21 Merknader til lovutkastet

21.1 Til lovforslaget del I - endringer i straffeprosessloven

Til § 61 c

Det vises til punkt 16.3 og 17.4.3.

Nytt nr. 9 gjør unntak fra politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt etter straffeprosessloven § 61 a når opplysningene skal brukes i sak om erstatning etter strafforfølgning. Taushetsplikten etter § 61 a vil dermed ikke begrense politiets og påtalemyndighetens adgang til å gi uttalelse skriftlig for den administrative behandlingen eller vitne i en sak for domstolene. Bestemmelsen skal likevel ikke forstås slik at den medfører vitneplikt om opplysninger som det ut fra hensynet til fortsatt etterforskning er nødvendig å holde hemmelig, jf. § 61 a annet ledd.

Til § 438

Ved lov 15. juni 2001 nr. 63, som ventes å tre i kraft i 2003, ble det vedtatt bestemmelser i annet ledd om adgang i gjenopptakelsessaker til å tilkjenne andre enn siktede dekning av utgifter som knytter seg til tiltak som har hatt vesentlig betydning for at saken ble gjenopptatt. Det ble ikke truffet noen ny bestemmelse om gjeldende annet ledd om at siktede har krav på å få erstattet nødvendige reiseutgifter. Denne bestemmelsen bør opprettholdes og bli stående i annet ledd. Den nye bestemmelsen i § 438 som ble vedtatt ved lov 15. juni 2001 nr. 63, bør da bli tredje ledd i § 438. For klarhets skyld bør lovvedtaket som foreslås i proposisjonen her omfatte både annet og tredje ledd. Endringen i 2001 blir opphevet, se lovforslaget del III.

Til § 444

Paragrafen avløser gjeldende § 444 første ledd og fastsetter vilkårene for når en siktet har rettskrav på erstatning etter strafforfølgning. Det vises til kapittel 7 og 8 foran. Paragrafen svarer - med betydelige endringer - til § 444 første og annet ledd i Straffelovrådets forslag.

I de tilfeller en person som har vært siktet frifinnes eller forfølgningen mot ham innstilles, skal han etter departementets forslag som utgangspunkt ha rettskrav på erstatning for tapet strafforfølgningen har påført ham - uavhengig av grunnlaget for frifinnelsen. Etter departementets forslag er siktedes rettskrav på erstatning også uavhengig av om tapet som er påført ham skyldes varetektsfengsling eller andre straffeprosessuelle inngrep. Dersom siktede selv uten rimelig grunn har foranlediget eller medvirket til forfølgningen eller skaden, skal imidlertid erstatningen etter en konkret vurdering falle bort eller settes ned, jf. merknadene nedenfor til nedsettings- og bortfallsreglene i § 446. Som nevnt i punkt 7.5.1 og 9.4.2, skal avgjørelsesmyndigheten så vidt mulig søke å begrunne en eventuell nedsettelse eller bortfall av erstatningen ut fra forhold ved siktedes atferd som ikke direkte er knyttet til om siktede har begått selve det straffbare forholdet.

Første ledd bokstav a gir enhver siktet som frifinnes rettskrav på erstatning.

Bestemmelsen gjelder siktede som frifinnes i første instans, etter anke i ordinær rettergang og etter gjenopptakelse. Bokstav a gjelder også tilfeller hvor retten avsier frifinnelsesdom i samsvar med straffeprosessloven § 73. Når det gjelder siktede som frifinnes etter gjenopptakelse, har staten på nærmere vilkår plikt etter EMK protokoll 7 artikkel 3 og SP artikkel 14 nr. 6 til å yte disse erstatning, jf. punkt 5.5 ovenfor om disse bestemmelsene. Ved at § 444 gir siktede som frifinnes rett til erstatning også for tap som skyldes annen straff enn frihetsberøvelse, sikrer departementets forslag siktedes rett til erstatning i samsvar med de nevnte konvensjonsbestemmelsene.

