11 Ekspropriasjon

11.1 Innledning

I forbindelse med erverv av mineralressurser og drift på disse vil det i stor grad være nødvendig for tiltakshaver å erverve rettigheter til den grunnen der mineralressursene er lokalisert. Ved undersøkelser vil det kunne være behov for å foreta inngrep i grunnen slik at det oppstår skade av betydning, f eks i forbindelse med prøvedrift. Det fremgår av forslag til ny minerallov § 15 første ledd at undersøker ikke gjennom loven er gitt direkte rett overfor grunneier til å foreta et slikt inngrep. I driftsfasen vil det videre i enda større grad være behov for tilgang til grunn, men heller ikke i driftsfasen gir forslag til ny minerallov særlige utvidede rettigheter for tiltakshaver når det gjelder tilgang til grunn. I utgangspunktet legger forslag til ny minerallov opp til at tiltakshaver i disse tilfellene inngår frivillige avtaler med grunneier og andre rettighetshavere slik at tiltakshaver erverver de rettigheter eller den grunn han har behov for. I de tilfellene der det ikke er mulig å få til en frivillig løsning har forslag til ny minerallov kapittel 7 regler som skal gi fornuftige løsninger i fastlåste tilfeller.

Departementet registrerer at det ikke er kommet inn høringsuttalelser vedrørende spørsmålet om behovet for ekspropriasjonsregler, og departementet har i hovedsak videreført Minerallovutvalgets forslag til ekspropriasjonsregler.

I Minerallovutvalgets forslag til ekspropriasjonshjemmel i undersøkelsesfasen ble kompetansen til å gi tillatelse til ekspropriasjon lagt direkte til skjønnsretten. Departementet har ikke videreført dette forslaget, men mener at kompetansen til å gi tillatelse til ekspropriasjon i undersøkelsesfasen bør legges til Direktoratet for mineralforvaltning. Se nærmere om dette under punkt 11.3.

Minerallovutvalget har videre foreslått at skjønn i forbindelse med erstatningsfastsettelse etter en rekke spesialbestemmelser for erstatning og ved ekspropriasjon i undersøkelsesfasen, skal avgjøres ved lensmannsskjønn i lensmannsdistrikt. Departementet er av den oppfatning at det som hovedregel bør være rettslig skjønn i disse tilfeller. Se nærmere om dette under punkt 11.7.

Minerallovutvalgets forslag til ekspropriasjonshjemmel i forbindelse med forekomst av registrerbare mineraler er utvidet slik at det etter forslaget er anledning til også å ekspropriere grunn i disse tilfeller. Se nærmere om dette under punkt 11.5.

I punkt 11.2 kommenterer departementet en del særlig viktige forhold i forbindelse med ekspropriasjon og i 11.6 kommenteres erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon av forekomst av registrerbare mineraler.

11.2 Saksbehandlingsregler og utfyllende bestemmelser

11.2.1 Forholdet til andre lover

Reglene om ekspropriasjon som foreslås i forslag til ny minerallov, er ikke ment å uttømmende regulere alle spørsmål i en eventuell ekspropriasjonsprosess, men er forutsatt utfylt av bl a lov 23 oktober 1959 nr 3 om oreigning av fast eiendom (oreigningsloven), lov 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven) og lov 1 juni 1917 nr 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven), jf forslag til ny minerallov § 54 første og andre ledd og § 49. Departementet mener dette for oreigningslovens del ikke bare bør fremgå av forslag til ny minerallov § 54, men også bør fremgå av den tilsvarende bestemmelse i oreigningsloven § 30. Denne sier at oreigningsloven gjelder så langt den passer for ekspropriasjon etter de lover som er ramset opp i § 30 punkt 1 til 42. Departementet foreslår et nytt punkt 43 i oreigningsloven § 30 der det fremgår at dette også skal gjelde mineralloven. Samtidig foreslår departementet at punkt 17 og punkt 34 i oreigningsloven § 30 oppheves da disse punktene viser til lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn m v til drift av ikke mutbare mineralske forekomster (avståingsloven) og lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven) som begge foreslås opphevet.

