10 Erstatning etter en rimelighetsvurdering

10.1 Gjeldende rett

Selv om vilkårene i § 444 ikke er oppfylt, kan siktede tilkjennes erstatning etter § 445 dersom strafforfølgningen har ført til særlig eller uforholdsmessig skade, og erstatning fremstår som rimelig. Det er etter § 445 ikke noe vilkår at siktede frikjennes. Erstatning kan således også tilkjennes for uforholdsmessig strafforfølgning. For en nærmere redegjørelse for retten til erstatning etter gjeldende § 445 se punkt 4.5 ovenfor.

10.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår en videreføring av gjeldende straffeprosesslov § 445, jf. utredningen punkt 5.4 s. 39. Rådet mener imidlertid at det er grunn til å senke kravene noe i forhold til praksis etter de någjeldende reglene, som synes å kreve mye før det tilkjennes erstatning. Retten til erstatning foreslås derfor knyttet til et rent rimelighetskriterium, uten krav om at tapet skal være «særlig eller uforholdsmessig».

Rådets mindretall, Ysen, understreker at

«regelen i forslaget til § 444 tredje ledd ikke må tolkes restriktivt. Ysen mener at i tilfeller hvor det har vært rettet alvorlige anklager mot siktede, for eksempel incestanklager, voldtektsanklager, drapsanklager og anklager om økonomiske misligheter av et visst omfang, vil dette ofte få store økonomiske konsekvenser for den siktede og hans familie selv om han ikke har vært varetektsfengslet. Ysen sikter særlig til den omtale og den betydning slike alvorlige beskyldninger kan få, f.eks. i en arbeidssituasjon ved at man mister kunder, klienter eller lignende.

I slike tilfeller vil det som regel fremstå som rimelig at siktede får dekket økonomisk tap ved forfølgningen, uavhengig av om vedkommende har vært varetektsfengslet eller ikke.

Ysen mener også at dersom man har vært pågrepet og sittet i arrest, men pågripelsen ikke følges opp med en fengsling eller fengslingsbegjæring, slik at første ledd får anvendelse, bør det være rimelig at man tilkjenner erstatning etter tredje ledd».

Rådets flertall er i det vesentlige enig med Ysen mht. i hvilke situasjoner det kan være rimelig å tilkjenne erstatning, men vil overlate den nærmere konkretiseringen til praksis. Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for å anta at det «som regel» skal tilkjennes erstatning i de tilfeller Ysen nevner. Flertallet uttaler at dette spesielt gjelder ved pågripelser som ikke følges opp med fengslingsbegjæring. En for vid adgang til å tilkjenne erstatning i disse tilfellene kan medføre en uforholdsmessig tilbakeholdenhet fra politiets side mht. å gripe inn i akutte situasjoner.

Straffelovrådet uttaler at det skal mye til før det vil være rimelig å utbetale erstatning til siktede som blir straffedømt, og som ikke senere frifinnes. Rådet viser til at erstatning i disse tilfellene først og fremst er aktuelt ved uforholdsmessig lange varetektsfengslinger.

10.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett mener at rimelighetskravet ikke må tolkes for restriktivt, og er enig med Straffelovrådets mindretall (Ysen) i at dersom den siktede har vært frihetsberøvet uten å ha vært (begjært) fengslet, bør han i utgangspunktet ha krav på erstatning for økonomisk tap som har sammenheng med frihetsberøvelsen. Jussformidlingen i Bergen mener at siktede som har vært pågrepne bør ha krav på erstatning på objektivt grunnlag dersom forhørsretten avviser fengslingskjennelsen. Jussformidlingen kan ikke se at disse lider mindre belastning enn de som har vært varetektsfengslet i kort tid.

Trondheim byrett, Den norske Dommerforening, Oslo politikammer og Agder statsadvokatembeter sier seg derimot enig med flertallet i Straffelovrådet om når det må anses rimelig å tilkjenne erstatning etter forslaget § 444 tredje ledd. Trondheim byrett peker imidlertid på at det kan innvendes at et uttrykk som «rimelig» overlater for mye til domstolene. Også Trondheim statsadvokatembeter er inne på dette og uttrykker som kommentar til § 444 tredje ledd (og § 446) at det ville være ønskelig at det i lovteksten formuleres nærmere kriterier for når erstatning kan ytes. Særlig viktig blir dette etter deres syn dersom det er meningen at mange forskjellige ansatte i påtalemyndigheten skal behandle kravene administrativt.

