9 Bortfall eller nedsettelse av erstatning for økonomisk tap på grunn av siktedes eget forhold

9.1 Gjeldende rett

Selv om vilkårene for erstatning etter strafforfølgning i § 444 er oppfylt, kan kravet falle bort eller erstatningen settes ned på grunn av siktedes medvirkning til skaden etter gjeldende § 444 annet og tredje ledd.

Paragraf 444 annet ledd retter seg mot medvirkning ved eget forsettlig forhold og gir en absolutt skranke for å yte erstatning: «Erstatning tilkjennes ikke når siktede ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen eller en fellende dom». Paragraf 444 tredje ledd gir retten en skjønnsmessig adgang til å sette ned eller nekte erstatning dersom siktede «ellers har medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last».

Grensen mellom § 444 annet og tredje ledd er komplisert og til dels uklar. For en nærmere redegjørelse for innholdet i de to bestemmelsene og forholdet mellom dem viser departementet til punkt 4.4 ovenfor.

9.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår (i punkt 5.7 s. 40) å videreføre gjeldende § 444 annet og tredje ledd (i sitt utkast § 444 fjerde ledd første og annet punktum), men med den endring at medvirkningsregelen for forsettlige forhold gjøres mindre kategorisk. Straffelovrådet foreslår at det også i disse tilfellene skal bero på rettens skjønn om erstatningen helt eller delvis skal falle bort, i stedet for slik som i dag hvor erstatningen automatisk faller bort hvor siktedes forhold er forsettlig. Denne endringen i forhold til gjeldende rett begrunnes med at Straffelovrådet foreslår å kunne gi erstatning til personer som er domfelt, men som har vært utsatt for uforholdsmessig forfølgning. En kategorisk bestemmelse om erstatningsbortfall ville etter rådets syn medføre at man ikke kunne tilkjenne erstatning til disse: De «vil jo alltid ha «medvirket» til skaden - normalt også ved forsettelig medvirkning».

Straffelovrådet foreslår samtidig å utvidemuligheten til å la erstatningen falle bort pga. siktedes eget forhold ved å innføre en regel i § 444 fjerde ledd tredje punktum om at erstatningen også kan settes ned eller falle bort «dersom det etter forholdene vil virke støtende å tilkjenne erstatning». Bestemmelsen er ment å skulle «fange opp tilfeller der medvirkningsreglene ikke passer så godt». Den skal virke som en sikkerhetsventil mot støtende resultater som følge av Straffelovrådets forslag om innføring av et ubetinget krav på erstatning hvor siktede frifinnes eller får sin sak innstilt etter varetektsfengsling, jf. utkastet § 444 første ledd. Som eksempler på tilfeller som vil kunne fanges opp av regelen, nevner rådet (s. 35) tilfeller hvor det er på det rene at siktede har begått handlingen, men hvor han frifinnes på grunn av utilregnelighet eller fordi straffebudets krav om forsett eller uaktsomhet ikke anses oppfylt. Et annet eksempel som nevnes (på s. 41) er «mistenkelig opptreden fra siktedes side på åstedet for den straffbare handling. Han påtreffes f.eks. med kniv i hånden på åstedet for et drap, men frifinnes fordi man ikke kan utelukke at en annen er gjerningsmannen».

I utkastet § 444 fjerde ledd siste punktum er det inntatt en bestemmelse om at erstatning ikke skal kunne nektes med den begrunnelse at siktede har utvist straffeskyld. Bestemmelsen tar sikte på å kodifisere rettstilstanden etter EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2. Straffelovrådet presiserer at bestemmelsen ikke er til hinder for at siktedes handling eller forhold for øvrig trekkes inn i vurderingen av om siktede må anses å ha medvirket til skaden i erstatningsrettslig forstand.

9.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene kommer med innvendinger mot at gjeldende medvirkningsbestemmelser videreføres. Når det gjelder Straffelovrådets forslag til ny § 444 fjerde ledd tredje punktum(»støtende» alternativet), peker imidlertid Trondheim byrett, Statsadvokatene i Hordaland og Den norske Dommerforeningpå de tolkingsproblemer forholdet mellom denne bestemmelsen og uskyldspresumsjonen vil reise. Ingen av dem kan imidlertid se noe godt alternativ til en slik regel.

