5 Lovens virkeområde

5.1 Innledning

I dette kapitlet vil departementet behandle lovens formålsbestemmelse, dens geografiske virkeområde og om loven skal gjøres ikke-diskriminerende.

Departementet vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at Minerallovutvalgets forslag om at loven skal være ikke-diskriminerende er nedfelt flere steder i utvalgets lovutkast, første gang i § 1-2. Departementet har valgt å ta § 1-2 ut av lovforslaget fordi den ikke har selvstendig betydning. Dette medfører imidlertid ingen endringer i at lovens prinsipp om ikke-diskriminering fortsatt skal gjelde.

5.2 Lovens formål

5.2.1 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget er delt i synet på hvordan formålsbestemmelsen skal utformes.

Fra NOU 1996:11 siteres følgende på side 122:

«Utvalgets flertall har hatt formålsbestemmelsen i det nye forslaget til vannressurslov som et utgangspunkt ved utforming av minerallovens formålsbestemmelse, jf. NOU 1994: 12.

I minerallovens formålsbestemmelse benyttes begrepet «sikre en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk». Med dette menes at loven skal være et virkemiddel til fremme av en slik utvikling, men også et middel til å opprettholde en forvaltning og bruk av ressursene som er ønskelig. Begrepet «forvaltning» er brukt i vid betydning slik at det omfatter både utnytting og vern av mineralressursene.

Utvalgets mindretall (Fekjær, Jebens og Romsaas) foreslår at formålsbestemmelsen gis følgende ordlyd:

«Denne lov har til formål å sikre en forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene innenfor rammen av en bærekraftig utvikling».

Mindretallet mener at uttrykket «bærekraftig utvikling» bør innarbeides i selve lovteksten da dette vil gi en klar retningsangivelse ved fortolkning og praktisering av mineralloven. Selv om uttrykket ikke benyttes i Grunnloven § 110b første ledd andre punktum, synes denne intensjon å komme til uttrykk i bestemmelsen om at «Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten».

Uttrykket «bærekraftig utvikling» finnes i dag i følgende lover: fiskeoppdrettsloven av 14. juni 1985 nr. 68 § 1, kommuneloven av 25. september 1992 nr. 107 § 1, gjennomføringsloven til EØS-avtalen av 27. november 1992 nr. 109, se avsnitt 9 i fortalen til EØS-avtalen og genteknologiloven av 2. april 1993 nr. 38 §§ 1 og 10.»

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Miljøverndepartementet uttaler følgende:

«Miljøverndepartementet er enig i at loven må ha en formålsbestemmelse. I samsvar med de generelle overordnede mål i all naturressursforvaltning må utgangspunktet være en miljøforsvarlig og ressursøkonomisk bruk til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Dissensen i utvalget om formuleringen av § 1-1 synes imidlertid å vise en viss uenighet om hovedmål og vektlegging. Miljøverndepartementet vil i denne sammenheng vise til grunnlovens § 110 b) om alles rett til et sunt miljø, og om at naturressursene skal tas vare på og ikke forringes, men brukes slik at de kan gi muligheter for liv og virksomhet også for kommende generasjoner. Paragrafen instituerer samtidig en plikt for statens myndigheter til å gi bestemmelse med sikte på gjennomføring av disse grunnsetninger. Både internasjonalt og nasjonalt er det i dag et politisk mål å legge til rette for en økologisk bærekraftig ressursforvaltning. Miljøverndepartementet mener det er viktig å tydeliggjøre dette i formålsbestemmelsen til mineralloven for på denne måte å gi de nødvendige føringer i forvaltningen av mineraler som en ikke-fornybar ressurs. Selv om videre lovarbeid skulle medføre at leting, undersøkelse og konsesjon etter loven stort sett forutsettes vurdert bergmessig, må det være en plikt også for Bergvesenet, bl.a. i konsesjons- og tilsynsfunksjonen å trekke inn økologisk bærekraftig bruk og miljø. Vi foreslår derfor følgende formulering:

«Denne lov har til formål å sikre en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene og trygge en økologisk bærekraftig bruk.»

