4 Oversikt over statens erstatningsansvar etter gjeldende rett

4.1 Innledning

Den som blir strafforfulgt, vil ofte bli påført både et økonomisk tap og en personlig belastning på grunn av forfølgningen. I den grad vedkommende blir frifunnet eller får sin sak henlagt, vil han kunne kreve denne økonomiske og/eller ikke-økonomiske skaden erstattet av staten på flere rettslige grunnlag.

Reglene i straffeprosessloven kapittel 31 pålegger staten et objektivt erstatningsansvar for strafforfølgning. Ansvaret er med andre ord uavhengig av om noen av dem som har behandlet saken hos politiet, påtalemyndigheten eller domstolene, kan bebreides for skaden.

Straffeprosessloven § 444 angir vilkårene for at en siktet skal ha rettskrav på erstatning for økonomisk tap i anledning strafforfølgning, mens §§ 445 og 446 gir retten en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning for henholdsvis økonomisk tap og ikke-økonomisk skade (oppreisning). 1 Etter § 448 kan retten også tilkjenne erstatning til andre enn siktede for skade de er blitt påført som følge av strafforfølgningen, jf. nærmere under punkt 15 nedenfor. Når siktede krever erstatning på grunnlag av §§ 444-446, må det skje etter saksbehandlingsreglene i straffeprosessloven kapittel 31. Et erstatningskrav på grunnlag av straffeprosesslovens regler kan ikke gjøres gjeldende ved sivilt søksmål, jf. Rt. 1998 s. 35 og 40.

Reglene i straffeprosessloven kapittel 31 er uttømmende for så vidt gjelder statens objektive ansvar, jf. Rt. 1998 s. 40. Siktede kan imidlertid også reise sivilt søksmål mot staten etter alminnelige erstatningsrettslige regler med påstand om at forfølgningen, og dermed skaden, skyldes uaktsom opptreden fra en offentlig tjenestemann. I så fall vil staten ha et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1, jf. Rt. 1998 s. 35 og s. 40. Også forvaringsansvar etter Norske Lov 5-8-17 kan komme på tale. Et slikt sivilt søksmål er mest praktisk der siktede har oversittet tremånedersfristen for krav om erstatning og oppreisning i straffeprosessloven § 447 første punktum. For øvrig vil siktede som regel være bedre tjent med å påberope seg straffeprosesslovens erstatningsregler. Det skyldes først og fremst at statens erstatningsansvar etter straffeprosesslovens regler er uavhengig av kritikkverdige forhold hos noen av statens tjenestemenn, men også at oppreisningsbegrepet antas å være noe videre i straffeprosessen enn i den alminnelige erstatningsretten, se nærmere om dette siste under punkt 13.2 nedenfor.

En tredje mulighet for erstatningsansvar for staten for skade lidt ved strafforfølgning ligger i domstolloven § 200. En offentlig tjenestemann som gjør seg skyldig i forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang, vil etter denne bestemmelsen helt eller delvis kunne ilegges erstatningsansvar til den skadelidte. Etter annet ledd innestår staten for dette ansvaret. I praksis forekommer imidlertid søksmål etter domstolsloven § 200 meget sjelden, jf. Andenæs: Norsk straffeprosess (3. utg., Oslo 2000) bind II side 264.

4.2 Rettskrav på erstatning når forfølgningen innstilles eller den siktede frifinnes

Det er bare den som har vært sikteti saken, som har rettskrav på erstatning etter § 444. Hvem som har stilling som siktet, følger av straffeprosessloven § 82. Bestemmelsen gir altså ikke noen rett til erstatning når mistanken frafalles for den som bare har vært mistenkt uten å bli siktet.

Det er videre et vilkår for erstatning etter § 444 at siktede frifinnes eller at forfølgningen mot ham eller henne innstilles. Dømmes siktede for eksempel etter et mildere straffebud enn det siktelsen gjelder, vil erstatning bare kunne tilkjennes etter straffeprosessloven § 445.

Paragraf 444 første punktum oppstiller også som et grunnleggende vilkår for erstatning at «det er gjort sannsynlig at han [siktede] ikke har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen». I motsetning til i straffesaken er det siktede som har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt. Merenn 50 prosent sannsynlighet er imidlertid tilstrekkelig. En frifinnelse ved rimelig tvil om siktede har foretatt handlingen, er altså ikke nok til å oppfylle vilkåret for erstatning.