Statsadvokatene i Oslo mener at merbelastningen for siktede som følge av dekning i media må tillegges lite vekt. Dette begrunnes med at mediene skaffer sine opplysninger gjennom en lang rekke kilder, og at det vanskelig kan ses å være statens ansvar å reparere en skade forårsaket av medienes forsettlige offentliggjøring av belastende opplysninger for siktede.

10.4 Departementets vurderinger

Departementet finner det klart at det er behov for en regel om erstatning når det fremstår som rimelig, som vil utfylle en bestemmelse om rettskrav på erstatning (jf. kapittel 7 foran). Alminnelige erstatningsregler vil ikke gi rett til erstatning i alle de tilfelle som kan fanges opp av en rimelighetsregel. Spesielt kan det pekes på at erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1 forutsetter uaktsom opptreden fra strafferettsapparatets side, mens det ikke er noe krav om uaktsomhet etter den rimelighetsregel som i dag finnes i § 445, og som departementet foreslår opprettholdt. Departementet mener at det ikke er behov for en ren rimelighetsregel når man går langt i å gi rettskrav på erstatning etter § 444, og foreslår at dagens formulering i § 445 videreføres.

Etter departementets forslag til hovedregel vil enhver siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt, ha rettskrav på erstatning for tap som forfølgningen påfører ham - med mindre han har opptrådt på en måte som gjør at han selv er nærmest til å bære tapet forfølgningen har påført ham. Dette innebærer at betraktningene fra Straffelovrådets mindretall, Borgarting lagmannsrett og Jussformidlingen i Bergen, jf. 10.3, langt på vei er fulgt opp.

Departementets forslag skiller seg fra gjeldende rett og Straffelovrådets forslag ved at siktede skalha krav på erstatning i de tilfellene erstatning fremstår som rimelig. Som nevnt under 4.5 vil denne forskjellen neppe ha praktisk betydning. Det er lite sannsynlig at retten ville brukt en «kan-regel» til å nekte siktede erstatning i de tilfeller den selv har konkludert med at erstatning er rimelig.

I hovedsak må det overlates til praksis å konkretisere i hvilke tilfelle det skal gis erstatning etter rimelighetsregelen. Det kan likevel pekes på noen typetilfelle med retningslinjer for hvordan de bør bedømmes.

For siktede som straffedømmes (og som ikke senere frifinnes), vil det etter Straffelovrådets syn først og fremst være aktuelt med erstatning ved uforholdsmessig lange varetektsfengslinger. Hvis varetektsfengslingen var et uforholdsmessig inngrep sett i forhold til siktelsen og dermed ulovlig i henhold til straffeprosessloven § 170 a, følger retten til erstatning for tap som kan skyldes den uforholdsmessige fengslingen allerede av departementets forslag til § 444 bokstav c. Viser det seg ved domfellelsen at frihetsberøvelsen står i et klart misforhold til den utmålte straffen, vil det etter forholdene kunne være aktuelt med erstatning etter § 445. Dette kan være aktuelt i de tilfeller subsumsjonen endres slik at siktede dømmes etter et mildere straffebud, og i andre tilfeller der reaksjonen blir mildere i ankeomgangen enn i første instans. Dersom det foreligger brudd på EMK artikkel 6 om retten til å få en straffesiktelse mot seg avgjort innen rimelig tid, vil utgangspunktet være at økonomisk tap som er voldt ved den urettmessige forsinkelsen, erstattes i medhold av rimelighetsregelen. Dette gjelder likevel ikke hvis siktede domfelles og får et fradrag i straffen på grunn av behandlingstiden. I så fall oppfylles de krav som EMD har satt i dommen i Kudla-saken 26. oktober 2000 om rett til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 ved saker hvor saksbehandlingstiden krenker EMK artikkel 6, jf. her Lie og Berntsen Application no. 25130/94 hvor et slikt fradrag i straffen ble ansett fyllestgjørende. For en nærmere redegjørelse for når brudd på retten til rettergang innen rimelig tid gir rett til erstatning, vises til de spesielle merknadene til § 445.