Bokstav b gir siktede rettskrav på erstatning i de tilfeller straffesaken mot ham avsluttes ved at påtalemyndigheten innstiller forfølgningen. Forfølgningen kan innstilles inntil dom er falt i første instans, jf. straffeprosessloven § 72. I de tilfellene saken først frafalles etter at hovedforhandling er påbegynt, og retten derfor avsier frifinnelsesdom i samsvar med straffeprosessloven § 73, skal siktedes erstatningskrav som nevnt ovenfor vurderes etter § 444 bokstav a. Dette stiller imidlertid ikke siktede i en annen stilling enn om kravet ble fremmet etter bokstav b. Påtalemyndighetens valg av formulering når forfølgningen innstilles, er ikke avgjørende for utfallet av erstatningssaken. Det skal derfor ikke være avgjørende om forfølgningen innstilles på grunn av bevisets stilling, eller om saken henlegges fordi intet straffbart forhold anses bevist. Bestemmelsen får ikke anvendelse ved påtaleunnlatelse, heller ikke når påtale unnlates av prosessøkonomiske grunner etter § 70 eller ved overføring til megling i konfliktråd etter § 71 a.

Dersom saken blir avvist på grunn av formelle feil, foreligger det verken frifinnelse eller innstilling av saken. I slike tilfeller vil siktede derfor ikke ha krav på erstatning etter forslaget til § 444 bokstav a eller b. Når saken avvises vil det avgjørende for om siktede tilkjennes erstatning være en konkret vurdering av om det fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning, jf. forslaget til § 445.

Bokstav c gir siktede rettskrav på erstatning for så vidt han har vært pågrepet eller fengslet i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 9. I disse tilfellene har siktede rettskrav på erstatning, uavhengig av om saken ender med frifinnelse, påtaleunnlatelse, innstilling av forfølgningen, avvisning eller domfellelse. Formuleringen «for så vidt» er valgt for å avgrense rettskrav på erstatning etter bokstav c til skade som skyldes frihetsberøvelse den siktede ikke ville ha utholdt dersom garantiene i EMK artikkel 5 og SP artikkel 9 hadde vært overholdt. Dette er i samsvar med den tolkning av EMK artikkel 5 nr. 5 som er lagt til grunn av Den europeiske menneskerettsdomstol.

Departementet viser til Wassink-saken 12. juli 1989, hvor EMD uttaler at staten kan gjøre retten til erstatning etter EMK artikkel 5 nr. 5 betinget av at klageren kan påvise at bruddet på garantiene i EMK artikkel 5 har medført skade (premiss 38 i dommen). I praksis innebærer dette at erstatningsspørsmålet kan stille seg forskjellig ettersom det er de materielle eller de prosessuelle vilkårene for pågripelse eller varetektsfengsling som ikke er oppfylt. I Wassink-saken anførte klageren at det var i strid med EMK artikkel 5 nr. 5 at nederlandsk rett krevde at erstatningssøkeren måtte påvise at krenkelsen av EMK artikkel 5 nr. 1 hadde påført vedkommende et tap. 1 Klageren begrunner anførselen på følgende måte, jf. premiss 36 i dommen:

«In this case, the existence of damage would have been almost impossible to prove because it could not be affirmed with absolute certainty that proceedings conducted in conformity with Article 5 of the Convention would have led to the desired result.»

Til denne anførselen uttaler EMD følgende i premiss 38 i dommen:

«38. In the Court's view, paragraph 5 of Article 5 is complied with where it is possible to apply for compensation in respect of a deprivation of liberty effected in conditions contrary to paragraphs 1, 2, 3 or 4. It does not prohibit the Contracting States from making the award of compensation dependent upon the ability of the person concerned to show damage resulting from the breach. In the context of Article 5 § 5, as for that of Article 25 (see, inter alia, the Huvig judgement of 24 April 1990, Series A no. 176-B, pp. 56-57, § 35), the status of «victim» may exist even where there is no damage, but there can be no question of «compensation» where there is no pecuniary or non-pecuniary damage to compensate...»

Denne presiseringen er videre i tråd med at EMD har uttalt at den kun tilkjenner klageren kompensasjon etter EMK artikkel 41 for brudd på EMK artikkel 5, såfremt klageren ikke ville blitt frihetsberøvet dersom vilkårene i EMK artikkel 5 hadde vært tilfredsstilt, jf. utdrag fra EMDs vurderinger i premiss 84 i saken Hood mot Storbritannia (18. februar 1999):

«1. The Court recalls that just satisfaction can be awarded only in respect of damage resulting from a deprivation of liberty that the applicant would not have suffered if he had had the benefit of the guarantees of Article 5 § 3... In the present case, the Court finds that the evidence and, in particular the applicant's history of absence without leave, does not support the view that the applicant would not have been detained prior to his court martial had there been no breach of Article 5 § 3.

