17 Domstolsbehandlingen

17.1 Innledning

Hensikten med å innføre administrativ behandling av krav om erstatning etter strafforfølgning er å sikre at saksbehandlingen av kravene ikke blir mer omstendelig og kostbar enn nødvendig. Det administrative vedtaket får en funksjon som et «tilbud» til erstatningssøkeren basert på det krav han fremsetter, og den dokumentasjon som legges frem som belegg for kravet. Dersom siktede er fornøyd med den administrative avgjørelsen, vil både han og staten være tjent med at domstolene ikke må ta stilling til kravet.

Domstolsbehandlingen skal sikre at hensynet til enkelhet ikke går på bekostning av forsvarlighet. Retten til å få et sivilt søksmål avgjort ved en uavhengig og upartisk domstol er en sentral rettssikkerhetsgaranti som blant annet er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14. Ved at den som ikke er fornøyd med den administrative avgjørelsen har rett til å bringe avgjørelsen inn for domstolen for full overprøving, blir denne rettssikkerhetsgarantien godt ivaretatt.

Videre gir de nevnte konvensjonsbestemmelsene rett til å få sivilt krav avgjort ved offentlig rettergang. Departementet foreslår at domstolsbehandlingen av kravene skal følge de alminnelige reglene for behandling av tvistemål. Slik sikres erstatningssøkerens rett å få krav om erstatning etter strafforfølgning avgjort ved offentlig rettergang.

17.2 Hvilke dommere bør delta i erstatningssaken og hvilken rett bør kravet settes frem for?

17.2.1 Gjeldende rett

Som omtalt nærmere under punkt 4.7 skal retten såvidt mulig settes med de samme dommerne som avgjorde straffesaken, jf. § 447 tredje ledd annet punktum.

Når det er foretatt, eller skal foretas, prøving av bevis om skyldspørsmålet, settes kravet om erstatning frem for den retten som skal foreta eller senest har foretatt slik prøving, jf. § 447 tredje ledd første punktum. Ellers settes kravet frem for forhørsretten der siktede bor, jf. Andenæs: Norsk straffeprosess bind II (3. utg., Oslo 2000) s. 273.

De gjeldende regler bygger på det syn at det er mest rasjonelt at den rett og de dommere som kjenner straffesaken, best tar stilling til erstatningsspørsmålet.

17.2.2 Riksadvokatens forslag i brev 5. mai 1995

I sitt brev 5. mai 1995 uttaler riksadvokaten at det er grunn til å vurdere om ikke avgjørelsen bør flyttes fra den domstol som tidligere har hatt med saken å gjøre, eller i alle fall avgjøres av andre dommere. Riksadvokaten viser til at bebreidelser mot domstolen kan komme til å spille en ikke ubetydelig rolle i erstatningssaken, og at det bl.a. på denne bakgrunnen kan spørres om dagens regler om hvilken rett som skal behandle erstatningskravene, er heldige. Riksadvokaten viser også til at det kan oppstå vanskelige habilitetsspørsmål.

17.2.3 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å oppheve regelen i straffeprosessloven § 447 tredje ledd annet punktum om at erstatningssaken skal avgjøres av de samme dommerne som avgjorde straffesaken, jf. utredningen punkt 5.8.3 s. 43. Rådet begrunner dette med at den rasjonaliseringsgevinsten som i sin tid begrunnet regelen, ikke antas å være like stor når det ses hen til rådets forslag om å oppheve vilkåret om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlaget for siktelsen. Rådet mener imidlertid ikke at det er nødvendig med en særregulering om at kravet skal behandles av andre dommere. Straffelovrådet mener de alminnelige habilitetsreglene er tilstrekkelig til å regulere disse tilfellene.

Straffelovrådet foreslår imidlertid å videreføre regelen om at kravet skal settes frem for den retten som senest har foretatt prøving av skyldspørsmålet. Rådet uttaler at det selvsagt vil forekomme tilfeller hvor det er aktuelt å overføre sakene til en annen domstol. Det vises imidlertid til at de vanlige reglene for overføring i domstolloven § 38 og § 119 er tilstrekkelige.