Utrykket «samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk» går både på samfunnets behov for mineralske ressurser og forsvarlig utnyttelse, samtidig som det skal legges til rette for den enkelte tiltakshavers virksomhet. Videre gjøres det klart at bruken av mineralressursene skal vurderes i et langsiktig perspektiv ut fra omsynet til dem som lever i dag og til framtidige generasjoner. Kriteriene som er gitt i formålsbestemmelsen retter seg både mot den som skal gjøre inngrepet og mot det offentlige.»

Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannen i Oppland og i Vest-Agder og Troms fylkeskommune slutter seg alle til mindretallsforslaget om å ta inn i lovteksten uttrykket «bærekraftig utviking».

Prosessindustriens Landsforeninguttaler følgende:

«I daglig bruk bør lovteksten så langt som mulig alene gi tilstrekkelig og dekkende forståelse uten at det skal være nødvendig å måtte støtte seg til en «tilleggsforklaring» slik det bl.a. er gitt i merknadene til formålsparagrafen (s. 122). Ved å tilføye ordet «fremme» i lovteksten vil lovens formål og intensjon fremgå klarere av selve lovteksten.

Vi foreslår at § 1-1 gis følgende ordlyd:

«Denne lov har til formål å fremme og sikre en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene.»»

5.2.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at det er flere høringsinstanser som mener at forslaget fra Minerallovutvalgets flertall ikke på en god nok måte reflekterer dagens målsetting om at uttak av ikke-fornybare ressurser skal skje etter prinsippet om en bærekraftig utvikling, og flertallet av høringsinstansene støtter derfor Minerallovutvalgets mindretall om at uttrykket «bærekraftig utvikling» tas inn i lovteksten. Departementet er enig i at prinsippet om bærekraftig utvikling bør reflekteres i lovens formålsbestemmelse for å gi en retningsangivelse ved fortolkningen og praktiseringen av mineralloven. Departementet har merket seg at Miljøverndepartementet i sin høringsuttalelse foreslår en noe annen ordlyd enn den som foreslås av Minerallovutvalgets mindretall og høringsinstansene. Høringsinstansenes syn og det forhold at begrepet «bærekraftig utvikling» er et vel innarbeidet begrep med et nå etter hvert klart innhold som brukes i nyere lovgivning, ligger til grunn for departementets beslutning om å følge den etablerte praksis med å ta uttrykket «bærekraftig utvikling» inn i lovteksten.

5.3 Lovens geografiske anvendelsesområde

5.3.1 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget foreslår at loven skal gjelde på norsk landområde og den del av sjøgrunnen som er undergitt privat eiendomsrett, jf utkastet § 1-3. Begrepet sjøgrunnen er tatt inn for å avgrense mineralloven mot kontinentalsokkelloven.

Om kontinentalsokkelloven skriver Minerallovutvalget følgende (NOU 1996:11 side 47):

«Kontinentalsokkelloven

Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre underjordiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, kontinentalsokkelloven, gjelder for den del av norsk territorium som ikke er underlagt privat eiendomsrett. Grensedragningen mot private rettigheter, og således mineralloven, må skje etter gjeldende ulovfestede regler. Det vises i denne sammenheng til de to alminnelig aksepterte eiendomsgrenser; marbakken og 2-meters dyp. Av hensyn til den praktiske og faktiske bruken av sjøområdet, har imidlertid domstolene i visse tilfeller trukket den private eiendomsgrense lengre ut. Utover at virkeområdet for kontinentalsokkelloven og mineralloven vil følge grensen for den private eiendomsrett, er det således vanskelig å si noe mer spesielt om avgrensningen mellom de to lovene. Den må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Om eiendomsgrenser se for øvrig NOU 1988: 16.

Minerallovutvalget foreslår ingen endringer i kontinentalsokkelloven. Mineraler og bergarter på kontinentalsokkelen vil derfor fremdeles tilligge staten og bli forvaltet av Nærings- og energidepartementet. Utvalget viser til de spesielle problemer som knytter seg til ressursundersøkelse, forvaltning m.m. i områdene som i dag reguleres av kontinentalsokkelloven. Virksomhet i dette område vil kreve særlige regler. Ovennevnte avgrensning i utvalgets arbeid er skjedd i forståelse med Nærings- og energidepartementet.

Norsk landområde

Når det gjelder Jan Mayen, foreslås den nye mineralloven ved forskrift å bli gjort gjeldende for dette området. Forskriften vil avløse forskrift 23. april 1976 som med visse tilpasninger gjorde bergverksloven av 1972 gjeldende for Jan Mayen.

