3 Formålet med reformen

Regler om erstatning for strafforfølgning som ikke fører til fellelse, skal først og fremst ivareta et grunnleggende rettferdskrav. Strafforfølgning er et inngrep som det offentlige ved de rettshåndhevende myndigheter foretar i samfunnets felles interesse overfor enkeltindivider, og er begrunnet i at de kan ha utvist straffbar atferd. Det rettspolitiske utgangspunkt for reglene om erstatning er at uskyldige som har vært utsatt for strafforfølgning som ikke fører frem, bør kompenseres for det som de har vært utsatt for. De bør få erstatning for tap som de har lidt (eller kommer til å lide) pga. strafforfølgningen, og de bør også kunne få oppreisning for den belastning som de har vært utsatt for. De saksbehandlingsregler som gjelder for etterforskningen og iretteføringen, skal også bidra til at forfølgning mot uskyldige stanses tidligst mulig og senest ved at tiltalte frifinnes. Rettsikkerhetsgarantiene for siktede har dermed også den funksjon at det ikke - eller i begrenset omfang - oppstår situasjoner som gir siktede grunnlag for å kreve erstatning eller oppreisning.

Samtidig som uskyldige bør få kompensasjon, er det enda klarere at den som domfelles, i utgangspunktet ikke bør ha noen kompensasjon for tap og belastning som strafforfølgningen har utsatt vedkommende for. Det sentrale rettssikkerhetsprinsipp at ingen skal straffedømmes uten at det er hevet over rimelig tvil at vedkommende er skyldig, gjør imidlertid at noen reelt skyldige vil bli frifunnet. Det vil kunne svekke tilliten til rettspleien om disse kan få erstatning og på den måten få en gevinst av straffbare handlinger som de ikke blir dømt for. Særlig betenkelig vil dette være dersom retten til erstatning kan bli utnyttet i organisert kriminalitet. På den annen side har den som ikke er straffedømt krav på å bli regnet som uskyldig, et krav som kan sies å være særlig sterkt når vedkommende er frifunnet av retten eller forfølgningen innstilt.

Reformen av reglene om erstatning for strafforfølgning i straffeprosessloven kapittel 31 skal på denne bakgrunn ivareta flere og til dels motstridende formål.

For det første ser Justisdepartementet det som et sentralt siktemål å komme frem til erstatningsregler som kan sikre at statens forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene blir oppfylt. Reglene bør ikke disponere for en opptreden som strider mot uskyldspresumsjonen slik denne er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 2. For en nærmere redegjørelse for innholdet i Norges internasjonale forpliktelser vises blant annet til kapittel 5 nedenfor.

For det annet bør reglene i størst mulig grad sikre en rettferdig behandling av uskyldig strafforfulgte ved at samfunnet bærer risikoen for tap som strafferettspleien påfører uskyldige. Dette må anses som en driftsomkostning som fellesskapet bør bære.

Samtidig er det på det rene at et ikke ubetydelig antall siktede som frifinnes eller får sin sak henlagt, reelt sett er skyldige. For det tredje må man derfor i størst mulig grad sørge for at disse ikke blir erstatningsberettigede som følge av strafforfølgning. Man må unngå den situasjonen at kriminalitetsbekjempelsen uthules ved at erstatningen gir mulighet til å finansiere fortsatt kriminalitet eller ved at den fører til overforsiktighet fra politiet og påtalemyndighetens side for å unngå at staten pådrar seg erstatningsansvar.

Et fjerde siktemål med revisjonen er å komme frem til en ordning som lett lar seg administrere, og som samtidig i størst mulig grad ivaretar hensynet til konkret rimelighet.