16 Overgangsregler
16.1 Innledning
I dette kapitlet vil departementet behandle spørsmål som oppstår i forbindelse med innføring av overgangsregler. Innføring av ny minerallov kan medføre behov for å foreta endringer som får betydning for bestående rettigheter. Her vil forholdet til grunneiers rettigheter, næringens avtaler med grunneier om rett til fremtidig drift og gamle avtaler som medfører båndlegging av mange forekomster over hele Norge, stå sentralt.
Grunnloven § 97 setter forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Dette medfører at det i nye lover ikke kan knyttes nye byrder til eldre handlinger, men Grunnloven § 97 er ikke til hinder for at nye lover også får anvendelse for eksisterende rettigheter.
16.2 Forholdet til grunneier
16.2.1 Innledning
Innføring av det nye ervervssystemet for de registrerbare mineralene medfører at grunneier heretter ikke vil kunne bestemme hvem som skal foreta lete- og undersøkelsesarbeider på egen eiendom. Grunneier vil heretter ikke ha noen særstilling i forhold til registrerbare mineraler på egen eiendom, og vedkommende vil derfor også selv måtte ta ut undersøkelsestillatelse for å sikre seg rett til eventuell utvinning av mineraler på egen grunn. Denne endringen i grunneiers stilling er bakgrunnen for Minerallovutvalgets forslag om overgangsordninger for grunneier.
16.2.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget skriver følgende (NOU 1996:11 side 112):
«Den viktigste overgangsregelen er grunneiers fortrinnsrett til i to år fra lovens ikrafttreden å registrere undersøkelsestillatelse på registrerbare mineraler med prioritet fra dagen før lovens ikrafttreden. Bestemmelsen skal sikre at grunneier som vet om en drivverdig forekomst på egen eiendom, skal kunne få retten til denne.»
16.2.3 Departementets vurdering
Ved utformingen av overgangsbestemmelser er det viktig å ivareta hensynet til grunneier slik at vedkommende får tid til å tilpasse seg det nye regelverket og kan foreta eventuelle disposisjoner for å sikre seg rettigheter. Departementet mener derfor at overgangsbestemmelsene må gi romslige frister for dette. Det foreslåtte forslaget fra Minerallovutvalget om at grunneier innen to år fra lovens ikrafttredelse må registrere undersøkelsestillatelse hos Direktoratet for mineralforvaltning og da får prioritet fra dagen før lovens ikrafttredelse, sikrer grunneier førsteprioritet til utvinning av forekomst på egen eiendom. Grunneier med kjennskap til forekomst på egen eiendom vil derfor ikke miste retten til å utvinne denne så sant vedkommende innen to år skaffer seg en undersøkelsestillatelse.
Innen to års-fristen må grunneier henvende seg til Direktoratet og be om å få registrert en undersøkelsestillatelse på sin eiendom. Det stilles ikke krav om prøver av mineraler osv for å få utstedt en undersøkelsestillatelse, og grunneiers aktivitet for å få undersøkelsestillatelse vil derfor i all hovedsak bestå i en henvendelse til Direktoratet og betaling av et gebyr for undersøkelsestillatelsen. På bakgrunn av at det er liten aktivitet som kreves av grunneier, kan en overgangsperiode på to år umiddelbart fremstå som tilstrekkelig. På den annen side vil departementet trekke frem at det her innføres et helt nytt regelverk som for grunneier medfører endringer i forhold til gjeldende rett. Dessuten vil departementet peke på at den foreslåtte overgangsregel krever at grunneier selv foretar en aktiv handling for å sikre seg sin rett, og dette forutsetter kjennskap til regelverket. Det vil erfaringsvis ta tid før kunnskap om et nytt regelverk når ut til brukerne. For å unngå at grunneiere skal «miste» sin rett på grunn av uvitenhet om regelverket, mener departementet at fristen bør være så lang at dette i størst mulig grad kan unngås. Departementet har derfor kommet til at den foreslåtte to års-fristen er for kort, og departementet foreslår at fristen isteden settes til fire år.