11.2.2 Kravet til interesseovervekt

Gjennom henvisningen til oreigningslovens regler i forslag til ny minerallov § 54, vil bl a oreigningslovens krav til interesseovervekt for å kunne gi tillatelse til ekspropriasjon komme til anvendelse. Tillatelse til ekspropriasjon kan dermed ikke gis uten at tiltaket er «tvillaust meir til gagn enn skade», jf oreigningsloven § 2 andre ledd.

Ved søknad om tillatelse til ekspropriasjon til drift, har Minerallovutvalget i sitt forslag til minerallov § 5-2 andre ledd bokstav a foreslått en spesialregel for områder som nevnt i utkast til ny minerallov § 42 eller i annens utmålsområde eller registreringsområde. I disse områdene kan tillatelse til ekspropriasjon bare gis når grunnen eller rettighetene «trengs til utvinning av særlige verdifulle og samfunnsnyttige mineraler i eget utmål eller registreringsområde, og grunnens verdi for den som søker avståing, er vesentlig større enn det tap som vil bli voldt vedkommende grunneier, bruker eller rettighetshaver». De områder det her er snakk om er, som det fremgår av forslag til ny minerallov § 42, innmark, industriområde, park, idrettsplass, kirkegård, området for anlegg eller innretning for allmennyttige formål, område som tilhører militært anlegg eller øvingsområdet og nedlagte gruveområder. Minerallovutvalgets forslag til § 5-2 andre ledd bokstav a er i utgangspunktet videreført i forslag til ny minerallov § 52 tredje ledd bokstav a. Når det gjelder særregelen for de nevnte områder, kan departementet ikke se at det bør være noen forskjell på de tilfeller som faller inn under forslag til ny minerallov § 52 tredje ledd bokstav a og ekspropriasjon etter forslag til ny minerallov § 52 første, andre og tredje ledd bokstav b. Departementet har derfor utvidet spesialbestemmelsen om ekspropriasjon for steder etter § 42 og andres utmål og registreringsområder til også å gjelde de øvrige ekspropriasjonshjemler. For å forenkle lovstrukturen har departementet satt den tilsvarende regel inn som tredje ledd i § 54 andre ledd og gitt den generell anvendelse.

11.2.3 Krav til nødvendighet

Det følger videre av oreigningsloven § 2 første ledd at tillatelse til ekspropriasjon bare kan gis så langt det trengs til eller for de tiltak som i loven er ramset opp. Dette er uttrykk for den generelle regel at det ikke er anledning til å gi tillatelse til ekspropriasjon i større utstrekning enn det som er nødvendig. For å tydeliggjøre kravet til nødvendighet har departementet eksplisitt satt inn i forslag til ny minerallov § 52 at tillatelse kun kan gis der ekspropriasjon er nødvendig.

En annen side av kravet til nødvendighet kommer til syne i spørsmålet om tillatelse til ekspropriasjon skal gis til grunn eller rettigheter. Ekspropriasjon av grunn vil gjennomgående være mer inngripende for grunneier enn ekspropriasjon av rettigheter til fast eiendom. Hvorvidt det i en konkret ekspropriasjonssak skal gis tillatelse til ekspropriasjon av grunn eller bare en rettighet, vil i utgangspunktet avgjøres på bakgrunn av hva eksproprianten har søkt om. Fordi tillatelse til ekspropriasjon ikke skal gis i større utstrekning enn nødvendig, vil en søknad om kun ekspropriasjon av grunn måtte avslås hvis forvaltningsorganet mener at det vil være nok å bare ekspropriere rettighet over grunnen.