3. Accordingly, the Court finds that the present judgement in itself constitutes sufficient just satisfaction for any non-pecuniary damage arising from the violations of Articles 5 and 6 of the Convention.»

Dersom siktede fremstilles for varetektsfengsling innen fristens utløp, men løslates av retten fordi vilkårene for fengsling ikke er oppfylt, vil ikke dette gi noen rett til erstatning etter bokstav c dersom betingelsene for pågripelse var oppfylt. Blir en fengslingskjennelse omgjort etter kjæremål fordi kjæremålsretten finner at vilkårene for fengsling ikke er oppfylt, vil heller ikke det normalt utløse rett til erstatning etter bokstav c, jf. EMK artikkel 5 nr. 5. Dette følger av at EMD har lagt til grunn at fengslingen er lovlig i konvensjonens forstand så lenge underinstansens avgjørelse ikke lider av så grove feil at den etter nasjonal rett må anses som en nullitet, jf. EMDs dom 12. oktober 1999 i Perks-saken.

Dersom strafforfølgningen har vært foranlediget av flere handlinger som pådømmes i realkonkurrens, og siktede dømmes for noen av forholdene, men frifinnes for andre, er dette å anse som forskjellige saker. Siktedes krav på erstatning må da vurderes separat for de handlinger som innstillingsavgjørelsen eller dommen omfatter: Siktede vil ha rettskrav på erstatning etter § 444 for det tapet som skyldes den delen av siktelsen som har endt med frifinnelse eller innstilling av forfølgningen. Siktede vil imidlertid ikke ha rettskrav på erstatning etter § 444 for det tap som ville ha inntrådt uansett som følge av strafforfølgningen knyttet til de handlinger han domfelles for. For den delen av tapet som skyldes strafforfølgning for handlinger han domfelles for, har han krav på erstatning bare dersom dette fremstår som rimelig, jf. § 445.

Dersom siktelsen gjelder en handling som rammes av to eller flere straffebestemmelser (idealkonkurrens), og forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes for overtredelsen av det ene straffebudet, men ikke for de øvrige, ender saken ikke med frifinnelse for den handlingen som foranlediget forfølgningen. Siktede vil derfor ikke ha rettskrav på erstatning etter § 444.

Siktede er heller ikke å anse som frifunnet om han dømmes etter en mildere straffebestemmelse enn det siktelsen lød på. I disse tilfellene må kravet om erstatning baseres på muligheten for å bli tilkjent erstatning etter en rimelighetsvurdering, jf. nedenfor om § 445.

Annet leddgir domfelte rettskrav på erstatning hvor han etter gjenopptakelse idømmes en mildere reaksjon enn den fullbyrdede. Erstatningen skal bare dekke tap som skyldes utholdt straff som overstigerden idømte straffen. Hvorvidt en domfelt skal tilkjennes erstatning hvor han får den allerede utholdte straffen redusert etter anke i ordinær rettergang, må vurderes etter rimelighetsregelen i forslaget § 445.

Varetektstid som blir fratrukket i straffen etter straffeloven § 60, skal ikke regnes som utholdt straff etter § 444 annet ledd, jf. nærmere punkt 8.4 ovenfor.

Den som oppfyller vilkårene for rettskrav på erstatning for strafforfølgning, skal som utgangspunkt ha krav på full erstatning for ethvert økonomisk tap han lider som følge av strafforfølgningen eller domfellelsen. Også fremtidige tap skal dekkes. Eksempler på aktuelle erstatningsposter vil være tapt arbeidsfortjeneste som følge av varetektsfengsling, tap som følge av psykiske problemer etter fengslingen, tap av klienter eller kundekretser pga. siktelsen og ekstrautgifter på grunn av beslag eller inndragning av førerkort. Det skal ikke gjøres fradrag i erstatningen for sparte utgifter til kost og losji under fengslingen, jf. nærmere under punkt 11.2.

Det er skadelidte som har bevisbyrden for at han har lidt tap som følge av strafforfølgningen. Han må derfor fremskaffe tilstrekkelig bevis (dokumentasjon) på tapet og dets størrelse, jf. nærmere under punkt 11.2 ovenfor. Det skal stilles like strenge krav til dokumentasjon av tapet etter straffeprosessloven kapittel 31 som etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Til § 445

Paragrafen viderefører gjeldende § 445, men med den endring at det klart fremgår at siktede skal ha krav på erstatning når dette fremstår som rimelig. Som nevnt ovenfor under punkt 4.5 vil denne forskjellen neppe ha praktisk betydning. Det er lite sannsynlig at retten ville ha brukt en «kan-regel» til å nekte siktede erstatning i de tilfeller den selv har konkludert med at erstatning er rimelig.