Departementet vil gjøre oppmerksom på at overgangsbestemmelsen også gjelder for grunneiere som har kjøpt eiendommen for å sikre seg rettighetene til mineralene.
16.3 Forholdet til eksisterende virksomhet
16.3.1 Innledning
For eksisterende virksomhet vil det sentrale være å sikre rettighetene til den forekomsten de allerede driver på, slik at igangværende drift kan fortsette.
16.3.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget skriver følgende (NOU 1996:11 på side 111):
«Grl. § 97 setter et forbud mot at lover får tilbakevirkende kraft. Utvalget mener å ha utformet overgangsreglene i utkastet § 13-1 i overensstemmelse med dette prinsippet, samtidig som det er tatt hensyn til at de som driver innenfor mineralnæringen i Norge i dag, skal få tid til å bli kjent med regelverket før det blir håndhevet i full utstrekning.
Innholdet i rettighetene foreslås fra lovens ikrafttredelse regulert av mineralloven. Reglene i bl.a. utkastet §§ 2-2, 3-5, 3-6, 4-3, 4-6, 6-1 som fastslår hva man kan gjøre på de forskjellige stadiene i ervervssystemet, vil således også gjelde for rettighetshaver som har ervervet sin rett før lovens ikrafttreden.
Når det gjelder kravene til å skaffe seg letetillatelse og undersøkelsestillatelser for registrerbare mineraler, er det imidlertid foreslått en overgangstid på 1 år. For kravet om driftskonsesjon er det gjort et unntak for de som ved lovens ikrafttreden har igangværende drift. Dersom drift ikke var konsesjonspliktig når drift ble igangsatt, må det ikke søkes om driftskonsesjon som følge av at mineralloven trer i kraft.»
På side 80 sier utvalget følgende:
«Avslutningsvis nevnes at det ved lovens ikrafttredelse vil eksistere en rekke kontrakter som grunneieren har inngått vedrørende leting og utnyttelse av mineralforekomster. Spørsmålet er da om utvalgets forslag til rettighetssystem vil utløse erstatning for grunneiernes kontraktsparter, iom at vedkommendes rett ikke lenger vil være eksklusiv. Heller ikke denne begrensningen ble av Lovavdelingen ansett å utløse krav på erstatning. Bakgrunnen for dette var en betraktning om at kontraktsparten ikke kunne ha noe sterkere krav på beskyttelse mot rådighetsinnskrenkninger enn grunneier selv.»
16.3.3 Høringsinstansenes syn
Etter Norwegian Holding AS' oppfatning må et område med igangværende drift være unntatt fra pågang fra andre.
Steinindustriens Landssammenslutning mener at det må foreslås langt klarere og mer presise overgangsregler for firma som i dag selv eier grunn eller har langsiktige leieavtaler for de områder de driver på.
16.3.4 Departementets vurdering
For igangværende virksomheter må overgangsreglene utformes slik at eksisterende drivere kan sikre seg rettighetene til den forekomsten de driver på. Minerallovutvalgets forslag om at den som ved ikrafttredelsen av loven har drift på en registrerbar mineralforekomst skal kunne registrere erverv på denne forekomsten innen to år fra lovens ikrafttreden, medfører at eksisterende drivere kan sikre seg rettighetene til fortsatt drift på sin forekomst.
Departementet har merket seg en av høringsinstansenes syn om at det ikke skal være adgang til å frata eksisterende drivere rettighetene til fortsatt drift på sine forekomster.
En slik løsning vil innebære at eksisterende driveres rettighetsavtaler løper videre uten at det er nødvendig for dem å registrere rettigheter innen en fastsatt overgangsperiode for å sikre seg rettighetene fremover. Etter departementets oppfatning er det ønskelig å ha overgangsregler også for disse avtalene slik at alle rettigheter etter en overgangsperiode blir registrert hos Direktoratet. Når det nå lages et nytt system, mener departementet det er riktig at alle rettighetene innordnes i det nye systemet. Departementet kan ikke se noen grunn til at eksisterende drivere står i en annen stilling enn de øvrige her.
