9 Leteretten

9.1 Innledning

Spørsmål knyttet til leteretten vil bli omhandlet nedenfor. Departementet vil bl a berøre spørsmålet om det skal innføres letetillatelse, leteområdets avgrensing og leterettens omfang. Videre vil spørsmålet om varsling på letestadiet bli tatt opp. Departementet vil også berøre grunneiers rett til leting og undersøkelse utenfor lovens system.

9.2 Innføring av letetillatelse

9.2.1 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget foreslår å innføre krav om letetillatelse (tidligere kalt skjerpeseddel) som har vært et krav i bergverkslovgivningen helt frem til lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven). Fra Minerallovutvalgets forslag siteres følgende (NOU 1996:11 side 69):

«Behovet for letetillatelse

Ved revisjonen av bergverkslovgivningen i 1972 ble ordningen med at leter må ha skjerpeseddel fjernet. I praksis hadde skjerpeseddelen falt bort lenge før dette. Flere forhold gjør nå at utvalget foreslår å gjeninnføre et krav om letetillatelse.

Et viktig argument for letetillatelse er at den generelle interessen for norske samlermineraler har økt betraktelig siden 1972. Videre åpnes det i forslaget for leting etter alle mineraler med unntak av sand, pukk og grus. I tillegg innebærer EØS-avtalen at borgere og selskaper fra EØS-land har rett til å lete etter mineraler på lik linje med norske statsborgere. Utvalget antar at summen av disse endringene vil kunne føre til at antallet konflikter mellom letere og grunneiere kan komme til å øke.

Forslaget om å gjeninnføre plikten til å løse letetillatelse tar bl.a. sikte på å begrense uønsket leting, dvs. leting etter mineralske ressurser der målet ikke er å kartlegge mineralforekomster med sikte på utvinning. Videre vil man gjennom informasjon i letetillatelsen om leterens plikter og rettigheter, forholdet til grunneieren m.v. trolig få færre brudd på bestemmelsene. Utvalget håper mao. at leteren ved hjelp av letetillatelsen skal bli kjent med hensikten bak reglene og hva han kan gjøre på andres grunn. Det er videre en fordel at den som driver letearbeider har et dokument som han kan benytte til å legitimere seg og sitt ærend med overfor grunneiere og andre rettighetshavere.

Vilkår

Utvalgets flertall foreslår at det ikke skal være diskresjonær prøving i forkant av utstedelsen utover at det undersøkes om søkeren tidligere har begått brudd på regelverket, jf. § 2-1.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener i motsetning til flertallet at hver enkelt søknad om letetillatelse skal undergis en individuell prøving. En slik prøving er en nødvendig betingelse for den samfunnsmessige kontroll med virksomheten. Dette gjelder i enda sterkere grad på stadiet for undersøkelser.

Ved prøvingen skal det bl.a. kunne tas hensyn til miljøforhold og næringsforholdene på stedet, til søkerens kvalifikasjoner og til konkurranseforhold, i det for stor oppsamling av mineralressurser på samme hånd bør begrenses.

Behovet for kontroll utspringer ikke bare av muligheten for skader og ulemper ved selve den virksomhet som leting og undersøkelse kan ventes å medføre, men i enda større grad av de videre følger av leting og undersøkelse i følge flertallets forslag. Dette gjelder retten til å få utmål og få registrert avtale eller ekspropriert rett til forekomst. Selv om det er departementet som skal gi retten til ekspropriasjon, vil vedkommende prospektør på grunnlag av forslaget §§ 4-1, 4-5 og 5-2 stå i en faktisk monopolsituasjon overfor departementet.»

9.2.2 Høringsinstansenes syn

Norges Skogeierforbundog Norges Bondelagkrever at leting på bakken etter andre mineraler enn mutbare mineraler bare skal kunne foregå etter avtale med grunneier. Dette er etter deres oppfatning nødvendig for å kunne føre kontroll med og kunne finne tilbake til hvem som eventuelt har gjort ulovlige inngrep i grunn og natur.

Norges Geologiske Undersøkelseuttaler følgende:

«Lovforslaget innfører letetillatelse for mutbare mineraler og registrerbare mineraler, men ikke for mineralske byggeråstoffer. Samtidig gis en tolkning av allemannsretten slik at «det kan imidlertid ikke antas at allemannsrettene gir adgang til å ta med steinprøver fra andres grunn».

I praksis har NGUs basiskartlegging, inkl. prøvetaking vært gjennomført innen rammen av ferdselsretten og med kontakt med grunneier der det har vært naturlig og nødvendig.

Utredningen gir en grundig behandling av rettighetene til selskapene/letere og til grunneiere. Betingelsene for andre som direkte eller indirekte, leter etter/undersøker forekomster av malmer, industrimineraler og mineralske byggeråstoffer er mindre klare, jfr. bl. a. «Forslaget om å gjeninnføre plikten til å løse letetillatelse tar bl.a sikte på å begrense uønsket leting, dvs. leting etter mineralske ressurser der målet ikke er å kartlegge mineralske ressurser med sikte på utvinning.» Selv om dette fra utvalgets side i første rekke synes å være myntet på mineralsamlere gjelder det også tolket bokstavelig deler av NGUs og universitetenes virksomhet.

NGUs virksomhet omfatter:

• basiskartlegging av berggrunn og løsmasser med leting etter forekomster av flere typer som et indirekte formål

• leting etter og undersøkelse av forekomster, både over NGUs ordinær budsjett og i samarbeid med industri, fylkeskommuner og kommuner

Formålet med virksomheten til forskere fra universiteter i inn - og utland er ofte grunnforskning, men i en del tilfeller dreier det seg både om grunnforskning og anvendt forskning i samarbeid med industri.

For NGU vil det for arbeider knyttet til mutbare mineraler og registrerbare mineraler være praktisk å kunne få en generell letetillatelse for hele landet og for minst 3 år av gangen.

Å få en letetillatelse for NGU og universitetene på områder der det ikke er hjemlet i lovforslaget, som f. eks mineralske byggeråstoffer, er trolig vanskeligere. NGU vil derfor framheve de mulighetene for kartlegging som ligger innen rammen av ferdselsretten og kontakt med grunneieren der det er naturlig og nødvendig. Det forutsettes da at ikke innføringen av letetillatelse fører til en innstramming av ferdselsretten på dette området. Gjør letetillatelsen det, må f eks ansatte ved NGU og universitetene få en generell hjemmel for geologisk kartlegging m v på annen manns eiendom.»

Konkurransetilsynet henviser til at det i lovutkastet kapittel 2 foreslås regler om det første stadiet i ervervssystemet, letefasen, og at det der foreslås at enhver skal kunne lete etter registrerbare mineraler på egen eller andres grunn. Nytt i denne loven er at alle som leter etter mutbare eller registrerbare mineraler må inneha letetillatelse. Etter Konkurransetilsynets oppfatning er det viktig at slike tillatelser gis på grunnlag av objektive kriterier for å oppnå en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene.

Troms fylkeskommune støtter mindretallets forslag om individuell prøving ved tildeling av søknader om lete- og undersøkelsestillatelser ved at det innføres konsesjonsplikt også for disse tillatelsene.

Fylkesmannen i Finnmarkuttaler følgende:

«Når det gjelder Finnmark er det åpnet for en økt høringsrunde før Bergvesenet avgjør hvorvidt det skal gis undersøkelsestillatelse. Det bør vurderes hvorvidt en slik høring bør utføres enda tidligere i prosessen. For prospektøren må det være greit at han på et tidlig tidspunkt vet hvorvidt det er formålstjenlig å legge ned mye ressurser i letevirksomhet, ved å åpne for en høring på et tidlig tidspunkt vil det foreligge et bedre beslutningsgrunnlag enn om høringen først skjer før søknad om undersøkelsestillatelse foreligger.»

Riksantikvarenuttaler følgende:

«Bestemmelsen angir at enhver kan søke Bergvesenet om letetillatelse. Riksantikvaren er usikker på i hvilken grad Bergvesenet har kjennskap til de automatisk fredete kulturminnene og følgelig i hvilken grad det vil være mulig for Bergvesenet å vurdere om en letetillatelse kan komme i konflikt med automatisk eller vedtaksfredete kulturminner.

Som nevnt ovenfor finnes en rekke kjente og ukjente automatisk fredete kulturminner spredt over hele landet. Mange er synlige, men langt flere ligger skjult i bakken og er usynlige for dem som ikke forstår å lese slike spor. I tillegg finnes mange vedtaksfredete kulturminner og en vil etterhvert også få kulturmiljøer som er fredet etter kulturminneloven § 20. Uten særlig kjennskap om disse, frykter Riksantikvaren at tillatelser vil kunne gis uten at det samtidig gis tilstrekkelig informasjon om de fredete kulturminner i det aktuelle området, med den fare dette kan medføre for ødeleggelse av verdifulle kulturminner. Riksantikvaren finner på denne bakgrunn et forslag som innebærer at søknad om letetillatelse kun skal gå til Bergvesenet, betenkelig. Riksantikvaren foreslår derfor at det vurderes å legge opp til et system hvor Bergvesenet plikter å forelegge søknaden for kulturminnemyndigheten før tillatelse gis, alternativt at søknad om letetillatelse oversendes kulturminnemyndigheten til uttalelse før slik tillatelse gis, slik at kulturminnevernet kan sikres en forsvarlig saksbehandling i slike saker....