17.2.4 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, riksadvokatenog Forsvarergruppen av 1977slutter seg til Straffelovrådets forslag om å oppheve § 447 tredje ledd annet punktum om at retten ved behandlingen av erstatningskravet så vidt mulig skal settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken. Borgarting lagmannsrett uttaler at det ikke er vanskelig å se argumenter som taler for at andre dommere enn de som har avgjort straffesaken, skal ta standpunkt til erstatningskravet. Forsvarergruppen av 1977 uttaler at når erstatningskravet fremsettes i en sak hvor den straffeforfulgte er frifunnet i gjenopptakelsessak, må rettens sammensetning vurderes i forhold til domstollovens habilitetsregler.

Frostating lagmannsrett går imot å oppheve bestemmelsen i § 447 tredje ledd annet punktum og viser til at regelen er praktisk uten å være betenkelig. De vanlige habilitetsreglene vil gjelde uansett. Det vises til at heller ikke Straffelovrådets forslag utelukker at de samme dommerne behandler kravet, og det derfor er bedre å la utgangspunktet være at de dommerne som avgjorde straffesaken, også avgjør erstatningssaken, da disse kjenner saken best.

Når det gjelder hvilken rett kravet bør settes frem for, sier Forsvarergruppen av 1977 seg enig i at gjeldende regler om adgang til overføring til annen domstol i domstolloven §§ 38 og 119 er tilstrekkelig.

Riksadvokaten viser til de betenkelighetene han omtalte i brevet fra 1995 mht. at avgjørelsen av erstatningsspørsmålet legges til en domstol som tidligere har hatt befatning med saken. Riksadvokaten viser også til at ansvarsgrunnlaget, som følge av de objektive erstatningsreglene som foreslås i de tilfeller hvor siktede har vært frihetsberøvet, i de fleste tilfeller vil være klarlagt, og at det derfor ikke vil være nødvendig for retten å gå inn i detaljene i straffesaken uten at det blir spørsmål om bortfall eller reduksjon av erstatningen. Riksadvokaten viser til at det i alminnelighet vil være liten grunn til å legge avgjørelsen til straffedomstolen.

17.2.5 Departementets vurderinger

Departementet er enig i de argumentene som enkelte av høringsinstansene har anført mot å videreføre særregelen om at erstatningskravet skal behandles av den retten som senest har avgjort bevisene vedrørende skyldspørsmålet. Dette gjelder desto mer regelen om at retten så vidt mulig skal settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken, jf. straffeprosessloven § 447 tredje ledd.

Departementet foreslår derfor enkelte endringer for å sikre at retten som tar stilling til erstatningskravet, fremstår som upartisk.

Retten til å få sivile søksmål avgjort av en upartisk domstol er beskyttet av EMK artikkel 6 og SP artikkel 14. Ugildhetsreglene i domstolloven kapittel 6 har blant annet til oppgave å sikre at retten blir satt med upartiske dommere. Regelen i straffeprosessloven § 447 tredje ledd annet punktum bygger på den forutsetning at de dommere som avgjorde straffesaken, normalt ikke vil være inhabile ved behandlingen av senere krav om erstatning eller oppreisning. Det må noe særskilt til, jf. Rt. 1994 side 1372. I kjennelsen i Rt. 1998 side 2026 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at en dommer som hadde stemt for domfellelse i straffesak som endte med at tiltalte ble frikjent, måtte vike sete som inhabil under behandlingen av erstatningssøksmålet fra den frifunne.

Det er særlig i de tilfeller tiltalte søker krav om erstatning etter en konkret rimelighetsvurdering, at erstatningssøkeren kan tenkes å ha grunn til å frykte at utfallet av erstatningskravet ikke ville være upåvirket av dommernes vurdering i straffesaken. Men også i de tilfeller siktede frifinnes og oppfyller vilkårene for å ha rettskrav på erstatning, vil vurderinger av siktedes handlemåte ha betydning for om erstatningen skal settes ned eller bortfalle på grunn av medvirkning til strafforfølgningen. Dette kan tale for at en dommer som har deltatt i straffesaken, heller ikke i disse tilfellene bør være med på å avgjøre siktedes krav om erstatning etter strafforfølgning.