Trondheim byrett uttaler at det

«kan (...) lett tenkes situasjoner hvor varetektsgrunnlaget åpenbart har vært til stede og hvor det ved henleggelsen foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at den siktede har foretatt handlingen med den nødvendige skyld. For folk flest vil det da fremstå som urimelig at det utbetales erstatning. § 444, 4. ledd vil i slike tilfeller kunne komme inn og bøte på urimeligheten, men siste setning i fjerde ledd vil i vesentlig grad begrense domstolenes mulighet til å komme til en rimelig løsning. Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 (2) er imidlertid et allmenngyldig prinsipp som må slå gjennom. Fjerde ledd, siste punktum må tolkes i lys av dette prinsippet, og det må bety at regelen i fjerde ledd, siste punktum får en bredere slagvidde enn det ordlyden skulle tilsi. Det blir opp til domstolene å løse disse tolkningsproblemene. Vi kan ikke se andre utforminger av regelen som er bedre enn straffelovrådets forslag.»

Statsadvokatene i Hordaland uttaler at de er

«enig i at avkortning ikke bør skje under henvisning til at det fortsatt gjenstår mistanke om skyld. På den annen side er det imidlertid vanskelig å skille dette fra de momenter som kan tale for at avkortning/bortfall av erstatning av andre grunner bør finne sted».

Den norske Dommerforening sier at

«[s]elv om det står i fjerde ledds siste punktum at erstatning aldri kan settes ned eller falle bort med den begrunnelse at siktede har utvist straffeskyld, vil nok sannsynligheten for at vedkommende er skyldig i enkelte tilfeller indirekte spille en rolle. Det kan i denne forbindelse også vises til nest siste punktum om nedsettelse eller bortfall av erstatning når det vil virke støtende å tilkjenne erstatning. For så vidt kan man si at problemene i noen grad er feiet under teppet ved den løsning som er valgt. Men det er neppe noen vei utenom hvis man skal komme bort fra det etter hvert famøse krav om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen».

Den eneste høringsinstansen som uttrykkelig tar avstand fra Straffelovrådets forslag til ny § 444 fjerde ledd både første, annet og tredje punktum er Forsvarergruppen av 1977.Gruppen mener at utkastet til § 444 fjerde ledd første til tredje punktum har fått «en unødig komplisert, svært vid og uheldig formulering», og at bestemmelsen også åpner for tolkningstvil.

For det første uttaler Forsvarergruppen at det etter lovforslaget er høyst uklart hva slags opptreden fra den skadelidtes side som kan gi grunnlag for nedsettelse eller bortfall av erstatning:

«Formuleringen «eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen» kan oppfattes slik at det først er hvis den skadelidte med vilje har forårsaket en strafforfølgning mot seg, at forholdet kan få betydning for hans rett til erstatning. Den etterfølgende setning gjør det imidlertid tilstrekkelig at den skadelidte selv har «gitt foranledning til at forfølgningen er innledet». Her er det plutselig ikke lenger knyttet noe skyldkrav. Det synes etter ordlyden tilstrekkelig at den skadelidte rent objektivt har foretatt en handling som har fremkalt en strafforfølgning. Dette er ytterst forvirrende!»

For det annet reagerer Forsvarergruppen sterkt mot formuleringen i fjerde ledd tredje punktum, som gir hjemmel for å sette ned eller nekte erstatning dersom det etter omstendighetene «vil virke støtende»:

«Vi er redd for at denne svært upresise og vide formuleringen vil bli påberopt i saker hvor skyldspørsmålet har voldt tvil. Forsvarergruppen frykter at påtalemyndigheten vil forsøke å benytte denne hjemmel til å nekte erstatning hvor den reelt sett mener at det er grunn til å tro at den siktede allikevel er skyldig.

Erstatning kan riktignok ikke settes ned eller falle bort med den begrunnelse at siktede har utvist straffeskyld. Nettopp fordi dette ikke kan anføres som den formelle begrunnelse, vil det være bekvemt for påtalemyndigheten i stedet å kunne hevde at erstatning vil virke støtende.»