11.2.4 Erstatningsutmåling generelt

Erstatningsutmålingen skal i utgangspunktet baseres på ekspropriasjonserstatningsloven, jf forslag til ny minerallov § 54. Dette vil si at erstatningen i utgangspunktet skal settes til salgsverdien av det eksproprierte så fremt ikke bruksverdien for eier er høyere. I slike tilfeller vil bruksverdien som hovedregel legges til grunn. Videre skal ulemper på gjenværende eiendom erstattes. Forslag til ny minerallov inneholder et unntak fra ekspropriasjonserstatningslovens hovedregel ved ekspropriasjon av rett til å utnytte forekomst av registrerbare mineraler, jf forslag til ny minerallov § 53. Se nærmere om dette nedenfor under punkt 11.6.

11.3 Ekspropriasjon på undersøkelsesstadiet

Minerallovutvalget foreslår at spørsmålet om hvorvidt ekspropriasjon til undersøkelsesarbeider skal skje og i tilfelle i hvilket omfang, skal avgjøres ved skjønn, jf utvalgets forslag til minerallov § 5-1 tredje ledd. Departementet har ikke videreført utvalgets forslag på dette punkt. Ekspropriasjon etter forslag til ny minerallov § 52 første ledd vil i utgangspunktet være av beskjeden størrelse, og det er bakgrunnen for utvalgets forslag om en forenklet behandlingsmåte ved ekspropriasjonssaker i disse tilfellene. Det ligger likevel i momentet av tvang i ekspropriasjonssaker at det, etter departementets mening, bør være gode og grundige saksbehandlingsregler i disse sakene. Departementet foreslår derfor at ekspropriasjon etter § 52 første ledd skal skje etter tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning fordi det vil gi en mer grundig og bedre saksbehandling. Lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) sine saksbehandlingsregler vil etter dette forslaget ligge til grunn for vurderingen av hvorvidt ekspropriasjon skal gis. Etter skjønnsprosesslovens regler vil det kun være de momenter som partene kommer fram med i saken som skal være grunnlaget for avgjørelsen, jf skjønnsprosessloven § 2 som henviser til lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven). Skjønnsretten skal med andre ord ikke opplyse saken på selvstendig grunnlag. Etter forvaltningsloven § 17 skal forvaltningsorganet på eget initiativ utrede saken så godt som mulig før vedtak fattes. Et vedtak i Direktoratet kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet og deretter eventuelt bringes inn for de ordinære domstoler. Etter reglene i oreigningsloven kapittel III skal erstatningsutmålingen avgjøres ved skjønn der partene ikke kommer til enighet.

Et annet moment er at vurderingstemaet ved avgjørelsen av om ekspropriasjon skal gis, er om ekspropriasjonen er nødvendig for undersøkelsesarbeidene. Dette er en avgjørelse som forutsetter inngående kjennskap til undersøkelsesarbeider, og det er naturlig å legge dette til den fagmyndighet som har denne kunnskapen.

På bakgrunn av at ekspropriasjonssaker etter forslag til ny minerallov § 52 første ledd som sagt vil være av beskjeden størrelse, er departementet av den oppfatning at kompetansen for å gi tillatelse bør legges til Direktoratet og ikke departementet som har kompetansen etter forslag til ny minerallov § 52 andre og tredje ledd.

Minerallovutvalget foreslår videre i sitt forslag til minerallov at det i forbindelse med undersøkelsesarbeider ikke skal være mulig å ekspropriere grunn eller rettigheter på de områder som fremgår av forslag til ny minerallov § 42. Se nærmere om disse områdene ovenfor under punkt 11.2.2. Denne regel har sin bakgrunn i den forenklede prosedyre i ekspropriasjonssaker ved at hele saken etter Minerallovutvalgets forslag skal avgjøres ved skjønn. Det er derfor gitt en begrensning i området som kan eksproprieres. Det fremgår av avsnittene over at departementet ikke har videreført utvalgets forslag om ekspropriasjon direkte ved skjønn. Det er dermed ikke noen grunn for å videreføre det absolutte unntaket i regelen. Et annet forhold er at kravet til interesseovervekt for å kunne gi tillatelse til ekspropriasjon i praksis tilsier at det ikke vil være særlig aktuelt å gi tillatelse til ekspropriasjon for undersøkelsesarbeider i områdene som omfattes av forslag til ny minerallov § 42.

