1 Proposisjonens hovedinnhold

Departementet foreslår i denne proposisjonen en rekke prinsipielle endringer i reglene om erstatning etter strafforfølgning.

Forslagene bygger på utredningen fra Straffelovrådet i NOU 1996: 18. Straffelovrådet fikk sitt oppdrag på bakgrunn av henvendelse fra riksadvokaten.

Reformen har flere mål. Den skal styrke rettighetene til personer som uforskyldt har blitt strafforfulgt ved å bidra til å gjennomføre det vern som følger av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Samtidig er det et viktig mål å unngå uthuling av kriminalitetsbekjempelsen ved at reelt skyldige eller personer som motarbeider oppklaringen av straffesaker får krav på erstatning. De ulike rettspolitiske hensyn reformen skal ivareta er omtalt nærmere under kapittel 3.

De mest sentrale endringene som foreslås er:

Etter gjeldende rett må en siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt for å ha krav på erstatning, sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen, jf. § 444 første punktum. Departementet foreslår å oppheve dette vilkåret. Etter departementets forslag vil en siktet som frifinnes eller som får sin sak henlagt i utgangspunktet ha rettskrav på erstatning for tapet forfølgningen har påført ham (utkastet § 444 bokstav a og b). De underliggende faktiske omstendighetene som har foranlediget de enkelte strafforfølgningsskritt kan likevel føre til at erstatningskravet faller bort etter de reglene som foreslås om bortfall eller nedsetting av erstatningen på grunn av siktedes eget forhold (utkastet § 446, se nærmere omtale av bortfallsregelen nedenfor).

Departementet går inn for en særskilt regel som gjør det klart at tap som følge av menneskerettsstridig frihetsberøvelse under strafforfølgning gir rettskrav på erstatning, både når forfølgningen innstilles, siktede frifinnes og når siktede domfelles (utkastet § 444 første ledd bokstav c). Dette er nytt sammenlignet med dagens regler om erstatning etter strafforfølgning.

Etter gjeldende rett har siktede som har utholdt frihetsstraff eller annen frihetsberøvendereaksjon rettskrav på erstatning, jf. straffeprosessloven § 444 første ledd annet punktum. Den som frikjennes etter å ha utholdt annen straff, må basere sitt erstatningskrav på den skjønnsmessige regelen i § 445. Departementet går inn for at den som har vært siktet i saken og som får sin sak henlagt eller frifinnes, i utgangspunktet skal ha rett til full erstatning for økonomisk tap som skyldes ethvert etterforskningsskritt. Departementets forslag innebærer dermed at også siktede som frifinnes etter å ha utholdt annen straff enn frihetsstraff får rettskrav på erstatning (utkastet § 444 første ledd bokstav b).

Siktede som har utholdt frihetsstraff, men som i ankesak eller gjenopptakelsessak blir idømt en mildere reaksjon enn den som allerede er fullbyrdet, har etter dagens regler ikke rettskrav på erstatning. Om erstatning skal ytes beror på rimelighetsregelen i § 445. Departementet foreslår at man utvider domfeltes rettskrav på erstatning for voldt økonomisk tap til å gjelde også hvor han idømmes en mildere reaksjon enn den fullbyrdede (utkastet til § 444 annet ledd).

Etter § 445 i gjeldende rett kan siktede tilkjennes erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging når dette etter forholdene fremstår som som rimelig. Departementet foreslår å videreføre regelen i § 445, med den formelle forskjell fra gjeldende rett at siktede skal ha krav på erstatning i de tilfeller lovens vilkår er oppfylt.

Etter straffeprosessloven § 444 annet og tredje ledd i gjeldende rett kan siktedes rett til erstatning settes ned eller falle bort på grunn av siktedes medvirkning til skaden. Etter annet ledd er forsettlig medvirkning til forfølgelsen eller den fellende dommen en absolutt skranke for erstatning. Etter tredje ledd kan erstatningen settes ned eller falle bort dersom siktedes uaktsomhet har fremkalt forfølgningen eller den fellende dommen, eller siktedes forsettlige opptreden under forfølgningen har medvirket til tapet.