Selv om vilkårene for erstatning er formulert på samme måte som etter dagens regel, kan sammenhengen med de andre lovendringene tilsi at det i lys av omstendighetene i den enkelte sak ikke stilles så strenge krav til kvalifiserte rimelighetsgrunner som etter dagens praksis, jf. nedenfor og kapittel 10.

Det bør normalt kreves at de tap som det søkes erstatning for, blir klart dokumentert, jf. merknadene til § 444 ovenfor om at det skal stilles like strenge krav til dokumentasjon av tapet etter straffeprosessloven kapittel 31 som etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Erstatning etter § 445 kan være aktuelt i de tilfellene der det viser seg ved domfellelsen at frihetsberøvelsen står i et klart misforhold til den utmålte straffen. Dette kan f.eks. tenkes der subsumsjonen endres slik at siktede dømmes etter et mildere straffebud, eller der reaksjonen blir vesentlig mildere i ankeomgangen enn i første instans.

Dersom det foreligger brudd på EMK artikkel 6 om retten til å få en straffesiktelse mot seg avgjort innen rimelig tid, vil utgangspunktet være at dokumentert økonomisk tap som følge av den urettmessige forsinkelsen, erstattes i medhold av rimelighetsregelen. Dette gjelder likevel ikke hvis siktede domfelles og får et forholdsmessig fradrag i straffen på grunn av behandlingstiden.

Vurderingen av om det foreligger brudd på kravet om rett til rettergang innen rimelig tid etter EMK artikkel 6, må skje ut fra de konkrete omstendighetene i den enkelte sak. I forhold til artikkel 6 er det relevante vurderingstemaet hvor lang tid som er gått fra siktelsen til det foreligger endelig avgjørelse. Hvor lang tid som er akseptabel etter artikkel 6, vil etter menneskerettsdomstolens praksis særlig bero på sakens kompleksitet, den siktedes egen atferd og myndighetenes håndtering av saken. Til forhold som blir tilregnet myndighetene, regnes f.eks. utsettelser av vitneavhør - dersom utsettelsen ikke skyldes tiltaltes eget forhold - og myndighetene heller ikke kan angi andre grunner som gjør utsettelsen rimelig (se f.eks. Idrocalce-saken, Idrocalce mot Italia, dom 27. februar 1992 (Series A vol. 229) premiss 18). I Bunkate-saken 26. mai 1993 var den samlede tidsbruken to år og 10 måneder. Tidsbruken skyldtes her blant annet total inaktivitet fra myndighetene i 15 måneder. Dette var i seg selv tilstrekkelig til at det ble konstatert brudd på artikkel 6. I Boddaert-saken 12. oktober 1992 tok det derimot mer enn 6 år å avgjøre en straffesiktelse, uten at dette ble ansett å være i strid med artikkel 6.

At myndighetene har overtrådt interne tidsfrister for saksbehandlingen, behøver ikke å innebære brudd på artikkel 6. Men dette kan likevel, avhengig av de konkrete omstendighetene i saken, være et argument som taler for erstatning etter rimelighetsregelen, uten hensyn til forholdet til EMK.

Til § 446

Paragrafen avløser gjeldende § 444 annet og tredje ledd og bygger på Straffelovrådets forslag til ny § 444 fjerde ledd. Det vises til kapittel 9 foran.

Bestemmelsen gir regler om nedsetting eller bortfall av erstatningen etter §§ 444-445 dersom siktede ved sitt eget forhold uten rimelig grunn har foranlediget strafforfølgningen eller den fellende dommen, eller latt være etter evne å begrense skaden av forfølgningen eller dommen. Bestemmelsen vil også gjelde i forhold til reglene om oppreisning for ikke-økonomisk skade, jf. utkastet § 447 siste ledd.

Forslaget er en videreføring av bortfalls- og nedsettingsreglene i gjeldende § 444 annet og tredje ledd, men med visse realitetsendringer: Etter gjeldende § 444 annet ledd skal erstatning automatisk falle bort hvis siktede ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen eller den fellende dommen. Også etter departementets forslag til nye regler skal erstatningen reduseres i disse tilfellene, men med hvor mye vil bero på avgjørelsesmyndighetens skjønn. Ofte bør det skje fullt bortfall som etter gjeldende rett, iallfall hvis ikke strafforfølgningen har vært mer inngripende enn man må regne med ved det angivelige lovbruddet. På den annen side skiller forslaget seg fra gjeldende rett ved at erstatningen alltid skal settes ned (eventuelt falle helt bort) dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, også der siktedes forhold ikke er forsettlig.