Riksantikvaren påpeker at det er mange muligheter for eventuelle skader - ikke nødvendigvis på natur - men på helleristninger, bergkunst og andre kulturminner, ikke minst samiske, som står i en særstilling, idet de fredete samiske kulturminnene kan være steder det knytter seg tradisjon, tro, sagn eller skikk til, (dvs. helt usynlige kulturminner) jfr kulturminneloven § 4 litra f. Riksantikvaren vil på denne bakgrunn anmode om at det vurderes hvorledes bestemmelsene i kulturminneloven skal kunne overholdes på en mer forsvarlig måte i relasjon til den frie leterett enn det utkastet legger opp til.»

Direktoratet for naturforvaltningmener at en søknad om letetillatelse kun har en registreringsfunksjon, med mindre en tillatelse kommer i konflikt med andre som tidligere har fått tillatelse etter denne lov. Videre fastslår de at det ikke legges opp til noen vurdering av hvorvidt det vil være ønskelig med bergverksdrift der det gjennomføres leting. Dette er etter Direktoratet for naturforvaltnings oppfatning ikke tilfredsstillende. Det er en lang rekke områder hvor det ikke er ønskelig med bergverksvirksomhet ut fra miljømessige hensyn, både naturvern, friluftsliv og andre miljømessige hensyn. Ved å tillate leting i områder hvor det ikke er ønskelig med inngrep, åpner man for et press i retning av at det senere må innvilges utvinningstillatelse.

Direktoratet for naturforvaltning viser videre til St meld nr 46 (1988-89) om Miljø og utvikling der det fremheves at det er en sentral oppgave å medvirke til at virksomhet i samfunnet skjer i slike former at varige skader på økosystemer unngås eller begrenses, og at tilnærmet urørt natur sikres for ettertiden. Dette er en del av føre var-prinsippet som er et gjennomgående prinsipp for all forvaltning som gjelder naturlige ressurser. Et inngrep som en gang har skjedd kan i de fleste tilfelle ikke reverseres. Det er derfor viktig å hindre at det skjer nye inngrep i områder som pr i dag ikke er preget av tekniske inngrep. Også av denne årsak er det viktig at det ikke legges opp til en praksis som åpner for press i retning av utvinningstillatelser i urørte områder. Ved ikke å legge inn en prøving av søknadene om letetillatelse, slik som foreslått av mindretallet, vil man etter direktoratets oppfatning opptre i strid med målsettingene i St meld nr 46 og føre var-prinsippet ved at leting fritt kan skje over hele landet, bare med de begrensninger som følger av utkastet § 2-3.

Direktoratet vil derfor foreslå at det ved søknad om letetillatelse skal skje en diskresjonær vurdering av søknaden slik som skissert av mindretallet i pkt 5.8.1, side 69.

Sametingetstøtter Minerallovutvalgets mindretalls forslag og henviser til bemerkningene fra mindretallet i utvalget, særlig NOU 1996:11 side 50, 69 og side 70:

«Her er særlig fremholdt behovet for en konkret prøving av enhver søknad om letetillatelse eller tillatelse til undersøkelse ut fra samfunnsmessige hensyn, herunder bl.a. miljøhensyn og hensynet til næringsforholdene på stedet. Videre er fremholdt behov for en noenlunde samordnet behandling av ressursdisponeringen. Dette medfører at det offentlige må ha en hjemmel for å sette ned foten for bergverksvirksomhet som ikke ønskes. Denne hjemmel må fremgå direkte av mineralloven for å skape full klarhet på dette felt.

Sametinget foreslår derfor, ut fra blant annet samfunnsmessige hensyn, at den nye mineralloven omarbeides til en konsesjonslov.... En konsesjonslov vil i sterkere grad også ivareta behovene for utredning om konsekvenser for næringer, kultur og samfunn.»

Miljøverndepartementetmener at dersom systemet som Minerallovutvalget foreslår blir opprettholdt av departementet, bør begrepet «letetillatelse» endres. Etter forslaget er det ikke tale om en tillatelse, jf siste punktum om at innbetaling av behandlingsgebyr er eneste krav som må oppfylles. I realiteten dreier det seg om registrering, jf at registrerbare mineraler brukes som kategori ved siden av mutbare. Det påpekes at det som skjer er at vedkommende får en posisjon til å lete framfor andre, og at begrepet i sektorlovgivningen for øvrig om naturressurser betyr at det etter nærmere bestemt saksbehandling kan gjøres noe som ellers ikke er tillatt. Miljøverndepartementet vil antyde at begrepene mutingsbrev og registreringsbrev bør vurderes som alternativ.

9.2.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har gått i mot Minerallovutvalgets forslag om å gjeninnføre kravet om letetillatelse. Som Minerallovutvalget påpeker er det flere forhold som tilsier at det er behov for at leter har dokumentasjon på at vedkommende har en leterett.

For det første vil dette ha betydning i forhold til grunneier. Med innføring av et krav om letetillatelse vil leter på forespørsel fra grunneier måtte legitimere seg. Dersom leter ikke har gyldig letetillatelse, kan grunneier be om at den ulovlige virksomheten opphører. Grunneier vil med en letetillatelse få vite hvem som driver letevirksomhet på sin eiendom. Dette åpner for at grunneier dersom det oppstår skader i forbindelse med letearbeidet, kan henvende seg til leter om dette. Departementet vil peke på at innføring av et krav om letetillatelse og departementets forslag om at leter må varsle grunneier før letearbeidene iverksettes, gir grunneier full oversikt over leteaktiviteter på sin eiendom. Grunneierorganisasjonenes påstand om at det kun er avtale mellom grunneier og leter som gir grunneier mulighet for å finne tilbake til den som utfører leteaktiviteter på sin eiendom, er derfor ikke riktig. Det foreslåtte forslaget fra departementet ivaretar grunneiers behov for informasjon på en fullt ut tilfredsstillende måte.

Som det påpekes av høringsinstansene kan det være en viss fare for at leter kan tro at letetillatelsen er den eneste nødvendige tillatelsen for å kunne lete. Med innføring av letetillatelse får det offentlige en informasjonsmulighet overfor leter ved at denne får et dokument der det står hvilke rettigheter og plikter vedkommende har. Bergverksloven har på dette punktet ikke fungert tilfredsstillende, og departementet mener at innføring av en letetillatelse kan endre dette. Departementet foreslår at det av selve letetillatelsen skal følge opplysninger om hvilke rettigheter og plikter en leter har etter mineralloven. For å gjøre leter oppmerksom på at også annet lovverk kan medføre begrensninger i leteretten, bør det etter departementets oppfatning opplyses i letetillatelsen om annet regelverk som kan være aktuelt ved leting. Det bør videre presiseres at restriksjoner etter annet lovverk kan medføre at leting allikevel ikke kan finne sted. Med en slik løsning vil hensynet til annet lovverk bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte, og det er av den grunn ikke behov for å innføre en diskresjonær prøving av letetillatelsen.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene mener at hensynet til annet lovverk av betydning på letestadiet best blir ivaretatt ved en diskresjonær prøving av letetillatelsen. Etter departementets oppfatning er det ikke naturlig at mineralloven skal brukes til å regulere uønskede inngrep som i utgangspunktet er regulert i annen lovgivning. Det enkelte regelverk bør ha egne bestemmelser som inneholder de sanksjonsbestemmelser som er nødvendige for at lovverket skal fungere etter sin hensikt. Departementet kan ikke støtte et forslag som går ut på at en letetillatelse etter mineralloven ikke skal kunne utstedes på grunn av begrensninger i annet lovverk.

Departementet deler ikke Direktoratet for naturforvaltnings synspunkt om at letetillatelsene må undergis en diskresjonær prøving for å sikre at det ikke skjer leting i områder som kan tenkes vernet. Det er tidligere nevnt at leter kan foreta svært begrensede inngrep på letestadiet, og leter har også en varsomhetsplikt under leting. Leting som sådan vil derfor medføre minimale naturinngrep. Etter departementets oppfatning er det ingen grunn til å nekte leting fordi dette senere kan komme i konflikt med en annen bruk av området. Tvert imot er det etter departementets oppfatning viktig at det så tidlig som mulig kommer frem at det kan være interessekonflikter i bruken av det aktuelle området. Når de aktuelle myndigheter skal bestemme bruken av området, er det avgjørende at de har kunnskap om aktuell bruk av området for å kunne foreta en avveining av de forskjellige interessene. Departementet mener at leting kan gi nyttig kunnskap til denne prosessen. Etter departementets oppfatning er det ikke akseptabelt å innføre en diskresjonær prøving på den bakgrunn Direktoratet for naturforvaltning angir. Selv om leter får en letetillatelse, vil vedkommende selvfølgelig være bundet av begrensninger i annet lovverk slik at det ikke kan utføres letearbeid i strid med disse lovene.

Riksantikvaren peker på at leter i enkelte tilfeller kan komme til å skade automatisk fredede kulturminner under utførelsen av letearbeidene. Departementet vil i den forbindelse peke på at omfanget av et slikt problem er usikkert. Dessuten vil departementet henvise til at også leter er forpliktet til å følge kulturminnelovens bestemmelser, og at vedkommende via letetillatelsen vil bli gjort oppmerksom på at annet regelverk kan begrense leterens rett til å utføre letearbeider. Dette er etter departementets oppfatning tilstrekkelig til at leter vil kunne overholde sine forpliktelser etter kulturminneloven. De useriøse leterene vil uansett ikke forholde seg til regelverket, og det ville derfor etter departementets oppfatning ikke hjelpe om man innførte et system med diskresjonær prøving av letesøknaden med mulighet for nekting av leting i områder med fredede kulturminner. Departementet mener derfor at den frie leteretten slik den er utformet, i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til de fredede kulturminnene. Se for øvrig nærmere om forholdet til kulturminneloven i kapittel 7.5.