Riksadvokaten kommer, som nevnt ovenfor i punkt 7.4.2, med et alternativt forslag til § 444 første ledd, som gir Straffelovrådets utkast til fjerde ledd tredje punktum («støtende»-regelen) svært begrenset rekkevidde. Slik departementet forstår riksadvokaten, støtter han Straffelovrådets forslag til fjerde ledd. Han ønsker imidlertid å begrense betydningen av denne svært skjønnsmessige regelen ved å angi mer presist allerede i første ledd hvilke situasjoner som vil gi rettskrav på erstatning, jf. nærmere ovenfor under punkt 7.4.2.

9.4 Departementets vurderinger

9.4.1 Siktedes medvirkning til strafforfølgningen, domfellelsen eller skaden

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er behov for regler som avskjærer retten til erstatning der siktede har foranlediget eller medvirket til strafforfølgningen.

Enhver mistankepådragende atferd, enten den finner sted forut for eller i forbindelse med forfølgningen, bør som utgangspunkt kunne gi grunnlag for nedsettelse av erstatningen. Særlig praktisk er forsøk på å motvirke sakens opplysning ved for eksempel uriktig tilståelse, skiftende eller usannferdige forklaringer, påvirkning av vitner eller lignende. Det reiser seg spørsmål om erstatningen også skal kunne settes ned på grunnlag av at en person har benyttet seg av retten til å nekte å forklare seg etter straffeprosessloven § 90 og selvinkrimineringsforbudet i SP artikkel 14 bokstav g og EMK artikkel 6 nr. 1. Fritakelsen fra forklaringsplikten har ikke blitt ansett for å være til hinder for at nektelse av å gi forklaring kan lede til bortfall eller nedsettelse av erstatningen, jf. nærmere ovenfor under punkt 4.4. Spørsmålet her blir om erstatningen bør kunne falle bort pga. manglende forklaring:

Det er i samfunnets interesse at flest mulig kriminalsaker oppklares. Siktedes forklaring er ofte avgjørende i så måte. Samtidig nekter stadig flere siktede å forklare seg. Det er rimelig at siktede ikke skal tvinges til å måtte velge mellom å forklare seg uriktig eller å bidra til sin egen domfellelse. Men unnlater en siktet å gjøre det som står i hans makt til å renvaske seg for mistanken, fremstår det ikke som like rimelig at han uten videre skal tilkjennes erstatning for ellers lovlige etterforskningsskritt. Departementet går på denne bakgrunn inn for at nekting av å forklare seg, ikke bare overfor retten, men også overfor politiet og påtalemyndigheten, skal kunne gi grunnlag for erstatningsnedsettelse. Erstatningen bør imidlertid ikke kunne settes ned i den grad siktede har en rimelig eller aktverdig grunn til å nekte å forklare seg.

Også opptreden som normalt vil kunne innebære en risiko for forfølgning, bør omfattes av nedsettelsesreglene. En person oppholder seg for eksempel i et lokale hvor det åpenlyst selges, brukes eller på annen måte foreligger narkotika. Også hvis en større gjeng begår en forbrytelse, og politiet pågriper flere på stedet, bør erstatningen kunne settes ned eller nektes, hvis siktede gjennom aktiv deltakelse i gjengens virksomhet har gitt foranledning til mistanken. Erstatningen må også kunne settes ned dersom den strafforfulgte har balansert på grensen av det straffbare eller opptrådt straffverdig.

Er det på det rene at siktede har begått den straffbare handlingen, men han frifinnes pga. for eksempel utilregnelighet eller fordi straffebudets krav om forsett eller uaktsomhet ikke er oppfylt, vil det kunne fremstå som urimelig om han skal ytes erstatning for uberettiget strafforfølgning. Tilsvarende gjelder hvor det er på det rene at siktede har foretatt den straffbare handlingen, men han frifinnes eller saken henlegges pga. for eksempel:

• foreldet straffansvar,

• provokasjon/retorsjon (strl. § 228 tredje ledd),

• jevnbyrdighet i alder og utvikling (strl. § 196 siste ledd),

• det er benyttet ulovlige etterforskningsmetoder,

• medvirkning av «ringe betydning» (strl. § 58),

• forebygging av den straffbare handlingens skadelige følger mv. (strl. § 59),

• unnskyldelig rettsvillfarelse,

• handlingen er begått utenfor norsk jurisdiksjon (strl. kap. 1).

