13 Utmåling av oppreisningen

13.1 Bør oppreisningen standardiseres?

Straffelovrådet har vurdert standardiserte oppreisningsbeløp med satser knyttet til hvilke tvangsmidler som har vært anvendt overfor siktede, slik praksis i dansk rett er, men stiller seg negativt til dette. Rådet begrunner sitt syn med at

«en slik regulering ikke vil fange opp den variasjon man kan finne for slike erstatningskrav. Forfølgningens art og også skadetilføyelsen vil kunne variere sterkt. Personer som er siktet kan også oppleve belastningen forskjellig - for noen vil det oppstå spesielle psykiske problemer av mer langvarig karakter. Alt dette er forhold som kan få betydning ved spørsmålet om å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade».

Blant høringsinstansene er Frostating lagmannsrettinne på at det kanskje er mer nærliggende å innføre regler om minimumserstatning for ikke-økonomisk skade enn for økonomisk tap:

«I Danmark er ordningen at man har veiledende satser for ikke-økonomisk skade, mens det økonomiske tap erstattes på vanlig måte. Straffelovrådets forslag går ut på at oppreisningskravet skal fastsettes på vanlig måte, altså skjønnsmessig, mens det er det økonomiske tap som skal erstattes med utgangspunkt i en dagsats. I og for seg kan det hende at den ene ordning er like god som den annen, da det vel også i en dagsats for økonomisk tap ligger innebygget en form for oppreisning. Det må vel regnes med at oppreisning i tillegg til økonomisk tap i henhold til dagsatsen vil bli satt lavere om dagsatsen i den konkrete sak gir mer enn det faktiske tap.

Jeg antar likevel at den danske ordning må være å foretrekke. Utmåling av økonomisk tap volder i disse saker som oftest ikke de helt store problemer. Det er oppreisningssummen som er vanskelig. Jeg vil anta at det vil lette påtalemyndighetens og domstolenes arbeid om det innføres dagsatser for oppreisningskravet».

Departementet er kommet til at hvor siktede frifinnes etter fullbyrdet straff, bør utmålingen skje på grunnlag av hva som fremstår som rimelig i det konkrete tilfellet. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett. Utholdt straff vil normalt innebære en særlig stor belastning for siktede. Utmålingen bør derfor i størst mulig grad ta hensyn til den konkrete personlige påkjenningen siktede har vært utsatt for. Det har også vært hevdet at Høyesterett har lagt grunnlaget for en utmåling av oppreisning for utholdt straff som virker «god og human, og som det derfor ikke bør røres ved», jf. Uggerud: Erstatning etter strafforfølgelse (Oslo 1998) s. 424.

Hvor siktede frifinnes etter ordinær rettergang eller hvor saken innstilles, og han etter departementets forslag har rettskravpå oppreisning, dvs. hvor han vært pågrepet eller varetektsfengslet, foreslår departementet derimot at oppreisning tilkjennes etter nærmere bestemte satser. Klare og forutberegnelige regler antas å virke prosessbesparende. Standardisert utmåling legger derfor forholdene til rette for en effektiv administrativ behandling av erstatningskravene. Samtidig må det antas at det ofte vil være vanskelig å måle den konkrete belastningen frihetsberøvelsen har påført den enkelte strafforfulgte. Utmålingen vil derfor i alle tilfeller i stor utstrekning måtte basere seg på nokså objektive kriterier.

Også Straffelovrådet har foreslått at man innfører en standardisert minimumserstatning for strafforfølgning, men for økonomisktap og ikke i form av oppreisning. Rådet peker imidlertid på at «hvor fengslingen ikke har ført til økonomisk tap, vil minimumssatsen innebære en form for kompensasjon for ikke-økonomisk skade» (departementets utheving). Tilsvarende vil gjelde for det overskytende beløp hvor den økonomiske skaden strafforfølgningen har medført, er lavere enn minstesatsen. Videre åpner Straffelovrådet for at minimumssatsen skal kunne trekkes inn i totalvurderingen av i hvilken grad ikke-økonomisk skade skal erstattes etter utkastet § 446.

Det at minimumserstatningen foreslått av Straffelovrådet langt på vei vil innebære erstatning for ikke-økonomisk skade, og at rådet åpner for at erstatningsbeløpet kan komme til fratrekk i en eventuell oppreisning etter sitt forslag til § 446, taler etter departementets syn for at man i stedet bør innføre regler om minimumserstatning for ikke-økonomisk skade. Dette vil bedre avspeile hva slags type erstatning det i realiteten er tale om. En ordning med standardisert oppreisning vil også virke mer rettferdig i og med at stort sett enhver siktet vil føle strafforfølgningen som en psykisk belastning, mens ikke alle vil ha hatt et økonomisk tap på grunn av den. Hvor oppreisningen inngår som en del av en standardisert erstatning for økonomisk tap, vil størrelsen på oppreisningen, og om det i det hele tatt ytes oppreisning, variere svært fra person til person, uten at denne forskjellen vil være begrunnet i de konkrete omstendighetene i saken. En slik ordning vil således fremstå som svært tilfeldig. Departementet går på denne bakgrunn inn for en standardisering av erstatningen for ikke-økonomisk skade i stedet for av erstatningen for økonomisk tap.

