort sett omfattes av konsesjonsloven som regulerer erverv av rettigheter i fast eiendom. Det bør for ordens skyld nevnes at erverv som omfattes av industrikonsesjonsloven kap II om bergverk eller kalk- eller kvartslovene ikke reguleres av konsesjonsloven, jf konsesjonsloven § 2 fjerde ledd.

Konsesjonsloven regulerer i utgangspunktet erverv av all fast eiendom. Likestilt med erverv av fast eiendom er erverv av leierettigheter og lignende bruksrettigheter i fast eiendom med varighet over 10 år eller rett til forlengelse slik at varigheten overstiger 10 år til sammen og utbyggingskontrakter av enhver art, jf konsesjonsloven § 3 første ledd. Det er i konsesjonsloven kapittel 3 gitt enkelte unntak fra kravet om konsesjon.

Når konsesjonssaken gjelder erverv av ikke-mutbare mineraler, vil Bergvesenet avgi uttalelse og komme med forslag til vilkår før konsesjonsvedtaket treffes. Etter konsesjonsloven § 9 kan det i hvert enkelt tilfelle stilles vilkår som anses nødvendige for å fremme lovens formål. Når eiendommen skal utnyttes til drift av mineralske forekomster, er det vanlig å sette vilkår for drift og sikring. Vilkårene vil langt på vei tilsvare de vilkår som settes i konsesjoner gitt etter industrikonsesjonsloven og kalk- og kvartslovene.

Konsesjonsloven har også bestemmelser om erverv av eierandeler i selskaper som har konsesjonspliktig forhold til fast eiendom. Etter konsesjonsloven § 4 utløses konsesjonsplikt ved erverv av eierandeler eller parter i selskap med begrenset ansvar ved erverv av mer enn en tredel, eller minst en halvdel eller minst to tredeler av samtlige andeler eller stemmeberettigede andeler i selskapet. Det samme gjelder for erverv av andeler eller parter i holdingselskaper som eier mer enn en femdel av grunnkapitalen i selskap med konsesjonspliktig forhold til fast eiendom.

Ved overtredelse av vilkår kan det fastsettes tvangsmulkt, og ved overtredelse av vilkår av vesentlig betydning, eller dersom konsesjonen er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger av vesentlig betydning, kan konsesjonen trekkes tilbake, jf konsesjonsloven § 23 og § 24.

4.5 Naturforekomster på kontinentalsokkelen

Ved kgl res 31 mai 1963 har Norge utad fastslått krav på jurisdiksjon over naturforekomster i havbunnen og undergrunnen utenfor kysten. I kontinentalsokkelloven er det gitt bestemmelser om utforskning og utnyttelse av naturforekomster på kontinentalsokkelen.

Naturforekomster som kan være aktuelle er bl a forekomster av tang og tare, skjellsandforekomster og forekomster av mineraler. Det er lagt til grunn at kontinentalsokkelloven omfatter såvel mutbare som ikke-mutbare forekomster. Det finnes eksempler fra praksis på at departementet har gitt tillatelse til undersøkelse og utnyttelse av undersjøiske kalkstensforekomster. Tillatelsene gjelder tilfeller der kalkstensforekomsten har sin utbredelse på land og ut i sjøen/fjorden og har vært gitt til selskaper som driver den igangværende virksomhet på land.

Retten til de undersjøiske mineralforekomstene tilligger staten, jf loven § 2. Loven gjelder for indre norsk farvann, norsk sjøterritorium og kontinentalsokkelen så langt den kan være en naturlig forlengelse av norsk landterritorium, jf kontinentalsokkelloven § 1. Mot land avgrenses virkeområdet mot den delen av sjøen som er undergitt privat eiendomsrett.

Loven om undersjøiske naturforekomster er meget kortfattet, og det gis vide fullmakter til Kongen. For det første kan forvaltningen gi regler om utforsking og utvinning av undersjøiske forekomster, jf kontinentalsokkelloven § 3. Det kan også gis tillatelse til og oppstilles bestemte vilkår for slik utforsking og utvinning av undersjøiske naturforekomster, jf kontinentalsokkelloven § 2.

Kongen kan i forskrift gi tillatelse til undersøkelse og utnyttelse av tang- og tareforekomster i bestemte områder uten spesiell tillatelse, jf kontinentalsokkelloven § 2. Av samme bestemmelse følger at Kongen kan delegere til fylkeskommunen å utøve myndigheten til å gi tillatelse til undersøkelse og utnytting av skjellsand, sand og grus.

4.6 Generell lovgivning

4.6.1 Innledning

Under dette punkt skal det redegjøres kort for annen gjeldende lovgivning enn minerallovgivningen som har betydning for mineralvirksomhet.

4.6.2 Plan- og bygningsloven

Innledning

Ved oppstart av mineralvirksomhet og tiltak av betydning etter forslag til ny minerallov, vil bestemmelsene i plan- og bygningsloven være viktige.

Plansystemet

Plan- og bygningsloven er et sentralt redskap for å samordne offentlige interesser på regionalt og kommunalt nivå og gir grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser og om utbygging. Gjennom planlegging og krav til det enkelte søknadspliktige tiltak legges det til rette for at arealbruk og byggetiltak skal bli til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Plansystemet omfatter planlegging på riksnivå, fylkesplanlegging og kommuneplanlegging.