Departementet fremhever imidlertid at avgjørelsesmyndigheten ved behandlingen av erstatningskravet i størst mulig grad skal forsøke å unngå å vurdere om siktede har begått selve den straffbare handlingen, og heller søke å begrunne en nedsetting eller bortfall av erstatningen med forhold ved siktedes opptreden som ikke er direkte knyttet til selve det straffbare forholdet. Siktede har for eksempel motvirket opplysningen av saken ved å nekte å forklare seg eller forklare seg uriktig, eller han har opptrådt på en måte som normalt vil innebære en risiko for forfølgning. I så fall må vurderingen av om erstatningen skal settes ned eller falle bort, knyttes til dette grunnlaget. Departementet antar at det dermed bare rent unntaksvis vil bli aktuelt for avgjørelsesmyndigheten å ta stilling til om siktede har begått den straffbare handlingen. På denne måten kan man i størst mulig grad unngå å komme i skade for å trå feil i forhold til uskyldspresumsjonen, samt unngå at allmennheten sitter igjen med det inntrykk at siktede likevel var skyldig.

I tillegg til mistankepådragende atferd bør nedsettingsreglene omfatte handlinger som nødvendiggjør bruk av tvangsmidler, for eksempel fluktforsøk, forsøk på bevisforspillelse eller at en mistenkt nekter å oppgi identitet.

Erstatningen bør også kunne settes ned eller falle bort i den grad siktede ikke i rimelig grad etter evne har forsøkt å begrense skadevirkningen av forfølgningen eller den utholdte straffen. Dette er i tråd med det som gjelder i den alminnelige erstatningsretten, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 annet ledd. Tilsvarende må antas å følge av gjeldende § 444 tredje ledd og Straffelovrådets utkast § 444 tredje ledd annet punktum som begge taler om medvirkning til «skaden». Den som har medvirket til selve strafforfølgningen eller domfellelsen, har også medvirket til den økonomiske eller ikke-økonomiske skaden som følge av den. Selvstendig betydning får uttrykket «medvirket til skaden» bare hvor siktede ikke i rimelig utstrekning har prøvd å begrense skaden (mest praktisk det økonomiske tapet) som følge av forfølgningen. Departementet foreslår en presisering av medvirkningsbestemmelsen på dette punktet.

Departementet foreslår ikke at det settes som vilkår for nedsetting av erstatningen at siktede har utvist skyld (uaktsomhet eller forsett) mht. fremkallingen av strafforfølgningen eller domfellelsen. Departementets forslag skiller seg dermed fra dansk rett hvor det kreves at siktede burde ha skjønt at handlingen kunne lede til forfølgning, jf. redegjørelsen for de danske medvirkningsreglene under punkt 6.1 ovenfor. Forslaget skiller seg også fra skadeserstatningsloven § 5-1 som stiller krav om at skadelidte har medvirket til skaden «ved egen skyld». En siktet som for eksempel uberettiget blir strafforfulgt for drap på noen som han gjentatte ganger har truet med å drepe, kan etter forslaget nektes erstatning for strafforfølgningen, selv om han ikke kunne ha forutsett at hans atferd skulle resultere i en drapssiktelse. Departementet understreker imidlertid at dette ikke betyr at utvist skyld mht. fremkallingen av forfølgningen eller domfellelsen vil være uten betydning for spørsmålet om erstatningsreduksjon. At siktede ikke har utvist uaktsomhet i forhold til skadefølgen, vil være et moment i vurderingen av i hvor stor grad erstatningen bør settes ned.

