6 Oversikt over retten til erstatning etter strafforfølgning i Danmark, Sverige og Finland

6.1 Danmark

Erstatning i anledning av strafforfølgning er i Danmark regulert i retsplejeloven kapittel 93 a. Straffelovrådet har gitt en oversikt over de danske erstatningsreglene i sin utredning punkt 4.2 (side 24-28).

Etter dansk rett har den som har vært pågrepet eller varetektsfengslet, rettskrav på erstatning både for økonomisk og ikke-økonomisk skade dersom forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes, jf. § 1018 a første ledd første og annet punktum. Fra denne hovedregelen er det gjort unntak for tilfeller hvor henleggelsen eller frifinnelsen er begrunnet med at den siktede var utilregnelig.

Siktede som har utholdt straff, men senere frifinnes etter gjenopptakelse eller anke, vil ha krav på erstatning og oppreisning etter retsplejeloven § 1018 d. Bestemmelsen gjelder ikke bare etter fullbyrdet frihetsstraff, slik som den tilsvarende bestemmelsen i den norske straffeprosessloven § 444 første ledd annet punktum, men også etter annen utholdt straff. Hvor straff er fullbyrdet, har siktede krav på erstatning uavhengig av grunnlaget for frifinnelsen. Erstatning tilkjennes altså også hvor frifinnelsen skyldes at siktede var utilregnelig.

Den som har vært frihetsberøvet eller som har utholdt straff, har etter § 1018 a første ledd og § 1018 d krav på å få dekket sitt fulle økonomiske tap som følge av frihetsberøvelsen eller straffullbyrdelsen. Når det gjelder ikke-økonomisk skade, utarbeider derimot Rigsadvokaten, i tråd med forutsetninger i bestemmelsens forarbeider, årlige normalsatser for oppreisningen ved ulike typer frihetsberøvelse. Dansk Højesteret har lagt til grunn at med mindre ganske særlige forhold kan begrunne en fravikelse, skal erstatningen for ikke-økonomisk skade etter § 1018 a første ledd ytes i samsvar med de administrativt fastsatte takstene, jf. Ugeskrift for Retsvæsen 1997.776 H.

For perioden 1. januar til 31. desember 2001 gjelder følgende retningslinjer og normalsatser for utmåling av oppreisning ved frihetsberøvelse (meddelelse nr. 1/2001 J.nr. G 1593):

«a. Innenfor det første døgn

0 indtil 5 timer: 1.800 kr.

5 indtil 10 timer: 2.600 kr.

10 indtil 15 timer: 3.400 kr.

15 timer og derover: 4.400 kr.

b. Mere end et døgn:

4.400 kr. for det første døgn og herudover 550 kr. for hvert påbegyndt efterfølgende døgn.

c. Anvendelse af isolation under varetægtsfængslingen medfører, at erstatningsbeløpet forhøjes til 750 kr. pr. dag for den periode, hvor isolationen har vært anvendt.

d. Kortvarige anholdelser

(under 10 minutter): 600 kr.

e. Taksten for frihedsberøvelser i grove sædelighetssager forhøjes med 25 %.

f. Taksten for frihedsberøvelser i sager om drap, drapsforsøg, og brandstiftelse efter straffelovens § 180 forhøjes med 100 %.

g. Ved opretholdt anholdelse, jf. retsplejelovens § 760, stk. 4, ydes erstatning for det første døgn efter pkt. 1 a. Og for de efterfølgende efter isolationstaktsten, jf. ovenfor under c., hvis det er oplyst, at den pågældende reelt har været isoleret under anholdelsen. Det bør derfor i hver enkelt sag klarlægges, om dette har været tilfældet.»