Planleggingsmyndighet på riksnivå er lagt til Kongen og Miljøverndepartementet. Kongen gir rikspolitiske bestemmelser ved at Kongen «kan stille opp generelle mål og rammer og gi retningslinjer for den fysiske, økonomiske og sosiale utvikling i fylker og kommuner som skal legges til grunn for planleggingen etter denne lov», jf plan- og bygningsloven § 17-1 første ledd. Slike bestemmelser er ikke juridisk bindende, men vil være retningsgivende for den lokale planlegging. Statlige sektormyndigheter kan med utgangspunkt i slike bestemmelser reise innsigelse mot lokale planer som synes å være i strid med retningslinjene. I så fall vil kommunen måtte sende planen til Miljøverndepartementet for endelig godkjennelse. Under særlige omstendigheter kan staten selv vedta statlige reguleringsplaner som er juridisk bindende, jf plan- og bygningsloven § 18.

Fylkeskommunen utarbeider fylkesplaner som også er retningsgivende for kommunal planlegging, jf plan- og bygningsloven § 19-1. Planene består av langsiktige retningslinjer for utvikling i fylket. Det kan f eks utarbeides arealbruksorienterte fylkesdelplaner som tar opp spesielle tema. Dette vil kunne være aktuelt for mineralutvinning og for forvaltningen av mineralske løsmasser i fylket eller bestemte områder. Slik planer er ikke rettslig bindende, men legger føringer for lokal planlegging, jf plan- og bygningsloven § 19-6.

Kommunen utfører den løpende kommuneplanleggingen gjennom vedtagelse av kommuneplaner eller kommunedelplaner. I kommuneplanen kan man legge ut arealer til seks ulike arealbrukskategorier, og et av dem er område for råstoffutvinning, jf plan- og bygningsloven § 20-4. Slik vil kommuneplanens arealdel kunne nyttes for å fastlegge og sikre områder for fremtidig mineraluttak. Arealdelen av kommuneplaner er juridisk bindende for alle nye tiltak, jf plan- og bygningsloven § 20-6. Ikke alle områder i en kommune omfattes nødvendigvis av arealdelen, men de områder som er disponert til bestemte formål, kan ikke nyttes til annet med mindre det gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Dispensasjon kan bare gis når det foreligger særlige grunner. Mineralutvinning som ønskes i områder som er disponert til andre formål enn råstoffutvinning, vil således være i strid med kommuneplanen, og det må i så tilfelle planendring til for å få området lovlig regulert til mineralvirksomhet. Dersom et uttaksområde faller utenfor områder som er disponert i kommuneplansammenheng, vil det vanligvis bli krevet utarbeidet en reguleringsplan.

Kommunen utarbeider også mer detaljerte reguleringsplaner. Slike detaljplaner regulerer utnytting og vern av grunn, vassdrag, sjøområder og det ytre miljø i bestemte områder i kommunen. En reguleringsplan vil som regel være utdypet ved juridisk bindende bestemmelser som supplerer planen, jf plan- og bygningsloven § 26. Det følger av plan- og bygningsloven § 23 at det er plikt til å utarbeide reguleringsplan for de områder der det er bestemt i kommuneplanen og ellers der det skal gjennomføres større bygge- og anleggstiltak. I henhold til plan- og bygningsloven § 25 kan man i reguleringsplan regulere til åtte ulike formål. Disse er: byggeområde, landbruksområder, offentlige trafikkområder, friområder, fareområder, spesialområder, fellesområder og fornyelsesområder. Hovedformålene er uttømmende angitt, men innenfor rammen av de fleste formål kan en detaljere og spesifisere arealbruken nærmere. Til sammen gir dette en vid ramme for hva som kan reguleres. Når det gjelder mineralutvinning og massetak, kan flere formål og formålskombinasjoner tenkes benyttet, f eks byggeområde, fareområde eller spesialområde, forutsatt at det er gitt nærmere beskrivelse i reguleringsplanen som sier at området kan brukes til uttak av mineraler. Rettsvirkningene av en reguleringsplan innebærer blant annet at man ikke kan utnytte området i strid med planen og dens bestemmelser, jf plan- og bygningsloven § 31, og planen kan gi grunnlag for ekspropriasjon, jf plan- og bygningsloven § 35. Muligheten til å benytte planen som grunnlag for ekspropriasjonsvedtak foreldes etter 10 år, men arealbruksbegrensningene står ved lag inntil planen eventuelt endres, oppheves eller settes til side gjennom vedtakelse av ny plan.

Konsekvensutredninger

Etter plan- og bygningsloven kapittel VII-a skal det for visse tiltak i forkant av planvedtak eller andre sentrale tillatelser oppregnet i forskrift 13 desember 1996 nr 1145 om konsekvensutredninger (konsekvensutredningsforskriften) utarbeides konsekvensutredning. Formålet med dette er å få klargjort «virkninger av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn», jf plan- og bygningsloven § 33-1.

I konsekvensutredningsforskriften er det gitt nærmere regler for hvilke tiltak som alltid skal konsekvensutredes, jf plan- og bygningsloven § 33-2 andre ledd bokstav a, og hvilke tiltak som etter en konkret vurdering kan kreves konsekvensutredet, jf plan- og bygningsloven § 33-2 andre ledd bokstav b. Når det gjelder mineraluttaksvirksomhet, skal det alltid konsekvensutredes uttak av masse som berører minst 200 dekar (daa) samlet overflate eller omfatter mer enn 2 millioner m³ masse, jf vedlegg I til konsekvensutredningsforskriften. Uttak som berører minst 75 daa samlet overflate eller omfatter mer enn 750 000 m³ masse og overflateanlegg for utvinning av kull, malm og oljeskifer med en investeringskostnad på mer enn 50 millioner kroner, skal konsekvensutredes hvis dette bestemmes etter en konkret vurdering av rette myndighet, jf vedlegg II til konsekvensutredningsforskriften. Miljøverndepartementet kan ved enkeltvedtak bestemme at det også i andre tilfeller enn de som faller inn under vedlegg I og II skal utarbeides en konsekvensutredning dersom tiltaket kan få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn eller når konsekvensene vurderes som særlig usikre eller omstridte, jf plan- og bygningsloven § 33-2 fjerde ledd.