Hvis handlingen har vært objektivt rettmessig, for eksempel på grunn av nødverge, likestilles det med at han ikke har foretatt handlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt. 1999 s. 272 uttalt at det synes å ligge i dette at «handlingen ikke bare skal gå klar av det straffbare, men at siktede ikke skal kunne bebreides - iallfall ikke vesentlig - at han foretok den».

Utgangspunktet etter § 444 er at det ikke gir rett til erstatning om siktede har foretatt den faktiske handling, men frifinnes fordi de subjektive straffbarhetsvilkårene (skyld eller tilregnelighet) mangler. Men Høyesteretts kjæremålsutvalg har ansett dette urimelig dersom den handlingen siktelsen gjelder, «i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig », jf. Rt. 1999 s. 685 og s. 1053 og Rt. 2000 s. 1303 og 1307. Hovedregelen om at frifinnelse på grunn av manglende subjektiv skyld ikke gir rett til erstatning, gjelder ved handlinger som «i det ytre innebærer iallfall et visst preg av å være straffbare forhold». I saken fra 1999 hadde erstatningssøkeren vært sjåfør i en bil som hentet en narkotikakurer på flyplassen. Kjøringen av bilen var i seg selv en helt hverdagslig og uskyldig handling. Kjæremålsutvalget la derfor til grunn at erstatningssøkeren ville ha krav på erstatning etter § 444 «dersom det sannsynliggjøres at han verken har utvist forsett eller uaktsomhet, jf. skyldkravet i § 162, med henblikk på det forhold at kjøringen objektivt sett utgjorde ledd i narkotikavirksomhet».

På den annen side har man tilfelle hvor den handling siktede har foretatt, ikke er straffbar, men likevel har foranlediget strafforfølgning - typisk fordi handlingen ligger på grensen av det straffbare eller anses straffverdig. Ettersom handlingen i disse tilfellene er objektivt rettmessig, kunne konsekvenshensyn tale for at siktede behandles erstatningsrettslig på samme måte som den som frikjennes i kraft av nødverge, nødrett eller andre objektive straffrihetsgrunner. Høyesteretts kjæremålsutvalg har imidlertid inntatt det standpunkt at bare hvis siktede kan sannsynliggjøre at han ikke har utført den handlingen som var grunnlag for siktelsen, har han rett til erstatning etter § 444, jf. for eksempel Rt. 1991 s. 1516. Dette gjelder selv om handlingen ikke er straffbar. Siktede kan imidlertid i disse tilfellene bli tilkjent erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade etter § 445, i den grad dette fremstår som rimelig.

4.3 Erstatning etter utholdt straff

Hvor siktede allerede har utholdt frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon, men blir frifunnet etter anke eller etter gjenopptakelse av saken, vil han ha et ubetinget krav på erstatning, jf. § 444 første ledd annet punktum. I disse tilfellene er det altså ikke noe krav om at siktede sannsynliggjør at han ikke har begått handlingen som var grunnlag for domfellelsen.

Også § 444 annet punktum oppstiller som vilkår for erstatning at siktede frifinnes. Hvor siktede idømmes en mildere reaksjon enn den som er fullbyrdet, eller dømmes etter et mildere straffebud, vil erstatning bare kunne tilkjennes etter straffeprosessloven § 445.

§ 444 første ledd annet punktum taler om «allerede fullbyrdet (...) fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge». «Fengselsstraff» omfatter også subsidiær frihetsstraff for bøter, mens «annen frihetsberøvende rettsfølge» omfatter institusjonsopphold som følge av overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg» (tidligere sikring), jf. straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 1.

Uttrykket «annen frihetsberøvende rettsfølge» kan reise spørsmål om bestemmelsen også gjelder etter utholdt varetekt. Høyesteretts kjæremålsutvalg har imidlertid på bakgrunn av bestemmelsens ordlyd og dens motiver lagt til grunn at den bare kommer til anvendelse etter fullbyrdet dom, jf. Rt. 1988 s. 1046.