For øvrig vises det til drøftelse av spørsmålet om en diskresjonær prøving av letetillatelser i kapittel 8.4.2 om utvidelse av lete- og undersøkelsesretten og i kapittel 7 om generelle begrensninger i mineralvirksomhet.

Fylkesmannen i Finnmark mener at det for Finnmark fylke bør vurderes om det allerede på letestadiet skal innføres en høringsrunde. Departementet vil i den forbindelse henvise til drøftelsen av egne regler for områder med samiske interesser i kapittel 14.

Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) reiser i sin høringsuttalelse spørsmål som har betydning for deres virksomhet, og departementet finner grunn til å knytte noen kommentarer til dette. For de mutbare og de registrerbare mineralene vil det etter lovforslaget utstedes letetillatelser som gjelder for hele landet og som har en varighet på tre år. Loven stiller ikke krav om at leting skal skje med sikte på senere kommersiell utnytting, og derfor faller etter departementets oppfatning NGUs virksomhet innenfor letebestemmelsen slik den er utformet. Når det gjelder NGUs kartleggingsvirksomhet av disse mineralene skulle det nye lovverket derfor så langt departementet kan se, være tilpasset NGUs behov. For de mineralske byggeråstoffene der leting og undersøkelse fortsatt må skje etter avtale med grunneier, foreslås det ingen endringer i forhold til gjeldende rett.

Departementet vil ikke støtte Miljøverndepartementets forslag om at begrepet «letetillatelse» skal utgå. Tillatelse er ikke slik som Miljøverndepartementet gir uttrykk for, et begrep med et entydig innhold. Som det fremgår av lovforslaget kan letetillatelse nektes dersom leter har brutt bestemmelser i mineralloven. Dette medfører at utstedelse av en letetillatelse baserer seg på en vurdering i forhold til eventuelle brudd på mineralloven i det enkelte tilfellet. Utstedelse av en letetillatelse innebærer dermed mer enn at det er et dokument som bevis på en lovbestemt leterett. Etter departementets oppfatning er derfor begrepet letetillatelse et passende begrep.

9.3 Leteområdet

9.3.1 Innledning

Minerallovutvalgets forslag om letetillatelsens virkeområde er langt på vei en videreføring av reglene i bergverksloven. Minerallovutvalgets forslag og høringsinstansenes kommentarer behandles under dette punktet.

9.3.2 Minerallovutvalgets forslag

Fra Minerallovutvalgets forslag i NOU 1996:11 på side 67 gjengis følgende:

«Letetillatelse etter lovens bestemmelser vil i prinsippet være gyldig i hele lovens geografiske virkeområde, jf. kapittel 5.2. Det vises imidlertid til de særlige unntak som er beskrevet i kapittel 5.7.3.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener letetillatelser bør ha en adskillig snevrere begrensning enn det flertallet foreslår, for eksempel slik at letetillatelser kun skal gjelde én bestemt kommune. Dette vil etter Jebens syn gi en mulighet for Bergvesenet og andre myndigheter til å ha en viss oversikt over hva en letetillatelse dreier seg om.»

I NOU 1996:11 på side 68 diskuterer utvalget om enkelte områder bør være unntatt fra leting og undersøkelse:

«Etter gjeldende rett er en rekke områder unntatt fra leteretten. Dette gjelder hovedsakelig områder i nærheten av bebyggelse og anlegg, samt eiendommer som nyttes til jordbruksformål. Regelen, slik den framstår i bvl. § 3, har i liten grad blitt endret siden 1957, da bergloven av 1848 ble revidert.

I lovutkastet § 2-3, jf. § 3-5 tredje ledd foreslår utvalget at nærmere bestemte områder skal være unntatt fra lete- og undersøkelsesretten. Forslaget følger i hovedtrekk bestemmelsen i bvl. § 3 med visse endringer og tilføyelser som omtales nedenfor. Bvl. § 3 krever samtykke fra grunneier og bruker før leter kan foreta inngrep på de områder som er unntatt. Utvalget finner det kunstig å bruke utrykket «bruker» om vernemyndighetene i de tilfeller der det er tale om løyve til å lete i områder fredet etter naturvernloven. Utvalget foreslår derfor å kreve samtykke av grunneier, bruker og vedkommende myndighet.

Etter det utvalget kjenner til, har unntakene fra den fri leteretten ikke skapt større problemer for industrien. Det har imidlertid blitt stilt spørsmål ved om ikke flere områder burde vært unntatt fra leteretten.

Verdien av pene mineralske håndstykker på samlermarkedet har de senere år ført til en betydelig økning av lete- og undersøkelsesarbeider som foretas i gamle gruverom. Dette gjelder særlig på Kongsberg. En slik aktivitet i gamle bergrom skjer ofte under dekke av å være lete- og undersøkelsesarbeider, mens det som i realiteten skjer, er ordinært uttak av håndstykker for salg. I de aller fleste tilfeller har de som driver slik virksomhet liten eller ingen kompetanse om aktiviteter under jord. Det er derfor en ikke ubetydelig risiko for at aktiviteten øker faren for ras i gruvegangene.

For å unngå uønsket aktivitet i gamle gruver, foreslår utvalget å gjøre leting- og undersøkelsesarbeider i nedlagte gruveområder avhengig av tillatelse fra Bergvesenet, jf. forslaget § 2-3 bokstav g. En slik tillatelse vil kunne bli gitt med vilkår om f. eks. ikke å angripe bergfester og med krav om tilstrekkelig bergteknisk kyndighet.

I en del tilfeller har man opplevd at forekomster av sjeldne mineraler har skapt stor interesse blant mineralsamlere, ofte utenlandske. Disse har under dekke av å være skjerpere, ødelagt forekomster av sjeldne mineraler, og skapt unødige sår i terrenget. Et eksempel er anatas-forekomstene på Hardangervidda. For å hindre at leting etter mineraler, som innebærer tillatelse til å ta med seg prøver, skal ødelegge verdifull natur eller sjeldne forekomster, foreslås regler om at departementet kan unnta områder fra leteretten.

Ødeleggelse av forekomster av sjeldne mineraler kan skje svært hurtig. Det er derfor viktig å ha regler som sikrer at unntak fra leteretten for slike forekomster kan innføres raskt. Departementets adgang til å unnta områder fra den fri leterett foreslås derfor å kunne gis både i form av enkeltvedtak og forskrift.»

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Kulturdepartementethar fra underliggende virksomheter fått kjennskap til at det av og til kan oppstå konflikter mellom mineralletere og kulturvernhensyn ved leting i nedlagte gruver. De har derfor merket seg med interesse at det i forslag til minerallov blir innført krav om letetillatelse, og at det i lovforslagets § 2-3 bokstav g (side 162, jf side 68) foreslås innført forbud mot leting i nedlagte gruveområder uten samtykke fra grunneier og bruker eller vedkommende myndighet.

De håper at bestemmelsen vil kunne praktiseres slik at Bergvesenet vil konsultere aktuelle kulturverninstanser før det eventuelt gis letetillatelse i nedlagte gruveområder, og slik at eventuell letetillatelse bare gis med forbehold om at det ikke skal foretas inngrep i verneverdige kulturminner i gruvene.

Videre peker Kulturdepartementet på at det vil kunne finnes kulturminner av stor verdi i gruver som ennå ikke er fullverdig kartlagt, og kartlegging av slike kulturminner bør være tiltakshavers ansvar i de tilfeller hvor gruvene ikke er godt nok kjent. Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg vil kunne bistå med råd i konkrete saker.

Dessuten pekes det på at de har merket seg at det i lovforslagets § 2-3 siste ledd legges opp til at Nærings- og handelsdepartementet skal kunne bestemme at også steder som ikke er spesielt nevnt ellers i § 2-3, skal være unntatt fra leting (NOU 1996:11 side 163, jf side 68). De antar at dette i enkelte tilfeller vil kunne være et tjenlig virkemiddel til en nødvendig skjerming av naturforekomster, naturområder eller kulturhistoriske områder, uten å måtte ta i bruk formell fredning etter lov om kulturminner eller naturvernloven.

Fylkesmannen i Finnmarkhenviser til at når det gjelder omfanget av leteområdet kan det på enkelte plasser være behov for å begrense leteområdet ytterligere, eksempelvis viktige beiteområder for både jordbruk og reindrift i utmark. For reindriftens vedkommende nevnes særskilt kalvingsområder, slakteplasser, oversvømmingsplasser m v. Fylkesmannen er enig med mindretallet som går inn for en snevrere begrensning av letetillatelsen enn bare å gjelde for hele Norge, men det er etter deres oppfatning usikkert hvorvidt denne kun bør gjelde for bare en kommune.