Saksgangen i en konsekvensutredningsprosess starter med at tiltakshaver sender en melding til ansvarlig myndighet i de tilfeller man ønsker å iverksette et tiltak som faller inn under konsekvensutredningsforskriftens vedlegg I eller II, jf plan- og bygningsloven § 33-3. I mineralsaker er Bergvesenet ansvarlig myndighet både når det gjelder tiltak etter vedlegg I og II. Meldingen skal inneholde en kort beskrivelse av tiltaket, av aktuelle alternativer og av antatte konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap på meldingstidspunktet. Meldingen skal også inneholde et forslag til utredningsprogram. Meldingen skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes berørte myndigheter og interesseorganisasjoner til uttalelse, jf plan- og bygningsloven § 33-3.

Ansvarlig myndighet fastsetter så i samarbeid med Miljøverndepartementet et utredningsprogram på grunnlag av meldingen og uttalelsene, jf plan- og bygningsloven § 33-4. Med utgangspunkt i det fastlagte utredningsprogram skal tiltakshaver utarbeide en konsekvensutredning. Konsekvensutredningen sendes også på høring til berørte myndigheter og interesseorganisasjoner og legges ut til offentlig ettersyn. Sluttdokumentet skal være en del av beslutningsgrunnlaget når planmyndigheten skal ferdigbehandle reguleringsplanen for området der tiltaket ønskes iverksatt og ved behandlingen av søknad etter plan- og bygningsloven § 93.

Plikt til søknad og tillatelse for tiltak

Etter plan- og bygningsloven § 93 krever en rekke tiltak søknad og tillatelse fra planmyndigheten. Etter § 93 bokstav a skal det bl a søkes om oppføring av bygninger, og etter § 93 bokstav i må det søkes om tillatelse for å kunne iverksette tiltak som gir et vesentlig terrenginngrep. Vesentlig terrenginngrep vil bl a kunne være masseuttak, fylling og andre inngrep av betydning i terrenget. I praksis vil dermed all mineraluttaksvirksomhet av betydning kreve en søknad etter plan- og bygningsloven § 93. For store inngrep vil det videre, som det fremgår ovenfor, være krav om at tiltaket er konsekvensutredet. For større bygge- og anleggsarbeider vil det også være krav om at det er utarbeidet reguleringsplan før tillatelse etter § 93 kan gis, jf plan- og bygningsloven § 23 nr 1 første ledd.

Tillatelse etter plan- og bygningsloven § 93 forutsetter i utgangspunktet at tiltaket, der det ikke er krav om reguleringsplan, er i tråd med kommunens arealdel, jf plan- og bygningsloven § 20-6. For mineralvirksomhet forutsetter dette at området er avsatt til område for råstoffutvinning, jf plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr 3.

Det kan i utgangspunktet ikke gis tillatelse for et tiltak som er i strid med reguleringsplan, og som det fremgår over må dermed området være regulert til spesialområde for mineralutvinning.

Dersom tiltaket ikke er i tråd med gjeldende planer, må tiltakshaver enten få dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7 eller få området omregulert. Dispensasjon etter § 7 er imidlertid forbeholdt spesielle tilfeller og er lite aktuelt å bruke for mineraluttak. I praksis vil derfor oppstart av drift på mineraler bare skje når tiltaket er i tråd med planvedtak fattet av kommunen.

4.6.3 Forurensningsloven

Uttak av mineraler vil kunne påføre naturen og miljøet forurensning. I disse tilfellene vil lov 13 mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) være av betydning. Forurensningsloven oppstiller i utgangspunktet et forbud mot forurensning. Det kan imidlertid søkes om tillatelse til å drive forurensende virksomhet, jf forurensningsloven § 11.

I forurensningsloven § 13 er det bestemmelser om meldeplikt for den som planlegger virksomhet som kan medføre store forurensninger på et nytt sted eller en vesentlig utbygging av ny karakter for eksisterende virksomhet. Forurensningsmyndigheten, Statens forurensningstilsyn (SFT), kan bestemme at den som planlegger en meldepliktig virksomhet, skal utarbeide en konsekvensanalyse, jf forurensningsloven § 13 andre ledd. På bakgrunn av det foreliggende materialet vil SFT avgjøre om det skal gis tillatelse til utslipp, eventuelt tillatelse til annen forurensning som måtte være aktuell for virksomheten. Lovlig drift kan ikke iverksettes før de nødvendige tillatelser etter forurensningsloven foreligger.

Hvis man uaktsomt eller forsettlig forurenser i strid med forurensningslovens regler, kan man straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder eller begge deler, jf forurensningsloven § 78.

4.6.4 Naturvernloven

Etter lov 19 juni 1970 nr 63 om naturvern (naturvernloven) kapittel II kan spesielle naturområder og naturforekomster vernes. Større urørte, egenartede eller vakre naturområder kan legges ut som nasjonalpark, jf naturvernloven § 3. Egenartede eller vakre natur- eller kulturlandskap kan legges ut til landskapsvernområde, jf naturvernloven § 5. Område som har urørt natur eller utgjør en spesiell naturtype og som har særskilt vitenskapelig eller pedagogisk betydning eller som skiller seg ut ved sin egenart, kan fredes som naturreservat, jf naturvernloven § 8. Geologiske, botaniske og zoologiske forekomster som har vitenskapelig eller historisk interesse eller som er særpregede kan fredes som naturminne, jf naturvernloven § 11.