Den tolkningen av domstolloven § 108 som Høyesterett har lagt til grunn i de ovenfor refererte sakene, synes å sikre at kravet om erstatning avgjøres av en upartisk domstol. Slik sett er det ikke strengt nødvendig med en egen regel om rettens sammensetning i disse tilfellene. For å unngå tolkningstvil og for å eliminere faren for at retten i en konkret sak får en sammensetning i strid med upartiskhetskravet i EMK artikkel 6, foreslår likevel departementet en egen regel i forslaget til ny § 449 tredje ledd om at dommere som har deltatt i straffesaken, ikke deltar ved avgjørelsen av siktedes krav om erstatning etter strafforfølgning.

Når retten i erstatningssaken ikke skal settes med de samme dommere som i straffesaken, er det liten grunn til å opprettholde regelen om at erstatningssaken skal bringes inn for den rett som avgjorde straffesaken. I stedet foreslår departementet at den administrative avgjørelsen bringes inn for domstolene ved erstatningssøkerens hjemting, det vil si i den rettskrets der erstatningssøkeren bor eller - om han ikke har bopel i riket - hvor han oppholder seg. Siden det ofte kan forekomme at erstatningssøkeren ikke har hjemting her i riket, mener departementet det er hensiktsmessig at saken anlegges i saksøktes, det vi si statens, hjemting - som er Oslo. Slik unngås tvil om hvor søksmål skal anlegges i disse tilfellene. Hvor det er aktuelt at søksmål reises av utlending uten bopel eller opphold i Norge, vil det også for saksøkeren ofte være mest praktisk at søksmålet anlegges i Oslo.

Fremsettelsen skal skje ved stevning etter reglene i tvistemålsloven § 300, jf. departementets standpunkt til prosessreglene i punkt 17.3.3.

Hvis straffesaken ble behandlet ved siktedes hjemting, vil forslaget til ny § 449 tredje ledd sammen med overføringsadgangen etter domstolloven §§ 38 og 119 gi god beskyttelse av retten til å få erstatningskravet behandlet av en upartisk domstol.

17.3 Hvilke prosessuelle regler skal gjelde for saker om erstatning etter strafforfølgning, og hvem bør prosedere disse sakene for staten?

17.3.1 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å videreføre dagens system hvor rettens behandling av krav om erstatning etter strafforfølgning følger særlige regler i straffeprosessloven. Straffelovrådet drøfter ikke uttrykkelig spørsmålet om hvem som bør prosedere sakene for retten. Men det er nærliggende å forstå rådet slik at rådet ser for seg en videreføring av dagens ordning hvor det er påtalemyndigheten som prosederer sakene.

17.3.2 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene er det bare riksadvokaten og regjeringsadvokaten som uttaler seg om disse spørsmålene.

Riksadvokaten uttaler at valg av prosessform fortjener nærmere en vurdering, og viser til at det ikke uten videre er gitt at prosessformen skal være annerledes for denne type erstatningskrav enn for alle andre erstatningskrav mot staten. Han viser til at dersom erstatningssaken anlegges etter tvistemålsloven, vil avgjørelsen treffes ved dom og rettsmiddelet vil være anke, samt at tvistemålslovens alminnelige regler om begrensninger i ankeadgangen, herunder silingsregelen i § 373 tredje ledd, vil komme til anvendelse. Riksadvokaten fremhever at han ikke har hatt foranledning til å utrede spørsmålet om endring av prosessform - og eventuelle konsekvenser av dette - og nøyer seg med å henlede departementets oppmerksomhet på problemstillingen.

Videre fremhever riksadvokaten at praksisen med at påtalemyndigheten prosederer sakene for retten bør opphøre. Riksadvokaten mener at regjeringsadvokaten, eventuelt med en partsrepresentant fra Justisdepartementet, bør ivareta statens interesser for retten.

Regjeringsadvokaten fremhever at riksadvokatens forslag reiser en rekke prinsipielle spørsmål som foreløpig ikke er utredet, bl. a. spørsmål om reglene om erstatning etter strafforfølgning i det hele tatt hører hjemme i straffeprosessloven dersom sakene skal følge sivilprosessens regler.

17.3.3 Departementets vurderinger

Departementet har fulgt riksadvokatens oppfordring om å vurdere om behandlingen av kravene om erstatning etter strafforfølgning bør følge sivilprosessens former.

