Kapittel 1 - Innledende bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen tilsvarer § 1-1 i Minerallovutvalgets forslag i NOU 1996:11. Loven søker å legge til rette for at mineralressursene skal kunne utnyttes på en best mulig måte. Samfunnet har behov for mineraler, og regelverket legger derfor til rette for at mineralforekomstene i landet blir kartlagt slik at man får en oversikt over mulige forekomster og et godt grunnlag for å vurdere hvilke forekomster som bør og kan utnyttes, og eventuelt når. Med en god oversikt over utnyttbare forekomster, kan myndighetene vurdere de ulike hensyn for og imot utvinning opp mot hverandre. Dvs samfunnets behov for mineraler, bransjens interesse i å skape en levedyktig virksomhet, berørte grunneieres og rettighetshavers interesser i egen eiendom og ikke minst kommende generasjoners behov for at det også i framtiden finnes mineralressurser som kan utnyttes.

Det som skal stå i sentrum ved vurderinger som foretas med hjemmel i mineralloven, er samfunnets interesse på kort og lang sikt. Et stikkord i denne sammenheng er bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling er definert som en utvikling som sikrer behovene til dagens befolkning uten å svekke mulighetene for fremtidige generasjoner til å få sine behov dekket, jf St meld nr 46 (1988-89) om miljø og utvikling og Innst S nr 273 (1988-89). Begrepet er generelt, og er uttrykk for målsettingene i norsk ressurs- og miljøpolitikk om forsvarlig bruk av arealer og andre naturressurser balansert med samfunnsmessig forsvarlig utnytting i et langsiktig perspektiv.

Til § 2 Geografisk virkeområde

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 1-3 første ledd i NOU 1996:11.

Mineralloven gjelder på norsk territorium, dvs på fastlandet og alle øyer og skjær innenfor grensen av 4 nautiske mil. Loven gjelder ikke for Svalbard og Jan Mayen. Svalbard har en egen bergverksordning nedfelt i kongelig resolusjon 7 august 1925 om Bergverksordning for Spitsbergen (Svalbard). For Jan Mayen er lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven) gjort gjeldende for dette området ved forskrift. Når det gjelder minerallovens anvendelse for Jan Mayen, henvises det til kapittel 5.3.2.

Mineralloven foreslås ikke å gjelde i indre norsk farvann, norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen. Det er her foretatt en avgrensing mot virkeområdet til lov 21 juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven). Kontinentalsokkelloven gjelder ikke den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett. Avgrensningen i mineralloven skal forstås slik at mineralloven vil gjelde for den del av sjøgrunnen som ikke er regulert av kontinentalsokkelloven, dvs den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett.

Når det gjelder lovens anvendelsesområde for innsjøer og vassdrag, vises til merknader til kapittel 12.3 om driftskonsesjon.

Til § 3 Områder med samiske interesser

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 1-3 andre ledd i NOU 1996:11.

Bestemmelsen gir en hjemmel til å fastsette særskilte regler for områder med samiske interesser. Reglene som fastsettes i forskrift kan avvike fra mineralloven og innbefatte både saksbehandlingsregler og materielle regler. De øvrige regler i mineralloven vil imidlertid gjelde så langt de ikke kommer i konflikt med forskriften.

Folkerettslige regler som er aktuelle i denne sammenheng er FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr 169 om urbefolkning og stammefolk i selvstendige stater.

Uttrykket «grunnlaget for samisk kultur» er definert i kapittel 14 om forholdet til områder med samiske interesser.

Til § 4 Lovens mineralkategorier

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 1-4 i NOU 1996:11.

Første ledd definerer lovens tre mineralkategorier: mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Definisjonene er viktige da det gjelder forskjellige regler for de forskjellige mineralkategoriene. Departementet har ikke funnet det hensiktsmessig å liste opp alle mineralene som faller inn under hver kategori, men har isteden foretatt en generell avgrensing av hver enkelt kategori. Se nærmere omtale av mineralkategoriene i kapittel 6.4.4.

Andre ledd inneholder en hjemmel for departementet til å bestemme at visse mineralske byggeråstoffer likevel skal anses som registrerbare mineraler. For at mineralske byggeråstoffer kan gjøres registrerbare, er det et krav at de er «særlige verdifulle» som følge av at de fyller visse «tekniske spesifikasjoner». Det vises i den forbindelse til at markedet kan kreve en spesiell kvalitet på det mineralske byggeråstoffet, se nærmere i kapittel 6.5 om dette. Ved en eventuell fastsettelse av forskrift vil det bli gitt overgangsregler som sikrer at grunneier i en periode kan registrere seg med best prioritet før utenforstående slipper til.

Innføring av registrerbarhet på mineralske byggeråstoffer må gjøres ved forskrift, og må etter forvaltningslovens regler sendes på høring til berørte interesser før den fastsettes.

Til § 5 Definisjoner

Definisjonene er laget for å forenkle lovens begrepsbruk. Det er tatt utgangspunkt i definisjonsbestemmelsen i lov 29 november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet, men med de nødvendige tilpasninger til begrepene som brukes i mineralnæringen.

Kapittel 2 - Leting

Til § 6 Søknad om letetillatelse

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 2-1 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen gir regler om letetillatelse. Letetillatelse er nødvendig for å utføre letearbeider i samsvar med § 8 og er dessuten en legitimasjon ved letearbeidet slik at leter kan dokumentere sitt ærend overfor grunneiere og andre rettighetshavere. Disse kan dermed utøve kontroll med leteaktiviteten ved å be leter fremvise gyldig letetillatelse. Mineralloven har som hovedsiktemål å regulere mineralleting og undersøkelser med tanke på å kartlegge ressursene samt stimulere til økt næringsaktivitet. Leting og undersøkelse som ikke er å anse som kartlegging med tanke på næringsvirksomhet, faller derfor også innenfor lovens virkeområde.

Første ledd bestemmer at enhver kan søke om letetillatelse. Dette omfatter fysiske personer og juridiske personer som f eks aksjeselskaper, ansvarlige selskaper og andre foretak uansett nasjonalitet. En nærmere omtale av bakgrunnen for innføring av ikke-diskrimineringsprinsippet i mineralloven finnes i kapittel 5.4.

Letetillatelsen gjelder både for mutbare og registrerbare mineraler, men ikke for mineralske byggeråstoffer. Leting etter sistnevnte mineralkategori må skje med grunnlag i avtale med grunneier eller bruker.

Letetillatelsen gjelder i 3 år fra utstedelsesdatoen og gjelder i utgangspunktet for hele landet. Departementet vil imidlertid bemerke at loven ikke gjelder for Svalbard, jf § 2, og at visse områder er unntatt fra leting, jf § 42. Direktoratet kan trekke tilbake en letetillatelse før utløpet av treårsperioden dersom innehaveren av letetillatelsen bryter bestemmelser i mineralloven eller pålegg gitt i medhold av loven, jf § 64.

Andre ledd bestemmer at Direktoratet kan nekte å gi letetillatelse til den som har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven. Dette omfatter bl a forskrifter som er hjemlet i loven og vilkår gitt i medhold av mineralloven eller lovens forskrifter. Når det foreligger brudd på slike bestemmelser, må Direktoratet foreta en vurdering av om søknaden bør avslås. I vurderingen av om letetillatelse skal nektes, er det naturlig å trekke en parallell til vurderingstemaet om letetillatelse skal trekkes tilbake, jf § 64. Etter denne bestemmelsen kan tillatelsen trekkes tilbake dersom innehaveren i vesentlig grad bryter bestemmelsene i mineralloven eller pålegg gitt i medhold av loven. Foreligger det klare brudd på sentrale bestemmelser, er det naturlig at søknaden nektes. Motsatt kan det være forsvarlig å gi letetillatelse i tilfeller der det kun foreligger ubetydelige brudd av mer formell karakter. Har regelbruddet skjedd lang tid tilbake, kan dette også tale for at letetillatelse gis på tross av bruddet.

Letetillatelse skal gis i alle andre tilfeller. Søknaden blir ikke undergitt diskresjonær prøving. Når det gjelder adgangen for de ansatte i Direktoratet til å få letetillatelse, vises det til § 51 og merknadene til denne bestemmelsen. Minerallovutvalgets forslag om at letetillatelse skal nektes når behandlingsgebyr ikke er betalt, vil departementet regulere i forskrift gitt i medhold av § 61.

Til § 7 Varslingsplikt

Bestemmelsen er ny i forhold til NOU 1996:11. Bakgrunnen for innføring av varslingsplikt på letestadiet og en nærmere omtale av denne gis i kapittel 9.5.

Første ledd fastsetter at det skal varsles før letearbeider settes i gang. Dersom varsel sendes ved brev vil fristen på én uke være oppfylt når brevet er postlagt innen én uke før letingen settes i gang.

Varsling skal normalt skje ved skriftlig varsel. Det ligger i dette at når grunneier og bruker er kjent, så skal han varsles skriftlig om dette ikke er svært upraktisk eller vanskelig. For å kunne varsle på andre måter enn skriftlig, må det foreligge en fyldestgjørende grunn. Alternative varslingsmåter vil kunne være annonse i en alminnelig lest avis på stedet og oppslag på egnet sted.

Hva som er å anse som «letearbeider» er nærmere omtalt i kapittel 9.4.

Det er en utvidet varslingsplikt ved letearbeider som fører til inngrep i grunnen. I disse tilfellene skal området for arbeidet angis. Se for øvrig nærmere om dette i kapittel 9.5.

Andre ledd inneholder de nødvendige forskriftshjemler for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om varsling. En eventuell forskrift vil kunne fastlegge nærmere retningslinjer for kravet til skriftlig varsling.

Til § 8 Leteretten

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 2-2 første ledd i NOU 1996:11.

Bestemmelsen angir hvilke arbeider en innehaver av letetillatelse kan utføre uten samtykke fra grunneier og bruker. I letefasen kan det i utgangspunktet kun utføres arbeider i overflaten.

Det er kun nødvendige arbeider som er tillatt. Nødvendigheten knytter seg her til hensikten med letingen, som i henhold til loven er å påvise mutbare eller registrerbare mineraler. Mer omfattende arbeider for å kartlegge utstrekningen av en eventuell forekomst omfattes ikke av lovens letebegrep, men vil derimot anses som undersøkelser som krever en undersøkelsestillatelse etter lovens kapittel 3.

Loven omfatter også letearbeider som gjøres uten tanke på etterfølgende analyser og eventuell kartlegging og utnyttelse av forekomst. Se nærmere om dette i 9.2.3.

Hva som er å anse som letearbeider er nærmere omtalt i kapittel 9.4.

Grunneier kan selv med hjemmel i sin eierrådighet utføre letearbeider etter registrerbare mineraler på egen eiendom, jf kapittel 9.7. Departementet har ikke funnet å ville innskrenke grunneiers rådighet over egen eiendom gjennom å gjøre minerallovens regler om leting gjeldende for ham når det gjelder registrerbare mineraler.

Minerallovutvalget foreslår et tredje ledd om at tvister om leteretten skal avgjøres av Direktoratet. Departementet har imidlertid ikke funnet å ville videreføre dette forslaget. Se nærmere omtale av dette i kapittel 9.4.4.

Til § 9 Forholdet til andre rettighetshavere

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 2-4 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom leter og undersøker. Normalt må det antas at leteaktiviteten er relativt begrenset slik at undersøker og leter kan foreta arbeider i nærheten av hverandre uten at dette medfører at undersøkeren blir hindret i sine arbeider. Dersom undersøkelsesarbeider har ledet over til drift, vil et absolutt leteforbud følge av § 42 første ledd bokstav b. Når det gjelder undersøkelsesarbeider i medhold av loven vises det til §§ 15, 16 og 30.

Minerallovutvalget foreslår et annet ledd om at tvister skal avgjøres av Direktoratet. Departementet har imidlertid ikke funnet å ville videreføre dette forslaget. Se nærmere omtale av dette i kapittel 9.4.4.

Kapittel 3 - Undersøkelse

Til § 10 Søknad om undersøkelsestillatelse

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-1 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen gir regler om undersøkelsestillatelser for mutbare og registrerbare mineraler. Undersøkelse av mineralske byggeråstoffer må skje på grunnlag av avtale med grunneier eller bruker.

Undersøkelsestillatelse gir innehaver rett til å foreta undersøkelser i samsvar med § 15. Undersøkelsestillatelse med best prioritet er videre vilkår for å få utmål, registrere avtale eller ekspropriert rett til forekomst, som igjen er nødvendige vilkår for å søke om driftskonsesjon, jf §§ 24, 27, 52 andre ledd og 35.

En undersøkelsestillatelse etter første ledd skal enten gjelde mutbare eller registrerbare mineraler, og søkeren må oppgi hvilken mineralkategori det søkes om. Det kan for ett undersøkelsesområde også søkes om to parallelle undersøkelsestillatelser, henholdsvis for registrerbare og mutbare mineraler. For merknader om hvem som kan søke om undersøkelsestillatelse, vises det til kommentarene til § 6 første ledd.

Det vil ikke følge legitimasjonsvirkninger av selve undersøkelsestillatelsen. Skal man være sikker på at en tillatelse som fremvises er reell, må Direktoratet kontaktes.

Vedtak om å gi en undersøkelsestillatelse er et enkeltvedtak som lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) kommer til anvendelse på.

Andre leddbestemmer at Direktoratet kan nekte å gi undersøkelsestillatelse til den som har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Dette omfatter bl a forskrifter som er hjemlet i loven, og vilkår gitt i medhold av mineralloven og lovens forskrifter. Når det foreligger brudd på slike bestemmelser, må Direktoratet foreta en vurdering av om søknaden bør avslås. Foreligger det klare brudd på sentrale bestemmelser er det naturlig at søknaden avslås. Motsatt kan det være forsvarlig å gi undersøkelsestillatelse i tilfeller der det kun foreligger ubetydelige brudd av mer formell karakter. Har regelbruddet skjedd lang tid tilbake, kan dette også tale for at undersøkelsestillatelse gis på tross av bruddet. I vurderingen av om undersøkelsestillatelse skal nektes, er det naturlig å trekke en parallell til vurderingstemaet om slik tillatelse skal trekkes tilbake, jf § 64. Her heter det at tillatelsen kan trekkes tilbake dersom innehaveren i vesentlig grad bryter bestemmelsene i mineralloven eller pålegg gitt i medhold av loven.

Undersøkelsestillatelse skal gis i alle andre tilfeller, dvs at søknaden ikke blir undergitt diskresjonær prøving. Departementet tar sikte på i forskrift med hjemmel i § 51 å gi regler som begrenser adgangen til de ansatte i Direktoratet til direkte eller indirekte å erverve rettigheter etter denne lov.

Tredje leddpresiserer at en innehaver av undersøkelsestillatelse ikke kan søke om flere tillatelser for samme mineralkategori i samme område. Med samme mineralkategori menes enten mutbare eller registrerbare mineraler. Bestemmelsen hindrer at en undersøker båndlegger et område eller en forekomst ved f eks å få en ny undersøkelsestillatelse rett før utløpet av den gjeldende tillatelsen, og på den måten omgå lovens alminnelige regel om 7 års varighet for undersøkelsestillatelser. Bestemmelsen er en videreføring av lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven) § 14 nr 6.

I § 48 er det regler som hindrer tilsvarende båndleggelse ved at personer og selskaper som undersøkeren presumeres å ha nær forbindelse med, får undersøkelsestillatelser for samme mineralkategori i samme område.

Fjerde ledd gjør unntak for retten til å få undersøkelsestillatelse for innehavere av utmål, jf § 24 eller registrert rett, jf § 27, når utmålsområdet eller registreringsområdet ligger helt eller delvis i det aktuelle undersøkelsesområdet. Begrensningen gjelder kun undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler når undersøkeren har utmål i området, og undersøkelsestillatelse på registrerbare mineraler når undersøkeren har registrert rett. Formålet med bestemmelsen er å hindre at rettighetshaveren blokkerer forekomsten ved å omgå den alminnelige bestemmelsen om at drift skal igangsettes innen 10 år. Slik omgåelse vil ellers kunne skje f eks ved at man 9 år etter at utmål er tildelt, og 1 år før drift senest må igangsettes, registrerer undersøkelsestillatelse på første prioritet og frafaller utmålet. Vedkommende kan så på ny søke utmål f eks etter 6 år og vil da ha en ny 10 års frist for å sette igang drift. Han har da til sammen fått forlenget fristen for å starte opp drift med 15 år.

Ved drift i området vil behovet for å søke om undersøkelsestillatelse ikke være stort, men hvis det viser seg at forekomsten strekker seg videre utover enn det som først var antatt og utenfor f eks utmålsområdet, vil det kunne være behov for å legge undersøkelsestillatelser inntil utmålsområdet for deretter å søke om utmål for det nye området. Det er videre et krav om undersøkelsestillatelse med best prioritet for å kunne få utmål. Fordi undersøkelsesområdet er spesifisert til å være en fjerdedel av en kilometerrute i UTM-systemet og utmålsområdet kan fastsettes uavhengig av dette, vil det i grensesonen mellom de to områdene kunne være behov for en overlapping for at alt skal kunne dekkes opp.

Til § 11 Karantene ved opphør av undersøkelsestillatelse

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-2 i NOU 1996:11.

Første ledd bestemmer at den som har hatt en undersøkelsestillatelse (§ 10) med best prioritet ilegges en karantene på 3 år fra opphøret av tillatelsen, jf § 19. I karantenetiden kan vedkommende ikke få ny undersøkelsestillatelse i samme mineralkategori og undersøkelsesområde (§ 12). Bestemmelsen er ny i forhold til bergverksloven.

Etter § 48 gjelder karantenen også personer og selskaper som undersøkeren normalt antas å ha nær forbindelse med.

Karantenereglene gjelder de personer og selskaper som har en muting eller et utmål når loven trer i kraft, jf § 69 nr 5 og 7, eller som får undersøkelsestillatelse, utmål eller registrert rett etter lovens ikrafttreden.

Andre ledd gir karantene også i forbindelse med opphør av utmål og registrert rett, jf § 31. Det skal ikke være anledning til å si opp utmål eller registrert rett for umiddelbart etter å erverve en ny undersøkelsestillatelse med ny 7-års frist for erverv av forekomst. Det vises for øvrig til hva som er sagt under første ledd og under § 10 fjerde ledd. I motsetning til hva som følger av § 10 fjerde ledd, vil karantenebestemmelsen i disse tilfellene også gjelde ved opphør av rettigheten selv om det er drift på forekomsten.

Til § 12 Undersøkelsesområdet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-4 i NOU 1996:11.

Første ledd bestemmer at undersøkelsesområdene skal ha en standard form og størrelse. Undersøkelsesområdene registreres med koordinater fastsatt i henhold til UTM-systemet, som er en internasjonal kartreferanse-standard og som brukes i den topografiske kartserien Norge i 1:50 000. Den relevante kartserie har betegnelsen M 711. Bruken av dette systemet sikrer en enhetlig oppfatning av hvor grensene for et område går, noe som reduserer faren for rettighetskonflikter. Det vil ikke lenger være adgang å knytte undersøkelsesområder til andre systemer enn UTM.

Formen på undersøkelsesområdene fremkommer ved å dele en kvadratkilometerrute i UTM-systemet, i fire nye kvadrater, som hver utgjør et undersøkelsesområde. Hvert av områdene får størrelsen 500 x 500 meter, og et flateinnhold på 250.000 m².

Det foreslås ingen endringer i mutinger som allerede er meddelt etter bergverksloven. Mutingsområder etter gjeldende ordning beholder derfor sin form og størrelse frem til den aktuelle mutingen opphører, se for øvrig merknad til § 69 nr 7.

Undersøkelsestillatelsen skal gis for et helt undersøkelsesområde uavhengig av om undersøkelsesarbeider i hele eller deler av området vil kunne komme i strid med reglene i § 42. Tillatelsen gir ikke utvidede rettigheter med henhold til hvilke inngrep som lovlig kan foretas eller hvor disse inngrepene kan utføres.

Andre punktum viderefører bestemmelsen i bergverksloven § 9 andre ledd om at grensene mot dypet skal være loddrette, men sier ikke noe om dybden på området. I samsvar med vanlige tingsrettslige prinsipper strekker eiendomsretten seg nedad så langt rettighetshaveren kan ha økonomisk interesse i grunnen. Tilsvarende må gjelde for undersøkelsesområdet, dvs at f eks prøveboring må kunne foretas i dypet så lenge motivet reelt er å undersøke grunnen for senere å eventuelt utvinne en forekomst.