I vedtaket om vern for hver av disse naturtypene kan det settes nærmere bestemmelser, blant annet om bruken av området og skjøtselen, jf naturvernloven §§ 4, 6, 10 og 12. Leting, undersøkelsesarbeider og drift på mineraler vil ofte være forbudt i slike områder. Det kan også være fastsatt ferdselsrestriksjoner, jf naturvernloven § 22.

4.6.5 Kulturminneloven

I lov 9 juni 1978 nr 50 om kulturminner (kulturminneloven) er det gitt regler om vern av kulturminner og kulturmiljøer. Kulturminner er i loven definert som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til», jf kulturminneloven § 2 første ledd. Loven skiller mellom kulturminner som er automatisk fredet og kulturminner som kan fredes ved enkeltvedtak. Med kulturmiljøer menes «områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng», jf kulturminneloven § 2 andre ledd.

Automatisk fredede kulturminner er regulert i kulturminneloven kapittel II. Nærmere bestemt er dette definerte kulturminner fra før 1537, jf kulturminneloven § 4 første ledd. Samiske kulturminner er automatisk fredet når de er eldre enn 100 år gamle, jf kulturminneloven § 4 andre ledd. Det er i utgangspunktet forbudt å gjøre inngrep i automatisk fredede kulturminner, jf kulturminneloven § 3. Den som vil iverksette tiltak som kan virke inn på et automatisk fredet kulturminne på en måte som er nevnt i kulturminneloven § 3, må sende melding om tiltaket til vedkommende myndighet etter loven, jf kulturminneloven § 8. Dette skal skje tidligst mulig før tiltaket planlegges iverksatt. Vedkommende landsdelsmuseum/Riksantikvaren vil da avgjøre om og i tilfelle på hvilken måte tiltaket kan settes i gang.

Ved «planlegging av offentlige og større private tiltak plikter den ansvarlige leder eller det ansvarlige forvaltningsorgan å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner», jf kulturminneloven § 9. En undersøkelse som pålegges etter kulturminneloven § 9, kan foregå ved at planen for tiltaket sendes vedkommende myndighet etter kulturminneloven som skal avgi uttalelse innen tre måneder, jf kulturminneloven § 9 andre ledd. Dersom vedkommende myndighet finner at tiltaket berører automatisk fredede kulturminner på en måte som nevnt i kulturminneloven § 3 første ledd, har den rett til å kreve ytterligere frist på inntil en måned for å fastslå på hvilken måte tiltaket eventuelt kan fremmes eller foreta de nødvendige skritt for å undersøke, eventuelt frigjøre kulturminnet. Fristen kan forlenges av departementet. Så lenge fristen løper, kan tiltaket ikke iverksettes, jf kulturminneloven § 9 andre ledd.

I tillegg til bestemmelsene om automatisk fredning av kulturminner er det hjemmel i kulturminnelovens kapittel V til å frede objekter eller områder ved enkeltvedtak. Etter kulturminneloven § 15 kan bygninger og anlegg m v fredes ut fra deres kulturhistoriske eller arkitektoniske verdi. Etter kulturminneloven § 19 kan et område rundt et fredet kulturminne fredes for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet eller for å beskytte vitenskapelige interesser som knytter seg til det. Kulturminneloven § 20 gir hjemmel til å frede et kulturmiljø for å bevare områdets kulturhistoriske verdi.

Offentlige organer «som kommer i berøring med tiltak som omfattes av loven» har plikt til å melde fra til rette myndighet, jf kulturminneloven § 25.

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven kan man straffes med bøter eller fengsel i inntil to år, jf kulturminneloven § 27.

4.6.6 Motorferdselloven

Motorferdsel i utmark og vassdrag er regulert i lov 10 juni 1977 nr 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven). Lovens utgangspunkt er et forbud mot motorisert ferdsel i utmark og vassdrag, jf motorferdselloven § 3. Motorferdsel er «bruk av kjøretøy og båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy», jf motorferdselloven § 2. Utmark etter motorferdselloven er udyrket mark som etter lov 28 juni 1957 nr 16 om friluftslivet (friluftsloven) ikke er innmark eller likestilt med innmark. Innmark er «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogsplantefelt samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker», jf friluftsloven § 1. Etter motorferdselloven § 2 andre og tredje ledd regnes «Setervoll, hustomt, engslått, kulturbeite og skogplantefelt som ligger i utmark», «Veg i utmark som ikke er opparbeidd for kjøring med bil» og «opparbeidet veg som ikke er brøytet for kjøring med bil» som utmark.

I motorferdselloven § 4 er det regnet opp en del tilfeller der motorisert ferdsel er tillatt med hjemmel direkte i loven. Dette omfatter ikke arbeider i forbindelse med mineralleting. Bruken av motorkjøretøyer i utmark reguleres nærmere av forskrift 15 mai 1988 nr 356 om bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Etter forskriften § 2 første ledd bokstav e, jf § 3 første ledd bokstav b, kan motorkjøretøy brukes i forbindelse med anlegg og drift av veger og større anlegg. Anlegg i denne forbindelse kan være et bergverk eller annen mineraluttaksvirksomhet. Grensen for hva som er et større anlegg må vurderes konkret i forhold til det enkelte anlegg. For leting eller undersøkelse etter mineraler er det ikke direkte hjemmel for kjøring, men etter forskriften § 6 kan det imidlertid søkes om tillatelse til motorisert ferdsel. Kommunen kan i unntakstilfeller gi slik tillatelse. En kommunal tillatelse innebærer imidlertid ikke at grunneier mister sin rett til å nekte motorisert ferdsel på eiendommen.