Etter departementets syn vil det bidra til å løsrive erstatningssaken fra straffesaken om erstatningskravet blir behandlet etter reglene i tvistemålsloven, som også kan synes bedre egnet enn straffeprosessloven til å regulere denne type krav. I en straffesak forutsettes påtalemyndigheten å ha stilling som partsrepresentant, noe som etter departementets forslag ikke vil være tilfellet i erstatningssaken. For øvrig har f.eks. straffeprosesslovens regler om etterforskning, tvangsmidler, tiltalebeslutning og forelegg ikke noen naturlig plass i en erstatningssak. Departementet foreslår derfor at domstolsbehandlingen av saker om erstatning etter strafforfølgning skal behandles etter reglene i tvistemålsloven. Enkelte spørsmål som dette reiser, vil bli vurdert særskilt nedenfor. Reglene i tvistemålsloven kapittel 30 vil ikke få anvendelse, idet departementet foreslår en særskilt vernetingsregel i straffeprosessloven § 449. De øvrige bestemmelser i kapittel 30 vil etter sitt eget innhold ikke få anvendelse i de erstatningssakene som det her gjelder.

Departementet slutter seg til riksadvokatens syn om at det ikke lenger bør være påtalemyndigheten som prosederer disse erstatningssakene for retten. Selv om påtalemyndigheten bare er en av flere aktører i den forfølgningen som utløste erstatningskravet, kan påtalemyndighetens sentrale rolle i etterforskningen mot den siktede gi påtalemyndighetens prosedyre i disse sakene elementer av selvprosedyre. I alle fall oppfattes det ikke sjelden slik. Dette er lite gunstig for den generelle tillit som påtalemyndigheten er avhengig av.

Departementet foreslår at regjeringsadvokaten får ansvaret for å koordinere prosedyren av disse sakene. En slik ordning vil bringe behandlingen av disse erstatningssakene mer på linje med det som ellers er praksis når staten saksøkes med krav om erstatning. Dette innebærer ikke nødvendigvis at regjeringsadvokaten selv skal forestå prosedyren. Det kan være aktuelt at regjeringsadvokaten velger å engasjere andre advokater til å prosedere disse sakene på statens vegne.

17.4 Nærmere om hvordan den rettslige prøvingen av disse kravene skal skje

Utgangspunktet etter departementets forslag er at de alminnelige reglene for behandling av tvistemål skal gjelde. Det er imidlertid aktuelt med enkelte unntak.

17.4.1 Bør det megles i forliksråd i saker om erstatning etter strafforfølgning?

Departementet mener at megling i forliksråd ikke er hensiktsmessig i denne type saker. Den saksøkte ved krav om erstatning etter strafforfølgning er staten. Etter endringen i tvistemålsloven § 273 nr. 3 ved lov 28. april 2000 nr. 31 er dette ikke i seg selv tilstrekkelig til at mekling i forliksråd er utelukket. Departementet foreslår derfor å utelukke megling i forliksråd på generell basis for denne type saker ved en tilføyelse til tvistemålsloven § 273 nr 3.

17.4.2 Hvor vid bør domstolens prøvingskompetanse være?

Når et forvaltningsvedtak bringes inn for retten til prøving, er hovedregelen at domstolen prøver rettsanvendelsen, saksbehandlingen og det faktiske grunnlag for vedtaket, men ikke utøvingen av forvaltningsskjønnet. Reises det søksmål mot det offentlige med krav om erstatning, er regelen den at retten prøver alle sider av erstatningskravet (unntatt eventuell skjønnsutøving ved det forvaltningsvedtak som erstatningskravet knytter seg til). På denne bakgrunn er det nødvendig å ta stilling til hvilken prøvingskompetanse retten skal ha i saker om erstatning for strafforfølgning, der kravet i første omgang er behandlet av et forvaltningsorgan. Denne vurderingen må skje i lys av EMK artikkel 6 og SP artikkel 14, som ved å sikre den enkeltes rett til domstolsprøving av bl.a. sivile krav, setter visse skranker for adgangen til å begrense domstolens kompetanse ved prøvingen av erstatningskravene.

En begrensning av domstolens kompetanse i tråd med det som gjelder for vanlige forvaltningsvedtak, kan komme i et tvilsomt forhold til menneskerettsvernet. En slik begrensning vil også lett føre til en «forvridd prosess», der forvaltningsorganets saksbehandling blir angrepet i stedet for å få en direkte vurdering av den skjønnsmessige vurdering som kan være foretatt da det ble tatt stilling til vilkårene for erstatning eller oppreisning og beløpenes størrelse.