Kautokeino kommunemener at kommunene bør gis en hjemmel til å legge ned forbud mot leting og undersøkelse i enkelte områder. Områdene bør fremgå av kommuneplan og forbudet må være begrunnet. Kommunen frykter for at man skal få en invasjon av selskaper som ønsker å lete etter mineraler på Finnmarksvidda, særlig fordi området er viden kjent for å ha et potensiale for drivverdige mineral - og malmforekomster, herunder diamanter. En letevirksomhet uten muligheter for styring, verken når det gjelder mengde eller utbredelse, kan derfor ikke aksepteres. Det fremmes derfor som et krav fra Kautokeino kommunes side at det tas inn styringsmekanismer som gir muligheter for å styre også lete- og undersøkelsestillatelser, ikke bare selve uttaket.

Bergvesenethenviser til at det i § 2-3 siste ledd heter at departementet kan bestemme at også andre steder enn de som er nevnt i denne bestemmelsen skal være unntatt fra leting, og viser til at dette er den eneste anvisning i loven der departementet kan bestemme uten at dette skjer gjennom forskrift. Bergvesenet foreslår at unntak fra leting kan skje i henhold til forskrift hvor kriteriene for hvorfor områder kan unntas fra leting, er fastsatt.

Riksantikvarenslutter seg til forslaget om at den frie leteretten skal gis visse begrensninger. Ved henvisning til annet lovverk, gjøres potensielle letere oppmerksomme på at det kan finnes begrensninger som må iakttas på tross av at leteretten i utgangspunktet er fri. Fredete kulturminner vil i så måte ha et visst vern gjennom denne bestemmelsen. Riksantikvaren stiller seg imidlertid tvilende til om bestemmelsen vil virke etter sin hensikt.

Som informasjonskilde om hvilke aktuelle lovverk utover selve mineralloven som leteren må forholde seg til, synes bestemmelsen lite egnet. Bestemmelsen gir ingen indikasjoner på hvilket lovverk det siktes til. For en tilfeldig leter vil slike usynlige eller lite synlige kulturminner derfor ikke kunne indikere at området omfattes av forbud etter særskilt lov, dvs at kulturminnelovens bestemmelser gjelder her, og at kulturminnemyndigheten følgelig skal kontaktes. For kulturminnemyndigheten er det av avgjørende betydning at en leter får slik informasjon.

På denne bakgrunn foreslår Riksantikvaren å endre ordlyden i § 2-3 til også å omfatte områder der forbud følger direkte av kulturminneloven, naturvernloven eller annen lov eller i medhold av lov.

Fylkesmannen i Hedmarkuttaler at lovforslaget i hovedsak ikke synes å gi grunnlag for vesentlige merknader. Fylkesmannen har merket seg at det etter lovforslagets § 2-3 vil være forbudt å lete i nærmere spesifiserte områder dersom det ikke foreligger tillatelse fra grunneier, bruker eller vedkommende myndighet. Fylkesmannen vil likevel anbefale at listen over steder der leting i utgangspunktet ikke er tillatt, suppleres med områder vernet i medhold av naturvernloven, selv om nevnte områdekategori vil kunne inngå i samme paragrafs punkt h.

Fylkesmannen i Vestfold antar at områder som er vernet i medhold av lov (naturvernloven, kulturminneloven, viltloven m v) faller inn under punkt h i opplistingen. Områder som er i en verneprosess, men som ikke er ført fram til avgjørende vedtak, er det uklart hvordan skal behandles etter loven. Slike prosesser kan ta lang tid (f eks nasjonalparkplan), og det bør sikres at en myndighet i løpet av prosessen skal ivareta at verneverdier ikke forringes eller tapes. Når det gjelder områder som er sikret til offentlig friluftsformål, går det ikke klart fram av opplistingen om de er tatt med. Heller ikke særmerknadene gir svar på dette. Muligens skal punkt d fange opp dette forholdet. I så fall bør det presiseres klarere. Hvis sikrede friluftsområder ikke omfattes av opplistingen, er dette en mangel ved lovforslaget som bør rettes opp.

Reindriftsforvaltningenviser til § 2-3 som nevner en del områder som er unntatt fra den generelle lete- og undersøkelsesretten. Reindriftsforvaltningen mener at kalvingsland for reindriften må inkluderes blant områdene som er unntatt fra den generelle lete- og undersøkelsesretten da forstyrrelser i kalvingsland er minst like skadelig for reindriften som ferdsel i åkeren er for bonden.

Prosessindustriens Landsforening anbefaler at det samtykke som må innhentes for leting ved eller i gruve eller brudd i drift, også må innhentes for områder under leiekontrakt for slike formål og foreslår at dette tilføyes i ordlyden.

Bergmesteren for Svalbard mener at det i loven må fremgå at letetillatelsen gjelder hele landet bortsett fra Svalbard.

9.3.4 Departementets vurdering

Geografisk avgrensing av letetillatelsen

Mindretallet i Minerallovutvalget og et par høringsinstanser har påpekt at letetillatelsen bør gjelde for et mindre avgrenset område og ikke for hele landet slik Minerallovutvalgets flertall foreslår.

Etter departementets oppfatning er det flere forhold som taler for å følge forslaget fra Minerallovutvalgets flertall. Det foreslåtte systemet med letetillatelser for hele landet vil for Direktoratet som utsteder av letetillatelsene, være det enkleste systemet å administrere med minimal ressursbruk i saksbehandlingen. I og med at Direktoratet kan måtte påregne å utstede opp til flere tusen letetillatelser i løpet av et år, er dette etter departementets oppfatning et viktig argument. Departementet er imidlertid av den oppfatning at saksbehandlingsbyrden for Direktoratet ikke kan være et avgjørende argument dersom andre sterke hensyn tilsier en geografisk avgrensning av letetillatelsen. Departementet kan imidlertid ikke se at slike hensyn gjør seg gjeldende. Leters plikt til å varsle grunneier og bruker før letingen starter dekker grunneiers behov for informasjon om hvor letingen skal foregå, og vedkommende kan om nødvendig kontakte leter. Letetillatelsen skal ikke underlegges diskresjonær prøving (se nærmere kapittel 9.2.3 om dette), og Direktoratet har derfor ikke behov for kunnskap om området for å utstede letetillatelse. Hadde det derimot vært innført en diskresjonær prøving av letetillatelsen, ville det vært nødvendig å avgrense området letetillatelsen skulle gjelde for, fordi det da måtte vurderes om forhold i det aktuelle området kunne tilsi at leting skulle nektes. Siden det ikke innføres en diskresjonær prøving av letesøknaden, kan departementet ikke se behov for å foreta en geografisk avgrensning av letetillatelsen. Departementet opprettholder derfor forslaget fra Minerallovutvalgets flertall om at letetillatelsen skal gjelde for hele landet.

Områder unntatt fra leting

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene støtter Minerallovutvalgets forslag om at enkelte områder skal være unntatt fra leting. Etter departementets oppfatning er det et behov for å kunne unnta enkelte områder fra leting. Departementet vil gjøre oppmerksom på at det vil bli utstedt letetillatelser som omfatter områder som er unntatt fra leting, jf det som tidligere er sagt om at en letetillatelse vil gjelde for hele landet. At enkelte områder er unntatt fra leting får derfor først og fremst betydning ved at bestemmelsen om forbud mot leting er tatt inn i loven, og ved at bestemmelsen vil bli gitt som informasjon til leter på letetillatelsen. Lovens system er basert på at det er opp til leter selv å etterleve bestemmelsen om å ikke lete i de områder som er unntatt fra leting. Hvis leter vil lete i noen av disse områdene, må vedkommende få tillatelse fra grunneier, bruker og vedkommende myndighet.

Hvilke områder som skal være unntatt fra leting fremgår av lovteksten, og departementet tiltrer her hovedsakelig de vurderinger som er gjort av Minerallovutvalget. Departementet har imidlertid ikke funnet å opprettholde Minerallovutvalgets forslag § 2-3 bokstav h om at det skal være forbudt å lete i områder der forbudet følger direkte av lov eller i medhold av lov, se forslag til ny minerallov § 42. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å regulere i mineralloven at det etter annet lovverk er forbudt å lete i enkelte områder når dette allerede er forbudt etter særlovene. Departementet erkjenner imidlertid at det er et behov for å informere leter om annet lovverk som kan begrense leteaktiviteten. Dette kan etter departementets oppfatning løses ved at det i letetillatelsen vises til de mest aktuelle lovene som har betydning ved letevirksomhet.

I høringsomgangen har det blitt påpekt at også reindriftsområder bør medtas på listen over områder som er unntatt fra leting. Departementet vil gjøre oppmerksom på at letearbeider medfører svært begrensede inngrep, og leters varsomhetsplikt vil gjelde overfor reindriftsnæringen. I tillegg skal bruker av leteområdet varsles om letearbeidene og gi sitt samtykke dersom leting kan medføre skade av betydning. Aktivitetene på letestadiet vil derfor i svært liten grad være til sjenanse for reindriftsnæringen. Departementet vil imidlertid vise til bestemmelsen om at departementet kan unnta enkelte områder fra leting, og at denne kan være aktuell også for reinbeiteområder.

Fylkesmannen i Vestfold har stilt spørsmål ved om områder som er i en verneprosess, er omfattet av unntakene fra leting. Etter departementets oppfatning er det først og fremst det lovverket som et fredningsvedtak skal treffes på bakgrunn av, som skal inneholde de nødvendige hjemler for å stoppe uønsket virksomhet. Et eksempel her er den mulighet lovverket åpner for gjennom et midlertidig vern av området frem til endelig vernevedtak er truffet, jf naturvernloven § 18 nr 4. Dersom dette regelverket ikke er tilstrekkelig for å stoppe uønsket virksomhet i området, vil departementet peke på den muligheten som ligger i forslaget til ny minerallov § 42 andre ledd.