Forslaget setter ikke som vilkår for nedsetting av erstatningen at siktede har utvist skyld (uaktsomhet eller forsett) mht. foranledigelsen av strafforfølgningen eller domfellelsen. Utkastet oppstiller heller ikke, som gjeldende nedsettings- og borfallsregler, et krav om at siktede må kunne lastes for foranledigelsen. Om erstatningen skal kunne settes ned eller ikke, skal i større grad enn i dag bero på en vurdering av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for strafforfølgningen i det konkrete tilfellet, staten eller den strafforfulgte selv. Vurderingstemaet etter bestemmelsen blir om siktede hadde rimelig grunn til å handle som han gjorde. Handlinger av uskyldig eller dagligdags karakter vil etter dette ikke gi grunnlag for erstatningsnedsetting. Nedsetting vil heller ikke kunne skje dersom siktedes forhold skyldes unnskyldelige misforståelser, forvirring, frykt eller lignende, eller hvis medvirkningshandlingen er fremkalt av politiet eller påtalemyndigheten på en kritikkverdig måte.

Etter første ledd bokstav b skal erstatningen settes ned, eller helt falle bort, dersom siktede uten rimelig grunn har gitt foranledning til etterforskningsskritt eller den fellende dommen. Uttrykket «gitt foranledning til etterforskningstiltak», i stedet for uttrykket «fremkalt forfølgingen» i gjeldende § 444 annet ledd, markerer at bestemmelsen er ment å ha et videre anvendelsesområde enn det som er lagt til grunn i forhold til sistnevnte bestemmelse, jf. nærmere punkt 4.4. Forslaget omfatter således ikke bare fremkalling av selve strafforfølgningen (siktelsen), men også av de ulike etterforskningsskrittene som har vært ledd i strafforfølgningen, for eksempel fremkalling av varetektsfengsling, ransaking, beslag mv.

Enhver mistankepådragende atferd, enten den finner sted forut for eller i forbindelse med strafforfølgningen, vil som utgangspunkt gi grunnlag for nedsetting av erstatningen etter første ledd bokstav b. Særlig praktisk er forsøk på å motvirke sakens opplysning ved for eksempel uriktig tilståelse, skiftende eller usannferdige forklaringer, påvirkning av vitner eller lignende. At motvirkning av sakens opplysning gir grunnlag for nedsetting eller bortfall kommer også uttrykkelig til uttrykk i bestemmelsen første ledd bokstav a,som dessuten presiserer at erstatningen skal settes ned dersom siktede uten rimelig grunn har benyttet sin rett til å nekte å forklare seg etter straffeprosessloven § 90, jf. SP artikkel 14 bokstav g og EMK artikkel 6 nr. 1.

Bokstav b omfatter også opptreden som normalt vil kunne innebære en risiko for forfølgning. En person oppholder seg for eksempel i et lokale hvor det åpenlyst selges, brukes eller på annen måte foreligger narkotika. Også hvis en større gjeng begår en forbrytelse, og politiet pågriper flere på stedet, skal erstatningen settes ned eller nektes hvis siktede gjennom aktiv deltakelse i gjengens virksomhet har gitt foranledning til mistanke. Nedsetting vil videre kunne skje hvor den strafforfulgte har balansert på grensen av det straffbare, eller hvor han har opptrådt straffverdig. Det samme gjelder hvor det er på det rene at siktede har begått den straffbare handlingen, og det ikke foreligger en objektiv straffrihetsgrunn, men hvor han frifinnes pga. for eksempel utilregnelighet eller fordi straffebudets krav om forsett eller uaktsomhet ikke er oppfylt, jf. nærmere under punkt 9.4.1 ovenfor.

Avgjørelsesmyndigheten skal imidlertid ved behandlingen av erstatningskravet i størst mulig grad unngå spørsmålet om siktede har begått den straffbare handlingen eller ikke, og fortrinnsvis begrunne nedsetting eller bortfall av erstatningen med sider ved siktedes opptreden som ikke er direkte knyttet til selve det straffbare forholdet. Slik kan man i størst mulig grad unngå å komme i skade for å trå feil i forhold til uskyldspresumsjonen og unngå at allmennheten sitter igjen med det inntrykk at siktede likevel var skyldig.