4.6.7 Jordloven

Lov 12 mai 1995 nr 23 om jord (jordloven) § 9 inneholder blant annet et forbud mot å omdisponere dyrket og dyrkbar jord, mens jordloven § 12 forbyr deling av eiendommer som kan nyttes til jord- eller skogbruk. Bestemmelsene reiser sjelden problemer i forhold til utnytting av mineralressurser. Dette fordi områder som § 9 gjelder for, stort sett er fredet for skjerping, muting og utmål, jf bergverksloven §§ 3, 18 og 37. Landbruksmyndighetene er dessuten gitt adgang til å dispensere fra delingsforbudet i jordloven § 12, og delingssamtykke kan blant annet gis dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det. Etablering av næringsvirksomhet/industri og tiltak som bidrar til sysselsetting vil som regel bli betraktet som samfunnsinteresser av større vekt slik at jordlovens bestemmelser sjelden står i veien for letevirksomhet og driftsetablering innenfor mineralnæringen.

4.6.8 Ervervsloven

Etter lov 23 desember 1994 nr 79 om erverv av næringsvirksomhet (ervervsloven) vil overdragelse av allerede igangværende bergverksvirksomhet være meldepliktig dersom lovens krav er oppfylt. Loven omfatter erverv av aktiva når dette innebærer overtakelse av virksomheten. Den omfatter også erverv av eierandeler når man erverver mer enn en tredel eller minst en halvdel eller minst to tredeler av samtlige eierandeler eller stemmeberettigede eierandeler.

Meldeplikt utløses bare dersom det ervervede foretak har mer enn femti ansatte, en omsetning siste år på over femti millioner kroner eller har mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over fem millioner kroner til minst ett enkeltprosjekt i løpet av de siste åtte år, jf ervervsloven § 4. Meldeplikt etter ervervsloven vil komme i tillegg til en eventuell behandling etter industrikonsesjonsloven, kalkloven eller kvartsloven.

Nærings- og handelsdepartementet kan underlegge ervervet nærmere prøving dersom departementet har grunn til å anta at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger. Ved nærmere prøving av et erverv skal de ansatte, kommunen og fylkeskommunen der foretaket ligger, høres. Med mindre allmenne hensyn taler imot, skal ervervet godkjennes. Ved godkjenning av ervervet, kan departementet stille vilkår.

4.6.9 Forholdet til EØS-avtalen

Det finnes ikke EU-regelverk om et ervervssystem (leting, undersøkelse og erverv av forekomster) for mineralske ressurser. Regulering av området er overlatt til nasjonal lovgivning. Enkelte bestemmelser i EØS-avtalen og denne avtalens sekundærlovgivning har likevel betydning for mineralnæringen og fastsettelsen av lovgivningen i Norge.

For det første har ikke-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalen artikkel 4 betydning. Norge kan ikke diskriminere andre EØS-lands borgere når det gjelder retten til å lete, undersøke og igangsette drift på mineralske ressurser. I denne forbindelse vises blant annet til de endringer som er gjort i bergverksloven § 2 som følge av EØS-avtalens ikrafttredelse 1 januar 1994, jf lov 27 november 1992 nr 118.

Av direktiver som kan ha betydning for mineralnæringen kan nevnes direktiv om elektrisk utstyr i gruver (82/130/EØF), diplomdirektivet (relevant for ingeniører: 89/48/EØF og relevant for stigere: 92/51/EØF) som gir retningslinjer for godkjenning av bergkyndige ansvarshavende, maskindirektivet (89/392/EØF) og direktivet om konsekvensutredninger (85/337/EØF) som bestemmer at større mineralske uttak skal utredes i forkant av godkjennelsen med henblikk på å få kartlagt konsekvensene av tiltaket.

Direktivet om elektrisk utstyr i gruver, diplomdirektivet (89/48/EØF) og maskindirektivet er implementert i Norge. Som følge av direktivet om konsekvensutredninger er det foretatt endringer i plan- og bygningsloven kap VII-a og konsekvensutredningsforskriften. Når det gjelder diplomdirektivet (92/51/EØF), mottok Norge i desember 1995 en såkalt «letter of formal notice» fra ESA om at direktivet ikke var fullstendig implementert. Det er imidlertid ingen utdannelseskrav til bergkyndige ansvarshavende i norsk bergverkslovgivning eller tilhørende forskrift. Kravene følger av vilkår satt i den enkelte sak. Som følge av instruks fra Nærings- og energidepartementet til Bergvesenet om å følge reglene i direktivet 92/51/EØF, anses direktivet som gjennomført i Norge.

4.7 Hovedpunkter i Sveriges minerallovgivning

4.7.1 Mineraler det kan letes etter

Sverige har ikke en fri leterett. Leting kan ikke skje uten undersøkelsestillatelse. Visse personer kan imidlertid lete uten tillatelse, for eksempel grunneier, jf minerallagen SFS 1991:45 kapittel 1 § 4. For de som faller utenfor kapittel 1 § 4 og ikke har noen undersøkelsestillatelse, er det kun lov til å ta med seg mindre steiner med hjemmel i allemannsretten.

Mineraler som i dag omfattes av minerallagen av 1991 framgår av lovens § 1:

1. antimon, arsenik, beryllium, bly, cesium, guld, iridium, järn som förekommer i berggrunden, kobolt, koppar, krom, kvicksilver, lantan och lantanider, litium, mangan, molybden, nickel, niob, osmium, palladium, platina, rodium, rubidium, rutenium, silver, skandium, strontium, tantal, tenn, titan, torium, uran, vanadin, vismut, volfram, yttrium, zink och zirkonium,

2. alunskiffer, andalusit, apatit, brucit, flusspat, grafit, kyanit, leror som är eldfasta eller klinkrande, magnesit, magnetkis, nefelinsyenit, sillimanit, stenkol, stensalt eller annat salt som förekommer på liknande sätt, svavelkis, tungspat och wollastonit,

3. olja, gasformiga kolväten och diamant.

