15 Erstatning til andre enn siktede

15.1 Gjeldende rett

Bare siktede kan kreve erstatning for strafforfølgning etter gjeldende straffeprosessloven §§ 444-446. Andre enn siktede som lider skade pga. strafforfølgning, må basere et erstatningskrav på den skjønnsmessige regelen i straffeprosessloven § 448, eventuelt på alminnelige erstatningsrettslige regler.

Ordlyden «andre enn siktede» i § 448 er vid og omfatter i prinsippet enhver som oppfyller de øvrige vilkårene i bestemmelsen. For eksempel vil både vitner, siktedes familie og mistenkte som ikke har vært siktet i saken, kunne tilkjennes erstatning etter § 448. I Rt. 2001 s. 245 ble en kvinne tilkjent erstatning for advokatutgifter etter at hun hadde kontaktet advokat for å få råd om hvordan hun burde forholde seg for å beskytte minnet til sin avdøde far. Faren var i en bok utpekt som mulig gjerningsmann i en drapssak, og påtalemyndigheten hadde foretatt etterforskningsskritt til avkreftelse av mistanken mot ham.

Erstatning kan ytes selv om det ikke har vært noen siktet i saken, jf. Rt. 1998 s. 1083. Erstatning kan også tilkjennes hvor det etter straffeprosessloven § 224 annet ledd har funnet sted etterforskning uten at det foreligger noen mistanke om straffbart forhold, jf. slik Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven (2. utg., Oslo 1996) s. 1052.

Skaden må være påført «ved gransking, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken». Denne passusen innebærer at det må ha funnet sted en etterforskning etter kapittel 18 i straffeprosessloven, samt at den økonomiske eller ikke-økonomiske skaden må skyldes slik etterforskning, jf. Rt. 1993 s. 648 og 1998 s. 1018. En administrativ kontroll som ikke er ledd i en strafferettslig etterforskning, går etter dette ikke inn under § 448 selv om politiet yter bistand under kontrollen, jf. kjennelse i Rt. 1993 s. 648. I denne saken fant Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke straffeprosessloven § 448 anvendelig hvor erstatningssøkeren var blitt utsatt for bokettersyn av skattemyndighetene med bistand av politiet i medhold av merverdiavgiftsloven § 68, jf. § 46.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det har funnet sted etterforskning. I tillegg må skaden skyldes handlinger fra politiets side som kan karakteriseres som « forføyninger under saken», jf. for eksempel Rt. 1990 s. 915. Høyesteretts kjæremålsutvalg la her til grunn at det at politikammeret i Bergen hadde satt ut rykter, gitt opplysninger til pressen mv. og derved voldt skade for erstatningssøkeren, ikke var forføyninger som kunne danne grunnlag for erstatning etter § 448.

Erstatning etter § 448 kan tilkjennes både for «skade og ulempe». I praksis ytes det først og fremst erstatning for økonomisk skade, for eksempel for utgifter til nødvendig advokatbistand (Rt. 1998 s. 1083). Ordet «ulempe» indikerer imidlertid at det etter omstendighetene også kan tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade, jf. Rt. 1998 s. 1596.

Erstatningskrav etter § 448 må settes frem senest tre måneder etter at vedkommende har fått kjennskap til skaden og dens omfang, jf. bestemmelsen annet ledd.

15.2 Straffelovrådets forslag og nordisk rett

Straffelovrådet foreslår ingen endringer i gjeldende § 448 om erstatning til andre enn siktede. Rådet drøfter heller ikke innholdet i bestemmelsen. Heller ingen av høringsinstansene har kommentert retten til erstatning etter straffeprosessloven § 448.

Svensk og finsk rett har så vidt departementet kjenner til ingen bestemmelse som tilsvarer § 448. Den danske retsplejeloven § 1018 c gir derimot hjemmel til å yte erstatning også til andre enn siktede: «Har der overfor en person, der ikke har været sigtet, været iværksat ingreb som led i en strafferettslig forfølgning, ydes erstatning, hvis det findes rimeligt».

15.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for at man viderefører gjeldende § 448 om erstatning til andre enn siktede. Det ville virke urimelig dersom staten skulle kunne ilegges objektivt erstatningsansvar overfor siktede for skade som følge av uberettigede straffeprosessuelle forføyninger, mens andre som har lidt tap pga. tilsvarende inngrep, måtte nøye seg med å kreve erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene som krever skyld fra myndighetenes side.