Standardsatsene bør i størst mulig grad avspeile den konkrete belastningen siktede må antas å ha vært utsatt for. Dette kan gjøres ved at det gis en bestemt sats per frihetsberøvet dag, men slik at frihetsberøvelsens intensitet (om siktede har vært utsatt for brev- og besøksforbud, legemsundersøkelse mv.) og siktelsens alvor (typisk om siktelsen er av særlig infamerende karakter), blir avgjørende for satsens nærmere størrelse. I Danmark er standardsatsene for frihetsberøvelse avtagende. For 2001 er satsen for det første døgnet satt til 4.400 DKK, mens de påfølgende døgnene er taksert til 550 DKK per døgn. Tanken bak en slik ordning er at den første tiden av frihetsberøvelsen normalt fremstår som særlig dramatisk for siktede. Departementet mener at en slik differensiering kan ha gode grunner for seg, uten at det har tatt stilling til hvilket nivå satsene bør ligge på.

Hvor siktede ikke har vært frihetsberøvet, har departementet foreslått at oppreisning skal kunne tilkjennes i den grad dette fremstår som rimelig, jf. punkt 12.4 ovenfor. Departementet foreslår imidlertid at loven åpner for at Kongen også for disse tilfellene kan foreta en viss standardisering av reglene - både mht. når oppreisning normalt må anses som rimelig, samt for hva som vil være et passende beløp. På denne måten har man en mulighet til å foreta en ytterligere forenkling av saksbehandlingen i den grad dette fremstår som praktisk og forsvarlig sett i lys av erfaringene med de nye reglene. 1

13.2 Forholdet mellom straffeprosesslovens regler om oppreisning og skadeserstatningsloven § 3-2 om ménerstatning

Det kan på bakgrunn av høringsuttalelsene til riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977 reises spørsmål om skadeserstatningsloven § 3-2 om ménerstatning bør legges til grunn i forhold til straffeprosesslovens erstatningsregler. Riksadvokaten uttaler:

«Også ménerstatning bør, her som ved andre personskadeoppgjør, inngå som en ordinær erstatningspost dersom det har oppstått varig invaliditet, jfr. Skadeserstatningsloven § 3-2.».

Erstatning for ikke-økonomisk skade pga. medisinske mén som følge av strafforfølgning tilkjennes i dag etter § 446. I straffeprosesslovens forarbeider er oppreisning karakterisert som et pengebeløp som skal dekke «tort og svie». I Rt. 1995 s. 1131 legger Høyesterett til grunn at

«ordet «tort» betegner psykisk lidelse, særlig skade på en persons selvfølelse og æresfølelse, mens ordet «svie» omfatter fysisk smerte eller lidelse. (...) Etter den språkbruk som var vanlig i erstatningsretten i 1969, omfattet begrepene «tort», «svie» og «smerte» også mén av psykisk eller fysisk art. Ménerstatning er siden for den alminnelige erstatningsretts del blitt regulert i en egen bestemmelse i skadeserstatningsloven § 3-2. Straffeprosessloven § 446 må imidlertid forstås slik at den omfatter også mén, jf. uttalelser i Rt. 1994 side 924 (...) Andre oppreisningsbestemmelser og rettskilder som knytter seg til disse, gir (...) ikke veiledning av betydning, blant annet fordi bestemmelsene gjelder andre livsforhold».

Departementet antar at straffeprosessloven § 446 i praksis gir rett til ménerstatning i minst like stor utstrekning som det som ville følge av skadeserstatningsloven § 3-2. Dette henger blant annet sammen med at man etter straffeprosessloven ikke vil være bundet av minstevilkårene til «varig» (det vil i praksis si mellom tre til fem år, jf. Nygaard: Skade og ansvar (5. utg., Bergen 2000) s. 127) og «betydelig» skade slik som angitt i skadeserstatningsloven § 3-2. Dette vil gjelde desto mer dersom departementets forslag om å fjerne kravet til særlige grunner i § 446 vedtas. På grunn av at skadeserstatningsloven og straffeprosesslovens erstatningsregler tar sikte på svært forskjellige livsforhold, kan det også spørres om en anvendelse av § 3-2 i saker etter straffeprosessloven kapittel 31 vil være særlig heldig.

Departementet går etter dette ikke inn for å gi skadeserstatningsloven § 3-2 anvendelse ved utmålingen av erstatningen for ikke-økonomisk skade etter straffeprosesslovens erstatningsregler.