Departementet foreslår etter dette ingen særskilte begrensninger i domstolens prøvingskompetanse for denne typen krav. Siden domstolene vil ha full kompetanse til å prøve avgjørelsens innhold, vil erstatningssøkeren ha lite å vinne på å påklage saksbehandlingen.

Forslaget om at kravene nå skal behandles etter sivilprosessens regler gjør at avgjørelsen vil fattes ved dom, og rettsmidlet vil være anke. Departementets forslag innebærer dermed at de begrensninger i prøvingskompetansen som gjelder ved videre kjæremål ikke blir aktuelle. Tvistemålslovens regler om begrensninger i ankeadgangen, herunder reglene om ankesum og silingsregelen i tvistemålsloven § 373 tredje ledd, vil imidlertid gjelde.

Departementets forslag åpner dermed for at prinsipielle spørsmål i saker om erstatning etter strafforfølgning vil kunne domstolsprøves i tre instanser på lik linje med ordinære sivile søksmål. Samtidig gir tvistemålsloven regler beskyttelse mot unødvendig økning i domstolens arbeidsbyrde.

17.4.3 Særlig om vitneforklaring fra dommere, politiet og påtalemyndigheten

Det følger av fast rettspraksis at dommere ikke kan gi vitneforklaring om hva de har lagt til grunn eller ment med dommer eller andre rettsavgjørelser de har avsagt, jf. for eksempel Rt. 1997 s. 611. For lagrettedommere omfatter forbudet også opplysninger om hvordan de har stemt, se straffeprosessloven § 372 annet ledd.

Når det gjelder spørsmålet om siktede ved sin opptreden har foranlediget dommen, kan dommere i straffesaken altså ikke i erstatningssaken gi vitneforklaring om hva de har lagt til grunn for straffedommen. I de tilfeller det ikke fremkommer av straffedommen om siktede har begått den handlingen han var straffet for - og slik foranlediget dommen - kan dommere derfor ikke i erstatningssaken gi vitneforklaring om hva de har lagt til grunn om siktedes handling. De hensyn som begrunner at dommere ikke føres som vitner om innholdet eller forståelsen av domsgrunnene eller til supplering av disse, gjør seg gjeldende uavhengig av om spørsmålet er om dommere kan avgi vitneforklaring for retten eller et administrativt organ. At begrensningen i dommeres vitneplikt må gjelde også overfor det administrative organet som tar stilling til erstatningskravet, samsvarer også best med reglene om at lagrettemedlemmer «ikke i noe tilfelle» skal opplyse nærmere om stemmetallene, jf straffeprosessloven § 372 annet ledd.

De hensyn som begrunner at dommere ikke føres som vitner om innholdet eller forståelsen av domsgrunnene eller til supplering av disse, er så tungtveiende at departementet ikke vil foreslå unntak fra disse reglene. Unntak her ville også kunne komme i strid med et sentralt formål med reformen, nemlig å unngå at det i erstatningssaken gis uttalelser som er egnet til å svekke renvaskelseseffekten av en frifinnende straffedom.

Det kan imidlertid bli behov for å føre påtalemyndigheten eller politiet som vitner for å få belyst om erstatningen skal settes ned eller falle bort fordi siktede i straffesaken uten rimelig grunn har nektet å forklare seg, eller uten rimelig grunn ved sin opptreden har foranlediget de aktuelle etterforskningsskritt. For å unngå tvil om hvorvidt politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt etter straffeprosessloven § 61 a vil begrense hva politiet og påtalemyndigheten kan uttale seg om som vitner i sivil sak om erstatning etter strafforfølgning, foreslår departementet en tilføyelse til § 61 c som vil gjøre unntak fra politiets og påtalemyndigheten taushetsplikt i disse sakene.

17.4.4 Forenklet rettergang

Departementet antar at administrativ behandling av krav på erstatning etter strafforfølgning kan medvirke til at bare et begrenset antall saker vil komme for retten. Det er imidlertid grunn til å tro at de sakene som bringes inn for retten, gjennomgående vil være de mer kompliserte sakene. Det gjør det mindre aktuelt å behandle dem etter tvistemålslovens regler om forenklet rettergang.