Andre ledd åpner for at departementet kan gi nærmere bestemmelser om undersøkelsesområdet. Særlig er det behov for å kunne fastsette nærmere bestemmelser om registrering av rettigheter i overlappende UTM-ruter.

Til § 13 Prioritet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-12 i NOU 1996:11.

Minerallovens ervervssystem har to selvstendige prioritetssystemer, ett for mutbare mineraler og ett for registrerbare mineraler. At prioritetssystemene er uavhengig av hverandre, viser seg bl a ved at en undersøker kan ha best prioritet i begge kategorier. I samme mineralkategori kan han imidlertid kun ha én prioritet, jf § 10 tredje ledd.

Bakgrunnen for prioritetsregelen er at en rekke rettigheter i loven er forbeholdt den som er registrert med best prioritet, herunder retten til å undersøke i et område, jf § 21 første ledd. Videre er best prioritet et vilkår for å få utmål, registrere avtale eller ekspropriert rett til forekomst, jf §§ 24 og 27, samt for å få ekspropriasjonstillatelse etter §§ 52 andre og tredje ledd og driftskonsesjon § 35. Fra den dag vedkommende har best prioritet løper fristen for å gjøre gjeldende rettigheter etter mineralloven jf § 19. Undersøker med dårligere prioritet vil rykke opp når retten for bedre prioritetshavere bortfaller.

I første punktumangis at prioriteten skal regnes fra den dag søknaden om undersøkelsestillatelse kom inn til Direktoratet. Dette innebærer at søkeren har risikoen for eventuelle problemer med postgang osv. Søknader som kommer inn til Direktoratet samme dag anses som samtidig innkommet, og det kan dermed være flere rettighetshavere i ett område med samme prioritet for samme mineralkategori.

Dersom en søknad om utmål omfatter areal som ligger utenfor undersøkelsesområdet, skal søknaden også anses å være en søknad om undersøkelsestillatelse for dette areal. Bakgrunnen er at slik undersøkelsestillatelse er nødvendig for at søkeren skal kunne få utmål i samsvar med sin søknad. I overensstemmelse med dette regnes prioriteten for undersøkelsestillatelsen fra det tidspunkt søknaden om utmål kom inn til Direktoratet.

Andre punktumer en ordensregel som slår fast at søknader som kommer inn etter kontortidens slutt, skal anses innkommet neste dag.

Til § 14 Varslingsplikt

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-8 i NOU 1996:11.

Første ledd bestemmer at undersøker skal varsle Direktoratet skriftlig før oppstart av undersøkelsesarbeider. Dette gjelder både arbeider som utføres med hjemmel i § 15 og prøveuttak i samsvar med § 16. Varselet skal sendes Direktoratet senest tre uker før arbeidene starter. Dersom planene endres eller utvides, må man sende nytt varsel. Varselet fritar ikke undersøkeren fra å sende meldinger eller søke om tillatelser etc etter annet lovverk som f eks plan- og bygningsloven og motorferdselsloven.

Varselet gir Direktoratet mulighet til å kunne foreta tilsyn som pålagt i loven, jf § 55, og gi pålegg for å sikre at loven oppfylles, jf § 56.

Varsel skal også sendes til berørte fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner der arbeidene skal foregå eller der adkomst skal finne sted. Disse organene kan på dette grunnlag kontrollere at tiltakshaver overholder andre lover og regler, herunder sender varsler og søker om nødvendige tillatelser etter f eks plan- og bygningsloven, motorferdselsloven og lov 9 juni 1978 nr 50 om kulturminner (kulturminneloven). Samisk kulturminneråd skal også varsles.

Også berørte grunneiere og brukere skal varsles. Med «berørte grunneiere og brukere» menes grunneier og brukere i det aktuelle undersøkelsesområdet og i områder der adkomst i henhold til § 17 skjer utenfor alminnelige ferdselsårer. I kapittel 10 redegjøres det nærmere for hvem som er omfattet av denne varslingsplikten. I kapittel 10 omtales også hva som kreves av varsler for å finne berørte grunneiere og brukere, og nærmere om hvordan varsling skal skje.

Varselet gjør at grunneier kan utøve sine rettigheter etter loven, herunder gi anvisning på hvor ferdsel skal finne sted, kreve sikkerhetsstillelse etter § 18, kontrollere at samtykke innhentes før arbeid som kan påføre vesentlig skade påbegynnes, jf §§ 15 og 16 m v, samt kontrollere at arbeider ikke skjer i områder som er unntatt fra undersøkelser, jf § 42.

Hva som er å anse som undersøkelsesarbeider er nærmere omtalt i kapittel 10.

Tredje punktum gir anvisning på hvilke forhold som skal være omtalt i varselet. Planen for arbeidet må være så fyldig at Direktoratet for det første har nok informasjon til å overholde sin tilsynsplikt, jf § 55, og for det andre kunne gi nødvendige pålegg, jf § 56 m v. Ved prøveuttak må det særlig redegjøres for hvorfor det er nødvendig med et slikt uttak for å vurdere drivverdigheten av forekomsten.

Informasjonen om mulige skader, tiltak mot skader samt planlagt adkomst må være slik at berørte grunneiere og brukere kan vurdere eventuelle krav om sikkerhetsstillelse, jf § 18, og krav om hvordan ferdselen skal foregå, jf § 17.

Direktoratet påser at varselet etter første ledd er fullstendig, og det kan kreve opplysninger av undersøker slik at varselet anses å være i samsvar med lovens krav. Dersom Direktoratet krever opplysninger, vil tre ukers fristen ikke begynne å løpe før varselet er fullstendig.

Andre ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om nærmere bestemmelser om varslingspliken.

Til § 15 Undersøkelsesretten

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-5 første og andre ledd i NOU 1996:11.

Paragrafen angir hvilke arbeider en innehaver av undersøkelsestillatelse kan utføre uten samtykke fra grunneier og bruker. Det er kun nødvendige arbeider som er tillatt. Nødvendigheten knytter seg her til hensikten med undersøkelsene, som i henhold til loven er å kunne fremskaffe grunnlag for å vurdere om det er en drivverdig forekomst i undersøkelsesområdet av enten mutbare eller registrerbare mineraler. Hvilken av de to mineralkategoriene som det kan undersøkes etter, er avhengig av om undersøkelsestillatelsen gjelder mutbare eller registrerbare mineraler, jf § 10 første ledd. Dersom undersøkeren har tillatelser i området for begge mineralkategorier, kan han naturlig nok foreta undersøkelser etter mineraler i begge kategorier. Undersøkelsesretten vil for øvrig normalt forutsette at undersøkelsestillatelsen har best prioritet, se § 21 tredje ledd, jf § 13.

Undersøkelsestillatelsen omfatter ikke i noe tilfelle mineralske byggeråstoffer. Undersøkelser etter slike mineraler må basere seg på avtale med grunneier og eventuell bruker av eiendommen.

For å kunne vurdere om en forekomst er drivverdig, vil det være aktuelt bl a å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet. Ut fra disse parameterne kan prospektøren foreta en vurdering av drivverdigheten. Hva som er nødvendig for å kunne vurdere drivverdighet vil ellers være sammenfallende med hvilke undersøkelser som er nødvendige for å kunne oppfylle drivverdighetskravet i § 24. Innehaveren av undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler må således gjennom sine arbeider, ha mulighet til å legge frem tilstrekkelig dokumentasjon overfor Direktoratet for å oppfylle kravene i § 24. Selv om det ikke er noe krav om dokumentering av drivverdighet i forbindelse med registrering av avtale om registrerbare mineraler, er det ikke grunn til å skille mellom hvilke arbeider som kan utføres med hjemmel i undersøkelsestillatelse for henholdsvis mutbare og registrerbare mineraler. Undersøkeren etter registrerbare mineraler vil ha et like stort behov for å konstatere at en forekomst er drivverdig før han eventuelt går til forhandlinger med grunneieren eller søker om ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd. Direktoratet har også behov for å få fremlagt materiale i samsvar med dette bl a med tanke på å vurdere begrensning av registreringsområdet med hjemmel i lovens § 28.

Arbeider som utføres med hjemmel i § 15 vil i praksis være av et helt annet omfang enn de svært begrensede arbeider som kan utføres med hjemmel i leteretten i § 8. Mens leteren kun har adgang til å uføre begrensede arbeider i overflaten, vil en undersøker f eks kunne bore kjerneprøver eller grave/sprenge hull i bakken. Ofte vil det være aktuelt å gjennomføre større boreprogrammer for at undersøkeren skal få tilfredsstillende informasjon om forekomsten.

Undersøkelsesarbeider er nærmere definert i kapittel 10.

I en senere fase av undersøkelsesarbeidene kan det være nødvendig å ta ut prøvepartier for å fastslå nærmere hvordan forekomsten lar seg opprede. Slike undersøkelsesarbeider kan kun utføres etter at særskilt tillatelse fra Direktoratet er innhentet, jf § 16. Ved slike prøveuttak vil det kunne bli tatt ut betydelige mengder masse. Kravet om at hensikten med uttaket skal være å vurdere drivverdigheten av forekomsten, er likevel ikke til hinder for at produktet kan nyttiggjøres til annet bruk, f eks ved omsetning.

Andre punktum presiserer at undersøkelsesretten også omfatter nødvendig tilgang til grunn for å foreta arbeidet, herunder midlertidig lagringsplass og bosted. I forbindelse med undersøkelsesarbeidene vil prospektøren ofte måtte gå inn med utstyr av en slik størrelse og omfang at det er behov for oppsamlings-/arbeidsplass. Etableringen av slik plass for samling av drivstoff, utstyr, borekjerner etc, må anses som en nødvendig del av undersøkelsesarbeidene, og ligger derfor innenfor undersøkelsesretten. Når undersøkelsene foregår på avsidesliggende steder, kan det også være nødvendig med midlertidig bosted for de som skal utføre undersøkelsene. Slik midlertidig bosted må også anses å inngå i undersøkelsesretten. Det er imidlertid en forutsetning at et eventuelt bosted etableres uten å komme i konflikt med annen lovgivning, som f eks motorferdselsloven. Er undersøkelsesarbeidet av en slik art at det er nødvendig med fundamentering, oppføring av hus for maskineri eller oppføring av arbeidsbrakker, vil tillatelse fra grunneier, eventuelt ekspropriasjon, fortsatt være nødvendig.

Tredje punktum innskrenker undersøkelsesretten etter første punktum ved at undersøkeren ikke kan utføre arbeider som kan medføre vesentlig skade for grunneier eller bruker. Begrepet «bruker» er definert i kapittel 10. Skal slikt arbeide utføres må undersøkeren innhente tillatelse fra den eller de berørte parter. Dette er en videreføring av bestemmelsen i bergverksloven § 17, jf § 4. Er grunneier og bruker én og samme person, vil det naturlig nok være tilstrekkelig med tillatelse fra denne personen. Hva som skal anses som «vesentlig skade» er omtalt under kapittel 10. Dersom undersøker ikke får samtykke til arbeidene, kan han søke om ekspropriasjon av nødvendige rettigheter, jf § 52 første ledd.

Den undersøkelsesrett som følger av undersøkelsestillatelsen innebærer ikke frihet fra et eventuelt erstatningsansvar overfor grunneier og bruker. Dette gjelder også der grunneier eller bruker har tillatt arbeider som kan medføre vesentlig skade. Dersom undersøkelsesarbeidene resulterer i skade eller ulempe, inntrer erstatningsplikt etter § 45. Grunneier og bruker kan stille krav om sikkerhet for mulige skader eller ulemper som kan oppstå under arbeidene, jf § 18.

Grunneier kan selv med hjemmel i sin eierrådighet utføre undersøkelsesarbeider etter registrerbare mineraler på egen eiendom. Ved å foreta undersøkelsesarbeider i kraft av eierrådigheten, vil imidlertid grunneieren stå utenfor lovens ervervssystem, og dermed ikke sikres de rettigheter loven gir ved funn av eventuelle forekomster. Se kommentar om dette i merknader til § 8.

Minerallovutvalget foreslår et tredje ledd om at tvister om undersøkelsesretten skal avgjøres av Direktoratet. Departementet har imidlertid valgt å ikke videreføre dette forslaget og viser til kapittel 9.4.4 og merknaden til § 8.

Til § 16 Prøveuttak

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-7 i NOU 1996:11.

Første ledd gir en særlig regel for prøveuttak. Bestemmelsen innebærer at det ikke er nødvendig med driftskonsesjon for prøveuttak. Formålet med prøveuttaket må i likhet med andre undersøkelsesarbeider være å vurdere drivverdigheten av forekomsten, jf § 15. På grunn av at inngrepets karakter er mer omfattende enn ordinære undersøkelsesarbeider, kreves imidlertid særskilt tillatelse fra Direktoratet.

Prøveuttak vil som regel være å anse som et inngrep som medfører vesentlig skade. Det vil derfor i tillegg til Direktoratets godkjennelse normalt være nødvendig med samtykke fra grunneier og bruker, jf § 15 tredje punktum. Dersom slikt samtykke ikke gis, kan undersøkeren søke om ekspropriasjon, jf § 52 første ledd. Skulle prøveuttaket medføre skade eller ulempe, inntrer erstatningsplikt etter § 45, uavhengig av om driften skjer på bakgrunn av samtykke eller i samsvar med et ekspropriasjonsvedtak. Grunneier og bruker kan også stille krav om sikkerhet for mulige skader eller ulemper som kan oppstå under arbeidene, jf § 18.

Når Direktoratet skal ta stilling til om tillatelse skal gis, må de prøve om uttaket er nødvendig for å kunne vurdere forekomstens drivverdighet, jf § 15. Kan drivverdigheten kartlegges på andre måter, skal tillatelse ikke gis. Dette gjelder også der de alternative metodene er mer kostbare enn prøveuttak. I mange tilfeller vil det imidlertid være nødvendig å ta ut større mengder masse, f eks for å gjøre forsøk for å teste oppredbarheten til et mineral. At hensikten med uttaket skal være å vurdere drivverdigheten av forekomsten, er ikke til hinder for at produktet kan nyttiggjøres til annet bruk, f eks ved omsetning.

Dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, skal Direktoratet gi tillatelse. En slik tillatelse fritar imidlertid ikke undersøkeren fra å innhente andre nødvendige tillatelser, eller å foreta varsel etter annet regelverk, f eks varsel etter plan- og bygningsloven om vesentlig terrenginngrep. Samtykke fra grunneieren, eventuelt rett ervervet ved ekspropriasjon etter § 52 første ledd, må også foreligge før arbeidet med uttaket kan påbegynnes, samt at varsel med plan for arbeidene må være sendt i riktig tid, jf § 14.

Undersøkeren har ikke lov til å ta ut mer enn det som er nødvendig for å vurdere drivverdigheten. En øvre grense er satt ved uttak av 2000 m³ brutto masse. Departementet har imidlertid erfaring fra at det i enkelte tilfeller har vært behov for fullskalaforsøk som betinger uttak utover 2000 m³, og det er derfor åpnet for at det helt unntaksvis kan gis tillatelse for uttak over 2000 m³. Taket på 2000 m³ brutto masse må forstås slik at det ikke kan gis prøvetillatelse på flere uttak samtidig på samme forekomst, da dette ikke vil være i overensstemmelse med hensynet bak bestemmelsen.

Prøveuttak er en del av undersøkelsesretten. En konsekvens av dette er at de øvrige bestemmelsene i kapittel 3 om undersøkers rettigheter og plikter får anvendelse på prøveuttak. Dette omfatter bl a varslingsplikten etter § 14, plikten til å stille sikkerhet etter § 18, plikten til å sikre området, jf § 44, oppryddingsplikten etter § 46 og erstatningsplikten etter § 45. Hvis prøvedrift går utover de tiltak som er omfattet av tidligere varsel, må nytt varsel om prøvedrift sendes.

Fjerde punktumgir Direktoratet hjemmel til å sette vilkår for tillatelsen. Aktuelle vilkår kan her være de samme som ved driftskonsesjon, og det vises til kapittel 12 for en nærmere beskrivelse om aktuelle vilkår.

Andre leddpresiserer at § 34 også får anvendelse på prøveuttak. Dette innebærer at uttaket skal skje på en bergmessig måte. Direktoratet kan gi pålegg som sikrer at driften skjer på bergmessig vis, § 56. Kontroll med påleggene, jf § 57, og sanksjoner ved brudd på pålegg, jf § 64, får tilsvarende anvendelse. Bakgrunnen for at disse bestemmelsene gis anvendelse, er at omfanget av et prøveuttak kan nødvendiggjøre mer omfattende kontroll og pålegg fra Direktoratet enn hva som ellers følger av undersøkelseskapittelet. Paragraf 65 får ikke anvendelse. Isteden kan undersøkelsestillatelsen bli trukket tilbake med hjemmel i § 64.

Til § 17 Adkomst til og i undersøkelsesområdet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-6 i NOU 1996:11.

Første leddbestemmer at undersøkelsestillatelsen gir rett til nødvendig adkomst til og i undersøkelsesområdet (ferdselsrett). Dette innebærer at ferdselsretten ikke bare gjelder i selve undersøkelsesområdet, men også områder hvor han ikke har registrert en rett. Ferdselsretten kan være nødvendig for å utøve undersøkelsesarbeider, og er å anse som en del av undersøkelsesretten etter § 15.

Det er nødvendig adkomst som er tillatt. I samsvar med denne begrensingen må undersøkeren planlegge sin ferdsel slik at denne skjer på en mest mulig rasjonell måte, og begrenses til et minimum.

Selv om bestemmelsen tillater ferdsel gjennom grunneiers og brukers eiendom, vil det ofte foreligge begrensninger i ferdselsretten etter annen lovgivning. Av særlig betydning er lov 10 juni 1977 nr 82 om motorferdsel i utmark. Hovedregelen i denne loven er at motorferdsel i utmark ikke er tillatt med mindre særskilt dispensasjon er gitt. Undersøkeren må derfor kontrollere hvilke krav som følger etter denne lov og annen lovgivning, og innhente nødvendige tillatelser før eventuell ferdsel kan finne sted. For å klargjøre dette har departementet presisert i loven at retten til ferdsel er begrenset av andre lovregler.

Andre ledd pålegger undersøker å rette seg etter krav fra grunneier og bruker om valg av trasé og tidspunkt for ferdsel. Varselet som undersøkeren i henhold til § 14 skal sende berørte grunneiere og brukere, bl a om planlagt adkomst til og i undersøkelsesområdet, vil gi grunneierne og brukerne grunnlag for å inngå avtale med undersøkeren om hvor og når ferdselen bør foregå m v, eventuelt fremsette krav knyttet til ferdselen. Kravene må være rimelige. I dette ligger bl a at det ikke kan settes krav i den hensikt å hindre undersøkeren å utøve sin rettmessige undersøkelsesrett. Medfører ferdselen skade eller ulempe for grunneier eller bruker, gjelder erstatningsbestemmelsen i § 45. Dersom private veier blir benyttet, kommer veglovens regler om vedlikeholdsplikt etc til anvendelse, jf lov 21 juni 1963 nr 23 Veglov § 54.

Til § 18 Sikkerhetsstillelse

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-9 i NOU 1996:11.

Første ledd slår fast at grunneier og bruker kan stille krav om sikkerhet for skader og ulemper som kan oppstå. Dette er i samsvar med gjeldende rett selv om bergverksloven kun regulerer sikkerhetsstillelse eksplisitt i forbindelse med leting, jf bergverksloven § 5. Sikkerheten skal gjelde mulige erstatningskrav etter forslaget til den objektive erstatningsregelen i § 45. I tillegg kan det kreves sikkerhet for eventuelle kostnader til sikring av undersøkelsesområdet, jf § 44. Sikkerhetsstillelsen etter denne bestemmelsen skal ivareta grunneiers og brukers interesser. I tillegg kan Direktoratet av eget initiativ kreve sikkerhetsstillelse for gjennomføring og vedlikehold av sikringstiltak, jf § 59.

Begrepet bruker er definert i kapittel 10.

Andre ledd gir anvisning på hvordan en tvist om sikkerhetsstillelse skal løses. I likhet med bergverksloven § 5, skal slike tvister avgjøres ved skjønn, dvs rettslig skjønn, jf forslaget til § 49. Mens en tvist er til behandling for skjønnsretten, kan undersøkelsesarbeidene ikke igangsettes uten særskilt samtykke fra skjønnsretten. Slikt samtykke kan f eks være aktuelt når det er klart at undersøker har nok midler til å dekke eventuelle skader, når risikoen for at skade kan inntreffe er mye mindre enn muligheten for at undersøkeren skal lide tap pga utsettelsen, eller der grunneier fremmer krav av treneringshensyn.