Mineraler som faller utenfor opplistingen i minerallagen § 1 er ikke regulert av en særlovgivning. Leting etter slike mineraler kan kun skje på grunnlag av avtale med grunneier.

4.7.2 Det svenske ervervssystemet

Innledning

Sverige har innført ett felles lovverk og ervervssystem for alle mineralene listet opp ovenfor. Svenskenes ervervssystem bygger på følgende to trinn: «undersökningstillstånd» og «bearbetningskoncession». Å ha en undersøkelsestillatelse eller bearbeidelseskonsesjon for et mineral i et område, innebærer en enerett.

Undersøkelsestillatelse

For å kunne lete etter mineraler som ikke tilhører grunneier må man ha en «undersökningstillstånd». Gjennom en slik tillatelse får prospektøren rettigheter overfor grunneier, og han får/kan få visse fordeler med hensyn til retten til ressursen. Alle kan i utgangspunktet få en undersøkelsestillatelse. Når det gjelder prospektering på diamanter og hydrokarboner, må man imidlertid godtgjøre at man har kompetanse til å utføre slik prospektering.

Undersøkelsestillatelsen gjelder i 3 år, men kan etter søknad forlenges for 3 år og for ytterligere inntil 4 år hvis det foreligger særlige grunner. Når tillatelsen er bortfalt, gjelder en karantenetid på 3 år for ny tillatelse i samme område. Grunneier eller den som utleder sin rett fra han, kan foreta undersøkelser uten tillatelse, forutsatt at ingen har undersøkelsestillatelse eller bearbeidelseskonsesjon i området, og det ikke gjelder undersøkelse etter olje, gass eller diamanter.

Minerallagen regulerer også hvordan undersøkelsesarbeidet skal foregå. Undersøkeren kan oppføre bygninger som er nødvendige for undersøkelsesarbeidet og anlegge nødvendige veier innenfor området. Konsesjonsmineraler som utvinnes kan kun brukes til undersøkelse av deres beskaffenhet og teknisk bearbeiding. Dette innebærer at uttak av mineraler under dekke av en undersøkelsestillatelse, men med sikte på salg, er forbudt.

Undersøkelsesarbeidet kan ikke starte før det er stilt sikkerhet for skader og ulemper som kan oppstå, og at bergmesteren, grunneieren og rettighetshaver to uker før arbeidet starter har blitt varslet om når arbeidet skal ta til.

Bearbeidelseskonsesjon

«Bearbetningskoncession» er ikke forbeholdt den som har funnet og undersøkt forekomsten. Det kan gis konsesjon til den som fyller vilkårene i minerallagen kapittel 4 § 2. Vilkårene går ut på at det må dreie seg om et økonomisk drivverdig funn med hensyn til både beliggenhet og art. Dersom flere søker om konsesjon og fyller vilkårene i § 2, skal den som har undersøkelsestillatelse i området ha førsterett. Dersom ingen har undersøkelsestillatelse i området det søkes bearbeidelseskonsesjon for, skal den av søkerne som har utført undersøkelsesarbeider i området ha fortrinnsrett. Det er mulig å søke om bearbeidelseskonsesjon direkte.

Uten konsesjon kan grunneier bearbeide funn av konsesjonsmineral til husbehov så lenge ingen andre har konsesjon i området.

Innehaveren av en bearbeidelseskonsesjon har også rett til å undersøke andre mineraler enn de mineraler konsesjonen omhandler bortsett fra olje, gass og diamant.

Konsesjon bevilges for 25 år dersom søker ikke ber om konsesjon for kortere tid. Søker har rett til forlengelse av konsesjonstiden med inntil 10 år forutsatt at hensiktsmessig bearbeiding pågår.

4.7.3 Foreslåtte endringer i minerallagen

I 1995 besluttet den svenske regjeringen å be Næringsdepartementet om å utnevne et utvalg (gruvkommittén) som skulle se på visse spørsmål vedrørende statens rolle til å fremme den svenske gruvenæringens utvikling. Arbeidet ble avsluttet i 1996 med utredningen SOU 1996:152 Gruvorna och framtiden.

Gruvkommittén kom med forslag om å endre deler av minerallagen. For det første er det foreslått at en undersøkelsestillatelse kan forlenges med ytterligere fem år i forhold til det som gjelder i dag. Bakgrunnen for dette er at prospekteringen de senere år har rettet seg mot dypere forekomster av mineraler som krever lengre undersøkelsestid. Videre er karantenetiden foreslått gjort generell (dvs ikke bare gjelde for innehaveren av en undersøkelsestillatelse) og redusert fra tre til ett år.

Gruvkommittén har også foreslått en helt ny bestemmelse (kapittel 2 § 9a) som skal beskytte en konsesjonsinnehaver ved at en undersøkelsestillatelse ikke skal gis for et område med mindre avstand enn 1000 meter fra grensen for det område som omfattes av en bearbeidelseskonsesjon. Videre er det foreslått at det kan settes vilkår ved en undersøkelsestillatelse for å hindre skader på natur- og kulturverdier. Avslutningsvis er det foreslått at ikke-bearbeidede data fra undersøkelser skal rapporteres til bergmesteren ved undersøkelsestillatelsens opphør, når tillatelsen ikke etterfølges av en bearbeidelseskonsesjon.

Næringsdepartementet fremmet en lovproposisjon i desember 1997.