EMK artikkel 6 og SP artikkel 14 gir siktede rett til «public hearing». En slik «public hearing» kan være vanskelig å gjennomføre uten at saksbehandlingen er muntlig. I saken Eisenstecken mot Østerrike 3.oktober 2000 la EMD til grunn at en part ved avgjørelsen av et sivilt krav i prinsippet har rett til muntlig forhandling. EMD fant at det var i strid med artikkel 6 nr. 1 at partens ønske om muntlig forhandling ikke ble imøtekommet, siden det i denne saken ikke var snakk om et rent teknisk spørsmål som best behandles skriftlig, og det heller ikke forelå eksepsjonelle omstendigheter som tilsa at muntlig forhandling ikke var nødvendig.

Høyesteretts kjæremålsutvalg uttrykker i kjennelse Rt. 2001 s. 468 (på s. 472) at «den som fremmer et krav om erstatning etter strafforfølgning, har rett til muntlig forhandling om kravet etter EMK artikkel 6 nr. 1.»

Selv om EMK artikkel 6 og SP artikkel 14, samt de sentrale rettssikkerhetsprinsippene og de grunnprinsipper for forsvarlig saksbehandling som disse ivaretar, tilsier at forenklet rettergang ikke kan foreskrives som normalordning, står partene fritt til selv å avtale forenklet rettergang. 1

17.4.5 Hvilke frister bør gjelde for å fremsette krav om erstatning etter strafforfølgning?

Ved at man går over fra et system hvor krav om erstatning fremsettes direkte for domstolen, til et system hvor kravet først skal avgjøres administrativt før det kan bringes inn for retten, er det aktuelt med to frister: en frist for å bringe kravet inn for den administrative avgjørelsesmyndigheten, og en frist for å bringe den administrative avgjørelsen inn for retten.

Som nevnt under punkt 4.7, er fristen etter gjeldende rett for å sette frem krav om erstatning eller oppreisning direkte for domstolene tre måneder fra den dagen siktede fikk underretning om den avgjørelsen som endelig avslutter saken, jf. straffeprosessloven § 447 første ledd jf. § 448 annet ledd.

Straffelovrådet foreslår en frist på 3 måneder for å sette fram kravet for påtalemyndigheten. Rådet foreslår videre en frist på en måned for å bringe den administrative avgjørelsen inn for retten.

Av høringsinstanseneer det bare Forsvarergruppen av 1977 som uttaler seg om begge de aktuelle fristene.

Forsvarergruppen foreslår frist på 6 måneder for å sette fram krav om erstatning for den administrative avgjørelsesmyndigheten og fremhever følgende:

« ...enkelte erstatningsoppgjør kan bli svært omfattende og kompliserte og nødvendiggjøre innhentelse av betydelig dokumentasjon. Erfaringen viser også at mange som har vært gjennom en straffesak, er langt nede og trenger tid på å komme til hektene før de er i stand til å delta i arbeidet med erstatningsoppgjør».

Når det gjelder fristen for å kreve rettslig prøving av den administrative avgjørelsen, mener Forsvarergruppen at denne bør være som for ankefristen i sivile saker. Forsvarergruppen viser til at en for kort frist i praksis kan føre til at erstatningssøkeren tvinges til å fremsette en halvt forberedt klage.

Departementet vil først nevne at dersom de alminnelige reglene i foreldelsesloven (lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer) følges, vil erstatningskravet foreldes tre år etter at «skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skadelidte og den ansvarlige», jf. foreldelsesloven § 9. Det som taler mot å videreføre tremånedersfristen er særlig hensynet til at erstatningssøkerens rett til erstatning ikke skal bortfalle utelukkende som følge av en særskilt kort foreldelsesfrist. Høyesterett har lagt til grunn, blant annet i dommen inntatt i Rt. 1998 s. 40, at bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31 representerer en uttømmende regulering av statens objektive ansvar for krav om erstatningsansvar etter strafforfølgning. Det vil si at dersom kravet ikke fremsettes innen tremånedersfristen, er skadelidte henvist til å basere sitt erstatningskrav på alminnelig culpagrunnlag (uaktsomhet).

Det som taler for en kort frist, er å unngå at samfunnets ressurser må brukes til å finne ut hva som har skjedd langt tilbake i tid. Særlig muligheten for bortfall eller nedsetting av erstatning som følge av siktedes forhold gjør at man også i fremtiden i erstatningssaken må ta stilling til de konkrete omstendighetene som foranlediget strafforfølgningen.