Det er bare den som har utholdt frihetsberøvelse, som vil ha et ubetinget krav på erstatning for økonomisk tap etter § 444 første ledd annet punktum. Den som har utholdt annen straff, for eksempel rettighetstap, må eventuelt basere et erstatningskrav på den skjønnsmessige regelen i § 445.

4.4 Nedsetting eller bortfall av erstatning som følge av siktedes medvirkning til forfølgningen

Selv om vilkårene for erstatning etter strafforfølgning i § 444 første ledd er oppfylt, kan kravet falle bort eller erstatningen settes ned på grunn av siktedes medvirkning til skaden etter § 444 annet og tredje ledd.

§ 444 annet ledd retter seg mot medvirkning ved eget forsettlig forhold og gir en absolutt skranke for å yte erstatning: «Erstatning tilkjennes ikke når siktede ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen eller en fellende dom». I ordet «fremkalt» ligger at siktedes disposisjoner må ha vært en nødvendig betingelse for at forfølgningen ble iverksatt eller at siktede ble dømt. Eksempler på andre forhold enn tilståelse som vil kunne medføre bortfall av erstatningen etter § 444 annet ledd, er fluktforsøk, usanne forklaringer, forsøk på å få andre til å vitne falsk mv. I forarbeidene og juridisk teori er det forutsatt at siktede må kunne bebreides for det forsettlige forholdet for at erstatningen skal bortfalle.

Bortfall kan skje selv om siktedes forsett ikke omfatter det at siktedes forhold fremkaller forfølgningen eller fellende dom. I juridisk teori er det uenighet om det er et vilkår for bortfall av erstatningen at siktede har utvist uaktsomhet mht. fremkallelsen av forfølgningen eller domfellelsen, eller om det er tilstrekkelig at siktede kan sies å ha opptrådt klanderverdig. Så vidt departementet kjenner til, er spørsmålet ikke avklart i rettspraksis.

En siktet har ingen plikt til å forklare seg, jf. straffeprosessloven § 90 og selvinkrimineringsforbudet som er uttrykkelig nedfelt i SP artikkel 14 bokstav g og innfortolket i EMK artikkel 6 nr. 1. Fritakelsen fra forklaringsplikten er imidlertid ikke regnet som noe hinder for at nektelse av å gi forklaring etter omstendighetene kan bedømmes som et forsettlig forhold som går inn under § 444 annet ledd. At en nektelse av å forklare seg kan bli brukt mot siktede, følger av straffeprosessloven § 93. Det forsettlig å unnlate å forklare seg vil likevel ikke alltid medføre at vilkårene for bortfall av retten til erstatning for uberettiget strafforfølgning foreligger. En siktet kan ha aktverdige grunner for å nekte å forklare seg. At manglende forklaring ikke uten videre fører til bortfall av erstatningen etter § 444 annet ledd, er lagt til grunn i enkelte avgjørelser i rettspraksis og i nyere juridisk teori.

Hvis ikke vilkårene i § 444 annet ledd er oppfylt, kan retten likevel sette ned erstatningen eller la den helt falle bort etter § 444 tredje ledd dersom siktede «ellers har medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last». Bestemmelsen har det samme realitetsinnholdet som skadeserstatningsloven § 5-1.

Tredje ledd omfatter for det første de tilfellene hvor siktede ikke har fremkalt siktelsen eller den fellende dommen ved eget forsettlig forhold, men hvor hans uaktsomhet har hatt samme virkning.

For det annet er det i juridisk teori lagt til grunn at siktedes forsettlige forhold under forfølgningen som har medvirket til tapet, men som ikke har fremkalt forfølgningen, bedømmes etter § 444 tredje ledd. Et eksempel er at siktede er blitt varetektsfengslet fordi han har gjort forberedelser til å flykte. Forholdet går her ikke inn under annet ledd, fordi fluktforberedelsene ikke har fremkalt «forfølgningen» (siktelsen). Men siktede har «medvirket til skaden [ved varetektsfengslingen] på en måte som kan legges ham til last». Dermed kommer § 444 tredje ledd til anvendelse. Tilsvarende må en tilståelse vurderes etter tredje ledd hvis den verken fremkaller forfølgningen (siktelsen), eller den fellende dommen. Et beslektet tilfelle foreligger hvor et forsettlig forhold fra siktede forlenger en innledet forfølgning. Også her vil en nedsettelse eller et bortfall av erstatningen for den skade som skyldes forlengelsen, bli vurdert etter tredje ledd.