Den foreslåtte bestemmelse som krever en aktiv handling fra eksisterende drivere gjennom kravet om registrering av sine rettigheter hos Direktoratet, kan ha uheldige konsekvenser dersom vedkommende ikke registrerer rettighetene innen fristen fordi dette kan medføre tap av retten til å drive på forekomsten. Etter departementets oppfatning er dette en dramatisk konsekvens for driver, og overgangsperioden bør derfor være så lang at slike konsekvenser kan unngås. Departementet mener at overgangsperioden, slik som foreslått av Minerallovutvalget, bør være to år.
Minerallovutvalgets forslag om at den som har igangværende drift på forekomsten skal ha fortrinnsretten, og ikke grunneier, er etter departementets oppfatning en fornuftig bestemmelse. Det er driver som har behov for fortrinnsretten. Det synes derfor riktig å legge fortrinnsretten direkte til denne slik at vedkommende ikke skal være avhengig av å få overdratt fortrinnsretten fra grunneier. Høringsinstansene har heller ikke hatt innvendinger mot denne løsningen. Departementet opprettholder derfor Minerallovutvalgets forslag på dette punktet.
16.4 Forholdet til eksisterende avtaler
16.4.1 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget foreslår ingen eksplisitt bestemmelse for å sikre at eksisterende avtaler gis en egen overgangsordning. Utvalget foreslår imidlertid at grunneier innen to år fra lovens ikrafttredelse skal kunne registrere undersøkelsestillatelse med prioritet fra dagen før lovens ikrafttredelse, og åpner for at grunneier ved avtale kan frasi seg retten til fordel for tredjemann, f eks avtalepart. Grunneiers avtalepart gis gjennom denne bestemmelsen mulighet til å sikre sine rettigheter for eksisterende avtaler.
16.4.2 Høringsinstansenes syn
Norwegian Holding AS uttaler at det i et lovforslag må tas hensyn til at igangværende virksomheter innen industrimineraler og naturstein med eksisterende avtaler med grunneier eller på egen eiendom, skal ha muligheter til å sikre sine arbeidsplasser og sin og bransjens fremtid i form av råstoffreserver utover det som praktisk og økonomisk kan undersøkes i løpet av to år.
De kan ikke se at igangværende virksomheter sikres fremtidige råstoffreserver gjennom forslag til ny minerallov når eksisterende avtaler settes til side. De peker på at det er praktisk og økonomisk helt umulig å lete, undersøke eller drive i noen utstrekning på flere råstoffreserveforekomster på samme tid. Dersom en aktiv produsent ikke finner tilstrekkelige råstoffreserver av god kvalitet der hvor det letes og undersøkes, og andre rettighetsområder i mellomtiden slippes fri og blir tatt av andre, blir resultatet av den nye mineralloven at igangværende industrimineralvirksomheter ikke får råstoffreserver for fremtidig drift.
Videre mener selskapet det er rettsstridig og erstatningsbetingende å tilsidesette en aktiv produsents eksisterende avtaler med grunneier der det er betalt engangsbeløp og løpende årsavgifter, for så å la rettighetene slippes fri hvis man ikke undersøker dem i løpet av to år. Det vises til at dette er produsentens potensielle fremtidige råstoffreserver. Enda verre blir det, etter selskapets oppfatning, med rettigheter på forekomster som faktisk er undersøkt og som i enda større grad tjener som råstoffreserve for produsenten av industrimineraler og/eller naturstein.
Prosessindustriens Landsforening er betenkt over forslaget om at den som har igangværende drift på grunneiers eiendom, skal kunne sikre seg rettighetene i en overgangsperiode, mens grunneiers avtalepart på et område der det ikke er drift, ikke gis en slik rettighet. De peker på at selv om det ikke er igangværende drift, kan en avtale f eks sikre ressursgrunnlaget for en lenge planlagt ny virksomhet hvor det er nedlagt betydelige kostnader i forarbeidene eller anses som et nødvendig fremtidig driftsgrunnlag for en nærliggende foredlingsbedrift. Det vil være forvirrende og helt unødig kompliserende for både grunneier og grunneiers avtalepart om en bestående avtale nærmest må «fornyes» i overgangstiden. De foreslår derfor at grunneiers avtalepart også gis mulighet til å sikre sine rettigheter innenfor en to års frist.