Et annet spørsmål er om det, som etter gjeldende nedsettings- og borfallsregler, bør oppstilles et krav at siktede må kunne bebreides for det forhold som har foranlediget strafforfølgningen, jf. nærmere under punkt 4.4 ovenfor. Departementet er kommet til at man ikke bør videreføre et slikt vilkår for nedsetting av erstatningen. Om erstatning skal kunne settes ned eller ikke, bør i større grad bero på en vurdering av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for strafforfølgningen i det konkrete tilfellet. Departementet foreslår å få frem denne nyansen ved å innføre et krav om at erstatningen bare kan settes ned eller falle bort dersom siktede uten rimelig grunn foranlediger forfølgningen eller domfellelsen. Nedsetting vil selvfølgelig ikke kunne skje dersom det er på det rene at siktede har foretatt den straffbare handlingen, men han har handlet i nødverge eller det foreligger en annen objektiv straffrihetsgrunn. Handlinger av helt uskyldig eller dagligdags karakter bør heller ikke gi grunnlag for å sette ned erstatningen. Tilsvarende gjelder dersom siktedes forhold skyldes unnskyldelige misforståelser, forvirring, frykt eller lignende, eller hvis medvirkningshandlingen er provosert av politiet eller påtalemyndigheten på en kritikkverdig måte.

Etter gjeldende rett vil den som ved eget forsettlig forhold har foranlediget strafforfølgningen eller domfellelsen, ikke ha rett til erstatning etter § 444 annet ledd. Straffelovrådet har (på s. 40) foreslått at det heretter skal bero på avgjørelsesmyndighetens skjønn om erstatningen helt eller delvis skal falle bort også hvor siktedes medvirkningsforhold er forsettlig. Rådet begrunner forslaget med at en kategorisk bestemmelse om erstatningsbortfall ville medføre at man ikke kunne tilkjenne erstatning til personer som er domfelt, men som har vært utsatt for en uforholdsmessig forfølgning. Rådet uttaler at disse vil jo alltid ha «medvirket» til skaden - normalt også ved forsettlig medvirkning.

Departementet er ikke enig med Straffelovrådet i at domfelte som har vært utsatt for uforholdsmessig strafforfølgning, alltid vil ha medvirket til «skaden». Riktignok vil den som er funnet skyldig i et straffbart forhold, normalt ha foranlediget selve forfølgningen. Det er imidlertid ikke dermed gitt at han har foranlediget den uforholdsmessigeforfølgningen - som er grunnlaget for erstatningskravet. At strafforfølgningen er uforholdsmessig kan skyldes annet enn siktedes eget forhold - som for eksempel sommel eller faktiske eller rettslige feilvurderinger fra påtalemyndighetens eller domstolenes side. Heller ikke i svensk rett er rettskrav på erstatning for uforholdsmessig frihetsberøvelse ansett å være til hinder for en generell bortfallsregel for forsettlig medvirkning, jf. den svenske lag (1998: 714) om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder 6 §, jf. 2 § nr. 3.

Departementet støtter likevel Straffelovrådets forslag om at det skal bero på avgjørelsesmyndighetens skjønn om erstatningen skal falle bort, også hvor siktedes medvirkningsforhold er forsettlig, men med en annen begrunnelse enn Straffelovrådet: Som det fremkommer ovenfor, ønsker departementet verken å sette som vilkår for nedsetting at siktede har utvist skyld (uaktsomhet eller forsett) mht. fremkallelsen av forfølgningen, eller at siktede kan bebreides for foranledigelsen. I lys av dette vil en automatisk bortfallsregel for tilfeller hvor siktedes forhold er forsettlig, kunne bli for streng.

Departementet har under punkt 4.4 lagt til grunn at de gjeldende medvirkningsreglene kun får anvendelse i forhold til rettsgrunnlaget i § 444 første ledd. Dette skyldes bl.a. reglenes plassering og at de ikke har noen praktisk betydning i forhold til erstatning som tilkjennes på annet og skjønnsmessig grunnlag. Hvor erstatning tilkjennes på skjønnsmessig grunnlag, vil en eventuell medvirkning fra siktede til strafforfølgningen komme inn allerede ved avgjørelsen om det i det i det hele tatt er grunnlag for erstatning eller oppreisning, jf. nærmere under punkt 4.5 og 4.6. Etter departementets forslag til nye erstatningsregler i anledning av strafforfølgning stiller imidlertid dette seg noe annerledes. Departementet foreslår at siktede også skal ha rettskrav på oppreisning dersom han har vært frihetsberøvet. Videre foreslår departementet at det gis hjemmel for at også oppreisning som i utgangspunktet skal bero på en skjønnsmessig vurdering, skal kunne standardiseres i forskrift dersom dette fremstår som praktisk og forsvarlig ut fra erfaringene med det nye lovverket, se nærmere nedenfor under kapittel 13. Disse forslagene gir behov for medvirkningsregler som gjelder mer generelt.