Departementet kan ikke støtte Kautokeino kommunes krav om at kommunene kan legge ned forbud mot leting og undersøkelse i områder som fremgår av kommuneplan. Når kommunen selv trekker frem at områdene bør fremgå av kommuneplan, finner departementet grunn til å orientere om de muligheter som plan- og bygningslovens bestemmelser gir kommunene for å kunne nekte mineralleting. For et område der mineralleting er uønsket, kan kommunen lage en reguleringsplan for det aktuelle området og sørge for at det settes vilkår som sikrer formålet med reguleringen, se plan- og bygningsloven § 26. I den forbindelse kan det da settes forbud mot mineralleting. Etter departementets oppfatning har derfor kommunen de nødvendige styringsredskaper i plan- og bygningsloven, og departementet mener derfor at det ikke er nødvendig med bestemmelser om dette også i mineralloven.

Direktoratet for mineralforvaltning mener at departementet bare gjennom forskriftsvedtak skal kunne unnta områder fra leting. Minerallovutvalgets forslag om at slike vedtak både kan treffes gjennom forskrift og enkeltvedtak fordi det skal være mulig med en rask iverksetting, bygger nærmest på en forutsetning om at det kun er enkeltvedtak som kan iverksettes raskt. Etter departementets oppfatning vil et vedtak om forbud mot leting i visse områder kun ha den ønskede effekt dersom det retter seg mot enhver som kan tenkes å lete i området. Vedtaket bør derfor gis som forskrift. Departementet vil bemerke at også en forskrift kan iverksettes raskt. Det er derfor ikke nødvendig å fatte enkeltvedtak for å få en rask gjennomføring av de nødvendige vedtak. Departementet opprettholder derfor ikke Minerallovutvalgets forslag og støtter Direktoratets forslag om at vedtak om forbud mot leting gis i forskrifts form.

9.4 Leterettens omfang

9.4.1 Innledning

Under dette punktet vil departementet behandle de spørsmål som reises i forbindelse med leterettens omfang. Departementet vil ta opp hvilke aktiviteter som kan utføres på letestadiet både for å få frem hva leting innebærer og for å kunne trekke grensen mellom letestadiet og undersøkelsesstadiet.

9.4.2 Minerallovutvalgets forslag

Det siteres følgende fra Minerallovutvalgets forslag (NOU 1996:11 på side 60 følgende):

«Dagens bergverkslov skiller ikke klart mellom karakteren av de inngrep som kan utføres på lete- (skjerpe) og undersøkelses- (mutings) stadiet. Både leteren og undersøkeren har rett til å foreta «nødvendige arbeider» uten grunneiers samtykke så lenge dette ikke gir «skade av vesentlig betydning» på grunnen, jf. bvl. § 4 og § 17.

Etter Minerallovutvalgets oppfatning, er det fortsatt påkrevet å holde fast ved en beskrivende begrepsbruk ved avgrensningen av hvilke arbeider som skal være tillatt. Dette fordi det er både vanskelig og lite hensiktsmessig å gi noen utfyllende oppramsing av hvilke typer inngrep som skal være tillatt uten samtykke fra grunneieren. I forhold til gjeldende rett foreslår imidlertid utvalget enkelte endringer såvel med hensyn til innhold som form.

Nedenfor vil det bli redegjort for hvilke inngrep som kan være aktuelle i lete- og undersøkelsesøyemed, og utvalgets synspunkter på hvilke av disse inngrep som bør være tillatt uten grunneiers samtykke.

Hva er leting?

Leting i minerallovgivningens forstand må anses å være en aktivitet der det søkes å konstatere om det forekommer mineraler, sammensetninger av mineraler og/eller geologiske forhold som indikerer at det kan være forekomster i området som kan utnyttes kommersielt. Letingen skjer i praksis ved geofysiske målinger eller ved prøvetaking av grunnen.

Ved geofysiske målinger kartlegges grunnens struktur og mineralsammensetting ved å måle fysiske egenskaper. Dette kan skje ved hjelp av ulike målemetoder basert på magnetisme, elektrisitet, induksjon, gravimetri, stråling og seismikk. Kartleggingen kan skje enten fra fly eller fra bakken. Flybåren geofysikk innebærer ikke fysiske inngrep i terrenget. Bakkegeofysikk vil imidlertid kunne medføre en del mindre inngrep. Seismikk brukes i liten grad på land, men der dette benyttes, kan det lettere skape konflikter mellom grunneiere og brukere enn når andre geofysiske metoder anvendes.

Prøvetaking av mineralene i grunnen er en annen viktig metode når det letes etter mineralske ressurser. Prøvene kan tas på overflaten i løsmasser. Det kan også være aktuelt å ta prøver fra dypere lag og fra fast fjell. Slik mer omfattende inngrep vil imidlertid ikke være tillatt i letefasen med mindre grunneier samtykker.

Leters adgang til inngrep uten grunneiertillatelse

Den viktigste av allemannsrettene, ferdselsretten, gir rett for alle til å ferdes fritt til fots i utmark, jf. friluftsloven § 2. Det kan imidlertid ikke antas at allemannsrettene gir adgang til å ta med steinprøver fra annen manns grunn jf. straffeloven § 399, selv om det nok sjeldent i praksis vil oppstå konflikter med grunneier dersom en tar med enkelte steiner.

Utvalget foreslår at den nye mineralloven i likhet med gjeldende bergverkslov, skal ta utgangspunkt i at leter kan foreta arbeider som er nødvendige for å påvise mineralforekomster. Dette skal kunne gjøres uten å ha tillatelse fra grunneier. Utvalget anser det imidlertid viktig å innføre klarere begrensninger i tillatte inngrep i forhold til dagens lovgivning. Dette gjøres ved å angi i loven at letearbeider kun kan foregå i overflaten, og ved ikke å tillate at letingen medfører skade av betydning, jf. forslaget § 2-2.

Bakgrunnen for forslaget til innstramming i bestemmelsen er bl.a. at leteretten utvides til å omfatte registrerbare mineraler, og at rett til leting foreslås for alle som søker om tillatelse, jf. kapittel 5.8. Det er i denne sammenheng viktig å hindre at en eventuell økt leteaktivitet som følge av endringene, medfører uheldig belastning på grunnen, da dette er uønsket både av naturvernhensyn og av hensyn til grunneiere. Etter utvalgets syn, er det ikke nødvendig å foreta mer omfattende aktiviteter som kjerneboringer eller graving av grøfter for å konstatere om området er interessant nok til å søke om tillatelse til å undersøke området nærmere. Når mer omfattende prospekteringsarbeider foregår har også Bergvesenet og grunneier behov for å vite hvem og føre kontroll med den som står bak arbeidet. Dette hensynet vil bli ivaretatt dersom slike arbeider bare kan utføres av den som har fått undersøkelsestillatelse i området.

At arbeidene kun skal foregå i overflaten, innebærer at kjerneboringer ikke er tillatt uten grunneiers samtykke. For å kunne komme til fast berggrunn, kan det imidlertid være nødvendig å fjerne masse. Likeledes kan det for å finne representativt fjell (friskt fjell) være behov for å komme noe ned i grunnen. Det må derfor anses akseptabelt med f.eks. mindre boringer noen desimetere under bakken. En forutsetning for disse arbeidene vil uansett være at det ikke forekommer skade av betydning. Om så er tilfelle vil kunne være avhengig av området der letingen foregår. For eksempel vil en liten sprenging for å komme til friskt fjell kunne være skadelig i sårbare områder, mens andre steder vil det ikke være mulig å påvise at slikt sprengning har funnet sted.

Forslaget til letebestemmelser vil innebærer at leteren kun skal ha anledning til å foreta enkel prøvetaking, samt geofysiske målinger som ikke medfører skader av betydning. Dette er en innstramming i forhold til gjeldende rett for mutbare mineraler. I praksis vil imidlertid ikke forslaget innebære store endringer siden det er sjelden at den som ikke har bergrettigheter etter gjeldende bergverkslov utfører arbeid utover det som nå foreslås tillatt. På den annen side vil forslaget etablere en leterett for de registrerbare mineraler, noe som er en nyskapning i forhold til dagens lovgivning.

Hva er undersøkelse?

Undersøkelser vil normalt være aktuelt etter at det i letefasen er funnet indikasjoner på at det kan finnes interessante forekomster i området. Arbeidet på undersøkelsesstadiet består i å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet (mulighet kvalitativt og kvantitativt til å skille ut de verdifulle mineralene). Utfra disse parametrene kan prospektøren avgjøre om forekomsten er drivverdig eller ikke.

Dersom det er ønskelig med prøver på større dyp, er det nødvendig å bore kjerneprøver. Dette er meget vanlig og uten tvil den viktigste undersøkelsesmetoden som industrien rår over. Metoden går ut på at man borer et hull i bakken med et bor som har et tverrsnitt på mellom 5-10 cm. Boret er hult, og hulrommet fylles under boring med prøvematerialer fra det dyp det bores på. Dette materiale kan så analyseres for de aktuelle mineraler. Metoden er meget miljøvennlig samtidig som den gir god kunnskap om berggrunnen. En annen fremgangsmåte, graving/sprenging av hull i bakken (et skjerp), gir langt større skader. Et problem med kjerneboringen er den motorferdselen som bruken av boreriggen medfører. Det vil være nødvendig å kjøre boreriggen inn til undersøkelsesområdet. Boreriggen er normalt av en slik størrelse at den kan kjøres inn på vanlig traktor.

