11 Erstatningens størrelse

11.1 Gjeldende rett

Dersom en siktet klarer å sannsynliggjøre at han ikke har utført den straffbare handlingen, eller at den var objektivt rettmessig, har han «krav på erstatning av staten for skade som han har lidt ved forfølgningen» jf. § 444 første ledd første punktum. Dette må forstås slik at siktede har krav på full erstatning for ethvert økonomisk tap som han har lidt på grunn av forfølgningen, herunder også mulige tap i fremtidig erverv og utlegg til juridisk bistand ved behandlingen av kravet, se nærmere Straffelovrådets innstilling punkt 3.2.2.4 og Andenæs: Norsk Straffeprosess, (3. utg., Oslo 2000) bind 2 side 268-269. Det alminnelige erstatningsrettslige kravet til adekvat eller påregnelig årsakssammenheng mellom skaden og den erstatningsberettigede handlingen (her forfølgningen) vil likevel sette en grense for hvilke tap som kan kreves erstattet, jf. nærmere under kapittel 14 nedenfor.

Etter § 445 vil siktede bare ha krav på erstatning for tap som følger av særlig eller uforholdsmessige skade. Erstatningen utmåles etter rettens diskresjonære skjønn.

11.2 Hvilke tapsposter bør erstatningen for økonomisk tap dekke?

Departementet går inn for at den som oppfyller vilkårene for rettskrav på erstatning for strafforfølgning, fortsatt som utgangspunkt bør ha krav på erstatning for ethvertøkonomisk tap han lider som følge av strafforfølgningen eller domfellelsen. Dette er i samsvar med Straffelovrådets forslag, og ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger på dette punktet. Eksempler på aktuelle erstatningsposter vil være tapt arbeidsfortjeneste som følge av varetektsfengsling, tap som følge av psykiske problemer etter fengslingen, tap av klienter eller kundekretser pga. siktelsen og ekstrautgifter på grunn av beslag eller pga. inndragning av førerkort.

Dersom siktede som ledd i prosessen med å bli frikjent har hatt utgifter til privat etterforsker, oppstår spørsmålet om disse utgiftene kan anses som tap påført av forfølgningen og eventuelt kreves dekket av staten etter reglene om erstatning etter strafforfølgning. Disse utgiftene vil typisk være foranlediget av forfølgningen. I den utstrekning utgiftene til privat etterforsker har vært nødvendig for at mistanken mot siktede ble avkreftet, kan disse utgiftene derfor i utgangspunktet anses som tap lidt ved forfølgningen og kreves dekket etter departements forslag til § 444. I innstilling 20. mai 1997 fra privatetterforskningsutvalget går et flertall i utvalget inn for at det bør bli adgang til offentlig dekning av utgifter til privatetterforsker i straffesak, jf innstillingen s. 85. Dette gikk et stort flertall av høringsinstansene imot. Forslaget reiser prinsipielle spørsmål som departementet vil komme tilbake til i annen sammenheng, jf. Ot.prp. nr. 70 (2000-2001) s. 70. Ved lov 15. juni 2001 nr. 63 om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse) ble det imidlertid tilføyd et nytt annet ledd i straffeprosessloven § 438 som innebærer at når særlige grunner gjør det rimelig, kan også andre enn siktede helt eller delvis få offentlig dekning av omkostninger ved tiltak som har hatt vesentlig betydning for at saken ble gjenopptatt, dersom gjenopptakelsessaken ender med hel eller delvis frifinnelse.

I hvilken grad utlegg til juridisk eller annen bistand ved behandling av erstatningskravet vil kunne kreves erstattet, er behandlet under kapittel 19 nedenfor.

Et særskilt spørsmål er om det skal gjøres fradrag i erstatningen for sparte utgifter til kost og losji under fengsling, slik som anført av påtalemyndigheten i Liland-saken, jf. Eidsivating lagmannsretts kjennelse 21. mars 1995 sak nr. 94-02872M s. 14-15. Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at sparte utgifter ved kost og losji reduserte Lilands økonomiske tap, og at forringet livskvalitet i fengslet eventuelt måtte kompenseres gjennom oppreisningen. Departementet er enig med Eidsivating lagmannsrett (s. 23-24) i at det er lite naturlig og rimelig om tvangspåførte besparelser i form av kost og losji i fengslet skal kunne gå til fradrag i erstatningen.

Riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977 kritiserer Straffelovrådets forslag for å levne tvil om hvilke tapsposter erstatningen utenfor minimumserstatningstilfellene er ment å skulle dekke. De uttaler at formuleringene «han har lidt et høyere tap», «krav på erstatning for lidt tap» og «erstatning for skade siktede har lidt» i henholdsvis utkastet § 444 første, annet og tredje ledd kan oppfattes slik at erstatningen ikke skal omfatte annet enn det tap som er realisert på oppgjørstidspunktet, det som i vanlig erstatningsrettslig terminologi utgjør «lidt tap». Riksadvokatenuttaler at en slik innstramming i forhold til gjeldende rett ikke er heldig og neppe har vært tilsiktet, selv om den manglende omtale av andre tapsposter enn lidt tap i utredningen gjør dette uklart. Både riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977mener at hele det økonomiske tap som står i årsakssammenheng med frihetsberøvelsen, herunder tap i fremtidig erverv, jf. skadeerstatningsloven § 3-1, fortsatt bør kunne kreves erstattet. Riksadvokatens forslag til lovtekst tar hensyn til denne innvendingen.

Departementet er enig med riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977 i at det bør komme klarere frem i lovteksten at det ikke bare er lidt tap, men heletapet siktede har hatt som følge av forfølgningen, som kan kreves erstattet. Også gjeldende § 444 første ledd taler imidlertid om «skade (...) lidtved forfølgningen». Bestemmelsen er like fullt i teori og praksis blitt tolket slik at den gir rett til erstatning for ethvert tap som siktede har lidt på grunn av forfølgningen, herunder også mulige tap i fremtidig erverv, jf. slik bl.a. Straffelovrådets innstilling punkt 3.2.2.4 og Andenæs: Norsk Straffeprosess (3. utg., Oslo 2000) bind 2 side 268-269. Straffelovrådet har ikke problematisert spørsmålet om hvilke tapsposter som skal dekkes av erstatningen for uberettiget strafforfølgning. Etter departementets syn har Straffelovrådet neppe ment å foreta noen innstramning av erstatningsadgangen i forhold til gjeldende rett, men med formuleringene «lidt tap» mv. søkt å videreføre den etablerte rettstilstanden på dette punktet. Departementet mener likevel at bruken av ordet «lidt» kan skape unødvendig uklarhet og bør derfor byttes ut med en formulering som språklig sett gir en mer dekkende beskrivelse av realitetene. Departementet har tatt hensyn til dette ved utformningen av sitt utkast til erstatningsregler.

Riksadvokaten foreslår også at det tas inn en uttrykkelig henvisning til de alminnelige erstatningsrettslige regler. Han mener at både tapspostene som omfattes, og utmålingsprinsippene bør være de samme på dette området som for personskadeerstatning for øvrig. Når det gjelder ménerstatning, uttaler han at

«Også ménerstatning bør, her som ved andre personskadeoppgjør, inngå som en ordinær erstatningspost dersom det har oppstått varig invaliditet, jfr. skadeerstatningsloven § 3-2. Etter gjeldende rett synes denne posten å bli bakt inn i et eventuelt oppreisningsbeløp.»

Departementet er enig med riksadvokaten i at erstatningen som utgangspunkt bør utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Departementet er imidlertid ikke enig med rikadvokaten i at skadeserstatningsloven § 3-2 om ménerstatning bør gjelde ved utmåling av erstatning etter § 444. § 444 tar sikte på å gi erstatning for økonomiskskade. Ménerstatning er derimot erstatning for «varig og betydelig skade av medisinsk art», uavhengig av om skaden har ført til noe økonomisk tap for skadelidte, jf. Nygaard: Skade og ansvar (5. utgave, Bergen 2000) s. 4 og 121. Det ville gi dårlig sammenheng i regelverket om § 444 om erstatning for økonomisk tap skulle gi rettslig grunnlag for å tilkjenne ménerstatning, som er en ikke-økonomisk skade. Forholdet mellom skadeserstatningsloven § 3-2 og straffeprosesslovens regler om erstatning og oppreisning for strafforfølgning er nærmere behandlet under punkt 13.2 nedenfor.