Etter departementets forslag skal bortfall av erstatning ikke være avhengig av at siktede kan bebreides for det forholdet som har foranlediget forfølgningen: Departementet går inn for at om erstatningen skal settes ned eller falle bort, i større grad skal bero på en vurdering av hvem som i det konkrete tilfellet er nærmest til å bære risikoen for forfølgningen. Departementet foreslår at erstatningen skal kunne settes ned eller falle bort dersom siktede uten rimelig grunnhar nektet å forklare seg eller motvirket opplysning av saken, uten rimelig grunn ved sin atferd har gitt foranledning til det aktuelle etterforskningstiltak eller den fellende dommen, eller uten rimelig grunn har latt være å begrense skadevirkningene av dommen eller etterforskningstiltakene (jf. utkastet § 446).

Dagens regler om erstatning etter strafforfølgning gir ikke uttrykkelig beskyttelse av uskyldspresumsjonen. Departementet går inn for å presisere uskyldspresumsjonen i tilknytning til nedsettingsreglene (utkastet § 446 annet ledd).

Departementet går inn for at den som oppfyller vilkårene for rettskrav på erstatning for strafforfølgning fortsatt skal få sitt fulle økonomiske tap dekket og at erstatningen skal utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Departementet fremhever at det påhviler erstatningssøkeren å fremskaffe tilstrekkelig bevis (dokumentasjon) for tapet og dets størrelse.

Etter § 446 i gjeldende rett kan retten, hvis vilkårene for erstatning for økonomisk tap etter § 444 eller 445 er oppfylt, når «særlige grunner taler for det» tilkjenne siktede et «passende beløp» i oppreisning for den «krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art» han har lidt ved forfølgningen. Etter gjeldende rett står retten altså fritt ved avgjørelsen om oppreisning - både når det gjelder om oppreisning skal tilkjennes og når det gjelder oppreisningen størrelse. Det generelle inntrykket av rettspraksis er at det skal relativt mye til for at siktede blir tilkjent oppreisning etter § 446. Departementet mener terskelen for å bli tilkjent oppreisning bør senkes noe i forhold til gjeldende rett. Departementet går inn for at siktede som blir frifunnet eller får sin sak henlagt etter å ha vært frihetsberøvet får rettskrav på oppreisning. I de tilfeller siktede frifinnes eller får sin sak henlagt uten å ha vært frihetsberøvet, foreslår departementet at oppreisning skal tilkjennes når dette fremstår som rimelig.

I tilfelle hvor siktede frifinnes etter fullbyrdet straff, typisk etter gjenopptakelse, går departementet inn for at utmåling av oppreisning fortsatt skal skje på grunnlag av hva som fremtrer som rimelig i det konkrete tilfellet. Fordi utholdt straff typisk vil være en særlig påkjenning for siktede, mener departementet at utmålingen bør baseres på den personlige påkjenning strafforfølgningen har vært for den siktede. Når siktede frifinnes etter ordinær rettergang eller når saken mot ham henlegges og han har vært pågrepet eller varetektsfengslet, foreslår derimot departementet at oppreisning skal tilkjennes etter nærmere bestemte satser. Departementet går imidlertid inn for at standardsatsene i størst mulig grad bør avspeile den konkrete belastningen siktede har vært utsatt for. Hvor siktede ikke har vært frihetsberøvet og oppreisning skal tilkjennes dersom det fremstår som rimelig, foreslår departementet at det i forskrift kan foretas en viss standardisering av reglene, både mht. når oppreisning normalt må anses som rimelig, samt for hva som vil være et passende beløp. Dersom det i lys av erfaringen med de nye reglene fremstår som ønskelig kan det dermed foretas ytterligere forenkling av saksbehandlingen av oppreisningsutmålingen.

Også når det gjelder behandlingen av krav om erstatning som følge av strafforfølgning, foreslår departementet en prinsipiell omlegging:

Etter straffeprosessloven § 447 skal krav om erstatning etter strafforfølgning settes frem direkte for domstolene. Departementet går inn for at kravene skal avgjøres administrativt i første omgang, men kan deretter bringes inn for domstolen, som kan prøve kravet fullt ut. Særlig når kravet om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått den handlingen han var siktet for, sløyfes, og utmålingen av oppreisning i større grad standardiseres, mener departementet at sakene er mer egnet for administrativ avgjørelse i første omgang. I lovforslaget legges ansvaret for den administrative behandlingen til departementet. Det forutsettes imidlertid at departementets avgjørelsesmyndighet vil bli delegert før lovendringene trer i kraft, enten til et direktorat eller til én av fylkesmennene.