Steinindustriens Landssammenslutning mener det er riktig at eiendommer og rettigheter man alt har fullt ut sikres som grunnlag for fremtidige reserver.
Larvikittprodusentenes Forening ønsker i loven en eksplisitt bestemmelse om at en aktiv driver, som i et område har flere og større rettighetsområder, skal kunne forvalte disse områdene langsiktig uten at han risikerer at nye drivere, med loven i hånd, skal kunne tiltvinge seg deler av disse rettighetsområdene.
Bergvesenet viser til at en rekke virksomheter har leieavtale på mineralske forekomster hvor det ikke er drift, og der forekomsten ligger som en fremtidig reserve. Slike rettighetshavere er ikke ivaretatt i forslaget, og Bergvesenet foreslår derfor at dette medtas.
Nordland fylkeskommuneuttaler følgende:
«Det er i dag en rekke forekomster av industrimineraler og naturstein som er «båndlagt» gjennom avtaler fra rundt århundreskiftet og senere. For noen selskaper kan disse ressursene selvsagt være av strategisk betydning for framtiden. Andre ligger der og hindrer utnyttelse. I den nye mineralloven bør også «gamle» avtaler som fører til at mineralressurser blir båndlagt og låst, bli underlagt samme regelverk som nye avtaler.»
16.4.3 Departementets vurdering
Departementet har merket seg at de som i dag driver næringsvirksomhet og som har sikret seg fremtidige rettigheter for å kunne drive på disse områdene siden, er negative til Minerallovutvalgets manglende forslag til overgangsregler for de som har avtaler med grunneier om rett til utvinning av registrerbare mineraler på områder som anses som en naturlig driftsreserve. Norwegian Holding mener dessuten at det utløser erstatningsplikt dersom slike avtaler «brytes» ved innføring av overgangsregler i mineralloven.
Departementet vil i den forbindelse orientere om at Minerallovutvalget vurderte den erstatningsrettslige siden av saken og forela spørsmålet for lovavdelingen i Justisdepartementet. Lovavdelingens vurdering var at grunneiers avtalepart ved innføring av et rettighetssystem ikke lenger ville ha en eksklusiv leterett, og at dette ikke ville medføre erstatningsplikt. Begrunnelsen var at grunneiers avtalepart ikke har et sterkere vern enn grunneier, som må tåle at han ikke lenger kan nekte andre å lete etter mineraler på sin eiendom.
Departementet er enig i at innføring av det nye ervervssystemet innebærer en rådighetsinnskrenkning i forhold til grunneiers avtalepart. Spørsmålet om rådighetsinnskrenkningen for grunneiers avtalepart utløser erstatningsplikt etter Grunnloven § 105, er etter departementets oppfatning besvart korrekt av lovavdelingen i Justisdepartementet. Når grunneier ikke har krav på erstatning i disse tilfellene, har heller ikke grunneiers avtalepart et slikt krav.
Departementet vil imidlertid peke på et annet aktuelt erstatningsrettslig aspekt i forbindelse med inngåtte avtaler mellom grunneier og tredjemann, nemlig i de tilfeller der grunneier har fått en engangsbetaling for å ha gitt rettighetene til mineralet til sin avtalepart. Grunneiers avtalepart vil i et slikt tilfelle ha betalt for en rett han ikke lenger nødvendigvis får nyte godt av. Etter departementets oppfatning er dette et kontraktsrettslig problem som må løses mellom partene. Departementet vil imidlertid anta at ny lovgivning som griper inn og forrykker et kontraktsforhold, vil være et moment som taler for en reforhandling av avtalen på frivillig basis eller gir mulighet for å få endret avtalen via domstolsapparatet.