Det er skadelidte som har bevisbyrden for at han har lidt tap som følge av strafforfølgningen. Det betyr at det påhviler erstatningssøkeren å fremskaffe tilstrekkelig bevis (dokumentasjon) på tapet og dets størrelse. Når det gjelder lidt arbeidsfortjeneste for vanlige lønnsmottakere, vil erstatningsutmålingen vanligvis være lite problematisk. Her bør det kreves en erklæring fra arbeidsgiveren som dokumenterer det påståtte tapet. Særlig for fremtidige tap vil imidlertid utmålingen ofte måtte bygge på usikre antagelser om tapets omfang. Det kan for eksempel være vanskelig å vite når siktede vil være i stand til å vende tilbake til arbeidslivet pga. eventuelle psykiske problemer som følge av den uberettigede strafforfølgningen. Gjelder det fremtidig tap i lønnsinntekt, må utgangspunktet være at det er tilstrekkelig med en legeerklæring som kan dokumentere forventet fremtidig sykefravær, samt en erklæring fra arbeidsgiver som dokumenterer siktedes lønnsnivå.

Det kan også være vanskelig å beregne en selvstendig næringsdrivendes tap som følge av tapte kunder eller lignende. I disse tilfellene vil det måtte bero på en mer konkret vurdering om dokumentasjonen kan anses tilstrekkelig. Det bør stilles like strenge krav til dokumentasjon av tapet etter straffeprosessloven kapittel 31 som etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

11.3 Bør erstatningen for økonomisk tap standardiseres?

11.3.1 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet har (på s. 38 første spalte) vurdert hvorvidt erstatningen for økonomisk tap bør standardiseres, men er kommet til at dette ikke bør gjøres. Etter Straffelovrådets forslag skal således en siktet, dersom han frifinnes eller saken henlegges, fortsatt i utgangspunktet ha krav på full erstatning for det tap han har lidt som følge av varetektsfengsling.

Begrunnelsen for ikke å gå inn for standardisert erstatning er at det tap varetektsfengslede har lidt, vil være svært forskjellig, og at en standardisering derfor lett vil kunne lede til en urimelig høy eller urimelig lav erstatning sett i forhold til det reelle tapet. Det blir også vist til at verken Danmark, Sverige eller Finland har regler om standardisert erstatning.

Straffelovrådet har likevel foreslått at det innføres en standardisert minimumserstatning for økonomisk tap. Rådet begrunner dette bl.a. med at det antar at en slik regel vil kunne «medvirke til forenkling av erstatningsoppgjør i tilfeller der siktede nok har hatt et tap, men har vanskelig for å dokumentere dette og derfor godtar minstesatsen». Minimumserstatningen er ment å skulle være et alternativ til utmåling av erstatning ut fra siktedes dokumentasjon for lidt tap, ikke et tillegg til dette.

Straffelovrådet (s. 38) peker på at «hvor fengslingen ikke har ført til økonomisk tap, vil minimumssatsen innebære en form for kompensasjon for ikke-økonomisk skade». Tilsvarende vil gjelde for det overskytende beløp hvor den økonomiske skaden strafforfølgningen har medført, er lavere enn minstesatsen. Videre åpner Straffelovrådet for at minimumssatsen skal kunne trekkes inn i totalvurderingen av i hvilken grad ikke-økonomisk skade skal erstattes etter utkastet § 446.

Utmåling av erstatningen for økonomisk tap som følge av utholdt straff (gjenopptakelsestilfellene) skal etter Straffelovrådets forslag følge de samme regler som utmåling av tap for varetektsfengsling.