Til § 19 Opphør av undersøkelsestillatelsen

Paragrafen er basert på § 3-15 i NOU 1996:11, men er vesentlig endret.

Departementet har i motsetning til Minerallovutvalget ikke funnet det nødvendig å regulere i loven når Direktoratet skal slette undersøkelsestillatelser der dette følger av andre bestemmelser i mineralloven, se f eks § 47 tredje ledd. Det forutsettes at Direktoratet har interne rutiner om selve slettingen fra sitt register. Videre har departementet ikke funnet behov for å videreføre Minerallovutvalgets forslag om at rettighetshaver med ekspropriasjonstillatelse gitt med hjemmel i § 52 andre ledd, som ikke har krevet skjønn innen ett år etter oreigingsloven § 16, automatisk mister sin undersøkelsestillatelse. Departementet mener at unnlatelse av å kreve skjønn etter ett år ikke skal være nok for at undersøkelsestillatelsen bortfaller.

Første leddgir regler om når undersøkelsestillatelser opphører og skal slettes fra Direktoratets register. Undersøkelsestillatelsen faller bort når det er gått 7 år fra den dag undersøkelsestillatelsen ble utferdiget eller ved utløpet av forlenget frist etter § 20. Regelen om at undersøkelsestillatelse som hovedregel gjelder i 7 år, er en videreføring av hovedregelen i bergverksloven § 20. Fristen løper først fra det tidspunkt undersøkelsestillatelsen har best prioritet. Dersom undersøkeren får utmål eller får registrert rett i løpet av 7-årsperioden, har dette ikke betydning for varigheten av undersøkelsestillatelsen, som fortsatt vil gjelde til utløpet av 7-årsfristen.

Pågående forhandlinger om avtale om erverv av forekomst av registrerbare mineraler forhindrer ikke fristutløp. Dersom utløpet av fristen i § 19 nærmer seg, og partene ikke kan bli enige om en avtale, må eventuelt undersøkeren søke ekspropriasjon.

Bortfall av undersøkelsestillatelse innebærer samtidig bortfall av prioritet i ervervssystemet, og inntreden av karantene for erverv av ny undersøkelsestillatelse i samme område for samme mineralkategori.

Første ledd slår fast at 7-årsfristen for undersøkere uten best prioritet, først løper fra det tidspunkt undersøkelsestillatelsen får best prioritet i sin mineralkategori.

Fristen løper selv om en annen person har utmål/registrert rett i en del av undersøkelsesområdet. Dette innebærer at fristen også løper for de områder undersøker ikke kan foreta undersøkelsesarbeider på grunn av regelen i § 21.

Andre ledd bestemmer at når det er søkt om forlenget undersøkelsestillatelse eller utmål, eller registrering før utløpet av 7-årsfristen, skal sletting ikke skje mens søknaden er til behandling. Søknaden må være kommet inn til Direktoratet før 7-årsfristen er utløpt, og dersom fristen normalt ville ha løpt ut i behandlingstiden og søknaden blir avslått, går fristen tidligst ut 30 dager etter at behandlingen er avsluttet. Bestemmelsen er en videreføring av prinsippet i bergverksloven § 21 fjerde ledd, og sikrer at søkeren ved avslag har tid til å søke om forlengelse av undersøkelsestillatelsen etter forslag til minerallov § 20. Avslag på søknad om utmål kan skyldes at drivverdighet ikke er godt nok dokumentert, noe som kan rettes opp ved forlengelse av undersøkelsestillatelsen slik at ytterligere undersøkelser kan foretas. Ved registrering av erverv av rett til forekomst, er det ikke et krav om drivverdighet eller lignende prøving. Bestemmelsen vil derfor i det sistnevnte tilfellet ha betydning ved at søker som får avslag f eks på grunn av formfeil ved avtalen, har minst 30 dager til å rette opp feilen.

Dersom søknaden om utmål eller registrering blir innvilget, skal undersøkelsestillatelsen tidligst slettes samtidig med denne beslutningen. Har avgjørelsen falt før utløpet av 7-årsfristen i første ledd, vil undersøkelsestillatelsen først opphøre når de 7 årene er gått. Dersom søknaden er til behandling når 7-årsfristen utløper, gjelder undersøkelsestillatelsen frem til utmålet er tildelt eller rettigheten registrert, slik at grunnlaget for denne beslutningen, kravet om undersøkelsestillatelse, fortsatt er tilstede. Tilsvarende gjelder dersom søknaden er til behandling når forlenget frist etter § 20 løper ut.

Tredje ledd gir en tilsvarende bestemmelse ved søknad om ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd som for søknader etter andre ledd, jf merknader til § 19 andre ledd.

Til § 20 Forlengelse av undersøkelsestillatelsen

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-16 i NOU 1996:11.

Første ledd gir Direktoratet adgang til etter søknad å forlenge 7-årsfristen før utløp av undersøkelsestillatelsen etter § 19 første ledd på grunn av ekstraordinære forhold. Momenter som kan være aktuelle kan være natur- og klimaforhold, grunnens særlige beskaffenhet og lokale konflikter forbundet med tiltaket. Det vil imidlertid uansett være en forutsetning at forholdene som begrunner forlengelsen ikke skyldes undersøkeren. I praksis kan forlengelse f eks være aktuelt når det dreier seg om kartlegging og vurdering av drivverdighet for spesielt vanskelige forekomster. Bestemmelsen bygger på bergverksloven § 21 første ledd. Gjeldende praksis som legger til grunn at forlengelse ikke skal være kurant, forutsettes videreført. Lange forhandlinger med grunneier er ikke grunnlag for forlengelse. Dersom utløpet av 7-årsfristen i § 19 første ledd nærmer seg, og partene ikke kan bli enige om en avtale, må eventuelt undersøkeren søke ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd.

Andre ledd gir adgang til forlengelse av 7-årsfristen i § 19 i de tilfeller tvist om undersøkelsesretten har hindret igangsettingen av undersøkelsesarbeider. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det i slike tilfeller vil være urimelig om svært lang saksbehandlingstid medfører at en mister rett etter ervervssystemet. Samtidig kan ikke forlengelsen gjøres lengre enn den tid undersøkelsene har vært hindret av tvisten.

Tredje ledd slår fast at søknad om fristforlengelse må være kommet inn til Direktoratet innen utløpet av fristen i § 19 første ledd eller de utvidede fristene etter § 19 andre og tredje ledd, dvs innen 7 år, eller eventuelt 30 dager etter avslag på søknad om utmål, begjæring om registrering eller søknad om ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd.

Til § 21 Forholdet til andre rettighetshavere

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-13 og § 3-14 i NOU 1996:11 og gjelder undersøkers forhold til både rettighetshavere i samme mineralkategori og rettighetshavere i forskjellige mineralkategorier. Paragrafen gjelder både undersøkelser i medhold av undersøkelsestillatelse og undersøkelser i medhold av utmål og registrert rett, jf § 30.

Første leddregulerer situasjonen når flere undersøkere i samme mineralkategori har samme prioritet i et område. Samme prioritet vil foreligge når søknader om undersøkelsestillatelser i samme mineralkategori er kommet inn til Direktoratet samme dag, jf § 10, jf § 13. I slike situasjoner vil undersøkerne ha lik rett til å foreta undersøkelser.

Andre leddregulerer forholdet mellom undersøker og undersøkere med bedre prioritet i samme mineralkategori, registreringshaver etter § 27 første ledd bokstav a i samme mineralkategori, registreringshaver etter § 27 første ledd bokstav b og utmålshaver.

Etter andre ledd bokstav akan en undersøker ikke foreta undersøkelser i området til en undersøker i samme mineralkategori med bedre prioritet uten samtykke fra vedkommende. Hvis det er flere undersøkere med bedre prioritet foran undersøker, må samtykke innhentes fra samtlige. I samtykket kan det ligge begrensninger i hvordan undersøkeren på lavere prioritet skal forholde seg til undersøkere med bedre prioritet, både med hensyn til tidspunktet for undersøkelser og karakteren av undersøkelsesarbeidene.

Etter andre ledd bokstav bkan undersøker etter registrerbare mineraler ikke foreta undersøkelser i registreringsområdet til en registreringshaver etter § 27 første ledd bokstav a uten samtykke, eller med andre ord der det er registrert en avtale. I den del av undersøkelsesområdet som ligger utenfor registreringsområdet, kommer de ordinære reglene etter første ledd til anvendelse.

Etter andre ledd bokstav ckan undersøker ikke foreta undersøkelser i registreringsområdet til en registreringshaver etter § 27 første ledd bokstav b uten samtykke. Bokstav c gjelder undersøkere etter både registrerbare mineraler og mutbare mineraler og vil også gjelde undersøkelser i medhold av utmål.

Etter andre ledd bokstav dkan undersøker ikke foreta undersøkelser i området til en utmålshaver uten samtykke. Bokstav d gjelder på samme måte som bokstav c undersøkere etter både registrerbare mineraler og mutbare mineraler og vil også gjelde undersøkelser i medhold av registrert rett.

Etter tredje leddkan undersøker ikke foreta undersøkelser i undersøkelsesområdet til en undersøker i en annen mineralkategori hvis dette kan medføre vesentlig ulempe for undersøkeren. Dette vil si at hvis det i et område er en undersøker etter registrerbare mineraler og en undersøker etter mutbare mineraler må de begge avholde seg fra å foreta undersøkelser som kan medføre vesentlig ulempe for den annen. Oppstår det kolliderende interesser må partene i fellesskap komme til ordninger som ivaretar alles interesser. Det er naturligvis adgang til å samtykke i at andre undersøkere utfører arbeider som er til vesentlig ulempe for en selv. Vesentlig ulempe kan f eks være ulemper ved at undersøkelsene hemmer rettighetshaverens egne undersøkelser. Ved vurdering om hva som er til vesentlig ulempe, må tas hensyn til at rettighetshaveren vil få et medansvar for sikring av faremomenter som skapes av undersøker. Det fremgår nærmere av § 44 i hvilke tilfeller utmåls- og registreringshaver også har sikringsansvar for arbeider utført av andre. Dersom registreringsområdet ikke er større enn forekomstens utstrekning, vil undersøkelser fra andre normalt være å anse som vesentlig ulempe. Er det drift på forekomsten, vil forbud mot undersøkelser allerede følge av § 42.

Tredje ledd regulerer videre at en undersøker etter mutbare mineraler ikke kan foreta undersøkelser i registreringsområdet til registreringshaver etter § 27 første ledd bokstav a hvis dette kan medføre vesentlig ulempe for registreringshaveren. Reglen gjelder også undersøkelser i medhold av utmål. Det er forskjellige regler for undersøkelser etter mutbare mineraler i henholdsvis et registreringsområde etter § 27 første ledd bokstav a og b. Etter § 27 første ledd bokstav b er drivverdigheten prøvd av departementet ved behandling av søknaden om ekspropriasjonstillatelse, se § 52. Det eksproprierte området vil heller ikke være større enn nødvendig for å dekke forekomsten, og undersøkelsesadgangen for andre vil dermed ikke bli hindret. Derimot vil det for områder etter § 27 første ledd bokstav a ikke være foretatt en avgrensing av området annet enn det som følger av avtalen mellom grunneier og registreringshaver, og det er derfor ikke ønskelig at hele området skal være avstengt for andre undersøkere. I slike tilfeller skal derfor undersøkelse kunne skje med mindre de kan medføre vesentlig ulempe for registreringshaver.

Bakgrunnen for at det for undersøkelser etter mutbare mineraler i registreringsområdet etter bokstav a er forskjellige regler enn undersøkelser i registreringsområdet etter bokstav b, er at i bokstav b tilfellene er drivverdigheten prøvd av departementet ved behandling av søknaden om ekspropriasjonstillatelse (§ 52). Dessuten vil det området som er ekspropriert, ikke være større enn nødvendig for å dekke forekomsten. Undersøkelsesadgangen vil således ikke unødig bli hindret. Det vil ikke være mulig å avtale et stort registreringsområde i den hensikt å begrense muligheten til undersøkelser etter mutbare mineraler i området. Praksis viser også at avtaler for å unngå krav om delingsforretning ved tinglysing, ofte inngås for et helt gårdsnummer og bruksnummer selv om forekomsten bare dekker en liten del av området.

Hva som ligger i vesentlig ulempe er beskrevet overfor. I forhold til registreringshaver vil undersøkelser fra andre normalt være å anse som vesentlig ulempe dersom registreringsområdet ikke er større en forekomstens utstrekning.

Hva som er å anse som undersøkelsesarbeider er kommentert i kapittel 9.

Det kan tenkes situasjoner hvor et registreringsområde og et utmålsområde helt eller delvis dekker hverandre. Utgangspunktet vil da være at utmålshaver må gi samtykke for at registreringshaver skal kunne foreta undersøkelser i utmålsområdet. Innehaver av ekspropriasjonstillatelse må på samme måte samtykke ved arbeider i sitt område, mens en avtaleinnehaver må samtykke i om utmålshaver skal foreta undersøkelser som vil være til vesentlig ulempe for ham. I et registreringsområde basert på en registrert avtale vil utmålshaver kunne undersøke dersom det ikke medfører vesentlig ulempe. Ved manglende enighet vil dette kunne blokkere enhver undersøkelsesaktivitet i området. Det vil derfor normalt være behov for at partene kommer frem til enighet om hvorledes undersøkelsene skal foregå. Hvem som skal ha forrang til en eventuell forekomst som inneholder både mutbare og registrerbare mineraler, vil måtte avgjøres på driftsstadiet ved behandling av søknad om driftskonsesjon, jf § 35, § 26 tredje ledd og § 29 tredje ledd som gir nærmere bestemmelser om hvem som har rett som til forekomster som består både av mutbare og registrerbare mineraler.

Til § 22 Undersøkelsesrapporter

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 10-1 i Minerallovutvalgets lovforslag i NOU 1996:11.

Minerallovutvalgets § 10-4 har regler om at Direktoratet eller et annet forvaltningsorgan ikke skal gjøre opplysninger som nevnt i §§ 10-1 til 10-3 tilgjengelig for andre så lenge rettigheten består og ikke vedkommende rettighetshaver har samtykket. Departementet har valgt å utelate denne bestemmelsen fordi departementet anser at forvaltningslovens regler på dette området er tilstrekkelige.

Første ledd fastsetter en plikt for undersøker til å sende rapport til Direktoratet om gjennomførte undersøkelser på mutbare og registrerbare mineraler, og resultatet av disse, herunder kart over undersøkelsesområdet.

Det fremgår av andre ledd at rapporten som hovedregel skal sendes senest 6 måneder etter at arbeidene er gjennomført, men årlig dersom arbeidet pågår over flere år.

Rapporteringsplikten gjelder både undersøkelser som utføres i medhold av undersøkelsestillatelse og undersøkelser utført med hjemmel i utmål eller registrert rett.

Rapporteringsplikten skal ikke ha tilbakevirkende kraft, og vil derfor ikke omfatte materiale fra undersøkelser etter registrerbare mineraler foretatt før lovens ikrafttreden.

Hva som er å anse som undersøkelser er nærmere omtalt i kapittel 9.

Tredje ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om rapporteringsplikten. Unnlatelse av å sende inn undersøkelsesrapport etter bestemmelsene i første og andre ledd, kan medføre tilbaketrekking av rettighet, jf § 64 og straff, jf § 67.

Til § 23 Måledata og prøvemateriale

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 10-2 i NOU 1996:11.

Første ledd slår fast at den som utfører undersøkelsesarbeider etter mutbare og registrerbare mineraler, har plikt til å innlevere måledata og prøvemateriale fra arbeidene.

Hva som er å anse som undersøkelsesarbeider er nærmere omtalt i kapittel 9.

Innleveringsplikten gjelder for hele undersøkelsesperioden. Fristen for innlevering av materialet er imidlertid satt ved bortfall av rettigheter etter lovens kapittel 3 og 4, dvs når undersøkelsesretten bortfaller. Dette skjer enten ved opphør av undersøkelsestillatelsen, jf § 19, eller ved opphør av utmål eller registrert rett, med tilhørende undersøkelsesrett, jf § 31. Undersøkeren har adgang til å levere prøvematerialet og måledataene før innleveringsfristen inntrer.

Fristen for innlevering utløper ikke ved videresalg av rettigheten, men innleveringsplikten følger den nye eier. Selger kan imidlertid velge å lagre prøvene selv for senere å levere disse eller allerede ved salget benytte anledningen til å overlevere materialet til Direktoratet.

Det vil normalt være hensiktsmessig at Direktoratet og Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) i samråd med tiltakshaver avgjør hvilket materiale som skal anses å være representativt og som dermed omfattes av plikten til innlevering. Dersom Direktoratet ønsker innlevert mer materiale enn det som omfattes av innleveringsplikten, må de inngå avtale med undersøkeren om dette og eventuelt betale for materialet og transporten.

Innleveringen skal skje til Direktoratet. Utgangspunktet vil her være at materialet skal leveres til Direktoratets kontor. Alternativt skal levering skje på det sted Direktoratet utpeker som lagringsplass. Her vil det særlig være praktisk at levering skjer til NGUs Geodatasenter på Løkken.

Tredje punktum fastsetter at kostnader ved innleveringen av materiale i samsvar med første ledd, bæres av tiltakshaver. Dette gjelder alle kostnader i forbindelse med innleveringsplikten, f eks utgifter til lagring i påvente av avgivelse og transport til innleveringsstedet.

Tiltakshaver mottar ikke vederlag fra Direktoratet for materiale som er omfattet av innleveringsplikten i første ledd.

Andre ledd gir departementet adgang til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om innleveringsplikten og om lagring av data og prøvemateriale.

Kapittel 4 - Utmål og registrert rett

Departementet har delt kapittel 4 i tre underkapitler: mutbare mineraler, registrerbare mineraler og fellesbestemmelser. Dette avviker fra Minerallovutvalgets lovforslag i NOU 1996:11.

Til § 24 Søknad om utmål

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-1 i NOU 1996:11.

Det fremgår av første ledd at man for å få utmål må ha undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med best prioritet. Dersom en annen har en undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med bedre prioritet i deler av det omsøkte området, blir utmål nektet for denne del.

Når det gjelder drivverdighetsvurderingen, foreslås det ingen endring av gjeldende rett. Det vises til praksis etter bergverksloven § 23. Drivverdighetsbegrepet knytter seg i utgangspunktet til den mutbare forekomsten. Eventuelle forekomster av registrerbare mineraler, jf § 26 andre og tredje ledd, kan imidlertid tas med i vurderingen, men den mutbare forekomsten må utgjøre hovedkomponenten.

Dersom vilkårene for å få utmål er oppfylt, har søker krav på å få utmål. Det er ingen diskresjonær prøving på dette stadiet. Vilkårene for å få utmål er at man har eller får en undersøkelsestillatelse med best prioritet i området, og at søker kan sannsynliggjøre at forekomsten inneholder et mutbart mineral som kan antas å være eller innen rimelig tid bli drivverdig. Det er Direktoratet som i det enkelte tilfellet avgjør om søker tilfredsstiller kravene til å få utmål. Direktoratets beslutning kan påklages til departementet. Det vil bli regulert i forskrift i medhold av § 61 at søknad om utmål ikke tas under behandling før behandlingsgebyr er innbetalt.

Minerallovutvalget foreslår at det i lovteksten skal fremgå at søknaden blir å avslå når utmålsforretning ikke kan avholdes på grunn av forhold som skyldes søker. Etter departementets oppfatning bør en evt regulering av dette skje i forskrift som kan gis med hjemmel i fjerde ledd.

Første ledd tredje punktum innebærer at to rettssubjekter ikke skal kunne drive på én forekomst av mutbare mineraler i samme utmålsområde. Dersom en annen får undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med best prioritet i et område som omfatter utmålet, kan han ikke få tildelt utmål i det området som allerede er belagt med utmål, se imidlertid nedenfor om at utmål kan tildeles i fellesskap. Konflikt mellom utmåls- og registreringshaver om hvem som skal få sette igang drift, løses ved driftskonsesjonsbehandlingen.

