14 Kravet til årsakssammenheng og adekvans

Det er et grunnleggende vilkår for erstatningsansvar at det foreligger en faktisk og påregnelig (adekvat) årsakssammmenheng mellom det erstatningsbetingede forhold og skaden - i dette tilfellet mellom strafforfølgningen og skaden. Kravet om årsakssammenheng setter en grense for erstatningens størrelse og er derfor nært knyttet til utmålingsspørsmålet.

Kravet til faktisk årsakssammenheng kommer til uttrykk i gjeldende § 444 første ledd første punktum ved at tapet skal være «lidt ved forfølgningen», i § 445 ved at det tilkjennes erstatning for «skade ved strafforfølgning», og i § 446 ved at oppreisning ytes for skade siktede har «lidt ved forfølgningen» (samt at § 444 og 445 inngår som grunnvilkår for oppreisning).

Også etter departementets forslag til nye erstatningsregler er det et vilkår for erstatning at siktedes tap skyldes strafforfølgningen mot han. Det reiser seg i den forbindelse spørsmål om hva som faller inn under begrepet «strafforfølgning».

Hvis siktede kjører inn i en veisperring som politiet har satt opp for å stanse ham, og han lider skade av den grunn, må tapet anses forårsaket av strafforfølgningen mot ham. Tilsvarende må gjelde tap som følge av fysisk skade siktede blir påført av politiet i forbindelse med for eksempel en pågripelse. Hvis siktede derimot blir påført for eksempel strømskader under varetektsfengsling som følge av feil på det elektriske anlegget i fengslet, er det mindre naturlig å si at skaden skyldes selve strafforfølgningen. Etter departementet syn bør tap pga. en slik skade måtte kreves erstattet etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

I tillegg til at det må være faktisk årsakssammenheng mellom skaden og den erstatningsbetingende handling, er det i den alminnelige erstatningsretten et krav om at skaden ikke må være en for fjern eller upåregnelig følge av den erstatningsbetingende handlingen. At dette alminnelige erstatningsrettslige vilkåret også gjelder for erstatning etter den gjeldende straffeprosessloven § 444 er lagt til grunn av Høyesterett i avgjørelse inntatt i Rt. 1998 s. 35. Siktede krevde i denne saken erstattet tap han hadde hatt som følge av at en beslaglagt motorsykkel var blitt stjålet fra politiets oppbevaringslager. Høyesterett la til grunn at dette tapet var en for fjern og upåregnelig følge av strafforfølgningen til at straffeprosessloven § 444 kunne komme til anvendelse.

Det samme strenge adekvanskravet kan imidlertid ikke oppstilles for erstatning etter gjeldende § 445.Denne bestemmelsen er jo nettopp gitt for å fange opp den ekstraordinære skadetilføyelsen, jf. Ot.prp nr. 35 (1978-79) s. 239 hvor departementet uttaler:

«Regelen i § 445 supplerer de øvrige bestemmelser om erstatning til siktede og må forstås på bakgrunn av dem. (...) Uten hensyn til om det er grunn til å holde siktede skadeløs etter de vanlige regler, vil det etter forholdene kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade som han er blitt påført under forfølgningen. Om dette har skjedd ved at det er begått en feil fra myndighetenes side, eller om det dreier seg om upåregnelig skadefølge av et ordinært etterforskningsskritt, bør ikke være avgjørende. Omstendigheter som kan tilsi at det ytes erstatning etter rimelighet, kan være så mange. Det vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense.»

I avgjørelsen i Rt. 1998 s. 35 la Høyesterett på denne bakgrunn til grunn at erstatningssøkerens krav om erstatning for motorsykkelen som var stjålet fra politiets oppbevaringslager, måtte vurderes etter § 445. Høyesterett uttalte at § 445 «oppstiller enkelte særvilkår for erstatning, men slike særlige hendelsesforløp som i denne saken, er nettopp blant dem bestemmelsen tar sikte på».

Departementet har foreslått at regelen i § 445 beholdes, slik at erstatning fortsatt kan tilkjennes for skade som er en upåregnelig og ekstraordinær følge av strafforfølgningen, når det fremstår som rimelig.