I tillegg til mistankepådragende atferd omfatter bokstav b handlinger som nødvendiggjør bruk av tvangsmidler, for eksempel fluktforsøk, forsøk på bevisforspillelse eller at en mistenkt nekter å oppgi identitet.

Etter bokstav c skal erstatningen settes ned eller falle bort i den grad siktede uten rimelig grunn har latt være etter evne å begrense skadevirkningen av forfølgningen eller dommen. Dette er i tråd med det som gjelder i den alminnelige erstatningsretten, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 annet ledd. Bestemmelsen er en presisering av gjeldende § 444 tredje ledd.

Annet ledd presiserer uskyldspresumsjonen i tilknytning til nedsettingsreglene, jf. EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2. Erstatning kan ikke settes ned eller falle bort med den begrunnelse at det fortsatt hefter mistanke om at den siktede har utvist straffeskyld. Bestemmelsen er derimot ikke til hinder for at man legger vekt på de faktiske forholdene som foranlediget etterforskningsskritt mot siktede eller domfellelse. Det er først når man ut fra disse faktiske forholdene oppstiller en mistanke om skyld, at uskyldspresumsjonen, og forbudet i utkastet § 446 annet ledd, krenkes.

Til § 447

Paragrafen gir regler om erstatning (oppreisning) for ikke-økonomisk skade siktede lider ved strafforfølgning. Den avløser gjeldende § 446 og bygger på Straffelovrådets forslag til ny § 446. Det vises til kapittel 12 og 13 ovenfor.

Første ledd gir siktede som blir frifunnet eller som får saken mot seg henlagt, rettskrav på oppreisning for pågripelse og varetektsfengsling. Oppreisningen skal utmåles etter satser som skal fastsettes av Kongen i forskrift, jf. nærmere punkt 13.1 ovenfor. Standardsatsene bør avspeile den konkrete belastningen siktede må antas å ha vært utsatt for. Dette kan f.eks. gjøres ved at det gis en bestemt sats per frihetsberøvet dag, men slik at frihetsberøvelsens intensitet (om siktede har vært utsatt for brev- og besøksforbud, legemsundersøkelse mv.) og siktelsens alvor (typisk om siktelsen er av særlig infamerende karakter), blir avgjørende for satsens nærmere størrelse. Det bør også vurderes om standardsatsene bør være avtagende slik at man tar hensyn til at den første tiden av frihetsberøvelsen normalt fremstår som særlig dramatisk for siktede.

Etter annet ledd første punktumskal oppreisning tilkjennes selv om siktede ikke har vært frihetsberøvet, dersom dette fremstår som rimelig. Kravet til «særlige grunner» i gjeldende § 446 videreføres ikke. Utgangspunktet må imidlertid fortsatt være at siktede må ha vært utsatt for inngrep av en viss betydning, for at oppreisning skal kunne tilkjennes. Etter annet punktumkan Kongen i forskrift gi retningslinjer både for når oppreisning må anses som rimelig, samt for hva som normalt vil være et passende beløp. På denne måten har man en mulighet til å foreta en ytterligere standardisering, og dermed forenkling av saksbehandlingen, i den grad dette fremstår som praktisk og forsvarlig sett i lys av erfaringene med de nye reglene.

Tredje ledd første punktumbestemmer at også den som frifinnes etter fullbyrdet frihetsstraff, skal ha rettskrav på oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som inngrepet har påført ham. Etter annet punktumskal utmålingen her skje på grunnlag av hva som fremstår som rimelig i det konkrete tilfellet. Utmålingen bør ta hensyn til den konkrete personlige påkjenningen siktede har vært utsatt for. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett.

Hvor den fullbyrdede straffen har bestått i bot, samfunnstjeneste eller betinget fengselsstraff, vil oppreisning eventuelt måtte ytes etter utkastet § 447 annet ledd. Denne type straff idømmes imidlertid først og fremst hvor det er tale om lovovertredelser av mindre infamerende karakter. I disse tilfellene vil derfor ofte selve frifinnelsen i seg selv måtte anses som en tilstrekkelig oppreisning for den urett som er begått mot vedkommende.

For forholdet mellom skadeserstatningsloven § 3-2 om ménerstatning og reglene i utkastet § 447 vises det til punkt 13.2 ovenfor.