Undersøkelsesmetodene er ellers i stor grad de samme som anvendes ved leting. Undersøkelser vil imidlertid normalt innebære en mer konsentrert aktivitet på et mindre område, og det vil ofte foretas en serie kjerneboringer. Det er ikke uvanlig at undersøkelsesarbeidene kan gå over mange sesonger før prospektøren kan trekke en slutning med hensyn til eventuell drivverdighet.

I en senere fase av undersøkelsesarbeidene, er det nødvendig å få fastslått nærmere hvordan forekomsten lar seg opprede. Det kan være nødvendig å ta ut et prøveparti av forekomsten for å gjennomføre et pilotforsøk i oppredning av forekomsten. Slike større uttak kan være nødvendig ikke bare for å undersøke oppredbarhet, men og for å undersøke markedet for den aktuelle forekomsten.»

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Miljøverndepartementetforeslår å endre loven slik at leters varsomhetsplikt ikke bare inkluderer naturen, men også miljøet.

Kulturdepartementetvil gi sin tilslutning til utvalgets sterke understrekning av varsomhetsplikten for leter og påpeker at en slik varsomhetsplikt også må omfatte forholdet til kulturminner og kulturmiljøer.

Riksantikvaren uttaler at de ikke:

«kan se at det kan være behov for en fri leterett. Riksantikvaren frykter imidlertid at den frie leteretten, som åpner for «mindre boringer noen desimetre ned i bakken», lett vil komme i konflikt med bestemmelser i kulturminneloven. Dette gjelder i særlig grad de bestemmelser som gjelder automatisk fredete kulturminner, men leteretten vil også kunne komme i konflikt med bestemmelser om vedtaksfredete kulturminner.

Spørsmålet er for det første hva begrepet «nødvendige arbeider» og «mindre boringer» innebærer. For det andre er spørsmålet hvem som skal avgjøre innholdet av begrepene. Riksantikvaren finner det bekymringsfullt om disse spørsmål uten videre skal kunne avgjøres av leter.

Det henvises i den forbindelse til at bestemmelsens annet ledd riktignok inneholder et krav om aktsomhet. Riksantikvaren finner det tvilsomt om det vil kunne utvises tilstrekkelig varsomhet/aktsomhet på et sted der det tilsynelatende ikke finnes noe å ta hensyn til, f eks spor av automatisk fredete kulturminner.»

Norges Miljøvernforbundkrever at § 2-2 siste ledd endres slik at tvister etter denne bestemmelsen skal avgjøres av departementet i stedet som foreslått, av Bergvesenet.

Etter Advokatforeningens oppfatning synes det å være åpnet for en vid adgang til å foreta inngrep i naturen og på annenmanns grunn. Formuleringen «skade av betydning» er også vag og kan gi opphav til konflikter. Det synes videre noe betenkelig at Bergvesenet som fagorgan har avgjørelsesmyndighet når det gjelder slike naturinngrep. Det kunne her være ønskelig med et organ som var mer allsidig sammensatt. Alternativet måtte eventuelt være et eget organ/utvalg som ble etablert og som inneholdt kompetanse på ulike felt. Spesielt viktig er dette når landskapsestetiske forhold skal vurderes i tillegg til bergfaglige spørsmål ved søknader og etterfølgende pålegg.

Fylkesmannen i Vestfoldbemerker at det for vernete områder etter særlover (naturvernloven, kulturminneloven, viltloven m v) og for områder sikret til allment friluftsliv gjennom erverv eller ved avtale, må forvaltningsmyndigheten for slike områder likestilles med eier og bruker og være rette vedkommende til å samtykke til inngrep som kan medføre skade av betydning.

9.4.4 Departementets vurdering

Departementet tiltrer i all hovedsak Minerallovutvalgets vurderinger av hva leting innebærer. Departementet er enig i at letearbeider som utgangspunkt skal være arbeider i overflaten. Etter vår oppfatning må mineralloven ha en slik utforming at de forskjellige moderne leteteknikkene kan utføres på dette stadiet. Dette innebærer at det kan gjøres geofysiske målinger både fra bakken og fra luften. Geofysiske målinger fra luften innebærer ikke fysiske inngrep i grunnen, mens bakkegeofysikk vil medføre en del mindre inngrep i grunnen. Seismikk brukes lite på land, men kan der det brukes skape konflikter mellom grunneier og leter. En annen viktig letemetode er prøvetaking av grunnen. Prøvene kan tas i løsmasser på overflaten, men det kan også tas prøver fra dypere lag og fra fast fjell. Dette forutsetter imidlertid at det ikke skjer skade av betydning, hvilket i så tilfelle betinger samtykke fra grunneier.

Departementet vil bemerke at det ikke nødvendigvis er en klar grense mellom lete- og undersøkelsesstadiet, og det er derfor vanskelig å angi den øvre grensen for letearbeider. Grensen må trekkes etter en helhetsvurdering der det tas utgangspunkt i om arbeidet har karakter av lete- eller undersøkelsesarbeider. Undersøkelsesstadiet karakteriseres først og fremst ved at man går videre fra indikasjoner på letestadiet om en mulig interessant forekomst og foretar nødvendige tiltak for å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet. På undersøkelsesstadiet vil det derfor være nødvendig å utføre arbeider av en helt annen karakter enn på letestadiet. Kjerneboringer vil ofte være nødvendig og er en vanlig undersøkelsesmetode som medfører relativt begrensede ødeleggelser på naturen, i motsetning til andre metoder som sprengning av hull som kan medføre større sår i terrenget.

Riksantikvaren stiller spørsmål ved hva som ligger i begrepet «nødvendige arbeider». Departementet vil bemerke at det ikke er mulig å gi en uttømmende beskrivelse av dette begrepet. Begrepet er en rettslig standard, og innholdet vil bli klarlagt gjennom praksis. Det er imidlertid klart at kravet om nødvendige arbeider innebærer at leter ikke skal foreta unødvendige arbeider. Et utgangspunkt her vil være bransjens norm for hva som skal anses som et nødvendig inngrep, slik at den enkelte leters oppfatning av dette ikke vil være avgjørende. Departementet vil også peke på at hele bestemmelsen lest i sammenheng gjør det klart at nødvendige arbeider som medfører skade av betydning, ikke vil kunne utføres uten samtykke fra grunneier.

Det har blitt påpekt at lovens begreper om hvilke inngrep som krever samtykke fra grunneier, er vage. Departementet er enig i at det ikke er klart definert hva som ligger i dette begrepet. På den annen side er det etter departementets oppfatning ikke mulig å gå inn på en oppramsing i lovteksten av hvilke inngrep som krever samtykke av grunneier. Inngrepene kan variere og forandres over tid slik at man ikke vil ha mulighet til å fange opp alle tilfeller i en kasuistisk lovtekst. Det er derfor ikke ønskelig å benytte en slik lovteknikk. Departementet mener den beste løsningen er å benytte en rettslig standard i lovteksten hvis innhold etter hvert vil bli fastslått bl a gjennom departementets tolkninger.

Lovtekstens krav om «skade av betydning» innebærer et kvalifisert krav om skade. De rene bagatellmessige skader vil derfor falle utenfor. På den annen side er det ikke et vesentlighetskrav i loven, og vesentlige skader vil derfor klart være skade av betydning. Hvor den nedre grensen går for hva som skal anses som skade av betydning er vanskelig å angi. Det vil være en helhetsvurdering der flere momenter vil inngå. Departementets utgangspunkt er at man ved bedømming av skaden må se på den skade som foreligger etter at inngrepet er avsluttet, og leter har ryddet opp. Hvis leter med bakgrunn i en slik vurdering antar at arbeidet vil medføre skade av betydning, må grunneier samtykke til inngrepet. Skaden som oppstår må selvfølgelig vurderes ut i fra områdets sårbarhet, og i sårbare områder vil mindre inngrep fort bli ansett som skade av betydning. Ofte vil det være estetiske skader. Dersom skader av økonomisk betydning oppstår, vil det måtte anses som skade av betydning. Dette kan være dersom næringsdrift som f eks dyr på beite blir rammet av letearbeidene. På bakgrunn av at letearbeidene skal foregå i overflaten vil arbeider under overflaten normalt anses som skade av betydning, eksempelvis kjerneboringer. Fjerning av masse kan være nødvendig for å komme til fast berggrunn, og dette kan etter forholdene imidlertid være et inngrep som medfører skade av betydning. Dersom det imidlertid bare dreier seg om å flytte masse som vil bli lagt tilbake på plass etter endt leting slik at naturen blir brakt tilbake til sin opprinnelige tilstand, kan dette neppe anses som skade av betydning. Derimot vil det å bringe frem utstyret til letestedet ofte kunne innebære skade av betydning.

Departementet vil peke på at bestemmelsen i forslag til ny minerallov § 43 inneholder begrensninger i leteretten som er gitt for å beskytte naturen. Dette er nedfelt i en varsomhetsplikt for leter. For det første skal ikke skadene bli større enn nødvendig, og dessuten skal ikke naturen bli unødig skjemmet som følge av letearbeidene. Direktoratet kan gi de nødvendige pålegg slik at leters varsomhetsplikt vil bli ivaretatt, jf forslag til ny minerallov § 56. Etter departementets oppfatning er det derfor klart at bestemmelsen samlet sett åpner for moderate inngrep på letestadiet.