Også departementet mener at Minerallovutvalgets forslag om ikke å lage en egen overgangsregel for eksisterende avtaler, synes utilfredsstillende for næringen. Eksisterende drivere vil selvfølgelig sikre seg fremtidige driftsområder, enten gjennom avtaler i områder der den eksisterende driften foregår eller gjennom avtaler for andre områder. Ved vurderingen av hvordan overgangsreglene for de eksisterende avtalene skal utformes, vil departementet peke på at man på den ene side har avtalepartens interesse i å beholde området for mulig fremtidig virksomhet, mens man på den annen side har samfunnets interesse i å få «frigitt» området slik at andre aktører enn den opprinnelige avtaleparten kan utøve aktiviteter i området. Det sistnevnte hensynet om økt aktivitet er en av intensjonene bak loven, og taler for at disse avtalene ikke gis for lange overgangsperioder.
Etter departementets oppfatning bør det for eksisterende avtaler om rett til undersøkelse og førsterett til drift på mineralet, gis en egen overgangsregel. Slike avtaler har et behov for prioritet fremfor avtaler uten førsterett til drift. Etter departementets oppfatning er det avtaleparten som har interesse i å sikre sine rettigheter, og ikke grunneier som har gitt avkall på retten til mineralet til fordel for avtaleparten. Departementet foreslår i § 69 nr 3 at avtaler med førsterett til drift innen en frist på fire år fra lovens ikrafttreden kan registreres, og at avtalen får prioritet fra dagen før lovens ikrafttreden. Dersom avtaleparten registrerer sin rett innen overgangsbestemmelsens frist, vil rettigheten følge lovens system med bl a den konsekvens at rettigheten vil bli underlagt 7 års-fristen for å søke utmål eller registrering av avtale eller ekspropriert rett. Departementet mener at det foreslåtte regelverket med overgangsbestemmelser og fristregler i tilstrekkelig grad ivaretar avtalepartens behov for å sikre seg eksisterende rettigheter for fremtidig drift.
Med innføring av en egen overgangsbestemmelse som sikrer grunneiers avtalepart med førsterett til drift, har departementet langt på vei tatt hensyn til Direktoratets høringsuttalelse om at grunneiers avtalepart ikke er tilstrekkelig ivaretatt i Minerallovutvalgets forslag. Departementet vil imidlertid påpeke at andre avtaleparter som ikke har førsterett til drift, ikke er omfattet av spesielle overgangsregler. Disse avtalepartene må søke om undersøkelsestillatelse når loven trer i kraft, og vil da få prioritet fra den dag søknaden kommer inn til Direktoratet.
Nordland fylkeskommune viser til avtaler om bruksrett til kalkstens- og marmorforekomster som Christian Anker fikk konsesjon på ved kongelig resolusjon av 3 september 1895 og som departementet gjennom Direktoratet er gjort kjent med. Foruten eiendomsrett til fire forekomster i Nordland og en forekomst i Buskerud, omfattet den i alt 154 forekomster i en rekke kommuner fra Troms i nord til Vestfold i sør. Mange av disse avtalene eksisterer fremdeles fordi de ikke er tidsavgrenset og står som tinglyste heftelser i grunnboken. Flere grunneiere har vært i kontakt med Direktoratet for å få hjelp til å få slettet slike avtaleheftelser.
Etter departementets oppfatning skal disse avtalene ikke gis en særskilt regulering, men vil måtte vurderes opp mot de foreslåtte overgangsbestemmelser. Dersom avtalen gir førsterett til drift, vil den være omfattet av § 69 nr 3 og rettighetshaveren vil således ha mulighet for å sikre sin prioritet innen en 4 års-frist. Avtaler uten førsterett til drift vil ikke være omfattet av regler som sikrer avtalen prioritet.
16.5 Konsesjon for igangværende virksomheter
16.5.1 Innledning
I forbindelse med overgangsreglene tok Minerallovutvalget også opp spørsmålet om igangværende virksomheter skulle være omfattet av den nye driftskonsesjonsordningen. Departementet vil ta opp spørsmålet både i forhold til eksisterende drift uten driftskonsesjon og eksisterende drift med driftskonsesjon.
