18 Rett til advokatbistand og dekning av sakskostnader

18.1 Gjeldende rett

Siktedes rett til advokatbistand i saker om erstatning etter strafforfølgning omtales etter dagens regler som siktedes rett til forsvarer. Dette bygger på at krav om erstatning etter strafforfølgning har så vidt nær tilknytning til straffesaken.

Det er nå fastslått i rettspraksis at kravet skal avgjøres ved muntlig forhandling, jf. Rt. 2001 side 468. Det følger av dette at siktede har rett til forsvarer med mindre retten finner det unødvendig, jf. straffeprosessloven § 449 fjerde ledd.

I juridisk teori er det med støtte i rettspraksis antatt at adgangen til erstatning etter straffeprosessloven § 438 også gjelder ved krav på erstatning etter §§ 444 flg. jf. Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven (2. utgave, 1996) bind II s. 1034 med henvisning til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 25. januar 1995.

18.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet uttaler i utredningen side 44:

«Det kan diskuteres om det er naturlig å bruke uttrykket «forsvarer» i forbindelse med behandlingen av erstatningskrav etter straffeprosessloven kapittel 31. Det kunne vært like naturlig å bruke uttrykk som «advokatbistand» el. Rådet mener imidlertid at advokatbistanden i disse saker har en så vidt nær tilknytning til straffesaken at det fortsatt er naturlig å bruke uttrykket «forsvarer».»

Rådet viser videre til at dagens ordning fungerer godt og at det er lite grunnlag for en radikal omlegging mht. retten til å bli bistått av advokat. Når det gjelder i hvilket omfang siktede bør ha rett til forsvarer, er det dissens i Straffelovrådet. Flertallet mener det er urimelig at alle som fremsetter krav om erstatning, skal få dekket advokatutgifter uavhengig av kravets berettigelse. Flertallet foreslår at siktede skal få dekket sine omkostninger til forsvarer dersom han eller hun delvis får medhold i kravet som fremsettes overfor påtalemyndigheten, jf. utkastet til § 447 annet ledd annet punktum. Flertallet viser til at dette innebærer at forsvareren må foreta en forhåndsvurdering av om kravet vil vinne frem og at bestemmelsen derfor kan virke prosessdempende. Ved rettslig behandling foreslår disse medlemmene å videreføre gjeldende rett om at siktede skal ha krav på forsvarer når kravet behandles muntlig, dersom retten ikke finner dette unødvendig, jf. utkastet § 449 fjerde ledd. Flertallet foreslår i tillegg at det også ellers kan oppnevnes forsvarer når særlige grunner taler for det, jf. utkastet til § 449 første ledd tredje punktum.

Mindretallet (Ysen) mener at krav om erstatning har så nær tilknytning til straffesaken og den belastning det har vært å være siktet, at man bør ha et ubetinget krav på å få dekket bistand fra forsvarer, både til behandling av kravet overfor påtalemyndigheten og overfor retten. Ysen er derfor uenig i flertallets forslag til § 449 første ledd siste punktum og § 449 fjerde ledd, og mener erstatningssøkeren i disse tilfellene bør ha et ubetinget krav på forsvarer på det offentliges bekostning.

Straffelovrådet foreslår en ny regel (forslag til nytt femte ledd i § 449) om at saksomkostningsreglene i tvistemålsloven kapittel 13 skal gis tilsvarende anvendelse så langt de passer ved krav som behandles etter kapittel 31. Dette vil innebære at siktede får erstattet nødvendige saksomkostninger etter de regelene som gjelder i ordinære sivile saker. Rådet viser til at det kan virke prosessdempende om siktede løper en viss risiko ved å fremme krav for retten. Det vises også til at straffeprosessloven ikke inneholder særlige saksomkostningsregler for denne type saker og at bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 30 passer dårlig.

18.3 Høringsinstansenes syn

Frostating lagmannsrettog Den norske Dommerforening er enig med flertallet i Straffelovrådet i at siktede ved rettslig behandling skal ha krav på forsvarer når kravet behandles muntlig dersom retten ikke finner dette unødvendig.