Andre ledd er ny i forhold til Minerallovutvalgets forslag. Bestemmelsen regulerer tilfeller der det søkes om utmål også for areal som ligger utenfor undersøkelsesområdet. Utmålssøker kan få utmål på hele det omsøkte området uten å måtte søke Direktoratet eksplisitt om egen undersøkelsestillatelse for det området som utmålssøker ikke har undersøkelsestillatelse på. Utmålssøknaden regnes i dette tilfellet også som en søknad om undersøkelsestillatelse, og søker får prioritet i dette området fra den dagen utmålssøknaden kommer inn til Direktoratet. Så lenge søker får best prioritet og de øvrige vilkår for å kunne få undersøkelsestillatelse er oppfylt, er det intet vilkår at han faktisk innehar en undersøkelsestillatelse på det tidspunkt han søker om utmål. Som en følge av bestemmelsen vil utmålssøker bli registrert med en undersøkelsestillatelse for det utenforliggende området som vil falle bort dersom han påfølgende år lar være å betale årsavgiften for undersøkelsestillatelsen.

Tredje leddtilsvarer Minerallovutvalgets forslag § 4-1 andre ledd og er en videreføring av bergverksloven § 24 andre ledd. Dersom to undersøkere har undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med best prioritet, fordi søknaden om undersøkelsestillatelse kom inn til Direktoratet samme dag, har de lik rett til å få utmål. Regelen vil som etter gjeldende lovgivning være at dersom utmål blir gitt i området, får undersøkerne utmålet i fellesskap, uansett om de har søkt i fellesskap eller opptrådt hver for seg.

I andre punktum er det tatt med en bestemmelse for det tilfellet at innehavere av utmål ikke blir enige om hvordan eller når forekomsten skal utvinnes. Lov 18 juni 1965 om sameige (sameieloven) § 15 gis tilsvarende anvendelse så langt den passer for å kunne oppløse eierfellesskapet.

Fjerde ledd tilsvarer Minerallovutvalgets forslag § 4-1 tredje ledd og er en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi bestemmelser om utmålsforretning i den grad det er nødvendig utover forvaltningslovens saksbehandlingsbestemmelser.

Til § 25 Utmålsområdet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-2 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen er en delvis videreføring av bestemmelsen i bergverksloven § 25 om flateutmål som den eneste form for utmål. I forhold til gjeldende rett er det gitt en ny hovedregel slik at utmålsområdet kan ha form som en trekant og ikke behøver å være en rettvinklet firkant. Utmålsområdet kan gis en annen utforming dersom særlige grunner tilsier dette, f eks kan det være ønskelig at utmålsområdet blir lagt umiddelbart inntil et annet utmålsområde eller en annens undersøkelsesområde. Det vises i denne sammenheng til at man ikke kan få utmål dersom man ikke har best prioritet i området eller en annen har utmål i det omsøkte området, jf § 24.

Utmål skal tildeles som et bruttoområde, dvs at utmålet også kan omfatte områder hvor bergverksdrift ikke er tillatt. At drift ikke kan igangsettes i områder som er unntatt for leting og undersøkelsesarbeider uten særskilt samtykke eller ekspropriasjon, følger av § 42. Ikrafttredelse av mineralloven medfører ingen endring for allerede meddelte utmål etter bergverksloven.

Andre leddfastslår at utmålsområdet ikke skal være større enn nødvendig for å dekke forekomstens sannsynlige utstrekning. Dette er en videreføring av gjeldende rett og skal hindre at areal båndlegges unødig. Tilsvarende bergverksloven § 25 skal ikke utmålet være større enn 300 000 m², og den lengste siden skal ikke overstige 1000 meter. Ordlyden «regnet i horisontalplanet» innebærer at grensen ikke følger terrengformasjonene, men at den trekkes som en rett linje «gjennom» terrenget.

Tredje ledd er en forskriftshjemmel og gir departementet anledning til å fastsette bestemmelser om merking av utmålsområdet. Departementet kan også gi regler om hvem som skal betale en eventuell merking.

Til 26 Rett til mineraler i utmålsområdet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-3 andre ledd i NOU 1996:11.

Første ledder en videreføring av bergverksloven § 38 som fastslår at innehaver av utmål har rett til å bryte ut og nyttiggjøre seg de mutbare mineralene i området.

Andre ledd er en delvis videreføring av bergverksloven § 39. Det fastslås her at utmålshaver har rett til å bryte ut biprodukter, dvs registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer som det er nødvendig å bryte ut for å drive ut de mutbare mineralene. Bestemmelsen regulerer kun retten til å bringe biproduktene frem i dagen sammen med de mutbare mineralene. Hvis forekomsten kan angripes på en måte som ikke nødvendiggjør at de registrerbare mineralene eller mineralske byggeråstoffene brytes ut, er vilkåret etter andre ledd ikke oppfylt.

I tredje ledd bestemmes at innehaver av utmål også som hovedregel har rett til å nyttiggjøre seg biproduktene uten å betale vederlag til grunneier. Dette må sees i sammenheng med bestemmelsens neste setning der det fremgår at hovedregelen kan fravikes i de tilfeller der Direktoratet før drift igangsettes, finner at forekomsten av registrerbare mineraler eller mineralske byggeråstoffer kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. Ved vurderingen av om mineralet kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse, skal mineralets rikholdighet, størrelse og beskaffenhet tas i betraktning. I de tilfeller der mineralene ikke kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse kan ikke grunneier utvinne disse med fortjeneste, og vedkommende kan da ikke sies å ha lidt et økonomisk tap som skal erstattes.

Derimot vil situasjonen være annerledes i de tilfellene der mineralene kan utnyttes selvstendig. I disse tilfellene kan grunneier eller eventuelt rettighetshaveren til mineralene, f eks en som har registrert rett, sies å ha lidt et økonomisk tap ved at de mutbare mineralene utvinnes i stedet for de registrerbare mineralene eller de mineralske byggeråstoffene. Grunneier kan velge å beholde mineralene selv, eller overlate disse til innehaver av utmål mot et vederlag. Departementet viderefører med dette Minerallovutvalgets forslag om at grunneier som i utgangspunktet er eier av både de registrerbare mineraler og de mineralske byggeråstoffene, skal kunne velge den løsning som passer han best. For øvrig gjøres ingen endring i de momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om de registrerbare mineralene og de mineralske byggeråstoffer kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. Det vises i denne sammenheng til gjeldende bergverkslov om at mineralene «forekommer på stedet i slik mengde og form at forekomsten av dem med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse».

Tidspunktet for når Direktoratet skal ta stilling til om mineralet med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse bør være før konsesjon meddeles eller ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd gis. Dette har sammenheng med at avgjørelsen er av betydning for vurderingen av om allmenne hensyn taler i mot at konsesjon gis, og om ekspropriasjon vil være mer til gagn enn skade. Loven krever at avgjørelsen skal tas senest før drift igangsettes. Vedtak etter denne bestemmelsen er et enkeltvedtak som kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet.

Tredje ledd if. bestemmer at vederlaget fastsettes ved skjønn dersom partene ikke blir enige.

Til § 27 Registrering av rett til registrerbare mineraler

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-5 i NOU 1996:11.

Første ledder parallell til bestemmelsen i § 24. Det fastslås her at for å få registrert erverv av rett til forekomst av registrerbart mineral, må man ha en undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler på best prioritet. Dersom en annen har en undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler i deler av det omsøkte området på best prioritet, blir registrering nektet for dette området.

Uttrykket «registrering av rett til registrerbare mineraler» innebærer at det på dette stadiet ikke skal være noen diskresjonær prøving. Den som søker om registrering av avtale må ikke påvise drivverdighet i motsetning til hva som gjelder for utmål. Når det gjelder den som søker om registrering av en ekspropriert rettighet, vil imidlertid drivverdighet i alminnelighet være godtgjort dersom ekspropriasjonstillatelse har blitt gitt i medhold av § 52 andre ledd.

Den som søker om registrering etter § 27 må imidlertid oppfylle visse vilkår. Vedkommende må ha eller få en undersøkelsestillatelse med best prioritet i området. Det vil bli regulert i forskrift i medhold av § 61 at søknad om registrering av rett ikke tas under behandling før behandlingsgebyr er innbetalt. Direktoratets beslutning om å registrere eller avslå registrering på formelt grunnlag, kan påklages til departementet.

Første ledd bokstav a innebærer at Direktoratet før registreringen må undersøke om avtaleparten er hjemmelshaver eller på annen måte utleder sin rett fra hjemmelshaver. Dersom én rettighetshaver ikke vil inngå avtale, må undersøker på registrerbare mineraler søke ekspropriasjonstillatelse, jf § 52 andre ledd, slik at rett til forekomsten kan erverves fra grunneier eller eventuelt rettighetshaver. Registrering vil da måtte skje etter bokstav b.

Når det gjelder bokstav b er det den eksproprierte rett som er ervervet på grunnlag av en ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd som skal registreres, dvs ekspropriasjon av grunnen eller rettigheter som er nødvendig for å utnytte forekomsten. Har rettighetshaver brukt en annen hjemmel enn mineralloven for sin ekspropriasjon, f eks plan- og bygningsloven eller oreigningsloven, er dette intet hinder for registrering, såfremt den som begjærer registrering ellers fyller vilkårene for registrering.

Bestemmelsen i andre ledd innebærer at det ikke kan registreres avtalebasert rettighet i en annens registreringsområde. Dersom en annen får undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler med best prioritet i et undersøkelsesområde som omfatter et registreringsområde etter § 27, kan han ikke begjære registrering etter bokstav a for det areal som allerede er omfattet av en registrert avtale eller ekspropriert rett. Det vil imidlertid være mulig å ekspropriere rett i et område hvor det er registrert en avtale. Det er ingen begrensning på å tildele et registreringsområde i en annens utmålsområde. Konflikt om hvem som skal få sette igang drift, løses ved driftskonsesjonsbehandlingen.

Det følger ikke eksplisitt av loven at registrering skal skje i øvrige tilfeller, men dette følger forutsetningsvis av loven dersom øvrige vilkår etter mineralloven er oppfylt.

Tredje ledd er ny i forhold til Minerallovutvalgets forslag og innebærer at innehaver av registrert rett får en plikt til å melde fra til Direktoratet om opphør av avtale eller ekspropriert rett. Bakgrunnen for bestemmelsen er at Direktoratets register skal være mest mulig oppdatert og kun inneholde informasjon om eksisterende rettigheter. Videre vil bestemmelsen bidra til at andre med lavere prioritet kan få muligheten til å registrere sin rett. Bestemmelsen pålegger videre Direktoratet å slette registreringen av retten der denne har bortfalt.

Fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel som gir departementet anledning til å stille formkrav til avtalen som er grunnlaget for registreringen.

Til § 28 Registreringsområdet

Første ledd fastslår at registreringsområdet skal være lik det areal som er fastlagt i avtalen eller ved ekspropriasjon. Forutsetningen for dette er imidlertid at undersøkeren får eller har best prioritet i området. Dersom den som begjærer registrering ikke har undersøkelsestillatelse for hele området, må vedkommende søke om undersøkelsestillatelse også for dette området og kan få området utlagt som en del av registreringsområdet dersom vedkommende har best prioritet. Dersom andre eksproprierer hele eller deler av forekomsten i registreringsområdet i ettertid, må registreringsområdet gjøres tilsvarende mindre.

Departementet har lagt inn et nytt andre punktumi forhold til Minerallovutvalgets forslag. Etter bestemmelsen kan Direktoratet begrense registreringsområdet i forhold til det avtalte areal i tilfeller der arealet vesentlig antas å overstige forekomstens utstrekning. Bestemmelsen er tatt inn for å unngå at store områder båndlegges ved avtale og dermed blokkerer at andre kan registrere rettigheter i dette området, jf § 27 andre ledd. Bestemmelsen gjelder kun i de tilfeller der arealet i vesentlig grad må antas å overskride forekomstens utstrekning.

Andre ledd er en forskriftshjemmel og gir departementet anledning til å fastsette regler om merking av registreringsområdet. Departementet kan også gi regler om hvem som skal bekoste en eventuell merking.

Til § 29 Rett til mineraler i registreringsområdet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-6 i NOU 1996:11 og er en parallell til § 26.

Første ledd fastslår at rettighetshaver kan bryte ut og nyttiggjøre seg alle registrerbare mineraler i registreringsområdet, med mindre noe annet følger av avtalen med grunneier eller den eksproprierte rett. Grunneier kan f eks ha forbeholdt seg retten til enkelte mineraltyper. Bestemmelsen presumerer at dersom det er registrert en rett, har rettighetshaver retten til alle de registrerbare mineralene i området.

Andre ledd bestemmer at rettighetshaver kan bryte ut mutbare mineraler og mineralske byggeråstoffer som er nødvendig for å bryte ut de registrerbare mineralene. Regelen skal forstås på samme måte som § 26 andre ledd.

Tredje ledd regulerer rettighetshavers rett til å nyttiggjøre seg de mutbare mineralene som i utgangspunktet tilhører staten. Hovedregelen er at rettighetshaver kan nyttiggjøre seg disse uten å betale vederlag. Regelen fravikes i de tilfeller hvor Direktoratet før drift igangsettes finner at forekomsten av mutbare mineraler kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. I slike tilfeller kan en utmålshaver velge om han vil overta biproduktene mot å betale et vederlag til rettighetshaveren eller motta et vederlag fra rettighetshaver slik at rettighetshaver kan beholde biproduktene. Departementet finner det riktig at utmålshaver som i utgangspunktet har retten til de mutbare mineraler, skal kunne velge den løsning som passer han best. Dersom det ikke er noen utmålshaver i området, kan rettighetshaver nyttiggjøre seg mineralene uten å betale vederlag. Undersøker for mutbare mineraler har ingen rettigheter etter denne bestemmelse. For å få det, må han søke og få tildelt utmål etter § 24. For øvrig vises til merknadene til § 26 om hvilke momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om de mutbare mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse.

Tidspunktet for når Direktoratet skal ta stilling til om noe med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig drift, bør være før konsesjon meddeles eller ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd gis. Dette har sammenheng med at avgjørelsen er av betydning for vurderingen av om allmenne hensyn taler i mot at konsesjon gis, og om ekspropriasjon vil være mer til gagn enn skade. Loven krever at avgjørelsen skal tas senest før drift igangsettes.

Fjerde leddhar regler om rettighetshavers adgang til å nyttiggjøre seg mineralske byggeråstoffer som er brutt ut i medhold av tredje ledd. Rettighetshaver kan nyttiggjøre seg disse uten å betale vederlag. Dette gjelder imidlertid ikke dersom noe annet følger av avtalen eller den eksproprierte rett. I loven presumeres imidlertid at de mineralske byggeråstoffene er omfattet av avtalen med grunneier og av den eksproprierte retten, slik at rettighetshaver ikke må betale et ekstra vederlag for å nyttiggjøre seg de mineralske byggeråstoffene.

Femte ledd bestemmer at vederlaget fastsettes ved skjønn dersom partene ikke blir enige.

Til § 30 Rett til undersøkelser i utmåls- og registreringsområdet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-3 første ledd og § 4-6 første ledd i NOU 1996:11.

Paragrafen fastslår at det uavhengig av om utmåls- eller registreringshaver har undersøkelsestillatelse eller ikke, skal han ha anledning til å utføre undersøkelser i utmåls- eller registreringsområdet i samme utstrekning som om han hadde hatt en slik tillatelse. Reglene i lovens kapittel 3 om undersøkelser, f eks varsel før undersøkelsene igangsettes, krav om samtykke fra grunneier for å kunne påføre vesentlig skade, samt adgang kun til å utføre nødvendige undersøkelser, gjelder tilsvarende for utmålshaver. For andres adgang til å undersøke i utmåls- eller registreringshavers utmål, vises til § 21.

Hva som er å anse som undersøkelsesarbeider er nærmere omtalt i kapittel 9.

Til § 31 Opphør av utmål og registrert rett

Bestemmelsen bygger på Minerallovutvalgets forslag § 4-9 (NOU 1996:11), men er vesentlig endret.

Bestemmelsen har regler om når utmål eller registrert rett skal opphøre. Departementet har i motsetning til Minerallovutvalget ikke funnet det nødvendig å regulere i loven når Direktoratet skal slette utmål og registrert rett. Det forutsettes at Direktoratet har interne rutiner om dette. Departementet har følgelig kun villet regulere når utmål og registrert rett opphører når dette ikke følger av andre opphørsgrunner i f eks avtalen og ekspropriasjonsvedtaket.

Første ledd bokstav afastslår at utmål opphører når det har gått 10 år fra utmål ble gitt, registrert rett ble registrert, og driftskonsesjon etter § 35 ikke er gitt innen denne fristen.

Bokstav bbestemmer at utmål eller registrert rett opphører dersom forlenget frist etter § 32 er utløpt.

Dersom driftskonsesjon bortfaller, skal rett etter utmål og registrert rett bortfalle etter bokstav c.Driftskonsesjon kan bortfalle som følge av at konsesjonen er gitt med tidsbegrensning etter § 35, at drift ikke igangsettes innen den frist som er fastsatt i § 39 eller som følge av at drift stanses i mer enn 1 år uten tillatelse, jf samme bestemmelse, og at driftskonsesjon trekkes tilbake etter § 65 første ledd. Etter § 65 kan også ervervskonsesjon trekkes tilbake, men dette skal ikke medføre at de underliggende rettighetene opphører etter § 32.

Fordi det er vanskelig for søker å vite hvor lang tid det tar å behandle en søknad om driftskonsesjon eller søknad om forlengelse av 10-års fristen etter § 32, bestemmes det i andre ledd at opphør ikke skal skje så lenge disse søknadene er til behandling. I realiteten betyr dette at utmåls- eller registreringshaver må sørge for å sende søknad om konsesjon eller forlengelse før 10-års fristen har løpt ut. 10-års fristen for å søke om utmål er den samme som for å søke om driftskonsesjon etter industrikonsesjonsloven § 12.

For at utmåls- og registreringshaver også skal kunne søke om forlengelse av rett etter utmål eller registrert rett dersom driftskonsesjon blir avslått, samt anledning til å søke om driftskonsesjon dersom søknaden om forlengelse blir avslått, er det bestemt at opphør tidligst skal skje 30 dager etter at søknad om driftskonsesjon eller forlengelse etter § 32 er ferdigbehandlet. Søknaden anses som ferdigbehandlet den dag det fattes vedtak i saken.

Tredje leddbestemmer at dersom konsesjon kun er gitt for deler av utmålsområdet eller registreringsområdet, beholder utmåls- og registreringshaver sin rettighet som utmålshaver og registreringshaver i det øvrige området inntil fristen for å søke om driftskonsesjon er løpt ut. Fristen er i utgangspunktet 10 år, men kan forlenges i medhold av § 32.

Til § 32 Forlengelse av utmål og registrert rett

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 4-10 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen gir Direktoratet anledning til å forlenge fristen for utmåls- eller registreringshaver til å søke om konsesjon. Forlengelse kan gis for 10 år av gangen og så mange ganger Direktoratet finner det forsvarlig.

Bestemmelsen er gitt en annen utforming enn i industrikonsesjonsloven § 12, men det er ikke ment å foreta noen realitetsendring bortsatt fra at bestemmelsen nå også skal gjelde for de registrerbare mineralene. Ved vurdering av om forlengelse skal gis, skal man ta hensyn til om forekomsten må anses å være en rimelig reserve for erververens drift. Man skal f eks ikke kunne få forlengelse dersom man bare har til hensikt å hindre andre fra å sette igang drift på forekomsten.

Det er bare fristen i § 31 første ledd bokstav a som kan forlenges av Direktoratet. Dersom Direktoratet gir en forlengelse for 10 år, men rettighetshaver etter avtale med grunneier bare har en rett som varer i 5 år til, vil rettigheten måtte slettes etter 5 år, uavhengig av om Direktoratet har gitt forlengelse av fristen i § 31 bokstav a. At Direktoratet likevel kan forlenge fristen i bokstav a med 10 år, har betydning i de tilfeller der rettighetshaver oppnår en avtale med grunneier om forlengelse.

Til § 33 Tinglysing

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 7-1, 7-2, 7-3 og 7-4 i NOU 1996:11 som er en videreføring av bergverksloven § 61.

At utmål skal tinglyses følger av forskrift 3 mars 1995 nr 875 om tinglysing ved bruk av EDB (tinglysingsforskriften) § 27 om at Direktoratet plikter å sende melding om nye utmål til tinglysing. Forskriften er hjemlet i bergverksloven § 63, men departementet vil videreføre forskriftsreguleringen med hjemmel i § 33. Utmålshaveren selv har mulighet til å tinglyse sitt utmål med hjemmel i lov 7 juni 1935 om tinglysing (tinglysingsloven) § 12.