Straffelovrådet forutsetter at medvirkningsreglene i § 444 annet og tredje ledd i prinsippet også gjelder for erstatning etter § 445 og oppreisning etter § 446. Men bestemmelsenes plassering kan likevel tale for at medvirkningsreglene kun får anvendelse i forhold til rettsgrunnlaget i § 444 første ledd. Uansett hvordan man ser på dette, vil siktedes forhold ha betydning for hvorvidt erstatning skal tilkjennes etter §§ 445 og 446, idet siktedes medvirkning til forfølgningen vil være et sentralt moment i den skjønnsmessige vurderingen som disse bestemmelsene gir anvisning på. Når det gjelder erstatning etter § 445 og 446, vil dermed en eventuell medvirkning bli trukket inn allerede ved vurderingen av om det i det hele tatt er grunnlag for erstatning eller oppreisning, jf. nærmere under punkt 4.5 og 4.6 nedenfor.

Et beslektet, men prinsipielt sett annet spørsmål er om erstatningsbortfall etter § 444 annet ledd får betydning for om vilkårene for oppreisning etter § 446 er oppfylt. Det er etter § 446 et kriterium at «vilkårene for erstatning etter § 444» foreligger. Rettstilstanden på dette punktet er usikker.

4.5 Rimelighetserstatning

Selv om vilkårene i § 444 ikke foreligger, kan retten etter § 445 tilkjenne siktede erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Denne bestemmelsen vil være aktuell hvor de objektive straffbarhetsvilkårene er oppfylt, men hvor siktede er frifunnet eller saken henlagt fordi det foreligger andre straffrihetsgrunner, som for eksempel utilregnelighet, manglende skyld, tilbaketreden fra forsøk, foreldelse mv.

Erstatning etter § 445 kan også tilkjennes hvor siktede blir domfelt. Dette vil for eksempel være aktuelt hvor bruk av tvangsmidler eller strafforfølgningens lengde ikke står i samsvar med forbrytelsens alvor. Ved urimelig lang fengslingstid kan erstatningskrav også bygges på den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5, jf. nærmere under punkt 5.2 om denne bestemmelsen.

§ 445 oppstiller to vilkår for at erstatning skal kunne tilkjennes: For det første må det foreligge en «særlig eller uforholdsmessig skade» som følge av strafforfølgningen. For det annet må retten finne det «rimelig» at erstatning tilkjennes for denne skaden. De momenter som inngår i vurderingen av om det foreligger særlig eller uforholdsmessig skade, vil i stor grad være de samme som momentene i rimelighetsvurderingen. De to vurderingstemaene vil derfor i praksis gli over i hverandre.

Vilkåret om at det skal være «en særlig eller uforholdsmessig skade», gir uttrykk for at erstatning etter § 445 ikke skal være kurant. Høyesteretts kjæremålsutvalg har med henvisning til uttalelser i bestemmelsens motiver lagt til grunn at det må foreligge «kvalifiserte rimelighetsgrunner» for erstatning etter § 445, jf. Rt. 1987 s. 95. Høyesterett foretok muligens en viss justering av erstatningsvilkårene i en prinsippavgjørelse i Rt. 1994 s. 721, hvor vilkårene for erstatning etter § 445 ble inngående vurdert. Fremdeles skal det imidlertid legges til grunn en «restriktiv vurdering», og kravet om at det må foreligge «kvalifiserte rimelighetsgrunner» for erstatning er gjentatt i en rekke avgjørelser etter 1994, jf. for eksempel Rt. 1998 s. 1345, 1999 s. 1075, 1999 s. 2086 og 2000 s. 1303.