11.4 Forholdet til plan- og bygningsloven

11.4.1 Innledning

Minerallovutvalget har i forslag til minerallov § 5-2 tredje ledd foreslått at det ikke kan gis tillatelse til ekspropriasjon i forbindelse med virksomhet i områder som etter rettslig bindende planer etter lov 14 juni 1985 nr 77 Plan- og bygningslov ikke er regulert til slik virksomhet eller når området ikke er omfattet av slik plan. Ekspropriasjonstillatelse kan likevel gis etter samtykke fra kommunal eller statlig planmyndighet. Departementet har videreført Minerallovutvalgets forslag på dette punkt.

11.4.2 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget begrunner forslaget slik (NOU 1996:11 side 82):

«Innledningsvis nevnes at pbl. likestiller reguleringsplan og bebyggelsesplan som ekspropriasjonsgrunnlag. Avgjørende for slik adgang er imidlertid pbl. § 23 som pålegger kommunen plikt til å utarbeide reguleringsplan «for større bygge- og anleggsarbeider». Reguleringsplikten etter pbl. § 23 får altså betydning for muligheten til å benytte nevnte planer som ekspropriasjonsgrunnlag.

Det er nærliggende å legge til grunn at tilsvarende betraktninger må gjøres gjeldende også for ekspropriasjon etter mineralloven. For å få gjennomført en forsvarlig og reell interesseavveining i forbindelse med ekspropriasjonsspørsmålet, er det avgjørende å få rede på hvorledes arealet er tenkt benyttet i et samfunnsmessig perspektiv. Pbl.s plan- og konsekvensutredningsbestemmelser skal ivareta den overordnede arealplanlegging i Norge, og har omfattende hørings- og styringsbestemmelser for å håndheve denne oppgaven. På bakgrunn av at loven forutsettes å være sektorovergripende, bør det etter utvalgets syn legges til grunn at ekspropriasjon innenfor mineralnæringen kun kan foretas etter en nærmere vurdering av områdets planstatus. I de tilfeller hvor et tiltak vil være i strid med rettslig bindende planer eller hvor området er uregulert, bør Nærings- og energidepartementet kun gi ekspropriasjonstillatelse med samtykke fra planmyndigheten (samtykkemodellen). En slik framgangsmåte, som er nedfelt i utkastet § 5-2 tredje ledd, vil hindre igangsetting av ekspropriasjonssaker som ikke vil kunne bli gjennomført fordi området ikke kan eller ønskes benyttet til mineralsk utnyttelse av planmyndigheten.»

11.4.3 Høringsinstansenes syn

Bergvesenet sier om samtykkemodellen at:

«I § 6-2 fjerde avsnitt heter det at: «....,kan departementet bare gi konsesjon med samtykke fra kommunal eller statlig planmyndighet». Bergvesenet foreslår at setningen endres slik at man istedenfor å kreve et positivt samtykke fra planmyndighet krever at det må foreligge innsigelse fra samme myndighet for at konsesjon ikke skal gis.

Bakgrunnen for vårt forslag er den erfaring vi her høstet gjennom behandling av saker etter KU-bestemmelsen i plan- og bygningsloven. Her opplever vi at kommunene foretar en realitetsbehandling på meldingsstadiet mens meldingens oppgave er å gi bakgrunnsinformasjon for behandling av plan. Med andre ord man foretar en realitetsbehandling før man har tilstrekkelig grunnlag for å foreta en slik behandling.

Ved å kreve et positivt samtykke fra planmyndighet for å gi driftskonsesjon vil dette føre til at kommunene foretar en realitetsbehandling før man har det nødvendige grunnlag. Gjennom vårt forslag vil vi ikke binde planmyndighet på samme måte som når man krever et positivt samtykke.»