Etter første ledd andre punktum slås det fast at registrert rett kan tinglyses på vanlig måte i grunnboken. Dette følger allerede av gjeldende tinglysingsregler, jf tinglysingsloven § 12 og bestemmelsen i mineralloven er ikke ment å endre rettstilstanden på dette området. Bestemmelsen er et motstykke til første punktum om tinglysing av utmål, og er tatt inn av hensyn til sammenhengen i regelverket. I motsetning til for utmål er det dog ikke noen plikt til å tinglyse registrert rett.

Andre ledd fastslår at rettsvern for overdragelse og pantsettelse av utmål oppnås ved tinglysing etter de regler som gjelder for fast eiendom. Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 62.

Tredje ledd tilsvarer i hovedsak § 7-4 i NOU 1996:11 og er en videreføring av bergverksloven § 63. Bestemmelsen gir Kongen adgang til å gi nærmere forskrifter om tinglysing. Når det gjelder utmål, er regler om tinglysing gitt i tinglysingsforskriften kapittel 2. Tinglysingsforskriften sier at Direktoratet skal sende utmål til tinglysing. Det er detaljerte regler om fremgangsmåten, og det er gitt regler for overdragelse, pantsettelse, opphør og sletting. Det er videre gitt regler om samarbeid mellom Direktoratet og tinglysingsmyndighetene. Departementet vil videreføre forskriftens regler.

Kapittel 5 - Drift

Kapittelet gjelder forekomster innen alle lovens mineralkategorier, dvs forekomster av mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer, jf § 4. Mens bestemmelsene om leting, undersøkelse og erverv av forekomster kun får anvendelse på mutbare og registrerbare mineraler, gjelder altså driftsbestemmelsene i lovens kapittel 5 også for mineralske byggeråstoffer som f eks sand, pukk og grus, jf § 4 første ledd nr 3.

Til § 34 Bergmessig drift

Paragrafen tilsvarer § 6-1 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen slår fast et grunnprinsipp om at all drift på mineralske forekomster skal skje på en bergmessig måte.

At driften skal skje på en bergmessig måte, innebærer at aktiviteten må skje i samsvar med tilfredsstillende faglige standarder for denne type virksomhet. Det er således faglig sett grunnleggende at driften gjennomføres slik at ressursene utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset driftsopplegg samtidig som omgivelsene og miljøet blir ivaretatt på en best mulig måte. Bergmessig god utnyttelse kan også innebære at verdien av en mineralforekomst skal reflekteres i produktene. Verdifulle forekomster bør derfor ikke benyttes f eks til fyllmasse.

Kravet til bergmessig drift gjelder uavhengig av om ervervet er konsesjonspliktig eller om konsesjon er gitt. Dette innebærer f eks at små uttak som ellers er unntatt konsesjonskravet, jf § 36 må fylle kravet til bergmessig drift. Videre gjelder det prøveuttak, jf § 16.

Til § 35 Driftskonsesjon

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-2 i NOU 1996:11.

Første ledd gir krav om konsesjon ved drift på mineralsk forekomst. Konsesjon skal være gitt før driften igangsettes. Konsesjonskravet gjelder drift på forekomster av mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. I § 36 er det gjort et unntak fra kravet om driftskonsesjon.

Loven gjelder all drift på mineralske forekomster og dermed også overtakelse av igangværende virksomheter. Se nærmere om dette i § 35 sjette ledd og kommentarene til denne.

Departementet er konsesjonsmyndighet for søknader etter § 35. Myndigheten kan eventuelt delegeres til Direktoratet dersom departementet finner dette hensiktsmessig.

Andre ledd slår fast at driftskonsesjon på mutbare mineraler kun kan gis til utmålshaver. Tilsvarende er det en forutsetning for å få konsesjon på registrerbare forekomster at søkeren er registreringshaver. Når det gjelder konsesjon for drift på mineralske byggeråstoffer, må søker bl a dokumentere rett til drift på forekomsten f eks ved å fremlegge en avtale med grunneier vedrørende dette.

I et område der det er søkere fra flere mineralkategorier, regulerer ikke loven spørsmålet om hvem som skal gis driftskonsesjon. Spørsmålet om hvem som skal få driftskonsesjon avgjøres av konsesjonsmyndigheten, og avgjørelsen må tas på grunnlag av en helhetsvurdering.

Tredje leddslår fast at søknad om ekspropriasjonstillatelse og søknad om driftskonsesjon kan skje samlet. Felles behandling av søknadene kan være ønskelig fordi man ikke bør gi tillatelse til ekspropriasjon dersom drift er uaktuelt. For registrerbare mineraler er ekspropriasjonstillatelse vilkår for driftskonsesjon såfremt ikke konsesjonssøkeren har registrert avtale på forekomsten, jf for øvrig merknad til § 52 andre ledd.

For merknader til fjerde ledd vises det til merknader til § 52 fjerde ledd.

Femte ledd angir at konsesjon kan gis når ikke allmenne hensyn taler mot dette. Dette er i samsvar med gjeldende konsesjonsbestemmelse i industrikonsesjonsloven § 13. Med allmenne hensyn menes at overordnede samfunnsmessige hensyn skal ivaretas i konsesjonsbehandlingen. Dette kan gjelde både hensyn av lokal og regional eller nasjonal karakter. Begrepet «allmenne hensyn» omfatter også miljøhensyn.

For å kunne ivareta disse og andre allmenne hensyn, må konsesjonsmyndigheten vurdere kompetanse, prosjekt og kapital opp mot prosjektets kompleksitet og særlige krav til løsninger. Konsesjonssøknaden underlegges en bred skjønnsmessig prøving før det avgjøres om driftskonsesjon skal gis.

Det er videre hjemmel for å fastsette vilkår, angi hvilket område konsesjonen gjelder for og om konsesjonen skal tidsbegrenses. Vilkår kan settes av allmenne hensyn. Vurderingstema vil i stor grad falle sammen med de hensyn som er relevante ved vurderingen av om konsesjon skal gis.

Hvilke vilkår som kan være aktuelle er nærmere omtalt i kapittel 12.

Vilkår for konsesjonen kan rettes mot innehaver av konsesjon enten dette er en person eller et selskap. Berørte foretak som morselskap, datterselskap m v, kan også bli gjenstand for vilkårsregulering. Vilkår kan tenkes å få virkning utenfor det område der mineraluttaket finner sted, f eks i forbindelse med at deponering av skrotstein foregår utenfor konsesjonsområdet.

Ved tildeling av konsesjon skal det alltid fastsettes et område der konsesjonen gjelder. For mutbare og registrerbare forekomster skal konsesjonsområdet som hovedregel ikke gå utover utmåls- eller registreringsområdet. Konsesjonsområdet kan imidlertid være mindre enn utmåls- eller registreringsområdet. Dette betyr at konsesjonsmyndighetens avgrensning av konsesjonsområdet går foran det som f eks måtte stå i en registrert avtale om områdets størrelse.

I de tilfeller konsesjonsområdet fastsettes før området er planregulert, kan det oppstå situasjoner der reguleringsområdet ikke er sammenfallende med konsesjonsområdet. Det er ikke nødvendig med ny konsesjonsbehandling i slike tilfeller. Konsesjonæren må uansett forholde seg til reguleringsvedtaket, selv om konsesjonsområdet er større.

Konsesjonen kan gis på begrenset tid. Tidsbegrensning kan f eks være et ønske fra kommunen, fordi man om noen år ønsker å benytte området til noe annet enn råstoffutvinning. I slike tilfeller vil det ofte være praktisk at konsesjonen begrenses til planperioden som er ti år, men hensyn må også tas til at forekomsten bør utnyttes på en markedsmessig forsvarlig måte, noe som kan tilsi en lengre driftsperiode.

Det kan stilles spørsmål ved om konsesjon bør tidsbegrenses slik at den ikke gjelder for en lengre periode enn den rett konsesjonæren har til å drive på forekomsten i henhold til avtale med grunneier og rettighetshaver. Dette synes ikke nødvendig da konsesjonen uansett vil falle bort dersom utmålet, den registrerte avtalen eller ekspropriert rett som ligger til grunn for konsesjonen, slettes.

Loven inneholder ingen hjemmel for å revidere konsesjonsvilkårene. Departementet anser at dette verken er ønskelig eller nødvendig da justeringer kan gis ved pålegg dels med hjemmel i § 56, og dels med hjemmel i andre påleggshjemler i loven. Virksomheten vil i tillegg være forpliktet til å følge endringer som gis i form av lover og forskrifter innenfor den ramme som følger av Grunnloven § 97.

Når det gjelder hensynet til grunneier og andre rettighetshaveres interesser, vil disse måtte ivaretas i en eventuell avtale eller alternativt i ekspropriasjonsvedtaket.

Sjette leddhar en regel om konsesjon for erverv av foretak med igangværende drift. Erverver må innen 30 dager etter at bindende avtale om ervervet er inngått sende inn søknad om konsesjon til departementet. Er ikke søknad eller melding sendt innen fristen faller retten til drift samt utmålet eller den registrerte rett bort, jf § 31 bokstav a. Bestemmelsen er en parallell til bestemmelsen i § 37 i den forstand at § 37 får anvendelse ved erverv av eierandeler i et selskap som innehar driftskonsesjon, mens denne bestemmelsen får anvendelse ved kjøp av aktiva i selskapet, dvs ved kjøp av utmålet eller den registrerte rett.

Under konsesjonsbehandlingen har erverver adgang til fortsatt å drive etter de begrensninger som gjaldt for selger på ervervstidspunktet og/eller i overensstemmelse med ytterligere vilkår fastsatt av Direktoratet.

Sjuende ledd åpner for at departementet i forskrift kan bestemme at konsesjon etter annen lovgivning skal erstatte konsesjon etter mineralloven. Dette kan f eks være aktuelt i forhold til konsesjon etter ny lov om vassdrag og grunnvann. Se nærmere om bakgrunnen for denne forskriftshjemmelen i kapittel 12.3.

Til § 36 Unntak fra driftskonsesjon

Paragrafen er basert på § 6-3 i NOU 1996:11, men er vesentlig endret.

Første ledd første punktum gjør unntak fra konsesjonsplikten i § 35 for uttak på mindre enn 50 000 m³ brutto masse. Hvorvidt unntaket kommer til anvendelse vil avgjøres på bakgrunn av tiltakshavers planer ved oppstart av uttaket. Dette er nærmere omtalt i kapittel 12.

Bakgrunnen for unntaket er at departementet ikke finner det nødvendig å stille de samme kravene til godkjenning overfor små prosjekter, f eks mindre grusuttak, som til større masseuttak. Det er således opp til kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger knyttet til mindre uttak i forbindelse med godkjennelse av tiltaket etter plan- og bygningsloven. Selv om et driftskonsesjonskrav ikke innføres for alle små uttak, vil Direktoratet uansett ha tilsynsrett og plikt etter § 55, og adgang til å gi pålegg for å sikre bergmessig drift etter § 56 første ledd, herunder stille krav om driftsplan.

For å unngå omgåelser vil flere uttak innenfor samme området etter forholdene kunne regnes som et samlet uttak.

Så lenge det totale uttaket ikke overstiger 50 000 m³ kan tiltakshaveren ta ut massene over så kort eller lang tid han ønsker.

Unntaket fra konsesjonsplikten gjelder ikke uttak av naturstein. Se nærmere om dette i kapittel 12.

Tredje punktum bestemmer at drift på forekomster av mutbare mineraler forutsetter at utmål for området foreligger. Drift på registrerbare mineraler krever på sin side at tiltakshaver har registrert rett på forekomsten.

Første ledd fjerde punktumbestemmer at Direktoratet kan kreve at tiltaket underlegges konsesjonsbehandling også for uttak mindre enn 50 000 m³ masse. Et moment i vurderingen av om tiltaket ligger innenfor begrepet «særlige hensyn» vil være forekomstens beskaffenhet, herunder forekomstens verdi og kompleksitet, og ikke bare de konkrete driftsplaner som tiltakshaveren utarbeider. Et annet moment vil være om uttaket skal skje ved underjordsdrift. Dersom den avtalen tiltakshaver har med grunneieren åpner for større uttak enn 50 000 m³, og dersom forekomsten åpenbart er betydelig større, vil det også kunne kreves driftskonsesjon. Et ytterligere tilfelle er der det foreligger kollisjon mellom interessenter i forskjellige mineralkategorier, og det er spørsmål om hvem skal få forrang til å drive på forekomsten.

Andre leddetablerer en ordning der tiltakshaver må sende Direktoratet melding for uttak over 25 000 m³ masse. Se nærmere om dette i kapittel 12.

Til § 37 Ervervskonsesjon

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-4 i NOU 1996:11.

Første ledd første punktum bestemmer at konsesjon er nødvendig ved overtakelse av eierposter av en viss størrelse i et foretak som har driftskonsesjon etter mineralloven. Bestemmelsen er en videreføring av prinsippet i industrikonsesjonsloven kapittel V, jf § 11. Konsesjonsplikt inntrer ved erverv av mer enn 1/3 av selskapskapitalen eller stemmeberettigede eierandeler. Deretter inntrer konsesjonsplikt ved erverv av minst 1/2 og erverv av minst 2/3 av selskapskapitalen eller stemmeberettigede eierandeler. Grensene er sammenfallende med meldepliktsgrensene i ervervsloven § 4. Dersom konsesjonsplikt inntrer etter § 37, fritas det fra eventuell konsesjonsplikt etter konsesjonsloven, jf forslag til endring i konsesjonsloven § 2 fjerde ledd nr 3. Meldeplikt etter ervervsloven gjelder imidlertid uavhengig av om ervervet er konsesjonspliktig etter mineralloven. Dette kan innebære at et erverv må behandles etter begge lover.

Etter andre punktumgjelder § 37 første ledd også ved erverv av eierandeler i selskap med igangværende virksomheter uten driftskonsesjon. Departementet mener virksomheter som driver uten driftskonsesjon før lovens ikrafttredelse, skal underlegges konsesjon når det erverves eierandeler i selskapet. Dette gjelder ikke virksomhet som er unntatt i medhold av § 36. Konsesjonskravet vil omfatte virksomhet som har ervervskonsesjoner etter kalk- og kvartslovene og konsesjonsloven.

Tredje punktumsetter frist for innsending av konsesjonssøknad til 30 dager fra det ble inngått avtale om ervervet. Fristen regnes fra den dato bindende avtale om overdragelse av rettighetene mellom partene ble inngått. Dette er ikke til hinder for at partene tar forbehold i avtalen om tilbakeføring av rettighetene dersom f eks godkjennelse ikke blir gitt. Beregning av fristen er basert på reglene i lov 13 august 1915 nr 5 om domstolene (domstolsloven), jf §§ 148 og 149. Dette betyr bl a at man ikke teller med den dagen fristen begynner å løpe. Ender fristen på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, forlenges fristen til nærmeste følgende virkedag.

Andre leddhar en tilsvarende bestemmelse som § 35 femte ledd, se merknader til denne.

Tredje ledd gir en særlig regel som skal bidra til overholdelse av bestemmelsene i § 47 andre ledd om indirekte erverv av undersøkelsestillatelse og av rett til forekomst.

For øvrig vises det til § 48 om konsolidering.

Til § 38 Avhending av eierandeler ved fristoversittelse og nektet konsesjon

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-5 i NOU 1996:11.

Første ledd gir sanksjonsbestemmelser overfor den som har foretatt et konsesjonspliktig erverv etter § 37, og som ikke overholder fristen for innsendelse av konsesjonssøknad i § 37. Dersom søknadsfristen er vesentlig overtrådt, kan erverver pålegges å avhende eierandelene innen en frist satt av departementet. Ved fastsettelsen av frist for salg, må behovet for en raskest mulig avvikling av eierskapet avveies mot muligheten for erververen til i løpet av kort tid å foreta en forsvarlig avvikling av sine eierinteresser.

Første ledd andre punktum gir departementet adgang til å kreve rettighetene tvangssolgt etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven dersom frist satt etter første ledd oversittes.

Andre ledd lar reglene ved for sen eller manglende innsendelse av konsesjonssøknad få tilsvarende anvendelse når konsesjon etter § 37 nektes.

Til § 39 Igangsetting og stans av drift

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-6 i NOU 1996:11.

Første ledd pålegger en innehaver av driftskonsesjon å sende melding til Direktoratet når driften på forekomsten starter, stanses midlertidig eller nedlegges. Bestemmelsen gjelder bare der driftskonsesjon er gitt. I varselet må det presiseres om en eventuell driftsstans er av midlertidig eller varig karakter. Svært korte stans i virksomheten, f eks noen dager, er ikke å anse som midlertidig driftsstans i lovens forstand, og må ikke meldes til Direktoratet. Det er heller ikke å anse som driftsstans så lenge det drives på minst én forekomst i konsesjonsområdet. Varsel skal sendes umiddelbart.

Med hjemmel i § 56 første ledd kan Direktoratet kreve at det utarbeides en plan for nedleggelsen.

Andre ledder hentet fra NOU 1996:11 § 6-7 første ledd der den er en del av bestemmelsen om bortfall av konsesjon. Departementet finner det imidlertid naturlig å ha bestemmelsen sammen med de øvrige bestemmelser om igangsetting og stans av drift. Andre ledd slår fast at drift må settes i gang innen 5 år fra tidspunktet for meddelelse av konsesjon , men at det kan søkes om forlengelse av denne fristen. Bestemmelsen angir ikke noen maksimal lengde på en forlenget frist eller noen begrensning på hvor mange ganger det kan gis fristforlengelse. Denne vurderingen er således overlatt til departementets skjønn. Fristen løper mens søknad om forlengelse behandles. Det er tiltakshavers risiko at han får innvilget tillatelse før fristen utløper, men departementet kan eventuelt gi en kort forlengelse så lenge saken behandles. Det kan settes vilkår for tillatelsen.

Tredje leddbestemmer at midlertidig stans i over ett år av en konsesjonspliktig virksomhet kun kan skje rettmessig dersom konsesjonæren søker om tillatelse til dette. Direktoratet kan på basis av en slik søknad innvilge driftshvile for inntil 3 år. Etter ny søknad kan tillatelse til driftshvile imidlertid gis flere ganger for 3 år om gangen. Fristen løper mens søknad om forlengelse behandles. Det er tiltakshavers risiko at han får innvilget tillatelse før fristen utløper, men Direktoratet kan eventuelt gi en kort forlengelse så lenge saken behandles. Tredje punktum slår fast at Direktoratet kan sette vilkår for driftshvilen.

Manglende søknad innen ett år fra den midlertidige stansen medfører at konsesjonen faller bort, jf § 40 første ledd. Tilsvarende faller konsesjonen bort dersom konsesjonæren får avslag på søknaden om driftshvile. Dersom man har fått tillatelse til driftshvile i 3 år, og 3 år har gått, faller konsesjonen umiddelbart bort dersom man ikke har fått innvilget ny tillatelse til driftshvile.

Til § 40 Bortfall av konsesjon

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-7 i NOU 1996:11.

Det fremgår av første ledd at hvis drift ikke kommer i gang innenfor fristene, faller konsesjonen bort. Første ledd bestemmer også at konsesjon faller bort dersom drift er stanset i mer enn 1 år uten tillatelse etter § 39.

Andre ledd angir at konsesjon faller bort samtidig med opphør av utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett som ligger til grunn for konsesjonen. Rettighetene til å nyttiggjøre seg en mineralsk forekomst kan f eks bortfalle pga manglende innbetaling av årsavgift til staten eller manglende innbetaling av penger til grunneier, dvs vesentlig mislighold som kan føre til at avtalen heves før opprinnelig forfall. § 31 gir nærmere regler for når opphør av utmål eller registrert rett finner sted.

Videre slås fast at konsesjon også faller bort dersom ikke innehaver av ekspropriasjonstillatelse etter § 52 andre ledd krever skjønn innen den lovbestemte fristen på ett år, jf oreigningsloven § 16. Se for øvrig kapittel 11.7.

Ut over de forhold som er nevnt i § 40 vil konsesjonen også falle bort dersom den er tidsbegrenset. Slik tidsbegrensning kan settes med hjemmel i § 35 femte ledd.

Til § 41 Opplysninger om drift

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 10-3 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen regulerer plikten til å avgi opplysninger knyttet til driften. Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 53, men er utvidet slik at den gjelder drift på alle mineralkategorier, jf § 4. Nærmere regler om rapporteringsplikten reguleres i forskrift. Det kan bl a gis regler om hvilke krav kartverket skal tilfredsstille, herunder krav til kartets kvalitet og innhold, samt regler for innsendelse av dette til Direktoratet.