Hva som skal betraktes som en særlig eller uforholdsmessig skade, må vurderes ut fra siktelsens alvor. Jo alvorligere siktelse, jo mer omfattende bruk av tvangsmidler må siktede finne seg i. Dette kommer eksplisitt til uttrykk i prinsippavgjørelsen fra 1994. Som en konsekvens av dette synet er det vanskelig å få erstatning etter § 445 selv i saker der varetektstiden har vært lang. Høyesterett la for eksempel til grunn i saken fra 1994 at tap som følge av et varetektsforhold på 191 dager i utgangspunktet ikke kunne anses som «særlig eller uforholdsmessig» sett i forhold til en siktelse for en alvorlig narkotikaforbrytelse. For at siktede som senere frifinnes eller som får sin sak henlagt, skal få erstatning i tilfeller hvor det er samsvar mellom siktelse og bruk av tvangsmidler, må det normalt komme noe i tillegg, for eksempel betydelige psykiske ettervirkninger, jf. for eksempel Rt. 1994 s. 1198 hvor dette momentet fikk avgjørende betydning.

Rettspraksis viser at erstatning etter § 445 først og fremst vil være aktuelt hvor siktede har vært varetektsfengslet. Men også ellers kan saken ha påført siktede en så usedvanlig og uforholdsmessig belastning at erstatning tilkjennes. I Rt. 2000 s. 1303 ble for eksempel erstatning tilkjent under henvisning til «de meget langvarige hovedforhandlinger i saken, påtalemyndighetens omstendelige og vidløftige bevisførsel med «troverdighetsvitner», til den sterke mediafokusering [siktede] ble utsatt for, og til at han måtte forlate sin stilling». Også i Rt. 1992 s. 736 ble etterforskningens lengde tillagt avgjørende betydning for å tilkjenne erstatning. Det var gått 4 1/2 år fra anmeldelse av et tyveri av kolonialvarer til det forelå rettskraftig frifinnende dom. Kjæremålsutvalget la avgjørende vekt på at det fra mars 1987 til saken ble oversendt retten i august 1990, ikke ble foretatt nevneverdige etterforskningsskritt. Forholdet ble karakterisert som uforståelig og kritikkverdig. Kjæremålsutvalget presiserte at unødvendig lang etterforskningstid i seg selv ikke er tilstrekkelig til å oppfylle vilkårene i § 445. Situasjonen i den foreliggende sak ble imidlertid ansett som ekstraordinær.

Statens erstatningsansvar etter § 445 er på samme måte som ansvaret etter § 444 objektivt. Det er med andre ord ikke nødvendig for erstatning at noen har opptrådt uaktsomt på myndighetenes vegne. Hvorvidt myndighetene kan bebreides for forfølgningen, hører imidlertid til de momenter som det kan legges vekt på ved rettens vurdering av hva som er rimelig, jf. Rt. 1995 s. 367. Også om siktede har gjort seg skyldig i klanderverdige forhold, vil være et sentralt moment i vurderingen, jf. Rt. 1994 s. 435.

Etter § 445 «kan» retten tilkjenne siktede erstatning hvis den kommer frem til at strafforfølgningen har ledet til særlig eller uforholdsmessig skade og at erstatning fremstår som rimelig. Det er imidlertid lite trolig at retten ville nekte å tilkjenne en erstatning som den selv har kommet frem til har de beste grunner for seg.

4.6 Erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning)

Etter § 446 kan retten hvis vilkårene for erstatning etter §§ 444 eller 445 foreligger, og «særlige grunner» taler for det, tilkjenne siktede et «passende beløp» som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen. Retten står fritt ved avgjørelsen, både når det gjelder oppreisningens størrelse og om det overhodet skal tilkjennes oppreisning.

Oppreisning etter straffeprosessloven § 446 utgjør et pengebeløp til dekning av tort (psykisk lidelse) og svie (fysisk lidelse). Det er blitt hevdet at denne oppreisningsregelen strekker seg noe lengre enn til ménerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 og til oppreisning etter skadeerstatningsloven § 3-5, jf. slik Uggerud: Erstatning etter strafforfølgelse (Oslo 1998) s. 264. I Rt. 1995 s. 1131 (Liland-saken) uttalte Høyesterett at «[a]ndre oppreisningsbestemmelser og rettskilder som knytter seg til disse, gir heller ikke veiledning av betydning, blant annet fordi bestemmelsene gjelder andre livsforhold», jf. kjennelsen side 1136. Forholdet mellom straffeprosessloven § 446 og skadeserstatningsloven § 3-2 er nærmere behandlet under punkt 13.2 nedenfor.