11.4.4 Departementets vurdering

Det er i høringsomgangen ikke kommet innsigelser mot innføring av den såkalte «samtykkemodellen» utover det som fremgår av avsnittet over, og departementet slutter seg derfor til Minerallovutvalgets forslag. Drift på mineraler vil i praksis alltid være meldepliktig etter plan- og bygningsloven, og tillatelse etter denne loven er dermed en forutsetning for å sette i gang drift. I vurderingen av om tillatelse til ekspropriasjon skal gis vil dermed forholdet til plan- og bygningsloven måtte avklares fordi tillatelse til ekspropriasjon ikke vil bli gitt hvis tiltaket ikke kan gjennomføres. Ved innføring av krav om samtykke fra planmyndigheten, sikres det at forholdet til plan- og bygningsloven er vurdert på en tilstrekkelig klar måte.

11.5 Ekspropriasjon av forekomst av registrerbare mineraler

Registrerbare mineraler er grunneiers eiendom, og erverv av rett til slike mineraler vil dermed i utgangspunktet måtte gjøres ved avtale med grunneier. I forslag til ny minerallov § 52 andre ledd er departementet gitt hjemmel for å kunne gi tillatelse til ekspropriasjon av grunn eller rettigheter som er nødvendig for utvinning av registrerbare mineraler. Hjemmelen er i utgangspunktet en videreføring av Minerallovutvalgets forslag til minerallov § 5-2 første ledd. Regelen er likevel noe endret. Etter Minerallovutvalgets forslag gis det rett til ekspropriasjon av «registrerbar mineralsk forekomst eller rett til å utvinne slik forekomst». Departementet oppfatter utvalget slik at det ikke skal være mulig å ekspropriere grunnen, men enten en endelig avgjort rett til forekomsten eller en midlertidig rett til uttak. I den terminologi lov 29 november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom (servituttloven) oppstiller vil det være snakk om en stedsevarig servitutt eller en midlertidig servitutt. Begge tilfeller faller inn under betegnelsen «rettighet» som brukes ellers i forslag til ny minerallov, og departementet har satt «rettighet» inn i forslag til ny minerallov § 52 andre ledd til erstatning for utvalgets forslag.

Departementet har videre også tatt med alternativet «grunn», og forslag til ny minerallov § 52 andre ledd blir dermed i tråd med forslag til ny minerallov § 52 første og tredje ledd på dette punkt. Det kan etter departementets oppfatning være riktig i visse tilfeller å gi tillatelse til ekspropriasjon også til grunn. Departementet vil imidlertid minne om at ekspropriasjonstillatelse kun kan gis der dette er nødvendig, og det foreligger en klar interesseovervekt for å gi tillatelsen. Er disse kravene oppfylt, mener departementet at loven ikke bør avskjære muligheten av å ekspropriere grunn til uttak av forekomst av registrerbare mineraler slik Minerallovutvalget har foreslått. Et moment i denne sammenheng er videre at etter avsluttet uttak av mineraler vil ofte verdien av en grunneiendom være liten og i spesielle tilfeller kanskje teoretisk sies å være negativ. Det vil dermed ikke alltid kunne sies at det vil være til fordel for grunneier å kun bli fratatt rett til uttak av mineralet i stedet for at tiltakshaver overtar grunnen der forekomsten er.

11.6 Erstatningsutmåling ved ekspropriasjon av forekomst av registrerbare mineraler

11.6.1 Tonnøre

Minerallovutvalget foreslår for ekspropriasjon av forekomst av registrerbare mineraler at erstatningen som hovedregel skal betales som en avgift pr utvunnet enhet av mineralet, såkalt tonnøre. Utvalget begrunner forslagene slik (NOU 1996:11 side 83-84):

«Prinsipielt kan det synes riktig i de tilfelle hvor selve den registrerbare forekomsten som sådan blir overført, at erstatningen baseres på en engangserstatning når overdragelsen av rettighetene er tidsubegrenset. Dette fordi det kan forventes at mange grunneiere ønsker å trekke seg ut av området dersom omfattende mineralutvinning iverksettes på hans eiendom. Videre vil det være et poeng at årlige erstatninger ofte vil være dyrere å administrere for tiltakshaver.