16.5.2 Minerallovutvalgets forslag
Minerallovutvalget uttaler følgende (NOU 1996:11 side 161):
«Nr. 9 fastslår at igangværende virksomhet uten driftskonsesjon ikke trenger konsesjon når loven trer i kraft. Forutsetningen for dette er at driftskonsesjon ikke er nødvendig etter det regelverk som gjaldt da mineralloven trådte i kraft. Ved utvidelse av området for igangværende drift må det imidlertid søkes driftskonsesjon.
Bestemmelsen innebærer ikke et unntak fra § 6-1 om at driften må være bergmessig. Bergvesenet kan således gi pålegg dersom driften ikke foregår i overensstemmelse med dette prinsipp.»
16.5.3 Høringsinstansenes syn
Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) slutter seg til forslaget om at det skal kreves driftskonsesjon for alle massetak, med en nedre grense for å kreve konsesjon. De mener imidlertid at den foreslåtte grensen på 50 000 m3 med fordel kan reduseres til f eks 25 000 m3 totaluttak. Videre vil de rette oppmerksomheten mot de ca 6000 igangværende massetak som ikke alltid er i årlig drift, eller hvor det ikke har vært krav om driftskonsesjon. NGU hadde helst sett at alle igangværende massetak med et planlagt totaluttak på over 25 000 m3, kommer inn i et system med driftskonsesjon. Når NGU legger vekt på forhold knyttet til det store antall igangværende massetak, er det av hensyn til å ha en bedre mulighet for et godt ajourført Grus- og pukkregister som grunnlag for en best mulig forvaltning av de mineralske byggeråstoffene fra myndighetenes og næringens side.
16.5.4 Departementets vurdering
Igangværende drift uten driftskonsesjon
Departementet kan kun se at det er NGU som har foreslått at igangværende virksomheter som ikke har trengt driftskonsesjon tidligere, nå bør omfattes av reglene om driftskonsesjon. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig at all igangværende drift skal måtte søke driftskonsesjon. Etter departementets oppfatning vil dette medføre en unødvendig byrde for allerede eksisterende drivere. Departementet vil i den forbindelse peke på at driften som sådan også for eksisterende drivere vil være regulert av forslag til ny minerallov, selv om det ikke skal søkes driftskonsesjon. Lovens krav om at enhver drift skal være bergmessig, og at Direktoratet kan gi de nødvendige pålegg i den forbindelse, herunder pålegg om driftsplan, ivaretas derfor allerede i loven. Virksomheten vil også bli underlagt Direktoratets tilsyn, jf forslag til ny minerallov § 55. Opprydding av området er et av kravene som stilles i driftsplanen. Etter departementets oppfatning synes derfor viktige hensyn å bli ivaretatt gjennom driftsplanen, og behovet for konsesjonsbehandling synes derfor ikke så stort. I tillegg vil en slik konsesjonsplikt medføre at Nærings- og handelsdepartementet som konsesjonsmyndighet etter ikrafttreden av den nye loven, vil kunne komme til å måtte behandle fra hundre og opp til flere tusen konsesjonssøknader for eksisterende virksomheter. Etter departementets oppfatning er ikke behovet for en konsesjonsbehandling i disse tilfellene så stort at det kan forsvare ressursbruken ved en slik behandling. Departementet kan derfor ikke støtte NGU's forslag og opprettholder Minerallovutvalgets forslag på dette punktet.
Igangværende drift med konsesjon
Bestemmelsen om at igangværende drift på registrerbare mineraler og på mineralske byggeråstoffer ikke skal omfattes av kravet om driftskonsesjon etter den nye mineralloven, er nedfelt i § 69 nr 10. Dette gjelder drift som ikke er konsesjonsregulert etter dagens lovgivning og drift som er regulert gjennom såkalte ervervskonsesjoner gitt i medhold av lov 3 juli 1914 nr 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalkloven), lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven) og lov 31 mai 1974 nr 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven). Fastsatte konsesjonsvilkår skal fortsette å gjelde så sant de ikke er i strid med forslag til ny minerallov. Vilkår som er i strid med § 39 andre og tredje ledd skal imidlertid gjelde foran loven. Det kan søkes om endring av konsesjonsvilkårene.