Når det gjelder lidelser som påføres gjennom utholdt frihetsstraff, vil siktede normalt bli tilkjent oppreisning for disse - særlig hvis frihetsberøvelsen har vært av noen lengde. I Rt. 1995 s. 1131 (Liland-saken) ble domfelte, som ble frifunnet etter å ha sonet straff i 10 år og deretter vært undergitt sikring i enda 10 år, gitt 10 millioner kroner i oppreisning.

Utenfor gjenopptakelsestilfellene vil siktedes krav på oppreisning i stor grad bero på hvilken personlig belastning forfølgningen har medført for siktede. Denne belastningen vil være særlig stor hvor siktede har vært utsatt for varetektsfengsling. Men også ellers kan forfølgningen ha ført til en så alvorlig personlig påkjenning at vilkårene for oppreisning er til stede, jf. Rt. 1993 s. 1118. Momenter i vurderingen vil være om det er tale om en særlig infamerende siktelse, for eksempel siktelse for grove seksualforbrytelser eller drap (Rt. 1991 s. 927 og Rt. 1993 s. 427), om siktede har opplevd psykiske problemer etter forfølgningen (Rt. 1994 s. 732), saksbehandlingstidens lengde, (Rt. 1992 s. 736 og Rt. 2000 s. 1303), siktedes alder (Rt. 1993 s. 427) og den offentlige oppmerksomhet saken har vakt (Rt. 2000 s. 1303).

Også når det gjelder oppreisning, vil siktedes eget forhold være av betydning. I Rt. 1993 s. 202 ble det således lagt vekt på mot tilkjennelse av oppreisning at de siktede dels hadde nektet å gi forklaring, dels hadde forklart seg uriktig.

Det generelle inntrykket av rettspraksis er at det skal relativt mye til for at siktede blir tilkjent oppreisning etter § 446, jf. slik også NOU 1996: 18 punkt 3.4.2. På bakgrunn av rettspraksis synes det imidlertid klart at normen for vurderingen av de «særlige grunner» som kan gi oppreisning etter § 446, ikke er like streng som den som er stilt i forhold til kriteriene «særlig eller uforholdsmessig skade» i § 445, se for eksempel Rt. 1991 s. 1529. Men vilkårene i § 444 eller 445 må være oppfylt for at oppreisning kan ytes.

4.7 Saksbehandlingsregler

Etter straffeprosessloven § 447 første punktum gjelder det en frist for å kreve erstatning eller oppreisning på grunnlag av straffeprosesslovens regler. Fristen er tre måneder, regnet fra den dagen siktede fikk underretning om den avgjørelse som endelig avslutter saken. Er fristen oversittet, tas kravet likevel til behandling dersom fristoversittelsen ikke bør legges siktede til last, jf. § 447 annet punktum.

I juridisk teori har det - i samsvar med uttalelser i straffeprosesslovens forarbeider - vært hevdet at erstatningskravene alltid må forelegges for domstolene. Justisdepartementet la imidlertid til grunn i den såkalte «Bjugnsaken» at det kunne inngå avtale om erstatningsbeløpet med en av de siktede i saken mot at han frafalt adgangen til å reise sak. I et par tilfeller er det dessuten etter dom i førsteinstans utbetalt forskuddsbeløp på erstatning - også for deler av kravet som ikke er rettskraftig avgjort, jf. riksadvokatens brev 5. mai 1995 til Justisdepartementet.

Påtalemyndigheten skal få uttale seg om erstatningskravet, jf. § 449 første ledd første punktum.

Er saken «avsluttet uten rettslig prøving av bevisene vedkommende skyldspørsmålet», dvs. at straffesaken mot siktede blir innstilt eller avvist, settes erstatningskravet frem for forhørsretten, jf. § 447 annet ledd. Ellers settes kravet frem for den rett som skal foreta eller senest har foretatt slik prøving, dvs. herreds- eller byretten eller lagmannsretten, jf. § 447 tredje ledd.

Etter straffeprosessloven § 447 tredje ledd tredje punktum skal retten ved behandlingen av erstatningskravet så vidt mulig settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken. Begrunnelsen for dette er at det er de som kjenner saken fra før. Erstatningskravene kan dermed behandles raskere og rimeligere. Det kan imidlertid reises spørsmål om hvordan bestemmelsen står i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1 om siktedes rett til å få saken avgjort av en «uavhengig og upartisk domstol».