Kapittel 6 - Generelle bestemmelser

Kapitlet er nytt i forhold til NOU 1996:11 og inneholder bl a generelle bestemmelser som gjelder på både lete, undersøkelses- og driftsstadiet.

Til § 42 Områder unntatt fra leting, undersøkelse og drift

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 2-3, 3-5 tredje og fjerde ledd, 4-4 første ledd og 4-7 første og annet ledd i NOU 1996:11.

I første ledd gis det anvisning på at en rekke områder er unntatt fra leting, undersøkelse og drift med mindre det foreligger særlig tillatelse til dette i disse områdene. Bestemmelsen er bygget på gjeldende rett, jf bergverksloven § 3, men er på enkelte punkter noe endret. Grunneier og bruker og vedkommende myndighet skal godkjenne eventuell leting, undersøkelse og drift i området. Det vil kun være nødvendig med samtykke fra både grunneier, bruker og vedkommende myndighet dersom alle tre har interesser i det aktuelle området. Et eksempel på dette kan være når rettighetshaver ønsker å utføre arbeider i et av forsvarets øvingsområder, og området samtidig er del av innmark. Samtykke fra grunneier og bruker er ikke nødvendig for drift på registrerbare mineraler i områder som nevnt i § 42 fordi rettighetshavers adgang til drift i slike områder vil måtte være regulert i avtalen eller ekspropriasjonsvedtaket.

Bokstav a gjør unntak for leting, undersøkelse og drift i innmark. Ordlyden er endret i forhold til bergverksloven § 3, men bestemmelsen er ment å dekke gjeldende unntak for åker, eng, inngjerdet setervoll, hage etc. Bestemmelsen viser til friluftslovens definisjon av innmark. Normalt vil det være aktuelt med samtykke fra grunneier og bruker.

Bokstav bnevner industriområder m v som i bergverksloven § 3 er nevnt i nr 2. Massetak, brudd eller gruve i drift er særskilt nevnt for å unngå tvil om at slike anlegg er med i unntaket, og fordi slike industriområder ofte vil være særlig interessante for rettighetshavere. Ved arbeider i disse områdene vil det være nødvendig med samtykke fra grunneier og eventuelle brukere.

Bokstav c som verner områder som ligger nær bebyggelse, er en videreføring av gjeldende bestemmelse i bergverksloven § 3 nr 4. Tillatelse til arbeider nær bygning gis av eieren av og bruker av bygningen. I mange tilfeller vil området rundt den aktuelle bygning være å anse som innmark, og i så fall er det nødvendig med tillatelse fra grunneier etter bokstav a også.

Bokstav d gjør unntak fra arbeider i park, idrettsplass, kirkegård o l. Unntaket er hentet fra bergverksloven § 3 nr 1. Normalt vil det være myndigheter som skal godkjenne eventuelle arbeider i slike områder, i praksis gjerne Park- og idrettsvesenet i en kommune eller Kirkevergen. Grunneier og eventuelle brukere må godkjenne arbeidet. Dette vil f eks gjelde private idrettsplasser.

Bokstav e unntar anlegg og innretninger for allmennyttige formål fra leting, undersøkelse og drift. Dette kan f eks gjelde privat og offentlig vei, jernbane, flyplass, kanal, vann- eller kloakkledning, kraftledning, kraftledningsmast, telefonkabel og -mast og olje- og gassledning. Bestemmelsen er utvidet i forhold til gjeldende bergverkslov § 3 nr 3 ved at også private anlegg og innretninger er omfattet av unntaket. Dersom anlegget eller innretningen er offentlig, kan godkjenning gis av vedkommende myndighet. For øvrig må tillatelse innhentes av grunneier og bruker.

Bokstav f unntar militært område fra leting, undersøkelse og drift og er en videreføring av gjeldende bergverkslov § 3 nr 5. Tillatelse kan gis fra militære myndigheter som ofte også er grunneier i området.

Bokstav g er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen foreslås innført for å hindre aktiviteter i nedlagte gruveområder og da særlig i gruverommet. «Vedkommende myndighet» som kan gi tillatelse, vil i dette tilfelle være Direktoratet. Enkelte gruver er fredet etter kulturminnelovgivningen, f eks sølvgruvene på Kongsberg. I slike tilfeller vil det være nødvendig å innhente tillatelse fra kulturminnemyndighetene. I tillegg må det innhentes tillatelse fra grunneier.

I tillegg til de områder som er unntatt fra leting, undersøkelse og drift etter bestemmelsene her, kan andre områder være unntatt med hjemmel i annet lovverk. Se for øvrig kapittel 7 om generelle begrensninger i mineralvirksomhet.

Andre leddgir departementet myndighet til i forskrift å unnta områder fra leting, undersøkelse og drift utover de områder som er angitt i første ledd. Slikt unntak kan f eks være aktuelt dersom belastningen på et enkelt område blir for stor.

Etter tredje ledd kan Direktoratet gi særskilt adgang til undersøkelser og underjordsdrift i unntatte områder når undersøkelsene og driften skal finne sted under jorden. Det vil i så fall ikke være nødvendig med tillatelse fra grunneier, bruker eller annen myndighet. Bestemmelsen bygger på prinsippet i bergverksloven § 37 andre ledd. Adgangen til å tillate slike undersøkelser og underjordsdrift er imidlertid i denne bestemmelsen begrenset til undersøkelser foretatt av utmålshaver. Departementet ser ingen grunn til at adgangen til å søke slik særskilt undersøkelsesadgang ikke skal gjelde alle undersøkere. Det må være en forutsetning for å gi dispensasjon fra undersøkelses- og driftsforbudet at arbeidene ikke vil stride mot de hensyn som begrunner unntakene i § 42. Av bergverksloven § 37 andre ledd fremgår at dispensasjon ikke kan gis for undersøkelser under kirkegårder. Denne bestemmelsen er ikke gjentatt i departementets forslag, da det synes lite hensiktsmessig med slike kasuistiske særregler i lovteksten. Endringen innebærer imidlertid ingen realitetsforskjell i forhold til bergverksloven.

Unntaket i bergverksloven § 37 om geofysiske målinger der utmålshaver etter friluftsloven har fri ferdselsrett i innmark, er imidlertid ikke tatt med fordi bestemmelsen må anses å være overflødig.

Minerallovutvalget foreslår at tvister etter denne bestemmelsen skal avgjøres av Direktoratet. Departementet har imidlertid ikke funnet å ville videreføre dette forslaget. Se nærmere omtale av dette i kapittel 9.4.4.

Til § 43 Varsomhetsplikt

Bestemmelsen angir et aktsomhetskrav som gjelder ved alle arbeider etter loven, både i medhold av leting, undersøkelse og drift. Bestemmelsen ivaretar primært allmennhetens interesser i å verne om naturen. Graden av varsomhet som pålegges rettighetshaver vil kunne variere etter hvor arbeidene foregår. F eks vil en liten sprengning for å komme til friskt fjell kunne være skadelig i sårbare områder, mens det på andre steder ikke vil være mulig å påvise at slik sprengning har funnet sted, og naturen vil dermed ikke være skjemmet. Selv om rettighetshaver ved avtale med grunneier og bruker vil kunne få tillatelse til å foreta inngrep som kan medføre skade av betydning på dennes eiendom, kan ikke disse gi tillatelse til å fravike aktsomhetskravet.

Varsomhetsplikten gjelder også ved ferdselsretten etter § 17. Undersøker må ved planleggingen av ferdselen og utføringen av denne, treffe nødvendige tiltak for å minimalisere natur- og miljøskader. Slike tiltak må gjennomføres selv om dette kan påføre undersøkeren kostnader.

Til § 44 Sikringsplikt

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 2-5, 3-10 og 4-8 i NOU 1996:11 som innholdsmessig langt på vei er en videreføring av bergverksloven §§ 7, 19a og § 39a første og andre ledd. § 44 er noe mer omfattende enn bestemmelsene i Minerallovutvalgets forslag da det etter departementets forslag også vil være en egen sikringsplikt på driftsstadiet.

Første ledd første punktum bestemmer hvilke sikringstiltak rettighetshaver skal iverksette i forbindelse med arbeider etter loven. Det må her presiseres at begrensningen i leteretten innebærer at letearbeider normalt ikke vil medføre skade som krever sikring. I de tilfeller der grunneier og bruker tillater inngrep som kan medføre skade av betydning, kan sikringsbestemmelsen derimot være mer aktuell. I motsetning til hva som er tilfelle for undersøkelsesarbeider og driftsfasen, kan verken grunneier eller Direktoratet pålegge leteren å stille sikkerhet for gjennomføring og vedlikehold av sikringstiltakene, jf §§ 18 og 59.

Første ledd første punktum gjelder sikringstiltak som skal iverksettes under arbeidene, herunder ved midlertidige opphold i arbeidet, og etter at arbeidene er avsluttet. Ved vurderingen av om noe fremstår som farlig skal det tas utgangspunkt i om det er et ekstraordinært faremoment sett hen til forholdene på stedet. Aktuelle tiltak kan være gjenfylling av hull, oppsetting av gjerder etc. Med arbeider menes alle fysiske endringer i undersøkelsesområdet som undersøker selv forårsaker ved sine arbeider, herunder de forhold som er beskrevet i bergverksloven § 19 a, jf Ot prp nr 27 (1984-85). Det er kun egne inngrep som må sikres, dvs inngrep leter og undersøkeren eller hans medhjelpere har forårsaket.

Departementet har valgt å ikke følge Minerallovutvalgets forslag om å utvide bestemmelsens anvendelsesområde fra husdyr til dyr. Se nærmere om dette i kapittel 9.

Rettighetshavers sikringsansvar gjelder selv om tillatelsen etter loven har opphørt. Dette innebærer også at rettighetshaver må følge Direktoratets pålegg om fremtidig vedlikehold av sikringen, noe som i så fall vil medføre at rettighetshaver vil kunne få en aktivitetsplikt i lang tid etter at arbeidene er avsluttet og rettigheten bortfalt.

Andre punktum bestemmer at rettighetshavers sikringsansvar ved utmål og konsesjon gjelder hele utmålsområdet og konsesjonsområdet.

Tredje punktumbestemmer at registreringshavers sikringsplikt omfatter den del av registreringsområdet der forekomsten ligger.

Det følger av fjerde punktum at sikringsansvaret etter både andre og tredje punktum omfatter arbeider i dette området som andre har foretatt tidligere.

Femte punktum er en videreføring av bestemmelsene i bergverksloven § 39 a første ledd andre punktum og andre ledd. Det fastslås at sikringsplikten også omfatter gruveåpninger og andre åpninger i grunnen utenfor utmålet eller registreringsområdet når åpningene har tilknytning til disse områdene, f eks som adkomst til malmen.

Andre ledd bestemmer at sikring etter første ledd skal være av varig karakter når arbeidene er avsluttet. Gode, varige løsninger kan være gjenfylling av hull og åpninger. Oppsetting av gjerder er gjerne aktuelt for større åpninger som oppstår i senere faser, f eks undersøkelsesfasen.

Forskrift om gjennomføring av sikringstiltakene kan gis i medhold av tredje ledd. Forskriftshjemmelen gir departementet adgang til å gi nærmere regler om hvordan åpninger i grunnen og andre inngrep i terrenget skal sikres og vedlikeholdes. Departementet viser til forskrift 18 august 1987 nr 688 som er gitt i medhold av bergverksloven.

Direktoratet skal påse at sikringstiltakene er varige, og kan gi nødvendige pålegg om fremtidig vedlikehold av sikringstiltakene, jf § 56 andre ledd.

Til § 45 Erstatningsplikt

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 2-6, 3-11, 4-4 tredje ledd og 4-7 tredje ledd i NOU 1996:11.

Bestemmelsen bygger på prinsippet i bergverksloven § 6 om objektivt erstatningsansvar for leter. Det forhold at leteretten kun tillater begrensede inngrep, må antas å gjøre at letearbeider sjelden vil medføre erstatningsplikt.

Første ledd første punktum etablerer et objektivt ansvar for de skader leting og undersøkelse påfører grunn, bygninger og andre innretninger eller anlegg. Regelen må tolkes i tråd med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, herunder at det er kun det økonomiske tapet som skal erstattes. Ansvaret etter § 45 gjelder både når leter og undersøker holder seg innenfor lete- og undersøkelsesretten, og når leteren og undersøkeren har foretatt arbeider som går lenger enn det som er tillatt etter bestemmelsen. Har grunneier og bruker samtykket i at leteren og undersøkeren kan foreta inngrep som medfører skade, vil erstatningsplikten fortsatt gjelde med midre annet er avtalt og samtykket vil dermed ikke frita leteren og undersøkeren fra erstatningsplikt. Ansvaret gjelder uavhengig av om leter og undersøker selv har utført arbeidene eller overlatt dette til medhjelpere.

Etter andre punktumer leter og undersøker også ansvarlig for ulemper som påføres grunneier og bruker. Som ved erstatning for skade er det kun det økonomiske tapet som betinger erstatning. At f eks en grunneier oppfatter lete- og undersøkelsesaktiviteten som sjenerende, er ikke i seg selv erstatningsbetingende.

I tillegg til det lovfestede objektive erstatningsansvaret etter første ledd gjelder alminnelige erstatningsrettslige regler. Slikt ansvar kan f eks bli aktuelt ved skader på mennesker.

Hva som er å anse som undersøkelsesarbeider er nærmere omtalt i kapittel 9.

Andre ledd er en videreføring av erstatningsbestemmelsen i bergverksloven § 37 tredje ledd, men er nå utvidet til også å gjelde for registrerbare mineraler. Bestemmelsen pålegger utmåls- og registreringshaver et objektivt erstatningsansvar for de skader drift under jorden i de områder som er regulert av § 42 påfører grunn, bygninger og andre innretninger og anlegg. Regelen i § 45 må tolkes i tråd med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, herunder at det kun er det økonomiske tapet som skal erstattes.

Tredje ledd gir anvisning på at tvist om erstatningen skal avgjøres ved skjønn.

Til § 46 Oppryddingsplikt

Bestemmelsen er ny i forhold til Minerallovutvalgets forslag, men bygger på gjeldende praksis nedfelt i konsesjonsvilkår etter både lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m v (industrikonsesjonsloven), lov 31 mai 1974 nr 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven), lov 25 juli 1913 nr 5 om erverv av kalkforekomster (kalkloven) og lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven). Om den nærmere begrunnelsen for innføring av en oppryddingsplikt vises det til kapittel 10.8.

Oppryddingsplikten påligger undersøker og konsesjonær. Kravet om at oppryddingen skal være forsvarlig kan innebære at oppryddingen skal skje suksessivt. Dette vil nok først og fremst være aktuelt på driftsstadiet, men kan også være aktuelt på undersøkelsesstadiet. Kravet om suksessiv opprydding innebærer ikke at alt skal ryddes opp med en gang, men at opprydding først skal skje når en naturlig sammenhengende fase av arbeidet er avsluttet. Direktoratet kan sette frist for når oppryddingsarbeidet skal være ferdig. Direktoratet har etter § 55 tredje ledd tilsynsplikt med at undersøker overholder sin oppryddingsplikt.

Til § 47 Overdragelse av undersøkelsestillatelse, utmål og registrert rett

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 3-17 og 4-11 i NOU 1996:11.

Første ledd første punktumfastslår at undersøkelsestillatelser og utmål kan overdras. Om registrert rett kan overdras, vil måtte avgjøres etter en tolking av avtalen.

Første ledd andre punktum stiller krav om at overdragelser av undersøkelsestillatelser og utmål må godkjennes av Direktoratet. Tilsvarende gjelder for overdragelse av registrert rett, jf første ledd femte punktum. Godkjenning er bl a nødvendig for at Direktoratet til enhver tid skal kunne vite hvem som setter igang virksomhet og er ansvarlig for å iverksette tiltak på eiendommen, for å forhindre omgåelse av bestemmelsene i §§ 10, 11 og 48 og for at Direktoratet skal kunne sende krav til rett person om betaling av årsavgift for opprettholdelse av rettigheten, og for at overdrager skal kunne gjøre gjeldende sine rettigheter etter loven, f eks søke om driftskonsesjon.

Bestemmelsen gjelder direkte erverv av undersøkelsestillatelser, og ikke erverv av eierandeler i foretak som har slik tillatelse. Direktoratet foretar ingen diskresjonær prøving av overdragelsen, slik at godkjennelse skal gis med mindre lovens vilkår er til hinder for dette. Bestemmelsene i §§ 10, 11 og 48 gis anvendelse ved overdragelsen. Dette innebærer at det foreligger samme vilkår ved avledet erverv som ved opprinnelig erverv av undersøkelsestillatelse eller utmål. Tillatelse kan nektes dersom loven er brutt, erververen har tillatelse fra før i samme område og for samme mineralkategori, erververen er underlagt karantene eller begrensinger følger av konsolideringsbestemmelsene.

Departementet har valgt å innføre krav om at søknad om godkjennelse av overdragelse skal sendes Direktoratet uten ugrunnet opphold. Fristen for innsendelse av søknad om konsesjon ved igangværende drift reguleres av § 35 sjette ledd.

Etter første ledd femte punktum gjelder det samme for registrert rett med unntak for første ledd første punktum om overdragelse av rettigheten.

Dersom erverver har undersøkelsestillatelse fra før i samme område og for samme mineralkategori med dårligere eller bedre prioritet, må han be om at denne slettes for å få registrert ervervet. Uten slik anmodning vil søknaden bli avslått, jf § 10 tredje ledd. Dersom to undersøkere bytter tillatelser må dette registreres samtidig som en gjensidig overdragelse. Undersøker må avhende sin registrerte rett dersom han erverver en annen rett, ellers blir søknaden avslått. Tilsvarende gjelder for utmål.

Andre leddregulerer indirekte erverv av undersøkelsestillatelser, utmål eller registrert rett, nærmere bestemt erverv av mer enn 50 % av eierandelen i selskap som har slik tillatelse. For å hindre omgåelse har departementet inkludert i bestemmelsen overdragelse av mer enn 50 % av stemmeberettigede eierandeler. Bestemmelsen gjelder når erververen, eller noen som antas å stå han nær, jf § 48, har undersøkelsestillatelse i samme område som målselskapet, og for samme mineralkategori. Dersom undersøker på mutbare mineraler erverver mer enn 50 % av samtlige eierandeler eller stemmeberettigede eierandeler i et foretak som har utmål som er omfattet av erververs undersøkelsestillatelse, må undersøkelsestillatelsen eller utmålet slettes eller avhendes. Tilsvarende gjelder når undersøker for registrerbare mineraler erverver mer enn 50 % av samtlige eierandeler eller stemmeberettigede eierandeler i et foretak som har en registrert rett i et registreringsområde som omfattes av undersøkelsestillatelsen. I begge de ovennevnte tilfeller må det også tas hensyn til konsolideringsbestemmelsen i § 48. Dersom erververen eller målselskapet ikke avhender en av tillatelsene slik at konflikt unngås, må en av tillatelsene slettes. Dersom kun deler av det berørte utmåls- eller registreringsområdet ligger innenfor selskapets undersøkelsesområde, er det tilstrekkelig å slette den delen av utmålet eller den registrerte avtalen som sammenfaller med undersøkelsesområdet. Erververen eller selskapet må selv melde fra til Direktoratet om hvilken av tillatelsene som ønskes slettet. Dersom slik melding ikke gis, skal Direktoratet av eget tiltak slette en av undersøkelsestillatelsene.

Tredje leddgir adgang for Direktoratet til å sette frist for avhendelse eller begjæring om sletting etter første og andre ledd. Dersom fristen ikke overholdes, skal Direktoratet slette en av rettighetene av eget tiltak. Plasseringen av bestemmelsen er ny i forhold til Minerallovutvalgets forslag, men departementet har ikke tilsiktet realitetsendringer ved å ta den ut av lovforslagets § 4-9 første ledd bokstav d og inn i departementets lovutkast § 47.

Minerallovutvalgets forslag til regler om overdragelse inneholdt også bestemmelser om igangværende drift som er flyttet til § 35.

Til § 48 Konsolidering av personer og selskaper

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 3-3 i NOU 1996:11.