Til § 448

Bare siktede kan kreve erstatning og oppreisning for strafforfølgning etter utkastet §§ 444-445 og § 447. Andre enn siktede som lider tap pga. forfølgning, må basere et erstatningskrav på den skjønnsmessige regelen i utkastet § 448, eventuelt på alminnelige erstatningsrettslige regler. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 448 første ledd. For bestemmelsens nærmere innhold se kapittel 15 ovenfor.

Til § 449

Paragrafen avløser gjeldende §§ 447 og 449-451, jf. Straffelovrådets forslag til §§ 447 og 449. Det vises til kapittel 16 og 17 foran.

Etter første leddskal kravet settes frem for det politidistrikt som har etterforsket saken. Påtalemyndigheten skal avgi uttalelse om kravet før kravet og dokumentene i saken skal sendes videre til det administrative organet som skal avgjøre saken. Nærmere regler om den interne saksbehandlingen kan påtalemyndigheten selv fastlegge. I og med at påtalemyndigheten ikke skal fatte avgjørelse i saken, er det i utgangspunktet ikke noe i veien for at den innen påtalemyndigheten som best kjenner saken og eventuelt prosederte straffesaken, avgir uttalelse på påtalemyndighetens vegne.

Første ledd tredje punktumlegger ansvaret for den administrative behandlingen til departementet, men det forutsettes at departementet vil delegere myndigheten. Avgjørelsen vil normalt bli truffet på grunnlag av straffesakens dokumenter og påtalemyndighetens uttalelse. Avgjørelsesmyndigheten kan om nødvendig få foretatt bevisopptak etter domstolloven § 43 annet ledd.

Avgjørelsen er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. første ledd siste punktum. Av forvaltningslovens regler er det bare reglene i kapittel II og III (om habilitet og taushetsplikt mv.) som vil gjelde. Istedenfor klage til overordnet organ kommer adgangen etter annet ledd til å bringe erstatnings- og oppreisningskrav inn for retten til full prøving.

Det følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler at departementet vil ha instruksjonsmyndighet i forhold til det organ som myndigheten etter tredje punktum er delegert til. Instruksjonsmyndigheten bør imidlertid ikke brukes til å gi instruks i den enkelte sak. Departementet vil ha samme myndighet til å omgjøre en avgjørelse om erstatning eller oppreisning som avgjørelsesorganet selv. Adgangen til å omgjøre vil ikke være så vid som for forvaltningsvedtak, og forvaltningsloven § 35 gjelder ikke.

Etter annet ledd kan erstatnings- eller oppreisningskravet bringes inn for domstolene når det foreligger avgjørelse etter første ledd. Det er bare den som krever erstatning eller oppreisning som kan bringe kravet inn for domstolene, ikke påtalemyndigheten eller et annet statsorgan. Domstolene vil ha full kompetanse til å prøve kravet. Saken reises ved stevning (uten megling i forliksrådet, jf. forslaget til endring av tvistemålsloven § 273 nr. 3) i den rettskrets hvor skadelidte bor eller har opphold, eller for Oslo tingrett. Det siste vil være det aktuelle hvis saksøkeren ikke har bopel eller opphold i riket. Saken kan imidlertid overføres til en annen domstol i medhold av domstolloven § 38. Ved domstolsbehandlingen skal tvistemålslovens regler for behandling av sivile krav gjelde, jf. likevel om sakskostnader § 450 annet ledd. Dette gjelder også for behandlingen av en begjæring om gjenopptakelse av en avgjørelse om erstatning eller oppreisning etter kapittel 31, slik at gjeldende § 451 blir overflødig.

Tredje leddpresiserer at dommere som har deltatt i straffesaken mot siktede, ikke skal delta ved avgjørelsen av siktedes krav om erstatning etter strafforfølgning. Bestemmelsen omfatter ikke en dommer som bare har truffet beslutninger av prosessledende karakter eller om bruk av tvangsmidler. I særlige tilfelle kan imidlertid ugildhetsreglene i domstolloven kap. 6 tilsi at en dommer viker sete i disse tilfellene.

Til § 450

Paragrafen avløser gjeldende § 449 fjerde ledd, jf. Straffelovrådets forslag til §§ 449 fjerde og femte ledd. Det vises til kapittel 18 foran.

Etter første leddskal saksøkeren få dekket nødvendige advokatutgifter for å fremsette krav om erstatning etter strafforfølgning for administrativ behandling. Retten til å få slike advokatutgifter dekket uten behovsprøving forankres i rettshjelplovens regler om fritt rettsråd, jf. forslaget til endring av rettshjelploven 13. juni 1980 nr. 35 § 13 og henvisningen til denne bestemmelsen.