9.4.2 Behov for en sekkebestemmelse

I tillegg til å videreføre gjeldende medvirkningsregler foreslår Straffelovrådet at erstatningen skal kunne settes ned eller falle bort «dersom det etter forholdene vil virke støtende å tilkjenne erstatning», jf. Straffelovrådets utkast § 444 fjerde ledd tredje punktum. Tilsvarende bestemmelser finnes i den svenske lag (1998: 714) om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder 6 § tredje ledd og den finske lag om ersättning av statens medel som till följd av frihetsberövande skall betalas till oskyldigt häktad eller dömd 2 § og 3 § annet ledd. Straffelovrådets forslag innebærer en utvidelse av adgangen til å sette ned eller nekte erstatning på grunnlag av siktedes eget forhold sammenlignet med gjeldende rett. Straffelovrådet anser en slik støtende-regel som en nødvendig sikkerhetsventil for å unngå urimelige resultater som følge av den foreslåtte styrkingen av siktedes erstatningsrettslige vern mot uberettiget strafforfølgning.

Det viktigste argumentet mot Straffelovrådets støtende-regel er at den overlater svært mye til avgjørelsesmyndighetens skjønn. En såpass uklar og lite forutberegnelig regel motvirker formålet om en forenkling og effektivisering av behandlingen av erstatningskravene. Klare regler fremmer rettssikkerheten og vil dermed forsvare at erstatningssakene behandles administrativt i første instans. Klare regler vil også gi en effektivitetsgevinst ved at færre administrative avgjørelser vil bli klaget inn for domstolene.

Det generelle og svært skjønnsmessige vurderingstemaet i Straffelovrådets forslag § 444 fjerde ledd tredje punktum, og i de tilsvarende svenske og finske bestemmelsene, øker dessuten faren for uttalelser fra aktørene i erstatningssaken som vil kunne være problematiske i forhold til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2. Flere av høringsinstansene er inne på de tolkningsproblemene forholdet mellom støtende-regelen og uskyldspresumsjonen skaper, selv om bare Forsvarergruppen av 1977 uttrykkelig går imot Straffelovrådets forslag (til fjerde ledd tredje punktum) på dette grunnlag. Uskyldspresumsjonen forbyr at erstatningen settes ned eller faller bort med den begrunnelse at det fortsatt hefter mistanke om at den siktede har utvist straffeskyld, jf. punkt 5.4, 7.4 og 9.4.3. Uskyldspresumsjonen er derimot ikke til hinder for at man legger vekt på de faktiske forholdene som foranlediget etterforskningsskritt mot siktede eller domfellelse. I den grad aktørene i erstatningssaken klarer å rendyrke de underliggende faktiske forholdene, er derfor ikke uskyldspresumsjonen overtrådt. Det vurderingstemaet Straffelovrådets sekkebestemmelse gir anvisning på (om erstatning virker «støtende») kan imidlertid lett føre til at rettsanvenderen trår feil her.

Betenkelighetene ved en skjønnsmessig sekkebestemmelse må vurderes opp mot den praktiske rekkevidden og dermed behovet for en slik bestemmelse. De ordinære medvirkningsreglene, jf. punkt 9.4.1, vil fange opp de fleste tenkelige tilfellene hvor det vil være urimelig å tilkjenne erstatning. Straffelovrådet bemerker selv (side 50 annen spalte) at tredje punktum muligens vil ha «et begrenset virkeområde når man tar hensyn til den relativt vidtgående bestemmelsen i andre punktum».

Som begrunnelse for en støtende-regel viser Straffelovrådet blant annet til de urimelige resultater som kan oppstå dersom det ytes erstatning hvor det er på det rene at siktede har begått handlingen, men hvor han blir frifunnet på grunn av utilregnelighet eller fordi straffebudets krav om forsett eller uaktsomhet ikke er oppfylt, jf. utredningen side 35 annen spalte. Straffelovrådet finner det også (på s. 41) urimelig om staten skulle være erstatningsansvarlig hvor det foreligger «mistenkelig opptreden fra siktedes side på åstedet for den straffbare handling. Han påtreffes f.eks. med en kniv i hånden på åstedet for et drap, men frifinnes fordi man ikke kan utelukke at en annen er gjerningsmannen.»