Selv om saken ikke ender med henleggelse eller frifinnelse, kan det etter § 1018 a annet ledd ytes erstatning til siktede for frihetsberøvelse «som ikke står i rimeligt forhold til strafforfølgningens udfald eller det af andre særlige grunde findes rimelig». Det følger av bestemmelsens forarbeider at det i denne ordlyden ligger at det må «påvises et klart misforhold mellem på den ene side det processuelle indgrep og på den anden side sagens karakter og det påsigtede forholds grovhed» (Folketingstidende (FT) 1977-78, tillæg A spalte 2400-2401). Tilsvarende skaldet ytes erstatning etter § 1018 d første ledd annet punktum for utholdt straff (fullbyrdet rettsfølge) selv om domfelte ikke frifinnes etter anken eller gjenopptakelsen dersom den utholdte straffen er «mere inngribende end den, der idømmes efter anke eller genoptagelse».

Den danske retsplejeloven §§ 1018 a tredje ledd og 1018 d annet ledd gir regler om nedsettelse eller bortfall av erstatning eller oppreisning pga. siktedes «egen skyld». Etter § 1018 a tredje ledd kan erstatningen eller oppreisningen settes ned eller nektes dersom siktede «selv har givet anledning til foranstaltningerne». Tilsvarende kan krav på erstatning eller oppreisning etter utholdt straff settes ned etter § 1018 d annet ledd «hvis den dømte ved sit forhold under sagen har givet anledning til domfældelsen».

Forutsetningen for nedsettelse eller bortfall er at siktedes atferd kan karakteriseres som culpøs (uaktsom), og at strafforfølgning fremsto som en påregnelig følge av hans atferd, jf. Betænkning nr. 801/1977 kapittel 4 s. 32-33 og Anklagemyndighedens Årsberetning 1998-1999 s. 33. Det understrekes imidlertid i motivene til bestemmelsen at «ikke enhver culpøs adfærd fra sigtedes side, der har de straffeprocessuelle foranstaltninger som følge, bør kunne begrunde nedsættelse eller bortfald af erstatningen. Der peges i denne forbindelse på, at udelukkelse ikke bør ske, hvor det utdviste forhold må antages at være foranlediget af frygt, forvirring eller undskyldelig misforståelse», se FT 1977-78, tillæg A, spalte 2401.

Til belysning av medvirkningsbestemmelsenes rekkevidde vises det i betenkningen side 31-32 til følgende grupper av tilfeller:

«A) Sigdedes adfærd forud for strafforfølgningen:

1. Sigtede bevæger sig nær grænsen for det kriminelle, men undgår domfældelse på grund av en restriktiv fortolkning af straffebestemmelserne.

2. «Uforsigtighed». Sigdede udviser en adfærd, der må påregnes at medføre risiko for sigtelse og anholdelse eller varetægt.

3. Sigtede udviser anden mistankepådragende adfærd.

B) Sigtedes mistankepådragende adfærd i forbindelse med strafforfølgningen:

1. Uriktig tilståelse.

2. Sigtede undlader at rense sig for mistanken.

3. Vaklende og usandfærdige forklaringer i øvrigt.

C) Sigtede udviser en adfærd, der i særlig grad indicerer en fængslings- eller anholdelsesgrund.

1. Unddragelsesforsøg.

2. Kollusionsforsøg.

3. Nægtelse af at besvare identitetsspørgsmål.»

Etter § 1018 b er det en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning og oppreisning også til siktede som har vært utsatt for andre straffeprosessuelle inngrepenn pågripelse eller varetektsfengsling.

Hva som anses som et straffeprosessuelt inngrep, fremgår av retsplejeloven §§ 780 flg. En siktelse eller tiltale i seg selv anses som utgangspunkt ikke å være et straffeprosessuelt inngrep. Det samme gjelder for avhør i forbindelse med siktelsen og tiltaltes deltakelse i rettsmøter, se bl.a. Anklagemyndighedens Årsberetning 1998-1999 side 44. Unntaksvis kan det imidlertid ytes erstatning etter § 1018 b for siktelse pga. straffesakens samlede saksbehandlingstid.