Etter annet ledd skal tvistemålslovens regler om sakskostnader gjelde ved domstolsprøving av krav om erstatning eller oppreisning etter kap. 31. Utgangspunktet etter tvistemålsloven er at hver part bærer sine kostnader til rettergangen. Etter tvistemålsloven § 172 første ledd skal den part som taper saken fullstendig, erstatte motpartens sakskostnader. Disse reglene ville derfor medføre at erstatningssøkeren på vanlig måte vil kunne risikere å måtte dekke både egne og statens prosessutgifter dersom han ikke vinner frem. I annet ledd gjøres unntak fra dette ved at erstatningssøkeren kan pålegges sakskostnader til staten bare dersom søksmålet var grunnløst. Dersom erstatningssøkeren får delvis medhold - f.eks. bare tilkjennes erstatning for enkelte tapsposter - følger det av tvistemålsloven § 174 at hver part bærer sine egne kostnader, om ikke retten bestemmer noe annet i medhold av § 174 annet ledd. I disse sakene vil det ofte være grunn til dette, slik at han får dekket sine kostnader fullt ut - med mindre vedkommende får medhold bare på uvesentlige punkter.

Ved anke gjelder regelen i tvistemålsloven § 180 om at den som har anket forgjeves, normalt må dekke motpartens utgifter til ankesaken.

Til § 451

Paragrafen er ny i forhold til gjeldende rett og Straffelovrådets forslag. Se nærmere under kapittel 19 foran.

Første ledd innebærer en delvis lovregulering av adgangen til å kreve tilbakebetalt erstatning som er utbetalt etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31. Retten til tilbakebetaling etter første ledd gjelder overfor siktede som er tilkjent erstatning fordi forfølgningen ble innstilt eller saken endte med frifinnelse, dersom forfølgningen gjenopptas og saken ender med domfellelse.

Hvis etterfølgende omstendigheter for øvrig tilsier at staten kan ha et tilbakesøkingskrav overfor siktede, skal dette løses etter de ulovfestede regler om tilbakesøking. Det samme gjelder tilbakesøkingskrav overfor andre enn siktede som har mottatt erstatning etter strafforfølgning i medhold av § 448.

Av at ordlyden er at staten «kan» kreve erstatningen tilbakebetalt, følger det også at det kan tas hensyn til om de konkrete omstendighetene gjør det hensiktsmessig og/eller rimelig å fremme krav om tilbakebetaling. Videre skal § 451 forstås slik at det kan fremmes krav om heleller delvis tilbakebetaling.

Av annet ledd følger det at vedtak om krav om tilbakesøking skal ha virkning som tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2. Siktede kan imidlertid reise innvendinger mot kravet overfor namsmannen, samt eventuelt påklage namsmannens avgjørelse for namsretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-16 og 6-6. Etter annet punktum kan namsretten da prøve tilbakebetalingskravets størrelse, ikke bare kravets grunnlag, fullt ut.

21.2 Til lovforslaget del II - endringer i andre lover

Til tvistemålsloven § 273 nr. 3

Etter utkastet til tilføyelse i tvistemålsloven § 273 nr. 3, skal det ikke foretas megling i forliksråd i saker om erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.

Til rettshjelploven § 13 første ledd nytt annet punktum

Se merknadene ovenfor til § 450 første ledd.

21.3 Til lovforslaget del III

Opphevelsen har sammenheng med at denne bestemmelsen er innarbeidet i lovforslaget her, jf. merknadene i punkt 21.1.

21.4 Til lovforslaget del IV

Loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer. Endringen i straffeprosessloven § 438 bør tre i kraft samtidig med lov 15. juni 2000 nr. 63. Det er derfor tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om at de forskjellige bestemmelsene kan settes i kraft til forskjellig tid.

Loven kommer til anvendelse i alle tilfeller hvor det etter lovens ikrafttredelse fremsettes krav om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning, også om kravet bygger på strafforfølgning som fant sted før lovendringene trådte i kraft. Denne regelen stemmer best med målet om å sikre menneskerettsvernet og gir også den mest praktiske løsningen når nye organer skal behandle krav etter nye saksbehandlingsregler. Kongen kan dessuten bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for krav som er satt fram før ikrafttredelsestidspunktet.