I den grad siktede ikke har en rimelig grunn for sin atferd, vil alle de nevnte tilfellene fanges opp av de ordinære medvirkningsreglene og nødvendiggjør således ikke en støtende-regel, jf. nærmere under punkt 9.4.1 ovenfor. Eksemplet med den som treffes med kniv i hånden på åstedet for et drap, krever en nærmere kommentar: Den som uten et aktverdig formål forsettlig eller grovt uaktsomt bærer kniv på offentlig sted, kan straffes etter straffeloven § 352 a. Bestemmelsen ble innført i 1993 som et virkemiddel for å forebygge voldskriminalitet. Den som velger å trosse knivforbudet, må være forberedt på at han kan komme i politiets søkelys i forbindelse med en eventuell voldshandling (med kniv) som skjer i hans nærhet. Han må derfor normalt måtte anses for ved sitt eget forhold å ha foranlediget en eventuell strafforfølgningen mot seg for voldskriminalitet. Dermed kommer de ordinære medvirkningsreglene til anvendelse.

Det kan imidlertid reises spørsmål om det er behov for en sekkebestemmelse med sikte på forbrytelsestyper hvor det er vanskelig å føre fellende bevis, som for eksempel voldtekt. For offeret vil det kunne fremstå som et nytt overgrep og virke svært urimelig at gjerningsmannen skal få utbetalt erstatning fra staten for strafforfølgningen. På den annen side vil det å være tiltalt for seksualforbrytelser være særlig infamerende og belastende for siktede. I den grad han faktisk er uskyldig, bør han derfor i desto større grad ha krav på erstatning for forfølgningen. Det bør derfor her som ellers være avgjørende om siktede har oppført seg på en slik måte at han kan sies å ha foranlediget strafforfølgningen eller domfellelsen.

Straffbare handlinger utført av gjenger har også vist seg vanskelige å oppklare. Det vil ofte være vanskelig for påtalemyndigheten å bevise hvem innen gjengen som medvirket til forbrytelsen, noe som i enkelte tilfeller kan føre til alle går fri. Hvor erstatningssøkeren gjennom aktiv deltakelse i gjengens virksomhet har gitt foranledning til mistanken, vil imidlertid erstatningen kunne settes ned eller nektes på grunnlag av de ordinære reglene om erstatningsnedsettelse, og nødvendiggjør således ikke en støtende-regel, se ovenfor under punkt 9.4.1.

Også hvor det gjenstår mistanke om økonomisk kriminalitet, vil det kunne virke støtende på folk flest at den mistenkte i tillegg til frifinnelse i saken skal få utbetalt erstatning for uberettiget strafforfølgning. I disse tilfellene vil det imidlertid som oftest kunne påvises uregelmessigheter, som for eksempel brudd på regnskapslovens regler om bokføringsplikt, som vil kunne lede til nedsettelse eller bortfall av erstatningen etter de ordinære medvirkningsreglene. En gjenstående mistanke om skyld kan i et hvert tilfelle ikke brukes som selvstendig grunnlag for bortfall av erstatningen, da dette ville stride mot uskyldspresumsjonen.

Departementet finner det på denne bakgrunn unødvendig med en bestemmelse som gir en generell og rent skjønnsmessig adgang til å sette ned erstatningen.

9.4.3 Presisering av uskyldspresumsjonen i forhold til medvirkningsreglene

Departementet støtter Straffelovrådets forslag om at det tas inn en regel som presiserer uskyldspresumsjonen i tilknytning til medvirkningsregelen. For at regelen skal reflektere EMK artikkel 6 nr. 2 slik denne er tolket av EMD, foreslår departementet at erstatning ikke kan settes eller falle bort med den begrunnelse at det fortsatt hefter mistankeom at den siktede har utvist straffeskyld. Som nevnt ovenfor er uskyldspresumsjonen ikke til hinder for at man legger vekt på de faktiske forholdene som foranlediget etterforskningsskritt mot siktede eller domfellelse. Det er først når man ut fra disse faktiske forholdene oppstiller en mistanke om skyld, at uskyldspresumsjonen krenkes.