I forarbeidene til gjeldende lovgivning er det forutsatt at krav om erstatning skal avgjøres av retten. Departementet ønsker å legge til rette for at behandlingen av kravene ikke blir mer omstendelig enn det så vel staten som erstatningssøkeren i det konkrete tilfellet ser seg tjent med, og går inn for at det kan inngås forlik i disse sakene.

Etter dagens system følger rettens behandling av saker om erstatning etter strafforfølgning særlige regler i straffeprosessloven. Departementet foreslår at domstolsbehandlingen av disse sakene skal følge reglene i tvistemålsloven. Videre går departementet inn for at det ikke lenger skal være påtalemyndigheten som prosederer disse sakene for staten. Påtalemyndighetens sentrale rolle i etterforskningen kan gjøre at påtalemyndighetens prosedyre i disse sakene får element av selvprosedyre - selv om påtalemyndigheten bare er en av flere aktører i forfølgningen som utløste erstatningskravet. Departementet går inn for at regjeringsadvokaten skal ha ansvaret for å koordinere prosedyren av disse sakene. Slik blir behandlingen av disse sakene mer lik det som er vanlig når det reises krav om erstatning mot staten.

Etter straffeprosessloven § 447 tredje ledd tredje punktum i gjeldende rett, skal retten ved behandlingen av erstatningskravet så vidt mulig settes med de samme dommerne som avgjorde straffesaken. Departementet går inn for en omlegging også her, og foreslår en uttrykkelig regel som sier at dommerne som har deltatt i straffesaken ikke skal delta ved avgjørelsen av siktedes erstatningskravet (utkastet § 449 første ledd). Begrunnelsen for denne presiseringen er særlig ønsket om å sikre at kravet avgjøres av en «upartisk domstol», jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1. Denne endringen gjør at det heller ikke er grunn til å opprettholde dagens regel om at kravet skal bringes frem for den retten som avgjorde straffesaken. Departementet går inn for at kravet som hovedregel kan bringes inn for domstolen i den rettskretsen hvor erstatningssøkeren bor eller oppholder seg (utkastet § 449 annet ledd).

Gjeldende rett oppstiller en tremåneders frist for å sette frem krav om erstatning etter strafforfølgning, jf. straffeprosessloven § 447 første ledd. Departementet foreslår at det ikke skal gjelde særskilt frist for å fremsette krav om erstatning etter strafforfølgning for det administrative avgjørelsesorganet. Foreldelseslovens fristregler vil dermed gjelde, slik at krav om erstatning kan reises inntil 3 år etter at det foreligger endelig avgjørelse i straffesaken, jf. foreldelsesloven § 9, og erstatningssøkeren vil få minimum ett år på å bringe den administrative avgjørelsen inn for domstolen dersom han ikke får fullt medhold i kravet.

Etter dagens regler er siktedes rett til advokatbistand i disse sakene omtalt som siktedes rett til forsvarer. Etter gjeldende rett har siktede rett til offentlig oppnevnt forsvarer når det holdes muntlig forhandling, jf. § 449 fjerde ledd. Ved skriftlig behandling kan retten oppnevne forsvarer når særlige grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Departementet går inn for at siktede skal ha rett til å få dekket de nødvendige advokatutgifter til administrativ behandling (utkastet § 450 første ledd). Når det gjelder rett til å få dekket advokatutgifter ved domstolsbehandling, går departementet inn for at tvistemålsloven § 174 annet ledd skal anvendes slik at erstatningssøkeren får dekket sine utgifter dersom resultatet han oppnår ved domstolsbehandlingen er bedre enn resultatet som følger av den administrative avgjørelsen - med mindre det dreier seg om bedre resultat på uvesentlige punkter. Departementet foreslår en uttrykkelig regel om at erstatningssøkeren bare skal kunne pålegges å dekke statens kostnader dersom søksmålet var grunnløst (utkastet § 450 annet ledd).

Gjeldende rett regulerer ikke særskilt statens rett til tilbakesøking av erstatning som er utbetalt etter strafforfølgning. Departementet går inn for en særskilt regel som klargjør statens rett til tilbakesøking når straffeforfølgingen gjenopptas og ender med domfellelse, etter at erstatning er utbetalt siktede fordi han i første omgang ble frifunnet eller saken mot ham ble henlagt (utkastet § 451).