På den annen side er det på det rene at det i henhold til vanlig oppgjørsmåte i frivillig avtaler er slik at avgiften fastsettes til et bestemt beløp pr. utvunnet enhet av mineralet, f. eks. en tonnavgift, en avgift pr m³ eller lignende. I tillegg er det slik at partene gjerne har inntatt bestemmelser i avtalen om årlige minsteavgifter som påløper uavhengig av om det er produksjon eller ikke.

Bakgrunnen for at slik praksis har utviklet seg, er at det ofte er svært vanskelig å ta stilling til verdien av den aktuelle forekomst samtidig som det vil være for kostbart for den aktuelle interessent å betale grunneieren omsetningsverdien for hele forekomsten som en engangserstatning. Også for grunneieren har en ordning med avgiftserstatning ofte blitt fremholdt som fordelaktig, ved at slik erstatning hindrer varig verdiforringelse av de faste eiendommer ved at et årlige beløp tilføres den som til enhver tid er eier av eiendommen.

Det synes derfor fornuftig å opprettholde gjeldende ekspropriasjonsrett på dette punkt særlig da en slik fremgangsmåte med årlige avgifter synes å være rotfestet også i praksis.»

Departementet registrerer at det ikke er kommet innsigelser i høringsomgangen til Minerallovutvalgets forslag til erstatningsregler ved ekspropriasjon av rett til å utnytte forekomst av registrerbare mineraler. Departementet slutter seg derfor til forslaget og Minerallovutvalgets begrunnelse. Departementet er enig i at det vil være hensiktsmessig og den beste løsningen at erstatning for ekspropriasjon av rett til å utnytte forekomsten som hovedregel settes til en avgift pr utvunnet enhet, i praksis enten øre pr tonn eller øre pr m³. Minerallovutvalgets forslag til § 5-3 er videreført i forslag til ny minerallov § 53.

11.6.2 Minsteavgift

Minerallovutvalget foreslår at det kan fastsettes en minsteavgift som skal betales uten hensyn til produksjonens størrelse og begrunner dette med (NOU 1996:11 side 84):

«Et særspørsmål er om avgiften utelukkende skal betales på bakgrunn av produksjonens størrelse eller om en minsteavgift alltid bør fastsettes. Etter utvalgets syn bør slike spørsmål avgjøres av skjønnet som i det konkrete tilfelle bør gis anledning til å fastsette de erstatningsvilkår som synes hensiktsmessig i det konkrete tilfellet. På bakgrunn av de kompliserte spørsmål som dette reiser, er det etter utvalgets oppfatning riktig at erstatningsfastsettelsen skjer ved rettslig skjønn, i samsvar med de alminnelig regler i skjønnsloven av 1917.»

I høringsrunden er dette spørsmålet kommentert av Bergvesenet som sier at:

«I § 5 - 3 første avsnitt heter det at: «Det kan fastsettes en minste avgift som skal betales uten hensyn til produksjonens størrelse». Bergvesenet stiller spørsmål om hvorfor man gir en slik anvisning. Når minsteavgift forekommer i avtaler avregnes denne mot produsert tonnasje. Minsteavgiften fastsettes for å sikre grunneieren en fast årlig minimumsinntekt. Dersom driveren det ene året produserer mindre enn den tonnasje som er nødvendig for å nå minsteavgift vil det han har betalt for mye i forhold til produsert tonnasje bli godskrevet når produksjonen kommer over denne tonnasjen.

Dersom det er minsteavgiften brukt i avtaler som ligger til grunn for siste setning i første avsnitt dekker ikke innholdet de faktiske forhold slik de fremkommer i leieavtaler.

Bergvesenet foreslår at setningen utgår. Dersom man ønsker å beskrive bruk av minsteavgift må setningen omformuleres slik at den blir i tråd med de faktiske forhold.»