Saksbehandlingen for domstolene er som utgangspunkt skriftlig, men retten kan beslutte å holde muntlig forhandling om kravet, herunder avhøre parter og vitner eller foreta annen umiddelbar bevisførsel, jf. § 449 tredje ledd. Etter bestemmelsens forarbeider vil muntlig behandling være aktuelt i «særlige tilfeller», for eksempel hvor det er spørsmål om store erstatningsbeløp. Straffeprosesslovkomiteen la i sin innstilling av 1969 vekt på at det i slike tilfeller vil være lite rimelig om behandlingen av erstatningskravene ikke skulle kunne gjøres like betryggende som i en sivil sak, jf. innstillingen s. 367 første spalte.

Holdes muntlig forhandling, skal siktede ha forsvarer med mindre retten finner dette unødvendig, jf. § 449 fjerde ledd. Ved skriftlig behandling kan retten oppnevne forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd.

Etter § 450 første punktum skal ankedomstolen ved fullstendig anke også prøve erstatningsavgjørelsen, mens den ved begrenset anke bare prøver erstatningsavgjørelsen «når avgjørelsen umiddelbart beror på utfallet av anken». Hvis avgjørelsen ikke er gjenstand for prøving etter disse reglene, kan den påkjæres, jf. § 450 annet punktum.

Straffeprosessloven § 451 åpner for særskilt gjenopptakelse av erstatningskravet. Når det gjelder vilkårene for gjenopptakelse, kommer tvistemålslovens regler til anvendelse. For behandlingen av begjæringen om gjenopptakelse gjelder derimot straffeprosesslovens regler. Det følger av forarbeidene til § 451 at hvis straffesaken gjenopptas, bør det også være adgang til å gjenoppta erstatningsspørsmålet uavhengig av om vilkårene for særskilt gjenopptakelse foreligger, jf. Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 367 annen spalte.

Særlige spørsmål reiser seg som følge av at uberettiget strafforfølgning kan kreves erstattet både på grunnlag av alminnelige erstatningsregler og på grunnlag av straffeprosessloven kapittel 31: Høyesterett har i Rt. 1998 s. 40 lagt til grunn at erstatningskrav på grunnlag av bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31 ikke kan fremsettes ved sivilt søksmål.

Et annet og mer usikkert spørsmål er om siktede kan gå til sivilt søksmål på grunnlag av alminnelige erstatningsregler etter at hans krav etter straffeprosesslovens regler er rettskraftig avgjort. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i Rt. 1982 s. 1712 besvart spørsmålet benektende, ut fra det syn at krav på erstatning for strafforfølgning er ett og samme rettsforhold uavhengig av hvilket grunnlag kravet hviler på. Høyesterett har imidlertid i Rt. 1998 s. 35 stilt seg tvilende til om standpunktet i avgjørelsen fra 1982 kan opprettholdes fullt ut.

Det kan også reises spørsmål om krav om erstatning på sivilrettslig grunnlag kan reises sammen med et krav etter straffeprosessloven kapittel 31 og behandles etter straffeprosesslovens regler. Dette må ses i sammenheng med løsningen av rettskraftspørsmålet ovenfor.

På bakgrunn av den usikkerhet som råder mht. forholdet mellom erstatningskrav på sivilrettslig grunnlag og etter straffeprosesslovens regler, uttalte Høyesterett i Rt. 1998 s. 40 følgende:

«Jeg vil til slutt reise spørsmål om det er hensiktsmessig at erstatningskrav som følge av straffeprosessuell forfølgning kan tas opp både etter reglene i straffeprosessloven og på sivilrettslig grunnlag. Eksistensen av alternative regelsett både om materielle vilkår og prosessuell fremgangsmåte, synes å skape en viss usikkerhet rundt anvendelsen av reglene. I den forbindelse vises også til forholdene i sak lnr. 6B/1998 [Rt. 1998 s. 35]. Under den revisjon av straffeprosessloven kapittel 31 som for tiden pågår, kan det være grunn til å se nærmere på disse spørsmål.»