Den nye mineralloven vil imidlertid ikke gjelde på Svalbard. Med Svalbard menes «Bjørnøya, Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents øy, Edge øy, Kong Karls land, Hopen og Prins Karls Forland og alle andre øer, holmer og skjær mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellom 74° og 81° nordlig bredde», jf. svalbardloven § 1. For denne øygruppen gjelder en egen bergverksordning av 7. august 1925 som ikke er omfattet av utvalgets mandat. Bergverksordningen for Svalbard vil således ikke bli berørt av en ny minerallov.»

5.3.2 Departementets vurdering

Under høringsomgangen har det ikke kommet innvendinger mot Minerallovutvalgets forslag om geografisk avgrensning av loven. Departementet er enig med Minerallovutvalget i at forslag til ny minerallov skal gjelde på norsk fastland og i den delen av sjøen som er undergitt privat eiendomsrett. Departementet tiltrer her Minerallovutvalgets avgrensning av forslag til ny minerallov mot kontinentalsokkelloven.

Loven vil ikke gjelde for Svalbard som har en egen bergverksordning. Departementet vil ta inn eksplisitt i lovteksten at Svalbard er unntatt fra lovens virkeområde for å unngå misforståelser om dette.

Det fremgår av Minerallovutvalgets fremstilling at Jan Mayen er omfattet av den någjeldende bergverkslov. I henhold til lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen § 2 bestemmer Kongen om annet lovverk enn norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien skal gjelde på Jan Mayen. Departementet er av den oppfatning at norsk minerallovgivning fortsatt bør gjelde på Jan Mayen. Departementet vil derfor gjennom forskrift sørge for at ny minerallov blir gjort gjeldende på Jan Mayen.

5.4 Lovens personkrets

5.4.1 Innledning

Under dette punktet vil departementet behandle forslaget fra Minerallovutvalget om at den nye mineralloven skal være ikke-diskriminerende: altså gjelde for alle uansett nasjonalitet. Minerallovutvalget beskriver utførlig det nasjonalitetsdiskriminerende regelverket både i bergverksloven og i industrikonsesjonsloven. I forbindelse med Norges tiltredelse til EØS-avtalen ble det foretatt nødvendige tilpasninger i lovverket for å få det overensstemmende med EØS-regelverkets bestemmelser om ikke-diskriminering innenfor EØS-området.

En vurdering av Norges internasjonale avtaleforpliktelser vil stå sentralt for å fastslå hvilke begrensninger dette legger på norsk lovgivning på dette området.

5.4.2 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget sier om temaet (NOU 1996:11 side 48):

«Dagens bergverkslovgivning gjelder både for utlendinger og nordmenn. Lovgivningen skiller imidlertid mellom opprinnelige og avledede erverv. For opprinnelige erverv er det avvikende regler for utlendinger.

Utlendinger og selskaper som ikke er hjemmehørende i EØS, er etter gjeldende rett, jf. bvl. § 2 andre ledd, avskåret fra opprinnelig erverv ved skjerping og muting. Fra denne regelen er det gjort unntak i IK [industrikonsesjonsloven] § 17. Ifølge bestemmelsen kan utenlandske rettssubjekter få såkalt skjerpekonsesjon. Utenlandske rettssubjekter kan imidlertid lett unngå disse bestemmelsene ved å etablere et norsk selskap. Det stilles nemlig ikke krav om eiersammensetning.

Gjeldende rett stiller også krav om konsesjon ved overdragelse av bergrettigheter som andre har mutet eller fått utmål på (avledet erverv), jf. IK § 11. Bestemmelsen er imidlertid ikke-diskriminerende med hensyn til søkerens nasjonalitet. Således må også norske rettssubjekter ha konsesjon for å erverve f. eks. en muting.