Når det gjelder erstatning i andre tilfeller enn hvor siktede har vært varetektsfengslet eller har utholdt straff, har Straffelovrådet foreslått at erstatning kan tilkjennes etter en rimelighetsvurdering. Her vil altså både spørsmålet om erstatning skal tilkjennes og dens størrelse, være overlatt til rettens skjønn. I disse tilfellene er det således ikke foreslått noen minimumserstatning.

11.3.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om man bør innføre regler om standardisert minimumserstatning for økonomisk tap til dem som uberettiget har vært varetektsfengslet.

Riksadvokaten, Statsadvokatene i Hordaland, Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)og Statsadvokatene i Rogalandstøtter uttrykkelig Straffelovrådets forslag om minimumserstatning.

Statsadvokatene i Oslo og Borgarting lagmannsrettgår imot innføring av standardisert minimumserstatning for økonomisk tap.

Statsadvokatene i Oslo uttaler:

«Forslaget strider mot ordinære erstatningsrettslige prinsipper og fremstår som et forslag om statlig gebyr eller dagsbot til en siktet for en ellers fullt lovlig frihetsberøvelse. Dersom en siktet ikke kan påvise noe økonomisk tap, vil oppreisningserstatning eller erstatning for ikke-økonomisk skade være den riktige formen for kompensasjon for den påkjenning varetekten har påført ham eller henne.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«I utgangspunktet er vårt syn at det nok kan virke noe spesielt at en person som ikke kan dokumentere økonomisk tap, allikevel skal få dekket et økonomisk tap ved frihetsberøvelse ved en minimumserstatning. Det er da mer nærliggende å tenke seg at frihetsberøvelse uten økonomisk tap burde kompenseres gjennom reglene om oppreisning, jf. nedenfor. Det er dessuten noe problematisk å taksere frihetsberøvelse etter en bestemt dagsats. Dertil kommer slik Straffelovrådet selv peker på, at der hvor ikke siktede kan dokumentere økonomisk tap, vil en minimumssats egentlig innebære en form for kompensasjon for ikke-økonomisk skade. (...)

Vi er således av den oppfatning at vurderingen av om erstatning for økonomisk tap i anledning frihetsberøvelse til en siktet som blir frifunnet eller får saken henlagt, bør følge vanlige erstatningsrettslige prinsipper. Eventuelt kunne man tenke seg reduserte krav til bevisene for adekvat årsakssammenheng ved vurderingen av om det foreligger et reelt økonomisk tap hos den siktede.»

Frostating lagmannsrett peker på at minimumserstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) vil være mer nærliggende:

«I Danmark er ordningen at man har veiledende satser for ikke-økonomisk skade, mens det økonomiske tap erstattes på vanlig måte. Straffelovrådets forslag går ut på at oppreisningskravet skal fastsettes på vanlig måte, altså skjønnsmessig, mens det er det økonomiske tap som skal erstattes med utgangspunkt i en dagsats. I og for seg kan det hende at den ene ordning er like god som den annen, da det vel også i en dagsats for økonomisk tap ligger innebygget en form for oppreisning. Det må vel regnes med at oppreisning i tillegg til økonomisk tap i henhold til dagsatsen vil bli satt lavere om dagsatsen i den konkrete sak gir mer enn det faktiske tap.

Jeg antar likevel at den danske ordning må være å foretrekke. Utmåling av økonomisk tap volder i disse saker som oftest ikke de helt store problemer. Det er oppreisningssummen som er vanskelig. Jeg vil anta at det vil lette påtalemyndighetens og domstolenes arbeid om det innføres dagsatser for oppreisningskravet».

11.3.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovrådet i at i den grad siktede har rettskrav på erstatning, bør han i størst mulig grad ha krav på å få sitt fulleøkonomiske tap dekket. Etter Straffelovrådets forslag innebærer dette at den som uberettiget har vært strafforfulgt, skal ha krav på full erstatning for det tap han lider som følge av varetektsfengsling. Departementets forslag går lengre ved at det gir siktede rett til full erstatning for tap som skyldes ethvert etterforskningsskritt,jf. kapittel 7 ovenfor om vilkårene for rettskrav på erstatning. Men det kan være at det ut fra medvirkningssynspunkter skal skje en nedsetting særskilt for noen erstatningsposter, jf. især departementets forslag til § 446 første ledd bokstav b og c.