Departementet er av den oppfatning at den foreslåtte bestemmelsen om minsteavgift er hensiktsmessig og har videreført utvalgets forslag i forslag til ny minerallov § 53. Muligheten til å fastsette en minsteavgift forhindrer ikke at kan gis utfyllende bestemmelser i tråd med den praksis Direktoratet gir anvisning på. Departementet er av den oppfatning at forslag til ny minerallov § 53 er i tråd med alminnelig praksis på området og skal tolkes på bakgrunn av dette. Den konkrete utmålingen av tonnøre og en eventuell minsteavgift skal gjøres på bakgrunn av det erstatningsrettslige utgangspunkt hvor det er det økonomiske tapet som skal dekkes og skal videre fastsettes med utgangspunkt i ekspropriasjonserstatningslovens øvrige regler.

11.6.3 Spørsmålet om erstatningen skal følge eiendommen

Minerallovutvalget foreslår at når erstatningen utmåles som en avgift pr utvunnet enhet skal erstatningen være en rett som følger vedkommende eiendom og som ikke kan skilles fra den ved innløsning, overdragelse, pantsettelse, tvangsfullbyrdelse eller på annen måte. Utvalget begrunner dette på følgende måte (NOU 1996:11 side 84):

«Videre må det tas stilling til om retten til avgift skal være en rett som følger vedkommende eiendom når det kun skjer avståing av rett til bruk og ikke overføring av selve forekomsten, jf. IM [avståingsloven] § 9. På bakgrunn av at en vesentlig del av begrunnelsen for å videreføre ordningen med avgiftserstatninger er motivert i et ønske om å forhindre verdiforringelse av den aktuelle eiendom, synes det riktig å videreføre også dette prinsippet, jf. utkastet § 5-3. Utvalget vil for øvrig peke på at tilsvarende regler finnes bl.a. i vassdragsloven § 133 nr. 4.

Når det gjelder denne bestemmelsen i vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 5, foreslår imidlertid et flertall i NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann at slike løpende årlige erstatninger bør bortfalle, da de synes unødig kostbare å administrere, samtidig som en erstatningsmottaker som ønsker årlige utbetalinger enkelt kan ordne dette ved å plassere en engangserstatning på en egnet måte.»

Departementet er ikke enig i at det er en hensiktsmessig regel å fastsette at erstatningen skal måtte følge eiendommen. Det må være opp til grunneier selv å vurdere hvordan han ønsker å disponere over erstatningen. Det er ingen begrensning i grunneiers mulighet til å komme frem til en slik løsning ved frivillig overdragelse av rett til forekomsten. Departementet kan ikke se at det finnes tungtveiende grunner som tilsier at det forhold at forekomsten er ekspropriert, skal ha den konsekvens at det skal gjøres et slikt inngrep i grunneiers råderett over egen eiendom slik Minerallovutvalget forslår. Den grunneier som ønsker å la erstatningen følge eiendommen, vil selvfølgelig stå fritt til det. Departementet har derfor i forslag til ny minerallov utelatt Minerallovutvalgets forslag § 5-3 fjerde ledd.

11.7 Skjønn

Minerallovutvalget foreslår i forslag til minerallov § 8-1 at skjønn etter loven i lensmannsdistrikt skal avholdes som lensmannsskjønn. Departementet har ikke videreført denne regelen. Minerallovutvalgets forslag er en videreføring av tilsvarende regel i bergverksloven § 55, men er i utvalgets forslag utvidet til også å gjelde registrerbare mineraler. Etter departementets mening er det ikke hensiktsmessig å utvide området for bruk av lensmannsskjønn på denne måten. Erstatningsutmålingen etter noen av de bestemmelser der skjønn skal foretas, vil videre kunne dreie seg om betydelige verdier og kompliserte forhold av faktisk og rettslig karakter som best kan avgjøres ved et rettslig skjønn. I de tilfeller der partene er enige om det, vil likevel skjønn kunne avholdes som lensmannsskjønn.

Departementets forslag til skjønnsregler er i tråd med annen moderne lovgivning som f eks lov 20 desember 1996 nr 106 om tomtefeste som også har rettslig skjønn som hovedregel.

Spørsmålet om skjønn er i høringsrunden kun kommentert av Advokatforeningensom støtter departementets syn.