Bestemmelsen i § 1018 b er fakultativ (erstatning kanytes). Det har imidlertid for de mest inngripende tvangsmidlene utviklet seg en praksis som har karakter av et takstsystem. Denne praksisen er basert på Rigsadvokatens årlige meddelelser om erstatning i henhold til retsplejelovens kapittel 93 a. Hvis de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt, herunder at det ikke foreligger «egen skyld», ytes som hovedregel oppreisning etter Rigsadvokatens satser. Følgende retningslinjer og satser gjelder for perioden 1. januar til 31. desember 2001:

For kroppsvisitering og ransaking av vesker og lignende i forbindelse med visitasjonen, tilkjennes som utgangspunkt ikke oppreisning. Utgangspunktet kan imidlertid fravikes i særlige tilfeller. Som eksempel på et særlig tilfelle nevner Rigsadvokaten visitasjoner som har vært særlig inngripende, og som samtidig er foretatt på et sted hvor utenforstående har kunnet overvære visitasjonen. Taksten er 250 kr. For ransaking, legemsundersøkelse og konfrontasjon som ikke foretas i forbindelse med frihetsberøvelse, er normalsatsen 850 kr. Avsavn av motorkjøretøy, inndragning av førerkort og telefonavlytting gir som utgangspunkt rett til en normalerstatning på 600 kr. for de første 8 dagene. Deretter er taksten 300 kr. for hver ny påbegynte uke. Taksten for romavlytting er taksten for telefonavlytting forhøyet med 100 %.

Rigsadvokatens takster gjelder erstatning for ikke-økonomisk skade. Departementet har fått opplyst fra Rigsadvokaten at hvis strafforfølgningen har påført siktede et økonomisk tap, som er tilstrekkelig dokumentert, vil dette normalt dekkes i tillegg til den ikke-økonomiske skaden. Når det gjelder erstatning for beslagleggelse, uttaler Rigsadvokaten i Anklagemyndighedens Årsberetning 1998-1999 at erstatningen for avsavn av motorkjøretøy er en «kombination af erstatning for mindre ofte udokumenterede økonomiske tab i forbindelse med beslaglæggelsen samt tortgodtgørelse for ulemper og gener i samme anledning. Foreligger der dokumentation for yderligere økonomisk tab af væsentligt omfang, vil der efter en konkret vurdering kunne ydes erstatning for sådanne tab», jf. Anklagemyndighedens Årsberetning 1998-1999 s. 56.

Erstatningskravene avgjøres i utgangspunktet av statsadvokatene eller Rigsadvokaten, jf. retsplejeloven § 1018 e første ledd og cirkulæreskrivelse 29. desember 1995 fra Justitsministeriet. Rigsadvokaten er klageinstans for avgjørelser truffet av statsadvokatene, mens Justitsministeren behandler klager over avgjørelser truffet av Rigsadvokaten som første instans, jf. retsplejeloven § 1018 e fjerde ledd.

Hvis erstatningskravet ikke tas til følge, kan avgjørelsen bringes inn for retten. Erstatningssaken behandles etter straffeprosessuelle regler. Også erstatningskrav begrunnet i alminnelige erstatningsrettslige regler kan begjæres avgjort etter reglene i kapittel 93 a, jf. retsplejeloven § 1018 h. Denne muligheten foreligger selv om to måneders fristen i retsplejeloven § 1018 e første ledd, eller eventuelt klagefristen i § 1018 e femte ledd, er oversittet. Krav fra andre enn siktede henvises derimot til sivilt søksmål såfremt kravet ikke på rimelig måte vil kunne behandles etter straffeprosessuelle regler, jf. § 1018 f tredje ledd.

Det følger av forarbeidene til § 1018 f at dersom saken er pådømt med meddommere, bør de samme meddommerne delta ved behandlingen av erstatningskravet.

Det tilkjennes bare advokatsalær såfremt erstatningskravet helt eller delvis tas til følge. Størrelsen på salæret er fastsatt i Rigsadvokatens årlige meddelelse. Det ytes som utgangspunkt ikke salær dersom advokaten allerede får salær som oppnevnt forsvarer under straffesaken, og merarbeidet som har vært forbundet med fremsettelsen av erstatningskravet, har vært ubetydelig i forhold til det arbeidet som det tidligere har vært gitt vederlag for.