At siktede skal tilkjennes full erstatning når det ikke er grunnlag for å nedsette erstatningen, er i tråd med målet om at samfunnet skal bære risikoen for tap som strafferettspleien påfører uskyldige. Departementet går dermed som utgangspunkt imot en standardisering av erstatningen for økonomisk tap. Siktedes tap som følge av frihetsberøvelsen, vil være svært varierende. En standardisering vil derfor lett kunne lede til en urimelig høy eller urimelig lav erstatning sett i forhold til det reelle tapet.

Departementet ønsker heller ikke å innføre standardisert minimumserstatning for økonomisk tap, slik som foreslått av Straffelovrådet. En slik erstatning vil ikke kunne settes særlig høyt da en ellers ville gi mange krav på en overkompensasjon for sitt økonomiske tap. Et lavt minimumsbeløp ville på den annen side resultere i at mange erstatningssøkere krever et større beløp på grunnlag av sitt reelle tap. Da vil man i liten grad oppnå den forenkling og effektivisering av saksbehandlingen som standardsatser tar sikte på.

Når det gjelder lidt tap, vil erstatningsutmålingen vanligvis være lite problematisk. Lidt tap bør bare dekkes i den grad siktede i tilstrekkelig grad kan dokumentere det, enten i form av en erklæring fra arbeidsgiver om tapt lønnsinntekt eller i form av en kvittering eller annen skriftlig bekreftelse i forbindelse med lidte utgifter. Litt mer problematisk er utmålingen når det gjelder lidt tap av kunder eller klienter som følge av strafforfølgningen. Her må utmålingen nødvendigvis bygge på noe mer usikre faktorer og dermed bli noe mer skjønnsmessig.

Særlig for fremtidige tap vil utmålingen ofte måtte bygge på usikre antagelser om tapets omfang. Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om erstatningen for fremtidig økonomisk tap bør standardiseres slik som det er gjort for personskader voldt ved yrkesskade eller yrkessykdom, for å lette erstatningsutmålingen. Ved yrkesskade erstattes påførte utgifter og tapt inntekt frem til oppgjørstidspunktet og fremtidige utgifter individuelt, jf. forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring §§ 2-1 første ledd, 2-2 første ledd og 2-3 første ledd. Når det derimot gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv, er erstatningsutmålingen standardisert, jf. forskriften kapittel 3. Standardsatsene er som utgangspunkt knyttet til skadelidtes faktiske inntekt på det tidspunkt skaden eller sykdommen inntrer (konstateres), jf. forskriften § 3-1 første og annet ledd. Hvis det er særlige holdepunkter for å anta at grunnlaget for beregningen etter første og annet ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen, skal grunnlaget for beregningen settes til dette nivået, jf. forskriften § 3-1 tredje ledd.

Strafforfølgning vil sjelden påføre siktede fysiske personskader eller sykdom. Fremtidige inntektstap som følge av strafforfølgning, vil i all hovedsak skyldes psykiske ettervirkninger av forfølgningen. Omfanget og forventet lengde av denne vil kunne dokumenteres ved legeerklæring. Tapet vil også relativt enkelt kunne utmåles for arbeidstakere ved å ta utgangspunkt i inntekten i året før forfølgningen. Her vil man enkelt kunne gi standardregler, slik som ved erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Samtidig vil imidlertid ikke en individuell utmåling skape nevneverdige problemer. Behovet for standardregler er derfor ikke så stort. Når det gjelder fremtidige tap hos selvstendig næringsdrivende, vil det være vanskelig å gi standardsatser som i størst mulig grad skal gi erstatning for den enkeltes fulle tap, da dette vil avhenge av flere og svært usikre faktorer. Departementet går på denne bakgrunn inn for at også siktedes fremtidige ervervstap skal utmåles etter en individuell vurdering. Det påhviler imidlertid erstatningssøkeren å sørge for tilstrekkelig dokumentasjon for det forventede tapet.