5 Forholdet til menneskerettighetene

5.1 Innledning

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) bestemmer i § 2 bl.a. at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) skal gjelde som norsk lov. Ved motstrid skal disse konvensjonene gå foran annen lovgivning, jf. loven § 3. På straffeprosessens område følger dette også i hovedsak av straffeprosessloven § 4: «Lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller som følger av overenskomst med fremmed stat».

5.2 Erstatning for pågripelse eller fengsling i strid med EMK artikkel 5

Frihetsberøvelse i strid med reglene i EMK artikkel 5 nr. 1-4 medfører erstatningsansvar for staten etter EMK artikkel 5 nr. 5, jf. også tilsvarende bestemmelser i SP artikkel 9 nr. 5.

Etter disse reglene vil bl.a. den som blir pågrepet eller fengslet, og ikke «straks» blir fremstilt for retten, ha krav på erstatning, jf. EMK artikkel 5 nr. 3 første alternativ. Tilsvarende gjelder for den som har vært pågrepet eller fengslet, og som ikke enten får sin sak pådømt innen rimelig tid eller blir løslatt i påvente av rettergangen, jf. EMK artikkel 5 nr. 3 annet alternativ.

I den grad det blir foretatt pågripelser eller siktede holdes fengslet i strid med EMK artikkel 5, følger statens plikt til å sikre erstatning for eventuell skade av EMK artikkel 5 nr. 5. For en nærmere omtale av plikten til å sikre erstatning ved brudd på EMK artikkel 5, vises til punkt 7.6.1 og 22.1 nedenfor.

5.3 Rett til rettergang innen rimelig tid

Etter EMK artikkel 6 nr. 1 har en siktet rett til å få straffesiktelsen mot seg endelig avgjort for domstolene «within a reasonable time» (»innen rimelig tid»).

Fristberegningen i straffesaker begynner fra det tidspunktet vedkommende blir «charged». EMD har uttalt om forståelsen av ordet «charge» at «[w]hilst «charge» (...) may in general be defined as the official notification given to an individual by the competent authority of an allegation that he has committed a criminal offence, it may in some instances take the form of other measures which carry the implication of such an allegation and which likewise substantially affect the situation of the suspect», jf. bl.a. avgjørelser 10. desember 1982, Foti and Others, A.56, s. 18 og Corigliano, A.57, s. 13.

Hva som skal anses som «rimelig tid» etter bestemmelsen, beror på en konkret helhetsvurdering hvor det blant annet må legges vekt på sakens kompleksitet, hvilken betydning saken har for siktede, og om siktede selv kan bebreides for at saken har tatt lang tid. Ressursknapphet og lignende vil i liten grad bli akseptert som unnskyldning for lang saksbehandlingstid. 1

EMD har i avgjørelse 26. oktober 2000 (Kudla-saken) lagt til grunn at EMK artikkel 13 om retten til «an effective remedy» (effektiv prøvningsrett) også gjelder i forhold til brudd på retten til rettergang innen rimelig tid etter EMK artikkel 6 nr. 1. Dette innebærer at siktede har rett til å få slått fast om saksbehandlingstiden har vært for lang, samt til en passende oppreisning («appropriate relief») for konvensjonsbruddet.

I straffesaker som ender med domfellelse, vil det være tilstrekkelig for å oppfylle EMK artikkel 6 nr. 1, jf. artikkel 13, at den dømte får fradrag i straffen, jf. Lie & Berntsen Application no. 25130/94 særlig s. 15. Innstilles straffesaken eller ender den med frifinnelse, har man ikke denne muligheten til å gi en passende oppreisning for ulovlig lang saksbehandlingstid. Det reiser seg derfor spørsmål om det i norsk rett finnes en annen «appropriate relief» i disse tilfellene.

Lang saksbehandlingstid kan begrunne erstatning etter straffeprosessloven § 445, jf. for eksempel Rt. 1992 s. 736. Kjæremålsutvalget presiserte imidlertid i denne saken at unødvendig lang etterforskningstid i seg selv ikke er tilstrekkelig til å oppfylle vilkårene i § 445. Det ble lagt vekt på at forholdene i den konkrete saken var ekstraordinære. Saksbehandlingstid i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 er etter dette neppe alene tilstrekkelig til å begrunne erstatning etter straffeprosesslovensregler, slik disse ble anvendt før vedtakelsen av menneskerettsloven.

Saksbehandlingstid i strid med siktedes rett til rettergang innen rimelig tid er et rettsstridig forhold. I dansk rett er det lagt til grunn at brudd på EMK artikkel 6 nr. 1 om rett til rettergang innen rimelig tid, gir rett til erstatning etter danske alminnelige erstatningsregler. 2 I norsk rett ser departementet ikke grunnlag for å fastslå en alminnelig regel om at det offentlige blir erstatningsansvarlig som følge av uaktsomhet eller på objektivt grunnlag dersom et offentlig organ eller en tjenestemann tar feil i et tvilsomt rettsanvendelsesspørsmål. Det kan likevel være at dette på enkelte områder, som ved overtredelse av EMK artikkel 6 nr. 1, jf. artikkel 5, må vurderes annerledes.