6.2 Sverige

Den svenske «lag (1998: 714) om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder» regulerer statens objektiveerstatningsansvar for skade som følge av nærmere angitte judisielle og administrative frihetsinnskrenkninger (2-5 §§) og for lovlig, men uberettiget vold fra politi m.fl. (8 §). Fordi loven også omfatter administrative frihetsinnskreninger (dvs. frihetsinnskrenkninger som er besluttet av en forvaltningsdomstol eller et forvaltningsorgan, f.eks. innen psykisk helsevern), har loven et videre virkefelt enn erstatning etter strafforfølgning, som er tema for proposisjonen her.

Loven 2 § regulerer statens erstatningsansvar for skade som følge av straffeprosessuelle frihetsinnskrenkninger. Med unntak for varetektstilfellene er det et generelt vilkår for erstatning at frihetsinnskrenkningen har vart i minst 24 timer. Det følger av 3 § at reglene også gjelder ved frihetsberøvelse utenlands som følge av svenske myndigheters etterlysning for straffbar handling.

Etter 2 § første ledd og annet ledd første punktum har den som pga. mistanke om lovbrudd har vært pågrepet (anhållen) i minst 24 timer i sammenhengeller har vært varetektsfengslet (häktad), krav på erstatning fra staten dersom ett eller flere av følgende fem vilkår er oppfylt:

1. «om det meddelas frikännande dom, åtalet avvisas eller avskrivs eller förundersökningen avslutas utan att åtal väcks

2. om det för en viss del av brottsligheten meddelas frikännande dom, åtalet avvisas eller avskrivs eller förundersökningen avslutas utan att åtal väcks, och det är uppenbart att frihetsinskränkningen inte skulle ha beslutats endast för den övriga brottsligheten,

3. om något brott i dommen hänförs till en mildare straffbestämmelse och det är uppenbart att frihetsinskränkningen vid en sådan bedömning inte skulle ha beslutats,

4. om beslutet om frihetsinskränkning efter överklagande eller överprövning upphävs eller ersätts av ett beslut om en mindre ingripande åtgärd, eller

5. om beslutet om frihetsinskränkning undanröjs [oppheves] utan att det beslutas om ny handläggning.»

Den som har vært pågrepet i minst 24 timer i sammenheng, har også rett til erstatning dersom beslutningen om pågripelse oppheves etter avslag på fengslingsbegjæring, jf. 2 § annet ledd annet punktum.

Etter 2 § tredje ledd har også den som i minst 24 timer i sammenheng har vært underlagt reiseforbud, meldeplikt, rettspsykiatrisk undersøkelse eller vært tatt i forvaring av fartøysbefal pga. mistanke om lovbrudd, krav på erstatning dersom vilkårene i 2 § første ledd nr. 1, 2, 4 eller 5 er oppfylt.

I 4 § reguleres retten til erstatning for den som har utholdt straff, men som senere frifinnes eller idømmes en mildere reaksjon. Opphevelse av dommen som ligger til grunn for fullbyrdelsen, uten at det at det treffes en ny avgjørelse, likestilles med frifinnelse. De frihetsinnskrenkninger som gir rett til erstatning etter § 4 er fengselsstraff, herunder subsidiær fengselsstraff for bøter, stengt ungdomsanstalt og rettspsykiatrisk forvaring.

Etter 5 § har den som har vært frihetsberøvet, krav på erstatning selv om vilkårene i 2-4 §§ ikke er oppfylt, dersom « det står klart att beslutet vilade på felaktiga grunder och därför var oriktigt». Bestemmelsen omfatter enhver judisiell og administrativ frihetsberøvelse. Bestemmelsen kommer for eksempel til anvendelse hvor skadelidte har vært pågrepet i mindre enn 24 timer. Den gjelder derimot ikke ved mindre vidtgående frihetsinnskrenkninger, som reiseforbud eller meldeplikt til politiet (prop. 1997/98: 105 punkt 4.1).