Nedenfor diskuteres Norges internasjonale forpliktelser i fht. utlendinger. Uavhengig av hvilke internasjonale forpliktelser Norge har mht. ikke-diskriminering av utlendinger, mener utvalgets flertall at det ikke lenger er ønskelig å opprettholde et lovverk som diskriminerer på bakgrunn av nasjonalitet. Flertallet vil først og fremst fremheve viktigheten av at det nye lovverket stimulerer til økt leteaktivitet, særlig på de registrerbare mineralene. Dette henger sammen med at de registrerbare mineralene ofte inngår som bestanddeler i annen produksjonsvirksomhet som samfunnet ønsker å stimulere. For å øke leteaktiviteten er det nødvendig å fjerne sperrer som ligger i lovverket, og det må gjøres mer attraktivt å starte letevirksomhet i Norge.

Utvalgets flertall viser til at letevirksomhet er kapitalkrevende. Tilførsel av utenlandsk kapital, know-how, teknologi og markedskunnskap er derfor ofte nødvendig for å få i gang tilstrekkelig leteaktivitet. For å fremme målsetningen om økt letevirksomhet, mener flertallet at den nye loven bør være ikke-diskriminerende. Videre vises til at endringer i næringsstrukturen i Norge har ført til at forskjellen på norsk og utenlandsk kapital etter hvert viskes ut. Dette forhold tilsier at lovgivningen ikke bør ha forskjellig rekkevidde avhengig av hvilken nasjonalitet en prospektør/investor har.

Flertallet i utvalget ser heller ikke at det er noe behov for å opprettholde diskriminerende regler. Utlendinger er på lik linje med nordmenn bundet av de betingelser for leting og undersøkelse som er trukket opp i lovforslaget, og har de samme plikter som nordmenn. Konsesjonsreglene vil også gjelde for dem. I lovverket er det således, etter flertallets syn, tilstrekkelige muligheter til å føre kontroll med utlendingers bergverksvirksomhet. I denne sammenheng vises også til at verdiskapningen i tilknytning til disse ressursene ofte vil skje i Norge fordi ressursene ligger her, og transportøkonomiske hensyn tilsier ofte at videreforedlingen skjer i rimelig nærhet av forekomsten. Fare for flytting av virksomheten vil derfor ikke være større med utlendinger som eiere av bergverksvirksomhet enn hvor det er norsk eierskap.

I tillegg til ovennevnte hensyn som taler for et ikke-diskriminerende lovverk, vil utvalgets flertall peke på at hensynet til konsekvens i lovverket tilsier at loven gjøres ikke-diskriminerende. Dette henger sammen med at lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet, som avløste IK kapittel III, er ikke-diskriminerende. Videre vil Norges folkerettslige forpliktelser langt på vei nødvendiggjøre at loven er ikke-diskriminerende:

EØS-avtalen

Det følger av EØS-avtalen at Norge må likestille alle EØS-selskaper og EØS-borgere. Ifølge EØS-avtalens artikkel 34 skal selskaper som er opprettet i en av EUs medlemsstater eller en EFTA-stat (unntatt Sveits), og som har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak innen avtalepartens territorium, likestilles med fysiske personer som er statsborgere i EUs medlemsstater eller EFTA-statene. Det oppstilles ikke begrensninger med hensyn til eiersammensetning i selskapene. Således har et 100 % japanskeid selskap med sete innen EØS-området samme rettigheter etter bvl. og IK som et norsk rettssubjekt.

De beste grunner taler etter flertallets oppfatning for at en ny lov er ikke-diskriminerende på alle stadier fra leting til og med drift. Så lenge adgangen til å lete kan oppnås ved at et selskap etablerer seg innen EØS, er det neppe noen realitet i den nasjonalitetsbegrensningen som i dag ligger i regelverket.

OECD

Gjennom samarbeidet innenfor Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og Utvikling (OECD) har Norge bl.a. forpliktet seg til å liberalisere kapitalbevegelsene mellom medlemslandene. «Code of Liberalisation of Capital Movements» (kapitalkoden) inneholder en liste over transaksjoner landene er forpliktet til å liberalisere, samt et sett artikler som fastlegger rammen for liberaliseringsprosessen. Et hovedprinsipp er at alle liberaliseringstiltak skal være ikke-diskriminerende og rette seg mot alle medlemsland, jf. artikkel 9 i kapitalkoden. Det kan etter artikkel 10 gjøres unntak fra dette bl.a. dersom landet er med i et monetært system. EU tilfredsstiller kravene til et slikt monetært system og kan derfor med hjemmel i artikkel 10 gjøre unntak fra ikke-diskrimineringsprinsippet. Det er foreløpig ikke avgjort om EØS-systemet kan anses som et slikt monetært system, men det hersker tvil om det vil bli godkjent. Det synes derfor ikke å være rettslig grunnlag for Norge iht. kapitalkoden å gjøre unntak fra ikke-diskrimineringsprinsippet.