Departementet kan ikke se at det er behov for å underlegge igangværende virksomheter med driftskonsesjon ny behandling etter forslag til ny minerallov. Det er derfor tatt inn i § 69 nr 9 en bestemmelse om at igangværende virksomhet med driftskonsesjon etter lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m v kapittel II (industrikonsesjonsloven) § 13, kan fortsette virksomheten uten å måtte søke om ny driftskonsesjon etter mineralloven. Når det gjelder vilkår, er bestemmelsen likelydende med § 69 nr 10, og det henvises til det som er sagt i den forbindelse. Overgangsbestemmelsen åpner for at det kan søkes om endring av konsesjonsvilkårene. Dette gjelder også vilkår om hjemfall.
16.6 Andre overgangsregler
Departementet har også gjort enkelte endringer i de øvrige overgangsbestemmelsene som Minerallovutvalget foreslår.
Minerallovutvalgets forslag til § 13-1 nr 2 og 3 utgår da departementet ikke kan se at det er behov for å gi overgangsregler for leter og undersøker annet enn for «overføring» av mutingsbrevene til undersøkelsestillatelser, se forslag til egen overgangsbestemmelse om dette i § 69 nr 5.
Departementet viderefører ikke Minerallovutvalgets forslag om at det ikke kan gis ekspropriasjonstillatelse for registrerbare mineraler i den perioden grunneier har frist til å registrere seg. Fordi lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn m v til drift av ikke mutbare mineralske forekomster (avståingsloven) oppheves ved ikrafttreden av den nye mineralloven, vil en slik bestemmelse medføre at det i denne tidsperioden ikke kan gis ekspropriasjonstillatelse for registrerbare mineraler. Departementet mener dette er en lite tilfredsstillende rettssituasjon og vil derfor ikke opprettholde Minerallovutvalgets forslag på dette punkt. Departementet vil imidlertid bemerke at det ved avgjørelsen av om ekspropriasjon skal gis i den 4-årsperioden som grunneier har til å registrere sin rett, vil måtte tas hensyn til grunneiers fortrinnsrett i denne perioden. Dessuten vil det vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsippet om at ekspropriasjonen «tvillaust er til meir gagn enn skade», gjelde. Departementet antar derfor at ekspropriasjon overfor grunneier sjelden vil bli aktuelt i denne 4-årsperioden. Overfor andre enn grunneier, f eks bruker, antas bestemmelsen derimot å kunne få større betydning da disse ikke har en lovfestet overgangsfrist for å registrere rettigheter. Særlig i forhold til disse rettighetshaverne er det derfor behov for at overgangsreglene ikke stenger for ekspropriasjon i 4-årsperioden.
Minerallovutvalgets forslag inneholder ikke klare bestemmelser om hvordan mutingsbrev og utmål gitt i medhold av lov 30 juni 1972 nr 70 (bergverksloven) skal behandles. Departementet har derfor i § 69 nr 5 og 7 klargjort at både mutingsbrev og utmål utstedt i medhold av bergverksloven skal overføres til henholdsvis undersøkelsestillatelse og utmål etter mineralloven. Dette innebærer at de innordnes minerallovens bestemmelser fra lovens ikrafttreden, men de beholder sin prioritet etter bergverksloven. Fristene for opphør av mutingsbrevet og utmålet regnes fra utstedelsen slik at det ikke starter en ny fristberegning fra ikrafttreden av forslaget til ny minerallov.
Minerallovutvalget peker på at det kan bli problemer fordi mutingsområdene etter bergverksloven ikke er standardiserte, mens undersøkelsestillatelsen etter mineralloven skal gis som en standard form. Fordi det ikke er lov til å legge en undersøkelsestillatelse oppå et annet undersøkelsesområde, se lovforslaget § 10 andre ledd, kan dette medføre at undersøkelsestillatelse ikke kan gis for hele det standardiserte området. Minerallovutvalget finner ikke grunn til å regulere dette, men departementet har kommet til at det bør gis en egen overgangsbestemmelse om dette. Det foreslås i § 69 nr 6 at undersøkelsesområdets form og størrelse kan fravikes i slike tilfeller.