Det er et vilkår etter 5 § at beslutningen var uriktig. Om dette vilkåret er oppfylt, skal bedømmes ut fra de opplysninger som foreligger når erstatningskravet avgjøres. Det er altså ikke noe vilkår for erstatning at det ble begått en feil da beslutningen om frihetsberøvelse ble fattet. Ordet «klart» innebærer at bestemmelsen «är avsedd enbart för helt klara fall där grunden för åtgärden på ett iögonenfallande sätt framstår som felaktig», jf. prop. 1997/98: 105.

Beslutningen må objektivt sett være uriktig. Hvis avgjørelsen ville ha vært den samme, selv om den hadde blitt fattet på riktig grunnlag, tilkjennes ikke erstatning. Det er skadelidte som har bevisbyrden for de omstendighetene som gjør at frihetsberøvelsen må anses for å være uriktig.

6 § inneholder regler om nedsettelse og bortfall av erstatningen på grunnlag av siktedes eget forhold. Skadelidte har for det første ikke rett til erstatning etter 2-5 §§ dersom han selv «uppsåtligen har föranlett åtgärden» (forsettlig har foranlediget tiltaket), jf. 6 § første ledd. Denne bestemmelsen svarer til den automatiske bortfallsregelen i den norske straffeprosessloven § 444 annet ledd.

Etter 6 § annet ledd skal skadelidte som har forsøkt å unndra bevis eller på annen måte forvansket etterforskningen av saken, eller som ved mistanke om lovbrudd har forsøkt å unndra seg etterforskning eller rettergang, som hovedregel ikke tilkjennes erstatning. Bare hvor det foreligger «synnerliga skäl» (særlige grunner), skal erstatning gis i slike tilfeller. Som et eksempel på et tilfelle hvor kravet til «synnerliga skäl» vil være oppfylt, nevner forarbeidene at «en person som är oskyldig till brott väljer att hålla sig undan för att han med skäl bedömer att han löper stor risk att frihetsberövas som misstänkt för brottet. Det kan då inträffa att han påträffas och häktas just på den grunden att han har hållit sig undan. Sedermera visar utredningen att han är oskyldig och han frikännas från ansvar. I ett sådant fall skulle det kunne vara stötande om han skulle skana varje möjlighet till ersättning».

Etter 6 § tredje ledd kan erstatning også nektes eller settes ned dersom «den skadelidandes eget beteende har föranlett beslutet om frihetsinskränkning eller om det med hänsyn till övriga omständigheter är oskäligt (urimelig) att ersättning lämnas». Erstatning kan likevel ikke nektes eller settes ned «enbart på den grunden att misstanke om brott kvarstår utan att skuldfrågan är klarlagd». Dette er en presisering av uskyldspresumsjonen nedfelt i EMK artikkel 6 nr. 2 og i SP artikkel 14 nr. 2, og svarer til Straffelovrådets utkast § 444 fjerde ledd fjerde punktum.

Som eksempel på tilfeller hvor erstatningen kan settes ned eller nektes etter 6 § tredje ledd, nevner forarbeidene at et vindu knuses av noen i en større gjeng, og politiet pågriper flere mistenkte på stedet. Dersom skadelidte «genom aktivt deltagande i gängets förehavande har gett anledning till misstankar», vil erstatning i en slik situasjon kunne nektes. Tilsvarende gjelder hvor noen pga. manglende etterlevelse av bokføringsplikt uberettiget berøves friheten pga. mistanke om skattebedrageri, eller hvor mistenkte har gjort seg skyldig i en straffbar handling, men det ikke anses bevist at han har begått et så grovt lovbrudd som mistanken gjaldt.

Endelig bestemmer 6 § fjerde ledd at dersom «tiden för frihetsinskränkning har avräknats eller annars beaktats vid fastställande eller verkställighet av brottspåföljd, kan ersättningen sättas ned efter vad som är skäligt».