For øvrig er det et prinsipp i OECD om at medlemslandene skal bestrebe seg på at liberaliseringstiltak også skal gjøres gjeldende for land utenfor OECD-området.

På grunnlag av nasjonale bestemmelser må landene anmelde reservasjoner til kapitalkoden dersom lovgivningen ikke oppfyller liberaliseringsforpliktelsene. Bvl. § 2 er som en følge av dette meldt som reservasjon til kapitalkoden.

I rapporten for 1995 fra OECDs eksaminasjon av Norge vedrørende lovgivning om utenlandske investeringer s. 38, går det fram at OECD har merket seg at det arbeides med ny norsk minerallovgivning, og at det forventes at diskrimineringsregelen i dagens bergverkslov blir vurdert i denne sammenheng.

Som følge av ikke-diskrimineringsprinsippet i artikkel 9 er Norge forpliktet til å gjøre en eventuell liberalisering av rettigheter i den nye norske minerallovgivningen gjeldende overfor alle OECD-land. Iht. OECDs prinsipp om ikke-diskriminering overfor alle, ikke bare overfor medlemslandene, bør den nye minerallovgivningen ikke inneholde diskriminerende bestemmelser overhodet.

WTO (Verdens Handelsorganisasjon)

WTO (World Trade Organization) er en nyopprettet organisasjon. Den er bygget opp omkring regelverket som regulerer internasjonal handel. Dens virkeområde skal være GATT, dvs. Gatt 1994 som inkluderer reglene i GATT 1947 og de multilaterale varehandelsavtalene. Videre vil WTO bl.a. omfatte GATS-avtalen om handel med tjenester (General Agreement on Trade in Services) og TRIMs-avtalen om investeringstiltak i forbindelse med handel med varer. Det er de to sistnevnte avtalene som det er aktuelt å se på i forbindelse med mineralloven.

GATS-avtalen har nedfelt to ikke-diskrimineringsprinsipper; bestevilkårsbehandling og nasjonal behandling. Bestevilkårsbehandling vil si at alle utlendinger skal behandles likt, men at utlendingene kan behandles forskjellig i forhold til de nasjonale. Nasjonal behandling vil si at alle utlendinger behandles likt med de nasjonale.

GATS inneholder et generelt bestevilkårsbehandlingsprinsipp. På enkelte forpliktende områder, som fremgår av en liste, har imidlertid Norge forpliktet seg til nasjonal behandling. Bergverksvirksomhet er ikke positivt nevnt i denne listen. Området er heller ikke nevnt som et unntak fra bestevilkårsprinsippet. I utgangspunktet er Norge således forpliktet til å behandle alle utlendinger likt.

I avtalen er det imidlertid gjort et unntak for økonomiske integrasjonsavtaler, som f. eks. EU. På visse vilkår er GATS-avtalen ikke til hinder for at et medlem er part i eller inngår en avtale om å liberalisere handel med tjenester mellom eller blant partene i en slik avtale. EØS-samarbeidet faller inn under dette unntaket. Det skulle således ikke å være noe til hinder for, utfra GATS-avtalen, at det skjer en forskjellsbehandling mellom nasjoner som er parter i EØS-avtalen og de som ikke er det.

I TRIMS-avtalen er utgangspunktet nasjonal behandling, men det er mulige unntak fra dette. Avtalen innebærer at handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer må meldes. Norge har ingen regler om slike tiltak, og har således ikke meldt reservasjoner til avtalen. Da det ikke er anledning til å melde reservasjoner i ettertid, stenger avtalen for innføring av regler om handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer i den nye mineralloven.