4.8 Hovedpunkter i Finlands minerallovgivning

4.8.1 Innledning

Mineralsektoren i Finland har blitt utviklet forholdsvis sent, og Finland har derfor et større antall nye gruver enn de andre nordiske land.

Den finske organisatoriske oppbyggingen i mineralspørsmål skiller seg i vesentlig grad fra det svenske og norske systemet. Alle undersøkelses- og utmålssøknader avgjøres av Industri- og handelsdepartementet. Noe tilsvarende den svenske Bergsstaten og det norske Bergvesenet finnes ikke i Finland. Tilsynsspørsmål er også lagt til departementet. For å tilføre departementet synspunkter og sakkunnskap fra mineralbransjen har man stiftet et rådgivende organ, gruvnemnden. Medlemmene i nemnden oppnevnes fra gruveindustrien, grunneierne og gruvearbeiderne. Den geologiske, bergtekniske og juridiske sakkunnskap skal være tilstrekkelig representert.

Departementets beslutninger kan påklages til den finske forvaltningsdomstolen.

Den någjeldende finske gruveloven Gruvlag 17.9.1965 1503, ble vedtatt i 1965. Gruveloven har blitt endret en rekke ganger. I tillegg til loven er det gitt utfyllende forskrifter.

4.8.2 Mutbare mineraler

I gruveloven § 2 er det en positiv regulering av hvilke mineraler som er mutbare:

1. litium, rubidium, caesium, beryllium, magnesium, strontium, radium, bor, aluminium, scandium, yttrium, «sällsynta jordartsmetaller» (lantanider), actinium, thorium, uran og øvrige aktinider, germanium, tenn, bly, arsen, antimon, vismut, svovel, selen, tellur, kopper, sølv, gull, sink, kadmium, kvikksølv, gallium, indium, tallium, titan, zirkonium, hafnium, vanadin, niob, tantal, krom, molybden, wolfram, mangan, rhenium, jern, kobolt, nikkel samt platina og øvrige platinametaller:

2. grafitt, diamant, korund, kvarts, bauxitt, olivin, kyanitt, andalusitt, sillimanitt, granat, wollastonitt, asbest, talk, pyrofyllitt, muskovitt, vermikulitt, kaolin, feltspat, nefelin, leusitt, skapolitt, apatitt, barytt, kalkspat, dolomitt, magnesitt, flusspat og kryolitt:

3. edelsten og mineral som er anvendbart som edelsten: samt

4. marmor og «täljsten»

Av gruvemineralene kan jern, aluminium, kvarts og feltspat bare letes etter, mutes og utnyttes dersom de finnes i fast fjell.

Mineralske byggeråstoffer som sand og grus faller utenfor gruveloven og reguleres av marktäktslagen av 1981 Markäktslag 24.7.1981 1555. Denne loven er nå under revisjon. Hovedpunktene i denne loven er skissert i punkt 4.8.7 nedenfor.

4.8.3 Letearbeidet og anmeldelse om forbehold

Enhver kan på egen eller andres eiendom utføre geologiske og geofysiske observasjoner og andre målinger etter mineraler. I visse områder for eksempel innenfor andres undersøkelsesområde, utmål eller områder i nærheten av bebyggelse, får letearbeider ikke utføres uten tillatelse av departementet, eiere eller bruksrettshavere.

Den som har rett på å foreta undersøkelser kan gjennom anmeldelse forbeholde seg fortrinnsrett til å undersøke et eventuelt funn innen et visst oppgitt område. Én og samme anmeldelse kan omfatte et område på høyst 9 km². Forbeholdet gjelder i maksimum ett år. Hensikten med instituttet er å gjøre det enkelt, raskt og billig å sikre et funn.

4.8.4 Undersøkelse

Søknad om undersøkelse avgjøres av departementet. Søknaden må oppfylle visse formelle krav. Gjør den det, skal undersøkelsesseddel eller muteseddel utferdiges av departementet i den grad det ikke foreligger et undersøkelseshinder (bebyggelse, kraftledninger, flyplass, kirkegård osv). Søkerens kvalifikasjoner er uten betydning for avgjørelsen. Undersøkelsesområdet må ikke overstige 1 km², og det må ha en helhetlig og praktisk utforming. Søker flere om rett til å undersøke eller anmelde forbehold i samme område, har den som søkte først fortrinnsrett.

Undersøkeren har rett til å utføre undersøkelsesarbeid for å kartlegge funnenes art og utbredelse. Han har rett til etter behov å anvende grunn utenfor området til bl a veier. Undersøkelsesarbeidet og anvendelsen av området skal innskrenkes til foranstaltninger som er nødvendig for å oppnå formålet med undersøkelsen.

En undersøkelsesrett kan overdras.

Undersøkeren plikter å betale erstatning for skade eller ulemper som følger av virksomheten på eller utenfor undersøkelsesområdet. På anmodning fra den erstatningsberettigede, er undersøkeren forpliktet til å stille sikkerhet for slik erstatning.

Undersøkeren skal hvert år betale mutingserstatning til grunneieren med 60 finske mark pr hektar og til staten med 40 finske mark pr hektar. Han kan ikke foreta undersøkelsesarbeid før beløpet er betalt.

Departementet vil angi en frist for å begjære utmål som ikke kan overstige fem år.

Undersøkelsesretten tapes dersom undersøkelsestiden går ut uten at det er søkt om utmål. Retten kan også tapes på grunn av ulike forseelser, for eksempel unnlatelse av å betale erstatning til grunneieren og til staten. Undersøkeren kan når som helst frasi seg undersøkelsesretten ved å melde dette til departementet.