Paragraf 7 gir regler om utmålingen av erstatningen. Dersom vilkårene i 2-5 §§ er oppfylt, skal det ytes erstatning for «utgifter, förlorad arbetsförtjänst, intrång i näringsverksamhet och lidande». Personskade og tingskade erstattes etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Den ikke-økonomiske skaden skal utmåles ut fra en skjønnsmessig vurdering av graden av «lidande» i det konkrete tilfellet. I motivene til bestemmelsen uttales at det må tas hensyn til «intensiteten i den skadelidandes subjektiva upplevelse av lidandet, men i första hand bör förhärskande etiska och sociale värderingar läggas till grund». For å få en mer enhetlig praksis har Justitiekansleren utviklet nærmere retningslinjer for utmålingen av erstatningen for ikke-økonomiske skade. Disse retningslinjene tar utgangspunkt i frihetsberøvelsens lengde, men tar også hensyn til faktorer som frihetsberøvelsens art og det påståtte lovbruddets karakter.

Lag om ersättning vid frihetsberövande och andre tvångsåtgärder gir rett til erstatning uavhengig av kritikkverdige forhold hos sakens aktører. I tillegg vil det offentlige være erstatningsansvarlig etter den alminnelige skadeståndslagen 3 kap. 2 § for skade voldt ved feil eller forsømmelser under utøving av offentlig myndighet. De to regelsettene gjelder ved siden av hverandre, slik at skadelidte kan velge å påberope seg de reglene som vil gi ham det beste erstatningsrettslige vernet mot strafforfølgning mv.

Krav om erstatning fremsettes fortrinnsvis for Justitiekansleren, som kan treffe avgjørelse i saken opp til en viss beløpsgrense. Erstatningssøkeren kan imidlertid velge å reise søksmål direkte for domstolene i stedet for å vende seg til Justitiekansleren, jf. Nytt juridiskt Arkiv 1974 II s. 378-379. Det gjelder ingen særskilt søksmålsfrist. Det betyr at tiårsfristen i de alminnelige foreldelsesreglene får anvendelse, jf. prop. 1997/98: 105.

Loven har en særskilt bestemmelse (11 §) om tilbakebetaling av utbetalt erstatning hvis forfølgningen skulle bli tatt opp igjen og føre til en dom som viser at det ikke forelå noen rett til erstatning. Tilbakebetalingskravet kan nedsettes dersom det er særlig grunn til det.

6.3 Finland

Erstatning etter strafforfølgning er i Finland regulert i lov 31. mai 1974 nr. 422 om ersättning av statens medel som till följd av frihetsberövande skall betalas till oskyldigt häktad eller dömd.

Etter loven 1 § har den som har vært pågrepet («anhållen») eller fengslet («häktad») rett til erstatning fra staten for frihetsberøvelse dersom et av følgende vilkår er oppfylt:

1. «förundersökningen avslutas utan att åtal väcks,

2. åtalet läggs ned eller förkastas,

3. det konstateras att han har begått ett brott, men det är uppenbart att han inte på grund av detta tillräknande hadde kunnat anhållas eller häktas, eller om

4. lagliga förutsättningar för anhållande eller häktning inte har funnits.»

Retten til erstatning gjelder bare hvor frihetsberøvelsen har vart i mer enn ett døgn, jf. loven 1 § annet ledd. Reglene i 1 § gjelder tilsvarende når siktede har vært underlagt reiseforbud, jf. 1a §.

Loven 3 § regulerer statens erstatningsansvar for fullbyrdet straff.Den som har utholdt frihetsstraff, har etter disse reglene for det første krav på erstatning fra staten dersom han helt eller delvis frifinnes etter anke. Ved delvis frifinnelse skal erstatningen dekke tap som skyldes forholdet mellom idømt og utholdt straff. Den som har utholdt frihetsstraff, har også rett til erstatning når straffesaken blir gjenopptatt eller etter anke opphevet, og siktede ved ny rettergang frifinnes eller idømmes en mildere straff. Etter 3 § tredje ledd vil også den som har utholdt subsidiær fengselsstraff for bøtestraff eller sikring, ha krav på erstatning.