For å hindre omgåelse av bestemmelsene i § 10 tredje og fjerde ledd og § 11, er det nødvendig at visse personer og selskaper likestilles med den som søker om undersøkelsestillatelse. Det er ingen tilsvarende bestemmelse etter gjeldende rett, utover en bestemmelse om at mutingsbrev ikke skal gis når noen som søkeren antas å opptre på vegne av har bergrettighet i det omsøkte området. Forslaget til ny konsolideringsbestemmelse er bygget på tilsvarende bestemmelser i lov 23 desember 1994 nr 79 om erverv av næringsvirksomhet § 5.

De ulike alternativene under første ledd bokstav a - f gir regler om identifikasjon mellom personer og/eller selskaper uten hensyn til om det foreligger omgåelsesmotiver eller samarbeidsavtaler.

Etter bokstav a - c skal ektefelle, samboere, nære slektninger samt ektefelles nære slektninger likestilles med den som søker om undersøkelsestillatelse. Uttrykket «ekteskapsliknende» indikerer at samboerforholdet bør ha en viss stabilitet. Slektninger i rett opp- eller nedstigende linje er besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn etc. Søker vil videre identifiseres med f eks svigerbarn og svigerforeldre, samt stebarn, stemor og stefar, derimot ikke med tante, onkel eller søskenbarn.

Bokstav d gjelder selskap innen samme konsern. Her må konserndefinisjonen både i lov 13 juni 1997 nr 44 om aksjeselskaper (aksjeloven), lov 13 juni 1997 nr 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) og lov 21 juni 1985 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) § 1-2 andre ledd legges til grunn. Mens bokstav d gjelder forholdet mellom ulike selskap med eiertilknytning, gjelder bokstav e og f forhold der personer har eiertilknytning til selskaper.

Etter andre leddinnføres det en mer omfattende konsolidering ved erverv av eierandeler etter § 37. Minerallovutvalget foreslår bokstav e og h (§ 48 andre ledd bokstav a og b) som omfatter spesielle selskapsrettslige tilknytningsforhold. Departementet vil bemerke at på driftsstadiet vil virksomheten ha et helt annet omfang enn på undersøkelsesstadiet, og at det derfor her kan være naturlig å gå lenger i konsolideringen.

Tredje ledd åpner for at Direktoratet etter en konkret vurdering kan gjøre unntak fra reglene i første og andre ledd. Forutsetningen for at unntak kan gis er at søkeren selv har til hensikt å drive et aktivt arbeid. Søker må sannsynliggjøre at vedkommende har en slik hensikt, med andre ord at det dreier seg om en reell søknad og ingen omgåelse av fristreglene. Når denne forutsetningen er til stede, vil hensynet bak konsolideringsbestemmelsen - faren for båndleggelse av forekomsten - ikke lenger gjøre seg gjeldende.

Til § 49 Skjønn

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 8-1og 8-2 i NOU 1996:11.

Første ledd bestemmer at skjønn etter mineralloven som hovedregel skal holdes som rettslig skjønn, dvs at de skal følge reglene i lov 1 juni 1917 nr 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven). Dette gjelder §§ 18, 26, 29, 45 og 63. Skjønnet etter disse bestemmelsene kan holdes som lensmannskjønn dersom partene er enige om det.

Når det gjelder skjønn etter § 52 andre og tredje ledd og § 53, jf § 54, skal disse alltid holdes som rettslig skjønn etter skjønnsprosessloven.

Andre leddbestemmer at utgiftene til skjønnet skal bæres av rettighetshaver. Ved overskjønn gjelder de vanlige regler for kostnader, jf skjønnsprosessloven § 54a.

Tredje ledd slår fast at grunneier eller bruker må akseptere at skjønnsretten i forbindelse med skjønnet utfører granskinger av eiendommen. Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 56. Dersom granskningen volder tap eller ulempe, kan erstatningen for dette fastsettes under skjønnet. Det er kun økonomisk tap som kan erstattes.

Til § 50 Utforming av søknaden

Bestemmelsen gir departementet hjemmel for å gi forskrift om hvilke opplysninger som kan avkreves i forbindelse med søknader etter mineralloven. En eventuell forskrift kan f eks inneholde regler om bruk av organisasjonsnummer og personnummer.

Til § 51 Forskrift om erverv av mineralrettigheter

Bestemmelsen åpner for å gi regler som er en videreføring av bergverksloven § 59. De nye bestemmelsene vil gjelde alle Direktoratets ansatte og ikke slik som etter gjeldende rett bare Bergmesteren og hans fullmektig.

Kapittel 7 - Ekspropriasjon

Generelle kommentarer til reglene om ekspropriasjon er gitt i kapittel 11.

Til § 52 Ekspropriasjon

Paragrafen tilsvarer i hovedsak §§ 5-1 og 5-2 i NOU 1996:11.

Etter første leddkan undersøker søke Direktoratet for mineralforvaltning om tillatelse til å ekspropriere grunn eller rettigheter som er nødvendig for å foreta undersøkelsesarbeider etter §§ 15 og 16. Paragrafen gjelder således mutbare og registrerbare mineraler, men ikke mineralske byggeråstoffer. Særlig aktuelt vil det være å ekspropriere rett til å foreta undersøkelser som gir vesentlig skade, jf § 15 første ledd tredje punktum. Det vil også kunne være nødvendig å få tilgang til ekstra grunn for f eks å plassere utstyr.

Den nye mineralloven gir rett til avståelse av grunn og rettigheter også utenfor det aktuelle undersøkelsesområdet. På grunn av § 17 om undersøkers rett til adkomst til og i undersøkelsesområdet, antas ekspropriasjonsbestemmelsen i § 52 å få liten praktisk betydning i forbindelse med ekspropriasjon til adkomst.

Hovedregelen bør være at ekspropriasjon til undersøkelser er tidsbegrenset fordi undersøkelsestillatelsen er tidsbegrenset, og at undersøker ikke får eiendomsretten til grunnen, men bruksrett.

Andre punktumgir anvisning på at det i utgangspunktet ikke skal være mulig å ekspropriere til undersøkelsesarbeider hvis den som søker om ekspropriasjon ikke har undersøkelsestillatelse med best prioritet, jf § 13. Regelen har sitt utgangspunkt i § 21 som sier at undersøker uten best prioritet ikke kan undersøke uten med samtykke av de foranstående undersøkere. Hvis det ikke foreligger godkjennelse fra foranstående undersøkere, vil det ikke være nødvendig å ekspropriere fordi det da ikke foreligger noen rett til å undersøke. Har søker tillatelse til å undersøke og søker om ekspropriasjon, vil Direktoratet for mineralforvaltning kunne gi tillatelse til ekspropriasjon.

Etter andre leddkan det gis tillatelse til ekspropriasjon av grunn eller rett til uttak av forekomst av registrerbare mineraler. I bestemmelsen er fastsatt som vilkår for å kunne få ekspropriasjonstillatelse at søker har en undersøkelsestillatelse i området for registrerbare mineraler med best prioritet. Avgjørelsen av om det skal gis tillatelse til ekspropriasjon av grunn eller rettighet vil måtte tas på bakgrunn av utgangspunktet om at tillatelsen ikke skal gis i større utstrekning enn nødvendig, jf oreigningsloven § 2. Se nærmere om dette under kapittel 11.2.3.

Tillatelse til ekspropriasjon kan ikke gis uten at tiltaket er «tvillaust meir til gagn enn skade», jf lov 23 oktober 1959 nr 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningsloven) § 2. Ved vurdering av om ekspropriasjonstillatelse bør gis, vil det måtte tas standpunkt til forekomstens drivverdighet. Det vil ikke være noe vilkår at den som søker ekspropriasjon trenger vedkommende forekomst for å sette i gang drift umiddelbart. Ekspropriasjonstillatelse bør også kunne gis til sikring av rimelige reservefelter. Det vises imidlertid til bestemmelsen i § 54 med henvisning til oreigningsloven § 10 andre ledd.

Tredje ledd gir hjemmel for utmålshaver, registreringshaver eller innehaver av ekspropriert rett etter § 52 andre ledd til å ekspropriere grunn eller rettigheter i eller utenfor utmålsområdet og registreringsområdet.

Det er adgang til å søke om ekspropriasjon etter § 52 andre og tredje ledd samtidig. Det følger av oreigningsloven med forskrifter at det bør være forsøkt frivillige løsninger før det gis tillatelse til ekspropriasjon, og i normaltilfellene vil det være riktig å la partene få mulighet til å få til en frivillig løsning når det er klart at det er gitt tillatelse til ekspropriasjon etter § 52 andre ledd før det gis tillatelse til ekspropriasjon etter § 52 tredje ledd. I de tilfellene der det er klart på forhånd at partene ikke vil komme til enighet, vil tillatelse til ekspropriasjon likevel kunne gis i et vedtak etter begge bestemmelsene slik at man unngår to ekspropriasjonssaker og skjønnssaker.

Bestemmelsen i bokstav a gjelder grunn og rettigheter som er nødvendige for driften utover den retten som allerede følger av utmålet, den registrerte avtale eller den eksproprierte retten etter § 52 andre ledd. Tillatelse til ekspropriasjon vil f eks kunne gis til oppredningsanlegg, større lagringsplass og nedgang til gruver. Minerallovutvalgets forslag til bokstav c om ekspropriasjon i forbindelse med hjelpedrift er ikke opprettholdt, men vil være et av de tiltak som vil kunne falle inn under bokstav a.

Bokstav ber en videreføring av bergverksloven § 41 nr 2. Bestemmelsen kan benyttes når det av hensyn til rasjonell drift anses nødvendig at foredlingen foregår i tilknytning til utvinningen. Tillatelse til ekspropriasjon for metallurgisk behandling eller annen foredling av mineraler vil normalt også være mulig å få etter oreigningsloven § 2 nr 32. Bokstav b er videre en regel som ikke gjelder erverv av og drift på mineraler, men derimot foredlingsstadiet. På grunn av den nære tilknytning til uttaket av mineraler er det etter departementets oppfatning hensiktsmessig at hjemmelen også er å finne i mineralloven.

Fjerde leddfastsetter som vilkår for at ekspropriasjonstillatelse kan gis, at planmyndigheten samtykker til dette dersom virksomheten vil være i strid med rettslig bindende planer etter lov 14 juni 1985 nr 77 Plan- og bygningslov (plan- og bygningsloven), eller dersom området ikke er omfattet av slik plan. Med rettslig bindende planer menes statlig reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 18, arealdelen av kommuneplanen, reguleringsplan og bebyggelsesplan. Det vil være Miljøverndepartementet som eventuelt skal gi samtykke når den planlagte virksomhet er i strid med statlig reguleringsplan, og ellers vil det være kommunen.

Samtykke vil ikke binde planmyndigheten ved senere behandling av saken, men er kun et vilkår for å kunne behandle ekspropriasjonssøknaden. Når uttaket av mineraler senere skal behandles etter plan- og bygningslovens regler, vil kommunestyret således ikke være forpliktet til å endre planen. Kommunestyret er heller ikke forpliktet til å gi dispensasjon fra denne eller utferdige en plan der det ikke foreligger noen.

Femte leddgir hjemmel til å sette vilkår for ekspropriasjonstillatelsen. Vilkår kan bl a gis slik at virksomheten vil foregå på en mest mulig rasjonell måte og til sikring av grunneieres, brukeres, naboenes og allmennhetens interesser. Et annet viktig hensyn i denne sammenheng er å sikre at virksomheten blir minst mulig skjemmende for omgivelsene og naturen på stedet, og at det tas hensyn til at terrenget såvidt mulig kan få sitt gamle utseende tilbake når virksomheten blir nedlagt.

Til § 53 Erstatning ved ekspropriasjon av rett til å utnytte registrerbare mineraler

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 5-3 i NOU 1996:11, og bestemmelsen skal erstatte lov 21 mars 1952 om avståing av grunn m v til drift av ikke mutbare mineralske forekomster (avståingsloven) §§ 8 og 9.

Første leddfastslår at ved ekspropriasjon av rett til å utnytte forekomst av registrerbare mineraler, skal erstatningen som hovedregel fastsettes til en avgift knyttet til utvunnet mineral fra forekomsten. Skjønnsretten kan fravike regelen dersom særlige grunner taler imot. Særlige grunner kan f eks være at forekomsten som skal utnyttes er liten slik at det årlige vederlaget blir lite. En ordning med årlige vederlag vil således kunne bli så kostbart å administrere at fordelene med ordningen ikke veier opp for ulempene. Reglen i første ledd gjelder ved ekspropriasjon av bruksrett. Dersom selve eiendommen skal eksproprieres, gjelder vanlige ekspropriasjonserstatningsregler. Ved den konkrete utmålingen av erstatningssummen vil reglene i ekspropriasjonserstatningsloven for øvrig gjelde.

Andre leddgir adgang til å kreve nytt skjønn hvert 10 år. Reglen er en videreføring av bestemmelsen i avståingsloven § 9 andre ledd, og skal forstås på samme måte.

Tredje ledd er en videreføring av regelen i avståingsloven § 9 tredje ledd. Erstatningen faller bort når nedlegging gjennomføres. Ved midlertidig stans, skal det fortsatt betales erstatning i de tilfeller der det er fastsatt en årlig minsteavgift. Reglene har en parallell til § 40 om bortfall av konsesjon. Når driften stanses i mer enn 1 år uten tillatelse til driftsstans etter § 39, faller konsesjonen bort.

Til § 54 Alminnelige ekspropriasjonsregler

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 5-4 i NOU 1996:11.

Første ledd viser til at reglene i oreigningsloven får anvendelse på ekspropriasjon etter mineralloven, med mindre noe annet følger av mineralloven. Regler som er aktuelle i denne sammenheng er bl a § 11 om krav til ekspropriasjonssøknaden, §§ 12 og 13 om saksbehandlings- og varslingsregler, § 16 om frist for å kreve skjønn og § 25 om regler om forhåndstiltredelse. Videre vil departementet presisere at vilkåret om at vedtak om ekspropriasjonsinngrep ikke kan treffes «utan at det må reknast med at inngrepet tvillaust er meir til gagn enn skade» jf oreigingsloven § 2 siste ledd, skal gjelde. Bestemmelsen fastslår videre at ekspropriasjonserstatningsloven gjelder ved fastsetting av erstatning på bakgrunn av en ekspropriasjonstillatelse gitt i medhold av § 52 når ikke annet følger av mineralloven. Unntak vil i praksis være reglene som følger av § 53.

Andre punktum innebærer at det ved ekspropriasjonstillatelse etter § 52 i mineralloven alltid vil bli ansett å være stilt vilkår om at eiendommen skal «nyttast på ein viss måte innan ein viss frist», jf oreigningsloven § 10 andre ledd. Dette innebærer at dersom fristen ikke overholdes, vil den opprinnelige rettighetshaver kunne kreve at ekspropriasjonsvedtaket omgjøres. Dette vil være tilfellet når ekspropriantens bergrettighet, som er grunnlaget for ekspropriasjonen, dvs en undersøkelsestillatelse, utmål, registrert rett eller driftskonsesjon, faller bort. Dersom undersøkelsestillatelsen avløses av et utmål eller en registrert rett, skal imidlertid ikke ekspropriantens frist anses for å ha løpt ut.

Andre leddtilsvarer Minerallovutvalgets forslag til minerallov § 5-2 andre ledd bokstav a andre punktum. Regelen er en videreføring av bergverksloven § 41 første ledd nr 1, men er gitt generell anvendelse for all ekspropriasjon etter loven. Se nærmere om regelen i kapittel 11.2.2.

For øvrig vil departementet bemerke at ekspropriasjon kan skje etter andre lover, bl a oreigningsloven og plan- og bygningsloven. I disse tilfellene vil minerallovens spesialregler ikke komme til anvendelse.

Kapittel 8 - Tilsyn, kontroll m m

Til § 55 Tilsyn

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak § 9-2 i NOU 1996:11.

Første leddgir Direktoratet en rett og plikt til å føre tilsyn med undersøkelsesarbeider og drift. Tilsynet vil omfatte undersøkelsesarbeider, herunder prøveuttak, på mutbare og registrerbare mineraler og drift på mutbare og registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Tilsynet skal ikke omfatte undersøkelsesarbeider på mineralske byggeråstoffer, da dette ikke er regulert av mineralloven.

Departementet har i likhet med Minerallovutvalget heller ikke funnet det hensiktsmessig å pålegge Direktoratet en plikt til å føre tilsyn med letearbeider.

Direktoratet skal kontrollere at undersøkelsesarbeider og drift foregår på en bergmessig forsvarlig måte, og at konsesjonsvilkår, godkjent driftsplan og pålegg overholdes. Når det gjelder hva som er bergmessig, vises til kapittel 12 og merknadene til § 34.

Dersom Direktoratet i forbindelse med tilsyn etter første ledd oppdager forhold som krever at tiltak iverksettes eller at reaksjoner er på sin plass, finnes hjemmelen til å gi pålegg i § 56. Hjemmelen for å iverksette sanksjoner finnes i utkastet kapittel 10.

Andre ledd fastslår at Direktoratet også har rett og plikt til å føre tilsyn med at undersøkelsesarbeider, herunder prøveuttak, og drift tar hensyn til mennesker, husdyr, eiendom, natur og miljø. Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 51 andre ledd.

Direktoratet skal føre tilsyn med at det ikke skapes unødig fare, dvs at sikringsplikten på de forskjellige stadier overholdes, jf utkastet § 44.

Tredje leddfastslår at når undersøkelsesarbeider avsluttes eller drift nedlegges, skal Direktoratet påse at sikringene er varige. For å sikre at dette vilkåret oppfylles, kan Direktoratet gi pålegg om vedlikehold av sikringene og tilsyn med disse fra tiltakshavers side. Plikten til vedlikehold og til å føre tilsyn kan gå langt inn i framtiden, og er ikke avhengig av at tiltakshavers rettigheter etter mineralloven består. Bestemmelsen regulerer også Direktoratets plikt til å påse at områdene er forsvarlig ryddet. Tilsynet omfatter også opprydding som er hjemlet i tidligere gjeldende lovverk.

Til § 56 Pålegg

Første ledd gir Direktoratet myndighet til å gi pålegg for å sikre at bergverksdrift følger kravet til fagmessighet etter § 34. Pålegg kan gis overfor alle masseuttak uavhengig av om driften er konsesjonspliktig, og uavhengig av om det allerede er gitt konsesjonsvilkår.

Av aktuelle pålegg kan nevnes krav som skal sikre at det ikke drives rovdrift på forekomsten, samt krav som hindrer ødeleggelse og skade ved sammenstyrtning, ras, tilsig av vann etc. En effektiv måte å sikre at slike hensyn ivaretas er å stille krav om driftsplan. Se nærmere om kravet til driftsplan i kapittel 12.5.4. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 55 om tilsyn med undersøkelsesarbeider og drift og § 57 om etterfølgende kontroll.

Etter andre leddkan Direktoratet gi nødvendige pålegg om oppfyllelse av varsomhetsplikten og om fremtidig vedlikehold av sikringstiltakene.

Til § 57 Kontroll

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-8 i NOU 1996:11.

Første ledd fastslår at Direktoratet kan kontrollere overholdelsen av de pålegg som er gitt og vilkår som er satt.

Andre ledd gir bestemmelser om departementets kontroll med at konsesjonsvilkår gitt i medhold av § 35 overholdes. Kontrolladgangen gjelder også for konsesjoner gitt i medhold av § 37 og for vilkår fastsatt med hjemmel i § 39.

Tredje leddgir bestemmelser om dekningen av utgiftene til kontrolltiltak og slår fast at den som er pålagt vilkårene eller påleggene, kan bli belastet utgiftene med kontrollen.

Til § 58 Umiddelbar iverksetting ved Direktoratet

Bestemmelsen tilsvarer § 9-4 i NOU 1996:11.

Første punktumgir Direktoratet anledning til å iverksette tiltak som det er gitt pålegg om, uten at pålegget er etterkommet. På hvilken måte tiltaket iverksettes avgjøres av Direktoratet.

Bestemmelsen er aktuell f eks ved pålegg satt av hensyn til allmennheten.

Andre punktumgir Direktoratet anledning til å foreta umiddelbar iverksetting uten at tiltakshaver gis muligheten til selv å foreta de nødvendige tiltak. Dette er tilfeller hvor man må gripe inn øyeblikkelig for å avverge overhengende fare. Overhengende fare vil kunne oppstå både i forhold til mennesker, husdyr og eiendom. Regelen er en klar unntaksregel for ekstraordinære tilfeller som f eks at en gruvegang står i fare for å rase sammen og at store verdier eller menneskeliv står på spill.