Departementet har merket seg Miljøverndepartementets forslag om at også miljøet skal tas inn i loven slik at den omfatter både «natur» og «miljø». Departementet støtter Miljøverndepartementets forslag fordi «miljø» er et videre begrep enn «natur» som først og fremst refererer seg til naturmiljøet. Miljøet i vid forstand bør det også etter departementets oppfatning tas hensyn til i mineralloven, slik at hensynet til bl a kulturminner kommer med.

Hvem som skal gi samtykke, er brakt på banen av Fylkesmannen i Vestfold som peker på at ikke bare grunneier og bruker er de eneste aktuelle til å gi samtykke, men at det i vernede områder bør være forvaltningsmyndigheten som skal gi samtykke til inngrep. Bestemmelsen om samtykke til inngrep som medfører skade av betydning er tatt inn av hensyn til grunneier. Departementet vil derfor peke på at grunneier i kraft av sin grunneierposisjon kan gi samtykke til slike inngrep. Dersom området er vernet, vil imidlertid vernebestemmelsene kunne medføre at det inngrep grunneier har samtykket til, ikke er tillatt etter vernebestemmelsene. Leter vil da selvfølgelig ikke kunne utføre disse inngrepene selv om grunneier har gitt sitt samtykke til dette. Departementet kan derfor ikke se at det er nødvendig å endre loven slik Fylkesmannen i Vestfold foreslår.

Både Norges Miljøvernforbund og Advokatforeningen stiller spørsmål ved forslaget fra Minerallovutvalget om at tvister om leterettens omfang skal avgjøres av Direktoratet. Dette spørsmålet har også relevans for en rekke andre lovbestemmelser på lete- og undersøkelsesstadiet som foreslås av Minerallovutvalget. Departementet stiller seg tvilende til hensiktsmessigheten av at Direktoratet skal avgjør tvister etter mineralloven. Etter departementets oppfatning er det ikke en oppgave for et forvaltningsorgan å være tvisteløser i slike tilfeller. Dette er en virksomhet som naturlig hører under domstolene. Departementet har derfor ikke videreført Minerallovutvalgets forslag på dette punkt. Departementet vil imidlertid påpeke at det er fullt mulig å be om Direktoratets rådgivende uttalelse i slike saker. Direktoratets kompetanse på området vil derfor kunne nyttiggjøres selv om de formelt sett ikke får status som tvisteløsningsorgan.

9.5 Innføring av varslingsplikt på letestadiet

9.5.1 Innledning

Minerallovutvalget foreslår å ikke innføre varslingsregler på letestadiet, og departementet har under høringsomgangen ikke kunnet registrere at noen har foreslått dette. Departementet har likevel bl a på bakgrunn av de negative reaksjonene fra grunneierorganisasjonene, funnet det nødvendig å vurdere å innføre bestemmelser som vil medføre en styrking av grunneiernes interesser i den nye mineralloven og foreslår derfor varslingsplikt på letestadiet.

9.5.2 Departementets vurdering

Grunneierorganisasjonene har pekt på det uholdbare i at det vil være umulig for dem å vite hva som foregår av leteaktiviteter på deres eiendom. Departementet er enig i at Minerallovutvalgets forslag ikke ivaretar grunneiers interesse i å ha oversikt over hva som skjer på egen eiendom. Departementet ser derfor klart behovet for å lage regler som kan ivareta grunneiers interesse på dette området. Det foreslås derfor at leter skal ha plikt til å varsle grunneier om letearbeider. I tillegg til at grunneier vil få informasjon om hva som skjer på sin eiendom, vil vedkommende også vite hvem som leter. Dette vil f eks ved eventuelle skader gjøre det mulig å finne tilbake til skadevolder. Etter departementets oppfatning vil innføring av en varslingsplikt føre til at grunneiers interesser blir vesentlig bedre ivaretatt i den nye mineralloven.

Departementet vil gjøre oppmerksom på at allemannsretten til fri ferdsel ikke vil være berørt av dette forslaget. I tråd med gjeldende rett skal grunneier selvfølgelig ikke varsles ved utøvelse av allemannsretten. Derimot skal grunneier varsles når letearbeider skal utføres.

Departementet kan ikke se at det på letestadiet er behov for å inkludere Direktoratet i gruppen av de som skal varsles, mens dette stiller seg annerledes på undersøkelsesstadiet der det foreslås en varslingsplikt også overfor Direktoratet.

På undersøkelsesstadiet foreslår departementet i tråd med Minerallovutvalgets forslag, at også kommunen skal varsles. Departementet kan imidlertid ikke se at det er behov for å varsle kommunen på letestadiet fordi det her vil være svært begrensede inngrep som kan utføres. Særlig plan- og bygningsloven som er aktuell for kommunen, vil først få betydning på undersøkelsesstadiet, og departementet kan derfor ikke se at kommunen har behov for varsel før på dette tidspunktet. Det foreslås derfor at kommunen ikke skal varsles på letestadiet.

Også bruker vil på samme måte som grunneier ha behov for informasjon om leteaktiviteter som skal finne sted i de områder der bruker har interesser. Etter departementets oppfatning bør varslingsplikten også gjelde overfor bruker av de områder der leting skal finne sted. Det vil kunne variere hvor vanskelig det er å finne frem til brukere av leteområdet, og dette må etter departementets oppfatning få betydning for utformingen av varslingsplikten. Brukere som har tinglyste bruksrettigheter skal varsles. Andre brukere som leter har kunnskap om, skal også varsles. Øvrige brukere av området kan det være vanskelig for leter å finne frem til. Det kan neppe kreves at alle brukere varsles ved individuelt skriftlig varsel, som er lovens utgangspunkt, dersom det vil medføre uforholdsmessig stor aktivitet fra leters side. Departementet vil i den forbindelse peke på at det kan være mulig å bruke andre varslingsmetoder enn individuelt varsel, f eks ved annonsering i en avis i lokalområdet.

For å ivareta hensynene bak innføring av en varslingsplikt på letestadiet må varselet etter departementets oppfatning være skriftlig. Det kan imidlertid tenkes situasjoner der dette vil være uforholdsmessig vanskelig eller dyrt. Departementet vil gi forskrifter der det gis nærmere regler om varslingsplikten. I den forbindelse vil kravet til skriftlig varsel presiseres nærmere.

Dersom leter i forbindelse med sine letearbeider skal foreta inngrep i grunnen, bør vedkommende opplyse om i hvilket område dette skal skje. Grunneier vil da bl a få mulighet til å kontrollere om letearbeidene skjer innen lovens rammer, og om arbeidene betinger samtykke fra grunneier, jf forslag til ny minerallov § 8. Departementet foreslår derfor at leter må varsle grunneier om i hvilket område det skal foretas inngrep i grunnen. Angivelsen av området må være så presis at grunneier gis en reell mulighet til å finne ut hvor inngrepene skal skje.

Departementet har vurdert forskjellige frister for når leter skal varsle. Departementet har etter en avveining av hensynene både til leter og grunneier kommet til at én uke er en passe frist. I løpet av denne perioden vil leter ha mulighet til å kontakte Direktoratet for å få en orientering om minerallovens bestemmelser som gjelder for letestadiet og foreta andre nødvendige forberedelser. Leter på sin side får kort ventetid mellom varsling og utføring av letearbeidene og blir dermed ikke hindret unødig i sitt arbeid.

Nærmere bestemmelser om varslingsplikten vil departementet regulere gjennom forskrift.

9.6 Leters sikringsplikt

9.6.1 Innledning

Minerallovutvalgets forslag om leter og undersøkers sikringsplikt er i all hovedsak utformet på bakgrunn av gjeldende rett, men med enkelte endringer som vil bli berørt nedenfor.

9.6.2 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget skriver bl a om sikringsplikten (NOU 1996:11 på side 67):

«Lete- og undersøkelsesarbeider kan resultere i åpninger i grunnen, samt rasfarlige skrenter som kan framstå som betydelige faremomenter for mennesker og dyr. I tilknytning til eldre bergindustri har slike områder i enkelte tilfeller ført til alvorlige ulykker. I forslaget til ny lov legges det derfor vekt på at mineralnæringens lete- og undersøkelsesarbeider ikke skal etterlate en rekke farlige og usikrede områder.

Mens selskapet som har stått for prospekteringen ofte har en begrenset levetid, vil åpningene i grunnen kunne være av ubegrenset varighet. Bvl. foreskriver derfor varig sikring der dette er mulig, slik at åpninger ikke utgjør noen fare for mennesker og husdyr, jf. loven §§ 7 og 19 a. Varig sikring vil ofte være gjenfylling eller gjenstøpning av åpninger. Den alminnelige måte å sikre på dersom varig sikring ikke er mulig, er ved inngjerding. Slik inngjerding vil over tid kreve vedlikehold.

Utvalget kjenner ikke til at reglene om sikringsplikt har skapt større konflikter mellom grunneiere og brukere på den ene siden og prospektører på den andre. De tilfeller der det har vært nødvendig for staten å sikre gamle områder, er uten unntak tilfeller der det har gått lengre tid mellom inngrepet og sikringen, og der selskapet har opphørt å eksistere. Utvalget anbefaler derfor videreføring av hovedregelen om varig sikring der dette er mulig. Dagens bestemmelse i bvl. § 51 om at Bergvesenet kan kreve midler avsatt til sikkerhet for fremtidig vedlikehold av ikke varige sikringer foreslås også videreført, jf. forslaget § 9-3.