Frostating lagmannsrett viser til at flertallets forslag kan virke prosessdempende uten å være urimelig. Også Den norske Dommerforening viser til at en regel om ubetinget rett til forsvarer vil kunne fremme prosesslysten. Dommerforeningen viser til at dersom kravet fører frem, vil vedkommende ha krav på erstatning etter Straffelovrådets forslag til § 447 annet ledd.

Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, KRÅD og Jussformidlingen i Bergen gir derimot sin tilslutning til mindretallet og mener den (tidligere) siktede bør ha ubetinget rett til forsvarer både ved den administrative og rettslige behandlingen av kravet. Forsvarergruppen viser til behovet erstatningssøkeren, vil ha for bistand, og viktigheten av at denne gruppen får sin rett. Forsvarergruppen mener derfor at bistand i etterfølgende erstatningssak skal ses på som en del av forsvareroppdraget og dekkes av oppnevnelsen i straffesaken. Dersom forsvarer ikke har vært oppnevnt, bør forsvarer oppnevnes når det anmodes om det. KRÅD anfører at en rekke siktede erfaringsmessig er så ressurssvake at de vil tape sin rett med mindre de har profesjonell rettshjelp.

18.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i det syn som kommer til uttrykk i Straffeprosesslovkomiteens innstilling (side 367):

«Gjelder det større krav, trenger siktede en advokat ... Især hvor siktede har rettskrav på erstatning, er det rimelig at staten bærer utgiftene til juridisk bistand.»

Når det gjelder fremsetting av krav for administrativ behandling, foreslår departementet at siktede skal ha rett til å få dekket de nødvendige advokatutgiftene til dette. Departementet foreslår at dette forankres i rettshjelpslovens regler om fritt rettsråd, jf. lov 13. juni 1980 nr. 35 kap. III. Kostnadene bør dekkes i samsvar med en standardsats fastsatt ved forskrift som bygger på hvor mye tid en advokat normalt vil måtte bruke til å bistå ved fremsetting av denne typen krav.

Ved domstolsbehandling har erstatningssøkeren etter gjeldende rett som utgangspunkt rett til forsvarer, jf. straffeprosessloven § 449 fjerde ledd og foran punkt 18.1. Den administrative behandling etter departementets lovforslag vil på sett og vis svare til den førsteinstansbehandling for domstolen som finner sted i dag. Når det gjelder dekning av advokatutgifter til videre prøving, må det etter departementets syn også tas hensyn til at en rett til full dekning av kostnader knyttet til domstolsbehandling av kravene kan virke prosessfremmende.

Når saken skal behandles etter tvistemålsloven, vil denne lovens regler for sakskostnader gjelde om ikke annet blir fastsatt. Dersom ikke annet følger av loven, bærer hver part sine kostnader til rettergangen. Etter tvistemålsloven § 172 første ledd skal den part som taper saken fullstendig, erstatte motparten hans sakskostnader. Unntak fra dette gjelder bl.a. hvis saken var så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å reise saken, jf. § 172 annet ledd. Hvis erstatningssøkeren ikke vinner frem, kan derfor disse reglene gjøre at han må dekke både egne og statens prosessutgifter. Dersom erstatningssøkeren får delvis medhold - f.eks. bare erstatning for enkelte tapsposter - følger det av § 174 at hver part bærer sine egne kostnader, om ikke retten bestemmer noe annet i medhold av § 174 annet ledd, særlig når en part har vunnet i de vesentlige tvistepunkter. Ved anke gjelder regelen i § 180 om at den som har anket forgjeves, normalt må dekke motpartens utgifter til ankesaken.

Etter departementets mening bør erstatningssøkeren få dekket sine sakskostnader dersom han oppnår et bedre resultat ved domstolsbehandlingen, med mindre det dreier seg om et bedre resultat på uvesentlige punkter. Dette kan oppnås ved at retten anvender regelen i tvistemålsloven § 174 annet ledd første punktum. Departementet foreslår at erstatningssøkeren kan pålegges å dekke statens kostnader bare dersom søksmålet var grunnløst, og har utformet lovforslaget slik at dette går klart frem (§ 450 annet ledd). Dersom en anke åpenbart ikke har noen utsikt til å vinne frem, vil anke til Høyesterett bli avskåret etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1, og samtykke til anke uten hensyn til ankesum vil bli nektet.