Konklusjon

Synet til utvalgets flertall er at det ikke er ønskelig eller behov for å diskriminere utenlandske rettssubjekter som vil lete etter, undersøke og utnytte mineralske forekomster i Norge. Tvert imot anses utenlandsk deltagelse som nødvendig for å få en økt leteaktivitet i Norge. Det viktigste er ikke hvilken nasjonalitet leteren eller muteren har, men hvilke rammer som settes for leting, undersøkelse og utnyttelse av mineralske ressurser. Utvalgets flertall viser dessuten til at man allerede i dag har små muligheter til å forhindre at utenlandske rettssubjekter leter og erverver mineralske forekomster i Norge. Som nevnt er dette mulig for alle som kan defineres som EØS-borgere eller selskaper.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) ser ikke tilstrekkelig grunn for en utvidelse av personkretsen som skal få rettigheter etter den nye mineralloven, utover den utvidelse som følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Begrunnelsen for Fekjærs del er at det vil være nyttig å få erfaring med loven slik den foreslås med utvidelse av den frie leterett, før personkretsen utvides. Han erkjenner den omstendighet at personer og selskaper hvor enn de kommer fra i verden bare kan stifte et datterselskap i Norge eller annet EØS-land for så å lete og erverve på lik linje med EØS-borgere. Likevel vektlegger Fekjær viktigheten av at personer eller selskaper faktisk befinner seg innenfor den «juridiske sfære» som i alle fall EØS systemet representerer. Det vil med de sanksjonsordninger og institusjoner som befinner seg i Norge og EØS for øvrig, være lettere å forfølge pliktbrudd i forhold ny minerallov og de lovverk som grenser til mineralloven på dette saksfelt.»

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Miljøverndepartementet er enig med mindretallet i at det ikke er tilstrekkelig grunn for å utvide personkretsen som kan få rettigheter etter loven utover den utvidelse som følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at det i høringsomgangen har kommet svært få innsigelser mot å legge et ikke-diskriminerende prinsipp til grunn ved fastsettelsen av personkretsen i den nye mineralloven.

Departementet vil peke på at det ved avgjørelsen av om den nye mineralloven skal funderes på et ikke-diskriminerende prinsipp, vil de forpliktelser Norge har etter internasjonale avtaler legge føringer på innholdet i det norske regelverket.

Departementet mener at forslag til ny minerallov uansett Norges internasjonale forpliktelser bør være ikke-diskriminerende og tiltrer de vurderinger som er gjort av Minerallovutvalgets flertall.

I den forbindelse vil departementet peke på at skillet mellom norsk og utenlandsk kapital er i ferd med å viskes ut, og at tidligere tiders holdninger om at norsk kapital er «bedre» enn utenlandsk kapital, ikke lenger har rot i virkeligheten. Her er det grunn til å trekke frem de positive erfaringer Norge stort sett har hatt med utenlandsk eierskap i norsk næringsliv. Departementet kan ikke se grunner til å lage ekstra begrensninger på bakgrunn av nasjonalitet. Behovet for regulering er etter departementets oppfatning knyttet til regulering av virksomheten, enten det nå er leting, undersøkelser eller drift. Alle uansett nasjonalitet må forholde seg til dette, og dette er etter departementets oppfatning en tilstrekkelig regulering.

For øvrig vil departementet peke på Norges internasjonale forpliktelser som medfører at det innen EØS-området må være like regler for alle EØS-selskaper. I den forbindelse nevnes at alle uansett nasjonalitet kan etablere selskap innen EØS-området, og dette åpner i realiteten for at alle nasjonaliteter kan komme inn bakveien via et EØS-selskap. Departementet ser på denne bakgrunn derfor ingen grunn til å begrense lovverket kun til EØS-området. GATS-avtalen innenfor WTO-systemet innebærer at nasjoner utenfor EØS-området kan diskrimineres. Avtaler innen OECD tilsier at mineralloven gjøres ikke-diskriminerende. I den forbindelse vil departementet vise til pågående OECD-forhandlinger om å få til en avtale om et internasjonalt investeringsregelverk der ikke-diskrimineringsprinsippet står sentralt. Selv om forhandlingene ikke er avsluttet enda, tilsier dette at Norge bør ha en ikke-diskriminerende minerallov. Investeringsavtalen er foreslått å ikke bare gjelde for OECD-land, men utformes som en selvstendig avtale som kan tiltres av land utenfor OECD slik at avtalen vil kunne få bred internasjonal tilslutning.

På bakgrunn av det internasjonale avtaleverket Norge er bundet av må ikke-diskrimineringsprinsippet etter departementets oppfatning legges til grunn i forslag til ny minerallov.