Bestemmelsen i 4 § angir hvasom kan kreves dekket etter loven. Retten til erstatning for økonomisk tap er begrenset til «gottgörelse för kostnader, för minskning i inkomst eller uppehälle». Også erstatning for ikke-økonomisk skade («lidande») tilkjennes, jf. 4 § første ledd if., men går ved dødsfall ikke over på arvingene (4 § annet ledd).

Selv om vilkårene for erstatning etter 1 eller 3 §§ er oppfylt, kan erstatningen falle bort pga. den strafforfulgtes eget forhold. Medvirkningsbestemmelsene er nedfelt i to ulike bestemmelser, avhengig av hva slags ansvarsgrunnlag som kommer til anvendelse. Erstatning etter 1 § kan falle bort etter 2 § dersom siktede har søkt å unnvike fra etterforskningen eller rettergangen, ødelegge bevis eller vanskeliggjøre sakens oppklaring. Erstatning kan likevel gis dersom siktedes opptreden var unnskyldelig i lys av hans sinnstilstand eller en feiltakelse. Har siktede ved falsk forklaring eller på annen måte forsettlig foranlediget pågripelse eller varetektsfengsling, får han ikke erstatning. Det samme gjelder dersom det etter omstendighetene i saken ikke er rimelig (skäligt) å gi erstatning.

Erstatning for utholdt frihetsstraff etter 3 § første ledd faller bort etter 3 § annet ledd hvis den dømte har medvirket til domfellelsen ved falsk forklaring eller forsettlig på annen måte eller hvis det ut fra omstendighetene i saken ikke vil være rimelig (skäligt) å gi erstatning.

Når det gjelder saksbehandlingen, bestemmer 5 § første ledd at hvis erstatningskravet bygger på 1 §, kan det gjøres gjeldende i straffesaken som førte til pågripelsen eller fengslingen. Er det ikke reist tiltale, kravet ikke behandlet i straffesak etter 5 § første ledd, eller bygger kravet på bestemmelsen i 3 § (erstatning for utholdt frihetsstraff), skal kravet fremmes mot staten etter sivilprosessens regler, jf. 5 § annet ledd.

Fristen for å fremme krav på erstatning er seks måneder, jf. 5 § tredje ledd første punktum. 5 § inneholder nærmere regler om fra hvilket tidspunkt fristen begynner å løpe, jf. nærmere om fristberegningen i Straffelovrådets utredning punkt 4.4.5.1 (side 33).

Bestemmelsene i 6-6b §§ inneholder regler om administrativ behandling av erstatningskravene: Dersom kravet ikke er avgjort av en domstol, eller det ikke er brakt inn for domstolene etter 5 §, kan erstatningssøkeren innen fristen i 5 § tredje ledd bringe kravet inn for statskontoret, jf. 6 § første ledd første punktum. Statskontoret er et statlig servicekontor med blant annet ansvaret for statens interne økonomi- og finansforvaltning, pensjonsforsikring og skadeserstatning. Statskontoret tilkjenner erstatning i den grad erstatningssøkerens krav «anses vara klar».

Protokollen fra straffesaken, eller etterforskningsprotokollen eller annen relevant utredning i tilfeller hvor tiltale ikke er reist, skal etter 6 § legges ved erstatningssøknaden. Statskontoret skal om nødvendig også innhente uttalelse fra påtalemyndigheten eller den tjenestemann som har besluttet fengsling eller pågripelse, eventuelt hans overordnede.

Statskontorets vedtak kan ikke påklages, jf. 6a §. Helt eller delvis avslag på en erstatningssøknad kan imidlertid bringes inn for domstolene etter bestemmelsen i 5 § annet ledd. Selv om seksmånedersfristen etter 5 § er ute, kan søksmål reises innen tre måneder fra statskontorets vedtak ble meddelt erstatningssøkeren.

Hvis statskontoret tilkjenner siktede erstatning etter loven, har han krav på å få dekket rimelige sakskostnader i erstatningssaken, jf. 6b § første punktum. Denne godtgjørelsen kan betales direkte til den som har representert erstatningssøkeren.