Utvalget foreslår at nevnte regler skal gjelde for alle som leter eller undersøker på egen eller andres grunn. Selv om leteren etter utvalgets forslag ikke gis anledning til å utføre arbeid som kan gi skade av noen betydning, foreslås å opprettholde regelen om sikringsplikt for letere. Dette fordi det kan tenkes at den som leter etter mineralske forekomster får lov av grunneier til å gjøre skade på grunnen, og behovet er da tilstede for varig sikring av åpningen.»

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Bergveseneter den eneste høringsinstansen som har kommentarer til bestemmelsen om sikringsplikt. De viser til bestemmelsen i NOUen der det heter at sikring av området må skje på en slik måte at det ikke fremstår som farlig for mennesker og dyr, og at begrepet dyr er kommet inn istedenfor husdyr. I NOU 1996:11 spesielle merknader på side 127 sies det at denne endringen må sies å være mer i samsvar med dagens syn, og derfor er en bevisst endring i forhold til dagens regelverk.

Bergvesenet stiller spørsmål ved om denne påstanden er riktig og viser til sin store erfaring med å sikre gruveåpninger der det har vært tatt hensyn til at området ikke skal fremstå som farlig for mennesker og husdyr. De har riktignok enkelte eksempler på at elg har druknet i vannfylte sjakter som har vært sikret med gjerde, men utover dette kjenner de ikke til at dyr har omkommet i sikrede områder. Bergvesenet peker på at andre dyr enn husdyr ferdes ute hele året. I mange områder blir snødybden betydelig hvilket vil innebære store problemer med å finne riktig sikring i forhold til hvilke dyr som ferdes i området.

Videre vises det til merknadenes kommentar om at forholdene på stedet må tas i betraktning ved vurdering av sikringstiltakene, og at kravene til sikring for å hindre skader på dyr, må holdes innen rimelighetens grenser. Dette er etter deres syn ivaretatt gjennom dagens bestemmelser, og de ser derfor ingen grunn til å foreta den foreslåtte endring. Bergvesenet anmoder derfor om at man endrer begrepet dyr til husdyr slik man har det i bergverksloven.

9.6.4 Departementets vurdering

Departementet gir sin støtte til Minerallovutvalgets forslag om sikringsplikt. Etter departementets oppfatning er det selvsagt at leter og undersøker må sikre de delene av lete- og undersøkelsesområdet som fremstår som farlige. Dette gjelder både under leting og når letearbeidene er avsluttet. Tilsvarende gjelder for undersøkelse.

Departementet har merket seg Direktoratet for Mineralforvaltnings skepsis mot å foreta en endring som innebærer at sikringene også skal beskytte andre dyr enn husdyr. Departementet er enig med Direktoratet i at det någjeldende regelverket har fungert tilfredsstillende i forhold til husdyr. Det er imidlertid ikke dermed sagt at det nye regelverket ikke bør gjelde for andre dyr.

Etter departementets oppfatning er Minerallovutvalgets forslag mer å anse som en ideell målsetting enn et realistisk gjennomførbart forslag. Det er ikke praktisk mulig å innføre sikringer som beskytter de små dyrene som mus, lemen osv, og det anses derfor uaktuelt å innføre en plikt til å sikre et område i forhold til smådyr. For større dyr som hjort, elg og lignende vil det i langt de fleste tilfeller være tilstrekkelig med de sikringer som er satt opp for å beskytte husdyrene. I den forbindelse vil departementet peke på at letearbeider neppe vil etterlate åpninger og annet i grunnen som kan medføre fare for dyr. Moderne undersøkelsesteknikker vil som hovedregel heller ikke medføre terrenginngrep som er farlige for større dyr. Departementet vil også peke på de problemer en utvidelse av sikringsplikten vil medføre når det gjelder å bestemme hva som er en forsvarlig sikring i det lokale området bl a på bakgrunn av hvilke dyr som ferdes i området, snøforhold osv.

På bakgrunn av de nevnte momenter vil departementet ikke støtte Minerallovutvalgets forslag om at sikringsplikten skal gjelde generelt i forhold til dyr. Departementets standpunkt innebærer at sikringsplikten foreslås å gjelde i forhold til husdyr, hvilket er i samsvar med gjeldende rett.

Minerallovutvalget foreslår inntatt i lovteksten at det ved avgjørelsen av om noe fremstår som farlig, skal tas hensyn til forholdene på stedet. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å lovfeste dette, men prinsippet vil naturligvis være en rettesnor ved tolkingen av bestemmelsen. Se nærmere om dette i kapittel 18 i særmerknaden til § 44 om sikringsplikt.

9.7 Grunneiers rett til leting utenfor lovens system

9.7.1 Innledning

I forbindelse med den nye loven oppstår spørsmålet om grunneier må følge det nye systemet som er nedfelt i mineralloven, eller om grunneier som tidligere kan utøve sine grunneierrettigheter uavhengig av den nye loven.

9.7.2 Minerallovutvalgets forslag

I NOU 1996:11 på side 77 skriver utvalget følgende:

«Leting og undersøkelse etter mineraler

Når det gjelder leting og undersøkelse etter mutbare mineraler, stiller grunneier på lik linje med andre. Grunneier har ikke eiendomsrett til mineralene, og må derfor ha letetillatelse samt innordne seg i rettighetssystemet som alle andre.

De registrerbare mineralene er imidlertid grunneiers eiendom. Utvalget finner det ikke rimelig at grunneier må ha lete- og undersøkelsestillatelse før han kan lete og undersøke på egen eiendom. Blir det imidlertid snakk om å sette igang drift, forutsetter dette en rettighet med best prioritet. Før han kan sette i gang drift, må han derfor innordne seg rettighetssystemet.

Ovennevnte gjelder i utgangspunktet bare grunneier, og ikke tredjemenn som utleder sin rett fra grunneier. Unntak kan imidlertid tenkes, der man etter en konkret vurdering kommer til at tredjemann har overtatt de alt vesentlige rettigheter og plikter knyttet til eiendommen (uten at eiendommen er skjøtet over på ham), slik at det i realiteten er han som framstår som eier.

Det kan tenkes å oppstå konflikter mellom grunneiers lete- og undersøkelsesarbeider og arbeidene en undersøker med registrert rettighet foretar. Utvalget foreslår å løse konflikten på samme måte som ovenfor i kapittel 5.11. Prioritet skal være avgjørende, og da slik at grunneier som ikke har registrert rettighet, har lavest prioritet, og derfor må stå tilbake. Tvister løses av Bergvesenet.

Ovennevnte skal også gjelde i lovens 2-års overgangstid. For å kunne få bedre rett en de som har undersøkelsestillatelse, må grunneier benytte seg av sin fortrinnsrett i overgangsperioden, jf. utkastet § 13-1.

Andre arbeider på eiendommen

Grunneier står fritt til å foreta arbeider på eiendommen som ikke knytter seg til leting og undersøkelse etter mineraler, f.eks. bygging av hus, graving av brønn etc. En grunneier vil således rettmessig kunne foreta en rekke faktiske disposisjoner over eiendommen som både kan vanskeliggjøre undersøkelser og senere erverv av forekomst eller grunn.»

9.7.3 Departementets vurdering

Departementet har ikke kunnet registrere at høringsinstansene har uttalt seg om dette punktet. Departementet mener i likhet med Minerallovutvalget at grunneiers rett til å lete etter og å undersøke «egne» mineraler, består uavhengig av det nye ervervssystemet. Departementet ser ingen grunn til å innskrenke grunneierrettighetene på dette området. Grunneier kan derfor lete og undersøke som før. Så vidt departementet kan se vil imidlertid en innføring av en varsomhetsplikt i den nye loven reise spørsmål om grunneier skal være omfattet av denne. Utvalget mener dette er tilfellet fordi bestemmelsen er gitt av hensyn til naturen og allmennheten.

Etter departementets oppfatning kan det synes unaturlig å ha ulike regler for leter og grunneier når vedkommende opptrer som leter. På den annen side vil grunneier kunne oppfatte varsomhetsplikten som en innskrenkning i sin grunneierrådighet i forhold til gjeldende rett. Dessuten vil departementet peke på at det vil bli vanskelig å skille mellom når grunneier opptrer som leter og når vedkommende ferdes på eiendommen bare som grunneier. Fordi varsomhetsplikten kun kommer til anvendelse ved leting, vil det derfor være nødvendig å vite i hvilken hensikt grunneier har utført sine aktiviteter på egen grunn. Departementet har derfor etter en helhetsvurdering kommet til at grunneier ikke bør være omfattet av varsomhetsplikten. Departementet vil imidlertid peke på at grunneier selvfølgelig må følge andre begrensninger på egen eiendom i medhold av annet regelverk, og at disse ofte kan ha større betydning for grunneiers handlefrihet på egen eiendom enn varsomhetsplikten i mineralloven.

Departementet er enig med Minerallovutvalget i at dersom grunneier ønsker drift, må vedkommende følge lovens ervervssystem med undersøkelsestillatelse osv for å sikre seg de nødvendige rettigheter som f eks prioritet.