Departementet mener imidlertid at hvilket ansvarsgrunnlag erstatningssøkeren kan gjøre gjeldende, ikke bør være avhengig av på hvilket tidspunkt han reiser søksmål. Krav kan som nevnt gjøres gjeldende på culpagrunnlag inntil den alminnelige foreldelsesfristen er utløpt. Særskilt kort frist for å utelukke krav etter straffeprosesslovens regler vil derfor ikke forhindre at det kan bli nødvendig å foreta bevisføring om de konkrete omstendighetene knyttet til strafforfølgningen frem til de alminnelige foreldelesfristene er utløpt. Men blir den særskilte fristen for å fremme erstatningskrav etter straffeprosessloven opphevet, vil det sjelden være noe å vinne på å basere kravet på alminnelige erstatningregler, jf. nærmere under 17.4.6.

Departementet foreslår derfor ikke særskilte fristregler for å fremme krav om erstatning etter straffeprosesslovens regler.

Foreldelseslovens regler om frister, fristavbrudd og tilleggsfrister vil dermed gjelde for krav om erstatning og oppreisning etter strafforfølgning. Foreldelsesfristen vil bli avbrutt når erstatningskravet settes frem for vedkommende påtalemyndighet, jf. utkastet § 449 første ledd første punktum. I de tilfeller siktede fremmer krav om erstatning når det er mindre enn ett år igjen til kravet foreldes, vil han få en tilleggsfrist - jf. foreldelsesloven § 22 første ledd siste punktum - som gjør at han får minimum ett år til å vurdere om han vil bringe den administrative avgjørelsen inn for domstolene. En særskilt frist for å bringe den administrative avgjørelsen inn for domstolen ville medføre at erstatningssøkeren totalt sett fikk kortere tid til å forberede erstatningskravet dersom han skulle velge å fremme det administrative kravet kort tid etter at avgjørelsen i straffesaken forelå, enn om han ventet med å fremsette kravet til foreldelsesfristen nesten var utløpt. Dette ville etter departementets syn ikke være den beste løsning. I og med at det er staten som er erstatningssøkerens motpart, er heller ikke behovet for å få visshet i om det administrative vedtaket påklages like sterkt som dersom tvisten var mellom to private parter. I tillegg kommer at man gjennomgående vil ha bedre kunnskap om tapets størrelse noe tid etter at straffesaken er avsluttet. Også dette gjør at departementet ikke har valgt å foreslå en kort frist som tvinger erstatningssøkeren til å bringe det administrative vedtaket inn for domstolen så raskt som mulig. Ulempen er at det kan bli vanskeligere å få klarlagt faktiske forhold av betydning for erstatningsavgjørelsen. Men dette kan avbøtes dersom bevistvil som skyldes tidsforløpet, går ut over erstatningssøkeren når denne unødig har ventet med å forfølge erstatningskravet.

Når det er truffet administrativ avgjørelse om kravet, bør utbetaling skje så snart som mulig. Hensynet til erstatningssøkeren tilsier at det bør skje selv om vedkommende kan bringe kravet inn for domstolene. I praksis vil nok retten som regel stadfeste den administrative avgjørelsen eller tilkjenne et høyere beløp. I rettssaken vil staten riktignok ikke være bundet av den administrative avgjørelsen og kan nedlegge påstand om et lavere erstatningsbeløp. Skulle dette unntaksvis føre frem, vil det - alt etter omstendighetene - kunne gi grunnlag for et tilbakesøkningskrav mot erstatningssøkeren.

17.4.6 Forholdet mellom søksmål som reises etter straffeprosesslovens regler og søksmål som reises på alminnelig erstatningsgrunnlag

Høyesterett har i dom inntatt i Rt. 1998 side 40 (side 46) reist spørsmålet om det er

«hensiktsmessig at erstatningskrav som følge av straffeprosessuell forfølgning kan tas opp både etter reglene i straffeprosessloven og på sivilrettslige grunnlag ... Eksistensen av alternative regelsett både om materielle vilkår og alternativ fremgangsmåte synes å skape en viss usikkerhet rundt anvendelsen av reglene ... Under den revisjon som for tiden pågår, kan det være grunn til å se nærmere på disse spørsmål.»