Umiddelbar iverksetting skal være nødvendig. I dette ligger at det ikke er mulig å få den ansvarlige til selv å gjennomføre tiltaket raskt nok gjennom pålegg.

Tredje punktum bestemmer at Direktoratet kan kreve regress for utgiftene til iverksettelse hos den ansvarlige. Vedtak om dette er et enkeltvedtak som kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet. Pålegget om å dekke utgiftene er selvstendig tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 59 Sikkerhetsstillelse

Bestemmelsen tilsvarer § 9-3 i NOU 1996: 11.

Bestemmelsen gir Direktoratet adgang til å kreve at den som setter igang undersøkelsesarbeider eller drift stiller sikkerhet for at sikringstiltak som følger av mineralloven, kan gjennomføres og vedlikeholdes. Pålegget kan gis både før arbeidene eller driften igangsettes, mens disse pågår og etter at aktiviteten er avsluttet.

Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 51 tredje ledd andre punktum, men får her utvidet anvendelsesområde. Kravet kan stilles overfor den som foretar undersøkelsesarbeider på mutbare og registrerbare mineraler og drift på alle mineralske forekomster.

Regelen er ment brukt både for å ivareta samfunnets og grunneiers interesser. Når det gjelder grunneiers interesser på undersøkelsesstadiet, er hjemmelen imidlertid forbeholdt spesielle tilfeller. Grunneier bør i utgangspunktet ivareta sine interesser selv ved hjelp av bestemmelsen i § 18.

Det er Direktoratet, når det oppstår behov, som kan kreve slik sikkerhetsstillelse, i motsetning til en sikkerhetsstillelse etter § 18 som kan kreves av grunneier eller bruker.

Til § 60 Internkontroll

Bestemmelsen er ny i forhold til Minerallovutvalgets forslag. Paragrafen bestemmer at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer. Bestemmelsen er nærmere beskrevet i punkt 13.3.

Kapittel 9 - Gebyrer og avgifter

Til § 61 Behandlingsgebyr

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 11-1 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette gebyr for behandling av søknader herunder utstedelse av tillatelser til prøveuttak. Søknader det forutsettes tatt behandlingsgebyr, er søknad om letetillatelse, undersøkelsestillatelse, utmål, registrert rett og drifts- og ervervskonsesjon. Det kan også være aktuelt å ta behandlingsgebyr for ekspropriasjonstillatelse, godkjennelse av rettighetsoverdragelser etter § 47 og tillatelse til prøveuttak. Departementet tar sikte på å regulere i forskriften at innbetaling av behandlingsgebyr er en forutsetning for å få behandlet søknad.

Til § 62 Årsavgift til staten

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 11-2 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen erstatter bergverksloven §§ 45 til 48 for de mutbare mineralene. Minerallovens regler om årsavgift skal imidlertid også gjelde for de registrerbare mineralene. Se for øvrig nærmere om dette i kapittel 15 om gebyrer og avgifter.

Første ledd bestemmer at rettighetshaver skal betale en årlig avgift til staten for undersøkelsestillatelse, utmål og registrert rett. Det betales ingen årsavgift for letetillatelse. Rettigheter staten selv innehar, er ikke unntatt fra denne bestemmelsen og innebærer en endring i forhold til bergverksloven.

Andre leddbestemmer at avgift ikke skal betales for det året rettigheten blir utferdiget. På den annen side må rettighetshaveren betale full avgift for det året rettigheten opphører. Det skal dessuten bare betales halv avgift for undersøkelsestillatelse det andre kalenderåret etter utstedelsen.

Tredje ledd bestemmer at avgiften skal betales forskuddsvis til Direktoratet innen 2. januar hvert år. Det er videre gitt regler om oversittelse av betalingsfristen.

Fjerde leddgir departementet hjemmel til ved forskrift å fastsette regler om avgiftens størrelse og nærmere regler om betaling av denne.

Til § 63 Årsavgift til grunneieren

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 11-4 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven §§ 42 til 44, men avviker ved at enkelte regler om beregningsgrunnlaget foreslås gitt i forskrift i medhold av sjette ledd. Det skal kun betales årsavgift til grunneier for drift på mutbare mineraler.

Første ledd bestemmer at utmålshaver plikter å betale grunneier i utmålsområdet en årlig avgift på 1 promille av verdien av det som brytes ut fra utmålsområdet og nyttiggjøres ved omsetning. Ved beregning av avgiften skal det tas utgangspunkt i verdien av de produkter som utvinnes uten fradrag for driftsomkostninger. Både verdien av de mutbare og registrerbare mineraler og de mineralske byggeråstoffene skal tas med, dersom alle mineralkategorier nyttiggjøres ved omsetning. Det skal ikke betales avgift for de to første år forekomsten er i drift.

Andre leddfastsetter maksimumsavgiften pr år pr utmål til 50 ganger rettsgebyret. Ved å knytte årsavgiftens størrelse til rettsgebyret vil den maksimale avgiften bli regulert automatisk, og dermed gjøre någjeldende regler om justering av avgiften hvert 10 år overflødig.

Tredje, fjerde og femte leddviderefører reglene i bergverksloven §§ 42 fjerde, femte og sjette ledd og 43, og skal forstås på samme måte. Avgiften betales etterskuddsvis 31 mars hvert år. Er det flere grunneiere i utmålet, skal årsavgiften deles. Grunneiere får del av avgiften i forhold til det areal de eier innenfor utmålet. Dersom det ikke er enighet om beregning av avgiften eller fordelingen av den mellom flere grunneiere, avgjøres tvisten ved skjønn.

Sjette ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om beregning av årsavgiften og om plikt for driver til å føre protokoll.

Kapittel 10 - Sanksjons- og straffebestemmelser

Til § 64 Tilbaketrekking av rettigheter

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 12-1 i NOU 1996:11.

Første ledd fastsetter at brudd på mineralloven kan medføre at tillatelser eller registrerte rettigheter blir trukket tilbake. Bestemmelsen er en parallell til bestemmelsene i §§ 6 andre ledd og 10 andre ledd om at Direktoratet kan nekte å utstede lete- og undersøkelsestillatelse dersom søker har brutt bestemmelser i mineralloven. Et hvert brudd på mineralloven vil imidlertid ikke resultere i tilbaketrekking. Bruddet må være vesentlig.

Vesentlighetskravet må ses i forhold til karakteren og omfanget av den rettighet det er aktuelt å trekke tilbake, og de virkninger tilbaketrekkingen vil få for rettighetshaveren. Det skal mer til for å trekke tilbake et utmål enn en letetillatelse, og mer til for å trekke tilbake et utmål i drift enn et utmål hvor drift ennå ikke er igangsatt.

Dersom en person eller et selskap har flere undersøkelsestillatelser på forskjellige kanter av landet, er bestemmelsen ikke til hinder for at Direktoratet trekker tilbake kun én av undersøkelsestillatelsene til rettighetshaveren, f eks tillatelsen for det området der minerallovens bestemmelser har blitt brutt.

Tilbaketrekning av en rettighet etter § 64 er et enkeltvedtak og forvaltningslovens saksbehandlingsregler kommer følgelig til anvendelse.

Til § 65 Tilbaketrekking av konsesjon

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-9 andre ledd i NOU 1996:11.

Første ledd åpner for at den myndighet som har gitt konsesjon, jf §§ 35 og 37, kan trekke tilbake konsesjonen. Trekkes konsesjon etter § 35 tilbake, innebærer dette at driften må avvikles eller at virksomheten overdras til en annen som kan søke om ny konsesjon.

Ved tilbaketrekking av konsesjon for erverv av eierandeler gitt med hjemmel i § 37, gjelder § 38 tilsvarende. Dette vil si at myndighetene kan pålegge erververen å selge eierandelene innen en fastsatt frist. Oversittes denne fristen, kan departementet la eierandelene tvangsselges etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Andre ledd åpner for at tillatelse til driftshvile samt forlengelse av frist for start av drift trekkes tilbake. Trekkes tillatelser som nevnt i andre ledd tilbake, må driften umiddelbart gjenopptas eller igangsettes ellers faller konsesjonen bort, se bl a § 40 og merknadene til denne.

Til § 66 Tvangsmulkt

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 6-9 første ledd i NOU 1996:11.

Bestemmelsen gir en generell adgang for departementet til å fastsette tvangsmulkt ved alle former for brudd på vilkår og pålegg som er satt i medhold av mineralloven.

Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf lov 26 juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2.

Til § 67 Straffebestemmelser

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 12-2 i NOU 1996:11.

Bestemmelsen straffesanksjonerer overtredelse av de viktigste pliktbestemmelsene i mineralloven. Bestemmelsene er underlagt offentlig påtale, jf lov 22 mai 1902 nr 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven) § 77.

Kapittel 11 - Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Om bakgrunnen for de forskjellige overgangsbestemmelsene vises det til kapittel 16.

Til § 68 Ikrafttredelse

Loven foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer

Til § 69 Overgangsbestemmelser

Nr 1 bygger på Minerallovutvalgets forslag til lovutkast (NOU 1996:11) § 13-1 nr 1. Nr 1 bestemmer at søknader med hjemmel i lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven), lov 3 juli 1914 nr 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalkloven), lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven), lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn m v til drift av ikke mutbare mineralske forekomster (avståingsloven), lov 31 mai 1974 nr 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) og lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m v kapittel II, jf kapittel V (industrikonsesjonsloven) som har innkommet riktig instans når loven trer i kraft, behandles etter det regelverk som gjaldt da søknaden kom inn. Aktuelle søknader kan være mutingssøknad og utmålssøknad etter bergverksloven og konsesjonssøknad etter kalk- og kvartslovene, skjerpekonsesjon, konsesjon for overdragelse av bergrettigheter, driftskonsesjon etter industrikonsesjonsloven og ekspropriasjonssøknad etter avståingsloven og bergverksloven og konsesjonssøknad etter konsesjonsloven.

Søknaden er innkommet rette instans når søknaden er postlagt før minerallovens ikrafttredelsesdato.

Bestemmelsen i nr 2 bygger på Minerallovutvalgets lovutkast (NOU 1996:11) § 13-1 nr 4. Bestemmelsen i nr 2 innebærer at grunneier skal ha en fortrinnsrett til registrering av undersøkelsestillatelse på registrerbare mineraler i fire år fra lovens ikrafttreden. Fortrinnsretten gjennomføres slik at grunneier får prioritet fra dagen før lovens ikrafttreden, uavhengig av om noen har registrert en rettighet før han, såfremt søknaden om slik tillatelse kommer inn til Direktoratet for mineralforvaltning innen fire år fra lovens ikrafttreden. Registrering av undersøkelsestillatelse med prioritet fra dagen før lovens ikrafttreden medfører at grunneier får enerett til undersøkelser etter alle registrerbare mineraler samt best rett til senere drift på en eventuell forekomst.

Regelen innebærer ikke at tredjeperson ikke skal kunne registrere rettigheter uavhengig av fire års-fristen. Fristen skal kun ha virkning for prioriteten, ikke for adgangen til registrering eller til å foreta undersøkelser.

I tilfelle grunneier før lovens ikrafttreden har inngått avtale om rett til undersøkelse og førsterett til drift, vil grunneier ikke kunne registrere undersøkelsesrett med den virkning at han får prioritet fra dagen før ikrafttredelsen såfremt avtaleparten registrerer rett i medhold av nr 3.

Bestemmelsen i nr 3 er ny i forhold til Minerallovutvalgets forslag. Nr 3 gir en tilsvarende regel som i nr 2 for rettighetshaver som ved avtale har undersøkelsesrett og førsterett til drift på registrerbare mineraler. Slik rett vil etter alminnelige regler måtte utledes fra grunneier. Retten får prioritet fra dagen før ikrafttredelsen og har på bakgrunn av reglen i nr 2 prioritet før grunneiers undersøkelsestillatelse etter nr 2.

Nr 4bygger på Minerallovutvalgets lovforslag (NOU 1996:11) § 13-1 nr 6. Nr 4 er et unntak fra nr 2, nr 3 og § 27 og innebærer at den som har igangværende drift på ikrafttredelsestidspunktet har førsterett til fortsatt drift på forekomsten uavhengig av lovens prioritetsregler forutsatt at registreringen skjer innen tidsfristen på to år fra lovens ikrafttreden.

Bestemmelsen i nr 5 er delvis basert på Minerallovutvalgets lovforslag (NOU 1996:11) § 13-1 nr 7. Nr 5 fastslår at mutingsbrev etter bergverksloven automatisk overføres som undersøkelsestillatelse etter mineralloven med samme prioritet som mutingsbrevet opprinnelig hadde. Det er ikke nødvendig å søke om ny undersøkelsestillatelse etter mineralloven. Minerallovens regler vil selvfølgelig gjelde for den «overførte» undersøkelsestillatelsen.

Fristen etter § 19 første ledd løper fra mutingsbrevets utstedelse og ikke fra lovens ikrafttredelse.

Nr 6omhandler de tilfeller der innehaver av mutingsbrev ønsker å utvide det området han kan undersøke. På grunn av at mutingsområdet etter bergverksloven ikke er basert på UTM-systemet, vil det kunne oppstå overlappende undersøkelsesområder, som uten overgangsreglen her, vil stride mot § 12 første ledd.

Nr 7gir tilsvarende regler for utmål som nr 5 gir for mutingsbrev.

Nr 8har regler om igangværende prøvedrift. Prøvedrift reguleres i dag av industrikonsesjonsloven § 18. Pågående prøvedrift kan fortsette etter gjeldende regler i 1 år fra lovens ikrafttredelse. Etter dette tidspunkt må reglene for prøveuttak i § 16 følges.

Nr 9gir overgangsregler for igangværende drift på mutbare mineraler. Vilkår i konsesjonen som omhandler forhold som er regulert i § 39 andre og tredje ledd vil gå foran lovens regler. Andre vilkår vil gjelde så lenge de ikke er i strid med lovens øvrige bestemmelser.

Søknad om endring av konsesjonsvilkår vil ikke medføre at en konsesjon bortfaller, men kun at vilkårene endres i overensstemmelse med minerallovens bestemmelser.

Nr 10gir overgangsregler for registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Bestemmelsen fastslår at igangværende virksomhet uten driftskonsesjon ikke trenger konsesjon når loven trer i kraft. Forutsetningen for dette er at driftskonsesjon ikke er nødvendig etter det regelverk som gjaldt da mineralloven trådte i kraft. Ved utvidelse av området for igangværende drift må det imidlertid søkes driftskonsesjon. Konsesjonsvilkårene vil fortsatt gjelde, men de av vilkårene som er i strid med den nye mineralloven skal vike for denne. Dette gjelder imidlertid ikke § 39 andre og tredje ledd. Dersom konsesjonsvilkårene strider mot disse bestemmelsene, gjelder vilkårene. Siste punktum åpner for at Direktoratet for mineralforvaltning kan kreve at det søkes konsesjon. Bestemmelsen er gitt for å ha en hjemmel til å iverksette sanksjoner mot eksisterende drivere uten konsesjon.

Til § 70 Endringer i andre lover

Minerallovutvalget foreslår endringer i andre lover, og departementet tiltrer i all hovedsak dette forslaget. Dette medfører at lov 30 juni 1972 nr 70 om bergverk (bergverksloven), lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m v kapittel II (industrikonsesjonsloven), lov 3 juli 1914 nr 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalkloven), lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven) og lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn m v til drift av ikke mutbare mineralske forekomster (avståingsloven) foreslås opphevet i sin helhet. For øvrig foreslås endringer i industrikonsesjonsloven kapittel V og konsesjonsloven og oreigningsloven.

I industrikonsesjonsloven foreslås lovens tittel endret slik at den blir i overensstemmelse med det nye innholdet. Kapittel II om bergverk foreslås opphevet. For øvrig gjøres kun nødvendige endringer i kapittel V Alminnelige bestemmelser. I §§ 28 og 29 er henvisningen til de opphevede bestemmelsene i kapittel II tatt ut. For øvrig oppheves §§ 40 og 41a som bare har betydning for industrikonsesjonsloven kapittel II i sin helhet. Bestemmelsen i § 41a finnes igjen i utkastet til overgangsregler § 69 nr 9.

Minerallovutvalget foreslår ingen endringer i lov 23 oktober 1959 nr 3 om oreigning av fast eigedom, men departementet har funnet det nødvendig å endre denne lovens § 30. § 30 nr 17 og 34 som omhandler henholdsvis avståingsloven og bergverksloven utgår dermed. Henvisningen til forslag til ny minerallov tas inn som ny nr 43.

Det er også nødvendig å endre lov 31 mai 1974 nr 19 om konsejon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) for å unngå at det må søkes om konsesjon både etter konsesjonsloven og mineralloven. Det følger av konsesjonsloven § 2 fjerde ledd at dersom erverver søker om driftskonsesjon etter industrikonsesjonsloven kap II eller ervervskonsesjon etter kalk- og kvartslovene, er det ikke nødvendig med konsesjon etter konsesjonsloven. Departementet mener dette er en hensiktsmessig regel som bør videreføres og tilpasses forslag til ny minerallov for å unngå konsesjonsbehandling etter begge lovverk. Som følge av at kalk- og kvartslovene oppheves er det nødvendig å oppheve konsesjonsloven § 2 fjerde ledd nr 1 og nr 3. Det er også nødvendig å ta ut henvisningen til industrikonsesjonsloven kapittel II nr 2 som følge av dette kapitlet foreslås opphevet. Tidligere fjerde ledd nr 2 blir ny nr 1. For øvrig foreslås ny nr 2, nr 3 og nr 4 som følge av mineralloven.

Konsesjonsloven § 2 fjerde ledd nr 2 er en ny bestemmelse hvor det foreslås unntak fra konsesjonsplikten etter konsesjonsloven for erverv som har skjedd ved ekspropriasjon etter forslag til ny minerallov § 52 andre og tredje ledd.

Konsesjonsloven § 2 fjerde ledd nr 3 og nr 4 er en tilpasning til forslag til ny minerallov av de tidligere bestemmelsene i konsesjonsloven § 2 fjerde ledd som foreslås opphevet. Nr 3 innebærer at det gjøres unntak fra konsesjonsplikten etter konsesjonsloven når det søkes konsesjon for erverv av eierandeler i et selskap som innehar driftskonsesjon. Erverver må søke om konsesjon innen fristen som er fastsatt i mineralloven § 37. Selv om det ikke søkes om konsesjon innen denne fristen, vil det etter ordlyden i konsesjonsloven § 2 fjerde ledd nr 4 ikke utløses konsesjonsplikt etter konsesjonsloven. Dersom søker ikke overholder sin plikt til å søke om konsesjon etter mineralloven, vil manglende søknad om konsesjon etter mineralloven sanksjoneres etter minerallovens bestemmelser.

Erverv av bergrettigheter etter gjeldende rett så som undersøkelsestillatelse, utmål og registrering av rett utløser ikke konsesjonsplikt etter konsesjonsloven. Konsesjonsplikt oppstår først når det erverves rettigheter til grunnen med en varighet på over ti år. Det er derfor først og fremst i forbindelse med erverv av rettigheter til grunnen ved drift at det vil kunne oppstå konsesjonsplikt etter konsesjonsloven. Departementet foreslår en utforming av konsesjonsloven § 2 fjerde ledd nr 4 som medfører at det ikke vil være nødvendig å søke om konsesjon etter konsesjonsloven når erverver søker om driftskonsesjon etter mineralloven § 35 og får innvilget konsesjon.

Departementets forslag er noe endret i forhold til Minerallovutvalgets forslag som har et vilkår om at unntaket fra konsesjonsloven er betinget av at det søkes om driftskonsesjon etter mineralloven innen fristen for å søke konsesjon etter konsesjonsloven § 20. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig at vedkommende må søke konsesjon innen fristen etter konsesjonsloven for å bli unntatt fra konsesjonslovens bestemmelser. Det følger av departementets forslag at konsesjonsloven vil gjelde så fremt vedkommende ikke har søkt om driftskonsesjon etter mineralloven.

For øvrig vil det oppstå konsesjonsplikt etter konsesjonsloven når ervervet ikke utløser krav om driftskonsesjon, jf § 36. Erverv av areal utover det som er nødvendig for driften vil også være konsesjonspliktig etter konsesjonsloven. Etter forslag til ny minerallov vil det være konsesjonsmyndigheten som avgjør konsesjonsområdet og dermed hvilke arealer som er nødvendig for driften. Det vil i praksis derfor ikke være aktuelt å søke om konsesjon etter konsesjonsloven før spørsmålet om driftskonsesjon er avklart.