Undersøkeren er forpliktet til å levere en redegjørelse for undersøkelsesarbeidet med resultater innen ett år etter at retten til å undersøke avstås eller går tapt. Departementet kan dispensere fra denne plikten. Til redegjørelsen skal det medfølge kart. Disse skal vise de vesentligste resultatene av de geologiske, geofysiske og geokjemiske undersøkelsene som er foretatt på området, borehullets beliggenhet og retning og de viktigste prøvetakingsstedene. Redegjørelsen er offentlig.

Borekjerner skal sendes det sentrale borekjernearkiv som Geologiska forskningscentralen (GFC) har opprettet. Borekjernene innleveres ikke bare etter undersøkelsenes opphør, men også i andre tilfeller når undersøkeren finner det passende.

Om retten til å undersøke opphører, skal undersøkeren innen to år fjerne innretninger som han har oppført. Innretningene tilfaller ellers grunneieren uten erstatning. Undersøkeren skal også i hele undersøkelsestiden foreta nødvendige sikkerhetsforanstaltninger.

4.8.5 Utmål

Dersom undersøkeren viser at et mutbart mineral som finnes i undersøkelsesområdet er så rikelig og i en slik form at funnene sannsynligvis kan utnyttes, er han berettiget til å få utmål. Departementet avgjør om utmål skal gis.

Utmål skal utgjøre et enhetlig område, og form og størrelse må være praktisk utformet. Grensene for utmålet regnes mot dypet loddrett. Utmålet kan omfatte områder som er nødvendige for å utnytte funnene, f eks områder for veier, transportanlegg og bygninger. Utmål kan ikke gjøres større enn funnenes art og størrelse tilsier. Finnes det ikke områder i tilslutning til utmålet som kan benyttes til veier osv, kan et slikt område utenfor utmålet anvises uten ekspropriasjon til et såkalt hjelpeområde, jf gruveloven § 22.

4.8.6 Gruverett

Dersom vilkårene for å få utmål er til stede, utferdiger departementet utmålsseddel som dokumentasjon for den rett utmålet gir. Denne retten kalles gruverett.

Gruverettsinnehaveren får bearbeide og utnytte alle gruvemineraler innenfor utmålet, og under visse forutsetninger også andre forekomster enn gruvemineraler. Gruverettsinnehaveren har også bruksrett til grunnen innenfor utmålet, men ikke til annet formål enn gruvedrift og foredling av gruvemineraler eller for slik virksomhet som fremmer gruvedriften. Gruverett kan overdras.

Dersom gruvearbeidet ikke er påbegynt innen ti år fra utmålet er gitt, skal departementet, etter å ha hørt gruverettsinnehaveren, gi rettighetshaveren pålegg om å starte gruvedriften innen to år. Dersom dette ikke skjer, kan gruveretten tapes. Departementet kan gi inntil fem års utsettelse med driftsstart. Forlengelse kan gis flere ganger. Det samme gjelder om gruvedriften startes innen ti år fra man har fått utmål, men deretter blir innstilt i lengre tid enn fem år.

For retten til å utnytte utmålsområdet og hjelpeområdet og for skade, inngrep eller ulovligheter som oppstår som følge av at grunnen tas i bruk for utmål eller hjelpeområde, er gruverettsinnehaver forpliktet til å betale erstatning. Om gruvedrift volder skade eller ulovligheter som ikke er tatt hensyn til ved utmålstildelingen, kan spørsmålet om erstatning bringes inn for de alminnelige domstoler.

Om ikke annet blir avtalt, skal gruverettsinnehaveren også betale grunneieren en årlig avgift som beregnes ut fra mineralenes økonomiske verdi. Avgiften fastsettes av departementet etter anbefaling fra «gruvnemnden».

Om gruverettsinnehaveren ikke betaler de ovennevnte avgifter og erstatninger, kan gruveretten gå tapt.

Gruverettsinnehaveren må én gang i året gi departementet en rapport som beskriver om og hvordan gruvedriften har vært drevet innenfor utmålet det siste året.

Gruverettsinnehaveren kan gi avkall på sin rett ved melding til departementet. Dersom utmålet avstås eller går tapt, faller utmålsområdet tilbake til grunneieren uten erstatning. Nødvendige sikkerhetsanordninger skal fortsatt opprettholdes. Øvrige anordninger skal fjernes. Dersom dette ikke skjer, tilfaller disse grunneieren to år etter at gruveretten opphørte. Gruverettsinnehaveren skal sikre området slik at det tilfredsstiller krav til alminnelig sikkerhet.

4.8.7 Marktäktslagen

Marktäktslagen av 1981 regulerer masseuttak av stein, grus, sand, leire og jord. Formålet med denne loven er at uttaksvirksomheten skal skje på en til enhver tid miljømessig riktig måte. Tillatelse til å ta ut masser som nevnt ovenfor skal gis dersom en uttaksplan har vært fremlagt, og uttaksvirksomheten eller reguleringen av den ikke står i strid med lovens § 3 (forstyrrelse av et vakkert landskapsbilde og forstyrrelse av spesielle naturforekomster m m). En tillatelse skal inneholde en avgrensing av uttaksområdet og regler om beskyttelse av området under uttakstiden. Videre skal det gis regler om hvordan trær og planter skal bevares under og etter uttak av masser. En tillatelse til å ta ut masser kan bevilges for en bestemt tid, men høyst for 10 år. I særlige tilfeller kan en slik tillatelse gis for 15 år.

Tillatelse er ikke nødvendig der masser tas ut til vanlig bruk til husbehov for beboere eller til jord- og skogbruk. Eieren av området kan kreve at staten eller kommunen innløser området dersom masseuttaket hindrer eieren å bruke området til for eksempel jord- og skogbruksformål.