Departementet vil ikke prinsipielt avskjære adgangen til å fremme krav som oppstår etter strafforfølgning på alminnelig erstatningsgrunnlag. Reglene i straffeprosessloven kapittel 31 fanger imidlertid opp langt de fleste tilfellene som kan tenkes å gi grunnlag for erstatningskrav, og når departementet foreslår å oppheve den særskilte fristen i straffeprosesslovens gjeldende § 447 første ledd, vil den viktigste grunnen til å reise søksmål bare på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler falle bort. Det må normalt antas at erstatningssøkeren neppe vil få medhold i krav om erstatning etter alminnelige erstatningsregler dersom han ikke får medhold etter det objektive erstatningsgrunnlaget i kapittel 31. Unntaksvis kan det imidlertid tenkes at siktede er bedre tjent med å påberope seg alminnelige erstatningsregler. Slik er det hvis siktedes tap skyldes at politiet som ledd i forfølgningen mot ham har opptrådt uaktsomt, men hans krav på erstatning etter straffeprosesslovens regler likevel ville falle bort eller bli satt ned etter nedsettings- og bortfallsreglene i § 446. Som omtalt ovenfor under punkt 9.4.1, kan erstatningen etter departementets forslag settes ned eller falle bort etter § 446 selv om siktede ikke har utvist uaktsomhet eller forsett mht. fremkalling av forfølgningen, eller om han ikke kan bebreides for handlingen som foranlediget forfølgningen. Skadeserstatningsloven § 5-1 stiller derimot krav om at skadelidte må ha medvirket til skaden «ved egen skyld» for at erstatningen skal kunne settes ned.

Omleggingen av saksbehandlingen medfører at også krav reist på grunnlag av de objektive reglene i straffeprosessloven kapittel 31 skal følge tvistemålslovens regler for saksbehandling. Etter departementets forslag vil det derfor ikke lenger foreligge valg mellom ulike prosessordninger.

Etter gjeldende rett er det ikke helt avklart om siktede kan reise sivilt søksmål på grunnlag av de alminnelige erstatningsregler etter at hans krav etter straffeprosessloven er rettskraftig avgjort. Som nevnt ovenfor under punkt 4.7, har Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1982 s. 1712 besvart dette benektende. Kjæremålsutvalget sluttet seg til følgende uttalelse fra byretten om retten til erstatning etter skadeserstatningsloven:

«Retten ser det slik at nytt søksmål etter erstatningsloven må avvises, idet ny erstatningssak mot samme saksøkt basert på samme saksforhold som forelå i den sak som er avgjort, må avvises. Alle sider ved saken som har betydning for erstatningsspørsmålet i den foreliggende sak mot staten må anses avgjort. Culpaspørsmålet har selvsagt stått sentralt i bildet. Har saksøkeren ikke viet dette tilstrekkelig oppmerksomhet, kan han ikke ta dette opp igjen i ny sivil sak».

Høyesterett har imidlertid i Rt. 1998 side 35 (jf. uttalelser på side 39) uttalt at rekkevidden av dette standpunktet er uklart og at det neppe kan opprettholdes fullt ut.

Etter departementets syn er det ønskelig at erstatningskrav som følge av strafforfølgning blir avgjort i én sak. Departementet kan heller ikke se at det vil være urimelig å legge til grunn at nytt søksmål må avvises med den begrunnelse at det dreier seg om samme saksforhold. Det er meget lite sannsynlig at siktede vil vinne fram med sitt erstatningskrav på culpagrunnlag i de tilfeller de mer objektive reglene i straffeprosessloven ikke fører frem selv om dette, som nevnt ovenfor, ikke kan utelukkes. Retten vil være ubundet av partenes rettslige anførsler, jf. tvistemålsloven § 191 annet punktum, men kan ikke bygge avgjørelsen på annet faktisk grunnlag enn det som har vært påberopt av partene, siden det er tale om en sakstype hvor både det offentlige og den private part har fri rådighet. Rettens adgang til å gjøre partene oppmerksomme på relevante faktiske omstendigheter og spørre om partene ønsker å påberope seg disse, medfører imidlertid at dersom erstatningssøkeren mot formodning ikke skulle fremheve eventuelle klanderverdige forhold under strafforfølgningen som kunne danne grunnlag for culpaansvar, bør retten stille spørsmål som medfører at faktum som kan danne grunnlag for eventuelt culpaansvar blir tilstrekkelig belyst under rettssaken.