Før menneskerettsloven ble vedtatt, var det etter norsk prosessrett ikke grunnlag for at siktede kunne reise særskilt søksmål for å få fastslått at saksbehandlingstiden stred mot EMK, og på den måten få oppreisning for krenkelsen, jf. Rt. 1994 s. 1244. Etter vedtakelsen av menneskerettsloven er det mulig at dette stiller seg annerledes. Tore Schei: Tvistemålsloven (2. utg., Oslo 1998) bind I s. 269 legger til grunn at man etter vedtakelsen av menneskerettsloven vil kunne kreve dom for at det foreligger konvensjonsstrid. Det vil bero på faktum i den konkrete saken om slik fastsettelsesdom vil være passende oppreisning, eller om siktede også må tilkjennes erstatning. Dersom det foreligger brudd på EMK artikkel 6 om rett til å få en straffesiktelse mot seg avgjort innen rimelig tid, vil utgangspunktet etter departementets forslag være at et eventuelt økonomisk tap den urettmessige forsinkelsen har medført, erstattes i medhold av regelen i utkastet til § 445, jf. punkt 10.4 og merknadene til § 445.

5.4 Uskyldspresumsjonen

De internasjonale menneskerettighetskonvensjonene pålegger ikke konvensjonsstatene noen plikt til å yte erstatning for lovligeetterforskningsskritt selv om saken henlegges eller siktede frifinnes. EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2, som gir uttrykk for uskyldspresumsjonen, bestemmer imidlertid at «[e]veryone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.» EMD har lagt til grunn at uskyldspresumsjonen også vil gjelde i saker om erstatning for strafforfølgning, jf. bl.a. dom 25. august 1993 (Sekanina) og dom 21. mars 2000 (Rushiti). Det samme er understreket i dom 10. juli 2001 (Lamanna). Dette innebærer at dersom konvensjonsstatene først velger å ha regler om erstatning for siktede som er frifunnet eller hvis sak er henlagt, må kravene etter EMK artikkel 6 nr. 2 tilfredsstilles. Det kan likevel reises spørsmål om kravene etter EMK artikkel 6 nr. 2 er de samme uavhengig av hvilken sammenheng spørsmålet oppstår i. Departementet viser videre til drøftelsen under 7.5.

Høyesterett har i Rt. 1994 s. 721 lagt til grunn at bevistemaet i straffeprosessloven § 444 første ledd første punktum ikke i seg selv er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, men uttaler under henvisning til Sekaninadommen at hvis «det i begrunnelsen for å nekte erstatning reises tvil om frifinnelsen for straff er riktig, eller begrunnelsen inneholder formodninger om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK artikkel 6 nr. 2 bli problematisk.»

5.5 Erstatning for utholdt straff

Hvor siktede blir frifunnet etter å ha «suffered punishment» («måttet tåle straff»), vil staten være erstatningsansvarlig etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen syvende tilleggsprotokoll artikkel 3 og FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 6. Straffeprosessloven § 444 første ledd annet punktum oppfyller konvensjonens krav på dette punkt, for så vidt gjelder erstatning etter utholdt frihetsberøvelse. Uttrykket «suffered punishment» er imidlertid blitt tolket slik at også den som er blitt idømt annen straff enn frihetsberøvelse, for eksempel rettighetstap, skal ha krav på erstatning såfremt de øvrige vilkårene i EMK protokoll 7 artikkel 3 er oppfylt. I disse tilfellene vil siktede ikke ha krav på erstatning etter § 444 annet punktum. Den skjønnsmessige regelen i § 445 gir imidlertid rom for at å tilkjenne erstatning for annen utholdt straff en frihetsberøvelse hvor dette er påkrevd ut fra våre internasjonale forpliktelser, jf. slik også NOU 1996: 18 s. 21 første spalte.

5.6 Oppsummering

I gjennomgåelsen ovenfor er det lagt til grunn at erstatningsreglene i straffeprosessloven kapittel 31 ikke i seg selv strider mot Norges menneskerettslige forpliktelser. Vilkårene for erstatning etter § 444 første ledd første punktum er imidlertid utformet slik at påtalemyndigheten eller domstolene lett kan komme med uttalelser som vil være i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Reglene bør derfor endres slik at de så vidt mulig sikrer mot slike brudd på konvensjonen.

Videre bør erstatningsreglene i straffeprosessloven kapittel 31 tilpasses EMK protokoll 7 artikkel 3 og SP artikkel 14 nr. 6. Dette kan gjøres ved at § 444 første ledd annet punktum, som gir ubetinget rett til erstatning for utholdt frihetsstraff, utvides til også å gjelde i tilfeller hvor domfelte har utholdt annen straff enn frihetsberøvelse. Et slikt rettskrav må i dag innfortolkes i straffeprosessloven § 445. Det vil skape større klarhet og oversikt om retten til erstatning for utholdt straff kommer eksplisitt til uttrykk i straffeprosesslovens regler, jf. nærmere under punkt 8.4 nedenfor.